Bernhard Aichner

Dødens herskerinne

Oversatt av Ute Neumann

Bernhard AichnerOriginalens tittel: TotenfrauOversatt av Ute Neumann

Copyright © 2014 by btb Verlag, Muenchen, a division ofVerlagsgruppe Random House GmbH, München, Germany.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-44841-7

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Rune Kårstad-HærnesOmslagsfoto: iStockphoto

Sats: Type-it AS, Trondheim 2015Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Stirrer du ned i avgrunnen, vil avgrunnen også stirre inn i deg.Friedrich Nietzsche

Åtte år tidligere

Vi ser alt sammen ovenfra. Havet, seilbåten, huden hennes.En kvinne ligger naken på dekk, sola skinner, alt er bra.Hun bare ligger der, ser opp, øynene er åpne, det er barehenne og himmelen, skyene. Det er det vakreste stedet påjord, båten som foreldrene kjøpte for tjue år siden: et prakt-eksemplar, en perle, med hjemmehavn i Trieste. Seile, levepå vannet, under åpen himmel, der det ikke fins noen andre.Bare vann så langt øyet rekker, musikk i ørene, og svettensom samler seg i navlen. Det er det hele.

Fra Trieste til Kornati. De har seilt i tre dager, de har detikke travelt, det er ingenting å gjøre. Hun er på ferie medforeldrene, som så mange ganger før. De er snart sytti, vær-barkede, lidenskapelige seilere begge to. De har alltid reistpå båtferie. Helt fra hun var liten. I badebukser og bikini,aldri naken.

For to timer siden kledde hun av seg, hun la seg ned utenå smøre seg. Hun vil at sola skal brenne henne, at hudenskriker når hun blir funnet. Hun vil være naken. Endeligskal hun være naken. Det er ingen som kan nekte henne.Ikke faren. Ikke moren. Hun er alene i båten, brystene, hof-tene, beina, armene hennes. Et smil om munnen, hun be-veger seg så vidt, i takt med musikken. Det er ingen stederhun heller vil være. Hun skal bli liggende i tre timer til, draseg, strekke på seg, suge til seg sommeren. I tre timer, ellerogså fire. Helt til de to endelig går under. Til de slutter å

7

skrike. Slutter å sprute vann. Til de endelig er stille. For all-tid.

Det er midt på dagen ved Dugi Otok. Hun rører seg ikke.Hun sovnet, skal hun si, hun hørte ingenting, musikken varfor høy, sola hadde gjort henne søvnig. Hun skal svare påalle spørsmål, hun skal forklare seg, hun skal gråte. Hunskal gjøre det som er nødvendig, alt som må til. Senere, ikkenå. Akkurat nå fins bare himmelen over henne, hun far-gelegger den med fingrene, hun tegner sirkler, skriver i detblå. Hun utmaler seg fremtiden sin, ser det for seg, det nyelivet på egen hånd. Forretningen, som nå er hennes. Hunskal legge om driften, modernisere, gjøre firmaet lønnsomtigjen. Hun skal ta styringen. Hun, ikke Hagen. Hun skalseile båten tilbake til Trieste og starte på ny frisk.

Kroppen er dekket av svette. Som hun nyter å være naken!En voksen kvinne som ikke lenger lar foreldrene bestemmeover seg. Nei, du får ikke kle av deg, Brünhilde. Ikke på vårbåt. Så lenge vi fins, er det våre regler som gjelder, Brün-hilde. Men ikke nå lenger. Nå fins det ingen regler mer, nå erdet bare hun som bestemmer, hun alene. Ingen påbud, ingenforbud. Hun har kledd av seg, hun ligger på dekk og strek-ker kroppen mot vinden. Hele henne flagrer som et flagg,hun blomstrer opp i sola, hun er lykkelig. Følelsen blir ster-kere for hvert minutt hun er alene.

