HARLAN COBEN

Varsel om dødOversatt av Pål F. Breivik

Harlan CobenOriginalens tittel: Play Dead

Oversatt av Pål F. Breivik

Opprinnelig utgave:Copyright © Harlan Coben, 1990, 1993.

All rights reserved.Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2012

Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-44824-0

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Miriam EdmundsSats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: UAB PRINT IT, Litauen, 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS erenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt

i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtalemed Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføreerstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med

bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

OK, hvis dette er den første av bøkene mine du skalprøve deg på, stopp en halv. Sett den tilbake. Ta enannen. Det er greit. Jeg kan vente.

Hvis du fortsatt er her, skal du vite at jeg ikke har lestVarsel om død på minst tjue år. Jeg hadde ikke lyst til åomskrive den og utgi den for å være en ny bok. Jeg haterat forfattere gjør slikt. Dette er altså, til det bedre ellerdet verre, nøyaktig den samme boken jeg skrev tidligi tjueårene, bare en naiv unggutt som arbeidet hardt ireiselivsbransjen, og som lurte på om jeg burde følge imin fars og brors fotspor, og begynne å studere (grøss)jus.

Jeg er kritisk til den, men er vi ikke alle kritiske tilvårt tidlige arbeid? Husker du den stilen du skrev dadu gikk på skolen, den du fikk 6 på, den læreren kalte«inspirert» – og en dag du går gjennom skuffen, finnerdu den. Du leser den, mismotet tar deg, og du sier: «Hvai huleste var det jeg tenkte på?»

Slik er det noen ganger med tidlige romaner.Opp gjennom årene har jeg lånt litt fra denne boken

– navn, steder, til og med en skikkelse eller to.Oppmerksomme lesere gjenkjenner kanskje dette, ogtrekker forhåpentligvis på smilebåndet.

Til slutt må jeg si at jeg elsker denne boken, tross

5

alle dens svakheter. Det finnes en energi og en vilje tilå ta sjanser i Varsel om død, som jeg lurer på om jegfortsatt har. Ungdommen er, som man sier, bortkastetpå de unge. Jeg er ikke denne fyren lenger, men det er iorden. Ingen av oss er stillestående med våre lidenskaperog vårt arbeid. Det er en fin ting.

God appetitt.

Harlan Coben

Til minne om min far,Carl Gerald Coben,

den beste pappaen i hele verden

Prolog

29. mai 1960

Det ville være et feilgrep å se direkte på henne når hunsnakket. Ordene hennes, visste han, kunne ikke påvirkeham, men det kunne ansiktet og kroppen.

Sinclair snudde seg og speidet ut av vinduet idet hunlukket døren. Det var en varm dag, og ute kunne hanse mange av studentene som slappet av i solen. Noenlekte med en fotball, men de fleste lå på tepper, par tettinntil hverandre med åpne lærebøker ved siden av seg,oversett, slik at de i det minste skulle gi en illusjon avat de faktisk hadde planlagt å lese.

Et glimt av lyse striper i en blond hårmanke til-trakk seg oppmerksomheten hans. Han snudde seg oggjenkjente den vakre studinen på andreåret fra foreles-ningen han hadde holdt klokken 14. Hun var omgitt avfem–seks gutter, som alle kjempet om oppmerksomhe-ten hennes, og som alle håpet å bli verdiget et strålendesmil. Gjennom et stereoanlegg i et av rommene dund-ret Buddy Hollys siste singel ut over fellesområdet. Hankikket igjen på den attraktive blondinen, som ikke varen tiendedel så slående som brunetten som sto bak ham.

«Vel?» spurte han.

9

Skjønnheten nikket fra den andre enden av rommet,før hun oppdaget at han ennå ikke hadde snudd segmot henne. «Ja.»

Han sukket tungt. Under vinduet skrittet noen avguttene vekk fra blondinen med nedslåtte uttrykk iansiktene, som om de hadde blitt slått ut av en kon-kurranse, og det tippet han de også hadde blitt.

«Du er sikker?»«Naturligvis er jeg sikker.»Sinclair nikket, selv om han ikke var sikker på hvorfor

han gjorde det. «Hva har du tenkt å gjøre?»Hun stirret vantro på ham. «Si fra om jeg tar feil,»

begynte hun med skingrende stemme, «men jeg trorkanskje du også er innblandet i dette.»

På nytt nikket han uten grunn. På uteområdet haddeenda en gutt blitt kastet ut av kretsen, slik at det nå barevar to tilbake som kjempet om blondinens eventuellegunst. Han vendte oppmerksomheten mot fotballspil-let og betraktet en pasning som kom langsomt seilendegjennom den fuktige luften. En gutt i bar overkroppstrakte ut armene. Ballen spant ned mot ham, sprattunna fingertuppene, og landet på bakken.

