Når vi nå skal ta dere med gjennom første reisebrev, ser brigaden ti lbake på over

en måned med lærdom og erfaringer. Vi vi l bruke disse ti l å introdusere noen

sentrale temaer for denne høstens solidaritetsbrigade, samt å dele opplevelsene

våre med dere.

Vi er på solidaritetsbrigdae i Chiapas. Her skal vi møte, lære av og vise solidaritet

med sosiale grasrotbevegelser som jobber med alternative løsninger ti l det

kapital istiske systemet. Her i Chiapas har zapatistbevegelsen vokst seg stor. Det

er i særlig grad nettopp zapatistbevegelsen, og strømningnene rundt den, vi

kommer ti l å konsentrere oss om. Chiapas tok oss imot med en voldsom storm

og et imponerende og skremmende tordenvær. Etter store forsinkelser og 24

timers reise, ble vi tatt i mot av våre blide koordinatorer, som sto klare med

linsesuppe i brigadehuset. De to første ukene i San Cristòbal, har vi gått på et

språkkurs inspirert av zapatistenes egne læringsmetoder. Vi har også møtt flere

samarbeidsorganisasjoner og sosiale bevegelser i løpet av den første tiden her.

Deretter ble brigaden fordelt i par som har reist sammen ti l forskjel l ige steder i de

ul ike autonome sonen. Noen har gått i skogen, og noen har vært utslått av

varmen eller sloss med edderkopper. Nå ønsker vi å dele våre opplevelser,

inntrykk og erfaringer med dere der hjemme. God lesning ti l vi sees igjen, hasta

la vista!

Fra venstre: Brigaden. Foto: Kameraet til Stian

Innhold2 Introduksjon

4 Brigadistene på uteopphold

6 Begrepsforklaringer7 Folk og Røvere i Mexico - en innføring

1 1 Zapatistenes politiske organisering

1 4 Nok er nok

1 8 ¡Ya basta!

21 Fargebilder

25 Personlige betrakninger fra Vestfronten

27 Til ungdommen

28 Virkel igheten rommer også en himmel

29 Virkel ighetens samfunn

31 Velkommen ti l Agua Clara

33 Lucía og Arnulfo sin mole

34 Vokt Dem for NAFTA

36 En snegle med fart i

38 Fjol ls ti l fjel ls

41 Spist sidan sist

Redaksjonen:

Stian Totland, Bergen (red.)

Åsa Paaske Gulbrandsen, Tønsberg (red.)

Kristin Nævdal, Bergen

Jørdi Losnegård, Ytre Sogn

Susanne Kulasingam, Oslo

Aron Halfen, Oslo

Herman Lund, Saltstrømmen

Christina Campo, Lørenskog

Eivor Skjelbostad, Brummundal

Tine Karlson, Risør

Takk til:

Kristin Nævdal for for-og baksidebilder.

Stian Totland og Åsa Paaske for utrettel ig

arbeid dag og natt.

Våre flinke, engasjerte og hjelpsomme

koordinatorer Ingrid og Susanne.

Brigadestyret og prosjektleder i LAG-

Norge, Oslo.

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) er en partipolitisk uavhengig

solidaritetsorganisasjon som jobber for å spre informasjon om forholdene i

Latin-Amerika, og støtter de som jobber for en bedre framtid på kontinentet.

Brigadeparene på uteopphold

Tine og Aron skulle ti l Comandante Abel i

Zona Norte. Grunnet angrep fra

paramil itære styrker reiste de istedenfor ti l

Zapatistenes idyl l iske skogsreservat,

Huitepec, som observatører for Frayba. Der

gikk de lange turer som skog-voktere før de

fikk anledning ti l å bl i med på en firedagers

solidaritetskaravanen ti l Comandante Abel.

Det var store kon-traster mellom skogens

grønne ro og intensiteten under karavanens

ferd inn i usikre områder.

Åsa og Susanne hadde en fel les

opplevelse allerede før de reiste på brigade.

De fikk begge et innfal l om å søke, mens de

satt på do på sine respektive studiesteder,

HiOA og UiO. På første uteopphold skul le

jentene egentl ig på en autonom skole i den

varme jungelsonen, men endte opp på en

kald fjel ltopp like utenfor San Cristobal som

observatører for Frayba. De har lekt

vi l lmenn i ekte Lars Monsen sti l , tatt bi lder

av hugde trær og spist masse mat.

Vi er ti unge, lovende og engasjerte mennesker som har fått gleden av å bli med på

solidaritetsbrigade. Med et aldersspenn fra 19 til 29 år, geografisk spenn fra Risør til

Saltstrømmen og et høydespenn fra 1,56 m til 1,87 m, kan en si at vi er en variert brigade

med bredt spekter på mange områder. Etter to uker med språkskole og møter med ulike

organisasjoner, reiste brigaden ut på landsbygda. Vi delte oss inn i fem ulike brigadepar,

og forsøkte å reise til fem ulike steder. Brigaden har vært tre uker på uteopphold i

landsbyer, sneglehus eller andre områder knyttet til zapatistene. Her ønsker vi å gi en

rask oppdatering på hva vi har opplevd.

Christina og Eivor har vært i caracolen La

Realidad hvor de lekte med barna og malte

veggmaleri. De har også blitt utsatt for både

tarantel laer og flygende frosker, men da er

det godt å vite at det al ltid vi l komme deg en

zapatist ti l unnsetning. Fra La Realidad gikk

ferden ti l landsbyen 24. desember hvor

tiden gikk med ti l å skravle med folk, lage

torti l las og undervise på skolen om Norge

og samebefolkningen. Med ti l historien

hører også at de ble spurt om de var fra en

annen planet.

Kristin og Herman har vært i sneglehuset

La Garrucha i tre uker, sør-øst i Chiapas.

Der har de vært sammen med den gode

regjeringen, malt opp gamle veggmalerier,

og blitt kjent med folk og l iv i en caracol. De

har fått lov ti l å komme ti lbake for ytterl igere

tre uker, og det gleder de seg veldig ti l .

Jørdi og Stian er brigadens vestlands-al ibi ,

fra henholdsvis Ytre Sogn og Bergen. Med

en bachelor hver i ermet, har de vært ute på

landsbygda sammen. De har vært

observatører for FRAIBA i Agua Clara. Der

har de kost seg sammen med edderkopper,

frosker, maur og 1 0 zapatistvakter som

elsker å spil le gris.

Ordforklaringer

EZLN: Ejército Zapatista de Liberación

Nacional (Zapatisthæren for Nasjonal

Fridom) Består av ein vepna og ein sivi l

del. I dag er det den sivi le delen som er

mest aktiv.

BAZ: Bases de Apoyo Zapatista

(Grasrota som støttar zapatistane)

Vanlege menneske som ikkje

nødvendigvis har politiske eller mil itære

sti l l ingar i zapatistrørsla, men som

reknar seg som zapatistar og støttar

arbeidet rørsla står for.

Den gode regjeringa: zapatistane sine

eigne regjeringsråd.

Den dårlege regjeringa: den

meksikanske sentralregjering.

PRIist: Ein som støttar

regjeringspartiet PRI (Den

institusjonaliserte revolusjonen sitt

parti). I zapatistområde ofte brukt om

alle som ikkje er zapatistar, og som

mottek hjelp frå statlege hjelpeprogram.

Caracol (sneglehus): fem politiske og

kulturele senter. Kvar er sete for ei god

regjering, vald frå dei autonome

kommunane som soknar ti l

sneglehuset.

Autonome kommunar: eigne

zapatistkommunar oppretta i 2003.

Neoliberalisme/Nyblieralisme:

Politisk og økonomisk fi losofi som

ønskjer fri konkurranse, ein

sjølvregulerande marknad, og ein

statleg innblanding redusert ti l eit

minimum.

NAFTA: Den nordamerikanske

frihandelsavtalen mellom Canada, USA

og Mexico frå 1 994.

Paramilitære grupper: Private vepna

grupper, som ikkje er ein del av den

statlege hæren, men som ofte er ti lknytt

denne gjennom opplæring og ti ldel ing

av resursar. Fordi dei paramil itære

gruppene ikkje er ein del av hæren

svarar dei ikkje ti l den meksikanske

regjeringa, men likevel bl ir dei ofte

brukt ti l å legge press på, og true, den

rurale befolkninga som sti l ler seg kritisk

ti l statlege og private økonomiske

prosjekt.

Compa: Ei forkorting av compañero

eller compañera som ein brukar når ein

henvender seg ti l ein zapatist. På norsk

tyder det kamerat.

Under brigadens opphold i Mexico vil vi

berøre temaer knyttet ti l meksikansk

historie og politikk, Zapatistenes kamp,

poltiske fanger, krigen mot narkotika og

verdig motstand. Her prøver jeg å gi et

l ite historisk innblikk denne tematikken.

Sitatet som innleder denne artikkelen

er velbegrunnet. Kort tid etter at Mexico

erklærte seg uavhenging fra den span-

ske kronen i 1 81 0 tapte den nye staten

over halvparten av sitt territorium ti l

USA, et resultat av den meksikansk-

amerikanske krigen fra 1 846-1 848.

USA har flere ganger siden intervenert i

meksikanske anliggender og preget

Mexicos politiske og økonomiske ut-

vikl ing. Spesielt gjennom Mexicos inn-

treden i den Nord-Amerikanske fri-

handelsavtalen (NAFTA) 1 . januar

1 994; en historisk begivenhet som

også ble brukt som et strategisk tid-

spunkt for Zapatistene ti l å erklære krig

mot den meksikanske staten og dens

neoliberale økonomiske politikk.

Statsdannelse, revolusjon og PRI-

styre

Mexico ble først etablert som en fød-

eralstat, en republikk, med en repub-

l ikansk grunnlov i 1 823. De følgende

1 00 årene ble imidlertid en veldig tur-

bulent tid med borgerkriger, invasjoner,

noen år under fransk herredømme, og

Folk og røvere i Mexico

«Stakkars Mexico; så langt fra Gud og så nærme USA»

Bildetekst: Mexico, pol iti og urfolk. En annen verden er mulig. Foto: Aron Halfen

perioder med diktatur. Den mek-

sikanske revolusjonen fra 1 91 0-1 91 7

og den nye revolusjonære konstitu-

sjonen av 1 91 7, kjempet frem av blant

annet bondelederen Emil iano Zapata

for å kreve retten ti l jord, skul le etter

hvert frembringe mer konsoliderte

politiske maktforhold.