Brünhilde Blum. Tjuefire år gammel. Datter av Hagen ogHerta Blum. Adoptert. De hentet henne på barnehjemmetda hun var tre, alte henne opp som et husdyr, dressertehenne til å overta forretningen; hun var Hagens siste håp,for familiebedriften måtte føres videre. For enhver pris. Selvom de bare fikk adoptere en jente. Det fikk bli en jentungeeller ingen, fikk de høre. Ventelistene var lange, og Hagensfortvilelse var stor. Så stor at han slo til på det til slutt, athan etter mange og lange overveielser var villig til å over-late driften til en kvinne en vakker dag. Hun skulle vide-

8

reføre det som var hellig for ham, hun skulle bevare dethan hadde skapt, hun skulle gjøre mann av seg for Ha-gens skyld. Hun gjorde som han ville, alt yrket krevde. Be-gravelsesbyrået Blum var hans øyenstein, viktigere enn altannet.

En tradisjonsbedrift: Hennes fengsel, hennes barnerom.Grunnlagt like etter krigen, på en tid da døden ble forret-ning. Tidligere var det naboene som hadde tatt seg av slikt,men fra 1949 var det ekteparet Blum. Naboene hadde tatthånd om de døde, de hadde vasket dem, kledd dem og lagtdem på likstrå, men nå overtok begravelsesagentene. Tingsom lenge hadde vært en selvfølge, ble nå tabu. Å ta på dedøde, å ta farvel med dem før de forsvant i kista. Folk varglade for at det fantes noen som gjorde rent bord så rasktsom mulig, som hentet liket og fikk det i jorda. På en ryd-dig og saklig måte.

Begravelsesbyrået Blum var det første i Innsbruck. De levdegodt på de døde. Først var det Hagens far, så Hagen, ognå var det Blum. Bare Blum, for hun hatet fornavnet sitt,hadde aldri orket det, ikke en eneste dag. La de døde være ifred, Brünhilde. Slutt å leke med dem, Brünhilde. Ikke stikkfingrene i nesa på dem. Brünhilde. Et navn som ikke haddenoen som helst tilknytning til henne, et navn de haddegitt henne fordi Hagen var tyskere enn tysk, fordi han els-ket Wagner, Nibelungen-sagaen, fordi han ville at datterenskulle passe inn i hans verden. Brünhilde. Hun har bannlystnavnet fra livet sitt. Nå er det bare Blum. Ikke Brünhilde.Ikke siden hun fylte seksten, ikke siden hun sluttet å væreHagens lille soldat, ikke siden hun sluttet å gjøre alt hanville, siden hun sluttet å adlyde. Blum, og bare Blum. Huninsisterte. Selv om han straffet henne.

Blum. Hun ser opp i himmelen. Hun skrur opp musikken,båten gynger fra side til side, det fins ingen andre i milsomkrets. Ingen som hjelper dem, ingen som hører skrikene.

9

Ingen bortsett fra henne. Hun ligger naken. Nesten som dedøde i stellerommet. På stellebenken, kalde, livløse, så lengehun kan huske. Hun hjalp faren, hun hadde ingen venner.Arbeidet skremte bort de andre barna. De tålte ikke at farenhennes befattet seg med døde, og hun også. Blum ble et ut-skudd, de gjorde narr av henne, holdt henne utenfor, ertetog rottet seg sammen mot henne. Blum hadde det vondt.Hele tida. Hele barndommen og ungdomstida igjennom.Hun lengtet etter en venn, en venninne, noen å dele livetmed, noen å snakke og le med. Men det fantes ingen, hunvar alene, de eneste hun hadde, var foreldrene. To kalde for-eldre. En taus mor uten klemmer, og en far som tvang hennetil å gjøre ting ingen barn burde behøve å gjøre.

