MMorgenstjernen

DEN ENESTÅENDE Ragnhild Sølvberg på

Trøndelag TeaterFredag 12 juni 2015 Nr 01

Malte vekksmerten

Fra den 10 juni henger de følelsesladede maleriene til Annette Lyngmo på Dromedr cafebar i Nordre gate i Trondheim. Hun forteller sin historie.

PORTRETT * SIDE 3 -4

KULTUR * SIDE 5

Bruno Grönings vennekrets i Trondheim3 ganger i måneden møtes de i Parkgården for å spre sitt budskap.

Pop- clubben er endelig gjenoppstått På Rockheim møtes hundretalls av trøndere hver uke for å høre på gammel musikk.

Kr 35

1 Kultur 12 juni 2015

Rockheimtar humor på alvor

Av Hemriette Engebretsen

Husker du kostymene til Ylvis- brødrene i The fox? Kostymene som ble med brødr-ene til USA står nå utstilt på Rockheim. Det gjør også hatten til Marve Fleksnes.

KjendisaftenHva har disse to til felles? De er begge en del av den norske humorkulturen som feires på Rockheim.19. mars åpnet utstillingen. Det var full sal og alle var klare for å få servert lit t historie om humoren i den norske musikken. Museumsdirektør Sissel Guttormsen åpnet showet. Etter henne fulgte det innslag fra Pelle Parafins Bøljeband og Travelin’ Strawberries fra The Julekalender. Øyvind Blunk og Tande P stilte også til intervju.

En utstilling for alleDet første som møter oss når vi ankommer utstillingen er en liten kinosal med Øyvind Blunk som gir oss et kort foredrag som norsk musikkhistorie. På veg-gene henger det bilder av noen av de norske humorheltene som Arve Opsahl og KLM.

Når vi går inn i rommet bak, der selve utstillingen er, er det første vi ser en mindre versjon av Portveien 2, som mange av oss husker fra barndommen. Inni det lille huset kan barna sitte og se på barne- tv fra flere tiår tilbake.

Kostymene fra The Julekalender er utstilt like ved. Den store kjo-len og parykken til Gjertrud og den lille snekkerbuksa til Olav. Bennys dress og frakk henger i midten.

GriseviserRundt om i rommet går det an å ta på seg hodetelefoner og få med seg musikkvideoene på skjermene foran. Her går alt fra sketsjer med Rolv Wesenlund og Harald Heide- Steen jr. på tannlegekontoret, til en sketsj med Atle Antonsen som selger «ærlige klær».

Et hjørne er tildelt griseviser. Det er to hodetelefoner på plass, og man kan til og med lukke en rød gardin bak seg mens man hører på de artige «grovere» sangene fra gamle tider. I enden av rommet er det en gigantisk tv. Den har et gam-melt preg, og det blir spilt av både gamle og nye sketsjer. Dette er et hvilested for de besøkende. Her kan de kan sette seg og betrakte både nye og gamle sketsjer og revyer, mens de sitter i gamle behagelige sofaer.

Historien bak det heleUtgangspunktet for denne utstillingen var å få overblikk over de norske popartistene som gjennom tidene har fått oss til å le, uttrykker prosjektleder Terje Nilsen.

Det begynte på 40- tallet etter krigen. Sensuren var fjernet, og det ble skrevet viktige og treffsikre viser mange husker i dag. Jens Book- Jensen som var Norges mest populære sanger ble direktør for revyscenen Chat Noir fra 1947.

The fox: Kostymene til Ylvis- brødrene og dressen til Yngvar Numme står i eget vin-du på utstillingen. Foto: Henriette Engebretsen

Prima Vera: Sitater fra kjente artister er spredt rundt i utstillingslokalet. Her er “De gærne har´e godt“ fra Prima Vera. Foto: Henriette Engebretsen

Fra 50- tallet kunne man se talenter som Inger Jacobsen og Sølvi Wang på Chat Noir. Folk begynte også å strømme til kinosalene. De mest populære filmene kunne fort trekke 1 million mennesker. Særlig populære var de folkelige

komediene med kjente revystjerner.

