Renhet

Jonathan Franzen

RenhetOversatt av Monica Carlsen

Jonathan FranzenOriginalens tittel: Purity

Oversatt av Monica CarlsenCopyright © by Jonathan Franzen

All rights reserved.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-42327-8

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Rodrigo CorralOmslagsfoto: Bon Duke

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: Bookwell AB, Finland 2015

Satt i 10,2/14,1 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,6

Sitatene fra William Shakespeare: Hamlet er hentet fra André Bjerkes oversettelse utgitt påAschehougs forlag i 1997. Sitatet fra William Shakespeare: De lystige koner i Windsor er hentetfra Per Bronkens oversettelse utgitt på Aschehougs forlag i 1996. Sitatet fra Johann Wolfgangvon Goethe: Faust: en tragedie er hentet fra André Bjerkes oversettelse utgitt på Aschehougs

forlag i 1999.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskiltavtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatti den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kanstraffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Forfatteren står i takknemlighetsgjeld til Anne Rubesame og KathyChetkovich, og til Thomas Brussig, Faye Crosby, Ruth Alipaz Cuqui,Heco Davis, Liz Day, Rick Egger, Steve Engelberg, Bill Finnegan, EricFranzen, Wieland Freund, Jonathan Galassi, Bennett Hennessey, AlanJones, Danny Kaplan, David Means, Gabriel Packard, Eric Schlosser,Lorin Stein og Nell Zink for deres hjelp med denne boken.

Til Elisabeth Robinson

… Die stets das Böse will und stets das Gute schafft

Purity i Oakland

mandag

Å« pus, det er så godt å høre stemmen din,» sa jentas mor itelefonen. «Kroppen svikter igjen. Iblant føles det som omlivet bare er en lang kamp mot kroppens svik.»

«Har ikke alle det sånn?» spurte jenta, Pip. Hun hadde begynt åringe moren midt i lunsjpausen hos Renewable Solutions. Det ga henneet velkomment avbrekk fra tanken på at hun ikke passet i jobben, athun hadde en jobb som umulig kunne passe for noen eller at hun varen som ikke passet i noen jobb, før hun etter tjue minutter med håndenpå hjertet kunne si at hun måtte tilbake til arbeidet.

«Det venstre øyelokket henger,» forklarte moren. «Det er som omdet blir tynget ned av et lodd, et ørlite fiskesøkke eller noe sånt.»

«Akkurat nå?»«Det kommer og går. Jeg lurer på om det kan være facialisparese.»«Hva nå enn facialisparese er, er jeg sikker på at du ikke har

det.»«Hvordan kan du være så sikker på det, pus, hvis du ikke engang vet

hva det er?»«Tja – kanskje fordi du ikke hadde Graves’ sykdom? Hypertyreose?

Melanom?»Ikke at Pip hadde glede av å gjøre narr av moren. Men forholdet

deres var preget av moralsk risiko, en nyttig formulering hun haddelært da hun studerte økonomi. Hun var som en bank som i morensøkonomi var for stor til å gå over ende, en ansatt for uunnværlig tilå bli sparket for uakseptabel oppførsel. Enkelte av vennene hennes iOakland hadde også vanskelige foreldre, men de kunne fortsatt pratemed dem til daglig uten at det ble altfor sært, for selv de vanskeligste

13

av disse foreldrene hadde flere ressurser enn bare det ene barnet. MenPip var alt moren hadde.

«Nå vel, jeg tror ikke jeg kan gå på jobben i dag,» sa moren. «Mininnsats er det eneste som gjør jobben levelig, men jeg kan ikke yte noeninnsats så lenge øyelokket tynges ned av et usynlig fiskesøkke.»

«Mamma, du kan ikke melde deg syk nå igjen. Det er ikke juliengang. Tenk om du virkelig får influensa eller noe?»

«Og i mellomtiden spør alle seg hvorfor denne gamle damen medhalve ansiktet sigende ned mot skulderen putter kolonialvarene deres iposer. Du aner ikke hvordan jeg misunner deg den kontorbåsen. Usyn-ligheten ved det.»

«La oss ikke romantisere båsen,» sa Pip.«Det er det verste med kroppen. Den er så synlig, så synlig.»Moren til Pip var kronisk deprimert, men hun var ikke gal. Hun

hadde klart å holde på jobben med å pakke kundenes varer i poser iden økologiske matvarekjeden New Leaf Community Markets butikki Felton i over ti år, og så fort Pip oppga sin egen måte å tenke på oginnordnet seg morens, skjønte hun utmerket godt hva hun mente. Deneneste pynten på de grå skilleveggene i båsen hennes var et støtfan-gerklistremerke med teksten: KRIGEN MOT MILJØET GÅR I DETMINSTE BRA. Båsene til kollegene hennes var dekket av fotografierog utklipp, men selv skjønte Pip at usynlighet kunne være forlokkende.Dessuten regnet hun med å få sparken i løpet av de nærmeste måne-dene, så hvorfor finne seg til rette?

«Har du tenkt på hvordan du vil ikke-feire ikke-fødselsdagen din?»spurte hun moren.

«For å være ærlig kunne jeg tenke meg å ligge i sengen hele dagenmed dynen trukket godt over hodet. Jeg trenger ingen ikke-fødselsdagfor å bli minnet om at jeg blir eldre. Det klarer øyelokkene mine utmer-ket godt som det er.»

«Hva sier du til at jeg baker en kake og kommer på besøk, så kan vikose oss med den. Du høres mer deprimert ut enn vanlig.»

«Jeg er ikke deprimert når jeg er sammen med deg.»«Ha, synd jeg ikke finnes i pilleform. Kan du spise en kake som inne-

holder stevia?»

