Torbjørn Færøvik

INDIAStevnemøte med skjebnen

Du kan se bildenefra Torbjørn Færøviks reise

på hans nettsidewww.kinaforum.no

Forfatterens epostadresse erfaeroevi@online.no

©J.W. Cappelens Forlag AS, 1999

© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-43814-2

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Miriam Edmunds

Satt hos Type-It, TrondheimTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Nå er det jeg som snakker! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Skjønnheten og udyret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Til Kongenes land. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Dramaet i Deorala . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Sør for saltørkenen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Bombay! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Mannen som ville drepe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Falkland Road . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Et lite stykke Portugal. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .http://www.bangalore.com . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Miraklenes herre. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Og Gud skapte mannen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Hold kjeft, jeg orker ikke mer! . . . . . . . . . . . . . . . . . .Det store svarte hullet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Ikke klag. Benares neste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En by eldre enn historien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Ensom i Gledens hus. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Veien til ingen steder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Det som skjer, det skjer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Drømmen om Khalistan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Blant fiender . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den største festen i verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Avskjed. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Ordliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Indiske merkeår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

911153051596890

103112130145160183204231249280313339349366390416421425429

Forfatterens reiserute i India. Reisen begynte i New Delhi, fortsattetil Rajasthan, Bombay og det sørlige India – og så nordover til Cal-cutta. Derfra langs Ganges til Kanpur, så videre til Delhi, Haridwarog Amritsar.

7

Forord

Den som vil forstå India, må belage seg på en lang reise i bådetid og rom.

Ordene er ikke mine, men Nehrus. Jawaharlal Nehru varIndias første statsminister. I sin tykke bok The Discovery ofIndia tok han oss med på en slik reise. Men Nehrus verk bletil for over 60 år siden, og hvor mye Ganges-vann har ikkerent i havet siden den gang?

Denne boken har et beskjedent siktemål. Den er en opp-levelsesbok, skrevet av et menneske som har forsøkt å følgeNehrus gode råd, men som ikke gjør krav på å forstå India.Og hvem gjør egentlig det? Selv inderne innrømmer at de harstore problemer med å forstå sitt eget land. Kanskje ikke sårart, for India er ikke et land i vanlig forstand. Det er et kon-tinent med et mylder av farger og friksjoner, av kulturer ogmennesketyper som er blitt ristet sammen i et varig skjebne-fellesskap. Et slikt land skal ikke være lett å forstå.

Siden Nehru skrev sin bok i 1939, har Indias folketall øktfra 325 millioner til en milliard. Det vil si en tredobling i løpetav 60 år. Denne eksplosjonen har vært en ufattelig påkjen-ning, og for meg – og for mange andre som besøker India– er det verken slangetemmeren, Taj Mahal eller fyrstepalas-sene i Rajasthan som har brent seg dypest inn i hukommel-sen. Det er menneskehavet. Støyen. Fattigdommen. Tiggerne.Den brennende solen. Delvis også resignasjonen – den usvi-kelige troen på at alt er skjebnebestemt.

I et land som India er resignasjon farlig. Verden skal kunnetåle at små land som Bhutan, Laos eller Tonga mislykkes.

9

Men ikke India. India må lykkes, og gjør det ikke det, vil detfå store følger for både inderne selv, for Asia og verden.

På de neste sidene forsøker jeg å fange opp noen av stem-ningene og motsetningene i dagens India. Det vil si: India vin-teren og våren 1998. Jeg reiste tusen mil med tog, buss ogbil. Jeg besøkte portrom og leirhytter fra Himalaya i nord tilCape Comorin i sør, og jeg badet i Ganges sammen med sad-huene, Indias hellige menn. Sannheten om India får du ikke,men jeg lover å gi deg viktige biter av den.

September 1999Torbjørn Færøvik

Nå er det jeg som snakker!

Hvis du skal forstå noe av India,må du tømme sinnet ditt for alleforutinntatte holdninger. Ikkeforsøk deg på sammenlikninger!India er annerledes.

indira gandhi

Jeg har gjort meg selv til tyv. I et ubevoktet øyeblikk har jegstjålet en indisk avis på Indias ambassade i Oslo. Mens vi-sumsøkerne har stått i kø og kranglet foran luken hvor Mak-ten har forskanset seg, har jeg rett og slett stappet det gulnedeeksemplaret i min veske. Med uskyldsblå øyne og helt utenanger.

