SPRÅK

nytt

UTGITT AV NORSK SPRÅKRÅD 31. årgang 3–4/2003

1 Berberspråkets stilling i dag

6 «Kristne» språk i Midtøsten

12 Arabisk og arabisk

18 Språket og det heilage

22 Frå Ibn Ahmad til Abu Ummar

27 Om språkforholdene i Pakistan I

SPRÅK ER IKKJE ALLTID språk på samemåten. Det heimlege verdsbiletet

er prega av idéen om at eit land (ev.ein nasjon) har eit språk, og det harein litteraturarv på dette språket, somvi har lært å kalle morsmålet. Menmenneska har organisert seg og språ-ket på uendeleg mange måtar. Detskal dette nummeret av Språknyttvise; vi presenterer noko av språk-mangfaldet i den islamske verda. Vivil sjå både at ikkje alt er islamsk der,og at ikkje alt er arabisk.

Forholdet mellom språk og religi-on er sentralt – ikkje minst i detteområdet. Vi opplever religionen ogerkjenner verda kring oss gjennomspråket, og dét gir språk ein spesiellkulturell funksjon. Vi brukar språket– ikkje berre lydane, men òg teikna –til å vise forskjellar og å markere sam-hald. Kunnskap om ulike språkfor-hold gir oss derfor ein god innfalls-port til å forstå kulturvariasjonane.Dessutan får han oss til å oppdage atdet sjølvsagde hos oss ikkje er sjølv-sagt.

Verda kjem stadig nærmare innpåoss. Dei 38 språka vi omtalar her, erikkje språk i berre Midtausten ogAsia. Dei blir snakka i gata vår, hosnaboen. Det bur godt over 100 000personar i Noreg med bakgrunn idesse språka. I norsk skole er det over10 000 elevar med morsmålsopplær-ing i dei språka som er nemnde i det-te heftet. Samla utgjer dei over halv-delen av minoritetsgruppene som fårslik undervisning i grunnskolen. Deito største gruppene utgjer urdu med2807 elevar i 2002, og arabisk med1679. I tillegg kjem kanskje likemange minoritetsspråkelevar medsame språkbakgrunn som ikkje harmorsmålsopplæring. (Dei fleste somlærer urdu, snakkar forresten panjabi.Les meir i heftet!)

Det mangkulturelle Noreg hjelpeross til å forstå både nærmiljøet vårtog verda. Og oss sjølve.

Morsmål

31 Om språkforholdene i Pakistan II

35 Språk og identitet i Tyrkia

43 Kurdisk(e) språk

46 Nyord

47 Du spør – vi svarer

S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

INNHALD 3–4 / 2003

«En ting må vi aldri glemme: Vi er ettrespråklig folk!» Første gang jeg selvmøtte språksituasjonen i Nord-Afrikapå nært hold, var på et litteratursemi-nar ved det algirske kultursenteret iParis i 1993 til ære for den algirskefranskspråklige forfatteren MohammedDib. Møtet åpnet med avspilling av enberbisk folkevise før Assia Djebarønsket velkommen på fransk medovenstående kraftsalve. Også Djebar eren franskspråklig algirsk forfatter.Hennes morsmål er dialektarabiskiblandet berbisk fra det fjellområdethennes famile stammer fra. Og semi-naret levde som det lærte: Innleggenevar på fransk og arabisk, samtalen isalen på dialektarabisk, berbisk ogfransk, ofte med et (for en utenforstå-ende) halsbrekkende kodeskifte under-veis. Polyfonien var reell, uanstrengt,det språkpolitiske konfliktstoffet likereelt, og problematisk, og er det fort-satt, ja mer brennbart, ti år etter.

Historisk betegner berber og berbisk(av arabisk al-barbar) den opprinneligebefolkningen i Nord-Afrika og språketderes, et språk som tilhører den afro-asiatiske (eller hamitto-semittiske) språk-

familien. Berberne selv har to forskjel-lige ord for henholdvis språk og språk-bruker: tamazigh og amazigh. Med isla-miseringen av Nord-Afrika fra det 7.århundre av ble området gradvis ara-bisert. Først og mest fullstendig skjed-de dette i byene og i slettelandskapet,mens berberspråket levde videre i fjell-strøk og ørkenstrøk (Marokko, Algerie,Sahara). Med den folkeforflytningsom de siste tiårene har funnet sted fralandsbygda inn mot de store byene og-så i Nord-Afrika, er dette imidlertid iferd med å forandre seg. Det finnes idag store berbiskspråklige minoriteterogså i Casablanca, Alger – og Paris!Tradisjonelt, og takket være sin geo-grafiske situasjon som fjellfolk, harberberne ytet seiglivet motstand motde sentralmakter som i århundrenesløp har villet underlegge seg dem,romere, arabere, tyrkere og franskmenn.

I dag finner vi den berbiskspråkligebefolkning spredt over et titalls land iområdet Maghreb–Sahara–Sahel, fraSiwaoasen i Egypt i øst til Atlanter-havet i vest, og fra elva Niger i sør tilMiddelhavet i nord. Det er viktig åunderstreke at de fleste berbere i dag

1S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Berberspråkets stilling i Nord-Afrika i dag

KARIN HOLTER

«I dagens Algerie har ’våre forfedre berberne’ omtrent samme betydning som’våre forfedre gallerne’ i Frankrike: ingen, bortsett fra for arkeologene.»

Professor Salem Chaker, lederen av Mouvement pour L’Autonomie de la Kabylie(Bevegelsen for indre selvstyre i Kabylia)

2 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

er to- eller trespråklige som følge avøkt skolering (på arabisk), økt sam-kvem og utflytting til storbyer i Nord-Afrika eller Europa.

Store berbiske minoriteterAlgerie og Marokko har langt denstørste berbiskspråklige befolkningen.At det ikke fins lingvistiske folketel-linger, og berberspråkets problematiskestilling innenfor de nye nasjonalstatenei Nord-Afrika, gjør det vanskelig åoppgi nøyaktige data, men de flesteforsiktige overslag går ut på at mellom20 og 25 % av Algeries befolkning erberbiskspråklig (i Kabylia), dvs. 6–7millioner av Algeries bortimot 30 mil-lioner innbyggere. For Marokko er detilsvarende tall 40 % eller rundt 12 mil-lioner av en befolkning på 30 millio-ner. Men ifølge Salem Chaker er detteminimumsverdier. I virkeligheten kantallet nærme seg 30 % for Algerie og50 % for Marokko. Vi står i alle falloverfor en berbiskspråklig befolkningpå ca. 20 millioner. Ifølge professorChaker er ca. 30 % av innvandrerne fraAlgerie til Frankrike, rundt 700 000,berbiskspråklige. De kommer i førsterekke fra Kabylia. Blant innvandrernefra Marokko er prosenten ca. 50, ellerrundt 250 000 mennesker. Det er altsåca. en million berbiskspråklige fra disseto landene, fordelt på de største frans-ke byene Paris, Marseille, Lyon …

Store dialektforskjellerI Marokko er berberspråket fordeltover tre dialektsoner som dekker fjell-områdene: Rif (med tarifit-dialekt); Mel-lom-Atlas og en del av Høy-Atlas(tamazight-dialekt); og i sørvest, Høy-

Atlas, Anti-Atlas og Sousse, shilha-området (med tashlhit-dialekt).

I Algerie er kabylsk det viktigste ber-berspråket. Det lille, men tett befolk-ede Kabylia rommer antagelig mer ennto tredjedeler av berberbefolkningen iAlgerie. De andre berbiskspråkligegruppene av noen betydning er sha-wiya (chaouia) i Auresfjellene (mellom500 000 og 1 million), og mzab (i Ghard-aïa og andre byer i ørkensonen motSahara), rundt 100 000 personer. Detfins også flere andre berbiskspråkligegrupper i Algerie, men i beste fall tel-ler de noen titusen brukere.

Den tredje og siste store berbisk-språklige befolkningen utgjøres avtuaregene (med dialekten tamasheq) ogfinnes spredt over flere land, først ogfremst i Niger (ca. 500 000) og Mali(3–400 000). Algerie, Libya, Burkina-Faso og Nigeria har en liten tuaregbe-folkning. Alt i alt teller tuaregenerundt en million personer.

I tillegg finnes det fortsatt enkeltespredte, isolerte berbiskspråklige om-råder i Tunisia (ca. 50 000) på øyaDjerba og i noen landsbyer i fjellområ-dene midt og sør i landet, i Mauritania(med zenaga, mellom 5 og 10 000 per-soner), i Egypt (Siwaoasen, med en be-folkning som ifølge kildene varierermellom 5 og 10 000 personer) og sist,men ikke minst i Libya (med nafusi),som har en tallrik og motstandsdyktigberberbefolkning, på tross av sterkundertrykkelse fra sentralmaktenesside.

På grunn av den geografiske spred-ning og forskjellene i befolkningstett-het i de berbiskspråklige områdenekan man ikke snakke om en felles situ-

asjon, en felles holdning til språk ogkultur og felles krav blant berberneoverfor de nasjonalstater de er innlem-met i. Selv i Algerie er det forskjell iholdninger hos berberbefolkningen iAures og i Kabylia. Og det er Kabylia,demografisk sett det viktigste berbisk-språklige området i Algerie, som fun-gerer som drivkraft og modell for ber-berbevegelsen i Nord-Afrika. De sistetiårene har imidlertid bevegelsen skuttfart også i Marokko og blant tuare-gene. Gjennom stadig flere organisa-sjoner og nettverk forskere imellomknyttes tettere bånd mellom de ber-biskspråklige områdene, og ikke minstfører arbeidet med å standardisere deforskjellige dialektene innenfor hverregion og finne frem til et felles tegn-system til en panberbisk bevissthetblant aktørene.

Ett eller flere berberspråk? Av historiske og geopolitiske årsakerkan man i dag vanskelig snakke om etfelles berberspråk. Selv om forskerehevder at språkene, bortsett fra tuare-genes tamasheq, syntaktisk og leksi-kalsk har markerte fellestrekk, er delokale forskjeller så store at berbere fraforskjellige regioner ikke alltid forstårhverandre. I den grad undervisning iberbisk på skolen er en forutsetningfor at språket skal overleve, og det idag åpnes for slik undervisning både iAlgerie og Marokko, blir det tvingen-de nødvendig å skape en (skriftlig)standard innenfor hvert av regional-språkene, en kabylsk standard, en tari-fitstandard, osv. Dette arbeidet er någitt høyeste prioritet i berberorganisa-sjonene i Marokko og Algerie og ved

INALCO (Institut National des Langueset Civilisations Orientales) i Paris. Idette arbeidet, som nødvendigvis vilmedføre en ganske høy grad av nor-mering, med valg av enkelte lokalevarianter fremfor andre, vil det bli lagtvekt på å velge de varianter som kon-vergerer med andre regionalspråk.

Et spørsmål som vekker lidenska-pelig ideologisk debatt når det gjelderet skriftlig berbisk, er selve tegnsyste-met, hvilket alfabet som skal brukes.Militante berbere mener det må væretifinagh, berbernes gamle skriftspråk(men som ikke har vært i bruk påminst 1000 år), fordi det viser til etspråklig og kulturelt nærvær før detarabiske. I Algerie kommer det ikkepå tale med en integrasjon av skriftligberbisk i skoleverket uten gjennomarabisk alfabet og tegnsystem. Ling-vister flest mener det latinske tegnsy-stemet er mest funksjonelt. Det er daogså det som er lagt til grunn for desiste tiårs arbeid med en skriftlig nor-mering av berbisk ved universitetene.

Nasjonalstatenes holdning til berber-språket i Nord-AfrikaFelles for regimene i de uavhengigenasjonalstatene Tunisia, Algerie og Ma-rokko har vært deres mer eller mindremassive og akselererte språkpolitiskesatsing på arabisering av skoleverk ogoffentlige institusjoner til erstatningfor kolonistyrets fransk. Tunisia ogMarokko har likevel inntatt en langtmer avslappet holdning i dette spørs-målet, også fordi behovet for en slikspråklig utskiftingsprosess ikke var såstort som i Algerie, der 130 års koloni-styre hadde utradert det meste av ara-

3S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

biskspråklige læresteder. Også i for-hold til berberne har monarkiet iMarokko hatt en mer tolerant hold-ning enn regimet i Algerie. Så lengearbeidet med det berbiske foregårinnenfor rammene av organisasjonerog universiteter, får det være i fred.Redselen for å oppleve «algirske til-stander» har antagelig gjort marok-kanske myndigheter mer imøtekom-mende. Helt siden studentdemonstra-sjonene i Tiziz Ouzou, som utløste«Berbervåren» i 1980, har det vært nes-ten årvisse demonstrasjoner og streik-er i Kabylia med krav om rett til ber-bisk språk og kultur. Den siste, somvar blodig, fant sted i mars 2003. Menmed sin store berberbefolkning ogsine mange uløste samfunnsproble-mer ligger det mye sosialt og politisksprengstoff i berberspørsmålet også iMarokko.

Når det gjelder arabiseringen iAlgerie (den siste loven, av 1998,påbyr å bruke arabisk i alle offentligesammenhenger), har morsmålet, hen-holdsvis dialektarabisk og berbisk, merenn fransk, vært den store taperen.Disse språkene har i hovedsak værtmuntlige, og har blitt systematisk ned-vurdert og motarbeidet av styresmak-tene. Den skriftnorm som praktiseres –standardarabisk – er svært forskjellig fraden dialektarabisk som algirere flestbruker, og som har vist seg uvanligdynamisk og levedyktig til tross for allmotbør. I et lengre perspektiv er detkanskje en mulighet for at dialektara-bisk og standardarabisk kan nærmeseg hverandre og danne et arabisknasjonalspråk for Algerie.

Situasjonen er langt alvorligere nårdet gjelder berbiskens fremtid i Nord-

Afrika. Både under frigjøringskampenmot Frankrike og etter har det arabis-ke og islamske fundament blitt frem-hevet som de grunnpilarer de nyenasjonalstatene bygger på. Alle somgjør krav på en annen språklig og kul-turell identitet, blir ansett som en trus-sel mot «den arabiske enhet», mot sel-ve nasjonalstaten. Også her er detAlgerie som inntar den mest absolutteholdning. Alle grunnlovstekstene, fra1964 til 1996, gjentar som artikkel 2 og3: «Islam er statens religion», «Arabisker det offisielle nasjonalspråket». Like-vel er den konsekvente utelukkelse avberbisk språk og kultur som pregetettpartistaten, etter 1989 blitt erstattetav en åpnere holdning til berberspørs-målet, iallfall på overflaten. Etter atenhver utgivelse på berbisk forsvantfra Algerie etter 1962, åpner både pri-vate og statlige forlag i dag for publi-kasjoner innen det berbiske domene.Enkelte aviser har også prøvd seg meden «berberside». En egen berbisk radio-kanal har fått utvidet sendetid, og fraslutten av 1991 gis det også en kort-versjon av TV-nyhetene på berbisk (ka-bylsk og shawiya). Etter å ha vært luk-ket for berberstudier i nesten 30 år gauniversitetet i 1990 adgang til slike iTizi-Ouzou og Bougie, noe som igjenmuliggjør et vitenskapelig studium avberbisk «innenlands», ikke bare i ut-lendighet. Og, etter en massiv skole-boikott i Kabylia i 1994, gikk myndig-hetene inn for å opprette et «HautCommissariat à l’Amazighité» (juni1995) med ansvar for alle spørsmålknyttet til undervisning i berbisk.Resultatet er at det i dag er mulig åstudere berbisk som valgfag vedenkelte videregående skoler (lycées).

4 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Men denne åpningen mot berbiskspråk og kultur er tenkt som et ele-ment integrert i en felles kulturarv foralle algirere. Ikke på noe punkt åpnesdet for berbisk som offisielt nasjonal-språk på linje med arabisk eller å aner-kjenne en språklig minoritets rett til åfå undervisning på sitt eget språk ogbruke det i alle sammenhenger.

Økende frustrasjon innen berber-miljøet over aldri å bli hørt av sentral-makten, men tvert imot motarbeidetog mistenkeliggjort i hva de anser somrettmessige krav om å kunne bevaresin språklige og kulturelle identitetinnenfor storsamfunnet, har de sisteårene gitt grobunn for en «Bevegelsefor indre selvstyre i Kabylia» (Mouve-ment pour l’Autonomie de la Kabylie),under ledelse av professor SalemChaker. Selvstyret, som i tillegg tilspråk og kulturspørsmål er tenkt å

omfatte regionens lokalpolitikk ogøkonomi, har Catalonia og spanskBaskerland som modell. Målet er enfredelig sameksistens innenfor et fler-språklig, flerkulturelt, demokratiskAlgerie. Så eksplosiv som situasjonen idag er i Kabylia, også på grunn avøkonomisk og sosial nød og høyarbeidsløshet, synes fredelig dialog ogargumentasjon å ha liten gjennom-slagskraft. Massedemonstrasjonene,opptøyene og regjeringens voldsbruk iKabylia i mars i år lover ikke godt. Ogselv om selve kruttønna står i Algerie,har berberspørsmålet sprengkraft ihele Nord-Afrika, ikke minst i Ma-rokko, der berbere 1. mai 2003 i de-monstrasjonstog i Marrakech, Agadir,Rabat og Nador ga full støtte tilKabylia og krevde egne rettigheteroppfylt.

5S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Ei undersøking som Opinion AS gjen-nomførte i april 2002, viser at bok-målsbrukere er mer positive til engel-ske lånord i norsk enn nynorskbruke-re. 74 % av nynorskbrukerne meinerdet blir brukt altfor mange engelskeord i norsk, mot 60 % av bokmålsbru-kerne. Bokmålsbrukere tyr også lettere

til engelske ord enn nynorskbrukere.74 % av nynorskbrukerne foretrekkerå bruke «e-post» framfor «mail», mot47 % av bokmålsbrukerne.

Både bokmålsbrukere og nynorsk-brukere kan finne gode avløyserordher:www.sprakrad.no/paanorsk.htm

Bokmålsbrukere mest positive til engelske ord

LANDA I MIDTØSTEN kan gi inntrykk avå være homogent muslimske og

arabisktalende. Men et slikt bilde sva-rer ikke til virkeligheten, og den nyligoversatte reiseskildringa I skyggen avBysants av William Dalrymple harminnet oss om at det eksisterer kristneminoriteter i hele dette området. Førframveksten av islamske stater på 600-tallet var store deler av Midtøsten inn-lemmet i det østromerske eller bysan-tinske riket, og viktige befolknings-grupper både under og utenfor bysan-tinsk kontroll hørte her til kristendom-men, nærmere bestemt til ulike østligekirker.

I tillegg til sin tro karakteriseres dissekristne minoritetene av andre kultu-relle særtrekk som for eksempel ikke-arabiske språk. Noen av språka talesennå, i moderne dialekter, andre bru-kes bare i den kristne gudstjenesten.Liturgien inntar i østkirkene generelten plass som religionens sentrale hand-ling, og liturgiens konservative vesenhar bidratt til å bevare eldgammelspråkkultur midt i annerledes og oftefiendtlige omgivelser.

Vi skal i denne artikkelen se nær-mere på de «kristne» språka i de mus-limske statene i Midtøsten. Betegn-elsen «kristen» henger sammen medat disse språka i prinsippet bare tales

av kristne befolkningsgrupper. Språkaer bærebjelker i disse gruppenes kul-turhistorie og truede eksistens. Språkaer gresk, syrisk, koptisk og armensk,og landa er Tyrkia, Syria, Egypt, Irakog Iran. Dessuten tas to land med somikke er muslimske eller islamdominer-te, men som har viktige muslimskeminoriteter og mange av de sammekirkene: Libanon og Israel-Palestina.