Fra hun var sju var det hennes jobb å stelle de døde. Ingentid å miste, Brünhilde, det er morgenfuglen som finner mar-ken. Ikke skap deg, Brünhilde, de biter ikke. Ikke vær såjentete, bit tennene sammen og slutt å gråte. Ti nå stille oggjør som jeg sier, ellers er det oppi kista med deg. Er detforstått, Brünhilde? Det var bare å stå på, hun fikk lære segå takle det, han krevde det umulige av henne. Blum vas-ket de dødes hår, hun barberte dem, vasket kroppene renefor blod og hjalp til med å kle på dem. Hun var ti da hunble satt til å sy igjen en munn for første gang. Nektet hun,ble hun sperret inne i kista. Utallige ganger, mange timer imørket, et lite barn, redd og alene. Blum. Hagen brøt nedviljen hennes, gang på gang. Hun måtte legge seg ned, oghan la på lokket. Strammet skruene. Du gir meg ikke noevalg, Brünhilde. Når skal du endelig slutte å kjempe imot,Brünhilde, jeg har ikke annet valg. Så var det på med lok-ket. Et barn i en kiste av tre. Hun ble der inne så lenge hungreide, hun skulle så gjerne vært sterkere, men hun var bareet barn. Hun var forsvarsløs og fant seg i det, det var ingensom hjalp henne, ingen som brydde seg om at hun gråt ogtryglet. Jeg vil ikke gjøre det. Jeg klarer ikke. La meg slippe,vær så snill. Og like etter stakk hun nåla gjennom haka ogopp i munnhulen. Sytråd gjennom dødt kjøtt. Hun gjorde

10

alt hun fikk beskjed om, men det var for lite. Enda så myehun lengtet etter berøring, etter blikk som viste at foreld-rene var stolte av henne – Blums hud var og ble alene. Leng-selen ble ikke tilfredsstilt, hun var ikke bra nok, sammehvor hardt hun prøvde. Hun var bare en liten jente. Hjel-peløs og avmektig. Vesle Blum. Slipp meg ut, pappa, værså snill. Ikke steng meg inne. Nei, ikke oppi kista nå igjen,pappa. La meg slippe, vær så snill.

Det var straff og pine. Det som skulle bli hverdag, var førstet helvete. Hvert grep, hvert blikk, den kalde, døde hudenmot hennes. Hun tørket tusener av øyne og munnhuler, ren-set sår, det var blod og makk, vansirede lik, avkappede lem-mer, det var ingen barndom, ingen bursdagskake med lyspå, det var ikke dukker hun kledde av og på. Bare lik. Storedukker, tunge dukker, hårete armer og bein, hoder så tungeat hun nesten ikke greide å holde dem, ubevegelige mun-ner. Ingen smil, ingen gode ord, ingenting. Bare faren sommaste. Utallige lik, ansikter, kjønnsdeler og avføring, dødemennesker som lå foran henne, som hun måtte ta seg av. Enti år gammel jente med plasthansker. Og moren som ropteat det var middag. Som om hun hadde vært ute i hagen oglekt med vennene sine. Maten er klar. Gå og vask hendene,pappas yndlingsrett står på bordet! Som om alt var helt nor-malt, som om det var slik det skulle være. En god steik tilfaren, et ulykkesoffer til Blum. Hagen som skjøv den full-lastede gaffelen inn i munnen. Blum som tenkte på ødelagtekropper, på gamle menn med liggesår, på papiraktig hud,på urinen og blodet på naborommet, som hun måtte tørkeopp etter maten. Maten er deilig, Herta. Utsøkt, som alltid.Og Blum skjøv tallerkenen fra seg.

De døde hadde vært der så lenge hun kunne huske. De kommed likbiler, på bårer, rett fra senga der de hadde sovnetinn for godt, de kom fulle av blod, med kvestelser og hjerte-infarkt, de var blitt stukket ned, slått i hjel og obdusert, debare kom inn i livet hennes, trengte seg inn i Blums lille ver-