På 1 920-tal let samlet

“De revolusjonære kref-

tene” seg bak partiet

PRI (Det Institusjonelle Revolusjons-

partiet) som tok form av seg å bli et

statsbærende parti . PRI etablerte seg

som en hegemonisk makt som inn-

lemmet (koopterte) al le politiske og

økonomsike krefter som kunne true

deres makt. Strategien var å gi makt og

posisjoner i bytte mot lydighet. På

denne måten beholdt PRI makten i 71

år, fra 1 929-2000, da partiet PAN

(Partiet for Nasjonal Aksjon) tok over

stafettpinnen ved det som blir omtalt

som det første demokratiske valget i

mekiskansk historie.

Falmende demokratiske tendenser

Det var knyttet store forventninger ti l

valget i 2006. Det gikk en generel l

vestrebølge over Latin-Amerika og

foran valget hadde presidenkanditaten

for venstrepartiet PRD (Det Demokrati-

ske Revolusjonspartiet) ledet klart på

meningsmålingene. PRI var satt helt på

sidel injen. Men det var PAN, som er et

høyreorientert kristenkonservativt pari,

som vant valget på nytt, med en

margin på 0,5 prosent. Det resulterte i

beskyldninger om omfattende valgfusk.

Bevisene som ble lagt frem minnet

mye om Bush jr sin “valgseier” over Al

Gore seks år tidl igere.

Etter store demonstra-

sjoner i Mexico by

opprettet PRD en skyg-

geregjering som for-

søkte å være en alternativ, folkel ig

regjering høsten 2006. Det ble et

kraftig, men kortvarig initiativ. Ved det

siste presidentvalget i juni 201 2 gjen-

erobret PRI presidentembedet, vel å

merke etter beskyldninger om valgfusk.

Men heller ikke denne gang krevde

meksikansk høyesterett noen form for

omvalg.

«PRI etablerte segsom en hegemon»

"Jord og frihet: jorda tilhører dem som arbeiderpå den". Illustrasjon: WIkimedia

Zapatistene og den andre

kampanjen

Utenfor det formelle politiske systemet

finnes det flere sosiale bevegelser som

kjemper for et mer demokatisk og rett-

ferdig Mexico. Zapatistene er nok de

mest prominente og kjente utenfor

landets grenser. Foran valget i 2006

tok de intiativet ti l en annen kampanje

– ved siden av den formelle kampanjen

– som hadde som formål å samle alle

marginal iserte grupper over hele landet

som vanligvis ikke har noen stemme

eller når frem med sine

krav. Initiativet klarte i-

midlertidig ikke å rokke

ved den etablerte struk-

turen og venstresidens

kandidat måtte igjen se

seg slått på valgdagen. Men for

Zapatistene fort-setter den andre

kampanjen ved siden av deres egen

kamp. Siden opprøret i 1 994 har de

etablert egne autonome områder i

delstaten Chiapas, hvor deres egne

“gode regjeringer” styrer lyttende og

hvor de har sitt eget skolesystem,

helsesystem og retts-praksis.

Politiske fanger og narkotikakrig

Meksikanere har kun de siste ti-årene

opplevd en åpning for mer demo-

kratisering i form av valgte statsledere,

og mange vil med rette bestride at

Mexcio er et reelt demokrati. Det er

ikke ful l pressefrihet, el ler l ikhet for

loven, og ressurser tel ler langt mer enn

stemmer. Vilkårl ige

fengsl inger og flere

politiske fanger viser

at Mexico ikke er noen

rettsstat. Her er du

skyldig ti l det motsatte

er bevist. Meksikansk høyesterett har

heller ikke levd opp ti l sitt konstitus-

jonel le ansvar under behandlingen av

valgfusk-anklagene som ble fremmet

etter presidentvalgene i 2006 og 201 2.

«For Zapatistenefortsetter den

andre kampanjen»

"Sinne med verdighet", veggmaleri som maner ti l opprør med verdighet. Foto: Stian Totland

Etter valg(fusk)seieren i 2006 innledet

sittende president Felipe Calderon en

offensiv mot narkokartel lene i et forsøk

på å styrke sin legitimitet. Sikkerhet i

hverdagen var noe som appelerte ti l de

fleste meksikanere. Etter at presi-

denten trakk mil itæret inn i krigen mot

narkotika er resultatet mer enn 50 000

døde og et terrorvelde i deler av landet

som overgår de værste krigssoner.

Sivi le bl ir drept i kryssild og mange blir

reglerett lynsjet av kartel lene. Etter at

PRI vant presidenvalget er en kval-

ifisert gjetning at den nyvalgte presi-

denten vil gi det største og sterkeste

kartel let et slags monopol på narkotika-

handelen mot at de slutter å drepe

sivi le og begrenser bruk av vold i det

offentl ige rom. Slike overenskomster

var normen sist PRI styrte Mexico.

Stormaktsambisjoner og verdig mot-

stand

Mexico regnes i dag som verdens 1 3.

største økonomi og var det første Latin-

Amerikanske landet som fikk medlem-

skap i OECD. Landet har lenge spilt en

rol le som en regional stormakt og har

stor innflytelse på utvikl ingen og stabil i-

teten i mellom-Amerika. Det er også en

yndet turistdestinasjon med tital ls

mil l ioner besøkende vært år. Den

voksende økonomien kommer imidler-

tid ikke alle ti l gode.

Enda Mexico regnes som et

mellominntekstland lever over 40

prosent av befolkningen i fattigdom. De

mest marginal iserte er landets egen

urbefolkning som utgjør rundt 1 5 pro-

sent. For dem representerer også den

økonomiske veksten og turistindustrien

noen ganger en trussel mot deres

tradisjonel l levesett. Det kan være at

staten ønsker å ekspropirere deres jord

for å bygge motorveier el ler øko-

turisme destinasjoner. Sl ike hendelser

har ført ti l at flere urfolkssamfunn har

sluttet seg ti l Zapatistene og velger et

l iv i verdig motstand for å kreve deres

rett som urfolk.

Fakta om Mexico:

Mexico er en føderalstat, en republikk,

bestående av 31 delstater med stor

grad av selvstyre. I ti l legg finnes et

føderalt distrikt hvor hovedstaden

Mexico by ligger, samt Senatet og

Representantenes hus med folkevalgte

utsendinger fra hver delstat.

Presindenten er også statsoverhode og

velger selv sitt kabinett. Det er

hovedsakelig partiene PRI , PAN og

PRD som dominerer det politiske

systemet.

Aron Halfen

aron.halfen@gmail.com

Motstand med god grunnNok var nok da staten Mexico gikk inn i

frihandelsavtalen NAFTA sammen med

USA og Canada i 1 994. Denne var en

sterk trussel mot urfolksrettigheter, og

siden den gang har Zapatistene vært i

motstand. Etter en skitten 1 2-dagers

krig mellom EZLN, aktivt støttet av flere

urfolkgrupper, og det meksikanske mil-

itæret ønsket folket i Chiapas slutt på

de blodige urol ighetene og demons-

trerte mot volden. Dette førte ti l at det

ble forhandlet fram en våpensti l lstand

mellom partene.

Siden den gang har Zapatistene tatt

andre midler i bruk i sin kamp mot

diskriminering. Disse har vist seg å

være fruktbare. Metoden går i hoved-

sak ut på organiseringen av et eget

autonomt samfunn, frigjort fra statens

styre. Sammen er de sterke; og ikke

minst gir det dem muligheten ti l å ta

avgjørelser i saker som gjelder dem

selv.

OrganiseringI delstaten Chiapas bor omtrent 3,2

mil l ioner mennesker. Av disse er l itt

mindre enn halvparten, omtrent 1 ,2

mil l ioner, urfolk. I følge en språklærer

knyttet ti l bevegelsen er kanskje 80-1 00

000 urfolk organisert som Zapatister,

men tal let er høyst usikkert siden de

ikke vil tel les.

Zapatistene er spredt utover hele

Chiapas i større el ler mindre lokal-

samfunn, og alle er knyttet opp mot

hver sin politiske region. Det finnes fem

slike politiske regioner som har hvert

sitt senter. Disse sentrene kalles cara-

coler, som betyr sneglehus. Her foregår

blandt annet politiske møter,

konferanser, kurs og opplæring. I

sneglehusene finner man også “la junta

de buen gobierno” som betyr den gode

regjerings råd. På enda mer lokalt nivå

har de autonome samfunnene kom-

munesentre med representanter fra

landsbygdene i området. Disse kalles

autonome råd. Det er representanter

fra disse som blir valgt ti l å ha mandat i

Innføring i zapatistenespolitiske organiseringZapatistenes flate maktstruktur, bygd i dialog med grasrota, ogdet bevisste valget om å føre en ikke-voldsstrategi har gittzapatistene en enorm legitimitet, og ikke minst støtte ogsolidaritet fra hele verden.

forsamlingen i sneglehusene.

Et viktig poeng er at politikken er for-

skjel l ig fra sneglehus ti l sneglehus. Til

fel les har de at representantene ru-

l lerer på hvem som sitter i for-

samlingen, og at de sitter l ike lenge om

gangen. Men hvor mange som sitter og

hvor ofte de rul lerer

varierer. Hvordan de

stukturer seg, og hva

de jobber med er

kommet frem ti l av

folket selv i regionen det gjelder.

Politikken er altså ti lpasset mennes-

kene den berører.

Den mil itære delen av bevegelsen ti l

Zapatistene er administrert uavhengig

av disse sivi le politiske strukturene.

EZLN har altså et sivi lt og et mil l i tært

politisk styre som er uavhengig av

hverandre. Likevel utfører de mil itære

ingening uten at det er initiert av de

autonome rådene. Hæren kontrol leres i

praksis helt fra grasrota, fordi EZLN

ikke kan gjøre noe uten folkets vel-

signelse. Uten folkets støtte hadde de

kun vært en annen geri ja-gruppe som

kjempet med hardt mot

hardt for sin egen makt.

