et offer til molok

En stor bjørn blir skutt i nærheten av Kiruna, og i bjørnens mage finner man knokler fra et menneske. Noen måneder se-nere blir en kvinne myrdet med en høygaffel, mens hennes barnebarn Marcus overlever ved å gjemme seg i et lekehus. Da Rebecka begynner å se på den myrdede kvinnens bak grunn, viser det seg at usedvanlig mange av hennes nærmeste slekt-ninger er døde. Den eneste overlevende er lille Marcus.

Åsa Larssons kriminalromaner er spennende lesning. Hun har en dyp innsikt i menneskers psyke og skriver vakkert om med-menneskelige relasjoner.

Dette er den femte boken med Rebecka Martinsson.

«Hun har gjort det igjen, Åsa Larsson. Skrevet en handlings-mettet kriminalroman med kraft og en språklig følsomhet som får det meste i denne genren til å blekne.»

Skånska Dagbladet

Åsa Larsson (f. 1966) debuterte i Sverige med Solstorm i 2003. Bøkene hennes har solgt i over en million eksemplarer bare i Sverige og er oversatt til 23 språk.

Åsa Larsson ble tildelt Svenska Deckar-akademins pris for beste krimdebut i 2003, og hennes andre roman ble kåret til «Årets bästa svenska deckare» i 2004.

Alle bøkene hennes er oversatt til norsk. Etter Solstorm (2004) kom Spilt blod (2005), Svart sti (2006), Til din vrede går over (2010) og sist Et offer til Molok (2013).

Et offer til Molok

Dette sier norsk presse om ÅSA LARSSONS bøker:

«Åsa Larsson skriver langt i overkant av genrens tradisjonelle kvalitetskrav.»

Terje Stemland, Aftenposten

«Jeg har stor sans for Åsa Larsson. Hun skriver godt, og av og til kliner hun til med karakteristik-ker og uttrykk som er så ramsalte at de for eksem-pel ikke gjør seg her i VG.»

Ingvar Ambjørnsen, VG

«… en pageturner … anbefales lest på dagtid, i alle fall om man har den svakeste tendens til mørkred-sel.»

Torunn Borge, Dagsavisen

«… forfatteren bygger mesterlig spenning-en opp mot et drepende klimaks.»

Monika N. Yndestad, Bergensavisen

Et offer til Molok

9 7 8 8 2 0 5 4 0 7 8 5 5

Originaltittel: Till offer åt Molok

Copyright © Åsa Larsson 2012Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2013

www.gyldendal.no

First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden

Published in the Norwegian language by arrangement withBonnier Group Agency, Stockholm, Sweden

Utdragene fra Antoine de Saint-Exupéry: Den lille prinsen, Aschehoug 1962,er oversatt av Inger Hagerup

Printed in GermanyTrykk/innbinding: GGP GmbH

Sats: Type-it AS, Trondheim 2012Papir: 70 g Holmen 1,8

Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt.Omslagsdesign Koitz animation & graphics:

Oversetter Kari Bolstad er medlem av Norsk Oversetterforening

ISBN 978-82-05-40785-5

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: B3, 130x205 mm, Sabon, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 27760)Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. oktober 2012 - 8:04 (side 4 av 404)

NOT PRINT READY!

Åsa Larsson

Et offer til Molok

Oversatt fra svensk avKari Bolstad


NOT PRINT READY!

Jeg leser i Tredje Mosebok. Gud er rasende og ramseropp lovene sine og hvilken straff man blir rammet av hvisman ikke følger dem. Han spruter av trusler og vrede. Itjuende kapittel, under overskriften Dere skal være hel-lige, sier Herren at den som gir et av sine barn til Molok,skal straffes med døden, folket i landet skal steine ham.Gud skal vende seg mot ham og støte ham ut fra sitt folk.Hvordan det nå skal gå til når han allerede er steinet, ten-ker jeg. Og hvis folket lukker øynene for at en mann ofreret barn til Molok, ja, da kommer hele hans slekt til å blirammet av Guds vrede.