14

«Å, jeg vet ikke. Stevia gjør noe rart med kjemien i munnen min.Ingenting kan lure smaksløkene, det er nå min erfaring.»

«Sukker har også en ettersmak,» sa Pip, selv om hun visste at det varhåpløst å argumentere.

«Sukker har en syrlig ettersmak, som smaksløkene ikke har noenproblemer med fordi de er konstruert for å varsle om syrlighet uten åstusse over det. Smaksløkene slipper å bruke fem timer på å registrerefremmedartethet! Som var det som skjedde med meg den ene gangenjeg drakk noe som inneholdt stevia.»

«Men jeg sier at syrligheten henger igjen.»«Det er noe veldig galt når smaksløkene fortsatt rapporterer syrlig-

het fem timer etter at man har drukket noe som er tilsatt søtstoff. Vetdu at hvis du røyker crystal meth bare én gang, endres kjemien i hjer-nen helt og for alltid? Sånn synes jeg stevia smaker.»

«Jeg sitter ikke her og damper på en methpipe, hvis det er det du prø-ver å si.»

«Jeg sier at jeg ikke trenger noen kake.»«Jo da, jeg skal prøve å finne en annen kake jeg kan bake. Beklager

at jeg foreslo en sort som forgifter deg.»«Jeg sa ikke at det var gift. Det er bare det at stevia gjør noe

rart –»«Med kjemien i munnen din, ja.»«Pus, jeg skal spise kaken du tar med deg, uansett hvilken sort det

er, raffinert sukker tar ikke livet av meg, det var ikke meningen å gjøredeg opprørt. Å, skatten min.»

Ingen telefonsamtale var komplett før de hadde såret hverandre.Problemet – den viktigste grunnen til at hun tilsynelatende ikke klarteå gjøre noen ting på en effektiv måte – var etter Pips mening at hunvar så glad i moren. Følte med henne, led med henne, ble glad når hunhørte stemmen hennes, følte en urovekkende ikke-seksuell dragningmot kroppen hennes, uroet seg til og med for kjemien i munnen hen-nes; ønsket henne et bedre liv; kunne ikke fordra å opprøre henne; syn-tes hun var snill. Dette var den massive granittblokken i sentrum av livethennes, kilden til all harmen og sarkasmen hun rettet ikke bare motmoren, men i det siste også mot mindre egnede mål på en stadig mer

15

selvmotsigende måte. Når Pip ble sint, var det egentlig ikke på moren,men på granittblokken.

Hun hadde vært åtte eller ni år gammel da hun kom på tanken åspørre om hvorfor bare hennes fødselsdag ble feiret i det lille huset iredwoodskogen utenfor Felton. Moren hadde svart at hun ikke haddenoen fødselsdag; den eneste som betydde noe for henne, var Pips. MenPip hadde mast på henne til hun gikk med på å feire sommersolvervmed en kake og kalle det ikke-fødselsdag. Det hadde i sin tur ført tilspørsmålet om hvor gammel moren var, noe hun nektet å røpe, og deteneste hun sa, med et smil verdig en som fremsetter et koan, var: «Jeger gammel nok til å være moren din.»

«Ja, men hvor gammel er du egentlig?»«Se på hendene mine,» hadde moren sagt. «Hvis du øver deg, kan

du lære å avsløre en kvinnes alder på hendene hennes.»Og så – for første gang – hadde Pip virkelig sett på morens hender.

Huden på håndbakene var ikke myk og rosa som hennes egen hud.Det var som om knoklene og årene trengte seg opp til overflaten; somom huden var vann som trakk seg tilbake og blottla former på bun-nen av en havn. Håret hennes var riktignok tykt og veldig langt, mendet var noen tørre, grå hårstrå innimellom, og huden nederst på halsenvar som en fersken dagen etter at den var perfekt moden. Den nattenlå Pip våken i sengen og var redd for at moren snart skulle dø. Det varhennes første forvarsel om granittblokken.

Med tiden hadde hun fått et brennende ønske om at moren haddehatt en mann i livet sitt, eller egentlig bare et annet menneske, uan-sett kjønn, som kunne ha elsket henne. Mulige kandidater hadde iårenes løp vært blant andre nabokona, Linda, som også var alene-mor og som også studerte sanskrit, slakteren hos New Leaf, Ernie,som også var veganer, barnelegen, Vanessa Tong, hvis stormforelskelsei Pips mor hadde gitt seg utslag i et forsøk på å få henne interessert ifugletitting, samt altmuligmannen Sonny, med eneboerskjegget, sombenyttet selv den minste lille reparasjonsjobb som en anledning til ådiskutere levesettet til de gamle puebloindianerne. Alle disse godhjer-tede San Lorenzo Valley-typene hadde i moren til Pip fått et glimt avdet Pip selv, tidlig i tenårene, hadde sett og vært stolt av: en slags ude-

16

finerbar storhet. Det var ikke nødvendig å skrive for å være dikter, detvar ikke nødvendig å skape ting for å være kunstner. Morens åndeligeinnsats var en form for kunst i seg selv – en usynlighetens kunst. Dethadde aldri vært en tv i det lille huset deres, og ingen datamaskin førPip fylte tolv; morens viktigste nyhetskilde var Santa Cruz Sentinel,som hun leste for å unne seg den lille, daglige gleden å la seg forferdeover verden. Det var i og for seg ikke uvanlig i the Valley. Proble-met var at moren til Pip utstrålte en beskjeden tro på sin egen stor-het, eller i hvert fall oppførte seg som om hun i sin tid hadde vært noestort, en gang i en pre-Pip-fortid som hun kategorisk nektet å snakkeom. Hun var mer sønderknust enn fornærmet over at nabokona Lindasammenlignet sønnen, Damian, som fanget frosker og pustet gjennomhalvåpen munn, med hennes egen enestående og fullkomne Pip. Huninnbilte seg at slakteren ville få varig, psykisk mén hvis hun sa til hamat hun syntes det luktet kjøtt av ham, selv etter at han hadde dusjet,hun gjorde livet surt for seg selv ved å vri seg unna Vanessa Tongs invi-tasjoner, i stedet for bare å innrømme at hun var redd fugler, og hvergang Sonnys digre pickup trillet inn i oppkjørselen deres, fikk hun Piptil å åpne for ham mens hun selv flyktet ut i redwoodskogen gjennombakdøren. Pip var grunnen til at hun kunne unne seg den luksusendet var å være så utrolig kresen. Det hadde hun gjort klinkende klartgang på gang: Pip var den eneste som var bra nok, den eneste hun varglad i.