Zapatistene ønsker der-

imot å gå dialogens vei,

så hærens innsats er

foreløpig ikke ønsket i det hele tatt. “Vi

løper ikke, for vi skal langt” sier

Zapatistene.

Direkte demokratiKanskje vi har noe å lære av Zapa-

tistene? I Norge har vi det godt på

mange måter, men likevel det er noen

«Vårmakt liggerpassivt og usikkert ivåre stemmesedler»

Den gode regjeringens råd i La Garrucha. Foto: Kristin Nævdal

spørsmål vi bør sti l le oss. For det

første; har vi det godt på bekostning av

noen? I forhold ti l befolkningstal l er

Norge verdens største våpeneksportør;

eksportvarene har ingen sluttbruker-

erklæring, noe som i praksis betyr at vi

tjener penger på krig i andre land. Vi

tjener penger på olje som fører ti l

alvorl ige kl imaproblemer. Fisken vi

fisker i Norge blir sendt ti l Kina for å

pakkes inn, for så å sendes ti lbake ti l

butikkene våre. Med alt dette på sam-

vittigheten, kan vi virkel ig si at vi er

heldige som er norske og har det så

bra?

Det andre spørsmålet er; i hvi lken grad

har vi muligheten ti l å påvirke vårt eget

samfunn i ønsket retning? Folk flest

overlater makten ti l andre, og har l ite

direkte makt over sitt eget lokal-

samfunn. Ansvaret legges hos poli-

tikerne, og vi klager og skylder på dem

når noe går galt. Vår makt l igger

passivt og usikkert i våre stemme-

sedler. I stedet for å vente på, og

krysse fingrene for at politikerne skal

gjøre som de lover, velger Zapatistene

selv å jobbe for det samfunnet de

ønsker. Dette er et aktivt valg som hver

dag gir muligheten ti l å strebe mot en

bedre framtid.

Kristin Nævdal

kristinnevdal@hotmail.com

Søk brigade!

Er du interessert i å lære merom den politiske situasjonen påAtlanterhavskysten i Nicuragua?

Har du lyst ti l å delta i folkshverdagsl iv og lære om politiskkamp i Latin-Amerika?

Vel, da er det bare å pakkesnippsekken og bli med påsolidaritetsbrigade tilNicaragua!

Søknadsfristen er 1 .november201 3.

Les mer på www.latin-amerikagruppene.no/brigadene

Nok er nok

Første januar 1 994 reiste urbefolk-

ningen i Chiapas seg og erklærte krig.

Krig mot den mexicanske regjeringen.

Krig mot mil itæret. Krig mot

undergangen. Scenen var

Chiapas. Opprørsgruppen

EZLN og den føderale re-

gjeringen fyl lte hoved-

rol lene. Bakteppet var 500 år med

undertrykkelse. ”Nok er nok!” satte i

gang første akt. Siste akt er ikke

skrevet. Dette er beretningen om glo-

balt håp i lokal håpløshet.

Ubetydlige banditter

Med ansiktene dekket av røde skjerf og

finnlandshetter, og bevæpnet med

gamle rifler, stokker og

macheter, okkuperte urfolk

de største byene og flere

gods i Chia-pas. De kalte

seg ”Zapatist Hæren for

Nasjonal Frigjø-ring (EZLN)”.A ksjonen

var hverken spontan eller ti lfeldig, men

kom all ikevel som en overraskelse på

myndighetene spesielt og verdensam-

funnet generelt. Ikke var EZLNs

eksistens kjent utover etteretnings-

tjenesten ti l Mexico, og ikke hadde det

«Makt overeget liv»

Håpet i håpløsheten–beretningen om Zapatistene og deres kamp

Zapatistene går samlet for en bedre fremtid. Foto: Wikimedia

hvert et internasjonalt fokus på

urfolksproblematikk i Mellom-Amerika. I

ti l legg var venstresiden og marxismen

erklært som døende, som en følge av

kapital ismens seier i den kalde krigen.

Myndighetene erklærte opprørerne for

å være ubetydelige banditter støttet av

utenlandske bråkmakere. Ettertiden har

vist at begge var fei l .

En gruppe som klarer

å påvirke Mexico og

verdens-sammfunnet

er ikke ubetydelig. En

gruppe som avsto så

snart som mulig å bruke våpen, er ikke

banditter. En gruppe bestående av

fattige bønder bevæpnet med leke-

våpen, pinner og macheter, er ikke

støttet av utenforstående. Som et svar

på anklagen om utenlandsk støtte

svarte EZLN i et intervju med 60

minutes: ”We have no food, no

ammunition, hardly any equipment.

Support you say? We wish.”

Veien og målet

Men hvorfor risikerte disse bøndene

livet? Hva som drev dem til å angripe

en mil itært overlegen fiende, en aksjon

som tok livet av over 57 mennesker det

første døgnet? Svaret finner man i ”den

lange natten.”, en natt som startet med

de første conquistadorenes inntog i

Mellom-Amerika. En

natt som fremdeles

ikke er over. En natt

som medførte seg

innføringenen av det

dysfunksjonelle spanske økonomiske

og politiske systemet, et system som

har plukket det verste fra føydalismen,

merkanti l ismen og kapital ismen. Dette

systemet frarøvet urbefolkningen i

Mexio fra deres land, deres kultur og

deres verdighet. En verdighet zapa-

tistene ønsket å ta ti lbake i 1 994. Med

innføringen av frihandelsavtalen med

USA forsvant urbefolkningens siste rest

«En revolusjon forå gjøre revolusjon

mulig»

Brukermaske for å synes. Kvinnekamp er et viktig aspekt for Zapatistene. Foto: Wikimedia

av verdighet: deres mulighet ti l å dyrke

jorden kollektivt. Et av hovedkravene ti l

USA var privatisering av jord, for å

knytte eiendom til personer og selskaper

som man deretter kunne selge, invistere

og bygge ut. For urbefolkningen re-

presenterte NAFTA den siste dråpen i

glasset av gift som sakte men sikkert tok

l ivet av deres kultur og frarøvet dem

verdigheten. En verdighet de ønsker

ti lbake. Men verdighet er ikke bare

målet ti l Zapatistene, det er også selve

veien. Og det er nettopp denne verdig-

heten som er en av hovedårsakene ti l

den sterke appellen ti l Zapatistene. De

fører ikke en kamp for å få makt over

andre, de fører en kamp for å få makt

over seg selv. En kamp for at al le

mennesker skal få makt over eget l iv.

Det er en revolusjon for å gjøre re-

volusjon mulig.

Ikke som andre

Men hva skil ler Zapatistene fra andre

opprørsgrupper? Hva er deres verdens-

syn? Er de nok en autoritær og voldel ig

gruppe inspirert av marxismen? Noe av

det første man legger merke ti l med

Zapatistene er deres utstrakte bruke av

finlandshetter og skjerf for å dekke

ansiktet. Noe som er kontroversielt i

vesten, da sl ik bruk ofte asosieres med

terrorister. Men for Zapatistene har

maskebruken en dypere og mer

symbolsk betydning utover å skjule sin Maskene symboliserer identiteten som erfrarøvet dem. Foto: Aron Halfen

identitet. Anonymititen handler ikke så

mye om sikkerheten ti l enkeltpersoner

som sikkerheten ti l EZLN som helhet.

EZLN har en flat struktur med kollektivt

lederskap, gjen-nom en fel les

anonymitet er det vanskelig for

regjeringen å bestikke,

korruptere og legge press

på gruppen. Og det er

nettopp denne kollektive

identiteten som er så viktig

for Zapatistene i deres kamp. Gjennom

å bruke masker bl ir de usynlige

synligjort, de identitetløse får en

identitet, og de undetrykte for et symbol

på deres kamp. Det svarte maskene er

symbol på identiteten de føler seg

frarøvet. Maskene er et symbol på at

kampen ikke handler om en, den

handler om oss alle. Den handler om å

avmaskere undertryk-kerne.

Uten monopol på sannheten

Grunnleggerne av EZLN hadde bak-

grunn fra marxistiske mil jøer, verdier

som de dro med seg inn i Lacandona

jungelen. Men i motsetning ti l opprørs-

gruppene startet av Che Guevara,

måtte marxismen vike for verdensynet

ti l mayaene. ”Marxismen har svaret på

hvordan verden skal styres. Vi har kun

svaret på hvordan verden ikke skal

styres.” Zapatismen er altså inspirerert

av marxismen i kampen mot kapital-

ismen. Men der slutter også mange av

likhetene. Hvor tradisjonel le ideologier

påstår å holde sannheten i hvordan

verden skal styres, sier Zapatistene at

de kun har de grunneleggende

verdiene etter hvordan verden skal

styres. Zapatistene er åpne om at de

gjør fei l , men de lyver

aldri . De ønsker en verden

hvor det er plass ti l al le,

hvor al le hører hjemme.

Hvor al le har et hjem. Hvor

forskjel ler ikke bare er tolerert, men

ønskelig. En verden hvor det er folket

som har makten, og regjeringen ad-

lyder. Hvor kjønn, form, farge, legning,

rel igion og språk ikke setter begrens-

ingner på status og muligheter i

samfunnet. Etter 22. jul i er dette verdier

som ial lefal l appellerer ti l meg.

Zapatistene ønsker et verdig liv. Foto: Wikimedia

«En verdenhvor det er

plass til alle»

Stian Totland

stian. totland@gmail.com

E ZMed dette som bakteppe ble det raskt

organisert en solidaritetskaravane ti l

området; et område hvor fire av LAGs

brigadister skul le utplasseres som ob-

servatører samme uke.

Samme dag som Comandante Abel ble

angrepet var jeg og tre av mine

medbrigadister på vei ti l Zona Norte og

Zapatistenes autonome regjering i

sneglehuset Roberto Barrios. Der

skul le vi be om ti l latelse ti l å reise ut

som observatører ti l Comandante Abel,

en hardt prøvet Zapatistlandsby som

tidl igere har opplevd angrep fra para-

mil itære styrker. Da vi kom frem kunne

“Den gode regjeringen” i Roberto

Barrios fortel le oss at landsbyen igjen

var bl itt angrepet. Situasjonen var så

alvorl ig at de av sikkerhetsgrunner ikke

vil le ta sjansen på å sende oss ti l

området. Men vi ble bedt om å være i

beredskap i ti lfel le situasjonen endret

seg. Da vil le det være et enormt behov

for obesrvatører for å motvirke ytter-

l igere aggresjon.