FenomenetGår vi frem til 2013 kan vi se hvordan Ylvis steg sakte men sikkert opp på hitlistene verden over. Videoen deres er sett

nærmere 500 millioner ganger på YouTube, og hiten befant seg på 6. plass på Billboard Hot 100- listen. I dag har Rockheim fått lånt de kjente revekostymene deres, og de skal henge der til 20. septem-ber da utstillingen er ferdig. *

2 Kultur 12 juni 2015

Pop- Clubben er tilbake!Av Hemriette Engebretsen

Pop- Clubben ble grunnlagt tidlig på 60- tallet, og var stappfullt med ungdommer hver helg. Så ble det lagt ned på 90-tallet. Over 20 år etter siste konsert er Pop- Clubben gjenoppstått. Og ungdom-mene er tilbake. Bare en dråpe eldre.

Studentersamfundet / Pop Clubben 1965: Eric Burdon er en av kveldens store stjerner. Han har kommet fra England og skal gi trønderungdommen en skikkelig konsert. Når han går opp på scenen låter det applaus fra publikum. Korjentene som kommer etter han i korte skjørt og høye støvletter. Det kommer oooohhh’er fra guttene i salen. Bandet begynner å spille, ungdommene danser. Ølet skvulper, armene er i været og håret danserundt hodene deres. «Shake it up baby!» synger Burdon.

Tilbake til ClubbenRockheim / Pop -Club-ben. 12 mai 2015: Pop- Clubbens første konsert på mange, mange år var holdt i oktober 2014. Både ungdom-men fra den første Pop Clubben som nå er blitt over 60 år gamle, og nye ansikter er kommet til Rockheim denne tirsdagen. Konserten starter straks, og det er en høy summing i salen. Alle gleder seg og snakker ivrig med hverandre. En kvinne med kort mørkerødt hår og stort kjede rundt halsen tar opp

smarttelefonen sin og får frem et kamera på den store skjermen. Hun snur seg til siden. Lener armen på skulderen til ektemannen sin for å støtte seg. Blitsen blinker i ett sett, og mange snur seg. Alle vinker og sier ting som «å så godt å se deg her!» og «klar for fest?»Club- general Tore Bugge Pedersen kommer slentrende opp på scenen. Dette har han gjort mange ganger, og han er klar til å gjøre publikum gira på bandene som venter.Han har på seg flanellskjorte, han har pynta seg sier han og publikum ler. Han tuller en god stund, og ser ut til å like å høre seg selv snakke. Hans fortid i Clubben og hans runde mage blir han i hvert fall aldri lei av å skrøne om. Rockheimbandet Pedersen selv er medlem av skal spille først. Så Mad Caps som var på den originale Pop Clubben, og til slutt Vargas. Alle er fra Trond-heimsområdet, og har gamle venner i publikum.

De pene damene De fem mennene fra Stjørdalen entrer scenen. Selv om bandet ikke hopper og spretter opp

på scenen som før, er energien der fortsatt. Publikum klapper og bandet starter med Pretty Woman av Roy Orbinson. Selv om bandet spiller og tydelig koser seg, er det noe rolig over atmosfæren på scenen. De står på sine faste plasser, og spiller uten problemer. Rockefot har de alle fem, kanskje solisten ekstra mye. Han trår som Elvis i de rask-este partiene. Men han må ta seg i det for å lese teksten på arkene sine. Han har tatt på seg lesebriller til anledningen. Han mumler frem noen strofer der han ikke kan teksten, men får god hjelp av sine venner i salen.Pop Clubben var kjent for å ha ville konserter og masse dansing. Dette er ikke tilfelle i kveld. De pene damene og mennene deres sitter godt på plassen sin.

