RYGG: 24 MM FORSIDE: 133 MM KLAFF: 90 MMBAKSIDE: 133 MMKLAFF: 90 MM

HØ

YD

E:

211

MM

o m s l a g av s t i a n h o l e

lene kaaberbøl har skrevet fantasy for barn og ungdom. Bøkene hennes er solgt i nesten to millioner eksemplarer i mer enn 30 land.

agnete friis er journalist og forfat­ter. Hun har også tidligere skrevet bøker for barn og ungdom.

Sammen debuterte de som kriminal­forfattere med Gutten i kofferten, som ble kåret til beste danske kriminal­roman i 2008.

Nattergalens død er den tredjeboken om Røde Kors­sykepleieren Nina Borg. Gutten i kofferten kom på norsk i 2010 og Et stille, umerkelig drap utkom våren 2011.

Bøkene om Røde Kors­sykepleier Nina Borg er utgitt i over 12 land.

natasja har flyktet fra fengselsdommen hun fikk for mordforsøket på sin forlovede. Kort tid etter blir han funnet drept på nøyaktig samme vis som Natasjas ukrainske ektemann for tre år siden.

Det er åpenbare sammenhenger, men Nina Borg har problemer med å se på Natasja som en brutal morder. Likevel innser hun at det er mye hun ikke vet om denne kvinnen som hun i flere år har prøvdå hjelpe.

Hvorfor stakk Natasja av? Hvorfor er både hennes tidligere mann og hennes forlovede døde? Oghvorfor er det noen som prøver å bortføre hennesåtte år gamle datter?

Gåten viser seg å ha lange og blodige røtter, helt til­bake til en sultrammet landsby i Stalin­tidens Ukraina.

Dette er den tredje, selvstendige boken om Røde Kors­sykepleieren Nina Borg.

«Det hele er flytende fortalt, elegant og gudskjelov uten tomprat, noe som for øvrig er fremtredende i mange krimbøker … En riktig velkomponertspenningsroman.» jydske vestkysten

Dette sier pressen om bøkene tilKaaberbøl & Friis:

«Dansk kvalitet.» anne merethe k. prinos, aftenposten

«… krim med et sjeldent engasjement.» arne guttormsen, vårt land

«Romanen er lettlest og spennende, og fortjener betegnelsen ‘pageturner’.» ola a. hegdal, dagens næringsliv

«Nytt makkerpar leverer fornem page­turner­underholdning og hever nivåetpå krimmarkedet … absolutt ingentingå utsette.» politiken

«Som rutinerte håndverkere levererKaaberbøl og Friis nok en kompetent krim, med fine miljøskildringer.» maria årolilja rø, adresseavisen

fo

rf

at

te

rp

or

tr

et

t: ©

KAABERBØL & FRIIS NATTERGALENS DØD

KAABERBØL& FRI ISNATTERGALENS DØD

«... Utrolig flott skrevet og komponert med et plott sombåde er heseblesende, spennende og originalt.» POLITIKEN

En NinaBorg-krim

Originaltittel: Nattergalens død

Copyright © Kaaberbøl & Friis 2011Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2013

www.gyldendal.no

Første gang utgitt avPeople’sPress, København 2011

Printed in SlovakiaTrykk/innbinding: TBB, a.s.Sats: Type-it AS, Trondheim

Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6Boken er satt med 10,5/12 pkt. Sabon

Omslagsdesign: Stian Hole

Oversetter Elisabeth Bjørnson er medlem av Norsk Oversetterforening

ISBN 978-82-05-42508-8

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

Kaaberbøl & Friis

Nattergalens dødEn Nina Borg-roman

Oversatt fra dansk avElisabeth Bjørnson

LYDFIL NR. 83: NATTERGAL

«Fortell nå,» sier en mannsstemme.«Jeg er trett.» Det er en eldre kvinne som svarer, tydelig

utilpass og avvisende.«Ja, men det er jo så spennende.»«Spennende?» Det er en skarp, bitter snert i svaret. «Litt

lørdagsunderholdning. Er det slik du ser det?»«Nei. Det var jo ikke sånn ment.»Begge snakker ukrainsk, han kjapt og uformelt, hun mer

nølende. I bakgrunnen kan man nå og da høre bip fra etelektronisk spill.

«Det er viktig,» forsøker mannen seg. «For ettertiden.»Nå ler den gamle damen, en hard og besk latter.«Ettertiden,» sier hun. «Mener du barnet der? Mon tro

om hun ikke er bedre tjent med å være uvitende.»«Hvis du ser det sånn, så. Vi må vel snart dra hjemover

også.»«Nei.» Ordet kommer brått. «Ikke ennå. Dere kan vel bli

litt til.»«Du sa du var trett,» sier mannen.«Nei. Ikke … så trett.»«Det er ikke meningen å presse deg.»«Nei, det vet jeg jo. Du synes bare det er spennende.»«Glem det. Det var dumt sagt.»«Nei, nei. Barn er jo glad i spennende historier. Eventyr.»«Jeg tenkte nå mer på noe virkelig. Noe du selv har

opplevd.»