Angrepet av paramilitære

Angrep fra paramil itære grupper og

konfl ikt knyttet ti l jord er ikke et nytt

fenomen i det aktuel le området.

Brigadister fra LAG var i våres med

under opprettelsen av “Nueva

Comunidad Autonoma Comandante

Abel” i et forsøk på å unngå en opp-

trapping av konfl ikten om jordområder

omkring landsbyen San Patricio, hvor

de tidl igere hadde bodd med flere

famil ier som ikke er Zapatister. På

grunn av den spente situasjonen har

det bl itt sendt observatører ti l San

Patricio/Comandante Abel siden sep-

tember 201 1 . Men før vår ankomst ti l

området var det en kort uke uten

internasjonal ti lstedeværelse; da grep

de paramil itære muligheten ti l å forsøke

å true ti l seg mer jord fra Zapatistene.

Med skuddløsningen ble situasjonen så

alvorl ig at de fleste kvinner og barn

flyktet fra landsbyen. Kun 22 menn og

Lørdag 8. september ble Zapatistlandsbyen Comandante Abelangrepet av paramilitære styrker. Det ble avfyrt skudd motlandsbyen og kvinner og barn ble tvunget på flukt.

¡Ya Basta!«Vi dør heller enn å forlate jorda vår en gangtil»På solidaritetskaravane ti l Zona Norte

5 kvinner ble igjen og uttalte at de:

“hel ler vi l le dø enn å forlate jorden sin

enda en gang”. Ya basta! Nok er nok!

Solidaritetskaravanen

Som svar på angrepet bestemte flere

annerkjente menneskerettighetsor-

ganisasjoner og nettverk seg for å delta

i en solidaritetskaravane ti l området for

å dokumentere hendelsene, samt å

demonstrere at Zapatistene ikke står

alene. Karavanens ankomst tirsdag 1 8.

september ble varslet i nasjonale og

internasjonale medier for å få opp-

merksomhet om situasjonen og for å

sikre karavanen mot angrep fra de

paramil itære i området. Jeg fikk æren å

være sjåfør for vår

brigadebil som kjørte

som bil nummer to

inn ti l Comandante

Abel. Der ble vi først

møtt av en politibi l og seks politimenn

som var blitt utplassert i

nabolandsbyen, San Patricio, et l ite

stykke fra Commandante Abel. De

paramil itære var ikke å se. Dette var

ikke uventet da det er påvist nære

forbindelser mellom de paramil itære i

området og meksikanske myndigheter.

Etter å ha passert pol itisperringen

kunne deltakerne i karavanen ufor-

styrret gjennomføre intervjuer og

dokumentere hva som hadde skjedd

før, under og etter angrepet. Zapa-

tistene i Comandante Abel kunne

navngi hvem det var som angrep dem

og deres ti lknyttning ti l pol itiske partier

og paramil itære grupper. De fleste

hadde ti lknyting ti l den paramil itære

gruppen “Paz y Justicia – Fred og

Rettferdighet” og det gamle, stats-

bærende partiet PRI – Det institus-

jonel le revolusjonsparitiet. Situasjonen

var spent og landsbyen var tydelig

preget av de alvorl ige hendelsene.

Landsbybeboerne var fortsatt avskåret

fra åkeren sin og vil le nødig bevege

seg utenfor landsbyen som ligger på en

høyde, kun et steinkast unna San

Patricio og de paramil itæres provi-

soriske leir.

De fordrevene i San

Marcos og Zequital

I landsbyen San Marcos

møtte karavanen de fordrevne

kvinnene fra Commandante Abel. Det

var totalt 73 fordrevne: 1 7 kvinner, 35

barn og 21 ungdommer. De bodde

sammen i et l ite skolebygg. Her

intervjuet vi fem av kvinnene og en

mann fra Commandante Abel. En av de

fordrevne kvinnene fortalte føl-gende:

“Vi er i motstand, for dette har vi

Zapatister i Commandante Abel l idd i

mange år. Hele tiden fortsetter den

dårl ige regjeringen å sende para-

mil itære for å drepe oss.”

«Vi vil heller dø enn åforlate jorda vår en

gang til. Ya basta! Noker nok!»L N

Solidaritetskaravanen ble i ti l legg bedt

om å dokumentere vitnemål ti l

fordrevne som hadde søkt ti lflukt i en

landsbyen Zequital, som ligger langt

opp i fjel let. Veien dit måtte gjøres ti l

fots gjennom et veldig kuppert lands-

kap med gjørmete stier. Det tok oss

mer enn tre timer å nå dit. Zapatistene

kunne også her redgjøre for hvem som

hadde angrepet dem og hvilken ti l-

knytning de hadde ti l pol itiske partier og

paramil itære grupper.

Vi overgir oss aldri

Etter karavanen ble det arrangert en

pressekonferanse i San Cristobal om

de alvorl ige hendelsene. Bruk av media

og spredning av informasjon kan være

et effektivt virkemiddel for å forebygge

aggresjon og angrep mot Zapatist-

områder. Deres budskap er uansett

klart: Vi overgir oss aldri!

Zapata Vive – La Lucha Sigue!

Relevante nettsider for mer info:

http: //enlacezapatista.ezln.org.mx/

http: //www.frayba.org.mx/index.php?hl

=en

Aron Halfen

aron.halfen@gmail.com

Den gode regjeringen, utenfor sneglehuset i Roberto Barrios. Foto: Aron Halfen.

Venstre: Susanne knar maisdeig, som plutsel ig bl ir ti l torti l las. Under matlaging er det viktig å huske

å ikke bruke vaskebøtta. Høyre:Torti l las stekes på platen. På landsbygda i Chiapas er gamlemåten

den eneste måten. Nederst: Høstbrigadens første veggmaleri. Vi gjorde det helt alene, uten hjelp.

Legg merke ti l detal jen med to venstrehender, høyresiden har styrt økonomien lenge nok. Et utvalg

minoriteter er politisk korrekt nok representert på sneglehuset, inkludert brunnetter med blå øyne og

samer med lebestift. . Teksten sier "vi kjemper sammen for en bedre verden".

Venstre side: Mais er viktigfør bøndene i Chiapas, ogpreger hverdagen tilbøndene. I likestillingensnavn tar damene i et tak påmilpaen. Åsa og Eivordemonstrerer korrekt hakketeknikk, mens Kristin ogChristina praktisererproletarisk posering. Leggmerke ti l dual ismen medkampvil je og glede, noesom gjennomsyrer vårbrigade.Høyre side: Pålandsbygde ble vi kjent mednye aktiviteter ukjent fornordmenn: Herman fikserhuset med machete; Eivormaler gresset; Tine,Susanne og Åsa tømmerbekken for vann; Tine, Aronog Åsa blir kjent med enmann med sokk på hodet;ogTine roper etter en ball.

Øverst venstre: Susanne klartgjør seg til uteopphold påhøyfjellet Øverst høyre: Jørdi og Stian blir ønsket velkommentil Morelia av Zapata selv. Midten venstre: Brigade-kjøyretøyet. Sikkerheten i høysetet. Desverre ble høysetetbeslaglagt i tollen. Midten høyre: En av mange pittoreskegater i San Cristobal. Boble er en populær bil i Mexico, ogsiste bilen ble produsert i 2003. Nede venstre: Vårtsoveværelse under oppholdet i Caracolen Oventic. Gjengenjobber hardt med produksjon av reisebrevet du nå leser. Nedehøyre: Landsby i nærheten av Caracolen La Realidad. Allebilder på de siste fire sidene er tatt av brigadister.

Personlige betraktninger fraVestfrontenKonfl ikten i Comandante Abel er ingen

ny konfl ikt. Landsbyen ligger i grense-

området Lacandonajungelen hvor eien-

domsbegrepet er lunefult. Jordløs ur-

befolkning har, med myndighetenes

klarsignal, migrert ti l denne jungelen i

over 50 år. Før immigrasjonen startet

ble jungelen sett på som ubebodd,

men ved jordmangel var den

løsningen. 26. november 1 971 signerte

imidlertid Mexicos president et

dokument som erklærte 66 hushold-

ninger for rette jungelfolk å være. Slik

ble andre famil ier som hadde bodd i

tiår i jungelen inntrengere og land-

okkupanter over natta. Disse 66

husholdningene utgjorde mellom 350

og 400 personer, og ble nå de som

holdt mest land i hele området.

Antropologen James Nations har ar-

beidet mye i området, og uttalte i 2002

om landdistribusjonen i -71 at ”det

virker sannsynlig at myndighetene

heller vi l le ha med 350 Lacandonere

som var analfabeter enn 50 000

Tzeltal- og Cholimmigranter.” Etter -71

har myndighetene tidvis ti ldelt land,

muligens etter hvilken vei vinden har

blåst. Det å møte eiendomsrett i et

legalt system som sikrer urettferdighet

var ganske motsetningsfylt for ei blå-

øyd sørlandsjente oppdratt i piet-

ismens ånd, og med en bachelorgrad

fra BI .

Jeg leste et sted, på en kafe i San

Cristobal: Como un campesino sin

tierra, estan mis manos sin tu cuerpo.

Som en bonde uten jord er mine

hender uten din kropp. Siden blikket

mitt falt på denne kjærl ighets-

erklæringen har jeg lovet meg selv å

prøve og slippe eiendomsrettens

trygghet sl ik den står for meg i sin

enkelhet: mitt er mitt og ditt er ditt. Den

passer ypperl ig inn i regnskapet,

l injene er klare og jeg vet hvordan jeg

skal forholde meg ti l den og andre. For

jeg kommer meg ikke bort ifra en

tolkning av verden der ikke bare jeg

påvirker tingenes ti lstand, men hvor

tingenes ti lstand også påvirker meg og

min adferd. Joggeterskelen blir l itt

lavere av de nye joggeskoa, barn-

dommens sommere i famil iens seilbåt

har lagt grunnlaget for trenerjobber og

mengden strandkrabber på Ranvik i

Risør gjør at jeg med nevøen min kan

være opptatt med fangst i flere timer. I

denne dialektikken og samhandlingen,

tror jeg et stykke på vei at mitt l iv bl ir

formet. Det er ikke bare vi menneskene

som påvirker verden; det meste

påvirker verden. Jeg foresti l ler meg at

dette kanskje er en l iten del av det

bøndene her vet og verdsetter. Derfor

kan man ikke bare bytte beitemarker

og være den samme.