Jeg leser litt om Molok. Det virker som om han er engud som kan gi rikdom, gode avlinger og krigslykke. Hvil-ken gud lovte ikke nettopp den slags? Det forekom ofringav barn. Man hadde hule kobberstatuer av Molok. Hanhadde en stor favn. Man tente bål inne i statuen sånnat den ble glødende varm. Deretter la man det levendebarnet i Moloks favn.

Jeg tenkte på det da jeg skrev denne boken. Å ofre barnfor suksess, for denne verdens ære.


NOT PRINT READY!

at en hund kan skrike sånn. Samuel Johansson haddealdri hørt en hund låte på denne måten før.

Der står han på kjøkkenet og smører seg ei brødskive.Elghunden hans står i en løpestreng ute på gårdsplassen.Alt ånder fred og ro.

Så begynner hunden å gjø. Til å begynne med skarpt oghissig.

Hva gjør den på? Ikke ekorn iallfall. Gjøing på ekornkjenner han igjen. Ikke elg? Nei, elggjøing er dumpere ogstødigere.

Så skjer det noe. Hunden skriker. Hyler som om hel-vetes porter har åpnet seg. Det er en lyd som vekker kaldskrekk i Samuel Johansson.

Så blir det brått stille.

Ut løper Samuel. Uten jakke. Uten sko. Uten klare tanker.Han snubler av sted i høstmørket, bort mot garasjen og

hundehuset.Og der, i lyset fra utelampen på garasjeveggen, står

bjørnen. Den river og sliter i hundekroppen for å få denmed seg, men den livløse hunden henger fast i løpestren-gen. Bjørnen snur den blodige kjeften mot Samuel ogbrøler.

6


NOT PRINT READY!

Samuel tar et ustøtt skritt bakover. Så får han nestenoverjordiske krefter og løper fortere enn han noensinnehar gjort, tilbake til huset for å hente geværet. Bjørnenblir stående. Likevel føler han dyrets hete åndedrett inakken.

Han lader børsa med våte hender før han forsiktigåpner døra. Han må være rolig og treffe ordentlig. Detkan gå fort ellers. En skadeskutt bjørn har han over segpå ett sekund.

Sniker seg fram i mørket. Ett skritt om gangen. Nak-kehårene stritter som nåler.

Bjørnen står der fortsatt. Slafser i seg det som erigjen av hunden. Da Samuel løsner sikringen, ser denopp.

Aldri har Samuel vært så skjelven. Det haster nå. Hanforsøker å være stille, men det går ikke.

Bjørnen svinger truende på hodet. Gurgler. Pesepustersom en blåsebelg. Så tar den et makelig skritt fram-over. Da skyter Samuel. Skuddet drønner. Bjørnen gårover ende. Men reiser seg fort igjen. Og forsvinner imørket.

Nå er den borte i den nattsvarte skogen. Lyset fragarasjelampen når ingen steder.

Samuel rygger tilbake til huset. Retter geværet tilvenstre og høyre. Lytter hele tiden mot skogen. Når somhelst kan bjørnejævelen komme farende. Han ser jo bareen snau meter framfor seg.

Tjue skritt igjen til døra. Hjertet dunker. Fem. Tre.Inne.

Han skjelver nå. Hele kroppen rister. Han må leggemobilen på kjøkkenbordet, holde venstre hånd rundt

7


NOT PRINT READY!

høyre for å treffe tallene. Jaktlederen svarer på førstering. De bestemmer at de skal møtes så snart det lysner.I mørket er det ikke mulig å gjøre noe.

Ved daggry samler karene i bygda seg på Samuels gård.Det er to minusgrader. Rim i trærne. Løvet har falt. Rog-nebærene lyser rustrødt mot grått. Det flyr noe glissent iluften. Sånn snø som ikke legger seg.

De beskuer bedrøveligheten ved hundehuset. Faktisk erdet bare skallen som henger igjen i løpestrengen. Restener en jævla grøt.

