■•■•••■

Kan vi verge oss motinternasjonale konjunkturtilbakeslag

Av professor TRY G V E HAAVELMO

Det spørsmål som er reist i tittelen på, detteforedraget kunne en ganske enkelt besvare slik:«Delvis, men ikke helt». Jeg skal prøve å utdypeog begrunne denne påstand. Jeg har også enannen generell merknad om det som står i titte-len. Det står: «Oss». Dette peker på at det vikommer til å snakke om, er noe i retning av«samfunnet som helhet», eller skal vi si, OlaNordmann i gjennomsnitt. Det er jo naturligvisden enkelte produsent og den enkelte arbeidersom mest direkte føler konjunkturvanskelighe-tene, i sin egen bedrift. Det er han som får dendirekte føling — på tusener av forskjellige spe-sielle måter — med det som et konjunkturom-slag rent konkret betyr. Når vi snakker om hvavi kan gjøre for å verge oss mot konjunktur-tilbakeslag, så er det altså her bare tale om å

swor , Nun. AIM. HMI.< .1111111,4 1111111111■4 ).sewr4 )4=1.1 .1111:11.

heter i året. Hva den vil bli i dr, vet jeg ikke.Resonnementet bak det at regjeringen her harbasert sitt 4-årsprogram på 25 000 leiligheter iåret, det er at det i de nærmeste årene er vik-tigere å øke investeringene i skole- og utdan-nelsessektoren enn det er å øke boligbyggingenut over ca. 25 000 leiligheter i året. Det hengersammen med alle de problemer som kommer avbefolkningsstrukturen. Akkurat i årene frem-over nå er det skoler, og ikke minst de hOyereskoler, de store årskullene har bruk for. Framidten av 1960-årene begynner de å nærme seggifteferdig alder, som det heter, og da kan igjennivået for boligbyggingen komme i en annenstilling. Men en får ta oppgavene ettersom demelder seg, og for de nærmeste år er jeg for mindel overbevist om at en ekspansjon i visse andrebyggeområder er viktigere enn å drive bolig-byggingen opp over ca. 25 000 leiligheter i året.

Jeg er klar over at de betraktninger jeg hargjort særlig på en del felter har vært noksågenerelle. Jeg har delvis gjort det bevisst fordijeg har den ære å starte her, og fordi jeg ikkeved mere detaljerte betraktninger ville gå innpå felter som vil bli særbehandlet senere i løpetav denne konferansen.

Jeg ser like fullt som alle her de vanskelig-hetene vi på visse områder står oppe i nett-opp nå. Jeg føler meg likevel trygg for at vi harstore muligheter, og jeg tror også vi skal finneutvei til å nytte de muligheter som foreligger,slik at utviklingen i den fremtid vi nå ser foranoss skal bli minst like spennende, minst likeresultatrik som den vi har gjennomlevd i de parsiste

drOfte hvilke tiltak vi kan tenke oss i nasjonalmålestokk, for å bedre forholdene i gjennom-snitt. Det er ikke stort som kan sies her om hvaen kunne gjøre for mere direkte og spesielt ålOse den enkelte produsents konjunkturproble-mer. 1 )

1. Generelle merknader om problemets art.

La meg begynne med å peke på en nokså selv-sagt ting: Det er jo det at vi har samkvem medutlandet som kan skaffe oss problemer i for-bindelse med konjunktursvingninger ute. Alle vetat vi har store økonomiske fordeler av samkve-met med utlandet. Vi kunne derfor på en måtesi at problemet med a verge oss mot internasjo-nale konjunkturtilbakeslag er å dr a mestmulig fordel av samkvemet med ut-lande t under alle mulige kon-j unktur f orh o1 d. En annen konklusjonNiger også, nemlig at hvis vi klarer, i en vissforstand, å få mest mulig ut av vårt økonomiskesamkvem med utlandet under skiftende for-hold, så er det ikke noe mere vi kan gjøre. Detmå være nokså innlysende at hvis skiftningeri konjunkturforholdene ute i verden betyr noefor oss, så må det være slik at det, i en viss for-stand, «beste» vi kan oppnå gjennom vår øko-nomiske politikk, vil være et resultat som kom-mer til å variere over tiden. Det vil sivi ikke alltid får like stor fordel ut av vårt sam-kvem med utlandet. Jeg sier dette for å minneom at vi ikke må betrakte det som en selvfølgeat vi skulle ha særlig gunstige økonomiske for-bindelser med utlandet til alle tider. Eller, forå si det på en annen måte, vi bør kanskje hellersnakke om at vi kan være mere eller mindreheldige, enn å snakke om at vi kan være mereeller mindre uheldige.