To andre språk som har vært brukteller brukes, faller bort her. Det vartidligere et visst georgisk nærvær iMidtøsten, og georgisk hører historiskhjemme blant de «kristne» språka iMidtøsten, men bortsett fra ei litagruppe (4 000) i Tyrkia finnes det baresporadisk georgiere i de landa vi tarfor oss. Arabisk skal vi også se bortfra, til tross for at de fleste kristne iMidtøsten i dag snakker det, og mangebruker det i sine gudstjenester, sidentemaet vårt er nettopp ikke-arabiskespråk.

KirkeneDe kirkene det her er snakk om, ermange, og splittelser gjennom historiengjør at det kan være vanskelig å få takpå kirkebildet. Men begynnelsen varganske enkel. Fram til 400-tallet er denkristne kirka enhetlig, bortsett fra stør-re eller mindre heretiske (kjetterske)

6 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

«Kristne» språk i Midtøsten

STIG R. FRØYSHOV

retninger. I 380 blir kristendommenRomerrikets offisielle religion etter etedikt fra keiser Theodosius den store.Kirka blir delt inn i patriarkater, medsentra i de store byene: Roma, Kon-stantinopel, Alexandria, Antiokia ogJerusalem. De fire østlige patriarkat-ene representerer det bysantinske kei-serrikets offisielle kirke. De eksistererennå og kalles «den ortodokse kirke».(Det finnes i dag også andre ortodoksepatriarkater, som f.eks. det russiske.)

Det brokete kirkebildet er i førsteomgang en følge av de store skisma-ene (brudda) som oppstår i Østkirka ikjølvannet av to store kirkemøter på400-tallet. I 431 bryter den assyriskeeller østsyriske kirka ut. Den kallesogså «nestoriansk» eller rett og slett«Østens kirke» og holdt hovedsakeligtil i Mesopotamia i dagens Irak.

Det neste kirkemøtet, avholdt ibyen Kalkedon i nærheten av dagensIstanbul tjue år seinere, foranlediger etmye større skisma. Store deler av toviktige patriarkater, Alexandria ogAntiokia, nekter å godta kirkemøtetsteologiske vedtak. Etter hvert blir detetablert egne, antikalkedonske, kirker.Av dem skal vi her ta for oss den kop-tiske, som finnes i Egypt, og den vest-syriske, som med hovedsete i Antiokia(for tida i Damaskus) er utbredt ho-vedsakelig i Libanon og Syria.

Den armenske kirka, som ikke del-tok på kirkemøtet i Kalkedon, marke-rer seg på 500-tallet også som ikke-kal-kedonsk. Hovedmassen av de armens-ke kristne befinner seg i Armenia, mendet finnes relativt store armenske grup-per i Libanon, Syria, Tyrkia og Israel-Palestina. De ikke-kalkedonske kirkenekalles gjerne «orientalske», eller også

ortodokse («syrisk-ortodoks» osv.). I andre omgang kompliseres kirke-

bildet ved seinere avskallinger fra allede ovennevnte kirkene ved at mindredeler av dem går inn under romersk-katolsk jurisdiksjon. Disse såkalte «uni-erte» kirkene oppstår på 1500-tallet ogkalles «gresk-katolsk», «syrisk-katolsk»,«armensk-katolsk» osv. Siden de uniertekirkene vanligvis omfatter de sammeområdene, ender man opp med flereparallelle kirker. Bare i Antiokia finnesfem «konkurrerende» patriarkater.

I tillegg kommer den maronittiskekirka, som mistet forbindelsen medden bysantinske rikskirka på 6–700-tallet og kom under romersk-katolskjurisdiksjon gjennom korsfarerne på1100-tallet. Maronittene befinner seghovedsakelig i Libanon.

GreskAleksander den stores erobring avMidtøsten på 300-tallet f.Kr. førte til athellenistisk kultur slo rot i dette områd-et. Den var først og fremst et byfeno-men. På landsbygda snakket man detlokale språket: syrisk, koptisk osv. Iden framvoksende kristne religionener gresk overalt det en kan kalle detoffisielle språket. Den kristne gudstje-nesten i Midtøsten blir derfor opprin-nelig utformet på gresk. Først fra 300-tallet av etableres liturgi på ikke-gres-ke lokalspråk. Etter kirkesplittelseneforblir gresk det liturgiske språket i defire østlige «bysantinske» patriarkate-ne. Behovet for arabisk gjør seg imid-lertid stadig sterkere gjeldende, også igudstjenestene. På slutten av 1800-tal-let tar det gresk-ortodokse patriarkatetav Antiokia det skrittet i hovedsak ågå over til arabiskspråklig gudstjeneste.

7S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Vanskelige levekår og forfølgelser iårhundrene etter den arabiske invasjo-nen på 600-tallet har drevet de flestegrekere vekk fra Midtøsten. I dag bru-kes gresk liturgisk i følgende land idette området: Tyrkia (20 000), Israel-Palestina (40 000) og Egypt (10 000).Det gresk-ortodokse patriarkatet avJerusalem, med medlemmer hovedsa-kelig i Israel-Palestina, har det prob-lemet at presteskapet er gresk, mens lek-folket er arabisktalende (palestinsk).Noe arabisk blir imidlertid brukt.

De ikke-kalkedonske kirkene gikkgradvis over til lokale gudstjeneste-språk, men det tok flere århundrer førgresken var mer eller mindre ute avbildet. Ennå i dag finnes det greskefraser i syrisk og koptisk liturgi, særligi den siste.

SyriskSyrisk er et meget viktig språk i dentidlige kristne kirka. Sammen medden greske og den latinske kristne ver-den utgjør den syriske ei av de trehovedgreinene av den tidlige kristen-heten, med sin egen originale littera-tur (kirkefedre). Den syriske kristen-heten nådde en veldig utbredelse inn-til forfølgelser, massakrer og annenmotstand etter hvert har redusert dentil en brøkdel av hva den var. Særligden mongolske invasjonen ved TimurLenk (siste del av 1300-tallet) og sidendet tyrkiske folkemordet på syrere (ogarmenere) på begynnelsen av 1900-tal-let har vært fatale slag mot den syriskebefolkninga.

Syrisk er et østarameisk språk i densemittiske greina av den afroasiatiskespråkfamilien. Arnestedet for syriskspråk var byen Edessa (dagens Urfa i

Sørøst-Tyrkia), fra 100-tallet e.Kr. av.Syrisk deler seg historisk sett i to dia-lekter: vestsyrisk, som tales av de vest-syriske ikke-kalkedonerne, og østsy-risk, som tales av assyrerne (østsyrer-ne). I sin klassiske form er syrisk i dagbare brukt i liturgisk sammenheng,men ulike nysyriske dialekter snakkesennå av et par hundre tusen mennes-ker, hovedsakelig i de syriske kjerne-områdene Tur Abdin i det sørøstligeTyrkia og i Mosul i det nordlige Irak,samt et område nord for Damaskus iSyria. Det syriske alfabetet er avledetav det fønikiske og består av 22 konso-nanter. I likhet med de andre semittis-ke språka skrives syrisk fra høyre motvenstre. Syrisk står nær vestarameisk,som var morsmålet til Jesus.

Vestsyrisk brukes i liturgien i to kir-ker, den vestsyriske eller jakobittiske(med katolsk parallellkirke) og hos ma-ronittene. Mens de førstnevnte holderpå syrisken, har den maronittiske kir-ka fra og med 1500-tallet tatt arabiskinn i liturgien, særlig etter det 2. Vati-kankonsilet (1962–1965, katolsk), somoppfordret til liturgisk bruk av folke-språk. De vestsyriske kirkene (orto-doks + katolsk) befinner seg i Syria (ca.180 000), Irak (nær 100 000), Libanon(ca. 30 000) og Tyrkia (ca. 27 000). Ma-ronittene er et nesten utelukkendelibanesisk fenomen og teller ca. 1,5millioner. Blant disse er det er i dagsærlig klostrene som holder fast vedsyrisken.

Østsyrisk er det dominerende litur-giske språket (ellers brukes arabisk)til den assyriske eller nestorianske kir-ka og dens katolske motstykke, kaltkaldeisk. Disse kirkene har til sammenfølgende utbredelse i Midtøsten: nær

8 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

300 000 i Irak, 55 000 i Syria, 28 000 iTyrkia og 27 000 i Iran.

KoptiskDen koptisk-ortodokse kirka er denstørste nasjonalkirka i Midtøsten. Deter i dag en minoritet på ca. 9 000 000koptisk-ortodokse kristne i Egypt, medet katolsk motstykke på ca. 200 000 (tilsammen nær 15 % av befolkninga).Denne kirka har de siste tiåra opplevden oppblomstring, ikke minst avørkenklostrene.

Ordet «koptisk» er en arabisk til-passing av ordet «egyptisk». Egyptiskspråk er ei grein av den afroafrikanskespråkfamilien. Koptisk var i århundre-ne før Kristus det folkelige talemålet idet klassiske faraoiske språket ogrepresenterer dettes siste etappe. Medden islamske invasjonen på 600-talletblir arabisk landets offisielle språk.Koptisk blir imidlertid talt, mer ellermindre, av den kristne befolkningafram til 1600-tallet – i én landsby ettersigende helt opp til 1800-tallet. Forsøkpå å gjenopplive koptisk har ikke lyk-kes, til forskjell fra hebraisk i Israel,men noen få familier prøver visstnok åtale det eldgamle språket. Det koptis-ke alfabetet bruker de greske boksta-vene, i tillegg til sju egne. Koptisk skri-ves fra venstre mot høyre.

Bruken av koptisk i den koptisk-ortodokse gudstjenesten, til fortreng-ing av gresk, ble allmenn på 600-tallet.Den arabiske innflytelsen gjorde seglikevel mer og mer gjeldende, og enrekner med at arabisk er den koptisk-ortodokse liturgiens dominerende språkfra 1300-tallet av, men koptisken bliraldri utradert. I dag feires den koptis-ke liturgien på en blanding av koptisk

og arabisk. Fortsatt er det også ispedden del greske fraser. Koptisk liturgioppviser slik et fascinerende språkligmangfold som gjenspeiler denne kir-kas kulturelle historie.

ArmenskHistorien til det armenske folket erbåde dramatisk og tragisk. Av detgamle Stor-Armenia omkring Van-sjø-en og fjellet Ararat, et område som idag befinner seg særlig i Tyrkia ogdels i Iran, er dagens selvstendigerepublikk Armenia bare en liten bit.Dagens Armenia er overveiende kris-tent, så bakgrunnen for at det armens-ke språket tas med her, er at det fort-satt er armenere igjen i tidligere ar-mensk land, og at armenere har utvan-dret til andre deler av Midtøsten.Presset fra de seldsjukkiske tyrkernefra 1000-tallet av førte til opprettelsenav en armensk stat i Kilikia i det sør-østlige Lilleasia, kalt «Lille-Armenia»(1080–1375). Denne staten hadde eiegen armensk kirke (et «katolikosat»),som fortsatt eksisterer i dette og til-grensende områder, nå med hovedsetenær Beirut. Forfølgelser og massakrer,især under Timur Lenk og tyrkerne,har, som når det gjaldt syrerne, kraftigredusert armenernes nasjon og øde-lagt mye av deres kultur. Svært mangehar utvandret fra Tyrkia til Europa ogUSA, eller sørover i Midtøsten.

Det armenske språket utgjør aleineei egen grein innenfor den indoeuro-peiske språkfamilien. Det armenskealfabetet ble skapt på begynnelsen av400-tallet, har 36 bokstaver og skrivesfra venstre mot høyre. Det bygger pådet greske og det iranske alfabetet.Historisk deles armensk inn i tre peri-

9S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

oder: gammelarmensk (før 1000-tallet),mellomarmensk (1000–1600-tallet) ognyarmensk. Det er gammelarmensksom brukes i liturgisk sammenheng.Arabisk har her overhodet ikke vun-net innpass.

Gammelarmensk brukes dermed tilliturgi i følgende land i Midtøsten(armensk-ortodokse og armensk-kato-likker tilsammen): Syria (325 000), Li-banon (187 000), Iran (173 000), Tyrkia(86 000) og Irak (22 000). Alle de orto-dokse tilhører Kilikias armenske kirke.

BetraktningDalrymples bok kan gi inntrykk av atdet omtrent ikke finnes kristne igjen iMidtøsten. Visst har det gått gradvistilbake med de kristne folkegruppeneog av og til i drastisk omfang og pådramatisk vis. Men de er seiglivete ogutgjør i mange tilfeller ennå betydeligeminoriteter. Den mest kraftfulle kristnebefolkningsgruppa i Midtøsten er utvil-somt den koptiske. Det henger sam-men med dens antall og klare avgren-sing til ett bestemt land, hvis grenserhar vært omtrent de samme i hele denkristne tida. Koptisk forstås imidlertidikke lenger uten opplæring og brukesbare i begrenset grad.

Den nest største kristne befolk-ningsgruppa rent tallmessig er denarmenske, som teller til sammen ca.800 000. Den armenske kirka i Midt-østen er spredt over et stort område ogflere ikke-armenske land, noe som na-turlig nok gjør det krevende å opprett-holde sin eksistens og å bevare kultu-rell identitet.

Vestsyrisk brukes i liturgien av tilsammen ca. 350 000 mennesker i Midt-østen og østsyrisk av over 400 000.

Den syriske kristenheten er som denarmenske spredt over flere land, og itillegg oppdelt i mange ulike kirker,og den møter derfor de samme storeutfordringene som den armenske. Desyriske kirkenes unike verdi er bl.a. atspråket deres står nær kristendom-mens «urspråk», og at de represente-rer en semittisk kristendom som i enviss grad er uberørt av hellenistisk ogeuropeisk kultur.

Gresk har nesten forsvunnet fraMidtøsten. Dette er særlig bekym-ringsfullt for det gresk-ortodokse pat-riarkatet av Konstantinopel (Istanbul),hvis patriark reknes som den fremste(blant likemenn) av alle ortodokse kir-keledere. Et så tynt befolkningsgrunn-lag vil ha vanskelig for å framdrivehabile kirkeledere. Lilleasia, et kjerne-område for den tidligste kirka, har nånesten ingen kristne igjen.

Felles for gresk, syrisk og armensker at de brukes i liturgien i en gammelspråkdrakt. For dem som har en mo-derne form av det samme språket sommorsmål, og det gjelder grekerne, ar-menerne og altså en del av syrerne,kan det liturgiske gammelspråket for-stås gjennom opplæring og praksis(aktiv kirkegang). For de andre, demsom behersker dårlig eller ikke i dethele tatt noen moderne form av detliturgiske språket, og det gjelder kop-terne og de fleste syrerne, er det klartat forståelsen av det liturgiske språketer sterkt redusert eller rett og slett fra-værende.

Bruken av ikke-arabiske språk ikristen gudsjeneste i Midtøsten vitnerslik både om levende kultur og omformell bevaring av en mer eller mind-re død arv. Men i begge tilfeller hand-

10 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

ler det om konservering av en ytterstverdifull kulturhistorie. Den en gangså mektige syriske kristenhet kjempernå for selve sin eksistens. Grekerne iMidtøsten representerer et svinnendevitnesbyrd om den hellenistiske felles-

kulturen i Midtøsten, som blant annetvar Det nye testamentets kulturelleomgivelse. For koptiskens vedkom-mende er den liturgiske bruken intetannet enn den siste levning av språkettil det tusenårige faraoiske Egypt.

11S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Sprog på spilI september kom den danske språkut-greiinga Sprog på spil. Dansk språkskal styrkjast dels gjennom eksisteran-de tiltak, dels gjennom nye initiativ.Utgreiinga dannar grunnlag for dendanske regjeringa si språkpolitiskemelding til Folketinget i haust. Rap-porten kan ein lese her:http://www.kum.dk/sw6567.asp

Mål i munDen svenske utgreiinga Mål i mun,som vart lagd fram i fjor, har vore tilhøyring. Utgreiinga og høyringsfrå-segnene ligg her:http://kultur.regeringen.se/propositionermm/sou/index.htm

Ny finsk språklovFinland får ny språklov frå 1. januar

2004. Lova skal tryggje rettane til bådefinskspråklege og svenskspråklege fin-nar, og erstattar lova frå 1922. Den nyespråklova regulerer styresmaktene sinbruk av finsk og svensk, har reglar forbruken av svensk og finsk i domstol-ane, og reglar for språkbruk på skilt,trafikkskilt og i stadnamn.Omtale av lova:www.folktinget.fi/docs/spraklagen.docog http://www.om.fi/14624.htm

Det koloniale språkhierarkietMakt- og demokratiutgreiinga la framhovudrapporten sin i slutten avaugust. Kapittel 10 handlar om språk iNoreg og har tittelen «Det kolonialespråkhierarkiet». NOU-en finn ein påODIN under Arbeids- og administra-sjonsdepartementet:http://odin.dep.no/aad/

Språk på nett

ARABISK er et verdensspråk med of-fisiell status i FN. Arabisk er vi-

dere morsmål for om lag 200 millionermennesker, og ’kirke’språk for mangeflere millioner muslimer over hele ver-den. Ifølge tradisjonell islam er detogså paradisets og englenes språk – såarabisk kan sies å være et språk meduvanlig stor potensiell anvendelighet!

En kort historikkDe tidligste spor av arabisk, som er etsemittisk språk (med fettere somhebraisk, arameisk og etiopisk), finnervi i inskripsjoner fra 300- og 500-tallete.Kr., skrevet i en rudimentær ara-meisk skrift. Med utgangspunkt i Denarabiske halvøya, der de arabiske be-duinene i århundrer før islam haddedyrket en avansert muntlig dikte-kunst, spredde arabisk språk seg medden arabisk-muslimske ekspansjonen iårene etter islams åpenbaring (denarabiske Koranen) gjennom profetenMuhammad (d. 632). Arabiseringen ogislamiseringen av nye områder varparallelle og dels sammenfallendeprosesser. Islamiseringen nådde imid-lertid mye lenger enn arabiseringen.Det arabiske språket utvidet sitt områ-de og fikk etter hvert og endelig fotfes-te i (majoriteten av) befolkningen iVest-Asia opp mot Tyrkia i nord, motPersia i øst, i Nord-Afrika mot Sahara i

sør og (bare delvis) i de vestlige områ-dene mot Atlanterhavet. Islam nåddelangt videre: opp i deler av Sør- ogØst-Europa, over Persia og Sentral-Asia og det indiske kontinent helt inni Kina og sør til Indonesia, og i Afrikaogså sør og øst for Sahara.

Arabisk ble det ledende språket forreligion, vitenskap og litteratur overhele det islamske storriket i middelal-deren (høydepunkt ca. 700–1200). Ko-ranen, den muntlige diktetradisjonenog de som forvaltet den, ga det språk-lige materialet for kodifiseringen ogstandardiseringen av det arabiske språ-ket. Denne filologiske prosessen reg-nes som fullført i og med ’grammatik-ken’ til Sibawaihi (d. ca. 798), en impo-nerende presis beskrivelse av språketsfonologi, morfologi og syntaks, somble normgivende for ettertida.

Utviklingen av en egen arabiskskrift (fra nabateisk-arameisk utgangs-punkt) var også en gradvis prosess,med diakritiske tegn (punkter over ogunder bokstavtegn) lagt til for å skjel-ne mellom opprinnelig like tegn og åtilpasse skriften til den arabiske fono-logien. Men den arabiske skriften ergrunnleggende en konsonantskrift ogmarkerer normalt ikke korte vokaler.Tegn for korte vokaler ble imidlertidført inn i Koranens tekst for å unngåenhver tvil om tolkningen/lesingen

12 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Arabisk og arabisk

GUNVOR MEJDELL

av ordene i den hellige skriften. (Debrukes i dag dessuten i lærebøker forbegynnere i skolen.) Arabisk skriftbenyttes også, med visse tilpasninger,for å skrive de indoeuropeiske språke-ne persisk og urdu (inntil ca. 1900også bosnisk og inntil 1924 også tyr-kisk) – historisk sett utslag av arabisk-islamsk kulturinnflytelse.

