Dager i stillhetenshistorie

Merethe Lindstrøm

Dager i stillhetenshistorie

MERETHE LINDSTRØM

Sexorcisten og andre fortellinger, noveller, 1983

Borte, men savnet, noveller, 1988

Kannibal-leken, noveller, 1990

Regnbarnas rike, roman, 1992

Svømme under vann, noveller, 1994

Steinsamlere, roman, 1996

Stedfortrederen, roman, 1997

Jeg kjenner dette huset, noveller, 1999

Natthjem, roman, 2002

Ingenting om mørket, roman, 2003

Barnejegeren, roman, 2005

Gjestene, noveller, 2007

Det må ha vært ensomt der, utvalgte noveller, 2008

© 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo

www.aschehoug.no

Satt med Minion 11/13,5 pkt. hos

Type-it AS, Trondheim 2011

Papir: 80 g Super Snowbright 1,6

Printed in Germany

GGP Media GmbH, Pössneck 2011

ISBN 978-82-03-19721-5

Det var jeg som slapp ham inn.Inntrengeren kalte jeg ham senere, men han brøt seg

ikke inn. Han ringte på som hvem som helst kunne gjort,og jeg åpnet døra. Det uroer meg fremdeles når jeg ten-ker på det. Egentlig er det kanskje det som plager megmest. Han ringte på, og jeg åpnet.

Så dagligdags.Kanskje hadde jeg den samme morgenen sett et glimt

av ham nederst i hagen da Simon gikk på arbeidet. Athan hadde stått der nede mellom trærne. En ung mann,nitten eller tjue år.

Da jeg åpnet døra, sto han på trappa og ventet barepå å bli sluppet inn. Hvem som helst, han kunne værthvem som helst.

God dag, sa han. Jeg skulle gjerne ha lånt telefo-nen.

Det var noe med god dag. I dag er det ikke så mangesom sier det, det var vanligere på den tiden, på midtenav sekstitallet. Men han sa det likevel ikke som om hanmente det, at det var noen god dag, eller at han ønsketmeg det. Jeg syntes det virket som noe han bare sa, mentfor alle og ingen.

5

Vi har ikke telefon, hadde jeg lyst til å svare. Men detvar en åpenbar løgn.

Inne fra stua hørte jeg barna. Helena var bare et sped-barn den gangen, hun lå i en babybag mens de andre tolekte på gulvet like ved. Jeg hørte tidssignalet fra radioen,bak ham lå hagen, så tidlig er lufta stillestående, regnetfra kvelden før er bare en lett fuktighet på bladene, detgrønne gresset, nyvåknet, bedøvet, noe dirrer i overgan-gen fra skygge til berøringen av det brå sollyset. Jeg vetikke hva jeg speidet etter, kanskje en unnskyldning forå lukke døra.

Forbindelsen er litt dårlig, sa jeg.Det går fint, sa han. Jeg lurte på om det var opp til

ham å si. Var det ikke jeg som burde sagt det?Vi hadde allerede stått der noen minutter, og følelsen

av å være uhøflig gjorde at jeg til slutt åpnet døra og gikktil siden. Da jeg slapp ham inn, idet han gikk forbi meg,kjente jeg at det fulgte en lukt med ham. Det var luktaav et annet menneske, en som er kommet for nært på,inntrykket ble forsterket av uroen min. Inne i gangen såhan seg rundt, etter telefonen eller noe annet. Jeg nikketmot gangbordet, men han løftet bare opp røret, lydenav summetonen mens han holdt det over tallskiven, ogklikket da det ble lagt tilbake på apparatet.

Han hadde ikke tenkt å ringe. Det var tydelig nå athan ikke hadde tenkt å ringe. Det han så etter, det kunnevært hva som helst.

Fint hus, sa han.Ja, sa jeg.

6

Jeg hadde fått øye på etuiet som var festet til beltethans, et lite etui som kunne inneholde noe, et verktøy,en sammenleggbar lommekniv? Han må ha sett barnada. Greta på magen med et stort ark foran seg, konsen-trert om tegningen, ved siden av henne lå fargestiftersom hun hadde tømt utover teppet. Kirstens kjole haddeglidd opp og bleien hun fremdeles brukte, var synlig,hun bygget et tårn av klosser, stablet den ene oppå denandre. Han må ha betraktet dem, stått sånn og sett enliten stund før de ble oppmerksomme på ham, for jegkjente uroen som vokste. Jeg tenkte at jeg burde åpnedøra og be ham gå, men det lot seg ikke gjøre.