Jeg har en generell merknad til om probh,mets art. I disusjoner her i landet om forskj el-lige former for motkonjunkturtiltak, bygger vigjerne på forutsetningen om at Norge er et lit eland i verdensøkonomien. Denne forutsetnin-gen, som selvsagt er riktig, kobles da gjernesammen med at det først og fremst er spørsmålom å fremme norsk egeninteresse pådet økonomiske området, selv om det kanskje

1) Under utarbeidelsen av dette foredraget har jeghatt stor nytte av å tese finansråd Eivind Erichsensartikkel «Motkonjunkturpolitikk under et internasjo-nalt konjunkturtilbakeslag», Statokonomisk Tidsskrift1958, pp. 73-94.

også, i noen grad snakkes om virkningene av hvavi gjØr for verdensøkonomien. Her skal vi væreklar over at selv om formålet var rent egoistiskfra vår side, er det slett ikke sikkert at det åhandle som om vi var et lite land uten innfly-telse, faktisk, til syvende og sist, er det somfremmer vår egeninteresse. En kunne jo nemligsi at hvis en delte verden opp i tilstrekkelig småenheter, så ville alle, eller hver enkelt, av disseenhetene nesten ikke ha noen betydning forverdensøkonomien. Dette må være galt, for detmå jo være hva de enkelte enhetene gjør til-sammen som bestemmer hvordan verdensøko-nomien blir seende ut. Det kan altså hende atselv om vårt synspunkt er rent egoistisk, så fallerikke dermed hensynet til hvordan våre disposi-sj oner virker på utlandets Økonomi helt ut avbildet. Noen ville vel dessuten føye til at detkanskje er vår plikt også å se problemet fra etmere generelt, internasjonalt synspunkt. Nårvi allikevel her legger opp vår analyse fra et rentnorsk synspunkt, må den baseres, ikke bare påat vi e r et lite land med liten betydning forverdensøkonomien, men på et faktisk forholdsom vi tror vil gjelde, nemlig at resten av verdenvil bære seg annerledes ad 0, detØkonomiske område enn vi har tenkt å gj Ore.For å konkretisere: Sett at vi drøfter slike til-tak som å forsøke å legge oss opp en valutare-serve i såkalte gode tider. Dette er jo ikke enpraktikabel politikk hvis alle enheter i verdens-økonomien skulle forsøke på det samtidig.

Hva er det så egentlig som kan skje i verdens-Økonomien, og som vi fra vårt synspunkt vilkarakterisere som konjunkturtilbakeslag? Forfremdeles å holde meg på det helt generelleplan, vil jeg si at de ting det her kan være taleom kan være av to slag: De kan bestå i det vikunne kalle «fiksjonsøkonomiske» faktorer, ogde kan bestå i det vi kunne kalle realøkonomiskefaktorer. Med den første gruppe av faktorertenker jeg på slike ting som kan hende ute, ogsom kan få oss til å disponere vår Økonomi påen unødig ugunstig måte. Som eksempel, settat prisene på våre eksportvarer faller. Sett sam-tidig at prisen på importvarer faller med sammeprosent som prisen på eksportvarene. Dette kun-ne f. eks., hvis vi ikke innretter oss mere for-nuftig, føre til at eksportindustrien nedsetterproduksjonen og skaper arbeidsløyse, at dennearbeidsløyse skaper nedsatt etterspørsel etterhjemlige varer, at dette i sin tur skaper nedsattetterspørsel etter importvarer. Vi får altså ennedsatt aktivitet som igrunnen er meningsløs,når vi ser saken fra synspunktet landet underett. Det eneste virkelig realøkonomiske momenti en slik utvikling, er jo bare at kjøpeevnen avvåre valutabeholdninger, eventuelt vår gjeld tilutlandet, forandres. Hvis vi hadde balanse iutenriksøkonomien, behOvde vi, realøkonomisksett, ikke å få noen virkninger på produksjon ogsysselsetting av en slik parallell prisendring.

Vi kunne gå litt videre med denne illustra-sjonen. Det kunne godt hende at bare f o r -ventningene om prisfall ute ville sette

Igang reaksjoner hos vå,re egne produsenter somville føre til en betydelig aktivitetsnedgang, alt-så rett og slett en nedgang som vi har skapt selvved ufornuftig adferd, eller en kunne kanskjesi, som vi var blitt narret til ved å se på det somskjer på verdensmarkedet.

Det jeg kalte realøkonomiske faktorer må,være slike ting som med nødvendighet er ube-hagelige for vår Økonomi, selv om vi innretteross på den best mulige måte for å mOte vanske-lighetene. Eksempel på slike ting som vi ikkekan gjøre noe med, annet enn å akseptere demsom fakta, er uheldige endringer i terms of tra-de. Hvis vi får mindre for våre eksportvarer iforhold til hva importvarer koster, enn vi fikki en tidligere periode, så er dette i og for seg ettap for oss som vi ikke på noen måte helt kanfri oss fra. Jeg kunne ha lyst til her `d, skyteinn en bemerkning som vel sier noe nokså selv-følgelig, nemlig at når det gjelder å bøte påvirkningene av forverrelse av terms of trade, kan.ingen indeksregulering av lønninger og inntek-ter for å skaffe kompensasjon kvitte landet somhelhet med det ubehagelige forhold at vi daenten må arbeide mer for å opprettholde sammeinntekt, eller at vi må finne oss i en noe redu-serf inntekt. Samtidige teknologiske forbedrin-ger kunne bøte noe på forholdene, men det eren annen sak.

