bymarka i trondheim - ntnu...intervjupersoner som er nevnt ved navn i rapporten har gitt sitt...

Serie D, Nr. 2 Series D, No. 2 Feltkursrapporter Field course reports

Bymarka i Trondheim

Markagrensen og bebyggelsen i Lian-Vådan-området

Øving i landskap og planlegging (SV GEO 323) Høsten 2001 Redigert av Mona Kristin Høiås Sæther

ISSN 1502-2420 Trondheim 2002 http://www.svt.ntnu.no/geo/

ACTA GEOGRAPHICA–TRONDHEIM

Series D, No. 2

BYMARKA I TRONDHEIM –

MARKAGRENSEN OG BEBYGGELSEN I LIAN-VÅDAN-OMRÅDET

Øving i landskap og planlegging (SV GEO 323)

Høsten 2001

Redigert av Mona Kristin Høiås Sæther

FORORD

I denne rapporten er det presentert fire øvingsoppgaver fra kurset SV GEO 323 Øving i landskap og planlegging, som ble utført høsten 2001 av studenter ved Geografisk institutt, NTNU, Trondheim. Oppgavene analyserer konkret planleggingssituasjoner, der landskapsverdier er involvert. Kurset er lagt opp som et selvstudium der deltakerne har arbeidet individuelt eller i grupper under veiledning. Metodene omfatter feltregistrering, kartanalyse, intervjuer og dokumentanalyse. Forelesningene i serien Landskap og planlegging (SV GEO 326) har bidratt til å gi en teoretisk bakgrunn for øvingskurset. Temaet for øvingen høsten 2001 var landskapsverdier og landskapskonsekvenser knyttet til planlegging i randsonene til Bymarka i Trondheim, spesielt markagrensen (“den røde streken”) og bebyggelsen i Lian-Vådan-området. Kursbeskrivelsen med spørsmålene som var utgangspunkt for øvingen, er vedlagt bakerst i denne rapporten. Til sammen deltok ni studenter i øvingen. Det var opprinnelig lagt opp til at det skulle være tre gruppeoppgaver, men en av gruppene delte seg og leverte i stedet to individuelle oppgaver. Rapporten omfatter således fire delrapporter. Veileder for kursdeltagerne var professor Michael Jones, assistert av studentassistent Mona Kristin Sæther, som også har utført den tekniske redigeringen av den endelige kursrapporten. Kommentarer til delrapportene har studentene også fått fra sensor på muntlig eksamen, professor Hans Sevatdal, Institutt for landskapsplanlegging, Norges Landbrukshøgskole. Studentene har fått anledning til å gjøre nødvendige endringer i delrapportene etter eksamen. Innholdet i delrapportene står studentene selv for. Vi ønsker å takke følgende informanter som velvillig har brukt av sin tid til å bistå studentene med opplysninger: Geir Otto Berg, Andreas Glimstad, Jon Hoem, Bente Haugrønningen, Kristian Larsen, Eirik Lind, Torstein og Unn Opheim, Håkon Skagen, Ole Johan Sætre og Terje Vådan. Intervjupersoner som er nevnt ved navn i rapporten har gitt sitt samtykke til dette. Vi takker også andre beboere i studieområdene, som også lot seg intervjue. Vi vil rette en spesiell takk til Kristin Mo, Historisk institutt, NTNU, som på tross av tungt regn ledet en halvdags feltbefaring med studentene til Lian-Vådan-området den 14. september 2001. Michael Jones

INNHOLDSFORTEGNELSE

1 MARKAGRENSA ...........................................................................................................7 1.1 Innledning...............................................................................................................11 1.2 Metode....................................................................................................................14 1.3 Plandokumentene om markagrensa........................................................................19 1.4 Diskusjon................................................................................................................43

2 MARKAGRENSA I TRONDHEIM KOMMUNE ...............................................................59 2.1 Innledning...............................................................................................................65 2.2 Metode....................................................................................................................67 2.3 Plan- og bygningsloven og arealplanlegging. ........................................................69 2.4 Dagens dokumenter ................................................................................................71 2.5 Morgendagens dokumenter ....................................................................................76 2.6 Intervjuer ................................................................................................................83 2.7 Diskusjon................................................................................................................85 2.8 Konklusjon .............................................................................................................88

3 FRA PLAN TIL VIRKELIGHET .....................................................................................93 3.1 Innledning...............................................................................................................99 3.2 Teoretisk bakgrunn...............................................................................................101 3.3 Metode..................................................................................................................112 3.4 Resultater..............................................................................................................115 3.5 Avslutning ............................................................................................................126

4 LIAN/VÅDAN – ULIKE BRUKERINTERESSER I OMRÅDET ........................................145 4.1 Innledning.............................................................................................................151 4.2 Teori. ....................................................................................................................153 4.3 Metode..................................................................................................................159 4.4 Resultat .................................................................................................................163 4.5 Diskusjon..............................................................................................................169 4.6 Konklusjon ...........................................................................................................172

Gruppe 1: Øystein Lynum Gruppe 2: Tor Haugan Gruppe 3: Ine Cecilie M. Olsen, Lena Skjølås, Randi Storeng, Helene K. Tolstad Gruppe 4: Marit S. Langen, Trude Skaret, Lotte Skoglund

7

1 MARKAGRENSA

Kapittel 1

8

Markagrensa – Øystein Lynum

9

INNHOLD

1.1 Innledning...............................................................................................................11

1.1.1 Problemstilling ..............................................................................................13 1.2 Metode....................................................................................................................14

1.2.1 Innsamling av materiale ................................................................................14 1.2.2 Struktur ..........................................................................................................16 1.2.3 Utvalg og tolkning.........................................................................................16 1.2.4 Presentasjon av tekstgrunnlaget ....................................................................17 1.2.5 Diskusjon.......................................................................................................18

1.3 Plandokumentene om markagrensa........................................................................19 1.3.1 Trondheim og Bymarka, fram til 1964..........................................................19 1.3.2 Generalplan og ”den røde strek” ...................................................................20 1.3.3 Omkring første halvdel av 1980-tallet - kommuneplaner .............................23 1.3.4 Omkring første halvdel av 1980-tallet – andre planer...................................24 1.3.5 Etter Plan- og bygningsloven fra 1985 – kommuneplaner............................25 1.3.6 Andre planer i 1992 .......................................................................................27 1.3.7 fram mot 1995 - kommuneplan .....................................................................30 1.3.8 Markagrensa behandles av bystyret i 1995 ...................................................32 1.3.9 Videreføring av andre planer.........................................................................37 1.3.10 ”Liansaken” ...................................................................................................38 1.3.11 Kommuneplan til høring i 2001 ....................................................................38

1.4 Diskusjon................................................................................................................43 1.4.1 Problemstillingen belyst av dokumentene.....................................................43 1.4.2 Analyse ..........................................................................................................50

Kapittel 1

10


11

1.1 INNLEDNING Menneskers forhold til sine omgivelser er et mangslungent tema. Mange av oss bor i byer som vokser i takt med våre muligheter og ønsker. Trondheim er en slik by. I over tusen år har byen ligget ca. midt i landet, der Nidelva munner ut i fjorden. Vi som bor her kan skue utover fjorden, inn i sentrum, opp mot skogen eller opp i himmelen. Men er det en selvfølge at det er slik? Neppe. Noen lever i byer som er så omfattende at det er bare by de ser, hvor enn de står. Menneskers omgivelser kan være et telekommunikasjonssytem, en sosial relasjon, et fengsel og mye annet. Vårt forhold til naturmiljøet står sentralt i geografifaget. I Trondheim er vi bl.a. omgitt av skog, fjord og fjell, foruten gårdsbruk, åkre og industrianelgg mm. Jeg har forstått at vårt forhold til skog, hav og fjell lenge har vært sentrale momenter i vår sivilisasjon, vår kultur og vår selvforståelse. Mange har bestrebet seg på å kultivere våre omgivelser, bl.a. for å gjøre det behagelig å bo, behagelig å kjøre bil og behagelig å leve. Sivilisasjonskritikk har ofte gått ut på at vi bygger ned naturmiljøet, forurenser og blir fremmede for hvor vi kommer fra. Mange vil kanskje ha både en by til å bo og arbeide i, og en utmark der de kan lufte seg i fritiden. Men byen og marka kan ikke ligge på samme sted. Derfor er det interessant å se hvordan vi kan organisere forholdet mellom by og mark. I Trondheim er det satt en grense på et plankart, for hvor utbygging ikke skal skje - markagrensa. Markagrensa var emne for problemstillinger da vi skulle velge oppgave i kurset Landskap og planlegging. Som et lite forstudium leste jeg noe sekundærlitteratur og bladde i noen plandokumenter. I den sekundærlitteraturen jeg leste, fant jeg fort at historiene om hvorfor og hvordan markagrensa var blitt til var ufullstendige. På jakt etter flere opplysninger om markagrensa begynte jeg å lese plandokumentene mer nøye. Kanskje ønsket jeg innerst inn å kunne årsaksforklare markagrensa eller i det minste å kunne fortelle hvordan den «egentlig» var blitt til. Under veis ble jeg fascinert av plandokumentene og lurte på hva de kunne vise meg. Jeg ønsket derfor å belyse markagrensa med plandokumentene som hovedkilde. Sett fra plandokumentene opptrer ikke markagrensa i et vakum. Markagrensa handler bl.a. om byens arealutbredelse (grensene for denne), og jeg fant at jeg også måtte se på hovedtrekk i byens arealutbredelse, løsninger som har blitt valgt og strategier som har ligget til grunn. Jeg tenkte også på andre mulige kilder for å belyse problemstillinger vedrørende markagrensa,

Kapittel 1

12

men valgte å avgrense oppgaven til å studere plandokumentene og å intervjue sentrale folk i utarbeidelsen av disse, for å trenge dypest mulig inn i hva dokumentene kunne vise meg. Jeg avgrenset tidsrommet for studien til å være fra 1964 til i dag av to grunner. Det fanger opp tiden fra da markagrensa først ble foreslått for bystyret fram til i dag. Tidsavgrensingen representerer også den perioden Trondheim kommune har hatt det areal den har i dag. I 1964 ble nabokommunene slått sammen med Trondheim. Både mulighetene for arealutbredelse og marka-områdene ble da større, og har vært slik siden. Jeg valgte å se etter hva jeg kunne finne om markagrensa i tidligere plandokumenter i Trondheim kommune, både i kommuneplanens arealdel og i andre plandokumenter. Særlig så jeg etter eventuelle ulikheter mellom kommuneplaner andre planer, fordi disse utarbeides under ulike regimer, kommuneplaner i tråd med Plan– og bygningsloven, mens andre planer muligens mer fritt opp til planleggerne. Jeg fikk tidlig inntrykk av det i enkelte plandokumenter ble argumentert for en markagrense, i andre ikke. Jeg ønsket å få en oversikt over hvilke begrunnelser plandokumentene brukte for markagrensa, og om det eventuelt var et mønster - en utvikling over tid. Jeg så for meg at markagrensa ble begrunnet ut fra friluftshensyn på 1960-tallet, og at begrunnelsene etterhvert gikk over til å bli mer rettet mot natur- og miljøvern. Kunne dette være tilfelle etter at «Brundtlandrapporten» satt miljø og utvikling på dagsorden i 1987 (Verdenskommisjonen for miljø og utvikling 1987). Jeg tenkte at av å studere begrunnelsene som brukes i plandokumentene kan det være mulig å belyse eventuelle endringer i holdninger / verdisyn. Et gjennomgående tema i mange av dokumentene var hvorvidt markagrensa burde gjøres «juridisk bindende». Jeg ønsket å finne ut hvilken status som lå i en «juridisk bindende» markagrense. Implisitt måtte jeg også finne ut hvilken status markagrensa hadde om den eventuelt ikke var «juridisk bindende». «Juridisk bindende» forstår jeg som noe som er vedtatt av Stortinget i lovs form, eventuelt et vedtak som er gitt slik status av gjeldende lov.


13

1.1.1 PROBLEMSTILLING

Av plandokumentene og i lys av de hovedstrategier for byutvikling, i form av arealutbredelse de la opp til, ønsker jeg derfor å belyse: • hvordan markagrensa, fra 1964 til i dag, har vært nedfelt i Trondheim

kommunes kommuneplaner og andre plandokumenter. • hvordan markagrensa har vært begrunnet, hvilke holdninger og verdisyn

som har ligget til grunn, og om det har vært eventuelle endringer. • hvilken status markagrensa har hatt og har i dag.

Kapittel 1

14

1.2 METODE Innledningsvis ble denne oppgaven utarbeidet av en gruppe på to. Derfor vil det i metodekapitlet komme frem at noe ble gjort av to personer, bl.a. intervjuene. Etter at gruppen ble delt er oppgaven sluttført av en. For å belyse problemstillingen valgte jeg en kombinasjon av dokumentstudier og intervju med nøkkelinformanter.

1.2.1 INNSAMLING AV MATERIALE

1.2.1.1 Dokumentene

Plandokumenter søkte jeg først etter ved Plan- og bygningsenheten Trondheim kommune. Jeg spurte meg for, hvilke dokumenter som kunne omhandle markagrensa fra 60- tallet til i dag, og skaffet meg disse. Jeg fant ingen fullstendig oversikt over hvilke dokumenter som var aktuelle ved Plan- og bygningsenheten. Derfor søkte jeg også ved andre avdelinger i Trondheim kommune, Statsarkivet avdeling Trondheim Byarkiv og i «Trondheimsrommet» i Trondheim Folkebibliotek. Det kan finnes dokumenter som er oversett. Da jeg spurte nøkkelinformantene etter aktuelle dokumenter som omhandlet markagrensa, ble det kun nevnt dokumenter jeg allerede hadde lest. Jeg antar derfor at jeg har funnet de viktigste dokumentene, og at disse kan gi et bilde av hovedstrukturen i byplanlegging i forhold til problemstillingen. Viktige dokumenter for denne oppgaven er bl.a. kommuneplanene med arealdel. De fleste dokumentene jeg fant var høringsutkast. De til enhver tid gjeldende kommuneplanene, etter vedtak i bystyret, er ikke utarbeidet og publisert på samme måte. Jeg har ikke forsøkt å gjennomgå alle bystyrevedtak som vedrører problemstillingen. Jeg valgte særlig å belyse behandlingen av kommuneplanenens arealdel omkring 1995, fordi det er denne planen som gjelder i dag. Til den har jeg fått utskrifter av møtebok og sakspapirer for bystyret og formannskapet/bygningsrådet av Håkon Skagen ved Plan- og bygningsenheten Trondheim kommune og av professor Michael Jones ved NTNU, som er faglig ansvarlig for kurset. Noen av dokumentene gjør rede for tidligere politiske vedtak og lovverk mm. som ligger til grunn for dokumentet. Der jeg har brukt slik informasjon, henviser jeg til det dokumentet jeg har funnet informasjonen i. Jeg går ut fra at politiske vedtak, lovverk ol. er korrekt gjengitt i dokumentene.


15

1.2.1.2 Informantene

Jeg avgrenset oppgaven ved kun å intervjue folk i forvaltningen, og ikke f.eks. kommunepolitikere eller andre som kunne tenkes aktuelle. I leting etter aktuelle informanter, spurte jeg ved Trondheim kommune, hvem som spesielt hadde arbeidet med markagrensa. Flere av de vi spurte viste da til Håkon Skagen ved Plan- og bygningsenheten og Ole Johan Sætre ved Landbrukskontoret. Utover disse to valgte jeg å intervjue kommuneplansjef Jon Hoem og spesialkonsulent hos Fylkesmannen, nærings og utviklingsavdelingen Eirik Lind. Jon Hoem ble intervjuet fordi jeg antok at han hadde en overordnet innsikt i planlegging og strategier som er lagt for Trondheim. Eirik Lind ble intervjuet fordi han ikke er ansatt i kommunen, og derfor muligens kunne se saken utenfra. Jeg hadde forstått at han hadde deltatt i arbeidet med markagrensa, selv om han i dag ikke er ansatt i kommunen. I alder er Eirik Lind omtrent midt i sin yrkeskarriere, de andre nærmer seg slutten av sine. Jeg antar derfor at de er rike på kunnskap og erfaring. Deres alder gjenspeiler at vi ønsket å belyse forhold som ligger noen tiår tilbake i tid fram til i dag. Det kan derfor tenkes at denne oppgaven ikke fanger opp synsvinkler som deles av yngre medarbeidere. Det samme kan sies om mangelen på kvinner blant våre informanter. Utvalget kan ikke behandles som et representativt utvalg, men nyttig til å kommentere og utfylle funn i plandokumentene. Som nevnt over ble intervjuene utført av en gruppe på to. Intervjuene ble avtalt på forhånd over telefon, og informanten ble informert om hvem vi var og at vi ønsket å snakke om markagrensa og dens historikk. Informantene valgte selv tid og sted. Intervjusted ble deres kontor og det ble avsatte fra en til en og en halv time. Tidlig i intervjuene ble informantene spurt om det var i orden at de ble sitert. Samtlige samtykket i det. Det samme gjaldt Kristen Mo ved Historisk institutt ved NTNU, som også har gitt informasjon til oppgaven. Vi noterte hva de svarte på spørsmål fra en intervjuguide vi hadde laget, utfyllende spørsmål og kommentarer. Intervjuguiden er vedlagt. Jeg opplevde at alle informantene ble engasjert av tema, stemningen ble gemytlig, og intervjuene fikk vare utover avsatt tid. Intervjuene varte derfor opp imot to timer, og vi fikk spurt om alt vi hadde på intervjuguiden og mere til. Flere av informantene ble så engasjerte at de snakket også langt utover hva vi spurte dem om og flere kom med informasjon som de eksplisitt ikke ville ha på trykk. Det er derfor enkelte tildels interessante aspekter som ikke blir nevnt i denne oppgaven.

1.2.1.3 Andre kilder

Innledningsvis i kurset ble det delt ut en del materiell. Kopier av avisinnlegg, sekundærlitteratur om Bymarka og dens historie mm.

Kapittel 1

16

Det har vært kontakt mellom de andre gruppene på kurset for å utveksle informasjon og for å koordinere at gruppenes problemstillinger ikke overlappet hverandre. I høst var vi på en omvisning i Lianområdet med Kristen Mo fra Historisk institutt ved NTNU. Han fortalte om historisk byvekst og historien omkring markagrensa og byggesaksforvaltning i Lianområdet. Han ble også oppsøkt etterpå for å søke videre bakgrunnsinformasjon. Under letingen etter dokumenter, generell bakgrunnsinformasjon og egnede informanter ble det også utført samtaler og noen kortere ustrukturerte intervjuer med folk vi møtte ved Plan- og bygningsetaten og andre etater innen Trondheim kommune. Informasjon fra disse er ikke blitt brukt direkte i oppgaven. Det blir lagt mest vekt på informasjonen fra kommunens plandokumenter og de fire informantene. Annen informasjon vil bli bruk til å kommentere resultatene fortløpende, der det måtte passe for å belyse problemstillingen.

1.2.2 STRUKTUR

Jeg har valgt å presentere historien om den røde strek og byplanlegging kronologisk. En kort historikk kommer først, fra byens grunnleggelse frem til kommunesammenslåing og innføringen av bygningsloven i henholdsvis 1964 og 1965. For en stor del ligger sekundærlitteratur til grunn for den historiske innledningen. Deretter presenterer jeg dokumentene jeg har brukt. For å holde en viss oversikt over materialet, har jeg valgt å analysere og kommentere noe underveis og foreta foreløpige oppsummeringer. Til slutt i oppgaven kommer en diskusjon, hvor jeg belyser problemstillingen ut fra dokumentene, og gjør en analyse der jeg ser etter større sammenhenger i det materialet jeg har brukt. Jeg har brukt intervjuene til å kommentere og belyse dokumentene underveis i presentasjonen og i diskusjon opp mot problemstillingen.

1.2.3 UTVALG OG TOLKNING

Det ligger et aspekt av tolkning i det å lese dokumenter, øyet og tanken leter etter mønstre som er til å forstå. Jeg har valgt ut tekst som jeg bruker til denne oppgaven. Utvalget er, som fra andre kilder, ikke tilfeldig, men styrt av min problemstilling og forutforståelse. Det representerer derfor min forståelse av plandokumentene. I henhold til Plan- og bygningsloven av 1985 skal byutvikling følge kommunenplan og dens arealdel, vedtatt av bystyret. Av Plan- og bygningsloven er arealdelen gitt rettskraftig virkning. Andre plandokumenter ol. kan få veiledende virkning. Jeg har valgt å dele


17

dokumentene i to kronologiske serier etter om de faller innunder kommuneplaner eller andre planer. For hvert dokument har jeg lett etter hva dokumentet hovedsakelig omhandler og hvordan markagrensa spesielt er omhandlet. Jeg så etter hvilke strategiske hovedgrep for byutvikling planene legger opp til, særlig med henblikk på arealutredelse. Dette er fordi jeg ser arealutbredelse i konflikt med en varig markagrense. Der markagrensa var nevnt, så jeg etter hvilke begrunnelser dokumentet selv trekker fram for å hevde en slik grense. Det kan også tenkes at det fins skjulte årsaker og begrunnelser for en markagrense. Dette spørsmålet blir tatt opp i avsluttende diskusjon og analyse. Jeg har også lagt vekt på eventuell konflikt mellom ønsket om en markagrense og andre interesser, i den grad jeg har funnet dette uttalt i dokumentene. Det kan tenkes at det fins konflikter som jeg ikke har avdekket gjennom å lese dokumentene. Derfor var dette et sentralt spørsmål til informantene, og jeg vil ta hensyn til det i diskusjon og analyse. Hva som tillates innenfor i motsetning til utenfor markagrensa ser jeg som vesentlig for hva grensa innebærer. Jeg har lagt vekt på hvorvidt det tillates boligbygging i form av tiltak etter Plan- og bygningsloven. Andre tiltak og andre aktiviteter er tillagt mindre vekt, fordi jeg ser på boligbygging som et fremtredende trekk ved bystruktur, en vesentlig forskjell mellom by og mark. Intervjuene er det blitt lagt mindre vekt på. De er ikke blitt gjennomarbeidet og analysert. Det er et resultat av behovet for å begrense arbeidsmengden da oppgaven skulle sluttføres av en og ikke av en gruppe, slik det innledningsvis var tenkt. Informasjon fra informantene ligger likevel til grunn for forståelsen av hovedlinjene i byutviklingen generelt, plandokumentene og markagrensa spesielt. Deres svar er også blitt brukt til å kommentere aktuelle spørsmål der det har passet.

1.2.4 PRESENTASJON AV TEKSTGRUNNLAGET

Mer eller mindre samtidig og om hverandre er det blitt utarbeidet ny arealdel til kommuneplan, dokumenter vedrørende arealdel til kommuneplan og andre planer mm. Materialet er sortert og presentert kronologiske i bolker av kommuneplaner og andre planer. Bolkene er avgrenset slik jeg syntes det var rimelig i forhold til større eller mindre sprang i utviklingen og med hensyn til en oversiktlig presentasjon. Jeg har valgt å studere relativt mange dokumenter og også sitere ordlyden fra deler av dokumentene. Materialmengden er derfor blitt såvidt stor og detaljene såvidt mange, at for å

Kapittel 1

18

opprettholde en oversikt, fant jeg det best å forklare dokumentenes innbyrdes forhold og sammenhenger underveis. I foreløpige oppsummeringer for hver bolk har jeg trukket fram hva jeg mener er det vesentlige og hva som er nytt, for å skape sammenheng. Flere ansatte i kommunen har vært behjelpelig med å tilrettelegge dokumentene, særlig har Plan- og bygningsenheten vært behjelpelig med å forklare hovedlinjene i byutviklingen generelt, plandokumentene og markagrensa spesielt. Også informantene svarte for det samme hovedinnholdet. Min forståelse av dokumentene er med andre ord preget av bl.a. Plan- og bygningsenhentens syn.

1.2.5 DISKUSJON

Oppgaven er avgrenset til hovedsakelig å se problemstillingen i lys av plandokumenter og informanter, som til vanlig arbeider med å utforme slike planer eller lignende arbeid. Diskusjonen må ta hensyn til at nyttig informasjon fra eventuelle andre kilder ikke inngår. Jeg har valgt å bruke mitt utvalg fra dokumentene til å besvare problemstillingene en for en, ved å gjengi min forståelse av hovedlinjer i byplanleggingen generelt og markagrensa spesiselt. I analysen forsøker jeg å se markagrensa og byutviklingen fra andre synsvinkler enn bare gjennom dokumentene direkte. Til grunn for analysen ligger både mine kunnskaper fra geografistudiet ved NTNU og min generelle samfunnsforståelse. Jeg har valgt å ikke bruke noe teoretisk stoff direkte, på grunn av tidsbegrensning. Det kan sies å være en svakhet ved oppgaven, men jeg utgir det heller ikke for å være annet enn min forståelse av markagrensa, som behandlet i Trondheim kommunes plandokumenter.


19

1.3 PLANDOKUMENTENE OM MARKAGRENSA

1.3.1 TRONDHEIM OG BYMARKA, FRAM TIL 1964

Trondheim ble grunnlagt i år 997. I byens tidlige historie var den omkranset av skog og utmark. Noe areal var også dyrket opp. Områdene omkring lå historisk under naboherreder og ulike eiere, bortsett fra visse områder vest for byen. Fra 1200-tallet eller tidligere var området vest for byen en allmenning der byborgerne kunne ta ut utmarksressurser. Området heter i dag Bymarka (Aspaas 1997). På siste halvdel av 1800-tallet begynte stadig flere å bruke Bymarka til rekreasjon. Aller helst ville folk til de indre deler av marka som ligger over skoggrensen. Det ble bygd flere utfartsmål som bl.a. hotell og ulike serveringssteder. Både fra bystyret og private ble det brukt ressurser både på skogplanting og på tiltak for å lette adkomsten inn til marka. Fra 1860-åra begynte også et bystyreutnevnt utvalg å arbeide for å verne om byens drikevannsressurser inne i Bymarka. På denne tiden kjøpte bystyret ut noen rettighetshavere i marka, såsom bygsel og feste (Aspaas 1997). Byen har vokst både i antall innbyggere og arealmessig utbredelse, så og si hele tiden siden grunnleggelsen. Byen este ut både i øst, vest og sør (nord for byen ligger Trondheimsfjorden). På 1920-tallet syntes bygrensene for knappe, slik at byen befant seg i en nødtilstand med hensyn til tomteplass. I 1952 fikk kommunen noe utbyggingsarel ved en grensejustering mot Strinda kommune. Dette utsatte problemene bare en kort tid (Trondheim kommune 1992 a). I mellomkrigsårene bygde Gråkallbanen trikketransport for fotturister inn i marka. Det var en allmenn oppfatning, særlig i høyere samfunnslag, at folket skulle ut å gå på fjell og vidde (K. Mo pers. med). Byggingen ble finansiert bl.a. med utbygging langs trikkesporet. Dette foregikk tildels utenfor Trondheims kommunegrense, mens randsoner av Bymarka også ble bebygd. Ifølge Stabell mente man på den tid at det var nok plass å ta av for turistene (Stabell 1981). Ifølge Spets 1993 bor befolkningen omkring 1920: ”hovedsakelig i og rundt sentrum. Mellom bykjernen og Bymarka ligger gårder med tilhørende jordbruksareal.” Omkring 1960: ”Utbygging skjer på de øvre deler av Byåsen og i randsonen av Bymarka. Jordbruksområder og ’tomme arealer’ blir liggende imellom” (Spets 1993 s18). I tiårene etter andre verdenskrig tiltok utbyggingsresset på byens omland. Ikke bare flyttet det folk til byen, det ble også vanlig med større boenheter per husstand. (Trondheim kommune

Kapittel 1

20

1987). Noe av utbyggingen foregikk i nabokommunen Strinda, fordi det var lite ledig areal å ta av i Trondheim (bortsett fra i Bymarka) (Stabell 1981). Et bystyreutnevnt utvalg (Bymarkutvalget) hadde ansvaret for driften av Trondheim Bymark. De forsvarte Bymarkgrensa mot enkelte mindre utbyggingssaker, på begynnelsen av 60-tallet (Stabell 1981). På denne tid var dette en grense som kommunen forvaltet inne på sin egen eiendom. Bystyret og byens befolkningen kan ha forstått Bymarka som et område som burde bevares mot utbygging, for rekreasjonsformål (K. Mo pers. med). I 1964 ble Trondheim og de tilgrensende kommunene slått sammen til en kommune. Innenfor den nye kommunen var det nå større områder som kunne tilrettelegges for utbyggingsformål (Andersson & Skjånes A/S 1967). I forkant av denne begivenheten ble det utarbeidet en plan over framtidig utbygging i den nye kommunen. Planen analyserer arealbehovet fram til 1980, og den legger opp til utbygging hovedsakelig i østlig og sørlig retning. I planen sies det at ”det er foreslått forholdsvis store områder i skog og mark utlagt til friluftsformål. Det gjelder Bymarka og tilknyttede områder i Leinstrand og Strinda Kommuner” (Holbæk Eriksen & Co A/S 1962).

1.3.1.1 Foreløpig oppsummering

Jeg forstår det slik at den kommunaleide Bymarka ble vernet mot utbygging av hensyn til friluftslivet helt fram til kommunesammenslåingen i 1964. Dette var til tross for arealknapphet. I 1962-planen ser jeg utviklingsoptimisme. I denne planen legges det opp til en byvekst øst- og sørover for byen, mens Bymarka vernes mot utbygging av hensyn til friluftslivet. Noen markagrense eller varig vern nevnes ikke (Aspaas 1997, Stabell 1981, Holbæk Eriksen & Co A/S 1962).

1.3.2 GENERALPLAN OG ”DEN RØDE STREK”

Rådmannen la fram et forslag til den første generalplanen i 1967 etter pålegg gitt i Bygningsloven fra 1965. Planen legger fram prognoser for befolkningsvekst og arealbehov de neste tiårene. I planforslaget er gamle og nye utbyggingsområder tegnet inn med en strek, slik at de framkommer som uregelmessige ruter og figurer, med vegsystem imellom. Hovedgrepet i forslaget var å anlegge to nye bysentra for å avlaste midtbyen. Fra midtbyen skulle det bygges et rettlinjet motorvegsystem sørover og østover, til nye sentra på Tillerbyen og i retning Malvik (nabokommunen i øst). Tillerbyen (i sør) skulle bygges ut først (Andersson & Skjånes A/S 1967). Utbyggingspresset ble ikke lagt i retning Bymarka i øst. I planen står det ikke noen eksplisitt begrunnelse for vernet av marka, men befolkningens tilgang til det etablerte friluftsområdet kan likevel ha ligget til grunn.


21

Utbyggingsvern av marka ble foreslått for bystyret 9. mai 1966 av de to politikerene som utgjorde Bymarkutvalget (Einar Wangsvik og Erling Kirksæther), under behandlingen av generalplanen (Bymark- og friluftsnemda 1975). Dette var var det første forsøket på å etablere markagrensa. På et kart hadde de tegnet inn en rød strek rundt byen, som grense for utbygging og til vern om turområdene i marka. «Den røde strek» var tegnet både opp mot Bymarka øst for byen og mot Strindamarka vest og sør for byen. Også Nidelva som renner gjennom byen var omgitt av en strek, slik at en korridor langsetter elva skulle stå ubebygd. Forslaget ble ikke vedtatt (Stabell 1981, Trondheim kommune 1992 b). Våre informanter trakk fram forslaget om ”den rød strek” som en milepæl i historien om markagrensa. Fra og med nå var grensegangen mellom utbygging og marka en politisk sak som politikerene og forvaltningen visste om. Ole Johan Sætre fortalte at streken da allerede hadde eksistert uvedtatt i 17 år. Bymarkutvalget hadde lenge planlagt å fremme den for bystyret, og arbeidet med å lokalisere eksakt hvor den burde stedfestes. Kvelden før det aktuelle møtet i bystyret hadde de sittet på Kirksæthers kontor og tegnet pjolterstreken inn med bred rød filtpenn. Også Eirik Lind antydet at det neppe bare var kaffe de drakk den kvelden, men det har kanskje mindre betydning for realia i saken. Gjennom bystyrets forhandlinger om generalplanen ble det klart at avgrensing mellom utbygging og marka måtte behandles på nytt. Resultatet ble en vedtektsgrense rundt utbyggingsarealene. Utenfor grensa (i marka) ble all bygge- og anleggsarbeid dermed forbudt, såsom å bygge veg, hytter og hus, såfremt det ikke var direkte knyttet til utøvelse av jordbruk, skogbruk eller jakt og fiske (Trondheim kommune 1979). For stedfesting av ”vedtektsgrensen ble to kriterier lagt til grunn, antatt arealbehov i dag og i framtida, og naturlige landskapsformer. I konklusjonen het det at de fant det riktig i generalplanen ved vedtekt å fastsette grensene for Trondheims turterreng i prinsippet slik Bymarkutvalget hadde foreslått, fordi disse i grove trekk var naturlige når det gjaldt topografi, vegetasjon og bebygget eller framtidig byggeland” (Bymark- og friluftsnemda 1975). I sin oppgave om marka har Torunn Spets tegnet et snitt som viser Bymarkas topografi i vest-østlig retning, der også markagrensa er tegnet inn. Jeg ser at grensa er lagt der terrenget topografisk blir brattere. Områdene nedenfor markagrensa består i større grad av kvartærgeologiske avsetninger som morene og leire (Spets 1993 s. 6). Det kan tenkes at disse områdene historisk har vært bedre egnet som jordbruksareal. Det er også her Spets viser at noe utbygging har foregått mellom 1920 og 1960 (Spets 1993 s. 8). Etter bygningsloven fra 1965 skulle generalplaner godkjennes fra departementshold, og planen ble endelig godkjent i 1973. I stadfestingsbrevet sier Miljøverndepartementet at de

Kapittel 1

22

finner en: ”... klar oversikt over hovedtrekkene i eksisterende og planlagt grunnutnytting. Derimot er det i planen ikke utførlig redegjort for hvordan spørsmålene om trafikklinjer og kommunikasjonssanlegg, vannforskyning og kloakkering er tenkt løst” (Miljøvern-departementet 1973 s. 2). Det står også at det må påses at områder med spesielle naturverninteresser ikke utsettes for forstyrrende innvirkning (Ibid). I senere plandokumenter er det blitt vist til en annen uttalelse fra Miljøverndepartementet, som jeg imidlertid ikke har funnet originalen av. Det sies at Miljøverndepartementet har uttalt: ”Behovet for større arealer til friluftsformål vil øke i takt med befolkningsutviklingen. En ser det derfor som viktig at kommunen gjennom generalplanen søker å sikre egnede områder for friluftslivet: Bymarka og Estenstadmarka med de avgrensinger som er angitt i generalplanen har ikke tilstrekkelige arealer i forhold til den antatte befolkningsveksten dersom en legger Statens Friluftsråds normer til grunn. En vil derfor understreke at ytterligere innskrenkninger av disse områdene ikke kan påregnes godkjent” (Bymark- og friluftsnemda 1975 og Trondheim kommune 2000 s. 8). Jeg har imidlertid ikke funnet at Miljøverndepartementet i ettertid har fremsatt tilsvarende kritikk eller innsigelse. Denne kritikken fra Miljøverndepartementet ble senere brukt som argument for å sikre marka mot inngrep. Et eksempel på det er Arbeidsprogram for friluftsliv 1975-1983/86 som ble lagt fram for bystyret i 1975. Dokumentet sier selv at det må betraktes som et mer langsiktig handlingsprogram uten direkte juridisk forankring i lovverket. I arbeidsprogrammet poengteres viktigheten av at samtlige jord- skog- og naturområder innenfor dagjeldende «vedtektsgrense» opprettholdes ubeskåret. Det argumenteres også for at kommunen erverver og fjerner private hytter innen terrenget, av estetiske eller bruksmessige hensyn (Bymark- og friluftsnemda 1975). Arbeidsprogrammet ble illustrert med et kart der byen er skravert mens marka er fargelagt grønn. På tegnforklaringa er skraveringen forklart som: «´utbyggingsareal´, vedtektsgrense». Jeg ser av dette kartet at «vedtektsgrensa» har fått en sentral plass i det visuelle bildet (Bymark- og friluftsnemda 1975).


Jeg forstår at det ble langt større arealer tilgjengelig for utbygging i Trondheim kommune etter kommunesammenslåingen i 1964. Byen skulle utvides i sør- og østlig retning, med et nytt senter i sør for å avlaste midtbyen. Det lå en stor utfordring i å finne tekniske løsninger for infrastrukturen. ”Den røde strek”-forslaget fra Bymarkutvalget bygger på ideen om varig vern av Bymarka, marka i sør og vest og Nidelvkorridoren, av hensyn til friluftslivet. Det var enighet om å sette en ”vedtektsgrense” for utbygging, som innebar at bl.a. Bymarka ikke skulle utbygges. Arbeidsprogrammet for friluftsliv i 1975 vier ”vedtektsgrensa” en sentral


23

posisjon og argumenterer for at grensen betraktes som varig. Også Miljøverndepartementes uttalelse tas som argumentasjon for en markagrense. Arbeidsprogrammet fikk aldri kommuneplanstatus. Verken ”Den røde strek” eller vedtektsgrensa var stedfestet nøyaktig. Problematikken om markagrense var kommet på den politiske dagsorden (Andersson & Skjånes A/S 1967, Stabell 1981, Bymark- og friluftsnemda 1975).

1.3.3 OMKRING FØRSTE HALVDEL AV 1980-TALLET - KOMMUNEPLANER

Etter generalplanen som ble påbegynt i 1967, vedtatt av bystyret i 1971 og godkjent av Miljøverndepartementet i 1973, ble det laget egne planer for bl.a. Tillerbyen, Midtbyen og ulike analyser. Det ble en tradisjon i Trondheim at planleggingen fungerte som en løpende prosess. Bystyrets behandling av arealanalyser førte til at de i 1978 vedtok at byens utvidelse hovedsakelig skulle skje østover og ved byfortetting. Rådmannen utarbeidet også forslag til nye kommuneplaner, i 1979 og 1983 (Trondheim kommune 1992 a). Kommuneadministrasjonens forståelse av ”vedtektsgrensen” leser jeg ut av rådmannens forslag til kommuneplan 1979. Der står det at vedtekten «trekker skillet mellom større, samlete utbyggingsområder og områder som ikke forutsettes utbygget i noe særlig omfang i planperioden» (Trondheim kommune 1979 s 73). Det nevnes også at vedtekten er gyldig i 10 år, med mulighet for forlengelse i inntil 10 år, og at Bygningsrådet kan gjøre unntak fra vedtekten når det foreligger særlige grunner for det (Ibid). Hovedgrepet i forslaget til kommuneplan i 1979 er vekst i arealutbredelse. Det legges åpenbart opp til å flytte ”vedteksgrensa” utover. Tegnforklaringa på vedlagt kart er: ”Angitt vedtektsgrense gyldig inntil 28.6.1983” (Trondheim kommune 1979 kartet). På kartet er det tegnet inn byutviklingsområder på markasiden av ”vedteksgrensa”, i hovedsak øst for byen (mot Strindamarka), men også Lundåsen (mot sørvest) og Trollahaugen (mot nordvest) (Ibid). Bymarka holdes i det vesentlige fri for utbygging. I planen argumenteres det med at utmarksarealene, foruten den rent næringsøkonomiske verdien har stor verdi for alminnelig friluftsliv, sommer som vinter. Det refereres også til at det i Arbeidsprogram for frilutfsliv fra 1975 ”anbefales at det nære utfartsterrenget må bevares ubeskåret.” (Trondheim kommune 1979). Jeg forstår Arbeidsprogram for frilutfsliv ikke anbefaler, men snarere forutsetter at ”vedteksgrensa” overholdes (Bymark- og friluftsnemda 1975). I 1983 la rådmannen la fram et nytt forslag til kommuneplan. I forslaget står det at arealbehovet er stort, trass i liten vekst og at arealbruken er et betydelig kommunaløkonomisk problem. «Vedtektsgrensa» utløper i løpet av dette året, og det arbeides for å få den forlenget foreløpig. I forslaget står det at det ”... er behov for på nytt å foreta en grenseoppgang mellom marka og byggesonen ...” (Trondheim kommune 1983 s. 37). Det stilles tvil til om

Kapittel 1

24

Miljøverndepartementets tidligere nevnte uttalelse, om at friluftsarealet i kommunen er for lite pr. innbygger, er rett måte å se på spørsmålet på. I forslaget er det lagt inn nye utbyggingsområder (ca 2700 boliger) på markasiden av ”vedtektsgrensa”, sørøst for byen. Dette ses på som en konflikt med jordbruket (Ibid). I forhold til friluftslivet står det at ”Trondheim har hatt en byutvikling i nyere tid som har muliggjort en relativt god kontakt til omkringliggende rekreasjonsarealer for de nye boligområdene. For de eldre og mer sentrumsnære områdene har kontakten utover blitt dårligere, og de bynære rekreasjonsområdene mindre og færre som følge av boligbygging ...” (Trondheim kommune 1983 s. 36). Det foreslås at det må tas hensyn til dette i forvaltningen av marka, i form av tilretteleggingen for friluftslivet. Grøntområdene vil bli særlig behandlet i en egen grønnplan som er under utarberidelse (Ibid). Under bystyrets behandling av forslaget ble det vedtatt at ”Kommunens arealplanlegging i størst mulig grad måtte legge forholdene til rette for en sterkere konsentrasjon og kontinuitet i byveksten. Arealanalyser for fremtidige utbyggingsområder utvides derfor til å omfatte sentralt beliggende ubebygde arealer” (Trondheim kommune 1992 a s. 4). Dette innebar at det i etterkant ble forhandlet med landbruksmyndighetene om utbygging på jordbruksareal, hovedsakelig i østlige deler av byen (Ibid).


Jeg forstår at kommunens administrasjon ikke anser «vedtektsgrensa» som varig. De foreslår en ytterligere vekst i arealutbredelse i sør- og vestover, mens det ikke legges utbygging til Bymarka. Både i 1979 og i 1983 argumenterer administrasjonen for friluftslivshensyn, og nedbygging av jordbruksareal ses som et problem. I 1983 skrives det, for første gang, at arealutbredelsen er kostbar, og administrasjonen setter også byfortetting på dagsorden. Bystyret betoner viktigheten av byfortetting (Trondheim kommune 1979, Trondheim kommune 1983, Trondheim kommune 1992 a).

1.3.4 OMKRING FØRSTE HALVDEL AV 1980-TALLET – ANDRE PLANER

I samarbeid med et arkitektkontor utførte plankontoret en landskapsanalyse for Trondheim kommune, som ble ferdig i 1980. Blant forutsetningene i analysen finner jeg at landskapet og landskapsbilde ses som en ressurs og at planlegging og vern av landskapet er et sentralt politisk og sosialt mål. Gjennom bl.a. visuelle framstillinger gir den et bilde av landskapselementers betydning i bysituasjonen. Silhuetttegninger av skråninger og åsene omkring byen gir et inntrykk av at byen hører hjemme nede på flater som utgjør de ulike bydelene. Vegetasjon (trær og skog) blir også vektlagt (Oterholm 1980). For eksempel er Lian-Kystadmarka beskrevet som et område som vises både fra Heimdal og marka, og derfor


25

burde være ubebygd (Oterholm 1980). Lian-Kystadmarka ligger på markasiden av «den røde strek» som ble foreslått i 1966 (Trondheim kommune 1992 b). Administrasjonen la fram Grønnplan i 1986. Den var tenkt å skulle bli retningsgivende for annen planlegging. Den ble behandlet, men aldri vedtatt (Byplankontoret 1994). Grønnplan bygger i hovedtrekk på Landskapsanalysen, og omhandler i hovedsak forvaltningen av grønnstrukturen i og imellom bebygde områder. ”For å unngå at grøntområdene i planmessig sammenheng skal betraktes som mellomliggende restarealer, har det vært et økende behov for aktivt å se disse i sammenheng. - Dette for å sikre tilstrekkelig grøntareal, sikre grensene mot Marka, og for å legge til rette for sammenhengende grøntkorridorer mot turveger” (Trondheim kommune 1986 a s. 1). Presset på grøntområdene forklares med at befolkningsveksten på 1960-tallet førte til at planlegging og utbygging måtte skje hurtig og effektivt. Den gang ble det lagt vekt på tilrettelegging av byggeområder og trafikkarealer. Selv om befolkningsveksten stagnerte i 1977 var det fortsatt stort behov for nye utbyggingsarealer (Ibid). Ett av seks tiltak for å bevare og styrke grøntområdene er at markaområdene må sikres ved en klar og endelig grensesetting. Det begrunnes i at: ” ’Den røde strek’ er nå blitt et begrep for avgrensing av turområdene rundt byen” (Trondheim kommune 1986 a s. 32). ”Bymarka har lenge vært et begrep som står for naturopplevelse, rekreasjon og mosjon. Byen var i utgangspunktet innrammet av landskapsformasjoner. Fjorden og åsene rundt byen rammet den inn, en ramme som ble brutt i retning Bymarka ved utbyggingen i forbindelse med Gråkallbanen og vedtaket om å bygge ut byen øst og sørover” (Ibid). På illustrasjonskart som følger planen er markaområdene farget grønt omsluttet av en kraftigere grønn strek som på tegnforklaringen er angitt som ”MARKAGRENSE ’RØD STREK’ ” (Trondheim kommune 1986 a kartet).


Av Landsapsanalysen ser jeg at Bymarka og Strindamarka anbefales ubebygd. Arbeidet med Grønnplan er igangsatt. I Grønnplan står det at ”Den røde strek” er blitt et begrep, og det argumenteres for en varig markagrense av hensyn til friluftslivet. Visuelt landskapsbilde ser ut til å ligge til grunn for stedfestingen. Markagrensa er igjen på den politiske dagsorden (Oterholm 1980, Trondheim kommune 1986 a).

1.3.5 ETTER PLAN- OG BYGNINGSLOVEN FRA 1985 – KOMMUNEPLANER

Fra 1985 skal byplanlegging foregå etter nytt lovverk, Plan- og bygningsloven. I følge Håkon Skagen er de nye forutsetningene og ressursmangel årsaken at kommunens administrasjon ikke følte seg sikre på alle virkninger en ny kommuneplan ville gi. I Rådmannens forslag til

Kapittel 1

26

kommuneplan i 1987 er det derfor lagt inn en klausul om at eldre reguleringsplaner ikke oppheves dersom de står i strid med den nye planen. Hovedstrategien for byutvikling i rådmannens forslag er videre utbygging østover og byfortetting. Det argumenters også for byfortetting. Analysen av befolkningsutviklingen viser at størrelsen på hver husholdning er gått ned i løpet av 1900-tallet. Dette har medført at folketettheten har gått ned i sentrale strøk, samtidig med at byen har vokst arealmessig. Dette har medført store kostnader i drift og vedlikehold av infrastruktur (Trondheim kommune 1987). Grønnplanens overordnede retningslinjer er fulgt opp ved at Bymarka og markaområdene sør og vest for byen ”er gitt - en ’rød strek’. Skal byens utfartsterreng sikres for fritid og rekreasjon slik at Trondheim fortsatt kan være en attraktiv kommune å arbeide og bo i, er en slik avgrensing viktig i plansammenheng.” (Trondheim kommune 1987 s. 7). Det foreslås også egne bestemmelser for å begrense spredt bebyggelse i utmarksområdene (Ibid). Jeg ser av planen at den foreslåtte markagrensa i det alt vesentlige følger angivelsen i ”Grønnplan” og at den er en revisjon av ”Den røde strek” fra 1966, men finner ikke at markagrensa er nevnt i bestemmelsene som følger planen. Til høringsuttalelse til kommuneplanforslaget i 1987 skriver er Landbruksnemda at ”Den såkalte ’markagrensa’ bør tas opp til vurdering med visse mellomrom og veies opp mot forbruket av gode landbruksarealer til utbyggingsformål” (Trondheim kommune 1986 b vedlegg: Landbruksnemda s. 1). Sør-Trøndelag Fylkeskommune skriver i sin høringsuttalelse bl.a. at Frilufts- og naturvernsiden bør tillegges større vekt i det videre kommuneplanarbeidet. Angående markagrensas juridiske status skriver de ”I henhold til plan- og bygningslovens § 20-6 vil kommuneplanens arealdel nå få direkte rettsvirkning. Plankartet sammen med bestemmelsene (som bør monteres direkte på plankartet) blir dermed et juridisk dokument. Sett på denne bakgrunn synes kartet å være noe forenklet og mangelfullt, og grensetrekninger m.v. kan synes noe usikre sett i en juridisk sammenheng” (Trondheim kommune 1986 b vedlegg: Sør-Trøndelag Fykleskommune plan- og næringsavdelingen s. 11). Under bystyrebehandlingen av planforslaget, 26. februar 1987, vetdas bl.a.: ” - Byens utfartsterreng vernes slik at byen fortsatt sikres tilstrekkelige arealer for fritid og rekreasjon. Bymarkas røde strek ligger fast. En tilsvarende grense trekkes opp for Strindamarka” (Bystyret 1987 a).