Alt dette ble naturligvis en kilde til voldsom forlegenhet da Pip komi puberteten. Og innen den tid var hun altfor opptatt med å hate ogstraffe moren til å forstå hvordan morens manglende virkelighetssansskulle komme til å skade hennes egne fremtidsutsikter. Det var ingensom kunne fortelle henne at dersom hun ville gjøre noe meningsfyltmed livet sitt, var kanskje ikke den beste løsningen å gå ut av col-lege med 130 000 dollar i studiegjeld. Det var ingen som hadde advarthenne om at beløpet hun burde være oppmerksom på da hun var tilintervju hos Igor, lederen for forbrukerkontakt hos Renewable Solu-tions, ikke var de «tretti eller førti tusen dollarene» i provisjon hanforespeilet henne allerede det første året, men de 21 000 dollarene hantilbød henne i grunnlønn, eller at en selger som var så overtalende som

17

Igor kanskje var flink til å selge drittjobber til godtroende enogtjue-åringer også.

«Apropos helgen,» sa Pip og gjorde stemmen fast, «må jeg advaredeg om at jeg vil snakke med deg om noe du ikke liker å snakke om.»

Moren lo, en liten, sjarmerende latter som skulle illudere forsvars-løshet. «Det er bare én ting jeg ikke liker å snakke med deg om.»

«Nettopp, og det er akkurat det jeg vil snakke om. Du er hervedadvart.»

Moren svarte ikke noe på dette. Tåken måtte ha lettet i Felton nå,tåken moren syntes det var like trist å se forsvinne hver eneste dag,fordi den avdekket en strålende verden hun ikke hadde noe ønske omå være en del av. Hun henga seg best til sin innsats i morgenens tryggegråhet. Nå tittet sikkert solen frem med stråler farget grønne og gylneetter å ha blitt filtrert mellom de ørsmå barnålene på redwoodtrærne,mens sommervarmen smøg seg gjennom nettingvinduene på veran-daen, som gjorde tjeneste som et utvendig soverom og over sengen Piphadde lagt beslag på da hun som tenåring hadde hatt så stort behovfor privatliv, slik at moren hadde vært henvist til en feltseng i stuen,helt til Pip begynte på college og moren hadde tatt verandaen tilbake.Hun satt sikkert i sengen og henga seg til sin åndelige innsats akkuratnå. I så fall kom hun ikke til å si noe mer før hun ble snakket til; barepuste.

«Det er ikke personlig,» sa Pip. «Jeg skal ingen steder, men jeg tren-ger penger, og du har ingen, jeg har ingen, og det er bare ett tenkeligsted jeg kan få dem fra. Det er bare ett menneske som, selv om det errent teoretisk, skylder meg noe. Derfor skal vi snakke om det.»

«Pus,» sa moren bedrøvet, «du vet at jeg ikke kommer til å gjøre det.Det er leit at du trenger penger, men dette handler ikke om hva jeg likereller ikke liker. Det handler om hva jeg kan eller ikke kan. Og jeg kanikke, så vi får finne en annen løsning på problemet ditt.»

Pip rynket brynene. Hun fikk med jevne mellomrom behov for åslite og dra i den mentale tvangstrøyen omstendighetene hadde påførthenne to år tidligere, for å se om ermene kunne ha blitt litt mer elas-tiske. Men hver gang oppdaget hun at den var akkurat like trang somfør. Fortsatt 130 000 dollar i gjeld, fortsatt morens eneste trøst. Det var

18

direkte påfallende hvor fullstendig og øyeblikkelig hun var blitt fangetidet friheten hun hadde nytt i de fire årene på college tok slutt; hvis hunhadde hatt råd til det, ville hun blitt deprimert.

«Du, jeg må legge på nå,» sa hun inn i telefonrøret. «Og du må gjøredeg klar til å gå på jobben. Problemet med øynene skyldes sikkert bareat du ikke får nok søvn. Det skjer iblant med meg når jeg ikke fårsove.»

«Sier du det?» sa moren ivrig. «Plages du av det også?»Til tross for at Pip visste at samtalen ville trekke ut, muligens føre

til en lengre diskusjon om genetisk arvelige sykdommer og utvilsomtkreve en del skrøning fra hennes side, kom hun frem til at det ville værebedre for moren å engste seg for søvnløshet enn for facialisparese, omikke annet så fordi, noe Pip forgjeves hadde påpekt i flere år, det fak-tisk fantes legemidler mot søvnløshet. Resultatet var at da Igor stakkhodet inn i Pips bås åtte på halv to, snakket hun fortsatt i telefonen.

«Lei for det, mamma, men jeg er nødt til å løpe, ha det,» sa hun ogla på.

Igor stirret på henne. En blond russer, et skjegg som skapt til å strykehånden over, uforskammet pen. Pip kunne ikke tenke seg noen annengrunn til at han ikke hadde gitt henne sparken enn at han kunne tenkeseg å knulle henne, og likevel var hun sikker på, hvis det noen gangskulle bli noe av, at hun ville bli ydmyket på null komma niks, for ikkebare tok han seg fantastisk bra ut, han hadde også en fantastisk bralønn, mens hun bare var en jente med problemer. Noe hun var sikkerpå at han også var klar over.