11

den. Ingen spurte om det var greit. Om det gikk bra. Debare lå der, døde mennesker på aluminiumsbordet. Skrekk-inngytende til å begynne med, etter hvert stille og fredelig.Blum vennet seg til livet sitt, hun begynte å akseptere athun ikke hadde noe valg, at det ikke var noen steder å dra.At det var de levende hun måtte være redd, ikke de døde.Det hjalp å innse det. Å være alene med dem. Så snart hunhadde sjansen, stakk hun seg bort på stellerommet. De dødeble vennene hennes, hun snakket med dem, Blum var ster-kere enn dem. Hun bestemte over dem. De kunne ikke gjørehenne noe vondt, uansett hvor digre og tunge de var; derørte seg ikke. De pustet ikke, armene og beina bare lå der.De var som dukker, digre, kalde dukker som hun lekte med.Hun betrodde seg til dem, fortalte dem om alt som skjedde.Ellers holdt hun munn. Ikke et ord til foreldrene, hun villebare være i fred, ikke vite av noen ting, hun bare gjorde dethun måtte for så å trekke seg tilbake. Til sin egen verden.Helt til for et øyeblikk siden.

Blum. Sola steiker. Så deilig at de endelig holder munn. Hunhar seilt med foreldrene så lenge hun kan huske. Hvert århar de tilbrakt tre uker på sjøen, på det evige blå havet. Enpause fra virkeligheten, som en drøm. Tvers igjennom dei-lig. Fra Trieste til Jugoslavia, til Hellas, til Tyrkia, til Spa-nia. Uker på sjøen, uker da livet var godt. Det så hun framtil. At ankeret lettet og vinden fylte seilene. At Hagen vistehenne hva man måtte passe på, hvordan man styrte båten,hvordan man kom seg gjennom stormen med livet i behold.Blum husker. Alt hun har lært, og alt hun ikke har lært.Øyene, vinden og foreldrene som faktisk kunne finne på åle. Fordi det var ferie. Ansiktene deres pleide å være så luk-ket, men nå åpnet de seg, og iblant fikk Blum en følelse avat det fantes en slags kjærlighet der, et lite sekund bare, etlite blaff. I tjue år speidet hun etter det, ventet, lengtet etterå være en helt vanlig jente, en ung kvinne som kan mer ennbare å stelle lik. Hun er utålmodig etter å komme i gangmed livet, ta sine egne beslutninger.

12

Hun kommer ikke til å røre seg, samme hva som skjer,hun skal ligge helt i ro. Det er bare Blum og sola som stei-ker på huden. Skrikene og bankingen ignorerer hun.

To kropper som desperat prøver å holde seg flytende. Manser dem ovenfra. De prøver å finne feste, neglene skraperbortover skroget. Den gode gamle båten, med en badestigesom kan tas opp, som ikke er der når man skriker. Hageninsisterte på å bevare mest mulig av de opprinnelige detal-jene; ingen ombygging, ingen sikkerhetstiltak. Ta det rolig,det er bare idioter som glemmer å klappe ned stigen, hvisdet skulle skje meg, kan dere bare la meg drukne. Så stor ikjeften han var da, og så smålåten og hjelpeløs han er nå.Store Hagen og hans Herta. Det er ingen vei tilbake for deto, de hadde hoppet uti vannet, uten å tenke, to gamlingeruten kjærlighet. To gamlinger med dårlig hjerte, andpustne,livredde. Som skriker og svelger vann. Slik har de holdt påi to timer. De vil opp i båten, opp båtsiden, de prøver alt,de trår vannet, de holder seg langs båten, de gråter, de skri-ker, de hamrer løs på treverket med nevene, de roper navnethennes. Brünhilde. Om og om igjen: Brünhilde. Men Brün-hilde hører dem ikke. Samme hvor høyt de skriker, sammeom fingrene blør. De vet at de skal dø. Hagen og Herta. Devet det. At Blum hører dem, at hun ligger på dekk og ikkeløfter en finger. Bare hører på musikk mens båten driver.Hun smiler, for hun vet at det går mot slutten. At de kom-mer til å slutte å skrike, at alt endelig skal bli bra. Hun følerseg varm tvers igjennom, lykkelig, nesten. Det er bare henneog himmelen. Ikke noe annet. Endelig får hun leve.

