david harwood håper at en sorgløs og bekymringsfri dagi fornøyelsesparken sammen med familien vil få hans deprimertekone Jan til å tenke på noe annet en liten stund. Men denhyggelige dagen får en brå slutt da Jan og David kommer bortfra hverandre, og David melder henne savnet hos politiet. Dahan ikke kan bevise at kona engang har vært i fornøyelsesparken,virker forklaringen hans suspekt – suspekt nok til at politiet trorat hun allerede kan være død, drept av ektemannen.

ISBN 978-82-8211-243-7

linwood barclay er gift, har to barn og bor inærheten av Toronto. Han har hatt en populær spaltei Toronto Star og har skrevet tre internasjonalebestselgere: Uten et ord, som vant Richard & JudySummer Read, Farlig nær og Frykt det verste.

forfatterportrettDavid Cooper

omslagsdesignEgil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

Om uten et ord |

«En djevelsk familiehistorie / En helvetes familie.Uten et ord har et av de råeste plot jeg kan huskeå ha lest.»

berit kobro, vg

«Spenstig plott … Boken tar et grep om hjertet ogspiller på vår verste frykt.»anette torjusen, fredriksstad blad

«Glimrende thriller med psykologiske effekter oglite blod»

sven egil omdal, stavanger aftenblad

Om farlig nær |

«Canadiske Linwood Barclay skriver utmerket, ogspinner plottet mesterlig: Det er umulig å gjetteløsningen, samtidig som alle brikkene faller påplass mot slutten.»

ingrid brekke, aftenposten

Om frykt det verste |«Den kanadiske tobarnsfaren har med sin tredjeroman tatt steget opp blant de beste. En spenn-ingsroman som anbefales.»

kjell einar øren, haugesunds avis

barclay. ute av syne. nytt omslag 25.01.12 13.27 Side 1

«Denne thrilleren er den beste jeg har

lest på årevis» STEPHEN KING

Linwood Barclay

Ute av syneOversatt av Carina Westberg, MNO

Originaltittel: Never Look Away

Copyright © Linwood Barclay 2010Norsk utgave © Vega Forlag AS 2012

Printed in SwedenTrykk/innbinding: ScandBook

Sats: Type-it ASPapir: Norbook cream 1,6 70g

Boken er satt med 10.5/13 pkt. Adobe Caslon

Forfatterportrett: © David CooperOmslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

Oversatt av Carina Westberg, MNO

ISBN 978-82-8211-243-7

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til Neetha

«Han er helt borte vekk.»«Se om du finner en nøkkel.»«Jeg sa jo at jeg har lett i lommene hans! Det ligger ingen

håndjernnøkkel der, for faen.»«Hva med koden? Kanskje han har skrevet den ned et sted

og lagt den i lommeboka eller noe?»«Tror du han er helt dust, eller? Tror du virkelig at han ville

ha skrevet ned koden og gått med den på seg?»«Skjær over lenken, da! Vi tar kofferten, og så finner vi ut

hvordan vi skal åpne den seinere.»«Den er mer solid enn jeg hadde forestilt meg. Det tar minst

en time å skjære den over.»«Får du ikke håndjernet over hånda hans?»«Hvor mange ganger må jeg si det? Jeg blir nødt til å bruke

kniven.»«Jeg syntes du sa at det ville ta en evighet å skjære over

håndjernet.»«Det er ikke håndjernet jeg snakker om.»

7

Prolog

«Jeg er redd,» sa Ethan.«Det er ingenting å være redd for.» Jeg snudde meg bort

fra rattet og strakte meg bakover for å hjelpe ham ut avbarnesetet. Så stakk jeg hånda under den polstrete bøylenhan hvilte armene på, og løsnet beltet.

«Jeg vil ikke kjøre de der,» sa han. Toppen av fem berg-og-dal-baner og et pariserhjul syntes et godt stykke frainngangen til fornøyelsesparken. De ruvet som rørformetefjell.

«Vi skal ikke oppi dem,» gjentok jeg for ørtende gang.Jeg begynte å bli i tvil om denne utflukten egentlig var noelurt påfunn. Kvelden før, etter at Jan og jeg hadde kommethjem fra en kjøretur til Lake George og jeg hadde hentetEthan hos foreldrene mine, hadde han hatt problemer medå falle til ro. Han hadde vekselvis gledet seg til å dra til par-ken og fryktet at berg-og-dal-banen skulle spore av mensvi befant oss øverst oppe. Etter at jeg hadde lagt Ethan,smatt jeg innunder dyna ved siden av Jan. Jeg hadde tenktå diskutere om Ethan egentlig var moden for en tur til FiveMountains.

Men hun sov, eller lot som om hun sov, så jeg droppet det.Da morgenen kom, virket det som om Ethan bare gledet

seg. Han hadde ikke hatt mareritt om berg-og-dal-baner.Etter frokost boblet han over av spørsmål om hvordan de

9

fungerte, og hvorfor det ikke var noe lokomotiv foran, sompå tog. Hvordan kunne vognene ta seg opp berget utenlokomotiv?