En lav stemme fra radioen som et sus, de lange grei-nene fra treet som beveger seg i vinden utenfor, og girinntrykk av at noe nærmer seg og trekker seg tilbakeigjen. Jeg har ofte ligget våken og tenkt på det; barnasom så opp, som kikket spørrende på ham, på meg. He-lenas veivende armer synlige over kanten på bagen. Hunhadde vært våken en stund, jeg visste at hun snart villebegynne å gråte, av kjedsomhet eller fordi hunvar sulten.

Jeg går forbi ham og inn stuedøra, det er en reflekssom gjør at jeg løfter babybagen bort på det brede spi-sebordet, vekk fra ham, setter den der. I enden av stua.

Han har tatt et par skritt inn, står og holder blikketpå jentene, strekene Greta tegner blir et bredt hus, enjente med trekantet kjole, sola i høyre hjørne. Hun stre-ver fortsatt med en blomst.

Hvorfor sitter de på gulvet, sa han.De leker, svarte jeg.

7

Det var ikke det jeg spurte om, sa han. Irritasjonen istemmen. Jeg hørte det. Vi nærmer oss noe, tenkte jeg,kanskje det han er kommet for. Kanskje det er her hanmener vi skal være, at det er hit han har villet hele tiden,til dette punktet.

Vil du ha litt kaffe, sa jeg i et forsøk på å unngå det,ta et skritt tilbake til noe det kunne ha vært, dette besø-ket.

Han ristet på hodet. Jeg skal ikke ha noe.Det var ikke sant at han ikke skulle ha noe, jeg hadde

skjønt det.Helenas veivende armer, hun prøvde å gripe fingrene

sine. Greta som hadde reist seg, som sto og så på oss.Det var en sjanse jeg tok.Jeg har litt penger, sa jeg. Og kjente hvordan noe i un-

derlivet trakk seg sammen, det virket først som han ikkehørte, eller ikke brydde seg, som om penger heller ikkeklargjorde noe. Jeg tenkte: Hvis han bare ville hatt pen-ger. Han gikk mot vinduene med utsikt til hagen. Husetvar det samme den gangen, vi har ikke bygget mye om.Bare hagen var mindre, det var flere trær, mer av skogensom kom inn i selve hageområdet, trær vi senere har felt.

Hvor mye har du, sa han og snudde seg, ble ståendesom en kontur med ryggen mot lyset, et mørklagt ansikt.

Da jeg gikk mot veska i gangen, fulgte han etter meg.Tyve kroner, sa jeg. Det er alt.Jeg la dem i hånden hans. En blek hånd, jeg husker

hånden, den tror jeg alltid at jeg kommer til å huske.Han rakte den ut som om han ikke hadde tenkt å ta dem,

8

bare motta dem, som om det var en stor forskjell. Jegla merke til det. Det var ikke mye, men heller ikke litepenger den gangen. Han stakk dem i lomma, og jeg såpå ham, og for første gang hadde jeg følelsen av å møteblikket hans. Som om jeg ikke hadde nådd øynene hansfør. Jeg kjente hjertet mitt, det måtte ha kommet utav takt, banket mot brystveggen, fortere og fortere, utenå ville la seg roe igjen.

Jeg tror vi begge snudde oss samtidig som det skjedde.Greta som klatrer opp på en av spisebordsstolene, kan-skje i et forsøk på å trøste babyen som har begynt å gråte.Hun drar den lette bagen mot seg, stolen vipper, og deter bare så vidt hun ikke river med seg bagen i fallet. Gretahyler, tar seg til beinet og skriker. Babyen blir redd ogskriker enda høyere. Jeg trøster Greta, holder henne inn-til meg, kjenner på skinneleggen hennes som har fått enhissig rød flekk. Jeg løfter ned bagen. Jeg glemmer ham,glemmer at han står der rett bak meg.

Og da jeg snur meg, gjør han ikke det. Han er ikkeder, og ikke Kirsten heller. Et øyeblikk er det stille. Barnasom har sluttet å gråte, stemmen på radioen som tar enpause, bare greinen utenfor vinduet beveger seg rolig.

Jeg vil rope, men Greta er rett ved siden av meg. Jegsier det forsiktig. Kirsten, sier jeg, Kirsten. Jeg begynnerå lete, jeg kikker rundt meg som om det bare er en for-styrrelse hos meg selv som gjør at jeg ikke ser henne.Idet jeg skal til å løpe ned kjellertrappa, oppdager jeg atterrassedøra er åpen.

