volomari volotinens første kone og andre gamle ting

Volomari Volotinensførste kone

og andre gamle ting

T YPE-IT AS, 01.12.2011ORDRE: 24498 (s . 1 av 175)

T YPE-I T AS, 01.12.2011ORDRE: 24498 (s . 2 av 175)

Arto Paasilinna

Volomari Volotinensførste koneog andre gamle ting

OVERSATT FRA FINSK AV

ELLEN HOLM STENERSEN, MNO


ARTO PAASILINNA:Harens år (2004)

Den ulende mølleren (2006)De hengte revenes skog (2006)

Kollektivt selvmord (2007)Den elskelige giftblandersken (2008)

Den senile landmåleren (2009)Tordengudens sønn ( 2010)

Prosten og hans forunderlige tjener (2010)En lykkelig mann (2011)

Alle bøkene finnes etter hvert i pocketutgaver

Originalens tittel:Volomari Volotisen ensimmäinen vaimo, ynnä muuta vanhaa tavaraa.

Copyright © Arto Paasilinna and Werner Söderström Ltd. WSOYFirst published in Finnish by Werner Söderström Corporation i 1994,

Helsinki, FinlandNorsk utgave © 2012 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo

www.aschehoug.no

Satt hos Type-it AS, Trondheim 2012Papir 70 g Holmen Book Cream 1,8

Printed in GermanyGGP Media GmbH, Pößneck 2012

ISBN 978-82-03-21638-1


Innhold

Forfaderens knebel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7Krigsbrudens giftering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11Mannerheims gebiss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19Feltlotten Laura Loponen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26Spiralkjøleren for blåmelk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31Nätti-Jussis korketrekker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39Tømmerlokomotivets fløyte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45Tarzans badebukser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50Snorre Storherjes siste runestein . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56Gyngestolen fra Tavastland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63Slavemorens melkeflaske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72Likbrettet fra Sompio . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79Lenins skinnlue . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84Den transilvanske fyllehunden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90Den ungarske vinpressen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98Récamier-sofaen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104Giljotinen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108Den arabiske kalebass . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114Tvaren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120Bombekasteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123Den gales trekopp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131Jesu nøkkelben . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 136Pavens bjeller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141Den røde oberstens skjelett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147Europas eldste fittehår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152Den hellige Katarinas kors . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 156Klokka fra Maria Teresias kapell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163Selfangstskuta fra Vasa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171

5


Forfaderens knebel

Ti ville okser kom trampende gjennom tunet hos blikkensla-ger Väinö Volotinen så fråden sto om mulen på dem. Tor-denværet var sommerens heftigste, og lynet hadde slått ned ibølingen.

«Mamma, kom og se med en gang!» hylte ungene inn i kam-merset hvor Volotinens hustru nettopp lå og fødte sitt yngstebarn. Til tross for at Siiri Volotinen hadde sterke veer, komhun seg opp av barselsenga og slepte seg nysgjerrig bort tilvinduet.

«Tordenværet har gjort dem helt gærne,» sa hun og gikktilbake til senga igjen for å føde videre.

Og så kom lille Volomari til verden i midten av juni 1942hjemme hos blikkenslager Väinö Volotinen og hans hustruSiiri i Tammela i Tavastland. Siiri begynte å få veer om for-middagen, og de pågikk i noen timer. Henimot kvelden bledet et voldsomt tordenvær. Siiri hylte og tordenen rullet overhimmelen idet Volomari stakk hodet fram. Lynet slo ned ogdrepte en av stutene i naboens bøling i samme øyeblikk somden nyfødte skrek sitt første skrik.

Lykkelig er den som blir født inn i familien til en slik blik-kenslager, som elsker barn og samler på gamle ting. I dette lig-ger det en klar balanse. Det nyfødte spedbarnet og de gamlemuseale gjenstandene kler hverandre, historien og framtidagår hånd i hånd.

Barselkvinnen var 49 år gammel, mannen hennes et par år

7


eldre. De hadde flere barn fra før som alle var over ti år gamle,så Volomari tilbrakte hele sin barndom sammen med men-nesker som var mye eldre enn ham selv. Det gjorde den lillegutten trygg og lærte ham samtidig å tenke som en voksen fraførste stund.

Han ble oppkalt etter hurtigløperen Volmari Iso-Hollo,som hadde tatt gull på 3000 meter hinder i OL i 1932 i LosAngeles, og både gull på 3000 og bronse på 10 000 meter i OLi 1936 i Berlin.

Mens de andre fedrene i Tammela spikket treleker, lagetVolomaris far leketøy av blikk. De andre guttene lekte medvannhjul av tre i bekken, men Volomaris far lagde ordent-lig fine turbiner av kobberplater, og skovlene skinte og glit-ret mens de snurret rundt i strykene. I trærne i hagen hangdet fuglekasser av blikk. Småfuglene hos familien Volotinenhadde en helt spesiell klangbunn for sangen sin.