5

En ny kort pause.«Nei, la meg nå fortelle,» sier den gamle damen plutse-

lig. «Et eventyr. Et lite eventyr fra Stalin-land. En passendegodnatthistorie for veslejenta. Hører du etter, vennen min?»

Bip, bip, bip-bip. En utydelig mumling fra barnet. Opp-merksomheten fra den kanten er tydeligvis ikke spesielt stor,men det stopper ikke den gamle damen.

«Det var en gang to søstre,» begynner hun, tydelig ogdeklamerende. «To søstre som begge sang så vakkert at nat-tergalen tidde når den hørte dem. Først sang den ene forkeiseren og førte dermed mange mennesker i fordervelsen.Det falt den andre tungt for brystet, og hun begynte å syngeselv også.»

«Hvem er det du snakker om?» spør mannen. «Er det degselv? Eller noen vi kjenner?»

Den gamle overhører ham. Hun har fått en hard klang istemmen, som om hun bruker fortellingen til å straffe ham.

«Da keiseren hørte henne, ble hjertet hans satt i brann, oghan ville eie henne,» fortsetter hun. ’Kom til meg,’ ba han.Du kan tro han tryglet og ba. ’Kom og vær min skjønne nat-tergal. Så skal jeg gi deg gull og vakre klær og en tjener påhver finger.’»

Her gjør den gamle et opphold. Det er som om hun egent-lig ikke har lyst til å fortsette, og mannen presser henne ikkelenger. Men fortellingen har sin egen ubønnhørlige logikk,og hun må fortelle den til ende.

«Først nektet hun. Hun avviste keiseren. Men han ga segikke. ’Hva kan jeg da gi deg?’ spurte han, for alt hadde enpris, det hadde han erfart. ’Jeg kommer ikke til deg,’ sa denandre søsteren, ’før du gir meg min onde søsters hode på etfat.’»

I bakgrunnen har bippelydene fra spillet gitt seg. Nå erdet bare lyttende stillhet.

«Da så keiseren at det bak den vakre sangen skjulte seget hjerte svart som synden selv.» Den gamle beholder densamme eventyrfortellerstemmen selv da hun fortsetter: «Handrepte ikke bare den første søsteren, men også nattergalens

6

far og mor og bestefar og bestemor og hele familien. ’Derfikk du for sjalusien din,’ sa han og kastet henne på dør.»

Det kommer en lyd fra barnet, et forskrekket pip. Dengamle damen lar seg ikke merke med det.

«Si meg nå,» hvisker hun. «Hvem av dem er jeg?»«Dere lever, begge to,» sier mannen. «Så noe i historien

må være løgn.»«I Stalin-land er det Stalin som bestemmer hva som er sant

og hva som er løgn,» sier den gamle. «Og jeg sa jo at detvar et Stalin-eventyr.»

«Far,» sier barnet. «Jeg tror jeg vil hjem nå …»

«tyggegummi?»Natasja, som hadde sittet taus og sett ut av sidevinduet,

kvakk til. Det var København som gled forbi i forfrosne,stivnede, grå nyanser. Skitne husfasader, skitten snø og enskitten himmel der solen knapt rakk å komme opp over hus-takene i løpet av dagen. Bildekkene freste i den såpeaktigeblandingen av snø, is og salt som dekket asfalten. Ingentingav dette angikk henne, og hun registrerte alt sammen utenegentlig å se det.

«Du snakker dansk, ikke sant?»Politibetjenten i passasjersetet hadde snudd seg mot henne

og rakte frem en liten, blå og hvit pakke; hun nikket og token. Sa takk. Han smilte til henne og snudde seg tilbake igjen.

Dette var ikke «bussen», som de kalte den – den van-lige transporten fra Vestre fengsel til dommervakten – somNatasja også hadde kjørt med flere ganger tidligere. De satti en vanlig patruljebil, og betjentene var to vanlige danskepolitibetjenter. Den ene, han som hadde gitt henne tygge-gummi, var en ung mann, toppen tredve år. Den andre vargammel og tykk og virket i og for seg grei nok. Danske poli-tifolk hadde snille øyne. Selv den gangen med Michael ogkniven hadde de snakket rolig og vennlig til henne, som omhun ikke var en kriminell de skulle pågripe, men snarere enpasient som skulle på sykehus.

En dag om ikke altfor lenge ville to av disse vennlige men-nene sette henne og Katerina på et fly tilbake til Ukraina,men det kom ikke til å skje i dag. Ikke ennå. Det var ikkemulig. Asylsaken hennes var ikke avgjort, og Katerina var

8

ikke sammen med henne. Dessuten måtte de ikke gjennomKøbenhavn for å komme til flyplassen, såpass visste huntross alt. Dette var veien til politihuset.