De klør etter å danse alle sammen. Føttene tråkker i takt og alle klapper. Skuldrene til damene beveger seg frem og tilbake og hodene til mennene nikker i takt til musikken. Damene hvisker til hverandre og kniser og mennene skåler med hverandre for kvelden. De er kanskje ikke ungdommer

Mad Caps: De fem mennene fra Stjørdalen skapte stemning. Foto: Henriette Engebretsen

- Jeg er på hver konsert. Da møter jeg gamle ven-ner, også tar vi oss en øl!(Anders Lindberg, 70)

Gjengen: Hver torsdag samles massevis av trøndere seg på Rockheim for å høre på god gammel live- musikk. Foto: Henriette Engebretsen

3 Portrett 12 juni 2015

Maler ut smertene på lerretetAv Hemriette Engebretsen

10 juni stiller Annette Lyngmo ut maleriene sine på Dromedar Cafebar for andre gang.

Når du kommer inn på cafeen i Nordre gate blir du møtt at Annettes malerier fra alle kant-er. Lidende menneskeliknende skapninger stirrer enten ut i intet, eller rett på deg. Jo lenger du ser på kunsten, jo mer legger du merke til.

Det du først tenkte var en svart utgnidd flekk ser du nå er nesten helt utviskede bokstaver. Anxiety. Survive. Breath.

Maleriene tar deg gjennom lokalet. To lange, tynne menne-sker står alene i bildet i hjørnet. Mens på det smale lerretet ovenfor det sitter det en bundet mann med en sterk figur av gull hengende over han.

Hva er det kunstneren følte da hun malte disse bildene? Hva skjedde i livet hennes som fikk frem disse dramatiske figurene?

KunstnerlivetSå godt som hele familien til Annette (42) er kunstnere på en eller annen måte. Gjennom oppveksten hennes i Oslo fikk hun et ganske annerledes liv enn andre.

Hun og mormoren hennes kunne være på kunstmuseer i flere timer. Da satt de og tegnet maleriene foran seg, med sin egen vri. Så var de i parken og observerte alle fargene og lydene rundt seg.

Tiden sto stille, og det virket som om menneskene rundt dem i byen løp av sted. Uten å se de vakre utsmykningene på bygningene de hastet forbi, som Annette tidligere hadde stått og sett på. - Det er litt interessant å tenke på, hvis jeg ikke hadde blitt «dyttet» inn i dette livet, hva jeg så hadde gjort, sier Annette.

FamilienHun begynte å studere peda-gogikk med estetiske fag etter videregående og kom til Trond-heim på slutten av 90- tallet. Nå bor hun på Ranheim med mannen sin og deres to sønner Nicholas (15) og Daniel (13).

Familien er vant til å se Annette male til alle døgnets tider. Hun kan stå opp midt på natten, og trenge å male. Hun beskriver det som en følelse hun har i

magen, som ikke forsvinner på noen annen måte.

Hun aner ikke hva som kan ende opp på lerretet. Mens andre ganger planlegger hun lenge. Begynner om igjen. Ret-ter på detaljer. Daniel pleier ofte å være med henne når hun maler, og hjelpe henne å rette på de detaljene andre ikke ser.

- Mamma kan gjøre en liten endring på et bilde, også blir hun helt ut av seg og sier at hun har ødelagt det. Da hjelper jeg henne, og vi er stort sett enige om når det blir bra, sier Daniel.

SykdommenMoren til Annette døde av sykdommen MS, 64 år gammel. I 2011 fikk Annette selv diag-nosen etter mye snakke med legene som i starten trodde hun var hypokonder, og at hun selv trodde hun var syk fordi moren var det. Da hun fikk diagnosen MS gikk hun langt inn i seg selv. Hun trodde livet var over, at hun kom til å dø snart hun også. Det var mange følels-er som var satt i sving, og da

gjorde Annette det eneste hun visste- hun malte.