Hevnen er alltid søt. Landet som ynder å kalle seg ver-dens største demokrati, har aldri likt å få besøk av journalis-ter. «Hvorfor vil du reise til India? Hvem betaler reisen din?Hvem skal du møte? Hvorfor er du interessert i de kasteløse?Hvorfor vil du reise til Calcutta? Hvilket ærend har du?»Tonen har vært arrogant. Selv indere som er godt vant, harsteilet og gått i fistel. Men slik er Makten. Når den får et skri-vebord, et skjema, et stempel, et glassvindu og en luke, slården seg helt vrang.

Men nå har jeg klart det. Jeg er på vei. Air India har frak-tet meg 33 000 fot til værs. Under meg passerer Afghani-stan i sakte kino. Det er på tide å hale opp tyvegodset.Det lukter karri og koriander av hver eneste side, og poli-tikerportrettet på midtsidene er tilgriset av sjokolade. Menhva gjør vel det når evnukken Kali åpenbarer seg i all sinprakt?

11

Avisens utsendte har vært i Patna, hovedstaden i delstatenBihar:

Evnukken Kali er i ekstase og møter meg i døråpningen somen sprengkåt villkatt i vårløsningen. – Sett deg ned! sier hun.1

– Vet du hva? fortsetter hun. – Her om dagen banket en kjentpolitiker på døren og tilbød meg 10 lakhs (235 000 kroner)hvis jeg ville trekke meg. Men Kali er ikke interessert i pen-ger. Kali er interessert i handling! Det er meg de vil ha.

Kali strekker benet fram og vifter tåspissen helt opp i an-siktet mitt.

– Er det ikke på tide at navnet mitt blir kjent over hele ver-den? spør hun. – Hvor kommer du fra forresten? Fra NewDelhi! Vel, navnet ditt lyder indisk, men du ser ut som enamerikaner. Folk i USA vet nesten ingenting. Det har jeg lest.De vet ikke at avstanden fra New York til Los Angeles er 400mil og at oljeledningen i Alaska er nesten like lang. Chicagoer forresten ingen liten by, husk det, og Missisippi er like langsom Ganges, og . . .

Snøfjellene i Hindukush, så vakre de er! Tenk at forbudenesAfghanistan kan framstå som et billedskjønt land. Det blin-ker i is og evighvitt, uendelige, stivfrosne dalfører baner segvei mot nord og øst, Koh-i-Baba reiser seg mot himmelen i allsin villskap, og en folketom ravine graver seg fullstendig for-målsløst mot sør. Hva har de kriget om i dette landet?

– Men . . .– Ikke noe men i min stue. Folk sier at vi evnukker ikke

har noe underliv. Greit nok, men hva er viktigst – underliveller hjerne? Alle medlemmene av nasjonalforsamlingen har,så vidt jeg vet, et underliv. Men de mangler hjerner, og hjerne-løse mennesker kan ikke styre et land som India. Bare se degom, så skjønner du hva jeg mener. India needs brains! That’swhat I’m telling you!

1 De fleste indiske evnukker omtaler seg selv og hverandre i hunkjønns-form.

12

– Bare Kali kan redde India, mumler en av de andre evnuk-kene.

– Ja, istemmer evnukkoret i bakgrunnen. – Bare Kali kanredde India!

Står det virkelig så ille til? Er det bare Kali som kan reddeIndia?

Igjen skal velgerne i verdens største demokrati gå til ur-nene. Regjeringen har skrevet ut nyvalg. Subhas Pani, somer viseformann i regjeringens valgkommisjon, forteller at for-beredelsene er i full gang. På valgdagen skal 840 000 valgsta-sjoner og fire millioner valgtjenestemenn stå klare til å ta imotde 602 millioner registrerte velgerne. Og siden valget omfat-ter både nasjonalforsamlingen og delstatsforsamlingene, harmer enn 14 000 kandidater meldt seg på i det store kapplø-pet. Blant dem Kali.

«I flere av de sørlige delstatene kan det oppstå problemer,»advarer Pani. Han viser til forvirringen som kan oppstå nårkandidatene bærer navn som C. P. Joy, P. S. Joy, P. J. Joy,J. P. Joy og A. J. Joy. På den samme listen finner velgernenavnene M. V. Mani, K. V. Mani og mrs. Mani. For øvrigtaler variasjonen til Indias fordel, for her – i horden av hå-pefulle – finnes både pensjonerte generaler og ambassadører,rickshaweiere, skomakere, filmstjerner, utallige cricketstjer-ner, tidligere gangstere, en dverg som skal måle 79 centimeterpå strømpelesten og en av forgrunnsfigurene i Det internasjo-nale samfunn for Krishna-bevissthet.