Natasja la hendene på de lyse jeansene og dro dem hardtfrem og tilbake over det ru stoffet, åpnet og lukket dem irask rekkefølge. Prøvde til slutt å la de knyttede nevene hvilei fanget mens hun igjen vendte blikket ut mot København ogforsøkte å regne ut om turen inn til byen førte henne nær-mere eller lenger vekk fra Katerina. De siste månedene haddemurene og den fysiske avstanden som skilte dem, blitt enbesettelse. Hun var nærmere datteren når hun spiste i kan-tinen enn når hun var i cella. Turene ut i luftegården varogså flere meter i gal retning, men virket likevel lindrendefordi hun hadde en fornemmelse av å puste inn den sammeluften som Katerina. På pc-en i biblioteket hadde hun fun-net Google Street View og trukket den lille, flate mannenned på parkeringsplassen foran fengselet, videre ut i gatenei København og oppover motorveien til Nordsjælland. Detvar som om hun kunne gå ved siden av ham hele veien ogse hus og butikkfasader, trær og biler, men når han kom tilKulhus-leiren, kom han ikke lenger. Der måtte hun nøye segmed grumsete satellittbilder av de flate takene på brakkenei leiren. Hun hadde stirret på disse bildene til hun holdt på åbli sprø. Forestilt seg at en av de små prikkene var Katerina.Drømt om å komme nærmere. Fra fengselet var det treog-tyve kilometer til Kulhus-leiren. Fra København sentrum vardet vel egentlig et par kilometer til, men til gjengjeld var dethverken murer eller piggtråd mellom henne og leiren akku-rat nå. Bare det tynne stålskroget til politibilen, luft og vind,kilometervis med asfalt og deretter jorder og våt skogbunn.

Hun visste at det ikke hadde noen hensikt, men straktelikevel hånden frem og lot den streife skulderen til den ungebetjenten.

«You still don’t know anything?»Øynene hans møtte hennes i speilet. Det var beklagelse,

men også en viss likegyldighet i blikket. Så ristet han påhodet.

9

«Vi er bare sjåfører,» sa han. «Vi pleier ikke å få vite noe.»Hun sank tilbake mot setet og begynte å gni håndflatene

mot jeansene igjen. Åpnet og lukket hendene. Ingen av de tobetjentene visste hva hun skulle i politihuset. De hadde ikkeannet enn tyggegummi til henne.

Saken med Michael var for lengst over, så det kunne neppevære den det dreide seg om, og asylsaken hennes hadde ennåikke krevd avhør andre steder enn i Kulhus-leiren.

Natasja kjente hvordan angsten fikk magen til å trekkeseg sammen så hun måtte både bæsje og tisse på én gang.Hadde hun i det minste hatt Katerina. Om de bare kunnevært sammen. Om nettene i fengselet hadde hun forferde-lige mareritt om Katerina alene i barnebrakken, omringet avflammer.

Eller Katerina alene på vei ut i myra bak leiren.Det var unaturlig for en mor ikke å kunne strekke ut hån-

den og røre ved barnet sitt. Natasja visste at hun oppførte segakkurat som kuene når kalvene ble tatt fra dem om høstenog de sto og brølte skingrende og langtrukkent uten å vitei hvilken retning de skulle sende sorgen. Hun hadde prøvdå lindre rastløsheten med kald logikk. Hun og Katerina vartross alt ikke adskilt for alltid, sa hun til seg selv. Hun kompå besøk av og til sammen med Nina, damen fra Kulhus-leiren, som hver gang forsikret Natasja om at hun person-lig skulle passe på Katerina. Rina, kalte danskene henne. Detrodde det var det hun het, for det var det som sto i papirene.Men Rina var ikke engang et ordentlig navn, det var bare detsom var blitt igjen etter at den lille mannen i Lublin haddegjort det han kunne for å gjøre den opprinnelige tekstenutydelig.

Kanskje det var derfor hun var her? Hadde de oppdagethva mannen i Lublin hadde gjort?

Angsten for fremtiden steg som tidevann. Kjevemusklenestrammet seg så det gjorde vondt, og da hun knuste denlille, kompakte tyggegummien mellom tennene, kjentes alt imunnen klebrig og metallisk.

Politibetjenten ved rattet saktnet farten, plystret svakt og

10

triumferende og slengte bilen inn mellom to andre biler ien perfekt parkeringsmanøver. Gjennom frontruten kunneNatasja se det borglignende, grå politihuset. Hvorfor var detså tykke lemmer foran noen av vinduene? Så vidt hun visstevar det ikke her ved inngangen de sperret tyver og mordereinne. Det virket som om lemmene bare var der som et signal– en advarsel om hva som ventet når avhørene hos de greie,danske politibetjentene var over.

Den tykke betjenten åpnet døren for henne.«Da var det slutt på turen, unge dame.»Hun gikk ut av bilen og begravde hendene i dynejakken.