Etter århundrer med nedgangstidpå grunn av både ytre press og indresplid, og med medfølgende kulturellstagnasjon, ble arabisk fra 1850-talletigjen, i opplysningens og den nasjonalefrigjøringens tjeneste, et redskap forsamtidas politiske og litterære uttrykk.I dag er arabisk offisielt språk i Irak,Syria, Jordan, Libanon, de palestinske’selvstyrte’ områdene (og minoritets-språk i Israel), Saudi-Arabia og deandre statene på den arabiske halv-øya, i Egypt, Sudan, Libya, Tunisia,Algerie og Marokko – samt Mauritania,der den herskende minoriteten i norder arabisk.

Hva er ’arabisk’?Men la oss med en gang modifisereframstillingen av ’arabisk’ ovenfor:’arabisk språk’ dekker nemlig en rekkeulike varieteter. Språksituasjonen i dearabiske landene er kjennetegnet veden uvanlig stor avstand mellom denoffisielle språklige normen, standard-arabisk, og folks daglige talemål, selvom de er beslektet og regnes som vari-eteter av samme ’språk’. De to variete-tene eksisterer altså side om side i detenkelte språksamfunnet og brukes tilulike formål. En slik situasjon beteg-nes av språkforskerne som diglossi (avgresk di «to» + glossa «tunge, språk» –jf. bilingvisme av latin bi «to» + lingva

«tunge, språk», som betegner samek-sistensen av to ulike språk i et sam-funn eller et individ). En rekke arabiskestater har bilingvisme i tillegg til ’dig-lossi’. For eksempel har fransk en sterkstilling i Libanon og i Nord-Afrika,Irak har en betydelig kurdisktalendebefolkning, Algerie og Marokko en be-tydelig berbisktalende befolkning –henholdsvis om lag 25 og 40 %.

Standardarabisk – et felles skrift-språkStandardarabisk er altså ikke ’mors-mål’ – i betydning det språket manlærer først og i hjemmet – for noen,men tilegnes gjennom eventuell skole-gang. Hvor godt man behersker det, erfølgelig avhengig av utdannelsesnivå-et. I land med stor grad av analfabetis-me er det et betydelig sosialt – og poli-tisk – problem at det offisielle språketer såpass forskjellig fra talemålet at sto-re befolkningsgrupper kan ha vans-kelig for å forstå det ordentlig, selv imuntlig form via radio og TV. Denspråklige avstanden mellom varietet-ene, sammen med en utpreget konser-vativ tradisjon i pedagogisk metode,gjør at også de som har begrenset sko-legang, sjelden oppnår en aktiv kompe-tanse i standardarabisk, selv om de kanlese og forstå det. I kontrast til dennebedrøvelige tilstand står den offisiellespråkpolitikken, som har som målset-ting at standardarabisk skal bli folketsmorsmål – men jeg har inntrykk av atfå i dag tror på denne muligheten.

Uansett nyter standardarabisk storprestisje. Det er det ’egentlige’ og’ekte’ arabiske, det er bærer av islamog kulturarven – som alle arabere,muslimer eller ikke, holder høyt og er

13S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

14 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

stolte av. Det er både det fremste sym-bolet på, og det sterkeste elementet i,det arabiske kulturelle fellesskapet –ettersom det er den offisielle språk-norm i alle arabiske land. Situasjonenkan best sammenliknes med situasjon-en i Sør-Europa i de tider da latin varfelles skrift- og kulturspråk i hele om-rådet, mens folk snakket ulike romans-ke dialekter: italienske, franske, spans-ke (samt enkelte ikke-romanske mino-ritetsspråk – som kan tilsvare berbiskog kurdisk i vårt tilfelle). Overgangentil nasjonale standardspråk, vanligvisbasert på språkformen til den dannedeelite i nasjonens sentrum, er en prosesssom fant sted i Europa i moderne tid,men som altså (ennå?) ikke har funnetsted i den arabiske verden.

Standardarabisk, al-’arabiyya al-fusha,er i dagens arabiske samfunn først ogfremst språkformen for (nesten) allskriftlig kommunikasjon. I muntligform brukes den i religiøs og litterærresitasjon og i nyhetsmeldinger i me-diene – i alle disse tilfelle med enskriftlig tekst som basis. Dernest erden, i prinsippet, språkformen forforedrag og undervisning og alloffentlig kommunikasjon om religion,politikk og kultur. I praksis har det desenere tiår skjedd en utvidelse avbruksområdene for talemålet og, ikkeminst, for mellomliggende språkfor-mer som trekker på begge varietetene,på bekostning av standardspråket.Utdannede arabere bruker i mer ellermindre formelle muntlige sammen-henger oftest slike mellomliggendeformer, der de gjør kreativ bruk av despråklige ressursene ved å kombineretrekk fra de to varietetene til stilistiskspennende variasjon.

De arabiske talemåleneTalemålet, al-’ammiyya (’almuens[språk’]) eller al-darija («det utbredte,gjengse [språket]»), dekker de ulikeregionale og lokale arabiske dialekt-ene i dette området fra Marokko i vesttil Irak i øst. De har en rekke felles-trekk i forhold til standardarabisk. Detmest slående (også i arabernes fram-stilling av forholdet) er at dialektenemangler kasus- og modusbøyning, ogen reduksjon av bøyningsformer gene-relt innenfor mange kategorier. Dia-lektene er ikke dermed nødvendigvis’enklere’. På visse områder har deutviklet trekk som kan synes merkomplekse enn i standardarabisk (f.eks.i fonologi og stavelsesstruktur og i detverbale tempus- og aspektsystemet).

På den annen side er det, somnaturlig er innenfor dette vidstrakteområdet, store forskjeller mellom deulike dialektene – i den grad at en ma-rokkansk og en iraksk landsbyboer (iytterkantene av den arabiskspråkligeverden) ikke vil forstå hverandre (omde ikke har fått såpass utdanning at dekan hjelpe seg med litt standard-arabisk). Man kan tenke på ulikhetenemellom norsk, svensk og dansk for åfå en idé om forholdet mellom nærlig-gende dialekter som f.eks. syrisk-liba-nesisk-palestinsk og egyptisk arabisk,mens jeg forestiller meg at irakeren iMarokko vil føle seg som en nord-mann på Island – de innfødte sier myesom virker kjent, men man får ikkehelt tak på det i første omgang, selvom en kan lære seg å forstå rimeligraskt.

Et dialektskille med språkmerkersom er lette å observere selv om manikke er ekspert, går mellom såkalte

beduinerdialekter på den ene side ogsedentære, eller bofaste, dialekter påden andre. Ved f.eks. å teste hvorvidten araber uttaler ordet for «hjerte»,standardarabisk qalb, som galb, ’albeller qalb, kan man plassere vedkom-mende i forhold til dette skillet. Detsamme gjelder andre fonologiske ellermorfologiske trekk (selv om ikke allelar seg klassifisere like enkelt og utve-tydig, og språket er i stadig endring).

Egyptisk står i en særstilling blantdagens arabiske dialekter og blir stortsett forstått i hele regionen, noe somnok først og fremst skyldes Egyptsledende rolle som filmprodusent ogkultureksportør. Egyptiske filmer ogsangkassetter var og er svært populæ-re. De som var unge eller voksne før1970, var nok også både politisk ogspråklig påvirket av de mange glø-dende talene til den egyptiske presi-dent Gamal Abd al-Nasir (Nasser, død1970), der han brukte høyarabisk ogegyptisk talemål i en retorisk virk-ningsfull veksling. Dessuten haddeman – og har til en viss grad ennå –det at egyptiske akademikere fløt overfra det overfylte arbeidsmarkedet ihjemlandet til ledige (og ofte bedrebetalte) stillinger i undervisning ogadministrasjon i andre arabiske land.På 70- og 80-tallet spilte palestinskeakademikere noe av den samme rol-len, og palestinske dialekttrekk harpåvirket talemålet mange steder iGolfområdet. (Golfkrigens etterspillendret en del på denne situasjonen.)

Ulikhetene mellom standardarabiskog dialektene fører iblant til problem-er når arabiske navn skal overføres tillatinsk skrift: Skal de gjengis i sin stan-dardarabiske form eller i den formen

som de uttales på lokalt? Fornavnet tilpresident Nasser uttales med /g/ påegyptisk, dvs. Gamal, men med affri-katen /dj/ på standardarabisk. Navnettil lederen i Libya ser man gjengitt pået utall ulike måter: al Gaddafi, al-Qadhafi, al-Qaddafi osv. Her der detvarianten /q/ på standardarabisk og/g/ på den libyske beduinerdialekten,samt ulik uttalen /dh/ versus /d/, somer inne i bildet.

Standardarabiskens og talemålenesstatusHøyspråket standardarabisk nyter all-ment stor prestisje – selv blant folksom ikke mestrer det. Tilsvarende stårtalemålet generelt lavt i kurs. Det asso-sieres med hverdagens trivialiteter ogkunnskapsløshet. Folk flest vil påstå attalemålet representerer et språklig for-fall, at det ikke er noe ordentlig språkog f.eks. ikke har noen grammatikk.Men dette er ikke hele bildet. Tale-målet representerer også lokal identi-tet, familie- og følelsesliv, nærhet oghumor. Mitt inntrykk er at disse asso-siasjonene stadig blir styrket. Det kanskyldes at mange er i ferd med å gå leiav pompøs høyarabisk retorikk, ellerat panarabismen står svakere, eller atlokal identitet blir fremmet av politis-ke eller økonomiske omstendigheter.Et annet fenomen er dialektutjevning,eller regionalisering, dvs. at en sentraldialekt brer seg på bekostning av merperifere dialekter i regionen. Det er ty-delig at trekk fra urbane dialekter somKairo-, Beirut- og Damaskusdialektenbrer seg til omliggende landsbydialek-ter.

Skriftlig tekst er som nevnt et feltder standardspråket har nesten mono-

15S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

pol. Unntakene, der talemålet fore-kommer i skriftlig form, er drama, derhandlingen har et lokalt og folkeligpreg, og som jo framføres muntlig påscenen, lyrisk diktning – noe som fort-satt kan være kontroversielt, men somer stadig mer akseptert, særlig i Egyptog Libanon, etnografiske nedtegnelserav muntlige folketradisjoner, sagn ogeposer; dialoger i skjønnlitterær prosaog tekst til karikaturtegninger. Mangeforfattere synes fremdeles at talemåletikke har noe å gjøre i litteraturen, og –om de for realismens skyld må brukeet dialektord – hender det at de setterordet i klammer («for å hindre at stank-en fra det siver ut i resten av teksten,»som en uttrykte det). Andre mener atord og uttrykk fra talemålet gjør teks-ten livligere og mer autentisk, mensandre igjen forsøker å skrive et stan-dardarabisk som i setningsform og ut-trykksmåte ligger nærmere opp tiltalemålet, uten formelt å bryte medstandardnormen. Den egyptiske nobel-prisvinneren fra 1988, Naguib Mah-fouz, har vært i mot å bruke talemåleti sine romaner, men er berømmet forsin evne til å gjøre standardarabisk‘naturlig’ i munnen på sine skikkelser,mens hans berømte landsmann YusufIdris har vært gjennom ulike løsningeri ulike bøker. (At det arabiske alfabeteti seg selv, med sin manglende noteringav korte vokaler, er egnet til å ‘skjule’endel ulikheter mellom standardspråkog talemål, er også et poeng.) Det åskrive litteratur på (halv)rent talemåler å regne som marginalt.

Det er vel for sterkt å si at standard-arabisk i dag er på vikende front,ettersom det utgis flere arabiske publi-kasjoner enn noen gang, og spred-

ningen av allmenn utdanning har sattflere enn noen gang i kontakt meddenne språkformen (utover i religiøsefunksjoner). Samtidig har den eksplo-sive utbredelsen av radio og ikkeminst TV ført til dominans av detmuntlige i det offentlige liv, og her ertendensen som nevnt at mer eller min-dre formelle utgaver av talemålet tarover. En annen utfordring kommer fra‘globaliseringen’ av økonomi og høyereutdanning. Den sosioøkonomiske eli-ten i den arabiske verden prioritererstadig mer engelskspråklig utdanning,som åpner mot det globale markedet,med den følge at skriftlig kompetansei engelsk oppleves som viktigere enntilsvarende i standardarabisk – forandre enn ‘kultureliten’, som vil vide-reføre den arabiskspråklige kulturar-ven. Den omfattende arabiseringen avvitenskapelige og tekniske termer sy-nes også å måtte gi tapt under pressetfra den raske utviklingen på disseområdene.

Arabisk og morsmålsundervisningenTil slutt noen kommentarer til spørs-målet om arabisk og tilbudet til arabis-ke innvandrere om ’morsmålsunder-visning’ i den norske skolen. Somleserne vil ha skjønt av denne gjen-nomgangen av språkforholdene i denarabiske verden, er valg av språkformi ’arabisk’ ikke uproblematisk. Ara-biske foreldre vil normalt at barna skallære standardarabisk, slik at de skalkunne lese og skrive dette språket.Samtidig er det klart at en opplæring ien språkform som ligger såpass langtfra talemålet deres, representerer enbyrde for barna og ikke imøtekommermorsmålsundervisningens primære

16 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

hensikt – å være en støtte til kognitivutvikling gjennom bruk av eget natur-lig mål. Et relatert problem er at mors-målslærerne ikke alltid har en språk-form som ligger nær nok barnas mors-mål. Det har vært gjentatte klager påat barna ikke forstår lærerne sine. (Atet flertall av marokkanerne kommerfra berbisktalende områder, men vel-ger det offisielle standardspråket ara-bisk for ’morsmålsundervisningen’ forsine barn, er selvsagt et problem avenda større dimensjoner.) For arabisk-talende barn er ikke løsningen nød-vendigvis at de må få opplæring i sitteget talemål av en lærer fra sitt eget

land. Den kompliserte språksituasjo-nen krever en meget bevisst lærings-strategi, der opplæringen bygger påen forenklet, talemålsnær form avstandardspråket og en liberal muntligpraksis, gjennom en lærer som kan til-passe seg barnas talemål.

Også tilbudet om tolking på arabiskberøres av disse forholdene. Igjen lig-ger løsningen i en bevissthet omkringproblemet. Tolker som gjennomgårformell tolketrening, blir f.eks. anmo-det om å gjøre oppmerksom på hvilkedialektområder de har kompetanse tilå utføre oppdraget for.

17S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Det danske sprog skal styrkes, og det skalbåde ske ved at man iværksætter nye ini-tiativer og styrker de eksisterende. Det erden overordnede anbefaling fra det sprog-politiske udvalg i rapporten «Sprog påspil. Et udspil til en dansk sprogpolitik».Udvalget har haft professor og direktørved Det Danske Sprog- og Litteratursel-skab Jørn Lund som formand. Rapportenskal danne grundlag for regeringenssprogpolitiske redegørelse, der skal fore-lægges Folketinget senere i år.

I rapporten anbefaler gruppen bl.a.:• at elevernes sproglige udvikling i fol-

keskolen styrkes gennem en forøgetindsats i skolen og på pædagog- oglæreruddannelserne

• at forskningen følger en parallelsprog-lig strategi, hvor dansk styrkes, udenat engelsk eller andre relevante frem-medsprog nedprioriteres som viden-skabs- og forskningssprog, og at for

midlingen af videnskabelige resultat-er på dansk styrkes

• at dansk sikres en placering i de vide-regående uddannelser som et hoved-sprog i undervisningen

• at alle medier fastholder en sprogligkorrekthed og udvikler en øget for-ståelse for sproglig variation

• at der på det dramatiske, litterære ogfilmiske område fortsat arbejdes medog udvikles støtteformer, der tagersigte på udviklingen af sproget gen-nem kunsten

• at den offentlige sektor målretter sinkommunikation til borgerne

• at dansk som erhvervssprog på alleniveauer sidestilles med fremmedsprog

• at man i både institutioner og hjemfremmer børns sprogudvikling ved atgive gode rammer for samtale, fortæl-ling, oplæsning, sang og leg.Rapporten kan læses her:http://kum.inforce.dk/sw6567.asp

Det danske sprog skal styrkes

18 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Språket og det heilage:arabisk og islam

KNUT S. VIKØR

AT SPRÅK OG RELIGION kan henge sa-man, kan ein lett sjå ved tilfellet

arabisk og dei banda språket har tilislam. Arabisk er eit moderne bruks-språk og ikkje noe avgrensa sakraltspråk. Likevel er historia til arabisk –og til arabarane – knytt til islams his-torie, og ein kan ikkje forstå det eineutan det andre.

Vi kjenner lite til språket arabiskfør profeten Muhammads tid. Noma-dane på den arabiske halvøya snakkadialektar som må ha vore ganske likedet seinare skriftspråket. Lenger nord,i kulturbyar som Palmyra i Syria ognabatearanes hovudstad Petra, vararabisk talespråket iallfall rundt 100-talet av vår tidsrekning, medan ara-meisk, eit anna semittisk språk, varstatusspråk og skriftspråk.

Det starta med KoranenStartpunktet for det arabiske skrift-språket vi kjenner, er den openbaringaprofeten Muhammad fekk frå Gud,Koranen (al-Qur’ân). Muslimane insis-terer på at Muhammad sjølv var anal-fabet, noe som er uttrykt i den klassis-ke historia om korleis han fekk si før-ste openbaring: Han satt ute i øyde-marka for å meditere, da ein overmek-tig skapning viste seg for han berandepå ei bok i grøn fløyel, og befalte:«Les!». Profeten protesterte: «Eg kanikkje lese,» men skapningen tok han,

sa Muhammad seinare, og pressa an-siktet hans mot boka «så eg knaptkunne puste». Til sist sa Muhammad,«Kva skal eg da lese?» og skapningenresiterte for han det første verset somvart openbara: «I namnet til din Gudsom skapte deg …»

Denne anekdoten, som stammarfrå ein profetbiografi vel eit hundreårseinare, viser kor viktig boka, skrifta,var for dei tidlige muslimane, menogså at tekst og resitasjon var nærsamanknytt. Qur’ân kjem av verbetqara’a, «å resitere» eller å lese, så Ko-ranen betyr «det som skal resiteras».Muhammad resiterte også openbar-ingane etter som dei kom fram til han,og tilhengarane la ordlyden på min-net, men dei vart trulig også skrivened som enkeltvers eller småbitar ihans eiga tid. Prosessen med å samledesse spreidde notata skal etter tradi-sjonen ha starta mellom ti og tjue åretter Profetens død, og det er trulighistorisk.

Dei første systematiske forsøka på åkonstruere arabisk skriftDet er i denne prosessen med å skrivened den heilage teksta at vi finn deiførste systematiske forsøka på å kon-struere ei skrift for arabisk. Det harnok alt før eksistert noteringssystemfor økonomiske formål i byar somMekka, i ei skrift henta frå nabateara-

ne i nord. Ho var likevel berre bruktsom ei støtte for minnet, og var ganskeenkel. Same teikn kunne bli brukt forulike konsonantlydar (fordi nabateiskhadde færre konsonantar), det var t.d.same teikn for b, t, th, n og y. Kortevokalar har ofte underordna betydningi semittiske språk, og vart ikkje noterti det heile, for lange vokalar brukte einkonsonantteikn. Så lenge skrifta berreskulle hjelpe til å minne om ei tekstsom var innlært frå før, var det hellerikkje naudsynt med meir detaljar.