Hun har ligget i solsteiken i over tre timer. Huden brennerstille. Stillhet. Hun hører ingenting, det er slutt på bankin-gen. Nå fins det ingen lenger som bestemmer over henne.Hagen og Herta har stilnet for godt. Alt er borte, det finsingen fortid, ikke noe liv hun må tilbake til. Nå skal Blumta styringen, hun skal seile båten tilbake til Trieste, hun skalta fatt på ombyggingen, hun skal røske ut det gamle pa-

13

nelet, hun skal lage nytt seremonirom, nytt stellerom, hunskal pusse opp hele huset, hver minste krik og krok. Alt somminner henne om de to, skal hun hive i søpla. Blum. Huner tjuefire år gammel. Nå skal hun reise seg, kle på seg ogvarsle kystvakten, hun skal fortvilt melde fra om at foreld-rene har forsvunnet, sporløst og uten en lyd, mens hun låog sov. Hun skal ta en støyt av Hagens spritflaske og ventetil hjelpen kommer. Hun skal spille ut sin fortvilelse på ra-dioen, hun skal skrike og gråte. Nå.

Førti minutter går. Blum ser utover havet, speider etter demmens hun venter. Ikke noe spor etter Hagen. Eller Herta.Ingenting. Det var en ulykke, bare, de forsvant, dukketunder for alltid. Vann i lungene, en dag kommer noen til åfiske opp to oppsvulmede lik.

Blum. Hun står på dekk og vinker. Skriker på hjelp da hunfår øye på båten. Det er en liten seilbåt, ikke kystvakten,en turist blir den første som får kjenne fortvilelsen hennes.Blum skjelver og forteller hva som har skjedd. Den frem-mede kommer om bord for å hjelpe, han tar seg av henne,leter gjennom båten og lar blikket sveipe over havet. Stem-men er som balsam, trøsterik, armene holder rundt henne.Uventet ømhet, plutselig er den der. Hendene hans mot densolbrente huden hennes. Jeg sovnet. Det er min skyld, vi ernødt til å finne dem. Hvor er de, herregud, hvor er de? Hvahar jeg gjort? Vi må dra tilbake og lete, de er ikke her, dehar forsvunnet, de er borte! Tenk om de er døde? Hun skri-ker. Med et skrik river hun seg løs, hun slår seg selv i an-siktet, om og om igjen. Hun klandrer seg for det som harskjedd. Det er min skyld, brøler hun. Han prøver å holdehenne fast, men da slår hun etter ham også, hun gråter, hunprøver å rive seg løs, hun må gjøre alt helt riktig nå. Blum.Hun må overbevise i alt hun sier, i alt hun gjør, han er nødttil å tro på henne, han får ikke tvile ett sekund, den pene,ukjente mannen. Hun lar ham legge armene rundt henne,hun er så nær ham, ansiktet hennes mot brystet hans, han

14

holder rundt henne, pusten hennes går fort, hun kjennerlukten hans, hun hører ham. Stemmens hans, som hvis-ker. Jeg heter Mark, sier han. Jeg er politimann, det gårbra.

1

Uma tar sats og hopper. Den vesle kroppen flyr gjennomlufta, hun ler, viser de små, hvite tennene, øynene lyser avlykke. Jenta landet blidt, tar imot klemmen, smyger seg inn-til henne. Mamma, jeg drømte om en bjørn, den brummethøyt, den ville ete meg. Jeg måtte løpe fra den, mamma.Blum tar henne i armene, stryker jenta ømt over det veslehodet, legger hånda mot kinnet hennes og sier at bjørnenbare ville leke. At det bare var en drøm. Ingen får gjøre degnoe vondt, jeg skal passe på deg. Du trenger ikke være redd.Blum gir Uma et kyss i pannen. Uma Blum, hun er tre årgammel, for noen måneder siden begynte hun å snakke, enengel med lyse krøller. Enda en engel. Nela sovnet igjen, nåligger hun tilfreds i farens armer. I ektesenga, om morgenen.Blum og Mark. En helt vanlig dag.

