Flokkdyr

Tana French

Flokkdyr

Oversatt avLine Gustad Fitzgerald

Tana FrenchOriginalens tittel: The Secret PlaceOversatt av Line Gustad Fitzgerald

Copyright © Tana French 2014

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-47052-4

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Rune Kårstad-HærnesOmslagsfoto: Marie Docher/Arcangel Images

Sats: Type-it AS, Trondheim 2016Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2016

Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Dana, Elena, Marianne og Quynh Giao,som heldigvis ikke ligner

Prolog

Det er en sang som stadig vekk spilles på radioen, men Hollyfår alltid bare med seg brokker av den. Remember oh remem-ber back when we were, jentestemmen er klar og insisterende.Den raske, lette rytmen løfter deg opp på tærne, hjertet økertakten for å henge med, og så er den borte. Hun prøver å spørrede andre: Hvilken er det?, men hun får aldri med seg nok til åspørre. Sangen kommer alltid smygende inn i sprekkene mensde snakker om noe viktig eller løper for å rekke bussen. Innenalt roer seg igjen, er den borte, det er bare stillhet eller Rihannaeller Nicki Minaj som dundrer stillheten vekk.

Denne gangen kommer sangen fra en bil, en bil med taketnede for å fange mest mulig sol i den plutselige sommereks-plosjonen som kan være borte igjen i morgen. Sangen kommerover hekken til lekeplassen i parken, hvor de holder smeltendeis unna innkjøpene de har gjort til skolestart. Holly – på hus-ken, med hodet lent bakover for å myse mot himmelen menssolstrålene streifer over øyenvippene – retter seg opp for åhøre. «Den sangen», sier hun, «hvilken…», men akkurat dafår Julia en isklatt i håret, reiser seg på karusellen og gauler«Faen!», og innen hun har fått et papirlommetørkle av Beccaog lånt vannflasken til Selena, fuktet det og fått klisset ut avhåret, hele tiden mens hun kjefter – mest for å få Becca til årødme ifølge det rampete sideblikket hun sender Holly – omhvordan det ser ut som om hun har sugd en skikkelig lite treff-sikker fyr, er bilen borte.

Holly spiser opp isen og henger bakover i husken etter kjet-tingene, med håret så vidt over bakken, og ser opp ned ogsidelengs på de andre. Julia har lagt seg ned på karusellenog snurrer den sakte rundt med beina. Karusellen knirker, en

7

doven, jevn lyd, beroligende. Ved siden av henne ligger Selenapå magen og ser sakte gjennom handleposen mens hun larJules gjøre hele jobben. Becca slanger seg gjennom klatresta-tivet, og slikker så vidt på isen med tungespissen for å se hvorlenge hun kan få den til å vare. Trafikkstøy og gutterop siverover hekken, sukret med sol og avstand.

«Tolv dager igjen», sier Becca og sjekker om de andre erglade for det. Julia løfter isen i en skål. Selena skåler med enrutet kladdebok.

Den digre papirposen ved foten av husken ligger i hjørnet avHollys tanker, en glede selv når hun ikke tenker på den. Det erså du bare vil stikke hodet og begge hendene nedi, berøre denurørte nyheten med fingertuppene og få lukten av den langtoppi nesa. En blank ringperm med hjørner som ikke har fåttmerker ennå, matchende, pene blyanter med lange spisser, såskarpe at de kan stikke deg til blods, geometrisett med reneog uslitte målestreker. Og andre ting dette året: gule håndklær,myke og med bånd rundt, og et sengesett med brede, hvite oggule striper inni et glatt plastomslag.

Tsjipp-tsjipp-tsjipp-kurr, kvitrer en høylytt liten fugl i var-men. Luften er hvit og svir ting fra ytterkantene og innover.Selena titter opp og er bare et langsomt kast med håret og etbegynnende smil.

«Vaskeposer!» sier Julia plutselig, opp mot den hete him-melen.

«Hmmm?» spør Selena inn i viften av pensler hun holder i.«På utstyrslisten til internatelevene. ‘To vaskeposer til kles-

vasken.’ Hvor får man tak i sånne? Og hva er de til? Jeg trorikke jeg har sett sånne vaskeposer engang.»

«Det er sånn at tingene dine ligger samlet i vasken», sierBecca. Becca og Selena har vært internatelever helt fra begyn-nelsen, da hele gjengen var tolv år. «Så slipper du å få tilbakenoen andres ekle truser.»

«Mamma kjøpte det for meg i forrige uke», sier Holly ogsetter seg opp. «Jeg kan spørre henne om hvor.» Og idetordene kommer ut, kan hun kjenne lukten av klesvaskenhjemme som stiger varm fra tørketrommelen, hun og mammasom rister ut lakenet de folder mellom seg, Vivaldi som spret-

8

ter i bakgrunnen. Plutselig, i et grusomt, stupende øyeblikk,blir tanken på internatet til et innvendig vakuum som sugerbrystet innover. Hun har lyst til å rope på mamma og pappa,kaste seg over dem og trygle om å få bo hjemme for alltid.

«Hol», sier Selena vennlig og smiler idet karusellen førerhenne forbi. «Det blir kjempefint.»

«Ja», sier Holly. Becca ser på henne og klamrer seg til stan-gen i klatrestativet, plutselig taggete av uro. «Jeg vet det.»