Stakkars velgere, det var lettere før. I mange år etter uav-hengigheten hadde India i realiteten bare ett parti: Kongress-partiet. Nehrus og Gandhi’enes parti. Hele folkets parti. Etparti som hadde gått i spissen for selvstendighetskampen ogsom ville alle vel. Men så gikk det som det ofte gjør: Hele fol-kets parti degenererte og ble forvandlet til et parti av folke-fiender. Så nå er ingenting gitt. Sju nasjonale og 39 regionalepartier har meldt seg på i det store kappløpet. Alt kan skje.

Til halvparten av velgerne – analfabetene – har SubhasPani et godt råd: Lær dere symbolet til partiet dere vil stemmepå! Ellers kan det bli rot og misforståelser. Og husk at val-

13

get er hemmelig! Ikke treng dere inn i stemmeavlukket. Ikkeslåss! Bare én av gangen!

For velgerne i Bihar, som nå har sjansen til å stemme påKali, er saken grei: Hun stiller for sitt nystiftede parti, Partietfor rettsreform, og symbolet på stemmeseddelen er ingen rin-gere enn Kali selv.

Hindukush er passert. Indus neste. Elva som India er opp-kalt etter, har sitt utspring i Kailash-fjellet i Tibet og bukterseg som en urolig sølvslange mot havet. For 4000 år siden gaIndus liv til en høyt utviklet bykultur som besto i over 2000år. Men så ble elva og menneskene rammet av oversvømmel-ser og uår, og en av fortidens store sivilisasjoner druknet islam og leire. Under oss arbeider arkeologene med å gravefram det som en gang var, men vårt svevende skip har ikketid til å vente på dem. Rutetabellen er til for å holdes. Detnye India venter. Nesten en milliard mennesker, blant demevnukkene.

Kanskje også Kali.

Skjønnheten og udyret

I år 2001 vil New Delhi være denstørste slumbyen i verden.

ordfører madan lal khurana

Edwin Lutyens het han, og muligens gråt han da han blefødt. Men senere ble det mange gleder. Ikke minst i 1913, dahan fikk i oppdrag å tegne en helt ny by: New Delhi. Kof-fertene ble pakket i løpet av en ettermiddag, og sent sammekveld satt Edwin på toget fra London til Southampton. Vedet skjebnens lykketreff skulle passasjerskipet Imperial Glorykaste loss neste formiddag med kurs for India. Reisen ville blilang – minst to uker – men ved hjelp av blyantene og skisse-blokkene skulle han nok få tiden til å gå.

«Allerede i Biskaya søkte jeg tilflukt på dekket i håp omå få litt arbeidsro. Jeg pakket meg inn i et ullteppe og fanten fredelig plass i skipets akterende. Men det var ikke lett åholde varmen på dette forblåste punkt, vinden var kald ogsur, skipet banket og ristet, og dessuten ble skisseblokkensvart av røyken fra pipene . . .»

I over 200 år hadde Calcutta vært hovedstaden i BritishIndia. Men nå hadde Calcutta utspilt sin rolle. Britene trengteen ny og større tumleplass – en hovedstad som kunne fylle sinrolle «i tusen år». Vedtaket ble kunngjort 12. desember 1911under et av de mest pompøse arrangementer i menneskehe-tens historie. Imperiemakten hadde trommet sammen til enkongelig durbar på en gold slette utenfor Delhi. Til stede varkong Georg V og dronning Mary, 562 juvelbehengte indiskefyrster – hver av dem ledsaget av gjennomsnittlig 5,8 koner– 300 000 gjester fra hele verden, et hav av tjenere i de mestfantastiske kostymer, 1500 elefanter, 800 kameler og 22 tigre

15

i bur. I sin tale erklærte kongen at den nye hovedstaden skullebygges med «den største kjærlighet og på grunnlag av de mestomhyggelige overveielser». På parkeringsplassen i bakgrun-nen – som tilsvarte fire fotballbaner – blinket det kun i ettprodukt: Rolls Royce.

Da skuespillet var over, felte kongen sine salteste tårer ogsa at han hadde opplevd sitt livs største øyeblikk.