27

På et senere bystyremøte fjerner bystyret deler av utbyggingsfelt, som ble foreslått av rådmannen, til fordel for makragrensa: ”Planlagte byggeområder som krysser markagrensen justeres slik at grense for byggeområde blir sammenfallende med markagrensen” (Bystyret 1987 b). Bystyret vedtar også ”I tråd med bystyrets vedtatte retningslinjer gjøres markagrensa juridisk bindende. Rådmannen får i oppdrag å utforme de nødvendige deler av bestemmelsene i tråd med dette” (Ibid). Videre ber bystyret om at markagrensa gjennomgås og vurderes på nytt, og de åpner for at bygningsrådet kan dispensere for utvidelse av bestående hytter, til inntil 50 m2 (Bystyret 1987 b). Det ser ikke ut til at det ble vedtatt noe vern av Nidelvkorridoren, og markagrensa er noe justert i forhold til dagjeldende ”vedtektsgrense”. De største ulikhetene mellom ”markagrensen” i 1987 og ”Den røde strek”-forslaget er at Lianområdet i 1987 ligger på bysiden av grensa, det samme gjør nye områder øst for byen, mens et område lenger sør (øst for Smistad) i 1987 ligger innenfor ”markagrensen”. (Trondheim 1987, Bymark- og friluftsnemda 1975).


Av administrasjonens forslag til kommuneplan forstår jeg at de ønsker byfortetting, bl.a. for å befolke områder der infrastruktur som veger og skoler mm. allerede er utbygd. I forslaget legges Grønnplanens argumentasjon til grunn for en markagrense, men utbygd areal foreslås samtidig i konflikt med markagrensa. Landbruksnemda ser ut til å mislike markagrensa fordi den legger utbyggingspress på bynært jordbruksareal. Sør-Trøndelag Fylkeskommune ser ut til å mene at markagrensa blir juridisk bindende ved at den tegnes inn på plankartet, om mener stedfestingen av den er såvidt unøyaktig at de går imot den (Trondheim kommune 1987, Trondheim kommune 1986 b). I politisk behandling av forslaget til kommuneplan i 1987 ser jeg politisk vilje til å binde markagrensa juridisk. Utbyggingsområder innenfor markagrensa fjernes fra planen. Saksbehandlingen av dispensasjonssøknader legges til bygningsrådet. Det kan se ut til at bystyret ikke har tillit til at administrasjonen vil kunne administrere markagrensa strengt nok (Bystyret 1987 a, Bystyret 1987 b).

1.3.6 ANDRE PLANER I 1992

I 1992 vedtok bystyret Handlingsplan for friluftsliv. Planen omhandler i hovedsak forvaltningen av marka i forhold til friluftsliv, ulike brukergrupper og interesser. Egnethetsanalyse for kanalisering av friluftslivet til ulike deler av marka er tillagt stor vekt. Tema i planen er bl.a. informasjon, adkomst, turdrag, stier og skogsbilveger, løyper og skianelgg, diverse idrettsaktiviteret samt forvaltning av kommunal skog, natur og kulturvern (Trondheim kommune 1992 b).

Kapittel 1

28

Handlingsplan for friluftsliv tar sikte på å trekke opp mål og retningslinjer som innarbeides i annen planlegging. ”Marka” forklares i denne sammenheng som de områdene som ligger utenfor skigarden i Trondheim kommune. Jeg finner at den søker å legitimere sin berettigelse ved å vise til en hel rekke lovverk (bl.a.: Friluftsloven, viltloven, skogloven, naturvernloven, kulturminnevernloven og plan- og bygningsloven) og stortingsmeldinger (bl.a.: Stortingsmelding nr. 40 1986/87 Om friluftslivet og Stortingsmelding nr. 46 1988-89 Om miljø og utvikling) (Trondheim kommune 1992 b). Overholdelse av markagrensa er en forutsetning for friluftslivet. Blant målsettingene i planen står det ”Områdene innenfor markagrensa (den røde strek) skal opprettholdes ubeskåret i framtida. Markagrensa gjøres juridisk bindende” (Trondheim kommune 1992 b s 36). Med ”juridisk bindende” menes her ”En slik juridisk binding krever at bystyret pålegger seg selv at bare bystyret med ¾ flertall kan dispensere fra markagrensa. Endringsforslag i forhold til den ’juridisk bindende’ markagrensa må behandles som reguleringssaker” (Ibid s. 41). Om markagrensas historie står det at ”Uttrykket er historisk og illustrerer kampen for å bevare turterreng mot utbygging av friluftsarealer til industri og boligbygging. ’Den røde strek’ brukes om den historiske grense som først ble satt på kartet i 1968. ... Den ble i sin opprinnelige form aldri vedtatt” (Trondheim 1992 b s. 29). Handlingsplan for friluftsliv og Arbeidsprogram for friluftsliv presenterer altså ulike årstall for når ”den røde strek” ble foreslått første gang. Jeg tar ikke her stilling til hvilket årstall som er korrekt (Bymark- og friluftsnemda 1975). Markagrensa har ikke fungert tilfredsstillende til i dag. Det er særlig to forhold som særlig truer markagrensa, endringer i lokaliseringen av markagrensa og ombygginger av hytter til helårsboliger (Trondheim kommune 1992 b). Lokaliseringen av markagrensa, slik den var gjeldende i 1992, avvek fra hvordan den var lokalisert i Arbeidsprogram for friluftsliv fra 1975. ”Senere kommuneplaner har endret denne i sterkest grad i Strindamarka på strekningen Stokkanmarka - Fortunalia - Vikåsen. I Bymarkområdene er sensitive arealer tatt i bruk til utbygging bl.a. ved Lia og Ringvål. Langs Nidelva er vesentlige deler av elvekorridoren tatt i bruk til boligformål” (Trondheim kommune 1992 b s 30). I andre områder, Leribrua - Lundåsen - Fjøsvollan, er trukket innenfor slik at marka er blitt større (Ibid). Den andre trusselen ”mot utfartsterrenget og rekreasjonsområdene, er etter hvert økende ombygginger av hytter til helårsboliger. For utfartsterrenget er det spesielt hyttekonsentrasjonene som ligger inne i marka som er de ’farligste’. Dersom områdene i


29

Tømmerdalen, Stykket, Halsetaune får ’status’ som helårsboligområder med biltrafikk etc. vil dette være helt ødeleggende for marka. Vi ser idag en klar tendens til at dette er i ferd med å skje” (Trondheim kommune 1992 b s. 119). ”Det vil være nødvendig å sikre arealer ved oppkjøp og redusere antall hytter og boliger ved oppkjøp og riving” (Ibid s. 31). Kommunen har kjøpt opp og revet enkelte hytter. I Handlingsplan for friluftsliv regnes det opp 24 slike tilfeller (Trondheim kommune 1992 b). Under omvisning med Kristen Mo viste han fram et eksempel på en oppkjøpt hytte som stod til nedfalls i Lianområdet. Han ga uttrykk for stor forferdelse over at tidligere privat eiendom ble behandlet slik, og mente at dette ikke var en ressursbruk som gavnet friluftslivet (K. Mo pers. med). Flere av informantene ga uttrykk for at kommunen i dag ikke har økonomi til å kjøpe slike hytter på det kommersielle markedet. Ole Johan Sætre ga uttrykk for frustrasjon over dette. Bystyret vedtok at Handlingsplan for friluftsliv 1992 skulle ”være retningsgivbende for planer og tiltak som berører friluftsliv og andre aktiviteter i utfartsterrenget ...” (Trondheim kommune 2000 s. 4) og ”Endelig fastsettelse av markagrensa og ’den røde strek’ fremmes for Bystyret som egen sak. Nidelvkorridoren med vassdragsbeltet uderlegges bystyrebehandling for at også dette området blir bevart for friluftsliv. Når private boliger og hytteeiendommer innenfor markagrensa er aktuelle for salg, kan kommunen benytte sin forkjøpsrett dersom kommunens økonomi og allmennhetens interesse tilsier det. ... Utviklinga med økt fast bosetting i byens utfartsterreng må stoppes. Tiltak mot ulovlig bygging/ bruksendring må prioriteres” (Trondheim kommune 2000 s. 5). En egen evaluering av Handlingsplan for friluftsliv fra 1992 ble utarbeidet av Trondheim kommune i 2000. Den vil bli belyst senere i oppgaven (Trondheim kommune 2000). I 1992 la Miljøvernkontoret i Trondheim fram et høringsutkast til ”Miljøplan”. Som målsetting i planen står det bl.a. at natur- og friluftsområdene skal bevares slik at naturens mangfold og kvalitet og videre opplevelsesverdiene og de historiske verdiene sikres for ettertiden. Et langsiktig mål er at markagrensa holdes ubeskåret i framtida, og at den gjøres juridisk bindende. Markagrensa, og håndhevelsen av den, omtales som viktig for at utfartsterrenget skal få et sterkt vern, begrunnet i at friluftsområdene er knappe ressurser i forhold til befolkningsveksten (Miljøvernkontoret i Trondheim 1992). I Miljøplanen heter det at en streng håndheving av markagrensa bl.a. ble påpekt i Generalplanen av 1979. Jeg kan ikke finne at dette stemmer, men det er interessant at Miljøplanen bruker Generalplanen i sin argumentasjon for en strengt håndhevet markagrense (Trondheim kommune 1979, Miljøvernkontoret i Trondheim 1992).

Kapittel 1

30


Flere av våre informanter framholdt Handlingsplan for friluftsliv som et viktig dokument i markagrensas historie. Den belyser at «vedtektsgrensen» fra 1971 og ”markagrensen” fra 1987 ikke fungerte som tilstrekkelig vern av marka. Ole Johan Sætre fremholdt at det er viktig å verne skog og villmarksnatur for rekreasjonsformål og at naturgrunnlaget må vernes til fordel for landbruksdrift, naturvern og biologisk mangfold. Med handlingsplan for friluftsliv kom markagrensa ikke bare på den politiske dagsorden, den bidro også til å befeste befolkningens forståelse for hvor viktig marka er for byen. Jeg ser Handlingsplan for friluftsliv som en hyllest til marka og friluftslivet, og det er interessant at den i stor grad viser til aktuelt lovverk, og dermed viser sin berettigelse (Trondheim kommune 1987, Trondheim kommune 1992 b). Miljøplan fra 1992 ser jeg som et eksempel på at ulike deler av kommunens administrasjon krever at markagrensa styrkes.

1.3.7 FRAM MOT 1995 - KOMMUNEPLAN

I forbindelse med det rullerende arbeidet med kommuneplan presenterte avdeling byutvikling i Trondheim kommune en melding i 1992, om kommunens arealdel, om strategisk-økonomisk byutvikling. Der redegjøres det kort for byutviklingen og byplanleggingen på 1900-tallet, og det skisseres analyser for fremtiden (Trondheim kommune 1992 a). Det utbyggingstempo som lå til grunn i kommuneplanen fra 1987 var ikke slått til. Planlagte utbyggingsområder øst for byen var ikke blitt utbygd. Spredt byvekst i randsonene er et problem. Byfortetting i eksisterende bystruktur vil hindre at behovet for biltrafikk øker. Dette er ønskelig for å nå nasjonale og internasjonale forurensingsmål. I forhold til byfortetting er det en utfordring å ta vare på jordbruksressursene (Trondheim kommune 1992 a). Markagrensa er ikke spesielt omtalt i denne meldingen. På illustrasjonskart er den tegnet inn med en svart og rød strek. I tegnforklaringen heter det: ”Den røde strek, markagrensa er under vurdering - legges fram for bystyret ved behandling av grønnplanen” (Trondheim kommune 1992 a kartet). I 1993 la avdeling bytvikling i Trondheim kommune fram en ny melding om kommunens arealplan, som omhandler bygdene, ressursforvaltning og boligbygging i landbruks- natur- og friluftsområdene. Innledningsvis er det vist til et vedtak i kommunerådet. ”Det er godt med byggegrunn i og i tilslutning til byens byggesone og målet er å utnytte eksisterende bystruktur bedre. Hvis det ensidig skulle tas hensyn til forurensing og transportøkonomi skulle utbygging i bygdene opphøre” (Trondheim kommune 1993 kommunerådets vedtak s. 1).


31

Som tidligere nevnt mente Miljøverndepartementet i 1971 at friluftsarealet i kommunen var for lite i forhold til innbyggertallet (Bymark- og friluftsnemda 1975). I denne meldingen er kommunens vurdering noe annerledes. ”Trondheim har ca. 1,2 km2 friluftsareal pr. 1000 innbyggere. Det samsvarer bra med Statens friluftsråds vurderinger av behovet foretatt i Oslomarka. I tillegg til marka er strandsonen og Nidelvkorridoren av stor rekreasjonsverdi” (Trondheim kommune 1993 s. 1). Om forvaltningen av marka står det at det er riktig å ta vare på artsrikdom, mangfold og variasjon. ”Begrensningen av byen og en god forvaltning av landbruks-, natur, og friluftsaområdene er et lokalt hovedmoment for å sikre en bærekraftig utvikling” (Ibid s. 3). Om utmarksarealene står det at kommunalt eierskap og drikkevannshensyn har bevart deler av marka. I områder med privat eierskap er det i stor grad kommet bebyggelse i attraktive randsoner av marka. Hytter er etterhvert blitt helårsboliger uten at rasjonelle planer har ligget til grunn. Lianområdet omtales spesielt i denne forbindelse (Trondheim kommune 1993). Markagrensa ses som en forutsetning for forvaltning og videre planarbeid. ”Markagrensa gis en ekstra sikring mot utbygging til boligformål og bruksendring av hytteeiendommer ved at bygningsrådet ikke gis adgang til å dispensere fra kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan innenfor markaområdet. Eventuell utbygging må skje på grunnlag av reguleringsplan. Det gir grundigere saksbehandling, større offentlighet, medvirknng og kontroll.” (meldingens egen understrekning) (Trondheim kommune 1993 s. 9). ”Ved stort sprik mellom plan og praktisering vil verdien av planarbeidet reduseres. ... Hverken av hensyn til ressurser eller kommunens økonomi er en slik tilfeldig utvikling forsvarlig. En uklar saksbehandling er uheldig for publikum med stor fare for forskjellsbehandling” (Trondheim kommune 1993 s. 15). Jeg ser dette som en kritikk av bygningsrådet / formannskapet sin dispensasjonspraksis. I 1993 presenterer plankontoret i Trondheim kommune en rapport over områder som er vurdert for utbyggingsformål. Jeg ser av rapporten at markagrensa er lagt til grunn for avslag på utbyggers ønske om å få området regulert til utbygging (Byplankontoret 1993). Ikke bare er gjeldende markagrense lagt til grunn for vurderingen. For området Torshaug er også eventuell framtidig utvidelse av marka lagt til grunn for avslag. I vurderingen står det ”Den røde strek mot marka er trukket utenfor regulert areal. Utbygging vil av den grunn ikke komme i konflikt med markagrensa i gjeldene plan. Markagrensa er under gjennomgang og vil bli foreslått lagt til tomtegrensa for eksisterende bebyggelse” (Byplankontoret 1993 s. 14).

Kapittel 1

32


I disse meldingene og rapporten ser jeg at det argumenteres for byfortetting av rasjonell-økonomiske argumenter. ”Markagrensen” fra 1987 ser ut til å ligge til grunn for en revisjon, uten at kriteriene for revisjonen nevnes her. Det argumenteres både for friluftsinteresser og bærekraftig utvikling (herunder: artsrikdom, mangfold og variasjon). Slik jeg forstår det rettes det kritikk til hvordan markagrensa er blitt håndhevet av bygningsrådet. Dermed settes det søkelys på markagrensas forvaltningsregime (Trondheim kommune 1992 a, Trondheim kommune 1993, Byplankontoret 1993).

1.3.8 MARKAGRENSA BEHANDLES AV BYSTYRET I 1995

I 1995 vedtok bystyret en ny arealdel til kommuneplanen. Ifølge Håkon Skagen ble det aldri utarbeidet noen helhetlig beskrivelse til denne kommuneplanen, kun et kart, forslag til bestemmelser og de før nevnte rapporter mm. Hovedstrategien i planforslaget var byfortetting. Av arealdelens kart ser jeg at områder som var lagt ut til utbygging i arealdelen i 1987, i byens randsone, ikke lenger er lagt ut til utbygging. Det gjelder områder øst og sør for byen (Trondheim kommune 1995 b kartet, Trondheim kommune 1987). En kartskisse av den vedtatte arealdelen er vist på Figur 1 neste side. I sentrum av kartet ser vi Trondheim bys utbygde og planlagt utbygde områder. Bymarka og markområdene vest for byen er innringet av markagrensa. Sør og øst for byen ser vi landbruk-, natur- og friluftsområder mellom byens byggeområder og markagrensa.


33

Figur 1. Trondheim kommune med bebyggelse og markområder innringet av markagrensa. Kartskissen er tegnet etter kartet til kommuneplanens arealdel, vedtatt av bystyret 21.06.95 (Trondheim kommune 1995 b kartet).

Markagrensa var et viktig spørsmål under bystyrebehandlingen. I samsvar med bystyrevedtak til kommuneplan 1987, utarbeidet administrasjonen et forslag til revidert markagrense i 1994, som ble behandlet i forbindelse med arealplanen 21. juni 1995 (Bystyret 1995). Som nevnt tidligere, hadde bystyret pålagt administrasjonen å gjøre markagrensa juridisk bindende (Byplankontoret 1994). Ny bestemmelse til 1987-kommuneplanens arealdel §3 ble foreslått endret til ”Innenfor markagrensa skal saker som ikke er i samsvar med arealbruken i kommuneplanen eller reguleringsplan legges frem for bystyret til avgjørelse” (Ibid to blad før s. 1). Om bakgrunnen for endringsforslaget står det: ”Markagrensa vil bli gitt juridisk virkning gjennom at det knyttes en bestemmelse til Kommuneplanens arealdel. Bestemmelsen innebærer at alle søknader om utbyggingstiltak innefor Markagrensa må bringes til bystyret for avgjørelse. Dette er en skjerping av dagens bestemmelse og praksis ved at administrasjon

Kapittel 1

34

eller bygningsråd ikke lenger vil få anledning til å gi dispensasjon i f.eks. byggesaker eller mindre vesentlige reguleringssaker. ... Forøvrig er den viktigste betydningen av Markagrensa den samme som den har vært siden den første ’røde strek’ ble trukket i 1968: Den sier VÆR VARSOM til alle som skal behandle søknader om eller utfører tiltak i disse områdene” (dokumentets egne uthevinger) (Byplankontoret 1994 to blad før s. 1). Hovedkriterium for justering av markagrensa i forslaget var å ”Verne markaområdene for rekreasjonsformål” (Byplankontoret 1994 s. 3). Delkriteriene var bruk som friluftsområde, sammenheng i turområdene, nærhet til brukerne - adkomst, regulering, landskap, innmark - utmark og områder med restriksjoner (Ibid). Flere illustrasjonskart viser revidert markagrense i forhold til kommuneplan 1987. Områder som nå innlemmes i marka er skravert. Grensen mellom byen og Bymarka er flyttet inntil regulert bebyggelse, slik at marka er blitt større. Her kan en bl.a. merke seg at Lianområdet faller innunder marka, samt at det forelå to nokså ulike alternativer mot Byneset (Bymarkas grense på motsatt side av Trondheim by) (Trondheim kommune 1995 a). Til dette forslaget er markagrensa tegnet på kart med større målestokk (1:5000, 1:10 000) enn det var i kommuneplanens arealdel fra 1987 (1:30 000). Dette for at en bedre skulle kunne påvise nøyaktig i terrenget hvor grensen gikk, og unngå fortolkningesproblemer ved bygge- og utbyggingssøknader (Trondheim kommune 1995 a). Alle informantene sa at det fremdeles lå en utfordring i å lokalisere grensa på en egnet måte i enkelte områder, og at denne utfordringen fortsatt ligger der. Til revisjonen av markagrensa i 1995 ble det generelt lagt ned mest ressurser i å lokalisere den i områder der interessekonflikten mellom utbygging og friluftsliv hadde vært størst, ifølge Ole Johan Sætre. I mer perifere områder øst og sør for byen, samt på Byneset (vest for Bymarka, på motsatt side av byen), var det fremdeles behov for videre revisjon. Nøyaktig stedfesting av markagrensa er viktig for behandlingen av f.eks. byggesøknader på eller like ved markagrensa. Bystyret vedtok også at Nidelvkorridoren skulle avmerkes og sikres: ”Saker som ikke er i samsvar med arealbruken i kommuneplan eller reguleringsplan, legges fram for bystyret til avgjørelse” (Bystyret 1995). Områdene langs Nidelva ble dermed underlagt likens saksbehandlingsregime og vern mot utbygging som områder innenfor markagrensa. Landbruksavdelinga ved Fylkesmannen i Sør-Trøndelag skriver i sin høringsuttalelse til revidert markagrense, at de ikke har noen merknader til at markagrensa er kartfesta slik som den er på et kommuneplankart fra 1993. Ved ”behandlinga i 1987 gikk de imot at markagrensa skulle inngå i kommuneplanens arealdel, etter som en da ikke anså denne grensa som juridisk bindende” (Trondheim kommune 1995 a s 18). De skriver at markagrensas


35

viktigste betydning fortsatt vil være «som den har vært sia 1968: Den sier VÆR VARSOM til alle som skal behandle søknader eller utføre tiltak i disse områda» (Ibid s. 18). Byfortettingen medførte et større press på bynære landbruksarealer, åkerlandskap mellom byggeområder mm. Arealer som tidligere var lagt ut til utbygging og nå ble tilbakeført til bl.a. landbruksformål, bestod for en stor del av skog. Landbruksnemda i Trondheim ga uttrykk for at de ikke så dette som ønskelig ut fra et landbruksmessig synspunkt (Byplankontoret 1995 b s. 2). Landbrukskontoret i Trondheim ”ser svært positivt på byplankontorets signaler om å utarbeide en plan for vern av bynært jordbruk. Landbrukskontoret vil gjerne være med å utforme denne planen. De bynære jordbruksarealene representerer et viktig element i kulturlandskapet, og gjør sitt til at Trondheim er en «grønn» by. De er også viktige som friområder og rekreasjon, og er med på å avgrense byen og skille mellom bydeler” (Byplankontoret 1995 b s. 2). Av høringsuttalelser og saksframstillingen til bystyrets behandling av arealdelen, framgår det at flere grunneiere gikk imot at markagrensa skulle gjøres juridisk bindende. Ifølge Håkon Skagen og Ole Johan Sætre fryktet flere at de ikke lenger skulle få lov til å drive vanlig jordbruk på jordbruksarealet innenfor markagrensa. Dette var til tross for at det fra flere hold ble framhevet at marka var regulert til Landbruks- natur- og friluftsområde, der landbruksaktivitet er et av formålene med reguleringen. Landbruksavdelinga ved Fylkesmannen i Sør-Trøndelag presiserer i sin høringsuttalelse at all vanlig landbruksvirksomhet må kunne drives som før, også innenfor markagrensa (Trondheim kommune 1995 a). Landbrukskontoret i Trondheim skriver i sin høringsuttalelse at landbruksarealene må kunne ”drives på den måten som er eller kan bli vanlig ellers i landbruket.” (Byplankontoret 1995 b s. 3). Jeg forstår dette som en frykt for at det i framtiden skal bli umulig å gjennomføre nødvendig omlegging av driften i landbruket innenfor markagrensa. Det er flere som skriver i sine høringsuttalelser at de helt eller delvis går imot en juridisk binding av markagrensa. For eksempel skriver Lian vel: ”Vi godtar ikke å bli flyttet ut i marka igjen etter å ha fått en stadfestet reguleringsplan i 1985. ... Vi mener dette er overformynderi ovenfor beboere og hytteeiere ...” (Trondheim kommune 1995 a s. 18). Trondheim Bydrift derimot, foreslår i sin høringsuttalelse at markagrensa utvides til å omfatte de arealene som er angitt i Handlingsplan for Friluftsliv, og stiller seg kritisk til at bl.a. viktige hekkeområder for sjelden fugl ikke vernes av markagrensa (Trondheim kommune 1995 a).

Kapittel 1

36

Under bystyrebehandlingen ble det vedtatt enkelte justeringer av markagrensa (på Byneset og ved Lund vestre og ved Granli og Skogly). Det ble også vedtatt at ”Markagrensa legges prinsipielt i randsonen mellom utmark og innmark, slik at innmark ikke innlemmes i Markaområdet.” (Bystyret 1995). I etterkant av bystyrevedtaket gjennomførte kommunens administrasjon justeringen av markagrensa på Byneset og Lund vestre og ved Granli og Skogly, i tråd med bystyrets intensjoner. Det vedtatte innmark/utmark-kriteriet ble ikke oppfattet som entydig. Derfor la administrasjonen fram markagrensa som egen sak for bystyret igjen, i 1996 ”For å sikre at administrasjonens forståelse er i samsvar med Bystyrets intensjoner. ... Vedtaket er såvidt vagt at det er naturlig å utdype avdelingens forståelse av vedtaket: Det finnes en god del innmark og beboelse i det som klart oppfattes som marka, som Tømmerdalen, Tempevollen, Hallsetaunet og Smistad. Slike områder er det ikke reist spørsmål om hvorvidt de er en del av marka. Jordbruksarealene ved Jonsvatnet er lagt innafor markagrensa. Det er sammenfall av en grunndig saksbehandling med hensyn til drikkevannskilden og til marka.” (Bystyret 1996 s. 2). På bakgrunn av Bystyrets prinsipielle vedtak ble det foretatt endringer på Tiller og i Bratsberg, og små justeringer mot Strindamarka. ”Eventuelle framtidige endringer av markagrensa må skje i grønnplanarbeidet eller ved revisjon av Kommuneplanens arealdel.” (Bystyret 1996 s. 3).


Etter bystyret pålegg til administrasjonen om å gjøre markagrensa juridisk bindende ble saksbehandlingen av dispensasjonssaker innenfor markagrensa lagt til bystyret. Dette ble gjort gjennom en bestemmelse i kommuneplanens arealdel. Formålet med en markagrensa ser ut å ha vært hensynet til rekreasjon, ut fra kriteriene for grensejusteringer. Med justeringene ble marka større (Trondheim kommune 1995 b, Byplankontoret 1994, Bystyret 1995, Bystyret 1996). Landbruket ser ut til å være skeptiske til hvorvidt markagrensa ville føre til driftsproblemer. Landbrukskontoret ville gjerne være med å lage en plan for vern av bynært jordbruk. Det ser jeg i sammenheng med at presset for utbygging på bynært jordbruk kan øke når byutvidelse ikke skal foregå utover i marka, men inne mellom eksistrende bystruktur (Byplankontoret 1995 a, Trondheim kommune 1995 b).


37

1.3.9 VIDEREFØRING AV ANDRE PLANER

I 1986 ble det, som tidligere nevnt, framlagt en Grønnplan. Melding om en ny kom ikke før i 1995. Årsaken til at det tok så lang tid var ressursmangel og at det hadde blitt utviklet mye ny kunnskap om grønn planlegging i kommunene (Byplankontoret 1995 a). I mandatet for det videre arbeidet med Grønnplan etter 1986, står det bl.a. at ”Konkret utforming av grønnplan for aktuelle sentrumsnære fortettingsområder prioriteres. ... med vekt på friluftsliv, landskapsformer, kulturlandskap og biologisk/økologiske verdier” (Ibid s. 4). I 1999 forelå Grønnplan - videreføring, med ”målsettinger - strategier - forslag til foreløpige retningslinjer” (Byplankontoret 1999 s. 1). Planen omhandler for det meste grønnstrukturen i eller imellom byggeområder i byen. På illustrasjonskartet er det ikke tegnet inn noen markagrense, utover at marka er fargelagt grønn med en tynn omsluttende strek omkring (Ibid kartet). Handlingsplan for friluftsliv - 1992 ble evaluert i 2000. Der presenteres svarene fra en høring over aktuelle tema hentet fra Handlingsplan for friluftsliv fra 1992. Spørsmålene ble sendt til 86 organisasjoner, der 34 har svart (fire offentlige institusjoner, fire politiske utvalg, åtte grunneierorganisasjoner og seksten andre organisasjoner). En prosjektgruppe har behandlet svarene og presenterer sin konklusjon til spørsmålene (Trondheim kommune 2000). Til spørsmålet om hvorvidt Handlingsplan for friluftsliv har virket etter hensikten som premiss for annen planlegging, konkluderer prosjektgruppa bl.a. at ”1. I hovedsak har handlingsplanen virket etter sin hensikt. 2. Planen har gitt bindende vedtak om markagrensa. 3. Utviklingen av vassdragskorridor langs Nidelva er vedtatt. ... 8. Lianplanen viser nødvendigheten av en sterk markaplan for å hindre utbygging av hytteområder.” (Trondheim kommune 2000 s. 16). Til spørsmålet om Handlingsplan for friluftsliv har virket som sikring av markagrensa, konkluderer prosjektgruppa at ”1. Planens intensjon om å hindre bygging av anlegg, hytter og veger samt konvertering av hytter til boliger i markaområdene, har ikke vært god nok. 2. Planen har ikke kommuneplanstatus og derved ikke vært juridisk bindende [sic]. Dette har svekket planen” (Trondheim kommune 2000 s. 18). Bystyret vedtok, under behandlingen av Evalueringen, at det skulle igangsettes arbeid med en markaplan (Trondheim kommune 2001 d).

Kapittel 1

38


I Melding om grønnplan i 1995 og Grønnplan - videreføring i 1999 omhandler i første rekke grøntstrukturen på by-siden av markagrensa. En effekt av dokumentenes politiske behandling kan allikevel ha vært at markagrensa igjen kom på politisk dagorden. Det er lagt vekt på friluftsliv, landskapsformer, kulturlandskap og biologisk/økologiske verdier. Som nevnt over var bynære jordbruksarealer et spørsmål tidligere, i forbindelse med byfortetting. Jeg kan ikke se at planene i særlig grad omhandler vern av bynære jordbruksarealer (Byplankontoret 1995 a, Byplankontoret 1999). Av evalueringen av Handlingsplan for friluftsliv fra 1992 finner jeg at handlingsplanen fungerte som insitament for å etablere en juridisk bindende markagrense og for at det snart utarbeides et utbyggingsvern for Nidelvkorridoren. Forvaltningen av dispensasjonssaker innenfor markagrensa har ikke vært god nok (Trondheim kommune 2000).

1.3.10 ”LIANSAKEN”

Problemstillinger angående Lianområdet blir belyst i andre oppgaver i denne rapporten. Derfor presenteres er kun et kort resyme av ”Liansaken”. Lianområdet ble som nevnt over, noe utbygd i forbindelse med Gråkallbanen A/S`s bygging av trikkespor innover mot Bymarka av (Stabell 1981). Etter kommunesammenslåingen i 1964 fram til i dag har området i vekslende perioder ligget utenfor og innenfor markagrensa (Trondheim kommune 1987, Trondheim kommune 1995 b). Kommunens forvaltning av området og utviklingen der (omgjøring av hytter til helårsbolig) førte til at ”Liansaken” ble behandlet i bystyret i år 2000 og 2001. Hovedansvaret for at området var blitt utbygd i større grad enn hva tidligere planer hadde lagt opp til, lå i Bygningsrådet. Der hadde behandling av enkeltsaker vært lite entydige, og det var gitt tillatelser i strid med forutsatte planer. Rådmannen ble bedt om å følge opp saken (Bystyret 2000, Kontrollkomiteen 2001, Trondheim kommune 2001 a).


Ifølge informantene har bystyrets behandling og offentlig debatt om saken satt markagrensa på dagsorden, og ”Liansaken” er fremdeles et betent saksområde.

1.3.11 KOMMUNEPLAN TIL HØRING I 2001

I dag ligger en ny arealdel til kommuneplan til høring. Den består av et kart og tre planer: arealdel 2001-2012, Markaplan for Trondheim kommune visjon - mål - retningslinjer og Grønn kommunedelplan 2001-2012. Til arealdelen hører det egne bestemmelser, til Markaplan hører det ingen bestemmelser, til Grønn kommunedelplan hører det ingen


39

bestemmelser (utover at Grønn kommunedelplan ikke gjelder dersom den er i strid med andre vedtatte kommune- eller kommunedelplaner) (Trondheim kommune 2001 b, Trondheim kommune 2001 c, Trondheim kommune 2001 d). Det strategiske grepet som ligger til grunn for planen er «en snuoperasjon i forhold til tidligere arealdeler - fra å bygge utover til å bygge innover» (Trondheim kommune 2001 b s 6). Byen skal fortettes med betydelig vekt på byomforming av bebygde områder. Markagrensa skal overholdes og byens grønne preg skal opprettholdes / videreutvikles (Ibid). Bystyrets føringer for planarbeidet var bl.a. at ”... det er viktig å begrense byens arealvekst og å utnytte dagens bebygde areal bedre. ... mulige virkemidler for å etablere et varig vern av viktige kjerneområder for bynært landbruk vurderes i arealdelen” (Trondheim kommune 2001 b s. 3). Det skal gi en ”... bedre utnyttelse av byens infrastruktur” (Ibid s. 5). I føringer gitt av Miljøverndepartementet gjennom rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging er det et uttrykt mål ”at arealbruk og transportsystem skal utvikles slik at de fremmer en samfunnsøkonomisk effektiv ressursutnyttelse: Samordning og korte avstander, økt konsentrasjon i byggesonene og å unngå inngrep i natur- og landbruksområder” (Ibid s. 7). Av planforslagene finner jeg ikke at markagrensa er juridisk bundet på samme måte som tidligere. Blant de juridisk bindende bestemmelsene hører det at ”§.4a Ved tiltak etter plan- og bygningslovens §93,1. og 2. ledd skal hensynet til landskap, sammenhengende grøntdrag, turveger, biologisk mangfold, lek og rekreasjon, være vurdert dokumentert og søkt ivaretatt i henhold til grønn kommunedelplan med tilhørende temaplaner/ temakart” (Trondheim kommune 2001 b Bestemmelser og retningslinjer s. 2). En annen bestemmelse sier at det er forbudt å iverksette tiltak i øvre deler av Nidelvkorridoren. Jeg finner ikke markagrensa omtalt i bestemmelsene (Ibid). Om behandling av byggesøknader innenfor markagrensa står det at ”På bakgrunn av klare politiske signaler om dette, er tidligere bestemmeler om at alle saker innenfor markagrensa skal sendes bystyret til behandling nå ikke medtatt i arealdene [sic]” (Trondheim kommune 2001 b s. 36). Om markagrensa står det at ”Markaområdene, Nidelvkorridoren og strandsonen er kjerneområdene i byens grøntstrategi og knyttes sammen av nødvendige grønne korridorer” (Trondheim kommune 2001 b s. 19). Områdene innenfor markagrensa er lagt ut som landbruks- natur- og friluftsområder. Også innenfor markagrensa fins slike områder (bl.a. det bynære jordbruksarealet). I Landbruks-,

Kapittel 1

40

natur- og friluftsområdene ”tillates bare utbygging av stedbunden næring, .... For Trondheim kommune, som har store landbruksarealer nært opp til pressområder for utbygging, har en ikke åpnet for spredt utbygging i LNF-områdene. ... Sikring av landbruksområdene er viktig ut fra flere innfallsvinkler. Hovedbegrunnelsen er at en forsatt ønsker et bærekraftig bynært landbruk og at jordvern er et overordnet mål. I tillegg er LNF-områdene viktig for landskapssituasjonen, for biologisk mangfold og rekreasjon. ... Det er en fare at LNF-områdene får en uheldig utbygging gjennom tilfeldige og hyppige dispensasjoner, og det har gjennom lang til vært tendenser til slik utvikling. ... det vil bli arbeidet med en veileder for dispensasjonspraksis som legges fram til politisk behandling som egen sak” (Trondheim kommune 2001 b s. 32, 33). Vedlegg 1 til Kommuneplanens arealdel er en katalog med oversikt over vurderte områder. Her er 38 områder vurdert med henblikk på å skifte områdestatus, de fleste av disse på bakgrunn av grunneiers / utbyggers forespørsel. Blant kriteriene i vurderingen er å ”ta vare på markaområdene” (Trondheim kommune 2001 b s. 40) og hensynet til landbruksareal. ”Bevaring av viktig landbruksareal er viktig med tanke på flere forhold. Det er viktig å bevare dyrka mark med tanke på matproduksjon, og det er viktig for å opprettholde kulturlandskapet (Ibid s. 41). Det er ikke ”tatt med forslag til utbyggingsområder som ligger i markaområder” (Ibid s. 41). Markaplanens visjon er ”Friluftsliv til glede og livslyst - med et miljøvennlig bruksmønster i markaområdene - med en tilrettelegging som utvikler opplevelsesverdier og ivaretar biologisk mangfold og kulturmiljø - med virksomheter i marka som bygger opp under friluftsliv og miljøverdier” (Trondheim kommune 2001 d s. 6). Planen ”skal ha status som kommunedelplan” (Ibid 27). Markaplanen omhandler i hovedsak forvaltning og tilrettelegging for ulike brukere av marka. Bl.a. vies friluftsliv og biologisk mangfold oppmerksomhet (Ibid). For markaforvaltningen vil det å ”sikre markaområdene mot inngrep, utbygging eller gradvis forringelse” (Trondheim kommune 2001 d s. 46) være en viktig utfordring. ”Statens friluftsråd har gitt en norm for nødvendig friluftsareal på 1-1,5 dekar pr innbygger. Innafor byens grenser vil tallet være nær 1,05 dekar pr innbygger i 2010. Om en bare rekner med de tradisjonelle friluftsområdene Bymarka og Estenstadmarka, blir dekningen bare 0,65 dekar pr innbygger. Dette er klart under statens minimumsnorm” (Ibid s. 24). Regner en med nabokommunenes markaområder og innbyggertall blir forholdet ”1,4 dekar markaareal pr innbygger” (Ibid s. 24). Markagrensa er i hovedsak «trukket slik at den sikrer markaområdenes yttergrenser» (Trondheim kommune 2001 d s. 28). ”Med Trondheims begrensede markaområder er det


41

viktig at områdene opprettholdes uten ytterligere reduksjoner i framtida. Særlig viktig er det å unngå inngrep i markaavgrensinga i nærområdene til bebyggelsen. Markagrensa har en viktig funksjon som en formell og politisk sikring av markas størrelse og yttergrenser i et langt tidsperspektiv” (Ibid). Ved framtidige justeringer av markagrensa er det ”viktig at markagrensa i størst mulig grad går i skillet mellom utmark og innmark/boligområder eller er nærmere fastsatt iht i reguleringsplan” (Trondheim kommune 2000 d s. 29). Markagrensa bør utvides der tidligere planlagte byggeområder ikke blir utbygd (øst og sør for byen) og i områder med blandet natur- og kulturlandskap (mot den sørøstlige kommuneyttergrensa) (Ibid). På kart 3 ”Interesser i marka” ser jeg at det meste av markaarealet er gitt ulike grønnfarger for kogbruk, naturreservat og kommunalt vern. Flekkvis fins orange og gule arealer med jordbruk og gammel kulturmark. Rødfargede flekker for boliger/hytter fins spredt i marka, og den røde fargen gjør dem godt synlige. Markagrensa er tegnet med en rød strek (Trondheim kommune 2000 d kart 3). ”Grønn kommunedelplan er en juridisk bindende plan for grønnstruktur i Trondheim kommune med bestemmelser og retningslinjer for kommunal saksbehandling” (Trondheim kommune 2001 c Forord). ”Grønn kommunedelplans virkeområder er hele kommunen unntatt markaområdene og områder ut i sjø.” (Trondheim kommune 2001 c s. 1). Grønnstrukturen i byen ses i sammenheng med de fem store naturområdene Estenstadmarka, Bymarka, Tillermarka, strandsonen og Nidelvkorridoren. Det foreslås at viktig grønnstruktur (jordbrukets kulturlandskap, rekreasjonsområder mm.) vernes etter Plan- og bygningsloven ved spesialregulering naturvern (Trondheim kommune 2001 c). På høringskartet til kommuneplanens arealdel ser jeg at byen er gitt flere ulike farger (bl.a.: gule, lilla, orange, grønne, brune og rosa). I markaområdene og i utkanten av byen er fargen lys grønn. Ulike små fargeflekker fins omkring i kommunens bygdeområde (eksisterende sentre med bebyggelse el.). Innenfor markaområdene fins ingen slike fargelagte områder, og markaområdene er omsluttet av en rød strek, markagrensa. Hele markaområdet er grønt, med noen lyse blå vann (bortsett fra ett område for råstoffutvinning (grustak)). Dette gir inntrykk av helhet og struktur - marka er grønn. Når jeg ser nøye etter ser jeg noen små svarte flekker og streker som markerer bebyggelsen og veger i marka, men da må jeg som sagt se nøye etter (Trondheim kommune 2001 b kartet).

Kapittel 1

42


Kommuneplanens arealdel og de to kommunedelplanene utgjør en helhet der arealene innenfor og utenfor markagrensa blir omhandlet i hver sine kommunedelplaner. I det ser jeg at områdene er underlagt ulike planleggingsregimer. Høringskartet gir også inntrykk av at by og mark er ulike, adskilt med en rød strek. Det strategiske hovedgrepet er byfortetting med et ekstra søkelys på grøntstrukturen, i tråd med bystyrets føringer. Fordelene med byfortetting er bl.a. transportøkonomiske og rasjonell-økonomiske (fortsatt bruk av utbygd infrastruktur) (Trondheim kommune 2001 b). Markaområdene er et av kjerneområdene i byens grøntstrategi. Markagrensa er ikke gitt i noen bestemmelse og saksbehandlingen av dispensasjonssøknader innenfor markagrensa flyttes fra bystyret tilbake til administrasjonen. Saksbehandlingsregler for dispensasjonssøknader i landbruks- natur- og friluftsområdene (både innenfor og utenfor markagrensa) vil komme som egen sak for bystyret (Trondheim kommune 2001 b). Markaplanen viser at friluftsarealet pr innbygger er knapt. Derfor er det viktig at markaområdene ikke reduseres ytterligere i framtida. Marka representerer verdier for bl.a. rekreasjon, biologisk mangfold, kultur, idrett og vannforsyning (Trondheim kommune 2001 d). Grønn kommunedelplan ser jeg i sammenheng med det økte utbyggingspresset på bynært jordbruk og andre ”ledige” arealer i eller nært byen. En bevisstgjøring om hva ulike områder betyr for bylandskapet er nødvendig når utbyggingsvalg skal tas i framtiden.


43

1.4 DISKUSJON

1.4.1 PROBLEMSTILLINGEN BELYST AV DOKUMENTENE

1.4.1.1 Belyse hvordan markagrensa, fra 1964 til i dag, har vært nedfelt i Trondheim kommunes kommuneplaner og andre plandokumenter

Spørsmålet er gjort rede for i presentasjonen av materialet. En oppsummering: Markagrensa var ikke gitt i 1964. På 1960-tallet begynte man byplanlegging etter Bygningsloven og senere etter Plan- og bygningsloven. Bymarkutvalget foreslo for bystyret en markagrense ”Den røde strek” for varig vern mot utbygging i marka, på slutten av 1960-tallet. Forslaget ble nedstemt. I Generalplanen som ble vedtatt i 1971 og stadfestet i 1973 er det satt en markagrense ”vedtektsgrense” med hjemmel i Bygningsloven. I hovedsak ble den stadfestet likt med «den røde strek»- forslaget. Den satt grense for hvor det i hovedsak var utbyggingsområder (Andersson & Skjånes A/S 1976, Trondheim kommune 1979, Bymark- og friluftsnemda 1975). Arbeidsprogram for friluftsliv argumenterer for at ”vedteksgrensa” må opprettholdes ubeskåret. Ifølge dette arbeidsprogrammet hadde Miljøverndepartementet i 1971 kritisert at markagrensa ikke avsatte tilstrekkelig friluftsareal i forhold til innbyggertall (Bymark- og og friluftsnemda 1975). Administrasjonen foreslår å flytte ”vedteksgrensa” (innskrenke marka) til fordel for utbygging i forslag til kommuneplan i 1979 og 1983 (Trondheim kommune 1979, Trondheim kommune 1983). Omtrent på samme tid utarbeides en landskapsanalyse og det første forslaget til Grønnlan legges fram for bystyret. Her argumenteres det for en endelig grensesetting (Oterholm 1980, Trondheim kommune 1986). Under bystyrebehandlingen av kommuneplan i 1987 innskrenker bystyret enkelte utbyggingsfelt som administrasjonen hadde foreslått. Bystyret vedtar også at markagrensa skal gjøres juridisk bindende. Saksbehandling av dispensasjonssaker legges til Bygningsrådet (Formannskapet), med hjemmel i Plan- og bygningsloven (Trondheim kommune 1987, Bystyret 1987 b). I Handlingsplan for friluftsliv argumenteres det for at markagrensa skal gjøres juridisk bindende. I handlingsplanen står det at markagrensa ikke i tilstrekkelig grad hadde hindret utbygging i marka. Bystyret vedtar handlingsplanen i 1992. Bystyret vedtok også at

Kapittel 1

44

administrasjonen skulle legge fram markagrensa som egen sak for bystyret (Trondheim kommune 1992b, Trondheim kommune 2000). Administrasjonen legger fram markagrensa som egen sak for bystyret i 1995. Bystyret vedtar markagrensa. I en egen bestemmelse i arealdel til kommuneplan fra 1987 står det da at saksbehandling av dispensasjonssaker legges til bystyret, med hjemmel i Plan- og bygningsloven (Trondheim kommune 1995 b, Bystyret 1995). Markagrensa justeres og stadfestes av Bystyret i 1996 (Bystyret 1996). Markagrensa framkommer både i Melding om grønnplan, Grønnplan - videreføring i 1999 og i Evaluering av handlingsplan for friluftsliv i 2000 (Byplankontoret 1995 a, Byplankontoret 1999, Trondheim kommune 2000). Markagrensa var et viktig moment i ”Liansaken” (Bystyret 2000, Kontrollkomiteen 2001, Trondheim kommune 2001a). I dag ligger et nytt forslag til Kommuneplanens arealdel til høring, Grønn kommunedelplan og Markaplan. Der er markagrensa skillet mellom de to delplanene, den er tegnet inn på kartet, men inngår ikke i bestemmelser til planen. Saksbehandlingen av dispensasjonssaker foreslås flyttet tilbake til administrasjonen, og det foreslås generelt byggeforbud i alle Landbruks- natur- og friluftsområder (Trondheim kommune 2001 b, Trondheim kommune 2001 c, Trondheim kommune 2001 d).

1.4.1.2 Belyse hvordan markagrensa har vært begrunnet, hvilke holdninger og verdisyn som har ligget til grunn, og om det har vært eventuelle endringer

Av sekundærlitteratur finner jeg at den kommunaleide Bymarka ble lite utbygd fram til 1964. Fram til ca midten av 1800-tallet lå begrunnelsen muligens i behovet for utmarksressurser som tømmer og ved. Fra midten av 1800-tallet lå hensynet til friluftsliv og vern av drikkevannskilder til grunn. I dette ser jeg både rasjonell-økonomiske holdinger og en nasjonalromantisk hegning om fjellet (Aspaas 1997, Stabell 1981, K.Mo pers. meld). I plandokumenter fra 1964 fram til i dag finner jeg at hensynet til friluftslivet er gjennomgangstema i de fleste argumentasjonene for markagrensa. Friluftslivshensynet finner jeg sterkt befestet i Arbeidsprogram for friluftsliv i 1975, Handlingsplan for friluftsliv 1992, Markaplan 2001. Jeg finner at disse planene bl.a. bruker ulike lover og Stortingsmeldinger for å gi tyngde til sin argumentasjon (Bymark- og friluftsnemda 1975, Trondheim kommune 1992 b, Trondheim kommune 2001 d). Jeg finner at sikring av grøntareal er et moment i Grønnplan fra 1986 og i Melding om grønnplan i 1999. I Grønnplan fra 1986 står det også at Bymarka har lenge har vært et begrep som står for naturopplevelse, rekreasjon og mosjon (Trondheim kommune 1986 a,


45

Byplankontoret 1995 a). Miljøvern og kanskje naturmiljøets egenverdi (verdi uavhengig av rasjonelle nytteverdi for mennesker) finner jeg i Miljøplan fra 1992, som til målsetting bl.a. søker å bevare naturens mangfold og kvalitet for ettertiden (Miljøvernkontoret 1992). I Kommuneplaner fra 1979, 1983 og 1987 finner jeg at rasjonell-økonomiske verdier ligger til grunn i argumentasjonen for friluftslivshensyn. I Kommuneplanforslaget i 1979 har utmarksarealene foruten den rent næringsøkonomiske verdien, stor verdi for alminnelig friluftsliv (Trondheim kommune 1979, Trondheim kommune 1983). I Kommuneplanen fra 1987 er ønsket om å sikre utfartsterreng for fritid og rekreasjon, begrunnet i ønsket om ”at Trondheim fortsatt skal være en attraktiv kommune å bo i” (Trondheim kommune 1987 s. 7). Jeg ser ikke at friluftslivet står i sentrum her. Snarere ser det ut til at muligheten for å drive friluftsliv er tenkt brukt i konkurransen om kvalifisert arbeidskraft. I senere kommuneplaner er både hensyn til friluftsliv og miljøvern mer framtredende. Utover at marka har rekreasjonsverdi, tegnes bærekraftig utvikling som et mål i Melding om arealplan i 1993. Da bystyret vedtok markagrensa i 1995, var rekreasjon et hovedargument (Byplankontoret 1994, Bystyret 1995 b). Jeg finner at Miljøverndepartementets kritikk, at markaarealene er for små i forhold til antall innbyggere, blir brukt i argumentasjonen både i Arbeidsprogram for friluftsliv i 1975 og i Markaplan fra 2001. Markaplanen viser også en beregning som viser at friluftsarealet i Trondheim medregnet nabokommunene er for lite i forhold til innbyggertallet, i forhold til Statens friluftsråds normer (Bymark- og friluftsnemda 1975, Trondheim kommune 1992 b, Trondheim kommune 2001d). Miljøplan fra 1992 skriver at friluftsområdene er knappe ressurser i forhold til befolkningsveksten, uten å vise til Miljøverndepartementet (Miljøvernkontoret i Trondheim 1992). I administrasjonens forslag til komuneplan i 1983 stilles det tvil om Miljøverndepartementet har rett måte å se spørsmålet på (Trondheim kommune 1983). I administrasjonens Melding om arealplan i 1993 henvises det til at Oslomarka ble vurdert tilstrekkelig for Oslos befolkning, selv om arealet er lavt i forhold til Statens friluftsråds normer (Trondheim kommune 1993). For de som ønsket en markagrense, kan det se ut til at Miljøverndepartementets uttalelse i 1971 ble ansett som et vektig argument, forsøkt brukt som brekkstang i og med Miljøvern-departementets innflytelse. Departementene har bl.a. innsigelsesrett etter Plan- og bygningsloven. Nettopp i argumentes vektighet ligger kanskje årsaken til at Miljøverndepartementets argumentasjon ble imøtegått i andre dokumenter.