Men ettersom denne spesielle teks-ta Koranen var så viktig, vart det etter-kvart klart at ein måtte ha meir utvityd-ige noteringsformer, og enda meir daein begynte å ta skrifta i bruk også tilandre former for prosa utover 700-talet.Ein skilte derfor mellom dei ulikebetydningane av kvar bokstavform vedå sette ein til tre prikkar anten overeller under teiknet («diakritiske teikn»),mens ein markerte korte vokalar ved åskrive ein kort strek over eller underkonsonanten.

Dette var ikkje eit nytt påfunn,modellen kom trulig frå syriakiskskrift. Ein viktig grunn til å gjere detslik og ikkje t.d. lage seg heilt nye bok-stavar, var også det religiøse opphavettil teksta. Når ein skilte mellom bok-stavane ved å skrive prikkar ved deteksisterande teiknet, slapp ein å endreden teksta som Gud hadde openbara. Istaden gav ein berre eit tillegg for åklargjere lesemåten, det opprinneligeskriftbildet stod der uforandra i sen-trum. Dette var i seg sjølv omstridt,mange lærde sette seg mot at ein skul-le legge til noe i det heile, og i overhundre år finn vi Koran- og andre tekst-er med og utan diakritiske teikn ved

sida av kvarandre, før desse fekk over-hand i skrifta. (I dag er det omvendt,Koranen er nå den einaste teksta påarabisk som heilt konsekvent blir tryktmed alle vokalteikn på plass, fordi detikkje skal vere noen uklarheit om utta-le og betydning. I andre tekster er deikorte vokalane som oftast utelatt,sidan dei er av mindre betydning forforståinga.)

Hovudbry for grammatikaraneDette har hatt spesiell betydning forein enkelt bokstav, som gav stort ho-vudbry for grammatikarane. Det gjaldthokjønnsendinga for substantiv. Denvart uttalt «-at»; utan vokalar skrive -t (ei «standardform» med to prikkarover, t). Men i Koranen var den skrive-h i slutten av ordet, men ganske riktig-t- dersom det kom eit suffiks etter-stilt. Dette meinte ein var ein dialekt-uttale i Mekka på Muhammads tidsom ikkje var i tråd med standard ara-bisk. Men ein kunne ikkje endre den -h-forma som var skriftfest. I stadensette ein dei to prikkane frå t-en overdette h-teiknet i hokjønnsendinga. Der-med fekk vi ein eigen bokstav, kalla«ta marbuta» [bunden -t], ein h med toprikkar over, h , som berre brukas i den-ne eine posisjonen: i hokjønnsendingav substantiv utan suffiks. (I dag er -t-en uttalt berre i sammentrekningar,elles er uttalen berre -a.) Dette viseraltså kor sentral den religiøse bak-grunnen og Koranens status var forutviklinga av det arabiske skriftsprå-ket i tidlig tid.

Dette kom ikkje berre av atKoranen var Guds ord i og for seg,men at Koranen var sjølve Guds-beviset. Koranen er ifølgje islam den

19S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

«perfekte teksta» og kan ikkje imite-ras. Det mirakelet som beviser atMuhammad er ein profet, er at hanfekk den «imitasjonslause» Koranenopenbara. Det låg naturligvis også idette ein kritikk av dei som før haddefått openbaringar av Gud, jødane ogdei kristne. Gud hadde også gitt sinsanne bodskap til deira sendebod,Abraham, Moses og Jesus. Men deiraopenbaringar hadde ikkje blitt skrift-fest i nær samtid, derfor hadde men-neska gløymt eller ubevisst forvriddbodskapen. Derfor er Muhammadsbodskap den som må vere den rette,fordi han har ei fast og nedskrivenform slik orda vart overlevert frå Gud,og derfor kan desse ikkje endras.

Den religiøse autoriteten er altsåfesta i Koranen og statusen han harsom Guds direkte tale. Det at han ergitt på arabisk, gir arabisk ein eigenstatus som språk i islam. Gud seiersjølv i Koranen: «Eg har gjort han tilein arabisk Koranen slik at de kan tavisdom» (K. 43:2). Om denne særligestatusen kunne overføras på arabar-ane som folk, var eit anna spørsmål.Folkenamnet ’arabar’ er ikkje nemnt iKoranen i det heile, berre ’dei truan-de’. Arabaranes rolle i islam er derformeir eit historisk enn eit teologiskspørsmål.

Islam er en religion for alle folkeslagMot fokuseringa på det arabiske lågdet i innhaldet til islam at det var einuniversalistisk religion, ein religionfor alle folkeslag. Som vi veit, spreiddeislam seg raskt med den arabiske eks-pansjonen, det tok vel eit hundreår fråMuhammads død da knapt den ara-biske halvøya var muslimsk, til arabar-

ane styrte eit verdsrike frå Gibraltar tilIndia. I grove trekk kan ein vel seie atdette riket det første hundreåret varførst og fremst eit arabisk rike. Arabar-ane tok med seg islam, men haddeikkje hastverk i å spreie religionen tildei erobra folka; i staden skaffa dei segprivilegium i riket som arabarar ogerobrarar. Andre folk som omvendteseg til islam, vart ikkje likestilte borga-rar av den grunn.

Arabisering og islamiseringMen denne haldninga kunne ikkjevare ved, ettersom sjølve erobringavart til fortid og fleire og fleire av inn-byggarane slutta seg til religionen. På900-talet hadde folkefleirtalet i alleprovinsar av riket, frå Spania til Sent-ral-Asia, trulig blitt muslimar, sjølv omdet fortsett var kristne og jødiskeminoritetar. Etter eit regimeskifte i 750vart arabaranes særrettar fjerna, ogriket vart meir og meir til eit muslimskrike heller enn berre arabisk. Dei somsnakka andre språk, tyrkarar, persarar,kurdarar og andre, fekk stadig meirviktige stillingar (sjølv om kalifen sjølvmåtte vere arabar), og etter kvart vartden etniske bakgrunnen av lita betyd-ning; vi kan som oftast berre gjette osstil den ved å sjå på fødestad ellernamn til dei leiande i samfunnet. I einviss grad gjekk islamiseringa samanmed ei arabisering; folk skifta språkog tok arabisk som morsmål. Viktigespråk som arameisk i Syria og koptiskog demotisk i Egypt forsvann heilteller på nær og vart erstatta med ara-bisk. I noen grad kom dette også avnye og breiare folkeflyttingar, som dåBanu Hilal-stammene spreidde segutover Nord-Afrika frå 1000-talet. Dei

20 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

to tinga gjekk sikkert også hand ihand, innflyttarane blanda seg meddei fastbuande, og etterkommaranetok arabisk språk og identitet.

Tunge innslag av arabiske lånord Men mange språk overlevde også,slik som berberspråka i Nord-Afrika ogSpania (i Andalus, det muslimskeSpania, var folkespråka dels arabisk ogdels berbisk) og persisk og kurdisk iaust. Av desse var det persisk som rask-ast utvikla seg til eit nytt skriftspråk, nåi tilpassa arabisk skrift og med tungtinnslag av arabiske lånord (opptil halv-delen av vokabularet i moderne per-sisk), men med eigen grammatikk ogspråkstruktur. Tyrkarane som kom fråSentral-Asia frå 900-talet og utover ogslo seg ned i Anatolia, tok vare på ogutvikla sitt eige tyrkiske språk, også detmed sterke innslag av arabiske (og per-siske) lånord.

Kunnskapsspråka arabisk, persiskog tyrkiskMen språkgrenser og etniske grenservar ikkje så opplagte som i dag. Deifleste med noen lærdom kunne alledei tre kunnskapsspråka, arabisk, per-sisk og tyrkisk, og brukte dei i ulikekontekstar, arabisk i religion, persisklitterært og tyrkisk administrativt. Kvasom var ‘identiteten’ til ein lærd per-son, kan ha vore tilfeldig; alt frå tidligtid ser vi at dei fremste vitskapsfolka iarabisk språkvitskap har persiskenamn, så som Sibawayhi, Fayruzabadimfl. Under osmanane var ein personmed noen status osmanar, korkje ara-bar eller tyrkar, uansett kor han komfrå. Først på 1800- og 1900-talet vartein arabisk nasjonal identitet utvikla,

og med det ein renessanse for arabisksom bruksspråk i alle former for prosa.

Ikkje berre sakralt språkPå denne måten har arabisk fått eittosidig forhold til religionen islam.Det er Koranens språk, og dermedislams språk, med ei historie knytt tilreligionens historie. Men det er ikkjeeit sakralt språk i den forstand at deter faststivna eller reservert for bestem-te typar bruk. Den arabisk som erbrukt i Koranen, er i prinsippet samespråket som blir brukt i modernemedium om dagligdagse ting, og somhar tatt opp i seg endringar både i syn-taks og vokabular ut frå dei språkend-ringane som særlig den moderne tidahar ført med seg. Noen ting ligg nokmeir fast enn i andre språk, slik som atspråkvariasjonane mellom ulike ara-biske land blir oppfatta som «dialek-tar» heller enn nasjonalspråk, og atdesse dialektane i liten grad blir skrift-fest (dette er omtalt i ein eigen artikkeli dette nummeret). Men denne ideolo-giske bindinga til at alt arabisk er eittspråk og knytt til det klassiske skrift-språket, kjem vel så mye frå ei nasjo-nalistisk oppfatning av arabisk ein-skap, at arabarane er eitt folk, som avreligionen. I den arabiske nasjonalism-en har språket vore kanskje den mestsentrale kjernen i omgrepet «den ara-biske nasjonen», mens religionen is-lam spelte ei mindre rolle som ein delav den fellesarabiske kulturarven, mensom mange andre folkeslag også hartatt del i.

Muslimar av andre nasjonalitetarhar også frigjort seg meir frå det ara-

21S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Framhald side 48

ISTUDIETIDA arbeidde eg med biografi-en til ein islamsk lærd frå Marokko.

Han studerte hos ein viktig teolog ogreformator som heitte Ahmad ibn Idrisal-Fasi. Men då eg begynte å lese skrift-ene til den lærde mannen, syntes egdet var pussig at han nesten aldri refe-rerte til denne læraren. Han skreivtjukke bøker om alle teologane og deilærde som han hadde studert samanmed, men Ahmad var ikkje mellomdei. Derimot hadde han å sjå til eitnært forhold til ein annan lærd teolog,ein som heitte Abu al-Abbas al-Ara’ishi.Han var derimot heilt ukjent frå andrekjelder, og eg brukte mye tid på å prø-ve å finne ut noe om denne ukjenteteologen.

Heilt til eg kom over noen nye bio-grafiske kjelder om denne Ahmad ibnIdris. For, viste det seg, han var slettikkje fødd i Fez, som namnet al-Fasiskulle tyde på – han hadde berre buddder i noen år. Han kom i staden frå einliten landsby nær Larache ute vedkysten. Da gjekk det eit lite lys opp formeg, for den arabiske forma forLarache er al-Ara’ish. Og dei som heiterAhmad, får ofte tilnamnet Abu al-Abbas. Så Ahmad ibn Idris al-Fasi og denmystiske Abu al-Abbas al-Ara’ishi varsame mannen. Ingen av desse namnavar «kjælenamn» eller noe slikt, beggevar fullverdige og komplette namn, på

same personen, sjølv om ikkje noe ele-ment i det eine namnet kan finnas att idet andre.

Vi er jo, iallfall i det moderne Noreg,vant til at namn er noe relativt perma-nent og einskaplig som følgjer ein per-son gjennom livet, om enn ein kansjonglere noe med mellomnamn ogfamilienamn. I den arabiske tradisjo-nen, derimot, er det betre å sjå på eitnamn som ein sum av namnekjelderder ein person kan hente element ogsette saman ei nemning som han antenkan bruke alltid, eller endre på, eller tanoen delar inn eller ut av etter ønskeog behov. Det er ofte meir ei beskri-ving av aspekt ved personen enn eitsubstitutt for eit totalt individ.

Eigennamnet: ismOm vi ser på dei ulike komponentane(«modulane») som til saman kan ut-gjere eit namn, er det mest basale sjølveeigennamnet, ism på arabisk, som all-tid berre er eitt enkelt namn. Trass iein rik flora av eigennamn ser vi atnoen få eigennamn går att mye oftareenn andre, særlig dei som er knytttil islams oppkomst. Det langt mestbrukte mannsnamnet er Muhammad,etter profeten.

Muhammad betyr «den lovpriste».Mange andre eigennamn er avleidd avsame innhaldet. Dei mest brukte er

22 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Frå Ibn Ahmad til Abu Ummar:om arabiske namn og tradisjon

KNUT S. VIKØR

Ahmad, Mahmud, Hamid, Humayd, Ham-dan, og det fins fleire. Som ein ser, hardesse namna dei tre konsonantaneh-m-d felles, og dette er den meinings-berande delen av orda, og den hengsaman med «å prise». Formene rundt– vokalane, prefiks som Mu- eller Ma-,suffiks som -an – presiserer innhaldet:«den mest priste», «den prisverdige»,«den som priser [Gud]», osv.

Andre mye brukte eigennamn ertilnamn som vart lagt til profeten, for-utan Ahmad også Mustafa, «den utval-de». Andre eigennamn har ikkje noereligiøst innhald, men dei vart bruktav dei tidlige leiarane i riket og profet-ens følgjesmenn, slike som Umar, Uth-man el. Osman og Ali. Ei særlig gruppeeigennamn kjenner vi godt frå våreigen kultur, det er namna til profeta-ne før Muhammad, dei som islam jodeler med kristendommen. Slike eraltså Ibrahim (Abraham), Musa (Moses)og Isa (Jesus). Andre bibelske namn erHarun (Aron), Dawud (David), Ishaq(Isak), Jibril (Gabriel), Yahya (Johannes),Ayyub (Job) og Sulayman (Salomo).

Ein annan type ism er reint religiøsog betyr ’Guds tenar’, anten rett fram,Abd Allah eller Abdullah, men oftaremed eitt av dei nittini synonyma for’Gud’, som Abd al-Rahman og Abd al-Rahim (tenar til den miskunnsame),Abd al-Qadir (tenar til den handlingsri-ke), Abd al-Aziz (tenar til den mektige),Abd al-Karim (tenar til den velgjeran-de), som alle er aspekt ved guddom-men. Alle desse består av Abd (tenar)og gudsattributtet. Noen av dei sistekan vere eigennamn i seg sjølv når deiviser til ein menneskelig eigenskap,slik som Karim, velgjerande. Men deifleste av dei kan berre vise til Gud, og

når vi bryt dei opp og t.d. bruker al-Nasir (Nasser) åleine i staden for Abdal-Nasir, kallar vi i grunnen mannen’Gud’.

FarsnamnSidan eigennamna er så ulikt fordelt,med enorm overvekt på dei religiøse,må ein kunne skilje mellom dei somheiter Muhammad (kanskje ein firedelav alle muslimar). Det gjer ein ved ålegge til ibn «son av ...»: Muhammadibn Ahmad, Muhammad, son avAhmad. Nå fins det mange ahmadarsom har kalla son sin Muhammad, såein kan legge på eit slektsledd til:Muhammad ibn Ahmad ibn Muhammad.I nyare tid kutter ein av og til ut ibn ogseier t.d. Muhammad Ali. Det er detsame som Muhammad ibn Ali.

Dette er den mest formelle måten åbeskrive ein person på. Alle personarhar ein og berre ein ism, og alle har einfar og ein farfar, så om ein veit kva deiheiter, vil ein alltid finne fram til denrette personen. Klassisk arabiske leksi-kon og oppslagsverk ordnar derforpersonar etter namn og farsnamn.Men det er strengt tatt inga grense forkor langt bakover ein kan gå, om einberre kjenner slektslina: Ein kan endeopp med Ibn Adam, son av Adam, elleriallfall, og det er svært ettertrakta, IbnHusayn ibn Ali, det vil seie ein profe-tens etterkommar.

Namn og slektsline, genealogi, flytaltså over i kvarandre. Ein biografikan starte slik: «Han heitte Mustafa ibnUmar ibn …,» og slik kan ein fortsettemed fleire ledd tilbake så langt ein kankomme, ei halv side eller meir, tilbaketil profeten. Til vanlig blir likevel berredei første to-tre ledda nytta. Dei to

23S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

viktigaste arabiske biografiske leksi-kona i dag bruker berre farsnamna tilå sortere personane etter, sjølv omandre namn er meir kjente. Det eineleksikonet tar inn så mange ledd somtrengs for å skilje to personar, vanlig-vis opp til fire ledd. Det andre brukerberre to, eigennamn og farsnamn, ogsorterer vidare etter dødsår.

Sonenamn: kunyaI tillegg til dette eigennamnet kan einperson ha eitt eller fleire deskriptivenamn. Vi møtte to hos vår mann Abual-Abbas al-Ara’ishi.

Det første av dei er teknisk sett detmotsette av ’son av’, nemlig Abu ’fartil’ eller Umm ’mor til’ med eigennamntil son eller dotter etter: Abu Mu-hammad, Umm Salim. Dette sonenamn-et, kunya, kan vere heilt konkret: Nårein mann får ein son og kallar hanUmar, kan han sjølv bli heitande AbuUmar. Det blir altså ein slags indikatorpå at ein har nådd eit nytt stadium ilivssyklusen.

Men slike abu-namn kan også fåvidare bruk. Vi nemnte at ein som hei-ter Ahmad, ofte blir tillagt kunya-nam-net Abu al-Abbas, far til al-Abbas, uan-sett om han har ein son med det nam-net eller noen son i det heile. Det er eitav fleire stereotype kunya-namn der eiteigennamn blir knytt til eit bestemtsonenamn. Dei som heiter Muhammad,får ofte tilnamnet Abu Allah, Abd Allahosv.

Namnet kan også brukas figurativtog bli knytt til eit omgrep i staden foreit sonenamn. Det møter vi alt i nam-net til den første kalifen, Abu Bakr,som trulig betyr ’far til ein ungdom’.Han hadde trulig eit anna ism (Abd

Allah og Atiq er nemnt i noen kjelder),men det er gløymt, og Abu Bakr ergjennom han nå blitt eit eigennamn,eit ism i seg sjølv. I moderne tid har slikeabu-namn også blitt brukt som dekk-namn, spesielt i den palestinske geril-jaen. Der har alle PLO-leiarane eit dek-knamn som består av Abu med eit kri-gersk eller mobiliserande tillegg: AbuJihad, Abu Iyad (far til styrken), AbuNidal (far til kampen) osv. Yasir Arafatgår framleis ofte under namnet Abu al-Ammar, som viser til «den byggandeog sterke i trua», mens den nye stats-ministeren Mahmoud Abbas også heiterAbu Mazin ’han som går den strakevegen’.

Beskrivande namn: nisbaAbu-namnet kan altså variere ogbeskrive ein tilstand i tillegg til detkonkrete. Enda meir beskrivande erden kanskje mest produktive delen avnamnet, som blir kalla nisba. Det kanvi omsette med ’forholdsnamn’, detsom viser kvar personen kjem frå ellerhører heime, kva han står i forhold til.Grammatisk er desse namna adjektiv,dei står alltid i bestemt form (med al-)og har suffikset lang -i.

Det kan t.d. vise til kva by eller landpersonen kjem frå: al-Baghdadi kjemfrå Bagdad, al-Dimashqi frå Damaskus.Vi kunne seie ’bagdadaren’ og ’da-maskusaren’ på norsk. Vi bruker hososs det same i ’nasarearen’, og dette,al-Nasrani, er også eit arabisk namn påJesus. Men det kan i tillegg vere namnpå ein som følgjer Jesus, og er eit van-lig ord for ’kristne’.