«Beklager,» sa hun til ham. «Beklager at jeg tok sju minutter forlang lunsjpause. Moren min er ikke helt i form.» Hun tenkte seg om.«Nei, stryk det, jeg beklager ikke. Hva er sjansen for at jeg får en posi-tiv respons i løpet av sju minutter?»

«Så jeg kritisk ut?» spurte Igor og blunket overdrevent.«Tja, hvorfor stikker du hodet inn? Hvorfor stirrer du på meg?»«Jeg lurte på om du kunne tenke deg å spille en runde tjue spørs-

mål.»«Jeg tror ikke det.»«Du prøver å gjette hva jeg ønsker av deg, og jeg begrenser svarene

19

mine til et harmløst ja eller nei. La det fremgå av protokollen: bare ja,bare nei.»

«Vil du at jeg skal saksøke deg for seksuell trakassering?»Igor lo, strålende fornøyd med seg selv. «Det er et nei! Nå har du nit-

ten spørsmål igjen.»«Jeg tuller ikke om det søksmålet. Jeg har en venn som studerer jus,

og han sier at det er nok at du skaper en atmosfære.»«Det er ikke et spørsmål.»«Hvordan kan jeg forklare deg hvor umorsomt jeg synes dette er?»«Bare ja-og-nei-spørsmål, takk.»«Herregud. Forsvinn.»«Vil du heller snakke om maiprestasjonene dine?»«Forsvinn! Jeg hiver meg på telefonen nå.»Da Igor var gått, hentet hun frem ringelisten sin på skjermen, gløttet

på den med avsmak og minimerte den igjen. I fire av de tjueto måne-dene hun hadde vært ansatt i Renewable Solutions, hadde hun klart åkomme nest sist, og ikke sist, på tavlen der hennes og kollegenes kon-taktpoeng ble registrert. Kanskje ikke helt tilfeldig, for, grovt regnet,var fire av tjueto ganger den hyppigheten hun så en som var pen i spei-let og ikke en som, hvis det hadde vært en annen enn henne, kunne blittbetraktet som pen, men, fordi det var henne, ikke var det. Ingen tvil omat hun hadde arvet noen av morens kroppskomplekser, men hun kunnei det minste slå i bordet med håndfaste bevis på sin erfaring med gut-ter. Mange ble ganske tiltrukket av henne, få endte med ikke å tenke atdet hadde vært en feiltagelse. Igor hadde prøvd å finne ut av det i to årnå. Han gransket henne alltid slik hun gransket seg selv i speilet: «Hunhadde vært pen i går, men likevel …»

Fra et eller annet sted, college, hadde Pip fått ideen – hjernen hen-nes var som en ballong med statisk plastfolie som tiltrakk seg vilkårligeideer idet de fløy forbi – om at toppen av verdensvanthet var å tilbringesøndagsmorgenene med å lese papirutgaven av søndagsavisen til NewYork Times på kafé. Dette var blitt hennes ukentlige ritual, og uavhen-gig av hvor hun hadde ideen fra, var søndagsmorgenene virkelig dettidspunktet da hun følte seg mest verdensvant. Uansett hvor sent hunhadde vært på byen kvelden før, kjøpte hun Times klokken åtte presis,

20

tok den med seg til Peet’s Coffee, bestilte en scones og en dobbel cap-puccino, slo seg ned ved stambordet sitt i hjørnet og klarte å glemmeseg selv i et par timer.

Vinteren før hadde hun på Peet’s lagt merke til en pen, tynn gutt somhadde det samme søndagsritualet. Det gikk ikke mer enn et par ukerfør hun, i stedet for å lese nyhetene, lurte på hvordan han syntes huntok seg ut mens hun leste og om hun skulle heve blikket og ta ham i åstirre, og det omsider gikk opp for henne at hun enten måtte finne segen ny kafé eller snakke til ham. Neste gang hun fanget blikket hans, lahun hodet oppfordrende på skakke, og det føltes så dumt og tilgjort athun ble sjokkert da hun så hvor momentant det virket. Gutten kom rettbort og foreslo djervt at, ettersom de var der på samme tid hver uke,kunne de dele en avis og spare et tre.

«Hva om vi begge vil ha den samme seksjonen?» sa Pip med en vissfiendtlighet.

«Du var her før meg,» sa gutten, «så du kunne få velge først.» Hangikk over til å klage over at foreldrene hans, i College Station, Texas,hadde den forferdelige uvanen å kjøpe to eksemplarer av søndagsutga-ven av Times for å slippe å krangle om hvem som skulle lese hva.

Som en hund som bare kjenner navnet sitt og fem enkle ord på men-neskespråket, hørte Pip bare at gutten kom fra en vanlig familie medto foreldre som vasset i penger. «Men dette er den eneste stunden jeghar for meg selv hele uken,» sa hun.

«Beklager,» sa gutten og trakk seg unna. «Det så bare ut som duhadde noe på hjertet.»

Pip skjønte ikke hvordan hun skulle unngå å virke fiendtlig stemt motjevnaldrende gutter som var interessert i henne. Noe av grunnen var atdet eneste mennesket i hele verden hun stolte på, var moren. Av erfa-ringene fra high school og college hadde hun lært at jo hyggeligere engutt var, desto mer opprivende ville det bli for dem begge når han opp-daget at hun var et mye større følelsesmessig vrak enn det hyggelighe-ten hennes hadde fått ham til å tro. Det hun ennå ikke hadde lært, varhvordan hun skulle la være å ønske at noen var hyggelig mot henne. Deguttene som ikke var hyggelige, var spesielt flinke til å merke og utnyttedette. Følgelig var verken de hyggelige eller de som ikke var hyggelige

21

til å stole på, og hun var dessuten ikke særlig flink til å skjelne dem frahverandre før hun gikk til sengs med dem.