Åtte år har gått siden de tok på hverandre for første gang.Han la armene rundt henne på båten. En fantastisk mann,helt fra første sekund, plutselig bare var han der og tokhånd om henne. Mark ventet sammen med henne til kyst-vakten kom, til hun hadde svart på hundrevis av spørsmål.Han bare ble der. Han fortalte politiet hvordan han haddefunnet Blum, bedyret at han stolte fullt og fast på hennesforklaring. At han var helt sikker på at hun snakket sant.Den brente huden, fortvilelsen, tårene, Blum hadde mis-tet foreldrene i en tragisk ulykke. Og Mark hadde funnethenne. En politietterforsker på ferie, fra Østerrike, akku-rat som henne. Lidenskapelig seiler, singel. Alt passet per-

17

fekt, skjebnen har ført dem sammen, de fant hverandre dendagen og har ikke sluppet taket siden.

Sammenfiltrede kropper, hud mot hud, ømt tar de på hver-andre. De er så nær som de kan komme, munnene hviskergod morgen, før de gir seg til å knurre og lekeslåss medbarna. Uma og Nela. Mark og Blum. Det føles så godt, lyk-kelig ligger de side om side og ser på da jentene står opp oggir seg i vei til bestefaren. Jeg vil ha kakao, pappa. Jeg vilha salami, mamma. Vi går og besøker bestefar. Dere er kje-delige. Blum ler. Mark holder rundt henne, han slipper ikketaket, hun smyger seg inntil ham og maler som en katt. Jegvil ligge her med deg for alltid, sier hun. Blum nyter det. Altsammen. Hver dag, hver time, livet sitt. I åtte år har fing-rene hans danset over huden hennes, de har vært gift i seks,vært en familie i fem, de kastet seg ut i kjærligheten medlidenskapelig glød. Det var som en rus, og slik er det fort-satt.

– Mark– Ja?– Kan du ikke bare være hjemme i dag?– Nei, dessverre, men jeg kommer jo tilbake. Det er

ganske travelt for øyeblikket.– Hva skjer?– Det har du nok egentlig ikke lyst til å vite, min skjønn-

het.– Vi kunne late som om verden der ute ikke eksiste-

rer.– Jo, vi kunne kanskje det.– Men?– Jeg må jage slemmingene.– Du må ikke. Du vil.– Og du vil leke med likene dine. Jeg kjenner deg nok.

Du hadde ikke holdt ut her uansett, om ti minutter ville dusprettet opp og forklart at du er helt nødt til å stelle dengamle mannen som kom i går, at han umulig kan vente.

18

– Ville jeg det?– Ja, faktisk.– To minutter, ok?– Gjerne ti for min del, hvis du fikser det?– Vet du hva som hadde vært det aller verste for meg?– Hva da?– Hvis du ikke lenger kunne holde rundt meg.– Jeg skal alltid holde rundt deg, blomsten min.– Lov meg at du aldri slutter.

Straks de møttes på båten, følte hun at han kom til ågjøre henne lykkelig. En fremmed som la armene rundthenne og trøstet henne. Og så var han politietterforsker,noe så absurd. Han kunne ha gjennomskuet henne, hankunne ha revet av henne masken og satt henne i fengsel,han kunne ha gjort ende på det hele før det hadde be-gynt. Men så gikk det helt annerledes. Blum ønsket at denuventede omfavnelsen aldri skulle ta slutt, hun ville blikjent med disse armene, disse hendene. Hun ville ha ham,en mann, for første gang, for første gang trodde hun detkanskje kunne være mulig. Hun var villig til å slippe haminnpå seg, uten å nøle, uten frykt. Tett innpå seg. Mark.Han var en velsignelse, han stilte ingen spørsmål, han lothenne få lov til å være slik hun var. Og han lot seg ikkeavskrekke av det hun drev med, han var ikke redd for dedøde.

Hun møtte ham igjen. I havna i Trieste, hjemme i Østerrike.De kom godt overens, fant tonen uten mange ord. Han varen venn, hennes beskytter, han var der da hun fulgte for-eldrene til graven, han var der da hun bygget om begravel-sesbyrået, han trådte til når enn han kunne. Og så var detdet første kysset. Det bare skjedde. De satt i kjølerommetog drakk øl, slitne og lykkelige. De hadde lagt nye fliser istellerommet, det var sensommer, de svettet, de lo, de sattpå ølkasser.