Så er det borte. Det er bare en rest igjen som korner luf-ten og knaser mot innsiden av brystet: Fortsatt tid til å ombe-stemme deg, gjør det nå før det er for sent, løp løp løp heleveien hjem og gjem hodet under armen. Tsjipp-tsjipp-tsjipp-kurr, kvitrer den høylytte lille fuglen, spottende og usynlig.

«Fritt for seng ved vinduet», sier Selena.«Nehei, den går ikke», sier Julia. «Det er ikke rettferdig når

jeg og Hol ikke vet hvordan rommene er engang. Du må ventetil vi er der.»

Selena ler av henne, der de svinger langsomt gjennomvarme, uklare bladskygger. «Du vet hva et vindu er. Si fritteller la være.»

«Jeg bestemmer meg når jeg kommer dit. Så det, så.»Becca betrakter fremdeles Holly under senkede øyenbryn

mens hun åndsfraværende gnager som en liten kanin på is-kjeksen. «Fritt for å ha sengen lengst vekk fra Julia», sierHolly. I tredje skal fire elever dele samme rom. De fire skalvære sammen. «Hun snorker som en druknende bøffel.»

«Kyss meg bak, det gjør jeg i hvert fall ikke. Jeg sover likesøtt som en liten prinsesse.»

«Jo, det gjør du. Av og til», sier Becca, som rødmer av sinegen dristighet. «Sist jeg overnattet hos deg, kunne jeg faktiskkjenne det, hele rommet ristet.» Og Julia viser henne fingeren,og Selena ler, og Holly gliser mot henne og gleder seg vilt tilneste søndag igjen.

Tsjipp-tsjipp-tsjipp-kurr, kvitrer fuglen enda en gang.Dovent nå, uskarpt av døsighet. Og blir borte.

1

Hun oppsøkte meg. De fleste holder seg på en armlengdesavstand. En ufullstendig mumling på tipslinjen: En gang i 95så jeg. Ikke noe navn, og klikk hvis du spør. Et maskinskrevetbrev som er postlagt i en annen by, ingen avtrykk på verkenpapir eller konvolutt. Hvis vi vil ha tak i dem, må vi gå på jakt.Men hun, det var hun som kom til meg.

Jeg kjente henne ikke igjen. Jeg hadde gått opp trappen ogvar på vei til avdelingen i full fart. En maimorgen som kjen-tes som sommer, saftig sol strømmet inn gjennom vinduene iresepsjonen og lyste opp hele det flassende rommet. Jeg haddeen sang på hjernen og nynnet med.

Jeg så henne, selvfølgelig gjorde jeg det. På den oppskrapteskinnsofaen i hjørnet, med armene i kors, en korslagt, ding-lende ankel. Lang, platinablond hestehale, smart skoleuni-form med grønn og marineblå kilt, marineblå blazer. En ellerannens unge, kanskje. Noen med høyere lønn enn meg i hvertfall. Ikke bare emblemet på blazeren, men den grasiøst hen-slengte holdningen og haken i været som om hun eide stedethvis hun bare gadd å ta papirarbeidet. Så hadde jeg gått forbihenne – et raskt nikk sånn i tilfelle hun var ungen til sjefen – ogtok i døren inn til avdelingen.

Jeg vet ikke om hun kjente meg igjen. Kanskje ikke. Dethadde gått seks år, hun hadde bare vært en liten unge, det erikke noe særskilt ved meg unntatt det røde håret. Hun kunneha glemt det. Eller hun kunne ha kjent meg igjen med detsamme, holdt seg i ro av sine egne grunner.

Hun lot resepsjonssjefen si: «Kriminalbetjent Moran, duhar besøk», med pennen pekende mot sofaen. «Holly Mac-key.»

11

Solen skrenset over ansiktet mitt idet jeg kastet meg rundt.Og så – selvfølgelig. Jeg skulle ha gjenkjent øynene. Vide, klar-blå, og noe med den sarte buen i øyenlokkene: katteaktig skrå,en blek, juvelbesatt jente i et gammelt maleri, en hemmelighet.«Holly», sa jeg med hånden strukket ut. «Hei. Det var lengesiden.»

Et øyeblikk da øynene ikke blunket, tok inn alt ved meguten å gi noe igjen. Så reiste hun seg. Hun hilste fremdeles somen liten jente, trakk til seg hånden for fort. «Hei, Stephen», sahun.

Stemmen var god. Klar og behersket, ikke den tegnefilmpi-pingen. Uttalen var pen, men ikke fordreid og styggsnobbete.Faren hennes hadde aldri latt henne slippe unna med det. Rettut av blazeren og inn på offentlig skole hvis hun hadde kom-met hjem med den.

«Hva kan jeg hjelpe deg med?»Lavere: «Jeg har noe til deg.»Den skjønte jeg ikke. Ti over ni om morgenen, skoleunifor-

men på. Hun skulket, på en skole hvor sånt ble lagt merke til.Dette gjaldt ikke et forsinket takkekort. «Ja vel?»

«Ikke her, da.»Blikket bort på resepsjonisten sa enerom. En jente i ten-

årene, da passer du deg. Ungen til en politimann, da passer dudeg i hvert fall. Men Holly Mackey? Henter du inn noen hunikke vil ha der, da er det over og ut.