Endelig vil jeg nevne spørsmålet om hvaegentlig et konjunkturtilbakeslag erf. eks. sammenlignet med det vi ofte kallerstrukturelle endringer i verdensøko-nomien. Når vi snakker om konjunkturendrin-ger, forestiller vi oss vel ofte mer eller mindrejevne og kortvarige sykliske bevegelser. Det erimidlertid svært vanskelig, i en gitt fase av enslik utvikling, å si med sikkerhet om det er etkorttids-fenomen vi har for oss, eller om det ernoe som kommer til å vare på lengre sikt, ogsom vi derfor må ta konsekvensene av i vårmer langsiktige planlegging. Her kan det lettoppstå konflikt, når en drOfter tiltak. Det kanvære slik at hvis en venter ny ekspansjon i visseeksportnæringer om et halvt år, så vil det væreurasjonelt, fra et produksjonsteknisk synspunkt,å flytte folk og ressurser over i annet arbeid.Mange går videre og sier som så at vi kan joaldri riktig vite om det er det ene eller det andrefenomen vi har for oss, derfor er det best ikkeå gjøre noen tiltak, for de kunne jo være uhel-dige, eller bygge på feil prognose. Til dette er josvaret svært greit: En må sammenligne de fak-tiske foreliggende alternativer slik som de serut til å være på det tidspnkt da en må tabeslutning. Hvis det etterpå viser seg at enkunne gjort noe annet som hadde vært mergunstig, så får en spørre seg om det hadde værtnoen mulighet for å forutse den faktiske utvik-ling. Ellers får en sammenligne resultatene avde iverksatte tiltak med resultatene av de alter-nativer som faktisk var på tale i vedkommendeØyeblikk. Allikevel er det ikke til å komme forbiat en i enhver slik situasjon blir nødt til 5, tastandpunkt til hvorvidt en mener den oppståtte

'10

situasjon er varig, eller rent forbigående. Deter jo klart at vi ikke kan løpe altfor mye ettervind og vær med vår egen nærings- og produk-sj onsstruktur.

2. Virkningen av internasjonal konjunktur-tilbakeslag hvis vi «ikke gjør noe».

Det er svært vanskelig â definere eksakt hvadet betyr«ikke å gjøre noe» mot et konjunktur-tilbakeslag. Hvis vi i dag forholder oss passiveetter våre begreper, ville kanskje folk for 50 årsiden sagt at vi gjør en rekke drastiske inngrep

Økonomien for å møte konjunkturtilbakeslaget.Vi har jo en hel del organisatoriske ting i vårtmoderne samfunn som automatisk trer i funk-sjon når konjunkturtilbakeslag melder seg. Vibehøver f. eks. bare å tenke på arbeidsløshets-trygd. Det vi vel mener med gjØre noe», ervisse tiltak som er direkte knyttet til den opp-ståtte internasjonale situasj on, og som benytterseg av handlingsparametre som vi mener detoffentlige kan variere nettopp for slike formal.La oss altså prøve å forestille oss hvordan etkonjunkturtilbakeslag ute kunne virke hvis viforholder oss mer eller mindre passive.

La oss tenke oss at våre eksportinntekter ogskipsfrakter går ned, med eller uten nedgang iverdensmarkedets priser. Den vanlige, og velriktige, oppfatning av hva som da videre vilskje i vår Økonomi, kjenner vi. La meg kort re-kapitulere den her: Først får eksportnæringenemindre inntekter, og dette kan føre til at de og-så får mindre sysselsetting. Begge deler betyr iførste omgang en reduksjon av inntekten fornorske kjøpere. Denne reduserte inntekt vil slåmere eller mindre sterkt ut i redusert etter-spørsel, og reduksjonen vil fordele seg pa en vissmåte over importvarer og norsk-produsertevarer. Hvis produsenter og de som investereranteciperer en sterkere og mer varig nedgang iaktiviteten enn den som faktisk foreligger, vildette selvsagt kunne forsterke reduksjonenden samlede etterspørsel. Reduksjonen i impor-ten vil avhenge av hvor elastisk etterspørselenetter importvarer er for variasjoner i inntektenetil norske kjøpere.

Hvis nå sysselsettingen og produksjonen like-vel holdt seg oppe, på en eller annen måte, savil jo også etterspørselen holdes oppe, dermedetterspørselen etter importvarer, og dermed erskapt et annet forhold mellom importutgifterog eksportutgifter. Hvis importutgiftene alle-rede tidligere var dor hOye», vil altså utviklin-gen kunne føre til et underskudd som før ellersenere skaffer oss valutaproblemer. Grunnen tilat eventuelle tiltak for å holde sysselsettingenoppe ikke lOser problemet, slik som det kunnegjøre det i en lukket sektor, er altså ganske en-kelt denne: Sysselsettingen og inntektsstimu-leringen virker bare på e n totalstørrelse,forskjellige måter naturligvis, nemlig den sam-lede kjøpeevne hos det norske publikum og nor-ske bedrifter osv. Hvis de andeler av dennekjøpeevne som går til import og til hjemme-produserte varer er atferdsmessig sammenknyt-

tet, så har en ingen garanti for at ikke hOy sys-selsetting, i en slik situasjon som vi her drOfter,vil Ore til vanskeligheter med vår betalings-balanse. De to sentrale problemer som oppstårhvis vi «ikke gj Or noe», kan vi altså kort karak-terisere slik: Vi kan få sysselsettingsproblemer,vi kan få valutaproblemer eller begge deler.

Det realOkonomiske forhold bak denne ut-viklingen er jo bare den ting at landet har fått,mindre råd til å kjøpe importvarer enn før. Altdet andre, med valutavansker, at folk, hvis desettes i arbeid, vil kjøpe bort for mye av sininntekt på importvarer, det er problemer somskyldes det jeg kalte fiksjonsøkonomiske fak-torer. Det vil si det er ting som vi ikke behøverå få hvis vi innretter vår politikk på en f or-nuftig måte.

