sosiale strukturers romlige manifestasjon. gravanlegg og landskap

37

Bukkemoen, G. B. 2014. Social structures as spatial manifestations. Burials and landscape as sources of mentality and social classi-fications. AmS-Varia 55, 37–47, Stavanger. ISSN 0332-6306, ISBN 978-82-7760-160-1This article explores how the experience of space is manifested through a discussion of the relationship between the physical landscape, the inhabitants’ religious and mythical beliefs and social organisation. These are aspects which create a sense of belonging, thus adding a historical dimension to the landscape. The key source material is the burial sites located in the regions of Klepp and Time, which have been dated to 300–575 AD. Drawing on Pierre Bourdieu’s theory of practice and selected theories of materiality, the burial sites are analysed as expressions of social and spatial structures. The sites can be divided into two groups, which are interpreted at two analytical levels. The majority seem to be relational to contemporary farmsteads, thus expressing territorial relations and ancestral bonds. Other burial sites seem to cluster in the vicinity of thing-places or gathering places and large grave fields. These places functioned as focal points in the local topography and as symbols of genealogy and history in the landscape. It is evident that the locations of the burial sites are related to distinct boundaries in the landscape; liminal places embedded with transcendent capacities. On a general level, the landscape is a source for understanding social organisation and the ongoing practice as social hierarchies and classifications are objectified in the physical space, which will in turn function as mental categories.

Grethe Bjørkan Bukkemoen, Museum of Cultural History, University of Oslo, PO Box 6762 St. Olavs plass, 0130 OSLO, NORWAY. Phone: (+47) 97 17 37 38. E-mail: [email protected]

Keywords: burial sites, landscape, social structures, practice, material culture.

Sosiale strukturers romlige manifestasjonGravanlegg og landskap som kilde til mentalitet og sosiale inndelinger

GRETHE BJØRKAN BUKKEMOEN

InnledningJærens landskap med sin funnrikdom, tetthet og syn-lighet av kulturminner danner et svært godt utgangs-punkt for analyser av hvordan sosiale strukturer gis materielle eller fysiske uttrykk, og hvordan ulike land-skapstrekk anvendes i en slik sammenheng. I en sær-stilling står de høyereliggende områdene omkring den naturlige fjellknausen Tinghaug med gamle, sentrale gårder og flere eldre ferdselsårer. Her finnes en rekke betydelige kulturminner som viser områdets lange kontinuitet (jf. Appendiks 2 og 3). I tillegg til markante gravanlegg, deriblant den monumentale Krosshaug fra folkevandringstid, finnes tunanlegget Dysjane som kan ha vært i bruk som tingsted i romertid. Innenfor områ-det finnes også funnstedet for 16 gullgubber fra mero-vingertid. For å forstå den posisjonen Tinghaugområdet har hatt gjennom forhistorien, og spesielt i eldre jernal-der, er det essensielt å tolke stedet i lys av de umiddel-bare områdene rundt (Fig. 1).

Studier av ”landskap” har stått sentralt i arkeologien siden 1990-tallet, og spesielt har fenomenologiske per-spektiver medført at menneskets opplevelse og erfaring

av landskapet har blitt vektlagt (bl.a. Tilley 1994). Slike tilnærminger har brakt nye og interessante innfallsvin-kler inn i arkeologien, men tolkningene er blant annet blitt kritisert for å være for subjektive og lite etterprøv-bare (jf. bl.a. Fleming 2006). I stor grad har tilnærmin-gene vært preget av et ensidig fokus på monumenter og landskap. Øvrige aspekter som andre typer kulturmin-ner, aktivitetsspor og vegetasjon, i det hele tatt resulta-ter basert på tradisjonell feltmetodikk, er i svært liten grad inkludert (Fleming 2006, Fontijn 2013:14).

I denne artikkelen vil gravanleggene fra Klepp og Time på Jæren, hovedsakelig fra romertid og folke-vandringstid, anvendes for å belyse hvordan handling i rom gis materielle uttrykk, og hvordan disse inngår som viktige elementer i den sosiale diskursen og blir sentrale maktlegitimerende faktorer. I analysen sam-menstilles gravanleggene og det lokale landskapet for å synliggjøre hvordan anleggene er knyttet til ulike iden-titets- og stedskategoriseringer. For å underbygge og supplere analyseresultatene anvendes blant annet edel-metalldepoter og bosetningsspor fra eldre jernalder, i tillegg til skriftlige kilder (jf. Bukkemoen 2007). Et slikt

38

Grethe Bjørkan Bukkemoen

perspektiv som vektlegger samspillet mellom anlegg og ulike landskapstrekk, i tillegg til påviste aktiviteter i gravanleggenes nærområde, vil gi en mer omfattende forståelse av den praksis som ligger bak de materielle manifestasjonene (jf. Fontijn 2013).

En fruktbar tilnærming er sosiologen Pierre Bourdieus forståelse av menneskelig virksomhet, men også tilnærminger innen landskapsarkeologi der det fokuseres på praksisens materialitet og hvordan land-skapet er en forståelseskontekst skapt gjennom erfa-ringer og relasjoner (f.eks. Tilley 1994, 2010, Thomas 2001, 2008). En detaljert gjennomgang av det teoretiske perspektivet ligger utenfor artikkelens rammer, men noen sentrale punkter må fremheves (jf. Bukkemoen 2007:153–164, 2008). Bourdieus teoretiske rammeverk er et forsøk på å unngå et ensidig fokus på enten sub-jektivitet og individuell kreativitet, eller på objektive sosiale strukturer som mekanisk genererer individu-elle handlinger (Gosden 1994, Bourdieu & Wacquant 1995:37). Kunnskapen om landskapet anses her som en integrert del av begrepet ”habitus”, de rutinemessige sosiale praksisene som mennesker erfarer verden gjen-nom. Landskapet er et resultat av gjentatte handlinger og inngår dermed i den daglige praksis. Landskapets betydningsinnhold opprettholdes i form av rutinisert handling, en kroppsliggjort kunnskap. Det er grunn til å tro at menneskene i jernalder ikke reflekterte over en gravhaugs meningsinnhold eller plassering hver gang de passerte en haug. Likevel kan haugen ubevisst ha

styrt ferdselen og persepsjonen. Bourdieu (2000 [1977]) viser hvordan de sosiale strukturene er både struktu-rerende for og strukturert av den menneskelige prak-sis. Hans teorier gir i tillegg en god forståelse av hvor-dan maktstrukturer kommer til uttrykk i det fysiske rommet.