Sinclair konsentrerte seg om spillet, han kunne føleguttens skuffelse, mens han gjorde sitt beste for å ig-norere makten hun hadde over tankene hans. Øyneneflyttet seg utilsiktet tilbake til blondinen. En vinner varutpekt. Andremann sto med nedslått blikk, før han gikkfurtende sin vei.

«Kan du vennligst snu deg mot meg?»Et smil lekte om leppene hans, men han var ikke

tåpelig nok til å snu seg, til å utsette seg for de ødelegg-ende våpnene hennes, til å la henne kaste sin sensuelleforbannelse over ham. Han tittet ned på den unge man-

10

nen som hadde kapret blondinen. Selv fra vinduet sitti andre etasje kunne han se sulten i guttens oppspilteøyne der han sirklet seg inn for å gjøre krav på sitt hardttilkjempede bytte. Gutten kysset henne. Hendene hansbega seg ut på vandring.

Seierherrene skriver historien.Han ledet oppmerksomheten over på biblioteket, for

det kjentes som om han trengte seg inn på det unge pa-rets intimsfære, nå som forholdet deres hadde begynt åbli intimt. Han puttet en sigarett i munnen. «Kom degut.»

«Hva?»«Kom deg ut. Gjør hva du vil, men jeg vil ikke ha

deg her lenger.»«Det kan du ikke mene.»«Det kan jeg.» Han tente sigaretten. «Det gjør jeg.»«Men jeg skulle fortelle …»»«Ikke fortell noe til noen. Det har allerede gått langt

nok.»Det ble stille et øyeblikk. Da hun snakket igjen, var

det med en bedende stemme som skar ham i ørene.«Men jeg trodde …»

Han inhalerte kraftig, som om han ville røyke siga-retten ferdig på ett trekk. Han hørte et hardt klask frauteområdet. Blondinen hadde stanset den unge mannenshormoner idet han prøvde å overskride det uskyldigetafsestadiet. «Du tok tydeligvis feil. Kom deg ut.»

Stemmen var knapt hørbar. «Ditt svin.»Han nikket enda en gang, men denne gangen sam-

tykket han fullt og helt med det som hadde blitt sagt.«Bare kom deg til helvete ut av kontoret mitt.»

Han hørte henne slamre med døren. De høye hælenega gjenklang mot tregulvet da den vakreste kvinnen han

11

noen gang hadde kjent, spankulerte ut av den eføydektebygningen.

Han glante ut av vinduet uten å se noe som helst.Han kunne ikke se klart, verden ble en uskarp masseav grønt gress og murbygninger, mens tankene raste avsted med en serie av spørsmål om hva som ville kommetil å skje.

Han kunne ikke lenger se ansiktet hennes klart forseg, det bølget og skalv. Han lukket øynene, men detuklare bildet forsvant ikke.

Jeg gjorde det rette. Jeg gjorde det rette. Jeg gjorde …Han slo opp øynene. Panikken grep ham. Han måtte

finne henne, fortelle henne at han ikke hadde ment noeav det. Han skulle til å svinge stolen rundt og snu seg ogløpe etter henne da han kjente noe metallisk bli pressetmot baksiden av hodet.

En kald følelse bølget gjennom ham.«Drittsekk.»Skuddet splintret den stillestående luften.

1

17. juni 1989

LAURA åpnet vinduet og kjente en mild tropisk vindpigge opp den nakne kroppen. Hun lukket øynene, ogdet kjølige draget fra palmetrærne fikk det til å prikkei huden. Musklene i bena dirret fortsatt. Hun snuddeseg mot sengen igjen og smilte til David, mannen somhadde forårsaket benas sviktende tilstand.

«God morgen, Mr. Baskin.»«Morgen?» gjentok David. Han kastet et blikk på

klokken på nattbordet. Dagen var stille bortsett frabølgebruset utenfor vinduet. «Det er langt utpå etter-middagen, Mrs. Baskin. Vi har tilbrakt nesten heledagen i sengen.»

«Klager du?»«På ingen måte.»«Da har du vel ikke noe imot litt mer trening.»«Hva tenkte du på?»«Hva med en svømmetur?»«Jeg er utkjørt,» sa han og strakte seg ut på puten.

