© LIV Forlag 2015 / Forlagshuset i Vestfold as

Trykk: Interface MediaPapir: 115 g gprintSats: Candara 11/17

Forsideillustrasjon: Tone H. Larsen / Larsens StrekerOmslagsdesign: jummel designstudio

Satt av: jummel designstudioISBN: 978 82 8330 066 6

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller inngåtte avtaler om kopiering.

2015

BARN/UNGDOM

DEN GYLNE DALEN-

Reisen til Den Ensomme

Monica Østby Døvle

Illustratør: Tone H. Larsen

Takk til:

Mamma – for all hjelp. Du er uerstattelig.Ireen – for å alltid hatt trua.Jakob – for din berikende tilstedeværelse. Du er sola og livs-treet mitt.Hedda – den skjønneste av jordas blomster. Uten deg hadde ikke denne boka blitt til.

7

Prolog

I Den Gylne Dalen bor halvmenneskene. De lever av det jor-den og naturen kan gi dem, og blir voktet og beskyttet av lyskvinnen Sol. I det forrige solvervet, i det sekshundrede solåret, ble lyskvinnen Sol offer for Nattskyggens forbannelse da hun drakk av en urne fylt med forhekset vann. Kreftene til lyskvinnen gir liv og lys til alt som lever rundt henne. Når kreftene stadig svekkes, kan ikke Sol lenger gi liv til alt som skal vokse, eller varme til solen som skal skinne. Halvmenneskene sulter og dyra deres dør. Planter og trær visner, og det blir kaldere i været. Langt borte kan de se mør-ket nærme seg. Hvis mørket når dem, er alt håp ute. Da vil Sol dø og alt liv med henne. Deres eneste sjanse er å finne og bringe hjem de glemte eyrene. De syv ingrediensene i det gamle heksebrygget er ment å kunne heve Nattskyggens sorte forbannelse.

8

9

Kapittel 1

De sto rundt henne, alle som en, og stirret stumt på den hon-ninggule huden. Sol, lyskvinnen deres, lå fredelig og sov på en seng av forglemmegei ute i hagen foran slottet. Svake lysstråler kjempet seg frem mellom rødkløver, prestekrager og fioler som hang med hodet. I den hvite marmorfontenen med den store enhjørningen i sentrum, hadde vannet tørket ut. Innbyggerne i dalen måtte spare på det lille de hadde. Hvor lang tid ville det gå før mørket kom og slukte alt liv? Slottet hvor Sol og hennes nærmeste holdt til, lå øverst på en liten forhøyning. Den majestetiske bygningen av stein ruvet mot himmelen helt nord i Den Gylne Dalen. Derfra kun-ne lyskvinnen skue utover landsbyen som bredte seg sørover mot Snaufjellene. I vest lå den lille skogen der grimmene skyndte seg å sanke det siste de fant av bær, sopp, frukt, røtter og planter. Lyskvinnens nærmeste tjenere løp frem og tilbake mellom skogen, jordene og slottet. De hamstret som små ekorn en kald høstdag. Før mørket kom måtte de sørge for at slottets matlagre var fulle. Da ville ingenting vokse ute på markene lenger.

10

I øst kunne man så vidt høre restene av elven. Det lille vannet som var igjen, kjempet seg vei mellom tørrlagte stener. Elven som før hadde gitt dem drikke og fisk til mid-dag, buktet seg nå gjennom landskapet som en dyp, fuktig grøft. Slettene som før hadde vært grønne og frodige, lå gule og øde mellom de små husene. Der det før hadde vokst farge-rike blomster, saftige grønnsaker og vaiende korn, sto det nå bare visne stengler tilbake. Uten en lyd stimlet flere og flere av innbyggerne sørg-ende sammen rundt lyskvinnen. Noen ble stående hånd i hånd. Noen satt på knærne. Alle bar de spørsmål og frykt med seg. Hva ville skje nå? Hvordan skulle de klare seg gjen-nom dette? Det trygge synet av Sol som satt under livstreet, var nå byttet ut med en sovende lyskvinne i en vissen blom-stereng. Livstreet, hvis oppgave var å gi Sol krefter til å skape lys og liv, sto halvnakent og strakte de tørre kvistene sine opp mot den grå himmelen. For bare ett solverv siden, hadde livstreet stått i full blomst på slottsplassen. Gule rosettblad-er store som hodet til et nyfødt barn, hadde dekket grener, kvister og bladverk. Duften av jasmin, honning og lavendel hadde spredt seg utover landsbyen og gitt liv til alt som skulle vokse. Som et bølgende silketeppe, hadde treet vaiet i den varme brisen, og gitt kraft og vilje til deres beskytter og mor. Lyskvinnen Sol. I dag så treet ekstra fattig ut. Fattig på farger. Fattig på næring. Fattig på livsviktige krefter. Under treet lå Sol og sov.