Volomari ble begunstiget med mye kjærlig omsorg. Hanfikk et blikkpennal til å ha med seg på skolen. Familien Volo-tinen hadde en fast melkeleverandør, og når Volomari skullehente melk, hadde han med seg et lite spann som pappaenhans hadde fortinnet, så det var skinnende blankt. Volomarisbue var av galvanisert blikk, og meiene på kjelken hans var avrustfritt stål.

Volotinens torp lå ved en bekk i utkanten av bygda. Dehadde noen få sauer, og i enden av huset var det et lite blik-kenslagerverksted. Der likte lille Volomari seg, der fikk hanlov til å lage småsaker av blikk, han fikk lodde med loddeboltog lage forskjellige blikkesker og blikkspann. Far bidro medråd og dåd.

På veggen i stua tikket en gammel klokke som moren haddearvet. Den var vanvittig verdifull. Familien hadde også samletog tatt vare på en rekke andre eldgamle gjenstander: en kistefra 1700-tallet som var full av alskens gamle ting, øverst lå enmunnladet hakebøsse og et par sverd fra trettiårskrigen, fraden gangen kavalleristen og hakkapelitten Stepan Volotius fra

8

A RT O P A A S I L I N N A


Tammela hadde kriget i det fjerne Rhinland. De finske solda-tene hadde fått dette oppnavnet fordi de hadde ropt hakkaapäälle, hogg på!

I skjulet var det bevart en gammel kirkeslede som Tammelabygdemuseum hadde spurt om de kunne få, men familienVolotinen ville ikke gi den fra seg. Det var også noen kjernerder fra forrige århundre og minst tjue forskjellige osteformersom Volomaris mor brukte av og til når hun skulle lage sin vel-smakende geitost. Blikkenslagerens familie satte pris på gamleting, far og mor sa at de var som brev fra døde mennesker, oghver og en av dem hadde sin egen historie å fortelle. Gamleting har en gang vært nye – faren mente at man kunne se pådem at gamle dager var for ikke så veldig lenge siden. Nå fortida blir tingene utslitt fortere enn de ble før, og tida raser avsted i et helt annet tempo enn før.

I en skuff i skatollet lå det en snodig tjue centimeter langknebel av asketre. Den hadde spor til lærreimer på begge sider,og midt på var det merker etter en tanngard, de gikk dypt inn iveden. Tanngarden hadde tilhørt forfader og hakkapelitt Ste-pan Volotius og ble avsatt da høyrebeinet hans ble kappet avunder erobringen av Kronenburg slott under trettiårskrigen.Knebelen ble stukket inn i munnen hans og festet med lærrei-mer som ble bundet i nakken, og mens beinet hans ble ampu-tert ved låret, kunne han bite tennene i treet, og feltskjærentrengte ikke høre hvordan han vrælte.

Da den enbeinte forfaderen kom haltende til Tammela forlenge, lenge siden, hadde han hatt med seg knebelen som etpersonlig krigsminne. Heldigvis fikk han aldri mer bruk forden, for Stepan Volotius døde av alderdom i Finland. Volomariprøvde av og til å ta knebelen i sin egen munn. Svetten pipletfram i pannen mens han tenkte seg at hans eget bein ble sagd avog fire hardhendte våpenbrødre holdt ham i armer og bein såhan ikke skulle klare å komme seg vekk fra feltskjærens klør.

En brann gjorde slutt på den lykkelige barndommen i 1952,like etter olympiaden i Helsingfors. Det begynte å brenne i

9

V O L O M A R I V O L O T I N E N S F Ø R S T E K O N E


verkstedet, og ilden spredte seg over hele torpet. Våningshu-set brant ned til grunnen. Forsikringen dekket ikke det grann.Alt gikk med, både nye og gamle ting, det lille de hadde avpenger, og alle de enkle smykkene, selv om det ikke var raregreiene blikkenslagerens kone hadde å fiffe seg med: et parperlebånd, et forsølvet pannebånd, og døtrene hadde noensløyfer som faren hadde dekorert med skinnende sommer-fuglvinger av emaljert blikk.

Bare hakkapelitten Stepan Volotius’ knebel ble reddet fraildens klør, for den befant seg tilfeldigvis i Volomaris lommeden dagen det brant. Det var så fryktelig å se på brannen at gut-ten var nødt til å stikke knebelen i munnen: Han bet så hardt iden at det ble spor etter hans egne små tenner, og han klarte å lavære å gråte. Knebelen virket som den skulle. Volomari tenkteat når han ble stor, ville han begynne å samle på enda eldreting som erstatning for alt det som hadde brent opp. Morensa at det ikke handlet om ting nå, nå trengte de mat og klær.

Det var et hardt slag for familien Volotinen: Familien bleoppløst, barna fordelt i hytt og vær mellom slektningene, ogfaren døde av sorg samme år. Kona kom på det kommunalesykehuset, og det ble påvist at hun hadde forstørret hjerte.Derfra ble hun sendt på gamlehjem da Volomari fylte sekstenog skulle konfirmeres. Hun døde et år senere.