«La oss finne et sted hvor vi kan snakke sammen», sa jeg.Jeg jobber med uoppklarte saker. Når vi henter inn vitner,

vil de helst tro at det ikke er så viktig. Ikke egentlig en draps-etterforskning, ikke en ordentlig en med våpen og håndjern,ingenting som kan rase gjennom livet ditt som en tornado.Heller noe gammelt og mykt med slitte kanter. Vi er med påleken. Det største avhørsrommet ser ut som et hyggelig ven-terom hos tannlegen. Myke sofaer, persienner, glassbord medslitte blader. Daff te og kaffe. Ingen grunn til å legge merke tilkameraet i hjørnet eller enveisglasset bak den ene persiennen,ikke hvis en ikke vil, og det vil de ikke. Det kommer ikke tilå gjøre vondt engang, sir, det er over på noen få minutter, såkan du gå hjem.

12

Jeg tok med Holly inn dit. Andre unger ville ha fiklet heleveien, virret med hodet, men dette var ikke nytt for Holly.Hun gikk bortover gangen som om hun bodde her.

På vei dit så jeg på henne. Hun var godt i gang med å voksetil. Vanlig høyde eller litt under. Slank, veldig slank, mendet var naturlig, ingen sultefôring. Kanskje halvveis gjennomutviklingen av formene. Ingen skjønnhet, ikke ennå i hvertfall, men ikke noe stygt der – ingen kviser, ingen tannregule-ring, ingen deler av fjeset som satt skjevt – og øynene gjordehenne til noe annet enn enda en blond kloning, de fikk deg tilå snu deg.

En kjæreste som hadde slått henne? Klådd på henne, vold-tatt henne? Så gikk Holly heller til meg enn til en eller annenukjent etterforsker i sedelighetsgruppa?

Jeg har noe til deg. Bevis?Hun lukket døren til avhørsrommet etter oss, en kjapp vrid-

ning med håndleddet og et smekk. Så seg rundt.Jeg skrudde på kameraet, et trykk på knappen i forbifarten.

Sa: «Bare sett deg.»Holly ble stående. Lot en finger gli over den grønne, blank-

slitte sofaen. «Dette rommet er finere enn dem fra sist gang.»«Hvordan går det?»Kikket fremdeles rundt i rommet, ikke på meg. «Greit.

Fint.»«Vil du ha en kopp te? Kaffe?»Ristet på hodet.Jeg ventet. «Du er blitt eldre. Før så du ut som en student»,

sa Holly.«Og du så ut som en liten unge som hadde med dukken inn

til avhør. Clara, ikke sant?» Da snudde hun seg. «Vi har nokblitt litt eldre begge to.»

For første gang smilte hun. Et kjapt, lite smil, sånn som jeghusket det. Det hadde vært noe patetisk ved det den gangen,det hadde grepet tak i meg hver gang. Nå også.

«Det er hyggelig å se deg», sa hun.Da Holly var ni år, ti, var hun vitne i en drapssak. Det var

ikke min etterforskning, men det var meg hun ville snakkemed. Jeg opptok forklaringen hennes, jeg forberedte henne før

13

hun skulle vitne i retten. Hun hadde ikke lyst til å gjøre det,gjorde det likevel. Kanskje politifatteren tvang henne. Kan-skje. Selv ikke da hun var ni år gammel, var jeg dum nok til åtro at jeg forsto meg på henne.

«I like måte», sa jeg.Et kjapt pust som løftet skuldrene, et nikk – til seg selv, som

om noe falt på plass. Hun slapp fra seg skolevesken på gulvet.Huket tommelen under jakkeslaget for å vise meg skoleemble-met. Sa: «Jeg går på Kilda nå.» Og betraktet meg.

Bare nikket mitt fikk meg til å føle meg obsternasig. St.Kilda. En sånn skole slike som meg ikke skal ha hørt om. Villealdri ha hørt om den om det ikke var for den døde gutten.

Jenteskole, privat, penere forstad. Nonner. For et år sidengikk to nonner tur en tidlig morgen og fant en gutt som låi et skogholt i utkanten av skoleparken. Først trodde de athan sov, kanskje full. Fyret seg opp for å gi ham en skikkeligoverhøvling, finne ut hvilken jentes umistelige dyd han haddebesudlet. Et voldsomt og lite nonneaktig tordenbrak: Ungemann! Men han rørte seg ikke.

Christopher Harper, seksten år, fra gutteskolen som lå éngate og to ekstra høye murer unna. En eller annen gang i løpetav natten hadde noen slått inn hodet på ham.

Nok arbeidskraft til å reise et kontorbygg, nok overtid tilå betale ned et huslån, nok papir til å demme opp en elv. Ensuspekt vaktmester, altmuligmann, et eller annet: sjekket ut avsaken. En klassekamerat som hadde vært i slagsmål med offe-ret: sjekket ut av saken. Skumle ikke-etniske beboere, som varblitt observert mens de satt og var skumle: sjekket ut av saken.