Kapittel 1

46

Landskap og naturlige landskapsformer har også vært begrunnelser for å sette markagrensa. ”Den røde strek”- forslaget for bystyret i 1966 var stedfestet på bakgrunn av naturlige landskapsformer og vegetasjon, forstår jeg av Arbeidsprogram for friluftsliv i 1975 og T. Spets`s avhandling om Bymarka i 1993 (Bymark- og friluftsrådet 1975, Spets 1993). I Bystyreforhandlinger om markagrensa i Generalplanen i 1971 ble ”vedteksgrensa” stedfestet i prisippet likt med ”Den røde strek”- forslaget, fordi disse i grove trekk var naturlige når det gjaldt topografi, vegetasjon og bebygget eller framtidig beggeland. (Bymark- og friluftsrådet 1975 ). Dette kan til forveksling minne om en naturdeterministisk argumentasjon, men jeg velger å tolke det som estetiske hensyn. Grønnplan fra 1986 bygger på Landskapsanalysen i 1980. Det argumenteres for at markagrensa skal ramme inn byen for landskapsbildets skyld. Markagrensa bør stedfestes i tråd med landskapsformer og vegetasjon (Oterholm 1980, Trondheim kommune 1986 a). Alle hensyn og argumenter som er nevnt over ser ut til å være søkt ivaretatt i den kommuneplanen som er ute til høring i dag. I tråd med grønn strategi foreslås en bestemmelse der ”... hensynet til landskap, sammenhengende grøntdrag, turveger, biologisk mangfold, lek, og rekreasjon, ...” (Trondheim kommune 2001 b Bestemmelser og retningslinjer s. 2) skal være vurdert, dokumentert og søkt ivaretatt, for å få godkjent et tiltak etter Plan- og bygningsloven (Ibid). I dokumentene fant jeg også momenter som taler imot en markagrense. I General- og kommuneplanene ser jeg utviklingsoptimisme, særlig fram til og med 1987. Anslag for både folketall og arealbehov er økende og antas å ville øke fortsatt. Utbyggeres interesser er ofte ikke nevnt. Nettopp i dèt tolker jeg at verdien av fortsatt utbygging tas for gitt (Andersson & Skjånes A/S 1967, Trondheim kommune 1979, Trondheim kommune 1983, Trondheim kommune 1987, Trondheim kommune 1992 a). I en rapport over vurderte utbyggingsareal framkommer det at grunneier og/eller utbygger har fått avslag på forespørsel om å definere areal til framtidig utbyggingsareal, fordi det ligger i byens randsoner eller innenfor markagrensa (Byplankontoret 1993). Det samme ser jeg i vedlegget til kommuneplanens arealdel som ligger til høring i dag (Trondheim kommune 2001 c). Av informantene forstår jeg at utbyggingsinteresser har vært den største trusselen mot markagrensa i alle år. Den største trusselen i dag, ifølge Ole Johan Sætre, er summen av ett og ett tiltak inne i kjernen av marka og ved markagrensa. Ofte er det hytter som blir gjort om til helårsboliger, med tilhørende biltrafikk mm. F.eks skriver Lian Vel i sin høringsuttalelse


47

angående markagrensa at den er ”... overformynderi ovenfor beboere og hytteeiere ...” (Trondheim kommune 1995 a). Jon Hoem sa at de største utbyggingsselskapene, som f.eks. Heimdal utbygging A/S, ikke øver politisk press for å innskrenke markagrensa, selv om det fantes eksempler på det også. Det kan tenkes at de største utbyggingsselskapene aller helst ønsker å bygge sentrumsnære boliger til kjøpesterke urbane mennesker. Jeg finner ikke at behovet for industriareal har kommet i konflikt med markagrensa. Imidlertid så Ole Johan Sætre intensiv drift av to masseuttak innenfor markagrensa som et problem. Av høringsuttalelser angående markagrensa i 1995 finner jeg at enkelte jordbrukere innefor markagrensa frykter for sitt livsgrunnlag. Både Håkon Skagen og Ole Johan Sætre sa at det var lagt ned en del arbeid i å forklare at f.eks. vanlig jordbruk fortsatt var både tillatt og ønskelig. Kanskje ligger det allikevel en berettigelse i frykten Landbruksnemda i Trondheim har for at nødvendige omlegginger kan bli vanskelig i framtida (Byplankontoret 1995 b). En konsekvens av markagrense ser ut til å være at utbyggingspresset øker på bynære jordbruksarealer. Til høringsuttalelse til kommuneplanforslaget i 1987 skriver Landbruksnemda at ”Den såkalte ’markagrensa’ bør tas opp til vurdering med visse mellomrom og veies opp mot forbruket av gode landbruksarealer til utbyggingsformål” (Trondheim kommune 1986 b vedlegg: Landbruksnemda s. 1). I landbuksøkonomisk sammenheng er bynære jordbruksarealer mere verdt enn aktuelle skogområder som tas ut av framtidig utbyggingsområder i 1995 i forhold til 1987-plan, mener Landbruksnemda i Trondheim i sin høringsuttalelse (Byplankontoret 1995 b). Det kan se ut til at landbruksøkonomiske hensyn ikke ble like mye vektlagt som byvekst og markområder. Sosio-kulturelle verdier i det bynære jordbrukslandskapet og jordvern inngikk senere i grønnstrukturen som særlig omhandles i Grønn kommunedelplan som ligger til høring i dag (Trondheim kommune 2001 c). Landbruksavdelinga ved Fylkesmannen i Sør-Trøndelag innvender mot en juridisk binding av markagrensa at grensetrekningen kan synes noe usikker sett i en juridisk sammenheng, fordi kartet synes å være noe forenklet og mangelfullt (Trondheim kommune 1986 b). Den politiske viljen til å binde markagrensa juridisk ble likevel opprettholdt. Som nevnt over finner jeg at hensynet til friluftsliv er den gjennomgående begrunnelsen for markagrensa. Andre begrunnelser er natur- og miljøvern og landskapsbildet. Jeg finner at alle

Kapittel 1

48

disse begrunnelsene har vært aktuelle hele tiden. Den eneste endringen er at mengden dokumentasjon som ligger til grunn har økt, og at disse hensyn er blitt søkt bedre og bedre ivaretatt i kommuneplanen. Det ser ut til at kommuneplanleggere etterstreber objektive framstillinger eller ihvertfall å gi inntrykk av objektivitet. De holdninger og verdisyn som måtte ligge til grunn synes derfor å være skjult, særlig i de eldste kommuneplanene. Jeg ser det derfor vanskelig å drøfte eventuelle endringer i holdninger og verdisyn lest ut av plandokumentene.

1.4.1.3 Belyse hvilken status markagrensa har hatt og har i dag

Et gjennomgående tema ved markagrensa er hvorvidt den bør få ”juridisk status”. Jeg gjør oppmerksom på at jeg ikke har juridisk embetseksamen. Forhandlinger i bystyret av Generalplan på 1960-tallet førte til en ”vedtektsgrense”. Dermed var det definert i hvilke områder utbygging hovedsakelig skulle foregå, mens det utenfor måtte det søkes om dispensasjon for å få godkjent tiltak (Trondheim kommune 1979). Under behandling av Kommuneplan i 1987 vedtar bystyret at markagrensa skal gjøres ”juridisk bindende”. Saksbehandlingen av dispensasjonssøknader la de til bygingsrådet (Bystyret 1987b). Miljøplan i 1992 argumenterer for at markagrensa gjøres juridisk bindende (Miljøvernkontoret i Trondheim 1992). Handlingsplan for friluftsliv fra 1992 argumenterer for det samme. Der står det at ”juridisk bindende” må få bety at bystyret vedtar at bare bystyret med ¾ flertall kan gi dispensasjoner (Trondheim kommune 1992 b). I Melding om kommuneplanens arealdel i 1993 skriver administrasjonen at det politiske pålegget om å gjøre markagrensa ”juridisk bindende” foreslås løst ved at saksbehandlingen flyttes fra bygningsrådet til bystyret. De kritiserer også bygningsrådet for uklar saksbehandling (Trondheim kommune 1993). I 1995 legges det inn som egen bestemmelse i Kommuneplanens arealdel fra 1987 at søknader om utbyggingstiltak innenfor markagrensa må bringes til bystyret for avgjørelse (Bystyret 1995). Byggeforbudet i marka er ikke blitt overholdt godt nok, kommer det fram i bl.a. Evaluering av Handlingsplan for friluftsliv i 2000 (Trondheim kommune 2000), og i ”Liansaken” (Bystyret 2000, Kontrollkomiteen 2001, Trondheim kommune 2001 a). Alle informantene sa at et problem med å binde markagrensa juridisk, var at den ikke var stedfestet godt nok. Kriteriene var uklare og kartfesting var ressurskrevende, sa. Dette framkommer også av kritkken fra Landbruksavdelinga ved Fylkesmannen i Sør-Trøndelag (Trondheim kommune 1986 b).


49

Et annet problem var at Plan- og bygningsloven ikke er egnet for dette formål, ifølge informantene. Jon Hoem sa at Plan- og bygningsloven pålegger kommunene å utarbeide et kart. Jamfør § 20 - 4 skal alle arealene i kommunen defineres som enten: byggeområde, landbruks-, natur- og friluftsområde, område for råstoffutvinning, båndlagt område, områder for særskilt bruk eller vern av sjø og vasssdrag eller viktige ledd i kommunikasjonssystemet. En markagrense i et landbruks-, natur- og friluftsområde er ikke mulig med hjemmel i denne paragrafen. Videre sa Jon Hoem at det er ikke ønskelig å verne marka med hjemmel i Naturvernloven, fordi det aldri har vært flertall for å verne mot jordbruk, hogst, mindre idretts-installasjoner mm. Med hjemmel i Plan- og bygningsloven vedtok bystyret at saksbehandlingen av dispensasjonssaker, først til bygningsrådet i 1987 (Bystyret 1987b), så til bystyret i 1995 (Bystyret 1995). I Kommuneplanens arealdel som ligger til høring i dag er det foreslått at saksbehandlingen av dispensasjonssaker flyttes tilbake til administrasjonen, på bakgrunn av politiske signaler (Trondheim kommune 2001b). I følge Jon Hoem og Håkon Skagen ønsker ikke bystyret lenger å behandle så mange småsaker. Det kan se ut til at det har vært uenighet om hvem som skal forvalte dispensasjonssøknader. Hvorvidt uenigheten går mellom politisk og administrativt nivå eller om den er av mer praktisk karakter er uklart. Den viktigste betydningen av markagrensa er at den er en ”vær varsom-plakat”, sa flere av informantene. I saksutredningen fra administrasjonen til den politiske behandlingen av markagrensa i 1995 stod det: ”Forøvrig er den viktigste betydningen av Markagrensa den samme som den har vært siden den første ’røde strek’ ble trukket i 1968: den sier VÆR VARSOM til alle som skal behandle søknader om eller utføre tiltak i disse områdene” (tekstens egen utheving) (Byplankontoret 1994 to blad før s. 1). Jon Hoem sa at markagrensa burde kun ha som funksjon å verne marka. Da blir forvaltningen av den og argumentasjonen for den, mest ren og enkel. Det må finnes andre løsninger for eventuelle andre områder som bør underlegges særskilt forvaltning. Jeg finner at markagrensa også omfatter Nidelvkorridoren i enkelte planer, i andre ikke. Det kan tenkes at det også er en ulempe med mange ulike streker (f.eks.: Nidelvkorridor, Strandsone, Bynært jordbruk, Byggeområde grøntstruktur o.s.v.), fordi hver og en av dem da får mindre fokus på seg.

Kapittel 1

50

Håkon Skagen sa at markagrensa også får sin status gjennom den dispensasjonspraksis som utøves. Videre sa han at markagrensa har en framtid så lenge politikerne ønsker det. I dag er det svært tvilsomt om en politiker vil tjene noe i opinionen om han angriper markagrensa. Forståelse for verdiene i marka blant velgere og i de politiske miljøene er derfor det viktigste langsiktige arbeidet for å bevare markagrensa for friluftsformål mm.

1.4.2 ANALYSE

Denne studien har belyst sider ved hvordan markagrensa har vært nedfelt i Trondheim kommunes kommuneplaner og andre plandokumenter. Dokumentene alene er imidlertid ikke tilstrekkelig for å avdekke årsakene til at en kommune får sin form, sitt landskap. Det kan tenkes underliggende hensikter og vurderinger i dokumentene, og det kan tenkes maktstrukturer i samfunnet som kommunens administrasjon tar for gitt. Begrunnelser gitt i en plan kan ha hatt en legitimerende snarere enn forklarende funksjon. Her vil jeg betrakte historien om markagrensa fra ulike synsvinkler. Fra humanistisk synsvinkel kan det se ut som om markagrensa er tilkjempet av noen enkeltindivider og grupperinger. Etter ”Den røde strek”-forslaget på 1960-tallet har deler av kommunens administrasjon og bystyret argumentert for markagrensa, krevd at den skal gjøres juridisk bindende og skaffet flertall for de vedtak som gjelder i dag. Dokumenter som Arbeidsprogram for friluftsliv i 1975, Handlingsplan for friluftsliv i 1992, Evaluering av Handlingsplan for friluftsliv i 2000 og Markaplan i 2001 har gitt planfaglig tyngde for markagrensa. Jeg fikk den forståelse at Ole Johan Sætre hadde opplevd det slik, at han sammen med noen andre har kjempet for markagrensa i mange år. Han har vært sentral i utarbeidelsen av både plandokumenter og forvaltningen av marka. Også Grønnplan i 1986, Miljøplan for Trondheim i 1992, Melding om grønnplan i 1995, Grønn plan - videreføring i 1999 og Grønn kommunedelplan i 2001 kan ses å representere planer som jobbet for markagrensa. Presset av de faglige argumentene og politisk press gjorde det nødvendig å plante inn markagrensa i kommuneplanene. I de tidlige kommuneplanene fikk ikke markagrensa noen sentral plass. Etter hvert trer den tydligere frem. Etter kampvotering i bystyret i 1995 ligger markagrensa inn som en bestemmelse i Kommuneplanens arealdel. Kartet til kommuneplanens arealdel som ligger til høring nå, gir meg inntrykk av at marka og byen er to ulike ting. Kommunedelplanene som følger planen representerer da også hver sin side av markagrensa. Områdene innefor og utenfor betraktes som ulike av administrasjonen.


51

En konsekvens av dette resonnementet er at de øvrige ansatte i kommunen ses på som motstandere eller likegyldige til markagrensa. De kan ha hatt økonomiske interesser i utbygging eller motvilje mot friluftsliv og bevaring av naturmiljø. Jeg finner denne forklaringen urimelig. Da er det mer rimelig å anta at hele samfunnet har endret sitt syn på marka og naturomgivelser generelt. Forkjemperene for markagrensa har vært blant individene i forkant av denne endringen, mens kommunens administrasjonen som helhet har vært mer konservativ. Fra en annen synsvinkel kan man spørre seg om markagrensa har vært et mål, eller om den har vært et middel for å nå helt andre mål. I de plandokumentene jeg har sett på i denne oppgaven omtales markagrensa konsekvent som et mål. Eventuelt omtales den som et middel for å hensynta friluftsliv, landskapsbildet eller natur- og miljøvern. I denne sammenheng ser jeg ikke det som noen motsetning. Jeg finner at hovedgrepet for byutvikling var byvekst med arealutbredelse sør- og østover i kommuneplanene fra til 1987. I den planen som ligger til høring i dag er det strategiske hovedgrepet byfortetting. Fra 1987 til i dag har det med andre ord skjedd en endring. I løpet av samme tidsperiode ble også markagrensa vedtatt av bystyret i 1995 og ser ut til å ha ligget til grunn for utarbeidelsen av kommuneplanen som ligger til høring i dag, og ser ut til å være et sentralt ledd i den grønne strategien i denne planen. Jeg finner at byfortetting stod på dagsorden på 1970-tallet. På bakgrunn av arealanalyser vedtok bystyret i 1978 at byutvikling også skulle skje ved byfortetting ”for å bedre miljøvilkårene og utnytte kapasiteten i eksisterende anlegg.” (Trondheim kommune 1992 a s. 3). Arealutbredelse ser allikevel ut til å ha vært hovedstrategien i byutviklingen også etter dette. I løpet av 1980-tallet stagnerte befolkningstilveksten i Trondheim. Også behovet for nytt utbyggingsareal ble lavere enn tidligere anslag hadde forutsagt. I Kommuneplanen i 1987 foreslår administrasjonen en kommuneplan som innebærer arealutbredelse. Noe av denne arealutbredelsen skulle foregå på de arealene som fra før var forutsatt utbygd, men enda ikke var blitt det på grunn av stagnasjonen. I samme plan argumenteres det også for byfortetting. Arealutbredelsen har medført store kostnader i drift og vedligehold av infrastruktur. Befolkningstettheten i områdene nær sentrum har lenge vært synkende fordi antall personer i hver husholdning har minket, og fordi barnefamilier har hatt en tendens til å bosette seg i mer perifere bydeler. Under bystyrets behandling av denne kommuneplanen ble flere av de foreslåtte utbyggingsområdene i byens randsoner strøket. Det er under behandlingen av denne planen bystyret vedtar at markagrensa skal gjøres ”juridisk bindende”, og gir administrasjonen i oppdrag å finne ut hvordan (Trondheim kommune 1987, Bystyret 1987 b).

Kapittel 1

52

I forkant av ny arealdel til kommuneplanen i 1995, legger administrasjonen bl.a. fram Melding om kommuneplanens arealdel strategisk - økonomisk bytvikling i 1992. I den er behovet for byfortetting begrunnet rasjonell-økonomisk (Trondheim kommune 1992 a). I forbindelse med bystyrets bahandling av ny arealdel til kommuneplanen i 1995 vedtar bystyret markagrensa som egen bestemmelse i kommuneplanens arealdel. Den ble ikke juridisk bindende som om den var vedtatt i form av en lov i Stortinget, men kanskje var det var det beste alternativet administrasjonen fant (Trondheim kommune 1995 a, Bystyret 1995). Jeg ser et mønster av det økende ønsket om byfortetting og markagrensas økende status. Jeg mener det er grunn til å tro at markagrensa ikke ble til av hensyn til friluftslivet alene, men også av rasjonell-økonomiske årsaker. Av figur 1 side 24, ser vi at bystyret i 1995 avgrenset mulighetene for videre arealutbredelse. I øst ligger Bymarka. Kun i sør og til dels i vest, fins arealer som ikke er utbygd og ikke beskyttet av markagrensa. Markagrensa bidrar dermed til en tiltrengt byfortetting. Jeg har tidligere skrevet at markagrensa har sin status først og fremst i form av politisk vilje og opinionens oppmerksomhet på verdiene i marka. Byfortetting er rasjonelt-økonomisk begrunnet i plandokumentene i denne oppgaven. Byfortetting kan også tenkes å passe bra med folks mentalitet og livsform i dag, at det urbane liv virker forlokkende og tilfredsstillende. Rådende regime for vår livsform ser ut til å være at vi verken ønsker oss en villa i skogen eller et funkis-bygg som svever for seg selv på store plener, men snarere at vi ønsker en tett bystruktur med gater og butikker for mennesker i et urbant miljø. Cafèer. Uteliv. Marka ligger et annet sted, et sted som vernes - av markagrensa.


53

LITTERATURLISTE

Andersson & Skjånes A/S. 1967. Generalplan for Trondheim, forslag juni 1967. Andersson & Skjånes A/S, Trondheim. Aspaas, Kristen. 1997. Bymarka. Særtrykk til Sparebankens årsberetning. Trondheim. Bymark- og friluftsnemda. 1975. Arbeidsprogram for friluftsliv 1975-1983/86, Turområdene i Trondheim. Bymark- og friluftsnemda jan. 1975. Trondheim. Byplankontoret. 1993. Kommunens arealdel arealbruksplan foreløpig forslag september 1993. Trondheim kommune avdeling byutvikling, rapport nr. BU 94/05. Trondheim. Byplankontoret. 1994. Forslag til revidert markagrense. Trondheim kommuneavdeling byutvikling 14.02.94, rapport nr. BU 94/09. Trondheim. Byplankontoret. 1995 a. Melding om grønnplan. Trondheim kommune avdeling byutvikling, rapport nr. BU 95/01. Trondheim. Byplankontoret. 1995 b. Kommuneplanens arealdel arealbruksplan, Foreløpig forslagseptember 1993, høringsuttalelser. Trondheim kommune avdeling byutvikling, rapport nr. BU 95/04. Trondheim. Byplankontoret. 1999. Grønn plan - videreføring, Målsettinger - strategier - forslag til foreløpige retningslinjer.19.03.99. Trondheim. Bystyret. 1987a. Kommuneplan for Trondheim 1987 - 1997, Bystyrets vedtak 26. februar 1987. Særtrykk. Trondheim. Bystyret. 1987b. Kommuneplan 1987 - Arealdelen, Bystyrets vedtak av 17.12.1987. Særtrykk. Trondheim. Bystyret. 1995. Kommuneplan for Trondheim, arealdelen. Bystyret vedtak 21.06.95. Særtrykk. Trondheim. Bystyret. 1996. Møtebok for bystyret Kommuneplanens arealdel - markagrensa i henhold til bystyrets vedtak 21.juni 1995. Sak nr. 96/0164. Trondheim kommune, Trondheim.

Kapittel 1

54

Bystyret. 2000. Markaområdene i Trondheim kommune. Brudd på plan- og bygningslovens bestemmelser, orienteringssak. Sak nr. 0094/00. Trondheim kommune, Trondheim. Holbæk Eriksen & Co A/S, A. 1962. Grunnutnyttelsen i Trondheimsområdet, omfatter kommunene Trondheim, Strinda, Tiller og Leinstrand. Utarbeidet av Grunnutnyttelseskomiteen for Trondheimsområdet, Trondheim. Kontrollkomiteen. 2001. Markaområdene - kartlegging av ulovlige forhold. Saksprotokoll for kontrollkomiteen, 08.05.2001. Arkivsak 00/07463. Trondheim kommune, Trondheim. Miljøverndepartementet. 1973. Generalplan for Trondheim kommune, stadfestingsbrev med vedtak av 28.juni 1973. Miljøverndepartementet, Oslo. Miljøvernkontoret i Trondheim. 1992. Miljøplan for Trondheim, Status utfordringer og miljøpolitiske mål Høringsutkast. Miljøvernkontoret i Trondheim, April 1992. Trondheim. Oterholm, A.I. 1980. Landskapsanalysen for Trondheim. Trondheim kommune, plankontoret. Trondheim. Stabell, Erik. 1981. Vernet om marka. I Myhre, Gaute (red) og Bertelsen, Hans Kristian, Bymarka Trondheims storstue i tekst og bilder. Nidaros forlag, Trondheim. S 85-100. Spets, Torunn. 1993. Er Bymarka i ferd med å bli bypark. Hovedoppgave ved Institutt for Landskapsarkitektur Norges Landbrukshøgskole, Ås. Trondheim kommune. 1979. Kommuneplan 1979, Plan og byutvikling 1990, Rådmannens forslag. Trondheim kommune, Mars 1979. Trondheim. Trondheim kommune. 1983. Kommuneplan 1983, Rådmannens forslag B -del. Trondheim kommune. Trondheim. Trondheim kommune. 1986 a. Grønnnplan, kommuneplan 1986 Trondheim kommune, 2. opplag 1995. Trondheim. Trondheim kommune. 1986 b. Kommuneplan 1986, høringsuttalelser. Trondheim kommune, Trondheim. Trondheim kommune. 1987. Kommuneplan 1987, arealdelen. plankontoret, rådmannen. Trondheim kommune, Trondheim.


55

Trondheim kommune. 1992 a. Melding om kommunenplanens arealdel, strategisk - økonomisk byutvikling, mai 1992. merket HS1T996/TXTPKLAD/92/010229, Trondheim kommune, Trondheim. Trondheim kommune. 1992 b. Handlingsplan for friluftsliv, flerbruksplan for utfartsterrenget i Trondheim kommune. Trondheim kommune avd. kkf skog- og friluftsseskjonen. Trondheim kommune, Trondheim. Trondheim kommune. 1993. Melding om kommuneplanens arealdel, bygdene, ressursforvaltning og boligbygging i landbruks-, natur og friluftsområdene. Februar 1993. Merket: HSK 3T998/TXTPSTYR. Trondheim. Trondheim kommune. 1995 a. Kommunens arealdel, Saksfremstilling. Trondheim kommune. Særtrykk merket: 114470/95. Trondheim. Trondheim kommune. 1995 b. Kommunens arealdel 1993-2005, Bystyrets vedtak 21.06.1995. Trondheim kommune avdeling byutvikling, Trondheim. Trondheim kommune. 2000. Evaluering av Handlingsplan for friluftsliv - 1992. Trondheim kommune byplankontoret Mars 2000, Trondheim. Trondheim kommune. 2001 a. Forvaltningsrevisjon Lian og Kystadmarka, Oppfølging av reguleringsplanen for Lian og Kystadmnarka. Trondheim kommune, Trondheim. Trondheim kommune. 2001 b. Kommuneplanen arealdel 2001-2012, Beskrivelse, Høringsutkast. Trondheim kommune, Plan - og bygningsenheten 24. september 2001. Trondheim. Trondheim kommune. 2001 c. Grønn kommunedelplan 2001-2012, Beskrivelse, Høringsutkast. Trondheim kommune, Plan - og bygningsenheten 24. september 2001. Trondheim. Trondheim kommune. 2001 d. Markaplan for Trondheim kommune, visjon - mål - retningslinjer. Høringsutkast. Trondheim kommune, Plan - og bygningsenheten 01.november 2001. Trondheim. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling 1987. Vår felles framtid. Oslo.

Kapittel 1

56

INFORMANTENE

Hoem, Jon: Kommuneplansjef i Trondheim kommune. Lind, Eirik: Spesialkonsulent, Nærings og utviklingsavdelingen ved Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Skagen, Håkon: Overarkitekt, Plan- og bygningsenheten i Trondheim kommune. Sætre, Ole Johan: Landbrukskontoret i Trondheim kommune.


57

VEDLEGG

INTERVJUGUIDEN

Markagrensas historie: 1. Hva er ”Den røde strek” / markagrensa? 2. Hva er de viktigste milepæler i historien til markagrensa? 3. Hva er de viktigste steder markagrensa står nedfelt i dokumenter? 4. Kan det finnes motsetninger mellom disse dokumentene? 5. Hva er lov innenfor, og hva er lov utenfor markagrensa? Verdisyn: 6. Hvilke verdier skal markagrensa verne? 7. Fins det konflikter mellom de grønne verdiene? 8. Har det vært noen endring historisk i synet på hva den skal verne / verne mot? 9. Hvordan er forholdet mellom markagrensa som visjon, og som planverktøy? Forvaltning i henhold til markagrensa: 10. Hvilke utfordringer fins i forhold til forvaltning i henhold til markagrensa? Forholdet mellom ulike planer og planverktøy: 11. Har utviklingen av lovverktøy eller endret praktisering av lovverktøy hatt innvirkning på

markagrensa som visjon og som planinstrument? 12. Hvordan har makragrensa legitimitet? Forholdet mellom ulike forvaltningsnivåer og til byens befolkning: 13. Hvilke interessegrupper / pressgrupper har deltatt i utformingen av markagrensa? 14. Hvilke forhold har ført til / vil kunen føre til flytting av markagrensa? 15. Hva er den største utfordringen ved forvaltning i henhold til markagrensa? Forholdet mellom administrativt og politisk nivå: 16. Hvor tydelige og hvor konsekvente er signalene fra politikere til administrasjonen?

Kapittel 1

58

17. Hvor tydelige og hvor konsekvente er signalene fra administrasjonen til politikere? Informantens syn på markagrensa i framtiden: 18. Hva er det mest gledelige ved markagrensa? 19. Hva er det mest triste ved markagresna? 20. Hvordan kan markagrensa bli bedre? 21. Har markagrensa noen framtid?

59

2 MARKAGRENSA I TRONDHEIM KOMMUNE

Markagrensa i Trondheim kommune

- Hvordan fremstår markagrensa med utgangspunkt i senere tids dokumenter og intervjuer med planleggere og forvaltere?

SVGEO 323 Øving i landskap og planlegging

Høsten 2001

Tor Haugan

Kapittel 2

60

Markagrensa i Trondheim kommune – Tor Haugan

61

FORORD

Denne oppgaven ble skrevet som Øving i landskap og planlegging SVGEO 323 som er et hovedfagemne i geografi ved NTNU. Kurset omhandler konkrete planleggingssituasjoner der landskapsverdier involverte. At temaet var relevant og interessant ble bekreftet ettersom jeg kom stadig dypere inn i stoffet gjennom dokumenter og intervjuer. Jeg snakket med engasjerte planleggere og fikk innsyn i deres verden. Noe som også gjorde temaet interessant, med fare for at oppgaven skulle bli for vid og omfattende, var de forskjellige brukerne og forvalterne av bymarka. Det er planleggere, saksbehandlere, fagfolk innen biologisk undersøkelser og kartlegging, og politikere. Foruten at jeg er glad i friluftsliv og naturopplevelse så er jeg også glad i den delen av marka som heter Bymarka, som jeg bruker til alle årstider da området ligger i overkommelig gangavstand fra min bopel. Jeg vil takke for hjelp og imøtekommenhet under arbeidet med oppgaven. Takk til veileder professor Michael Jones, til de fire nøkkelinformantene, og ellers til alle som ga velvillig hjelp under samtaler for å få informasjon om markagrensa, og i med å spore opp dokumenter.

Kapittel 2

62


63

INNHOLD

2.1 Innledning...............................................................................................................65

2.1.1 Problemstilling ..............................................................................................66 2.2 Metode....................................................................................................................67

2.2.1 Dokumenter ...................................................................................................67 2.2.2 Informanter ....................................................................................................67

2.3 Plan- og bygningsloven og arealplanlegging. ........................................................69 2.4 Dagens dokumenter ................................................................................................71

2.4.1 Handlingsplan for friluftsliv - flerbruksplan for utfartsterrenget i Trondheim kommune, 1992 .............................................................................................71

2.4.2 Melding om grønnplan. Byplankontoret v/ Siv Schaug-Pettersen. Rapport nr. BU 95 / 01 .....................................................................................................73

2.4.3 Kommuneplan for Trondheim, Arealdelen. Bestemmelser vedtatt av Bystyret 21.06.95 .........................................................................................................74

2.5 Morgendagens dokumenter ....................................................................................76 2.5.1 Kommuneplanens arealdel 2001 - 2012. 24. september 2001

Høringsutkast….............................................................................................76 2.5.2 Grønn kommunedelplan 2001 – 2012. Høringsutkast 24 september 2001 ...78 2.5.3 Markaplan for Trondheim kommune. Visjon - mål - retningslinjer.19.11.01.

Høringsutkast.................................................................................................80 2.6 Intervjuer ................................................................................................................83

2.6.1 Hvilke verdier skal markagrensa verne, og hvilke trusler skal den verne mot?.. .............................................................................................................83

2.6.2 Hvilke praktiske problemer og utfordringer er det med markagrensa?.........83 2.6.3 Hvordan har den røde strek legitimitet juridisk, politisk og

forvaltningsmessig?.......................................................................................84 2.7 Diskusjon................................................................................................................85

2.7.1 Hvilke verdier skal markagrensa verne, og hvilke verdier skal den verne mot?. ..............................................................................................................85

2.7.2 Hvilke praktiske problemer og utfordringer er det med selve markagrensa?86 2.7.3 Hvordan har den røde strek legitimitet juridisk, politisk og

forvaltningsmessig?.......................................................................................86 2.8 Konklusjon .............................................................................................................88

Kapittel 2

64


65

2.1 INNLEDNING Studentene i faget hadde ekskursjon til Lian-området i Bymarka en regnfull dag høsten 2001 med en kunnskapsrik guide, Kirsten Mo, som var engasjert i temaet med bebyggelsen som eksisterer innenfor markagrensa i området. Vi forstod at denne situasjonen ikke var så lett å gjøre noe med da den var ytterst komplisert. Marka og markagrensa er tema som ikke så sjeldent dukker opp i avisene, både i form av reportasjer og leserinnlegg. Det er et aktuelt tema siden mange Trondheimsborgere bruker marka jevnlig, ”Trondheims storstue” som den også er kalt. Med mange opplevelser og inntrykk derfra har folk meninger om marka og om bruk av den. Synet på naturens verdi utover det økonomisk aspektet synes å ha blitt sterkere betont de siste tiår, dette kan blant annet spores i dokumenter og tematiske miljøplaner. I det oppgaven skrives (medium desember 2001), foreligger høringsutkast til Grønn kommunedelplan 2001-2012, og høringsutkast til Markaplan. Disse planene bør aktualisere temaet både hos allmennheten, politikere og forvaltere. Med markagrensa menes en forvaltningsmessig grenselinje som Trondheim kommune har satt på kartet for å forhindre at bebyggelse sprer seg innover i marka. Denne grensen er satt for å motvirke at allmennhetens bruk av marka til aktiviteter i friluft og naturopplevelse samt biologisk mangfold får reduserte kår som følge av ny bebyggelse i marka. Det kan sees en interessemotsetning mellom allmennhetens bruk av marka og privat bruk av marka til bebyggelse og landbruk. Gammel sedvanerett til ferdsel i utmark er nedfelt i Friluftsloven av 28. juni 1957, som sikrer allmennheten rett til ferdsel i utmark hele året og ferdsel på innmark i den tid på året da det ikke gjøres skade på avlingene. Det heter i loven at ferdselen skal være hensynsfull overfor naturen og andre brukere av naturen. Ifølge M. Jones (1999) kan et landskap sees både utfra økonomiske og ikke-økonomiske verdier. Økonomiske verdier er hovedsakelig verdier som er omsettelig på et marked. Landskapet kan også ha økonomisk verdi for plassering av bebyggelse eller anlegg. Ikke-økonomiske verdier er verdier som vanligvis ikke omsettes på et marked. Økologiske verdier, estetiske og rekreasjonsmessige verdier og orienterings- og identitetsverdier. Disse verdiene kan komme i konflikt med økonomiske verdier. Vi kan også finne konflikter mellom ulike ikke-økonomiske verdier. Både innenfor (i marka) og utenfor markagrensen finner vi økonomiske og ikke-økonomiske verdier, og vi finner verdier som er knyttet til privat eiendomsrett og verdier som er knyttet til samfunnets eiendomsrett. Grovt sett kan markagrensa ses som en ivaretakelse av allmennhetens ikke-økonomiske verdier fremfor private økonomiske verdier.

Kapittel 2

66


Hvordan fremstår markagrensa med utgangspunkt i senere tids sentrale dokumenter og intervju med planleggere og forvaltere? Denne problemstillingen gjøres mer funksjonell ved en inndeling i tre delproblemstillinger: Hvilke praktiske problemer / utfordringer er det med markagrensa? Hvilke verdier skal markagrensa verne, og hvilke trusler skal den verne mot? Hvordan har den røde strek legitimitet juridisk, politisk og forvaltningsmessig? Hvorvidt markagrensa oppfattes som et trygt ”gjerde” for marka kan være avhengig av i hvilken grad markagrensa håndteres entydig og konsekvent i forhold til situasjoner som kan svekke markagrensa. Overstående delproblemstillinger utgjør spørsmål som i oppgaven belyses utfra hvordan de er nedfelt i dokumenter, samt litt gjennom intervjuer med planleggere og forvaltere. Det kunne vært interessant å sammenligne fremstillingen som kom frem i dokumentene og intervjuene, som hovedsakelig er formulert av planleggere og saksbehandlere, i forhold til de syn som ville fremkomme fra "menigmann" og fra forskjellige politikere. Disse forhold vil bl.a. kunne undersøkes gjennom intervju, og studier av leserinnlegg og artikler i dagsavisene. Denne oppgaven begrenser seg imidlertid til dokumenter fra planleggere og forvaltere. Intensjonen er å gi et litt mer utdypende syn på de siste to "generasjoner" planer. Det betyr at jeg hovedsakelig vil se på dagens gjeldende planer og de nye planene som er ute på høring.


67

2.2 METODE Problemstillingen søkes belyst utfra dokumenter og intervjuer. Disse to kildekategoriene omtales nærmere. Hovedvekt er lagt på dokumentene mens intervjuene vektlegges i mindre grad.

2.2.1 DOKUMENTER

Arbeidet startet med å lese gjennom dokumenter og avisutklipp fra veileder. Samtidig ble kommuneadministrasjonen i Holtermannsveien avlagt flere besøk. Der var de velvillige og hjelpsomme med å skaffe dokumenter. I denne forbindelse vil jeg spesielt takke overarkitekt Håkon Skagen. Trondheimsrommet på Trondheim folkebibliotek var også et sted med aktuell informasjon. Det finnes svært mange dokumenter opp gjennom historien hvor markagrensa omtales. Kanskje finnes det personer som har full oversikt over alle dokumentere, men det forekommer meg at dette ikke er overkommelig for alle som jobber med markagrensa. I denne oppgaven vil jeg basere meg på noen av de mest sentrale dokumenter. Kommuneplanens arealdel er valgt siden den er bestemmende for arealbruken i kommunen. Markaplan, Handlingsplan for friluftsliv, og Grønn kommunedelplan er valgt siden de er sentrale planer når det gjelder forvaltning av natur- og friluftslivverdier. Imidlertid må jeg ta rom for at det kan finnes andre dokumenter som kunne vært referert og diskutert, men som jeg har utelatt. Reguleringsplaner som Lianplanen sier mye om problematikken rundt håndhevelse av markagrensa, og kunne vært interessant å sett på i oppgaven. Detaljplaner er imidlertid utelatt for å begrense oppgaven. Dokumentene deler jeg i to generasjoner: Dagens dokumenter og morgendagens dokumenter (som nå foreligger i høringsutkast).

2.2.2 INFORMANTER

De 4 nøkkelinformantene ble intervjuet på sine kontor etter den samme intervjuoversikten som inneholdt 21 spørsmål. Informantene ble valgt utfra deres arbeid med forvaltning av markagrensa i saksbehandling og som planleggere. Informantene ble før intervjuet gjort kjent med at intervjuet var en del av Øving i landskap og planlegging, et studieemne i geografi ved NTNU. De ble også spurt om tillatelse til at de kunne siteres i oppgaven.

Kapittel 2

68

Flere av informantene var tydelig interessert i temaet, og ga mye nyttig informasjon som ble nedskrevet. Til tider kunne informanten fortelle så raskt og engasjert, eller så konsist over lenger tid, at dette vanskeliggjorde arbeidet med referatet. Således ville det kunne vært en fordel med båndopptaker. En vesentlig årsak til at båndopptaker ikke ble vurdert som et reelt alternativ var at gjennomgang av båndene ville blitt en stor arbeidsmengde i tillegg til dokumentgjennomgangen. Tidsrammen for hvert av intervjuene var en klokketime. Informasjonen fra intervjuene er i alle hovedsak holdt for seg selv i intervjukapitlet, samt at den taes opp i diskusjonskapitlet. En annen mulighet kunne vært å flette inn svar fra intervjuene ved gjennomgangen av dokumentene. Intervjuene er ikke foretatt på bakgrunn av dokumentene, selv om dokumentene omtales i intervjuene. Dette er en grunn til at jeg har funnet det best å samle intervjuene i et eget kapittel. Intervjukapittelet er delt i 3 etter delproblemstillingene. Det er tatt med svar fra intervjuene for å belyse flere sider av spørsmålet. Det er plukket svar fra de 4 informantene slik at det kommer frem forskjellige momenter og syn. Informantene svarer for seg selv og ikke for andre. Det innebærer at den enkelte informant ikke står inne for summen av svar som omhandles i kapittelet. Jeg har valgt å la uttalelsene fra informantene stå uten henvisning til den spesifikke informant. Dette er fordi jeg i denne oppgaven ønsker å se forskjellige momenter og syn og at det er av mindre interesse hvilken informant som har gitt opplysningene. Det kunne vært interessant med henvisning til respektive informant slik at det var mulig å hvem stilling vedkommende innehar. Diskusjonskapittelet er også inndelt etter de 3 delproblemstillingene. Her søker jeg å belyse forskjellige sider som er fremkommet i dokumentene og intervjuene. Hovedvekten legges på dokumentene.


69

2.3 PLAN- OG BYGNINGSLOVEN OG AREALPLANLEGGING. Plan- og bygningsloven er en omfattende og komplisert lov. Under følger noen korte utdrag fra loven. Loven er fra 1985, (med senere tillegg), og har bakgrunn i bygningsloven av 1965. Formålet med plan- og bygningsloven er, ifølge lovens formålsparagraf, å legge til rette for samordning av statlig, fylkeskommunal og kommunal virksomhet og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser, utbygging, samt å sikre estetiske hensyn. Gjennom arealplanlegging og ved særskilte krav til det enkelte byggetiltak skal loven legge til rette for at arealbruk og bebyggelse blir til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet. Kommunestyret skal ha ansvaret for og ledelsen av kommuneplanleggingen og arbeidet med reguleringsplaner i kommunen, og kommunen skal utføre de gjøremål som er lagt i denne lov, forskrift og vedtekt, og føre tilsyn med at plan- og bygningslovgivningen holdes i kommunen. I hver kommune skal det utarbeides en kommuneplan, som skal inneholde en langsiktig og en kortsiktig del. Den langsiktige delen av planen skal omfatte mål for utviklingen i kommunen, retningslinjer for sektorenes planlegging, og en arealdel for forvaltningen av arealer og andre naturressurser. Den kortsiktige del omfatter samordnet handlingsprogram for sektorenes virksomheter de nærmeste år. Det kan utarbeides arealplan og handlingsprogram for del av kommunen og handlingsprogram for bestemte virksomhetsområder. Minst en gang i løpet av hver valgperiode skal kommunestyret vurdere kommuneplanen samlet, herunder om det er nødvendig å foreta endringer i den. I tillegg planene kommunen er pålagt å utarbeide, kan kommunen frivillig lage ønskede temaplaner der det utfra behov og ressurser prioriteres å gjøre dette, f.eks. grønnplan og markaplan. Samfunnet er i endring, og det er viktig at planene er aktuelle og ikke blir ”utgått på dato”. Kommunen er derfor pålagt å rullere kommuneplanen, herunder også arealdelen, hver planperiode (som er 4 år). I Trondheim kommune tar denne syklusen noe lenger tid som følge av at Trondheim er en storby med en mer omfattende planlegging. Arealdelen av kommuneplanen omhandles i § 20-4, og sier at alt areal innen kommunen skal deles inn i en av kategoriene som bestemmer dets bruksområde, eks. byggeformål. Kategoriene som er inntegnet på kartet til kommuneplanens arealdel er juridisk bindene for bruken av arealene når planen er vedtatt, og inntil planen blir avløst av en nyere plan. Dette betyr at arealbruken er gitt ved de begrensninger og muligheter som ligger i den arealkategorien som er inntegnet på kartet.

Kapittel 2

70

Dersom kommunen ønsker en mer detaljert planlegging av arealer, kan det utformes reguleringsplaner som gir flere arealkategorier enn i kommuneplanens arealdel, eks. spalting av flerbruken i LNF-områdene. LNF-områder er områder der hensynet til landbruk, natur og friluftsliv skal samordnes. Inndelingen av arealkategoriene på reguleringsplankartet er juridisk bindene for arealbruken når planen er vedtatt, inntil en nyere plan går foran. Når særlige grunner foreligger kan kommunen, dersom ikke annet er fastsatt i vedkommende bestemmelse, etter søknad gi varig eller midlertidig dispensasjon fra bestemmelser i denne lov, vedtekt, eller forskrift (§7). Loven skal i utgangspunktet være lik for alle, men utfra den praktisk anvendelse er det her mulig å gjøre unntak i spesielle situasjoner. Plan- og bygningsloven vektlegger sterkt allmennhetens rett og muligheter til å medvirke i planarbeidet. Ved utforming av kommuneplanens arealdel og reguleringsplaner skal det opplyses om planarbeidet. Forslag til planen skal ut på høring og offentliggjøres. Kommunen kan ta tilbakemelding fra pressgrupper, høringsinstanser, politiske organ og høyere forvaltningsinstanser til etterretning slik at en plan blir endret eller ikke vedtatt. Markagrensa har opphav i en grense som Bymarkautvalget på midten av 60-tallet trakk mellom utbygging og vern av turområder. I generalplanen som ble ferdigbehandlet i 1967 og godkjent av Miljøverndepartementet i brav av 28. juni 1973 fikk dette vernet godkjenning (Myhre m.fl. 1981, s. 91). Siden har denne streken på kartet tjent som en rettesnor for politikere og administrasjon om hvor det er uønsket med ytterlige bebyggelse på bekostning av natur- og rekreasjonsverdier for byens befolkning. Markagrensa omtales også som ”den røde strek”. I høringsutkast til Markaplan for Trondheim kommune, 19.11.01, heter det at markagrensa ble formelt vedtatt av Trondheim bystyre den 12.12.1996 og at den er politisk bindende for kommunens forvaltning av arealene (s.11).


71

2.4 DAGENS DOKUMENTER I dette kapitlet vil jeg se på sentrale gjeldende planer som angår forholdet til markagrensa. Planene er Handlingsplan for friluftsliv 1992, Kommuneplanens arealdel fra 1995, og Melding om grønnplan 1995.

