Om Uten et ord:«En djevelsk familiehistorie / En helvetes familie. Utenet ord har et av de råeste plott jeg kan huske å halest.» berit kobro , VG

«Spenstig plott … Boken tar et grep om hjertet ogspiller på vår verste frykt.»anette torjusen , Fredriksstad Blad

«Glimrende thriller med psykologiske effekter og liteblod» sven egil omdal , Stavanger Aftenblad

Om Farlig nær:«Canadiske Linwood Barclay skriver utmerket, ogspinner plottet mesterlig: Det er umulig å gjette løs-ningen, samtidig som alle brikkene faller på plassmot slutten.» ingrid brekke , Aftenposten

linwood barclay er gift, har to barn og bor iToronto. Fra 1993 til 2008 hadde han en populærspalte for Toronto Star. Han fikk stor internasjonalsuksess med Uten et ord, som var den mest solgte bokeni Storbritannia i 2008. Dette er hans syvende bok.

Forfatterportrett: David CooperOmslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

En kveld kommer ikke Tim Blakes datter hjem fra jobb. Handrar til arbeidsplassen hennes for å finne henne, men der er detingen som vet hvem hun er.

Tim Blake er en helt vanlig mann som i jakten på datteren sinblir dratt inn i en dyster verden av korrupsjon, drap og hensynsløsutnytting av mennesker. Han oppdager snart at det er de mantrodde man kjente best, som bærer på de største hemmelighetene.

«For et plott! Frykt det verste holder leseren i et fast grep mensdet gode og det onde kappes om å ta innersvingen på hverandre.Barclay sparer ikke på noe for å drive spenningen til smerte-grensen, og enda lenger, og gir oss et avslørende glimt av denmenneskelige psyke mens han skildrer det foreldre frykter mestav alt. Dette er glitrende og oppfinnsomt, og hver side er ennytelse.» steve berry , forfatter

ISBN 978-82-8211-188-1

barclay. frykt det verste. omsl_barclay. frykt det verste. omsl 28.01.11 11.51 Side 1

Linwood Barclay

Frykt det versteOversatt av Carina Westberg, MNO

T YPE-IT AS, 31.01.2011ORDRE: 21920

Originaltittel: Fear the Worst

Copyright © Linwood Barclay 2009Norsk utgave © Vega Forlag AS 2011

Printed in FinlandTrykk/innbinding: Bookwell

Sats: Type-it ASPapir: Enso Creamy 70g

Boken er satt med 10.5/13 pkt. Adobe Caslon

Forfatterportrett: © David CooperOmslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

Oversatt av Carina Westberg, MNO

ISBN 978-82-8211-188-1

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

T YPE-IT AS, 31.01.2011ORDRE: 21920

Én

«Vi har også sett litt på Mazdaen,» sa damen. «Dessutenprøvekjørte vi en – Dell, hva het den igjen? Den andre viprøvekjørte?»

Ektemannen sa: «Subaru.»«Det stemmer,» sa damen. «En Subaru.»Damen, som het Lorna, og mannen, som het Dell, satt

vis-à-vis meg ved skrivebordet i utstillingslokalet til River-side Honda. Dette var tredje gang de kom innom etter at jeghadde begynt å jobbe igjen. Man kommer til et visst punkt,selv når man er midt oppi sitt livs verste krise, da man ikkevet annen råd enn å gjenoppta den daglige rutinen.

På skrivebordet hadde Lorna lagt, i tillegg til brosjyrenom Accorden som Lorna og Dell hadde snakket med megom, brosjyrer om Toyota Camry, Mazda 6, Subaru Le-gacy, Chevrolet Malibu, Ford Taurus, Dodge Avenger ogen fem–seks andre nederst i bunken som jeg ikke kunne se.

«Jeg la merke til at Taurusen har 263 hestekrefter istandardmotoren, mens Accorden bare har 177,» sa Lorna.