Men Volomaris gamle koselige tante i Tammela tok seg avgutten, hun sendte ham til og med på gymnaset, og så snartVolomari var ferdig med videregående, gikk han inn i hæren,og derfra dro han til Helsingfors, hvor han ble innskrevet påuniversitetet for å studere juss. Han begynte å arbeide i et for-sikringsselskap på dagtid, slik at han kunne studere om kvel-den. Så snart Volomari fikk sin første gasje utbetalt, kjøpte hanseg en dress. Nå så han ut som en helt ekte forsikringsagent.

Tanten sendte ham matpakker fra Tammela, i hovedsakpoteter og brød, og håpet at han var flink til å lese. Julen til-brakte Volomari hos henne, og han hjalp til med å måke snøog hogge ved. Han opptrådte også som en troverdig julenisse.

10



Krigsbrudens giftering

Sankthans 1942 ble sersjant Toivo Loponen og banevokte-rens datter Laura Lamuvaara smidd i hymens lenker. Bryllu-pet ble holdt i Jernbanearbeidernes hus i Haapamäki. ProstHermanni Kortelainen viet dem, han var den gang en mannpå nesten sytti år. Han talte beveget om krigen, da de haddekjempet for å verne om fedreland og kristendom. Den haddekrevd fryktelige blodofre, men den gangen kunne man ogsåhøre kjærlighetens hete toner som tegn på at lykkeligere tiderskulle komme. Prosten hadde tillit til at krigen skulle gå bra.De tyske våpenbrødrene hadde nettopp erobret Tobruk iNord-Afrika under kommando av marskalk Erwin Rommel,og på østfronten ble det utviklet nye former for militære ope-rasjoner som var mer effektive enn de gamle.

«Selve føreren, Hitler, kom på besøk til vår egen marskalksfødselsdag i begynnelsen av måneden, så vi finlendere har allgrunn til å være takknemlige mot den allmektige Gud Faderfor at vi for en gangs skyld får lov til å kjempe sammen meden seierrik hær,» messet prosten og leste så bryllupsformula-ret for Toivo og Laura.

Det var ganske mange til stede: banevokter Juuso Lamu-vaara med hustru Emma og øvrige familie, noen andre jernba-nearbeidere og venner. Men ingen fra forlovedens side haddemøtt fram, for han var frontsoldat og slekten hans var dess-uten fåtallig og bodde spredt rundt i Finland.

Så satte Toivo Loponen en ring på brudens finger. Den var

11


uten inngravert navn, og han hadde laget den selv av lettme-tall fra et fly. Loponen hadde gravd sin bunker i fedrelan-dets jord på Det karelske neset, ikke langt fra Lempaala; hanhadde kjempet i 15. divisjon under generalmajor Hersaloskommando. En ung soldat som er med i en hard stillingskrig,har ikke råd til å sløse bort penger på gullsmykker, og et folki krig kan heller ikke pynte sine bruder med gull. Alt edelme-tall trengtes til krigsutrustning.

Vielsen var gripende og minneverdig. Jernbanepersonaletshornmusikkorps spilte en bryllupsmarsj, og den spenstigebrudgommen førte sin vakre brud i bryllupsvalsen. Alle lurtepå hvordan Laura hadde klart å få en så flott soldat på kro-ken. Sersjant Loponen var en livlig, men samtidig litt fjernung mann, opprinnelig hjemmehørende i Vallgård i Helsing-fors, men for tida hadde han sivil adresse hos en eldre søsteri Joensuu. Under våpenstillstanden mellom vinterkrigen ogfortsettelseskrigen hadde hun begynt som kafévertinne der.Det gikk rykter om at Siiri Loponen var en hore som handletpå svartebørsen og som måtte ligge unna Helsingfors.

Før vinterkrigen hadde Toivo Loponen gått på lærersko-len i Jyväskylä, men da krigen kom, måtte han avbryte stu-diene. Etter underoffiserskurset ble Loponen utkommanderttil befestningsarbeid på Det karelske neset, og så hadde detbrutt ut en ny krig. I den hissigste angrepsfasen hadde Lopo-nen ligget med halsbetennelse på et lasarett i Vasa, og førstutpå høsten ble han nødt til å delta i stillingskrigen og leve ibunkerne ikke langt fra Lempaalasjøen på Det karelske neset.Loponen var leder for en geværpatrulje, og hans militære gradvar korporal.

For en initiativrik mann falt tida lang, han ble lei av å spillekort i det uendelige. En livlig brevveksling med finske ung-møer ga håp om bedre utsikter. Toivo Loponen sendte hyp-pige brev til hjemmefronten, mange i uka, og feltpostbudetkom slepende på sekker med svarbrev til den fuktige, tobakks-innrøykte bunkeren. Toivo Loponen ble forlovet for første

12



gang i mars 1941, han dro på ferie, forlovet seg enda en gangsamme vår like etter at isen hadde gått og for tredje gang nestehøst.