2.4.1 HANDLINGSPLAN FOR FRILUFTSLIV - FLERBRUKSPLAN FOR

UTFARTSTERRENGET I TRONDHEIM KOMMUNE, 1992

Planen ble behandlet i Bystyret den 24.06.92. Handlingsplan for friluftsliv beskriver seg selv som en overordnet plan som trekker opp mål og retningslinjer som må innarbeides i annen planlegging. Planen presenterer 17 hovedtema, der hvert tema lister opp en del aktuelle oppgaver som bør løses i tida framover. Planen omtaler seg som en flerbruksplan for utmarks- / utfartsområdene som viser hvordan LNF-områdene er tatt i bruk for landbruk, skogbruk, naturvern, friluftsliv i dag, og hvordan arealene er tenkt utnyttet til disse formål i framtida. Planen skal vise hvordan utfartsterrenget bør forvaltes, slik at flest mulig får dekket sine behov uten at det oppstår konflikter (s. 25). En annen formulering av for hvilke arealer planen gjelder er at handlingsplanen for friluftsliv omhandler i det vesentligste friluftslivet utenfor ”skigarden” i Trondheim kommune (s. 13). Begrepet utfartsterrenget og begrepet uten for skigarden er ikke noen videre klare begrep. Ved disse formuleringene unngår planen diskusjoner og begrepsmessige grenseoppganger om grønne områder i byen, grønne korridorer, markagrensa, og kan konsentrere seg om flerbruk og friluftsliv i særdeleshet. Slik kan planen kanskje virke til å styrke verdier i marka, og indirekte behovet for en markagrense. Men selve grensen styrker den ikke. I planen heter det at den ikke er direkte forankret i noe lovverk og er derfor ikke juridisk bindene. Vedtatt plan vil være retningsgivende for alle som har interesser i Trondheims utfartsterreng (s. 5). Et annet sted i planen vises det til at bystyret vedtok ved behandling av kommuneplanen i 1989 at markagrensa skulle gjøres juridisk bindene. En gjennomgang pågår slik at markagrensa kan justeres og klargjøres for politisk sluttbehandling. Jeg har ikke funnet noen kommuneplan fra 1989, men et forslag til kommuneplan 1987 som aldri ble gjeldene. Videre heter det at ”en slik binding krever at bystyret med 3/4 flertall kan disponere fra markagrensa. Endringsforslag i forhold til den ’juridisk bindende’ markagrensa krever offentlig høring”(s. 41). Det fremkommer ikke utfra hvilke bakgrunn og kriterier markagrensa

Kapittel 2

72

skal justeres. Uttrykket ”en slik binding” er ikke nærmere forklart men står for seg selv og virker derfor meningsløst for lesere som ikke kjenner til denne saken. ”Den røde strek” omtales under forholdet til annen planlegging, der det sies at uttrykket er historisk og illustrerer kampen for å bevare turterreng mot utbygging av friluftsarealer til industri og boligbygging. ”Den røde strek” brukes om den historiske grense som først ble satt på kartet i 1968 (s. 29). I planen fastslås det at erfaringene viser at den ”røde strek” i gjennom godt og vel 20 år ikke har fungert tilfredsstillende. ”Streken” er oversett av planmyndighetene ved utarbeidelse av reguleringsplaner, boligbygging og ombygging av hytter (s. 30). Planen nevner at Markagrensa er under revisjon, og at det er nedsatt et eget utvalg for å vurdere forslag til en ny markagrense som skal gjøres juridisk bindene. Det er en målsetning i planen at områdene innenfor markagrensa (den røde strek) skal opprettholdes ubeskåret i fremtiden (s.36). Nidelvkorridoren omtales også under ”rød strek”. Arbeidet med vannbruksplan for Nideelva kom i gang midt på 1980-tallet. Planen foreslår å bevare Nidelvkorridoren mot framtidig utbygging. Nidelva ble kanskje reddet i 12. time, men noen rød strek er ikke vedtatt for Nidelv-områdene (s. 29). I forbindelse med Nidelvkorridoren brukes begrepet ”rød strek” som passer bedre enn markagrense for dette området. På forslaget til kommuneplanens arealdel 1987, som ikke ble gjeldene, var "den røde strek" tegnet inn både rundt markaområdene og Nidelvkorridoren. Planen støtter seg på at det er et klart definert ønske i den kommunale friluftspolitikken at Trondheim kommune skal tilrettelegge for et mest mulig allsidig friluftsliv. Planen nevner at flere av friluftsaktivitetene kan oppleves som konfliktfylte. Det kan være golf, skiløping, ridning, ferdsel med hund, turgåing i skiløypene om vinteren uten ski, orienteringsidrett i forhold til vilt og tilrettelegging av friluftsliv i områder uten tilrettelegging (s. 10). Friluftsaktiviteter kan seg imellom være motsetningsfylte. Planen kaller seg en flerbruksplan. Motsetninger og konflikter kan det også være mellom forskjellige interesser i flerbruk. Hva som da skal vektlegges formuleres klart i et av punktene i målsetningene: ”I Trondheim kommunes egne skoger skal hensynet til naturvern, dyre- og friluftslivet, allsidig friluftsliv, vern av drikkevannet, kulturminner og landskapet være overordnet hensynet til økonomisk avkastning av driftene i skogene og annen økonomisk utnyttelse av markaområdene” (s. 37). Som et av hovedpunktene bak nødvendigheten i å konkretisere og finne løsninger, hvilket er bakgrunnen for Handlingsplanen for Friluftsliv, omtales det at Lianplanen var et meget ideelt


73

og velutviklet plandokument, spesiallaget for å kunne behandle og sikre at et areal med hytter, foreningshytter, gårdsbruk og tradisjonelle friluftsarealer ble utnyttet på best mulig måte for allmenheten. Det fastslås at Lianplanen ikke er fulgt opp. Videre heter det at en av de sterkeste trusler mot utfartsterrenget og rekreasjonsområdene er den etter hvert økende ombygginger av hytter til helårsboliger. For utfartsterrenget er det spesielt hyttekonsentrasjonene inne i marka, som er de farligste (s. 11). Det nevnes som et mål at ulovlig oppsatte hytter og hus skal fjernes og annen ulovlig inngrep innenfor markaområdene skal fjernes eller utbedres (s. 37). Et viktig moment i planen er at økonomisk utnyttelse i Trondheims skoger skal være underordet verdien av områdene for ikke-økonomiske verdier. Ellers under omtale av denne planen, er det interessant å se på ”Evaluering av Handlingsplan for friluftsliv – 1992” av Trondheim kommune - Byplankontoret, datert mars 2000. Evalueringsrapporten fastslår under spørsmålet om planen har virket som sikring av markagrensa, at hverken handlingsplanen eller markavedtaket har hatt sterk nok virkning i forhold til å sikre arealene inne i marka mot utvidelser av hytter og hytteområder og konvertering av hytter til boliger. Evalueringsrapportens konklusjonen er i 4 punkter, hvorav jeg her skal se på de to første. Den første er at planens intensjon om å hindre bygging av anlegg, hytter og veger samt konvertering av hytter til boliger i markaområdene ikke har vært god nok. Det andre punktet finner jeg svært interessant: ”Planen har ikke kommuneplanstatus og derved ikke juridisk bindende. Dette har svekket planen” (s. 18). Den nye Markaplanen som er ute på høring får heller ikke kommuneplanstatus.

2.4.2 MELDING OM GRØNNPLAN. BYPLANKONTORET V/ SIV SCHAUG-PETTERSEN. RAPPORT NR. BU 95 / 01

I Melding om grønnplan, datert Byplankontoret 24.02.1995, vises det til at det er mer enn 7 år siden "Grønnplan 1986" ble lagt fram for bygningsråd og formannskap, og så sendt tilbake til plankontoret for revisjon, og at ressursmangel er en av årsakene til at dette har tatt så lang tid. Fram til Grønn kommunedelplan 2001-2012 blir endelig vedtatt, er det de to nevnte planene som formelt gjelder. Det uttales uheldige forhold ved Grønnplan 1986 i det at den ofte har vist seg å være for lite detaljert, og at den heller ikke har noen juridisk status når den kommer i konflikt med andre interesser (s. 3). Det siste forhold rettes opp i den nye Grønn kommunedelplan 2001-2012. Videre vises det til at grøntdrag og naturinteresser noen steder står i sterk fare for å bli nedbygd, bl.a. fordi administrasjonen ikke har et godt nok verktøy til å fange opp og ivareta

Kapittel 2

74

interesser i alle saker. Derfor er det et uttrykt behov for å få politiske vedtak og konkrete retningslinjer som saksbehandlerne kan forholde seg til (s. 3). Det pekes også på behovet for å definere og analysere verdier og funksjoner i grønnstrukturen. Fordi grønndragenes funksjon ikke har vært definert har det vært svært vanskelig å vurdere dem opp mot andre formål (s. 4). I vedlegg til Melding om grønnplan vises det i vedlegg 2 til ”Revisjon av Markagrensa –93” som ble lagt fram for Formannskapet 16.07.93 og sendt på høring sammen med revisjon av Kommuneplanens arealdel. Grunnen til at jeg trekker frem dette er at det står: ”Mange områder vist som grøntdrag i Grønnplanen er nå lagt innenfor markagrensa. I henhold til vedtak i Bystyret 1987 gis det nå en egen kommuneplanbestemmelse i tilknytning til Markagrensa, som betinger behandling i bystyret ved eventuelle dispensasjonssøknader.” Der ser ut som om grøntdragene her er kommet inn under markagrensa sine ”beskyttende vinger”. Det går imidlertid enda en stund før bestemmelser om bystyrets behandling av dispensasjonssaker kommer inn i Kommuneplanens arealdel 1995 §3. Det hersker for meg litt usikkerhet angående dette punkt, da jeg lurer på om det finnes et dokument fra et vedtak noe tidligere som fastsetter at bystyret skal behandle dispensasjonssaker innenfor markagrensa.

2.4.3 KOMMUNEPLAN FOR TRONDHEIM, AREALDELEN. BESTEMMELSER

VEDTATT AV BYSTYRET 21.06.95

Denne planen er gjeldene Kommuneplanens arealdel inntil planen som i disse dager (desember 2001) er ute på høring blir vedtatt. I møtebok for formannskapet, møtedato 22.10.96, sak nr.: FBR 96/0224 ble det behandlet sak om kommuneplanenes arealdel, markagrensa i henhold til bystyrets vedtak 21.juni 1995. Her finner vi under saksframlegget et avsnitt kalt: Betydningen av markagrensa. Der står at hovedmålet med markagrensa er å sikre rekreasjonsarealene. Hovedbetydningen av markagrensa er et varsel om å være varsom til alle som skal behandle søknader eller utføre tiltak i disse områder. For juridisk å sikre en grundig vurdering, er det i bestemmelsene § 3 i Kommuneplanens arealdel tatt inn: ”Innafor markagrensa skal saker som ikke er i samsvar med kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan legges fram for bystyret til avgjørelse.” Her finner vi altså tydelig forklaringen på denne bestemmelsen under § 3 i Bestemmelser til kommuneplanens arealdel. Videre finner vi i vedtaket, der bystyret vedtar kommuneplanens arealdel 1993 - 2005, følgende punkt om markagrensa: ”Markagrensa legges prinsipielt i randsonen mellom utmark og innmark, slik at innmark ikke innlemmes i Markaområdet.”


75

Dette kan fungere som et skille, selv om det ikke alltid er så lett å definere hva som er innmark og hva som er utmark. Innmarka er ikke aktuell for ferdsel året rundt. Ved å holde innmarka utenfor slipper også bystyret å ta stilling til mange saker om dispensasjon, og gardbrukerne slipper å bli irritert. På kartet til kommuneplanens arealdel 1987, som ikke ble gjeldene, legges grensen ned til vei på Byneset slik at store deler av innmarka ble liggende innenfor markagransa. Ved å leggge grensen ned til vei er det lett å definere og se hvor grensen går.

Kapittel 2

76

2.5 MORGENDAGENS DOKUMENTER Her vil jeg se på tre sentrale dokumenter når det gjelder marka og markagrensa. De tre dokumentene er ute på høring. I hvor stor grad det endelige resultatet etter politisk sluttbehandling samsvarer med høringsutkastene vil tiden vise.

2.5.1 KOMMUNEPLANENS AREALDEL 2001 - 2012. 24. SEPTEMBER 2001 HØRINGSUTKAST.

Planforslag for først gangs politisk behandling. I bakgrunnen for denne planen vises det til at bakgrunnen for kommuneplanens arealdel finnes i kommuneplanmeldingen "Strategier for en langsiktig byutvikling fram mot 2030", som ble behandlet av bystyret den 28.09.2000. Blant føringer som ble lagt i strategimeldingen var at Bystyret mener at det er viktig å begrense byens arealvekst og å utnytte dagens bebygde arealer bedre, og at Bystyret ber om at mulige virkemidler for å etablere et varig vern av viktige kjerneområder for bynært landbruk vurderes videre i arealdelen (s. 3). Planen omtaler i innledningen fire hovedutfordringer. Den første er å fortette byen med betydelig vekt på byomforming av bebygde områder. Arealplanen er en oversiktsplan, men som det heter, er det ingen ulempe for de oversiktlige betraktningene at enkelte grenser mellom arealkategorier er detaljerte - dette vil forenkle og avklare videre forvaltning gjennom detaljplaner og enkeltsaker, jfr. at en for lite detaljert markagrense over lang tid har skapt uklarhet i enkeltsaksbehandlingen (s. 49). Planen har på plankartet prioritert å justere markagrensa ut fra prinsippet utmark / innmark på de strekningene hvor dette har vært mest etterspurt: Byneset og Bratsberg, samt at det også er gjort mot Byåsen (s. 34). Forholdet mellom kommuneplanens arealdel og forholdet til andre planer omtales. Arbeidet med grønne strategier er gjort i forbindelse med revisjonen av grønn plan og arbeidet med markaplan. Samordning av planprosessene i arealdelen og grønn kommunedelplan har vært avgjørende for å få en kvalitetsmessig forsvarlig fortettingsstrategi for byen (s. 18). Fortettingsstrategien vil føre til et stort press på de sentrale delene av byen. For å få til fortetting med kvalitet er det svært viktig å ta vare på de grønne områdene med størst verdi (s. 8). Det er gjort en analyse av grønne verdier gjennom grønn kommunedelplan.


77

Markaområdene, Nidelvkorridoren og strandsonen er kjerneområdene i byens grøntstrategi og knyttes sammen av nødvendige grønne korridorer. Nidelvkoridoren er vurdert på nytt i grønn plan og det er fastsatt kriterier som grunnlag for avgrensing av korridoren. Videre er det fastsatt begrensninger for videre utbygging i Nidelvkorridoren i egen bestemmelse i arealdelen. Nidelvkorridoren er inntegnet på kartet som en grønn strek. Marka behandles i egen plan som er samordnet med grønn kommunedelplan. Strandsonen er vurdert i grønn plan står det. Planen foreslår at grønninteressene sidestilles med utbyggingsinteressene ved at grønnstruktur fastsettes med juridisk virkning - en nyutvikling av plan og bestemmelser som det finnes få tidligere eksempler på (s.10). Formålskategorien ”byggeområde grønnstruktur” velges som formål for å avgrense områder hvor en ut fra grønne interesser ikke ønsker fortetting. Det er ønskelig at arealdelen fastsetter med juridisk virkning lokaliseringskriteriet: At det ikke er tillatt med utbygging, med hjemmel i pbl. §20 -4 annet ledd bokstav b (s. 9). For Trondheim kommune, som har store landbruksarealer nært opp til pressområder for utbygging, har en ikke åpnet for spredt utbygging i LNF-områdene. Jordvern er et overordet mål. I tillegg er LNF-områdene viktig for landskapssituasjonen, for biologisk mangfold og rekreasjon (s.32). Planen omtaler tidligere vanskeligheter. Erfaringene tilsier at det i enkeltsakene er vanskelig å ivareta grønne verdier fordi dette ofte krever helhetsvurdering for et større område. Uten en helhetsvurdering kan ivaretakelse av grøntinteressene og uteoppholdsareal fort bli skjøvet over til naboen eller neste utbygger. Det er en fare at LNF-områdene får en uheldig utbygging gjennom tilfeldige og hyppige dispensasjoner, og det har gjennom lang tid vært tendenser til slik utvikling. … Det er viktig å presisere at loven setter krav om at det skal foreligge ”særlige grunner” for å gi dispensasjon (s. 33). I første punkt under viktige prinsipp i arealdelen vises det til at den vedtatte meldingen ”Strategier for en langsiktig byutvikling i Trondheim fram mot år 2030” innebærer at denne arealdelen vil bli en snuoperasjon i forhold til tidligere arealdeler - fra å bygge utover til å bygge innover. Angående utbygging det kunne bli strid om, ble det tidlig i planprosessen tatt direkte kontakt med utbyggere og grunneiere av områder som det hadde vært vist interesse for utbygging av, men som hadde vært i konflikt med gjeldende arealdel.

Kapittel 2

78

I planen omhandles kriterier for utvelgelse av nye utbyggingsområder, der det heter at ”Markaområdene er svært viktig i nærrekreasjonssammenheng. Og de blir enda viktigere når en stor del av utviklingen skal foregå som fortetting, med større press på de ledige arealene og grønne lungene i bebyggelsen. Vi har derfor ikke tatt med forslag til utbyggingsområder som ligger i markaområder” (s. 41). I dette planforslaget gjøres det endring i forhold til det tidligere planhierarkiet. Det heter at for at disse strategiske føringene skal gi den nødvendige styring, legger en seg nå på plan- og bygningslovens normale utgangspunkt - at ny arealdel gjelder foran eldre reguleringsplaner. Tidligere arealdel fastsatte i bestemmelsene at eldre reguleringsplaner opprettholdes, nå vil rettsvirkningen for eldre reguleringsplaner opphøre der det er motstrid med arealdelen (s. 10). Slik det er nå, og har vært en stund tilbake, så har noen reguleringsplaner vært gyldig tiltross for at de var i strid med kommuneplanens arealdel. Kommunen vedtok at reguleringsplanene da skulle gjelde foran. Dette var en spesialløsning som bl.a. beboere i Lianområdet har påpekt og spurt om den juridiske holdbarheten av. Det presiseres forskjellen mellom bestemmelser og retningslinjer. Kanskje kan dette bunne i et behov for at dette skal taes til etterretning Det heter at: Det er fastsatt bestemmelser med juridisk virkning der hvor dette er ønskelig og det er hjemmel for dette i henhold til plan- og bygningsloven. Øvrige intensjoner er lagt inn i retningslinjer som gjennom bystyrets behandling vedtas særskilt. Bare bestemmelsene er formelt hjemmelsgrunnlag for saksbehandling, men retningslinjene gir også klare føringer som forutsettes fulgt opp i saksbehandlingen (s. 35). Det er nytt i denne planen at kommunens boligpolitikk er byfortetting. Det er å anta at dette vil minske presset på markagrensene når det gjelder bebyggelse, og øke presset på grøntområdene i nærmiljøet som da får økt behov for en samlet forvaltning og en grønn kommunedelplan.

2.5.2 GRØNN KOMMUNEDELPLAN 2001 – 2012. HØRINGSUTKAST 24 SEPTEMBER 2001

Plan- og bygningsetaten. Grønnplan 1986 og Melding om grønnplan 1994 med bystyrevedtak 23.05.95 nevnes som grunnlaget for utarbeidelse av grønn kommunedelplan. Grønn kommunedelplans virkeområder er hele kommunen unntatt markaområdene og områder ut i sjø. I planen står det at den skal være en premiss for kommunens plan- og byggesaksbehandling etter plan- og bygningsloven, og at den skal være grunnlaget for utarbeiding av handlingsplaner for regulering, erverv og opparbeiding av grønne areal.


79

I planen sees det som en utfordring for fremtiden at det blir tatt vare på områder med god kvalitet for framtiden, samt å videreutvikle mindre gode områder til bedre områder for mennesker, planter og dyr. Grønn kommunedelplan vil bidra til å hindre økt tendens til fragmentering av større grønne arealer, minske underdekning på lekeplasser og på bolignære rekreasjonsmuligheter (s. 6). Det nevnes at det har vært interne samrådsprosesser der grønne verdier er avveid i forhold til ulike strategier for byutvikling. Grønn kommunedelplan er koordinert med arbeidet med kommuneplanens arealdel, og en rekke potensielle konflikter mellom framtidig utbygging og bevaring av grønnstruktur er forsøkt løst. Det neves også at det har vært et nært samarbeid i forhold til markaplanen slik at det er sammenheng mellom turveiene i marka og forslag til turveier i grønn kommunedelplan (s. 44). Når det gjelder planens juridiske status står det i forordet at grønn kommunedelplan er en juridisk bindende plan for grønnstruktur i Trondheim kommune med bestemmelser og retningslinjer for kommunal saksbehandling. Under juridisk vurdering, står det at byggeområde/grønnstruktur i kommuneplanens arealdel er en ”sekkekategori” som i eksisterende og framtidige reguleringsplaner vil omfatte både regulerte friområder, spesialområder, fellesarealer, og byggeområder til boliger med mer. De områdene der en ikke ønsker fortetting defineres som byggeområde / eksisterende og framtidig grønnstruktur. Det som her fastsettes juridisk er at det ikke tillates utbygging i disse områdene, altså en "frysing" av dagens ubebygde situasjon. Det vises anvendelse av plan- og bygningslovens § 20-4 første ledd og annet ledd. Eldre reguleringsplaner har ikke lenger rettsvirkning for byggetiltak i områder vist som byggeområde grønnstruktur. Det presiseres at arealbruken i reguleringsplaner fortsatt har rettsvirkning og at eiendomsstrukturen ikke påvirkes (s. 15). Denne planen gjelder for de grønne områdene utenfor markagrensa. I tillegg finnes det en plan for områdene innenfor markagrensa. Dette er en ny situasjon. Handlingsplan for friluftsliv av 1992 definerte sitt virkeområde som ”utenfor skigarden”. Det nære samsvaret mellom planene innenfor og utenfor markagrensa nevnes. Imidlertid er det bare den nye grønnplanen som har status som kommunedelplan. Kanskje har samarbeidet vært tettere mellom grønn kommunedelplan og kommuneplanensarealdel, siden boligbygging og infrastruktur er så vesentlig i den nå sistnevnte plan. Byggefortetting er kanskje en trend der kommuner i større grad vektlegger de økonomiske gevinster dette gir angående infrastruktur og service. At dette er en viktig faktor framkom under intervju. Selv om markaområdene har fått høyere status de siste tiår, så finnes det fortsatt bynære landbruksområder som kan bygges ut. Endret byggepolitikk og sterkere fokus på ikke økonomiske verdier synes å styrke markagrensa.

Kapittel 2

80

2.5.3 MARKAPLAN FOR TRONDHEIM KOMMUNE. VISJON - MÅL - RETNINGSLINJER.19.11.01. HØRINGSUTKAST

Trondheim kommune. Plan- og bygningsetaten. Markaplanen er en todelt plan, som inneholder en visjons- / og måldel, og en del som vil bestå av 12 forskjellige handlingsprogrammer. Markaplanen definerer seg å omfatte de arealer som befinner seg innafor Trondheim kommunes markagrense (den røde strek). Arealer som ligger utafor markagrensa, der det er mulig å drive friluftsliv, omfattes av andre kommunale eller fylkeskommunale planer som Grønn kommunedelplan og fylkeskommunens strandsoneplan (s. 9). Markaplanen definerer markagrensa, eller ”den røde strek” som grensa som i hovedsak skiller innmark fra utmark (s. 12). Selv om stordelen av dyrket mark ligger utenfor markagrensa, finner vi ca 5 km2 dyrket areal i markaområdene, vesentlig i Jonsvannstraktene (s. 17). Det fastslås at markagrensa i hovedsak er trukket slik at den sikrer markaområdenes yttergrenser, men at det likevel er behov for å gjennomgå markagrensa flere steder utfra at det er viktig at markagrensa i størst mulig grad går i skillet mellom utmark og innmark/boligområder eller er nærmere fastsatt iht til reguleringsplan. Markaplanen sier at markagrensa (”den røde strek”) ble formelt vedtatt av Trondheim bystyre den 12.12.1996, og at den er politisk bindende for kommunens forvaltning av arealene (s. 11). Den har en viktig funksjon som en formell og politisk sikring av markas størrelse og yttergrenser i et langt tidsperspektiv. Det heter i planen at med Trondheims begrensede markaområder er det viktig at områdene opprettholdes uten ytterlige reduksjoner i framtida. Særlig viktig er det å unngå inngrep i markaavgrensinga i nærområdene til bebyggelsen. Under planens mål og retningslinjer heter det at markagrensa bør gjennomgås for å sikre sammenhenger mellom markaområder og byområder. Det bør foretas mindre justeringer av markagrensa slik at den samsvarer med avklarte grenser mellom utbyggingsområder og marka, og for å sørge for at områder med boliger eller utbygginger ikke er innlemmet i marka der det ikke foreligger særlige grunner for det. Det utvikles samarbeid med nabokommunene for å sikre grenser for tilrettelegging og forvaltning av felles markaområder (s. 47). Friluftslivet er helt sentralt i markaplanen. Det fastslåes at Trondheim kommune har lite friluftsareal pr innbygger. Statens friluftsråd har gitt en norm for nødvendig friluftsareal på 1 - 1,5 dekar pr innbygger. Innenfor byens grenser vil tallet være nær 1,05 dekar pr innbygger i 2010. Om en bare rekner med de tradisjonelle friluftsområdene Bymarka og Strindamarka, blir dekningen bare 0,65 dekar pr innbygger.


81

Bymarka er det største markaområdet innafor kommunen når en regner areal som ikke er oppdelt av store gjennomgående veger eller innsjøer. På den andre sida er Bymarka klart avgrenset, det er ikke mulig å bevege seg inn i tilgrensende markaområder uten å passere hovedveger, jordbruksområder eller tettbebyggelse (s. 27). Knapt 80 000 innbyggere bor vest for Nideelva, noe over 70 000 bor øst for elva, samlet er derfor befolkningsfordelingen nokså lik på de to ”hoveddelene” av byen. Følgende konstanteres i høringsutkastet: ”Geitfjellområdet ble administrativt vernet ved vedtak i Trondheim formannskap i 1965. Formålet med vernet var å ta vare på Geitfjellplatåets grønne uberørte struktur” (s. 40). ”Nedslagsfeltene for drikkevatn utgjør likevel det største arealet med restriksjoner, hele 72 km2 eller nesten 40% av byens markaareal” (s. 30). I markaplanen er det foretatt en soneinndeling av marka med tanke på bruk og forvaltning. Dettte ble gjennomført allerede i Arbeidsprogram for turområdene i 1975, og også brukt i Handlingsplanen fra 1992 der marka var delt i fire soner. Soneprinsippet forutsettes videreført, antall soner foreslåes redusert til tre: Nærsone, mellomsone, kjernesone (s. 42). Markaplanen setter opp en liste over hva som ansees for å være de 10 viktigste utfordringene for markaforvaltningen i Trondheim de kommende 20 år. De tre øverste punktene er 1.) Å sikre markaområdene mot inngrep, utbygging eller gradvis forringelse. 2.) Å forvalte markaområdene slik at det biologiske mangfold sikres. 3.) Å registrere og forvalte kulturminnene og kulturlandskapet (s. 45). I planen står det at for friluftslivet er det svært viktig at utbyggingsarealene blir lagt utafor markagrensa. I henhold til bystyrets behandling av kommuneplanens arealdel høsten 2000 vil markaområdene ikke bli presset da det ble vedtatt å fortette i bebygde områder. Men problemene kommer ikke bare utenfra, ”marka” spises opp innenfra. Det pekes på at bolig- og hyttebebyggelse i markaområdene forekommer i betydelig grad. Fra en situasjon med relativt spredt bolig- og hyttebebyggelse i Lianområdet, og enkelte konsentrasjoner av hytter i et tjuetall andre steder i markaområdene, har det de siste tiårene skjedd en kraftig økning av tallet på boliger ved bruksendringer av hyttene (s. 20). Et annen problem som påpekes er at inne i marka har nybygging og utbedring av veger i markaområdene sammen med større utbredelse av biler egna for terrengkjøring, har ført til betydelig økning av biltrafikken på vegene i markaområdene. Det synes å være svært vanskelig å gjennomføre en streng praksis for kjøring selv på veger som er sperret med bom.

Kapittel 2

82

For å sikre en god og målrettet videreutvikling av veg-, sti- og løypesystemet, er det sterkt behov for en sti- og løypeplan (s. 35). Markaplanen foreslår at det bør vurderes å opprettes et ”markaråd”, der natur- og miljøorganisasjoner, friluftslivorganisasjoner, idrettsorganisasjoner, organisasjoner for bl.a. heste- og hundeaktiviteter, jakt og fiske, historielag og grunneiere kan delta. Rådet skal i prinsippet ha samme posisjon som Idrettsrådet har for idretten i kommunen. Oppgaver vil kunne være bl a å uttale seg og gi kommunen råd i saker som angår marka og bruken av marka (s. 23). Kommunens samlede markaforvaltning skal utøves i nært samarbeid med ideelle organisasjoner og grunneierorganisasjoner i en gjensidig dialog. Markaplanen viderefører flerbruksperspektivet fra Handlingsplan for friluftsliv, men altså innenfor markagrensa.


83

2.6 INTERVJUER Nedenfor presenteres noen av svarene fra de fire nøkkelinformantene som ble intervjuet. Svarene er plukket blant de svar som informantene ga. Det er svar som en eller flere informanter har gitt, men de dekker ikke nødvendigvis svarene fra alle informantene. Jeg har foretatt en gruppering av svarene innenfor de 3 delproblemstillingene.

2.6.1 HVILKE VERDIER SKAL MARKAGRENSA VERNE, OG HVILKE TRUSLER

SKAL DEN VERNE MOT?

Informantene ble spurt om hvilke verdier markagrensa skal verne, og ga svar som: - Den skal verne utfartsområdet for Trondheims beboere. - Rekreasjonsverdier, kulturlandskap, biologiske verdier. - Verne skog og villmarksnaturen slik at opplevelsesrikdommen bevares og det kan

tilbys et spennende og variert rekreasjonsområde. - Verne naturgrunnlaget for landbruksdrift, naturvern og genetisk mangfold.

Informantene ble spurt om det finnes konflikter mellom de grønne verdiene, og ga svar som:

- Tømmer har økonomisk verdi og kan komme i konflikt med rekreasjonsverdier. - Det kan være konflikter mellom ferdsel og biologisk mangfold. Det kan være et

motsetningsforhold mellom idrettsaktiviteter og naturopplevelse. - Forstyrrelse av dyreliv kan være et problem.

Informantene ble spurt om det har vært noen historisk endring i synet på hva som skal vernes og hva det skal vernes mot, og ga svar som:

- Biologisk mangfold vektlegges mer nå. - Det er blitt mer aksept for at det gjøres arbeid som preparering av stier for å unngå

terrengslitasje.

2.6.2 HVILKE PRAKTISKE PROBLEMER OG UTFORDRINGER ER DET MED

MARKAGRENSA?

Informantene ble spurt om hvilke praktiske utfordringer det var med markagrensa. Informanter sier at det bør være klare kriterier for markagrensa sin utforming. Det opplyses at et team nå skal jobbe med kriterier for markagrensa. Mens innmark og utmark før har vært et viktig kriterium, vektlegges nå i større grad overordnede landskapstrekk som korridorer for friluftsliv og biologisk mangfold, samt gode landskapsrom. Det ble også opplyst at grensen nå skal fastsettes mer nøyaktig i et GIS-system (Geografisk- informasjons-system). Noen

Kapittel 2

84

steder dreier dette seg om endringer på mikronivå, andre steder må grensen diskuteres i forhold til større landskapsrom. Det ble også sagt at det er et praktisk problem at grensen er for grovt tegnet, dette bl.a. utfra forholdet til grunneierne (privatrettslige forhold). Felles forståelse, håndheving og saksbehandling både innen byråkratiet og politisk, er utfordringer som nevnes. Informantene ble spurt om hvilken pressgrupper og interessegrupper som presset på den røde strek og ga svar som:

- Trondheim kommunes byggepolitikk. - Tunge private utbyggingsprosjekt har ført til at markagrensa er blitt justert i deres

favør. - Hus og hyttebygging på Lian.

2.6.3 HVORDAN HAR DEN RØDE STREK LEGITIMITET JURIDISK, POLITISK OG

FORVALTNINGSMESSIG?

- Arealdelen har juridisk virkning, men markagrensa er ingen juridisk grense. - Den juridiske virkningen ligger i hvordan saker behandles. - Den lever på ”goodwill” og vilje til å ivareta den, der politisk vilje er viktig. - Grensen er legitimitet som et politisk vedtak i kommuneplanens arealdel, og får

juridisk virkning utfra hvordan saker behandles. Legitimiteten ligger i kommuneplanen.

- En informant fortalte at det er snakk om å tilbakeføre myndigheten til å behandle dispensasjonssaker i marka (som nå tilligger bystyret i § 3 i kommuneplanens arealdel 1995) til administrasjonen.

Under arbeidet med oppgaven synes jeg å kunne spore forskjellig syn , både i dokumenter og hos personer jeg snakket med, på hvordan markagrensa er forankret. Det gjelder i hvor sterk grad markagrensa støtter seg på henholdsvis administrativ praksis, politiske vedtak, og er hjemlet i lovverket som en grense byen skal ha. Informantene ble spurt om forholdet markagrensa som visjon og som planverktøy, og ga svar som:

- Markagrensa er et klart og tydelig vedtak. - Markagrensa er viktigst som en politisk betont grense eller som et signal.


85

2.7 DISKUSJON Dette kapitlet er en diskusjon av forhold som er fremkommet i dokumenter og intervjuer. Hovedvekten legges på dokumentene. Diskusjonskapitlet er tredelt etter de 3 delproblem-stillingene.

2.7.1 HVILKE VERDIER SKAL MARKAGRENSA VERNE, OG HVILKE VERDIER

SKAL DEN VERNE MOT?

Vern oppstår ikke i et vakuum. Man må være bevisst at det er ting som har verdi (enten for oss, eller i seg selv), og at det er ting som truer eller kan komme til å utgjøre en trussel. Disse forhold henger sammen, og utgjør to sider av vernetanken. Dette kan være forhold inne i marka (eks. ”evighetsskog”), og det kan være forhold utenfor (eks. byggepolitikk). Folk ser forskjellige verdier i marka både når det gjelder økonomiske- og ikke økonomiske verdier. Det kan sees flere ikke økonomiske verdier, og de forskjellige interessegruppene kan her komme i motsetningsforhold til hverandre. Verdiene gir markagrensa grunner til å eksistere, og synet på verdiene innvirker på hvor grensen skal legges. Det er sammenfallende både i dokumenter og intervju at markagrensa skal verne både rekreasjonsverdier for befolkningen og verne om det biologisk mangfold. Noen livsformer er sårbare for forstyrrelser som tråkk eller støy. Det fremkom både i dokumenter og intervjuer at det kunne være konflikter mellom marka som kilde til naturopplevelser og marka som kilde til fysisk aktiviteter som sykling og skiløping. Marka kan gi både naturopplevelser og bedre fysisk form til samme person, men folk vektlegger verdiene forskjellig. Det fremkommer både i dokumenter og intervju at det kan være konflikter angående forskjellige fysiske aktiviteter. En informant nevnte forholdet mellom skiløpere og riding eller kjøring med hest. Motstridende syn på marka som rekreasjonsområde og marka som næring kan vi særlig finne når det gjelder hvor intensiv skogsdriften skal være med hogstflater, markberedning og skogsbilveier. Intervjuer og nyere dokumenter vektlegger at ikke-økonomiske verdier skal prioriteres fremfor økonomiske verdier. Markagrensa nevnes både i dokumenter og intervjuer som et virkemiddel med det formål at den skal demme opp for at bebyggelse og anlegg ”spiser seg” innover i marka. Den tjener som en sperre mot å gi tillatelse til ny bebyggelse og nye anlegg i marka. Det fremkommer både i dokumenter og intervjuer at denne sperren ikke har vært totalt effektiv. Forholdene på Lian nevnes som et eksempel.

Kapittel 2

86

2.7.2 HVILKE PRAKTISKE PROBLEMER OG UTFORDRINGER ER DET MED

SELVE MARKAGRENSA?

Utformingen og håndheving av markagrensa er av betydning. Utforming av grensa har betydning utfra i hvor stor grad den oppfattes som solid og rettferdig. I hvor stor grad markagrensa er konsekvent lagt etter klare kriterier har betydning når det gjelder en konsekvent saksbehandling og fysisk handhevelse av markagrensa. Det er også av betydning hvor nøyaktig grensa er satt på kartet. Det er forskjell mellom å tegne med bred penn på et kart i målestokk 1:30 000 og en nøyaktig koordinatfesting. Det fremkommer både i dokumenter og intervju at det enkelte steder vil være en fordel om markagrensa hadde vært mer nøyaktig koordinatfestet. En nøyaktig grense levner ingen tvil om et bygg er satt opp innenfor grensen. Det fremkommer både i dokumenter og intervju at grensen flyttes når kommuneplanene rulleres. Hensikten med rullering av planer er som nevnt at samfunnet må være åpent for nye interesser og behov. Endringer i boligbyggepolitikk, infrastruktur og verdien av landbruk og natur er faktorer som har ført til flytting av markagrensa. Under intervju møtte jeg begrepet ”den røde strikk” og det syn at hyppig flytting av markagrensa kunne bidra til å skape tvil om sikkerheten av byggeforbudet, alternativt muligheten for å bygge, i et område over lenger tid. Det er uheldig om utbyggingsinteresser og verneinteresser ikke kan slå seg helt til ro angående områder som ligger nær markagrensa. Handhevelsen av markagrensa har vært og er problematisk i enkelte områder. I dokumenter og intervju nevnes spesielt Lian-området som et problemområde med ombygginger fra hytte til hus og nybygging. Kommunen har forsøkt å rydde opp her, men det er ikke så enkelt da forholdene har en lang forhistorie og etter hvert er blitt meget komplisert. Det at der ennå ikke er ryddet opp i den ulovlige byggeaktiviteten på Lian kan lede folk til å tro at de kan vinne frem med ulovlig boligbygging innenfor markagrensa.

2.7.3 HVORDAN HAR DEN RØDE STREK LEGITIMITET JURIDISK, POLITISK OG

FORVALTNINGSMESSIG?

Hvordan markagrensa benevnes sier noe om den oppfattes. Eksempler fra planer er: ”rød strek”, ”markagrensa”, ”gjeldene markagrense”, ”den såkalte markagrensa”. Jeg har også møtt begrepet ”den røde strikk”. Begrepene markagrensa og den røde strek gir inntrykk av å betegne en solid og fast grense. Til sammenlikning kan begrepene ”den såkalte markagrense” og ”den røde strikk” gi inntrykk av at grensen er mindre solid fundamentert og mindre respektert. De to første begrepene tilkjenner markagrensa høyere status enn hva de to sistnevnte gjør.


87

Status henger bl.a. sammen med i hvor stor grad markagrensa kan støtte seg juridisk på en lovhjemmel når det gjelder handhevelse. Status henger også sammen med i hvor stor grad markagrensa oppfattes som en nødvendig vernelinje sett i forhold til det som skal vernes inne i marka og presset utenfra. Status henger videre sammen hvordan det er med utførelsen og den praktiske handhevelsen av markagrensa i felt, og inntrykket av om markagrensa fyller sin tiltenkte funksjon og oppfattes som et klart begrep. Det er også et spørsmål om i hvor stor grad flyttinger av markagrensa innvirker på synet på den som et solid vern om markas verdier. En informant sier at markagrensen har legitimitet som et politisk vedtak i kommuneplanens arealdel, og får juridisk virkning utfra hvordan saker behandles. Det fremkommer i dokumenter at saksbehandlingen har vært lite konsekvent i enkelte områder. Lian-området nevnes spesielt. Dette kan sees som årsaken til at myndigheten til å behandle dispensasjonssøknader angående bebyggelse og anlegg innenfor markagrensa ble tillagt bystyret i Kommuneplanens arealdel 1995 § 3. Ifølge en informant er det snakk om å tilbakeføre denne retten til å behandle dispensasjonssøknader til administrasjonen. Det fremkom i intervju at markagrensa lever på viljen til å ta vare på den og at politisk vilje til dette er viktig.

Kapittel 2

88

2.8 KONKLUSJON Når det gjelder spørsmålet om hvor sterkt markagrensa står, så er inntrykket at markagrensa synes å få en stadig sterkere status i planene. En egen markaplan er laget, som riktignok ikke vil få kommuneplanstatus slik som Grønn kommunedelplan. Markagrensa er fortsatt en vernegrense mot at bebyggelse skal spre seg innover i marka. En økende fokusering i samfunnet på ikke økonomiske natur- og miljøverdier, og en større uttalt bevissthet om verdier som naturopplevelse, biologisk mangfold og naturens egenverdi, synes å kunne spores i formuleringene i planene. Det synes å være en økende vektlegging av biologisk mangfold og naturens egenverdi i tillegg til synet på marka som en kilde til friluftsliv og rekreasjon. Dette fremkommer både i dokumentene og i intervju. Når det gjelder praktiske problemer og utfordringer med markagrensa så pekes det både i dokumenter og intervjuer på at det at er viktig at den blir nøyaktig koordinatfestet og lagt etter klare kriterier og særlig det at saksbehandlingen når det gjelder bygg og anlegg er konsekvent. Markagrensa har vært flyttet inn i marka etter press fra utbyggere og den har vært flyttet både ut og inn etter forholdet innmark og utmark. Et svært uheldig forhold er at marka "spises opp" innenfra som for eksempel ved Lian. Den kommende byggepolitikken i Trondheim er fortetting, noe som innebærer mindre press fra utbyggere. Skal grensen ha en funksjon så må den overholdes. Siste spørsmål i intervjuet var om markagrensa har en framtid. Svarene her var positive. Min konklusjon er også at markagrensa har en fremtid.


89

LITTERATURLISTE

Jensen, Chr. L. & Hole, Ivar. 1958. Friluftsloven av 28. juni 1957. Aschehoug forlag. Jones, Michael. 1999. Landskapsverdier som konfliktpunkt i planleggingen. Eksempler fra Trondheim. Landskapet vi lever i. Festskrift til Magne Bruun (red. Mette Engen m.fl.), Norsk arkitekturforlag, 168 – 203. Myhre, Gaute og Bertelsen, Hans Kristian. 1981. Bymarka - Trondheims storstue i tekst og bilder. Nidaros forlag, Trondheim. Trondheim kommune. 1994. Forslag til revidert markagrense. Trondheim kommune, Byplankontoret avdeling byutvikling 14.02.94, rapport nr. BU 94/09. Trondheim kommune. 2000. Evaluering av Handlingsplan for friluftsliv – 1992. Trondheim kommune, Byplankontoret mars 2000. Trondheim kommune. 2001. Grønn kommunedelplan 2001-2012, beskrivelse. Høringsutkast. Trondheim kommune, Plan- og bygningsetaten 24. september 2001. Trondheim kommune. 1992. Handlingsplan for friluftsliv. Trondheim kommune, avd. KKF Skog- og friluftsseksjonen. Trondheim kommune. 1995. Kommuneplanens arealdel. Trondheim kommune. 2001. Kommuneplanens arealdel 2001-2012. Høringsutkast. Trondheim kommune, Plan- og bygningsenheten 24. september 2001. Trondheim kommune. 2001. Markaplan for Trondheim kommune. Høringsutkast. Trondheim kommune, Plan- og bygningsenheten 19.11.2001. Trondheim kommune. 1995. Melding om grønnplan. Trondheim kommune, Byplankontoret rapport nr. BU 95/01 1995.

Kapittel 2

90

HOVEDINFORMANTER (SOM BLE INTERVJUET)

Kommuneplansjef Jon Hoem. Trondheim kommune Spesialkonsulent Eirik Lind. Sør-Trøndelag fylkeskommune Overarkitekt Håkon Skagen. Plan- og bygningsenheten, Trondheim kommune. Skogforvalter Ole Johan Sætre. Landbrukskontoret, Trondheim kommune.


91

VEDLEGG

INTERVJUGUIDE

1) Hva er ”den røde strek”/markagrensa? 2) Hva er de viktigste milepæler i historien til markagrensa? 3) Hvor er de viktigste steder markagrensa står nedfelt i dokumenter? Årstall og hendelse. 4) Kan det finnes motsetninger mellom disse dokumentene?

Hvilke status har de som planinstrument? 5) Hva er lov innenfor, og hva er lov utenfor markagrensa? 6) Hvilke verdier skal markagrensa verne? 7) Finnes det konflikter mellom de grønne verdiene? 8) Har det vært noen endring historisk i synet på hva vi skal verne og verne mot? 9) Hvordan er forholdet mellom den røde strek som visjon og som planverktøy? 10) Hvilke utfordringer er det i den praktiske anvendelsen av markagrensa? 11) Har utvikling av lovverktøy og eller endret praktisering av lovverktøy hatt innvirkning på

den røde strek som visjon og som virkemiddel? 12) Hvordan har den røde strek legitimitet?

(Er det mest som et mål, gjennom praksis, eller ved hjemmel i lov?) 13) Hvilke interessegrupper og pressgrupper presser på i utformingen av markagrensa? 14) Hvilke forhold har ført til eller vil kunne føre til flytting av den røde streken? (I stor og

liten skala). 15) Hva er den største utfordringen i forhold til å håndheve den røde strek overfor andre?

Kapittel 2

92

16) Hvor tydelige og hvor konsekvente er signalene fra politikerne til administrasjonen? 17) Hvor tydelige og hvor konsekvente er signalene fra fylkesnivået til administrasjonen? 18) Hva er det mest gledelige når det gjelder den røde strek? 19) Hva er det mest triste når det gjelder den røde sterk? 20) Hvordan kan den røde strek bli bedre? 21) Har den røde strek noen fremtid?

(Hva er det i såfall som avgjør det?)

93

3 FRA PLAN TIL VIRKELIGHET

SVGEO323

ØVING I LANDSKAP OG PLANLEGGING

HØSTEN 2001

”FRA PLAN TIL VIRKELIGHET”

Av: Ine Cecilie M. Olsen Lena Skjølås Randi Storeng

Helene K. Tolstad.

Kapittel 3

94

Fra plan til virkelighet

95

FORORD

Vi vil innledningsvis takke de som har bistått oss i denne oppgaven. Det gjelder først og fremst våre fire informanter; Håkon Skagen, Ole Johan Sætre, Geir Otto Berg og Bente Haugrønning. Ved hjelp av deres innsats har vi fått klarhet og innsikt i saken fra flere hold.

Kapittel 3

96


97

INNHOLD

3.1 Innledning...............................................................................................................99

3.1.1 Problemstilling ............................................................................................100 3.2 Teoretisk bakgrunn...............................................................................................101

3.2.1 Reguleringsplanen for Lian/Kystadmarka – hva er saken?.........................101 3.2.2 Historikk om Lian/Vådan ............................................................................103 3.2.3 Landskapsteori.............................................................................................104 3.2.4 Byråkratiet ...................................................................................................106 3.2.5 Behov for planer og planlegging .................................................................108 3.2.6 Makt i beslutningsprosessen........................................................................110

3.3 Metode..................................................................................................................112 3.3.1 Metodekritikk ..............................................................................................113

3.4 Resultater..............................................................................................................115 3.4.1 Hva har akjedd med kulturlandskapet i Lian/Vådan-området?...................115 3.4.2 Hvordan har forvaltningspraksis og bruken av makt påvirket landskapet i

Lian/Vådan-området? ..................................................................................118 3.4.3 Hvordan ”rydde opp” i problemene som har oppstått i området med tanke på

ut- og ombyggingen og kommunens håndtering av den? Aktuelle planleggingstiltak ........................................................................................122

3.5 Avslutning ............................................................................................................126

VEDLEGGLISTE:

Vedlegg 1 - Kart over Lian/Vådan-området Vedlegg 2-5 - Intervjuguider Vedlegg 6 - Reguleringsplan

Kapittel 3

98


99

3.1 INNLEDNING Kampen om ressursene øker og dette fører til behovet for en sterkere regulering og planlegging av landskapene vi lever i. Kommuneplanleggingen skal være et praktisk og fleksibelt redskap til å møte dette spennet i utfordringer i et konstruktivt samspill mellom myndigheter, næringsliv, organisasjoner, grupper og enkeltpersoner. Mange miljøkvaliteter og miljøproblemer henger nøye sammen med måten vi disponerer våre arealer på. Arealplanlegging etter plan- og bygningsloven er derfor ett av de mest sentrale virkemidlene i miljøvernpolitikken. Det er spesielt to trekk ved dagens planleggingspraksis som representerer en arealpolitisk utfordring i forhold til miljøet: Det ene er bit-for-bit utbyggingen, som oppstår når summen av mange små inngrep over tid gir uakseptable skader på miljøet. Dette er en fare spesielt for biologisk mangfold, kulturminner, grøntstruktur i byene, jordbruksareal rundt de store byene og for friluftsliv. Det andre er effekten av store etableringer. Slike store utbygginger legger føringer for samfunnsutviklingen og transportløsninger i lang tid fremover, og må derfor undergis en grundig vurdering i en tidlig fase før planleggingen har kommet for langt og utbygging finner sted. Vi vet at mange planer ikke blir gjennomført slik de en gang ble vedtatt. Vi vet også at det gis mange dispensasjoner fra planer. Dispensasjoner gis særlig i områder av interesse for naturvern og friluftsliv der også utbyggingspresset er stort. Dispensasjonspraksisen kan over tid føre til at det vedtatte utbyggingsmønsteret i en plan undergraves. Utvikler det seg slik, er det bedre å ta hele planen opp til revisjon. Store utbygginger har ofte store konsekvenser, men det er summen av de små inngrep som over tid vil avgjøre om vi klarer å bevare grunnlaget for biologisk produksjon og det biologiske mangfoldet. Sammenhengen mellom kunnskap om naturforhold og arealdisponering vil derfor bli viktig i dette arbeidet. Dette forutsetter at politikken er basert på klare og operative mål, langsiktig planlegging og et solid faglig beslutningsgrunnlag. De store faglige og metodiske problemene som er forbundet med å skaffe kunnskap om hvordan samfunnsutviklingen påvirker mangfoldet, tilsier dessuten at ”føre var”-prinsippet må legges til grunn for arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet. Den nære sammenhengen mellom bevaring og arealforvaltningen, innebærer at denne oppgaven først og fremst må ha sin basis i kommunene. Staten har et særlig ansvar for å

Kapittel 3

100

tilrettelegge for dette arbeidet i kommunene, og for å påse at funksjonsfordeling og prosedyrer for samhandling mellom stat og kommune er hensiktsmessige. Staten må bidra til at lovverket, samordning mellom ulike lover og praktisering av lovverket er egnet som redskap for å drive helhetlig og samordnet ressursforvaltning. Kommuneplanleggingen skal være langsiktig og sektorovergripende. Den skal avveie bruk og vern av arealer og ressurser samt involvere befolkningen og ulike interessegrupper. Samtidig skal den være handlingsrettet. Dette skal foretaes ut fra de økonomiske rammebetingelser som gjelder.