Det er en tøff flokk med menn. De har rutete skjorter,bukser med mange lommer, belter med kniv og grønnejakker. De unge har skjegg i ansiktet og kaps på hodet.De eldste er omhyggelig barbert og har skinnluer med øre-klaffer. Dette er menn som bygger sine egne elghengere.Dette er menn som foretrekker biler med forgasser, så dekan mekke selv og ikke gjøre seg avhengige av service-verksteder, der de nå for tiden bare kobler datakabler tilbilene.

– Det foregikk sånn, slår jaktlederen fast mens karenelegger inn ny snus og skotter bort på Samuel, som harproblemer med å holde styr på rykningene i ansiktet.– Samuel hørte hunden hyle. Han tok børsa og gikk ut.Vi har jo hatt bjørn her en tid nå, så han skjønte at detkunne være slik fatt.

Samuel nikker.– Altså. Du går ut med børsa. Bjørnen står og tygger

i seg hunden og går til angrep. Du skyter i selvforsvar.Den kom mot deg. Du gikk ikke inn og hentet geværet.Du hadde det med deg fra begynnelsen. Det var ikke noemuffens. Her skal ingen bli tiltalt for ulovlig jakt, ikke

8


NOT PRINT READY!

sant? Jeg ringte politiet i går kveld. De tok beslutning omfelling med en gang.

– Hvem skal ta den? lurer en.– Patrik Mäkitalo.Etter denne beskjeden tier alle en stund for å tenke.

Patrik Mäkitalo kommer fra Luleå. Det hadde nok værtbest om en fra deres eget jaktlag hadde jaktet på bjør-nen. Men ingen av dem har en så skarp hund som Patrik.Og innerst inne lurer de på om de ville vært tilstrekkeligskarpe selv.

Bjørnen er såret. Livsfarlig såret. Det gjelder å haen hund som våger å ta standlos og ikke feiger ut ogkommer løpende tilbake til herren sin med bjørnen ihælene.

Og det gjelder at heller ikke jegeren får den storeskjelven. Når brummelibrum-hvem-kommer-der kommerstormende i krattskogen. Da har en kanskje et par sekun-der på seg. Den dødelige trefflaten på en bjørn er ikkestørre enn bunnen i ei gryte. En sikter stående uten støtte.Det er som å skyte en tennisball i fart. Bommer en, er detikke sikkert en har tid til å fyre av et skudd til. Bjørnejakter ingen øvelse for skjelvhendte.

– Når en snakker om sola, sier jaktlederen og speiderbortover veien.

Patrik Mäkitalo går ut av bilen og hilser med et nikk.Han er rundt trettifem. Øynene myser, hakeskjegget erlangt og smalt som på en geit. En norrbotnisk mongolkri-ger.

Patrik sier ingenting, hører på jaktlederen, spør Samuelom skuddet. Hvor sto han? Hvor sto bjørnen? Hva slagsammunisjon brukte Samuel?

9


NOT PRINT READY!

– Oryx.– Fint, sier Patrik Mäkitalo. – Høy restvekt. Med litt

flaks har den gått tvers igjennom. Da blør den mer. Blirlettere å spore.

– Hva bruker du selv?Det er en av gamlingene som våger seg frampå med et

spørsmål.– Vulkan. Stanser som regel rett innenfor skinnet.Det er klart, tenker karene. For han skadeskyter ikke.

Behøver ikke å spore. Vil skåne bjørnepelsen.Patrik Mäkitalo løsner sikringen på geværet og forsvin-

ner inn i skogbrynet. Er tilbake etter et par minutter medblod på fingrene.

Han åpner bakdøra. I burene der inne står jakthundenehans med tungene hengende utenfor glade hundesmil. Degidder ikke engang å se på andre enn herren sin.

Patrik Mäkitalo ber om å få se på kartet. Jaktlederenhenter vegetasjonskartet fra bilen. De bretter det ut påpanseret.

– Det viser seg vel hvilken vei den tok, sier PatrikMäkitalo. – Men går den mot vinden og tar seg gjennomungskogen, er det jo fare for at den går over her et sted.