Slike forholdsnamn kan også visetil kva stamme ein kjem frå: al-Kindihar opphav i kindastammen, eller dei

24 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

kan vise til religiøs tilknyting: al-Qadirihøyrer til det islamske qadiriya-bror-skapet, al-Nusayri til denne greina avshi’a-islam. Ein person kan ha ingen,ein eller mange nisbaer, og det er ikkjealltid dei same som blir brukt omsame personen. I biografiske leksikakan vi sjå at ein person står somAhmad ibn Umar al-Kindi al-Baghdadiaslan al-Dimashqi maqaman al-Istanbuliwafa’an’. Orda mellom namna betyr’av fødsel’, ’i bustad’, ’ved død’. Hanvar fødd i Bagdad, budde i Damaskusog dødde i Istanbul. Beskrivinga avlivsløpet sklir inn i namnet utan tyde-lig overgang. For så vidt kunne kvasom helst av desse forholdsnamna blibrukt som namn på personen, og hankan ha blitt omtalt som Ibn Umar al-Dimashqi da han budde der, eller kan-skje helst etter at han hadde flytta tilneste plass: han som ’kom hit fråDamaskus’. Men i ei bok om islamskteologi kan han godt bli omtalt somAhmad ibn Umar al-Qadiri.

Nisbaer er den langt vanligastemåten å lage ’beskrivingar’ av ein per-son til eit namn på, men det fins ogsåandre, som f.eks. profesjonsnamn, avtypen al-Attar (parfymeseljar) og al-Zajjaj (glasmeister), eller honnørord,eit slikt som presidenten i Syria harfått: al-Assad (løva). Eller personar kanfå namn som kanskje ikkje er så ære-fulle: al-Majdhub (den åndebesette el-ler sinnssjuke). Ein vel ikkje sjølv detnamnet ein – og kanskje etterkommar-ane (Ibn al-Majdhub) – blir kjent under.

I mellomalderen hadde ein del sul-tanar ein tendens til å ta tronenamnsom inneheldt eit program: Izz al-Din’religionsbeskyttar’, Nur al-Din ’lys forreligionen’, Sayf al-Dawla ’statens sverd’,

Mujib al-Rahman ’han som svarar påGuds kall’. Mange av desse har sein-are glidd inn i språket som ism, eigen-namn, på line med Abd al-Rahman ogandre som dei liknar på grammatisk.Men teknisk er dei forskjellige, deikom i tillegg til personens ism.

Det er heller ikkje alltid lett å vitenår eit namn er fysisk beskrivande, ognår det er brukt i overført betydning.Den kjende historikaren Ibn Khaldunskulle etter namnet vere son av einmann Khaldun. Men Khaldun er eit fleir-talsord, ikkje eit eigennamn. Det er irealiteten ein stamme, og han kunnelike godt vore kalle al-Khalduni, ’khal-dunaren’ med adjektivforma. Også dettefinn vi i tidlige kjelder; same personenkan av og til bli kalla Ibn Fulan, av ogtil al-Fulani.

Namn og kjelderDette gir inntrykk av kaotiske forhold.Realiteten er ikkje fullt så ille. Alledesse ulike namneformene er somnemnt kjelder som eit namn kan kom-poneras ut frå. Berre noen få av dei vili realiteten bli brukt om kvar enkeltperson, og mange menneske vil truligberre gå under eigennamn og fars-namn eller ein annan fast kombinasjonheile livet. Men det mest vanlige vilnok likevel vere at personar skifter utnoen delar av namnet eller er kjentunder ulike nemningar opp gjennomlivet, og dess meir han flytter på segeller opptrer i ulike samanhengar, dessstørre variasjon vil det vere.

I moderne tid har dette klassiskesystemet gått gjennom ulike endring-ar, på same måte som gardsnamn ogfarsnamn er blitt til «familienamn» ivårt samfunn. Noen prominente fami-

25S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

liar begynte alt tidlig å bruke slikefamilienamn. Vi finn fram til i dagfamiliane al-Iraqi og al-Siqilli i Ma-rokko. Forfedra deira flytta frå Irak ogSicilia på 900-talet og 1000-talet, mennamna vart bevart fordi det hadde sta-tus (men ikkje alle individa i familienbrukte det nødvendigvis). Dette harbegynt å bli meir vanlig i vår tid. EinUmar, son av Ali Muhammad [Ali ibnMuhammad] kan, i staden for å kalleseg Umar [ibn] Ali på klassisk vis skri-ve seg for Umar Muhammad. Det sistegår dermed over frå å vere eit fars-

namn til å bli eit etternamn og familie-namn.

Det er spesielt emigrasjon og kontak-ten med vestlige system som legg press iretning av å velje eitt namneelementsom ’etternamn’. Ein slik overgang erikkje utan problem, og det hjelper litenår tilfeldig transkripsjon til latinskskrift kjem i tillegg, når det i eitt pa-pir står Ziaurrehman og i eit anna Al-Rahman, Diya for same namnet. Derforer det ofte lurt å prøve å finne ut kvasom ’eigentlig’ står, ved å sjå litt nærarepå kva type namn ein har å gjere med.

26 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Kultur- og kyrkjedepartementet hartilsett Sylfest Lomheim som direktørfor den nye institusjonen som skalavløysa Norsk språkråd. Institusjonener førebels omtala som eit kompetan-sesenter for norsk språk. Sylfest Lom-heim er fødd i 1945. Han er utdannafilolog ved Universitetet i Oslo mednorsk som hovudfag. Han er tilsettved Høgskolen i Agder, der han haromsetjingsteori og omsetjingsutdan-ning som spesialområde. Dei siste tjueåra har han hatt fleire fagleg-admi-nistrative og politiske verv, mellomanna som rektor ved distriktshøgskol-en i Kristiansand frå 1987 til 1992.Sylfest Lomheim har i mange år voreknytt til NRK, både som språkkonsu-

lent og programmedarbeidar, og ermellom anna kjend frå programmetSpråkteigen. Han har publisert fleirebøker og artiklar om språklege ogspråkpolitiske spørsmål. Den nyeinstitusjonen som Lomheim blir leiarfor, skal etablerast gjennom omdan-ning av Norsk språkråd. Lomheimbyrjar i stillinga 1. januar 2004, menhar alt frå i haust vore med i arbeidetmed å greia ut korleis den nye institu-sjonen skal innrettast. Departementetvil koma tilbake til Stortinget meddette spørsmålet i 2004. Inntil den nyeinstitusjonen er formelt etablert, vildirektøren vera leiar for sekretariatet iNorsk språkråd.

Sylfest Lomheim direktør ved nytt kompetansesenter for norsk språk

URDU ER Pakistans nasjonalspråk ogdet dominerende språket i pakis-

tansk presse, radio og TV, men på settog vis er urdu ikke noe pakistanskspråk. Det finnes intet egentlig urdu-talende område i Pakistan, og bare enliten minoritet av befolkningen i lan-det har urdu som morsmål. Hva er daurdu egentlig for et språk? Dersomman slår opp i et leksikon under urdu,vil man få vite at urdu tilhører denindoariske gren av de indoeuropeiskespråk, at det ikke bare er Pakistansnasjonalspråk, men også ett av Indiasnitten offisielle språk, og at det i 1996ble talt av 54 584 000 mennesker. Dissetilsynelatende eksakte opplysninger eri virkeligheten temmelig intetsigendeog misvisende. På den ene side kandet neppe være tvil om at den urduensom det undervises i på skoler og uni-versiteter i Pakistan og India, er mors-mål for langt færre enn 54 millionermennesker. På den annen side forståsenkel talt urdu sikkert av langt over500 millioner mennesker.

Hvis man vil gjøre seg et begrep omhva betegnelsen urdu egentlig dekker,blir man nødt til å se litt nærmere påspråkets historie. Gjennom hele mid-delalderen og til engelskmennene erob-ret India var størsteparten av Nord-India under muslimsk herredømme.De aller fleste av de muslimske her-

skerne var av tyrkisk eller persiskavstamning, og deres administrasjons-språk var persisk. Herskerne betegnetunder ett de forskjellige indiske språksom undersåttene snakket, som hindi,et persisk ord som rett og slett betyr«indisk».

Persiske og arabiske lånordBlant de mange muslimske fyrstenevar sultanene i Delhi de viktigste, ogunder stormogulenes dynasti (1526–1858) ble Delhi hovedstad for hele Sør-India. Den varianten av «hindi» (= in-disk) som ble talt i hovedstaden, had-de naturligvis særlig stor prestisje, ogetter hvert fikk den status som fellesstandardspråk for de mer eller mindrenær beslektede dialektene som ble taltfra Panjab i vest til Bihar i øst, samtutenfor dette området i garnisonsbyersom f.eks. Haidarabad (Hyderabad) iSør-India. På 1700-tallet hadde Delhi-dialekten blitt handels- og samkvems-språk (lingua franca) ikke bare i heleSør-Asia, men også i havnebyene rundtIndiahavet: Aden, Zanzibar m.fl. Sam-tidig innsnevret ordet hindi sin betyd-ning til bare å betegne det fellesindiskelingua franca, som var basert på Delhi-dialekten.

Opp gjennom middelalderen haddeden muslimske overklassens språk værtpersisk (og delvis også tyrkisk), og det

27S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Om språkforholdene i Pakistan IUrdu, Pakistans nasjonalspråk

FINN THIESEN

hadde funnet sted en stadig innvand-ring av persisktalende muslimer fraIran og Sentral-Asia. Men etter en sistestor innvandringsbølge i første halv-del av 1500-tallet opphørte samkvem-met mellom Iran og den muslimskeoverklassen i India, som etter hvertgikk over til å bruke hindi som tale-språk, mens persisk fortsatt fungertesom skriftspråk. Omkring år 1600 be-gynte man også å skrive hindi, og tildette formål brukte man, akkurat sompå persisk, arabisk skrift. Etter hvertvokste det også frem en rik litteratur(som vi i dag kaller den klassiske ur-dulitteraturen). Til sist hadde hindinesten helt fortrengt persisk som kul-tur- og skriftspråk for den muslimskeoverklassen i Sør-Asia. Man kan si atden muslimske eliten fortsatte de per-siske litterære tradisjonene, men på etindisk språk. En av konsekvensene varat hindi, som i utgangspunktet haddevært et rent indisk språk, ble stapp-fullt med persiske og arabiske låneord.

Hinduiseringen av hindiOmkring år 1800 oppstod det en beveg-else blant hinduene for å hinduiserehindi. Språket skulle skrives med deninnfødte devanagariskriften, og demange persiske og arabiske lånordeneskulle erstattes med ord tatt fra san-skrit, Sør-Asias klassiske oldtidsspråk.Godt hjulpet på vei av engelskmen-nene førte denne bevegelsen til frem-veksten av det språket som i dag be-tegnes med ordet hindi. Den muslimskevarianten av språket fikk etter hvertbetegnelsen urdu, en forkortelse avzabân-e urdu-e mu‘allâ, som egentlig be-tydde «språket ved stormogulens hoff».Hindi var på denne måten blitt kløvd i

to: hindi skrevet med indisk skrift sombærer av hindukulturen, og urdu skre-vet med arabisk skrift som bærer avmuslimkulturen.

Urdu og hindi har (bortsett fra heltuvesentlige detaljer) felles gramma-tikk, felles lydsystem og felles basaltordforråd. Derimot er den religiøse,litterære og til dels også den teknisketerminologien meget forskjellig. Derforer urdu og hindi på noen nivåer så likeat man vanskelig kan høre forskjell påde to språkene, mens de på andrenivåer er så forskjellige at de må kallesinnbyrdes uforståelige. Samtidig snak-ker de fleste innfødte verken ren urdueller ren hindi, men heller en mellom-form mellom de to språkene. Dettegjelder særlig hinduene i India, somofte kombinerer et nokså puristiskhindi skriftspråk med et talespråk somstår standardurdu nærmere enn stan-dardhindi.

Da Pakistan og India ble selvstendigei 1947, omfattet urdu og hindi hele den nåværende indiske delstaten UttarPradesh samt deler av nabodelstatene.Dessuten ble urdu oppfattet som felleskulturspråk for alle Sør-Asias muslim-er, mens en enklere variant av urduunder betegnelsen hindustani ble bruktsom lingua franca på lavere nivå derengelsk ble brukt på høyere nivå.

Urdu har sitt opphav i IndiaSelv om det egentlige urdu- (og hindi-)talende området lå i India og ikke iPakistan, gjorde Pakistan likevel urdutil sitt nasjonalspråk fordi det gikk forå være de sørasiatiske muslimenes fel-les kulturspråk. Pakistan var nemligtenkt som alle sørasiatiske muslimersfelles hjemland. Frem til 1971 innvand-

28 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

ret det ca. 3 000 000 urdutalende mus-limer fra India til Pakistan. De kallesmuhâjir og bor hovedsakelig i Karachi.Sammen med sine etterkommereutgjør de den lille urdutalende minori-teten i dagens Pakistan. Den best kjentemuhâjir er uten tvil landets diktator,Parvez Musharraf, den eneste muhâjirsom noen gang har vært stats- ellerregjeringssjef i Pakistan. Omtrent totredjedeler av Pakistans befolkning harpanjabi som morsmål. Imidlertid bru-ker de fleste av dem ikke panjabi, menurdu som sitt skriftspråk, og en del avdem oppfatter faktisk urdu som sittførstespråk selv om de trolig snakkerpanjabi seg imellom. Antall personer iPakistan som enten har urdu sommorsmål, eller som oppfatter det somsitt førstespråk, også uten egentlig åha det til morsmål, må ligge i nærhet-en av 12 millioner. Det må antas atmer enn 90 % av befolkningen i Paki-stan forstår urdu. På grunn av denuklare og flytende grensen mellomurdu og hindi i India blir det heller vil-kårlig hvor mange urdutalende manvil regne med totalt. Det som står fast,er at urdu forstås av langt over 500millioner mennesker.

Panjabi er morsmål for de flesteI Norge finnes det ca. 25 000 innvand-rere fra Pakistan. De aller fleste avdem har panjabi som morsmål. Like-vel oppfatter en stor del av dem urdusom sitt førstespråk. Den såkalte mors-målsundervisning som deres barn fikki norske skoler, var urduundervisning.NRKs programmer for pakistanere erpå urdu, og det er urdu deres barnlærer i moskeene (i tillegg til å lære ålese Koranen).

Urdu er som nevnt stappfullt medpersiske og arabiske lånord og skrivesmed arabisk skrift. Derfor tror mangeurdutalende at språket ikke er noeindisk språk, men beslektet med per-sisk og arabisk. I virkeligheten tilhørerurdu den indoariske grenen av de indo-europeiske språkene og er således nærbeslektet med nordindiske språk sombengali, marathi, gujarati, panjabi ogsindhi m.fl. og stammer akkurat somdem fra talespråksvarianter av det gam-melindiske språket sanskrit. Språketer følgelig en fjern slektning av norsk,og slektskapet kan fortsatt fornemmesher og der, f. eks. i tallene fra en til ti,som på urdu lyder: êk, do, tîn, câr, pânc,che, sât, âTh, nau, das.

Lydsystemet i urdu har få vokaler,men mange konsonanter, således hele8 t-lyder: t, T, th, Th, d, D, dh, Dh. [Storebokstaver betegner her retroflekse kon-sonanter som vi kjenner fra norske ordsom (en) bart og burde.] For å holde alledisse atskilt kreves det en meget nøy-aktig artikulasjon av konsonantene,noe som bidrar til å gi språket den me-talliske klangen som også kan høres iengelsk uttalt med urduaksent. Ord-ene er som regel korte, og ofte harurdu et separat ord for hvert enkeltmorfem der de fleste andre språk harlengre ord som kombinerer flere mor-femer. Formlæren er enkel med få for-mer og nesten ingen uregelmessighet-er. Til gjengjeld er syntaksen kompli-sert. Særlig finnes det en rikdom avsammensatte verbalformer som på denene siden gjør urdu til et nyanserikt,uttrykksfullt og presist språk, mensamtidig gjør det til et vanskelig språkå lære for utlendinger. En annen van-skelighet for den som vil lære språket,

29S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

er at pronomen og verb skiller mellomhøflige, nøytrale og uhøflige (ellerfamiliære) former. I tillegg finnes deten rekke høflige verb som man kanbruke i stedet for det vanlige verbet,når man vil være utsøkt høflig. En rek-ke urdudyrenavn har gjennom Rud-yard Kiplings Jungelboken blitt kjent iVesten: hâthî «elefant», bhâlû (baloo)«bjørn», bandar log «apefolket», sher-ekhan «løve(kongen)» etc.

Urdu – et rikt litteraturspråkUrdu er et av Sør-Asias rikeste littera-turspråk. Den første litteraturen påurdu (som den gangen ble kalt hindi)oppstod blant nordindiske utvandreretil de muslimske sultanatene i Sør-India, og her utviklet den seg gjennomnoen hundre år før man omkring 1600begynte å skrive litteratur på urdu i deegentlig urdutalende områder i Nord-India. Urdudiktningen opplevde enrik blomstring ved stormogulenes hoffi Delhi og ved de lokale fyrstehoffene iLucknow og Rampur. 1800-tallets be-tydeligste sørasiatiske forfatter er utentvil Asadullah Khan Ghalib (1797–1869), hvis lyrikk er et lidenskapeligog veltalende opprør imot religionensog konvensjonenes tyranni. Mange avversene hans er blitt ordspråk i Indiaog Pakistan. Gjennom de seneste 100år har det utviklet seg en omfattende

prosalitteratur, og særlig novelle-kunsten er blitt ivrig dyrket. Mo-hammed Iqbal (1875–1938) var en tid-lig representant for den islamskerenessansen. Han er oversatt til mangespråk og oppfattes – med rette ellerurette – som Pakistans åndelige fader.En mer rabiat representant for denislamske renessansen var Abul AlaMawdudi (1903– 1979), som er over-satt til alle islamske litteraturspråk ogmange europeiske språk, således ogsåtil norsk.

Urdu – et truet språk i India ogPakistanTross sin store utbredelse må urdu idag betegnes som et truet språk. Urduer et av Indias nitten offisielle språk,men oppfattes likevel som «pakis-tansk» og blir ofte motarbeidet og sji-kanert av myndighetene i India. Lese-og skriveferdigheten i urdu er sterktfallende blant muslimene i India. IPakistan har urdu høystatus, menmangler det folkelige grunnlaget. Der-til kommer at eliten foretrekker en-gelsk fremfor urdu. Urdu kan såledessammenliknes med en praktfull tro-pisk blomst som sykner i India fordiden ikke får vann nok, mens den iPakistan står i en fornem vase påhedersplassen, men visner fordi denhar fått skåret av røttene sine.

30 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

PAKISTAN ER IKKE bare geografisk ogkulturelt, men også språklig et slags

mellomledd mellom India og den vest-lige delen av Asia. I middelalderen såinderne på elven Indus, som flytergjennom Pakistan fra nord til sør, somIndias vestgrense, og fortsatt følgergrensen mellom indiske og iranskespråk denne elven. I Indusdalen og østfor den snakkes to nyindoariske språk,nemlig panjabi og sindhi, som er søster-språk til hindi og urdu. Vest for Indussnakkes to iranske språk, nemlig balut-sji og pashto, som er søsterspråk tilpersisk og kurdisk. Svarende til dissefire språkene er Pakistan inndelt i fireprovinser: Panjab, Sindh, Balutsjistanog Sarhad (tidligere North West Front-ier Province). Panjabi, sindhi og balut-sji snakkes, som navnene sier, i de treførstnevnte, mens pashto snakkes iSarhad.