Kulden slo imot henne og rev i nesen og kinnene, og detgikk opp for henne at hun hverken hadde tatt med seg lueeller hansker. Når man satt i fengsel, var ikke været noe somangikk en noe særlig, og hun hadde knapt nok registrertsnøen før i dag.

Betjenten trakk en røyk frem fra uniformsjakken, hostetforventningsfullt og tente den. Den unge, som allerede haddelagt hånden på armen til Natasja, sukket utålmodig.

«Bare to minutter,» sa den kraftige og lente seg tungt motbilen. «Vi er tidlig ute.»

Den unge trakk på skuldrene.«Du burde faen meg slutte med det der, sjef. Det kommer

til å ta livet av både deg og meg. Jeg fryser noe jævlig.»Den gamle smilte godmodig og trakk røyken dypt ned i

lungene. Natasja frøs ikke, men hun følte seg matt i bena ogmerket igjen at hun måtte tisse. Snart. Men hun ville ikkesi noe, ville ikke at betjentene skulle skynde seg. Hun såopp på den tunge, massive bygningen som om den kunne gihenne svar på hvorfor hun var der. Avslappede uniformerteog sivilkledde ansatte slentret ut og inn mellom søylene i detbrede inngangspartiet. Hvis de hadde planer om å besegleen ung, ukrainsk kvinnes skjebne i dag, kunne man ikke sedet på dem, og Natasja følte seg et øyeblikk beroliget.

Dette var København, ikke Kiev.Både hun og Katerina var i sikkerhet. Hun var fremde-

les i København. Fremdeles København. Over hustakene et

11

stykke unna kunne hun se de forfrosne og tause attraksjo-nene i det vinterstengte Tivoli. Tårnet som hun, Michael ogKaterina hadde latt seg falle fra en varm sommerkveld forsnart to år siden.

Den store sneipet sigaretten mot en av steinhellene påparkeringsplassen med foten og nikket til Natasja.

«Nå, skal vi gå?»Hun gikk et skritt frem, men ble stående som fastfrosset.

Lydene fra byen slo plutselig inn over henne med voldsomkraft. Motorduren og suset fra bildekkene ute på veien somsteg og sank, den svake vibrasjonen i asfalten under henneda en lastebil drønnet forbi, stemmer og bildører som smaltigjen. Hun lette etter noe bestemt. Spente sansene til detytterste og fant det.

«Ni. Sjokhodni. Rozumiete?»Natasja festet blikket på to menn som hadde parkert bilen

sin på veien et lite stykke unna. Den ene i ulastelig, svartdress og frakk, den andre mer uformelt kledd i mørke jeansog lysebrun, semsket skinnjakke.

«Har du gått helt i stå?»Hånden til den unge betjenten klemte litt fastere rundt

albuen hennes og skjøv henne vennlig fremover.«Unnskyld,» sa hun. Tok et skritt til, og enda et. Så ned på

den sølete, svarte asfalten under seg og kjente angsten stigeopp i sin reneste og svarteste form.

De måtte smyge seg forbi en smal stripe av parkerings-plassen som var gravd opp og sperret av med røde og hviteplaststrimler. Lange, oransje plastslanger buktet seg bort-over i bunnen av den forlatte grøften. Ved siden av varen liten haug med brostein stablet pent oppå hverandre oghalvveis dekket av snø.

Natasja saktnet farten. Rolig. Unngikk brå bevegelser.Den gamle så seg tilbake akkurat idet hun bøyde seg ned

og grep den øverste brosteinen. Hun smilte til ham. Ellerforsøkte i hvert fall.

«I’m just …»Han gikk to skritt unna, men den unge var nærmere, og

12

så slo hun. Hardt og fort og uten å tenke. Lukket øyneneda hun kjente slaget gjennom steinen og hendene. Den ungemannen falt foran den gamle, det visste hun, for hun kunnehøre begge to banne og skli i det såpeaktige slapset. Menhun så det ikke.

Hun løp.

nina våknet langsomt med et eller annet grumsetemareritt nederst i bevisstheten. Noe med en flyktningleirsom lignet Dadaab, fluene og varmen og lukten som manaldri slapp helt unna, stanken av forstøvet menneskelig elen-dighet. Men barna som lå foran henne på bakken medhungersnødansikter og oppspilte mager, var Anton og Ida.

Hun rullet seg over på siden og forsøkte å slippe unnadrømmen. 9.02 meddelte den store, digitale veggklokken,som var noe av det første hun hadde hengt opp. En bleksottigfebruarsol strømmet uhindret inn gjennom vinduet; persien-nene hun hadde kjøpt på IKEA en oppkavet ettermiddag iaugust, lå fremdeles i pakken oppå radiatoren nå nesten ethalvt år etterpå. Hun hadde heldigvis ingen gjenboere. Likeutenfor lå Grøndals Parkvej, og på den andre siden av den låparken og jernbanetraseen, noe som var grunnen til at hunhadde kjøpt leiligheten. Sentralt og likevel usjenert, haddemegleren sagt, et virkelig godt foreldrekjøp. Da det gikkopp for ham at det var hun selv som skulle bo der, haddehan justert forventningsnivået betydelig. Skilsmissemødrevar tydeligvis vanskelige kunder – fortumlede og urealistiskeog uten oversikt over sin egen økonomi.