I hagen er det en svak vind, jeg vet ikke hva jeg har på

9

meg, en tynn genser og bukse, eller en kjole, kanskje etforkle over, jeg brukte det på den tiden. Hagen lyser, jegkjenner det fuktige gresset. Nederst er inngangen til etlite skogholt. I årene som kommer hugger vi ned trærnerundt, men vi lar noen stå igjen fordi vi har en idé omat barna skal se trær, at det er noe de trenger. Jeg går innmellom buskene, inn i skogholtet.

Hun sitter på en trestamme, det virker som hun følgermed på noe. I det øyeblikket sitter hun så ubevegelig atjeg blir skremt, jeg sier navnet hennes. Hun snur seg, sermot meg før hun peker inn mellom buskene. Kanskjehar hun fulgt etter ham, kanskje tok han henne med hit.

Men hun virker uskadd. Hun sitter på den brede stam-men og peker inn i skogen. Som om han har forlatthenne og gått videre, forsvunnet inn der mellom de tettegreinene.

Episoden kalte jeg den senere. Når jeg snakket om dentil andre, Simon, barna våre etter at de var blitt voksne.Som om den kommer fra et sted som er ukjent, sominntrengeren selv, et annet sted. Det greske ordet som erbygget opp av flere deler, der en del betyr inngang, sominngang til en historie, et liv, men også at noe er innskutt,i tragediene er det dialogen som er innskutt mellom ko-rene. Episoden er forventningen om noe mer. Men detvar ikke noe mer, han ringte på den dagen, og etter detble han borte.

Jeg vet ingenting om inntrengeren. Senere så jeg ennotis i avisa, beskrivelsen av en ung mann som hadde

10

tatt seg inn i flere hus i nærheten, beskrivelsen ga mis-tanke om at han var forvirret. På en måte var det somom ingenting hadde skjedd, Kirsten var uskadd. Menjeg sluttet ikke å tenke på ham. Hvem han var. Det hen-der jeg våkner og det kjennes som om han nettopp sto idøra, at jeg har sluppet ham inn igjen. Da er det som omhan aldri vil gå, men bli her med oss. Han er bare blittutydeligere med årene. Jeg må ha byttet ansiktet hansut med andres. Mens hendelsen i seg selv er blitt tydeli-gere, klarere, det virker som om den kommer nærmeremeg hele tiden.

Episoden som har noe hardt og uforanderlig over segnår jeg tenker på den. Det er som om den er skåret inn ieller gjennom noe. En revne, som om den er en revne iet tykt lerret, i den helt vanlige dagen, og gjennom denrevnen har det kommet noe fram som ikke skal kommefram, ikke bli synlig.

Jeg tenkte ofte på det senere da jeg begynte å undervise.Han var på alder med elevene mine, inntrengeren. Jegarbeidet på en videregående skole i sentrum, en gammelskole. En av disse skolene med tradisjonsrikt navn ogen bygning som har grodd fast i sin egen overbevisning,like urokkelig omgitt av den som av brostein og asfalt.Årene gikk, og jeg visste at en dag kom den til å pressemeg ut. Skolen var seg selv nok. Jeg gikk rundt i gan-gene, jeg tror jeg beveget meg rundt med mistanken omat det var sånn, at bygningen anså meg som overflødig.

Jeg underviste i norsk og en stund også i litteratur,

11

et valgfag som var populært blant elevene. Selv var jegmer usikker. Jeg pleide å se ut i klasserommet på elev-ene, jeg kunne høre mine egne skritt i gangene og tenkeat tiden gikk, og min egen unnskyldning for å bli dervirket stadig mindre rasjonell. Likevel hang jeg fast veddenne identiteten. Jeg var lærer, lektor. Det var det jegkledde meg som, beveget meg som, rollen bestemte ord-forrådet mitt, begrensningene mine. Som om jeg ikkebare kunne erstattes. Og etter hvert som årene gikk bledet tynnere i rekken av dem på min egen alder, mensdet stadig strømmet til yngre og bedre utdannede kolle-gaer. Vi pleide å møtes i lunsjen, jeg og Simon, hvis detvar fint vær, legekontoret hans lå ikke så langt fra sko-len. Jeg gikk bort Nygaten, forbi alle butikkene, Allehel-gensgate, forbi Markesmauet, ned Peter Motzfeldts gatetil byparken, Lille Lungegårdsvannet, der vi satte oss påen benk med utsikt mot fontenen. Vi kastet i oss matenog snakket litt før vi gikk tilbake til arbeidet. Han til pa-sientene, jeg til elevene. Han plukket meg ofte opp etterarbeidstid. I bilen lyttet vi på klassisk musikk, snakketsammen om dagen som hadde gått.