3. Det generelle motkonjunkturproblem.

En kunne fristes til å si at motkonjunktur-problemet er da svært enkelt: Vi bare setter desom blir ledige i eksportnæringene igang mednyttig innenlands produksjon, og gjør tiltak somdirekte eller indirekte rasjonerer importen tilet nivå som svarer til det vi har råd til d kjøpe.Dette er for så vidt ikke noen dårlig oppskrift,den representerer i hvert fall kjernen i et mot-konj unkturopplegg hvis konjunkturnedgangener av det slaget jeg antydet. Men opplegget ernoe for enkelt. Det er lett å føre i marken enrekke argumenter for det, men en må skjelnelitt mellom de forskjellige argumenter en oftehører i denne forbindelse.

La meg fOrst nevne en type av argumentersom er svært utbredt, og som dessverre nok harstor politisk effektivitet. Argumentet er dette,at det ene eller det andre motkonjunkturtiltaketer uheldig, kanskje ubrukelig, fordi det r a m -mer noen. Således er det jo f. eks. ubehage-lig for de fleste av oss om importen blir rasjo -

nert, eller om vi får særavgifter på den. Det erogså ubehagelig å betale skatt for å sette igangoffentlige arbeider. Det er ubehagelig for folkå ta annet arbeid enn de er vant til osv. Så gåren da på jakt etter det eller de magiske tiltaksom ikke skal berØre noen på en ubehageligmåte. Dette avslører en form for fiksjonstenk-fling. Hvis det nemlig var mulig å finne tiltaksom var slik at ingen merket noe til konjunk-turtilbakeslaget, at vi unngikk virkningene avdet vi mener er en nedgangskonjunktur ute,kunne dette bare være riktig av 2 grunner, en-ten fordi det som er skjedd ute i verden i virke-ligheten hOrer til gruppen diksjonsøkonomiskefaktorer», som i grunnen ikke skulle bety noetap for oss. Eller så måtte forholdet være det atvi allerede f Ø r konjunkturomslaget ute i verdenikke hadde innrettet vår Økonomi særlig for-nuftig, og at vi plutselig nå finner at vi i ennedgangssituasj on har ubrukte muligheter fora gjOre Økonomien litt bedre for alle. Det skalikke benektes at en nedgangskonjunktur utesomme tider kan sette mere fart i sakene på detØkonomisk-politiske plan også her hjemme, slik

11

at visse nye tiltak da blir politisk mulige. Vi kanfå en slags sjokkvirkning av det som skjer utei verden, slik at vi får mindre kjekl om småting,og lettere får enighet om å foreta visse disposi-sjoner som vi allerede burde ha gjort for lengesiden.

Men er det ikke noe slikt som er tilfelle, så erdet ikke til å komme forbi at noen må rammesav de motkonjunkturtiltak som settes i verk. Deten imidlertid burde si er ikke at disse tiltakeneI seg selv rammer forskjellige grupper, men atdet er de faktiske forhold ute i verden som hargjort vårt land fattigere, eller stillet oss i enmindre gunstig økonomisk posisjon, om må ram-me de forskjellige grupper, i større eller mindregrad. Medmindre de tiltak som treffes er sværtuheldige, så burde de jo være slik at de enkeltegrupper, på grunn av de økonomisk-politisketiltak, rammes i noe mindre utstrekning av kon-junkturnedgangen enn ellers ville vært tilfelle.Men den populære kortslutning å legge skyldenpå tiltakene istedetfor på de reelle endringersom er bakgrunnen er jo dessverre ganske ut-bredt. Det jeg her har sagt betyr selvfØlgeligikke at alle tiltak som kan føre til mindre sys-selsettingsnedgang og mindre importoverskuddnødvendigvis er gode» eller fordelaktige. Det erstor forskjell på slike tiltak, og det er mange åvelge mellom.

Vi har imidlertid en god del bin din gersom begrenser vårt valg av mulige tiltak. Fordet første er vi bundet ved endel internasjonaleavtaler. Dessuten har vi endel tiltak, som selvom de er teknisk effektive nok, er særlig upopu-lære og ubehagelige, som f. eks. direkte rasjo-neringsforanstaltninger, eller spesielle formerfor subsidier som kan bli sett på med forargelseav mange gruppe i samfunnet. Dessuten har vibindinger som det er umulig å rive opp medmin-dre det var tale om en helt drastisk konjunktur-nedgang. Jeg tenker på slike ting som hele sy-stemet med indeksregulerte lønninger og andrelignende avtaler mellom de store organisasjoner.

