VETLE LID LARSSEN

HVORDAN ELSKE EN FAR

– OG OVERLEVE

ROMAN

Til min morSonja Boeck Lid

© 2015 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner, Blæst designOmslagsillustrasjon: PrivatSats: Dag Brekke | akzidenz asPapir: Creamy 80 g 1,8b Boka er satt med Bembo 11/13,5Repro: Løvaas Lito ASTrykk og innbinding: PRINT IT, Litauen

ISBN: 978-82-489-1691-8

Kagge Forlag ASStortingsg. 120161 Oslo

www.kagge.no

INNHOLD

DEL I: MANNEN MED LUREN

En jævel 15Den fremmede 18Under lampen 22Farskysset 25Strategien 28Et godt menneske 31Diagnosen 35Det definerende øyeblikk 37Venner 42Fredens oase 44Klokkespillet 47Reisen 51Møtet 55Det magiske huset 58Oslo vest 64Ut i mørket 69En foruroligende opplevelse 71Hjemstedet 74Den fortrollede far 80

DEL II: JUG TIL VERDEN REVNER

Kisten 87En dress til besvær 89Støres frakk 96Tid for samtale 101Andromedatåken 104Et fingertricks 107Bæ, sier far min 114Tyveriet 118Som klegg rundt en kuruke 122Mannens svøpe 129Oppbrudd  133Frogners sykeste 136Drama hos enkefruen 138Den fortapte sønn 143Opprør 145Kunsten å bli mann 149Dolket i ryggen 151Visitt på sykehjemmet 160Brustne drømmer 162Venteværelset 166En brusende følelse 169Forvandlingen 171Hos psykiateren 177Fadermordet 185Beslutningen 190Blikket fra bunnen 195

I this morning, not having the feare of God before my eies, but by the instigation of the devill, went to a Whore; I was very eager of her, kissed and embraced her, and went to enjoy her, but she thrust me from her, and vowed I should not, “for your father lay with me but an hower ago”.

John Aubrey Brief Lives, London 1634

11

Det er natt. Det pissregner på Frogner. Jeg skal akkurat gå og legge meg. Da får jeg øye på en skikkelse nede i gaten mot

Bygdøy allé; lett sammenkrøket, målrettet marsjerende med litt for lange skritt oppover fortauet, kledd i noen underlige filler, med en sykkelkjetting rundt halsen og en lang neverlur under armen. 

Det er min far. Han er den eneste som er ute på denne tiden. Han er gjen-

nomblaut allerede, men det bryr han seg tydeligvis ikke om. Han strener i vei, krysser gaten like under tårnet mitt og stiller seg opp på den andre siden, med blikket vendt oppover, mot sin egen leilighet. 

Vi har vært naboer på Frogner i noen år. Han i femte etasje på den ene siden med sin elskede. Jeg på den andre med min. Nå vil han inn til seg selv. Men det får han ikke lov til. Sam-

boerskapet tok slutt da han fikk diagnosen, han bor for tiden ale-ne på 20 kvadratmeter nede på Drammensveien, en hybel han en gang kjøpte til sin yngste sønn. 

Han ringer på døren til sin gamle adresse. Ingen reaksjon. Jeg blir stående og betrakte ham. Det er syvende gangen han

er her det siste døgnet. Bortsett kanskje fra luren og den spjåkete påkledningen er det ingenting ved ham som tyder på at han har alzheimer. Han er fortsatt en flott mann, grå ved tinningene, rank i gangen. Han snur seg etter damene som før. 

Jeg åpner vinduet og roper navnet hans. Først forstår han ikke hvor lyden kommer fra. Så ser han meg.

Han hever luren og blåser. Det gjaller mellom husveggene: «Å eg

veit meg eit land». Det kommer lys på i et vindu over gaten, så et til. Så enda et. Noen brøler: «Hold kjeft, for helvete.»

Far min gjør et dypt bukk mot den usynlige stemmen.Så holder han tommelen opp mot meg.Jeg gjør det samme. 

DEL I:

MANNEN MED LUREN

15

EN JÆVEL

Det kommer et punkt i de fleste menns liv da du blir eldre enn din far. Ikke fysisk, men mentalt. Dette inntreffer

nesten uavhengig av hvilket forhold du hadde til faren din: Du kan ha hatt et svin som far, en selvopptatt, dominant faen, eller en elskelig tusseladd som aldri kunne si nei; du kan ha hatt en munter far, en trist far, en autoritær far, eller en far av den ble-ke kontorist-sorten som leser veiledningen for selvangivelsen på sengen; uansett: En dag står du der og skjønner at nå er det du som er sjefen. 

For meg kom øyeblikket overraskende. Og la det være klart: Min far var av den elskelige sorten. Han hjalp gamle kvinner over gaten. Han kunne ikke passere et barn under fem uten å vinke til det. Han var snill, hjelpsom, vennlig, morsom, raus. Ung-dommene elsket ham. Kvinnene falt for ham. Menn ville være hans venn. Hvilken annen far kunne plutselig stå foran deg der du satt med en kollega i lobbyen på Hotel d’Angleterre i Køben-havn, åpne stresskofferten sin – av den gammeldagse sorten med klikklås – og ut falt det en lang trekkspillremse av sammenkoblede ark som inneholdt 600 prumpe-limericks på tre språk? 