«Jo, men du skjønner det,» sa jeg og strevde voldsomtfor å konsentrere meg, «at en Taurus-motor med så mangehestekrefter er en V6, mens Accorden er en firesylinder.Og det vil si at akselerasjonsevnen er tipp topp selv om denbruker langt mindre bensin.»

«Å,» sa Lorna og nikket. «Hva er sylindere, egentlig? Jeg

23

T YPE-IT AS, 31.01.2011ORDRE: 21920

vet at du har sagt det før, men jeg tror ikke jeg husker detordentlig.»

Dell ristet sakte på hodet. Det var stort sett det Dellgjorde når de var hos meg. Han satt der og lot Lorna stillealle spørsmålene og føre samtalen, med mindre han uttryk-kelig ble stilt et spørsmål, og selv da kom han bare mednoen grynt. Det virket som om han var i ferd med å mistelivsgnisten. Antagelig hadde han sittet slik hos minst ti–tolvbilselgere mellom Bridgeport og New Haven i løpet av deseneste ukene. Jeg så på ham at han ga blanke blaffen i hvaslags bil de kjøpte, bare de kjøpte en.

Men Lorna mente at de var nødt til å vise seg som an-svarlige forbrukere, og det ville si at de måtte undersøkehver eneste bil i den kategorien de var ute etter, sammen-ligne spesifikasjoner og granske garantier. Alt dette var velog bra, til en viss grad, men nå satt Lorna med så myeinformasjon at hun ikke visste hva hun skulle gjøre medden. Lorna trodde at alle disse undersøkelsene skulle gjøredet lettere å ta en fornuftig avgjørelse, men isteden ble detumulig for henne å ta noen beslutning i det hele tatt.

De var i midten av førtiårene. Han var skoselger og job-bet i Connecticut Post Mall, og hun var lærer i fjerde klasse.Dette var typisk lærere. Finn ut alt du kan om emnet, tenkgjennom alle muligheter, gå hjem og lag et diagram medbilnavn bortover og egenskaper nedover og kryss av i desmå rutene.

Lorna ville vite hvor stor plass det var til beina for passa-sjerene i Accorden sammenlignet med Malibuen, noe somkunne ha vært relevant dersom de hadde hatt barn, eller der-som hun hadde nevnt at de hadde venner. Deretter fortsattehun med hvor mye plass det var i bagasjerommet på Ac-corden sammenlignet med Mazda 6-en. Jeg hørte egentligikke etter. Til slutt holdt jeg en hånd i været.

«Hvilken bil liker dere, da?» spurte jeg Lorna.

24

T YPE-IT AS, 31.01.2011ORDRE: 21920

«Liker?» sa hun.Dataskjermen sto mellom oss, og hele tiden mens Lorna

pratet, flyttet jeg rundt på musa og hamret løs på tasta-turet. Lorna antok at jeg var inne på Hondas nettsider ogfant opplysninger så jeg lettere kunne besvare spørsmålenehennes.

Det var jeg ikke. Jeg var inne på findsydneyblake.com.Jeg ville undersøke om noen hadde vært inne på siden, omnoen hadde sendt meg e-post. En av Sydneys venner, endatanerd – sant å si var alle Syds venner datanerder sam-menlignet med meg – som het Jeff Bluestein, hadde hjulpetmeg med å få i stand nettsiden, der vi hadde lagt ut allegrunnleggende opplysninger.

Det var en komplett beskrivelse av Syd. Alder: 17. Fød-selsdato: 15. april 1992. Vekt: omtrent 52 kilo. Øyefarge:blå. Hår: lyst. Høyde: 160 cm.

Dato for forsvinningen: 29. juni 2009.Sist sett: Da hun dro hjemmefra i Hill Street på vei til

jobb. Kan ha blitt observert i nærheten av Just Inn Timehotell i Milford i Connecticut.

Det var også en beskrivelse av Syds sølvgrå Civic, medregistreringsnummeret.