«Kanskje vi kunne ta en kaffe en annen gang,» sa hun til gutten. «Engang som ikke er en søndag morgen.»

«Ja visst,» sa han usikkert.«For nå som vi faktisk har snakket sammen, kan vi slutte å skotte på

hverandre. Vi kan lese hver vår avis, akkurat som foreldrene dine.»«Jeg heter Jason, forresten.»«Pip her. Og nå som vi vet hverandres navn, trenger vi i hvert fall

ikke fortsette å skotte på hverandre. Jeg kan tenke: Å, det er bare Jason,og du kan tenke: Å, det er bare Pip.»

Han lo. Det viste seg at han hadde en universitetsgrad i matte fraStanford og levde masterstudentens mattedrøm, jobbet for en stiftelsetil fremme av amerikaneres tallforståelse, mens han prøvde å skrive enlærebok han håpet skulle revolusjonere statistikkundervisningen. Etterat de hadde datet to ganger, likte hun ham godt nok til å tenke at detvar best hun lå med ham før en av dem ble såret. Hvis hun ventetfor lenge, kom Jason til å oppdage at hun var fullstendig håpløs, medmasse gjeld og plikter, og løpe for livet. Eller hun ble nødt til å fortelleham at hennes dypere følelser var forbeholdt en voksen mann som ikkebare ikke trodde på penger – som i amerikanske dollar; som i bare detå ha dem – men som også hadde en kone.

For ikke å være fullstendig sfinksaktig, fortalte hun Jason om detfrivillige «arbeidet» hun gjorde for atomnedrustning på kveldstid, ettema det lot til at han visste så mye mer om enn henne, selv om det varhennes «arbeid», ikke hans, at hun ble litt fiendtlig innstilt. Han varheldigvis av den snakkesalige typen og en entusiastisk tilhenger av Phi-lip K. Dick, Breaking Bad, havotere og fjelløver, matematikk i hverda-gen, og især sin geometriske metode i statistisk pedagogikk, som hanga en så lettfattelig forklaring på at hun nesten forsto den. Den tredjegangen hun traff ham, på en nudelsjappe der hun måtte late som hunikke var sulten fordi lønningen fra Renewable Solutions ikke var kom-met inn på kontoen ennå, skjønte hun at hun sto ved en korsvei: ententa sjansen på vennskap eller ty til trygg, tilfeldig sex.

Da de kom ut på det søndagsstille fortauet i Telegraph Avenue denne

22

disige kvelden, gjorde hun tilnærmelser til Jason, og han besvarte dembegjærlig. Hun kjente det rumle i magen da hun presset den mot hans;hun håpet at han ikke kunne høre det.

«Skal vi dra hjem til deg?» mumlet hun i øret hans.Jason sa at, nei, dessverre, han hadde søsteren sin på besøk.Ved ordet søster følte Pip at brystet snørte seg sammen av fiendt-

lighet. Ettersom hun ikke hadde søsken selv, var det umulig for henneikke å bli sjalu på andre som hadde brødre og søstre som krevde tingav dem og kanskje støttet og oppmuntret dem; på standardkjernefami-lien, på den genetiske overfloden av samhold og nærhet.

«Vi kan dra hjem til meg,» sa hun temmelig arrig. Og hun var såoppslukt av å føle seg støtt over at Jasons søster fortrengte henne frasoverommet hans (og, i videre forstand, fra hjertet hans, selv om hunegentlig ikke ønsket noen plass i det), så ergerlig på hele greia, derhun og Jason gikk hånd i hånd bortover Telegraph Avenue, at de varfremme ved inngangsdøren før hun kom på at de ikke kunne gå inn.

«Å,» sa hun. «Å. Kan du vente utenfor et øyeblikk mens jeg ordnernoe?»

«Eh, ja visst,» sa Jason.Hun kysset ham takknemlig, og de ble stående på yttertrappen og

kline og gni seg inntil hverandre i ti minutter. Pip nøt gleden over å blibefølt av en anstendig og veldig dreven gutt, til en høy og tydelig rum-ling i magen hennes fikk henne ned på jorden igjen.

«Bare et øyeblikk, ok?» sa hun.«Er du sulten?»«Nei! Eller egentlig, plutselig kanskje jo, litt. Men jeg var ikke det

på restauranten.»Hun vred nøkkelen om i låsen og gikk inn. I stuen så den schizo-

frene huskameraten hennes, Dreyfuss, og den funksjonshemmede hus-kameraten hennes, Ramón, en basketballkamp på en brukt-tv som entredje huskamerat, Stephen, han hun var mer eller mindre forelsketi, hadde byttet til seg. Dreyfuss’ kropp, oppblåst av medisiner han tildags dato hadde vært flink til å ta, fylte en lav lenestol funnet i en con-tainer.

«Pip, Pip,» ropte Ramón. «Pip, hva skal du gjøre nå, du sa at du

23

kunne hjelpe meg med vokkkabullaret mitt, vil du hjelpe meg med detnå?»

Pip løftet en finger til leppene, og Ramón slo hånden for munnen.«Ah,» sa Dreyfuss lavt. «Hun vil ikke at noen skal vite at hun er her.

Hvorfor ikke, tro? Kan det være fordi de tyske spionene er på kjøkke-net? Jeg bruker naturligvis spioner i ordets videste forstand, men kan-skje ikke helt malapropos med tanke på at det er omtrent trettifemmedlemmer i atomprotestbevegelsens studiegruppe i Oakland, hvoravPip og Stephen på langt nær er de vanskeligste å erstatte, og likevel erdet huset som tyskerne, med deres bare så altfor typiske tyske opprik-tighet og vitebegjær, har foretrukket i nærmere en uke nå, vårt. Et mer-kelig faktum verdt å reflektere over.»