To år gikk, og så kom sjefarkitekt Edwin Lutyens. I sin 20-årige karriere hadde han rukket å tegne et utall landsens slottog herskapsboliger. Han var også kjent som en kvinnebedå-rer av rang. Den siste egenskapen skulle komme godt med,for etter hvert som arbeidet skred framover, oppsto det tall-rike problemer som måtte løses med takt, forstand – og kjær-lighet. Forholdet til den britiske visekongens hustru, LadyHardinge, skulle vise seg å bli særlig viktig. Ladyen ville heletiden ha et ord med i laget, men som regel fikk Lutyens detsom han ville. Blant annet ved å lire av seg fraser som denne:«Deres kongelige høyhet, jeg vil vaske Deres føtter med minetårer og tørke dem med mitt hår. Rett nok har jeg lite hår,men så har også De små føtter!»

Lutyens drømte om å skape en hovedstad som skulle gjen-speile «imperiets streben etter den komplette harmoni». Etterå ha tatt en rask rundtur i India, fant han ut at den innvik-lede indiske arkitekturen ikke dugde. Bygningene skulle væregrandiose, linjene rette, gatene brede, festplassene store ogparkene mange. New Delhi skulle bli den største og vakreste«hagebyen» i verden!

Og så begynte arbeidet: I den sandbrune tomheten sør forOld Delhi kastet 30 000 arbeidere og 3500 steinhuggere seginn i en døgnkontinuerlig kamp som skulle vare i 18 år.Marmor og sandstein i de utroligste farger ble slept inn fraalle landets kanter, mens sjefarkitekt Lutyens løp rundt i denkvelende varmen og fektet og pekte. «Hit! Dit! Skaff mermarmor fra Makrana og Baroda! Enda mer sandstein fraDholpur! Fort! Med én gang!» Da New Delhi endelig sto fer-dig i 1931, var Lutyens drøm blitt virkelighet. «Verket er full-brakt,» erklærte han og siterte en mann som vandret rundtpå denne jord for 2000 år siden.

16

Midtpunktet i den nye hovedstaden ble den ruvende India-porten. Men ingen bygning var større enn den britiske vise-kongens bolig, Rashtrapati Bhavan. Bygningen, som i dag erpresidentbolig, består av 340 rom og en indre hage som erstørre enn hageanlegget i Versailles. I denne grønne idyllenskapte Lutyens sin berømte sommerfuglhage, som ble beplan-tet med spesielle blomster som skulle trekke til seg sommer-fugler. 420 gartnere ble ansatt for å stelle i hagen – og da harjeg regnet med de 50 som var heltidsansatt for å skremmebort fuglene. Den samlede tjenerstaben besto av 2000 men-nesker.

Prislappen på den nye hovedstaden ble nesten 15 millionerpund, en svimlende sum den gang. Innvielsen ble nesten likepompøs som Den kongelige durbar i 1911. Men to kjentefrihetskjempere nektet å delta: Mahatma Gandhi og Jawa-harlal Nehru. Begge fordømte byggeprosjektet som «ekstra-vaganse» og «vulgært pengesøl». Men sjefarkitekt Lutyens– nå en gammel mann – slo hardt tilbake: «Hva har Gandhigjort i løpet av disse 18 årene? Han har sittet ved en rokk ogspunnet bomullstøy. Og vi? Vi har reist den vakreste byen ihele verden. Doesn’t that make a big difference?»

I dag: Skjønnheten er blitt til udyret. Hagebyen som blereist for å huse 70 000 statstjenestemenn, har rasert sinehager og blitt et atmosfærisk gasskammer med 11 millionerinnbyggere. Besvergelser og blymettet lavoktan fyller luftender rekkene av gammelmodige biler, motorsykler, scootere,rickshawer, okser og kjerrer stanger seg fram.

Fra lyktestolper og husvegger bønnfaller politikerne vel-gerne om hjelp. Valget i 18 av delstatene er allerede over. Barenoen få gjenstår. På en av valgplakatene lover en turbankledtsikh som har skjult sin identitet bak et uhorvelig stort skjegg,å redde India. En annen, en tidligere dacoit (en fredløs for-bryter), lover å avskaffe kriminaliteten. En tredje – en gods-lig bestefar som kaller seg Atal Bihari Vajpayee – garanterervelstand for alle.

Lurer på hvordan det er gått med Kali? Klarte hun det?Avisselgerne, for det meste guttunger i førskolealderen, limer

17

seg til bilvinduene som sugekopper. De minste må heve seg påtå for å rekke opp til vinduskanten. Begjærlig kjøper jeg avi-sen The Hindu i håp om å finne siste nytt om Indias mest am-bisiøse evnukk. Men avisen skuffer meg. Intet nytt fra Patna,og dessuten pågår stemmeopptellingen fremdeles.