Hos Bourdieu skapes samfunnet gjennom mennes-kelig handling, og forestillingen om samfunnet erstat-tes med begrepene ”felt” og ”sosialt rom” (Bourdieu & Wacquant 1995:34). Et felt er en arena der handling eller sosial praksis er lokalisert, og eksisterer når en avgrenset gruppe mennesker og institusjoner kjem-per om noe som er felles for dem. I moderne samfunn kan ulike felt omfatte for eksempel det økonomiske og det religiøse (Broady 1990:270). Det sosiale rommet er sammensatt av, og er en syntese av, strukturene i de mest sentrale feltene, og er følgelig en sammenstilling av sosiale posisjoner (Bourdieu 1996a:150). Det blir kunstig å skille mellom ulike felt for samfunnet i eldre jernalder, derfor anvendes det analytiske begrepet sosi-alt rom. Det fysiske og det sosiale rommet står i forhold til hverandre. Strukturene i det sosiale rommet uttryk-kes i form av romlige motsetninger, slik at det bebodde eller fysiske rommet fungerer som en form for umid-delbar symbolisering av det sosiale rommet. Hierarkier og sosiale tilstander vil dermed avspeiles i det fysiske rommet, men gjerne i tilslørt form. De fysiske uttryk-kene vil være forskjønnet eller forvrengt slik at de fremtrer i en naturlig form, dermed reproduseres det

Fig. 1. Den naturlige fjellknausen Tinghaug sett mot sørøst. Foto: Terje Tveit, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger ©. Fig. 1. Tinghaug towards the south east. Photo: Terje Tveit, Museum of Archaeology, University of Stavanger ©.

39

AmS-Varia 55 Sosiale strukturers romlige manifestasjon. Gravanlegg og landskap som kilde til mentalitet og sosiale inndelinger

sosiale rommets strukturer mer eller mindre ubevisst (Bourdieu 1996a:150).

I det sosiale rommet eksisterer en spesifikk logikk, gjerne forklart med analogier til spill, som virker sty-rende på menneskers handlinger (Bourdieu & Wacquant 1995:34–36, 83). Siden mennesker tilegner seg posisjo-ner som står i forhold til andre posisjoner innenfor det sosiale rommet, vil trolig de materielle manifestasjo-nene også være posisjonert. Et gravanleggs størrelse vil alltid være relativ i forhold til noe annet, og ikke minst har undersøkelsene på Jæren vist at betydningen av et anlegg varierer ut fra dets plass i det fysiske rom-met og avdødes plass i det sosiale rommet. Det er den gjensidige påvirkningen mellom strukturene i habitus og logikken i feltet, eller det sosiale rommet, som ska-per praksis (Bourdieu & Wacquant 1995:12, 92–93). Habitus er det system av tillærte disposisjoner som ubevisst tillater mennesker å handle, tenke og orien-tere seg i den sosiale verden. Systemene av disposisjo-ner skapes gjennom praksis og er et resultat av sosiale erfaringer, kollektive minner, tankesett og bevegelses-mønstre som fester seg i kroppen og sinnet (Bourdieu 2000:72). Habitus har en styrende virkning på men-neskers forestillinger og praksiser og bidrar dermed til at den sosiale verden gjenskapes. Dette kommer blant annet til syne gjennom kontinuiteten i plasseringen av gravanlegg ved Tinghaugområdet, der det opphøyede ved landskap og sosial status understrekes. Landskapet blir en objektivering av habitus, og gjennom praksis blir erfaringen av landskapet kroppsliggjort for de som lever i det (Tilley 2006:64). Dette utelukker imidlertid ikke at mennesker besitter intensjoner, vilje og evne til aktiv handling (Broady 1990:233).

En følge av habitusteorien er at mennesker med kor-responderende habitus produserer homologe eller overensstemmende effekter (Broady 1990:235). Dette innebærer også muligheten for å studere slike effek-ter i forhistorien, blant annet gjennom gravanlegg og depoters plassering. Bruken av anlegg er ikke til-feldig, men knyttet til regler og normer for utøvelse. Relasjoner mellom sosiale grupper og identiteter, så vel som mytologiske forestillinger og kategoriseringer, kan komme til uttrykk gjennom anleggskonstruksjon. Det er dermed en forutsetning at steders betydning ikke er iboende i formen. Meningen er flytende og utvikles i relasjonen mellom mennesker og omgivelser (Thomas 1996:88, 2008).

Betydningen av materiell kulturMye av den kulturelle meningen bak materielle objekter er ikke bevisst, men uttrykkes gjennom offentlige, sosi-ale kategorier som reproduseres gjennom dagliglivets

praksis. Følgelig er det av betydning å synliggjøre rela-sjonen mellom mennesker og materiell kultur, og hvor-dan den materielle kulturen inngår i struktureringen av praksis. Her argumenteres det for at landskapet i stor grad er sosiale konstruksjoner som formes av samfunnets organisering, myter og kosmologi (Brink 2001:79–80), og som følgelig også blir et ideologisk uttrykksmiddel og sentralt i et maktperspektiv. Spor etter handlinger som på ulike måter gis fysiske uttrykk i landskapet, er kilder til mentale kategoriseringer. Mennesker bærer med seg mentale forutsetninger som skaper og blir skapt i relasjon til sosiale og romlige inn-delinger (Bourdieu 1996a:153). Av dette kan det utledes at landskapet ikke først og fremst handler om fysiske konstruksjoner og byggverk, men er en materialisering av sosiale strukturer og mellommenneskelig samhand-ling. Gårdens standardiserte utforming og gravenes plassering kan ses i en slik sammenheng. Sosiale mot-setninger og inndelinger blir objektivert i det fysiske rom og fungerer dermed som kategorier for persep-sjon og forståelse, som mentale strukturer (Bourdieu 1996a:152–153). De materielle omgivelsene mennes-kene sosialiseres inn i, innehar en relativ stabilitet, noe som sikrer at også praksisen har en viss form for sta-bilitet og sammenheng (Gosden 1994:124, Hedeager 2011:137).