«Dreyfuss,» freste Pip og gikk helt bort til ham for å slippe å hevestemmen.

Dreyfuss foldet bedagelig hendene med de tykke fingrene overmagen og fortsatte å snakke med Ramón, som aldri ble lei av å hørepå ham. «Kanskje Pip ikke har lyst til å snakke med de tyske spionene?Kanskje særlig ikke i kveld? Når hun har med seg en ung mann somhun sto og oskulerte med på trappen i et kvarters tid?»

«Det er du som er spionen,» hvisket Pip rasende. «Jeg hater det nårdu spionerer.»

«Hun hater det når jeg observerer ting intet intelligent menneskekunne unngå å legge merke til,» forklarte Dreyfuss Ramón. «Å obser-vere noe som er rett for nesen på en, er ikke å spionere, Ramón. Ogkanskje er det bare det tyskerne driver med også. Det som kjenneteg-ner en spion, er imidlertid motiv, og der, Pip –» Han snudde seg mothenne. «Der vil jeg råde deg til å spørre deg selv om hva disse vitebe-gjærlige tyskerne gjør i huset vårt.»

«Du har ikke sluttet med medisinene dine, vel?» hvisket Pip.«Oskulere, Ramón. Der har du et fint ord til vokabularet ditt.»«Å betyr det?»«Jo, det betyr å kline. Å la leppene møtes. Å la to kurver møtes.»«Pip, har du tenkt å hjelpe meg med vokkkabullaret mitt?»«Jeg tror hun har andre planer i kveld, kompis.»«Nei, kjære deg, ikke nå,» hvisket Pip til Ramón, og så, til Dreyfuss:

24

«Tyskerne er her fordi vi inviterte dem, fordi vi hadde plass. Men duhar rett, dere må ikke fortelle dem at jeg er her.»

«Hva sier du, Ramón?» spurte Dreyfuss. «Skal vi hjelpe henne? Hunhjelper ikke deg med vokabularet ditt.»

«Å, for himmelens skyld. Hjelp ham du. Det er du som har et stortvokabular.»

Dreyfuss snudde seg mot Pip igjen og stirret stivt på henne med etblikk som lyste av intellekt og var helt uten følelser. Det syntes somom medisinene dempet den psykiske lidelsen såpass at han ikke slak-tet ned folk på gaten med et sverd, men ikke nok til å fordrive den fraøynene hans. Stephen hadde forsikret Pip om at Dreyfuss så på alle påden måten, men hun var fortsatt overbevist om at dersom han sluttetå ta medisinene sine, ville det være henne han kom etter med et sverdeller gud vet hva, henne han ville klandre for all verdens problemer ogfor konspirasjonen mot ham, og hva mer var, hun trodde han så noesant om falskheten hennes.

«Jeg finner disse tyskerne og spionasjen deres avskyelig,» sa Drey-fuss til henne. «Deres første tanke når de kommer inn i et hus, er hvor-dan de skal ta det i besittelse.»

«De er fredsaktivister, Dreyfuss. De sluttet med å prøve å være ver-densherskere for noe sånt som sytti år siden.»

«Jeg vil at du og Stephen skal få dem til å dra sin vei.»«Ok! Vi skal det! Senere. I morgen.»«Vi liker ikke tyskerne, gjør vi vel, Ramón?»«Vi liker at det bare er oss fem, som en fammilje,» sa Ramón.«Nå ja … ikke en familie. Ikke akkurat. Nei. Vi har alle våre egne

familier, ikke sant, Pip?»Dreyfuss så henne inn i øynene igjen, megetsigende, vitende, helt

uten menneskelig varme – eller kanskje bare helt uten snev av begjær?Kanskje alle menn ville sett like hjerteløst på henne, dersom sex over-hodet ikke hadde vært en faktor? Hun gikk bort til Ramón og la hen-dene på de fete, lute skuldrene hans. «Ramón, vennen min, jeg eropptatt i kveld,» sa hun. «Men jeg er hjemme hele kvelden i morgen.Ok?»

«Ok,» sa han med full tillit til henne.

25

Hun skyndte seg tilbake til inngangsdøren og slapp inn Jason, somblåste på hendene for å holde varmen. Idet de gikk forbi stuen, sloRamón hånden for munnen igjen, viste ved minespill at han gikk medpå å holde tett, mens Dreyfuss fulgte basketballkampen med uforstyr-relig ro. For Jason var det så mye å se i huset, og så lite Pip ville at hanskulle se, dessuten luktet både Dreyfuss og Ramón, Dreyfuss gjæraktigog Ramón urinaktig, og hun var vant til det, men det var ikke besø-kende. Hun listet seg raskt opp trappen, håpet at Jason skjønte at hanskulle skynde seg og være stille. Gjennom en lukket dør i andre etasjelød de velkjente, rytmiske lydene av Stephen og kona hans som fant feilhos hverandre.

På det lille rommet sitt i tredje etasje trakk hun med seg Jason borttil madrassen uten å tenne lyset, for hun ville ikke at han skulle sehvor fattig hun var. Hun var skrekkelig fattig, men sengetøyet var rent;hun var rik på renslighet. Da hun flyttet inn ett år tidligere, hadde hunskrubbet hver millimeter av gulvet og vinduskarmen og brukt desinfek-sjonsspray, og da hun fikk besøk av mus, hadde Stephen lært henne atdet å tette hver tenkelige atkomstvei med stålull ville holde dem ute, også hadde hun vasket gulvet igjen. Men nå, etter at hun hadde trukketJasons T-skjorte opp over de knoklete skuldrene hans, latt ham kle avseg, og bedrevet ulike lystbetonte former for forspill, bare for å huskeat de eneste kondomene hennes lå i toalettmappen hun hadde satt igjenpå badet i første etasje før hun gikk ut, fordi tyskerne hadde lagt beslagpå badet hun vanligvis brukte, ble rensligheten bare enda et handikap.Hun ga Jasons rene og omskårne, erigerte penis et lett kyss og mum-let: «Unnskyld meg et øyeblikk, straks tilbake.» Så slengte hun på segmorgenkåpen og var halvveis nede i trappen før hun hadde fått denordentlig på og kunne knytte beltet, da det slo henne at hun ikke haddesagt hva hun skulle.