Mobiltelefonen ringte igjen. Det var nok den som haddevekket henne, selv om hun ikke hadde registrert den ordent-lig siden det ikke var hennes ringetone. Hun skubbet tilMagnus.

«Det er din,» sa hun.Det kom en grøtete lyd fra den felte, skånske bjørnen. Han

lå på magen med hodet boret ned i puten så det var et under

14

at han klarte å trekke pusten. De brede, nakne skuldrene vardekket av små, gylne hår, og han luktet halvfordøyd øl. Hundyttet igjen.

Han løftet hodet.«Å, herregud,» sa han med tydelig svensk aksent. «Hva

er klokken?»«Det er lørdag,» sa hun, siden det var mer relevant.Han strakte hånden ut etter mobiltelefonen som lå på

gulvet ved siden av sengen sammen med lommeboken ognøklene hans.

Små, pene hans-og-hennes-nattbord var ikke blant leilig-hetens fasiliteter. Det eneste hun hadde gjort seg noen umakemed, var rommene til Anton og Ida, og likevel var de blittfeil. De var for pene. Ikke noe leketøysrot eller skrammer påveggene etter hockeykøller og lyssverd, klistremerker somikke ville gå helt av, underlige flekker etter såpebobleekspe-rimenter og veltede colabokser. Kort sagt, de manglet barn.Hun hadde ikke klart å gjøre dem til annet enn et midlerti-dig oppholdssted – de bodde fremdeles i Fejøgade, det varder de hadde livet sitt.

Hun reiste seg og gikk ut på badet. Sittebadekar fra 1950-årene og gulnede hvite fliser, og hvis man insisterte på åha en vaskemaskin der inne, måtte man finne seg i å støteknærne mot den hver gang man satte seg på toalettet. Menå sitte på et myntvaskeri til langt på natt for å ha rent tøytil neste dag … nei takk. Been there, done that, som Ida villesagt.

Da hun hadde tisset, skylte hun munnen med klorhexidin.Hun hadde en tendens til tannkjøttbetennelse etter anfalletav strålesyke hun hadde pådratt seg året før. Hun hadde idet hele tatt ikke noen særlig motstandskraft å skryte av,konstaterte hun tørt. Ellers ville Magnus neppe ligget i sen-gen hennes akkurat nå. Legen og sykepleieren. Dæven. Hvorklisjéaktig var det mulig å bli.

Han var nettopp blitt skilt. Det var hun også. Voksnemennesker, og så videre. Men hun visste utmerket godt atdet ikke var fordi de var voksne. Det var fordi de begge var

15

så uutholdelig ensomme at en hvilken som helst nærhet varbedre enn ingenting.

Gjennom badedøren hørte hun at stemmen hans gikk overfra å være lørdagsgrøtete til å bli profesjonell og skarp, oghun kjente et stikk av alarmberedskap gjennom kroppen.Hun spyttet ut den petroleumsblå skyllevæsken i vaskeser-vanten, halte en T-skjorte opp av skittentøykurven, dro denover hodet og åpnet døren.

Han var i ferd med å kle på seg, fremdeles med mobilte-lefonen presset mot øret.

«Ok,» sa han. «Nei, du må ikke gi henne mer. Jegkommer.»

«Er det Rina?» spurte hun med en besynderlig form formorsinstinkt. Det var mer enn to hundre andre hunnkjønns-vesener i Kulhus-leiren, men likevel var Rina den første huntenkte på.

«De har gitt henne flere doser bricanyl,» sa han. «Menhun hyperventilerer fremdeles, og pusten er glovarm.»

Herregud, det var Rina.«Hva er det som har skjedd?»«Alt,» sa han. «Kom igjen.»

natasja hadde havnet på feil side av innsjøen, og detvar bare én ting å gjøre ved det. Hun måtte få tak i en bil.

Tanken på det hadde gnagd i henne siden kvelden før,eller snarere natten før, for på det tidspunktet hadde klok-ken vært nesten to, og selv om hun skulle ha tort å ta togeller buss, gikk de ikke lenger, i hvert fall ikke dit hun skulle.

Hun hadde vært så sliten at det verket i leddene. Særligknærne og hoftene gjorde vondt etter å ha vandret så mange,iskalde kilometer, og hun visste at hun ikke kunne gå stortlenger uten å hvile.