Høyst eiendommelig er det at det ien enklave langt mot vest i Balutsji-stan snakkes et dravidisk språk, nem-lig brahui, som altså er et søsterspråktil tamil, som snakkes i Sør-India og påSri Lanka. I den pakistanske delen avKashmir (som strengt tatt ikke hørermed til Pakistan) snakkes det ikkebare en rekke iranske og indiske språk,men også tibetansk, og ved Hunza-elven lengst mot nord finnes det enliten minoritet på 75 000 mennesker

som snakker det gåtefulle burusjask-isk, et språk som trolig ikke er beslek-tet med noe annet språk i verden. Viskal nå se nærmere på de viktigstespråkene og begynner da med detstørste av dem, nemlig panjabi.

Panjabi i Pakistan og IndiaPanjabi er ikke bare morsmål for totredjedeler av Pakistans ca. 140 million-er innbyggere, men snakkes også avca. 25 millioner panjabere i India, isæri delstaten Panjab, samt av et stadigvoksende antall innvandrere i Vest-Europa og Nord-Amerika. Panjabi-skriftspråket, som er basert på dialekt-en i byene Lahore i Pakistan og Amrit-sar i India, dyrkes ivrig i India, der deter offisielt språk i delstaten Panjab, ogskrives der med et eget, indisk, alfa-bet. I Pakistan skrives panjabi, i dengrad det overhodet skrives, med ara-bisk skrift. Det forbløffende er nemligat panjabi, språket til den dominerendebefolkningsgruppen i Pakistan, ikke harnoen offisiell status i landet, ikke læresi skolene og praktisk talt ikke brukessom skriftspråk. Det har en viss, be-grenset anvendelse i radio og tv, derpanjabifarser er meget populære.

Man skulle ventet at det fantes enspråkbevegelse for panjabi i Pakistansom agiterte for å gjøre panjabi til offi-sielt språk, innføre det som skole-

31S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Om språkforholdene i Pakistan IIPakistans regional- og lokalspråk

FINN THIESEN

språk, gi det tilbake den status som lit-teraturspråk som det hadde i senmid-delalderen, osv. En slik bevegelse fin-nes da også, men den er så ubetydeligog har så liten oppslutning at mannesten kan se bort fra den. En av årsa-kene til dette kan være at språket stårurdu så nær at det ikke er noe størreproblem for panjaberne å tilegne segog bruke urdu som formelt språk. Jeghar også hørt si at dette er en del avpanjabernes strategi for å dominereresten av landet. Hvis man haddeprøvd å gjøre panjabi til Pakistansnasjonalspråk, ville det blitt oppfattetsom urettferdig og undertrykkende.Da satser man i stedet på urdu, somstår panjabi langt nærmere enn deøvrige pakistanske språkene. Jeg trorikke mye på den forklaringen, mensynes likevel den bør nevnes.

Forskjeller mellom panjabi og urduForskjellen mellom panjabi og urdu eri samme størrelsesorden som mellomdansk og skikkelig norsk landsmål,kanskje litt større. Karakteristisk forpanjabi er at det har erstattet de stem-te aspirerte klusiler bh, dh, gh etc., somvi finner i urdu og de fleste andre ny-indoariske språk, med ustemte uaspi-rerte klusiler p, t, k etc., fulgt av enbestemt tonebevegelse. Panjabi er alt-så et tonespråk, akkurat som norsk,noe som gjør det lettere for de paki-stanske innvandrerne å tilegne segden norske uttalen. Også den berykte-de tjukke l finnes i panjabi (og også iurdu). For øvrig er panjabi et arkaiskspråk som har bevart en del konso-nantgrupper som er forsvunnet i urduog andre nyindoariske språk, liksomdet har bevart mange gamle sanskrit-

ord. Således er sanskritordet for«sønn» putra blitt erstattet med beTa iurdu og hindi, men heter puttar påpanjabi.

Dialektforskjellene er store innenforpanjabi. Meget avvikende er siraiki,som har en del likheter med sindhi ogsnakkes av ca. 13 millioner menneskeri Sør-Panjab, rundt byene Multan ogBahawalpur. Etter disse byene kallesdialekten også multani eller bahawal-puri. Det finnes en meget aktiv siraiki-språkbevegelse, som arbeider for å fåsiraiki anerkjent som selvstendig språk,og det utgis en del bøker og tidsskrift-er på siraiki. Siraikis litterære tradisjon-er går tilbake til 1700-tallets sufidikt-ning. Også de nordvestlige panjabidia-lektene avviker sterkt fra standardLahore-panjabi, så sterkt at lingvistergjerne klassifiserer dem som et separatspråk med betegnelsen «lahnda», mendet er neppe mange lahndatalende somkjenner denne betegnelsen. Den mestavvikende av nordvestdialektene erhindko, som snakkes av ca. 3 millionermennesker og ofte betraktes som etseparat språk.

Innen jeg forlater panjabi, vil jeggjerne begrunne stavemåtene Panjab ogpanjabi (i stedet for Punjab og punjabi).Den korte a-vokalen i nyindoariskespråk som urdu og panjabi er megetforskjellig fra de vokalene som beteg-nes med bokstaven a i engelske ord somhat, hate og half, men likner noe på denlyden som betegnes med bokstaven u iet ord som butter. Det var dette somledet engelskmennene til å gjengi denkorte a-en i indiske ord og navn medbokstaven u. Etter at India og Pakistanblev selvstendige i 1947, er denne mis-visende skrivemåten i det store og

32 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

hele forsvunnet. Pushtu, Jubbulpore, Jul-lundur og Putna skrives i dag pashto,Jabalpur, Jalandhar og Patna, og selv enså hevdvunnen stavemåte som Cal-cutta er i ferd med å vike plassen forKolkata.

Sindhi er nest størstDet neststørste av de pakistanske språk-ene er sindhi, som tales av ca. 12 % avbefolkningen, nesten alle i provinsenSindh. Sindhi er et formrikt språk medmange arkaiske trekk. Det skrives meden egen variant av den arabiske skriftenmed mange diakritiske tegn. Språketslitterære tradisjoner går tilbake til 1500-tallet, og litteraturens største navn erAbdul Latif Bhitshah (1689–1752). I mot-setning til panjaberne har sindherneen meget velutviklet språkbevissthet,og sindhi er det eneste av Pakistanslokalspråk som har en moderne litte-ratur av større betydning. Som i restenav Pakistan er skolespråket urdu, menmotstanden mot urdu er sterk, ogsindherne har fått trumfet igjennomsindhi som obligatorisk skolefag påalle klassetrinn i alle skoler i provins-en. Sindhi betyr egentlig «språket somsnakkes ved Indus». Sindh er nemlig in-dernes betegnelsen på Indus. Også nav-net India stammer fra denne kilden.

Pashto og balutsji er iranske språkBåde Pakistans tredje- og fjerdestørstespråk, pashto og balutsji, er iranskespråk og tilhører altså samme gren avde indoeuropeiske språkene som per-sisk, kurdisk og ossetisk (i Kaukasus).Pashto tales av ca. 10 % av befolkning-en, hovedsakelig i Sarhadprovinsen.Dessuten tales språket av knapt halv-delen av befolkningen i Afghanistan,

der det er offisielt språk. Det er storedialektforskjeller innenfor pashto. I dedialektene som snakkes i Sarhad, utta-les selve ordet pashto som pakhto, ogdisse dialektene kalles derfor underett for pakhto. [kh betegner her en velarspirant som ch i tysk Bach; i det inter-nasjonale fonetiske alfabet skrives den-ne lyden x.] En pashtotalende afgha-ner betegnes som en pashtuner, mensen pakhtotalende pakistaner betegnessom en pakhtuner. På urdu betegnesbegge med ordet paThân, et ord somen del nordmenn vil kjenne igjen fraNorsk Pathanmisjon. Blant pakhtuner-ne/pathanerne fins det en uavhengig-hetsbevegelse som kaller den staten deønsker å opprette, Pakhtunistan. Be-vegelsen har imidlertid ikke noen sær-lig stor oppslutning, idet pathanerneslojalitet først og fremst retter seg motstammen og klanen, og det er oftesterkt fiendskap stammene imellom.Pashto er et litteraturspråk med skrift-lige tradisjoner tilbake til 1500-tallet.Best kjent i Vesten er den store, patriot-iske dikteren Khushal Khan Khattak(1613–1689), mens de selv foretrekkerde inderlige religiøse diktene til Abdur Rahman Baba (1653–1711). Folke-litteraturen er rik. Spesiell grunn erdet til å nevne de særpregede tappa-diktene, anonyme dikt på halvannenlinje som i streng bunden form fortel-ler en avsluttet historie. De fleste tap-padikt sies å være forfattet av kvinner.Pashto går for å være et meget vanske-lig språk å lære, og artikkelens forfatter,som selv i sin ungdom gjorde et parforgjeves forsøk, kan bekrefte dette.

Pakistans fjerdestørste språk (forut-satt at vi ikke teller siraiki som et selv-stendig språk) er balutsji, som tales av

33S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

ca. 6 millioner mennesker i det tynt be-folkede Balutsjistan, som er delt mel-lom Iran og Pakistan. I den pakistanskedelen bor det godt og vel 4 millionerbalutsjitalende, altså ca. 3 % av be-folkningen i Pakistan. Balutsji skrivesmed det arabiske alfabetet, men be-nyttes ikke mye som skriftspråk. Lit-teraturen består mest av poesi: helte-dikt og kjærlighetslyrikk. Helt til nylighar prosaen begrenset seg til folke-eventyr.

Panjabi, sindhi, pashto og balutsjihar status som pakistanske regional-språk. Det betyr i praksis at det sendespå disse språkene fra de pakistanskeradio- og tv-stasjonene. I skolene iSindh er sindhi, som tidligere nevnt,obligatorisk skolefag på alle klasse-trinn. I Sarhad og Balutsjistan er hen-holdsvis pashto og balutsji valgfrittskolefag. Panjabi undervises det ikke ipå skolene i Pakistan, men det ermulig å studere middelalderlitteraturpå panjabi ved noen universiteter.

Eliten foretrekker engelskViktigere enn alle de nevnte språkeneer på sett og vis engelsk, som er detspråket eliten foretrekker. Alle som pånoen måte kan ha råd til det, lar barnasine gå på engelskspråklige privatsko-ler. Det gir status å abonnere på engel-ske aviser. Høyere stillinger innenforstats- og provinsadministrasjonen fårman ikke uten å beherske engelsk. Nårman reiser i Pakistan, ser man overaltmaleriske skilt på noe som man i sinuvitenhet tror er urdu. Den dagen manfår lært seg urdu, oppdager man atmer enn 90 % av disse skiltene er skre-vet på engelsk, men med urdualfa-betet.

Mange små minoritetsspråkI tillegg til disse språkene finnes det enrekke små minoritetsspråk. Det størsteav dem, og det eneste dravidiske språ-ket utenfor Sør-India og Sri-Lanka, erbrahui, som snakkes av knapt 1 milli-on mennesker i Balutsjistan, særlig iområdet rundt Kalât. Brahui skrivesmed det arabiske alfabetet, men harikke noen litterær tradisjon. Tilstede-værelsen av dette dravidiske språketså langt mot vest tyder på at dravidis-ke språk i forhistorisk tid har vært taltover hele Sør-Asia.

I fjellområdene lengst mot nord, iden pakistanske delen av Kashmir,snakker ca. 250 000 mennesker khowar,mens ca. 200 000 snakker shina. Disse tospråkene klassifiseres sammen medkashmiri (som bare tales i Srinagardaleni den indiske delen av Kashmir,) somdardiske språk. De fleste språkforskeremener at de dardiske språkene utgjøren avvikende gren av de nyindoariskespråkene, mens enkelte vil klassifiseredem som en selvstendig gren av deindoeuropeiske språkene, en mellom-form mellom den iranske og den indo-ariske grenen. Den norske professorenGeorg Morgenstierne (1892–1978) varen av verdens fremste utforskere avdisse språkene. Professor Ruth Schmidtved Universitetet i Oslo er en av ver-dens meget få shinaspesialister.

Mot grensen til Tibet snakker ca.400 000 mennesker balti eller baltistansk,en vesttibetansk dialekt som avvikersterkt fra standardtibetansk. Hertilkommer en rekke meget små nyindo-ariske, dardiske og iranske minoritets-språk. Ifølge Languages of the WorldEthnologue snakkes det i alt intet mind-re enn 50 språk i Pakistan.

34 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

EN AV DE STØRSTE spillefilmene somnoen gang er laget i Tyrkia, hadde

premiere i år. Den handler om hettittene,et folk som hadde sin storhetstid mellom1660 og 1190 f.Kr., og som snakket etindoeuropeisk språk. Faktisk snakkerman litt hettittisk i denne filmen, en delsetninger som er satt sammen av eksper-ter i hettittologi, en vitenskapsgren somdyrkes ved atskillige universiteter iVesten. Språket er en gullgruve for for-ståelsen av den store språkgruppen viselv utgjør en ørliten del av.

Hettittisk er bare ett av de tallrikespråk som gjennom tidene er blitt talt avfolk i det området som i dag utgjøres avnasjonalstaten Tyrkia, et område 2,4ganger Norges størrelse. Det dreier segom en stor halvøy, også kalt Anatolia (fradet greske ordet for «soloppgang»),omgitt av Svartehavet i nord, Egeer-havet i vest og Middelhavet i sør. VedBosporus ligger Istanbul, en kosmopoli-tisk by som har forvaltet fire kulturerog fem språk. Området som nord forMarmarahavet strekker seg mot Balkan-statene Hellas og Bulgaria, utgjør densåkalt europeiske delen av Tyrkia. I til-legg kommer de fjellendte landmassenesom folder seg ut mot befolkningsmo-saikken Kaukasus i nordøst, persisk kul-tur i øst og Mesopotamia med de nåvær-ende arabiske landene Syria og Irak isørøst. I samme retning renner Eufrat og

Tigris, historisk sett gjennom høykultur-er som sammen med Palestina i det øst-lige Middelhavet og Hellas som nær-meste nabo i vest utgjør arnestedene forvår vestlige kultur slik vi oppfatter dengjennom kristendom og renessanse.

Kulturer har kommet og gått i Ana-tolia. Og kulturer innebærer språk.Språk kan aldri sees isolert. Enkeltespråk utvikler seg til kommunika-sjonsspråk for store riker – selv om etrike ikke nødvendigvis har en befolk-ning som i utgangspunktet snakkerdette språket. Man kan ha snakket ettspråk og skrevet et helt annet, et for-hold som tidligere var langt mer ut-bredt enn vi gjerne forestiller oss i dag.

Gresk språk kom til Anatolia medgreske kolonister i klassisk tid og eksi-sterte side om side med diverse lokalespråk som vi har en høyst mangelfullforståelse av. Både den klassiske histo-rikeren Herodot (484–420 f.Kr.) og his-torikere i Bysants (330–1453 e.Kr.)betrakter alt annet enn gresk språksom uartikulert og barbarisk. Vi ståroverfor en språklig-kulturell arrogansesom oppstår der et språk befinner seg i en absolutt monopolsituasjon. Pres-tisjespråket blir lært, mens de egentligemorsmålene blir fullstendig neglisjert– og historien tier om dem i ettertid.Språkskifte med slike premisser må haskjedd mange ganger i Anatolia.

35S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Språk og identitet i Tyrkia

EGIL THEE DANIELSEN

KreoliseringDe genrene av gresk som Vest-Europavar blitt kjent med gjennom renessan-sen, utgjorde forfinete kunstspråk somikke hadde noen mulighet for å slåigjennom i en større målestokk enn iden klassiske bystaten. Men daAleksander den store (356–323 f.Kr.) laAnatolia, Persia og mer til under sineføtter, lå det i kortene at de stedligebarbarene måtte lære gresk. Det gjordede for så vidt, men resultatet ble vel-dig forskjellig fra hva Aleksander had-de lært av sin lærer Aristoteles.

Samme prosess skjedde på Haitida afrikanske slaver skulle lærefransk. Afrikanerne blandet inn sinegen forståelse av hva fransk var, ogskapte et fundamentalt nytt språk.Denne prosessen kalles for kreolise-ring, og resultatet er ofte et språk medlav prestisje. Det interessante i detgreske tilfellet er at takket være kreo-liseringen av gresk kunne greskenbrukes som lingua franca, i praksissom allment kommunikasjonsspråkover enorme områder. Det var dettesom banet veien for spredning avkristendommen. Nytestamentet bleskrevet på (kreolisert!) gresk i stedetfor på arameisk, det språket Jesussnakket. Dermed ble innholdet (ellerbudskapet) forstått av den intellektu-elle eliten fra Roma til Antiokia. Dehadde alle lært gresk.

Språk og religionEn moderne arameisk dialekt tales forøvrig i en del landsbyer i det sentraleog sørlige Tyrkia, men de fleste såkalteassyrere skal i dag være bosatt iSverige, hvor svenskene har stått påhodet for å gi dem et nytt skriftspråk.

Nå hadde riktignok disse representan-tene for en urgammel gren av Øst-kirken sitt eget liturgiske språk, klas-sisk arameisk, skrevet med et spesieltalfabet, og de ville ha seg frabedt åskrive sin moderne dialekt med latin-skrift. Deres skriftspråk var tyrkisk,men slikt stemmer jo dårlig med vårebegreper om en sammenheng mellomspråk og religion.

Innpodet med samme type oppfat-ninger – det er ikke alltid vi i Vestenforstår hva som er best for andre – kanman spørre seg hva vi ville ha gjortdersom de tidligere tallrike karamanli-des, tyrkisktalende gresk-ortodokse iAnatolia, som hadde sin bibel skrevetpå tyrkisk med greske bokstaver, had-de søkt tilflukt hos oss i forbindelsemed befolkningsutvekslingen mellomTyrkia og Hellas i 1923. Ville vi ha gittdem et tyrkisk skriftspråk med latin-ske bokstaver og således kommetAtatürk i forkjøpet med alfabetrefor-men av 1928, som nærmest fra den enedagen til andre forlangte at alle tyrke-re skulle slutte å skrive tyrkisk medarabiske bokstaver? Dette var å snuopp ned på det nære forholdet someksisterer mellom alfabet og religioni denne del av verden. Kanskje vi vil-le ha gitt dem opplæring i osmansktyrkisk?

Og hvordan ville vi ha forholdt osstil eventuelle tyrkiske fremmedarbei-dere fra et område rett sørvest forVansjøen i Øst-Tyrkia hvor man snak-ker en arabisk dialekt? Gitt dem opp-læring i klassisk arabisk? På bakgrunnav det faktum at moderne arabiskedialekter ikke eksisterer som nasjonaltskriftspråk noe sted, ville et nyttskriftspråk med latinske bokstaver i

36 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

høyden ha akademisk interesse. Tyr-kernes egen strategi med disse men-neskene var å flytte dem vestover, slikat de kunne assimileres. Dette ble gjortpå 1930-tallet, men det tales fremdelesarabisk i området. Assyrere, karamanli-des og arabisktalende tyrkere – det finsmye etnisk snadder i republikkenTyrkia, som for 80 år siden nå i høstble grunnlagt på ruinene av detosmanske riket. Man gikk da fra etreligiøst statskonsept til et etnisk-sekulært. Verken arabere eller kurdere iAnatolia hadde det minste problemmed å tilhøre det osmanske riket, eiheller med å kjempe mot total parte-ring av «kolossen på leirføtter», somalle de tidligere stormaktene gikk innfor. De var jo alle muslimer, og an-grepene kom fra kristne nasjoner somEngland, Frankrike, Hellas, Italia,Russland og USA. Men å fortelle demi ettertid at de var tyrkere, var en merkomplisert prosess.