Derimot kan jeg lese om miljøadvokaten Mahesh ChandraMehta, som har latt seg avbilde i midtrabatten på MandirMarg, en av byens travleste gater. Mehta er en stilig skik-kelse, høy og kraftig, med svart hår og et veltrimmet, gråttskjegg. Hadde han villet det, kunne han blitt førsteelsker ien av de 2200 filmene som hvert år produseres i India. I renog skjær protest mot røyken rundt seg har han iført seg sinhviteste dress, og med høyre hånd hever han en tung mur-stein – det må være Indias Lover – mot den svarte himmelen.«New Delhi,» sier han, «er i ferd med å dø. Snart må vi flyttehovedstaden enda en gang, og vi må gjøre det raskt, før vi alleblir kvalt . . .»

Mehta er ingen hvem som helst: I 1982 ble han den førsteadvokaten i Indias uendelig lange historie som fremmet enmiljøsak for Høyesterett – og vant. Siden 1983 har han tvun-get 2000 miljøskadelige bedrifter over hele landet til å stengebåde dører og piper. Vel 100 av dem sto i fare for å pulveri-sere Taj Mahal, et av verdens vakreste byggverk. Nå står flererettssaker for tur, og skjer det ingen snarlig bedring i NewDelhi, truer Mehta med å stenge byen som salig Edwin Lut-yens skapte. «Når jeg ser hvilken ufattelig katastrofe som trueross, kan jeg ikke la være å handle. Hvis jeg taper en sak, fårdet alvorlige følger for millioner av mennesker.»

Så heldig han var, Edwin, som sovnet inn i 1946. Den gangmenneskene pustet fritt og sommerfuglene fremdeles kosteseg i sommerfuglhaven i Rashtrapati Bavan.

– This is Lok Sabha, sier min lokale los. Nasjonalforsamlin-gen.

Det var her statsminister Nehru proklamerte Indias uav-hengighet en augustnatt i 1947. Klokka tikket mot nullpunk-tet, og på første benkerad – fem skritt fra talerstolen – sattstatsminister Nehru og forberedte sitt livs tale. Han hadde

18

ikke rukket å skrive noe manus, alt hadde skjedd så fort.Nehru, rolig som alltid, ventet tålmodig på viserne, mens defolkevalgte satt musestille og beundret hverandres hvite, ny-strøkne bomullsklær.

Det var en hellig stund, så uskyldsren og forventningsfull,til tross for det blodige dramaet som hadde utspilt seg i må-nedene før frigjøringen. En halv million mennesker haddeallerede betalt med sine liv. Interne oppgjør. Hinduer motmuslimer, muslimer mot hinduer og sikher mot både hinduerog muslimer. Nå satt noen av de folkevalgte og mumlet lav-mælt fra hinduismens hellige skrifter, andre søkte trøst i Ko-ranen, mens et fåtall sikher satt krumbøyd over sin helligebok, Adi Granth. Nehru – for sin del – hadde ingen bok åstøtte seg til. Han var agnostiker. Det eneste som opptok hamvar å få orden på tankene.

Men doktor Narlikar i Salman Rushdies Midnattsbarn varopptatt på annet hold:

Det er niogtyve minutter til midnatt. Doktor Narlikars kli-nikk går på stumpene, det er mange som skofter, mangeansatte som har foretrukket å feire den nær forestående na-sjonalfødselen, og som ikke vil være med på barnefødsler inatt . . .

Tyve minutter går, med «aaah» fra Amina Sinai, hardere ogfortere for hvert minutt, og matte, slitne «aaah» fra Vanita irommet ved siden av. Uhyret i gatene har alt begynt å feire,og i Delhi sitter en senete, alvorlig mann i folkeforsamlingenog gjør seg klar til å holde en tale . . . To barn er på vei nedgjennom hemmelige passasjer.

Den senete, alvorlige mannen reiser seg. Salvet med helligvann fra Tanjore-elven reiser han seg, med pannen innsmurti hellig aske. Uten å ha skrevet noen tale, uten å ha lært segordene utenat, begynner Jawaharlal Nehru: «Lange år til-bake avtalte vi et stevnemøte med skjebnen, og nå kommerøyeblikket da vi skal innfri vårt løfte . . . ikke helt eller i fulltmonn, men i alt vesentlig . . .»

Klokka er to minutter på tolv. I doktor Narlikars kli-nikk oppmuntrer den mørke, glødende legen, sammen med

19

en jordmor som heter Flory, en tynn, snill dame uten en-hver betydning, Amina Sinai: «Press! Hardere . . .! Jeg kan sehodet . . .!» mens en doktor Bose i naborommet – med MissPereira ved sin side – overvåker de siste stadier av Vanitasdøgngamle fødselsveer . . .