Og så ingenting. Ingen flere mistenkte, ingen grunn tilat Christopher skulle være på St. Kildas skoleområde. Etterhvert mindre overtid og færre folk, og mer ingenting. En kanikke si det, ikke når offeret er en ung gutt, men saken var over.Nå hadde alle papirene havnet nede i drapsavdelingens kjel-ler. Før eller siden kom sjefene til å få tyn i media, og da villeden havne hos oss, adressert til siste sjanse.

Holly rettet på jakkeslaget. «Du har hørt om Chris Har-per», sa hun. «Ikke sant?»

«Ja», sa jeg. «Gikk du på St. Kilda da?»

14

«Ja. Jeg har gått der siden førsteåret. Jeg går i fjerde nå.»Og sa ikke mer, lot meg jobbe for alt. Ett feil spørsmål,

så kom hun til å stikke, jeg ville bli disket. Blitt for gammel,nok en talentløs voksen som ikke skjønte noe. Jeg valgte medomhu.

«Er du internatelev?»«De to siste årene, ja. Bare mandag til fredag. Jeg drar hjem

i helgene.»Jeg kunne ikke huske hvilken dag mordet hadde skjedd.

«Var du der den natten det hendte?»«Den natten Chris ble drept.»Det glimtet blått og irritert. Pappas datter. Null forståelse

for skånsomhet, i hvert fall ikke fra andre.«Den natten Chris ble drept», sa jeg. «Var du der da?»«Ikke der. Naturligvis. Men jeg var på skolen, ja.»«Så du noe? Eller hørte noe?»Irritasjon igjen, kvassere denne gangen. «De har allerede

spurt meg om det. Drapsetterforskerne. De spurte oss allesammen, sikkert tusen ganger.»

«Men du kan ha kommet på noe i etterkant», sa jeg. «Ellerforandret mening om å holde noe for deg selv.»

«Jeg er ikke dum heller. Jeg vet hvordan dette oppleggetfungerer. Ikke sant?» Hun satte på sprang, klar til å gå igjen.

Ny taktikk. «Kjente du Chris?»Holly roet seg. «Bare litt herfra og derfra. Skolene gjør ting

sammen, så vi blir litt kjent. Vi var ikke venner eller noe sånt,men vi var sammen med kameratene hans flere ganger.»

«Hvordan var han?»Et skuldertrekk. «En gutt.»«Likte du ham?»Nok et skuldertrekk. «Han var nå der.»Jeg kjenner faren til Holly, litt iallfall. Frank Mackey, spa-

ner. Angriper du forfra, viker han unna og kommer inn frasiden. Angriper du fra siden, stormer han rett på. Jeg sa: «Dukom hit fordi det er noe du vil jeg skal vite om. Jeg kommerikke til å leke gjetteleker jeg ikke kan vinne. Hvis du ikke ersikker på om du vil si det til meg, får du gå og tenke på det tildu er sikker. Hvis du er sikker nå, får du komme med det.»

15

Holly likte den. Smilte nesten igjen, nikket i stedet.«Vi har en tavle», sa hun. «På skolen. En oppslagstavle.

Den er i øverste etasje, overfor kunstrommet. Den heter Hem-meligheten. Hvis du har en hemmelighet, for eksempel at duhater foreldrene dine eller liker en gutt eller noe sånt, kan duskrive det på en lapp og henge den der.»

Ingen vits i å spørre hva som er poenget. Tenåringsjenter, sådu kommer aldri til å skjønne det. Jeg har søstre. Jeg har lærtmeg å bare la det være.

«I går kveld var vennene mine og jeg oppe på kunstrommet.Vi holder på med et prosjekt. Jeg glemte mobilen der oppe,men jeg merket det ikke før ved leggetid, så jeg kunne ikkehente den da. Jeg stakk opp for å hente den i dag tidlig, førfrokost.»

Det kom altfor glatt ut. Ingen pauser, ikke et lite blunk,ikke et feiltrinn. Med en annen jente hadde det vært løgn.Men Holly hadde erfaring, og hun hadde faren sin. For alt jegvisste, var det fullt avhør hver gang hun kom sent hjem.

«Jeg tok en titt på tavlen», sa Holly. Bøyde seg ned til sko-levesken og åpnet den. «Bare sånn i forbifarten.»

Og der var det: Hånden som nølte over den grønne mappen.Det ekstra sekundet da hun holdt ansiktet vendt mot vesken,bort fra meg, gjemt bak hestehalen. Nervene jeg hadde værtpå utkikk etter. Ikke tvers gjennom kjølig og glatt som iskremlikevel.

Så rettet hun seg opp og møtte blikket mitt igjen, uttrykks-løst. Hånden kom opp og holdt fram den grønne mappen.Slapp taket så snart jeg tok i den, så fort at jeg nesten mistetden.

«Det hang på tavlen.»På mappen sto det: «Holly Mackey, 4L, samfunnsfag». Det

var strøket over. Inni: en klar plastmappe. Inni den: en tegne-stift som hadde falt ned i det ene hjørnet. Og et ark.

Jeg kjente igjen ansiktet raskere enn jeg hadde kjent igjenHolly. Han hadde tilbrakt flere uker på alle avisforsider og alletv-skjermer, på hver avdelingsrapport.