Toivo Loponens popularitet var basert på et omhygge-lig utpønsket brevoppsett: Først fortalte den tapre soldatenlitt om seg selv i all beskjedenhet, om sin fedrelandsvennligeuselviskhet, så litt om sin utdannelse og dernest antydet han,uten å smøre på altfor mye, at han hadde utsikt til en relativtstor formue som han og hans kommende familie ville arve nårkrigen var vunnet. Så måtte han skrive lengselsfullt og pane-gyrisk om kvinnen, i en stil som gjorde at soldatens barskehengivenhet liksom skinte gjennom den enkle skjønnskriftenog fikk mottakerens hjerte til å banke.

Det tok seg godt ut å avslutte med noen selvproduserte ver-selinjer, og i enkelte tilfeller kunne det passe å servere noenomhyggelig utvalgte og treffende sitater fra en og annen storfilosof.

Disse forlovelsene førte ikke til det resultatet som brudeneønsket seg, nemlig ekteskap, men forholdene varte så lengekrigen raste og presset fra fienden vedvarte, i påvente av bedretider.

Uansett, forlovelser ble inngått, og brevene fra hjemme-fronten kom med feltposten i strie strømmer. Ikke bare brev,men også pakker, mat, ulltøy, penger. Når Toivo Loponenhadde perm, hadde han iherdig samkvem med forlovedenesine, han dro til flere kanter av landet, han manøvrerte damenetil soveværelsenes skyttergraver med sin trofaste skiltvakt istram givakt, holdt rundt dem, hadde lykkelige netter. Gut-ten fra Vallgård, Toivo Loponen, hadde alltid vært en latsabbog et fyllesvin, og med alt presset som fulgte med krigen, varhan blitt enda mer seig på flaska.

Hver gang korporal Toivo Loponen skulle på perm ogtreffe forlovedene sine, puttet han en sersjantuniformsjakkei ryggsekken, og den tok han på seg når han hadde kommettil hjemmefronten. Saken var nemlig den at Toivo Loponen

13



ikke hadde oppnådd mer enn korporals grad på grunnlag avsin utdannelse og sine prestasjoner i krigen, noe som for såvidt ikke var så dårlig det heller, men han syntes ikke selv atdet var noe særlig. Det var finere å opptre som sersjant, i detminste når han var på perm, for graden hadde en positiv effektpå kjærestene.

Når så sersjant Loponen kom tilbake fra perm, ble han kor-poral igjen. I all stillhet stakk han sersjantjakka tilbake i sek-ken, men når han hadde perm, var han alltid minst underof-fiser, og av og til når han var litt på en snurr, kunne han tilog med opptre som rittmester, som tilsvarer kapteins grad iinfanteriet. Kragespeilene for offiserer hadde Toivo Loponentatt fra uniformen til en rittmester som hadde falt i krigen,for han tenkte at han hadde mer bruk for dem enn den dødekapitulanten.

Etter seks forlovelser bestemte korporal Toivo Loponen segomsider for å treffe sitt valg. Sankthans 1942 tok han bane-vokterens datter, Laura Lamuvaara, til hustru. Laura var enpen landsens pike fra Haapamäki, et godt og tillitsfullt men-neske. Lauras far hadde lovet dem en drektig ku som med-gift. Hos banevokter Juuso Lamuvaara sto to kuer og drøv-tygde i vaktstuens uthus, og en av dem skulle Laura få. Toivoog den kommende svigerfaren hadde en alvorlig samtale omat så snart han hadde fullført sin eksamen på lærerskolen iJyväskylä og skaffet seg en egnet lærerpost når freden kom,så ville kua gi det unge paret et nyttig tilskudd i kosten:melk på bordet og saltkjøtt i buttene i lærerboligen om høs-ten. I januar 1942 så det ut som om krigen ikke skulle vare sålenge, og ledige lærerstillinger var det flust med, iallfall i detnyerobrede Øst-Karelen, hvor det bodde titusener av usko-lerte, nye finner i områder som var forurenset av russisk kul-tur.

Laura hadde også en tung kiste, full av skatter, og den haddeToivo undersøkt grundig og ømt.

Dermed ble det bryllup, og like etter sankthans ble kua leid

14



til stasjonen og sto og rautet i kuvogna, brudekjolen ble lagtpent sammen og puttet ned i kofferten, og for å spare, reddede opp til brudesenga i den andre enden av vogna. Det var joen slags bryllupsreise – meningen var å ta med kua til Toivossøster i Joensuu, hvor hun var kafébestyrer og det var man-gel på frisk melk.