11

Tyrirot var halvmenneskenes andre lyskvinne. Det var hun som skulle overta solstolen den dagen Sol gav seg hen til lyset. Eller mørket slik det nå så ut. Tyrirot var ung og vak-ker og hadde mange tilhengere blant halvmenneskene både på slottet og i landsbyen. Nå satte de sin lit til at hun skulle klekke ut en plan som ville gi dem Sol tilbake styrket og frisk. Tyrirot visste derimot ikke sin arme råd. Hun hadde ak-kurat begynt i lære hos Sol. Det skulle etter planen gå man-ge solår før det var hun som skulle sitte i den forgylte, rød-oransje stolen under det evigblomstrende livstreet. Tyrirot knelte ved blomstersengen til Sol og lot hånden gli over den bleke huden i ansiktet hennes. − Kan du høre meg? hvisket hun stille. Sol åpnet øynene halvveis og blunket vagt. − Tyrirot.. Søster og barn av mitt folk. Tyrirot skyndte seg å stille spørsmålet hun bar på før Sol sovnet igjen. − Hva gjør vi nå? Hva gjør jeg nå!? Alt levende i dalen svek-kes dag for dag. Vannet er nesten borte. Markene er tørre og tomme! Tiden renner ut! Lyskvinnen forsøkte å løfte overkroppen fra gresset. Armene bar henne ikke, og hun lot seg sige ned mot marken igjen. Det var som om alle krefter var suget ut av henne. Ho-det var tungt som en mosegrodd stein, og det dunket bak tinningen under det lange, bølgende håret. Forsiktig lot hun hodet falle tilbake i blomsterengen. Med lukkede øynene formet hun munnen til svar: − En lyskvinne kan ha liten tid, kjære barn. Men hun skynder seg ikke. Tyrirot torde ikke bevege en muskel. Hun lyttet så ørene

12

strittet i frykt for å gå glipp av et ord. En lyd. − Du må samle en hær av halvmennesker, alver og val-kyrier, hvisket Sol så stille at Tyrirot så vidt kunne høre henne. − Syv i tallet. Dere skal gå i samlet flokk over Snaufjel-lene og inn i Ensomhetsdalen. Der skal dere finne Den En-somme. Han vil gi dere råd. Gå nå og velg ditt følge.

Tyrirot visste ikke hvem Den Ensomme var. Hun kjente heller ikke veien til Ensomhetsdalen. Det hun derimot visste, var at alvene bodde i fjellet like bak Tåke-elven. For å komme dit,

13

måtte hun krysse den innerste delen av skogen. Orkeskog-en. Ingen på denne siden av solåret hadde kommet helskin-net tilbake fra en ferd inn i orkenes mørke, klamme verden. Nå som mørket stadig rykket nærmere, hadde tjenerne til Nattskyggen slått seg ned innerst i dalen.