Dette var et annet bilde. Fanget idet han så seg over skulde-ren med uklare, høstgule blader i bakgrunnen, munnen åpen

16

i latter. Kjekk. Skinnende brunt hår, børstet framover i boy-band-stil mot tette, mørke øyenbryn som skrånet ned ytterstog ga ham et gutteaktig utseende. Ren hud, roser i kinnene,noen fregner langs kinnbeinet, ikke så mange. En kjeve somville blitt kraftig hvis den hadde fått tid. Bredt smil som lagderynker ved øynene og nesa. Litt eplekjekk, litt søt. Ung, altsom stiger grønt fram i tankene når du hører ordet ung. Som-merforelskelsen, lillebrors store helt, kanonføde.

Pålimt under ansiktet, over den blå T-skjorta: ord klippetut av en bok, med store mellomrom som i et utpresningsbrev.Fine kanter, renskåret.

Jeg vet hvem som drepte ham.Holly så på meg, stille.Jeg snudde mappen. Enkelt hvitt ark, sånn som du kan få

kjøpt overalt til å skrive ut egne bilder. Ingen tekst, ingen-ting.

«Tok du på det?» sa jeg.Øynene opp mot taket. «Selvfølgelig ikke. Jeg gikk inn på

kunstrommet og hentet den» – plastmappen – «og en hobby-kniv. Jeg dro ut tegnestiften med kniven, og så lot jeg arket ogstiften falle ned i mappen.»

«Så bra. Og så, da?»«Jeg gjemte den under skjorta til jeg var på rommet igjen,

og så la jeg den i strikkmappen. Jeg sa at jeg var kvalm, oggikk og la meg igjen. Etter at helsesøster hadde vært innom,snek jeg meg ut og dro hit.»

«Hvorfor det?» spurte jeg.Holly stirret på meg med løftede øyenbryn. «Fordi jeg

trodde at dere kanskje ville vite det. Hvis du ikke bryr deg,kan du bare kaste det, og så kan jeg dra tilbake på skolen førde merker at jeg er borte.»

«Jeg bryr meg. Jeg er glad for at du fant det. Jeg bare lurerpå hvorfor du ikke viste det til en av lærerne. Eller til farendin.»

En titt opp på klokken på veggen, oppfattet kameraet påveien. «Søren. Nå som du nevner det. Helsesøster stikkerinnom igjen i friminuttet, og hvis jeg ikke er der, kommer detil å tørne. Kan du ringe og si at du er faren min, og at jeg

17

er sammen med deg? Si at bestefar ligger for døden, og da duringte, stakk jeg av uten å si ifra fordi jeg ikke ville sitte hosskolerådgiveren for å snakke om følelsene mine.»

Tenkt på alt for meg. «Jeg skal ringe til skolen. Men jegkommer ikke til å si at jeg er faren din.» Skikkelig oppgittsukk fra Holly. «Jeg sier bare at du hadde noe du ville gi oss,og at du gjorde det helt rette. Det kan de ikke krangle på.Sant?»

«Samme det. Kan du ikke si at jeg ikke får lov til å snakkeom det? Sånn at de ikke begynner å mase?»

«Kan jeg godt.» Chris Harper smilte fortsatt til meg, nokenergi i de skuldrene til å drive halve Dublin. Jeg la ham til-bake i mappen og lukket den. «Nevnte du det for noen? Beste-venninnen, kanskje? Det er helt greit, jeg må bare vite om det.»

En skygge gled ned langs Hollys kinnbein og gjorde mun-nen hennes eldre, ikke fullt så enkel. La et lag under stemmen.«Nei. Jeg sa det ikke til noen.»

«Greit. Jeg tar den telefonen, og så skal jeg oppta forklarin-gen din. Vil du ha en av foreldrene dine her?»

Det sendte henne tilbake i tid. «Nei, herregud. Må noenvære til stede? Kan ikke du bare gjøre det?»

«Hvor gammel er du?»Hun vurderte å lyge. Bestemte seg for å la være. «Seksten.»«Vi trenger en egnet voksenperson. Så jeg ikke skremmer

deg.»«Du skremmer meg ikke.»For å si det mildt. «Jeg vet jo det. Men likevel. Bare vent her,

lag deg en kopp te hvis du har lyst på. Jeg kommer om et parminutter.»

Holly slapp seg ned på sofaen. Kveilet seg sammen, medbeina under seg og armene rundt kroppen. Dro fram enden avhestehalen og begynte å tygge på den. Bygningen kokte somvanlig, men hun så kald ut. Hun så ikke på meg da jeg gikk.

Sedelighetsgruppa, to etasjer ned, har en sosionom på vakt.Jeg tok henne med, opptok Hollys forklaring. Spurte henneute på gangen etterpå om hun kunne kjøre Holly tilbake til St.Kilda – Holly kunne ha drept meg. «På den måten kan sko-leledelsen være helt sikker på at du faktisk var her», sa jeg.

18

«Du fikk ikke bare en kjæreste til å ringe. Så blir det ikke noebråk.» Blikket sa at hun ikke lot seg lure.

Hun spurte ikke om hva som ble neste steg, hva vi kom tilå gjøre med oppslaget. Hun visste bedre. Hun sa bare: «Sessnart.»

«Takk for at du kom. Det var det rette å gjøre.»Holly svarte ikke. Sendte meg bare antydningen av et smil

og et lite vink, halvveis sarkastisk, halvveis ikke.Jeg fulgte den rette ryggen med blikket bortover gangen,

med sosionomen som diltet ved siden av og prøvde å pratemed henne, da det gikk opp for meg. Hun hadde ikke svart påspørsmålet. Svingte glatt unna, som på rulleskøyter, og kjørterett videre.