KildematerialeGravanleggGravanleggenes differensierte og fasetterte menings-innhold uttrykkes gjennom anleggenes form, størrelse, anvendelse og plassering (jf. Bukkemoen 2007:165–191), og hvordan disse variablene har vært virksomme innenfor sin sosiale kontekst. Sammen med boset-ningsspor danner de et godt utgangspunkt for studier av så vel horisontale som vertikale sosiale strukturer.

Samtidens forståelse av begrepet ”grav” er ikke nød-vendigvis i samsvar med fortidens. I flere tilfeller man-gler selve graven, og ved kremasjonsbegravelser er kun en liten andel av den totale beinmengden etter et indi-vid tilstedeværende. Det er nærliggende å tro at grav-anlegg har hatt et meningsinnhold utover det å være gravgjemme for de dødes levninger, og at ritualer i for-bindelse med anleggskonstruksjon har vært viktig for å befeste betydningen (Kaliff 1997, Skre 1998b, Wangen 2009). Anleggenes kommunikative egenskaper kom-mer til uttrykk i så vel skriftlige kilder som i funn i og omkring gravanleggene. Dette bekreftes av aktiviteter som haugbrott, ofringer ved gravhauger, galdring og ulike tiltak for å sikre seg mot gjengangeri. Kantkjeder og fotgrøfter er materielle uttrykk for en avgrensning som markerer overgangen mellom levende og døde.

40


Det er også godt belagt i en rekke kilder at det synes å være en sammenheng mellom haugbygging og arve-skifte, slik at enkelte gravanlegg lå som territorielle markører og hjemmelsbrev på gårdens grunn (Baudou 1989, Zachrisson 1994, Skre 1998b:206). Betydningen av kontakter og bånd for å oppta et sted på en legitim måte vektlegges også av Bourdieu (1996a:156). Det leg-ges følgelig til grunn at gravanlegg har vært menings-bærende elementer i landskapet og at kontakt med de døde har vært av sentralt betydning.

I eldre bronsealder konstrueres en rekke monu-mentale gravanlegg som gjerne plasseres som rekker eller linjer langs ulike landskapsformasjoner på Jæren (Myhre, L. N. 2004). I yngre bronsealder og førromersk jernalder blir anleggene fra eldre bronsealder anvendt for sekundære begravelser eller det bygges mindre og uanselige anlegg. I yngre romertid/folkevandringstid gjenopptas bruken av synlige anlegg og gravanleggene spres utover innmarken, i små grupper eller enkeltlig-gende, som for å beslaglegge hele området (Bukkemoen 2007:216). Det blir konstruert langt flere anlegg enn i periodene før, og med stor variasjon i utforming, men runde hauger og røyser er hyppigst forekommende.

Anleggene kan inndeles i to grupper: de gårdsnære og de uten klar gårdstilknytning (de perifere). Denne differensieringen kan indikere at flere lokaliteter anvendes parallelt, slik at de utfyller hverandre. Dette underbygges av at hele 33 % av de analyserte anleggene fra eldre jernalder ligger med stor avstand fra eller uten kjent tilknytning til en gård (Bukkemoen 2007:185). Strandgravfeltene langs Jærkysten utpeker seg i så måte, men fremfor alt er det steder som Tinghaug og Lye (Myhre 2007) (jf. Appendiks 2 og 3) som frem-viser kvaliteter som kan overstige gårdsenheten og

settes i forbindelse med knutepunkter i en topografisk struktur. Eksistensen av slike knutepunkter kan indi-kere to nivåer: ett på gårdsnivå og ett på bygdenivå (jf. Bukkemoen 2007), jf. Fig. 2.

Fra 300-tallet e.Kr. skjer det endringer i anleggenes utforming, da storhauger og langhauger blir markante visuelle markeringer. Endringene sammenfaller med økt statusmarkering i gravene. Analysene viser at grav-anlegg knyttet opp mot status og identitetsmarkerin-ger (f.eks. i form av gullgjenstander) ofte er enkeltlig-gende eller ligger noe tilbaketrukket fra andre anlegg. De kan være plassert nær gården, men også med refe-ranse til områder som fremstår som sentrale for hele bygda, for eksempel området omkring Tinghaug (Bukkemoen 2007). En slik ensom beliggenhet tilsier en bevisst avgrensning til de øvrige gravlagte (Gansum et al. 1997:45). Vekten legges på fremvisning og indivi-dualitet, men også på nærhet til sted, enten det er går-den eller et sentralsted, og anleggene blir en del av den sosiale diskursen. Denne tendensen har sine paralleller også i andre undersøkelser, blant annet i Danmark og Sverige (Hedeager 1992:130, Herschend 2009:395, 399).

Forøvrig ser gården ut til å ha vært sentral som fokus-punkt og gårdens nærområde markeres ved bruk av gravanlegg. Anleggene legges ofte på markerte punk-ter nær gården, gjerne plassert på nes, trukket ned mot vannkanten eller relatert til de områdene hvor morene går over i myr. Ferdselsårer og bevegelseslinjer i land-skapet har vært viktige strukturerende elementer, noe som er spesielt fremtredende i området mellom Kleppe og Hauge (jf. Appendiks 2 og 3). Spesielle lokaliteter, som strandgravfeltene, Tinghaug og Krosshaug, er gjerne lokalisert til berg, grunnfjell og/eller morene. Det generelle inntrykk er at anleggenes plassering

0 %

10 %

20 %

30 %

40 %

50 %

60 %

70 %

80 %

90 %

100 %

Ensomtanlegg/solitaryburial

I område medspredte anlegg/scatteredburials

Gravfelt/gravefield

Perifer/remote location

Gård/farmstead

Prosent/percentFig. 2. De analyserte anleggenes prosentvise fordeling innenfor hovedgruppene gård og perifer (dvs. utenfor definert gårdsområde).

Fig. 2. The distribution of burial sites within the two main groups: farmestead and remote location (that is outside the defined area of a farmstead).

41


avgrenser og definerer det landskapsrommet som topo-grafien selv skaper. Slike lokaliseringer frembringer visuelle effekter og synlighet, samtidig som de forster-ker grensesoner, kanter, overganger og skillelinjer skapt av de naturlige landskapsformene. Det ser i tillegg ut til at anlegg med fordel kunne bygges inntil eller over store, jordfaste steiner og naturlige kilder.