På vei tilbake til slottet, kjempet Tyrirot mot tårene. Hvem skulle hun ta med seg? Hvem hadde Sol valgt hvis det var hun som skulle velge ut de beste? De skulle til sammen være syv, hadde lyskvinnen sagt. Både halvmennesker, alver og valkyrier. Tyrirot grøsset. Hun kjente til alvene. De var milde vesen-er som levde i fred et stykke bak Tåke-elven. Valkyriene deri-mot, var like fryktet som orkene. Hvordan kunne Sol mene at de skulle være tjent ved å ha med valkyrier i følget? I det samme kom Tjære ridende mot henne i luntende trav. Tjære gikk for tiden i lære hos ridderne på slottet. Han hadde nettopp fått sin egen hest. Yrende stolt satt han rak i ryggen i den glinsende salen. Etter størrelsen å dømme, var det firbente dyret mer en ponny enn en hest. Men den kler han, tenkte Tyrirot. Hun hevet armen og vinket kraftløst til sin yngre bror. Med store øyne fulgte hun ponnyen med blikket. Tårene kilte i øyekroken når hun så hvor elegant han håndterte det store dyret. Hun blunket bort tårene i det Tjære dro bestemt i tøylene, og ba ponnyen stoppe rett fremfor henne. Han har nok lært en god del av førsteridder Bark allerede, tenkte Tyrirot. Hun måtte smile da Tjære hilste henne slik ridderne hilser en lyskvinne. Tyrirot ventet til Tjære steg av ponnyen. Hun gransket

14

den korte, kraftige halvmenneskekroppen hans. Det bust-ete håret og de store øynene skinte forventningsfullt mot henne. Til tross for solens fravær, blinket det som nypus-set sølv i rustningen har bar på overkroppen. De korte vad-melsbuksene var snurpet sammen rundt livet med et tau av hamp. Buksene var nok litt for store for han, for de rakk han nesten helt ned til leggen. Skoene var av skinn, og rundt livet bar han den tradisjonelle skinntasken med lyskvinnens em-blem på, livstreet. − Du skal være med meg på en reise, bror. Tyrirot snakket med senket blikk. − Pakk salveskene med mat og drikke. Vi drar ved dag-gry i morgen. Tjære kikket forundret på henne. De store øynene hans ble smale i det grove ansiktet. − Jammen.., begynte han. − Ikke noe “jammen”. Tyrirot visste at Tjære hadde gledet seg til å ri på tur gjen-nom Soppskogen med Bark. De skulle trene med lanse ute på den store sletta ved fossen. Nå hang haken hans langt ned på den korte halsen. Han gned seg fort over kinnet med hånden, vel vitende om at han måtte adlyde søsterens ordre. − Jeg skal snakke med Bark, svarte Tyrirot kort. Tjære slo blikket ned og leide ponnyen med seg da han gikk. Det stakk i Tyrirot da hun så brorens skuffelse. Det hen-gende hodet hans så for tungt ut for kroppen. Ryggen buet seg, og håret datt ned foran øynene. Likevel følte Tyrirot et snev av stolthet da han lystret og gikk mot stallen. Tyrirot kunne godt tenkt seg å ta med Bark også, men

15

han hadde de bruk for på slottet. Han måtte bli igjen, beskytte Sol og fortsette å trene de unge ridderne. Om kort tid ville de antagelig få bruk for alt det mot og all den styrke som Bark kunne gi dem. De ville trenge det i kampen mot mørket.

Tidlig neste morgen red det lille følget ut av slottsporten. Tyrirot foran sammen med Tjære. Bak dem kom Timian på sin lysegrå ponny Rask. Timian var slottets urtemaker. Han kunne alt som var verdt å vite om blomster og planter, ikke minst deres medi-sinske virkning. Rask var halvt enhjørning, hurtigere enn vinden, og Timians trofaste følgesvenn. Timian red alltid Rask uten bis-sel og sal. Når de snakket sammen, var det kun ved hjelp av tankens kraft. Med seg hadde følget våpen fra ridderne, mat fra spis-kammerset og urter som kunne komme godt med hvis de ble utsatt for skader eller trolldom underveis. Tyrirot tok en titt på kartet hun hadde fått av Sol. − Vi skal til venstre ved Sildrebekk. Deretter bærer det rett gjennom Orkeskogen. Tjære skottet bort på henne. Ansiktet hans var sam-menbitt og hardt. − Du nevnte aldri at vi måtte gjennom der. Tyrirot svarte ikke. Usikkerheten bet seg fast i henne som et sultent rovdyr. Det var så mange spørsmål. Hvordan skulle de komme seg gjennom Orkeskogen uten å møte orker? Hvordan skulle de komme seg over Tåke-elven? Og ville hun klare å overtale alvenes dronning Lilje, om å sende