Kua jortet og Laura melket den, men Toivo hadde med sineegne drikkevarer. Han lallet lykkelig og pussa, lå i kuvogna,sov og pimpet. Lykken varte ikke så langt som til Joensuuengang, for allerede på stasjonen i Pieksämäki traff ToivoLoponen en gammel kompis fra Vallgård-tida, en soldat somhet Vilho Rosenius og var utkommandert til å stå i vaktpat-ruljen på stasjonen. De mimret om gamle dager i Vallgård ogavtalte i samme slengen at kompisen også skulle sørge for atmedgiftskua ble ekspedert til Loponens søster i Joensuu påegen hånd, slik at det unge paret kunne flytte fra den stinkendebrudesenga og over i passasjervogna. Samtidig skulle kompi-sen også se etter Laura Loponens kiste, de to elskende villeklare seg fint med bare kofferten, når de nå bestemte seg forå fortsette turen via Uleåborg til Rovaniemi.

Lappland hadde alltid hatt en egen tiltrekningskraft på ser-sjant Toivo Loponen, for han hadde lengtet etter åpne land-skaper mens han led under krigens redsler.

Da Toivo Loponen stakk pengene for kua i lommeboka si,tenkte han at med den kapitalen kunne han få en god start len-ger nord, han kunne dra over grensen til Sverige og bli asyl-søker, og hvis det ikke var mulig, kunne han alltids dra til deuendelige ødemarkene i nord og bli en av gutta på skauen.Toivo antok at han ville klare seg bra hvis han gjemte seg iødemarka til krigen tok slutt, særlig hvis han sparte på skil-lingen og levde av naturens gaver: laks, reinsdyrkjøtt, sopp ogbær. Hustruen kunne den unge herren imidlertid ikke ta medseg dit. Men han hadde jo tid til å fundere på hvor han skullegjøre av henne.

Laura Loponen melket kua og fôret den før de dro til Lapp-

15



land. Mens hun ga den høy, hørte hun hva de to mennenesnakket om på Kiuruvesi stasjon. Det satte en støkk i henne:

«Du kan da ikke mene det. Det er for risikabelt.»«Vi er pukka nødt. Først til Sverige og så ut i skauen. Satan,

jeg støtter ikke kapitalistene og fascistene.»«Hvor skal du gjøre av kona?»«Nå har’a vel lært at kjærligheten ikke er noen dans på

roser.»Laura åpnet døra til kuvogna og spurte hva de snakket om.

Vilkki stakk brennevinsflaska inn på brystet og så litt flau ut,men den unge ektemannen bare flirte på sin typiske, gutteak-tige måte og sa:

«Vi sitter og lurer på om vi skal starte hotell og restauranti Äänislinna når krigen er over. Vi kunne kalle stedet «One-gas håp». Rosenius har jo gitt oss forskudd. Nå drar vi nord-over på en kombinert studie- og bryllupsreise, ikke sant, kjæreLaura?»

«Skulle ikke du bli lærer, da?» sa Laura til sin mann.Da kom den unge soldaten Seppo Sorjonen for å vaske

sykevognene på toget, han hadde tilfeldigvis vært til stede daLoponen og Rosenius kjøpslo på perrongen. Han sa til Laura:

«Mannen Deres solgte kua og kista til Vilkki, jeg kjennerfyren, han er avgjort en skurk.»

«Nei, er det sant … medgiften og brudeutstyret og alt?»Loponen sa i en litt trett tone:«Hei du, soldat, du må bare se og få vaska de vognene, ellers

blir du stilt for krigsrett.»Loponen sa til kompisen sin:«Hu derre Laura er litt knølen, for hu har ikke vent seg til

disse greiene ennå.»Så kom de til Uleåborg via Kontiomäki. Der viste Loponen

vielsesattesten sin til krigspolitiet og fikk innreisetillatelse tilRovaniemi, hvor han forsvant og var ute på egen hånd heledagen. Laura satt og ventet på stasjonen, hvor det var fulltopp av tyske soldater. Den unge bruden syntes det var nitrist

16



å være alene, hun var trett, hadde ikke mat, og mannen hen-nes hadde forduftet og etterlatt henne et sted hvor alle varfremmede. Hun visste heller ikke hvor de skulle dra videre.Ektemannen kom ikke og reddet henne før langt utpå natta.Han hadde med seg tre tyske soldater, en av dem var iallfalloffiser. De kjørte i en svart personbil. Toivo ga bruden sin enklem, og alt tegnet til å bli bra igjen. Tyskerne ga Laura tobokser kjøtthermetikk, tobakk og sjokolade. Laura var nes-ten på gråten fordi Toivo hadde forlatt henne på den måten.Hun var dødstrett og spurte hvor hun skulle sove. De haddeikke hatt noen ordentlig bryllupsnatt engang, bare sovet ikuvogna sammen med kua. Det var ikke så veldig romantiskakkurat.

«Ikke vær bekymret, jeg har skaffet et fint overnattingssted,men nå må jeg dra og ordne med noe. Jeg kommer og henterdeg i morgen tidlig.»