Men la oss komme tilbake til det sentraleproblem. Den aller største vanskeligheten har viallerede implicit gitt eksempel på. Det var den-ne : Hvis vi løser sysselsettingsproblemet kan vifå et valutaproblem, hvis vi løser valutaproble-met ved å skape redusert etterspørsel, kan vi läet sysselsettingsproblem. Dessuten gjelder det joat vi i enhver situasjon, også en situasjon somvi betegner som konjunkturnedgang, har, ikkebare disse to målsettinger om sysselsettingen ogvår valutariske stilling, men en rekke andremålsettinger. Med andre ord, vi ønskerikke en gunstig eller brukbar valutasituasjonfor enhver pris, kanskje ønsker vi full syssel-setting nesten for enhver pris, men vi har ogsåsterke preferanser i retning av f. eks. en sosialrettferdig fordeling av inntektene i samfunnet.Videre har vi sterke interesser i retning av at deproduksjonskrefter som er i sving skal brukespå en effektiv måte. Vi har målsetting om sta.-bile priser, vi har kanskje en målsetting i ret-ning av at det offentlige konsum, ellere mere

generelt de offentlige budsjetter, skal være aven viss størrelse sammenlignet med budsjettenetil den private sektor. Vi setter en viss pris påprivat forbruksfrihet og privat næringsfrihet,frihet til privat initiativ. Vi har sterke prefe-ranser ikke bare med hensyn til den løpendelevestandard, men også när det gjelder å skapevekst for en bedre fremtid.

Disse forskjellige målsettinger er dessverre inokså stor utstrekning konkurr er end e. Vimå alltid prOve å veie dem mot hverandre, ogdet må vi også gjøre i en situasjon som er min-dre gunstig for oss på grunn av de økonomiskeforhold ute i verden. La meg nevne som eksem-pel: Skal vi f. eks. la en importreduksjon gå mestut over investeringene i samfunnet, eller skalden gå ut over konsumet? Begge typer av pro-duksjon, bade av investeringsvarer og konsum-varer, skaper sysselsetting, men den ene formener rettet mot fremtiden, skaper økonomisk vekst,den andre skaper øyeblikkelig behovs-tilfreds-stillelse. Det er slett ikke sikkert at vi i en situa-sj on der vi alt i alt tjener mindre som nasjonenn før, bare satser på å holde forbruket oppe,og lar hele reduksjonen gå utover investeringe-ne. Det kan være mange mennesker som har såstor preferanse for å opprettholde vekst for enbedre fremtid at de heller ville la den reduksjoni inntekt som vi må finne oss i, gå ut over kon-sumet.

Det gjelder visse generelle regler for hvordanen skal håndtere en Økonomisk politikk somta omsyn til mange målsettinger. La meg imid-lertid først nevne fremgangsmåter som i almin-nelighet ikke fører fram. Det er slike, dessverrevanlige, fremgangsmåter som går ut på at en tarfor seg det ene tiltak etter det andre, ser detisolert som et middel til å fremme en bestemtav de nevnte målsettingene, og så finner ut atdet er til så stor skade for de andre målsettingerat det ikke kan brukes. Tiltaket forkastes der-for, man drøfter neste, det forkastes osv. Sakener jo at det er en naturlig tendens, når manhar mange målsettinger, til at et enkelt tiltakvirker ugunstig for fler e målsettinger enn detvirker direkte gunstig for. Dette gjelder i alle fallnår de fleste av målsettingene er sterkt konkur-rerende. Den generelle regel en må følge er den-ne : En må først gj Ore seg klart hvilke kombina-sj oner av de mange målsettinger som det over-hodet er mulig å oppnå. Innenfor de praktiskemuligheters grense får en da prøve å velge dengrad av oppfyllelse av de forskjellige målsettin-ger som en liker best. Hvis en f. eks. har bestemtemeninger om graden av tilfredsstillelse for hverenkelt målsetting, så må en ha minst like mangeforskjellige arter av motkonjunkturtiltak som enhar målsettinger. Hvis en ikke vil bruke så man-ge forskjellige tiltak, så må en prøve å veie deforskjellige målsettinger mot hverandre, innen-for de alternativer som det er faktisk muligoppnå med de tiltak en er villig til å sette i verk.Ved en reell konjunkturnedgang ute, altså ennedgang som virkelig gjør oss fattigere, vil detda gjerne bli slik at de forskjellige målsettinger

bare kan tilgodeses i en noe mindre grad enn til-fellet var under gunstigere konjunkturforhold.Hvis ikke motkonjunktur-politikken fører til enslik fordeling av tapet, er den antagelig ikke heltfornuftig innrettet.

4. Spesielt om aktiviserings- og sysselsettings-problemet.

La meg drOfte litt nærmere de to spørsmäl somtross alt er de mest sentrale i en motkonjunktur-politikk, nemlig spørsmålet om å opprettholdeaktivitetsnivået og spørsmålet om hvordan mankan mestre valutasituasjonen. Jeg vil først se littpå spørsmålet om sysselsettings-politikken. Detførste vi her kan slå fast er selvsagt at de som.eventuelt ville bli ledige ved en konjunkturned-gang startet utenfra, i hvert fall må skaffes inn-tekt. Det vil si de må beholde en andel av detnasjonale produkt, selv om totalproduktetgrunn av nedgangen ute, vil falle alt i alt.