16

med henne to alver på denne umulige reisen? Rett som det var spisset Rask ørene. Han ble stående og lytte. Ørene vred seg hurtig rundt til alle kanter. Som en søkende radar, forsøkte de å fange opp hver minste lyd som måtte passere. Brått begynte ponnyen å dunke hoven i den tørre bakken. − Stans! ropte Timian til de andre i følget. Langt der borte kunne de skimte nakne, knoklete trær som strakte grenene sine mot dem. Gresset under hovene til hestene var brunt og lå flatt mot bakken. Luften ble tyngre å puste inn. − Mørkets krefter er sterkere her, hvisket Timian da de andre to sto nær nok. I det samme hoppet Rask brått til siden. Bakken under dem ristet faretruende. Først bare små bevringer. Støvet virv-let rundt hestebeina. Sekunder etter økte skjelvingene. Til slutt svinget grunnen så gjennomtrengende at det ble vans-kelig å holde seg i salen. Hestene kastet seg hit og dit. De vrin-sket og ville springe. Lamslått og ute av stand til å si et ord, klamret Tyrirot seg til den tykke manen. Bakken bykset under dem, som en sint okse som ville kaste dem av. Hun hørte noen hyle. Det var umulig å vite hvem. Trampende hover druknet lyden av stemmene deres. Som ved et trylleslag, ble alt brått helt stille. Hestene ble stående og snøfte. Bakken lå ubevegelig under dem. De ble sittende og stirre på hverandre, målløse. Lettet. Den eneste som ikke ville roe seg var Rask. Han trippet hit og dit, frem og tilbake. − Han sier det kommer mer! Timian siktet til Rask.

17

− Han advarer oss! Vi må komme oss bort herfra! Med ett lød et forferdelig brak. Under dem delte bakken seg i voldsom fart. Rask, som hadde været faren, sto allerede på andre siden av den stadig bredere kløften. Tyrirot og Tjære satt handlingslammet igjen på motsatt side av sprekken, som nærmet seg faretruende. − Kom! ropte Timian mens han vinket av all kraft. − Sprekken blir bare bredere og bredere! Vi må over på denne siden alle sammen! Tyrirot og Tjære satte hælene i siden til hestene sine. I full galopp red de mot avgrunnen som skilte dem og Timian. I et langt svev bar det gjennom luften. De hadde klart å berge seg over til den andre siden, men nå var veien tilbake over Sildrebekk borte. Det fantes bare en retning de nå kunne gå: Inn i den mørkeste delen av Orkeskogen.

18

Kapittel 2

− Det var jammen nære på. Tyrirot grøsset. Tjære og Timian svarte ikke. De red i stillhet bak henne. Hun syntes hun kunne kjenne tvilen deres. Aldri før hadde de måttet sette sin lit til noen andre en Sol, så hun forsto dem godt. De red dypere inn i skogen. Luften ble stadig kaldere. Det ble tyngre å puste, som om noe trykket seg mot brystet deres. Ettersom lyset stadig ble svakere, mistet trærne sin grønne farge. Skogen som lå nærmest slottet, dro nytte av varmen, solen og energien som enda var igjen rundt lyskvin-nen og hennes folk. Jo lenger inn i skogen de kom, desto mer krokete ble grenene, skarpere ble den tørre raslingen og bru-nere ble bladene. − Klorofyll, hvisket Timian. − Hva? Tyrirot trodde han ville advare dem mot noe igjen. − Trærne mangler klorofyll. Det er klorofyllet som gir dem den grønne fargen. Men for å lage klorofyll, trenger de lys fra solen. Det får de ikke her inne lenger. I det samme jog et skingrende skrik mellom trærne.