Gjennom konstruksjon av anlegg skaper mennes-ket noe utenfor seg selv; handlinger, meninger og ver-dier objektiveres og gis en fysisk form. På samme tid utskilles et bestemt sted som verdig eller egnet for dette formålet. Anleggets utforming og plassering er dermed resultatet av en dialog mellom de verdier, nor-mer, regler og ønsker som er mer eller mindre iboende i mennesket og det lokale landskapet mennesket lever i.

Gårdslandskap og hellig rom Resultatene fra materialanalysen nødvendiggjør en diskusjon av den forhistoriske forståelsen av landskap, gård og lokalmiljø, med vekt på steder der formidling av sentrale verdier har funnet sted, og hvor den sosiale praksis har vært fremtredende. Den regelmessige plas-seringen av gravanlegg gjør det viktig å identifisere de egenskaper som ligger bak bruken av et sted. Det antas her at slike egenskaper har sin bakgrunn i forestillin-ger om samfunnets orden. Siden slike forestillinger er inkorporert i habitus, er de viktige for å forstå den regelmessige produksjonen og reproduksjonen av de sosiale strukturene. Landskapet må i en slik kontekst forstås som en sosial og kulturell arena der mennesker er virksomme og skapende innenfor strukturer de selv har skapt. Dette innebærer at gravanlegg, gjennom sin rituelle sammenheng, har virket definerende og bekref-tende på sosiale strukturer (jf. Bourdieu 1996a:27–29).

Manifestasjoner av det helligeSamfunnets orden, med sin bakgrunn i blant annet myter og kosmologi, dannet en forståelseshorisont og et mentalt kart som ble opprettholdt gjennom kult, daglig praksis, materiell kultur og en felles hukom-melse. Med rot i den kosmologiske orden var forfe-dre, guder, myter og landskap identitetsskapende og utgjorde en levende del av norrøn sed og skikk (jf. Solli 2002:79–80, Hedeager 2011:149). I en muntlig kultur kunne mytene aldri løsrives fra en konkret kulturell kontekst og ble derfor en del av en agents disposisjoner og nært knyttet til praksis (jf. Bourdieu 2000). Som en viktig del av samfunnsorganisasjonen er mytene også en viktig maktlegitimerende faktor fordi de gjenspei-ler samfunnets opprinnelse og opphav. Kontroll over den mytologiske reproduksjonen har derfor vært viktig for dem som har sin makt legitimert i den mytologiske

orden (Hedeager 1999, 2011). Gjennom den gjenta-gende praksis, både i hverdagslivet og gjennom ritualer, vil det ikke være synlig at også sosiale roller og innde-linger reproduseres (Bourdieu 2000).

Analysen av gravanlegg viser at rituell aktivitet var spredt i landskapet og knyttet til flere ulike landskaps-soner, elementer og strukturer. Mest fremtredende var nærheten til vann, kilde, myr og/eller berg, fjell, jord og bevegelseslinjer. Min analyse av edelmetalldepoter fra Jæren viser at disse inngår i en rituell sammenheng der de samme elementene er vektlagt. Deponeringene kan knyttes til kontekster som myr, jord, stein, fjell, ur, bekk og kilde (Bukkemoen 2007:199). Dette er topografiske elementer som går igjen i studier av nedleggelser fra hele Norge og Skandinavia (Hines 1989:198, Zachrisson 1998:93, 122, Wiker 2000, Hedeager 2003, 2011, Ryste 2005). I tillegg finnes det på Jæren flere eksempler på andre deponeringer i myr, blant annet av fødevarer og tekstiler, foruten det mer spesielle funnet av kra-niefragmenter fra minst fire spedbarn (Bukkemoen 2007:231, Lillehammer 2011). En nær tilknytning til de lokale omgivelsene kommer også til syne i skriftlige kilder gjennom beskrivelser av rituell praksis knyttet til haug, gravfelt, lund, stein, berg, vann, trær, åker og hall (Brink 2001, Andrén 2004b:213). Ritualer i forbin-delse med vann og vassdrag er forøvrig godt belagt i germansk sammenheng (Sundqvist 2004:152, Rødsrud 2005, Lillehammer 2011) og kan trolig knyttes til forestillinger omkring kosmisk opprinnelse (Helms 1998:77). Likeledes kan stein, berg og jord i korte trekk knyttes til det underjordiske som settes i sammenheng med død, transformasjon og fruktbarhet, en nødven-dig syklus for verdens fortsatte eksistens (Schjødt 1994, Gansum 2004:235, 241–242 m/referanser, Bukkemoen 2007:231). Berg og fjell assosieres også med det faste og bestandige, og kan knyttes til opphavs tider og de første bosetterne i et område (Helms 1998).

Samlet innebærer dette at mennesker overfører kos-miske ideer til sine lokale omgivelser, der enkelte steder fremtrer som tyngepunkter eller eskatologiske grense-snitt. Dette er steder som har vært ”ladet” med meta-fysisk kraft, der nærheten til gudene og forfedrene har vært tydeligst, og der kommunikasjon mellom flere sfærer har vært muliggjort (Brink 2004:302, 307, jf. Lillehammer 2011). Begrepet ”eskatologisk grensesnitt” har likheter med Mircea Eliades (2002 [1957]) teorier der han hevder at guddommer viser seg på bestemte steder i form av hierafonier, det vil si manifestasjoner av det hellige. Det hellige manifesterer seg i bestanddeler som opprinnelig er ”naturlige”, som trær eller steiner. Til ethvert hellig rom er det knyttet en hierofani hvor det hellige bryter frem. Derved blir et bestemt område avgrenset fra sine omgivelser og kvalitativt forandret.

42


De hellige stedene fremtrer som brudd i det homo-gene rommet, hvor det finnes en åpning eller forbin-delse mellom ulike kosmiske sfærer. Denne forbindel-sen kalles av Eliade for axis mundi, et verdenssentrum som forbinder jord, himmel og underverden (Eliade 2002:24–25). Eliades teorier om hellighet er omdisku-tert (se bl.a. Bukkemoen 2007:209–210 for diskusjon), men har åpenbare kvaliteter og kan gi fruktbare resul-tater i fortolkninger der det arkeologiske materialet og kulturlandskapet står sentralt.