Vi har valgt følgende hovedproblemstilling for vår oppgave:

• Hva har skjedd med kulturlandskapet i Lian/Vådan–området de siste tjue årene? For å utdype problemstillingen har vi valgt to delproblemstillinger som lyder som følger:

• Hvordan har forvaltningspraksis og bruken av makt påvirket landskapet i Lian/

Vådan-området? og

• Hvordan ”rydde opp” i problemene som har oppstått i området med tanke på ut- og ombyggingen og kommunens håndtering av den? Aktuelle planleggingstiltak.

For å belyse dette har vi valgt å først se på utviklingen på Lian historisk, hvordan Lian har vokst frem og hvordan det er der i dag. Vi har prøvd å gjort rede for landskapsbegrepet og hva det innebærer. Videre har vi sett teoretisk på hvordan kommunen skal fungerer i plansaker, og hva dens oppgaver er. For å finne ut om plan henger sammen med virkelighet har vi valgt å gå til dokumenter og informanter for å se om lover og regler er praktisert og til slutt prøvd å finne ut av hvordan fremtiden kan komme til å bli på Lian/Vådan. Dette siste er vanskelig å anta slik som saken nå ligger, men vi vil her både se på politiske mål, kommunens - og beboerne på Lian sine ønsker. Beboerne på Lian/Vådan blir gjennom dokumentet omtalt under Lian velforening (Lian Vel ) som er en interesseorganisasjon for innbyggerne som har engasjert seg og vært delaktig i saken, og som representerer 95% av befolkningen i området.


101

3.2 TEORETISK BAKGRUNN I den teoretiske delen har vi tatt for oss det vi syntes var mest relevant for å belyse bakgrunnen til våre problemstillinger, og som vi hadde som bakgrunnsinformasjon da vi foretok våre intervjuer. Vi har gjort rede for hva den aktuelle saken vi tok utgangspunkt i dreide seg om, beskrevet den historiske bakgrunnen, gjort rede for forvaltningssystemet, byråkratiet og bruken av makt og forsøkt å utrede for det komplekse begrepet landskap.

3.2.1 REGULERINGSPLANEN FOR LIAN/KYSTADMARKA – HVA ER SAKEN?

Reguleringsplan R 185, som gjelder for Lian og Kystadområdet, ble vedtatt i bystyret den 26.01.84 og stadfestet av fylkesmannen i Sør-Trøndelag den 18.02.85 (Revisjon og resultatkontroll 2001). Det framgår av forarbeidene til planen (saksframlegget til bystyrebehandlingen 26.01.84) at hovedformålet med planen var å begrense antall boliger av hensyn til friluftsinteressene, trafikkbelastningen og det totale kloakkutslipp i området. Videre framgår det av bystyresak 94/00 at planen av hensyn til frilufts- og grøntinteressene i området legger strenge restriksjoner på økt utbygging og økt permanent bosetting i området. Arealet skal sikres for rekreasjon og friluftsliv. Når det gjelder boliger og fritidsbebyggelse er de mest sentrale bestemmelsene i planen følgende (her må vedlagte reguleringsplan leses samtidig, vedlegg 6, samt kart over området, vedlegg 1): §3 Bestemmelser om boliger …Økning i antall boligenheter/ leiligheter kan ikke tillates. Markering av bebyggelse som inngår i planen viser den maksimale utnyttingsgrad for golvareal for boliger på tomtene. Det kan dog tillates mindre utvidelser av små boliger, slik at de kan fungere tilfredsstillende som bolig. §4 bestemmelser for hytteområder og foreningshytter. …Ved ombygging eller gjenoppbygging kan hytta ikke ha større golvareal enn eksisterende bygg. Når det gjelder dispensasjon fra planbestemmelsene følger det av §15 bokstav G at: ”Når særlige grunner tilsier det, kan bygningsrådet godkjenne mindre vesentlige unntak fra

disse bestemmelser innenfor rammen av Bygningsloven og Bygningsvedtektene for Trondheim

Kommune.”

Kapittel 3

102

I Pbl § 7 står det: ”Når særlige grunner foreligger, kan kommunen, dersom ikke annet er fastsatt i

vedkommende bestemmelse, etter søknad gi varig eller midlertidig dispensasjon fra

bestemmelser i denne lov, vedtak eller forskrift. Myndigheten til å gjøre vedtak om

dispensasjon fra arealdel til kommuneplan, reguleringsplan og bebyggelsesplan, er med

mindre annet er bestemt i vedkommende plan, lagt til det faste utvalget for plansaker etter

denne lovs §9-1.”

Dette betyr at dispensasjonsvurderingen skal foregå ved at det først tas stilling til om det foreligger særlige grunner, og deretter er det opp til forvaltningens frie skjønn å avgjøre om det skal dispenseres. Ingen har krav på å få dispensasjon. Mindre vesentlige reguleringsendringer følger etter av Pbl § 28. Praksis i kommunen er også å følge den såkalte ”Liannormen”. Den ”sier” ”hytter skal etter eventuelle tilbygg/påbygg ikke overskride 50 m2” og videre ”boliger skal etter eventuelle tilbygg/påbygg ikke overskride 120m2”.

3.2.1.1 Revisjon og resultatkontroll

Etter forespørsel fra bystyret ba kontrollkomiteen Revisjon og resultatkontroll om å gjennomføre en kartlegging av årsakene til utviklingen innenfor området for reguleringsplanen for Lian og Kystadmarka, stadfestet 18.02.85. Tidsperioden de tok for seg var 1985 til 2000. De skulle også frembringe en oversikt over de politiske og administrative vedtakene som er fattet i perioden (Trondheim kommune 2001). Bakgrunnen for revisjonen er bystyrets vedtak i sak 94/00 ”Markaområdene i Trondheim kommune - brudd på Plan og bygningslovens bestemmelser, orienteringssak”. Her slo bystyret fast at reguleringsplanen la et godt grunnlag for en fastere administrativ og politisk praksis i området og at den situasjon området befinner seg i, bekrefter at planen ikke er fulgt verken gjennom politisk praksis eller gjennom delegerte, administrative vedtak (ibid). Revisjonen har undersøkt i hvilken grad de politiske og administrative vedtakene som er fattet er i strid med planen og om det er rett kommunal instans som har fattet vedtakene. Forvaltningsrevisjonen omhandler tilnærmet alle vedtak som er fattet innenfor planområdet fra planen ble stadfestet i 1985 og ut 2000. Videre på spørsmål om det var rett organ i kommunen som hadde truffet vedtakene viste det seg av deres funn at all forberedende klagebehandling hadde foregått i bygningsrådet som er


103

delegert denne myndigheten. Men signalene som kom fra bygningsrådet gjennom behandling kunne ikke sies å ha vært entydige (Revisjon og resultatkontroll 2001). Det nye for perioden etter 21.06.95 er at bestemmelsene i kommuneplanens arealdel §3 gjøres gjeldene for saker innefor planområdet: ”Innafor Markagrensa skal saker som ikke er i samsvar med arealbruken i kommuneplan eller reguleringsplan legges fram for Bystyret til avgjørelse” (ibid). Revisjon og resultatkontrollkomiteen (2001) kom fram til følgende i sin rapport: Det var i stor grad blitt dispensert, både administrativt og politisk, fra planen, dispensasjonene er gjennomgående dårlig begrunnet og det var gitt tillatelser som forutsetter dispensasjon fra planen uten at det er dispensert. Kort oppsummert fant de at bygningsrådet hadde vært lite entydig ved behandling av enkeltsaker i den forberedene klagebehandling og for øvrig ved behandling av enkeltsaker. Deres konklusjon var at bygningsrådet må ta hovedansvaret for at det er gitt mange tillatelser som må kunne sies å være i strid med intensjonenen med reguleringsplanen.

3.2.2 HISTORIKK OM LIAN/VÅDAN

Som en bakgrunn for å delvis forstå utviklingen av landskapet Lian/Vådan er det ansett som relevant å si noe om historien. Man kan bruke historie som en forklaring for nåtidens situasjon. I Trondheim som helhet har man kunnet se at det er en nær sammenheng mellom endringer i bo- og bebyggelsesmønsteret og utviklingen av transportmidlene (Kirkhusmo, 1997). Dette er også tilfelle ved området Lian/Vådan som er i vår interesse. Fra slutten av 1800 tallet ble områder i Bymarka, som også Lian/Vådan er en del av, tatt i bruk til ulike aktiviteter. De ideologiske strømningene på den tiden fremhevet verdien av fysisk fostring (ibid). Dette medførte at friluftslivet fikk større bredde og dertil flere mennesker som oppholdt seg i Bymarka. Utfarten tok nye veier etter at Gråkallbanen nådde Lian i 1933, noe som gjorde at man kunne starte skituren her. Med utbyggingen av Gråkallbanen som begynte i 1924 kan man se tydelig hvor nær sammenheng det var mellom utbyggingen av kommunikasjonsnettet og boligreisningen. Etablering av en ny trikkelinje påvirket byplan- og bebyggelsesmønsteret (ibid). Selskapet A/S Gråkallbanen ble stiftet i 1916 (Bratberg, 1996). Stiftelsen av dette selskapet hadde i utgangspunktet et dobbelt formål: Nemlig det å anlegge en forstadsbane i Bymarka for å skaffe en bedre kommunikasjonsforbindelse for nye boligområder på Byåsen og åpne opp markaområdene for friluftsliv og turisme. Selskapet satte seg som mål å skaffe seg lønnsomhet og trafikkgrunnlag ved å kjøpe, selge og bortleie eiendommer langs trikke traseen. Folk måtte stimuleres til å kjøpe tomt, bygge hus, og bli passasjer (Kirkhusmo, 1997). Dette har vært en viktig

Kapittel 3

104

bidragsfaktor til hvorfor området Lian/Vådan har utviklet seg i den retningen som det har gjort. Bymarka har i lang tid vært populær for utfart og et populært område å ha hytte i. I 1930-åra var det flere arbeidsfolk som fikk satt opp enkle hytter i Bymarka. I mellomkrigstiden var det mange som fikk tilgang til en lagshytte eller til en egen hytte i Bymarka. Disse hyttene var som regel enkle, og de ble reist ved dugnad. Dette kan sees som en bakgrunn for hyttene i Bymarka, og hvorfor da folk tilbrakte mer og mer tid i marka. Denne ”atferden” var noe som ble overført fra generasjon til generasjon, hvor det til slutt ble en type tradisjon å tilbringe mye tid i Bymarka. Tilgangen på byggeklare arealer var bl.a. i mellomkrigstiden begrenset innenfor grensene av den gamle byen, noe som medførte at man måtte søke nye veier ved husbygging og søke utover ”landsbygda” (ibid). Det vanlige mønster ved utbyggingen av nye boområder var at først kom husene og menneskene, og dermed oppstod det et transportbehov som krevde sporvei eller buss. Ved anlegget av Gråkallbanen var prosessen den motsatte. Først kom banen som førte til et utbyggingsmønster som ledet mye av byutviklingen sørvestover etter hvert som områdene langs banen ble tettet igjen ved ny bebyggelse (ibid). Alt tatt i betraktning kan man si at Gråkallbanen var en bestemmende faktor i utviklingen Lian/Vådan-området. Og dette kan sees som en bakgrunn for den type utvikling man har fått i området og hvorfor området i dag og opp gjennom åra har blitt så populært som det er, ikke bare som rekreasjonslandskap, men også hvor folk bor og har sitt daglige virke.

3.2.3 LANDSKAPSTEORI

Landskapsbegrepet er svært komplekst og det er vanskelig å finne én definisjon. Begrepet referer til våre fysiske omgivelser, og menneskers forhold til omgivelsene. Alt vi ser rundt oss er landskap, det være seg et bylandskap, et industrilandskap, et jordbrukslandskap et fjellandskap osv. Landskapet kan sees på to måter; 1.) som noe konkret og objektivt definert som våre fysiske omgivelser, både naturlige og menneskeskapte, som en følge av økologiske og sosiale prosesser og 2.) som noe abstrakt og subjektivt; et sett av estetiske eller følelsesmessige fenomen som assosieres med våre fysiske omgivelser (Jones, 1993). Hvordan vi forstår landskapet har å gjøre med vårt ståsted. Tim Ingold sier i en artikkel: ”Våre oppfatninger av landskapet forandrer seg etter hvert som vi beveger oss i det.” (Ingold, 1993). Dette har blant annet med vår utdanning å gjøre. Man vil tillegge landskapet ulike verdier ettersom hvilken utdanning man har. En biolog vil se annerledes på landskapet enn for eksempel en arkitekt. Vårt ståsted kan også ha å gjøre med om vi har et innenfra-syn eller utenfra-syn på landskapet. En som oppholder seg i landskapet til daglig vil sannsynligvis


105

ha en annen oppfatning av det, og tillegge det andre verdier enn en person som for eksempel jobber innen kommunal forvaltning og som bor et annet sted. Dette kan og vil ofte skape store interessekonflikter mellom de ulike brukergruppene av landskapet. Konflikten mellom Lian Vel og Kommunen er et godt eksempel på det. Derfor er det viktig at lokalbefolkningen engasjerer seg i saker som gjelder deres område, for å synliggjøre deres syn og meninger. Kulturlandskapet er til stadighet objekt for fysisk planlegging på ulike nivå. Bevaring av verdier representert ved landskaper skaper ofte problem for planleggere i våre dager (Jones, 1991). Når man oppholder seg i landskapet til vanlig, vil man se andre verdier og særegenheter ved det enn noen som står ”utenfor” og betrakter landskapet. Dette kan ofte være en av vanskelighetene som oppstår mellom planleggere og beboere/brukere av et landskap. Det å regulere og planlegge et område ut i fra et kart er ikke det samme som å planlegge et område man er kjent i og den del av, og som man vet hvordan fungerer. Med landskapsverdier menes verdier som blir assosiert med landskapet. Disse verdiene ligger ikke i selve landskapet, men i mennesker eller grupper av mennesker og deres oppfatning av landskapet (Jones, 1993) Verdiene vil variere fra kultur til kultur og fra epoke til epoke. Landskap er ikke statisk, verken som begrep eller objekt, det er dynamisk og vil endres over tid. Kulturlandskapet kan plasseres i tid og rom på en skala fra de som er lite påvirket av mennesker, til de som er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet (Jones, 1988). Betydningen av begrepet vil variere over tid. Kulturelle grupper omformer det symbolske miljøet til landskap gjennom bruk av ulike symboler som gir ulik meninger om det samme fysiske objektet (Greider og Garkovich, 1994). For eksempel kan det være at nordmenn vil se et naturlandskap der samene ser et kulturlandskap. Verdier som varierer over tid kan for eksempel være miljøvern. Tidligere var man ikke interessert i miljøvern og var heller ikke bevisst på hvor store forandringer og ødeleggelser forurensing kunne føre til på landskapet. Det er først de siste tiårene at miljøvern er blitt så fokusert på. Også innen miljøvern ser man at engasjementet varierer med sosial klasse og økonomiske forhold. I landskapet finnes både målbare verdier som materielle objekter, ressurser i form av råvarer og økonomiske interesser, og også ikke-økonomiske verdier som for eksempel landskapet brukt til rekreasjon, estetisk nytelse og friluftsliv og avslappelse (Jones, 1993). Når det gjelder å løse konflikter som ofte oppstår mellom ulike landskapsverdier, kan vi bruke to modeller som er hentet fra sosialantropologien; harmoni- og konfliktmodellen (ibid). Konfliktmodellen setter fokus på at noen verdier er uforenelige. Dette fører til konflikter mellom etablerte institusjoner og andre interessetyper. I denne sammenheng vil andre interessegrupper være uformelle aktører (f.eks ulike aksjonsgrupper, som ad-hoc-organisasjoner). Etablerte institusjoner reflekterer her verdisynet til de som har makt i

Kapittel 3

106

samfunnet, mens verdiene til ikke-etablerte grupper vil bli ekskludert (f.eks. minoritetsgrupper), som for eksempel Alta-aksjonen først på 1980-tallet. Den andre konfliktløsningsmodellen er harmonimodellen (ibid). Den kalles også likevektsmodellen fordi den sier at det er mulig å finne en balanse mellom ulike etablerte interesser, og at uenigheter kan løses gjennom institusjonelle kanaler. En forutsetning er at det er mulig å finne en akseptabel balanse mellom de ulike verdiene. Modellen legger også vekt på koordinasjon og enighet mellom de ulike interessegruppene. Dette er den tradisjonelle modellen som blir brukt i planleggingen. Det finnes imidlertid noen problemer ved bruk av harmonimodellen. For det første blir landskapsverdiene sett på som teknologiske problemer som kan løses ved avgrensing av bevaringsverdige områder og formulering av regler for forvaltninger. For det andre er det vanskelig å veie ulike verdier opp mot hverandre. Det vil i så fall bli en subjektiv analyse. Tredje problemet er at ikke-økonomiske verdier har liten validitet i vårt materialistiske samfunn. Følelser kan ikke måles i tall. Til slutt må vi si at denne modellen favoriserer etablerte interessegrupper og den eksisterende maktbalansen. Den går ikke nærmere inn på de sosiale strukturene og maktstrukturene som faktisk er opphav til konflikten.

3.2.4 BYRÅKRATIET

Forholdet mellom byråkrater og politikere er viktig å studere for å forstå hvordan maktfordelingen er i et samfunn. ”I et representativt demokrati er det en grunnleggende norm at offentlige funksjonærer skal ha en tjenerrolle, ikke en herskerrolle. Folket skal utøve suverenitet gjennom valgte representanter, som igjen iverksetter sin vilje gjennom et forvaltningsapparat” (Lægreid og Olsen 1978:11). Den tyske teoretikeren Max Weber beskrev byråkratisk organisasjon som en ”idealtype.” Byråkratiet som organisasjonsmodell betyr bl.a. at avgjørelser blir tatt etter formelle lover og regler, spesialiserte arbeidsoppgaver, autoritet knyttet til formell, ikke-arvelig posisjon og ikke til person, og til slutt dokumentasjon av vedtak gjennom skriftlig og arkivert referat. Organisering av byråkratiet gir ideelt sett større grad av formell rettssikkerhet, og betyr at iverksettelse av politisk vedtak blir mer oversiktlig og forutsigbar. Modellen skal gjøre det mulig for politiske organer å fastlegge målene, mens forvaltningen skal være det nøytrale og effektive apparatet som realiserer dem (Østerud 1996:81). Spørsmålet er om byråkratiet skal representere og gjenspeile befolkningen eller er det viktig at administrasjonen innehar faglig kompetanse og innsikt? To ulike byråkratimodeller


107

representerer disse motstridene synene; ” det representative byråkrati” og ”det ansvarlige byråkrati” (Lægreid og Olsen 1978). Det representative byråkrati; I det representative byråkrati skal forvaltningen gjennom kvoteordninger gjenspeile befolkningen. Det vil da bli best samsvar mellom den offentlige politikken og krav, ønsker og behov for befolkningen. Dette vil være en garanti mot at forvaltningen fremstår som en elite, og et representativt byråkrati vil da utgjøre en mindre fare for en demokratisk styreform. Tjenestemennenes og kvinnenes plassering i en administrativ og politisk organisasjonsstruktur tillegges ingen vekt- vi får en teori om mennesker uten organisasjon. Det ansvarlige byråkrati; Det meritterende rekrutteringsprinsipp bygger på en forutsetning om at egenskaper ved den enkelte funksjonær – bortsett fra faglige kvalifikasjoner – er uten interesse. Byråkratene skal rekrutteres ut fra sin kompetanse og utdanning. Dette prinsippet fører ikke til at bredden i befolkningen blir representert i forvaltningen fordi det er en tendens til at de med høyere utdanning kommer fra høyere samfunnsgrupper (Lægreid og Olsen 1978). Ved å bruk det meritterende rekrutteringsprinsipp er det store muligheter for å trekke et klart skille mellom politikk og administrasjon. Funksjonærene skal forberede og iverksette tiltak, men de tillegges ikke politisk skjønn (ibid). ”Det er et grunnleggende trekk ved den funksjonsfordelingen som vår forvaltning bygger på at det er administrasjonens sak uten innblanding og på objektivt og fritt grunnlag å lede forvaltningen og å sette lovene ut i livet” (Lægreid og Olsen 1978 ). Hovedtanken i denne modellen er at forvaltningsapparatet er og bør være et teknisk-nøytralt virkemiddel. Dette fører til at forvaltningen bare er ansvarlig for iverksettelsen av vedtakene, ikke for innholdet og evet. konsekvenser. Vi får da en teori om en organisasjon uten mennesker. Webers byråkratimodell om den upersonlige, ansvarlige byråkrat som ikke setter preg på politikken er nettopp det - en modell. I virkeligheten har det vist seg at administrasjonen er en sentral politisk aktør i de aller fleste situasjoner. Økningen i de offentlige tiltaks omfang og kompleksitet har gjort skillet mellom politikk og administrasjon stadig mer problematisk. Fullmaktslover og rammelover gir ofte administrasjonen få handfaste kriterier og holdepunkter for vurderinger.

Kapittel 3

108

Byråkratene har ofte større innsikt på sitt fagområde enn politikerne som tar beslutningene. Forvaltningen skal gi et grunnlag for politisk styring. De skal ideelt sett være et ”viljeløst” instrument i statsrådens hender noe som vil sikre kontinuerlig myndighetsutøvelse og fremme politikernes effektivitet. Hvis all forvaltning gikk ut i media og sa sin mening om i ett og alt og opponerte mot all politikk de skulle implementere, ville byråkratiet bli handlingslammet og politikernes legitimitet bli svekket.

3.2.5 BEHOV FOR PLANER OG PLANLEGGING

At man har en plan, vil normalt bety at en har truffet foreløpige avgjørelser om hva som skal skje eller ikke skje i framtida (Røhnebæk 1995). Noen planer går ut på forandring, andre på bevaring og andre igjen litt av begge deler. De offentlige planenes karakter vil i stor grad være preget av om de gjelder et samfunnsområde der stat og kommuner skal være aktive eller et område der private krefter skal rå grunnen. Kommunale arealplaner står i en mellomstilling, fordi planene skal legge til rette for endret bruk av noen areal og bevaring av dagens bruk for andre områder (ibid). For praktisk planlegging er det viktig å holde fast ved at planleggeren er en fagperson som arbeider med saker som beslutningstakeren (politikeren) skal ta standpunkt til og bestemme om, og som forvalteren skal omsette i virkelighet, til beste for brukeren. Planlegging dreier seg i stor grad om å løse interessemotsetninger og konflikter, ved å finne optimale felles løsninger eller ved å prioritere mellom interessene (Langdalen 1995). Kommunen er ikke en entydig aktør, den er både forvaltningsenhet og lokalsamfunn, og i tillegg en lokalpolitisk arena (Naustdalsli og Hovik 1994). Litt mer konkret består den enkeltes kommunes arealplanlegging i å lage en oversikt over kommunens totale areal. Deretter er målsettingen at politikerne i kommunen skal bli enige om hva arealene skal og kan brukes til i åra som kommer (ibid). Skal et område bevares til friluftsinteresser eller skal området utbygges til boligformål? Enkelte deler av en slik plan vil bli akseptert av alle. Dette kan være fordi noen annen bruk av område kan synes lite nødvendig eller at den bestemte bruken synes opplagt. Andre deler av planen vil kunne bli omstridt for eksempel fordi utbyggingsinteresser står mot andre interesser som verneinteresser (ibid). Planene vedtas med alminnelig flertall , slik at en kommune godt kan ha planer som bare har støtte fra et knapt flertall av innbyggerne.

3.2.5.1 Plan- og bygningsloven (Pbl)

Planformene, som i Norge er lovfestet gjennom Pbl, danner i prinsippet et hierarkisk system etter geografisk nivå; riksnivå, fylkesnivå og kommunenivå. Kommuneplanleggingen utgjør det viktigste planleggingsnivået, med kommunestyret som øverste planleggingsmyndighet (Langdalen 1995). I kommuneplanen inngår en arealdel (den tegnede, kartfestede del av


109

kommuneplanen) og eventuelle kommuneplaner (med tilhørende arealdeler) for avgrensede geografiske eller tematiske områder i kommunen. Kommuneplanene legges til grunn ved planlegging, forvaltning og utbygging i kommunen (Pbl§ 20-6), mens det skal utarbeides reguleringsplan for de områder hvor det er bestemt i arealdelen at utbygging bare kan skje etter en slik plan og for områder hvor det skal gjennomføres større bygge- og anleggsarbeid (Pbl §23-1). Plan- og bygningslovens oppgave er i første rekke å gi spilleregler for planleggingsprosessen, samt å fastsette hvilken rettslig betydning en vedtatt plan skal ha (Røhnebæk 1995). Her finner man bl.a. hvem det er som skal stå for planleggingen, når det må foreligge planer, hva planene skal inneholde, og hvem som skal høres og få uttale seg om de ulike planforslagene osv. Lovens formål følger av § 2. Her heter det i 1. ledd at "Planlegging etter loven skal legge til rette for samordning av statlig, fylkeskommunal og kommunal virksomhet". Videre heter det at; "Planleggingen skal gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser og om utbygging". Vern og bruk er altså likestilt i Pbl (ibid). I 2. ledd heter det at: ”Arealbruken skal være til størst mulig gagn for den enkelte og samfunnet". Det er uansett et politisk flertall som kan treffe de planvedtak det ønsker. I et demokrati er det flertallet som avgjør hva som er mest til gagn for samfunnet (ibid).

3.2.5.2 Oversikt over plantypene

Pbl gir anvisning på en rekke former for planer. De kan sorteres etter hvilke organer (forvaltningsnivåer) som beslutter planene, eller i bindende og ikke-bindende. Med bindende mener man innenfor den 4-års perioden kommunestyret setter. De bindende planene som vi finner relevant for Lian-området er Rikspolitiske bestemmelser, Kommuneplanens arealdel, Reguleringsplaner og Bebyggelsesplaner. Den praktiske formen for planlegging skjer på kommunenivå. Hele kommunen skal være dekket av bindende planer, og det viktigste hjelpemiddelet for dette er kommuneplanens arealdel. Dette er en grovmasket oversiktsplan som forteller hva de ulike arealene kan brukes til. Reguleringsplaner er detaljplaner over bestemte områder i kommunen, mens bebyggelsesplaner dekker et enda mindre område. En viktig forskjell er at reguleringsplaner sammen med arealdelen i kommuneplanen, vedtas av kommunestyret, mens bebyggelsesplanen vedtas av det faste utvalget for plansaker, det som tidligere het bygningsrådet. Kommunens planlegging styres ikke bare av loven selv, men også av overordnede planer. På nivået rett over kommunen finnes fylkesplaner. Fylkesplaner er ikke bindende for den enkelte grunneier, men binder kommunepolitikerne ved å være "retningsgivende" for kommunal planlegging. Over fylkesnivået har vi den statlige styringen, i form av rikspolitiske bestemmelser eller retningslinjer. Så gjennom en aktiv og bevisst bruk av Pbl, kan kulturlandskapsforvaltningen koples til kommunens arealplaner og prosjektarbeid, samt få

Kapittel 3

110

den nødvendige politiske og juridiske forankring. Gjennom planprosessen vil også en rekke interesser få uttale seg, og mulige konflikter kan avklares. Dette vil gjøre gjennomføringsfasen enklere (Veileder for en landskapsstrategi i kommunalplanleggingen, Fylkeslandbrukskontoret i Sør-Trøndelag, 1993). For vår oppgave er reguleringsplanen et viktig utgangspunkt og vi har valgt å gå nærmere inn på denne.

3.2.5.3 Reguleringsplaner

En reguleringsplan er en mer detaljert plan for bruken av areal enn arealplanen og blir i praksis utarbeidet når et område skal bebygges. Dette er i tråd med Pbl § 22. Planen omfatter bare et avgrenset område i kommunen, slik at det i en kommune vil være en arealdel, men mange reguleringsplaner. Pbl krever ikke at det lages reguleringsplan ved enhver utbygging. Etter § 23 nr. 1 kreves det reguleringsplan i følgende tre situasjoner: 1. For alle ”større bygge- og anleggsarbeider” 2. Når det er ”bestemt i arealdelen av kommuneplanen at utbygging m. v bare kan skje etter

en slik plan” 3. Når det er ”nødvendig for å trygge gjennomføring av oversiktsplaner etter loven”

(Røhnebæk 1995) Bak kravet om en reguleringsplan ligger den tanken at en utbygging blir mest mulig skånsom og gir best resultat dersom hele byggeområdet blir planlagt under ett. I tillegg gir en reguleringsplan grunneiere et klart vedtak å forholde seg til. En reguleringsplan vil normalt være et endelig vedtak om lovlig bruk av arealer.

3.2.6 MAKT I BESLUTNINGSPROSESSEN

Når det snakkes om landskapsverdier og dragkamp mellom flere interessegrupper, vil det som regel være slik at verdiene til gruppen med sterkest makt vil vinne frem (jf konfliktmodellen) (Greider og Garkovich, 1994). De med ressurser og ”sterke ledere” vil være de som roper høyest og blir hørt. De svakere gruppene i samfunnet vil sjeldnere få gjennomslag for sine verdier og landskapssyn. Hvordan landskapet skal forvaltes, planlegges og brukes, blir bestemt av politikere og byråkrater. Hvilket landskapssyn som skal være gjeldende i et samfunn, bygger på maktrelasjoner. Derfor vil også det gjeldende synet til makteliten ofte kunne avvike fra synet resten av befolkningen har (ibid). I en interessekonflikt er makt middelet som til slutt løser konflikten. Makt virker inn på hvem som får hva, når og hvordan (Morgan, 1998). I likhet med landskapsbegrepet har makt ingen klar og ensartet definisjon. Noen ser makt som en ressurs, dvs. som noe man har eller eier.


111

Andre ser på makt som en sosial relasjon, som en form for avhengighet, dvs. som har innflytelse over noe eller noen (ibid). Generelt kan vi si at makt er evnen til å få andre til å handle på måter de ellers ikke ville ha gjort. Vi kan si at makten i byråkratiske og politiske beslutningsprosesser ligger i korrekt anvendelse av formelle regler og prosedyrer (Morgan, 1998). Men før man kommer så langt som til beslutningen, vil en sak som regel ha blitt berørt av flere, både formelle, i vår sammenheng representert ved kommunen, og uformelle aktører. Uformelle aktører kan her være både lokalbefolkningen og ulike interessegrupper. Media kan også sees på som en aktør, som vil komme inn under formelle aktører (Hernes, 1982). Det finnes flere kanaler som aktørene kan søke å påvirke den politiske prosessen på. Gjennom organisasjonskanalen kan organisasjoner fremme medlemmenes interesser (Bjørlo & Tjora, 1997). Mediekanalen gir ulike grupper mulighet til å fremme sine interesser. Et av problemene i forbindelse med media, er at det ofte er de ressurssterke som vinner frem. Aksjonskanalen står for organisert politisk påvirkning i en bestemt sak med sikte på å mobilisere til handling på en eller annen måte, for eksempel demonstrasjoner eller sivil ulydighet (jf. konfliktmodellen). En annen måte å påvirke på, er gjennom uformell påvirkning, lobbyvirksomhet, hvor man gjennom kontakt søker å oppnå innflytelse i bestemte saker. Til slutt kan nevnes byråkratikanalen, som er påvirkning av den politiske prosessen fra saksbehandlere i offentlig forvaltning. De ulike aktørene kan ha makt på ulikt grunnlag. Formell autoritet, fast organisasjonsstruktur og regler og bestemmelser som følges er en viktig kilde til makt. Videre er det viktig å ha kontroll over beslutningsprosessen samt kontroll over innformasjon og kunnskap, og ha evne til å mestre usikkerhet (Morgan, 1998). Det siste går på at man har kontroll over hva utfallet vil bli, noe som ikke alle maktutøvere er i besittelse av. Uformelle aktører kan ha makt på grunnlag av kunnskap og kjennskap til et bestemt saksområde. Økonomi er også et viktig middel til makt. Media er en aktør i maktspillet, samtidig som det også kan brukes som grunnlag til makt. Medias makt ligger i deres kontroll over informasjonen de publiserer. I utgangspunktet har vi alle like store sjanser til å få fram våre meninger i media, men det viser seg at det også her er slik at det er de ressurssterke som oftest når fram.

Kapittel 3

112

3.3 METODE Vi startet vår oppgave med en feltbefaring i det aktuelle området under veiledning av Kristen Mo fra Historisk institutt på Dragvoll. Slik fikk vi et inntrykk av den historiske situasjonen i området og vi fikk en innføring i hva som hadde skjedd. Vår gruppe reiste til Lian/Vådan på et senere tidspunkt for å se nærmere på området etter å ha satt oss inn i de gjeldende reguleringer for området og fotograferte deler av det omstridte landskapet. Vi gjennomførte så en dokumentanalyse av avisutklipp og offentlige dokumenter fra Trondheim kommune, hvor vi var ute etter administrasjonens, politikernes og innbyggerne på Lian/Vådans syn på utbyggingen i Lian/Vådan-området. Vi hadde valget mellom en kvantitativ og en kvalitativ metode i vår oppgave. Kvalitativ forskning går i korte trekk ut på å bruke verbale analysemetoder for å få svar på spørsmål som går i ”dybden”. Man ønsker å tolke og forstå menneskers oppfatning av gitte samfunns-”fenomener” (Patel & Davidson, 1995). I kvantitativ forskning benyttes statistiske tilnærminger og man analyserer virkeligheten ut fra talldata (Holme & Solvang, 1986). Vi valgte en kvalitativ metode med dybdeintervju av nøkkelinformanter. På grunn av begrenset tid og omfang av oppgaven så vi det som den mest lønnsomme metoden for å samle inn den informasjonen vi var ute etter i oppgaven. Vi brukte strukturerte intervju med intervjuguide (Flowerdew & Martin, 1997) som var tilpasset hvert intervjuperson etter hvilken funksjon de hadde og hvilken informasjon vi var ute etter ( se vedlegg nr. 2-5 ). Noen av spørsmålene var tilnærmet like. Dette ble gjort for å se om respondentene hadde lik eller ulik oppfatning av landskapet og av situasjonen på Lian og Vådan. Vår problemstilling som innebar å sette kommunen opp i mot befolkningen på Lian og Vådan, gjorde at vi valgte å intervjue Geir Otto Berg som representant for innbyggerne i området/ Lian Vel. Bygningssjefen var også en person som stod sentralt i vår oppgave i og med Byggesakskontoret var den etaten som hadde ansvaret for saksbehandlingen for saker som gjaldt reguleringsplanen, derfor ble Bente Haugrønning valgt. Håkon Skagen ble valgt mest fordi han kunne gi oss et historisk perspektiv på utviklingen i Lian/Våden - området. Ole Johan Sætre ble valgt etter tips fra flere hold, da han kunne si noe om kommunens landskapssyn. Alle informantene ble på forhånd spurt om de ville være anonyme eller om vi kunne sitere dem direkte. Ingen ønsket å være anonyme og alle kunne siteres direkte. Alle intervjuene ble


113

avtalt på forhånd. Båndopptaker ble brukt ved alle fire intervjuene. Dette ble gjort av to årsaker; for det første fordi det sparte tid da tre av fire ble intervjuet i arbeidstiden i kraft av sin stilling, og for det andre fikk vi er mer helhetlig intervju da vi slapp å skrive for hånd under intervjuet.

3.3.1 METODEKRITIKK

Dokumentene vi brukte kan deles inn i formelle (offentlige dokumenter fra Trondheim kommune) og uformelle (avisutklipp). De formelle dokumentene må sannsynligvis ses på som mer pålitelige/innholdsmessig korrekte og mer objektive, enn de uformelle som bevisst vil være preget av forfatterens personlige mening. Det tok lang tid for oss å komme i gang med oppgaven delvis fordi det var mye på sette seg inn i, og fordi intervjupersonene var svært opptatt. En av informantene var noe reservert i telefonen og opptatt av om oppgava skulle publiseres. Informanten ba om å få spørsmålene tilsendt på forhånd slik at han ”fikk se om han kunne svare på dem”. Det tok ganske lang tid før han svarte på mailen, men da vi møtte opp personlig, ble vi enige om intervjutidspunkt. Det viste seg at det var lurt at informanten hadde lest gjennom spørsmålene på forhånd, da vi fikk dårlig med tid under intervjuet. Da var greit at svarene var gjennomtenkte, noe de også ga preg av å være. Det var under intervjuet ganske synlig at svarene var gjennomtenkt, og kanskje litt gjennomøvet. Men vi fikk jo helt klart gjennomtenkte svar, noe som var positivt. På den andre sida kan det oppstå fare for feilkilder, da informanten kanskje følte at han satt i en forsvarsposisjon, og kom med svar som ga uttrykk for at alt var greit. Vi erfarte at informanten var reservert overfor båndopptaker, da det var bare så vidt han tillot oss å bruke båndopptaker. Det medførte at han ble noe sjenert, og ikke våget å snakke så fritt ut i fra spørsmålene. At han gav noe knappe svar kan komme av dette eller at han kanskje ikke fikk lange nok pauser mellom spørsmålene for å tenke. Respondenten svarte på det han ble spurt om, men kanskje ikke så utdypende som vi på forhånd hadde ønsket. Han gav uttrykk for sine holdninger, men vi følte at han stilte seg i en forsvarsposisjon overfor reguleringsplanen. Han svarte vel i egenskap av sin stilling, men vi føler også mye av det han sa var personlig ment. Av de intervjuene vi foretok, anser vi at 3 av 4 var vellykkede. I det ene intervjuet som ikke var vellykket, fikk vi ikke den informasjonen som vi var ute etter. Dette intervjuet ble ikke fulgt opp fordi vi etter hvert så at denne informanten uansett ikke kunne tilby oss relevante opplysninger utenom de vi allerede hadde fått fra han og de andre tre informantene.

Kapittel 3

114

En annen ting vi erfarte, var at det var vanskelig å være objektiv i intervjusituasjonen. Vi var dårlig forberedt på at respondentene følte at de endelig fikk komme med sin versjon av saken og at noen ”endelig” kunne tale deres sak. Det å presentere seg som student ved NTNU vakte også en nervøsitet hos enkelte av respondentene og førte til en følelse av utilstrekkelighet. Som en følge av at vi brukte båndopptaker, tok etterarbeidet mye tid. Vi brukte lengre tid på å høre gjennom intervjuene og skrive dem ut enn vi hadde beregnet på forhånd. Men det positive er nøyaktigheten ved bruk av båndopptaker, ved at vi kunne gå tilbake og høre hva informanten sa. En mangel i oppgava vår er kartet som hører sammen med reguleringsplanen og som viser de ulike områdene som reguleringsplanen hører til. Årsaken til at vi ikke har kartet er at vi kun hadde tilgang til et kart som var 2*2 meter, noe som gjorde det umulig å få forminsket det til et format som passet oppgaven vår. I stedet måtte vi benytte et annet kart som dessverre ikke hadde all den informasjon vi egentlig ville vise.


115

3.4 RESULTATER I denne delen av oppgaven tar vi utgangspunkt i de tre problemstillingene vi har lagt til grunn for oppgaven og som er nevnt i innledningen. Vi har lagt sammen teori og den informasjonen vi skaffet via intervjuer, og har med det som utgangspunkt prøvd å drøfte våre problemstillinger.

3.4.1 HVA HAR SKJEDD MED KULTURLANDSKAPET I LIAN/VÅDAN-OMRÅDET?

For å finner svar har vi henvendt oss til fire forskjellige personer ved hjelp av kvalitative intervju. Spørsmålene de fikk var ulike, men hadde likevel en del likhetstrekk dvs. tema som var felles for dem alle. Disse temaene var landskapsbegrepet og de ulike personenes definisjon av dette og hvordan endringer (i dette tilfellet ut- eller ombygning av bygningsmassen) kan påvirke et landskap i positiv eller negativ retning. Selv om vi har bare fire intervju har vi fått dekket de områdene som vi synes var viktigst for vår oppgave. Den historiske delen ble dekket av Håkon Skagen som er overarkitekt i Trondheim kommune og som hadde god oversikt over den historiske utviklingen av området. Den juridiske delen ble dekket av Bente Haugrønning som er bygningssjef i Trondheim kommune. Formann Geir Otto Berg representerte Lian velforening mens Ole Johan Sætre, skogforvalter i Trondheim kommune, bisto oss med kommunens definisjon og bruk av landskap i forvaltningen. I tillegg ble det lagt frem en del spørsmål om konflikten på Lian/Vådan som ble tilpasset de ulike intervjupersonene. Som man kan se fra vår teoridel om landskapsbegrepet finnes det ikke en entydig definisjon av landskap, noe våre informanter kunne bekrefte. Vi ba dem kort definere hva som ligger i begrepet landskap og fikk følgende svar: Håkon Skagen; - ”sånn i bysammenheng er det veldig ofte kulturlandskap, bebyggelse og menneskelige inngrep inngår i landskapet”. Bente Haugrønning; - ”kan ikke definere landskap”. Ole Johan Sætre; -” landskap er et areal eller et objekt som fremstår som defineringsverdi i din optiske fantasi eller i din optiske virkelighet…det være seg et naturlandskap, bylandskap, fantasilandskap osv. Hvis et landskap ikke virker inn på deg så kan du ikke definere det”. Geir Otto Berg; -” landskap er så mye, alt jeg ser rundt meg med kulturmark og det hele. Både kulturlandskap og naturlandskap”. Historisk sett har landskapet gått fra å være et jordbrukslandskap med lite bebyggelse til et ideelt hytteområde og til slutt til et populært boligområde. Både Skagen og Sætre bekrefter at Gråkallbanens utbygging og oppkjøp av tomter gjorde at det ble enklere å kjøpe tomter og bygge hus og hytter i området. Gråkallbanens hensikt var å fremme området som et utfartsterreng og samtidig sikre at folk kunne bo der og benyttet trikken utenom ”frilufts-

Kapittel 3

116

sesongene.” Etter krigen begynte flere å bygge hytter og boliger i takt med boligmangel, økt velstand og mer fritid, en situasjon som la et press på området både når det gjaldt en ekspanderende bygningsmasse og økt kloakkutslipp. I følge Sætre begynte politikerne (de friluftsinteresserte) på slutten av 1950-tallet å se at denne utviklingen begynte å ta av marka. Diskusjonene begynte på slutten av 60-tallet og endte opp med at to markante politikere, Erling Kirkseter og Einar Vangsvik, tegnet den røde streken som la grunnlag for markagrensevedtaket. Dette var markagrensa til man fikk en ny i 1995. Med basis i dette startet det en prosess for å få på plass Lianplanen. Den bakenforliggende årsaken var i følge Sætre å; ”sikre arealer, forhindre videreutbygging av marka, forhindre videre forurensning pga. manglende avløpsordninger, sikre turdrag og løyper, ordne opp i boforhold og samtidig ivareta hyttebebyggelsen fordi den er en kulturhistorie i en veldig viktig form.” Når informantene våre ble spurt om utviklingen på Lian/Vådan hadde påvirket landskapet i positiv eller negativ retning var de tre representantene fra kommunen rimelig samstemt. De påpekte at presset på området hadde økt, bla med flere og bedre veier, mer folk og en større bygningsmasse som skaper en annen karakter i landskapet enn det som var tidligere. Området blir også beskrevet som uryddig og ustrukturert i sammensetningen av bygningsmassen og omkring boligmassen. Lederen i Lian velforening, Geir Otto Berg, har et syn som skiller seg fra de tre kommunerepresentantene. På et spørsmål om landskapet har endret seg nevner han flathogsten og turløypene som har blitt lagt til området. Selv har han vokst opp på Vådan og kan ikke se at det har endret seg nevneverdig annet enn at hus og hytter er blitt oppgradert til en standard som er naturlig for den tid vi lever i. Han mener at; -”man kan ikke skru tiden tilbake. Husene og hyttene har vært her i alle år. Her er det snakk om ei utvikling. Det er viktig å ta vare på mangfoldet i området. De aller fleste på Lian/Vådan ønsker ikke ei fortetning, man ønsker ikke de prangende slotta, men hus innunder normale standarder”. Hvis vi tar utgangspunkt i Sætres beskrivelse av at en vurdering av områdets utvikling i positiv eller negativ retning vil være subjektiv, kan man se at Berg som bor i området ser på utviklingen som positiv fordi den tilsvarer hans forventning om en funksjonell og nødvendig endring i den tid vi lever i. For de tre andre er den gjeldende fortolkningen at utviklingen er negativ for området. Dette skillet mellom positiv og negativ oppfattelse av utviklingen i området har kanskje noe med fra hvilket utgangspunkt man trekker disse konklusjonene (jf. innenfra-syn og utenfra-syn i landskapsteoridelen). De tre kommunalt ansatte ser området ut i fra reguleringsplanen og hvilke målsettinger som er lagt ned i den, altså utenifra. De ser området som statisk fordi målet var å fryse området for fremtiden. Innbyggerne på Lian/Vådan ser på landskapet som sitt hjemsted hvor de har sitt daglige virke og som de lever og utvikler seg i takt med. Her kan det altså se ut som at man kan skille mellom et innenfra-syn og et utenfra-syn. Vi kan anta at


117

det er et slikt skille i denne sammenhengen ut ifra at Berg, som representerer befolkningen i området, hevder at befolkningen står samlet mot kommunen. Kommunen utgjør altså det dominerende utenfra-synet i denne saken. Her er det viktig å påpeke at det er de gjeldende arealplaner og reguleringsplaner som utgjør utenfra-synet og ikke den enkelte kommuneansatt. Derimot vil de skjønnsbestemmelsene som har blitt gjort i mange av dispensasjonene antyde at enkelte av byråkratene og politikerne også deler innbyggernes syn i en viss grad, slik at man ikke alltid kan trekke dette skarpe skillet mellom et innenfra-syn og utenfra-syn. Det som konflikten på Lian/Vådan etter vårt syn har dreid seg om er at den statiske bevaringen som var planlagt ikke har blitt gjennomført og det kan virke som at det meste av diskusjonene har dreid seg om hvem sin skyld det er, og ikke om det har påført området negative eller positive endringer. Det er klart at også dette aspektet har vært oppe til debatt, men her er det altså snakk om en subjektiv vurdering basert på hvem det er som ser. Har landskapet blitt degradert? Hvem er det som har rett, kommunen eller Lian vel? Er den ulovlige ut- og ombyggingen og den ukonsekvente dispenseringen et tegn på at det opprinnelige, tenkte landskapet i Lian/Vådan er u-gjennomførbart? Reguleringsplanen skulle sikre området mot videreutbygging, hindre forurensning, sikre turdrag og løyper osv. som sitert fra Sætre tidligere. Det har blitt lagt ned et kloakknett for å hindre utslipp og forurensning i området, og nye løyper og traseer har blitt bygd ut for å fremme rekreasjon. På denne måten kan man si at en del av reguleringsplanens mål på et vis har blitt nådd, ikke ved å fryse området, men ved å handle med det og videreutvikle det. Også når det gjelder bevaringen av kulturlandskapet på Lian/Vådan ser man den samme tendensen. Både Berg og Sætre nevner at det på Lian-jordene har det blitt satt i gang et forsøk på å holde kulturlandskapet i hevd ved hjelp av beitedyr og rydding. Det har altså blitt lagt vekt på at området må være i bruk for å beholde sin karakteristikk. På et spørsmål om hvordan man kan løse konflikten sier Sætre; ”Lian er verdifullt både i arkeologisk og i opplevelsessammenheng. Tror det skaper en spesiell opplevelse for mennesker å vite at de faktisk befinner seg i et område som har vært bebodd i flere tusen år….Det er viktig for identiteten. Dette blir i sammenhengen viktigere enn det biologiske. Så det som det jobbes med, opp i mot saksbehandling og oppfølgelse, er å ivareta kulturlandskapet på en slik måte at det fungerer. Da kommer den tredje delen inn automatisk av seg selv, nemlig at man får en skikk på turferdselen i området slik at det blir et opplevelsesområde igjen.” Blir området mindre verdifullt hvis hytter og hus som i dag benyttes som boliger bli bygd ut til det man kaller en normalstandard, eller ville det være positivt for helhetsinntrykket hvis området bestod av en noenlunde lik bygningsmasse som ville gi et mer helhetlig inntrykk?

Kapittel 3

118

Området har etter hvert blitt tilrettelagt i større og større grad for rekreasjon for byens innbyggere og med det har turløyper og traseer samt parkeringsplasser og lignende blitt bygd ut. Kanskje har dette også vært med på å skape noe av det negative inntrykket i og med at enkelte kanskje hadde sett for seg og ønsket et område som var mest mulig uberørt? De tre kommuneansatte beskriver området som uryddig og ustrukturert i sammensetningen av bygningsmassen og omkring boligmassen. Berg synes området har endret seg lite, men trekker frem at kommunens utbygginger av løyper og traseer har påvirket landskapsidyllen i negativ retning. Hvem har ansvaret for uryddighetene ? Er det kommunens håndtering av dispensasjoner og bruken av skjønn, eller er det innbyggernes ulovlige utbygginger som har forårsaket dette? Har man fokusert for mye på utbygging til fordel til rekreasjon og friluftsliv slik at det har vært med å gitt landskapet et negativt preg? Slike vurderinger er vanskelig å besvare fordi de avhenger av øynene som ser. Alt av verdi som tillegges landskapet er subjektivt.

3.4.2 HVORDAN HAR FORVALTNINGSPRAKSIS OG BRUKEN AV MAKT

PÅVIRKET LANDSKAPET I LIAN/VÅDAN-OMRÅDET?