Hvis jeg hadde en fritime og han hadde avbestillin-ger, kunne vi møtes på konditoriet i telegrafbygningen,og da det etter mange år ble nedlagt, møttes vi på en kaféingen av oss egentlig likte.

Jeg vet ikke om jeg savner arbeidet, men jeg ønsker åvære del av noe, jeg har hele tiden denne følelsen av åvære utenfor, stå på utsiden. Nå som barna ikke er barnlenger, men voksne kvinner vi bare ser av og til. Det har

12

hendt at vi har hatt kontakt med noen kollegaer, i perio-der, en og annen ferie med bekjente. Det er lenge siden.

I årevis sto jeg i klasserommet og kikket på det somtilsynelatende var de samme elevene, alle støpt i densamme briljante formen etter noen år i bygningen, klarefor universitetet. Jeg lot som om jeg deltok i det, det ersånn det føles nå. Noen elever skilte seg ut, og annet-hvert år var det kanskje en spesielt interessert elev, ensom ikke mente lesningen av Olav Duun var en person-lig fornærmelse. Kanskje de ble mer modne også etterde tre årene, at jeg overdrev inntrykket av hvor like deble alle sammen. Jeg så dem som et uttrykk for stedet,alt det jeg selv ikke klarte å løsrive meg fra, men fort-satte med år etter år. Arbeidet som jeg mistenkte at jegikke passet til, ikke var det jeg egentlig ville. Uten at jegvisste hva jeg burde gjøre med det. Jeg sa alltid til megselv at jeg var heldig som fikk være der, arbeide der. Jegpleide å si at jeg likte meg.

Og en dag fikk jeg blomster, og elevene hadde kjøpten praktutgave av Duuns Medmenneske. Det var noenord fra rektor og lunsj med kake og kaffe. Dagene somendret seg brått da jeg sluttet. I begynnelsen var det godtat det bare var Simon og meg. Den gradvise forandrin-gen hans begynte for et par års tid siden. Men kanskjerastløsheten hans var der lenge før det, kanskje den eret uttrykk for noe han har ønsket lenge. Å gå sin vei.

Jeg kan våkne opp og tro at jeg hører Simons stemme,den jeg holder på å glemme etter hvert som den er blitt

13

erstattet med taushet. Jeg våkner og skjønner at jeg måha hørt den i drømme. Det er så sjelden han sier noe.

Den har utsikt mot et dystert landskap, alderdom-men. Helena, den yngste datteren vår, ringte for noenuker siden og sa hun hadde plukket opp faren sin på etbusstopp der det virket som han studerte oppslaget omrutetider.

Pappa, hadde hun ropt til ham. Hvor har du tenkt deg?Hvor skulle han? spurte hun meg etter å ha kjørt ham

hjem hit.Jeg kunne ikke svare henne. Jeg vet ikke, sa jeg. Det

er foruroligende, hvisket hun for at Simon ikke skullehøre. Han kunne bare reist sin vei.

Noen dager etter kom hun innom med konvoluttenog søknaden. Hun la den på gangbordet.

Jeg legger den her, mamma, sa hun. Jeg så at hun stoi gangen, i halvmørket. Helena som bare var en baby daepisoden skjedde. Jeg hadde glemt å skru på lyset. Jegfant bryteren.

Det finnes hjem for eldre der han ville trives. Hantrenger å komme et sted, sa hun og pekte på konvolut-ten som om den ville understreke ordene.

Et sted der noen vil ta seg av ham, fortsatte hun. Jegkan ikke la deg ha ansvaret alene. Nå som han hele tidengår sin vei, nå som han er så taus.

Hun snakket lenge, det var en gjenlyd av stemmenhennes i gangen. Hun har ikke så sterk stemme, mendet virket som hun hadde tenkt over det hun ville si. Oghun ga meg en klem da hun gikk. Hun gjør alltid det.