I etnografien finnes mange eksempler på at mytene er forbundet med fysiske landskapstrekk, monumenter eller stedsnavn og at disse fungerer som ”hukommel-sesknagger”, slik at bevegelse gjennom landskapet ska-per en narrativ struktur. Samtidig vil landskapet være et vitnesbyrd og legitimere mytene (Brink 2001:79, 2004). Gjennom daglig praksis omformes myten til den virkelighet og de konkrete omgivelsene den er aktiv i, og landskapet eller territoriet blir nært forbundet med fortiden og en felles hukommelse. Hukommelsen kre-ver imidlertid en kontinuitet i bruken av landskapet for å opprettholdes, gjennom gjenbruk, omfortolkning eller rekonstruksjon. Likevel er mening i stadig endring på tross av stabilitet i de fysiske hukommelsesknaggene (jf. Thomas 1996:90). Bronsealderhaugenes integrering i jernalderlandskapet, der de blant annet anvendes for sekundære begravelser eller ligger sentralt på jernal-dergårder, er en god illustrasjon. De tilskrives mening som deltakere i sosial samhandling (Hedeager 2011:137, Artelius 2013). Mytene og kosmologien tilpasses slik det lokale landskapet og gjør det til et mytologisk rom.

Ritualer og liminalitetI likhet med Arnold van Gennep (1999 [1909]) og Victor Turner (1999 [1967]) er Bourdieu (1996a:27–37, 2000) opptatt av ritualet som en overgang. For Bourdieu har ritualet som oppgave å anerkjenne eller vigsle det naturlige i en vilkårlig grense (f.eks. mann/kvinne) og å gjøre møter mellom opposisjoner mulig (f.eks. bryllup) (Bourdieu 1996a:28). Gjennom ritualet sikres slike over-ganger og betydningen av den sosiale orden helliggjøres nettopp ved at grensen overstiges. Ritualet bekrefter forskjeller og grenser mellom det hellige og det pro-fane, det guddommelige og det menneskelige. Samtidig er det i ritualet disse grensene og forskjellene for en stund kan brytes ned, og situasjonen vil fremstå som liminal (Bourdieu 1996a:27–29, Bell 1997:78, Turner 1999, van Gennep 1999:26). Den liminale fasen kan oppfattes som en grensetilstand og en tilstand av for-bindelse, både mot andre sfærer og mot en ny tilstand. Gjennom oppløsningen av etablerte normer bekref-tes og defineres normer, regler og idealer i samfunnet. Slik vil ritualene også være med på å legitimere sosiale

ulikheter (Bourdieu 1996a:27–29, 2000:120). Troen på ritualene har følgelig en viktig rolle i den samfunns-messige reproduksjonen fordi grunnleggende kosmolo-giske og sosiale strukturer aktualiseres og revitaliseres (Bourdieu 2000:164). I et maktperspektiv blir kontroll over den rituelle reproduksjonen av sentral betydning.

Bourdieu (1996a:30) hevder at de mest virkningsfulle sosiale skillene er de som tilsynelatende har sitt grunn-lag i objektive forskjeller, kanskje mest eksplisitt uttrykt i kjønnsrelasjoner. Forskjellen mellom mann og kvinne synes biologisk gitt, men har sin bakgrunn i kulturelle praksiser som stadfester og bekrefter individets kjønn. Dette prinsippet kan også overføres til naturlige gren-ser og steder i landskapet. I tradisjonelle samfunn kan både territoriegrenser og grenser innenfor et lokalsam-funn ofte ha form av naturlige skillelinjer som bekker, sjøer, klipper osv. (Ingold 1993, Tilley 1994, 2010, van Gennep 1999). Grensene tillegges mening og sosiale betydninger gjennom sosial samhandling, slik at men-neskene oppfatter grensene som virkelige og sanne. Ved ritualisering omskapes det naturlige skillet til en faktisk overgang, eller kontaktsone, og blir gjennom en etablert praksis innprentet og kroppsliggjort som en del av habitus (Humphrey & Laidlaw 1994:100, Bourdieu 1996a:33, jf. Tilley 2006). Gravanleggene i analysen viser nettopp en tilknytning til slike overgangssoner i landskapet, kanskje tydeligst illustrert av strandgrav-feltenes plassering i overgangen mellom land/stein og vann. Edelmetalldepotene viste en nær sammenheng med utmarksområder og vann, gjerne markert med en stor stein (Bukkemoen 2007:199–201). Gjennom ritu-alisering og plassering av markører ved slike natur-lige overganger i landskapet har de transcendentale egenskapene ved stedet blitt forsterket og videreført (Bradley 2000:104, Wiker 2000, Hedeager 2003).

En markert grense skaper en kontaktsone mellom to rom og er et tegn på en relasjon som menneskene har følt et behov for å tydeliggjøre og strukturere. Slike grenser kan være kantmarkeringer omkring gravan-legg, men også overganger i landskapet, for eksempel mellom høyere- og lavereliggende områder. Grensene fastslår distinksjoner som innenfor og utenfor, og de vil skape og tilkjennegi identiteter (Tilley 1994, Bourdieu 1996a:31). Grenseoverstigning står sentralt i de norrøne mytene slik de formidles gjennom tilgjen-gelige litterære kilder (jf. Bukkemoen 2007:207–211). Kildene gir støtte for en romlig mytologisk forestil-ling der det eksisterte et antall områder eller sfærer som tilhørte ulike grupper av vesener og skapninger. Noen av sfærene var lokalisert i underjorden (Clunies Ross 1998:60–61). Mytene uttrykker både en horison-tal og en vertikal verdensoppfattelse, der de to model-lene delvis utfyller og kontrasterer hverandre (Schjødt

43


2004). Dette åpner for at det mytiske rommet, og følge-lig landskapet, omfatter både horisontale og vertikale plan, slik det fremkommer i Lotte Hedeagers (2004:159, 2011) analyse av Gudme. Mytene langs den horisontale aksen representerer relasjonen mellom oss og de andre, gjerne illustrert gjennom Tors reiser til Utgard. Det essensielle her er at verdensordenen skal vedvare og ikke brytes ned av truende krefter utenfra. Langs den vertikale aksen er myter som knyttes til underverde-nen som en positiv entitet. Illustrert blant annet med Odins ervervelse av viten fra andre verdener (Schjødt 2004:126–132). Landskapet må innenfor en slik sam-menheng forstås som en sosial og kulturell arena der mennesker er virksomme og skapende innenfor struk-turer de selv har skapt.