19

Hestene bråsnudde. Rask la ørene bakover, og øynene hans lyste. Det flakset og hveste i luften over dem. I rasende fart kom noe sort styrtende ned gjennom laget av grener og kvis-ter. − Krakler! ropte Timian. − Orkenes speidere! Han hadde sett de store fuglelignende vesenene tid-ligere. Forrige solverv hadde han blitt sendt i oppdrag fra Sol ut til kanten av Orkeskogen. Sol ønsket han skulle hente inn de siste hyllebærblomstene for året. Den gangen hadde han sett kraklene på avstand. Nå sirklet de enorme fuglene over dem i høyde med de spede trekronene. For å overdøve de hese skrikene, hevet Timian røsten: − De har sett oss. Det er ingen vits i å prøve å gjemme seg! − Det er sjelden krakler angriper, men det har hendt. Jeg hørte om en alv en gang, som forvirret seg inn i Orkeskogen, like ved Tåkeelva. Det sies at kraklene angrep henne fordi hun hadde nærmet seg en sovende ork. Livet hennes sto ikke til å redde, enda så ung hun var. Bare 169 solår gammel. Tyrirot stirret forferdet på de sorte fuglekroppene. Store som hunder, og med flaggermusvinger brede som seil, sirklet de sakte og tungt over dem. Kraklenes hoder lignet rottefjes, med spisse ører og rovdyrstenner. Tykke, korte bein, og lange, krokete klør, hang i luften under den mørke himmelen. Det mest skremmende var likevel øynene. Rød-glødende kuler, som sendte kraftige, flakkende lysstråler mel-lom tretoppene. − De sender lyssignaler seg i mellom! Det er slik de snak-ker sammen! ropte Timian. Han hadde ridd opp på siden av

20

Tyrirot. Sammen ble de sittende og kikke opp mot de krys-sende lyssignalene som fløy hurtig over himmelen. Det var umulig å tolke dem. Det så ut som om alle kraklene fulgte nøye med på hva som ble sagt, samtidig som de skrek høyt og holdt vaktsomt øye med inntrengerne. − Orkene kjenner også språket deres. Det er derfor de bruker dem som speidere. Tyrirot var glad hun hadde tatt med Timian. Han visste så mye. Ikke bare om urter og planter, men også om skogen og skogens dyr. Både de gode og de onde. Med ett fløy alle kraklene mot hverandre som bier i en bisverm. Flaksende og summende beveget de seg sakte i sir-kelformasjoner over dem. Det lyste rødt og faretruende i et titalls øyne. Som ildfluer fanget i et stort nett. Timian skrek av full hals: − Opp med farten! Jeg tror de samler seg til angrep! Han satte Rask i galopp og viste vei gjennom tette, brune trær og nakne steiner. − Inn her! Følg meg! Timian ba Rask om å sakke farten. Han lot Tyrirot føre an inn mellom to smale klipper. Det var så trangt at de måtte leg-ge beina forover langs hestens hals for å få plass. Etter Tyrirot fulgte Tjære. Han måtte løfte salveskene opp på fanget sitt for at de ikke skulle bli klemt i stykker av den våte, moseg-rodde fjellveggen. Akkurat da Timian og Rask hadde kommet seg i sikker-het, summet det farefullt over dem. Det lød som noe stort var på vei nedover fra himmelen, som en hel koloni av sinte hum-ler. − De kommer tilbake!

21

Timian la pekefingeren over munnen. Alle måtte være stille. − Kraklene er ute etter noe de kan ta med seg hjem til orkene. Noe som kan lede dem til oss. Orkene er eksperter på lukt. Gir man dem en liten fingernegl, kan de enkelt lukte seg fram til eieren. Timian hvisket nervøst. − Som regel nøyer de seg ikke bare med en fingernegl… − Er vi trygge her? Tyrirot hvisket mot Tjære. Han måtte sende spørsmålet videre til Timian som sto bakerst. − Vi burde nok bli stående til kraklene er borte. Heller ikke da kan vi være helt trygge. Tjære hvisket svaret tilbake til Tyrirot, som nikket. De prøvde å være musestille, men de høye fjellveggene gav ek-ko til hver minste lyd. Det summet og skrek over dem. Kraklene var mange. De fløy aggressivt frem og tilbake over fjellsprekken. Vingene slo i luften som piskeslag mot bar hud. Tyrirot krøket seg sam-men hver gang vingeslagene gav ekko rundt dem. Hadde de groteske fuglene funnet gjemmestedet deres? Ville de an-gripe? Lyset fra blinkende øyne løp opp og ned klippeveggene. Rett som det var sneiet en rød lysstripe borti en av hestene. Til slutt forsvant de glødende øynene. Skrikene ble svak-ere, og så var den summende lyden av fuglene borte. Følget ventet enda litt til før de forsiktig red ut i skogen igjen. − Kraklene er kanskje borte nå, men de vet at vi er her. Orkene vil få beskjed. Det er bare et spørsmål om tid før de sender ut fortroppene sine for å spore oss opp, opplyste