Faren min var gal. Men det var en befriende galskap, en herlig mangel på kon-

vensjoner, en evne til å gi så fullstendig blaffen i hva verden men-te – at jeg, helt fra jeg var syv år, misunte ham det. Jeg var ofte

16

motsatt: Jeg følte noen ganger at selv gråspurven på Karl Johan glante så olmt på meg at jeg var nødt til å liste meg forbi. 

Men Lars Andreas Larssen gav faen. Derfor var han ikke bare gal. Han var en jævel også. Og bak all elskeligheten, bare noen millimeter under over-

flaten, bodde det en sersjant, en rytter med sverd og stålkølle, en kødd og en fordekt, redd mann som det var umulig å komme innpå. 

Faren min var en russisk babusjka-dukke. Når du åpnet opp var det en mindre mann inni, og en enda mindre mann inni der igjen, og uansett hvor mange dukker du åpnet opp så kom du aldri inn til bunnen.

Hvor liten gikk det an å bli? Og allikevel var han faren. Slik alle fedre er det. Han var

sjefen. Hovedpersonen. Den alt dreide rundt. Han var solen i systemet, og jeg en planet, tvunget inn i en bane rundt ham jeg aldri kom ut av. Alt jeg sa eller gjorde ble målt opp mot ham. Og var det ikke andre som gjorde det, gjorde jeg det selv. Jeg strakk meg etter ham, tok avstand fra ham, snudde meg etter ham, leng-tet etter ham og hatet ham. Det var bare to måter å slippe unna på: underkaste seg ham. Eller drepe ham. 

Og jeg var villig til begge.Men en dag var det jeg som var sjefen.Det tok 45 år.Jeg åpnet døren til hybelen hans på Drammensveien. Han var

blitt en syk mann. Den første skyggen av død og oppløsning had-de festet seg i de fine trekkene. Han satt ved vinduet og snudde seg da jeg kom inn. På veggene rundt ham hang pop-plakatene til hans yngste sønn, et skateboard stod bak sofaen, et stereo rack som hadde sett sine beste dager var skjøvet inn i en krok. Han satt der som en som hadde sovnet fra ungdommen og våknet med et rykk 60 år senere. Det var klamt og halvmørkt i værelset, trikken klemtet ute i gaten, det suste i vannrørene. 

Og det var akkurat nå, idet blikkene våre møttes, at jeg så til bunns i ham. Så redselen for det som lå foran ham. Så uhyggen som alzheimer-diagnosen kaster inn over alle dem som får den; angsten for intetheten, for opphøret av en selv. Frykten for den brutale ormen som eter deg opp fra innsiden og visker deg ut, millimeter for millimeter.

Han så på meg som om han ville si: Jeg overgir meg. Redd meg nå. 

Og jeg fikk så jævlig vondt der jeg stod. Jeg måtte snu meg vekk for at han ikke skulle se det. Jeg grep

tak i dørkarmen og lot som om jeg så på et bilde på veggen, så kjapt kom det. For én ting er at faren din blir syk, ja, at han dør mellom hendene på deg. Det er til å leve med. Men at han plutse-lig er svakere enn deg. Det er nesten ikke til å holde ut.

Og jeg visste brått at dette var tidspunktet for samtalen. Den samtalen vi aldri hadde hatt. Den som satte ord på alt det

usagte mellom oss, som klaret opp, som gjenvant den kontakten vi hadde hatt for mange år siden. Det var jo ikke bare han som var unnvikende. Jeg var unnvikende jeg òg. Jeg var feig, konfliktsky, villig til å gå milelange omveier for å slippe det minste ubehag. Skulle jeg snakke med ham før han forsvant inn i det store, grå mørket hadde jeg en mulighet nå.

Vårt liv sammen hadde vært preget av to ting: Alt vi hadde gjort. Og alt vi ikke hadde sagt.Men hvor skulle jeg begynne? Når begynner historien om en far og en sønn? 

18

DEN FREMMEDE

Jeg hadde verdens beste far. Et digert, kjøttfullt fjes. Store øyne. Et påtrengende, nesten skremmende blikk. Slik var han.

Han hang inn over barnesengen som et troll. Dette er så lenge siden at det gjør vondt å tenke på det. Det var i Stavanger, mange år før farvefjernsynet ble introdusert. Men akkurat dét var ikke jeg opptatt av. Det eneste som betydde noe var ham. Faren min. Hver gang jeg så ham sluttet jeg å grine. Nei, jeg grein aldri foran far min. Senere skulle jeg tenke: Hadde jeg bare greid å gråte én gang, kunne mye blitt anderledes. Men jeg gjorde aldri det.