Gård og grav Gravanleggene viser en nær relasjon til forhistoriske eller historiske gårder som antas å ha eksistert i romer-tid og folkevandringstid (Bukkemoen 2007:180–184). Relasjonen mellom gård og grav, og hvilke betydnin-ger døden og de døde har hatt for de levende, er der-for viktig å synliggjøre. I de norrøne kildene omtales så vel mennesker som guder med egennavn, i tillegg til en opplysning om hvor de kommer fra, vanligvis i form av et gårdsnavn. Tilhørighet til en gård synes grunnleg-gende for mange menneskers identitet under forhisto-risk tid og det var dermed forventet at både mennesker og guder tilhørte en gård. Et menneske uten gårdtilhø-righet ville ikke være et fullverdig menneske (Gurevich 1985:48, Burström 1995:171). Dette innebærer at mang- lende tilhørighet i det fysiske rom får følger for perso-nens status i det sosiale rom (jf. Bourdieu 1996b:10), derav betegnelsen fredløs. Som fredløs mistet personen lovens og tingets beskyttelse i hele lovområdet og ble samtidig utestengt fra de hellige handlingene og der-med fra kontakt med maktene (Steinsland 1995:12, Skre 1998b).

I yngre romertid og folkevandringstid forsterkes fokuset på gården og individet, blant annet gjennom økt bruk av synlige gravanlegg, statusmarkering i gravene samt økt inngjerding og standardisering av enkeltgår-den (jf. Bukkemoen 2007, Herschend 2009, Holst 2010). Sterkere individuell eiendomsrett til jord og dyr eller sterkere regulering av rettighetene til land kan være noen av årsakene, sammen med større muligheter for sosial mobilitet (jf. Myhre 2002:148, Herschend 2009, Holst 2010). Flere kilder antyder som nevnt en sam-menheng mellom haugbygging og arveskifte (bl.a. Skre 1998b:206). Anleggenes mange betydningsnivåer gjør det sannsynlig at det har foregått et samspill mellom praktiske hensyn og kosmologiske forestillinger slik at anleggene ikke er vilkårlig plassert innenfor gårdens

nærområde. For ikke å føle seg feilplassert må de som trer inn i et rom innfri de krav som rommet stilltiende stiller til de som er i det (Bourdieu 1996a:156). Dette innebærer at rommets strukturer inngår i et ikke-ver-balisert kommunikasjonsforum som gjennom praksis inkorporeres i enhver agents habitus. Det er slik sett viktig å følge de spillereglene som tilhører det sosiale og fysiske rommet, slik at handlingene ikke blir mis-forstått eller ignorert, men taler i relasjon til en etablert praksis og dermed oppnår den ønskede virkningen. Gode eksempler er storhaugene og anleggene med gull-gjenstander (Bukkemoen 2007). Disse anleggene repre-senterte nye uttrykk og var trolig konstruert med nye intensjoner. Haugformen ble bevart, men innholdet og størrelsen ble endret. For å være virksomme måtte endringene tilveiebringes innenfor en eksisterende praksis, representert gjennom haugen som menings-bærende element. Derfor vil ikke gravanleggene være tilfeldig plassert eller ha vilkårlig form, men inngå i et samspill med andre anlegg og med de omgivelsene de er virksomme i. Praksisen struktureres av de allerede gitte verdiene i rommet.

Stabilitet og permanens formidles gjennom gårdens standardiserte form, og gjennom bruken av gravan-legg. Samtidig er det lagt vekt på synlighet og mani-festasjon gjennom storhauger og anlegg med rikt gjenstandsmateriale, noe som er vanskelig forenlig med gården alene som primærreferanse (Bukkemoen 2007:217). Meningsbærende variasjoner i gravanleg-genes utforming, gjennom rundhauger, langhauger og andre anleggstyper, har skapt kontraster og posi-sjoneringer i uttrykket. Halvparten av storhaugene og anleggene med gull lå innenfor gårdsgrenser, men ble lagt på markante steder eller ved kommunikasjons-linjer for å markere en forskjell fra de øvrige anleg-gene. Meningen med plasseringen må ha vært å mar-kere høy sosial integritet ved å overstige gårdsnivået og henvende seg ut i det offentlige rom. Trolig inn-gikk anleggene som del av et sosialt spill der betyd-ningsfulle sosiale strukturer og forestillinger ble mate-rialisert inn i det lokale landskapet gjennom å skape kontraster og forskjeller. Det følger av dette at storhau-ger ikke er motsetninger til mindre, mer vanlig fore-kommende anlegg, men at de følger av hverandre og har ulike funksjoner innenfor det samme systemet. Fokuseringen på gården og individet som synes å øke i yngre romertid/folkevandringstid kan ha medført at betydningsfulle individer ble fremhevet og i større grad fikk sin markering rettet mot det offentlige rom (Bukkemoen 2007:217). Verdifulle gjenstander som nå opptrer i en del av anleggene, i særdeleshet gull og romersk import, var nært knyttet til utvekslingsstra-tegier som skapte allianser og avhengighetsforhold

44


(Hedeager 1992:91, 2003:157). Spesielt hadde med-lemmer av hærfølget muligheter for sosial mobilitet. Handels- og krigstokter kunne tilveiebringe både rik-dom og ære (Kristoffersen 2000:40). Gjennom anleg-get vil minnet om ærefulle bragder og forbindelser materialiseres i rommet og knyttes til samtidens bru-kere: vel og merke hvis de andre samfunnsmedlem-mene anerkjenner symbolets betydning og verdi.