22

Timian da de var kommet ut fra fjellsprekken. Tyrirot snudde seg over skulderen. For å være sikker på at alle i følget hørte henne, svarte hun med tydelig og høy stemme: − Da bør vi ikke hvile før vi har krysset Tåke-elven. Hjelpen hun hadde fått av Timian, gjorde at hun følte seg sikrere enn på lenge. Det var tydelig at hun hadde gjort et godt valg i å ta han med på reisen. Derimot var det flere tim-ers ridetur til Tåke-elven. Hun kunne se det oppgitte ansiktet til Tjære i øyekroken. − Har du heller lyst til å overnatte her i Orkeskogen? Stemmen til Tyrirot var skarp. Munnen snurpet seg sam-men. Hun lot blikket bli hengende på Tjæres sammenbitte ansikt. Han svarte ikke. Lut og krumrygget stirret han bare rett fremfor seg. Tyrirot kjente noe knyte seg i magen. Manglet hun enda tilliten hans? Dette kom til å bli vanskeligere enn hun hadde trodd. Ikke nok med at hun måtte lede dem gjen-nom et farefylt oppdrag. Hun måtte også vinne deres res-pekt underveis. Spesielt vanskelig ble det nok med Tjære. Han hadde lagt all sin tiltro til ridderne. Djerve menn med sverd og styrke. Han hadde ikke lært å stole på en kommende solkvinne uten erfaring. Tyrirot forsto han godt.

Hestene tuslet sakte fremover. Det nærmet seg natt, og mør-ket lå svart over dem. Sikten var dårlig, og luften føltes klam og kald mot huden. Tyrirot svøpte geiteskinnet tettere rundt seg. Hun grøsset av kulde. Ingen sa noe. Det var liksom ingenting å si. Alle var tret-te, sultne og ikke minst engstelige. Frykten for at orkene ville

23

slå til på nattestid, hadde fått Tyrirot til å tvinge følget vi-dere. Det var tross alt tryggere å fortsette enn å legge seg ned for å sove. De måtte nå Tåke-elven så fort som mulig, selv om det medførte at de måtte ri hele natten igjennom. Tyrirot ble sittende og dvele over alle spørsmålene. Hun visste de måtte finne Den Ensomme. Det var av ham de skulle få råd. Men ville rådene være gode? Ville de kunne hjelpe dem på veien, eller ville rådene føre dem inn i flere farefylte hendelser? Før de kunne finne Den Ensomme, måtte de besøke al-vene. Det milde, vennlige folket som kjente så godt til både områdene i og rundt Den Gylne Dalen. Tyrirot følte igjen stor takknemmelighet for at Timan hadde blitt med i følget. Som urtemaker hadde han gått i lære hos alvene. Timian kunne snakke med alvene på et språk som var ukjent for de fleste. Språket inneholdt hemmeligheter og erfaringer som halvmennesker og alver vanligvis ikke delte. Nå kunne de kanskje dra nytte av alvenes tillitt til han?

Etter å ha ridd i sakte tempo til godt over middagstid, stan-set Tyrirot følget. – Vi må ha mat. Vi blir svakere og svakere av all den onde energien som rår her inne. Vi trenger noe å styrke oss på. Tjære, ta frem en bit med tørket kjøtt til oss hver. De tygget i seg det seige kjøttet, men tok seg ikke tid til å stanse. Stien foran dem var ujevn og utfordrende. Hestene strevde fortsatt med å finne fast underlag på den gjørmete, bløte bakken. Beina deres skled som såpestykker på de runde, glatte steinene. Brått kvakk hestene til og stanset helt opp. Tyrirot kjente

24

hvordan hesten hennes spente alle musklene. Med hånden bak øret lyttet de alle etter lyder. Med et brøl ropte Timian så høyt at Tyrirot krøket seg sammen i salen.