Ikke før vi svingte inn på den nesten fulle parkerings-plassen rett etter klokka elleve, meldte engstelsen seg igjen.

«Vi skal bare kjøre de små karusellene, som du liker,» sajeg. «Du har ikke engang lov til å prøve de store siden dubare er fire år. For å ta dem må man ha fylt åtte eller niog være minst så høy.» Jeg holdt hånda nesten halvannenmeter over asfalten på parkeringsplassen.

Ethan så tvilende og skeptisk på hånda mi. Jeg tror ikkedet bare var tanken på å sitte i en enorm berg-og-dal-banesom engstet ham. Det å være i nærheten av dem og høreden støyende skramlingen var skummelt nok.

«Det går fint,» sa jeg. «Jeg lover deg at det ikke skal skjenoe farlig.»

Ethan så meg i øynene, bestemte seg for å stole på megog lot meg skyve den polstrete bøylen opp over hodet hans.Han manøvrerte seg ut av sikkerhetsbeltene, som bustet tildet tynne, lyse håret hans. Jeg la hendene under armenehans, klar til å løfte, men han ålte seg ut av grepet og sa:«Jeg klarer det selv.» Så rutsjet han ned, satte føttene påbilgulvet og gikk ut den åpne døra.

Jan sto bak bilen, der hun fant trillevognen i bagasjerom-met og foldet den ut. Ethan prøvde å kravle oppi vognenfør hun hadde fått den opp i riktig stilling.

«Rolig nå,» sa Jan.Ethan nølte og ventet til han hørte et tydelig klikk,

så deiste han ned i setet. Jan bøyde seg over det åpnebagasjerommet igjen.

«Jeg kan bære noe,» sa jeg og strakte meg etter ryggsek-ken.

Ved siden av sto en liten veske, som egentlig var en kjøle-bag av stoff, og Jan åpnet den. I bagen lå et lite kjøleelement

10

og seks små juicekartonger med pålimte, plastinnpakketesugerør. Hun rakte meg en av juicekartongene og sa: «Giden til Ethan.»

Jeg tok den mens Jan gjorde seg ferdig og lukket bagasje-rommet. Hun dro igjen glidelåsen på kjølebagen og stappetden i kurven bakpå trillevognen mens jeg løsnet sugerøretfra den klissete kartongen. Den, eller en av de andre jui-cekartongene i kjølebagen, måtte ha lekket lite grann. Jegflerret plasten av sugerøret og stakk det i kartongen.

Jeg rakte den til Ethan og sa: «Ikke klem på den. Dasøler du eplejuice over hele deg.»

«Jeg vet det,» sa han.Jan strøk hånda over den bare armen min. Det var en

varm lørdag i august, og både jeg og Jan var kledd i shorts,ermeløs overdel og joggesko, siden det ville bli mye gåing.Jan gikk med skyggelue med lang skjerm over det mørkehåret, som hun hadde satt opp i en hestehale og tredd gjen-nom skyggelua bak. Overdimensjonerte solbriller skjermetøynene for sola.

«Hei, du,» sa hun.«Hei,» sa jeg.Hun dro meg inntil seg bak trillevognen, der Ethan ikke

kunne se det. «Alt i orden?» spurte hun.Jeg stusset over spørsmålet, for jeg skulle til å spørre henne

om det samme. «Ja visst, det går fint.»«Det gikk jo ikke gikk helt som du hadde håpet i går.»«Det er ikke så farlig,» sa jeg. «Ikke alle tips gir uttelling.

Sånt skjer. Hva med deg? Føler du deg bedre i dag?»Hun nikket så umerkelig at det eneste som antydet svaret,

var at skjermen på skyggelua vippet litt.«Sikker?» fortsatte jeg. «Det du sa i går, det med broa –»«Vi snakker ikke –»«Jeg trodde kanskje at det gikk bedre med deg, men da

du sa at –»

11

Hun la pekefingeren mot leppene mine. «Jeg vet at jeghar vært vanskelig å leve sammen med i det siste, og det erjeg lei for.»

Jeg tvang fram et smil. «Alle har det jo tøft iblant. Noenganger er det en åpenbar grunn, andre ganger ikke. Manføler det man føler. Det går over.»

Det var et glimt i øynene hennes, som om hun ikke varlike sikker. «Jeg er i hvert fall glad du … er så tålmodig,» sahun. En familie som lette etter parkeringsplass, kjørte forbii et monster av en SUV, og Jan snudde seg bort fra støyen.

«Ikke tenk på det,» sa jeg.Hun trakk pusten dypt, som for å riste av seg bekymrin-

gene. «I dag skal vi kose oss,» sa hun.«Det er jeg helt enig i,» sa jeg mens hun dro meg tettere

inntil seg. «Jeg tror likevel ikke det ville ha skadet, altså,hvis du gikk til noen jevnlig for å –»

Ethan vred seg rundt i trillevognen så han kunne se oss.Han tok sugerøret ut av munnen og sa: «Kom igjen, da!»

«Ta det kuli, kompis,» sa jeg.Han lente seg bakover i setet igjen og ble sittende og

vippe med beina.Jan bøyde seg mot meg og ga meg et raskt kyss på kinnet.