Bourdieu (1996a:156) betoner betydningen av kon-takter og bånd for å oppta et sted på en legitim måte. I en slik sammenheng må båndene til forfedrene ha vært av avgjørende betydning. Gjennom anleggets vedva-rende form finner det sted en overskridelse av døden. Anlegget representerer en kontinuitet og står som bevis på fortidig liv, identiteter og relasjoner (Thomas 1996:80, jf. Artelius 2013). Anleggene har markert avsatte rom for de døde i det levende landskapet og har samtidig fungert som referansepunkter for minnet, identiteten og eierforholdet. Forfedrekulten, som er et uttrykk for at ætten omfattet både levende og døde medlemmer, var da også et sterkt element i det før-kristne samfunnet (Steinsland 1995:20). Forfedrekulten gir individene mulighet til å innordne og hevde seg selv og sin historiske plass i kosmologien. Minnet om forfe-drene holdes levende gjennom mytologiske forestillin-ger (Artelius 2000:178). De dødes makt og innflytelse kommer til uttrykk gjennom runeinnskrifter, Edda-dikt, sagalitteraturen og middelalderske lovtekster. De døde ble oppfattet som mektige og som innehavere av viktig esoterisk visdom, og man kunne kommunisere med dem gjennom seid og andre nekromantiske tek-nikker (Brendalsmo & Røthe 1992, Solli 2002:137–139, Mansrud 2005:35, Schjødt 2008). Dette kan tyde på at ritualer ved gravhaugen kunne skape en ”åpning” for kontakt med andre sfærer. Forekomsten av sekundære begravelser viser at denne kontakten foregikk over tid og kunne videreføres eller revitaliseres (Artelius 2013). Mary Helms (1998:7) fremhever at kontakt med repre-sentanter for de kosmologiske opphavskreftene er av fundamental betydning for personlig og sosial anseelse, men også for reproduksjon og fruktbarhet. Tilgang til forfedre gjennom gravanleggene eller forfedrenes kno-kler tilfører dermed livsenergi fra den kosmologiske sfæren og er viktig for opprettholdelse av samfunns-strukturen (Mansrud 2005:33).

Gravanleggene gjenspeiler en formalisert praksis som viser til en anerkjennelse av uttrykket som gyldig. Det var legitimt å relativt hyppig bygge gravanlegg som tydelige fysiske manifestasjoner. Ritualene i forbin-delse med begravelser og konstruksjon av gravanlegg må derfor ha vært egnede kommunikative situasjoner, med et budskap som stadig måtte gjentas og befestes for å være virksomt. Konstruksjon av nye anlegg vil

dessuten bekrefte betydningen av de eldre anleggene og slik binde fortiden til samtiden. Innenfor en kult hvor handlingsaspektet stod sentralt i formidlingen av mening, må det ha vært viktig at de kollektive minnene og mytene fikk feste i landskapet.

Gravanlegg på gårder må ut fra dette betraktes som fysiske manifestasjoner av tid, kontinuitet og tilhørig-het. Det hersker en nær forbindelse mellom levende og døde, der gravanlegget, som en materialisering av ter-ritorielle rettigheter og forbindelser i tid og rom, også er utgangspunktet for en forståelse av individets egen tilhørighet og identitet. Anlegg fra bronsealder på går-der fra jernalder må også ses i en slik kontekst, ut fra et ønske om å binde stedet til en fortid og gi legitimi-tet for opphavs- og/eller eiendomsrett. Den opprin-nelige meningen med anlegget endres og tilføres nye betydninger som er anvendelige i samtiden (se f.eks. Artelius 2013). Gjennom ritualer skapes forbindel-ser som legitimerer identitet og eierskap i tid og rom, og gården fremtrer som en grunnleggende enhet som forener det økonomiske, sosiale, rettslige og kosmolo-giske i det skandinaviske jernaldersamfunnets horison-tale system.

TinghaugområdetBetydningen av grenser og grensenes sosiale implika-sjoner ble belyst tidligere. Det ble også erkjent hvor-dan naturlige landskapstrekk gjennomgår en mental omklassifisering og får rituell betydning. Det tydelig-ste eksemplet på en slik bruk av landskapselementer i materialet fra Jæren er Tinghaugområdet (Fig. 3). Som nevnt innledningsvis finnes her en rekke gravhauger, fra både eldre og yngre jernalder, og et ringformet tun-anlegg. Tunanleggene kan tolkes som tingsteder og i middelalder ble det holdt skipreideting og fjerdingsting på gården Hauge (Grimm & Stylegar 2004, Grimm 2010). Den monumentale Krosshauggraven ser ut til å anlegges i det tunanleggets brukstid opphørte, ca. 450 e.Kr. Dette kan tolkes som en manifestasjon av stedets fortsatte gyldighet, og en ny ætt eller gårds overherre-dømme. På tingsteder er religiøse, juridiske og politiske sfærer konsentrert på ett sted. Undersøkelser viser at visse elementer, som markante gravanlegg, runestei-ner og stedsnavn, i tillegg til naturlige eller mennes-keskapte topografiske elementer og kommunikasjons-linjer, ofte, men ikke alltid, er tilstedeværende (Brink 2004:308, Sanmark & Semple 2008, Sanmark 2009). Tingstedene kan også ha endret seg over tid eller blitt flyttet til andre steder (Sanmark 2009). Den romlige organiseringen tilknyttet slike sentrale steder kan representere et kosmologisk idégrunnlag og vil dermed være velegnet for kommunikasjon både mennesker i

45


mellom og mellom mennesker og den annen verden (Hedeager 2004:158–159, 2011). Gravanleggene på stedet virker i så måte legitimerende for stedet og tin-gets autoritet, og binder denne gyldigheten til en fortid

gjennom forfedrenes tilstedeværelse (Brink 2004:309, Sanmark & Semple 2008:256) (Fig. 4).

Gravanlegg forekommer hyppig i overgangssonen mellom høyden der Tinghaug ligger og myrområdene

Fig. 3. Deler av Tinghaugplatået. Krosshaug ligger på kanten av platået midt i bildet, mens deler av tunanlegget ses i høyre bildekant. Utsikten er upåklagelig. Foto: Terje Tveit, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger ©. Fig. 3. Parts of the Tinghaug plateau. Krosshaug mound in the middle of the photo and the court site to the right. Photo: Terje Tveit, Museum of Archaeology, University of Stavanger ©.

Fig. 4. Skisse over gravhauger på gårdene omkring Tinghaug. Tegnet av Amtsagronom Ingebrigt Anda, 1884. Topografisk arkiv, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo ©. Fig. 4. Sketch showing grave mounds and other monuments in the Tinghaug area. Drawing by: Amtsagronom Ingebrigt Anda. Topographical Archive, Museum of Cultural History, University of Oslo ©.