- Jeg kommer bort til henne med kaffe når jeg ser hun trenger en pause. Hun kan male og male i flere timer uten pause, uten mat eller drikke. Da sier jeg at nå må du legge alt til side og slappe av litt, sier mannen hennes Are.

To små, ganske identiske malerier henger ved et vindu. Det ene er grått og hvitt. Et menneske står med bøyd hode, med pigger stikkende ut av nakken.

- Det jeg tenkte når jeg malte det var at jeg ville få smertene ut av kroppen, forteller Annette. Det andre maleriet er gult og lyst. Menneske står nå med rak rygg og hodet høyt. Hun ser opp mot solen, som Annette innså at hun selv også måtte gjøre. Men dette er ikke så lett når medisinene ikke fungerer, og når finmotorikken har blitt dårligere. Så hvordan klarer hun å være så positiv?

InspirasjonenAnnette snakker med hele kro-ppen, og er utrolig ivrig når hun snakker om kunsten sin. Det at hun fortsatt kan jobbe med det hun elsker er hun utrolig glad for. Hun skal male så lenge hun klarer det. Drømmen hennes er å kunne åpne et lite studio i Trondheim hvor hun både kan male og stille ut bildene sine. Døren hennes skal alltid stå åpen så både små og store kan gå innom og lære av henne. - Jeg synes det er viktig at barna driver med estetiske fag fra tidlig alder. Det har i hvert fall gitt meg mye. Jeg har en følelse av alt rundt meg jeg ellers ikke ville fått, forteller Annette. Gjestene på cafeen har alle sett med undring på bildene som henger på veggene. Bildene har en pris på 1500 – 3000 kroner.- Jeg vil jo så klart selge dem, men jeg kommer til å savne dem liksom. Hver bilde er lik-som barnet mitt. Men jeg håper de fleste blir solgt og kan gi noe ekstra til de som har det hen-gende i stua si.*

Maleriene: Disse bildene pleide å henge i stua til Annette. Nå henger de ved inngangen på cafeen. Foto: Henriette Engebretsen

4 Portrett 12 juni 2015

Jenta: Dette bildet er ett av de største i utstillingen. Annette sier det ikke er et selvportrett, selv om inspirasjonen ofte kommer fra det hun ser i speilet. Foto: Henriette Engebretsen

Engelen: En syk mann som blir kurert av engelen. Foto: Henriette engebretsen

Døden: En kvinne som danser med døden. Foto: Henriette engebretsen Endring: Kunstneren foran ett av favorittbildene sine.Foto: Henriette Engebretsen

5 Anmeldelse/ I retten 12 juni 2015

Teateranmeldelse: «Oscar og den rosa damen»

Etter suksess med teaterstykke i fjor vår, spiller «Oscar og den rosa damen» nok en gang på studioscenen i Trøndelag Teater.

10 år gamle Oscar har kreft, og vet at han skal dø. Dette er ikke lett, for de voksne rundt han har angst for døden, og trekker seg unna han. Med unntak av Beste- Rosa. Hun er annerledes, og i løpet av noen dager utforsker de livet. Det blir en reise full av fantasi, humor og klokskap.Det første som møter oss er et stor opplyst brev, skrevet av Oscar. Han skriver til Gud, og forteller han om livet sitt. Det er stille på scenen, og jeg får umiddelbart litt vondt i magen når jeg leser begynnelsen av Oscars brev: «Kjære Gud. Jeg heter Oscar, jeg er ti år». En historie om en døende gutt på sykehus kunne bare vært trist, men det er den ikke.