Jeg prøver å forstå, men det er

vanskelig. Første gang jeg ble

konfrontert med annerledesheten mel-

lom forhold ti l jord studerte jeg mil jø-

forvaltning i Ghana. Majoriteten av de

andre studentene kom med human-

istisk fagbakgrunn. Jeg var ensl ig

økonom. I Vest-Afrika har ingen tradi-

sjonelt eid land. Isteden forvalter de

den for forutgående og fremtidige ge-

nerasjoner. Min kjennskap ti l “Livets

Sirkel” fra Disneys “Løvenes Konge”

kom endelig ti l nytte. Jeg tenkte, stolt

over meg selv, at man ikke kan ta noe

fra noen som ikke har kommet på

besøk enda. Jeg jobbet mitt beste med

å tegne et kart over et arvesystem som

følger morssida da jeg blunket med

mine blå øyne, rakte opp hånda og

spurte: hvorfor gjør de det på denne

måten? Alle humanistene lo i kor, og

jeg forstod at jeg var naiv som trodde at

jeg kunne forstå. I al le fal l på samme

måte som jeg forstår hvorfor jeg skal

sette meg på det ledige setet lengst

borte fra al le andre personer på

bussen. Nå har jeg slått meg ti l ro med

at jeg ikke kan forstå helt, men som

den grenske mytologiens Sisyfos

fortsetter å dytte steinenen opp

fjel lsida, fortsetter jeg å prøve.

Det er ganske behagelig å verdsette

eiendom med 3% inflasjon, 1 ,5% rente

og 5% prisstigning. Til tross for al l sin

behagelighet gir det al l ikevel ikke

svaret på hva min søsters barnebarn vil

verdsette jorda ti l . Ei hel ler alternativ-

kostnaden ved å bli fratatt sitt yrke,

forsørgelsesevnen og sin trygghet. De

økonomiske verktøy jeg sitter på er

ikke lenger ti lfredssti l lende. I mine prø-

velser på å forstå har imidlertid

zapatistene gitt meg en gave: Puedes

apprender de resapprender. Jeg kan

lære å lære på nytt.

Sliten men glad. Foto: Aron Halfen

Tine Karlson

cathrinekarlson@gmail.com

Til ungdommen

Kampsanger er viktige for zapatistene,

og vi har bl itt introdusert for mange

sterke og fine sanger. Ved flere

anledninger vi bl itt spurt om å synge

en norsk sang for våre compañer@s.

Valget falt på Til Ungdommen av

Nordahl Grieg.

Sangen betyr mye for oss i brigaden,

og viser de verdiene vi ønsker å

representere. Mange av oss har et

sterkt forhold ti l sangen, etter forrige

sommers angrep på våre venner og

våre verdier. Vi føler også at sangen

har et budskap zapatistene kan kjenne

seg igjen i. Derfor har vi har oversatt

sangen ti l spansk, og har ofte brukt

den ti l å presentere oss selv. Vi får

stadig inntrykk av at den berører folk

og at den betyr mye også for dem.

Gjennom sangen føler vi at vi knytter

bånd og at vi kommer nærmere

hverandre.

Para la joventud

Rodeado de enemigas

Sangrada en la lucha

Vaya tu camino

Métete ahora

Sincero y transparente

Con miedo te preguntes

Con que haré mi lucha

Cual es mi arma

El humano es noble

La tierra da mucho

Si hay miseria

Es por traición

Destruye la injusticia

En nombre de la vida

Sol, pan, espiritu

Son para todos

Se bajan sus armas

Quitadas de fuerza

Con dignidad humana

Creamos paz

Él que en sus brazos

Tiene una carga

Tan preciosa

No puede matar

Musikk: sprer glede i håpløse situasjoner.Foto: Stian Totland

Det tok ikke mange timene før jeg

forsto at jeg befant meg i et edder-

koppens paradis. Jeg skrudde på

radaren, og så lykkedyr i al le størrelser

og fasonger absolutt overalt, og det

såkalte myggnettet ble

raskt omdøpt ti l taran-

tel lanettet. Al lerede

første morgen nådde

fobien nye høyder da

jeg oppdaget en utenkelig svær taran-

tel la rett over hengekøya mi, og

bekymringen over å skulle være i dette

området i flere uker holdt på å ta over-

hånd. Etter at noen staute zapatister

hadde "tatt hånd om" den lykke-

bringende skapningen, og vi hadde gitt

den et navn for å ufarl iggjøre den, var

jeg ved litt bedre mot. Å få vite at

tarantel laen nå kalt Edvard ikke kunne

drepe, hjalp for så vidt også.

Disse fryktinngytende opplevelsene har

helt klart satt sine spor, og har med

fordel kanskje også gjort meg litt mer

hardhudet. Men når jeg tenker ti lbake

på oppholdet i La Realidad, er det

andre opplevelser som har gjort størst

inn-trykk; al l gjestfriheten og gleden vi

ble møtt med, og alle historiene vi ble

fortalt, men som vi aldri ful lt og helt vi l

kunne forstå fordi de var preget av så

mye urettferdighet, respektløshet og

ondskap at det rett og

slett bl ir for mye.

Navnet på landsbyen vi

har bodd i, 24 de

Diciembre, bringer tankene ti l julaften.

Med all hjertevarmen og samholdet vi

har opplevd, kunne julen og dens

verdier vært grunnen ti l navnet. Men

24. desember symboliserer den dagen

for snart seks år siden da zapatistene

tok jorda si ti lbake. Navnet viser også ti l

en historie som enda ikke er ferdig-

skrevet, og som landsbybefolkningen

blir konfrontert med hver dag.

Rett utenfor landsbyen ligger en

mil itærleir som overvåker området og

arbeidsfolk på vei ti l og fra maisåkeren.

Ved sin ti lstedeværelse, og ved å

skremme barna, forsøker de mil itære å

framprovosere reaksjoner fra inn-

byggerne. For to år siden satte mil-

De siste ukene har Christina og jeg tilbrakt i La Realidad, iselveste virkeligheten. Virkeligheten kan by på så mangt, ogsånye muligheter for selvutvikling.

Virkeligheten rommer også enhimmel

«24. desember [...],da zapatistene tokjorda si tilbake»

i tæret sine spor i to andre landsbyer,

og disse l igger nå øde. Da mil itæret

kom med helikoptrene sine kom noen

seg unna, men av frykt for nye angrep

har de aldri turt å flytte ti lbake ti l

hjemmene sine. Andre vet man ikke

med sikkerhet hvilke skjebne møtte,

men ryktene sier at de ble fengslet.

Hvorfor al l denne grusomheten, og

splittelsen av famil ier og venner? Det

bunner i en kamp om jord og natur-

ressurser, hvor landets myndigheter

begår menneskerettighetsbrudd mot

egen befolkning. Men uansett hvor

hardt myndighetene forsøker å frata sitt

eget folk muligheten ti l et levebrød, så

er det noe de aldri får tatt fra dem. Det

er kjærl igheten, omsorgen, åpenheten

og samholdet.

Virkel igheten rommer også en himmel.

Jeg har vært der. Og du er også

velkommen.

Virkelighetens samfunnVi lever alle sammen i et samfunn - til og med biller og mygg, iden grad de lever sammen.

Eivor Vold Skjelbostadeivor_skj@hotmail.com

På vei hjem fra maisåkeren. Foto: ChristinaCampo

Alle har en eller annen form for sosial

organisering. For det er det det handler

om - å leve sammen.

Selve ordet samfunn betyr at man lever

i sameksistens med hverandre. I Norge

har vi et stort fokus på individet, man

skal opp og frem i verden. Og det

handler om å finne seg selv, forstå seg

selv og ta vare på seg selv. Det er mye

mindre fokus på å finne hverandre,

forstå hverandre og ta vare på hver-

andre. Vi gjerder inn huset vårt og an-

legger al ler helst en høy hekk så vi

sl ipper å se naboen, al ler helst ikke vite

at personen eksisterer så vi kan leve i

fred med vårt og våre.

I 24. desember, landsbyen jeg og Eivor

har vært så heldige å få bo i, var al le

åkre, høner og kuer eid i kol lektiv. Det

er et så godt og naturl ig fel lesskap her.

Bare måten jeg og Eivor har bl itt tatt

imot; med åpene armer og store mid-

dagsporsjonerer så ekte og hjertevarmt

at du blir helt rørt. Her har vi vært

compañeras fra første dag. Vi har fått

prøvd oss som undervisningspromo-

tører, noe som var veldig spennende

og utfordrende. At jeg skul le undervise

om norsk geografi og samehistorie på

spansk hadde jeg aldri

sett for meg. Men joda.

Zapatistene er så mye mer involverte i

samfunnet, minst et famil iemedlem

over 1 5 år er med på allmøtene som

dreier seg om alt mulig, og som gjerne

holdes hver dag. Et system ti l

inspirasjon for norsk kommunepolitikk,

etter min mening.

Etter å ha vært i 24. desember i nesten

2 uker har jeg også fått ganske så god

innsikt i selvforsyning. Til og med

hønene her er selvforsynte. De går lyk-

kel ig rundt og hakker opp det naturen

har å by på. Det virker faktisk ikke som

om de er avhengige av det kjemisk

framsti lte kraftforet norske høner er

som regel er så heldige å få spise både

ti l middag og ti l kvelds.