«Kom, så sørger vi for at poden får det litt moro.»«Jepp,» sa jeg.Hun klemte armen min en siste gang, og så grep hun

håndtakene på trillevognen. «Greit, kamerat,» sa hun tilEthan. «Da braker det løs.»

Ethan strakte hendene ut til siden, som om han fløy. Hanhadde tømt juicekartongen og rakte den til meg så jeg skullekaste den i en søppelbøtte. Jan fisket fram en våtserviett dahan klagde over klissete fingrer.

Det var flere hundre meter bort til hovedinngangen, menallerede så vi folk som sto i billettkø. Jan hadde vært smartog kjøpt våre på nettet og hadde skrevet dem ut et par dager

12

tidligere. Jeg tok over trillejobben mens hun endevendteveska på jakt etter dem.

Vi var nesten framme ved porten da Jan bråstoppet. «Atdet går an!»

«Hva da?»«Ryggsekken,» sa hun. «Jeg glemte den igjen i bilen.»«Trenger vi den?» spurte jeg. Det var langt å gå tilbake

til bilen.«Brødskivene med peanøttsmør og solkremen ligger i

den.» Jan var bestandig nøye med å smøre inn Ethan så hanikke skulle bli brent. «Jeg løper tilbake. Bare gå i forveien,dere, jeg når dere igjen.»

Hun rakte meg to ark – en voksenbillett og en barnebillett– og beholdt sin billett selv.

Hun sa: «Jeg tror det ligger en iskiosk rundt hundre meterfra inngangen, på venstre hånd. Skal vi møtes der?»

Det var typisk Jan å forberede seg godt, og hun haddesikkert pugget nettkartet over Five Mountains utenat.

«Det var lurt,» sa jeg. Jan snudde og begynte å småtravetilbake til bilen.

«Hvor skal mamma?» spurte Ethan.«Hun glemte ryggsekken,» sa jeg.«Brødskivene?» sa han.«Ja.»Han nikket lettet. Det var dumt å dra på tur uten å ha

med seg niste, og da særlig brødskiver.Jeg ga vaktene min billett og hans, gikk forbi køen av dem

som måtte kjøpe billetter, og videre inn i parken. Der ble vihilst velkommen av flere gatekjøkken og en fem–seks boderhvor de solgte suvenirer i form av skyggeluer, T-skjorter,bilklistremerker og brosjyrer. Ethan spurte om han kunnefå en skyggelue, og jeg sa nei.

De to nærmeste berg-og-dal-banene, som hadde settsvære ut fra parkeringsplassen, var som fjell på størrelse

13

Mount Everest på nært hold. Jeg stanset opp, stilte megpå kne ved siden av Ethan og pekte. Han løftet blikket ogfulgte med på en rekke vogner som ble trukket sakte oppden første bakken, for så å stupe ned i høy hastighet menspassasjerene hylte og veivet med armene.

Han satt og stirret på dem, og øynene var kulerunde avundring og frykt. Han tok meg i hånda og klemte den. «Jegliker det ikke,» sa han. «Jeg vil hjem.»

«Jeg sa jo at det ikke er noe å være redd for, kompis. Dekarusellene vi skal ta, ligger på den andre siden av parken.»

Det var stappfullt i fornøyelsesparken. Hundrevis, omikke tusenvis, av mennesker vrimlet rundt oss. Foreldre medsmå unger og store unger. Noen besteforeldre som trakkbarnebarna med seg, og noen som ble trukket med av dem.

«Jeg tror det der må være iskiosken,» sa jeg da jeg fikkøye på en bod rett fram.

Jeg stilte meg bak trillevognen og begynte å skyve. «Trordu det er for tidlig å spise is?» spurte jeg.

Ethan svarte ikke.«Kompis? Har du ikke lyst på is?»Da svaret lot vente på seg, stanset jeg og tok en titt på

ham. Hodet lå bakover og til siden, og øynene var lukket.Veslegutt hadde sovnet.«Det er ikke til å tro,» mumlet jeg for meg selv. Vi hadde

ikke engang kommet til den første karusellen, og ungen låallerede i koma.

«Er alt i orden?»Jeg snudde meg. Jan var hos oss igjen. En svetteperle

rant nedover halsen hennes, og hun hadde ryggsekken overskulderen.

«Han har duppet av,» sa jeg.«Du tuller,» sa hun.«Jeg tror han svimte av da han fikk se den der på nært

hold.» Jeg pekte på berg-og-dal-banen.

14

«Jeg tror jeg har noe i skoen,» sa Jan. Hun manøvrertetrillevognen bort til en betongkant rundt en hageflekk.Hun satte seg på kanten og skubbet Ethan og trillevognenforsiktig til venstre.

«Vil du dele en is med meg?» spurte hun. «Jeg erkjempetørst.»

Jeg skjønte hvordan hun tenkte. Vi kunne dele en god-bit mens Ethan sov. Han ville få i seg nok av godterier førdagen var omme, men denne var bare til oss.