Jeff hadde lagt ut lenker til Sydneys side på andre nett-steder om tenåringer som hadde rømt eller forsvunnet.Besøkende på nettsiden ble oppfordret til å ringe politieteller ta direkte kontakt med meg, Tim Blake. Jeg haddegått gjennom alle bilder jeg fant av Syd, jeg hadde bedtvennene hennes om bilder av henne, også dem som lå pådiverse nettsteder som Facebook, og hadde lagt dem ut påfindsydneyblake.com. Jeg satt på hundrevis av fotografierav Syd fra de sytten årene hun hadde levd, men hadde lagtut bilder bare fra det siste halvåret eller der omkring.

Uansett hvor Syd måtte befinne seg, var hun ikke hosnoen i familien. Både Susannes og mine foreldre var døde,

25

T YPE-IT AS, 31.01.2011ORDRE: 21920

ingen av oss hadde søsken, og vi hadde gjort de få slekt-ningene våre – en tante her, en onkel der – oppmerksommepå forsvinningen.

«Det er klart,» sa Lorna, «vi er jo klar over at Hondaersjelden må til reparasjon, og at gjensalgsverdien er stor.»

Dagen før hadde jeg mottatt to e-poster, men de dreideseg ikke om Sydney. De var fra andre foreldre. Den ene fikkjeg fra en far i Providence som fortalte at sønnen Kennethhadde vært savnet i ett år nå, og det gikk ikke et sekunduten at han tenkte på ham, lurte på hvor han var, om hanvar levende eller død, om det var noe han hadde gjort, somkunne ha drevet Kenneth bort, eller om sønnen hadde rotetseg borti feil type folk, at de kanskje hadde –

Det var ikke mye til hjelp.Den andre var fra en dame utenfor Albany som hadde

snublet over nettsiden, og som sa at hun ba for datteren minog for meg, at jeg skulle sette min lit til Gud hvis jeg villeat Sydney skulle komme hjem i god behold, og at det varGud som ville gi meg styrke til å komme gjennom dette.

Jeg slettet begge e-postene uten å svare.«Men Toyotaer har også stor gjensalgsverdi,» sa Lorna.

«Jeg kikket i bladet Consumer Reports, der de har sånnesmå tabeller med mange røde prikker på. Har du lagt merketil dem? Ja, i alle fall er det mange røde prikker dersombilene sjelden må til reparasjon, men hvis det ikke er tilfel-let, er det masse svarte prikker. Dermed kan man se medet kjapt blikk om det er en bra bil eller ikke, ut fra hvormange røde eller svarte prikker det er på tabellen. Har dusett sånne?»

Jeg sjekket om det hadde kommet noen nye meldinger.Faktum var at jeg hadde vært innom innboksen tre gan-ger siden Lorna og Dell satte seg ned overfor meg. Nårjeg satt ved skrivebordet, pleide jeg å sjekke bortimot hverttredje minutt. Minst to ganger om dagen ringte jeg en et-

26

T YPE-IT AS, 31.01.2011ORDRE: 21920

terforsker hos Milford-politiet som het Kip Jennings – jeghadde aldri møtt noen Kip før, og når det først skulle skje,hadde jeg ikke trodd det ville være en dame – for å finneut om hun gjorde framskritt. Hun var blitt tildelt Sydneyssak, men jeg begynte nesten å tro at «tildelt» kunne define-res som «den etterforskeren som hadde lagt saken innerst iskrivebordsskuffen».

Mens Lorna skravlet i vei om anbefalinger i forbruker-magasiner, hadde det kommet en melding i innboksen. Jegklikket på den og fikk vite at det var et problem med Ci-tiBank-kontoen min, og at den ville bli avviklet dersomjeg ikke straks bekreftet alle personlige økonomiske opp-lysninger. Det var litt rart, for jeg hadde ingen CitiBank-konto, og det hadde jeg heller aldri hatt.