14

Hjem for eldre.Jeg så at den lå der. Jeg har latt den ligge der siden.Søknaden. Den kommer til å okkupere tankene mine,

uansett hva jeg gjør.

Noen dager husker jeg ikke preget den hadde, stem-men hans, om den var så mørk som jeg tror, jeg klarerikke tenke meg den. Tausheten hans. Ordene blir grad-vis færre, som om noe tørker opp i mangel på næring.Etter at han ble pensjonist, likte han å gå turer for segselv, ta bussen inn til byen og gå opp til høyden og uni-versitetet. Sitte i den gamle hagen ved Naturhistoriskmuseum, her er studentenes stemmer fra gata, planter,busker og trær med navn og familie synlige på små skilt.Uforstyrret, innhegnet. Her sitter han mens dagen dri-ver over byen og ender når lyset synker ned bak trærne,bak et av disse fjellene, kanskje han leser eller bare stir-rer på fingrene som holder boka, på studentene som gårforbi og gir inntrykk av en oppstykket bevegelse bak dethøye, grønne gjerdet.

Jeg pleide å ringe ham når han dro ut, etter noen timerringte jeg, deretter fulgte en samtale som dreide seg omhva han skulle ta med hjem, for som regel handlet handagligvarer på hjemveien. Jeg nevnte hva vi skulle ha, oghan trengte ikke å skrive det ned, han husket det utenat.

Han har aldri likt å snakke i telefonen, jeg har alltidvært den som snakket mest. Men det skjedde en forand-ring, jeg la ikke merke til det i begynnelsen, ikke de førsteukene eller månedene, det snek seg inn. Pausene, stillhe-

15

ten. Han avsluttet samtalene så brått at jeg noen gangerringte opp igjen og spurte om jeg hadde sagt noe galt.

Nei, hva skulle det være, svarte han. Og det var svarenesom bekymret meg. Han svarte det samme hele tiden.Som om han hadde en kort liste med svar han variertemellom og holdt den listen opp foran seg, plukket sva-rene som kanskje passet. Og noen ganger passet de ikke.

Han kunne komme hjem med matvarene, eller hanhadde glemt dem. Jeg sa jeg ville lage middag, er du sul-ten, nei, takk som byr, kunne han si, eller det har jegikke tenkt på. Han gikk og satte seg med en bok, til jegplasserte maten foran ham og kanskje han tok en bit ogden neste en stund etter, til maten var kald og det alle-rede var blitt sent på kvelden.

Tausheten hans som kom gradvis over noen måne-der, et halvt år. Han sier kanskje takk for maten ellerha det. Han er blitt formell som en hotellgjest, tilsyne-latende kald som en tilfeldig passasjer du kommer bortipå bussen. Bare en gang imellom ser jeg at han står ogkikker ut av vinduet eller smiler av noe han leser ellerser på tv, og jeg tenker at han er tilbake. Som om det vir-kelig er en reise bort han har foretatt. Men hvis jeg spørhva han ser på, hva som er morsomt, kikker han bareuforstående på meg. Legen, en av hans yngre kollegaer,sier at han ganske enkelt er blitt gammel. Løsningen, fordet finnes selvfølgelig løsninger på tilstander som dette,hvorfor skulle vi ellers ha oppsøkt en lege, er et eldre-senter, et dagsenter hvor Simon oppholder seg to gan-ger i uka.

16

Jeg kjører ham. Jeg kjører ham alltid et sted. Han set-ter seg i passasjersetet i bilen og venter til jeg kommer.Første gang vi dro dit, ble vi møtt av en mellomlederog lost gjennom ganger som minnet om tunneler medplastvegger, institusjonalisert gråhvitt, utsmykningsgra-fikk med milde motiver, dører med trehjerter, og nedersti en av korridorene lå et rom med glassdører. I dette opp-holdsrommet befant det seg en liten gruppe mennesker.Ingen så opp da vi kom inn. De eldre satt ved et bord,to ansatte snakket lavt sammen. Simon fikk en stol vedbordet sammen med de andre. Han fortsatte å smile.Men idet jeg skulle til å gå, fulgte han meg med blikket.Øynene hans, hendene på bordet, de lutende skuldrenei dette rommet, på dette stedet. Det er ikke et sted duhører hjemme.