De fleste husene langs veien hadde ligget mørke bak brøy-tekantene. Men hun kunne høre musikk og festglam ogfyllerop, og da hun kom til neste gatehjørne, så hun tre ungemenn stå og tisse i en hekk utenfor et støyende og opplyst,hvitkalket hus. Hun ble stående der hun var, halvt i ly avstakittgjerdet på hjørnetomten, og lente seg et øyeblikk motde kalde, svartbeisede plankene.

«Lååhhhhh lå-låååh lå-lååååhhhh …» brølte den ene avde tissende mennene høyt og usedvanlig falskt. «Lååååååhlå-låååh lå-lååååh … Kom igjen!»

De to andre stemte i, noe som ikke gjorde sangen renere.«Virum! Virum! Virum! We are the champions, my

friend …»Hun skjønte at de feiret en eller annen slags sportslig seier.

Basket, antagelig. Plutselig så hun hvor like de var, rentfysisk: bredskuldrede, men først og fremst høye, og yngreenn hun først hadde trodd, fordi nettopp høyden hadde lurthenne.

17

Enda en mann kom ut av huset. Han virket litt mer dem-pet enn hekketisserne. Like høy, men litt tynnere, litt merkeitete. Det mørket håret hans så fuktig og strittende ut, oghan hadde briller. En jente kom stavrende etter ham på høyehæler som hun ikke hadde helt styring på, hun var temme-lig full, og med stroppen på den lyserøde toppen halvveisnedover den ene skulderen.

«Du kan da ikke gå nå, Robbie!» ropte hun skingrende.«Jeg må hjem,» sa han.«Hvoffor det? Faen heller, Robbie … Du kan da vel …

Kom igjeeeen, Robbie!»Den ene av de tre ved hekken trakk kjapt opp glidelåsen

og forsøkte med omtrent like sammenhengende argumenterå overtale Robbie til å bli, men han ristet dem av seg.

«Vi sees, karer,» sa han og begynte å gå med lange ognoenlunde stø skritt bortover veien mot Natasja. Jenta stoog så etter ham med armene i kors over brystet.

«Robbiiiiiie!» brølte hun, men så var det en av hekketis-serne som la armen rundt henne og dro henne med seg inn ihuset igjen. Robbie fortsatte bortover fortauet som om hanikke hadde hørt henne.

Natasja skulle til å trekke seg bakover så han ikke skulle fåøye på henne, men han kom ikke helt bort til hjørnet hennes.Isteden stoppet han ved en mørkeblå bil noen få meter unna.

«Woooooooow!» kom det fra en av festdeltakerne somsto igjen. «Vet fattern din at du har Audien hans?»

«De er på skiferie,» sa Robbie. «De kommer ikke hjemfør torsdag.»

Han ble stående med bilnøklene i hånden, som om hanikke hadde lyst til å sette seg inn mens de andre så på. Førstda de hadde fulgt etter kameraten og jenta inn i huset, låstehan opp bilen.

Han var så høy. Hun hadde ikke en sjanse til å slå ham nedog slippe unna med det, og hun hadde heller ingen brosteineller noe annet våpen lenger. Men han hadde en bilnøkkel.Og en bil.

Uten bil kunne hun ikke komme seg til Katerina. Uten bil

18

kunne de ikke komme seg unna, og det måtte de. Hun hørtenok en gang stemmene fra parkeringsplassen ved politihu-set i hodet. Det var ikke noe kjent ved noen av dem, og detde hadde sagt, var for så vidt ikke skremmende, det heller.«Det må bli i dag. Forstått?» Alminnelige ord, ikke truendei seg selv – men sagt på ukrainsk. Igjen kjente hun et stikkav panikk bare ved tanken.

Hun gled opp bak den skranglete, unge mannen og lahånden sin på hånden med bilnøkkelen i.

«No good,» sa hun. «Not good to drive after drink.»Det var en liten forsinkelse i reaksjonen hans som avslørte

at han hadde drukket. Ikke så mye som de andre, men uan-sett en del. Han stirret på henne som om han forsøkte åkomme på hvor de kjente hverandre fra. Hun tok nøkleneut av hånden hans, åpnet døren kjapt og satte seg inn.

«Hei, vent …» Han satte frem benet så hun ikke kunne fålukket bildøren, og grep tak i rattet. «Hva er det du gjør?»

Kjører, sa hun inni seg. Kjører til Katerina. Men det vartydelig at han ikke ville la henne gjøre det.

«Robbie,» sa hun. «Bad for you to drive. Let me. I takeyou home.»

Han så på henne gjennom lett duggete brilleglass. Navnethadde virket. Han trodde de kjente hverandre, selv om hanikke kunne si hvorfra akkurat nå. Og han var full, mer enndet umiddelbart hadde sett ut som.

«Ok,» sa han langsomt. «You drive, ehhh …»«Katerina,» sa hun med sitt aller mest blendende smil.

«Don’t you remember? It’s Katerina.»