«Holly.»Hun snudde seg, heiste veskeremmen opp på skulderen. På

vakt.«Det jeg spurte om i stad: Hvorfor kom du til meg med

det?»Holly vurderte meg. Det var foruroligende, det blikket. Som

et maleri som følger deg med øynene.«Den gangen», sa hun. «Alle gikk og listet seg rundt hele

det året. Som om hvis de sa noe galt, kom jeg til å få sammen-brudd og bli hentet i tvangstrøye mens det frådet om munnenpå meg. Til og med pappa. Han lot som om alt var greit, menjeg så at han var urolig, konstant. Det var helt åh !» En innbittlyd av rent raseri, fingrene ut som en stivnet sjøstjerne. «Duvar den eneste som ikke oppførte deg som om jeg kom til å troat jeg var skjør. Du var bare sånn: Greit, dette er helt ræva,men samme det, folk opplever mye verre ting stadig vekk, ogde overlever. Nå får vi det overstått.»

Det er veldig viktig å utvise følsomhet overfor mindreårigevitner. Vi har seminarer og greier. PowerPoint-presentasjonerhvis vi er skikkelig heldige. Selv husker jeg hvordan det var,det å være liten. Folk glemmer det. En liten dert følsomhet,kjempefint. En dert til, greit. En dert til, så dagdrømmer duom å kjøre knyttneven rett i fleisen på vedkommende.

«Det er helt ræva å være vitne», sa jeg. «For alle som én.Du klarte deg bedre enn de fleste.»

19

Ingen sarkasme i smilet denne gangen. Masse andre greier,men ikke sarkasme. «Kan du si til de på skolen at jeg ikkeer skjør?» spurte Holly sosionomen, som klistret på ekstrafølsomhet for å skjule forfjamselsen. «Ikke litt engang?» Oggikk.

Én ting om meg: Jeg har planer.Det første jeg gjorde da jeg hadde vinket av sted Holly og

sosionomen, var å finne Harper-saken i systemet.Etterforskningsleder: Antoinette Conway.En kvinne på drapsavdelingen burde ikke være noen skan-

dale, burde ikke bli nevnt engang. Men mange av de gamlekarene er gammeldagse, mange av de nye også. Likestillin-gen ligger på overflaten, og kan skrapes vekk med en negl.Ifølge jungeltelegrafen hadde Conway pult seg til saken, ellerfått den på grunn av kvoteringstiltak. For det var noe ekstrainni der, noe som ikke var det bleke irske potettrynet – gul-blek hud, sterke drag i nese og kinnbein, blåsvart glans i håret.Synd hun ikke sitter i rullestol, sa jungeltelegrafen, da haddehun allerede vært politimester.

Jeg kjente Conway, visste i hvert fall av henne, før hun blekjent. På politiskolen gikk hun to år under meg. Høy jente, medhåret samlet glatt og stramt. Bygd som en løper, lange lemmer,lange muskler. Haken alltid høyt, skuldrene alltid rett. Mangegutter summet rundt Conway den første uka – ville bare hjelpehenne til rette, fint å være grei, hyggelig å være hyggelig, helt til-feldig at jentene uten samme utseende ikke fikk samme behand-ling. Hva det nå enn var hun sa til guttene, sluttet de å flørteetter den første uka. I stedet fikk hun på pukkelen.

To år etter meg på politiskolen. Ute av uniformen ett år ettermeg. Inn på drapsavdelingen samme året som jeg begynte igruppa for uoppklarte saker.

Gruppa for uoppklarte saker er bra. Jævlig bra for en fyrsom meg. Dublins arbeiderklasse, den første i familien somtok eksamen og ikke gikk i lære. Jeg var ute av uniform da jegvar tjueseks, ute av etterforskningsavsnittet og over på sede-lighetsgruppa da jeg var tjueåtte – faren til Holly la inn et godtord for meg der. Over på uoppklarte saker den uka jeg fylte

20

tretti. Håpte at ingen hadde lagt inn et ord da, men fryktet det.Jeg er trettito nå. På tide å komme seg oppover.

Gruppa for uoppklarte saker er bra. Drapsavdelingen erbedre.

Faren til Holly kan ikke legge inn et godt ord for meg der,ikke om jeg ville det engang. Drapssjefen hater ham som pes-ten. Han er ikke så glad i meg heller.

Den saken der Holly var vitnet mitt … Jeg foretok pågri-pelsen. Jeg leste opp rettighetene, jeg satte på håndjern, jegundertegnet på arrestskjemaet. Jeg var bare fotsoldat, skulleha gitt videre alt som kom min vei, skulle ha vært flink guttog sittet på kontoret og renskrevet forklaringer fra vitner somikke hadde sett noe. Jeg tok pågripelsen likevel. Jeg hadde for-tjent den.

En annen ting om meg: Jeg ser muligheten når den dukkeropp.

Pågripelsen, pluss den lille dytten fra Frank Mackey, fikkmeg ut av etterforskningsavsnittet. Pågripelsen ga meg ensjanse i gruppa for uoppklarte saker. Pågripelsen stengte megute fra drapsavdelingen.