Den eneste skuespilleren i stykket er Ragnhild Sølvberg, i rollen som Beste- Rosa og Oscar. Hun er kledd i rosa genser og skjørt og går stille inn på scenen. Hun begynner med å lese brevet Oscar skrev til Gud. Det er slik stykket utspiller seg. Det ligger en bunke med brev fra Oscar på plattformen på sce-nen. Sølvberg utspiller brevene,

som Oscar og Beste- Rosa. Selv om det er åpenlyst at hun er Beste- Rosa, når jeg ser på henne, så klarer hun fortsatt å overbevise oss om at hun klarer like godt å være den lille gutten Oscar. Og ikke bare Oscar, men alle andre karakterer i stykket, som legen Doktor Didriksen, foreldrene til Oscar og Peggy Blue- Oscars store kjærlighet. Det er ikke mye skuespilleren gjør for å bytte mellom rollene. Det kan være noe så lite som å legge hodet på skakke og lage lys stemme, eller å trekke hodet tilbake og lage dobbelthake. Hun er utrolig flink, og gjør det hele veldig troverdig. Hun får oss til å le da hun spiller den nysgjerrige 10- åringen, og får oss til å tenke gjennom livets viktige ting da hun er gamle Beste- Rosa. Hun danser og ler, og viser en fantastisk energi på scenen. Når hun har lest det første brevet fra Oscar, er jeg forvent-ningsfull. Det har vært en rolig start, med en dame og plattfor-men og ikke minst brevene som har vært fokuset. Jeg tenker at nå kommer kanskje han som

spiller Oscar. Nå kommer det nok snart en sykehusseng tril-lende inn. Men det gjør det ikke. Og jo lenger inn vi kommer i stykket, forstår jeg at det aldri kommer til å skje. Sølvberg er den eneste skuespilleren vi kommer til å se. Selv om hun gjør en så bra jobb det er mulig å gjøre i et slikt skuespill, føler jeg likevel det er noe som mangler.

Stykket varer i rundt 1 ½ time. Når man er publikum er dette en lang tid å holde konsentras-jonen. Det går i det samme hele tiden, skuespilleren som leser brevene og dramatiserer disse. Det blir riktignok veldig trist mot slutten. Brevene til Oscar blir kortere, for han orker ikke skrive så mye lenger. Noe som publikummer, passet bra. Når stykket var halvveis var jeg så trøtt og lei, at jeg tok meg selv i å se på bunken med ark og lengtet etter at den skulle kry-mpe så fort som mulig, så jeg kunne dra. Man kommer ikke unna følelsen at det hele kunne blitt gjort mer ut av. *

Av Hemriette Engebretsen

Flere roller: Sølvberg spiller både i rollen som Beste- Rosa og som Oscar. Foto: Henriette Engebretsen

OK å stjele Den 25 år gamle studenten fra Trondheim stjal på Gardermoen. Nå er han i tingretten fordi han nekter å betale boten han fikk på 8000 kroner.

Det er tirsdag morgen og klokken er ni. En ung mann på 25 år går avslappet inn i Sør- Trøndelag Tingrett. Han har på seg en rosa- og grønn stripete genser, olabukse og slitte sko. Det blonde håret hans går til skuldrene, og skjegget har han latt vokse. Det er bare tiltalte, meddommer og dommer som er til stede.- Vi gjør dette på den enkle måten. Det er ingen vitner fra

hendelsen, bare du som skal forklare deg. Da krever jeg at du svarer sannferdig, sier dommeren da retten er satt. Den tiltalte nikker.

TiltalenMannen studerer sosialantro-pologi i Oslo. 15. januar i år skulle han ta fly til Berlin. Han hadde spillejobb, og fått reisen betalt av arrangørene. Men han kom aldri lenger enn til

Gardermoen. Lommeboken hadde han i kofferten han hadde sjekket inn, og nå var han sulten. Men det var ikke bare derfor han stjal. Han tok en vannflakse og en yoghurt fra en tilfeldig kiosk på vei til gaten. Så tok han to Underbergere fra taxfreén. Så et par designsol-briller fra en av de dyrere bu-tikkene på flyplassen. Brillene skulle han ikke bruke, men tok dem vel vitende om at han kom til å bli tatt. - Hvis du ikke hadde tenkt til å bruke dem, hvorfor stjal du dem da? Spør dommeren. Den tiltalte venter noen sekunder og kremter før han svarer;- Mest for å se hva som skjedde. Hvordan sånne ting blir behandlet. Jeg studerer jo sosialantropologi og er nysg-jerrig. De store kjedene jeg tok fra led heller ikke av at jeg tok

noen småting. Hva slags rett har Imsdal til å ta vannet vårt og legge det i flasker, for så å be oss om å betale for dem?