Som nevnt tidligere skal kommuneplanleggingen være et praktisk og fleksibelt redskap til å møte spennet i utfordringer i et konstruktivt samspill mellom myndigheter, næringsliv, organisasjoner, grupper og enkeltpersoner. Som vi her aner har det i Lian/Vådan-området skjedd en bit-for-bit utbygging, som oppstår når summen av små inngrep over tid gir uakseptable skader på miljøet. Forvaltningen representert ved bygningssjef Bente Haugrønning sier at reguleringsplanen for Lian/Vådan–området ble laget for å ivareta allmennhetens interesser i tilknytning til fysiske rekreasjon behov. Forvaltningen måtte se i kombinasjon mellom disse to. Det som lå til grunn for kommunens landskapssyn var grunnleggende forvaltningsmessige ting som statlige retningslinjer og politiske dokumenter som sier hvordan landskapet skal ivaretaes. ”Man må se ting i sammenheng”. Hun sa at formålet med en reguleringsplan er å styre utviklinga og å sikre de verdier man ønsker å bevare og eventuelt legge til rette for en utvikling man ønsker. Hun mener det er de offentliges interesser som ble ivaretatt i reguleringsplanarbeidet. Hun påpeker likevel at beboernes interesser ble vurdert; ”Jeg sier jo ikke at ikke beboernes interesser ble vurdert. Det ble de jo helt klart, og det skal de jo. Man hadde jo en prosess der alle kunne komme med sine innspill, men det er klart at intensjonen var vel å sikre at området ikke i større grad ble ødelagt i forhold til dets funksjon som rekreasjonsområde”. Av interesse for vår oppgave var det spesielt dispensasjonene som var gitt som ble viet størst oppmerksomhet. Det står i Pbl at det skal foreligge særlig grunner for en dispensasjon. Dette


119

betyr at det som bør ligge til grunn for en dispensasjon er Pbl. Når vi spør om hva det er som ligger til grunn for tillatelser som er gitt i strid med reguleringsplanen, svarer hun at det er saksbehandlingsfeil når man dispenserer uten å si at man har dispensert, for da har man også unnlatt å gi de begrunnelser. I og med at hun ikke har jobbet med Lian/Vådan spesielt vil hun ikke helt sikkert si hva som er grunnen for hvorfor det er dispensert i strid med planen. Men hun vil gjette på at etter en rekke dispensasjoner har man nærmest sagt at dette er en praktisering. Det er skjønnsmessige bestemmelser innen planen. Det kan tillates mindre utvidelser for å oppnå en hensiktsmessig bolig. Etter 10 avgjørelser så sier man at mindre utvidelser er ca. 120 m2. Da kan man etter hvert si at det er en praktisering og ikke en dispensasjon, men en praktisering av unntaksbestemmelser i reguleringsplanen. Formelt sett så er det en dispensasjon som burde vært skrevet som en dispensasjon. ”Men det er jo detaljer dette, det er jo nyanser”, svarer Bente Haugrønning. Videre sier hun at det er ikke enkelt å praktisere et strengt regelverk når motstanden er veldig stor. Hun tror dette leder til at man er veldig slepphendt med dispensasjoner. I dag er det klare signaler både politisk og fra administrasjonen om at slik vil de ikke ha det. ”Man er i dag veldig grundig med å begrunne de unntak man gjør”. Når det gjelder Lian Vel sier hun at de ikke har vært så aktive, og hun føler ikke at kommunen på noen måte har blitt presset av dem, men presiserer at hun ikke kjenner saken så godt. Geir Otto Berg på den andre siden sier at det gjøres store forskjeller i saksbehandling alt etter hvilke ressurser du setter inn. ”Har man en god arkitekt og en god advokat får man til det meste. Er man ressurssvak får man ikke til noen ting”. Han sier videre at administrasjonen og politikerne tolker reguleringsplanen ulikt; på hver sin måte. Selv har Lian Vel laget et utkast til en reguleringsplan og hvor de selv får være med på høringsrunden. Dette har de måttet kjempet seg til tidligere fordi kommunen mener at de ikke er representative nok. De vil ha en reguleringsplan som er enkel å tolke og som gir likhet for alle uansett ressurser. Han forteller at enkelte har brukt både ordføreren og andre mektige politikere til å få gjennom sin sak. ”Slik skal det ikke være”, sier Geir Otto Berg. Helhetlig er han misfornøyd med administrasjonens praksis og mener at kontakten mellom kommunen og Lian vel er både god og dårlig. Skogbrukssjefen ved Ole Johan Sætre sier at kommunen har et felles landskapssyn hvor de gjennom saksbehandling, arbeid, planlegging eller diskusjoner og lignende er blitt enige om hva det er som skal være naturlandskap osv. Han mener det er veldig vanskelig å sammenligne det politiske og det byråkratiske i den jobben han har, men: ”Det er jo politikerne som bestemmer og gir intensjoner gjennom lovgivning og vedtak som vi byråkrater skal jobbe etter, og vi skal være tro tjenere til politikerne, ikke motsatt”.

Kapittel 3

120

Prosessen som førte fram til reguleringsplanen på Lian ble startet av de politiske folkevalgte som sammen med byråkrater fra skogforvaltningen, friluftsforvaltningen og annet fikk fremma politiske vedtak for at man skulle starte en reguleringsprosess. ”Det ble da lagt vekt på å ta med flest mulig berørte interesser”, sier Sætre. Lian Vel synes de er blitt tilsidesatt i denne prosessen, men Sætre mener ikke det. Han forteller at de har like mye innsynsrett og innsigelsesrett og diskusjonsrett som alle andre. ”Det har vært et utbredt samarbeid med Lian vel hele tiden”. Videre sier han:” Det kan godt hende at Lian Vel føler seg tråkket på, men vi føler det ikke slik. Vi har en jobb å gjøre, vi har en reguleringsplan som vi skal forholde oss til - det er det som er den politiske viljen og det er den politiske viljen som gjelder for oss byråkratene…ikke hva de selv måtte synes!”. ”Lian Vel har fått gjennomslag for flere forslag de har kommet med, både når det gjelder hvor turstier skulle gå og hvor barnehagen skulle ligge”, sier Sætre. Han sier videre at de kommuneansatte har måttet gå imot folks søknader om å gjøre om hytta si til boligformål. Dette var fordi det var ikke hensikten at det skulle bli flere boliger enn det som var regulert som boliger på planen.” Vi byråkrater må hyte oss vel for å tolke politiske vedtak for da blir vi utroverdige da. Nå sitter det et slikt bygningsråd og da gjør vi det, og nå sitter det et slikt og da gjør vi sånn. Hvis vi gjør slikt blir vi korrupte”. Videre: ”Det har vært en del sånn...jeg kjenner noen som kjenner noen, ikke sant? Også får vi en positiv avgjørelse der, og naboen som ikke kjenner noen har ikke fått det. Folk må gjerne si at de er misfornøyde med kommunens jobb, men de jobber etter lover og regler gitt av politikerne”. Han mener at mye av problemene i planleggingen er at folk har en oppfatning av at byråkratene jobber med saker for folk og så får de politikerne til å vedta det. Dette mener han blir feil. Det er ikke byråkratene som skal skape for folk, folk skal være med på å skape, de må være med. Og han tror det er her kjernen i Lian/Vådan-saken ligger. Lianplanen ble laget på bestilling av et firma med en del påbud om å ta vare på og sikre. Bebyggerne var ikke med på å skape det selv og det er her han tror konflikten ligger. ”Folk vil ha mange meninger om landskapet fordi det er ingen som har satt seg ned og definert begrepet”. Som vi har sett i saken har ”mange elver små, blitt til en stor å ”. Vårt spørsmål angående forvaltningspraksis og hvordan den hadde gjort det mulig å gjennomføre landskapsendringer i Lian/Vådan-området var tydelig noe enkelte hadde sterke meninger om. Vi har sett at bruk av skjønn i forvaltningen kan danne presedens og man kan spørre seg hvilken forvaltning man ønsker seg. Skal forvaltningen representere og gjenspeile befolkningen eller er det viktigere at administrasjonen innehar faglig kompetanse og innsikt? Vi ser av denne saken at bruk av skjønn har forandret et landskap. Er dette med på å ødelegge folks tiltro til systemet? Kan det være at vi ønsker oss et byråkrati der byråkraten utfører enhver ordre enten de er enige eller uenige i innholdet? Er dette vanskelig å gjennomføre i praksis?


121

Videre er bygningssjefen inne på at det er lett å dispensere fra noe når det er et sterkt press. Men skal ikke lover og regler være med på å unngå dette? Er det ikke derfor vi har lover og regler å forholde oss til? Og hvilke grupper er det som utøver press? Det er ofte slik at de ressurssterke gruppene blir hørt. De har ressurser til å mobilisere støtte til sin sak. Ifølge leder av Lian Vel har det tydelig vært misnøye med hvordan sakene er blitt forhandlet. Han snakker om bruk av makt og ressurser for å få fram sin sak. Folk som har kjent noen i kommunen har benyttet deg av disse til å fremme sin sak. Sætre kaller dette korrupsjon og sier at byråkratene må passe seg for å gjøre dette. Samtidig sier han at folk har vært misfornøyde med kommunens jobb og at dette har de ingen grunn til å være fordi kommunen jobber etter lover og regler. Dette er en selvmotsigelse: kommunen har lover og regler, men hva hjelper det når det dispenseres i stor grad utenfor disse lover og regler. Skal lovene og reglene fungere kun som retningslinjer? Et annet spørsmål man kan stille seg er om lovgivningen er for uklar. Kan det tenkes at reguleringsplanen er skrevet for at forvaltningen skal forstå den og ikke for ”mannen i gata”? Og er dette med på å gjøre byråkratiet ”tungrodd” med tanke på at det trengs søknader uansett hva man skal gjøre av utbygginger og forandringer? Til slutt kan det sies at ansvaret til syvende og sist ligger på forvaltningen og kommunen som skal jobbe ut fra en reguleringsplan, som er godtatt av bystyret, og gjeldene lover som Pbl når det gjelder utøvelse av dispensasjoner. Det er her helt klart at størstedelen av makten når det gjelder landskapsutformingen ligger hos kommuneadministrasjonen og deres forvaltningspraksis. Et spørsmål vi kan stille oss, er hvordan Lian Vel fungerer som en pressgruppe for å oppnå sine mål i denne saken. Det kan for oss virke som at Lian Vel mangler en felles mobilisering. Fordi de representerer 95 % av innbyggerne i området er de svært representative, men de utnytter ikke de mulighetene som ligger der. De går felles ut og kritiserer kommuneadministrasjonen for ikke å være kompetente, noe som kanskje er en lettvindt måte å reagere på. Byråkratiet oppfattes generelt som ganske så tungrodd, men det finnes bedre måter å angripe det på enn bare å kritisere det. En viktig sak for Lian Vel er per i dag å ta vare på medlemmenes interesser, men innbyggerne kjører solo løp mot kommunen i byggesaker. De har på denne måten ingen samlet makt, men hver enkelt har makt etter som hvilke ressurser han stiller med, og kan bruke det som et pressmiddel mot kommunen. Som Haugrønning sa, er det lettere å dispensere etter press utenfra. Dette har innbyggerne på Lian/Vådan sett. Det er jo kjent at enkelte innbyggere har brukt både ordføreren og andre mektige politikere for å få gjennom sin byggesøknad. Man kan spørre seg om det er kritikkverdig at man tar i bruk såpass sterke pressmiddel og tøyer grensene, spesielt når man ønsker seg en mer rettferdig saksbehandling? Hvilke signaler gir dette til andre? Det er en grunn til at reguleringsplanen finnes, og burde man ikke da forholde seg til den? Men på den andre siden er samfunnet vårt slik i dag at man kommer seg raskere

Kapittel 3

122

og lettere fram dersom man kjenner noen som kjenner noen… Dette gjelder på alle nivåer i samfunnet. Som nevnt tidligere, er media et ganske sterkt pressmiddel i våre dager. Det finnes mange eksempler på folk som har fått oppreisning eller gjennomslag for sine mål ved bruk av media. Berg mistenker kommunen for gjennom media bevisst å gi feilaktige opplysninger om situasjonen i området. Mange av avisutklippene vi har sett på i forbindelse med vår oppgave, har fokusert på ulovlighetene i Lian/Vådan-området. Bare noen få var underskrevet ”Lian Vel”, eller av privatpersoner med tilknytting til Lian Vel. Kanskje burde Lian Vel prøve å bruke media mer til sin fordel? Eller kan det være media som har tatt en avgjørelse om å kun se saken fra en side? Media har muligheten til å kunne sile ut hvilken informasjon de vil gi til folket. Derfor kan det i noen sammenhenger bli slik at publikum får et galt inntrykk av situasjoner som utspiller seg i media. Kanskje er konflikten på Lian/Vådan en av disse situasjonene?

3.4.3 HVORDAN ”RYDDE OPP” I PROBLEMENE SOM HAR OPPSTÅTT I

OMRÅDET MED TANKE PÅ UT- OG OMBYGGINGEN OG KOMMUNENS

HÅNDTERING AV DEN? AKTUELLE PLANLEGGINGSTILTAK

Dagens situasjon i Lian/Vådan-området med brudd på Plan- og Bygningslovens bestemmelser er ingen ønskesituasjon for verken Trondheim kommune eller innbyggerne på Lian/Vådan. Det må vel på et eller annet vis finnes noe som kan løse denne konfliktsituasjonen som har eksistert over lengre tid, men som først i de senere år etter at Adresseavisen omtalte hva som har foregått på Lian/Vådan, har blitt mer offentlig kjent. Så kan man spørre seg om det da kan finnes noen aktuelle planleggingstiltak for situasjonen på Lian/Vådan, og hvordan man kan rydde opp for fremtiden. I en saksutredning for Trondheim kommune vedrørende markaområdene i Trondheim kommune (2000) –” brudd på plan og bygningslovens bestemmelser”, heter det at i følge plan- og bygningsloven § 10-1 kommunen har plikt til å påse at plan- og bygningslovens bestemmelser blir overholdt i kommunen. Kommunen finner det helt nødvendig at noe blir gjort for å stanse den negative utviklingen i markaområdene, og da særlig med tanke på Lian/Vådan. Det finnes et antall alternativer til oppfølging som Rådmannen har vurdert. (Påfølgende avsnitt som omhandler Rådmannens alternativer til oppfølging er hentet fra Trondheim kommune 2001, Markaområdene i Trondheim kommune - brudd på Plan –og Bygningslovens bestemmelser, orienteringssak. Saksprotokoll. Trondheim kommune.) Det første alternativet går ut på å la de ulovlige forhold bestå. Det er i følge saksutredningen det enkleste og minst ressurskrevende, og det kan begrunnes i kommunens begrensede ressurser. Man kan i tillegg


123

være mer restriktiv med å gi nye tillatelser til tiltak i markaområdene. Rådmannen er svært skeptisk til dette alternativet, da bl.a. de som har tatt seg til rette kommer bedre ut enn de som lojalt har innrettet seg etter gjeldende bestemmelser for området. Han mener dette er et svært uheldig signal å sende ut. Alternativ to går ut på ulovlighetsoppfølging, hvor det heter at en oppfølging av de ulovlige forholdene vil bremse den negative utviklingen i markaområdene og bidra til å gjenopprette området i samsvar med gjeldende regulerings- og arealbruksformål. Dette vil være et ressurskrevende alternativ og vil medføre alvorlige sosiale og økonomiske konsekvenser for alle de familier som bor ulovlig i kommunens markaområder. Rådmannen er av den oppfatning at det er usikkert om en slik offensiv ulovlighetsoppfølging vil bidra til å bedre forholdene i markaområdene i vesentlig grad. Det tredje alternativet består av regulering/omregulering av visse områder. Her må man ta konsekvensen av at intensjonen bak reguleringsplanen for Lian- og Kystadmarka ikke er oppfylt og da omregulere hele eller deler av området. Rådmannen føler at ved dette alternativet så får man ryddet opp i det som i dag er kommunens aller største problemområde med tanke på alle ulovlige forhold, og samtidig som at kommunen får et redskap til å styre utviklingen i området akkurat dit kommunen måtte ønske. Dette vil og medføre at beboerne i Lian/Vådan med sikkerhet får vite hva de har å forholde seg til. Generelt sett stiller Rådmannen seg mer positivt til regulering av enkelte områder, enn å legalisere ulovlige forhold gjennom et stort antall dispensasjoner. Konsekvensen vil i følge denne saksutredningen bli at samtlige alternativer til oppfølging vil være svært omfattende, og meget tidkrevende arbeid må da iverksettes. Alle alternativene vil også forutsette at ressurser blir tilført arbeidet. Hvor mye det krever vil i stor grad avhenge av hvilke tiltak man ønsker å iverksette. Rådmannen anslår at enhver form for oppfølging vil kreve tre årsverk i hvert av de første tre årene, men tror ikke at prosjektet vil la seg gjennomføre i løpet av denne perioden. Som en konklusjon på denne saksutredningen blir det påpekt at for å stanse den negative utviklingen i markaområdene, er det svært viktig at kommunen opprettholder en mest mulig restriktiv og konsekvent dispensasjonspraksis i tillegg til at dagens ulovlighetsoppfølging blir intensivert. Vi har spurt våre informanter om hva de mener bør og kan gjøres for å bedre den aktuelle situasjon på Lian/Vådan. Overarkitekt Håkon Skagen er av den mening at det finnes ingen enkel løsning på situasjonen i Lian/Vådan-området. Han mener at når man lager en reguleringsplan som er basert på å

Kapittel 3

124

”fryse en situasjon”, er det veldig viktig at man er på vakt overfor store endringer fra reguleringsplanen for å hindre at hele reguleringsplanen vil rakne. En annen som uttaler seg om denne situasjonen og hva som bør/kan gjøres er skogforvalter Ole Johan Sætre. Han mener at, sett ut ifra et naturvernsyn, ville det beste vært å la områdene som tidligere var jordbruksareal vokse igjen og la det gå tilbake til naturen. Han snakker og om at skogforvaltningen sammen med det tidligere byggesakskontoret i de siste to årene har laget en egen sak på angående det å rydde opp i det henseende at ”alle” skal bli behandlet likt i en saksbehandling. Videre fortsetter han at hvis man er interessert i å ta vare på Lian som kulturhistorisk område, med både den småbebyggelsen, hyttebebyggelsen og løypenett som finnes, så må kommunen gjøre det de har gjort. Men hva er egentlig det? I henhold til selve kulturlandskapet, påpeker han at kommunen har innledet et ”eksperiment” i samarbeid med Lian Velforening, hvor det har blitt ryddet på en del av arealene og leid inn beitedyr for å holde gresset nede. Det er det de jobber med opp imot saksbehandling, oppfølging og ivareta kulturlandskapet på en slik måte at det fungerer. I tillegg er Sætre overbevist om at de stillingene som trengs for opprydding, vil bli bevilget. Bygningssjefen Bente Haugrønning er av den mening at det aldri vil bli snakk om å rydde opp i de tillatelser som er gitt, og at en opprydding vil gjelde de som ikke har skaffet seg de nødvendige tillatelser. Hun sier at det har blitt bedt om mer ressurser til en oppryddingsaksjon på Lian/Vådan. Hun tilføyer at det er krevende å gå inn i en ulovlighetsoppfølging med et omfattende regelverk. Hun er fast bestemt på at strategien for opprydding er kartlegging, systematisk gjennomgang og oppfølging, inntil pålegg er gjennomført. Den beste løsningen bygningssjefen ser er å ta området som en helhet. Til syvende og sist er det de politiske partiene i Trondheim bystyre som avgjør saken og som i prinsippet har øverste myndighet i slike saker. Etter hvert som det har blitt avdekket ulovligheter fra innbyggernes side og slett saksbehandling fra kommunen, har presset for å rydde opp tilsynelatende økt. Her følger en kort gjennomgang av hva noen av partiene mener og vil med saken. Høyre har framlagt vern av frilufts- og grøntinteresser i marka som en av sine hjertesaker. De har poengtert at fordi markaområdene i Trondheim er små, langt mindre enn for eksempel i Oslo, så vil tillatelser til utbygging innen marka gjøre området mindre egnet for friluftsliv og rekreasjon. De hevder også at for å ta vare på marka i fremtiden vil det være liten vits i å diskutere om de gamle eiendommene, oppført lovlig etter datidens regler (før reguleringsplanen), ville fått tillatelse i dag. Det de mener man må ta stilling til, er alle de utbygginger og de ulovlige omgjøringer fra hytte til helårsbolig som vi ser i deler av marka. Høyre ønsker verken at det skal bygges mer i marka eller at det skal være enklere å få


125

tilgivelse enn tillatelse til utbygging. Deres utgangspunkt blir derfor å håndheve loven slik at ulovlige byggetiltak fjernes. (Adresseavisen, 26.07.00, ”Ta vare på marka”). Det er her Fremskrittspartiet skiller seg fra Høyre og resten av Trondheim bystyre (ibid). I flere innlegg hevder Frp bl.a. at de er sjokkert over Høyres maktarroganse overfor enkeltmennesker. Frp ønsker selv å gi noe som ligner en generell amnesti for all ulovlig bygging innenfor markagrensa, muligens kombinert med en symbolsk bot. Dette kombineres med at Frp også stort sett ønsker å imøtekomme søknader om nybygging i marka. Frp har på et bystyremøte i juni 2000 også fremmet forslaget om å omregulere hele eller deler av Lianområdet til helårsboliger. Venstre føler at det er et problem med bilkjøring innenfor markagrensen, og de vil motvirke en slik utvikling. Et annet forhold de er kritiske til, men som ikke befinner seg på Lian/Vådan, er en rekke hytter som er satt opp i marka innenfor den røde strek. Disse er ”driftsbygninger” som er reist i tilknytning til skogbruk og er aldri blitt byggesaksbehandlet som fritidsbolig (Adresseavisen, 27.02.01., 07.03.01). Venstres uttalelser kan tolkes dit hen at de er imot flere bygninger og mer veier i marka rent generelt, ikke bare på Lian/Vådan. Arbeiderpartiet opererte med et eget Bymark-manifest i den forrige kommune- og fylkestings valgkampen, men har gått bort fra dette etter hvert. (Adresseavisen 15.12.00). Adresseavisen hevder at det er Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet som har hovedansvaret for at de tre tiltrengte stillingene ikke har blitt opprettet for å kunne gjøre den omfattende oppryddingen på Lian/Vådan (Adressavisen, 23.06.00 ). I følge Sætre har Frp hele tiden gått inn for å ruste opp bygningsmassen på Lian. Det han synes er rart, er at de fikk med seg Ap som hele tiden har vært den største garantisten på å bevare fritidsområdene, på å stemme imot bevilgninger til de ekstra stillingene for å rydde opp. Det er svært få, om enn noen, som føler at dette er en enkel sak å rydde opp i, men en ting er sikkert, og det er at det er et meget stort behov for en oppfølging hva enn det vil innebære. Det hviler nå på Trondheim bystyres skulder å komme til en enighet som kan være til gagn for alle de involverte parter.

Kapittel 3

126

3.5 AVSLUTNING Gjennom denne oppgaven har vi ved hjelp av dokumenter og andre kilder samt intervjuer, prøvd å komme frem til svar på våre problemstillinger. At det har skjedd en utvikling i Lian/Vådan-området som ikke er i tråd med reguleringsplanen er tydelig. Ved å gå igjennom det stoffet vi kunne finne om saken både fra kommunale sakspapirer, høringsrunder og media, har vi sett at det på en måte har dreid seg om å fordele skyld. Skal ansvaret ligge hos innbyggerne eller er det kommunen som er ansvarlig gjennom en utilfredsstillende saksbehandling? Det kan synes som at det å gjennomføre den fastsatte reguleringsplanen ble vanskelig i praksis, og her ligger kanskje saken kjerne. Landskapsendringer på Lian/Vådan har berørt verdier hos enkelte mennesker; i dette tilfellet spesielt hos enkelte byråkrater og politikere. Endringene berører også innbyggerne, men i stor grad i positiv retning. De aller fleste ser på om- eller utbyggingen av sine hus som et gode, som et tegn på en utvikling i tråd med resten av samfunnet. De ser seg ikke tjent med reguleringsplanens mål som er å fryse området, fordi de bor og virker i det. Med dette ilegges endringene positive verdier og de vil kanskje ikke få den oppmerksomheten som negative endringer kan få. I forvaltningen vil de endringene som har oppstått ha negative konnotasjoner fordi de signaliserer en forringelse av landskapet med hensyn til verneverdige elementer. De har ikke klart å fryse området. Det har utviklet seg i takt med moderniseringen i resten av samfunnet slik at det opprinnelige, ” det gamle”, står i fare for å forsvinne. De tre kommuneansatte vi intervjuet beskrev området som uryddig og ustrukturert i sammensetningen av bygningsmassen, og omkring boligmassen. Vi har tolket det dit hen at ulovlighetene får mye av skylden for dette. Derimot kan saken også ses på den måten at kommunens mer eller mindre tilfeldige dispensering har påført området en god del av dets uryddige karakter. Reguleringsplanens formål har vært å ”fryse” området. Dette har vist seg vanskelig å gjennomføre fordi et landskap nettopp er et dynamisk og ikke et statisk fenomen. Et landskap blir definert og tolket av mennesker og det er vi som ilegger det dets verdi. Samtidig foregår det prosesser, både naturlige og menneskelige, som påvirker landskapet. Det moderne samfunn påvirkes ofte i dag av endringer av høy hastighet, det være seg sosiale, tekniske eller økonomiske endringsprosesser. At landskapet påvirkes og endres, i mer eller mindre synlig grad av disse, er uunngåelig. Vi stiller altså spørsmål angående kommunens reguleringsplan og dens mål, som er å fryse situasjonen slik den var da planen ble vedtatt. En slik plan vil logisk sett komme i konflikt med et dynamisk landskap. Vi stiller også spørsmål angående kommunens bruk av dispensasjoner i henhold til denne planen.


127

Makt og forvaltningspraksis har påvirket landskapet på Lian/Vådan. Dispensasjonene har skapt en bit-for-bit utbygging og dette har ført til et annet landskap enn hva som var tenkt i forhold til reguleringsplanen. Lian Vel har etter vårt syn hatt muligheter til å bruke sin makt på en mer effektiv måte ved å mobilisere sine synspunkter og gå mer aktivt ut. Kommunen har stått svakt og tenderer mot det uprofesjonelle. Man burde ha hatt en mer helhetlig dispensering fra starten av og på denne måten unngått de problemer en ser i dag. At hver enkelt saksbehandler har blitt delegert makt har fått konsekvenser, og man ser her et eksempel på hva bruken av skjønn i forvaltningen kan føre til. På spørsmålet om hvordan man kan rydde opp, viser vi til forslaget fra Rådmannen i Trondheim kommune. Han har lagt frem tre ulike løsninger som vi har belyst i vår drøfting angående aktuelle planleggingstiltak. Vi vil ikke anbefale én strategi på bekostning av de to andre for det ville være å dra vår kunnskap for langt. Det kan for oss virke som at det første forslaget om å la ulovlighetene ligge og starte på nytt, ser ut til å vinne frem. Dette begrunnes med mangel på nødvendige ressurser for å opprette de stillingene som trengs for å ordne opp i den enorme saksmengden. Det er viktig her at man husker at kommunens saksbehandling ligger til grunn for en god del av problemene, og at dens praksis på dette området da kanskje bør endres. Den har også blitt endret etter nye vedtak fattet i 1995, hvor praksisen ble innskjerpet ved at saker som ikke var i tråd med kommunens arealplan eller reguleringsplan, skulle opp i bystyret. Et annet mulig tiltak er å endre selve reguleringsplanen ved for eksempel å tilpasse den et dynamisk landskap. En bevaring kan ikke skje uten at noe endres. Uansett har vi per i dag en reguleringsplan å forholde oss til, og da vil den nærmeste løsningen være å gjøre nettopp det. For fremtiden er det opp til politikerne å avgjøre eventuelle tiltak for området. Hva de vil gjøre vet ikke vi, men en ting er sikkert, og det er at noe må de gjøre. Selv det å la området være i den forfatning det er i nå vil kreve sine ressurser fordi det da fremdeles vil være interessekonflikter i området. Et kompromiss bør utarbeides for at innbyggerne fremdeles kan bo på Lian/Vådan samtidig som at området bevarer sin identitet som rekreasjonsområde. Generelt sett vil det være vanskelig for oss å si noe utfyllende om hva som har skjedd med landskapet på Lian/Vådan. Vi er en gruppe som står utenfor området og betrakter det. Vi har lest om, blitt fortalt om og selv sett de endringer som har oppstått angående bygningsmassen, veier, turstier, kloakknett osv. Vanskelighetene oppstår når man skal beskrive omfanget av disse endringene og deres positive og negative konnotasjoner. Fordi landskapet vurderes av øynene som ser, vil også endring av det vurderes individuelt eller gruppevis. Her kommer man bl.a. inn på om man har et innenfra-syn eller utenfra-syn. Selv vår egen gruppe på fire hadde forskjellig oppfatning av saken. Da er det ikke vanskelig å forstå hvor komplekst

Kapittel 3

128

landskapsbegrepet er, og hvor vanskelig det må være å finne kompromisser mellom interessekonflikter i administrasjonen og i forvaltningen.


129

LITTERATURLISTE

Bjørlo, Stein & Øystein Tjora. 1997. Norsk politikk. J.W.Cappelens Forlag AS Oslo. 11-33. Bratberg, Terje. 1996. Trondheim byleksikon. Kunnskapsforlaget, Oslo. Flowerdew, Robin & David Martin. 1997. Methods in human geography: a guide for students doing a research project. Addison Wesley Longman Limited, Essex. Greider, Thomas & Lorraine Garkovich. 1994. Landscapes: the social construction of the nature and the environment. Rural Sociology 59 (1), 1-24. Hernes, Gudmund. 1982. Makt og avmakt. Universitetsforlaget, Oslo, 15-133. Holme, Idar Magne & Bernt Krohn Solvang. 1986. Forskningsmetodikk, om kvalitativa och kvantitativa metoder. Tano A/S, Oslo. Ingold, Tim. 1993. The temporality of the landscape. World Archaeology 25, 152-174. Jones, Michael. 1988. Progress in Norwegian cultural landscape studies. Norsk Geografisk Tidsskrift 42, 153-169. Jones, Michael. 1991. The elusive reality of landscapes. Concepts and approaches in landscape research. Norsk Geografisk Tidsskrift 45, 229-244. Jones, Michael. 1993 Landscape as a resource and the problem of landscape values. The Politics of Environmental Conservatism. Proceedings from a workshop in Trondheim March 26, 1993 (eds. Caroline Rusten & Halvor Wøien), The University of Trondheim, Centre for Environment and Development (SMU), Report no. 6/93, 19-33. Kirkhusmo, Anders. 1997. Trondheims historie 997-1997, bind 5 Vekst gjennom krise og krig 1920-1964. Universitetsforlaget, Oslo, 97-99, 127, 221-223, 381-382. Langdalen, Erik. 1995. Arealplanlegging - form, funksjon, fellesskap. Universitetsforlaget, Oslo. Lægreid, Per & Johan P. Olsen. 1978. Byråkrati og beslutninger. Universitetsforlaget, Oslo. 11-32.

Kapittel 3

130

Morgan, Garet. 1998. Organisasjonsbilder. Innføring i organisasjonsteori. Universitetsforlaget, Oslo. 161-219. Naustdalslid, J. & S. Hovik (red.). 1994. Lokalt miljøvern. Del II. Tano forlag. Patel, Runa & Bo Davidson. 1995. Forskningsmetodikkens grunnlag. Universitetsforlaget, Oslo. Revisjon og resultatkontroll, Trondheim kommune. 2001. Oppfølging av reguleringsplanen for Lian og Kystadmarka. Trondheim kommune. Røhnebæk, Ørnulf. 1995. Miljø og jus. Oversikt over norsk miljørett med innføring i jus og forvaltningsrett. Universitetsforlaget, Oslo. Trondheim kommune. 2001. Markaområdene i Trondheim kommune - brudd på Plan- og Bygningslovens bestemmelser, orienteringssak. Saksprotokoll. Trondheim kommune. Østerud, Øyvind. 1996. Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse. Universitetsforlaget, Oslo.

ANDRE KILDER

Adresseavisen, 23/6-2000, 26/7-2000, 15/12-2000, 27/2-2001, 7/3-2001. Berg, Geir Otto. 24/10-2001. Haugrønning, Bente. 31/10-2001. Miljøverndepartementet. 1996-1997. St.meld. nr. 29 Regional planlegging og arealpolitikk. (http://odin.dep.no/md/norsk/publ/stmeld/022005-040001/index-hov000-b-n-a.html). Skagen, Håkon. 26/10-2001. Sætre, Ole Johan, 9/11-2001. Veileder for en landskapsstrategi i kommunal planlegging. Fylkeslandbrukskontoret i Sør-Trøndelag. 1993.


131

VEDLEGG 1

Kapittel 3

132


133

VEDLEGG 2

INTERVJUGUIDE BYGNINGSSJEFEN

Navn: Fødselsår: Stilling: Utdanning: Hvor lenge ansatt? Ønsker du å være anonym/ kan direkte sitat brukes i resultat? Vi skal skrive en oppgave om Lian/Vådan -området i faget Landskap og planlegging, Hovedfag geografi, ved NTNU. Det er stadfestet en reguleringsplan for Lian og Kystadmarka fra 1985 som gjelder som reguleringsbestemmelser. 1. Hva ser du på som det viktigste å ta vare på i Lian/ Vådan- området?

(økologiske/ biologiske interesser, fritids- og rekreasjonsinteresser, hytteinteresser osv.) 2. Hvordan definerer dere "landskap"? 3. Man har man når man betrakter et landskap både et innenfra syn og et utenfra syn.

Innbyggerne på Lian har et innenfra syn på landskapet, mens andre får et utenfra syn. Hvem sitt syn representerer reguleringsplanen for Lian-området?

4. Hva ligger til grunn for kommunens landskapssyn? 5. Mener du at en utbygging kan degradere et landskap som Lian ? 6. Hvorfor har man reguleringsplan for et område? Formålet. 7. Hva var formålet med reguleringsplan for Lian? 8. Hvem sine interesser ble satt i fokus når reguleringsplanene ble vedtatt? 9. Hva er Bygningsrådets funksjon i plansaker? Og hva er byggesakskontorets funksjon?

Hva er bygningssjefens funksjon i plansaker? 10. Hvem skal ta seg av dispensasjoner? 11. Hva bør ligge til grunn for en dispensasjon? Hvilke typer lovverk/ planer vises det til? 12. Hva ligger i ” særlige grunner”? 13. Ligger reguleringsplanen til grunn for en dispensasjon eller er det andre lover og regler?

Eksempler. 14. Det er gitt tillatelser i strid med planen uten at det er dispensert. Hva ligger til grunn for

dette? 15. Er man konsekvent ved behandling av enkeltsaker? 16. Hvordan behandles en sak om bygningstillatelse?

Kapittel 3

134

17. Hva er praksis når det skal gies tillatelser i tråd med planen eller gitt dispensasjon? 18. Har byggesakskontoret skapt merarbeid til seg selv når de nå må rydde opp? 19. Hvilke strategier for å rydde opp ønsker byggesakskontoret? 20. Kan det tenkes at reguleringsplanen er for uklar i sine retningslinjer? Er dette tilfellet i

denne saken? 21. Midlertidige bruksendringer: Hva kan ifølge reguleringsplan og lov tillates? Hva med

enkeltvedtak? 22. I Lian/ Vådan-området er det anslått at mer enn 100 fritidsboliger ulovlig er tatt i bruk

som permanente boliger. Man har skapt et landskap ut fra små handlinger. Har man vært dette bevist i perioden 1985 til 2000?

23. Ble situasjonen endret, i negativ eller i positiv retning etter at marka grensa ble flyttet i 1992?

I bystyrets vedtak i sak 94/00 slår Bystyret fast at reguleringsplanen legger et godt grunnlag for administrativ og politisk praksis i området og at situasjonen området i dag befinner seg i bekrefter at planen ikke er fulgt verken gjennom politisk praksis og administrative vedtak 24. Har du lest Forvaltningsrevisjonen reguleringsplan for Lian og Vådan -området? Hva er

ditt inntrykk av lovbrudd som er gjort etter dette? 25. Den er beskyldt for å være for tynn og at den bygger på et for tynt grunnlag. Hva mener

byggesakskontoret? 26. Hvordan er samarbeidet med Lian Vel? 27. Har deres arbeid noen innvirkning på saksbehandling? 28. Hvordan ønsker Byggesakskontoret å rydde opp på Lian/ Vådan- området? Hva ser der

som den beste løsningen? 29. Hvis en hytte blir omgjort til hus, hvilken påvirkning har det på landskapet? 30. Hvordan kan en vei som etter kommunens syn kun eksisterer som sti, bli til en vei med

”kommunale” strøsandkasser og godkjent belysning?


135

VEDLEGG 3

INTERVJUGUIDE FOR GEIR OTTO BERG, FORMANN I LIAN VELFORENING

Vi er en gruppe studenter fra Dragvoll som har et prosjekt i landskap og planlegging. Vi ønsker å se nærmere på hva som skjer med landskapet i Lian/Våden området. Begrepet landskap er mangetydig og avhenger av tid og sted og øynene som ser. Å bli spurt om å definere begrepet landskap kan kanskje føre til en tankeprosess så stor at den overskygger andre ting, og derfor har jeg i mitt intervju også brukt begrepet område som en forenkling og begrensning. Det vi har som utgangspunkt er reguleringsplanen for Lian og Kystamarka samt avisartikler og kontrollkomiteens rapport om kommunens egentlige praksis i området. Det som jeg under intervjuet refererer til som ”saken” omfatter altså de problemene som har dukket opp ang. utbyggingen i Lian/Våden området. Siden intervjuobjektet er leder i Lian vel. ( som er en aktiv part i ”saken” ) vil jeg anta, men også forsikre meg om at han er vel informert om de gjeldende forhold.

1) Status, stilling 2) Ønsker du å være anonym? Kan vi sitere deg direkte? 3) Hva legger du i begrepet landskap? Faller Lian /Våden området inn under ditt

landskapsbegrep? 4) Har du vokst opp i området? 5) Hvordan vil du karakterisere området/landskapet du bor i? 6) Hva syns du er verdt å ta vare på i området/landskapet? 7) Syns du det har skjedd merkbare endringer i området, og har det påvirket landskapet i

positiv eller negativ retning? 8) Vi har lest aviser og reguleringsplan og lignende ang. Lian/Våden og vi synes saken er

rotete. Kan du hjelpe oss? 9) Skjedde det noe merkbart i området da den røde streken ble flyttet i 1992? 10) Hva er viktigst for Lian vel. ang. området/landskapet i Lian/Våden? Hva legger dere

vekt på når dere representerer området og innbyggerne? 11) Tror du at Lian vel. syn på saken eller forståelse av området skiller seg fra de

utenforståendes, og hvilket syn tror du de har på det som har skjedd (utbyggingen) ? 12) Ser Lian vel. et behov for at området skal vernes etter kommunens strategi? 13) Hvis vi ser bort fra problemene som har oppstått, har dere og kommunen egentlig et

felles mål/ønske for området? 14) Har Lian vel. en alternativ reguleringsplan og hva går den ev. ut på?

Kapittel 3

136

VEDLEGG 4

INTERVJUGUIDE TIL SKOGBRUKSSJEFEN

Navn: Alder: Utdanning: Ønsker du å være anonym? Kan vi sitere deg direkte? 1.) Hvordan definerer du/dere landskap? 2.) Har kommuneadministrasjonen et felles landskapssyn, og hva ligger i så fall til grunn for

dette synet? 3.) Hva ser du på som det viktigste å ta vare på i Lian-Vådan-området? 4.) Hvem sitt syn representerer reguleringsplanen for Lian-Vådan? 5.) Mener du at en utbygging kan degradere et landskap som Lian? Har ut byggingen gjort at

landskapet har mistet noe av sin verdi som rekreasjonsområde? 6.) Tror du synet folk har på landskapet i Lian-Vådan-området er forskjellig ettersom om de

har et innenfra syn eller et utenfra syn? 7.) Har du noe forslag til løsning/hvordan man bør rydde opp i Lian/Vådan-området?


137

VEDLEGG 5

INTERVJUGUIDE FOR HÅKON SKAGEN, HISTORIKK OM LIAN

Utgangspunkt for prosjektet er å finne ut av hvordan landskapet på Lian-Vådan har forandret seg, og hvorfor. Vi er i dette intervjuet hovedsaklig interessert i tidsperioden fra 1900 og fram til i dag.

• Navn • Fødselsår • Stilling • Hvor lenge har du vært ansatt i stillingen? • Ønsker du å være anonym? • Kan vi bruke dine sitat? • Temaet for prosjektet er LANDSKAP. Hva fostår du med begrepet landskap? • Kan du fortelle noe om bakgrunn for hyttebygging i dette området. Når kom de første

hyttene? Hvorfor her? Var det noe attraktivt med akkurat dette området? • Hadde bygging av Gråkallbanen noe å si for hytteutviklingen/ekspansjonen i Lian-

Vådan? (På hvilken måte?) • Fantes det helårsboliger i dette området før Gråkallbanens utbygging, med unntak av

f.eks gårder som Solem gård, gamle Lian gård? (Hvorfor/ hvorfor ikke?) • Det er ganske klart at Gråkallbanen bidro til utbygging av Lian- Vådan området, men

kan du fortelle noe om bakgrunn/ årsak(ene) til bygging av kollektivtransport opp til Lian? (Var det et ønske fra Trondheims beboere?)

• Vet du no om omtrent når det ble et behov for å begynne å regulere området? (hva som var opptakten til den første reguleringsplanen)

• Føler du at regulering av Lian- Vådan har forløpt smertefritt, uten problemer, sett fra den første reguleringsplanen kom og frem til i dag? Møtt protester underveis?

• Hvor lå Bymarksgrensa før enn i forhold til i dag? Er Bymarksgrensa det samme som den røde streken?

• Har du lyst til å si noe om din personlige mening om striden hytte/ helårsbolig i Lian- Vådan? Har du forslag til hvordan striden kan løses?

• Hva er ditt personlige inntrykk av Lian området i dag, mot for hva det var for 50 år siden? (Ca. 1950)

• Bruker du Bymarka selv?

Kapittel 3

138

VEDLEGG 6

TRONDHEIM KOMMUNE

Reguleringsbestemmelser i tilknytning til reguleringsplan for Lian og Kystadmarka.

Dato for siste revisjon av planen: 1.11.1983 Dato for Bystyrets vedtak: 26.1.84

§1 Disse reguleringsbestemmelser gjelder for det område som på plankartet er vist med reguleringsgrense.

§2 Området reguleres for følgende formål:

Byggeområder, herunder: - områder for bolig - områder for hytter/foreningshytter - tomter for offentlige bygninger - tomt for almennyttig formål - tomt for bevertningssted Landbruksområder, herunder: - områder for jordbruk - områder for skogbruk Trafikkområder Friområder Fareområder Spesialområder, herunder: - bevaringsområde/gravhauger - oppsamlingsplass for avfall - vannverk Felles areal for flere eiendommer

§3 BESTEMMELSER FOR BOLIGOMRÅDER. A. Arealer merket B. Eksisterende bygninger på arealer merket B kan nyttes til helårsboliger.


139

Økning i antallet boligenheter/leiligheter kan ikke tillates. Markering av bebyggelse som inngår i planen viser den maksimale utnyttingsgrad for golvareal for boliger på tomtene. Det kan dog tillates mindre utvidelser av små boliger, slik at de kan fungere tilfredstillende som bolig. Mindre uthus i tilknytning til bolig kan tillates utover de golvarealer som utnyttingsgraden angir. B. Arealer merket B 1. Områder merket B 1 kan nyttes til helårsboliger og kan bygges ut med småhus inntil 2 etasjer eller en etasje med sokkeletasje innredet til boligrom. Utnyttelsesgraden skal ikke overstige 0,15. C. Arealer merket B 2. Områder merket B 2 kan nyttes til helårsboliger. Det kan ikke tillates utparsellert nye tomter. Bebyggelsen kan være i inntil 2 etasjer. Utnyttelsesgraden skal ikke overstige 0,15.

§4 BESTEMMELSER FOR HYTTEOMRÅDER OG FORENINGSHYTTER. A. Bygninger på arealer merket H kan bare bebos over kortere tidsrom, og skal ikke tjene som fast bosted i noen periode. Markering av bebyggelse som inngår i planen viser den maksimale utnyttingsgraden for golvareal for hyttene på tomtene. Ved ombygging eller gjenoppbygging kan hytta ikke ha større golvareal enn eksisterende bygg. Det kan tillates mindre utvidelser når det skjer som ledd i å bedre hyttas vann- og avløpssystem og sanitære forhold. Mindre uthus i tilknyntning til hytter kan tillates utover de golvarealer som utnyttingsgraden angir. B. Foreningshytter merket FH på plankartet skal nyttes som forsamlingshytter for organisasjoner, foreninger osv. Foreningshytter kan om- og påbygges slik at de får en hensiktsmessig funksjon som foreningshytte. Utvidelser av en størrelsesorden som endrer karakteren for foreningshyttene kan ikke tillates. Det skal avsettes parkeringsplass på egen tomt eller på felles parkeringsplasser tilsvarende minimun 1 plass pr. 100m2 for foreningshytter.

Kapittel 3

140

§5 BESTEMMELSER FOR TOMTER FOR OFFENTLIGE BYGNINGER. A. Område 01 og 02 skal nyttes til helseinstitusjon. Boliger kan tillates på arealet når disse er knyttet til drifta av helseinstitusjonen. Ny bebyggelse skal tilpasses den eksisterende når det gjelder bygningsformer, materialbruk og farge. Utnyttingsgraden skal ikke overstige h.h.v. 0,4 og 0,15 etter påskrift på kartet. Det skal avsettes parkeringsplass tilsvarende 0,8 plasser pr. klient helseinstitusjonen er beregnet for. I forbindelse med bygging eller omlegging i utenomhusarealene skal det utarbeides en plan for arealene som skal godkjennes av bygningsrådet. B. Område 03 skal brukes til barnehage. Utnyttingsgraden skal ikke overstige 0,15. Det skal avsettes parkeringsplass tilsvarende 0,75 plasser for hver ansatt. Opparbeidelse av utenomhusarealene skal utføres i samsvar med en plan som skal godkjennes av bygningsrådet.

§6 BESTEMMELSER FOR TOMT FOR ALMENNYTTIG FORMÅL. Området merket grendehus (A) skal nyttes til forsamlingslokaler og servicetiltak for beboerne i området. Utnyttingsgraden skal ikke overstige 0,2. Det skal avsettes parkeringsplass på egen tomt tilsvarende minimun 1 plass pr. 25 m2 golvareal.

§7 BESTEMMELSER FOR TOMT FOR BEVERTNINGSSTED. Det tillates innredet bolig på arealet når denne er knyttet til drifta av bevertningsstedet. Ved ny-, om- og påbyggninger skal en søke å bevare og utvikle det særpregete ved den eksisterende bygning når det gjelder form, materialbruk og farge. Utnyttingsgraden skal ikke overstige 0,2. Ved ny-, om- og påbygginger skal det utarbeides en plan for opparbeidelse av utenomhusarealene som skal godkjennes av bygningsrådet.

§8 BESTEMMELSER FOR LANDBRUKSOMRÅDER. A. Jordbruksområder: Arealene skal nyttes til jordbruksformål. Bebyggelse som er knyttet til landbruksdrifta tillates.


141

Bebyggelse skal så langt som mulig legges som en del av eksisterende gårdstun og tilpasses disse når det gjelder bygningsformer, materialbruk og farge. B. Skogbruksområder: Skogbruksarealene skal bevares for skogproduksjon. Bebyggelse tillates ikke oppført i skogbruksarealene.

§9 BESTEMMELSER FOR TRAFIKKOMRÅDER A. Biloppstilling skal bare skje på offentlige parkeringsplasser, felles parkeringsplasser eller byggeområdene. For parkeringsplassene skal det utarbeides planer som viser hvordan plassene skal opparbeides og tilpasses terreng og vegetasjon. Planene skal godkjennes av bygningsrådet. Hvor avkjørsel ikke er vist med symbol, skal avkjørsel godkjennes av vedkommende vegmyndighet. B. Turveger og gangveger kan brukes til kjøretrafikk fram til bebyggelse og felles parkeringsplasser som ligger til vegene når disse ikke kan få annen adkomst, eller det er vist avkjørsel til turveg. C. Trafikkareal avsatt langs Gråkallbanen kan nyttes til bygg og anlegg som er nødvendige for drifta av banen. Alle innretninger og anlegg skal tilpasses landskap og vegetasjon. Ved omlegginger og nybygg skal det i tillegg til byggemelding utarbeides en plan som viser den landskapsmessige tilpassing av anleggene. Gangareal avsatt ved stasjonene kan nyttes til bygging av venteskur o.l. knyttet til banedrifta. For Lian stasjon kan det bygges toilettanlegg som også er beregnet å betjene utfarten i forbindelse med bade-plasser, leikearealer og turområder. På deler av gangareal avsatt på Lian stasjon kan dettillates avsatt parkeringsplasser som kan nyttes i forbindelse med bruken av banen. Parkeringsplassene må ikke hindre fotgjengerferdselen.