Kretisk gresk og pontisk greskMange nordmenn har vært i Side,Antalya, Bodrum eller Kusadası, mensvært få har observert at man ogsåsnakker gresk der. Det dreier seg ommuslimske kretere som snakker di-verse målfører fra Kreta slik man hørtedem for hundre år siden. Side gjen-oppsto faktisk som by etter at sultanenpå slutten av 1800-tallet ga flyktningerfra Kreta midler til å slå seg ned der.Igjen står man ut fra en moderne skan-dinavisk kontekst overfor «problemet»med et språk som «ikke passer» for demenneskene som taler det. Kreterneselv tar sitt språks ubønnhørlige ende-likt med knusende ro. De slår om tiltyrkisk så snart de beveger seg utenfor

den nære krets. Rimeligvis har detaldri vært snakk om å lage noe skrift-språk av kretisk gresk, og slett ikkemed greske bokstaver (som ville inne-bære en kristen markering). Jeg harimidlertid sett gamle brev skrevet pågresk med arabiske bokstaver, menortografien er i beste fall selvkompo-nert.

Også i noen få landsbyer i nærhetenav Trabzon (ved Svartehavet) snakkesdet pontisk gresk, nemlig blant etter-kommere etter folk som konverterte tilislam for et par hundre år siden, jf.samme fenomen på Kreta. Pontiskgresk (Pontos er det gammelgreskenavnet på Svartehavet) er uforståeligfor et gresk øre i Hellas, men i Nord-Hellas fins det kristne pontere som harbestrebet seg på å bevare dialekten. Deankom til Hellas med den sammebefolkningsutvekslingen som braktemuslimske kretere til Antalya.

Latinetterkommere og kaukasiskespråkKappadokia, hvor mang en norskturist har vandret omkring i underjor-diske boliger og kirker, ble romerskprovins allerede fra år 17 e.Kr., menlatin var aldri noe mer enn et adminis-trasjonsspråk der. Det hadde værtinteressant å vite hvilket språk desnakket der da goterne i år 264 foretoket plyndringstokt dit. Mange fattigemennesker hadde annammet kristen-dommen, og et ektepar som unngikk åbli solgt som slaver, kom til goterne iDacia (dagens Romania), hvor de blefrigitt. Ifølge tradisjonen var en sønne-sønn av dette ekteparet den gotiskeapostelen Wulfila (311–381), han somoversatte Bibelen til gotisk.

37S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Også i Bysants spilte latin en vesent-lig rolle som administrasjonsspråk helttil 700-tallet. Latin kan derfor betraktessom ett av de fem språkene somKonstantinopel/Istanbul har forvaltet.Det bysantinske riket var jo en forleng-else av Romerriket, men i øst var greskgrasrotspråket. Latin fikk derfor ingenmoderne oppfølging i Anatolia slik somf.eks. rumensk i romersk Dacia. Men enannen språklig etterkommer etter latinbør nevnes i sammenheng med etab-lerte språk i Tyrkia.

Etter at jødene ble kastet ut avSpania i 1492, fant de et fristed i detosmanske riket. I Istanbul fins detfremdeles en liten jødisk minoritet somsnakker ladino, populært kalt «jøde-spansk». Liksom den norskamerikans-ke professoren Einar Haugen (1906–1994) i sin tid studerte «ekte gud-brandsdalsmål» blant nordmenn iIowa, kan man i dag med stort utbyttestudere både kretiske dialekter «i fros-sen tilstand» og gammelspansk iTyrkia, dette laboratoriet for språkvit-ere og sosialantropologer.

For rundt 10 år siden ble det nord-vestkaukasiske språket ubykhisk er-klært utdødd. Opprinnelig hadde folksom talte dette språket, kommet fraflere landsbyer i Kaukasus, men pres-set fra det ortodokse Russland haddeført dem i eksil – igjen til det multiet-niske riket hvor talespråkene varlegio, mens skriftspråket var osmansk-tyrkisk, men hvor alle var muslimermed samme rettslige beskyttelse (enbeskyttelse som også visse ikke-musli-mer nøt godt av). Professor Hans Vogt(1903–1987) reiste i 1958 til Tyrkia forå studere ubykhisk, et språk med 80konsonanter og bare 3–4 vokaler.

Et par andre nordvestkaukasiskespråk kan fremdeles høres i Tyrkia, ogdenne språkgruppen har i den seneretid fått fornyet interesse gjennom tilsy-nelatende velfunderte teorier om athurrisk og urarteisk, språkene i de rike-ne som hadde makten i Anatolia mel-lom hettittene og grekerne, nettopphørte til denne språkgruppen. Undersørkaukasiske språk hører lasisk oggeorgisk, som begge er utbredt iNordøst-Tyrkia, og tsjerkessisk kanhøres i en rekke geografisk vidt for-skjellige landsbyer.

ArmenskArmenerne tilhører Østkirken og snak-ker et indoeuropeisk språk som harundergått betydelige forandringer gjen-nom århundrene. Mens klassisk ar-mensk har mye av den samme struk-turen som klassisk gresk, har modernearmensk utviklet seg i retning av tyr-kisk syntaks. Vi står altså overfor ennær symbiose mellom tyrkiske musli-mer og kristne armenere. I osmansktid ble da også armenerne ansett for åvære blant sultanens mest påliteligeundersåtter. Men da amerikanske mis-jonærer kom til Øst-Tyrkia på 1840-tal-let, primært for å omvende tyrkerne tilkristendommen, fant de fort ut at detikke lot seg gjøre. De bestrebet segderfor snarere på å konvertere arme-nerne fra deres urgamle variant avkristendommen til en mer moderneamerikansk protestantisk versjon. Sidenvi i Vesten har så gode forestillingerom andre folks ve og vel, var det ogsånaturlig at armenerne i øst fikk opplæ-ring i nasjonal frigjøring. Trusselen omen armensk stat støttet av det ortodok-se Russland, en stat som aldri ville

38 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

være liv laga med mindre den allierteseg med grekerne langs Svartehavetog de katolske armenerne ved Mid-delhavet, førte etter flere tiår medarmensk geriljavirksomhet til en tyr-kisk beslutning om å omplassere ar-menerne i øst til en annen del av detosmanske riket, nemlig sørover tilSyria. Denne folkeforflytningen skjed-de under svært vanskelige forhold i1915 og innebar i praksis endeliktet forarmensk språk i Øst-Tyrkia. I Istanbulfins det imidlertid stadig store meng-der kristne armenere. Her var det aldriaktuelt å omplassere dem. Armenere iIstanbul taler en litt annerledes dia-lekt, såkalt moderne vestarmensk. Denøstlige varianten er i dag å finne i Tyr-kias nabostat Armenia samt i Syria ogLibanon, for ikke å snakke om i USA,som i utgangspunktet skapte forutset-ningene for armenernes femtekolon-nestilling i Øst-Tyrkia. Frankrike harogså mottatt tallrike armenere.

Muslimer i Hellas, kristne i TyrkiaEn annen folkeforflytning av enormedimensjoner fant sted under langtbedre vilkår, nemlig organisert avFolkeforbundet. Etter at tyrkerne (ogderes nasjonale muslimske allierte)bokstavelig talt hadde kastet grekernepå havet som følge av det greske rag-narokket under felttoget i Lilleasia1919–1922, fikk Lausannekonferansenen varm potet i fanget. Fridtjof Nan-sen var blant dem som administrerteen tvungen utveksling av muslimer iHellas med ortodokse kristne i Tyrkia.Armensk språk hadde forsvunnet fraAnatolia få år i forveien. Nå forsvantogså utallige greske dialekter, mangeav dem svært aparte. Disse talespråke-

ne hadde utviklet seg i relativ isolasjongjennom hundrevis av år og mangletfullstendig prestisje sammenlignetmed både skriftlig gresk (som varbasert på en arkaiserende standardliksom arabisk er den dag i dag) ogdet osmanske skriftspråket (som ikkevar arkaiserende, men like fullt etkunstspråk). Den greske forfatterenChristos Samouilidis forteller om engresk prest i det sentrale Anatolia sompålegger sine sognebarn å forkasteden barbariske(!) dialekten de snak-ker, og heller uttrykke seg på tyrkisk[talespråk]. Ideelt sett burde de uttryk-ke seg på arkaiserende gresk, men detkunne han rimeligvis ikke forlange avbarn. (I Vesten krevdes det jo også endel års skolegang før man kunne for-mulere seg på latin.) At Nansen i prin-sippet godtok en slik omplassering avet par millioner mennesker – noenhevder sågar at forslaget i utgangs-punktet kom fra ham – er i dag litt avet tankekors.

Som følge av en hestehandel underLausannekonferansen ble grekerne iIstanbul ikke utvekslet. Der lever deden dag i dag – om enn i svært redu-sert antall. Konflikten på Kypros harsiden 1950-tallet ført til en atmosfæresom har brakt horder av de sistebysantinere til Hellas. Tyrkerne i greskVest-Trakia, en betingelse fra tyrkiskside for å gjennomføre hestehandelen,utgjør på sin side en betydelig minori-tet i dagens Hellas. I utgangspunktetnøt både grekere, armenere og jøder idet osmanske riket en rettsbeskyttelsefordi de var bokfolk – på linje med mus-limene og deres Koran. Denne rettsbe-skyttelsen har en forlenget arm inn iden tyrkiske nasjonalstaten i form av

39S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

spesielle privilegier stadfestet i Lau-sanne. Disse privilegiene har i praksisbeskyttet språkene gresk, armensk ogladino i Istanbul, mens språk somfransk og italiensk, typiske levantiner-språk, dvs. språk talt av katolikker idet osmanske riket, ikke lenger harnoen beskyttelse. De privilegiene somlevantinerne nøt, ble opphevet i Lau-sanne.

Men tre berømte franske videregå-ende skoler i Istanbul eksisterer frem-deles og nyter høy anseelse. Genera-sjoner av tyrkere har gått på disse sko-lene. I dag vil den norske turisten sna-rere møte tyrkere med tyskkunnska-per, alt fra stotrende til innfødt kom-petanse. Det fins godt over to millio-ner tyrkere i Tyskland, og mange avdem (eller deres etterkommere) harreturnert til hjemlandet og kan opp-spores i de mest avsidesliggende lands-byer.

Bosnisk, et sørslavisk språk, tales ien rekke landsbyer i Tyrkia, særlig påvestkysten, og albansk kan man hørepå såpass fjerntliggende steder som ilandsbyer ved det indre Middelhavet.Det dreier seg om muslimske albanerefra Hellas som kom med befolknings-utvekslingen i 1923. Tilsiget av bosnie-re har av helt andre grunner bare øketdet siste tiåret. Krimtatarenes grummeskjebne under Stalin kan man fremde-les høre om i en landsby vest forAnkara, men det er gått sterkt nedo-ver med aktiv beherskelse av det tyr-kerspråket som disse menneskeneopprinnelig snakket.

Tyrkerspråk fra Balkan til KinaDet fins tyrkerspråk fra Balkan tilKina. Uigurisk tales i folkerepublikken,

men også av en liten minoritet iTyrkia. Av andre tyrkerspråk etablert iTyrkia kan nevnes aserbajdsjansk,kasakhisk, turkmensk og usbekisk. Alledisse språkene er vesensforskjelligefra de språk vi lærer på skolen.

Noen få tyrkiske dialekter er ufor-ståelige uten nærmere studium, f.eks.visse svartehavsdialekter. Ellers er tyr-kisk talt i Tyrkia overraskende homo-gent. Istanbul-dialekten framstår somet forbilde, og det er utdannelse somavgjør hvorvidt man behersker den. Iden forstand kan man godt kalle denfor en prestisjefylt sosiolekt.

Anatolias sterkt voksende befolk-ning i nyere tid skyldes bl.a. det feno-menet som den amerikanske histori-keren og demografen Justin McCarthyhar sammenfattet i boktittelen «dødog eksil», jf. Death and Exile, The EthnicCleansing of Ottoman Muslims, 1821–1922, Princeton (NJ) 1995. Kristne na-boer har renset sine land for muslimer,og det nærliggende tilfluktssted vararvtakerstaten etter det osmanske rik-et. Her ligger mye av forklaringen påTyrkias tallrike språklige minoriteter.Et spørsmål til 50-åringer i dagensTyrkia om hvor deres besteforeldrekommer fra, gir interessante indikasjo-ner om etnisk opprinnelse. Det slårnesten aldri feil.

Språkskifte har vært vanligFolk har nok oftere skiftet språk gjen-nom historien enn vi i dag kan forestil-le oss. Forskere som måtte være inter-essert i språkveksling, kan i rikeligmonn få luftet sine teorier gjennomstudiet av Anatolia gjennom tidene. IHellas hører man ofte at tyrkere egent-lig er mongoler. Nå har de fleste gre-

40 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

kere aldri vært i Tyrkia, og de vil der-for skjenke liten tiltro til en uhildetobservatør som finner det umulig åskille de to folkene fra hverandre barepå grunnlag av utseende. Det er et fak-tum at etter slaget ved Manzikert (rettnord for Vansjøen) i 1071 ble sluseneåpnet for bølger av tyrkerfolk østfra.Men hva med de par–tre millionermennesker som allerede var bosatt iAnatolia? De hadde rimeligvis aldrihørt om tyrkere før statsordningermed høy kulturell prestisje og stortforsvarspotensiale ble etablert, noesom gjorde at folk kunne få leve i fredmed sin familie. Dermed var det duketikke bare for språkskifte, men et mergenerelt etnisk skifte. Folk som ikkeopprinnelig var tyrkere, hadde ingenproblemer med å kalle seg det.Dersom ikke Wulfilas besteforeldrevar blitt tatt til fange av goterne, villekanskje hans etterkommere ha værttyrkere. Eller kanskje de hadde holdtseg til kristendommen og blitt gresk-ortodokse? I begge tilfeller dreier detseg om et etnisk valg ut fra makt- ogprestisjeforhold i lokalsamfunnet. Detsom må ha eksistert av «mongolske»elementer, ble raskt utvannet;Anatolia ble kulturelt sett tyrkifisert.Selv visse greske dialekter fikk et tyr-kisk preg.

Assimileringsprosessen varer ved –selv om mange i Vesten viser stor iveri å motarbeide den. Obligatorisk sko-legang og militærtjeneste samt TV erdrastiske assimileringsmetoder. Detfins millioner av mennesker som snak-ker kurdisk i dagens Tyrkia – kanskje18 % av befolkningen – men å ha kur-disk som morsmål har ikke vært tilhinder for å oppnå de høyeste embeter

i staten. Politisering av en såpass bety-delig minoritet, særlig i marxistisk ret-ning, har imidlertid virket som enkraftig hemsko for den allmenne øko-nomiske utviklingen i Sørøst-Tyrkia.Kurdisk hører til den iranske språk-gruppen av indoeuropeiske språk. Detgjør også ossetisk, som tales i enkeltelandsbyer i Tyrkia, men som hovedsa-kelig hører hjemme i Kaukasus. Etstort problem med kurdisk er at språ-ket er splittet opp i tre innbyrdessvært avvikende dialekter.

Ingen enkelt språklig minoritet idagens Tyrkia kan gjøre krav på urbe-folkningsstatus. Det eneste måtte værehvis en eller annen sosialantropologplutselig skulle finne en landsby hvorman snakker «nyhettittisk». Det finsnesten 40 000 landsbyer i Tyrkia. I nær-heten av Konya fins det folk som snak-ker en kurdisk dialekt, og inntil nyligtrodde de at de snakket en litt aparteform for tyrkisk. Noen «fornyelse» avderes etniske tilhørighet har ikke annetenn akademisk interesse. Karamanlidesoppfattet seg selv primært som orto-dokse kristne og sekundært som gre-kere. Men de snakket altså tyrkisk. Defleste kurdere oppfatter seg selv entenprimært som muslimer og sekundærtsom tyrkiske statsborgere med kurdisksom morsmål eller – avhengig av deresmetafysiske verdensbilde – primærtsom tyrkiske statsborgere og sekun-dært som kurdere, I begge tilfeller ertyrkisk deres skriftlige medium, og deter kommunikasjonsspråket som i sisteinstans teller i en moderne demokratiskstat. Ifølge en tredje kategori med støttefra aktivister i Vesten postuleres en kur-der som «innbygger av Kurdistan» ogmed «kurdisk som nasjonalspråk».

41S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Dersom tyrkiske kurdere i Vest har fåttsåkalt morsmålsopplæring i kurdisk,kan man godt forstå at det ikke ernoen annen retur enn til en dobbeltkimære.

At Tyrkia har et vest–øst-problem(liksom Italia har et nord–syd-prob-lem), bør imidlertid ikke stikkesunder en stol. I en frustrasjonssitua-sjon over forfordeling av samfunnsgo-dene er det fristende å vise til det somHuntington har kalt det demokratiskedilemma, dvs. at folk via valgurnenesøker seg til et tidløst perspektiv ogindirekte velger arabisk som sitt imagi-nære kommunikasjonsmedium, nemlig

gjennom koranskoler hvor man lærer ålese Koranen uten å forstå et ord av hvaman faktisk resiterer. Dette har lite medkunnskapservervelse i moderne for-stand å gjøre. Tyrkia har da også engrunnlov som er tuftet på vestlige forbil-der og ikke på tradisjonelt muslimske.Klassisk arabisk har for øvrig aldri sor-tert under språk i Anatolia bortsett frasom skolespråk i osmansk tid, da kunn-skaper i både arabisk og persisk var enforutsetning for å kunne beherske detosmanske skriftspråket. I tillegg harnaturligvis klassisk arabisk alltid værtliturgisk språk for muslimer. Det må detgjerne fortsatt være.

42 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Kulturmeldinga, St.meld. nr. 48 (2002–2003) Kulturpolitikk fram mot 2014, vartlagd fram 29. august. Sentrale emne ispråkkapitlet er skiping av eit kompe-tansesenter for norsk språk, stabiliseringav rettskrivinga, innsamling av stad-namn, klargjering av verkeområdet formållova og aktiv støtte til nynorsk skrift-

kultur. Meldinga varslar òg vidare ar-beid for nynorsk programvare og gårelles inn for at det på noko sikt skal etab-lerast ein norsk språkbank for utviklingav språkteknologi på norsk. Meldingafinn ein under Kultur- og kyrkjedeparte-mentet på ODIN:http://www.odin.dep.no/kkd/

Språk i kulturmeldinga

DET BOR ca. 25 millioner kurdere i«Kurdistan», dvs. den kurdisktal-

ende fjellheimen i grenseområdene mel-lom Tyrkia, Iran, Irak og Syria. Av dis-se bor det kanskje 14 millioner i Tyr-kia, 6 millioner i Iran, 4 millioner i Irakog 1 million i Syria. Det finnes dessu-ten en isolert kurdisktalende enklave iCihanbeyli sør for Ankara. I tillegg bordet noen hundre tusen kurdere i de tid-ligere sovjetrepublikkene i Kaukasussamt tre kvart million kurdiske inn-vandrere i Vest-Europa, fortrinnsvis iTyskland. Språket deres, «kurdisk», til-hører den iranske grenen av de indo-europeiske språkene, men om det kankalles ett språk, er et veldig vanskeligspørsmål. Det finnes nemlig fem inn-byrdes uforståelige varianter av kurdisk:

1 Kurmanji eller nordkurdisk, som ta-les i Tyrkia, Kaukasus og i den nord-lige halvdelen av iransk Kurdistan.

2 Sorani eller sørkurdisk, som snak-kes i Irak og i den sørlige halvdelenav iransk Kurdistan.

3 Zaza i Kurdistan, som snakkes i detnordvestlige hjørnet rundt Erzincanog Elazig i Tyrkia.

4 Gorani, som tales i to enklaver iiransk Sør-Kurdistan, nær grensentil Irak.

5 Kermanshahkurdisk, som tales iKurdistans sørøstlige hjørne, rundt

byene Sanandaj og Kermanshah iIran.