«Faen,» utbrøt hun og stanset i trappen. Det var ingenting ved Jasonsom vitnet om et tøylesløst sexliv, hun hadde en gyldig resept på angre-piller, og der og da føltes det som om sex var det eneste hun mestretsånn noenlunde; men hun måtte prøve å holde kroppen ren. Selvmed-lidenheten kom snikende på henne, en overbevisning om at sex ikkevar så logistisk uhåndterlig for andre enn henne, en smakfull fisk full

26

av mange, små ben. Bak henne, bak den ekteskapelige soveromsdøren,beklaget kona til Stephen seg høylytt over moralsk forfengelighet.

«Jeg satser på moralsk forfengelighet,» avbrøt Stephen henne, «nåralternativet er å gi sin tilslutning til en hellig plan som utarmer fire mil-liarder mennesker.»

«Det er selve kjernen i moralsk forfengelighet!» hoverte kona hans.Stemmen til Stephen vakte en mye større lengsel i Pip enn noe hun

følte for Jason, og hun konkluderte straks med at selv var hun ikkeskyldig i moralsk forfengelighet – mer et tilfelle av moralsk dårlig selv-følelse, i og med at mannen hun egentlig ville ha ikke var han hunhadde bestemt seg for å knulle nå. Hun listet seg ned i første etasjeog forbi haugene av brukte bygningsmaterialer i entreen. På kjøkke-net snakket den tyske kvinnen, Annagret, tysk. Pip smatt inn på badet,stappet en remse med tre kondomer i lommen på morgenkåpen, gløttetut gjennom dørsprekken, men trakk seg skyndsomt tilbake: Annagretsto nå i kjøkkendøren.

Annagret, en mørkøyd skjønnhet med behagelig stemme, gjorde Pipsfordommer om at tysk var et stygt språk og at alle tyskere hadde blåøyne, til skamme. Annagret og kjæresten hennes, Martin, tilbrakteferien i ulike slumområder i USA, angivelig for å skape blest om deninternasjonale husokkupasjonsorganisasjonen sin og knytte bånd tilden amerikanske antikjernevåpenbevegelsen, men tilsynelatende førstog fremst for å fotografere hverandre foran optimistiske graffitier igettoene de besøkte. Den foregående tirsdagskvelden, under en felles-middag Pip ikke hadde klart å slippe unna fordi det var hennes tur tilå lage mat, hadde kona til Stephen kommet i klammeri med Annagretom Israels kjernevåpenprogram. Kona til Stephen var en av disse kvin-nene som brukte andre kvinners skjønnhet mot dem (det at hun ikkebrukte Pips utseende mot henne, men i stedet forsøkte å opptre moder-lig, bekreftet Pips alt annet enn grandiose oppfatning av sitt eget ytre),og Annagrets ubesværede ynde, mer fremhevet enn skjemmet av denville frisyren og de piercede øyenbrynene, hadde gjort kona til Stephenså ute av seg at hun kom med grove usannheter om Israel. Siden Isra-els kjernevåpenprogram tilfeldigvis var det ene nedrustningsspørsmå-let Pip hadde god greie på, fordi hun nylig hadde utarbeidet en rapport

27

om det for studiesirkelen, og siden hun dessuten også var voldsomtsjalu på kona til Stephen, hadde hun kastet seg ut i en treffende, femminutter lang oppsummering om bevisene for israelsk kjernekraftka-pasitet.

Dette hadde av en eller annen latterlig grunn fascinert Annagret.Hun uttalte at hun var «ekstremt imponert» over Pip, og trakk hennemed seg vekk fra de andre og inn i stuen, der de satte seg i sofaen oghadde en skikkelig jenteprat. Det var noe uimotståelig ved oppmerk-somheten Annagret viet henne. Hun kom inn på den beryktede, lovløseinternettaktivisten Andreas Wolf, som det viste seg at hun kjente per-sonlig, og sa at Pip var nettopp en sånn ungdom Wolfs Sunlight Pro-ject trengte og insisterte på at Pip skulle si opp jobben sin, der hun bleutnyttet på det groveste, og søke på en av de lønnede praksisplasseneSunlight Project nå tilbød, og sa at for å sikre seg en av disse praksis-plassene, trengte hun høyst sannsynlig ikke å gjøre annet enn å svare pået «spørreskjema», en ren formalitet, noe Annagret selv kunne ordnemed før hun forlot byen. Pip hadde følt seg så smigret – så ønsket – athun lovet å svare på spørreskjemaet. Hun hadde drukket pappvin jevntog trutt i fire timer.