§10 BESTEMMELSER FOR FRIOMRÅDENE A. Områdene skal brukes som en del av turområdene og som utfartsområde for bading, leik og opphold. Kultur- og naturlandskapet skal i hovedsak vernes om og utvikles uten store endringer i forhold til eksisterende forhold. B. Opparbeidelse og anlegg i friområdene på Lian, ved Haukvatnet og friområdene langs turløypene skal bare tillates i forbindelse med turløypene og de lysløyper som er inntegnet på plankartet. Det kan gjøres unntak fra denne bestemmelse når det gjelder oppsetting av enkle bygninger for garderobe, toilett og vakt ved Lianvatnet og Haukvatnet.

Kapittel 3

142

C. Turløyper og vegetasjonsbelter skal opparbeides i hovedtrekk slik planen forutsetter. Før det gjennomføres mer omfattende opparbeidelse av turløyper, planting/planmessig gjenvekst av vegetasjonsbelter, opparbeidelse av balløkker osv., skal det utarbeides en plan for disse arbeidene som skal behandles av friluftsnemda og godkjennes av bygningsrådet. D. Skogsdrift i friområdene skal utføres i samsvar med skogloven og i samråd med friluftsnemda.

§11 BESTEMMELSER FOR SPESIALOMRÅDE: BEVARINGSOMRÅDE/GRAVHAUGER. Innenfor disse områdene er det faste fornminner. Eventuelle tiltak eller anlegg som berører områdene, må ikke komme i konflikt med bestemmelsene i lov om kulturminner av 9. juni 1978.

§12 BESTEMMELSER FOR SPESIALOMRÅDE: OPPSAMLINGSPLASS FOR AVFALL Oppsamlingsplasser for avfall skal benyttes til mindre bygg for oppsamling av husholdningsavfall og eventuelt latrinebeholdere fra boliger, hytter og foreningshytter som ikke har offentlig kjøreadkomst.

§13 BESTEMMELSER FOR SPESIALOMRÅDE: VANNVERK (LEIRSJØEN) Område for vannverk skal nyttes til anlegg og bygninger i forbindelse med vannforsyninga fra Leirsjøen. Bygninger og anlegg skal i størst mulig grad samles og utformes som en helhet i sammenheng med Leirsjødemningen. Ved omlegging av anleggene skal det utarbeides en plan som viser plasseringa av anlegg og bygninger og en ordning av turløypeforbindelse på tvers av dalen.

§14 BESTEMMELSER FOR FELLES AREALER A. Felles kjøreveger skal være kjøreadkomst til de boliger og hytter som er knyttet til dem. B. De felles parkeringsplasser merket fra fT 1 til fT 10 kan nyttes til biloppstilling for boliger, hytter og foreningshytter som ikke har kjøreadkomst fra offentlig veg, felles avkjørsel eller turveg, eller har adkomst via særlig bratt turveg etter denne oversikten: FT 1: Ekornstua, en hytte vest for vegen mot Stykket, Branok, en hytte øst for vegen til Stykket, 109/82 Solhaugen, 109/132 Prinsstuggu, 109/47 Dovreheimen, Domåshaugen, 108/34 Skogheim, 108/43 Skoghytten, 108/88 Hansgjerdet, 108/4 Nubben og 108/8 Knubben. FT2: 108/94 Åsly, 108/78, 108/73, 108/72, 108/76, 108/5, 108/65, 108/66, 108/70, 109/71, Grindstua, Hugheim og Karaheim. FT3: 109/53 Gråstua, 109/25 Sommerli, 109/134 Solfeng, Gaukheim og 109/21 Kvilheim


143

FT4: Borgheim, Granlia, Benjaminbyen 10, Benjaminbyen 9, Myrvang, Skogstua, 109/138 Lysebo, 109/63 Inderly, 109/55 Knutvold, 109/61 Knuthagen, Ola Siristua, Gløtten og Grotten. FT5: Rabben og Granly. FT6: Solem C-10, 109/112 og Solem C-9, 109/113. FT 7: Døvehytta, 109/28 Skoghygga, Ottobyen 3, 109/119, foreningshytte s.v. for 109/119, 109/11 Heia, 109/67 Torshaug, Turihaugen, Ryphaugen, Viervollen, Livang og Soltun. FT8: 110/2 Sollien og 110/56 Høgly. FT9: 110/6 Lianhaug 2, 110/10 Lianhaug 3, Lianhaug 7, Solfeng, Lianhaug 18, 110/19 Vidsyn, 110/20 Myrknausen, 110/52 Myra V, 110/55 Myra 7, 110/67 Myra 6, Myra III, Myra II, Lian E-21 110/62 og Lian I-17 110/66. FT 10: To hytter vest for Lianløypa, 110/51 Solvang B, hytte vest for eiend. Granmo 2 og Furuheim. Det kan tillates oppsatt garasjer for boliger på de felles parkeringsarealene. C. På felles parkeringsplasser kan der tillates oppsatt mindre bygg for oppsamling av husholdningsavfall og latrinebeholdere fra boliger, hytter og foreningshytter som ikke har adkomst til offentlig kjøreveg. D. For parkeringsplassene skal det utarbeides planer som viser hvordan plassene skal opparbeides og tilpasses terreng og vegetasjon, og hvordan bygninger skal plasseres. Planene skal godkjennes av bygningsrådet.

§15 FELLESBESTEMMELSER FOR HELE PLANOMRÅDET ELLER FLERE REGULERINGSFORMÅL. A. Etter denne reguleringsplan er stadfestet, kan det ikke inngås privatrettslige avtaler som er i strid med planen og dens bestemmelser. B. Eksisterende vegetasjonstyper skal i hovedsak vernes om. I bebygde deler av planområdet med skogvegetasjon skal denne bevares og fornyes slik at områdene beholder preget av åpent skogområde. Der det på plankartet er påskrift ”skogbelte” skal skog vernes, evt. Plantes eller få gro opp og fornyes slik at funksjonen som skjermende skogbelte beholdes. Hogst av trær i hage og planting av trær skal utføres slik at disse mål for utviklinga av skogvegetasjonen oppfylles. C. Ved om- og påbygging og nybygging skal bygningsrådet påse at bygninger får en god form og materialbruk som bevarer og forbedrer områdenes særpregete bygningsmiljø. Ved byggemelding kan bygningsrådet kreve at det legges fram en plan for opparbeidelse av de ubebygde deler av tomter eller områder. Boligbygg merket B, hytter merket H og uthus og mindre bygg tillates oppsatt i trafikkområder (§9), friområder (§10), spesialområde: oppsamlingsplass for avfall (§12),

Kapittel 3

144

felles areal (§14) og i forbindelse med vann- og avløpsanlegg (§15F) skal være i en etasje uten høg underetasje. Gesimshøgden skal ikke overstige 3,1 meter for bolighus og hytter og 2,5 meter for uthus og mindre bygg. Barnehage, grendehus og foreningshytter merket FH kan bygges i to etasjer uten høg underetasje. Bygninger nevnt i de to foregående avsnitt skal ha saltak med tak vinkel mellom 25 og 30 grader. Fargen på disse bygningene skal være mettete, mørke røde og brune farger uten lyse kontrastmarkeringer. Tak skal ha mørk, ikke reflekterende taktekking. D. Gjerder kan bare tillates i planområdet når det gjelder avgrensning av:

a. Areal regulert til boligbebyggelse, offentlig formål: barnehage og spesialområde: vannverk, samt for avgrensning av hyttebebyggelse og foreningshytter med inntil 300 m2 av tomten.

b. Områder i forbindelse med hagebruks-, jordbruks- og husdyrdrift og mindre områder for å sikre brønner og kilder som brukes til vannforsyning, samt avløpsanlegg.

Det tillates ikke gjerder som på unødvendig måte stenger for fri ferdsel gjennom friområdene og skogbruksområdene. Gjerder over 1 meter tillates ikke, unntatt i forbindelse med husdyrhold. E. Der byggegrense mot offentlig kjøreveg ikke er vist, skal veglovens byggegrense-bestemmelser gjelde. Der byggegrense mot gangveg, turveg og felles avkjørsel ikke er vist, skal bebyggelse ikke plasseres nærmere regulert veg enn 5 meter. Innenfor området som på planen er markert som frisiktareal, må det være fri sikt i en høyde på 0,5 m over tilstøtende vegarmers planum. Innenfor planområdet kan bygningsrådet tillate at det settes opp mindre bygg til skjerming av vann og avløpsanlegg. G. Når særlige grunner tilsier det, kan bygningsrådet godkjenne mindre vesentlige unntak fra disse bestemmelser innenfor rammen av Bygningsloven og bygningsvedtektene for Trondheim kommune. 035B101 Stadfestet, 18.02.85.

145

4 LIAN/VÅDAN – ULIKE BRUKERINTERESSER I OMRÅDET

LIAN/VÅDAN ULIKE BRUKERINTERESSER I OMRÅDET

Foto: M. Jones, 23.09.01

GEOGRAFISK INSTITUTT, NTNU HØST 2001 ØVING I LANDSKAP OG PLANLEGGING, SVGEO 323

MARIT S. LANGEN, TRUDE SKARET OG LOTTE SKOGLUND

Kapittel 4

146

Lian/Vådan – ulike brukerinteresser i området

147

FORORD

Kurset som rapporten er utarbeidet for (SVGEO 323, øving i landskap og planlegging), har til formål å utføre analyse av konkrete planleggingssituasjoner hvor landskapsverdier er involvert. Metodene som er blitt brukt omfattet feltregistrering, intervjuer og dokumentanalyse. Kurset er lagt opp til selvstudium, med veiledning underveis. Vi vil her benytte anledningen til å takke for god hjelp av informantene våre som var veldig imøtekommende og ga oss mye god informasjon. I tillegg har vi fått mye god drahjelp til å komme godt i gang og veiledning underveis av faglærer Michael Jones og assistent Mona K. H. Sæther. Trondheim 10.12.2001 Marit S. Langen Trude Skaret Lotte Skoglund Forside: Rydding av kulturlandskap på Lian (foto: Jones 23.09.01)

Kapittel 4

148


149

INNHOLD

4.1 Innledning.............................................................................................................151

4.1.1 Problemstilling ............................................................................................151 4.1.2 Områdebeskrivelse ......................................................................................151

4.2 Teori .....................................................................................................................153 4.2.1 Plan- og bygningsloven ...............................................................................153 4.2.2 Kommunens arealplandel ............................................................................154 4.2.3 Reguleringsplanen for Lian- og Kystadmarka ............................................154 4.2.4 Brukerinteresser...........................................................................................155 4.2.5 Landskapsteori.............................................................................................156 4.2.6 Kulturlandskap ............................................................................................156

4.3 Metode..................................................................................................................159 4.3.1 Valg av metode............................................................................................159 4.3.2 Søk etter kildemateriale...............................................................................160 4.3.3 Intervju ........................................................................................................160 4.3.4 Intervjuguide................................................................................................161 4.3.5 Gjennomføringen av intervjuene.................................................................162 4.3.6 Intervjuanalyse ............................................................................................162 4.3.7 Metodekritikk ..............................................................................................162

4.4 Resultat .................................................................................................................163 4.5 Diskusjon..............................................................................................................169

4.5.1 Hvilke verdier knytter interne og eksterne brukere til Lian- og Vådan-området. .......................................................................................................169

4.5.2 Holdninger til omfanget av bruken av området...........................................169 4.5.3 Hvilke brukerkonflikter knytter seg til Lian- og Vådanområdet.................170 4.5.4 Holdninger til mengden hytter og helårsboliger i området .........................171

4.6 Konklusjon ...........................................................................................................172

Vedlegg 1-5 - Intervjuguider

Kapittel 4

150


151

4.1 INNLEDNING Lian og Vådan har gjennom en årrekke vært et område med en rekke konflikter i henhold til eiendomsforhold og byggesaker. Områdets beboere og brukere har gjennom tidene fått hard medfart i media. På et folkemøte på Lian er det kommet frem at beboerne er frustrerte over at utviklingen i området etter deres mening, kun beskrives som negativt. Det har ikke skjedd noen fortetning slik det kan gis inntrykk av. Tvert imot er det blitt førti færre hytter i Lian-området etter 1985, påpeker Geir Otto Berg (Bjøru, 2000). Det er ikke bare konflikter mellom beboere og planmyndighetene som står i sentrum, de ulike brukerinteresser kan også by på diskusjoner. I denne oppgaven er hovedformålet å belyse de ulike brukerinteressene for Lian og Vådan og holdninger knyttet til området. De aller fleste trondhjemmere har et forhold til marka, enten det er på Strinda- eller Bymarksida av byen. Her har vi alle vært på søndagsturer, enten til fots eller på ski. Store deler av byens befolkning bruker markaområdene jevnlig og hele året. De utgjør en avgjørende helse- og trivselsfaktor. De viktigste naturopplevelser for oss byfolk skjer i de bynære områdene. Dersom barn og unge skal sikres gode oppvekstvilkår, må de ha tilgang til naturområder i nærmiljøet (Braathen, 1999). Vi har hatt fem informanter som hovedkilde for oppgaven. Vi velger å omtale dem som informanter fremfor intervjuobjekter. Ved å bruke benevnelsen intervjuobjekt, høres det ut som om det er en ting vi snakker om. Dette er ikke riktig overfor personene vi intervjuet. Riktigere er det å kalle dem for informanter, som heller omtaler dem som personer og ikke skallet av dem.


For denne rapporten er det blitt utarbeidet en hovedproblemstillingen med tre under problemstillinger. Hovedproblemstillingen er som følgende: ”Hvilke verdier knytter interne og eksterne brukere til Lian/Vådanområdet?” Formålet er å undersøke interesser og verdier til både de som bor i området og de som bruker området, men ikke bor der. Underproblemstillingene som er utarbeidet tar sikte på å undersøke holdninger til omfanget av bruken av området, og det vil bli sett på hvilke brukerkonflikter som knytter seg til Lian/Vådan. I tillegg blir det tatt opp holdninger til mengden av hytter og helårsboliger i området.

4.1.2 OMRÅDEBESKRIVELSE

Lian/Vådan-området ligger ca 15 minutters kjøring vest fra Trondheim (ØK 1: 5000, CK 126-5-4). Området ligger i innfallsporten til sentrale deler av Trondheim Bymark/ kommuneskogene (Figur 2), og brukes av ulike grupper i friluftssammenheng. Området

Kapittel 4

152

avgrenses i øst av Lianvatnet, i de andre retningene av skogområder. I vest ligger Byåsen Bygdealmenning. Lianvatnet er en populær badeplass, i tillegg til Gråkallbanens endeholdeplass ved vatnet og et godt utbygd veinett, gir befolkningen lett tilgang til området. P-plasser finnes både ved Lianvatnet og Lian restaurant. Fra området ved Lianvatnet og Lian restaurant leder en rekke stier og bomstengte veier videre ut i Bymarka. Det har tidligere vært gårdsdrift på Lian, og det var de tre gårdene Lian gård, Solem gård og Vådan gård som var de største driftsenhetene (pers. med. a, 2001). I dag er det bare Vådan gård som er i drift. Som et resultatet av nedleggingen i gårdsdriften har store deler av de gamle kulturmarkene grodd igjen med trær og busker, og området har i følge utsagn fra våre informanter mistet mye av sitt særpreg.

Figur 2. Kart som viser Lian-områdets beliggenhet i Trondheim (Adresseavisa, 2001).


153

4.2 TEORI

4.2.1 PLAN- OG BYGNINGSLOVEN

Plan- og bygningsloven (pbl) er kommunenes viktigste redskap i styring av arealbruken. Gjennom denne loven har kommunene et viktig verktøy for å sikre ulike naturforvaltningsinteresser som ikke er vernet etter naturvernloven. Pbl ble revidert i 1985 med endringer fram t.o.m. 5. mai 1995, og dens formålsparagraf lyder: ”Planlegging etter loven skal legge til rette for samordning av statlig, fylkeskommunal og kommunal virksomhet og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av resurser og om utbygging. Gjennom planlegging og ved særskilte krav til det enkelte byggetiltak skal loven legge til rette for at arealbruk og bebyggelse blir til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet. Ved planlegging etter loven her skal det spesielt legges til rette for å sikre barn gode oppvekstvilkår” (Norges Lover 1998, Pbl§2). Plan- og bygningsloven er en prosesslov, ikke en styringslov som bestemmer en bestemt handling, eller et bestemt kvalitetsnivå. Den setter rammer for hvordan planarbeidet skal forgå, hvem som skal delta, og hvilke produkter som er mål for arbeidet. Resultatet og kvaliteten er derfor avhengig av gode data, riktig prosess og bevisste valg (Direktoratet for naturforvaltning, 1997). Bestemmelsene om kommuneplanlegging ble fastlagt i den nye plan- og bygningsloven av 1985. Alle norske kommuner er i dag pålagt å utarbeide en langsiktig handlingsplan for bruk av kommunens arealer. Denne planen kalles kommunens arealplandel. Arealdelen i denne planen er et virkemiddel for å sikre at arealbruken i kommunen bidrar til å nå de mål som blir vedtatt for kommunens utvikling og den er en del av kommunens langsiktige planlegging. Den skal samordne viktige behov for vern og utbygging slik at det blir lettere og raskere å fatte beslutninger i enkeltsaker i tråd med kommunale mål og nasjonal arealpolitikk. Plan- og bygningsloven gir kommunene ansvaret for kommuneplanleggingen. Samtidig skal regionale og nasjonale hensyn innarbeides i kommunenes arealdel. En effektiv planlegging forutsetter tidlig kontakt og godt samspill med både private lokale interesser og med statlige og fylkeskommunale organer under utarbeidingen av planene.

Kapittel 4

154

4.2.2 KOMMUNENS AREALPLANDEL

Kommuneplanens arealdel består normalt av kart og bestemmelser. Kartet viser de fastlagte arealbrukskategorier. Bestemmelsene utfyller og utdyper den fastlagte arealbruken. Arealplankartet og bestemmelsene utgjør til sammen juridisk den bindene delen av kommuneplanens arealdel. Kartet skal vise hovedtrekkene i arealbruken og områdene skal angis med arealbruksmål. Det må gå klart fram av fargelagt plankart med tegnforklaring og tilhørende bestemmelser hvilke arealbruksformål områdene er avsatt til (Miljøverndepartementet, 1996a). Kommuneplanenes arealdel skal derimot ikke brukes til detaljplanlegging i områder med komplekse og detaljerte problemstillinger. I slike områder må det utarbeides reguleringsplaner, og disse utarbeides som regel parallelt med kommunedelplanen. Hensikten med en reguleringsplan, er å fastsette i detalj hvordan grunnen innenfor planens begrensningslinje skal nyttes eller vernes. Reguleringsplan er også i mange tilfeller nødvendig rettsgrunnlag for gjennomføring av tiltak og utbygging, herunder ved eventuell ekspropriasjon. Reguleringsplanen består av ett plankart med eventuelle tilhørende bestemmelser. Planen kan etter § 25 i pbl inneholde ett eller flere hoved- og/eller underformål, hver for seg eller i rekkefølge (Miljøverndepartementet, 1996b).

4.2.3 REGULERINGSPLANEN FOR LIAN- OG KYSTADMARKA

Dagens reguleringsplan for Lian og Kystadmarka er ”Reguleringsplanen for Lian og Kystadmarka”, R 185, fra 1983, stadfestet 18.02.85. Reguleringsbestemmelsene som gjelder for området er angitt på plankartet for reguleringsplanen. Området er regulert for en rekke formål, og blant dem kan byggeområder, landbruksområder, friområder, fellesareal for flere eiendommer og spesialområder, herunder bevaringsområder, oppsamlingsplass for avfall og vannverk nevnes. Reguleringsplanen legger særlig vekt på at det skal være strenge restriksjoner på økt utbygging og økt permanent bosetting i området av hensyn til frilufts- og grøntinteresser. Det er videre et mål om å få til en helhetlig og bærekraftig bruk av området slik at alle brukerinteresser på best mulig måte kan ivaretas. Når det gjelder boliger i området sier bestemmelsene at det ikke vil være aktuelt å gi tillatelse til å øke antall boliger eller hytter i området. Det er derimot åpnet for at det skal kunne gjøres mindre utvidelser av små boliger slik at de kan fungere tilfredsstillende som boliger. Bestemmelsene for hytteområdene og hyttene sier at bygningene bare kan bebos over kortere tidsrom og skal verken være tilrettelagt eller tjene som helårsbolig. Ved ombygging eller oppbygging kan ikke hytta bygges opp med større gulvareal enn det som opprinnelige. Det gis derimot rom for utbygging av mindre uthus med gulvareal som overstiger det opprinnelige arealet (Trondheim kommune, 1993).


155

4.2.4 BRUKERINTERESSER

Området er populært på mange måter, og det er derfor mange hensyn å ta med tanke på planlegging og planleggingstiltak både på Lian og i områdene rundt. Lian og Vådanområdet er et populært utfartsområde samtidig som det i seg selv fungerer som et rekreasjonsområde. I tillegg er det bebyggelse både i nærheten og i områdene tett rundt Lian og Vådan, også innenfor markagrensen, kalt ”Den røde streken”. Lianområdet har av den grunn gjennom en årrekke vært en såkalt ”hodepine” for både politikere og byplanleggere i Trondheim kommune. Konfliktene i området har i all hovedsak dreid seg om byggesaker innenfor markagrensen der hytter er gjort om og lagt til rette for helårsbruk. Reguleringsplanen slik den er i dag tillater ikke utbygging eller andre bygningsaktiviteter hvor grunnarealet går utover det opprinnelig gulvarealet. I juni 2000 kom rapporten fra Bystyret i Trondheim kommune der det ble gjort rede for 100 brudd på plan- og bygningslovens bestemmelser i Lian og Vådanområdet. Bruksendringene som er foretatt i områdene er forholdsvis store, og det dreier seg bl.a. om tiltak som tilbygg, garasjer, verandaer, boder og adkomstveier (Trondheim kommune, 2001a) Fordi Lian og Vådanområdet er svært populært, vil det derfor være flere brukerinteresser knyttet til området. Hovedårsaken til det ligger mye i at adkomsten til området er svært gunstig. Man har adkomst til fots eller sykkel langs veier og turdrag, man kan ta både buss og trikk, og området er lett tilgjengelig med privatbil. Trondheim kommune har siden 1930 stått for den spesielle tilretteleggingen av ulike aktiviteter, og marka framstår i dag meget godt tilrettelagt for ulike typer bruk. Det finnes i dag et uttall av stier, turveier og løyper med ulik standard i marka. Noe av hensikten med løypenettet er å kanalisere og konsentrere trafikken slik at den totale slitasjen på naturen blir mindre. Det er også plassert informasjonstavler med løypekart ved sentrale innfallsporter i marka. Andre former for tilrettelegging med hensyn på brukere av markaområdene rundt Lian og Vådan, er bevertningsstedet på Lian. Det er også tillatt med både bading og sportsfiske i Lianvatnet. De ulike brukergruppene kan deles inn på følgende måter:

Det enkle friluftslivet: det turbaserte friluftslivet har lang tradisjon i byens markaområder, og består av aktiviteter som fotturer, skiturer, aking, bading og bærplukking. Moderne friluftsliv: andre former for friluftsliv har de siste årene fått økt oppslutning, og det dreier seg her om aktiviteter som turorientering, ridning, terrengsykling, klatring og snøbrett. I de seinere åra er det også observert at turfolket på vinterstid i større grad tar beina fatt i skiløypene enn før, noe som igjen fører til nye

Kapittel 4

156

utfordringer med hensyn på tilretteleggingen for å unngå konflikter mellom brukergruppene. Tradisjonelt friluftsliv: jakt og fiske har også vært viktige friluftsaktiviteter fra gammelt av og fram til i dag. I områdene rundt Lian og Vådan drives det i dag ikke jakt, men det finnes fremdeles småkjønn det går an å fiske i (Trondheim kommune 2001b).

4.2.5 LANDSKAPSTEORI

Det vil i denne oppgaven belyses hvilke verdier ulike brukergrupper knytter til landskapet i Lianområdet. Landskap er et vidt begrep, så vi skal først prøve å gjøre rede for noe av det som ligger i begrepet. Den fysiske definisjonen av landskap betegner landskapet som en del av miljøet eller omgivelsene – det er noe en ser. Den vanligste geografiske definisjonen sier at ”landskap er en sum av våre synlige omgivelser, den totale og komplekse oppfatningen knyttet til et område, både naturlig og menneskeskapt” (Jones, 1988). Hvordan man oppfatter landskapet vil i stor grad være avhengig av hvilket forhold man selv har til det aktuelle landskapet, det være seg kulturhistoriske, sosiale eller økonomiske interesser. Videre vil det være avgjørende hvordan landskapet det er snakk om fremstilles gjennom kunst, litteratur og media (Jones, 2001). Det sistnevnte vil for Lian- og Vådanområdet være av spesiell betydning, da området i en årrekke har vært mye omtalt i mediene. Det er mange måter å tilnærme seg landskapsbegrepet på. I denne oppgaven vil tilnærmingen gå i den retning at vi ser på landskapet med dets fysiske omgivelser og landskapselementer som gir mening for menneskelige aktiviteter. Videre skal det synliggjøres både hvilke estetiske og etiske kvaliteter som knytter seg til Lian- og Vådanområdet. Søker man i litteratur og dokumenter finner man at begrepet landskap er benyttet i en rekke forskjellige sammenhenger. Bygdelandskap, jordbrukets kulturlandskap, hverdagslandskap, landskapsbilde, landskapsområde, landskapsvernområde og kulturlandskap for å nevne noen. Begrepsbruken varierer ut i fra en gitt sammenheng, og kan også variere etter hvilke mottagere eller brukergrupper materialet er rettet mot (Daugstad & Jones, 1994).

4.2.6 KULTURLANDSKAP

Det vil i denne oppgaven i all hovedsak dreie seg om kulturlandskapet. Fordi kulturlandskap har mange ulike sider, har verken forskningen eller forvaltningen en ensartet tilnærming til fagfeltet. De som arbeider i ulike forvaltningssektorer, har ulik utdanningsbakgrunn og vil gjennom sitt arbeid vurdere problemene ut i fra egen sektor (Daugstad & Jones, 1994).


157

Kulturlandskapet i Norge er mer variert enn i noen av de andre nordiske landene, noe som henger sammen med store regionale og lokale forskjellene både i naturgrunnlaget og i driftsformene (Moen, 1998). Ordet natur står for den opprinnelige og uberørte tilstanden i våre omgivelser. I dag finnes det knapt naturlandskap verken i Norge, eller resten av verden. Så godt som alle plasser som er tilgjengelig for mennesker er det satt igjen spor etter menneskelige aktiviteter. Menneskepåvirket landskap er det vi kaller kulturlandskap. Ordet kultur betyr egentlig dyrkning, og det betegner utvikling skapt av mennesket. Gjennom tusenvis av år er våre omgivelser preget av samspillet mellom naturgrunnalget og mennesket. Kulturpåvirkningen varierer fra høyfjellet til bykjernen, og mellom ulike regioner (Direktoratet for naturforvaltning, 1996). Jordbrukets påvirkning på vegetasjonen og landskap, for eksempel gjennom rydding av trær og busker, brenning, beiting av husdyr og slått, fører til åpnere vegetasjon med bedre forhold for lyskrevende arter. Dette endrer vegetasjonstypene og gir ofte økt variasjon. Slike menneskeskapte vegetasjonstyper kalles seminaturlige vegetasjonstyper først og fremst ved mengdefordelingen mellom artene som finnes i området. Når kulturpåvirkningen opphører, skjer en gjengroing og endring i retning av naturlig vegetasjon, for eksempel fra åpen beitevegetasjon til skog (Moen, 1998). Dette er illustrert i Figur 3.

Figur 3. Naturlige vegetasjonstyper kan ved påvirkning enten utvikles til seminaturlige eller til sterkt påvirket vegetasjon (dyrket mark, bylandskap). Ved gjengroing går seminaturlig vegetasjon tilbake til naturlig vegetasjonstype. Når sterkt påvirket vegetasjon ikke brukes mer, utvikles ”erstatningsvegetasjon”, som kan gi naturlige og seminaturlige vegetasjonstyper. Men dette avhenger av graden av påvirkning. Der hydrologiske forhold og jordbunn er blitt drastisk endret, vil ikke naturlige vegetasjonstyper gjenoppstå på svært lang tid (Moen, 1998, s. 27).

Naturlig vegetasjon

Seminaturlig

vegetasjon

Erstatnings-vegetasjon

Dyrket mark, bylandskap o.l

?

Kapittel 4

158

Figur 3 kan anvendes for å vise noe av det situasjonsbildet som er på Lian og i områdene rundt i dag. Områder som gjennom mange generasjoner er nyttet til beite og slått ligger i dag brakk og er i ferd med å gro fullstendig igjen. Det foregår en utvikling over tid, suksesjon, fra ulike seminaturlige vegetasjonstyper mot mer naturlige (Moen, 1998). Landskapet har blitt veldig homogent, og en rekke landskaps- og vegetasjonskvaliteter er gått tapt som et resultat av gjengroingen. Det er derfor satt i gang et restaureringsprosjekt på Lian. På eget initiativ, med prosjektmidler fra kommunens LA21-program, har Lian Vel startet et stort restaureringsprosjekt som tar sikte på tilbakeføre landskapet noe av sitt gamle preg. Restaurering av gamle kulturmarker krever at man følger visse retningslinjer. Dersom man skal ta opp igjen beiting i gjengrodde områder, er rydding av busker og trær det første nødvendige tiltaket. Etter rydding er det viktig å følge opp med tilstrekkelig hard beiting samme år. For å holde pionerarter som bringebær (Rubus idaeus), bjørk (Betula pubescens) og rogn (Sorbus aucuparia) er beiting med både sau og geit gunstig. Det er riktignok selektive beitedyr, så derfor vil det være gunstig å ha både hest og ku på samme beite. Alle dyra har forskjellige måter å beite på, samt at de har ulike beitepreferanser. Å ha både hester og kyr på samme beite som sau vil derfor ha en utfyllende beiteeffekt, og på den måten også holde vegetasjonen nede (Kielland-Lund & Norderhaug, 1999).


159

4.3 METODE Metode er et redskap til å nå mål av undersøkelses- og forskningsmessig karakter. Uten et grunnlag i metodeforståelse blir det svært vanskelig å nå disse målene. Metode er en nødvendig, om ikke tilstrekkelig forutsetning for å kunne gjøre et seriøst undersøkelses- og forskningsarbeid. Det gir oss et grunnlag for systematisk og planmessig arbeid av hva, hvorfor, hvem og hvordan vi stiller oss til ulike spørsmål (Merok, 1997). Valg av metode er valg av arbeidsredskap. Metode er en fremgangsmåte for å løse problemer og for å komme frem til en erkjennelse. Alt hva vi bruker for å nå målet er en metode. Men det er ikke med dette sagt at alle metoder er like holdbare, og kan derfor være utsatt for feilkilder.

4.3.1 VALG AV METODE

Slik problemstillingen er lagt frem, ble det valgt bruk av kvalitativ metode. Vi hadde bruk for informanter som hadde kjennskap til området og som var involvert i ulike diskusjoner som er aktuelle for området. Fra våre nøkkelinformanter ønsket vi synspunkt, oppfatninger og konkrete opplysninger som kunne gi oss ytterligere informasjon og kunnskap om området. Valget for kvalitativ metode ble som nevnt tatt ut i fra oppsatt problemstilling, men også ut i fra tidligere erfaring. Ved kvalitativ metode er det forskernes forståelse/ tolkning av informasjon som står i forgrunnen. Vi hadde et ønske om en forståelse av folks syn og brukerinteresse av marka. Når det blir brukt kvalitativ metode er det det særegne som er av interesse, ikke det representative som i kvantitativ metode. Ved bruk av kvantitative metoder kan undersøkelsene bli subjektive, selv om formålet er en objektiv vurdering. Blant annet ved de svaralternativ som blir utarbeidet, vil forskernes syn bli representert. Vi var i denne oppgaven også opptatt av at informantene selv skulle få uttrykke sitt eget syn. Men det er da viktig å huske at man ikke kan si noe om hvor dekkende de resultat man har kommet frem til, er for alle enheter. Men kvalitative data og metoder har sin styrke i det å få frem totalsituasjonen. Slike helhetsfremstillinger åpner for økt forståelse for sosial prosesser og sammenhenger. Kvalitativ metode er preget av fleksibilitet, noe som gjør at man kan endre undersøkelsesopplegget underveis. Man kan for eksempel justere problemstilling under selve gjennomføringen av undersøkelsen og man kan nærme seg de ulike undersøkelsesenhetene på ulike måter. Undersøkelsesopplegget er preget av liten grad av styring fra forskernes side og åpenhet for læring og ny forståelse (Holme & Solvang, 1993).

Kapittel 4

160

4.3.2 SØK ETTER KILDEMATERIALE

Denne oppgaven går ut på å få klarlagt ulike brukerinteresser og synet generelt i studieområdet og det var med dette nødvendig med tilgang på og granskning av ulike kilder, blant annet reguleringsplanen og markaplanen. Gjennomgangen av de ulike intervju som ble foretatt var en viktig informasjonskilde. Vi måtte få tilgang på aktuelt planmateriale. Det som var interessant for oss var Markaplan som er utarbeidet for Bymarka og Reguleringsplan for Lian-Kystadmarka. Ellers fikk vi tilgang til ulike kilder gjennom avisutklipp og artikler. For å få et nærmere perspektiv på ulike saker, og for å prøve å klargjøre for ulike interesser og synet på Bymarka var det nødvendig å gå direkte til de som bruker marka. Da med brukerinteresser på ulikt nivå. Hovedpunktet i vår problemstilling er om hvilke verdier knytter interne og eksterne brukere til Lian/ Vådan området. Vi har da altså vært på jakt etter informasjon som kan si oss hva som er brukernes interesse for området. For å få til det har vi måttet ta kontakt med ulike brukere. De som vi da har tatt kontakt med er; gårdbruker v/ Terje Vådan (vedlegg II) og beboere v/ Unn og Torstein Opheim (vedlegg III), som er interne brukere. Markaplanlegger i Trondheim kommune v/ Andreas Glimstad (vedlegg V), også ekstern bruker. Det ble også gjennomført to intervjuer til, men kildene valgte å være anonyme; ekstern bruker(vedlegg I) og intern bruker og beboer (vedlegg IV). De navngitte informantene ga samtykke til å bli referert som informanter i oppgaven. For å se på ulike konflikter som knytter seg til området, har vi sett litt nærmere på Markaplan som gjelder for Bymarka og sett på hva Trondheim Kommune ”mener” hva som er det beste for Bymarka. Ved gjennomføringen av dette prosjektet åpnet det stadig for bedre og mer grunnleggende forståelse for den problemstillingen vi arbeidet med.

4.3.3 INTERVJU

Ulike metoder for data innsamling legger i ulik grad vekt på dybde og omfang. Dette kan fremstilles som i Figur 4.


161

Figur 4. Sammenhengen mellom omfang og valg av forskningsmetode (Wadel, 1991).

Et sted mellom strukturert og ustrukturert intervju ligger den formen som hovedsakelig ble brukt i denne oppgaven. Det er en viktig del at man har bakgrunnsinformasjon før man setter i gang med intervjuene, men også at man er åpen for ny informasjon og nye innspill fra informantene. Dataene blir samlet inn under forhold som ligger så nær hverdagssamtalen som mulig. Men det kan være et problem å få gyldig data, for det kan oppstå misforståelser mellom forskeren og den som blir undersøkt. Det kan være vanskelig for både informant og forsker å fine ut hva som er de mest gyldige data og hva som er mest interessant. Det er viktig at forskeren ikke er for aktiv eller for passiv, forskeren må være bevisst hvordan han selv fungerer.

4.3.4 INTERVJUGUIDE

Før vi satte i gang med intervjuene, hadde vi en viss formening om hva som var viktig for oss å få klarlagt. Disse spørsmålene ble skrevet ned i en intervjuguide (intervjuguide med svar følger som vedlegg). Siden det var informanter med ulik bakgrunn og ulikt ståsted, ble det også utarbeidet forskjellige intervjuguider. Til de interne og eksterne brukerne av marka konsentrerte vi oss spesielt om deres egne holdninger og interesser til området. Til Glimstad ved Landbruksavdelingen gikk det mer på den fysiske planlegging og markatiltak. De

Mange Spørreskjema

Strukturerte intervju Tallet på Ustrukturerte intervju involverte Observasjoner Deltagende observasjon Færre Lav Høy Personlig involvering Fra forskerens side

Kapittel 4

162

spørreguidene som ble utarbeidet har få spørsmål. Dette ble gjort med hensikt for å få i gang en naturlig samtale. Også i ettertid føler vi at denne metoden var godt egnet for vår del.

4.3.5 GJENNOMFØRINGEN AV INTERVJUENE

Siden vi var ute etter å gjennomføre kvalitative intervju, var det også viktig at vi satt av god tid til dette. Vi møtte stor velvilje og interesse, og intervjuene varte fra 40 minutter til 2,5 timer. Intervjuene ble gjennomført ved personlig møte og over telefon. Som nevnt i kap. 3.3 kan det være fare for misforståelse mellom informant og forsker ved denne type intervju. Vi føler at dette ble unngått og at vi oppnådde en dialog med informantene, der de fikk fremmet sine syn uavhengig av forskernes påvirkning. Det ble foretatt notater fortløpende under intervjuene. Det ble valgt å ikke bruke båndopptaker under intervjuene, dette fordi enkelte vegrer seg for å snakke når de vet at det en sier blir tatt opp på bånd. Det kan også oppstå tekniske problem ved bruk av båndopptaker. Har man ikke da notert ved siden av, kan mye informasjon gå tapt.

4.3.6 INTERVJUANALYSE

Noen sentrale spørsmål man må stille seg før man setter i gang med intervjuanalysen er (Magerøy, 1992):

1) hvilke typer data krever problemstillingen? 2) hvilke typer informanter kan fremskaffe slike data? 3) er disse informantene tilgjengelige?

Ut i fra de intervju som ble foretatt og ved hjelp av de overliggende spørsmål, ble det foretatt en strukturering av intervjuene. Disse er blitt fremstilt i resultatdelen. En videre analyse av disse intervjuene med kobling opp mot teorien er blitt lagt frem i diskusjonen.

4.3.7 METODEKRITIKK

Det kan rettes kritikk mot at det ikke ble gjennomført flere intervjuer. Vi hadde da fått et bredere spekter av synspunkt. I tillegg til kvalitative intervju, kunne det blitt utført kvantitative undersøkelser. Men på grunn av rammene rundt prosjektet, hadde vi verken tid eller kapasitet til dette. Måten intervjuene ble gjennomført på kunne også vært forandret, spesielt med tanke på bruk av båndopptaker. Ved opptak av intervjuene har man mulighet til senere å gå inn i samtalen, hvis det da var noe som ikke ble oppfattet. Informasjon kan lett gå tapt ved å ikke bruke båndopptaker. Ved bruk av båndopptaker vil det være enklere å konsentrer seg om samtalen, på den måten slipper å tenke på at man må notere det som blir sagt.


163

4.4 RESULTAT Resultater fra intervjuene som ble foretatt, satt sammen som spørsmål/svar: Hvilken kjennskap har ulike informanter til ”den røde streken” (markagrensen), beliggenheten, formål, status? Anonym bruker: Det er ei grense for videre bygging/utbygging av hus og hytter. Vet at den røde streken eksisterer, men vet ikke noe om beliggenheten (hvor grensene går). Tror at formålet med den røde streken som tidligere nevnt er grense for videre utbygging i marka, og for å ivareta interessen som finnes i marka. Vådan: Kjenner til begrepet, men er ikke oppdatert på beliggenhet og status. Er kjent med at den røde streken har til formål å avgrense Bymarka for ytterligere utbygging. Opheim: Kjenner til ”den røde streken” – ”den røde gummistrikken”. Plutselig ble Lian`s bebyggelse med i Bymarka. Anonym beboer: Kjenner både begrep, formål og status. Har vokst opp, og bor fremdeles på Lian, og har på den måten fulgt saker som har berørt området opp gjennom tidene. Hvilke spesielle hensyn må tas i forhold til planlegging i marka-områdene? Glimstad: Bymarka er det viktigste ”nærområde/friluftsområde” for 150.000 innbyggere. Det viktigste når det skal planlegges er å ta hensyn til alle interessegruppene som bruker marka. Har mange ulike brukergrupper: turgåere, mosjonister, familieturer med barnevogn, syklister, skiløpere, hester, hestekjøring, hundekjøring. I tillegg er det en drikkevannskilde i Bymarka, Leirsjøen (reservekilde til Jonsvatnet). Når bruk av marka skal planlegges er det derfor viktig at det planlegges etter bærekraftige prinsipper. Bruken av marka slik den er i dag har absolutt nådd en smerteterskel. Det vil derfor ikke være aktuelt å planlegge, eller sette i gang nye tiltak i forhold til bruken av marka. Det som derimot settes i fokus, er flerbruk og å utnytte og forbedre de tiltak som allerede finnes. Reguleringsplanen: hvorfor lages det en reguleringsplan? Hva med pbl? Er ikke loven god nok? Glimstad: Kommunen ønsket å gjøre noe med situasjonen i Lian/Vådan-området. Pbl er en lov det har vært gitt dispensasjoner fra alt for lett. Ved å lage en reguleringsplan over området kunne man se bort fra Pbl som den styrende loven, og dermed også unngå alle dispensasjonene. Til tross for en streng reguleringsplan kunne kommunen våren 2000 likevel avdekke 100 tilfeller av ulovlig bygging/bygningsaktiviteter i området.

Kapittel 4

164

Hvor godt kjent er planbestemmelsene i reguleringsplanen for Lian og Kystadmarka? Anonym bruker: Kjenner ikke til bestemmelsene, men vet at det eksisterer en reguleringsplan for området. Bestemmelsene for denne planen er hjemlet i pbl Vådan: Er ikke kjent med innholdet i reguleringsplanen for området. Opheim: Da reguleringsplanen ble vedtatt, ble ALT notert, hytte, hus, bostatus el. ikke o.s.v. Kommunens arbeid er lite konsekvent. Veldig varierende resultater og resultater i avhengig av saksbehandler. Anonym beboer: Kjenner delvis til planbestemmelsene. Kjenner til bestemmelsene om byggeforbud og saker som gjelder hyttetomtene. Det er disse sakene det har vært mest fokusert på de siste åra. Mener at reguleringsplanen er litt for streng. Synes at de som har tomter og eiendommer med hus skal få benytte muligheten til å etablere seg på Lian hvis de ønsker Hvorfor er dette området så spesielt? Glimstad: Bymarka har i århundrer vært aktivt brukt. Flere gårdsbruk har hatt tilholdssted i marka, og det har vært drevet både husdyr og skogsdrift. Det er derfor en rekke kulturminner og gamle kulturmarker som i dag ligger i Bymarka. Holdninger til mengden og typer av hytter og helårsbebyggelse i området: Anonym bruker: Har skjedd store forandringer de siste 15 åra. Mange av hyttene er i dag utbygd til store eneboliger som ruver langt mer i landskapet enn de små hyttene. Har flere kjentfolk som har gjort om hyttene til helårsboliger. Vådan: Har ingen ting i mot at folk bygger som de vil. Synes det er rart at noen får tillatelse til å bygge større enn andre. Hvorfor får noen dispensasjon og ikke andre? Skulle gjerne visst litt mer om bakgrunnen for dette. Synes heller ikke det er for mye hytter og annen bebyggelse som ruver spesielt mye i landskapet. Mye av bebyggelsen er integrert naturlig i landskapet Opheim: De fleste bør få bostatus, men med begrensninger. Positivt for beboere å få dispensasjon – gjør at befolkningen i området står sterkere sammen. Lian er ei utkantsgrend; og lite samfunn gir større sjanse for god kontakt. Godt med fast befolkning. Leieboere som er beboere i Lian kun for en kort periode, skaper usikkerhet og splittelse blant resten av beboerne. Det har vært mange spesielle mennesker opp gjennom åra, som ikke akkurat holder det ryddig og ordentlig rundt seg.


165

Holdninger til typer bebyggelse, hus/hytter: Anonym beboer: Da krigen kom til Norge og Trondheim, evakuerte folk ut av sentrum og reiste blant annet til hyttene oppe på Lian. Da krigen var over hadde folk fremdeles hyttene sine. Mye av den bebyggelsen som er på Lian er fra både tiden før, under og etter krigen. At utviklingen etter krigen har gått i den retningen vi ser i dag er ikke rart. På 60-tallet kom trikken. Dessuten ble det vanligere at folk hadde bil. På den måten ble området mer tilgjengelig. Syns det er vanskelig å sammenlikne før og nå. Folk setter helt andre krav til livsstandard og sosiale normer nå enn før, så at det har skjedd en utvikling på det området er positivt. Har ikke noe spesielt negativ holdningen til den økte utbyggingen, og heller ikke all den såkalte ulovlig utbyggingen. Tror ikke det forgår noe mer lovbrudd på Pbl i Lian/Vådan-området enn andre plasser i Trondheim. Det har bare vært mer fokus på Lian-området enn andre steder. Syns også det er bra at ”bebyggelsen” brukes, for hvis ikke står mye av det og bare forfaller. Han legger likevel ikke skjul på at ”alt var bedre før”. I Lian/Vådan-området er det i dag 300 tomter. 100 er regulert til helårsboliger, 100 er regulert til hytter og på 100 tomter er det ikke tillatt med bebyggelse. Dispensasjoner: hvorfor har det blitt gitt så mange dispensasjoner, og hvorfor er de så skjevt fordelt? Glimstad: Det er ikke de samme personene som sitter og behandler de ulike sakene. Det blir ofte subjektive vurderinger som ligger til grunn for de enkelte avgjørelsene, og dette har resultert i at det har vært helt tilfeldig hvem som har fått dispensasjon til å bygge ut eller ikke. Det er derfor man mange plasser opplever at to naboer kan få ulik tilbakemelding fra kommunen, slik at den ene har fått bygge nærmest en villa, mens den andre kun har en liten hytte. Hvorfor er det ikke slått hardere ned på den ulovlige utbyggingen? Glimstad: For kommunen ville det blitt en svært ubehagelig sak. Skulle de fulgt opp alle sakene med ulovlig utbygging, ville det gått med både tid og økonomi som kommunen pr i dag ikke råder over. Mest sannsynlig ville kommunen måtte gjennomført 100 rettssaker. Resten sier seg selv… Holdninger til dispensasjoner og andre evt. Fritak fra reguleringsbestemmelsene: Anonym bruker: Syns det er blitt gitt for mange dispensasjoner. I tillegg kommer alle de som bygger ulovlig. Marka skrumper på denne måten inn bit for bit, og vi kan snakke om ”De Små Inngreps Tyranni”. Vil være et skrekkscenario om marka skulle spises opp på denne måten slik at marka vil miste sin status på alle måter. Vil nok ikke komme til å skje i virkeligheten, men det er likevel en både trist og skremmende tanke for en som har brukt marka hele sitt liv og setter pris på de kvalitetene marka har.

Kapittel 4

166

Holdninger til omfang og muligheter for å utøve friluftsliv i området Anonym bruker: Tror ikke det finnes et så bynært område som er så godt tilrettelagt på alle måter for brukerne som Trondheim Bymark. Marka er brukervennlig på alle måter: sykkelsti, hesteløype, stinett, benker, turkart osv. De som vil ha villmark oppsøker ikke akkurat disse områdene, og reiser heller andre plasser. Vådan: Har selv lagt opp drift og næring i ridesentret. Han er derfor positiv til all aktiviteten i området, håper dette også kan føre til at flere bruker ridesentret. Driver flere aktiviteter med hest i området. Ved siden av ”vanlige” rideturer i terrenget, kjøres det med hest og vogn, og på vintertid kjøres det med hest og slede. Vådan var veldig opptatt av at områdene burde legges til rette for så mange brukere som mulig. Flerbruksinteresser viktig å kunne tilfredsstille, deriblant turgåere med og uten barnevogn, syklister, hester, mosjonister osv. Dette er nå i ferd med å prøves ut, bl a ved å lage en egen trase for hestekjøring og syklister. Ønsker å kanalisere bruken slik at slitasjen på landskapet og vegetasjonen blir minst mulig. Dette er prosjekt som grunneiere innenfor allmenningen selv står for, og Vådan la vekt på at samarbeidet dem imellom derfor var viktig. Så langt hadde dette gått bra. Opheim: Ønskelig med mer folk. Føler seg nedprioritert av kommunen. Ønsker å ruste opp veinettet, men det er andre ting som prioriteres. Vi har plassert husdyr på beite. Hyggelig å se folk på tur! Lianfolket har vært beskyldt for at de stenger marka, men ”vi prøver jo å gjøre det stikk motsatte”. Folks holdninger her oppe er veldig positive og det er observert lite hærverk. Ved å kanalisere bruken, kan vi få en flokkeffekt som er positivt for naturen også. En opprettholder viltbestanden på denne måten. Vi ønsker ikke fortetning, men at folk kan bruke området. Anonym beboer: Han synes området er for mye trafikkert, og ønsker mindre ferdsel. Opplever likevel ingen konflikter med bruken av området. Har også forståelse for den utviklingen som har skjedd. Området er lett tilgjengelig med bil, og man har også trikken som fremkomstmiddel. Syns likevel at området brukes mye mindre enn før til tross for at tilretteleggingen har økt. Tror mye av årsaken ligger i at det ble bygd ut på Granåsen og på Heimdal slik at marka har fått flere innfallsporter. I tillegg tror han at det har blitt vanligere å dra bort fra byen i helgene. Totalt sett viser tendensen at trafikken innover i selve marka har vært avtagende, mens trafikken og aktivitetene som forgår i og rundt Lianområdet har vært sterkt økende. Han legger også til at det er økt bruk i ukedagene, men at det faktisk er færre som går søndagsturer. Været spiller an avgjørende rolle! Lite ungdom å se i områdene, har også værtavtagende etter at café-kulturen kom for fullt.