46


nedenfor, og her finnes en konsentrasjon av storhau-ger og rike gravfunn (jf. Appendiks 2 og 3) (Fig. 5). Anleggene markerer en forskjell mellom dette områ-det og områdene nedenfor, og legger fokus på overgan-gen, noe som kan tyde på at området har vært opp-høyet og atskilt fra områdene nedenunder, ikke bare i fysisk forstand, men også i kraft av en felles praksis. Objektive forskjeller i naturens egne former har føl-gelig blitt forsterket og manipulert gjennom ritua-ler og praksis. Slik blir forskjellen eller grensen vigs-let som sann og skaper dermed sosiale og geografiske distinksjoner (Bukkemoen 2007:226–227). Å vigsle en slik forskjell forutsetter at handlingene er godkjent av områdets brukere eller av en anerkjent institusjon. Tingets og områdets gyldighet er således basert på en kollektiv tro, garantert gjennom de innstiftende ritua-lene, materialisert og synliggjort gjennom monumen-ter, gravanlegg og stedsnavn (Bourdieu 1996a:35–36). Gravanleggene på og rundt høyden markerer slik sett overgangen til et avgrenset område med egne hand-lingsstrukturer. Plasseringen av spesielt symbolladede anlegg på eller nær tingstedene kan tolkes som repe-tisjoner av den opprinnelige vigslende handling, og er dermed også en anerkjennelse av tingets og områdets autoritet (jf. Bourdieu 1996a:36). Anleggene skaper en

ønsket virkning av avstand og integrasjon på et nivå som overstiger gårdsenheten. De gamle veifarene som leder gjennom området og gravanleggene langs-med veiene (jf. Appendiks 2 og 3), bekrefter dessuten områdets sentralitet. Samtidig bebyggelse viser også en konsentrasjon til denne høyden. Det kan dermed se ut til at bebyggelsens strukturering har understreket en vertikal akse i landskapet. Dette innebærer at men-nesker erfarer sin rolle og plass i samfunnet gjennom den symbolske ordningen av tid og rom (Bourdieu 2000:153–158).

AvslutningEnhver agent eller medlem av et samfunn innehar en forståelse for hvordan verden skal ordnes. Et system av klassifikasjoner organiserer praksis; vel og merke hvis agenten har gjennomgått en vellykket sosialise-ring (Bourdieu 2000:123). Bourdieu fremhever at skil-let mellom mann og kvinne kan vises gjennom ulike handlingsmønstre som tydeliggjør separasjon og hier-arki (Bourdieu 2000:163). På samme måte antyder den topografiske strukturen på Jæren at de som kunne bo og bygge sine anlegg rundt Tinghaug, har tilhørt en annen sosial kontekst enn de som bodde nedenfor.

Fig. 5. De lavereliggende områdene sett fra Tinghaugplatået, mot vest. Foto: Terje Tveit, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger ©. Fig. 5. Lower-lying areas seen from the Tinghaug plateau towards the west. Photo: Terje Tveit, Museum of Archaeology, University of Stavanger ©.

47


Dette skillet understrekes både av anleggenes stør-relse, innhold av gull, konsentrasjon, henvendelse og sentralitet.

Tingsteder, felles gravplasser og samlingssteder materialiserte felles tradisjoner og utgjorde faste punk-ter i samfunnet, med sitt grunnlag i felles juridiske, politiske, religiøse og sosiale institusjoner. På gården var små gravfelt og enkeltliggende anlegg rettet mot å hevde legitim tilhørighet til jorden gjennom tidli-gere beboere. Slik var samfunnets grunnpilarer syn-lige manifestasjoner i landskapet og inngikk i en daglig praksis. Dette er hva Bourdieu mener når han hevder at historien eksisterer både i objektivert eller institu-sjonalisert form og er kroppsliggjort. Gjennom steder, byggverk, lover, institusjoner og liknende samt gjen-nom den daglige praksis erfares og videreføres den his-toriske realiteten (Broady 1990:231).

SummaryThe various Roman and Migration Period grave sites, situated within the regions of Klepp and Time in Jæren, will act as examples of how spatial activity is material-ised and thus become important elements embedded in the social discourse. The article is based on a theo-retical assumption that spatial experience is connected to immediate spatial characteristics and dimensions. This experience will also be influenced by human per-ception and, as such, give it a historicity and a sense of belonging. How the landscape is divided and cate-gorised, can provide information on social groups and identities, as well as mythological beliefs. The theoreti-cal framework is based upon Pierre Bourdieu’s theory of practice and his analytical term ”social space”, which is central to this discussion. An essential aspect of his idea is that the physical and the social space are rela-tional to each other. The structures of the social space are expressed through spatial contradictions, resulting in the habited or physical space attaining the function of an immediate symbolisation of the socially consti-tuted space. Hierarchy and social conditions will thus be reflected through the physical space, but often in

a hidden form. The structures of the social space are reproduced more or less unconsciously. The reciprocal structuring between individuals and material culture are part of this approach. The landscape is not primar-ily physical constructions as much as it is a materialisa-tion of social structures and human interaction.

The choice of using burial sites as a source is related to their differentiated meaning, as their function was beyond that of simply being a holding place for the remains of the dead. Rituals in conjunction with the construction of these burial sites must have been important in order to consolidate their significance; the communicative potential of burials has been well documented, particularly in written sources. The ana-lysis illustrates that the location of the burial sites in the landscape can be divided into two groups, which in turn is expressive of two separate levels: those which display a connection to contemporary farmsteads and those which do not. The burial sites connected to farm-steads have been interpreted as expressions of territo-rial relations and thus suggest ancestral bonds to the previous inhabitants of the farm. The other burial sites however, seem to be placed centrally, at nodal points in the topographical structure, i.e. the area surrounding Tinghaug and larger gravesites in Jæren. It is likely that the latter should be regarded as connected to central places that functioned as nodal points on a regional level and tied people together through shared genealo-gies, history and landscape. Through the construction of burial sites, humans create something outside them-selves; actions, meaning and values become objectified and physically manifested. A distinct place or location is purposefully chosen for this to unfold. The character and location of these sites is a result of a continuous dialog between values, norms, rules and desires, which all are more or less embedded within the individuals and their immediate local landscape.

TakkJessica McGraw skal ha stor takk for hjelp med de engelske oversettelsene.

sosiale strukturers romlige manifestasjon. gravanlegg og landskap

Documents