Zapatistene jobber mot

ful l matsuverenitet og er

nesten helt selvfor-

synte; i al l hovedsak trenger de ikke

penger ti l mat, hel ler ikke ti l helsehjelp

el ler utdannelse. Det er i det hele tatt et

samfunn som baserer seg på at man

gjør en innsats for al les beste. Skole-

promotørene (lærerne) bl ir for

Et l ite samfunn med et stort hjerte. Foto: Eivor Vold Skjelbostad

«en innsats foralles beste»

eksempel betalt i penger, men får hjelp

med åkeren sin av de andre. Arbeid

mot arbeid. Et l ikelønnssystem uten

penger. På denne måten blir de som

virkel ig ønsker å lære bort ti l barn

skolepromotører, istendenfor at folk

velger yrke etter lønn. Alt arbeid er l ike

mye verdt.

Jeg er glad for at jeg har fått sett

samfunnet i La Realidad, virkel ighetens

samfunn, og jeg håper , ojalá, at jeg får

dra ti lbake ti l mine compañeras og

compañeros.

Christina Campo

kaanderia@hotmail.com

Velkommen til Agua Clara

På veg inn i jungelen humpar den vesle

bilen over stein, jord og små trestokkar,

buskene stryk den på kvar side, og

oppe på lasteplanet står me – to bleike

nordmenn som ikkje anar kvar me er.

«Her!» gaular mannen frå førarsetet,

og bilen bråbremsar. Eg og Stian ser

på den slitte fasaden ti l eit gamalt

hotel l . «Agua Clara, er

du sikker på at det er

her?» Me ser spørrande

på sjåføren vår som no

har komme ut av bilen.

Han viftar raskt i retning

dei gigantiske sekkane våre, dei skal

av. Han nikkar, det er her.

Før me rekk å betale fresar han

avgårde så søla skvett ti l al le kantar.

Me står att aleine framfor eit fal leferdig

hotel l og ti unge gutar som ser minst

l ike forvirra ut som oss. Dei ser på oss

med store auger. Eg byrjar å snakke på

rask spansk, «Me er observatørar frå

FRAIBA, me skal ti l Agua Clara, veit de

kvar det er?» Dei ser på meg med

endå større auger; dei snakkar ikkje

spansk.

Takk, tenkjer eg ironisk

medan eg føresti l ler

meg sjåføren vår, no

heilt sikkert fleire kilo-

meter unna, fresande

over gjørme og småstein, langt over ei

kvar norsk fartsgrense. Takk for at du

sette oss av her, på feil plass, midt ute i

jungelen der ingen snakkar spansk,

tusen takk! Eg prøver meg ein gong ti l .

Sonen heiter Loisog likar alt sombrukar batterierog har knappar

«Agua Clara.» Dei nikkar voldsomt før

dei fortset å sjå på oss med store

auger. På veggen legg me plutseleg

merke ti l eit stort veggmaleri av

Emil iano Zapata. Jord og fridom. Jord

kan ikkje sel jast, den ti lhøyrer dei som

arbeider på den, står det med store

svarte bokstavar. Ti l eit zapatistområde

er me i al le fal l komne.

«Arnulfo og Idal i er koordinatorane

våre, kvar bur dei?» Dei ti unge

zapatistane peikar på vegen ned ti l

høgre, der kjem det gåande ein l iten

mann med ein gut hengande på armen.

Arnulfo viser seg å være usedvanleg

hyggeleg mann med hockeysveis og

fleire metaltenner. «Velkommen ti l Agua

Clara seier han og smiler. Sonen hans

heiter Luis og l ikar alt som brukar

batteri og har knappar. Dei viser oss

rommet vårt og kvar me kan henge

hengekøyene våre. Me vert nemleg

innlosjert på det gamle hotel let som dei

einaste gjestene.

Er dette verkeleg det Agua Clara me

har høyrt om, ein landsby i bitter

landkonfl ikt, trua av monsterutbygging

frå nabolandsbyar der store turist-

kompleks og luksushotel l i samarbeid

med ivrige paramil itære pressar og

plagar lokalbefolkninga frå jord og

eigedom? Eg grublar over dette medan

eg fleire dagar seinare l igg i hengekøya

og ser på skuggen av meg sjølv. Eg

døsar i lyset frå eit kubbelys, straumen

er gått – igjen. Klokka er sju og ute er

det stummørkt. På hotel let er me to

internasjonale observatørar og ti vakter

frå ein nærliggande zapatistlandsby –

kan det verkeleg være nødvendig i

idyl l iske Agua Clara?

Så, sprettande rundt hjørnet i si altfor

trange gule trøye kjem David, ein av

zapatistvaktene. Han gliser. «Le’ ek

compa, le’ ek compañera» seier han

før han byrjar å snakke raskt på tzeltal.

Me ser på han med store auger. Han

prøver ein gong ti l : «jun» seier han og

legg ekstra trykk på ordet. Me rynkar

på augebryna og ser spørjande på

kvarandre. David peikar energisk på

kortstokken.

«Ah, vi l du spele kort?» seier me på

spansk. David ristar på hovudet ogMe brykte mykje tid i hengekøya. Foto: Stian Totland

peikar nok ein gong på kortstokken.

Me gir han kortstokken. David gl iser

igjen. «Me skal spele gris» David og

dei andre zapatistane som passar på

hotel let saman med oss har fått

skikkeleg sansen for å spele gris.

«Le’ ek» seier me.

«Le’ ek» seier David før han og gliset

hans forsvinn rundt hjørnet.

Alt er roleg. Det einaste ein høyrer i

den svarte natta er stemmene frå ti

ivrige zapatistvakter.

«Kva er det du sammlar på?»

«Sjuarar.»

«Eg sammlar på femmarar, her har du

ein sjuar. Herregud så spennande, no

manglar eg berre ein femar ti l !»

«Ikkje noko problem, eg har eit par

femarar, eg sender dei vidare ti l deg.»

Alt er roleg i Agua Clara.

Jørdi Maria Losnegård

jlosnegrd@uc.cl

Til om lag 4 porsjonar1 heil kylling¼ kilo tørka poblanochili (ChileAncho)¼ kilo tørka guajil lochiliSaltLaubærbladTimianMariekjeks eller brødsmular6 tomatar½ laukEin handfull peanøtterPepar

Lucía og Arnulfo sin mole

En skremmende fersk kyllingFoto: Stian Totland

Kok opp vatn, og kok kyll ingen ti l kjøtet

slepp beina. Smak ti l vatnet med salt,

og ti lsett laubærblad.

Rens chil iane for steinar.

Steik chil iane i masse olje og legg dei

deretter ti l blaut i kyl l ingkraft.

Kutt lauk og tomat i små terningar.

Steik Timian, kjeks/brødsmular, lauk og

tomat saman. Legg også dette ti l blaut i

kyl l ingkraft.

Hakk peanøtter og steik dei i rikeleg

med olje.

Bland chil i , timian, kjeks, tomatar, lauk

og peanøtter i ei kjøkkenmaskin ti l det

vert ein tjukk raud saus. Tilsett gjerne

meir kyl l ingkraft dersom den vert for

tjukk.

Smak ti l med pepar.

Kok opp alt i ein kjele saman med

kyll ingen.

Nyt gjerne molen med maislefser ti l .

”Vi kan bare ta l itt”. Susanne og jeg står

i en bratt l i i skogen Huitepec sammen

med søstrene Laura og Estel la. Vi

skul le egentl ig sanke ved, men ble

stående og gnikke en plante inn i håret.

Den rare, grønne veksten er en

slyngeplante som heter Pinas. Laura

fortel ler at den gjør håret sterkere,

tykkere og at håret vokser fortere.

Mens vi står der, fire

jenter i tykk meksi-

kansk urskog og

gnikker den seige

saften fra pinas-planten inn i håret – og

drømmer om en både lengre og

fyldigere manke, innser jeg viktigheten

av å bevare nettopp denne skogen.

Søstrene er bare tenåringer, men

kjenner skogen inn og ut, og har unike

kunnskaper om stedet.

Estel la fortel ler oss at det slett ikke er

uvanlig at kvinnene stopper opp for l itt

hårpleie når de kommer over en pinas.

Denne planten har kvinnene alltid

brukt, fortel ler søstrene, som selv har

imponerende langt hår. Likevel kan vi

bare ta l itt. ”Vi må spare, sl ik at det er

nok ti l de som kommer etter oss”. Med

raske bevegelser kutter søstrene av

små biter fra planten. En metal l isk blå

sommerfugl flyr forbi, i det jentene

fortel ler at pinas bare vokser i denne

skogen, og selv her er planten sjelden.

Huitepec er et skogområde i et

høydedrag som ligger 3000 meter over

havet, utenfor San Cristóbal de las

Casas. Skogen vokser på en inaktiv

vulkan, noe som gir

godt jordsmonn for

plantel ivet i om-

rådet. Den frodige

skogen er hjem for

flere sjeldne dyre og plantearter, og det

kryr av vakre kolibrier og sommer-

fugler. Det er registrert over 1 00 ulike

fuglearter og 38 ulike pattedyr i

området. Delstaten Chiapas står alene

for 65 % av vannforsyningen ti l det

sørl ige Mexico, og i Huitepecområdet

finnes viktige og verdiful le vann-

ressurser for regionen.

Grunnet disse store ressursene, har

det oppstått konfl ikt mellom urfolk og

markedskreftene i Chiapas. Skogen

har stor viktighet for urfolk og blir sett

på som hell ig. Her sanker urfolket ved

ti l varme og matlaging, herfra får de sitt

drikkevann og de finner sjeldne og

«Vi må spare, slik atdet er nok til de somkommer etter oss»

Vokt Dem for NAFTAUrfolket i Huitepec må hver dag passe på at ingen frarøverdem livsgrunnlaget deres; skogen.

verdiful le planter som brukes ti l blant

annet medisin. I ti l legg har de kollektiv

dyrking av blomster, blomkål og

brokkoli på små åkerlapper i den irr-

grønne skogen. Derfor kan man si at

skogen er en veldig viktig del av

l ivsgrunnlaget ti l urfolket i området.

Da Chiapas skiftet delstatsguvernør i

2006, ble det planlagt å drive urfolk ut

av Huitepec – med legimitet i å frede

området. Inngåelsen av NAFTA-avtalen

i 1 994 åpnet for at attraktive og

verdiful le områder som Huitepec

plutsel ig ble en salgsvare. Fredingen

av skogen var dermed bare et påskudd

for å drive urfolk ut -

sl ik at de ul ike natur-

ressursene kunne ut-

nyttes, patenteres og

selges. Derfor valgte mange fra lands-

byen Huitepec å melde seg inn i

zapatistbevegelsen, for å sammen stå i

mot myndighetenes frarøvelse av deres

l iv-sgrunnlag.