19

– Blum?– Ja?– Dette er det stiligste kjøleskapet jeg har sittet i noen

gang.– Hender det ofte at du sitter i kjøleskap?– Jeg er politimann.– Og politimenn pleier å sitte i kjøleskap?– Ja visst.– Du er sprø.– Ikke sprøere enn deg. Det var du som foreslo at vi skulle

ta en pils her inne.– Det er vår fjerde.– Slutt å telle, Blum.– Plager det deg virkelig ikke at likene pleier å ligge

her?– Nei.– Jeg var ofte her da jeg var barn.– Sammen med de døde eller alene?– Sammen med dem.– Med døra åpen eller lukket?– Lukket.– Hvorfor det?– Det var gjemmestedet mitt. De kom aldri hit for å lete,

ofte var jeg her i mange timer. Jeg bare satt der og så pådem. På at de var døde.

– Litt kjølig kanskje, når døra er igjen?– Ullundertøy, bobledress, votter, lue.– Litt sykt, men jeg tror deg.– Det gjør du rett i.– Du ville aldri lyve for meg, ville du vel?– Hva mener du?– Du forteller meg vel sannheten?– Hvorfor skulle jeg ikke det?– Kan jeg stole på deg?– Hvorfor spør du om det?– Fordi jeg er nødt til å kysse deg.– Er du det?

20

– Jeg greier ikke å la være lenger. Jeg har hatt lyst til deti to måneder, helt siden jeg fikk se deg på båten, egentlig.Beklager, men jeg bare må.

– Så du må kysse meg? Og da trenger du å vite at du kanstole på meg?

– Straks jeg har kysset deg, kommer jeg til å få lyst til ågifte meg med deg. Og da er det en fordel om man stoler påhverandre, syns du ikke det?

– Men du kjenner meg jo ikke.– Jo, jeg kjenner deg.– Jeg lekte med lik da jeg var barn.– Jeg putter katter i en sekk og druknet dem. Jeg stap-

pet kinaputter inn i frosker og så på når de ble blåst i fil-ler.

– Det er ikke sant!– Jo.– Hvorfor gjorde du det?– Jeg var nysgjerrig.– Jeg også.– Det er derfor jeg må kysse deg.– Hva med meg, da? Skal du ikke spørre meg?– Aldri i verden.– Hvorfor ikke?– Fordi du antakelig ville sagt nei.– Ville jeg det?– Ja.– Hvorfor er du så sikker på det?– Fordi du har fryktet dette i to måneder.– Har jeg det?– Ja.– Men hva nå, da?– Nå skal jeg fri deg fra frykten.

Det var så deilig. Ansiktene var så nær hverandre, leppeneogså. Så møttes de, myke, opphissede, bevende. Det føltestrygt og fremmed og godt. Mark og Blum på kjølerommet.De kysset, lenge og ømt.

21

Leppene møtes fortsatt, og frykten har aldri kommet til-bake. I åtte år har de tatt på hverandre, holdt rundt hver-andre. I åtte år har de møtt dagen sammen, ligget i sammeseng, i huset der de har skapt seg et paradis.

En villa i jugendstil midt i sentrum av Innsbruck, en storhage med epletrær, to etasjer. Straks Hagen og Herta varlagt i jorda, røsket Blum ut alt det gamle i huset, foreldre-nes soveromsinteriør, spisestua i tyrolerstil, kjøkkeninnred-ningen – alt. Alt ble fjernet, det eneste som var igjen, var degamle tregulvene, som hun brukte mange timer på å slipe.Hun pusset og lakkerte, og Mark hjalp henne. Han tilbødseg, og hun takket ja. Hvis du ikke har noe bedre å bruketida di på, så. Går det virkelig an å være så snill? Mark,du er min gode fe. Si meg, har du ingen kjæreste? Han ryn-ket pannen og svarte nei, og Blum nøt det. Hun nøt at hankom tilbake gang på gang, at han hadde bestemt seg for åta hånd om henne. At han syntes hun var pen og tok seg frifor hennes skyld. Han overtalte også kollegene til å ta i ettak, halve krimavdelingen hjalp til med å rive ned vegger ogrydde vekk rivningsmateriale.