Før Toivo gikk, sa han:«Ta på deg brudekjolen før du skal legge deg, litt sånn til

ære for festen, de folka her kan sette pris på det.»«Ikke dra da, Toivo min!»Ektemannen forsvant imidlertid. Laura ble dyttet inn i tys-

kernes bil. Da tenkte hun at dette ekteskapet ikke var helt somdet skulle, sånn skal man ikke behandle kvinner. Laura strittethardt imot da tyskerne tvang henne i baksetet på bilen, hunrev og klorte og gjorde dem så rasende at hun fikk juling. Detble gråt og tenners gnissel, det ene vinduet i bilen ble knust,og først da de kom til gårdsplassen utenfor Pohjanhovi hotell,klarte hun å stikke av. Hele natta satt den unge kona bedrø-vet ved bredden av Ounaselva og hutret, og hun ble enda merrasende da sola ikke gikk ned så hun kunne være for seg selv,medtatt som hun var. Om morgenen marsjerte Laura Lopo-nen til lensstyrelsen og fortalte om alt det skrekkelige somhadde hendt på bryllupsreisen, og de ga henne en billett oglitt mat.

Beskjemmet ringte Laura Loponen fra Uleåborg til sin far i

17



Haapamäki og sa at hun ville dra til fronten og bli lotte. Hvorsom helst.

«Ekteskapet er annullert. Jeg orker ikke komme hjem.Toivo solgte kua og medgiften i Pieksämäki til en som hetVilkki. Hils mor og si at jeg har vært en idiot, og jeg vil aldrigifte meg mer.»

Laura Loponen tok av seg gifteringen av lettmetall, og i for-tvilelsen tenkte hun først at hun bare skulle hive den, men såputtet hun den i håndveska. Hun bestemte seg for å beholdeden som et bittert minne om en svikefull mann, for at hunaldri skulle rote seg borti noe sånt mer.



Mannerheims gebiss

Sommeren 1962 fortsatte nedrustningsforhandlingene i Genève.I fransk Algerie og Sørøst-Asia var det store uroligheter. I Fin-land hadde juni vært kaldere og mer regnfull enn vanlig, men detbekymret ikke Volomari Volotinen. Han var allerede blitt tjueår gammel, studerte juss ved universitetet og hadde forsøksvisbegynt å ha følge med noen jenter, noe han var temmelig sugenpå.

Volomari finansierte studiene ved å jobbe som forsikrings-agent, han levde et forholdsvis regelmessig liv, drakk ikke sær-lig mye og ranglet heller ikke utover natta. Likevel klarte han åmiste sin jomfrudom med velvillig assistanse fra en viss RiittaRonkainen. Hun var studiekamerat, datter av advokat Fred-rik Ronkainen, av fint folk, en langbent, brunhåret skjønnhet.I juni spanderte Riitta en tur på ham på innsjøen Päijänne,hvor den russiskproduserte luftputebåten Tehi hadde begyntå gå i turisttrafikk. Det var litt av en balje. Skroget kom heltopp av vannet og understellet sneiet så vidt nedi bølgene nården fór av sted i 40 knop over Päijänne. Den bråkte som etuvær, og Volomari oppfattet ikke hva Riitta sa da hun roptenoen kjærlige ord inn i øret hans. Var det et frieri?

Han og Riitta drømte om en felles framtid, sitt eget advo-katkontor, familie, tv og bil. Etter turen til Päijänne foresloRiitta at de skulle ta en sykkeltur på kontinentet, for eksem-pel til Sveits, og bli hemmelig forlovet der. Volomari syntesdet var en god idé, særlig siden Riitta lovet å betale reisen

19


for begge to. De ville vel kanskje lære seg litt språk også pået par uker i Alpene, tenkte Volomari. Så dro de av sted, tokbåten til Stockholm og fløy med et helt ordentlig jetfly tilSveits.

I Zürich kjøpte de en brukt tandemsykkel. Volomari satteseg foran og styrte, og Riitta satt bak. De begynte å syklesørover, mot fjellene. Gårdene var velholdte og landskapetmajestetisk, men enkelte steder var landeveiene håpløst bratte.Kyrne rautet på fjellbeitene, sola skinte og Volomari lyttetlykkelig til den lårfyldige Riittas pesing bak ryggen sin. Deunge snakket tysk sammen, bortsett fra i de bratteste motbak-kene, hvor de gikk over til finske besvergelser.

De tilbrakte en herlig natt i telt ved Vierwaldstättersjøen,men da turen fortsatte oppover mot fjellet, hvor det var kaldtog blåste surt selv om det var midt på sommeren, og det attpåtil begynte å regne, ble stemningen anspent. Det var nestenhåpløst å finne et jevnt underlag til teltet i de bratte liene. Påen eng hvor Volomari prøvde å sette opp teltet, så de et landligparingsforsøk; i en krøtterflokk var det en ku som tilfeldig-vis var brunstig, og oksen, som fulgte sine naturlige instink-ter, tok sats og prøvde å gjøre jobben sin. Enga var såpassbrattlendt at både oksen og kua mistet balansen og datt midtunder bedekkelsens klimaks. Det ble en fryktelig rauting oguling da kreaturene rullet nedover lia mot landsbyen. Der token flokk rasende menn fatt i oksen og ga den juling, og denskuffede kua ble leid inn på fjøset for å roe seg ned.