Det er et annet spørsmål som har et nestenlike selvsagt svar, nemlig spørsmâlet om en skalprøve å skaffe de som blir ledige arbeid. Svaretpå dette må åpenbart i sin alminnelighet væreja. Hvis dette ikke skulle være sa, må årsakeneligge i den måten vi administrerer vår Økonomipå. Det kan ikke skyldes reelle, uunngåeligesaker. Spørsmålet er altså i grunnen ikke om desom eventuelt måtte bli ledige i f. eks. eksport-næringene, skal skaffes arbeid, men det er barespørsmål om h v a slags ar beid de skal skaf-fes. Jeg snakker her selvsagt hele tiden omarbeidkraft som er villig til å ta annet arbeid,eller som en med rimelighet kan forlange skalta annet arbeid, mot passende godtgjørelse. Nårdet gjelder spørsmålet om hva slags arbeid desom blir ledige skal skaffes, er det også her noenargumenter som jeg vil kalle reelle, mens andreer slik at de nærmest avslører en viss hjelpeløs

-het i måten vi administrerer vår Økonomi pa.For å ta det siste slags argument først. Her harvi som eksempel en måte å resonnere på somofte uttrykkes slik: Vi har ikke råd til å settede som blir ledige i arbeid, fordi etterspOrselen,spesielt etter importvarer, da vil bli for stor, ogdette vil skape spesielle vanskeligheter, sideneksportinntektene er gått ned. Det er klart atet slikt argument ikke kan godtas. Eller retteresagt, at det er en fallitt-erklæring å aksepteredet, At det skulle være nødvendig å la være åarbeide for også å la være å importere kan bareskyldes en måte vi innretter oss på og ikke noesom ligger særlig dypt i sakens natur. Men deter en annen type av argumenter om k os tna-d e r ved å sette igang arbeid for å øke syssel-settingen som er mer reell, nemlig spørsmåletom valuta-kostnadene ved det arbeidsom settes igang. Vi har nå, etter de foreliggendekryssløpsundersøkelser som f. eks. StatistiskSentralbyrå har gjennomført, en mye bedreoversikt enn før over hva som vil kreves, direkteog indirekte, av valuta for forskjellige slagsproduksjons-virksomhet. Hvis en derfor vil tahensyn til valuta-utgiftene ved igangsetting av

ekstraordinært arbeid, skulle en nå ha en goddel konkrete opplysninger å bygge på.

Samtidig må en her ikke glemme følgendepoeng: Hvis alternativet til å sette igang envirksomhet som, la oss si, ville kreve 50 prosentav verdien av de produserte varer som import,ville være bare å la arbeidsfolk gå ledige og be-tale dem, så kommer jo bruken av valuta til denslags virksomhet, sammenlignet med bruken avvaluta til mere direkte import, i et noe annetlys. 50 prosent av sluttverdien av disse vareneville jo da, fra et nasjonal-Økonomisk synspunktså og si være gratis i den utstrekning folk ervillige til å yte arbeid.

Jeg nevnte tidligere vanskeligheten ved A be-dømme om en konjunkturnedgang, som er kom-met igang, vil være langvarig eller kortvarig.Bedømmelsen av dette må bli av avgjørende be-tydning for hvor drastiske overføringer av ar-beidskraft det kan bli tale om. Hvis en alt i altkommer til at en påbegynt nedgang ikke vil varealtfor lenge, må et viktig virkemiddel være åprodusere eksportvarer for lagring,når det er tale om varer som kan lagres. Hvisda nedgangen skulle vare lenger enn ventet, oglagrene blir fulle og det må selges endel varer tildårlige priser, så er ikke dette noe avgjørendebevis for at en har gjort feil. En må nemligspørre om hva som ville vært et praktisk muligalternativ. Hvis alternativet hadde vært å settefolk til forholdsvis unyttig arbeid, kan en si aten igrunnen ikke har tapt noe mer enn deteventuelle valutautlegg som er gått med til ra-varer o. 1. En må i det hele tatt i slike spørsmålwere klar over at en kan tape ikke bare ved ågjøre tiltak som kanskje ikke er de aller beste,men at en kan tape like mye, eller mer, ved over-hodet ikke å gjøre aktive tiltak.

Når det gjelder sysselsettingsproblemet foreksportnæringer som ikke har slike varer somlett kan lagres, vil igjen de tiltak som kankomme på tale avhenge av hvor lenge en trornedgangen vil vare. Det kan meget vel værerasjonelt å betale arbeidere i disse bransjer for

stelle med noe forholdsvis mindre nyttig ar-beid i og omkring bedriften, bare for å ha demi full beredskap når muligheten for eksport igjenmelder seg. På dette området tror jeg megetkunne gjøres hvis eksportnæringene og de en-kelte bedrifter i eksportbransjen tenkte igjen-nom en rekke alternative situasjo-n e r som de kunne bli stående overfor når detgjelder avsetningsmulighetene, eller andre for-hold ute som har betydning for deres Økonomi,slik at et eller annet av disse alternativer kunnesettes i sving når d.e forholdene som svarer tildet faktisk inntrer. Utarbeidelse av slike reser-veplaner i de enkelte bedrifter måtte selvsagtskje etter en mer eller mindre koordinert plan,slik at ikke de tiltak som den enkelte synes erfornuftig, slår tilbake og virker mot sin hensiktnår en ser på hele 'vår Økonomi under ett.