Mannen ble pågrepet av siv-ilpolitiet da han satt på gaten sin. Sekken hans ble godt sett igjennom. Bøkene hans blir slengt på gulvet og de lurer på om han hadde tatt de også. Alt han tok blir funnet og det hele ender med at han får en bot på 8000 kroner gitt av Romerike politidistrikt.

Vil heller i fengselHan får snakke fritt og sier at han heller vil gå i fengsel i 16 dager enn å betale boten. Dommeren nevnte tidligere at den slags ordning kunne gå an i noen tilfeller. Hun ber tiltalte gå ut på venterommet igjen så

hun og meddommer/vitnet kan diskutere. Etter en kort stund blir han bedt inn igjen, og nå skal dommen gis. Dommeren gir et sammendrag av saken, før hun fortsetter;- Dommen faller på at du må betale boten, sier dommer Kristensen. Det er kun i svært få tilfeller en fengselsstraff er passende. Du har familie som kan hjelpe deg hvis det blir for mye. Det er vel heller bedre å skylde dem penger, enn Romerike politidistrikt.Hun sier at siden han har prob-lemer med å betale, kan han få beløpet delt opp. Så får han tre valg; Han kan akseptere dom-men, anke, eller han kan velge en betenkningstid på 14 dager. Den tiltalte velger betenkning-stid- litt irritert over at han ikke kan få fengselsstraff. *

Av Hemriette Engebretsen

6 Nyheter 12 juni 2015

I det lille lokalet i 2. etasje møtes folk for å bli helbredet av den gudommelige kraften. Hver tredje uke kommer lederen fra Danmark for å hjelpe trønderne til å finne kraften sin.

Vennekretsen i ParkgårdenAv Hemriette Engebretsen

Frelst: Pedersen er helt sikker på den gudommelige kraften til Bruno Gröning. Foto: Henriette Engebretsen

Gröning: Det var alltid helt stille da gröning talte Foto: Illustrasjonsbilde fra vennekretsens nettside.

Mona Pedersen møter oss i døren og fører oss ivrig til et bord med brosyrer om Ven-nekretsen og deres inspirasjon, Bruno Gröning.

Rommet er beskjedent dekorert. Det henger bilder av Gröning på veggene, og et bord med silkeduk og tre lys. Det er blitt satt ut flere rader med stoler. Nå er vi fire stykker som er møtt opp, og introduksjonen begynner.

- Alle har sin egen helbredende kraft, og nå skal vi finne den. Ikke skriv ned noe, ikke ta bilder. Ikke sitt med armene og bena i kors. Vær åpne for den gudommelige kraften, sier Pedersen alvorlig.

Hun står med hendene hengen-de rett ned og hun står rett som en soldat. Blikket tar hun ikke fra oss i ett eneste sekund. Hun forteller om den helbredende kraften Gröning ga til folk på 40 og 50- tallet da han var verden-skjent. Kraften er ikke oss alle, og vi kan helbrede våre egne skader. Med hjelp av den helbre-dende kraften som Gröning selv kalte for «heilstrom».

Han som var annerledesBruno Gröning ble født i Danzig (i nåværende Polen) i 1906. Han var nummer fire i flokken på sju søsken. Han var en rolig gutt som ofte ble omtalt som anner-ledes. Da han ble tatt ufrivillig inn i den tyske hæren under 2. verdenskrig.