Om natta var det fuktig og ikke særlig behagelig i teltet.Overklassepiken fant fort ut at det primitive friluftslivet ikkevar noe for henne, og hun likte heller ikke å reke rundt på denmåten. Hun ble irritabel og lengtet hjem. Volomari prøvde ågjøre det han kunne for at forholdene skulle bli bedre. I enalpelandsby satte han opp teltet i den innerste, skyggefullekroken av steingjerdet rundt en kirkegård, men det gjordeikke Riitta særlig mye gladere. Selv om teltplassen nå lå påflatmark, fikk hun ikke sove i skogen av gravstøtter. Og da

20



kirkeklokkene slo hver halvtime, ble de to unge krakilske ogbegynte å krangle.

Omsider kom de til den første jernbanestasjonen, som varWassen. Volomari prøvde å få tandemsykkelen inn på toget,men den var altfor lang, så det gikk ikke. Da gikk Riitta Ron-kainen om bord på toget med blærekatarren sin, og overlotVolomari og sykkelen til de svingete serpentinveiene. Volo-mari hadde ikke råd til å følge etter, så han slepte seg med ska-berakket over Alpene og kunne omsider sykle nedover motGenève. Nå sluttet det å regne, fuglene sang, sykkelen suste isvimlende fart ned fjellveiene. Det var godt å være til, og detvar ingen som sutret.

Det var lett å få haikere til å sykle med på baksetet, rødmus-sete jenter og sjenerte gutter som bar på potetsekker, en ogannen gubbe som stinket sprit og løk. I en landsby i Rhône-dalen i nærheten av Genève tok Volomari opp en ny haiker,en sveitsisk nonne. Søster Ester, som var litt oppi årene, dras-set med seg en tung bastkurv med femten vinflasker som hunhadde hentet på en vingård like ved. Klosteret dyrket ikke vinselv, men konsentrerte seg om blomster og grønnsaker. Estervar en sprek syklist og nokså pratsom til nonne å være. Hunfortalte at hun tilhørte benediktinerordenen, som var grunn-lagt i år 529 og var basert på læren til Benedikt av Nursia. Søs-teren ble henrykt da hun fikk høre at Volomari var finsk. Hunfortalte at hun like etter andre verdenskrig hadde vært syke-pleier i Glion sur Montreaux, hvor også den finske marskalkCarl Gustav Mannerheim hadde oppholdt seg den gangen.

«Han var jammen en stilig herremann! Folk så veldig opptil Mannerheim i Sveits, siden han hadde kjempet så heltemo-dig i vinterkrigen,» mintes søster Ester.

Mannerheim var en lang og skinntørr fyr, som ofte haddespasert på stiene rundt sanatoriet i Val-Mont, som regel alene,men av og til sammen med en grevinne eller en finsk offiser.

Nonnen fortalte stolt at hun hadde hatt en eneståendeanledning til å assistere da den finske feltherren skulle ha nytt

21



gebiss. Hun ble bedt om å komme til hotellet for å hjelpe tilmed å ta en avstøpning av munnen hans. Selv om pasientensyntes det var ubehagelig, hadde han ikke satt seg til motverge,men lydig latt dem helle den uappetittlige støpemassen inn imunnen, slik at de kunne lage støpeformen til gebisset.

«Han åpnet munnen på vidt gap slik som stormenn og her-remenn pleier å gjøre, på en stilfull og effektiv måte,» mintesnonnen vemodig.

Da den nye tannprotesen var ferdig og ble satt på plass,hadde Mannerheim bedt dem om å ødelegge den gamle. Hanville ikke at noen skulle få vite at han hadde protese i over-munnen. I memoarene sine har Mannerheim aldri fortalt athan ikke hadde en eneste tann igjen i overkjeven. Han nektetlegene å avsløre dette faktum. Sannsynligvis tenkte han at entannløs feltherre ikke ville vekke tillit hos troppene.

Visstnok ble Mannerheims tenner trukket ut for at de ikkeskulle være i veien for den første protesen, som han hadde fåtti sykevogna på et tog under den russisk-japanske krig i 1905,i det fjerne Østen, enten i Harbin eller i Mukden i Kina.

Søster Ester bremset ved en spesiell vingård og ba Volomariom å svinge inn til den. Hun sa at hun måtte gå og late van-net mellom druerankene. Siden det var så varmt, hadde hundrukket mye.

Da hun hadde utført sitt ærend i vingården, kom hun til-bake og satte seg på baksetet på tandemsykkelen og tråkketvidere med nye krefter. Hun fortalte mer om Mannerheimstannpleie, at den sveitsiske tannlegen ikke hadde adlydt pasi-enten; Mannerheims slitte gebiss ble ikke destruert, men lagtpå sprit og satt i en glassvitrin, som sto i doktorens motta-kelse. Neste vinter ble det oppdaget at en slyngel hadde kom-met om natta og drukket opp spriten og kastet de historisketennene i søplekassa. Søster Ester fant dem der og tok demmed til klosteret, hvor de ennå befant seg i god behold.