«Jeg kunne ikke rikket meg om det så var fyr i sengen.»Laura smilte forførende. «Bra.»David sperret øynene begeistret opp da hun lang-

somt kom skrittende tilbake til sengen, og han kom til å

13

huske den første gangen han hadde sett denne kroppen,ja, den første gangen verden hadde sett denne kroppen.Det var nesten et tiår siden, og hele åtte år før de møt-tes. Laura hadde debutert som syttenårig forsidepike iCosmopolitan iført en – å, hvem faen husket vel kjolen?Han var tredjeårsstudent ved University of Michigan påden tiden, og han kunne huske hvordan alle medlem-mene på basketballaget hadde fått hakeslipp da de sånummeret i en aviskiosk i Indiana like før sluttspilletskulle ta til.

Han lot som om han fikk panikk. «Hvor har du tenktdeg?»

Hun gliste bredt. «Til sengen.»«Nei, vær så snill.» Han holdt opp hånden for å verge

seg. «Du kommer til å sende meg på sykehus.»Hun kom nærmere.«Vitamin E,» tryglet David. «Jeg ber.»Hun stanset ikke.«Jeg roper voldtekt.»«Bare rop, du.»Stemmen var nesten lydløs. «Hjelp.»«Slapp av, Baskin. Jeg skal ikke angripe deg.»Skuffelsen var tydelig i ansiktet hans. «Skal du ikke?»Hun ristet på hodet, snudde seg, og beveget seg i

motsatt retning.«Vent,» ropte han etter henne. «Hvor skal du?»«Til jacuzzien. Jeg skulle gjerne bedt deg bli med,

men jeg vet hvor sliten du er.»«Jeg kjenner at det livnar i lundar igjen.»«Forbausende hvor utrolig flink du er til å hente deg

inn.»«Mange takk.»«Men du er fortsatt ikke i form.»

14

«Ikke i form?» gjentok David. «En kamp mot Lakerser på langt nær så utmattende som dette.»

«Du trenger en treningsøkt.»«Jeg skal legge meg i selen, kjære trener. Jeg mener

det. Bare si hva jeg skal gjøre.»«Til jacuzzien,» kommanderte Laura.Hun slengte en silkeslåbrok over skuldrene, slik at

hun delvis dekket til den herlige figuren som haddegjort henne til verdens best betalte toppmodell, helt tilhun førtidspensjonerte seg i en alder av tjuetre. Davidsmatt ut av satengen. Han var høy, en anelse under 194centimeter, men nesten kort til å være en profesjonellbasketballspiller.

Laura mønstret beundrende den nakne kroppen hans.«Ikke rart de sier at du har revolusjonert dette spillet.»

«Hva mener du?»«Rumpa di, Hvite Lyn. Damene kommer på kamp

bare for å se at den vrikker seg ut på banen.»«Du får meg til å føle meg billig.»David fylte det runde karet med varmt vann og

skrudde på dysene. Han sprettet opp en flaske cham-pagne og senket det muskuløse legemet sitt ned i vannet.Laura løsnet på slåbroken og skulle til å ta den av.Snakker om paradis. Alt var perfekt.

I det samme ringte telefonen.Laura himlet med øynene. «Jeg får vel ta den,» sa hun

motvillig, strammet silkebåndet igjen, og gikk tilbaketil soverommet. David lente seg bakover og lot benaflyte i vannet. De varme strålene masserte den verkendekroppen hans. Musklene var fremdeles ømme etter detkrevende sluttspillet, selv om det var en måned sidendet var over. Han smilte. Celtics hadde vunnet, så hanhadde ikke noe imot det.

15

«Hvem var det?» spurte han da hun kom tilbake.«Ingen.»«Ingen ringer oss i Australia?»«Det var bare Peterson-gruppen.»«Peterson-gruppen?» gjentok David. «Er ikke det sel-

skapet du prøver å få til å føre Svengali-merket i Sør-Stillehavet?»

«Jo visst.»«Selskapet du har slitt deg loddrett ut for å få til et

møte med det siste halvåret?»«Jo da.»«Jaha?»«De vil visst treffe meg i dag.»«Når drar du?»«Jeg drar ikke.»«Hva?»«Jeg sa jeg ikke kunne treffe dem mens jeg var på

bryllupsreise. Mannen min er så dominerende, altså.»David sukket høyt. «Hvis du roter bort denne mu-

ligheten, kommer mannen din til å tuppe deg bak.Dessuten, hvordan skal du kunne opprettholde livssti-len han har blitt vant til, dersom du skusler bort storemuligheter?»

Slåbroken hennes falt av, og selv om han haddesett kroppen hennes utallige ganger siden de ble for-elsket to år tidligere, måtte han måpe. Hun satte seg ikaret sammen med ham, lukket øynene, og pustet høy-lytt ut. David betraktet vannet som omsluttet brystenehennes. Det svarte håret strømmet nedover skuldrenehennes og rammet inn det eksotiske, europeiske ansiktethennes.