Far min var en urkraft. En vind. En eksplosjon. Han var som Gud Fader i Michelangelos «Adams skapelse» i Det sixtinske ka-pell: Faren skaper sønnen i en villet handling: støter livet inn i ham; strekker armen ut og inngir gnisten i den oppvendte søn-nen – som bare lengter etter å bli til.

Slik var far min: Gud Fader light.Og jeg var aldri i tvil: Du kan være frukt av en glipp eller en kjærlighetsakt, et ulyk-

kestilfelle eller en misforståelse, men uten denne biologiske og metafysiske eksplosjonen som enhver tilblivelse er: intet liv. In-genting. 

Men hvem var han?

Det er et langt sprang fra Michelangelo og Det sixtinske ka-pell til dampskipet «Børøysund», hvor min far, en  november-dag i 1956 spydde seg sørover. Han kom fra tettstedet Melbu i

19

Vesterålen, et elendig lite sted, som han senere skulle bruke halv-parten av livet på å idyllisere. Det var det året Agnar Mykle skrev Sangen om den røde rubin. Det året Sovjet angrep Ungarn. Det året Elvis sang «Heartbreak Hotel». Det bodde  noen hundre  men-nesker der ute i havgapet mot Nordsjøen; kremmere, prester og bønder, i et lukket samfunn, hvor min fars foreldre hadde faste plasser i kirken, hvor en halv flaske Nordlands pils kostet 96 øre, hvor den hvitmalte Musikkpaviljongen var samlingsstedet hver 17.mai, og hvor følgende dristige vits var blitt fortalt i genera-sjoner:

Stedets løse fugl kommer inn til slakteren: «Æ ska ha ei stor, god høna,» sier hun. «Ja, æ har hørt rykta om det,» svarer slakteren.

Det var neppe på grunn av sin far at far min reiste sydover. Hadde far min lyttet til fornuft, hadde han begynt med import av rød-brus. Men far min ville noe mer.

Derfor lå han der med hodet i bøtta under vestakulingen, krø-ket seg opp på dekk, tviholdt i rekka og så det velkjente landet forsvinne bak i skumfløyten. Det var en reise han skulle komme tilbake til flere ganger, og hver gang ble den mer dramatisk. Den var på linje med andre sentrale reiser i verdenshistorien: Jøde-nes oppbrudd mot det lovede land, Nordenskiölds ferd gjennom Nordøstpassasjen og Magellans jordomseiling. 

«Bølgene var så høye som så,» sa han alltid, og viste høyere med hendene hver gang. «Men jeg stod han av.»

På mange vis var det en fremmed mann som stod der på dek-ket, totalt ubeskrevet, men allikevel med alle de attributtene jeg senere skulle elske – og hate, alt var på plass. Selv om ansiktet hans ennå var litt uferdig, hadde det allerede noe av dette milde, apeaktige preget – som han senere lærte seg å minske effekten av ved å bruke dyre klær. 

20

Han var en enkel mann. Som mange skuespillere før ham var det neppe kunsten i seg selv som trakk ham vekk fra det hjemlige, men drømmen om suksess.

Hans kulturelle referanser var få. Far hans var en mesterlig historieforteller. Av håndverkerslekt. Mor hans sang så høyt i kirken at alle ble flaue. Hun kom fra en gård på 37 kvadratmeter med én ku. Han hadde tre søsken, hvorav to senere ble ordførere for Høyre og én ville dø for det frie marked. 

Å ville bli skuespiller i 1956 krevde ekstra guts, særlig hvis du kom fra Nord-Norge. «Ingen nordlendinger» stod det i hybel-annonsene i Aftenposten dette året. Min far hadde et temmelig dårlig utgangspunkt; ubefestet, usikker og fylt av uklare drøm-mer. Han hadde nettopp lagt tanken om å bli kelner bak seg – hans underdanige side – samtidig som han valgte å ikke fortsette en millitær karriére etter en vellykket befalsskole i Kløvkompa-niet – hans autoritære side. «Jeg var et svin,» likte han senere å si om seg selv. Ja, han elsket å la sin underdanige side kritisere den autoritære – med så mye kraft og styrke at den underdanige drepte den stakkars autoritære siden, omgjorde den til en plaget minoritet i dypet av hans person.

Sammensatt, altså. Som oss alle. Og ved begynnelsen av livet. Og hele tiden bar han på idéen

om meg; en kim i pungen; en mulighet som bare via et sammen-treff eller et mirakel kunne bli realitet. 

Slik gikk det.Han møtte moren min, legedatteren Sonja Boeck Lid, en

dame med dannelse og skjønnhet – og så skjedde det: Det dra-maet som danner grunnstenen i alle sønners – og døtres liv; to uforenlige størrelser, to verdener, to ulike personligheter forenes i noen sekunder: århundrers kamp, strev og krangel smelter på et øyeblikk sammen og blir deg. På den ene siden håndverkere og småbønder og trossige drømmere i Ofoten som roter i asken og sier «Æ». Og på  den andre siden, biskoper og stormenn og

tysk høyadel, som ligger side om side i sine marmorsarkofager i Frauen kirche i München, ennå i sjokk over at livet var så kort.

Det måtte gå galt.