«Ja, nå, et aller siste forsøk, kom igjen, endelig så er detgjort . . .!» Kvinner jamrer og skriker, mens menn i et annetværelse er tause.

Uhyret i gatene har begynt å brøle, mens det i Delhi er ensenete mann som sier: «På slaget midnatt, mens verden sover,vil India våkne til liv og frihet . . .» Og under uhyrets brøler det to nye hyl, skrik, vræl, gaul fra barn som kommer tilverden, og deres fåfengte protester blander seg med uavhen-gighetsdagens larm som henger safrangul og grønn på natte-himmelen – «Det kommer et øyeblikk i historien, men baresjelden, når vi trer ut av det gamle og går inn i det nye; når ettideverv er omme; når en lenge undertrykt nasjons sjel kom-mer til uttrykk . . .» – mens Ahmed Sinai i et rom med safran-gult og grønt gulvteppe ennå klamrer seg til en stol når doktorNarlikar kommer inn og opplyser: «På slaget midnatt, brorSinai, nedkom din begum sahiba med et stort, friskt barn – engutt!»

Nå begynner guttebarna fra 1947 å bli gamle. Den gjen-nomsnittlige levealderen for menn i India er 62 år. På VikasMarg får jeg øye på en mann som utmerket godt kan væreen av dem. Han er helt naken, like naken som midnattsbarnapå doktor Narlikars klinikk, og vakler ustøtt langs det høyejerngitteret som skiller de to filene i hver kjøreretning. Hvemer han egentlig, og hvorfor har ikke det nye India klart å giham så mye som en tråd?

Vikas Marg, den lengste gaten i New Delhi, begynner vedDet internasjonale dukkemuseet, krysser den hellige Jamuna-elva og strekker seg som en rett snor i østlig retning, helt tilden stanser i en veigrøft et eller annet sted i horisonten. Underden to kilometer lange Jamuna-brua bor 15 000 navnløsemennesker fra ingensteder. Deres navn står ikke skrevet i noeregister, og bortsett fra sine sønderrevne presenninger eier de

20

ingenting. På dagtid, så lenge det er håp, sitter de ikke-eksis-terende mødrene på den smale fortauskanten med utstraktehender. De er pur unge, men India har klart å gjøre dem ut-gamle, og bak dem – som små, livløse bylter – ligger barna iskrotet av plast og søppel, solsvidde og med oppblåste mager.

Jeg er på vei til Devayani Krishna, en vakker kvinne somhar passert de åtti. Hun er en av Indias fremste kvinnelige ma-lere og tilbrakte sine yngre år med pensel og palett i Hima-laya. Et godt liv. Få mennesker, ren luft og blå himmel.

Devayanis ektemann var også maler. Høydepunktet i hanskarriere inntraff så tidlig som i 1939, da han som eneste uten-landske kunstner fikk adgang til Tibet for å overvære kro-ningen av Dalai Lama. Resultatet ble et varmt portrett avfireåringen med de røde bollekinnene og de store, spørrendeøynene.

Devayani møter meg i jernporten med et forsiktig smil. Vihar møtt hverandre før – i Norge. Det gråsvarte håret enderi en knute i nakken, og på sin spinkle kropp bærer hun ensalwar kameez og en nydelig vest av kasjmirull. Hun bor iet romslig, toetasjes hus i Bharati Artist Colony, et navn somegentlig er misvisende. For her bor også leger, arkitekter, in-geniører og advokater. Kort sagt middelklassen. Etter indiskeforhold er området velstelt og vakkert, og like i nærheten lig-ger den lille parken hvor barna spiller cricket etter skoletid.I det ene hjørnet ligger et gartneri som Devayani besøker såofte hun kan, og i hennes egen hage stiger frodigheten til værsfra tallrike brune krukker.

Etter velkomstmiddagen med bønnestuingen, de vegeta-riske smårettene og chapatti-lompene, åpner Devayani dendigre kisten midt på gulvet. Der ligger noen av tegningene,akvarellene og litografiene fra et langt liv. Hennes kunstne-riske uttrykksform befinner seg i grenselandet mellom det fi-gurative og det nonfigurative. Linjene er grasiøse og dristigepå samme tid, men kommer fra en annen verden – fra de en-somme dalførene lenger nord.

– Et bilde må puste, sier Devayani, og det må komme mu-sikk ut av det.