Jeg hørte klikket, klikket fra håndjernet. Du har ingen plikttil å forklare deg hvis du ikke ønsker det, og jeg visste at derhavnet jeg på drapsavdelingens hatliste i all overskuelig fram-tid. Men hadde jeg gitt fra meg pågripelsen, ville jeg ha hav-net i en blindgate, stirret inn i et geværløp med tiår på tiårmed renskrivning av forklaringer fra vitner som ikke haddesett noe. Det du sier, blir skrevet ned og kan føres som bevis.Klikk.

Ser du muligheten, tar du den. Jeg var sikker på at dørenkom til å bli låst opp igjen, en eller annen gang.

Sju år senere begynte sannheten å synke inn.Drapsavdelingen er fullblodsstallen. Drapsavdelingen er

glitter og stas, en glatt, definert muskel, den tar pusten fra deg.Drapsavdelingen er en tatovering på armen, som i en spesi-alkommando, som på en gladiator, som du har for resten avlivet: En av oss. De beste.

Jeg vil til drapsavdelingen.Jeg kunne ha sendt meldingen og Hollys forklaring til

21

Antoinette Conway sammen med en lapp, det var det. Endaflinkere gutt: Jeg kunne ha ringt henne så fort Holly tok framdet arket, og gitt henne begge deler.

Ikke faen. Her hadde jeg muligheten. Her var min enestemulighet.

Det andre navnet på Harper-saken: Thomas Costello.Drapsavdelingens gamle arbeidshest. Et par hundre år påavdelingen, et par måneder inn i pensjonisttilværelsen. Nårdet er en åpning på drapsavdelingen, vet jeg om det. Antoi-nette Conway hadde ikke fått ny partner ennå. Hun fløy fort-satt solo.

Jeg gikk til sjefen. Han skjønte hva jeg ville, men han liktehva det kunne bety for oss å være med på oppklaringen aven profilert sak. Likte hva det kunne gjøre med neste års bud-sjett. Likte meg også, men ikke så godt at han kom til å savnemeg. Han hadde ikke noe problem med å sende meg bort tildrapsavdelingen for å gi Conway god onsdag-kortet person-lig. Ingen grunn til å skynde seg tilbake, sa sjefen. Hvis draps-avdelingen ville ha meg på saken, kunne de få meg.

Conway ville neppe ha meg. Hun skulle få meg likevel.

Conway satt i avhør. Jeg satt ved en tom pult inne på draps-avdelingen, slo noen vitser med gutta. Ikke så mange vitser,det er travelt på drapsavdelingen. Går du inn dit, kjenner duhjerterytmen øke noen hakk. Telefoner som ringer, tastaturersom klikker, folk som går inn og ut, ikke oppjaget, men fort.Men et par av dem tok seg tid til å fleipe litt. Er det Conwaydu vil ha? Ante meg at hun fikk seg litt, ja, hun har ikke gittnoen inn hele uka, men hadde ikke trodd at hun holdt på medmannfolk. Bra du ofrer deg for laget. Har du vaksinert deg?Fått deg sexslavedrakt?

Alle var noen få år eldre enn meg, alle var kledd akkurat littbedre. Jeg gliste og holdt kjeft, sånn mer eller mindre.

«Hadde ikke trodd at hun likte rødhåringer.»«Jeg har i det minste hår. Ingen som liker en skalla tufs.»«Dama mi sier noe annet.»«Det var ikke det hun sa i går.»Sånn mer eller mindre.

22

Antoinette Conway kom inn med en papirbunke i hånden,slengte igjen døren med albuen. Gikk mot pulten.

Hun langet ut fremdeles, hold følge eller gi faen. Like høysom meg – 1,83 – og det var med vilje: Firkanta hæler utgjordefem centimeter og kunne knuse tærne dine. Svart buksedress,ikke billig, smart og smal i snittet, ingen forsøk på å skjule for-men på de lange beina, den spretne rumpa. Bare på vei gjen-nom rommet sa hun: Tenkt å prøve deg?, på uhorvelig mangemåter.

«Tilsto han, Conway?»«Nei.»«Pft. Du mister grepet.»«Han er ikke mistenkt, din dust.»«Syns du det gjør noe? Et durabelig spark i balla, så har du

tilståelsen.»Ikke helt den vanlige småpraten. Noe piggete i luften, en

sylskarp egg. Jeg var ikke sikker på om det gjaldt henne, omdet var akkurat den dagen, eller om det gjaldt avdelingen.Drapsavdelingen er annerledes. Rytmen er kjappere og tyngre,linen henger høyere og er tynnere. Ett feiltrinn, så er du ute.

Conway slengte seg ned i stolen, begynte å hente fram noepå skjermen.

«Kjæresten din er på besøk, Conway.»Hun overhørte det.«Får han ikke et kyss engang?»«Hva er det du babler om?»Vitsemakeren pekte på meg med tommelen. «Vær så god.»Conway stirret på meg. Kalde, mørke øyne, fyldige lepper

som ikke avslørte noe. Null sminke.«Ja?»«Stephen Moran. Uoppklarte saker.» Jeg holdt fram bevis-

mappen over pulten. Takket Gud for at jeg ikke hadde vært enav dem som hadde siklet etter henne på skolen. «Dette havnethos meg i dag.»