Når jeg kommer ut igjen nå, står det ofte to ungepleiere og røyker ved inngangen. Jeg har sett den eneslippe sneipen på bakken og tråkke på den idet jeg gårforbi. Det nedslående ved bevegelsen. Jeg har flere gan-ger blitt stående på parkeringsplassen, som en myto-logisk figur, tvilende, her går grensen mellom under-verdenen og vår egen, jeg går over den lille asfaltflekken,Simon i korridorene der inne, hvis jeg snur meg nå, erhan borte for alltid. Jeg trenger å fortelle det til noen,hvordan det kjennes, hvorfor det er så vanskelig å bosammen med en som brått er blitt taus. Det er ikke barefølelsen av at han ikke er der lenger. Det er følelsen avat du selv heller ikke er det.

17

Jeg ser meg rundt i huset, alt har sin plass her også, delav en orden. Det er så ryddig, som et museum eller enkirke, gjenstandene virker utstilt. Det er få av dem jegfremdeles har bruk for, som har noen praktisk verdi. Detilhører sosiale ritualer som ikke lenger utføres i særliggrad, eller hvis de utføres, sjelden har noen betydning.De er redusert til en påfallende rekke av minner. Dengamle klokka over bordet, teserviset i skapet bak luk-kede glassdører. Det er til og med mulig huset eksistererfor å huse disse tingene, i større grad enn det eksistererfor oss.

Det var på grunn av huset og alt det inneholder, tin-gene, at vi for en fire–fem års tid siden ansatte en vas-kehjelp. Jeg har aldri hatt hjelp før, jeg ville ikke hahjemmehjelp. Døtrene våre foreslo at vi fikk oss en be-talt hjelp. Det er ikke uvanlig i dette strøket. Flere for-middager i uka har jeg sett at det går en liten armé avunge og middelaldrende kvinner mellom villaene, låserseg inn i godt beskyttede hus, skrur av alarmer, sikker-hetssystemer. I de tomme husene går jeg ut fra at de tarfram vaskebøtter og skurekluter, fyller dem med vann og

18

kjemiske midler, valser rundt i usunn klordunst, vaskermøkka fra toalettseter og badegulv, mater innestengtekjæledyr, tømmer søppelbøttenes innhold, rydder vekkleker fra gulvet på barneværelsene. Etter noen timer låserde seg ut igjen, og forsvinner ned veien. Jeg ville ikkeha en fremmed inn, men det var ingen argumenter jegkunne bruke som forklarte denne motstanden. Jentene,døtrene våre, mente at vi trengte hjelp. Det er et storthus, sa de.

Simon var heller ikke interessert i å slippe en frem-med inn i huset vårt, i rommene våre. Han var fremde-les den samme gamle Simon på den tiden. Det var førtausheten tok over. Vi var enige om at vi ville gjøre ar-beidet vårt selv.

Men til slutt ga vi etter for maset og ansatte en hjelp.Foreløpig, var planen. Det er rart å bruke ordet anset-telse om forholdet vårt til Marija. Selv om det selvføl-gelig var en ansettelse. Etter en stund virket det fjerntfra noe som hadde med arbeidsgiver og arbeidstakerå gjøre. Vaskehjelpen var mer en som hadde kommettil oss på besøk, en gjest vi gjerne ville skulle kommeigjen.

Alle likte henne. Marija.Hun hadde vært hos oss i nesten tre år da vi måtte la

henne gå. Noe skjedde, noe som ikke var til å kommeforbi. Når jeg tenker på det nå, vet jeg at det kanskje villeblitt oversett av andre. På tross av alvoret. Kanskje avoss også, kanskje vi kunne ha oversett det som skjedde.Det var nærheten som gjorde det umulig, vi var blitt for

19

godt kjent. Nettopp det at hun var mer som en venn oggjest. Jeg tror det var sånn.

Jentene var uansett skuffet og sinte, de to eldste er detfortsatt. Selv om det har gått over et år.

Men det var verst for oss. For meg og Simon.Kjære Marija. Fremdeles hender det at jeg formule-

rer den setningen, at jeg forfatter et brev, finner setnin-ger for meg selv. Jeg ville aldri skrive det til henne, ogjeg ville ikke skrive kjære, ikke nå etterpå. Hvis jeg skulleskrive et brev, ville jeg startet det nøytralt, med dato ogår, og jeg ville raskt kommet til emnet, hva nå det skullevære. Men hvorfor da skrive til henne i det hele tatt, barefor å fortelle at hun stadig manifesterer seg som et ord,en setning. Til og med glimt av henne kan dukke opp itankene mine; jeg ser henne sitte på kjøkkenet og smørebrødskiver, drikke te med sukker og melk, strekke framde lange beina under bordet og smile til meg. Jeg harprøvd å overbevise meg selv om at det er mer som entvangstanke, det at hun fortsatt opptar plass her hos oss,selv om det bare er mental plass, som når man ikke kantråkke på streker, og strekene dukker opp overalt. Manprøver å tenke på noe annet, og den samme tanken fort-setter å male rundt og rundt i bevisstheten.