Han sa til sin offiser at han ikke kom til å skade noen. Han ville ikke drepe noen, uansett. Da ble han sendt til den russiske front-en. Han overlevde mirakuløst krigen, og det var etter dette han begynte å lære de rundt han om den urgamle læren om den helbredende kraften.

Han mente at vi alltid har hatt den, men at vi har glemt den, etter som menneskene vek leng-er og lenger vekk fra naturen og det naturlige i oss selv.

«Et menneske er skapt av kjærlighet. Hva som er skapt av kjærlighet kan bare leve i kjærlighet. Gud er kjærlighet» sa han.

HelbredelsenHelle Hassenkamm sitter ved siden av Pedersen som nå har begynte å fortelle oss om hennes egen historie. Hassenkamm lukker øynene når Pedersen forteller, som for å observere litt av energien fra historien.

Mona Pedersen kjørte bilen sin en dag i oktober 1998. Hun måtte bråstoppe for noe foran henne på veien, og fikk en kraftig nakkesleng. Hun gikk til legen, men han sa at det ikke var noe han kunne gjøre for at smertene skulle forsvinne. Han kunne gi henne smertestillende, men de kom aldri til å fjerne smertene. Så en dag gikk Pedersen og en venninne til en helsemesse i København, hvor hun møtte folk fra Vennekretsen som fortalte henne om Gröning. Hun ble med på et foredrag senere på dagen. Hun satt seg bakerst i lokalet, så hun lett kunne gå ut uten at noen så henne.

Men det gjorde hun aldri. Etter et par timer, da de som holdt foredraget takket for seg, var det som skjedde med Pedersens. Plutselig var det som om noen ga henne en kraftig helbredende massasje, og smertene var borte.

Hun meldte seg inn i Vennekretsen, og skulle på sitt første ordentlige møte noen uker etterpå. Smertene hadde vært borte siden introduksjo-nen, men etter det første møtet kom smertene tilbake igjen. Hun ble fortalt at de kom til å komme og gå, men i mindre og mindre grad, jo flere ganger hun gikk på møtene.

- I dag er jeg helt smertefri, og har ikke hatt noe som helst vondt i kroppen siden 1999, sier Pedersen.

Hassenkamm som har sittet stille og sett beundrende på Pedersen lenger, forteller at noe liknende også skjedde med henne.

Det har gått en time siden introduksjonen begynte. Det har vært stille, med unntak av et musikkinnslag produsert av en annen fra Vennekretsen. Det går mot kveld, og i en så rolig atmosfære er det lett å bli litt søvnig. - Jeg ser du begynte å gjespe litt. Det er ikke noe rart. Jeg ble det også. Men andre ganger blir jeg full av energi! Sier Hassenkamm som følger oss ut.

TvilenDet er ikke vanskelig å se for seg at det ikke var alle som likte det Gröning holdt på med.

Leger rundt om i verden var skeptiske, og syntes ikke noe om at Gröning uautorisert skulle helbrede folk, helt gratis.

Han svarte alltid med; «Det er ikke jeg som helbreder. Jeg bare hjelper dem med å ta innover seg den gudommelige kraften».

Hvis folk tror hardt nok på at de vil bli friske, da blir de kanskje nettopp det?

Placeboeffekten går ut på net-topp dette. Effekten er den følte bedring i helse uten at noen virkelig medisinsk handling er blitt utført. Altså, hvis folk gikk Gröning i møte med innstillingen om at han kom til å helbrede dem, så ble de helbredet.

Dette er noe som har blitt om-diskutert gjennom årene. Men hvis det er sånn det er, så hadde Gröning rett? Da kom-mer helbredelsen fra oss selv. Fordi vi tror så hardt på det.

Det er kanskje ikke noe alle vil kalle en gudommelig kraft, men den kommer i hvert fall fra oss selv. *