Blum-huset ble ribbet for innmat og innredet helt på nytt,veggene ble malt i glade farger og de gamle åndene drevetpå flukt. Om natta streifet hun og Mark gjennom huset ogrøykte dem ut. De gikk fra rom til rom, røyken steg opp,duften av einebær, kanel og appelsinskall hang i lufta. Detspilte ingen rolle om Mark trodde på det eller ei, han varsammen med henne, han assisterte heksa, han gjorde sittbeste for å føle ondskapen. De vandret gjennom huset frakjeller til loft, hver krik og krok ble oversvømt med posi-tive tanker, alt som hadde vært, ble røkt ut. Minnene omHagen og Herta, om hverdagslivet med dem – Blum sendtedem på dynga. For alltid. Det som var igjen, var et drøm-mehus, en stille oase midt i Innsbruck sentrum, et mo-derne begravelsesbyrå omgitt av epletrær, ledet av en ungkvinne som møtte både avdøde og pårørende med stor

22

respekt. Forretningen begynte å blomstre. Akkurat somBlum selv.

Kysset i kjølerommet. Mark som flyttet inn hos henne. Medett ble den gamle villaen fylt med kjærlighet. Det var somen drøm, et eventyr som ble til virkelighet, det var som ibøkene Blum hadde lest, som i historiene hun hadde søkttilflukt i. Det som hadde holdt henne oppe, var de andreslykke, lengselen etter den. En lykke hun aldri egentlig haddetrodd på – nå ligger den ved siden av henne. Fortsatt. Åtteår senere ligger hun med armene hans rundt hoftene, pus-ten og hviskestemmen hans mot øret. Det hun ønsker seg erat alt skal være som det er, at ingenting skal forandre seg.Det sier hun hver dag, hver eneste dag ber hun ham omaldri å slutte å elske henne. Et kyss hver morgen, før de tarfatt på dagen sammen. Hun er fylt til randen av takknem-lighet, river seg løs og hopper ut av senga. Hun er takknem-lig for kysset, takknemlig for barna. At lykken skulle bli såstor, det hadde Blum aldri drømt om. At det skulle værehenne forunt å sette barn til verden, barn hun fikk lov til åvære glad i. Blum orket ikke engang tenke på slikt den gan-gen, hun bare kastet seg ut i omfavnelsen med Mark. Barnhadde hun aldri våget å drømme om. Hun var redd for atlykken skulle ta slutt hvis hun utfordret den, at kjærlighetenskulle forsvinne over natta. Å få egne barn, se dem vokseopp, være glad i dem – Blum avfeide tanken i tre år. Hunklarte ikke å se seg selv som mor, hun var redd for å gjørede samme feilene som hun selv hadde lidd under. Kulden,mangelen på kjærlighet … hun hadde ikke lyst til å finneut om hun var akkurat som Herta og Hagen. Hver gangMark kom inn på temaet, følte hun angsten stige opp i seg,en redsel som snørte sammen strupen og hindret henne i åsi noe. Hun torde ikke ta sjansen, ikke på lenge, men så, envakker dag, overvant hun angsten. Lengselen ble for sterk,hun ville ha barn. Det skjedde to ganger. En gang for femår siden, og så igjen to år senere. To små mirakler. Blum varpå pletten straks de gråt, straks de begynte å skrike, hun be-

23

kymret seg, strøk og kjælte med dem så snart sjansen bødseg, bar dem i armene i timevis, koste, snakket med mildstemme. Hun var oppe hele natta og bare så på de små eng-lene sine mens de sov. Det hender fortsatt at hun ikke riktiggreier å tro at det er sant. At de virkelig fins.