Han peker med fingeren langs bekken som renner nedmot Lainioälven.

– Særlig hvis det er en eldre rakker som har lært hvor-dan den skal lure hunder. Dere får ordne med en båt ogvære forberedt på å møte opp hvis det skulle bli nødven-dig. Hundene mine er ikke redde for å bli våte på labbene,men eieren er ikke like tøff.

Alle trekker litt på smilebåndet, en anelse forbrødretforan en felles oppgave.

Jaktlederen skjerper seg og spør:

10


NOT PRINT READY!

– Vil du ha noen med deg?– Nei. Vi sporer vel et stykke, så får vi se. Går den i

den retningen og ut på myrmarkene, så får dere være for-beredt på å gå rundt og stille dere på post. Vi får se hvorden har tatt veien.

– Han burde jo være lett å finne hvis han blør iallfall,sier en av karene.

Patrik Mäkitalo verdiger ham ikke et blikk da hansvarer:

– Tja, ofte slutter de jo å blø etter en stund. Og så søkerde seg inn i krattskogen og har en tendens til å gå i ringog snike seg innpå forfølgeren sin. Så har jeg uflaks, erdet han som finner meg.

– Ja, fy faen, sier jaktlederen og sender kameraten sombablet, et lynende blikk.

Patrik Mäkitalo slipper hundene av gårde. De forsvinnersom to brune streker med snutene i bakken. Han følgeretter med gps-en i hånden.

Bare å lange ut. Han ser opp mot himmelen og håperat det ikke skal begynne å snø for alvor.

Det går unna gjennom terrenget. Tankene streiferjegerne han nettopp har møtt. Sånne som sitter på post ogdrikker og sovner. De hadde aldri klart å gå i hans tempo.Langt mindre klart selve jakten.

Han passerer grusveien. På den andre siden er detet sandete brattheng. Bjørnen har tatt seg rett oppoverskrenten. Bredbeint og tung. Han legger hånden i detydelige bjørnesporene.

Folk i Lainio lider allerede av bjørnefrykt. De har visstat den har vært i nærheten av og til. Avføring ved en veltetsøppeldunk, rykende i morgenkulden, rød som trollgrøt

11


NOT PRINT READY!

av blåbær og tyttebær. Det er mye bjørneprat. Gamlehistorier det blir tørket støv av.

Patrik betrakter kloremerkene i bakken der den hartatt spenntak for å komme opp bratthenget. Det er somom den har en kniv på hver tå. I bygda har de måltavtrykkene. Lagt fyrstikkesker ved siden av sporene ogfotografert med mobilene.

Kvinner og barn har holdt seg innendørs. Ingen harvåget seg ut i bærskogen. Foreldre henter barna med bilfra skolebussen.

Det er helt klart en diger rugg, tenker Patrik og betrak-ter sporene. En gammel kjøtteter. Det var vel derfor dentok hunden.

Nå kommer han inn i en høyvokst furuskog. Det erlettgått og flatt. Furuene står spredt, en søylegang, rankestammer, ingen greiner, bare en krone som suser der oppe.Mosen som om sommeren pleier å knase under føttene,er våtmyk og stille.

Bra, tenker han. Stille og bra.Han krysser ei gammel slåttemyr. Ei løe har ramlet

sammen på midten. Taket ligger i morkne rester rundtomkring. Kulden har ikke vart så lenge at bakken harfrosset til. Han tråkker dypt i torva og blir ordentlig svett.Det lukter mudder og jernholdig vann.

Snart svinger sporet. Går mot krattskogen nedover motVaikkojoki.

Noen ravner skurrer og roper i den grå morgenen len-ger borte. Vegetasjonen tetner. Trærne krymper. Kjemperom plassen. Spinkle furuer. Vissent grått granbar. Magertbjørkeris der løvet som ikke har blåst av, lyser gult motmattgrønt og grått. Mer enn fem meters sikt har han ikke.Knapt nok det.

12


NOT PRINT READY!

Han er nede ved bekken nå. Må av og til feie unna krattmed armen. Han ser bare noen meter framfor seg.