«Ta det rolig,» sa hun og åpnet de strålende, blå øy-nene som hadde små sølvgrå flekker. Hun ga ham et

16

blikk som kunne ha skåret gjennom stål. «Jeg lover atdu vil bli tatt hånd om.»

Han ristet på hodet. «Hva skjedde med den pengekåtedama jeg egentlig forelsket meg i?»

Hun plasserte en fot mellom bena hans og sonderteterrenget. «Hun digger griseprat.»

«Men …»«Glem det, Baskin. Jeg forlater ikke ektemannen min

et sekund.»Han stønnet. «Hør her, vi har tre uker sammen. Hvis

jeg er sammen med deg døgnet rundt, kommer jeg til åbli gæren. Gå på møtet. Du begynner allerede å bli enpest og en plage.»

«Du har snakketøyet i orden. Ikke rart jeg falt fordeg.» Hun lente seg forover og begynte å massere dekraftige bena hans. «Har jeg fortalt deg at du har deiligeben?»

«Ofte. Hva er det med disse komplimentene? Prøverdu å gjøre meg hoven?»

Hun svirret med foten og hvilte den mot ham. «Kankjennes som om det allerede er gjort.»

Han anla et anstendig og sjokkert ansiktsuttrykk.«Den slags prat fra fjorårets forretningskvinne? Jeg erlamslått, jeg skammer meg … du hisser meg opp. Hissermeg mest opp.»

Hun flyttet seg nærmere og presset den store, fastebarmen sin mot brystkassen hans. «Kanskje vi skullegjøre noe med det?»

«Bare hvis du lover å møte Peterson-gruppen etter-på.»

Hun klemte leppene mot øret hans. «Av og til forstårjeg meg ikke på deg. Menn skal liksom føle seg truetav karrierekvinner.»

17

«En svært vellykket karrierekvinne,» rettet han høf-lig på henne. «Og om jeg hadde vært en slik mann, villedu ha dumpet meg for lengst.»

«Aldri,» sa hun lavt, «men hvis jeg skulle dratt, hvaskulle du funnet på mens jeg var borte?»

Han grep tak i rumpeballene hennes med de sterkehendene sine og løftet henne oppå seg, slik at han fikkleppene få centimeter fra den ene brystvorten. «Jeg kanfyre noen skåringer,» sa han. «Som du sa i sted, så erjeg ikke i form. Lover du, eller lover du ikke?»

Hun kjente pusten hans mot huden. «Menn. Brukeralltid kroppen for å få det som de vil.»

«Lover du?»Han var hard, hun kjente det like under seg. Hun

verket sånn etter å få ham at kroppen dirret. Hun fikkså vidt til et nikk.

Han senket henne ned på seg. Hun gispet før hunga fra seg et hvin, og slo armene rundt ham. Kroppenhennes rugget fram og tilbake, og fingrene hennes flet-tet seg inn i håret hans, mens hun klemte brystene motham.

LAURA sto opp av sengen, kysset en sovende David,og tok en dusj. Hun tørket de lange, smidige bena ogbegynte å kle på seg. Hun brukte ikke mye sminke, barenoen lette strøk rundt øynene. Den olivenfargede hudenhennes hadde ikke bruk for kosmetikk for å framhevesin gudegitte glød. Laura tok på seg en grå drakt avhennes eget Svengali-merke og kneppet på seg en hvitskjorte.

Laura hadde store bryster – ikke akkurat enorme,men da hun hadde begynt som modell ti år tidligere,ble hun nesten betraktet som for stor for konvensjo-

18

nelle modelloppdrag, bortsett fra for badedrakter ogansiktsfoto. Byrået ville at hun skulle teipe inn barmenpå catwalken, men det ville ikke Laura. Hun sammen-lignet det med å be en mann om å binde testiklene tilinnsiden av låret. Men så snart hun hadde figurert iCosmo, var det ingenting som kunne stanse karrierenhennes. Laura hadde et ansikt og en kropp man ikkefikk nok av, og i likhet med enkelte av hennes kolle-ger, som Paulina Porizkova og Elle MacPherson, bidrohun til å gjøre kløft fasjonabelt igjen – om det da noengang hadde vært ufasjonabelt.

David leet på seg, satte seg opp, og så på kvinnensom hadde vært kona hans i fire dager. «Forvandlingener komplett.»

«Forvandlingen?»«Fra nymfoman til forretningsfantom. Jeg syns synd

på denne Peterson-fyren.»Laura lo. «Jeg blir nok ikke lenger enn en time eller

to.» Hun satte på seg øreringer og gikk bort til Davidfor å kysse ham. «Kommer du til å savne meg?»