Morgenen etter, edru, hadde hun angret på løftet sitt. Grunnetdiverse arrestordre på ham i Europa og USA etter anklager om hackingog spionasje, drev for tiden Andreas Wolf og prosjektet hans virksom-heten med base i Sør-Amerika, og det var selvsagt utelukket for Pip åreise fra moren og flytte dit. Dessuten, selv om Wolf var en helt fornoen av vennene hennes og hun var litt fascinert av hans idé om at hem-melighold var undertrykking og transparens frihet, var hun ingen poli-tisk engasjert person; for det meste diltet hun bare etter Stephen, varopptatt av politikk slik hun litt halvhjertet var opptatt av å holde segi form. Dessuten, Sunlight Project og den brennende iveren Annagrethadde omtalt det med, virket litt kultisk. Dessuten – noe hun var sikkerpå at ville bli klart med det samme hun svarte på spørreskjemaet, var athun ikke var på langt nær så smart og velinformert som den fem minut-ters talen om Israel hadde fått henne til å virke. Og derfor hadde hununngått tyskerne helt til samme morgen da hun, på vei ut for å dele søn-dagsutgaven av Times med Jason, hadde funnet en lapp fra Annagret

28

holdt i en så såret tone at hun selv hadde lagt en lapp utenfor Annagretsdør, der hun hadde lovet å snakke med henne samme kveld.

Nå, mens magen fortsatte å signalisere sult, ventet hun på en forand-ring i den tyske ordflommen som vitnet om at Annagret ikke lenger stoi kjøkkendøren. To ganger, som en hund som hører mennesker snakke,var Pip temmelig sikker på at hun oppfattet sitt eget navn i talestrøm-men. Hvis hun hadde tenkt klart, ville hun ha marsjert inn på kjøkke-net, gitt beskjed om at hun hadde guttebesøk og ikke kunne svare påspørreskjemaet og gått opp igjen. Men hun holdt på å sulte i hjel, ogtanken på sex begynte å bli temmelig abstrakt.

Til slutt hørte hun fottrinn og skraping med en kjøkkenstol. Hunpilte ut fra badet, men falden på morgenkåpen hengte seg fast i et ellerannet. En spiker i en gammel bjelke noen hadde slept med seg hjem.Idet hun hoppet unna fallende tømmer, hørte hun Annagrets stemme ientreen bak seg.

«Pip? Pip, jeg har sett etter deg de siste tre dagene!»Pip snudde seg og så at Annagret kom mot henne.«Hei, ja, lei for det,» sa hun og stablet bjelkene på plass igjen i en

viss fart. «Jeg har ikke tid akkurat nå. Jeg har … hva med i morgen?»«Nei,» sa Annagret med et smil. «Kom nå. Kom, kom, slik du

lovet.»«Eh.» Prioriteringene hjernen til Pip foretok akkurat da, var ikke av

de beste. Kjøkkenet, der tyskerne befant seg, var også der melken ogcornflakesen var. Kanskje det ikke var så dumt å spise litt før hun gikkopp til Jason igjen? Ville hun ikke bli mer utholdende og energisk hvishun fikk i seg litt cornflakes først? «Jeg må bare løpe opp et øyeblikk,»sa hun. «Bare et øyeblikk, ok? Straks tilbake, jeg lover.»

«Nei, kom, kom. Kom nå. Det tar bare noen få minutter, ti minut-ter. Det er moro, skal jeg si deg, bare et skjema vi må fylle ut. Kom. Vihar ventet på deg i hele kveld. Du kommer nå, ja?»

Vakre Annagret vinket på henne. Pip skjønte hva Dreyfuss menteom tyskerne, og likevel var det en lettelse å ta imot ordre fra en ellerannen. Pluss at hun allerede hadde vært nedenunder så lenge at det villevære ubehagelig å gå opp og trygle Jason om å være tålmodig enda enstund, og livet hennes var allerede så fullt av ubehageligheter at hun

29

hadde lagt seg til den strategien å utsette å konfrontere dem så lengesom mulig, selv når det var sannsynlig at forsinkelsen førte til at de bleenda mer ubehagelige når hun omsider konfronterte dem.

«Kjære Pip,» sa Annagret og strøk Pip over håret, da hun hadde sattseg ved kjøkkenbordet og spiste en stor skål med cornflakes og ikkeakkurat var i humør til å bli strøket over håret. «Takk for at du gjørdette for meg.»

«La oss bare få det overstått, ok?»«Ja da, vent og se. Det er bare et skjema vi må fylle ut. Du minner

meg slik om meg selv da jeg var på din alder og trengte en mening medlivet.»

Pip likte ikke retningen dette tok. «Ok,» sa hun. «Unnskyld at jegspør, men er Sunlight Project en kult?»

«Kult?» Martin, hvis ansikt nesten ble borte mellom skjeggstubberog et palestinaskjerf, lo der han satt ved bordenden. «Personlighets-kult, kanskje.»

«Ist doch Quatsch, du,» sa Annagret ganske hissig. «Also wirklich.»«At det var?» sa Pip.«Jeg sa at det bare var sludder, det han sa. Prosjektet er det motsatte

av en kult. Det handler om ærlighet, sannhet, transparens, frihet. Sty-resmakter som har en personlighetskult, er de som avskyr prosjektet.»

«Men prosjektet har en veldig kjærissmetisk leder,» sa Martin.«Karismatisk?» undret Pip.«Karismatisk. Jeg fikk det til å høres ut som arissmetisk. Andreas

Wolf er veldig karismatisk.» Martin satte i en ny latter. «Dette kunnenesten stått i en ordbok. Hvordan bruke ordet ’karismatisk’ i en set-ning. ’Andreas Wolf er veldig karismatisk’. Det gjør setningen umid-delbart logisk, du vet med én gang hva ordet betyr. Han er selvedefinisjonen av ordet.»

Det lot til at Martin ertet Annagret, og at Annagret ikke likte det;Pip skjønte, eller trodde hun skjønte, at Annagret hadde ligget medAndreas Wolf en gang i tiden. Hun var minst ti år eldre enn Pip, kan-skje femten. Fra et halvgjennomsiktig plastomslag, en kontorrekvisittsom så europeisk ut, trakk hun ut noen ark som var litt lengre og sma-lere enn amerikanske ark.

30