Kermanshahkurdisk står persisk bety-delig nærmere enn de øvrige kurd-språkene og er trolig innbyrdes forstå-elig med dette. Mest avvikende erzaza og gurani, samtidig som disse tovariantene har mange fellestrekk somkunne tyde på at zazaene og gurani-ene opprinnelig må ha vært ett folk.De to hovedvariantene av kurdisk,kurmanji og sorani, sies å ha like for-skjellig grammatikk som engelsk ogtysk. Når man dertil legger at kurman-ji skrives med latinsk skrift, menssorani skrives med arabisk skrift, og atkurmanji bruker en mengde tyrkiskelånord som er ukjente i surani, måkonklusjonen bli at forskjellen mellomkurmanji og sorani er betydelig størreenn forskjellen mellom tysk og en-gelsk.

Tyrkisk undertrykkelse av kurdiskSiden opprettelsen av den tyrkiskenasjonalstaten i 1923 etter det osmanskeimperiets sammenbrudd har det kur-manjikurdiske språket vært undertrykti Tyrkia. Det har stort sett kun kunnettales innen hjemmets fire vegger eller iavsides kurdiske landsbyer uten tyr-kisk befolkningselement. Da artikkel-forfatteren bodde i Tyrkia i 1967–68,hørtes kurdisk praktisk talt ikke på

43S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Kurdisk(e) språk

FINN THIESEN

gaten. Når man en sjelden gang hørtekurdisk, ble det reagert med forargel-se: Hva innbiller de seg? Er de ikkeklar over at de befinner seg i Tyrkia,og at det er tyrkisk det snakkes her? Ide to seneste årtier er det imidlertidskjedd en merkbar bedring av forhold-ene. Da jeg midt i nittiårene besøkteTyrkia igjen, hørte man kurdisk over-alt, og alle så ut til å ta det som en heltnaturlig ting. Dette er bare ett av fleretegn på at forholdet mellom den tyr-kiske majoriteten og det kurdiske min-dretallet holder på å bli bedre og etterhvert vil kunne bli harmonisk og til-fredsstillende. «Kurderspørsmålet» eren av hovedårsakene til at Tyrkia ennåikke har klart å få til realitetsforhand-linger om å bli opptatt som medlemi Europa. Europeerne burde kanskjeoverveie å oppta Tyrkia i Europa påtross av dette uløste problemet, fordimedlemskap i Europa utvilsomt villeakselerere den utvikling i retning avanerkjennelse av kurdernes rettighetersom tydeligvis er på gang i Tyrkia.

Kurdisk i IrakEtter første verdenskrig var planenopprinnelig den at Irak skulle bestå avde to osmanske sandsjakene (fylkene)Bagdad og Basra. En aristokratisk eng-elsk dame, orientalisten og eventyre-ren Gertrude Bell, fikk den ideen atman passende kunne innlemme sand-sjaket Mosul i Irak. Hun forela underen lunsj på Hotell Semiramis i Kairoidéen for Churchill og ekspertene hans,som sa: «Det høres greit ut. Det gjørvi.» Siden da har soranierne, som un-der verdenskrigen hadde fått løfte omen egen stat, vært bundet til irakerne,som de ikke har noe til felles med ut-

over at kolonimaktene sperret deminne bak samme røde strek. Om kur-derne i Iran og Tyrkia kan man i detminste si at de har hørt til Iran ogTyrkia igjennom det meste av forrigeårtusen. Helt siden opprettelsen avstaten Irak har det kurdiske mindre-tallet kjempet en forbitret kamp for åoppnå uavhengighet, og de er blittutsatt for en forfølgelse og undertryk-kelse som får forholdene i Tyrkia til åta seg heller idylliske ut i sammenlik-ning.

Kurdere i storpolitikkenEn begrunnelse for ikke å gi sorani-kurderne selvstendigheten skulle væreat dette ville virke destabiliserende påTyrkia og Iran. Dette argumentet hol-der neppe stikk. I 1971 ble Bangladeshuavhengig av Pakistan uten at detteførte til destabilisering av bengalimind-retallet i India. Tredjedelen av Irans be-folkning er tyrkere, og Nordvest-Iranhar en massiv tyrkisktalende majori-tet, men Tyrkia gjør ikke krav på noeiransk territorium av den grunn. Hellerikke gjør Iran krav på den vestligedelen av Afghanistan, selv om dennehar et massivt persisktalende (iransk)flertall. Om det også finnes kurderemed vage drømmer om et Stor-Kurdis-tan, er det ingen rimelig grunn til attro at en selvstendig soranikurdiskstat skulle se det i sin interesse å gjørekrav på de kurmanjikurdiske deleneav Tyrkia. Tvert imot kunne de tenkeså se det som en fordel med vennska-pelige forbindelser til den store nabo-en i nord. Det kan vel heller ikke værerimelig å tro at fortsatt undertrykkelseav soranikurderne i Irak på noen måteskulle svekke den kurdiske bevegel-

44 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

sen i Tyrkia. Destabilisering av Iran erenda mer usannsynlig, fordi kurdernespråklig står den persisktalende majo-riteten meget nær, og separatistbeve-gelsene i iransk Kurdistan har derforalltid vært mye svakere. Det hørerlikevel med til billedet at det en kortperiode etter andre verdenskrig fantesen selvstendig kurdisk sovjetrepu-blikk med hovedstad i Mahabad iiransk Kurdistan.

Om den kurdiske litteraturen bør detnevnes at skrevet kurdisk litteraturforekommer sporadisk allerede fra1500-tallet, men at den først begynnerå få større omfang i løpet av 1900-tal-let, først i Irak og i de daværende sov-jetrepublikkene i Kaukasus i kyrilliskskrift, senere også blant kurmanjikur-diske innvandrere til Vest-Europa fraTyrkia.

45S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Norsk Ordbog er hovudverket til IvarAasen. Boka er eit grunnleggjande re-feranseverk for norsk leksikografi, dia-lektologi, ordhistorie og ordgeografi, ogei hovudkjelde for det nynorske skrift-målet. No er boka tilgjengeleg i nyutgåve med latinske typar. Boka har40 000 oppslagsord, bruksdøme i detnyreiste landsmålet og systematiskeopplysningar om utbreiing og uttale i

målføra. Den nye utgåva har òg ei fyl-dig fagleg innleiing. Første delen legghovudvekta på Aasens arbeid medmanuskriptet, særleg i åra 1869– 73, ogpå utgåvene frå 1900-talet. Andredelen gjer greie for redigeringsprin-sipp og typografi i den nye utgåva.Boka er redigert av Kristoffer Krukenog Terje Aarset og er utgjeven på DetNorske Samlaget.

Norsk Ordbog med latinske typar

SpråkøvingarPå nettsidene til Norsk språkråd finstdet ei rad språkøvingar: frå engelsk tilnorsk, frå bokmål til nynorsk, rettskriv-ing og ymse språkkunnskap. Der finnein også ymse ordlister ein kan slå opp i.Adressa er: http://www.sprakrad.no/kupong.htm

Skrivereglar for skoleungdomNår vi skriv, er det viktig at teiknsetjing,rettskriving og oppsett er korrekte.Fiskå skole i Kristiansand har laga ein

vegvisar i flashformat. Norsk språkrådhar gått gjennom tekstane. Programmetfinst både på bokmål og nynorsk ogkan lastast ned her: Adresse: http://www.sprakrad.no/skrivereglar.htm

OrdsmiaOrdsmia er eit e-postforum der eindrøftar avløysarord, dvs. norske ord istaden for engelske. Forumet er ope foralle spåkinteresserte. Informasjon omkorleis ein melder seg på, finn ein her:http://www.sprakrad.no/ordsmia.htm

Språk på nett

dagdrømmersk Mitt forhold til revolusjo-nen var på det teoretiske og dagdrømmerskeplan, som tema i studiesirkler.

Redaktør Hilde Haugsgjerd iDagsavisen 5.4.03

demokratiforsvarer, demokratiangriperSlik sett er det jo typisk at Lund-kommisjo-nen satte lyset på de ufine metoder enkelte avdemokratiforsvarerne brukte. Og demokrati-angriperne har fått unnskyldninger ogerstatninger.

Knut T. Giæver i debattinnlegg i Aftenposten 23.8.03

hjemigranter «Hjemigranter» er folk somkommer tilbake til hjemlandet etter opphold iutlandet, og som føler seg mer eller mindrefremmede, forklarer Økland, som fra før erutdannet førskolelærer.

Magli Sofie Økland i intervjui avisen Dagen 27.8.03.

henteekteskap Det betyr at når en norsk-født jente med innvandrerbakgrunn gifterseg arrangert med en fetter fra landsbygda iPakistan, så regnes deres barn ikke med iinnvandrerstatistikken. Men realiteten er atbarn i slike såkalte henteekteskap ofte er isamme situasjon som 2. generasjons innvan-drere – nettopp fordi en av foreldrene er 1.generasjons innvandrer.

Journalist Hanne Skartveit i VG 4.4.03

illojalitetsfabrikk organ eller institusjonsom fremmer illojalitet mot (det norske)samfunnet Uten å ta utgangspunkt i å kri-tisere islam kan ingen formell seremoni ska-pe lojalitet mot Norge. Det betyr på ingenmåte at muslimer er illojale, men illojalitets-fabrikken i Norge er disse religiøse kroker somunderviser i noe, uttaler seg offentlig om detmotsatte, de som pynter fasaden med fine,lojale ord, mens handlingene er stikk motsatte.

Forfatteren Walid al-Kubaisi iAftenposten 5.6.03

kjebabb Ordet er sammensatt av kje (=geitekilling) og babb fra den fremmederetten kebab. Kjebabben er prøvet ut påvåre gjester, under NM i orientering i pins-en og blir nå tilbudt som nattmat underårets Jazzfestival på Kongsberg.

Brev av 26.6.03 fra Jarle Storaas påStoraas Kurs og Gjestegaard, Jondalen,

til Norsk språkråd.

Kvinnegruppa FY Kvinnegruppa FY eret motstykke til Gutteklubben Grei. Enmannlig forfatter av barnebøker begår densynd å stille spørsmål omkring kvinnedomi-nans i forlagene, samt uttrykker sin bekym-ring for at gutter velger bort bøker. Slikt gjørman ikke ustraffet i feministlandet Norge!Straks kommer Kvinnegruppa FYs medlem-mer på banen.

Sture Nilsen i innlegg i Aftenposten 7.8.03.

lydlekk Frykter politihuset er lydlekk. Dan-net som motpol til lydtett

VG 15.4.03.

lydløype Dannet etter mønster av lys-løype. Gaven fra TONO til det lyttendepublikum er en kunstopplevelse – en lydløy-pe, for ikke å si et lydlandskap – som riggestil i Frognerparken fra 22. august til 28. sep-tember.

Aftenpostens aftennummer 1.4.03

46 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Når et ord erført opp i dennespalten, betyrdet bare at vihar registrertdet. Det betyrikke at Norsk

språkråd går god for ordet. Dersom vitilrår eller rår fra å bruke ordet, vil vinevne det uttrykkelig. Nyordspaltenredigeres av Svein Nestor.

NYORDNYORDORDNYORDORDNYORDORDNYORDNYNYORDNYORDORDNYORDORDNYORDORDNYORDNYNYORDNYORDORDNYORDORDNYORDORDNYORDNYNYORDNYORDORDNYORDORDNYORDORDNYORDNYNYORDNYORDORDNYORDORDNYORDORDNYORDNYNYORDNYORDORDNYORDORDNYORDORDNYORDNYNYORDNYORDORDNYORDnyo

rd

Spørsmål: Vi har ein diskusjon på job-ben om korleis ein uttalar namnet påbéarnaisesausen. Kan de hjelpa?

Svar: For det første skal namnet pådenne sausen skrivast bearnés pånorsk. Denne skrivemåten skal nett-opp hjelpa oss å uttala ordet i eit visstsamsvar med den franske uttala – menmed våre lydar. Trykket ligg altså påden siste stavinga, og ein skal uttala s-en.

Den uttala som ligg nærast denfranske, er be-arnés, for opphavet tilsausenemninga er det sørfranske land-skapsnamnet Béarn, som har to stav-ingar. Den vanlegaste uttalen i Noreger nok ikkje bearnés med tre stavingar,men bærnés med berre to.

Ein grei hugseregel for uttala er atbearnés rimar på majones, og grunnener at båe orda opphavleg var franskeadjektiv i hokjønnsform: béarnaise ogmayonnaise. Dei er avleidde av stad-

namna Béarn, og Mahon, ein liten bypå øya Menorca. Grunnen til at dessefranske adjektiva har hokjønnsform,er at dei opphavleg stod til eit fransksubstantiv som var av hokjønn, nem-leg sauce, som tyder 'saus', t.d. saucebéarnaise, dvs. ’béarnsk saus’. Haddeordet sauce vori eit hankjønnsord påfransk, ville ein ha skrivi desse adjekti-va béarnais og mayonnais, og den fran-ske uttala hadde vori bearné og majon-né.

Mange nordmenn seier nok bærné –sjølv om dei seier majonés. Grunnen tilat folk uttalar ordet urett, er nok at deihar det for seg at ein på fransk ikkjeuttalar bokstavar som står i enden avordet. Ofte er det slik, men i dette til-fellet står ein e til slutt i ordet, og daskal s-en framom uttalast.

Vi har òg andre slike mistydde ut-talemåtar av franske ord. Mange nord-menn uttalar ordet entrecôte som ang-trekå, og grunnen er den same. Menheller ikkje her står konsonanten – alt-så t-en – til slutt i ordet, for det kjemein e etter. Uttalen skal altså vere ang-trekåt eller angtrekått.

Vi skriv framleis pommes frites sompå fransk. Franskmennene uttalar ikkjealle desse bokstavane. Men mangenordmenn går enda lenger og seierpåmm fri, ofte uttala som eitt ord:påmmfri, der franskmennene seier påmmfritt. For å freista å uttala dette franskeordet korrekt, uttalar altså mangenordmenn det gali.

47S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Redaksjonen targjerne mot brev fraleserne. Det kanvære kommentarertil artiklene ogemner i bladet,

interessante ord og uttrykk en har kommetover, nyord, språkspørsmål eller annet.Adressen er: Språknytt, Norsk språkråd,Postboks 8107 Dep, 0032 OSLO.

48 S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

Trykksaker frå Språkrådet...... eks. Norsk – i nye tusen år? 20 s. Gratis. (Klassesett à 30 eks. kr 120)

...... eks. Kjønn, språk, likestilling. 20 s. Gratis. (Klassesett à 30 eks. kr 90)

...... eks. Lov om målbruk i offentleg teneste. Reglar, praktiske råd, eksempel, hjelpemiddel. Innlegg til tidsplanleggjar / faldar. 10 s. Gratis.

...... eks. Derfor trenger vi språkteknologi på norsk. 8 s. Gratis.

...... eks. Purisme på norsk? Norsk språkråds skrifter nr. 4. 72 s. Kr 50.

...... eks. Ordtilfanget i nynorsk – synsmåtar og røynsler.Norsk språkråds skrifter nr. 5. 114 s. Kr 50.

...... eks. Godt språk i lærebøker. Norsk språkråds skrifter nr. 6. 238 s. Kr 225. (Nyttig for alle som skriv norsk.)

...... eks. Ordbok for fysikk og kjemi til skolebruk. Norsk språkråds skrifter nr. 7. 154 s. Kr 195.

...... eks. Språknytt nr. 1–2, 2001. Temanummer om sidemål. Gratis.

Namn: .........................................................................................................................................

Adresse: ........................................................................................................................................

Postnummer og -stad: ................................................................................................................

Trykksaker som ikkje er gratis, blir sende med faktura.

Frå side 21 … Språket og det heilage …

biske ettersom deira nasjonalismarhar utvikla seg. Det er ikkje lenger noeopprørsk i å omsette Koranen tilandre språk enn arabisk, slik det varberre for ein generasjon sidan. Da vartanken at den ekte Koranen kunneberre finnas i arabisk språkdrakt.Omsettingar var i beste fall «fortolk-ingar» utan guddommelig kraft, og istor grad også bekjempa av skriftlær-de. I dag legg muslimske predikantarstørre vekt på at folk skal kunne leseog forstå Koran-teksta, og manglandekunnskap i arabisk språk er blitt einsperre for dette. Derfor blir teksta nåomsett til dei fleste språk, utan hinder.Framleis er det nok slik at skolebarn

på «koranskolar» på landsbygda og ibyar lærer seg koranversa på ramsutan å forstå innhaldet, men dette kanvere ein av dei siste generasjonane dervi kan sjå slikt. Arabisk og islam vilalltid ha eit emosjonelt band til kvar-andre. Koranens ord om at han er ein«arabisk koran», vil stå fast og bli«urteksta». Men den moderniseringaog folkeliggjeringa av bodskapen sombåde «radikale» og «moderate» muslimarstår for, vil gjere teksta og religionenmeir internasjonal, og dermed føre tilat islam blir frigjort frå det arabiskespråket, slik nasjonalismen for eit hund-reår sidan frigjorde det arabiske språk-et frå islam.

S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3

FORFATTERNE

Karin Holter er seniorstipendiat vedKlassisk og romansk institutt, Univer-sitetet i Oslo. Hun er professor i fransklitteratur og har de siste årene ogsåarbeidet med franskspråklig litteraturfra Nord-Afrika, særlig Algerie.

Stig R. Frøyshov er teolog tilknyttetDen ortodokse kirke. Han tar i år endoktorgrad innenfor bysantinsk liturgived Universitetet i Paris.

Gunvor Mejdell er førsteamanuensisved Institutt for østeuropeiske og orien-talske studier, Universitetet i Oslo, ogforsker på og underviser i moderne ara-bisk språk og kultur.

Knut S Vikør er førsteamanuensis i his-torie og daglig leder for Senter for Midt-austen- og islamske studiar ved Universi-tetet i Bergen. Han har gitt ut m.a. Ei verdbygd på islam: Oversikt over Midtaustenshistorie (Oslo 1993, ny utgave 2004), Islam:ei faktabok» (Oslo 2002), Mellom gud ogstat: Ei historie om islamsk lov (Oslo 2003).

Finn Thiesen er magister i sammenlik-nende indoeuropeisk språkvitenskap ogførsteamanuensis i persisk ved Instituttfor østeuropeiske og orientalske studier,Universitetet i Oslo. Han har tidligerearbeidet som amanuensis i urdu sammested og som lektor i hindi ved Køben-havns Universitet.

Egil Thee Danielsen er spesialist påtyrkisk innflytelse på gresk.

NORSK SPRÅKRÅD

Postboks 8107 Dep0032 OSLOTelefon: 24 14 03 50Telefaks: 24 14 03 51Redaktører:

Helge Sandøy ogKjell Ivar Vannebo

Redaksjonssekretær:

Svein NestorE-post: nestor@sprakrad.noOpplag: 25 500Fire nummer i åretRedaksjonen avslutta 20.10.2003Form: NIGARD ANS, Venabygd Trykk: PDC Tangen 2003

Signerte artikler står forforfatterens syn.Redaksjonen forbeholderseg rett til å publisereinnsendte artikler påInternett.

ISSN 0333-3825

INTERNETT

Tekstene i dette nummeret fins også på Internett:http://www.sprakrad.no

Omslagsbilde:Kirke og moské i samme kvartal. Ved Kuxor, Egypt.

Foto: Johannes Haugen / NN / Samfoto

Returadresse:

NORSK SPRÅKRÅD

Postboks 8107 Dep

0032 OSLO

ISSN 0333-3825

B

PORTO BETALTVED

INNLEVERINGP.P

NORGE/NOREG