«Overhodet ikke.»«Tosk.»David kastet dynen til side og reiste seg. «Kysser du

moren din også med den munnen der?»Hun mønstret den grove kroppsbygningen hans og

ristet på hodet. «Utrolig,» sa hun lavt. «Og du forven-ter at jeg skal forlate den kroppen der, selv for en litenstund?»

«Ops.»«Hva?»«Problemer med forvandlingen, kaptein. Jeg for-

nemmer fortsatt enkelte molekyler av nymfen underforretningsfasaden.»

19

«Rett fornemmet.»«Laura?»«Ja.»David tok hånden hennes. «Jeg elsker deg,» begynte

han, mens han ble fuktig i øynene. «Du har gjort megtil verdens lykkeligste mann.»

Hun klemte ham med lukkede øyne. «Jeg elsker degogså, David. Jeg kunne ikke levd uten deg.»

«Bli gammel med meg, Laura, så lover jeg deg at jegalltid skal gjøre deg lykkelig.»

«Da har vi en avtale,» sa hun mildt, «og det er bestdu overholder den.»

«Til evig tid,» sa han.Dermed kysset Laura ham, uten å vite at bryllupsrei-

sen var over.

«GODDAG, frue.»«God morgen,» svarte Laura resepsjonisten med et

smil. De bodde på Reef Resort Hotel i Palm’s Cove,omtrent tretti kilometer fra Cairns i Australia. Det av-sidesliggende feriestedet var et stille stykke Edens hage,et tilbaketrukket paradis med utsikt ut over Stillehavet.Det lå skjult blant hundre år gamle palmetrær i den fro-dige krattskogen i det nordlige Australia. Man kunnedra ut med båt i en hvilken som helst retning og bli troll-bundet av Australias Great Barrier Reef, naturens mestpraktfulle mesterverk av skarpe koraller og eksotisk,marint liv, en undervannspark som mennesket både ut-forsket og bevarte. Man kunne dra i en hvilken som helstannen retning og vandre gjennom grønne regnskogermed fossende stryk, eller se begynnelsen av Australiasberømte ødemarker. Det fantes ikke noe lignende noeannet sted i verden.

20

Resepsjonisten hadde sterk australsk aksent. «Dros-jen din er her om noen minutter, frue. Hva synes du ogdin mann om oppholdet så langt?»

«Veldig bra.»«Fint her, eller hva?» sa han stolt. I likhet med resten

av lokalbefolkningen, hadde huden hans en rødgyllenteint på grunn av all solen.

«Ja, det er det.»Han begynte å tromme med pennen mot disken, mens

øynene flakket rundt i det solfylte rommet. «Kunne jegfått lov til å stille deg et litt personlig spørsmål, frue?»

«Kan du sikkert.»Han nølte. «Jeg gjenkjente mannen din med det

samme fra tv. Selv i denne bakevjen får vi inn noenav de største amerikanske basketballkampene – særligBoston Celtics. Men jeg har en følelse av at det er noekjent med deg også. Du har vært på ukebladforsidereller noe sånt, ikke sant?»

«For en stund siden,» svarte Laura, forbløffet overhvor utbredt enkelte publikasjoner var, og hvor langtgjennomsnittsmenneskets hukommelse kunne strekkeseg. Det hadde gått fire år siden Laura hadde vært pånoen magasinforside, med unntak av sist novembersBusiness Weekly.

«Jeg visste jeg hadde sett deg før. Men ta det rolig,frue, jeg skal ikke si det til noen. Ikke tale om at jeg viltillate at noen forstyrrer deg og Mr. Baskin.»

«Takk skal du ha.»En bil tutet. «Det er nok drosjen din. Ha en fin dag.»«Jeg skal prøve.» Hun forlot lobbyen, hilste på sjåfø-

ren, og satte seg i baksetet. Klimaanlegget gikk på fullgass, men i forhold til solen utenfor, var det en sværtkjærkommen forandring.

21

Laura lente seg tilbake i setet og betraktet det tro-piske bladverket flyte sammen i en grønn vegg mensdrosjen raste inn mot sentrum. Nå og da spratt en litenbygning fram fra det naturlige habitatet, men i løpetav de første ti minuttene av kjøreturen så de bare noenfå, bortgjemte bungalower, et postkontor og en daglig-varebutikk. Hun knuget stresskofferten, som inneholdtkatalogene med alle de siste Svengali-produktene. Dethøyre benet hoppet rastløst opp og ned.