1 3. mars 2007 gjorde zapatistene i

Huitepec krav på skogen. De erklærte

1 02 hektar skog som naturreservat

under sin beskyttelse. I dag bor det ni

zapatistfamil ier i landsbyen Huitepec.

Hver dag forlater en zapatistfamil ie sitt

vanl ige arbeid på åkeren, og drar ti l en

hytte i skogen for å vokte over natur-

reservatet. Det er i nettopp den

forbindelse at Susanne og jeg ble

stående i skogen, med håret ful lt av

plantesaft. Vi har vært observatører for

menneskerettighetssenteret FRAYBA

og fungert som skogvoktere i området.

Sammen med zapatistene har vi hver

dag gått vaktrunder i skogen, og med

kamera som våpen har vi dokumentert

ulovl ig hogst i området.

Å gå i den frodige skogen er utrol ig

vakkert, og en helt spesiel l opplevelse.

Konfl ikten om Huitepec synes å være

fjern. Likevel ble vi stadig minnet på

situasjonen, da vi ofte kom over

nedhugde trær. For turglade nordmenn

som gjerne går ut i

naturen for rekreasjon,

er det absurd å tenke

på at den fredelige

skogen er gjenstand for konfl ikt. En

konfl ikt som for mange betyr l iv el ler

død. Dette, fordi penger har fått høyere

verdi enn mennesker og natur-

mangfold. For urfolk i Chiapas betyr

NAFTA-avtalen at deres l ivsgrunnlag,

naturen, er ti l salgs. På den måten er

urfolkene i Hutepec i en konstant

kamp, og må alltid ha et våkent bl ikk

for å beskytte sitt l iv, sin kultur og

fremtid - skogen.

Åsa Paaske Gulbrandsen

aasapaaske@gmail.com

«Deres livsgrunnlager til salgs»

La Garrucha er navnet på landsbyen

som omkranser caracolen, og her

l igger selve hjertet ti l den autonome

sonen som kalles Tzeltal jungelen, etter

Tzeltalfolket som lever her. Vi har vært

sammen med representantene som

jobber turnus i informasjon, med

sonens autonome media, el ler sitter i

den gode regjeringen. Ofte har ting

foregått over hodene våre på

urfolksspråk, men vi har gladelig ledet

samtalene med norske kuriositeter, og

på den måten praktisert mye spansk

mens folk har bl itt bedre kjent med oss.

Det inngjerdede området l igger midt i

bebyggelsen på en slags høyde opp

mot den ene dalsiden, og rommer

rundt tjue bygninger. Omringet av

frodig skog og med et rikt dyrel iv, er det

en lysning i jungelen, og et knutepunkt

for å komme lenger inn i dalen. I ti l legg

ti l administrasjonens bygninger er det

kl inikk, skole, hus og forsamlingshus

for kommunene som har sitt senter der.

Det er morsomt å være eksotiske ra-

ringer fra en annen planet, men vi har

også fått jobbe litt med noe mer

målretta enn å ikke dø i varmen og å få

folk ti l å l ike oss. Med malingen vi

hadde med oss ble vi fort satt ti l å

restaurere solblekede veggmalerier.

Da følte vi oss fort som en mer naturl ig

del av l ivet i caracolen, og det var

straks mange flere som tok kontakt

med oss. Vi har malt stort sett hver

dag, med en arbeidstid styrt av regntid

og behovet for å unngå direkte sol og

den svimlende varmen midt på dagen.

Og om vi har vært fl inke ti l å hvile! Hver

dag har to ti l tre timer gått med ti l å

sove, lese eller søke skygge og frisk

luft, og vi har dusja overraskende ofte

for å rømme fra varmen, ti l det deil ige,

kalde vannet.

Vi har også blitt kjent med andre sider

av l ivet i Garrucha, for caracolen er jo

ikke bare senter for administrasjonen.

Vi har fått oss venner vi kan være med,

og er på hils med alle vi møter, det er

sånn det funker der. Garruchasonen er

i kvegdriftens og cowboyenes land,

med de ti lhørende skinnstøvlene,

beltespennene, og den harde manns-

kulturen. De fleste vi har møtt, også

I sneglehuset La Garrucha finnes det antakeligvis flere folk ennsnegler, og i tre uker har min brigadepartner Kristin og jeg blittbedre kjent med livet her.

En snegle med fart i

kvinnene, har kunnet spansk, for vi er i

en sone hvor urbefolkninga har hatt

mye å gjøre med omverdenen, og

mange av tradisjonene deres er

svekket.

På en av de mange butikkene, som

også har kafé har vi hengt mye, der har

vi god trekk, hos dama som driver og

hennes sønn Pedro, som nesten alltid

er der. Hos dem lærer vi mye om livet

der, om språket, og veslevoksne

Pedrito på snart sju har belært oss i

spansk uttale, innimellom hans egen

spanskundervisning på skolen. En

annen famil ie vi har bl itt kjent med har

bananpalmer, kaffetrær, og en rekke

andre frukter, noe som ikke er uvanlig i

kl imaet her. Her jobber folk på jorda, og

det er vanlig å være nærmest selv-

forsynte, og det er l ite overskudd for

eventuelt å selge ting.

Den 1 2-1 3/9 og 21 -22/9 var det store

møter for Tzeltal jungelen i caracolen.

Da fyltes al le rom opp av ekstra

hengekøyer og folk på gulvene, og vi

fikk også selskap. For oss som kommer

utenfra og ikke har særlig mye ti l l i t, har

det vært vanskelig å spørre veldig

direkte rundt disse møtene. Det

vanligste svaret vi har fått er at jo, de

snakker om mye rart, og al le har

forskjel l ige antal l representanter.

Det er utrol ig sti l ig å være i en caracol

på tidspunkt som det, vi er glade for at

vi skal ti lbake ti l La Garrucha på andre

uteopphold også, da ti l kjente folk og

trakter. Det skal bl i godt å bli kjent med

flere folk, og skrive mer om livene ti l

folk i Tzeltal jungelen.

Herman Thamdrup Lund

hermieatuv@gmail.com

En snegle pryder doveggen: Vi løper ikke, for viskal langt. Foto: Kristin Nævdal

Lørdag formiddag krabbet Åsa og jeg

inn i det l ite romslige baksetet på

brigadebilen, klare for roadtrip. Etter to

mil itærsjekk og en punktering ankom vi

caracol 5, Roberto Barrios. Der skul le vi

ti lbringe natten, før ferden gikk videre ti l

den endelige destinasjonen Joljá

(tzotzi l : fuglene som aldri lander). Men

som fuglene fikk vi aldri satt våre føtter

på den autonome skolen.

Sl ik endte det at t vi, i lag med Tine og

Aron, ble sendt fra den varme junge-

lsonen og inn i det kalde høylandet.

Som om San Cristobal med sine

omtrentl ige 2000 høydemeter ikke var

nok, skul le vi nå legge enda 1 000 meter

bak oss, og innlosjeres på toppen av en

gammel, inaktiv vulkan. Folk flest vi l le

kanskje jublet av begeistring, men for

en asfaltvant oslojente var ikke for-

nøyelsen l ike stor. Jeg har aldri vært på

Galdhøpiggen og kjente øyeblikkel ig at

luftveiene snurpet seg sammen og

dannet en blokade for enhver oksygen-

ti lførsel. Huitepec tok bokstavelig talt

pusten fra meg.

Neste dag skulle bl i nok et slag i trynet,

da vi skul le ut på vårt første ærend som

skogvoktere. Omlag fire timer trasket vi

rundt i dette naturreservatet på jakt

etter hugde trær utført av slemmingene,

de såkalte pri istene. Nedover gikk

smertefritt, dog måtte vi ake og stå

telemark i noen av bakkene. Hjemveien

var derimot ingen lek, hel ler kvalme og

ubehag. Føttene verka, melkesyren

overtok stadig flere deler av kroppen og

gleden over å nå toppen ble raskt drept

av vissheten om at i morgen var det

duket for nok en tur.

Midt i oppholdet fikk Aron og Tine

forlate stedet for å delta på en

fredskaravanne. Med seg tok de sola,

og vi ble sittende igjen frostskadet i

hytta. I disse dager ble regntiden stadig

mer aggressiv, og med våre bål-

ferdigheter, var det ikke stort annet å

gjøre enn å rul le seg inn i ul lklær. Vi

hamstret inn godteri, og lagde panne-

Fjolls til fjells

Tenning av bål var ikke vår sterkeste side. Foto:Susanne Kulasingam

kaker og pizza i forsøk på å dekke over

vår voksende sjalusi.

Samtidig ankom ti compas fra andre

landsbyer, og flyttet inn i nabohytta.

Med deres innmars, sa vi farvel ti l vårt

privatl iv. Deres tids-

fordriv var å ob-

servere enhver av

våre daglige gjøre-

mål, og det var de

færreste ting vi kunne bedrive uten

oppsyn. De må virkel ig ha vært

fascinert over ei bleik-fisk og ei asiat

midt oppå fjel ltoppen. El ler så må de

bare ha syntes at vi var utrol ig rare.

Ti nye compas ga også økt dotrafikk,

og den friske brisen av dritt nådde

stadig større om-kretser. Mer regn ga

mer gjørme, ergo økte frykten for å skli

oppi hul let. Vi valgte derfor å lage vår

egen do i trappa utenfor huset. Aron

var muligens ikke helt begeistret for

vårt nye doalternativ da han kom

tilbake, men Tine slang seg på og satte

seg i trappa.

Åsa og jeg fikk også deltatt på en

firetimers klatretur. Fjel lgeita Roberto

gikk i spissen, jeg kom halvjoggende

etter, og bak meg skulle Åsa ha vært

idet vi peste oss over ei l i . Men da hun

skulle over, løsnet noen steiner, og

med dem akte hun nedover den

omtrent 1 0 meters skråningen. På

toppen sto jeg igjen, temmelig lamslått,

mens jeg hørte noe banning fjernt nede

i bakken. Roberto der-imot, så ut ti l å

ha fått årets latterkick, og syntes hele

episoden var lettere kom-isk. Det hele

gikk bra, dog rumpa

ti l Åsa ble l itt l i l la.