«Herregud,» sa jeg høyt. Nettsiden hadde eksistert i baretre uker – Jeff lagde den kun noen dager etter at Sydhadde forsvunnet – og spammerne hadde altså funnet denallerede.

«Unnskyld meg?» sa Lorna.Jeg skottet bort på henne. «Jeg beklager,» sa jeg. «Det var

bare noe på skjermen her. Du nevnte de røde prikkene.»«Hørte du i det hele tatt hva jeg sa?» spurte hun.«Selvfølgelig,» sa jeg.«Har du sittet der og glodd på en snuskete nettside hele

tiden?» Dells øyebryn skjøt i været. Hvis jeg hadde pornopå skjermen, ville han gjerne ta en titt.

«Den slags er ikke tillatt når vi sitter sammen medkunder,» sa jeg.

«Jeg vil bare ikke at vi skal velge feil,» sa Lorna. «Van-ligvis har vi en bil i mellom sju og ti år, og det er lenge hvisdet viser seg å være en mandagsbil.»

«Honda selger ikke mandagsbiler,» beroliget jeg henne.Jeg måtte selge en bil. Jeg hadde ikke hatt noe salg siden

Syd forsvant. Den første uka dro jeg ikke på jobb i det hele

27

T YPE-IT AS, 31.01.2011ORDRE: 21920

tatt. Det var ikke det at jeg satt hjemme, syk av engstelse.Jeg kjørte gatelangs atten timer i døgnet og var innom hverteneste kjøpesenter og drop-in-herberge i Milford og Strat-ford. Snart utvidet jeg søket til Bridgeport og New Haven.Jeg viste bilder av Syd til alle som gadd å se. Jeg ringte hvereneste venn jeg husket at hun noensinne hadde nevnt.

Jeg dro til Just Inn Time igjen og prøvde å finne ut hvorpokker Syd egentlig hadde dratt hver dag når jeg troddehun skulle til hotellet.

Jeg hadde sovet svært lite i løpet av de tjuefire dagenesom hadde gått siden sist jeg så henne.

«Vet du hva jeg tror vi gjør?» sa Lorna mens hun sam-let sammen brosjyrene på skrivebordet og stappet dem nediden overdimensjonerte veska. «Jeg tror vi bør ta en kikk påden Nissanen igjen, jeg.»

«Gjør det, dere,» sa jeg. «Det er en veldig god bil.»Jeg kom meg på beina idet Lorna og Dell reiste seg.

Akkurat da ringte telefonen. Jeg kastet et blikk på den,gjenkjente nummeret på skjermen og lot anropet gå til sva-reren enda den som ringte, neppe kom til å legge igjen flerebeskjeder.

«Ja, det er sant,» sa Lorna og la fra seg noe hun haddeholdt i, på skrivebordet. Det var et knippe bilnøkler. «Davi satt i den Civicen der borte,» hun pekte gjennom ut-stillingslokalet, «la jeg merke til at noen hadde glemt igjendisse i koppholderen.»

Hun gjorde det samme hver gang hun kom innom. Hunsatte seg i en bil, fant nøklene, fisket dem fram og levertedem til meg. Jeg hadde gitt opp å forklare at det hadde medbrannsikkerhet å gjøre, at vi med vilje lot nøklene ligge ibilene i utstillingslokalet. Hvis det oppsto brann, ville vidermed få bilene kjapt ut, dersom det var nok tid.

«Så omtenksomt,» sa jeg. «Jeg skal legge dem et trygtsted.»

28

T YPE-IT AS, 31.01.2011ORDRE: 21920

«Det hadde ikke vært noe særlig om noen kjørte bilenrett ut av utstillingslokalet, eller hva?» lo hun.

Dell så ut som om han godt kunne ha tenkt seg å blioverkjørt av den enorme Odyssey-stasjonsvognen som stomidt i rommet.