Da Bharati Artist Colony ble reist tidlig på 1970-tallet, fant

21

byggherren et ensomt jorde langt utenfor New Delhi. I dagkjemper den lille middelklassekolonien for sitt unge liv, in-nestengt og halvkvalt, akkurat som resten av Edwin Lutyensby. For hvert år krøller nye belter av slum seg rundt den gro-teske skapningen. I dette opprørte havet av fattigdom og for-nedrelse bor sju millioner mennesker. Sju av elleve millionermennesker. «I år 2001 vil New Delhi være den største slum-byen i verden,» varsler ordfører Madan Lal Khurana. Minst1400 mennesker strømmer inn fra landsbygda hver enestedag, og en tredjedel av alle byens «strukturer» er reist utentillatelse.

For å identifisere «de uautoriserte strukturene» har byle-delsen tegnet et månedsabonnement på bildene fra en ameri-kansk satellitt. Bildene har skapt en voldsom virketrang i denlille kroppen til K. J. Alphons, som er sjef for Delhi Develop-ment Authority.

– I løpet av de siste 18 månedene har jeg revet 10 000 byg-ninger og gjenerobret 1800 mål med jord, sier han. Alphonshar tro på at hans bulldosere kan utrette mirakler, og hvor defattige til slutt flykter, angår ham ikke.

Ordfører Khurana, derimot, later til å være pessimistisk.– Men, sier han: – Jeg går i tempelet hver dag.Min venn Narendra flyttet ut av Lutyens tusenårsby i

1994. Han måtte. Datteren på fire år fikk pusteproblemer.Familien kjøpte en dyr leilighet i Vasant Kunj, en splitter nyforstad 22 kilometer sør for byen. Da jeg skulle besøke fami-lien like etter innflyttingen, tok taxisjåføren meg med på enlang kjøretur ut i tomheten – til et knusktørt steppelandskappå grensen til Rajasthan. På begge sider av den smale grus-veien vokste små, gulgrønne kaktuser, og i det fjerne dirretørkenen.

Etter en halv time åpenbarte Vasant Kunj seg i sin totaleensomhet. Blokkene var hvite og vakre, kjedet sammen medterrasser, garasjer og små hager. De første blomsterkrukkenevar båret ut til vårens pris, og på de asfalterte gangveiene stre-net middelklasseborgerne fram og tilbake med sine handlepo-ser. Noen av dem hadde betalt opp til to millioner kroner forå kunne nyte steppen og stillheten.

22

Vasant Kunj i dag?Igjen står Narendra i døråpningen, like gjestfri som forrige

gang, og som i 1994 nyter vi bordets gleder til langt ut i desmå timer. Men bismaken er også til stede. Ikke på grunn avmaten, men fordi Vasant Kunj – det ensomme byggefeltet påsteppen – er blitt omringet av svart slum. Tusenvis av papp-og plankeskur, befolket av et ukjent antall mennesker, harvoldtatt jomfrueligheten og forvandlet middelklassens lykketil en depresjon.

På Narendras stuebord ligger dagens avis. I notisspaltenleser jeg at det har skjedd en tragedie i slummen i VasantKunj: Fem barn i alderen to måneder til åtte år har mistet liveti en eksplosiv brann. Plankeskuret begynte å brenne klokkaseks om morgenen. Foreldrene hadde dratt på jobb – barnavar alene. Da foreldrene kom hjem senere på dagen, fant defem forkullede barnelik.

– Det skjer til stadighet, sier Narendras kone idet dessertenkommer på bordet.

Utenfor er det blitt mørkt, og i plankehavet har slumbebo-erne gått til ro.

I flere tiår etter selvstendigheten vokste den indiske middel-klassen like langsomt som kaktusene i Rajasthan-ørkenen.India, nedsyltet i byråkrati og sovjetisk-inspirerte femårspla-ner, slet med en årlig vekstrate på tre prosent. Ekspertenekalte den the hindu growth rate – hinduenes vekstrate. Det lånoe hånlig i betegnelsen. Hinduene dugde ikke til noe bedre.

Men så kom 1990-årene. Nehrus og Gandhienes tid varforbi. Nye krefter overtok og slapp markedskreftene løs. Somved et trylleslag steg den årlige veksten til både seks og sjuprosent. De rikeste feiret den nye tid med å reise i sine privatejetfly til London, Paris og New York, og den magre middel-klassen kastet seg ut i forretningslivet med sine sparekonti iBank of India.