Laura hadde ikke vært mer enn sytten da hun be-gynte som modell. Debuten i Cosmo ble etterfulgt avforsider i Mademoiselle og Glamour den samme måne-den, hvorpå Sports Illustrateds årlige badedraktnummergjorde navnet hennes allment kjent. Forsidebildet bletatt under en solnedgang på Australias Gullkyst, rundtsju hundre og femti kilometer fra Palm’s Cove. På bildetvasset Laura til knes i vannet. Hun stirret inn i kame-raet samtidig som hun dro det våte håret bakover. Hunvar iført en stroppeløs badedrakt som framhevet kur-vene hennes, og skuldrene var bare. Det endte med å bliSports Illustrateds mestselgende nummer noensinne.

Fra det øyeblikket vokste antallet forsider og artikler itakt med Lauras bankkonto. Noen ganger figurerte hunpå forsiden av det samme bladet fire eller fem månederpå rad, men i motsetning til andre modeller opplevdehun ingen baksmell som følge av overeksponering.Etterspørselen gikk ikke ned.

Det hele var svært underlig. Som barn hadde Lauravært fet og lite tiltrekkende. Klassekameratene ertethenne nådeløst på grunn av vekten hennes, det fetehåret, de tykke brillene, mangelen på sminke, klesstilen.De kalte henne stygge ting og hånet så nådeløst sombare ubarmhjertige barn kan finne på. Det muntlige

22

bombardementet avtok aldri, opphørte aldri. Laurasklassekamerater var ubøyelige i sine brutale angrep pådet forsvarsløse offeret sitt, enten det var i kantinen, ikorridorene, i skolegården eller i gymtimene.

De hadde gjort barndommen hennes til et rent helvete.Noen ganger ga en gruppe av de mest populære jen-

tene henne juling i skogen bak skolegården. Men denfysiske mishandlingen gjorde aldri like vondt for lilleLaura som de grusomme ordene. Smerten ved et sparkeller slag forsvant. De grusomme ordene ble hos hennefor alltid.

På den tiden kunne Laura komme gråtende hjem tilen mor som måtte være verdens vakreste kvinne – enkvinne som ikke kunne forstå hvorfor barnet hennesikke var den best likte piken i klassen. Mary SimmonsAyars hadde alltid vært uvanlig pen, og hun hadde all-tid vært populær blant sine jevnaldrende. Jentene villealltid være venninnen hennes; guttene ville alltid bærebøkene hennes og kanskje få holde henne i hånden.

Lauras far – hennes kjære, gode far – var sønderknustover situasjonen. Dr. James Ayars fikk mageknip av åse sin datter gråte for seg selv i et mørkt hjørne av so-verommet hver eneste kveld. Han prøvde også å hjelpe,men hva kunne en far gjøre i en slik situasjon?

En gang i sjuende klasse kjøpte dr. Ayars en kost-bar hvit kjole med designmerke på til sin datter. Lauraelsket den kjolen. Hun var sikker på at den kom til åforandre livet hennes. Hun så pen ut i den. Det haddefaren sagt. Laura skulle ha den på seg på skolen, ogalle de populære jentene skulle også synes at hun varpen. Alle kom til å like henne – til og med Lisa Som-mers, klassens peneste pike. De kom til å be henne sittesammen med dem til lunsj, i stedet for alene bakerst i

23

rommet. De ville be henne hoppe paradis med dem ifriminuttet, i stedet for å få henne til å stille seg unnadem der ingen ville snakke med henne. Og hvem visste?Kanskje Lisa Sommers kom til å invitere henne hjem tilseg etter skolen.

Laura var så spent at hun knapt nok fikk sove. Hunsto opp veldig tidlig neste morgen, dusjet, og tok påseg den nye kjolen. Hennes eldre søster Gloria, som varskikkelig populær blant guttene, hjalp henne å gjøre segklar. Gloria børstet Lauras hår, krøllet det, og la til ogmed på litt sminke. Da Gloria var ferdig, tok hun etskritt bakover, og lot Laura se seg selv i speilet. Lauraprøvde å være kritisk, men det var ikke til å kommeforbi. Hun var pen.

«Ser jeg virkelig fin ut?» spurte hun søsteren håpefullt.Gloria klemte henne og strøk henne over håret. «Helt

perfekt.»Da hun kom ned til frokost, smilte faren. «Vel, vel,

se nå på min vesle prinsesse.»Laura kniste fornøyd.«Du ser skjønn ut,» tilføyde moren.«Guttene kommer til å slåss på lekeplassen i dag,»

stemte faren i.«Skal jeg følge deg til skolen?» spurte Gloria.«Det ville vært supert!»Laura strålte av glede der hun gikk til skolen sammen

med Gloria. Da de kom til utkanten av lekeplassen,snudde Gloria seg mot lillesøsteren og ga henne endaen stor klem. Laura kjente seg varm og trygg i søste-rens armer. «Jeg har cheerleadertrening etter skolen,»sa Gloria. «Jeg ser deg hjemme senere i kveld, OK?»