«Tja, det kan vel hende vi kommer tilbake,» sa Lorna.«Det tviler jeg ikke på,» sa jeg. Jeg hadde ikke videre lyst

til å forhandle med henne enda en gang, så jeg sa: «Sånn forsikkerhets skyld bør dere kanskje stikke bortom Mitsubishi-forhandleren. Og har dere sett den nye Saturn-modellen?»

«Nei,» sa Lorna, som straks ble redd hun hadde oversettnoe. «Hva var det du nevnte først igjen?»

«Mitsubishi.»Dell sendte meg et morderisk blikk. Jeg ga blaffen. Lorna

kunne få plage livet av en annen bilselger for én gangs skyld.Vanligvis ville jeg ha funnet meg i denne vaklingen, menjeg hadde ikke vært meg selv siden Syd forsvant.

Noen sekunder etter at de hadde forlatt utstillingslokalet,kvitret telefonen på skrivebordet. Men det var ikke særligspennende. Det var nemlig en intern telefonlinje.

Jeg tok den. «Tim her.»«Har du et øyeblikk?»«Selvfølgelig,» sa jeg og la på røret igjen.Jeg gikk bort til den andre siden av lokalet, snodde meg

gjennom en utstilling som besto av en Civic, en Odys-sey, en Pilot og en grønn Element med kassefasong ogkidnapperdører bak.

Jeg var blitt kalt inn på kontoret til Laura Cantrell, salgs-sjefen. Hun var i midten av førtiårene, hadde kropp somen tjuefemåring, hadde vært gift to ganger og var singel påfjerde året. Håret var mørkt, tennene hvite og leppene vel-dig røde. Hun kjørte en sølvgrå S2000, Hondas sportsbilmed to dører. Modellen kom i et begrenset opplag, og visolgte en ti–tolv av den i året.

29

T YPE-IT AS, 31.01.2011ORDRE: 21920

«Heisan, Tim, slå deg ned,» sa hun uten å reise seg frastolen bak skrivebordet. Siden hun faktisk hadde et ordent-lig kontor og ikke et cellekontor som vi vanlige dødeligei salgsstaben, kunne jeg lukke døra da hun ba meg om det.

Jeg satte meg uten å si noe. Småprat var ikke det somfalt lettest for meg om dagen.

«Hvordan går det?» spurte Laura.Jeg nikket. «Greit.»Hun gjorde et hodekast mot parkeringsplassen, der

Lorna og Dell akkurat var i ferd med å sette seg inn i sinåtte år gamle Buick. «Klarer de ennå ikke å bestemme seg?»

«Nei,» sa jeg. «Har du hørt fortellingen om eselet somstår mellom to høyballer og sulter i hjel fordi den ikke klarerå bestemme seg for hvilken den skal spise først?»

Laura hadde ikke sansen for fabler. «Vi har et godtprodukt. Hvorfor får du dem ikke på kroken?»

«De kommer tilbake,» sa jeg oppgitt.Laura lente seg tilbake i svingstolen og la armene i kors

under brystene. «Er det noe nytt, Tim?»Jeg skjønte at det var Syd hun siktet til. «Nei,» sa jeg.Hun ristet medfølende på hodet. «Herregud, det må være

tøft.»«Det er vanskelig,» sa jeg.«Har jeg fortalt at jeg selv rømte hjemmefra en gang?»

spurte hun.«Ja,» sa jeg.«Jeg var seksten, og foreldrene mine kjeftet på meg for

den minste ting. Skolen, kjæresten min, at jeg var for sentute, alt mulig, de hadde en lang liste. Så jeg tenkte: Faen taalt sammen, jeg stikker, og jeg rømte sammen med en guttsom het Martin, haiket landet rundt, så USA, ikke sant?»