«Med sjokolade på?» spurte jeg.«Du bestemmer,» sa hun og la foten over kneet. «Trenger

du penger?»«Jeg har,» sa jeg og klappet på baklommen. Jeg snudde

og ruslet bort til kiosken. Isen de hadde, var sånn myk, hvitguffe som tyter ut av en automat. Det var ikke min favo-ritt – jeg foretrekker ekte vare – men den unge jenta somtok imot bestillingen, fikk til en flott snurr på toppen. Jegba henne dyppe den i karet med sjokoladesaus, og sjoko-laden klistret seg til isen som et hudlag da hun rakte megden.

Jeg tok en ørliten bit, så sjokoladen sprakk opp, og angretmed det samme. Jeg burde ha latt Jan få første bit. Menjeg skulle gjøre det godt igjen til uka. På mandag skulle jegkomme hjem med blomster, og senere i uka skulle jeg skaffebarnevakt og ta med Jan ut og spise. Det kunne jo hendeat problemene Jan strevde med, skyldtes meg. Jeg haddeikke vært oppmerksom nok, hadde ikke gjort det lille eks-tra. Hvis det var det som skulle til for å få Jan til å se lyserepå livet, stilte jeg gjerne opp. Jeg var fast bestemt på å fåekteskapet på rett kjøl igjen.

Jeg var ikke forberedt på at Jan skulle komme rett motmeg da jeg snudde meg. Enda hun hadde solbriller på, såjeg at hun var opprørt. Det rant en tåre nedover det enekinnet, og munnen var vridd i en fryktelig grimase.

15

Hvorfor i helvete trillet hun ikke på vognen? Jeg kastetet blikk bak henne, der jeg mente hun hadde sittet.

Hun var raskt borte hos meg og slo hendene motskuldrene mine.

«Jeg snudde meg ikke i mer enn ett sekund,» sa hun.«Hva?»«Skoen,» sa hun med skjelven, ustødig stemme. «Jeg pir-

ket – steinen – jeg pirket steinen ut av skoen, og jeg så megrundt – jeg så meg rundt, og –»

«Jan, hva er det du prøver å si?»«Noen har tatt ham.» Hun hvisket nærmest, stemmen

var nesten borte. «Jeg snudde meg, og han –»Jeg var allerede på vei forbi henne og løp dit jeg sist hadde

sett dem sammen.Trillevognen var vekk.Jeg steg opp på betongkanten Jan hadde sittet på, og lot

blikket gli over menneskemengden.Det er bare en misforståelse. Det er ikke slik som det vir-

ker. Han er her igjen om et øyeblikk. Noen har bare tatt feiltrillevogn.

«Ethan!» ropte jeg. Forbipasserende kastet bare et blikkpå meg og gikk videre. «Ethan!» ropte jeg igjen.

Jan sto under meg og så opp. «Ser du ham?»«Hva skjedde?» spurte jeg fort. «Hva i helvete skjedde?»«Jeg sa jo det! Jeg snudde meg bort et øyeblikk, og –»«Hvordan kunne du gjøre det? Hvordan kunne du ta blik-

ket fra ham?» Jan prøvde å si noe, men det kom ingen ord.Jeg skulle til å spørre for tredje gang hvordan hun kunneha latt det skje, men skjønte at det var bortkastet tid.

Straks kom jeg på den vandrehistorien som et par gangeri året blir ringt inn til nyhetsredaksjonen jeg jobbet i.

«Jeg har hørt av en venn av en venn,» begynte innringe-ren som regel, «at en familie fra Promise Falls dro til Floridaog besøkte en av de svære temaparkene i Orlando, og den

16

vesle gutten deres, eller kanskje det var en liten jente, blerøvet fra foreldrene. De som gjorde det, tok ham med pået toalett der de klippet håret hans, fikk ham til å se heltannerledes ut og smuglet ham ut av parken, men det komikke i avisen fordi de som drev parken, ikke ville ha negativpublisitet.»

Det hadde aldri vært noe hold i den historien.Men nå …«Gå tilbake til hovedinngangen,» sa jeg til Jan så stø-

dig jeg klarte. «Hvis noen vil ta ham med seg ut, må degå den veien. Det står nok sikkerhetsvakter der. Si ifra tildem.» Jeg hadde fremdeles iskremen i neven. Jeg kastet deni søpla.

«Hva med deg?» spurte hun.«Jeg går den veien og leter,» sa jeg og pekte forbi iskios-

ken. Det var noen toaletter der. Kanskje noen hadde tattmed seg Ethan inn på herredoen.

Jan hadde allerede lagt på sprang. Hun så seg tilbake overskulderen, satte hånda mot øret som en telefon, et tegn omat jeg skulle ringe når jeg fant ut noe. Jeg nikket og løp denandre veien.

Jeg fortsatte å granske menneskemengden mens jegsprang mot inngangen til herretoalettet. Da jeg kom inndit, andpusten, ble ekkoet av barne- og voksenstemmer ogbråkete håndtørkere kastet mot meg fra veggflisene. Enmann løftet en gutt, som var mindre enn Ethan, ved et avurinalene. En eldre mann sto og såpet inn hendene ved denlange raden av vasker. En gutt på rundt seksten viftet medhendene under håndtørkeren.