«OK.»«Så kan du fortelle meg hvordan dagen gikk.»

24

Laura betraktet søsteren der hun begynte å gå nedbakken mot skolen. Deretter snudde hun seg mot sinegen skolegård. Laura kunne ikke vente til hun fikkhøre kommentarene fra sine jevnaldrende når de fikk sehennes nye jeg. Endelig skulle det bli hennes dag. Huntrakk pusten dypt og gikk bort til skolekameratene.

Den første kommentaren kom før det ringte inn. «Hei,se! Lubne Laura har på seg et nytt telt!» Onde stem-mer kom fra alle kanter. «Hun ser ut som en svær, hvithval!» «Hei, brilleslangefeita, siden du har på deg hviteklær, kan vi bruke deg som kinolerret!»

Lisa Sommers kom bort til henne, mønstret henne fratopp til tå, og holdt seg for nesen. «Du er motbydelig!»hylte hun frydefullt.

Og så den onde latteren. Den onde latteren somskrapte mot Lauras unge hjerte som et glasskår.

Hun løp hjem med tårene strømmende nedover an-siktet. Hun prøvde å være tapper og skjule flengen somLisa Sommers hadde lagd i den nye kjolen i friminut-tet. Men foreldre er svært følsomme overfor sine barnssmerte. Da faren fant den spjærede kjolen, ble han ra-sende. Han styrtet inn på rektors kontor for å meddelehva som hadde skjedd. Og de ansvarlige jentene blestraffet.

Det fikk selvfølgelig bare de populære jentene til åhate Laura enda mer.

Laura arbeidet så hardt hun kunne med skolearbei-det i løpet av sin angstfylte barndom. Hvis hun ikkekunne bli populær eller ikke engang likt, skulle hun idet minste bli smart.

Dessuten hadde hun Gloria. Laura lurte ofte på omhun kunne ha overlevd de lange årene uten sine to enestevenner: skolebøkene og hennes eldre søster Gloria. I det

25

ytre var Gloria den yppige sexbomben alle high school-guttene begjærte. Men hun var også godhjertet og all-tid snill. Når Laura kjente seg langt nede, trøstet Gloriahenne med varme ord og varme klemmer. Gloria kunnesi til henne at alt kom til å bli bra, og en liten stund varalt bra. Noen ganger avlyste Gloria til og med avtalermed gutter bare for å bli hjemme og sette mot i Laura.Hun tok Laura med på kino eller de store varehuseneeller rulleskøytebanen eller andre steder. Laura visste athun hadde verdens beste søster. Hun var fryktelig gladi Gloria.

Det var derfor Laura ble så fortvilet da Gloria rømtehjemmefra. Hun hadde ikke vært langt unna å begåselvmord.

Lauras fysiske metamorfose fant sted om sommerenfør tredjeåret på high school. Ja, hun trente. Ja, hunbegynte med kontaktlinser. Ja, hun slanket seg (sluttetfaktisk å spise). Men det ville ikke vært nok til å for-klare forandringen. Disse tingene hadde kanskje satt farti prosessen, men forvandlingen ville ha skjedd uansett.Det var simpelthen hennes tur. Hun blomstret, ganskeenkelt, og ingen på skolen kunne tro sine egne øyne.Litt senere fikk et modellbyrå øye på henne, og dermedvar hun på vei.

I begynnelsen klarte ikke Laura å tro at hun var vak-ker nok til å bli fotomodell. Fete, stygge Laura Ayarssom fotomodell? Å nei, du. Ikke tale om.

Men Laura var verken blind eller dum. Hun kunnese seg i speilet for å finne ut hva det var alle de andresnakket om. Hun ble snart vant til tanken på å væretiltrekkende. Ved et besynderlig skjebnens lune haddedet alminnelige barnet forvandlet seg til en klekkelig be-talt supermodell. Plutselig ville folk være sammen med

26

henne, kle seg som henne, være venn med henne. Barefordi hun nå var fysisk tiltalende, syntes nå de som førhadde villet spytte på henne og erte henne, at hun varspesiell. Laura ble mer enn bare litt mistenksom overforandre menneskers hensikter.

Å stå modell var lettjente penger for Laura. Hun tjentemer enn en halv million dollar da hun var atten. Menmodellyrket var ikke et arbeid hun likte særlig godt.Selv om arbeidet til tider var utmattende og ensformig,var det aldri hva hun ville kalt krevende. Det fantesikke mye utfordring i å posere for en serie fotografier.Det var rett og slett kjedelig. Hun ville gjøre noe annet,men det kunne virke som om verden hadde glemt at hunhadde en hjerne. Det hele var så latterlig. Da hun varstygg med briller, trodde alle at hun var en bokorm. Nåsom hun var vakker, antok alle at hun var et fehode.