«Foreldrene dine må ha vært fra seg av engstelse.»Laura Cantrell ga meg et «hva så»-skuldertrekk til svar.«Poenget er,» sa hun, «at jeg hadde det fint. Jeg måtte

30

T YPE-IT AS, 31.01.2011ORDRE: 21920

bare finne ut av hvem jeg var. Styre mitt eget liv. Væremin egen herre. Kjøre mitt eget løp. Skjønner du? Når detkommer til stykket, er det jo det som teller. Å stå på egnebein.»

Jeg sa ingenting.«Hør på meg,» sa hun, og nå bøyde hun seg framover og

hvilte albuene på skrivebordet. Jeg kjente et snev av par-fyme. Dyr, antok jeg. «Alle her står last og brast med deg.Det gjør vi, altså. Vi har ingen anelse om hvordan det måvære å oppleve det du gjør. Det er umulig å forestille seg.Alle håper at Cindy skal komme hjem så snart som mulig.»

«Sydney,» sa jeg.«Men livet går jo videre, ikke sant? Du kan ikke engste

deg for det du ikke vet. Mest sannsynlig har datteren dindet bra og er trygg og uskadet. Er du heldig, har hun reist avgårde sammen med en kjæreste, som jeg gjorde. Jeg skjøn-ner at det kanskje ikke er det du helst vil høre, men faktumer at hvis hun har en ung mann med seg, er det pokker såmye tryggere. Og det der med sex skal du ikke tenke på.Jenter vet langt mer om sånt i dag. De vet hvor landet lig-ger, de kan alt om prevensjon. Pokker så mye mer enn vigjorde da vi var unge. Eller, jeg visste en god del, men defleste hadde jo ikke peiling.»

Hvis jeg hadde ment at noe av det hun sa, var verdt enbemerkning, kunne det hende jeg ville ha sagt noe.

«Hvorom allting er,» sa Laura, «det jeg prøver å kommefram til, Tim, er at du havner nederst på tavla denne måne-den. Jeg mener, med mindre det skjer et mirakel den sisteuka. Det er allerede den …» Hun kastet et blikk på vegg-kalenderen med bilde av en Honda Pilot som kjørte overen jordhaug. «Det er tjuetredje juli. Det er for sent å dranoe opp av hatten. Du har ennå ikke solgt en eneste bildenne måneden, og du vet hvordan saker og ting fungererher. Når det kommer til stykket, handler det om å selge

31

T YPE-IT AS, 31.01.2011ORDRE: 21920

biler. Havner du nederst på tavla i to måneder, er det overog ut.»

«Jeg vet hvordan det fungerer,» sa jeg. Hun hadde sagt«når det kommer til stykket» bare to ganger i løpet av sam-talen. Som oftest når vi pratet sammen, uansett hvor lengesamtalen varte, klarte hun å få skutt det inn tre ganger.

«Og tro meg, vi tar hensyn til situasjonen du befinnerdeg i. For å være ærlig måtte du nok ha havnet nederst påtavla tre måneder på rad for å få sparken. Jeg vil jo gjernevære litt real.»

«Kan skjønne det,» sa jeg.«Men problemet er at du legger beslag på et skrivebord,

Tim. Og hvis du ikke bruker det til å selge biler, må jegsette noen der som kan nettopp det. Hvis du var i minesko, ville du ha sagt det samme.»

«Jeg har jobbet her i fem år,» sa jeg. Helt siden konkur-sen, tenkte jeg, men det sa jeg ikke høyt. «Jeg har vært enav de beste – om ikke den beste – selgeren i dette firmaet.»

«Og du må ikke tro vi ikke vet det,» sa hun. «Jeg er vir-kelig glad vi fikk hatt denne samtalen. Ta godt vare på degselv, lykke til med datteren din, og kan du ikke ringe detparet og si at vi spanderer et par skvettlapper eller lignende?Dekorlakkering, pokker heller, du vet hvordan dette herskal gjøres. Når det kommer til stykket, er de glad til barede tror de får noe gratis.»

Bingo.

32

T YPE-IT AS, 31.01.2011ORDRE: 21920