Jeg savner henne ikke. Jeg har mye å gjøre.Men det er noe. Noe jeg savner eller kanskje jeg hel-

ler skulle si mangler. Hun må ha hatt en funksjon, noemer enn jeg trodde, siden jeg merker denne mangelen.Er vi det for hverandre, en funksjon som andre også kanfylle. Jeg liker ikke den tanken.

20

Jeg får øye på den tomme stolen der Simon pleier å sitteog sove. Senest i går så jeg på ham. Ansiktet hans, søvnensom jevner ut ansiktstrekkene, jeg så på skuldrene somvirker smalere, og det ene benet som han alltid strek-ker litt ut, hånden med gifteringen. Da jeg gikk fra hami morges på dagsenteret, hadde jeg lyst til å ta håndenhans og kjenne, jeg hadde en idé om at hvis jeg holdtden akkurat sånn, ville det være som et ubrytelig bånd,ikke hud og bein, men en annen berøring, den andreberøringen, den som alltid har vært der. Før tausheten.Men jeg hadde problemer med å ta hånden hans, jegklarte det ikke fordi jeg var redd for å bli sett eller for åse meg selv på den måten. Kanskje det er bare jeg somføler dette blikket på oss.

Det får en til å føle seg naken, det å oppsøke andre ogbe om hjelp. Plutselig går du ned fremmede korridorerog åpner dører. Det sitter en mengde mennesker og bareventer på deg, men ingen finner noe galt, i hvert fall ikkenoe uventet. Bare denne tausheten.

Jeg husker noe Simon fortalte meg før han ble gam-mel, før denne irriterende tausheten, at et av de førsteinntrykkene han husket klart, var det slitte tregulvet ileiligheten der familien lå i dekning under annen ver-denskrig, hvordan rommene var små som bokser meddører, et lekehus der det sjelden gikk an å leke. Veggeneav brunt tre, taket han kunne ligge og se opp i, og fåen følelse av at det sank eller ble senket, mot dem, inn idem, gjennom dem, og alt var knyttet sammen med enfølelse av skyld som han ikke visste hvor kom fra, men

21

som trolig hadde en sammenheng med utålmodighetenhans den gangen. Skjulestedet i en middels stor sentral-europeisk by, et sted de bodde i uke etter uke, månedetter måned. Et oppbevaringssted han ikke holdt ut ogvar begynt å se på som en trussel, ettersom han sjeldenmerket noe til den egentlige trusselen. Han kranglet medforeldrene sine, den yngre broren, han var ti år og hatetå være på innsiden av de små rommene. Det kjentes somverden var skrumpet inn, som om den var krympet ogaldri kom til å inneholde eller være noe annet enn dissetre små værelsene, av størrelse knapt noe annet enn skapog de få menneskene som bodde i dem, i tillegg til hjel-perne eller vokterne som kom og gikk.

Mens de levde i dette som måtte kalles fangenskap,fortalte Simon meg, var det om å gjøre å være stille. Taus-heten var pålagt dem, han, broren, foreldrene og de toandre som holdt til der. Kroppene deres hadde alleredevent seg til en dempet måte å bevege seg på som aldri se-nere slapp taket, men ble en del av dem, av kroppssprå-ket deres. De fikk større forståelse for subtile forandrin-ger i uttrykk, de ble vant til å observere andre på denmåten, han la merke til hvordan foreldrene kunne se påhverandre som om de kunne overføre tanker mellomseg, nikke til det den andre tilsynelatende sa; de voksnekunne holde det som virket som lengre samtaler på denmåten, bare bestående av ansiktsuttrykk, korte nikk ellerandre bevegelser med hodet eller ansiktet, et løftet øye-bryn, en grimase. Særlig viktig var det på visse tider avdøgnet da det var mange andre mennesker som beveget

22

seg rundt i bygningen, for eksempel en lege som haddekontorer rett under, som riktignok ikke lenger hadde enstørre praksis, men som fremdeles mottok en og annenpasient. På disse tidspunktene, som etter hvert strakkseg ut til å gjelde hele dagen, natta, hadde de egentligbare hverandre å forholde seg til. Simon og broren. Be-grensningene, å være stengt inne, preget alt de gjorde,alt føltes innestengt, alt de tenkte, tegnet, skrev, og for-søksvis lekte. Ofte utartet de stadige irritasjonene seg tilkrangler, fornærmelser, rolig og besynderlig via gester,fingerspråk, eller uttrykt via hissige krittskrevne beskje-der på en liten tavle, noen ganger med restene av en bly-ant, mens foreldrene formante dem like taust.

