Bente René Linmo

© Schibsted Forlag AS, Oslo 2013© Bente René Linmo, tekst

Omslagsillustrasjon: Even Bøthun/Christer SveenOmslagsdesign: Ole Peder Juve, Juve design

Ombrekking: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2013

ISBN: 978-82-516-5808-9www.schibstedforlag.no

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i

strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til Lars Erik og Madelen Viktoria

KAPITTEL 1

Skikkelsen i natten

T« usen og en … Tusen og to …»Tordenen rullet truende utenfor og for-

talte at stormen hadde lagt seg rett overhodene på beboerne i Midtbyen i Trondheim.

Aleksander satt i sengen og stirret mot vinduet.Det hadde tordnet i over en time, kanskje mer. Klok-keradioen hadde dødd etter det første lynglimtet.Han trakk knærne oppunder seg og hvilte hodetmot veggen. Det var en åpning mellom gardinene,og utenfor var høstnatten. Et lyn flerret gjennommørket og farget rommet i en kald, hvit farge.

«Tusen og en …»Det drønnet høyt like over hustaket.Aleksander reiste seg fra sengen og gikk bort til

vinduet. Fra femte etasje virket byen fargeløs ogforlatt under de tunge stormskyene. Noen forsiktige

7

regndråper begynte å falle. De var små og lette ogtraff ruten uten en lyd.

Nok et lyn skar over den svarte himmelen oglyste opp verden utenfor i noen sekunder før detble mørkt igjen. Aleksander myste med øynene ut inatten. Det sto en skikkelse på parkeringsplassenforan bygården.

Regndråpene ble flere og tyngre til et grått teppeskilte leiligheten fra resten av byen. Men personensto der fortsatt. Aleksander innbilte seg at personenstirret opp mot ham.

Han trakk sakte for gardinene og krøp tilbakei sengen. Aleksander følte en plutselig uro. Hvemvar det som sto og stirret på en bygning midtpå natten, i et truende tordenvær når det pøsreg-net?

*

Aleksander lå i sofaen med en pose potetgull påmagen og zappet gjennom kanalene. Som vanlig vardet ingenting å se.

«Kan jeg foreslå noe annet?»Aleksander satte seg opp og så spørrende på

faren, som var halvveis gjemt bak en stabel medbøker og en gammel pc. «Sa du noe?»

8

Et par blå øyne som minnet om hans egne, såoppgitt tilbake på ham. «Du har bladd deg gjennomalle kanalene flere ganger uten å finne noe å se på.Kan du ikke gjøre noe annet?» Faren klødde segi det velkjemmede, mørke håret med en penn, førhan kastet et blikk ned på den bærbare pc-en igjen.Lyset fra skjermen ga ansiktet hans en underlig,blå glød.

Aleksander slo av tv-en og kastet fra seg fjern-kontrollen. «Jeg vet at jeg kommer til å angre på atjeg spør, men: hva kan jeg gjøre?»

«Les en bok.»Aleksander stønnet.«Du tar ikke skade av å lese en bok,» sa faren og

strakte seg etter et historisk tidsskrift. Som van-lig hadde professoren tatt med seg arbeid hjem tilhelgen.

«Ikke vær så sikker på det,» mumlet Aleksanderlavt.

Sist han hadde lest en bok, hadde han funnet etmagisk kart som hadde kastet lillesøsteren hansinn i en magisk verden og rett i armene på denonde heksa Miranda Bell. Han hadde så vidt red-det henne, med god hjelp fra Il Virosaen Nori ogde merkelige Mellion-tvillingene. Det var over firemåneder siden nå.

9

«Du kan lese en skolebok,» fortsatte faren somikke hadde hørt kommentaren. «Jeg er ikke fornøydmed karakterene dine.»

Faren hadde rett i at karakterene hans var elen-dige. Men det var ikke lett å konsentrere seg påskolen når man hadde opplevd det han hadde isommerferien.

«Jeg skal skjerpe meg,» lovet Aleksander halv-hjertet.

En halvtime senere forlot Aleksander leiligheten.Han gikk rundt i byen på måfå med jakkekragenoppslått og hendene dypt nede i lommene. Vindenblåste surt, og overalt i gatene lå det råttent løv ihøstens farger. Som så mange ganger før gikk hangjennom den travle byen, opp til Nidarosdomen,hvor årets siste turistgrupper ble skysset rundt oginn i den stille steinhvelvingen i Erkebispegårdensborggård.

Aleksander visste at det var en magisk portalgjemt i steinveggen foran ham, men uansett hvahan sa eller gjorde, fikk han den ikke til å åpne seg.Egentlig burde han være glad for det. Han tenktetilbake på samtalen han hadde overhørt den sistenatten han var i Vidina. Trollmannen Nicolas haddesagt at Aleksander var Vidinas neste lysbærer, ogat han var i fare så lenge han var i landet. En lys-

10

bærer var en person som var født til å kjempe motondskap i Vidina.

Aleksander la hånden prøvende på den grønnesteinen til venstre på veggen. Steinen kjentes ru ogkjølig mot håndflaten.

«Vidina.» Ordet slapp ut som en svak hvisking.Med hjertet dunkende i brystet ventet han på at dengrønne portalen skulle komme til syne på veggen.

Ingenting skjedde.Han visste ikke om han skulle være lettet eller

skuffet. Han trakk hånden til seg og stakk den nedi den varme jakkelommen igjen. Av og til tenktehan at det aldri hadde skjedd, at det ikke fantesen verden på den andre siden av steinveggen. Detvar for sprøtt. Men så husket han den lille flaskenhan hadde gjemt nederst i kommodeskuffen innepå soverommet. Forglemmelsesdrikken. Han haddefått den av trollmannen før han reiste fra Vidina,og den hadde fått foreldrene til å glemme at han ogEmma hadde vært borte. Når Aleksander tenkte påden, visste han at Vidina fantes.

Han gikk ut av hvelvingen og stirret oppmerk-somt på menneskene som gikk over den store plas-sen. De siste ukene hadde han følt seg overvåket.Han hadde prøvd å overbevise seg selv om at detbare var innbilning, men etter å ha sett skikkelsen

11

foran bygården natten før, hadde følelsen bare blittsterkere.

*

«Jeg er så heldig!»Aleksander og foreldrene så spørrende opp da

Emma kom løpende inn i stua. Det var mandagkveld, og alle i familien Villander var hjemme.

Emma hev seg ned i sofaen ved siden av broren.«Jeg har fått en rolle i skolens teateroppsetning,og alle som spiller i Romeo og Julie, skal få reisetil Oslo i høstferien. Vi blir sponset av TrøndelagTeater og skal være der en hel uke!»

«Så spennende,» utbrøt moren.«Vent litt da, dere har ikke hørt det beste ennå,»

avbrøt Emma utålmodig. «Jeg er gress!»«Og det er en bra ting?» spurte faren med et skjevt

smil.«Tuller du? Det er supert! De andre må slave med

rollene sine på et eller annet teater nede i Oslo,mens jeg og resten av gressgjengen kan gjøre hvavi vil hele uken. Vi har ingen replikker!»

Emma kastet seg over vesken og plukket oppmobilen. Den var blekrosa med røde hjerter på ognår den ringte, spilte den en eller annen tygge-

12

gummirosa popsang som Aleksander hatet. «Jeg måringe de andre jentene i klassen.»

Emma forsvant inn på rommet sitt, som snart blefylt av skravling og høy musikk.

«Jeg vil også dra til Oslo,» mumlet Aleksandersjalu.

«Kanskje det er en rolle ledig som stein,» foreslofaren lattermild.

13