Jeg vil nevne litt om et spørsmål som diskute-res svært ofte, nemlig betydningen av at de en-kelte bedrifter legger seg opp finansielle rese r-

v e r for, som det heter, a kunne møte vanskeligetider. La meg her for det første si at det selv-sagt som regel er hyggelig for den enkelte be-drift å være godt forsynt med disponibel egen-kapital. Det tjener mange formål. Bedriften kanfOle at den står friere, den har tilgang på midleri det Øyeblikk den finner det mest hensiktsmes-sig å bruke dem, osv. Men jeg må tilstd, at jegaldri riktig har skjønt argumentet om at opp-legg av reserver i bedriftene skulle være noenvirkelig garanti mot aktivitetsnedgang under enavslapping i konjunkturene ute, eller her hjem-me, for den saks skyld. Det er vel ikke slik å for-stå at vi venter at bedriftene skal drive en slagsveldedighets-politikk ved hjelp av sin egenkapi-tal. Resonnementet må vel være at bedrifteneforutsettes å sette igang aktivitet som de selvmener er Økonomisk forsvarlig. På det grunnlager det vanskelig å forstå hvorfor bedrifteneskulle være mindre forsiktige med å kaste bortsin egen oppsparte kapital på tvilsomme for-retninger, enn om de var nødt for å bruke låntkapital for dette formålet. Selvsagt finnes detbedrifter som kanskje vil sette igang aktivitetbare de overhodet har tilgang på finansiellemidler til å gjøre det, men jeg tror at de flestebedrifter regner på en annen måte, nemlig atdet som teller er lønnsomhetsbetraktninger, ogda er det ingen grunn til at bedrifter som harsamlet seg en betydelig egenkapital skulle brukedenne til tapbringende virksomhet. Jeg er klarover at man må ta mange spesielle forbehold forenkelte tilfeller, når det gjelder det resonnementsom jeg har nevnt, men jeg tror allikevel detsentrale i det er riktig, nemlig at spørsmåletom en bedrift vil eller ikke vil øke sin aktivitet,eller opprettholde den, først og fremst vil av-henge av om denne virksomheten faktisk erØkonomisk forsvarlig. Jeg må tilstå at jeg haren mistanke om at det i dette resonnementetskjuler seg litt gammeldags tenkning, nemlig atdet ventes å bli vanskelig for bedriftene, i ned-gangstider, å få tak i kreditt. Som sagt, dettekan gjelde for endel bedrifter, men jeg tror enalminnelig oppfatning når det gjelder det vikaller solide bedrifter, er at det først og fremster et spOrsmål om det faktisk foreligger mulig-heter for lønnsom aktivitet. I den utstrekningargumentet om betydningen av tilgang på finan-sielle midler virkelig er vesentlig, kan problemetlØses gjennom den generelle kreditt-politikk.

5. Valutaproblemet.

Den nærliggende, men samtidig trange ogubehagelige, vei til løsning av valutaproblemetunder svingende konjunkturer, er selvsagt opp-legg av valutareserver i de perioder da eksport-næringen tjener godt. Jeg nevnte allerede tid-ligere at dette ikke er en politikk som alle landkan drive samtidig, men vår problemstilling erjo nettopp at vi går ut fra at andre land driveren politikk som igrunnen er årsaken til vanske-lighetene, og da kan vi kanskje forsvare å si atdet er all right for värt land 8, motvirke en

urasjonell Økonomisk politikk i utlandet ved atvi selv driver en viss utjevnings-politikk.

En annen praktisk mulighet, som vel nokdessverre er blitt noe svekket i tiden etter denannen verdenskrig sammenlignet med hva denvar i mellomkrigstiden, er 5, få lån i utlandet pårimelige betingelser nettopp under nedgangs-tider. Hvis vi har investeringsprosjekter som vier overbevist om har et godt grunnlag på lengresikt, er jo opplåning i utlandet til slike formalen forsvarlig forretning.

Hvis imidlertid valutabeholdningen under ennedgangsperiode ute ikke strekker til, og kreditt-mulighetene også er sterkt begrenset, er det bareen utvei tilbake, nemlig på en eller annen måteå bringe importen ned. Jeg sa at det bare er enutvei. Dette kan lyde som en hadde valget mel-lom å bruke denne muligheten eller la det være.Det har en faktisk ikke, for importen vil nød-vendigvis gå ned enten man treffer det ene ellerdet annet tiltak under de betingelser som jegnettopp skisserte. Den gammeldagse måten ålOse dette på var at folks inntekt ble redusertslik at de ikke fikk råd til å kjøpe for mye im-portvarer. Men for at de skulle bli tilstrekkeligfattige til å løse problemet, måtte de også pro-dusere mye mindre for innenlandske formål.Det må imidlertid fornuftigvis finnes andre ogmer effektive måter å begrense importen påenn denne direkte slOsing med våre ressurser.Det er mange forskjellige tiltak som kan settes iverk. Det mest nærliggende er naturligvis di-rekte importkontroll, men en slik ordning harjo mange ulemper og møter mye motvilje blantfolk. En annen mulighet er på forskjellig vis ågj Ore importen dyrere, i norske kroner regnet.Selv om vi ikke på dette området lenger kanbruke en slik ting som toll-politikken helt fritt,er det mange andre virkemidler som kan gjøreomtrent samme nytten. Jeg nevner slike tingsom en selektiv kreditt-politikk når det gjelderfinansiering av import, og beskatningen av slikevarer som produseres her i landet, og som inne-holder importvarer av et slag vi ikke synes vihar råd til å spandere valuta på i en knappsituasjon.

Jeg vil ikke gå i detalj her når det gjelder demange virkemidler som kan brukes. Jeg vil bareigjen slå fast det som er det sentrale, nemlig aten for å løse aktiviseringsproblemet og valuta-problemet må sette i verk minst to forskjelligesett av tiltak, i hvert fall så lenge en praktisktalt full sysselsetting anses som en nokså abso-lutt målsetting.