Tausheten var innebygget, del av et kretsløp innenfordisse rommene. I begynnelsen stilte barna selvfølgeligspørsmål ved den innskrenkede muligheten til bevegelseog uttrykk, mens foreldrene forklarte tålmodig. Menhvis en av dem, Simon eller broren, var sint og for ek-sempel begynte å skrike, ble det holdt et håndkle foranmunnen på ham, og følelsen av å kveles i dette hånd-kleet, som ble brukt mindre som en straff enn av nød-vendighet, holdt ham fra å gjenta det. Simon fortalte athan fremdeles kunne våkne med følelsen av å være innei det håndkleet, som dekket munnen eller ble holdt somen knebel. Og en dag gjorde han opprør, ved å gå sin vei.En tidlig kveld hadde han gått gjennom leilighetskom-plekset som skjulestedet var del av og ut i trappegangen,han husker ikke hvordan han klarte det, men tror hanhadde kommet seg ut ved å følge etter en av hjelperne.

23

Det var noe han hadde planlagt tidligere også, uten å troat det var mulig. Særlig etter krangler med foreldreneog broren tenkte han seg muligheten for en flukt. Hanhadde planlagt å gå helt ut, ned på gata, men stoppet like-vel i oppgangen. Han satt i trappevinduet og betraktetmennesker nede på fortauet, det var sommer og kveld,folk var ute, alle hadde tilsynelatende satt ned farten pågrunn av varmen fra kveldssola. Det virket som de be-veget seg mer synkront i varmen, de lignet bølger somflommet i en rolig, langsom rytme over brosteinene motparken på den andre siden av gata. Han kjente hvordannoe av det stengselet av uro og usikkerhet som tilsyne-latende hadde holdt ham avstengt fra gata utenfor, frakamerater, skolen, fra fritidsaktiviteter, bare å gå ned engate som denne, ble borte. Han løp opp trappa, åpnetdøra til tørkeloftet, og hørte duene i dueslaget rett i nær-heten, lyden var like beroligende som synet av mennes-kebølgene utenfor på gata, der oppe så han tak og spirover halve byen, og fasadene på den andre siden av elva,opplyst av et solglimt. Et par duer trippet på gesimsen.Loftet var tomt, det luktet av tjære, mellom de upussedeveggene var gulvet stort nok til at han kunne løpt noenrunder, kanskje han gjorde det også. Han holdt øye medbygningene på den andre siden en stund, vinduene somsola fortsatt blinket i, persienner, gardiner. Menneskenesom nok holdt til innenfor, balkonger med plass til enfamilie. Simon følte trang til å gå ut på taket, gli ned tak-steinene. Han åpnet et smalt vindu og kjente for førstegang i løpet av hele den tiden han hadde vært innestengt,

24

i hvert fall som han kunne huske senere, lufta utenfra.Han dro av seg skjorta, satt bare i den tynne trøya ogmerket at han var i ferd med å sovne. Da han våknetigjen, var det med den samme følelsen av trygghet, ikkeuro, fortalte han meg. Han visste ikke nøyaktig hvorlang tid som hadde gått, men han hadde ikke noe ønskeom det heller. En bildør nede mellom husene, enda en.Hørte han det? Han kjente fremdeles roen ved søvnenog varmen fra loftet da han åpnet døra til trappehallen.Fra der han sto på den øverste avsatsen, var det utsikt utgjennom det øvre trappevinduet og ned på gata. To biler,den ene rett foran den andre, hadde stoppet ved fortauetpå motsatt side. Han så det som skjedde, at dørene gikkopp, folk i uniformer, et par av dem politimenn, krys-set gata, som om en av bølgene han hadde sett tidligerenå forandret retning og kom mot ham. Og før redselen,før angsten, sa han at han kjente iver, glede nesten, overutsikten til å bli del av verden der nede igjen.

25