Han sovnet ikke i bilen, slik hun hadde håpet. Isteden diri-gerte han henne gjennom gatene i villastrøket, lenger nedmot innsjøen som skilte henne fra Katerina, og fikk hennetil slutt til å svinge inn foran en garasje ved et gult mur-steinshus med gammel eføy helt opp til taket. Grenene fraden store hengebjerken ved gjerdet var så nedtynget av snøat de feide over biltaket da hun kjørte inn i oppkjørselen.Hun slo av motoren og forsøkte å la nøkkelen bli stående i,

19

men han var fremdeles litt for mye på vakt og tok den ut avtenningen selv.

«Thank you,» sa han. Men så tenkte han åpenbart litt len-ger enn til sin egen inngangsdør. «What about you?» sa han.«How will you get home?»

Med en kraftanstrengelse tvang hun blikket bort frabilnøklene i hånden hans og så ham inn i øynene.

«Maybe you ask me to stay?» sa hun.Hun følte seg alt annet enn tiltrekkende. Håret hadde vært

vått av snø diverse ganger, og blusen under dynejakken varfull av gammel svette og klebrig under armene. Hun haddebare lite grann maskara på seg, hvis den nå ikke hadde gliddutover og lå i skjolder rundt øynene, og hun visste at hunvar veldig, veldig langt fra å være den vakre Natasja somPavel i sin tid hadde presentert som «min vakre kone» forsine utvalgte venner.

Han trakk pusten med en brå, overrasket lyd. Men et ellerannet sted dukket det opp en forbausende sofistikert herreunder det keitete og gutteaktige.

«You are very welcome,» sa han. «This way, madame.»«Katerina,» rettet hun ham smilende. «Or you make me

feel like an old woman.»

Hun våknet brått mange timer senere med en følelse avpanikk susende rundt i blodårene. Det verket i hodet, og hunvar nok en gang klebrig av svette. Den myke dynen som lå såren og lett over den nakne kroppen hennes, hadde aldri værti nærheten av et fengselsvaskeri, men det var ikke Michaelsom lå ved siden av henne, det kunne det jo ikke være, ikkenå lenger. Panikken la seg igjen.

Det var blitt lyst. Kornete, grått vinterlys falt inn på kles-hauger, basketstøvler, et skrivebord som nærmest forsvantunder stabler av bøker og papir, et grønt gulvteppe med hvitemarkeringer, som om det skulle vært en basketballbane.Det hadde ikke vært meningen å sovne, men den uventede,fløyelsmørke utløsningen hadde skylt henne med seg inn ibevisstløsheten.

20

Hun følte en plutselig ømhet for den oppløpne guttungensom lå med ansiktet ned i puten og snorket, enda mer taptfor omverdenen enn hun selv hadde vært. Å bli berørt av etannet menneske. Et menneske som ikke hadde tatt på seggjennomsiktige plasthansker for å undersøke kroppen hen-nes. Et menneske som ikke ville forårsake smerte, men lyst.Når hadde hun opplevd det sist? Ikke siden Pavel.

Hun hadde ikke behøvd å gå til sengs med ham. Hanhadde lagt bilnøklene på et lite bord i entreen, like vedsiden av døren til gjestetoalettet. Det hadde dukket opp fleresjanser, men hun hadde ikke tatt dem. Isteden hadde hundrukket shots og øl med ham, og de hadde kysset hverandrepå sofaen med altfor mye tunge, som om hun var tenåringigjen. Som om hun var sytten og nettopp hadde møtt Pavel.Og nå lå hun her i sengen på rommet hans og stirret opp påen kjempeplakat med en kjempehøy, svart, amerikansk bas-ketballspiller som åpenbart het Magic, og gjenkalte for segselv trykket av hoftebenet hans mot magen, den glidende for-nemmelsen av svett hud mot svett hud, den ivrige, hakkenderytmen hans, litt for fort, litt for hardt og kjapt, men likevelnok til å gi henne den overraskende, mørke fortapelsen somhadde båret henne inn i søvnen.

Han rørte seg ikke da hun trakk seg unna ham og gledut av sengen. Hun sto et øyeblikk naken og svimmel på detgrønne gulvteppet og følte seg så utmattet at hun bare haddelyst til å krype tilbake til intetheten med en tung, varm kroppved siden av seg.

«Det går ikke, jenta mi,» hvisket hun, og det var ikkesin egen stemme hun hørte, men Annas. Nabo Anna, kalteKaterina henne, selv om de ikke alltid hadde vært naboer.«Noen ganger må man bare gå videre. Sette den ene fotenforan den andre. Uten å tenke for mye over det.»

Hun lyttet litt, men Anna-i-hodet hadde ikke noe mer å sii denne omgangen. Og virkelighetens Anna lå sikkert og sovtrygt under skråtaket på soverommet i våningshuset på dengule bondegården ved siden av huset til Michael.