Jeg skyndte meg forbi alle sammen og bort til båsene.Det var seks stykker, og alle dørene unntatt den fjerde varåpne. Jeg slo hånda mot døra i den tro at den kanskje villeåpne seg.

«Hva er det?» ropte en mann innenfra. «Det er opptatt!»

17

«Hvem er det som er der inne?» ropte jeg.«Hva faen?»Jeg kikket inn i glipen mellom døra og karmen og fikk

se en kraftig kar sitte på do. Det tok bare ett sekund å slåfast at han var alene i båsen.

«Dra til helvete!» bjeffet mannen.Jeg løp ut fra toalettet igjen og holdt på å gli på de

våte gulvflisene. Da jeg kom ut i solskinnet igjen og såalle menneskene som strømte forbi, følte jeg meg heltoverveldet.

Ethan kunne være hvor som helst.Jeg visste ikke hvilken vei jeg skulle ta, men alt var bedre

enn bare å stå der og kope. Dermed løp jeg mot foten avden nærmeste berg-og-dal-banen, Humdinger, der om laghundre mennesker sto og ventet på å få stige om bord. Jeglot blikket gli langs køen på utkikk etter en trillevogn elleren liten gutt uten vogn.

Jeg løp videre. Rett foran meg lå KidLand Adventure,den delen av Five Mountains som var beregnet på barn somvar for små til å kjøre de store berg-og-dal-banene. Var detsannsynlig at noen ville stikke av med Ethan og så ta hammed bort til karusellene? Egentlig ikke. Med mindre detaltså handlet om en forveksling, at noen hadde stilt seg baktrillevognen og gått av gårde med den uten å ta en titt påungen. Jeg hadde nesten gjort det samme selv på et kjøpe-senter en gang. Trillevognene var like, og jeg hadde tankeneannensteds.

Rett foran meg sto en liten, tykkfallen dame. Hun hadderyggen til og skjøv på en trillevogn som lignet fryktelig påvår. Jeg satte opp farten, kom meg opp på siden av henne,og så bykset jeg foran og så på ungen.

Det var en liten jente i rosa kjole, i treårsalderen, medrøde og grønne prikker malt i ansiktet.

«Er det noe som feiler deg?» spurte damen.

18

«Beklager,» sa jeg, og fikk ikke engang ut hele ordetfør jeg snudde meg mens jeg hele tiden speidet, speidet,speidet –

Jeg fikk øye på enda en trillevogn. En blå en med en litentøybag i kurven bak.

Det var ingen som passet på trillevognen. Den sto bareder. Fra min vinkel så jeg ikke om det satt noen i den.

I øyekroken fikk jeg et glimt av en mann. Med skjegg.Han løp sin vei.

Men jeg ga blaffen i ham. Jeg spurtet mot den forlattetrillevognen.

Vær så snill, vær så snill, vær så snill …Jeg løp foran vognen og kikket oppi.Han hadde ikke våknet engang. Hodet lå fremdeles tippet

mot den ene siden, og øynene var lukket.«Ethan!» sa jeg. Jeg bøyde meg ned, løftet ham opp

av trillevognen og holdt ham tett inntil meg. «Ethan. Å,herregud, Ethan!»

Jeg holdt ham foran meg så jeg fikk sett ansiktet hans,og han rynket pannen, som om han var på gråten. «Det gårbra,» sa jeg. «Det går så bra, så. Pappa er her.»

Så gikk det opp for meg at han ikke var lei seg fordinoen hadde stukket av med ham. Han var irritert fordi jeghadde vekket ham.

Men likevel sa jeg at alt gikk bra, om og om igjen. Jegklemte ham hardt inntil meg og klappet ham på hodet.

Da jeg holdt ham opp foran meg igjen, sluttet leppa hanså dirre lenge nok til at han fikk pekt på munnviken min ogsagt: «Har du spist sjokolade?»

Jeg lo og gråt på samme tid.Det tok meg en stund å hente meg inn, og så sa jeg: «Vi

må finne mamma og si ifra at alt er i orden.»«Hva er det som skjer?» spurte Ethan.Jeg fant fram telefonen og trykket inn hurtigtasten til

19

Jans mobil. Det ringte fem ganger før jeg kom til svareren.«Jeg har ham,» sa jeg. «Jeg kommer til inngangen.»

Aldri før hadde Ethan kjørt så fort i trillevognen. Hanstrakte ut hendene og lo mens jeg skjøv ham gjennom men-neskemengden. Forhjulene vinglet så voldsomt at jeg måttetippe trillevognen bakover, og da lo han bare enda mer.

Straks jeg kom fram til hovedinngangen, stanset jeg også meg rundt.

Ethan sa: «Jeg tror kanskje jeg vil prøve den svære berg-og-dal-banen. Jeg er stor nok.»

«Hold an, kamerat,» sa jeg og kikket meg omkring. Jegfisket fram mobilen igjen og la igjen enda en beskjed: «Hei,vi er her. Rett ved porten. Hvor er du?»

Så stilte jeg meg med trillevognen midt på gangveien, rettinnenfor porten, der folk ble geleidet mot attraksjonene.