Så hører han hundene, det kommer tre skarpe bjeff. Såblir det stille.

Han forstår hva det betyr. De har støkt opp bjørnen.Jaget den opp fra sårleiet. Når de kjenner den skarpelukten i et leie, pleier de å gjø litt.

Etter tjue minutter hører han hundene gjø igjen. Iher-dig denne gangen. De har tatt igjen bjørnen. Han ser pågps-en. Halvannen kilometer unna. Ganglos. De gir halsog følger etter. Det er bare å gå på. Ingen vits å gire segopp riktig ennå. Han håper ungtispa ikke går for nær.Hun er litt hissig. Den andre hunden arbeider roligere.Kan ta standlos og jobber på trygg avstand. Sjelden gårhun nærmere enn tre meter. Nå holder hun sikkert fire,fem meter. En skadeskutt bjørn er ikke tålmodig.

Etter en halvtime går det over til standlos. Nå står bjørnog hunder stille.

Så klart. I verste krattskogen. Bare buskas og elendig-het og ingen sikt i det hele tatt. Han langer ut, og nå erhan bare to hundre meter unna.

Han har vinden fra siden. Det gjør ingenting. Bjørnenburde ikke få teften av ham. Han løsner sikringen pågeværet. Går framover. Hjertet slår.

Det er okei, tenker han. Han tørker hånden på bukse-beinet. Litt adrenalin hører med.

Femti meter unna. Han prøver å myse, speide inn i krat-tet mot losen. Begge hundene har vester som er lysendegrønne på den ene siden og lysende oransje på den andre.For å skille dem fra bjørnen når det gjelder. Og for å sehvilken retning hunden står i.

Nå skimter han noe oransje der framme. Hvilken av

13


NOT PRINT READY!

hundene er det? Det kan han ikke se. Bjørnen pleier å ståmellom hundene. Han speider, myser, går så stille han kantil siden. Klar til å skyte, lade, skyte igjen.

Vinden snur. I samme øyeblikk får han øye på denandre hunden. De står med ti meters mellomrom. Der etsted må bjørnen stå. Skjønt han ser den ikke. Må nær-mere. Men nå har han vinden skrått i nakken. Det er ikkenoe særlig. Han løfter børsa.

På ti meters hold ser han bjørnen. Går ikke å skyte. Formye trær og kratt imellom. Plutselig reiser den seg. Harkjent lukten av ham.

Og så kommer den farende. Det går så fort. Han rek-ker knapt nok å trekke pusten før den har tilbakelagthalve strekningen. Det bare knaker og braker da greineneknekker der den farer fram.

Han skyter. Det første skuddet får bjørnen til å skrenselitt til siden. Men den fortsetter å løpe. Det andre skuddetsitter perfekt. Tre meter fra ham går bjørnen i bakken.

Hundene er på den med én gang. Biter den i ørene. Tyg-ger på pelsen. Han lar dem holde på. Det er belønningenderes.

Hjertet slår som en åpen dør i storm. Han trekker pus-ten mellom de rosende ordene til hundene. Bra. Flinkjente. Fine hunden min.

Han tar opp telefonen. Ringer etter jaktlaget.Det var nære på. Litt for nære på. Han tenker fort på

sønnen og samboeren sin. Så slår han det vekk. Ser påbjørnen. Den er stor. Veldig stor. Nesten svart.

Jaktlaget kommer. Luften er kald høst, stikkende bjørnog tung respekt. De binder opp bjørnekroppen med laste-stropper og legger remmene slik at de går over nakkene

14


NOT PRINT READY!

og under armene, og drar den gjennom skogen til eiglenne nærmere veien, dit firehjulingen kan komme seg.De strever som okser, det er en tung rakker, konstatererde.

Oppsynsmannen fra viltnemnda ankommer. Han inspi-serer skuddplassen for å forsikre seg om at ingen harforbrutt seg mot forbudet mot å legge ut åte. Deretter tarhan alle nødvendige prøver mens karene puster ut. Hanklipper av en hårtust, han skjærer ut en hudprøve, skjæ-rer av ballene, bender løs en tann med tollekniven foraldersbestemming.