Natasja halte på seg jeansene selv om de var stive av inn-

21

tørket veisalt helt opp til knærne. Blusen orket hun ikke.Hun krøllet den sammen, puttet den i jakkelommen ogknabbet isteden en T-skjorte og en grå hettegenser fra skapettil Robbie. Ermene på genseren hang en halvmeter nedenforhendene, men hun brettet dem opp og tok på seg dynejakkenfør de rakk å gli ned igjen.

«We are the champions of the world …»Hun skvatt til da stemmen til Freddie Mercury plutselig

lød på den andre siden av sengen. Det var mobiltelefonentil Robbie. Den lå på gulvet ved skrivebordet sammen medbuksene hans.

«We’ll keep on fighting till the end …»Hun tok den opp og trykket febrilsk på off-knappen. Rob-

bie hadde ikke rørt seg. Det skulle heldigvis mer til for åvekke den sovende krigeren. Hun puttet mobiltelefonen i sinegen bukselomme, skrev en beskjed på en blokk som lå påskrivebordet, og la den ved hodeputen hans. Så gikk hun nedtil første etasje.

Bilnøklene lå fremdeles på entrébordet. Hun tok dem.På kjøkkenet åpnet hun kjøleskapet og drakk en halv litermelk uten å ta kartongen fra munnen. Hun undersøkte kjapthyllene, knabbet en pakke rugbrød og en stor eske pålegg-sjokolade og stappet i seg fire–fem stykker med det samme.Den søte eksplosjonen av smeltet melkesjokolade gikk rettinn i de tomme energidepotene. Resten pakket hun omhyg-gelig inn i sølvfolien igjen for å gjemme dem til Katerina.

Hun skottet bort på klokken over vasken. Den var overti, og det var på høy tid å komme seg videre. Katerina ven-tet rett på den andre siden av innsjøen. Og nå hadde hun enbil.

Før hun gikk, tok hun med seg en kniv fra kjøkkenskuffen.

RYGG: 24 MM FORSIDE: 133 MM KLAFF: 90 MMBAKSIDE: 133 MMKLAFF: 90 MM

HØ

YD

E:

211

MM

o m s l a g av s t i a n h o l e

lene kaaberbøl har skrevet fantasy for barn og ungdom. Bøkene hennes er solgt i nesten to millioner eksemplarer i mer enn 30 land.

agnete friis er journalist og forfat­ter. Hun har også tidligere skrevet bøker for barn og ungdom.

Sammen debuterte de som kriminal­forfattere med Gutten i kofferten, som ble kåret til beste danske kriminal­roman i 2008.

Nattergalens død er den tredjeboken om Røde Kors­sykepleieren Nina Borg. Gutten i kofferten kom på norsk i 2010 og Et stille, umerkelig drap utkom våren 2011.

Bøkene om Røde Kors­sykepleier Nina Borg er utgitt i over 12 land.

natasja har flyktet fra fengselsdommen hun fikk for mordforsøket på sin forlovede. Kort tid etter blir han funnet drept på nøyaktig samme vis som Natasjas ukrainske ektemann for tre år siden.

Det er åpenbare sammenhenger, men Nina Borg har problemer med å se på Natasja som en brutal morder. Likevel innser hun at det er mye hun ikke vet om denne kvinnen som hun i flere år har prøvdå hjelpe.

Hvorfor stakk Natasja av? Hvorfor er både hennes tidligere mann og hennes forlovede døde? Oghvorfor er det noen som prøver å bortføre hennesåtte år gamle datter?

Gåten viser seg å ha lange og blodige røtter, helt til­bake til en sultrammet landsby i Stalin­tidens Ukraina.

Dette er den tredje, selvstendige boken om Røde Kors­sykepleieren Nina Borg.

«Det hele er flytende fortalt, elegant og gudskjelov uten tomprat, noe som for øvrig er fremtredende i mange krimbøker … En riktig velkomponertspenningsroman.» jydske vestkysten

Dette sier pressen om bøkene tilKaaberbøl & Friis:

«Dansk kvalitet.» anne merethe k. prinos, aftenposten

«… krim med et sjeldent engasjement.» arne guttormsen, vårt land

«Romanen er lettlest og spennende, og fortjener betegnelsen ‘pageturner’.» ola a. hegdal, dagens næringsliv

«Nytt makkerpar leverer fornem page­turner­underholdning og hever nivåetpå krimmarkedet … absolutt ingentingå utsette.» politiken

«Som rutinerte håndverkere levererKaaberbøl og Friis nok en kompetent krim, med fine miljøskildringer.» maria årolilja rø, adresseavisen

fo

rf

at

te

rp

or

tr

et

t: ©

KAABERBØL & FRIIS NATTERGALENS DØD

KAABERBØL& FRI ISNATTERGALENS DØD

«... Utrolig flott skrevet og komponert med et plott sombåde er heseblesende, spennende og originalt.» POLITIKEN

En NinaBorg-krim