På kveldstid har

tiden for det meste

gått med ti l å tenne bål, men både

compasene og vi forstod fort at nord-

menn og bål ikke var en opplagt

suksess. Til tider klarte vi ikke engang

å sette fyr på papir, men heldigvis har

compasene delt av sine enorme

lungekapasiteter. Med kun et l ite blås

sto nesten huset i flammer. Men

misforstå ei, Aron kan kunsten å lage

bål! Det bør også nevnes at røyken

forfulgte meg ti l enhver tid, så jeg ble

omdøpt ti l “niña de fuego” av den grunn

at jeg gråt kontinuerl ig i to uker. Det var

som om noen hadde åpnet slusene i et

vannverk.

Te hører bålkos ti l , men det er ikke

alltid l ike stas når man oppdager at en

skogsmus har brukt tekoppen din som

klosett i løpet av natten. Og med

vepsefobi var det flott at et dronning-

vepsliknende insekt hadde satt opp

base i hytta vår. Heldigvis fikk jeg

bestukket Åsa ti l å drepe dem, og

! «Den friske brisen avdritt nådde stadig større

omkretser»

plutsel ig ble hun rene drapsmaskinen.

Loppekrig brøt også ut i leiren, og ti l vår

store fortvi lelse inntok vi jumbo-

plassering. Vanskelig å bli kvitt, tok vi

dem med ti lbake ti l brigadehuset, og nå

har al le bl itt angrepet. Jeg tar den på

min kappe, og beklager overfor resten

av brigaden.

På turen hadde vi også rikel ig med

dødtid, så vi rakk å få unnagjort en god

samling bøker. Jeg kom meg igjennom

“en nasjon av kjøtthuer, ” og tenker at

det kunne vært fornuftig å fulgt i Tines

fotspor og kutta al l kjøttspisinga. Men

med min labre vil jestyrke lot jeg være.

Jeg fikk også begynt på “To die in

Mexico,” men fortvi l ei , jeg har foreløpig

ingen umiddelbar plan om å ta del i

boka. Dog er den temmelig brutal, og

det er mye snusk og lureri som foregår

rundt oss. Men enn så lenge har vi hatt

det flott, og følt oss trygge og godt

ivaretatt i Huitepec.

Susanne Kulasingam

susannek2802@gmail.com

Jeg ser på de høye palmene

Jeg ser på de lave menneskene

jeg ser på de fargerike sommerfuglene

jeg ser på de små husene

jeg ser

jeg ser

her er så underl ig

har jeg havnet på feil klode?

jeg ser ned på gresset

l ike grønt som en sommmerdag hjemme

jeg ser på himmelen

skyer flyr forbi

jeg ser på månen

akkurat den samme

Dikt av Christina CampoOmskriving av Sigurd Obstfelders diktJeg ser.

Jeg ser

Foto: Stian Totland

Frå første møte har det vore heilt klart

at Haustbrigaden 201 2 deler meir enn

berre solidaritet med Latin-Amerika,

al le kjenner me nemleg på ein djup,

inderleg kjærleik ti l mat

.

Eg har spurd ti ivrige brigadistar som

nett har komme heim frå første

uteopphald kva dei tenkjer om nettopp

dette. Ikkje overraskande har eg fått

både lange og utfyl lande svar frå kvar

og ein av dei. Mat er tydlegvis noko me

er brennande opptatt av.

Herman

Vår kjære nordlending har budd og ete

saman med den gode regjeringa i

sneglehuset La Garrucha. I La

Garrucha er det to ting som står på

menyen: bønner og rista torti l lalefser.

Kanskje kunne ein ha avslutta her, men

Herman, ti l tross for å ha ete bønner ti l

frukost, middag og kvelds i tre veker, er

framleis utruleg begeistra før denne

belgfrukta frå erteblomstfamil ien.

Herman forklarer ivrig at ein fekk både

raude og svarte bønner, og ein gong

fekk ein ris ti l . «Da va det fæst» seier

han.

Kristin

Kristin, brigaden sin eigen veganar, er

Herman sin brigademakker, og har difor

også levd på bønner og rista

torti l lalefser dei siste vekene. Bønnene

i La Garrucha må vere fantastisk gode,

for Kristin er også svært så entusiastisk

når ho snakkar om dei. Kvar kveld,

etter å ha ete endå ein tal lerken med

bønner, gleda Kristin seg ti l frukost, der

det, overraskande nok, venta fleire

bønner. Dessverre har det luska litt

parasittar mellom bønnene i snegle-

huset, og våre to Garruchabrigadistar

går no på magemedisinar. Beste

matopplevinga, i eit sneglehus der

menyen har vore relativt avgrensa, er

Spist sidan sistMatbrigaden - solidaritet i gastronomiens navn.

Brigaden har ete mykje kjeks. Noken gongermykkje på ein gong. Foto: Eivor Skjelbostad.

tostadas. «De e allar best når man

spiser dem sprø, med rykende varm

bønnegryte ti l» seier Kristin.

Christina

Christina, ital ienar, og brigaden sin

pastaekspert, har, saman med brigade-

makker Eivor, hatt gleda av å bli fora

av ein ny zapatistfamil ie kvar dag. Dei

har, sjølvsagt, og i tråd med god meks-

ikanske tradisjon, ete mykje bønner,

torti l lalefser og elles mais i al le formar,

og ein del fargar. Møtet med pozol var

derimot ei skrekkeleg matoppleving.

Christina ser alvorleg på meg: «pozol

er torti l ladeig med vann, og aller helst

skal man kna den med skitt under

neglene.» Den beste matopplevinga

hadde ho då ho fekk sjå maten i

augene før ho åt den. Heilstekt fisk er

ikkje kvardagskost i Chiapas.

Eivor

Eivor, brigadisten med navnet som

ingen klarar å utale, også populært

kal la Arbol (tre), har kosa seg saman

med brigademakker Christina i jule-

landsbyen 24. desember. Nesten kvar

dag har Eivor hatt si beste mat-

oppleving, og ho meiner det vi l le vore

heilt umogleg å kåre éin vinnar.

Likevel, ei stor utfordring for Eivor har

vore å kvar dag å bli bydd på kake og,

ein kaffiesito, som liknar meir på sukker

med noko brunt i enn norsk svart kaffi . I

ti l legg har frøken Campo, visstnok i

nært samarbeid med si bekymra mor,

bidrege med ei stort nødhjelpslager klar

for å takle ei kvar matvarekrise. Mellom

dei tre måltida kvar dag har Eivor og

Christina kunne kosa seg med

babymat, vi ltgryte, mac and cheese, og

ellers ei bøtte med næringspulver, som

ifølgje Eivor, skul le ha sjokoladesmak.

Gourmetbrigadistane

Saman med gourmetbrigadistane,

Susanne aka Chapátima, Åsa og Tine,

har Aron vore skogvaktar og ete seg

mett og god i høgfjel la rundt San

Cristóbal. Det manglar ikkje på mat-

historiar når dei fire legg ut om sine to

veker i fjel la. Brigadistane har sjølv

vore ansvarleg for eiga matlaging, eit

ansvar dei har teke svært alvorleg. Når

ein spør dei kva som er opphavet ti l

deira utsøkte menyvalg meiner Tine

bestemt at det berre skul le mangle, den

Gourmetbrigadistane kosar seg medpannekaker. Foto: Susanne Kulasingam

svenske matelskaren Aron er nemleg

«oppvaksen i ein heim med Bagatel på

speeddilen».

Kun ein dag har dei glade gourmet-

brigadistane ete bønner, og elles har

dei og musene kosa seg med alt San

Cristóbal og lokalbutikken i fjel la hadde

å by på. Til frukost har dei veksla

mellom pannekaker med smelta melke-

sjokolade, nybakt pannebrød, crépe

med fruktsalat, spanske omelettar og

ekte cowboyfrukost med stekt sjampin-

jong, tomat, avokado, soya og havre-

graut med papaya.

Det er vanskeleg for våre fire matglade

brigadistar å bestemme seg for berre

ein rett, men når han blir konfrontert

med valet, og får klar beskjed om at

han berre kan velje ein bestemmer

Aron seg for pasta ala Chapátima. Åsa

og Susanne landar på pizzaen dei laga

medan dei, ikkje svært så ulikt to

bekymra mødre, venta på at Tine og

Aron skulle vende attende frå freds-

karavane, og matinnkjøp i San

Cristóbal.

Den verste matopplevinga kan sig-

nerast Aron, som prøvde seg på ei

«smørje med mango og øl» konsumert

på ein ukjend uteplass i San Cristóbal.

Katastrofekokkane

Ordtak seier at «jo fleire kokkar jo meir

søl» men dette hjelp l ite når

katastrofekokkane og brigademakkar-

ane Jørdi og Stian inntek kjøkkenet;

dei er ikkje fleire enn to, men søl bl ir

det l ikevel. Desse to har nemleg også

vore ansvarlege for eigen matlaging,

men ti l forskjel l frå gourmetbrigadistane

i San Cristóbalfjel la har dei verken hatt

moglegheit ti l å dra på shoppingtur ti l

San Cristóbal el ler, i den kvelande

tropevarmen, oppbevare grønsaker og

frukt.

Eit dagleg høgdepunkt var rosa kjeks

og, sjølv om dei ikkje l ikar å innrømme

det, kald cola. El lers bydde dei to

katastrofekokkane på brent ris med

lauk, pasta med krem på boks og

overraskande gode kvitlaukspoteter, av

og ti l ispedd tunfisk med kyll ingsmak.

Begge er einige om å kåre den

heimelaga molen, med forstyrrande

fersk kyll ing og varme torti l lalefser, som

dei sjølvsagt ikkje laga sjølv, ti l

uteopphaldet si beste matoppleving.

Jørdi Maria Losnegård

jlosnegrd@uc.cl

Latin-AmerikagruppeneFredenborgveien 601 77 OsloNorgewww.lagnorge.no