25

− Orker! Snøfting og hvesing overdøvet hestenes fluktforsøk på det sleipe underlaget. Trampende, tunge føtter sprutet søle rundt konturene av det de fryktet aller mest i den mørke sko-gen. Timian veivet med armene. − Ri så fort hestene kan bære dere! Men hestene nektet å lystre. Rullesteiner og gjørme gjor-de stien nesten ufremkommelig, selv i lav fart. Hestene skled og snublet om hverandre. Orkene kom stadig nærmere. Tyrirot kjente den forfer-delige stanken. Et gufs av harsk luft nådde henne. Hun mistet pusten et øyeblikk. Dunsten som omgav de groteske skapnin-gene, var uutholdelig. Det surklet i slim. Trampende orkeføtter fikk bakken til å skjelve. Beistene sparket unna alt som lå i veien for dem. Trær. Busker. Steiner fløy gjennom luften som kanonkuler. Orkene som kom i mot dem, var omtrent tre ganger så høye som en hest. Halsløse hoder på hårete kropper. Enorme, stampende føtter fikk bakken til å skjelve. Med voldsomme brøl veivet orkene grener og tretopper til side, så kvist og blader sprutet rundt dem. Det var ingen tvil om at de hadde fått nyss om inntrengerne i skogen. − Kom igjen! ropte Timian. Han regnet nok med at ork-ene ville se dem snart uansett. Det var vel derfor han ikke bryd-de seg om å være stille, tenkte Tyrirot. − Følg meg! Timian skar av fra stien og fortsatte innover blant trærne i skogen. Der var det lettere for hestene å bevege seg raskt. − Følg på! Rett fram! ropte Timian bakover til de andre to.

26

I samme sekund forsvant både Timian og Rask i et stort lysglimt fulgt av dalende, sølvfarget glitter. Lyden av et kort smell lå igjen i luften der de to før hadde stått. Det glitrende lyset de etterlot seg tvang Tyrirot til å blunke og snu seg bort. Bare en gang tidligere hadde hun sett Rask løpe for-tere enn vinden. Det var et utrolig syn. Hun stirret etter den svake lysstripen som la seg foran dem. I det samme hørte de orkene bak seg, mye nærmere nå. Det var tydelig de hadde hørt smellet de også. Nå trampet de seg målrettet vei mellom trær og busker. − Vi må ri fortere! ropte Tjære. Det var det første han hadde sagt i løpet av natten. Et skrik skar gjennom luften. Trampingen bak dem opp-hørte et øyeblikk. En enorm sky av lysende krystaller kom flyt-

27

ende over himmelen. − Bare fortsett! ropte Tyrirot. Hun drev hesten frem i trav til tross for at det var vanskelig å se. Brått var skriket der igjen. Et svakt lys bredte seg rundt henne og lyste opp skogen som om det var midt på dagen. Var dette ment å skulle hjelpe, eller var det en felle? Det var aldri godt å vite hva Nattskyggen kunne finne på av skitne triks for å lure sine fiender ut i fare. Akkurat nå hadde hun ikke noe valg. Skulle de slippe unna orkene, måtte hun føre dem gjennom lyset. De illeluktende beistene hadde tross alt virket redde for krystallskyen. Det måtte vel være et godt tegn? Da det tredje skriket forplantet seg gjennom den opp-lyste skogen, kunne hun ikke høre orkene lenger. − Jeg tror vi klarte det! Tyrirot var andpusten etter det anstrengende rittet. Det var helt stille rundt henne. Lyset fra skyen kledde fortsatt skogen i et fredelig skinn av isblått og oransje. − Proooh. Hun dro hardt i tøylene og ba hesten sakke farten nå som orkene var borte. Deretter snudde hun seg for å spørre Tjære hva han syntes de burde gjøre. Det gikk en iskald vind gjennom henne. Tjære var for-svunnet!