Jan kunne ikke overse oss der.Jeg sto foran vognen, slik at Ethan så meg. «Jeg er sul-

ten,» sa han. «Kom ikke mamma tilbake? Dro hun hjem?Glemte hun ryggsekken med brødskivene?»

«Vent litt,» sa jeg.«Kan jeg få en med bare peanøttsmør? Jeg vil ikke ha

med både peanøttsmør og syltetøy.»«Bare vær litt tålmodig nå, greit?» sa jeg. Jeg holdt i

mobilen, parat til å vippe opp dekselet straks den ringte.Kanskje Jan snakket med sikkerhetsvaktene. Og det var

i så fall ikke så dumt, selv om jeg hadde funnet Ethan. Fordet var faktisk noen som sprang rundt i parken og stakk avmed andre folks unger. Ikke bra.

Jeg ventet ti minutter før jeg ringte Jans mobil igjen. Ikkesvar nå heller. Denne gangen la jeg ikke igjen noen beskjed.

Ethan sa: «Jeg vil ikke være her. Jeg vil kjøre en karusell.»«Bare vent litt, kompis,» sa jeg. «Vi kan ikke dra uten

moren din. Da vet hun ikke hvor hun skal finne oss.»«Hun kan ringe,» sa Ethan og sparket med beina.

20

En av parkens ansatte, lett gjenkjennelig med kakifargetbukse og skjorte med logoen til Five Mountains brodertpå, gikk forbi. Jeg grep ham i armen.

«Er du sikkerhetsvakt?» spurte jeg.Han holdt opp en liten walkietalkie. «Jeg kan få fatt i

vaktene,» sa han.På anmodning fra meg kalte han opp vaktene for å høre

om noen var i ferd med å hjelpe Jan. «Hun må få vite atjeg har funnet sønnen vår,» sa jeg.

Stemmen som kom fra walkietalkien, sprakte. «Hvem?Vi har ikke hørt noe om det.»

«Beklager,» sa den parkansatte og fortsatte videre.Jeg prøvde å stagge panikken. Noe var fryktelig galt.Noen prøver å stikke av med ungen din. En mann med

skjegg løper sin vei.Kona di kommer ikke tilbake til møtestedet.«Ikke vær redd,» sa jeg til Ethan og gransket mennes-

kemengden. «Hun er nok rett rundt svingen. Og da går viog finner på noe morsomt.»

Men Ethan sa ingenting. Han hadde sovnet igjen.

21

Del én

Tolv dager tidligere

Én

«Ja?»«Mr. Reeves?» sa jeg.«Ja?»«Dette er David Harwood fra Standard.»«Ja, David.» Sånn var det med politikere. Man sa «Mis-

ter» til dem, og de brukte fornavnet ens. Det spilte ingenrolle om man snakket med USAs president eller en viser-gutt i forvaltningskomiteen. Bob eller Tom eller David varman like fordømt. Aldri Mr. Harwood.

«Hvordan står det til i dag?» spurte jeg.«Hva vil du?» spurte han.Jeg fant ut at jeg skulle skru på sjarmen for å parere det

avvisende svaret. «Jeg håper jeg ikke ringer ubeleilig. Duhar nettopp kommet hjem igjen, er det ikke så? Var det igår?»

«Ja,» sa Stan Reeves.«Og denne turen var – hva da? En studietur?»«Det stemmer,» sa han.«Til England?»«Ja,» sa han. Det å få opplysninger ut av Reeves var let-

tere sagt enn gjort. Kanskje fordi han ikke likte meg noesærlig. Han mislikte artiklene jeg hadde skrevet om det somkanskje kunne bli en ny næringsvei i Promise Falls.

«Hva kom det ut av disse studiene, da?» spurte jeg.

25

Han sukket, som om han avfant seg med at han i detminste måtte svare på et par spørsmål. «Vi fant ut at de harhatt profittbaserte fengsler i Storbritannia en god stund,og at det er en suksess. Wolds Prison er blitt drevet på denmåten siden begynnelsen av nittitallet.»

«Var Mr. Sebastian med deg på denne rundturen tilfengsler i England?» spurte jeg. Elmont Sebastian var ad-ministrerende direktør for Star Spangled Corrections, enbedrift med millionomsetning som ville bygge et privatfengsel rett utenfor Promise Falls.

«Så vidt jeg vet, var han var med på deler av turen,» sa StanReeves. «Han hjalp til med tilrettelegging for delegasjonen.»

«Var det andre fra Promise Falls’ bystyre i den delega-sjonen?» spurte jeg.

«Som du sikkert vet fra før av, David, ble jeg utpekt avbystyret til å dra til England og se hvordan driften har gåttder borte. Det var et par stykker der fra Albany, selvfølgelig,og en utsending fra det offentlige fengselsvesenet.»

«Greit,» sa jeg. «Og hva fikk dere egentlig ut av turen?»«Vi fikk bekreftet mye av det vi visste fra før av. Straf-

feanstaltene som er drevet av private, drives mer effektivtenn offentlige.»

«Er ikke det fordi lønningene er mye lavere hos de pri-vate, og de heller ikke har de samme velferdsgodene somde fagorganiserte som er offentlig ansatt?»