Så snitter han opp buken på den.– Skal vi sjekke hva bamse har spist? sier han. Patrik

Mäkitalo har bundet hundene til et tre. De utstøter småkvink og rykker i linene. Det er jo deres bjørn.

Det ryker av mageinnholdet. Og stinker noe for jævlig.Noen av karene tar ufrivillig et skritt bakover. De

vet hva som er inni der. Restene av Samuel Johanssonselghund. Det vet oppsynsmannen også.

– Jaha, sier han. – Bær og kjøtt. Skinn og hud.Han pirker i smørja med en pinne. Munnvikene farer

ned i en mistroisk mine.– Men dette er da faen ikke …Han tier. Tar opp noen beinbiter med høyre hånd, som

han har trukket en plasthanske på.– Hva i helvete er det den har hatt i seg? mumler han

og roter rundt litt til med pinnen.Karene kommer nærmere. Klør seg i bakhodet så skjer-

mene på kapsene glir ned i pannene. Noen får frambrillene.

Oppsynsmannen reiser seg. Fort. Rygger bakover. Hanholder en beinbit mellom fingrene.

15


NOT PRINT READY!

– Vet dere hva dette er? spør han.Han er blitt helt grå. Uttrykket i øynene hans får det til

å grøsse i de andre. Skogen er blitt taus. Ingen vind. Ingenfugler. Det er som om den tier om en hemmelighet.

– Det er ikke hund iallfall. Såpass kan jeg si.


NOT PRINT READY!

En stor bjørn blir skutt i nærheten av Kiruna, og i bjørnens mage finner man knokler fra et menneske. Noen måneder se-nere blir en kvinne myrdet med en høygaffel, mens hennes barnebarn Marcus overlever ved å gjemme seg i et lekehus. Da Rebecka begynner å se på den myrdede kvinnens bak grunn, viser det seg at usedvanlig mange av hennes nærmeste slekt-ninger er døde. Den eneste overlevende er lille Marcus.

Åsa Larssons kriminalromaner er spennende lesning. Hun har en dyp innsikt i menneskers psyke og skriver vakkert om med-menneskelige relasjoner.

Dette er den femte boken med Rebecka Martinsson.

«Hun har gjort det igjen, Åsa Larsson. Skrevet en handlings-mettet kriminalroman med kraft og en språklig følsomhet som får det meste i denne genren til å blekne.»

Skånska Dagbladet

Åsa Larsson (f. 1966) debuterte i Sverige med Solstorm i 2003. Bøkene hennes har solgt i over en million eksemplarer bare i Sverige og er oversatt til 23 språk.

Åsa Larsson ble tildelt Svenska Deckar-akademins pris for beste krimdebut i 2003, og hennes andre roman ble kåret til «Årets bästa svenska deckare» i 2004.

Alle bøkene hennes er oversatt til norsk. Etter Solstorm (2004) kom Spilt blod (2005), Svart sti (2006), Til din vrede går over (2010) og sist Et offer til Molok (2013).

Et offer til Molok

Dette sier norsk presse om ÅSA LARSSONS bøker:

«Åsa Larsson skriver langt i overkant av genrens tradisjonelle kvalitetskrav.»

Terje Stemland, Aftenposten

«Jeg har stor sans for Åsa Larsson. Hun skriver godt, og av og til kliner hun til med karakteristik-ker og uttrykk som er så ramsalte at de for eksem-pel ikke gjør seg her i VG.»

Ingvar Ambjørnsen, VG

«… en pageturner … anbefales lest på dagtid, i alle fall om man har den svakeste tendens til mørkred-sel.»

Torunn Borge, Dagsavisen

«… forfatteren bygger mesterlig spenning-en opp mot et drepende klimaks.»

Monika N. Yndestad, Bergensavisen

Et offer til Molok

9 7 8 8 2 0 5 4 0 7 8 5 5

et offer til molok

Documents