Hun fortrakk ikke en mine da hun så arket. Hun tok seggod tid, studerte begge sider, leste forklaringen. «Å, hun», sahun da hun kom til Hollys navn.

«Kjenner du henne?»

23

«Avhørte henne, i fjor. Et par ganger. Fikk ikke en dritt ut avhenne, snørrhoven og viktig. Alle var det på den skolen, menhun var en av de verste. Alt måtte hales ut.»

«Tror du hun visste noe?» sa jeg.Skarpt blikk, løftet arket med forklaringen. «Hvordan hav-

net det hos deg?»«Holly Mackey var vitne i en sak jeg jobbet på i 2007. Vi

fant tonen. Enda bedre enn jeg trodde, ser det ut til.»Conways øyenbryn gikk i været. Hun hadde hørt om saken.

Hvilket ville si at hun hadde hørt om meg. «Greit», sa hun.Ingenting i tonen, verken den ene eller den andre veien.«Takk.»

Hun svingte stolen bort fra meg og slo et nummer på telefo-nen. La røret under kjeven og lente seg bakover, leste om igjen.

Hard, ville mamma ha sagt om Conway. Hun der Antoi-nette, og gløttet bort med senket hake: litt hard. Det gjaldtikke personligheten, ikke bare den, heller hvor hun kom fra,og fra hva. Uttalen avslørte det, og blikket. Dublin, bykjernen– ikke lange turen fra der jeg vokste opp kanskje, men mile-vis unna likevel. Høyhus. Wannabe IRA-graffiti og pisspytter.Narkiser. Folk som aldri hadde tatt eksamen, men som kunnealt på rams hvis det hadde noe med trygd å gjøre. Folk somneppe hadde likt Conways yrkesvalg.

Det finnes folk som liker det harde. De synes det er kult,ekte asfalt, det smitter av, og så klarer de å bruke all den godeslangen. Hardt ser ikke fullt så sexy ut når du vokser opp langsbredden av det, med en hel familie som svømmer som gale bik-kjer for å holde hodet over flomvannet. Jeg liker mykt, fløy-elsmykt.

Jeg minte meg selv på det: Du trenger ikke være bestekom-pis med Conway. Bare vær nyttig nok til at sjefen ser det, ogkom deg videre.

«Sophie. Det er Antoinette.» Munnen slappet mer av nårhun snakket med folk hun likte. Fikk et klar-for-hva-det-skal-være-løft i munnviken, som en utfordring. Det gjorde henneyngre, gjorde henne til en du hadde prøvd å sjekke opp påpuben hvis du var i det modige hjørnet. «Jo, bra. Du, da? …Jeg sender et bilde til deg. … Nei, Harper-saken. Jeg trenger

24

fingeravtrykk, men kan du ta en titt på selve bildet også? Finnut hva det ble tatt på, når det ble tatt, hvor, hva det ble skrevetut på. Alt er av interesse.» Hun holdt mappen nærmere. «Ogdet er limt ord på det. De er skåret ut, sånn utpresningsaktig.Se om du kan finne ut hvor de er tatt fra. … Ja, jeg vet det.Mottakelig for mirakler. Vi snakkes.»

Hun la på. Dro fram en smarttelefon fra lomma og tok bil-der av meldingen: forside, bakside, tett på, langt unna, detal-jer. Gikk bort til en skriver i hjørnet for å skrive dem ut. Gikktilbake til pulten og fikk øye på meg.

Stirret meg i senk. Jeg møtte blikket.«Er du her fortsatt?»Jeg sa: «Jeg har lyst til å samarbeide med deg på saken.»En omgang latter. «Det har du sikkert.» Hun slengte seg ned

i stolen igjen, tok en konvolutt opp av skuffen.«Du sa jo at du ikke kom noen vei med Holly Mackey og

vennene. Men hun liker meg såpass godt, eller stoler såpass påmeg, at hun kom til meg med det. Og hvis hun snakker medmeg, får hun vennene til å snakke med meg.»

Conway tenkte på det. Svingte stolen fra side til side.«Hva har du å tape på det?» sa jeg.Kanskje uttalen gjorde utslaget. I politiet kommer de fleste

fra bygda, fra småbyer – med lite til overs for blærete Dubssom tror det er verdens navle, når alle vet at det er inner-ste Ballybumfuck. Eller kanskje hun likte hva det nå var hunhadde hørt om meg. Uansett:

Hun skriblet et navn på konvolutten, la oppslaget inni. Sa:«Jeg drar ned til skolen, tar en titt på oppslagstavlen, praterlitt. Du kan bli med hvis du vil. Hvis du duger, kan vi snakkeom hva som skjer videre. Hvis ikke kan du pelle deg hjem tiluoppklarte saker.»

Jeg visste bedre enn å la et Ja! vises. «Den er grei.»«Må du ringe til mamma og si at du ikke kommer hjem?»«Sjefen kjenner til saken. Ikke noe problem der.»«Greit», sa Conway. Hun skjøv stolen bakover. «Jeg opp-

daterer deg på veien. Og jeg kjører.»Noen plystret etter oss, lavt, da vi gikk ut gjennom døren.

Bølger av knegging. Conway snudde seg ikke.