Et oppgitt sukk. «Hakk i plata, David.»«Det er ikke bare en oppfatning, Reeves,» sa jeg. «Det

er et veldokumentert faktum.»«Vet du hva som også er et faktum? Det er et faktum at

fagforeningene flår myndighetene hvor enn de slipper til.»«Det er også et faktum,» sa jeg, «at det i privatdrevne

fengsler er flere overfall på vakter og mer vold blant fan-gene, og det skyldes i stor grad at arbeidsstyrken er blittredusert. Var det tilfelle i England?»

26

«Du er akkurat som de der blåøyde idealistene ute vedThackeray som ligger våkne om natta når en innsatt flyrpå en annen.» Noen fakultetsmedlemmer ved ThackerayCollege hadde slått seg sammen for å forhindre etablerin-gen av et privat fengsel i Promise Falls. Det var i ferd medå bli en cause célèbre ved skolen. Reeves fortsatte: «Hvis enfange skulle finne på å knivstikke en annen fange, kan duforklare meg hvordan det går ut over samfunnet?»

Jeg noterte uttalelsen. Dessuten hadde jeg gjort et digitaltopptak, i tilfelle Reeves noen gang skulle nekte for å ha sagtdet. Problemet var at det bare ville ha styrket popularitetenhans å si den slags offentlig.

«Tja, det ville i hvert fall ha gått ut over dem som dri-ver fengselet,» slo jeg tilbake, «i og med at de får offentligtilskudd per fange. Begynner de å ta livet av hverandre,går finansieringen fløyten. Har du gjort deg noen tankerom Star Spangled Corrections’ aggressive lobbyvirksomheti kongressen for strengere straffer, og da særlig lengre feng-selsstraffer for en hel rekke forbrytelser? Er ikke det noksåegennyttig?»

«Jeg må på et møte,» sa han.«Har Star Spangled Corrections valgt tomt ennå? Etter

det jeg forstår, vurderer Sebastians selskap forskjellige ste-der.»

«Ingenting er bestemt ennå. Det er flere tomter å velgemellom i Promise Falls-området. Du er vel klar over, David,at dette betyr en rekke nye arbeidsplasser. Forstår du? Ikkebare for folk som ville ha fått jobb ved fengselet, men formange lokale leverandører. Dessuten er det svært sannsyn-lig at et anlegg her vil motta domfelte fra andre stederi landet, og det innebærer at det kommer familier hit påbesøk som overnatter på lokale hoteller, handler varer i nær-miljøet og spiser på restauranter her. Du fatter det, ikkesant?»

27

«Det blir altså litt som en turistattraksjon,» sa jeg. «Kan-skje den kan ligge side om side med den nye fornøyelses-parken vår.»

«Har du bestandig vært en drittsekk, eller er det noe delærer bort på journalistskolen?» spurte Reeves.

Jeg ville tilbake til saken. «Star Spangled er nødt til ålegge fram en reguleringsplan for den tomta de velger, tilvotering i bystyret. Hva har du tenkt å stemme når den tidkommer?»

«Da blir jeg nødt til å vurdere de faktiske forholdene vedforslaget og stemme i henhold til det, på en objektiv måte,»sa Reeves.

«Er du redd folk skal tro at du på forhånd har bestemtdeg for hva du skal stemme?»

«Hvorfor skulle noen tro det?» spurte Reeves.«Tja, på grunn av Firenze, for eksempel.»«Firenze? Hvem Firenze snakker du om?»«Turen din til Firenze. Du forlenget studieturen. Iste-

denfor å dra rett hjem fra England, reiste du til Italia ogble værende der i flere dager.»

«Det var … det inngikk i undersøkelsene.»«Det visste jeg ikke,» sa jeg. «Kan du oppgi hvilke fengsler

du besøkte i Italia?»«Jeg kan sikkert få noen til å gi deg den oversikten.»«Du kan ikke bare si det nå? Kan du i det minste fortelle

hvor mange italienske fengsler du besøkte?»«Ikke på strak arm,» sa han.«Var det flere enn fem?»«Jeg tror ikke det.»«Under fem, altså,» sa jeg. «Var det flere enn to?»«Jeg er virkelig ikke –»«Besøkte du et eneste fengsel under oppholdet i Italia,

Reeves?»«Iblant kan man utrette det man skal uten faktisk å dra

28

til disse stedene. Man får i stand møter, man møtes et annetsted –»

«Hvilke representanter for italienske fengselsmyndighe-ter møtte du andre steder?»

«Jeg har virkelig ikke tid til dette her.»«Hvor i Firenze bodde du?» spurte jeg, enda jeg visste

svaret.«På Maggio,» sa Reeves nølende.«Da traff du vel Elmont Sebastian mens du var der?»«Jeg tror faktisk jeg støtte på ham i lobbyen et par ganger,»

sa han.«Sant å si var du vel Sebastians gjest?»«Gjest? Jeg var gjest ved hotellet, David. Du kan ikke

drive og blande fakta.»«Men Sebastian – eller, rettere sagt, Star Spangled Inc.