Resultatet ble en betinget suksess. Middelklassen ynglet segopp og fram, og nå – ved tusenårsskiftet – teller den 250 mil-lioner mennesker. Men for det store flertall er livet det sammesom før. Og ikke bare det: Dette flertallet vokser raskere enn

23

middelklassen og truer med å drepe de indiske storbyene fraNew Delhi i nord til Chennai i sør.

Dette er Indias bitre realitet:Folketallet øker med 18 millioner i året, og i år 2049 vil

landet som nå runder milliarden, ha 1,6 milliarder munner åmette.

En utfordring til å bli svimmel av, men Ministeriet for helseog familievelferd har ikke latt seg skremme. New Delhi harvåknet til Verdens helsedag, og over en halv side i Times ofIndia inviterer ministeriet til en storstilt markering. Både mi-nisteren, direktørene og underdirektørene vil tale. Leger ogsykepleiere vil måle blodtrykket på alle som kommer, dele utvitaminer, kondomer og p-piller og ellers gi gode råd.

Sted: Det sentrale utdanningsbyrået, Kotla Road, tversoverfor Sundari College. Tid: 11.00-17.00.

To snekkere er i ferd med å reise en liten scene når jegsvinger inn på gårdsplassen foran byråets hovedbygning. Entredje person, en eldre mann med bar overkropp, strever medå skru sammen en av rørstolene foran scenen. Etter antalletstoler å dømme, venter arrangøren minst to dusin tilhørere.En dorsk kvinne tusler fram og tilbake og feier brunt støvopp i luften med en lang piassavakost. Jeg er kommet ti mi-nutter for sent, men hvor er ministeren, direktørene, underdi-rektørene, legene og sykepleierne? Skulle ikke møtet begynneklokka elleve?

Spørsmålet går til kvinnen med kosten.– Meeting?Hun ser forundret på meg og peker med kosteskaftet mot

hovedinngangen. Jeg forstår hva hun mener: – Spør arrangø-ren, ikke meg!

Ut på trappen kommer en litt oppskjørtet, men vennligkvinne. Hun viser seg å være både lege og direktør. Smilendebeklager hun at arrangementet er litt forsinket. Men i på-vente av at noe skal skje, vil hun gjerne vise meg den lille ut-stillingen som ministeriet har hengt opp under banyantreet.Den handler om svangerskapets ulike stadier, om fødselen ogbarnets første leveår. Vi går fra plansje til plansje – «riktigkosthold er viktig», «unngå tunge løft like etter fødselen», og

24

«barnet må få brystmelk de første tre levemånedene» – menskvinnen med piassavakosten fortsetter å piske uhorveligemengder med støv mot himmelen. I bakgrunnen, i porten tilKotla Road, står to sarikledte kvinner med runde mager ogser på hverandres klokker med spørrende øyne.

Når omvisningen er ferdig, spør legen:– Vil du ikke ha en kopp te?– Jo takk, gjerne – men når begynner møtet?– Klokka tolv. Det er utsatt i en time.Vi – det vil si tekoppen og jeg – slår oss ned under banyan-

treet, mens mannfolkene på gårdsplassen spikrer de sisteplankene i scenegulvet. Jobben er fullført, og esken med detiloversblevne spikrene kastes likegyldig ut på den grønnegressplenen. Klokka er fem på tolv, og sannelig, i det fjernekommer fire kraftige mannfolk bærende på en talerstol.Foran på talersolen henger et stort skilt: Central Health Edu-cation Bureau, DGHS, Ministry of Health & Family Welfare.Over teksten står ministeriets symbol, den røde rosen. Noeer i ferd med å skje. Verdens helsedag er i emning. Nå er detbare ministeren, direktørene, underdirektørene, legene, syke-pleierne og publikum som mangler.

Men solen går sin gang. På slaget tolv spør en av bærerneom hvor det er blitt av høyttaleranlegget. Selvfølgelig må mi-nisteren for helse og familievelferd ha et høyttaleranlegg. Hankan vel ikke stå og mumle for seg selv på en dag som denne.Men hvor er mikrofonen, ledningene, forsterkeren og høyt-talerne? Resten av gjengen svarer med å klø seg i bakhodet,der svetten renner som små, uregjerlige bekker. Forresten,er det ikke på tide å ta en pust i bakken? 28 varmegrader.Klokka har passert tolv. Hva med en liten siesta under ban-yantreet?

– It’s very hot, sier en av dem. Han gjesper høylytt, leg-ger seg langsomt ned og lener hodet mot en av de lange røt-tene.

– It’s a sunny day, sier den andre.Joda, det er en solrik dag.– Men hva med møtet? spør jeg. – Begynner det ikke snart?– I dag. Det begynner i dag.

25