167

Hvilke verdier knytter ulike grupper til landskapet i områder? Opheim: De fleste brukerne setter de estetiske verdiene i landskapet; ”skjønnheten” høyt. Og det er det naturlige som er pent. Visjonen er å gjenskape området slik det var før det begynte å gro igjen. Kvalitet kontra kvantitet – blir omfattende hvis området skal totalrestaureres. Ingen intensjoner om å kjøre med slåmaskin. Beitedyr skal stoppe gjengroinga, så opplevelsen av landskapet blir større. Det er heller ingen intensjon om å etablere en dyrepark, men vil at unger skal få se norske husdyr på beite. Hvordan oppfører folk seg i marka? Opheim: De oppfører seg som hjemme hos seg selv. Spiser nista si på dørtrappa, eller på verandaen til hytter eller hus. Tar ikke hensyn til at det bor folk i området. Hvordan føler dere behandlet av media? Opheim: Dårlig! Media omtaler kun de negative sakene kommunen har tatt tak i. Ingenting av det positive folket på Lian gjennomfører på eget initiativ blir viet mye spalteplass. Føler seg uglesett og alle er på en måte ute etter å ta Lian eller finne den minste negative ting å kritisere. Det foregår ikke noe mer ulovlig bygging på Lian enn på andre steder, det er bare at her er alle tilfeller blir avdekket og søkt etter. Får ikke et minutts fred… Kjennskap til hvilke instanser/organer/etater som utarbeider bestemmelsene for området? Anonym bruker: Landbrukskontoret, planene godkjennes av bystyret (formannskapet). Hvorfor så attraktivt for deg personlig? Anonym bruker: Mosjon, rekreasjon, overnatting, foto, fuglekikking, fiske, orreleik og tiurleik. Nærheten til marka er også viktig, har daglig mulighet til å ta seg en tur når det passer. I tillegg er marka så tilrettelagt at den fanger opp alle brukergruppene. Har den ellers så store trafikken i marka påvirket din bruk? Anonym bruker: Prøver å ferdes i marka på tidspunkt det vanligvis er lite folk. Blir litt trasig å ”gå i kø” når man er på tur. I tillegg er det ganske trasig hvis man har slått opp telt og er ute på orreleik. Plutselig kommer et hundespann kjørende i traseen rett over myra og skremmer bort fuglen på leik. Noe som er spesielt med Lian-området? Anonym bruker: Lett tilgjengelig. Kommer seg lett dit med både trikk og bil. Har med dette et godt utgangspunkt for videre turer.

Kapittel 4

168

Hvilket prosjekt har kommunen satt i gang på Lian? Glimstad: Folk fra kommunen var på befaring i området i fjor. I samarbeid med Lian Vel var det et strekt ønske å ”gjøre noe” med de gamle kulturmarkene på Lian. Kommunen har i samarbeid med VM kartlagt hva som finnes av botanisk mangfold i området. Lian Vel har mottatt støtte fra kommunen gjennom LA-21 prosjektet. STILK-midler kunne ikke tildeles fordi det er et allmenningslag som eier områdene som skal restaureres, og ikke en enkelt grunneier (helt klare regler på dette). Målet med prosjektet er flerdelt, bl a å gjenskape de gamle kulturmarkene, lage lekeplass for barn (i tilknytning til barnehagen) og ha dyr på beite. Anonym beboer: Den anonyme beboeren husker at det var flere store gårder på Lian. Gårdene hadde både utmark og innmark, og det gikk masse husdyr på beite. Landskapet var helt åpent. Det var ingen problemer med å gå på ski eller ake på jordene på vinteren, og om sommeren ble det spilt fotball på slettene. Intensjonen med beiteprosjektet er at man skal kunne åpne og restaurere noen av områdene igjen slik at de skal kunne brukes til både beite og lek igjen. Noen tanker om hvordan områdene best kan sikres i framtida? Glimstad: Ønskelig å utarbeide en slags bruksplan med retningslinjer for bruk av marka. Dette er et lite realistisk prosjekt å gjennomføre, da det er avhengig av noen følger opp selve aktiviteten i marka kontinuerlig (et slags markaoppsyn).


169

4.5 DISKUSJON Med utgangspunkt i plan- og bygningsloven, reguleringsplanen og de intervju som er blitt foretatt, vil resultatene bli diskutert opp mot landskapsteorien presentert i teorikapittelet.

4.5.1 HVILKE VERDIER KNYTTER INTERNE OG EKSTERNE BRUKERE TIL LIAN- OG VÅDANOMRÅDET

Lianområdets kvaliteter og hva som gjør det attraktivt som frilufts- og rekreasjonsområde, er diskutert gjennom oppgaven. Det er også gjort rede for hvilke typer grupper som bruker området, samt hvilke problemer som kan oppstå når alle interessene skal samkjøres. Vi ønsker å belyse saken fra flere sider, og har utarbeidet tre underproblemstillinger. På denne måten håper vi å få frem et helhetlig bilde på de verdisyn og holdninger som knytter seg til området. Til et område er det knyttet ulike verdier, og synet på landskapet er avhengig av øynene som ser. En biolog vil se områdets verdi ut i fra det biologiske mangfoldet, men en friluftsutøver vil se området ut i fra de utfordringene som finnes. For Lianområdet er det gjerne de ikke-økonomiske verdiene som står i sentrum. Området blir verdsatt ut i fra den gleden folk opplever av å bruke området. Spesielt for de interne brukerne vil tilhørigheten til området representere en identitetsverdi.

4.5.2 HOLDNINGER TIL OMFANGET AV BRUKEN AV OMRÅDET

Holdningene til bruken av Lianområdet er flerdelt. Noen vil at området skal brukes mer, mens andre fortrekker mindre trafikk i området. Her kan vi se en forskjell i preferanse fra de som er født og oppvokst på Lian og til de som er tilflyttet den senere tiden. Vi kan ane en undertone om at de som opprinnelig er fra Lian ønsker ting mer tilbake slik ”det var i gamle dager”, og at folk kunne vise litt mer hensyn og respekt for dem som bor i området. Gjennom de intervju som ble foretatt kan det virke som om at de som er tilflyttende til Lian, ønsker mer trafikk. Disse motsettende ønskene kan bunne i ulike verdisyn på landskapet og dets elementer. Dette er verdisyn som ligger dypt forankret, og er mye sterkere enn holdninger. Når man diskuterer holdninger til omfanget av bruken av området, er de i stor grad påvirket av de underliggende verdier man har til saken. De som er født og oppvokst på Lian forbinder landskapet med noe som ligger dem nært, noe som har gitt dem mange minner og som har betydd mye både kulturelt og sosialt. De ulike måtene å se landskapet på er ofte representert gjennom deres egen måte å oppfatte landskapet på, og dette kommer til syne i form av beretninger, kart, malerier og fotografier (Jones, 2001). De som er tilflyttende og eksterne brukere har kanskje ikke den samme tilknytningen til området med tanke på verdier, og kan på den måten heller ikke uttale seg like sterkt om det som har skjedd tidligere. Til gjengjeld vil de kanskje ha et litt mer åpent syn på utviklingen i landskapet og deres oppfatninger vil være mer relatert til et ”moderne” og brukervennlig landskap. Det legges vekt på at landskapet skal kunne tjene som

Kapittel 4

170

en arena for rekreasjon og friluftsliv, og at man vil ha en opplevelse av det naturlige og estetiske landskapet. Gjennom beiteprosjektet har Lian-befolkningen i samarbeid med Trondheim kommune satt i gang rydding og gjerding av et område (Llosen & Lidal Gåsvatn, 2001) (Figur 5). Dyrene som beiter på dette området skal pleie kulturlandskapet og være til glede for de besøkende. Om vinteren kan de samme områdene by på flotte akebakker for de unge. Dette tiltaket er med på å trekke både interne og eksterne brukere til området.

Figur 5. Rydding i kulturlandskap (foto: Jones 23.09.01).

Det har gjennom intervjuene kommet frem at omfanget av besøkende til området har gått nedover de siste årene. Dette vil vi tro har en sammenheng med blant annet den voksende cafètrenden. Konkurransen om spesielt den yngre generasjon har økt. De unge finner cafékulturen mer attraktiv til fordel for ”lange” fotturer med matpakka som inneholder brødskive med ”svett” gulost. Ut i fra det materialet som er blitt innsamlet kan vi ikke konkludere med at holdninger og verdisyn tilknyttet området for de interne og eksterne brukergrupper er forskjellige.

4.5.3 HVILKE BRUKERKONFLIKTER KNYTTER SEG TIL LIAN- OG

VÅDANOMRÅDET

Under vårt arbeide med oppgaven, har vi ikke fått tilbakemeldinger fra våre informanter om noen direkte brukerkonflikter som knytter seg til Lian- og Vådanområdet. Slik vi har forstått det ligger de største utfordringene og problemene hos de som forvalter og skal tilrettelegge marka for ulike brukerinteresser og grupper. Selv om de tilbakemeldingene vi har fått har


171

vært positive, kan vi ikke se bort i fra at det oppstår problemer når ulike brukergrupper skal sammenstilles. Setter vi det tradisjonelle friluftslivet opp mot det moderne friluftslivet, forstår vi at brukergruppene befinner seg på to ulike nivå av hva de ønsker å få ut av sine landskapsopplevelser. De som driver friluftsliv på den moderne måten er opptatt av hvilke utfordringer landskapet kan gi dem i form av fysiske aktiviteter og prøvelser, og dermed også tilfredsstille behov for fart og spenning. Det tradisjonelle friluftslivet utøves av en annen brukergruppe. De stiller andre krav og har andre oppfatninger av hvilke landskapskvaliteter og verdier som er viktig for dem. Man kan tro at for denne brukergruppen vil rekreasjonsverdien og det estetiske i landskapet spille en vesentlig rolle. Vi må derimot være forsiktige med å kategorisere de ulike brukerne, da en og samme person kan bruke marka til ulike formål. Konflikter som kan oppstå mellom ulike former for friluftsliv kan være et resultat av ulike generasjoners verdigrunnlag. Dette kan vises f. eks ved bruk av hester i Bymarka. Kanefart er en idyllisk og rolig form, som ikke sjenerer. Trening av ridehester kan derimot ses på som forstyrrende og skremmende. Dette er selvfølgelig en subjektiv vurdering som gjenspeiler vedkommendes sosiokulturelle oppfatninger. Selv om det kan oppstå motsetninger mellom de ulike aktivitetene, må de ses på som positive tiltak for å trekke folk ut i naturen.

4.5.4 HOLDNINGER TIL MENGDEN HYTTER OG HELÅRSBOLIGER I OMRÅDET

Fram til i dag har pbl i stor grad blitt benyttet til å legge til rette for utbygging. En ny utfordring er i større grad å kunne bruke loven til å ta vare på natur, og da med hovedvekt på å ivareta biologisk mangfold. Dette krever at kommunen er oppmerksom på oppdeling av store sammenhengende naturområder. Skal man ta vare på det biologisk mangfoldet, må man hindre inngrep i denne type områder (Direktoratet for naturforvaltning, 1997). Det som kanskje er en ulempe med loven er at det er en prosesslov og ikke en styringslov som bestemmer en bestemt handling eller et bestemt kvalitetsnivå. Fra DN blir det gitt retningslinjer for hvordan pbl er ment å styre og sikre arealbruken i viktige naturområder. Dette har ikke blitt ivaretatt på Lian. Man skal ikke lenger tilbake enn 1940-årene, hvor man hadde store og forholdsvis sammenhengende naturområder på Lian (pers. med.b, 2001). Et spørsmål mange stiller seg, er hvordan utviklingen har gått upåaktet hen uten at planmyndighetene har grepet inn og stanset det som har skjedd. Plan- og bygningsloven kan sies å være en tolkningslov som gir rom for dispensasjoner. Dette vil vi tro gir opphav til noen av konfliktene som har oppstått. Det er kommet frem av intervjuene at det meste av bebyggelsen burde vært helårsboliger. Dette ville medført mindre ”gjennomtrekk” av beboere på Lian og Vådan. På den måten ville både bebyggelse og eiendommer blitt bedre ivaretatt, og ikke slik det oppleves i dag, at en del står ubrukt og forfaller.

Kapittel 4

172

4.6 KONKLUSJON Med utgangspunkt i de intervjuene som ble foretatt er det kommet frem at interessene for Lian-Vådan området er mangfoldig. Dette viser seg både gjennom sosio-kulturelle forskjeller og tid. Denne trenden ser ut til å bevege seg fra det tradisjonelle og enkle friluftsliv til de moderne og mer ”utstyrskrevende” aktiviteter. Denne utviklingen kan være med på å fremme brukerkonflikter mellom generasjoner og brukere. Frem til nå, ser det ikke ut til at det har skapt nevneverdige problemer. Området er et populært utfartssted. Brukerne av marka, interne og eksterne, har et ønske om å utøve sin interesse. Dette er med på å danne et mangfold av brukerinteresser. Det er da en utfordring å finne balansen mellom å ivareta naturen og landskapet, samtidig som det tilrettelegges for de ulike aktivitetene. Dette er det Trondheim kommune med sin markaplan som har til oppgave å forvalte. Siden vi har få informanter å basere analysen på, kan vi ikke generalisere resultatene. Informantene representerer riktignok ulike brukergrupper, men det danner ikke grunnlag for en endelig konklusjon. Våre resultater gir likevel et lite innblikk i deres holdninger og vurderinger til landskapet på Lian og Vådan. Selv om bruken av Lianområdet har vist en avtagende tendens de siste årene, kan det synes at områdets egenverdi er så stor at de eksisterende verdisyn og holdninger til landskapet vil i gå i arv i mange år framover.


173

LITTERATURLISTE

Adressavisa. 2001. Trondheim Kommune. Kommuneplanens arealdel og grønn kommunedelplan. 01.12.01 Braathen, Erik Martin. 1999. Fotfolket og ”den røde strek”. Adresseavisa, 20.08.99. Bjøru, Stein. 2000. Alle hyttene må få boligstatus. Adresseavisa, 25.05.00. Daugstad, Karoline & Jones, Michael. 1994. Kulturlandskap i forvaltning. En begrepsutredning. Geografisk institutt, Universitetet i Trondheim. Direktoratet for naturforvaltning & Riksantikvaren. 1996. Kulturlandskapet i kommuneplanleggingen. En veileder med eksempler fra norske kommuner. Direktoratet for naturforvaltning. 1997. Naturforvaltning i kommunene. DN-håndbok 12. Fjellanger Widerø AS. 1974. økonomisk kartverk. CK 126-5-4, M 1:5000, 2. utg. Holme, Idar Magne & Solvang, Bernt Krohn. 1993. Metodevalg og metodebruk. 2. utg. TANO AS. Jones, Michael. 1988. Progress in Norwegian Landscape studies. Norsk Geografisk Tidsskrift. Vol. 42, 153- 169. Oslo. ISSN 0029- 1951. Jones, Michael. 2001. Forelesningsnotat, 26.09.01. Perception of landscape. Landscape as a social and cultural construction. NTNU. Kielland-Lund, Johan & Norderhaug, Ann. 1999. Åpen beitemark. Norderhaug, Ann., Austad, Ingvild, Hauge, Leif & Kvamme, Mons (red.). Skjøtselsboka for gamle kulturlandskap og gamle norske kulturmarker, s 75-88. Landbruksforlaget. Losen, Borgny og Lidal Gåsvatn, Bjørg, 2001. Kulturlandskapet tilbake igjen. Landbrukstidende, 13.09.01. Nr. 14. Magerøy, Nils Magne. 1992. Plan og resultat – ein studie av generalplanarbeidet i Kvinnherad kommune, med hovudvekt på arealplanlegginga. Hovudfagsoppgåve i geografi. Del A: Tekstbind. Institutt for geografi. Universitetet i Bergen.

Kapittel 4

174

Merok, Elisabeth. 1997. Fra planlegging på papiret til virkelighet, Et studie av general/ og kommuneplanarbeidet i Stranda kommune med hovedvekt på arealplanlegging. Hovedfagsoppgave i geografi. Institutt for geografi. Universitetet i Bergen. Miljøverndepartementet. 1996a. Veileder. Kommuneplanens arealdel. T-1127 ISBN 82-457-0092-4. Miljøverndepartementet. 1996b. Veileder. Reguleringsplan. Bebyggelsesplan. T -1128 ISBN82–457–0093-2. Moen, Asbjørn. 1998. Endringer i vårt varierte kulturlandskap. Framstad, E. & Lid, I.B. (red). Jordbrukets kulturlandskap. Forvaltning av miljøverdier, s. 18-33. Universitetsforlaget, Oslo. Norges Lover 1687-1997. 1998. Pbl, 14.juni 1985, §2. Studentutgave. Flock, Hans & Zimmer, Frederik (red.). Lovsamlingsfondet ved det juridiske fakultetet . Universitetet i Oslo. Trondheim kommune. 1993. Reguleringsbestemmelser i tilknytning til reguleringsplanen for Lian og Kystadmarka. Trondheim kommune. 2001a. Plan- og bygningsenheten. Markaplan for Trondheim kommune. Del 1. Visjon – Mål – Retningslinjer. Trondheim kommune. 2001b. Saksprotokoll, Kontrollkomitèen. Markaområdene – Kartlegging av ulovlige forhold. Wadel, C. 1991. Feltarbeid i egen kultur. SEEK AS, Flekkefjord. 1991.

INFORMANTER

Anonym beboer a, 2001. Anonym bruker b, 2001. Glimstad, Andreas, 2001. Konsulent Landbrukskontoret. Opheim, Unn & Torstein, 2001.Beboere. Vådan, Terje, 2001. Gårdbruker.


175

VEDLEGG 1

INTERVJUGUIDE ANONYM BRUKER 19.10.01

Hva er den røde streken? Grense for videre bygging/utbygging av hus og hytter. Hvilken kjennskap har ulike grupper til den ”røde streken”, beliggenhet og formål. Vet at den røde streken eksisterer, vet ikke noe om beliggenhet (hvor grensene går), men tror at formålet med den røde streken som tidligere nevnt er grense for videre utbygging i marka, og for å ivareta interessen som finnes i marka. Kjennskap til hvilke instanser/organer/etater som utarbeider bestemmelsene for området? Landbrukskontoret, planene godkjennes av bystyret (formannskapet). Hvor godt kjent er planbestemmelsene i reguleringsplanen for Lian/Kystadområdet? Kjenner ikke til bestemmelsene, men vet at det eksisterer en reguleringsplan for området. Bestemmelsene for denne planen er hjemlet i pbl. Holdninger til mengden og typer av hytter og helårsboligbebyggelse i området. Har skjedd store forandringer de siste 15 åra. Mange av hyttene er i dag utbygd til store eneboliger som ruver langt mer i landskapet enn de små hyttene. Har flere kjentfolk som har gjort om hyttene til helårsboliger. Holdninger til dispensasjoner og andre evt fritak fra reguleringsplanen. Syns det er blitt gitt for mange dispensasjoner. I tillegg kommer alle de som bygger ulovelig. Marka skrumper på denne måten bit for bit, og vi kan snakke om ”De Små Inngreps Tyrrani”. Vil være et skrekkseinarie om marka skulle spises opp på denne måten slik at marka vil miste sin status på alle måter. Vil nok ikke komme til å skje i virkeligheten, men likevel en både trist og skremmende tanke for en som har brukt marka hele sitt liv og setter pris på de kvalitetene marka har. Holdninger til omfang og muligheter for å utøve friluftsliv. Tror ikke det finnes et så bynært område som er så godt tilrettelagt på alle måter for brukerne som Trondheim Bymark. Marka er brukervennlig på alle måter: sykkelløype, hesteløype, stinett, benker, turkart osv. de som vil ha villmark oppsøker ikke akkurat disse områdene, men må reise andre plasser.

Kapittel 4

176

Hvorfor så attraktivt for deg personlig? Mosjon, rekreasjon, overnatting, foto, fuglekikking, fiske, orreleik og tiurleik. Nærheten til marka er også viktig, har dagelig mulighet til å ta seg en tur når det passer. I tillegg er marka så tilrettelagt at den fanger opp alle brukergruppene. Har den ellers så store trafikken i marka påvirket din bruk? Prøver å ferdes i marka på tidspunkt det vanligvis er lite folk. Blir litt trasig å ”gå i kø” når man er på tur. I tillegg er det ganske trasig hvis man har slått opp telt og er ute på orreleik. Plutselig kommer et hundespann kjørende i traseen rett over myra og skremmer bort fuglen på leik. Noe som er spesielt med Lian-området? Lett tilgjengelig. Kommer seg lett dit med både trikk og bil. Har med dette et godt utgangspunkt for videre turer.


177

VEDLEGG 2

INTERVJUGUIDE TERJE VÅDAN 25.09.01

Gårdbruker på Vådan Søndre gård, formann i Byåsen Bygdeallmenning Driver ridesenter som næring. Kjennskap til ”den røde streken”, beliggenhet, formål og status: Kjenner til begrepet, men er ikke oppdatert på beliggenhet og status. Er kjent med at den røde streken har til formål å avgrense Bymarka for ytterligere utbygging. Hvor godt kjent er planbestemmelsene i reguleringsplanen for Lian/Lystadmarka? Er ikke kjent med innholdet i reguleringsplanen for området. Holdninger til typer av hytter og helårsbebyggelse i området: Har ingen ting i mot at folk bygger som de vil. Synes det er rart at noen får tillatelse til å bygge større enn andre. Hvorfor får noen disp og ikke andre? Skulle gjerne visst litt mer om bakgrunnen for dette. Synes heller ikke det er for mye hytter og annen bebyggelse som ruver spesielt mye i landskapet. Mye av bebyggelsen er integrert naturlig i landskapet (……). Holdninger til omfang og muligheter til å utøve friluftsliv i området: Har selv lagt opp drift og næring i ridesentret. Han er derfor positiv til all aktiviteten i området, håper dette også kan føre til at flere bruker ridesentret. Driver flere aktiviteter med hest i området. Ved siden av ”vanlige” rideturer i terrenget, kjøres det med hest og vogn, og på vintertid kjøres det med hest og slede. Vådan var veldig opptatt av at områdene burde legges til rette for så mange brukere som mulig. Flerbruksinteresser viktig å kunne tilfredsstille, deriblant turgåere med og uten barnevogn, syklister, hester, mosjonister osv. dette er nå i ferd med å prøves ut, bl a ved å lage en egen trase for hestekjøring og syklere. Ønsker å kanalisere bruken slik at slitasjen på landskapet og vegetasjonen blir minst mulig. Dette er prosjekt som grunneiere innenfor allmenningen selv står for, og Vådan la vekt på at samarbeidet dem imellom derfor var viktig. Så langt hadde dette gått bra.

Kapittel 4

178

VEDLEGG 3

INTERVJUGUIDE UNN OG TORSTEIN OPHEIM 10.10.01

Beboere på Lian. Hvilken kjennskap har dere til den ”røde streken” (markagrensen, beliggenheten, formål, status? ”Den røde streken” er vel kjent for oss. Vi kaller den for ”den røde gummistrikken” fordi Lian plutselig kom innenfor streken da markagrensa ble flyttet. Hvor godt kjent er planbestemmelsene i reguleringsplanen for Lian og Kystadmarka for dere? Både PBL og reguleringsplanen kjenner vi godt til. Da reguleringsplanen ble vedtatt, ble alle hus og hytter notert med daværende bostatus og vedtatt som gjeldende bostatus. Holdninger til mengden og typer av hytter og helårsbebyggelse i området: Vi vil at det skal være flest mulig fastboende her oppe og at muligheten for omgjøring av status fra hytte til hus, skal være rettferdig. Dette er fordi at jo flere av de som ferdes i området som har en fast tilknytning, vil bry seg. Hvis det er stor gjennomtrekk av folk på grunn av utleie, vil det skape et dårligere samhold og ellers skape negative ”vibber”. En samlet gruppe beboere står sterkere! Holdninger til dispensasjoner og andre evt. fritak fra reguleringsbestemmelsene: Det er greit at folk får fritak fra reguleringsbestemmelsene, for vi ønsker jo flere folk. Men kommunens saksbehandlere er lite konsekvent, og behandler søkere veldig ulikt. Dette kommer også an på saksbehandlerens syn. Holdninger til omfang og muligheter for å utøve friluftsliv i området: Vi ønsker flere folk opp hit både på hverdager og helger. Vi har satt i gang flere tiltak for å trekke ulike brukergrupper ut i naturen og oppleve bymarka på positivt vis. Mulighetene er mange, men det er også behov for tilrettelegging, spesielt i Lian/Vådan-området, hvor det ikke er gjort så mye fra før. Dermed kan vi få kanalisert bruken og få en ønsket ”flokkeffekt” som bevarer viltbestandene og ikke fører til negative konsekvenser for naturen. Hvordan føler dere at kommunen har behandlet dere? Føler oss veldig urettferdig behandlet av kommunen som aldri har noe positivt å si. Det virker som de har bestemt seg for å gå imot Lian og beboerne uansett sak. Vi har hatt mange


179

tvister angående boligsaker oppi området, ca 100 har blitt avdekket, men det er faktisk ikke noe verre her enn andre steder. Det er bare at kommunen har gått inn for å gjøre livet surt for brukere av Lian/Vådan. Dette gjelder ikke bare byggesaker, men også i alt det andre vi foretar oss, som f.eks å fremme tilgjengeligheten i marka i forbindelse med beiteprosjektet. Og pressen følger aggressivt etter i samme tone!!! Hvilke verdier knytter ulike grupper til landskapet i området? Ulike grupper i landskapet har ulike verdier, men for en brukergruppe som er ute etter en opplevelse i naturen, vil det ”estetiske” være av størst betydning. Og det skjønne er ofte det naturlige, som vi prøver å gjenskape gjennom beiteprosjektet. Hva er visjonene deres for hvordan landskapet skal se ut? Vi ønsker å gjenskape den gamle kulturmarka som var her før det begynte å gro igjen. Det er klart at å gjenskape den fullt og helt er umulig, fordi det ble drevet jordbruk i større grad før enn nå. Vi vil uansett gjøre et forsøk på å få folk ut i naturen igjen og skape et spennende alternativ til byen, playstation og cafelivet. Hva gjør dere for å etterstrebe disse ønskene og få folk til området? Vi har som sagt i gang et beiteprosjekt der vi benytter steinaldersau, hester og kyr. De vil beite ned og forhindre gjengroing samtidig som hogger ned trær og rydder området gjennom god dugnadsånd. Har selvfølgelig satt opp gjerder for dyra, men det er også satt opp trapper over gjerdene for å hjelpe brukerne. Om vinteren lages det akebakker, kjøres skiløyper med scooter og lages traseer for familier med f.eks barnevogner for å få området mest mulig tilgjengelig. Om vinteren kjører vi også kanefart og om sommeren leier vi ut ridehester. Dette er veldig populært, spesielt for jenter og barnefamilier. Er resten av Lian`s befolkning positiv til dette tiltaket? Dugnadsånden her oppe på Lian er veldig positiv, og så å si alle møter opp til felles innsats. Det viser at prosjektet er positivt og kan komme til å ha en god nytteverdi i hvert fall for de fastboende. Deres tilknytning til området? Jeg (Torstein) kommer herfra og har bodd her bestandig, så tilknytningen til området er sterkt også personlig. Ønsket om å ta vare på området til det beste for alle, og få folk til å få øynene opp for dette området er viktig for meg. Ser dere noen brukerkonflikter som kan oppstå? Det er kanskje en mulig brukerkonflikt mellom de som trener hestene sine her oppe (en gang bodde det en gallopptrener på Lian som trente hestene sine i bakkene her) og vanlige myke

Kapittel 4

180

trafikkanter. Behovene er forskjellige, formålet er forskjellig, holdningen er forskjellig og utøvelsen er forskjellig. Det blir derfor lett krasj mellom de ”aktive” og de ”mindre aktive”.


181

VEDLEGG 4

INTERVJUGUIDE ANONYM BEBOER 12.11.01

Kjennskap til den ”røde streken”, beliggenhet, formål og status: Kjenner både begrep, formål og status. Har vokst opp, og bor fremdeles på Lian, og har på den måten fulgt saker som har berørt området opp gjennom tidene. Kjennskap til planbestemmelsene i reguleringsplanen for området: Kjenner delvis til planbestemmelsene. Kjenner til bestemmelsene om byggeforbud, bestemmelsene som gjelder hyttetomtene. Det er disse sakene det har vært mest fokusert på de siste åra. Mener at reguleringsplanen er litt for streng. Synes at de som har tomter og eiendommer med hus skal få benytte muligheten til å etablere seg på Lian hvis de ønsker. Holdninger til typer bebyggelse, hus/hytter: Krigen i Norge, kom også til Trondheim: folk evakuerte ut av sentrum og reiste bl.a til hyttene oppe på Lian. Da krigen var over hadde folk fremdeles hyttene sine. Mye av den bebyggelsen som er på Lian er fra både tiden før, i og etter krigen. At utviklingen etter krigen har gått i den retningen vi ser i dag er ikke rart. På 60-tallet kom trikken. Dessuten ble det vanligere at folk hadde bil. På den ble området mer tilgjengelig. Syns det er vanskelig å sammenlikne da og nå. Folk setter helt andre krav til livsstandard og sosiale normer nå enn før så at det har skjedd en utvikling på det området er positivt. Har ikke noe spesielt negativ holdningen til den økte utbyggingen, og heller ikke all den såkalte ulovelig utbyggingen. Tror ikke det forgår noe mer lovbrudd på pbl i Lian/Vådan-området enn andre plasser i Trondheim. Det har bare vært mer fokus på Lianområdet enn andre plasser osv. Synes også det er bra at ”bebyggelsen” brukes, for hvis ikke står mye av det og bare forfaller. Legger likevel ikke skjul på at ”alt var bedre før”. I Lian/Vådan-området er det i dag 300 tomter. 100 er regulert til helårsboliger, 100 er regulert til hytter og på 100 tomter er det ikke tillatt med bebyggelse. Holdninger til omfang og muligheter for friluftsliv: Synes området er for mye trafikkert, og ønsker mindre ferdsel. Opplever likevel ingen konflikter med bruken av området. Har også forståelse for den utviklingen som har skjedd. Området er lett tigjengelig med bil, og man har også trikken.

Kapittel 4

182

Syns likevel at området brukes mye mindre enn før til tross for at tilretteleggingen har økt. Tror mye av årsaken ligger i at det ble bygd ut på Granåsen og på Heimdal slik at marka har fått flere innfallsporter. I tillegg tror han at det har blitt vanligere å dra bort fra byen i helgene. Totalt sett viser tendensen at trafikken innover i selve marka har vært avtagende, mens trafikken og aktivitetene som forgår i og rundt Lianområdet har vært strekt økende. Han legger også til at det er økt bruk i ukedagene, men at det faktisk er færre som går søndagsturer. Været spiller an avgjørende rolle! Lite ungdom å se i områdene, har også vært avtagende etter at cafe-kulturen kom for fullt. Beiteprosjektet: Husker at det var flere store gårder på Lian. Gårdene hadde både utmark og innmark, og det gikk masse husdyr på beite. Landskapet var helt åpent. Det var ingen problemer med å gå på ski eller ake på jordene på vinteren, og om sommeren ble det spilt fortball på slettene. Intensjonen med beiteprosjektet er at man skal kunne åpne og restaurere noen av områdene igjen slik at de skal kunne brukes til både beite og lek igjen.


183

VEDLEGG 5

INTERVJUGUIDE ANDREAS GLIMSTAD 27.09.01

Landbrukskontoret. Hvilke spesielle hensyn må tas i forhold til planlegging i marka-områdene? Bymarka er det viktigste ”nærområde/friluftsområde” for 150.000 innbyggere. Det viktigste når det skal planlegges er å ta hensyn til alle interessegruppene som bruker marka. Har mange ulike brukergrupper: turgåere, mosjonister, familieturer med barnevogn, syklister, skiløpere, hester, hestekjøring, hundekjøring. I tillegg er det en drikkevannskilde i Bymarka, Leirsjøen, (reservekilde til Jonsvatnet). Når bruk av marka skal planlegges er det derfor viktig at det planlegges etter bærekraftige prinsipper. Bruken av marka slik den er i dag har absolutt nådd en smerteterskel. Det vil derfor ikke være aktuelt å planlegge, eller sette i gang nye tiltak i forhold til bruken av marka. Det som derimot settes i fokus er flerbruk og å utnytte og forbedre de tiltak som allerede finnes. Hvorfor er dette området så spesielt? Bymarka har i århundrer vært aktivt brukt. Flere gårdsbruk har hatt tilholdssted i marka, og det har vært drevet både husdyr og skogsdrift. Det er derfor en rekke kulturminner og gamle kulturmarker som i dag ligger i Bymarka. Konflikter i forbindelse md planleggingen i området? Ingen spesielle problemer med planleggingen. Verre å få satt planene ut i live, og ikke minst få det man planlegger til å fungere. Ikke alltid det man tenker og får ned på papiret lar seg gjennomføre i virkeligheten. Reguleringsplanen: hvorfor lages det en reguleringsplan? Hva med pbl? Er ikke loven god nok? Kommunen ønsket å gjøre noe med situasjonen i Lian/Vådan-området. Pbl er en lov det har vært gitt dispensasjoner fra alt for lett. Ved å lage en reguleringsplan over området kunne man se bort fra pbl som den styrende loven, og dermed også unngå alle dispensasjonene. Til tross for en streng reguleringsplan kunne kommunen våren 2000 likevel avdekke 100 tilfeller av ulovelig bygging/bygningsaktiviteter i området.

Kapittel 4

184

Dispensasjoner: hvorfor har det blitt gitt så mange dispensasjoner, og hvorfor er de så skjevt fordelt? Det er ikke de samme personene som sitter og behandler de ulike sakene. Det blir ofte subjektive vurderinger som ligger til grunn for de enkelte avgjørelsene, og dette har resultert i at det har vært helt tilfeldig hvem som har fått dispensasjon til å bygge ut eller ikke. Det er derfor man mange plasser opplever at to naboer kan få ulik tilbakemelding fra kommunen, slik at den ene har fått bygge nærmest en villa, mens den andre kun har en liten hytte. Hvorfor er det ikke slått hardere ned på den ulovelige utbyggingen? For kommunen ville det blitt en svært ubehagelig sak. Skulle de fulgt opp alle sakene med ulovelig utbygging, ville det gått med både tid og økonomi som kommunen pr i dag ikke råder over. Mest sannsynlig ville kommunen måtte gjennomført 100 rettssaker. Resten sier seg selv. Prosjekt på Lian: Folk fra kommunen var på befaring i området i fjor. I samarbeid med Lian Vel var det et strekt ønske å ”gjøre noe” med de gamle kulturmarkene på Lian. Kommunen har i samarbeid med VM kartlagt hva som finnes av botanisk mangfold i området. Lian Vel har mottatt støtte fra kommunen gjennom LA-21 prosjektet. STILK- midler kunne ikke tildeles fordi det er et allmenningslag som eier områdene som skal restaureres, og ikke en enkelt grunneier (helt klare regler på dette). Målet med prosjektet er flerdelt, bl a å gjenskape de gamle kulturmarkene, lage lekeplass for barn (i tilknytning til barnehagen) og ha dyr på beite. Noen tanker om hvordan områdene best kan sikres i framtida? Ønskelig å utarbeide en slags bruksplan med retningslinjer for bruk av marka. Dette er et lite realistisk prosjekt å gjennomføre, da det er avhengig av noen følger opp selve aktiviteten i marka kontinuerlig (et slags markaoppsyn). Det viktigste når det gjelder bruken av markaområdene er de som bruker den må finne seg i at folk er forskjellige, og at de har forskjellige preferanser når det gjelder ulike former for friluftsliv.

Oppgavetekst

185

Geografisk institutt SV GEO 323 Øving i Landskap & Planlegging Høsten 2001 Kursets mål og oppbygging Kurset tar sikte på å utføre en analyse av konkrete planleggingssituasjoner der landskapsverdier er involverte. Metodene vil omfatte feltregistrering, intervjuer og dokumentanalyse. Kurset er lagt opp til selvstudium der deltakerne arbeider sammen i grupper under veiledning. Deltakerne må følge (eller ha fulgt tidligere) forelesningsserien “Landscape and Planning” (SV GEO 326) som gir en teoretisk bakgrunn for øvingskurset. Tema og problemstillinger Tema for kurset er landskapsverdier og landskapskonsekvenser knyttet til planleggingen i randsonene til Bymarka i Trondheim, spesielt “den røde streken”, og hytter og helårsbebyggelse i Lian-Vådan-området. Delproblemstillinger: 1. Hvordan fungerer “den røde streken” (markagrensen) som planinstrument med

hensyn til landskapet? “Den røde streken” er grensen mellom “Byen” og “Marka”. Den ble etter forslag fra Bymarksutvalget i 1966 tatt inn i kommunens generalplan i 1967 (og senere i kommuneplanens arealdel). Arbeidsplan for friluftsliv–turområder i Trondheim kommune ble vedtatt i 1975, og Handlingsplan for friluftsliv i Trondheim kommune ble vedtatt i 1992.

Aktuelle spørsmål: • Bakgrunn for og formål med “den røde streken” • Endringer i “den røde streken” over tid, og begrunnelser for endringene • Problemer i håndhevingen av “den røde streken” • Hva er tillatt av virksomhet innenfor “den røde streken”? • Hvilke landskapsverdier skal “den røde streken” bevare? • På hvilken måte er “den røde streken” “synlig” i landskapet?

Kilder: Plankart, plandokumenter, intervju med planleggere, forvaltere og andre nøkkelinformanter, feltregistreringer.

2. Hva skjer med landskapet i Lian-Vådan-området?

Gjeldende reguleringsplan for Lian og Kystadmarka ble stadfestet i 1985. Reguleringsbestemmelsene sier at økning i antall boliger ikke kan tillates, men mindre utvidelser kan foretas. Befaringer våren 2000 avdekket at rundt 100 fritidsboliger ulovlig er blitt tatt i bruk som helårsboliger, og at også veier er blitt bygget ulovlig. Bystyret vedtok 22/6-2000 retningslinjer for opprydding i ulovlig bygging, vern av områder innenfor markagrensen mot utbygging og sikring av rekreasjons- og friluftslivsinteresser. Lian Velforening ønsker en alternativ reguleringsplan.

Oppgavetekst

186

Aktuelle spørsmål: • Historikk om utvikling av bebyggelse i Lian-Vådan-området • Praktisering av planbestemmelsene i reguleringsplanen fra 1965, f. eks.

dispensasjoner, midlertidige bruksendringer o. l. • Omfang av ulovlig bygging, ulovlige bruksendringer, ulovlige tilbygg og garasjer,

ulovlig veibygging og andre terrenginngrep m.m. • Landskapskonsekvenser • Aktuelle planleggingstiltak

Kilder: Plankart, plandokumenter, intervju med planleggere, forvaltere og andre nøkkelinformanter, feltregistreringer.

3. Hvilke brukerinteresser knytter seg til Lian-Vådan-området, og hvilke holdninger

har disse til ulike typer landskapsverdier og til planleggingstiltak som angår området? Ulike brukerinteresser er bl.a. gårdbrukere, andre grunneiere, beboere, hytteeiere, friluftsutøvere. Til dels er disse representert i forskjellige typer organisasjoner, f. eks. Lian Vel, Byåsen Bygdeallmenning, Trondheim Turistforening. Disse kan i en viss grad karakteriseres som “inside” and “outside”-interesser.

Aktuelle spørsmål: • Hvilken kjennskap har ulike grupper til “den røde streken” (markagrensen),

beliggenheten, formål, status? • Hvor godt kjent er planbestemmelsene i reguleringsplan for Lian og Kystadmarka? • Holdninger til mengden og typer av hytter og helårsbebyggelse i området • Holdninger til dispensasjoner og andre evt. fritak fra reguleringsbestemmelser • Holdninger til omfang og muligheter for å utøve friluftsliv i området • Hvilke verdier knytter ulike grupper til landskapet i området?

Kilder: Intervjuer

Noen sentrale aktører og interesser (Listen er ikke fullstendig!) Bygningssjefen, Trondheim kommune, Bente Haugrønning Plan- og bygningsenheten, Trondheim kommune:

byggesaksavdelingen, seksjonsleder Alfred Sæther byplansjef Ann-Margrit Harkjerr kommuneplansjef, Jon Hoem

Trondheim bystyres kontrollkomité, leder Ann Kristin Alseth (RV) Arbeidsgruppen for ny markaplan for Trondheim, leder Andreas Glimstad Lian Vel, leder Geir Otto Berg Byåsen Bygdeallmenning, formann i allmenningsstyret Terje Vådan Trondheim Turistforening, styreformann Erik M. Braathen

Oppgavetekst

187

Anbefalt bakgrunnslitteratur Amdam, Jørgen, & Veggeland, Noralv. Teorier om samfunnsplanlegging: kommunalt,

regionalt, nasjonalt, internasjonalt, 2. utg., Universitetsforlaget. 261 s. Heiberg, Eli. 1999. Planlegging i kulturlandskapet – når bruk og vern skal kombineres,

Landbruksforlaget. 129 s. Hillier, Jean. 1998. Paradise proclaimed? Towards a theoretical understanding of

representations of nature in land use planning decision-making. Ethics, Place and Environment 1, 77-91.

Jones, Michael. 1999. Landskapsverdier som konfliktpunkt i planleggingen. Eksempler fra Trondheim. Landskapet vi lever i. Festskrift til Magne Bruun (red. Mette Eggen, Anne Katrine Geelmuyden & Karsten Jørgensen), Norsk arkitekturforlag, 178-203.

Limb, Melanie & Dwyer, Claire (eds.) 2001. Qualitative Methodologies for Geographers. Edward Arnold, London, 303 s.

Masser, I. 1982. The analysis of planning processes: some methodological considerations. Environment and Planning B 9, 5-14.

Primdahl, Jørgen. 1999. Strategisk landskabsanalyse. Fire spørgsmål om værdier, beskyttelse og udvikling i kulturlandskabet. Landskapet vi lever i. Festskrift til Magne Bruun (red. Mette Eggen, Anne Katrine Geelmuyden & Karsten Jørgensen), Norsk arkitekturforlag, 234-247.

Røhnebæk, Ørnulf. 1995. Miljø og jus: oversikt over norsk miljørett med innføring i jus og forvaltningsrett, Universitetsforlaget, 278 s.

Litteratur om Bymarka Aspaas, Kristen. 1979. Bymarka. Spareskillingsbanken, Trondheim, 8 s. Aspaas, Kristen. 1991. Byåsen bygdeallmenning gjennom 300 år. Byåsen bygdeallmenning,

Trondheim, 28 s. Hårstad, Randi Johanne & Andersen, Jan-Erik. 1995. Handlingsplan for friluftsliv i Sør-

Trøndelag mot år 2000. Rapport nr. 8-1995, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Miljøavdelingen, Trondheim, 44 s.

Myhre, Gaute, & Bertelsen, Hans Kristian. 1981. Bymarka: Trondheims storstue i tekst og bilder. Nidaros, Trondheim, 120 s.

Spets, Torunn. 1993. Trondheim; Er Bymarka iferd med å bli bypark? Hovedoppgave ved Institutt for landskapsarkitektur, Norges Landbrukshøgskole, Ås, 122 s.

Sætre, Ole Johan. 1991. Handlingsplan for friluftsliv. Trondheim kommune, Avdeling kirke, kultur og fritid, Skog- og friluftsseksjonen, Trondheim, 141 s.

Diverse avisutklipp Praktiske opplysninger Arbeidet presenteres i form av en rapport, der hver gruppes delrapport vil inngå i en sluttrapport. Rapporten utgis i instituttets rapportserie. Innleveringsfrist: mandag 10. desember kl. 14.00. Gruppeoppgavene skal leveres i tre eksemplarer (tre papirkopier pr. gruppe). Oppgavene må godkjennes før kandidatene kan gå opp til eksamen. Eksamen omfatter drøfting av øvingsrapport under individuell muntlig eksamen, fulgt av et gruppeoppmøte. Muntlig eksamen vil avholdes fredag 11. januar. Etter eksamen vil hver gruppe få tid til å foreta

Oppgavetekst

188

nødvendige rettelser i oppgaveteksten før trykking. Endelig versjon skal leveres på diskett eller e-postvedlegg og én papirkopi. Hver gruppe konstituerer seg selv, maks. fire personer i hver gruppe. Gruppene står fritt til å strukturere og detaljutforme besvarelsene nærmere. De enkelte gruppemedlemmene avtaler arbeidsdeling seg imellom. Det er nødvendig å samordne mellom gruppene mht. avtaler med informanter og endelig utforming av sluttrapporten. I sluttrapporten skal det også skrives en fellesinnledning som kort presenterer Bymarka, med kart over beliggenheten. En person fra hver av gruppene bør utpekes for sammen å skrive en felles innledning til sluttrapporten. Tiden bør disponeres slik at hver gruppe først møtes på egen hånd for å drøfte problemstilling, metodetilnærming, utforming av intervjuguide og/eller spørreskjema, og strukturering av oppgaven. Så langt som mulig bør intervjuer med informanter avtales på forhånd. Når en avtaler intervjuer bør man presentere seg og forklare hensikten med intervjuet som del av et studieopplegg. Ved intervjuer med nøkkelinformanter i kraft av sin stilling, som det er vanskelig å holde anonymt, skal det innhentes muntlig samtykke at vedkommende er villig til å bli referert i rapporten ved navn eller stilling. Andre informanter og respondenter informeres om at opplysninger vil bli gjengitt anonymt. Gruppene må selv finne fram til relevante dokumenter, for eksempel ved å kontakte kommunen. Oppgavene dimensjoneres i forhold til den tiden som er disponibel, dvs. at et kurs på 2,5 vt. tilsvarer 1/4 semesters innsats. Pass på å disponere tiden slik at det er god tid til å analysere datamaterialet og å skrive rapporten. Rapportene bør omfatte en utdyping av problemstilling, presentasjon av kilder og metoder med metodekritikk, presentasjon av resultater, og sammendrag med konklusjon. Illustrasjoner (bilder, kart, diagram) er en fordel. Husk på forklarende figurtekst, tegnforklaring, linjemålestokk og nordpil på alle kart. Veiledning vil bli gitt av professor Michael Jones, med bistand fra stud.ass. Mona Sæther. Seminarrom 8 på Dragvoll er reservert for veiledning, onsdager kl. 14.15-16.00. Det kan likevel være nødvendig å avtale veiledning på forhånd, gjerne via e-post: [email protected] eller [email protected] (obs: M. Jones er i utlandet 1–12/10). Onsdag 17/10 kl. 14.15-16.00 møtes alle gruppene til presentasjon av 'halvveisrapporter'. Gruppene presenterer muntlig framdriften i arbeidet. Det vil bli foretatt en felles feltbefaring fredag 14/9 med kjentmann Kristen Mo, oppmøte utenfor Lian restaurant kl. 9.00. Ta med termos og matpakke. Befaringen avsluttes ca. 12.30. Michael Jones kursansvarlig

Acta Geographica–Trondheim

Serie A: Avhandlinger og rapporter Series A: Theses and reports

Serie B: Foredrag Series B: Lectures

Serie C: Undervisningskompendier og Series C: Teaching compendia and tekniske notater technical notes

Serie D: Feltkursrapporter Series D: Field course reports

Serie E: Særtrykk Series E: Offprints

Seriene A, B, C og D kan lastes ned fra Geografisk institutts webside: http://www.svt.ntnu.no/geo/

Series A, B, C and D can be downloaded from the Department of Geography’s website: http://www.svt.ntnu.no/geo/

Acta Geographica–Trondheim er fortsettelsen av Arbeider fra Geografisk institutt, Universitetet i Trondheim, som ble utgitt 1978–2001.

Acta Geographica–Trondheim is the continuation of Papers from the Department of Geography, University of Trondheim, which came out 1978–2001.

Geografisk Institutt Department of Geography NTNU NTNU 7491 Trondheim N–7491 Trondheim, Norway Tel. 73 59 19 10 Tel. +47 - 73 59 19 10 Faks: 73 59 18 78 Fax +47 - 73 59 18 78

bymarka i trondheim - ntnu...intervjupersoner som er nevnt ved navn i rapporten har gitt sitt...

Documents