Laura tok ikke mange oppdrag på location på dentiden – bare det ene i Australia og to på Den franskeriviera – fordi hun i motsetning til mange av kollegenesine ikke sluttet på skolen. Det var ingen enkel oppgave,men hun klarte å fullføre high school og avlegge eksa-men ved Tufts University fire år senere. Så snart Laurafikk graden sin, var hun klar til å gå løs på mote- ogkosmetikkbransjen. Bransjen sto imidlertid dårlig ut-rustet mot stormangrepet hennes. Juni 1983 ble datoenfor hennes siste opptreden på forsiden av et dameblad,siden Laura pensjonerte seg fra modellyrket i den langtframskredne alder av tjuetre. Hun investerte sin betyde-lige formue i sitt eget konsept: Svengali, et selskap forkvinner på farten, som forente et praktisk, intelligentog sofistikert utseende med det feminine og sensuelle.

Slagordet: Vær din egen Svengali.Å si at konseptet slo an ville vært den største un-

27

derdrivelsen i motebransjen på åttitallet. Til å begynnemed hånlo kritikerne av suksessen til modellen som lekteforretningsmagnat og påsto det bare var en av mangediller som kom til å forsvinne etter noen måneder. Toår etter at hun hadde lansert kvinneklær og kosme-tikk, ekspanderte Laura til fritidssko og parfyme. Innenhun var tjueseks, var Svengali børsnotert. Laura eidede fleste aksjene og var administrerende direktør for etstorkonsern som omsatte for millioner av dollar.

Drosjen tok en skarp høyresving. «Petersons kontorpå Esplanaden, ikke sant, Missy?»

Laura klukket. «Missy?»«Det er bare et uttrykk,» forklarte sjåføren. «Det var

ikke vondt ment.»«Jeg skjønner. Ja, de holder til på Esplanaden.»Selskaper som ville etterape henne begynte å sprette

opp som ugress rundt den fagre blomsten hennes. Alletraktet de etter en bit av det innbringende Svenga-li-foretaket, og alle lette de etter hemmeligheten bakLauras suksess. Men som så mange andre plagsommeugressarter, ble de rykket opp før de fikk slått ordentligrot. Lauras nærmeste medarbeidere kjente til hemme-ligheten konkurrentene lette etter, aspektet som gjordeSvengali unikt: Laura. Hardt arbeid, besluttsomhet,hjerne, stil, og til og med varme, styrte alle sider vedorganisasjonen. Merkelig, jo, men også sant. Kvinnenvar selskapet.

Alt hadde gått i henhold til planen – helt til hun traffDavid Baskin.

Drosjen stanset. «Her er vi, kjære.»

Pacific International Hotel i Cairns lå ikke langt fra Pe-tersons kontor. Det lå nært sentrum av byen og på den

28

andre siden av gaten for Marlin Jetty, der de fleste sight-seeing- og dykkebåtene satte seil. Hotellet var et popu-lært feriemål, ideelt for dem som ville oppleve Australiastroper, men som ikke ønsket å være helt i bakevja.

Men beboeren av rom 607 var ikke her på ferie.Beboeren så ut av vinduet, men la verken merke til

eller brydde seg om den ufattelige skjønnheten. Det fan-tes viktigere ting å tenke på. Forferdelige ting. Ting sommåtte ordnes, uansett hvor tragisk konsekvensen villebli. Ting så grusomme at selv ikke beboeren av rom607 hadde noen anelse om deres fulle omfang.

Og de måtte ordnes nå.Beboeren snudde seg vekk fra den ufattelige skjønn-

heten som tidligere gjester hadde brukt utallige timermed å glane på, og gikk bort til telefonen. Det haddevært svært liten tid til å planlegge. Nå, idet beboerenløftet av røret, oppsto det et øyeblikk der man kunnelure på om det fantes noen annen valgmulighet.

Nei. Det fantes ingen andre valg.Beboeren løftet opp røret og slo et nummer.«Reef Resort. Vær så god?»Beboeren svelget unna skrekken. «David Baskin,

takk.»

Møtet durte jevnt av sted. De første to timene hadde gåttglatt nok, og avtalen var snart klar. Men nå begynte deå gå i detalj, og som vanlig skapte noen få hindringerrusk i maskineriet. Laura gløttet på klokken og skjønteat hun ville komme tilbake senere enn hun først haddetenkt. Hun spurte om hun kunne låne en telefon, unn-skyldte seg, og ringte til hotellet. Da det ikke svarte pårommet deres, ba hun om å bli overført til resepsjonen.Den samme resepsjonisten var på vakt.

29