– betalte jo flybilletten din til Firenze og for innkvarterin-gen, stemmer ikke det? Du fløy fra Gatwick den –»

«Hva faen er dette her for noe?» spurte Reeves.«Har du kvittering for oppholdet i Firenze?» spurte jeg.«Jeg kunne nok ha fått fatt i den hvis jeg ville, men hvem

går rundt og sparer på hver eneste kvittering?»«Du har bare vært hjemme én dag. Jeg vil tro at hvis du

har hatt en kvittering, kan du ikke ha rukket å miste denennå.»

«Hør her, du har ikke en dritt med mine kvitteringer ågjøre.»

«Så hvis jeg skulle skrive en artikkel der det står at StarSpangled Corrections betalte for oppholdet ditt i Firenze,ville du greie å grave fram en kvittering som beviste at jegtok feil?»

«Altså, du er faen ikke lite frekk som driver og slengerrundt deg med beskyldninger på den måten.»

«Ifølge mine opplysninger kom oppholdet ditt, pluss av-gifter og billetter til Galleria dell’ Accademia og alt fra

29

minibaren, på tre tusen fem hundre og tjueseks euro. Høresdet riktig ut?»

Bystyrerepresentanten sa ingenting.«Reeves?»«Jeg vet ikke helt,» sa han lavt. «Det kan ha vært der om-

kring. Det må jeg i så fall sjekke. Men du er helt på jordetnår du antyder at Sebastian har betalt gildet.»

«Da jeg ringte hotellet for å få bekreftet at regningen diner blitt tatt hånd om av Elmont Sebastian, forsikret de megom at alt ble dekket.»

«Det må være en feil et sted.»«Jeg har en kopi av regningen. Den ble belastet Sebastians

konto.»«Hvordan i svarte fikk du fatt i den?»Jeg hadde ikke tenkt å røpe det, men en dame som ikke

hadde mye til overs for Reeves, hadde ringt fra et skjultnummer tidligere på dagen og fortalt om hotellregningen.Jeg antok at hun enten jobbet i rådhuset eller på ElmontSebastians kontor. Hun oppga ikke navn.

«Sier du at Sebastian ikke har betalt regningen din?»spurte jeg. «Jeg har Visa-nummeret hans her. Skal vi sjekkedet?»

«Din jævla dritt.»«Når denne fengselssaken blir lagt fram for bystyret,

kommer du da til å si at du er i en interessekonflikt, i ogmed at du har mottatt det som er å regne som en gave frafengselsselskapet?»

«Du er en helvetes drittsekk, vet du det?» sa Reeves. «Enjævla drittsekk.»

«Skal jeg tolke det som et nei?»«En forpult drittsekk.»«Jeg tar det som en bekreftelse.»«Vil du vite hva som virkelig ergrer meg?»«Hva da, Reeves?»

30

«Denne overlegne holdningen fra en som deg, som job-ber for en avis som er blitt til en jævla vits. Du og deforbanna teoretikerne fra Thackeray og alle dem dere fårmed dere, får jo helt hetta bare fordi noen har planer omå legge driften av et fengsel ut på anbud, samtidig somdere selv gjør flittig bruk av billige frilansere. Jeg husker daPromise Falls Standard faktisk var en avis folk hadde re-spekt for. Det var selvfølgelig før abonnementstallene gikktil helvete, da den faktisk hadde journalister som rappor-terte lokale hendelser, før familien Russell begynte å setteut noen av journalistoppdragene til utlendinger. De får faenmeg journalister i India til å følge bystyremøter over net-tet og så skrive om det som skjedde der, for en brøkdel avhva det ville ha kostet å få en journalist her hjemme til ågjøre jobben. Enhver avis som gjør sånt og likevel tror atden er en skikkelig avis, lever ikke i den virkelige verden,min venn.»

Han la på.Jeg la fra meg pennen, tok av hodetelefonen og trykket

inn stopp-knappen på den digitale opptakeren. Jeg haddevært nokså stolt av meg selv, helt til det på slutten.

Telefonlinjen hadde bare vært ledig i ti sekunder datelefonen ringte.

Jeg holdt hodetelefonen opp mot øret uten å tre den på.«Standard. Harwood.»

«Hei.» Det var Jan.«Hei,» sa jeg. «Hvordan går det?»«Greit.»«Er du på jobb, eller?»«Ja.»«Hva er det for noe?»«Ingenting.» Jan nølte. «Jeg tenkte bare på den filmen.

Den med Jack Nicholson, vet du?»«Du må si litt mer,» sa jeg.

31

«Den der han har bakteriefobi og alltid har med segplastbestikk på restaurant?»

«Jo da, jeg skjønner hvilken du mener,» sa jeg. «Tenktedu på den?»

«Husker du den scenen der han går til psykolog? Og såsitter det masse folk på kontoret hans? Og han kommermed den replikken? Han sier: ’Tenk om det ikke blir noebedre’.»

«Ja,» sa jeg lavt. «Jeg husker det. Var det dét du tenktepå?»

Hun skiftet tema. «Hva med deg? Har du gjort et scoop,Woodward?»

32