Volomari syklet sammen med henne til klosteret, og sammedag dro han videre til Val-Mont. Bygningen var ennå sanato-

22



rium, hvor velstående pasienter oppholdt seg for å få behand-ling for sine sykdommer. Det var en fireetasjers bygning avstein, litt dyster og med et bratt saltak tekket med takstein.Den unge studenten hadde ikke råd til å ta inn der, men ingennektet ham å stikke innom. Da Volomari fortalte at han var fraFinland, fikk han lov til å kikke inn i Mannerheims soverom,som da tilfeldigvis sto tomt. Møbleringen var meget enkel,den stammet nok helt fra marskalkens tid. Fra vinduet var detvakker utsikt mot sør.

I Val-Mont slo en tanke ned i Volomari Volotinen: Tenkom han kunne skaffe seg det gebisset som søster Ester hadde.Egentlig var det jo en finsk nasjonaleiendom. Dermed syk-let han ned igjen i dalen på tandemsykkelen sin og banket påklosterets port. Han måtte skjerpe sine språklige ferdigheterda han skulle forklare abbedissen hva han ville. Omsider fikkhan snakke med nonnen han kjente. Han gikk rett på sak ogforeslo en ærlig byttehandel: Klosteret skulle overlate Man-nerheims gamle gebiss til ham, og han på sin side skulle ginonnene den solide tandemsykkelen.

Abbedissen måtte innrømme at klosteret trengte nettopp etslikt fremkomstmiddel, de hadde ikke egen bil, bare en gam-mel motorsykkel med sidevogn som hadde det med å streike,og nonnene kunne ikke fordra den. Så for den saks skyld varbyttehandelen svært velkommen. En helt annen ting var omde kunne bruke den avdøde feltherrens tenner som handels-vare. Av religiøse grunner kunne nonneklosteret overhodetikke tenke seg å foreta en makaber handel med deler av enmenneskekropp.

Volomari tok sitt eget gebiss ut av munnen og hevdet at detikke var hans kjøtt eller blod, men bare bakelitt eller plast.Gud ville sikkert ikke ta det ille opp om Volomari solgte deteller byttet det bort eller kastet det.

Saken var ikke fullt så enkel. Abbedissen minnet ham omat Gud hadde skapt mennesket i sitt eget bilde, og dette bil-det burde man ikke selge, aller minst etter døden. Gebisset var

23



en vesentlig del av et menneskes ytre form, altså Guds bilde,selv om protesen var laget i etterhånd av livløst materiale også satt inn i en menneskemunn.

Det teologiske problemet var ytterst komplisert. Omsiderfant de ut at de skulle anmode Vatikanet om en uttalelse. Volo-mari Volotinen hadde tenkt å gi opp og dra, for en brevveks-ling med Roma ville sikkert ta uker, og han hadde ikke råd tilå bli i Sveits og vente på Vatikanets avgjørelse om hvorvidtMannerheims gebiss kunne brukes som handelsvare. Abbe-dissen løste imidlertid saken i all enkelhet ved å løfte opp tele-fonrøret og bestille en rikstelefon til Roma.

«Vi har løpende kontakt med pavestolen, denne saken vilsnart bli avgjort,» forklarte hun.

En time senere hadde de Vatikanet på tråden og kontaktmed avdelingssjefen på kardinalkontoret som hadde ansvarfor slike saker. Det var en irsk biskop, som umiddelbart gadem tillatelse til å bytte det før nevnte marskalkgebisset medtandemsykkelen. Den hellige stol mente at feltherrens gebissvar vanlig protesemateriale og ikke egentlig hørte til mennes-kekroppen, og man kunne gjerne bruke det som handelsvare.Saken hadde vært en helt annen hvis det hadde dreid seg foreksempel om Jesu gebiss, men så vidt man visste, var tannpro-teser ennå ikke oppfunnet i Kristi levetid. For påkommendetilfellers skyld ble det også opplyst fra Vatikanet at helgenersgebisser også var hellige, og man kunne ikke selge dem ellerbruke dem i byttehandel, men når det gjaldt ukanoniserte tyg-geredskaper, var det ingen restriksjoner.

Siden det var så lett å få forbindelse med Vatikanet, tokVolomari Volotinen mot til seg og benyttet anledningen til åspørre biskopen om han kunne få sende pave Johannes XXIIIen hilsen fra alle finner. Selv om Finland var et luthersk land,fulgte man med på den hellige stols forehavender med velvil-lig interesse, hevdet Volomari. Biskopen lovet å hilse til pavenog ønsket lykke og fremgang med det jordiske slitet og stre-vet både til de finske vennene og de sveitsiske nonnene.

24



volomari volotinens første kone og andre gamle ting

Documents