6. Oppsummering.

I dette foredraget har jeg vært nødt til 8, be-vege meg i nokså generelle vendinger for å prOveå gi et overblikk over det veldige problem-kom-pleks som dette tema representerer. La meg tilslutt prøve å trekke ut de konklusjonene avgenerell art som jeg mener er helt sentrale påområdet.

For de t f Or ste må vi være klar over atdet vi kaller en konjunkturnedgang ute, i den

14

Internasjonale betalingsproblemer

og økonomisk samarbeid

Av direktor KNUT GETZ WOLD

Denne konferansen blir holdt på et tidspunktda det er fare for sammenbrott i hele det vest-europeiske handels- og betalingssystemet. In-strumentene for dette samarbeidet — Organisa-sjonen for europeisk økonomisk samarbeid ogDen europeiske betalingsunion — har skapt re-sultater som er uten sidestykke i den økonomiskehistorie. For vårt eget lands økonomiske vekstog velstand har disse resultatene wart et av-gjØrende vilkår. Mer avhengig av utenrikshan-delen enn noen andre, med en vekst i bruttonasjonalproduktet fra 1938 til nå som fremdeleser rekord i vår verdensdel, har Norge hOstetfruktene i høyere grad enn kanskje noe annetland.

De ytre forutsetningene har hjulpet til, deter så. En stor ekstraordinær tilgang på dollar tilEuropa og en bedre alminnelig Økonomisk poli-tikk i de store landene enn i mellomkrigstidengjorde det mulig å gjennomføre frie handels- ogbetalingsforhold og en utvidet arbeidsdeling

mellom landene uten at den økonomiske vekstenkom i fare.

Det må også innrømmes at °EEC's regler omfrilistingen, oppgjørsbestemmelsene i EPU, for-søkene på samordning av den økonomiske poli-tikken i de enkelte europeiske landene osv. ikkeer utformet systematisk på en slik måte som v ikunne ønske og i samsvar med slike målsettin-ger for den økonomiske politikken som de flesteher i landet ville stille opp.

Dette reduserer likevel ikke verdien av defaktiske resultatene. Og det er enestående ihistorien at suverene land aksepterer at allesider ved deres indre Økonomiske politikk er noesom andre land har en legitim interesse av AdrOfte og å søke å påvirke.

Frilistingen og EPU har muliggjort en utvi-det arbeidsdeling i Europa og dermed en merrasjonell produksjon og en sterkere Økonomiskvekst enn en ellers kunne hatt. Industriproduk-sjonen i Vest-Europa lå i fjor 87% høyere enn i

utstrekning den representerer noe reelt sett fravårt synspunkt, vil bety et tap for vår økono-mi som helhet. Dette betyr at noen grupper,eller noen typer av målsettinger, må rammes avnedgangen, i større eller mindre utstrekning.Motkonjunkturproblemet består i å gjøre ska-den minst mulig. Hvis det faktisk skulle væreslik at en under en nedgangskonjunktur skullegreie å forbedre vår økonomi absolutt sett, såmåtte dette være et tegn på at vi har innrettetoss underoptimalt tidligere.

En annen tin g som jeg har prøvd å få fremer at vi må ta hensyn til at vi faktisk har enrekke forskjellige målsetttin gersom vi prøver å tilgodese i en viss utstrekning,selv om det er nedgangstider ute i verden. Medandre ord, det er ikke spørsmål om tiltak somsatser alt i retning av å tilgodese en bestemtmålsetting. Vi må altså prøve å komme bort fraden måte å resonnere på som tar for seg mål-settingene en for en, og prøver å finne ut hvaman kan gjøre med dem uten å se dem i sam-menheng med de øvrige. For å kunne gjennom-føre denne simultane tilpasning med henblikkpå de forskjellige målsettinger må en regne medat en brukermange forskjellig-artedetiltak.

Et tredje punkt som jeg har prOvdfremheve er at når en vil vurdere om et tiltak

av motkonjunkturtypen har virket, eller vil vir-ke, gunstig eller ikke så må en sammenligne detmed de faktisk foreliggende gjennomførbarealternativer, og ikke med et mystisk ubestemt«ikke-gjøre-noe»-alternativ, der alt likesomkunne vært så mye bedre. Jeg mener ikke der-med å si at det alltid er bedre a, foreta seg noesom virker svært aktivt enn å la det were. Jegvil bare presisere at det å la være også er endesisjon som man må vurdere konsekvenseneav.

La meg til slutt igjen understreke en tingsom vi må registrere som et ubehagelig faktum,nemlig at vi må anse det umulig å helgar -dere oss mot virkningene av en reell kon-junkturnedgang i utlandet. For det første vil detaltså som jeg nevnte faktisk foreligge et tap,det vil si, det foreligger mindre gunstige mulig-heter for vår økonomi enn under andre kon-junkturforhold. Det er ikke helgardering motdette jeg tenker på. Det jeg tenker på er en hel-gardering som vi kunne være sikker på ville gioss det best muli ge resultat under defaktisk foreliggende konjunkturforhold. Hellerikke dette kan vi være sikre på å oppnå, av denenkle grunn at vi jo sjelden vet hvordan kon-j unkturutviklingen vil forløpe, spesielt hvor len-ge en nedgang vil vare. Vi må her ta visse sj an-ser, basert på hvordan vi tror forlOpet blir, også la det stå til.

15