Roslund & Hellström

Tre sekunder

Oversatt av Thor Dag Halvorsen

© 2011 CAPPELEN DAMM AS© Anders Roslund & Börge Hellström 2009

Published by agreement with Salomonsson AgencyISBN 978-82-02-34091-9

1. opplag 2011

Originalens tittel: Tre sekunder

Oversettelse: Thor Dag HalvorsenOriginalforlag: Piratförlaget

Sats: Type-it AS, 2011Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2011

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling

og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov ellertillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til

åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inn-dragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Vanja,som gjorde bøkene våre litt bedre

FØRSTE DEL

SØNDAG

EN TIME TIL midnatt.Det var sent på våren, men mørkere enn han hadde trodd det

skulle være. Det var vel mest vannet langt der nede. Det var nes-ten svart, en hinne som var i veien for det som så ut til å manglebunn. Han likte ikke båter. Eller kanskje var det havet han ikkeforsto seg på. Han frøs alltid når det blåste slik det gjorde nå ogSwinoujscie langsomt forsvant. Han pleide å stå med hendenehardt om relingen og vente til husene ikke var hus lenger, baresmå firkanter som løste seg opp når mørket omkring ham blestørre og større.

Han var tjueni år og redd.Han hørte mennesker bevege seg bak ham. De var også på

vei. Én natt og noen timers søvn, og så våknet de opp i et annetland.

Han bøyde seg forover og lukket øynene. Det var som om hverreise var litt jævligere enn den forrige, og sjelen hans var blitt likeklar over farene som kroppen hans – hendene som skalv, pannensom svettet og kinnene som brant, trass i at han frøs i den kaldevinden. To døgn igjen. To døgn til han ville stå her igjen, men dapå vei tilbake. Da ville han allerede ha glemt hvordan han haddesverget på at han aldri skulle gjøre det igjen.

Han slapp taket i rekka og åpnet døren som byttet kulde mot

9

varme og førte ham til en av de store trappene der ansikter hanikke kjente igjen, var på vei tilbake til lugarene sine.

Han ville ikke sove. Han klarte ikke sove. Ikke ennå.Det var ikke mye til bar. M/f Wawel var en av de største fer-

gene mellom det nordlige Polen og Sør-Sverige, men dette – bordfulle av smuler og stoler med fire tynne pinner som ryggstø – detvar ikke meningen at man skulle sitte her særlig lenge.

Han svettet fremdeles, og hendene for nervøst mellom smør-brødet og ølglasset. Han stirret rett frem, forsøkte å ikke virkeengstelig. Et par klunker øl, litt ost; han kjempet fremdeles motkvalmen og hadde håpet at en ny smak ville overdøve den andre.Først en stor og fet bit med svinekjøtt som han hadde vært tvun-get til å spise til magesekken var mykt smurt, og så det gulaktigesom de hadde gjemt i en brun gummimasse. De hadde telt høythver gang han hadde svelget, to hundre ganger til gummiballenehadde raspet i stykker svelget.

«Czy podacpanu cos jeszcze?»Den unge kvinnen som serverte, så på ham. Han ristet på ho-

det. Ikke i kveld, ikke mer nå.Varmen i kinnene var nå bare en bedøvet følelse. Han møtte

et blekt ansikt i speilet ved siden av kassaapparatet og skjøv tal-lerkenen med det urørte smørbrødet og det fulle glasset så langtbort på bardisken som mulig. Han pekte på det til servitøren for-sto og flyttet det bort til oppvaskhyllen.

«Postawic ci piwo?»En mann på hans egen alder, lett beruset, en som bare vil slå

av en prat med hvem som helst for å slippe å føle seg ensom.Han stirret rett frem som før, mot det hvite ansiktet i speilet, ogsnudde seg ikke engang. Det var vanskelig å vite sikkert hvemsom spurte, og hvorfor. Noen som satte seg ved siden av ham oglot som om han var beruset og ville spandere en øl, kunne likegjerne være en som kjente til formålet med reisen hans. Han latjue euro på det sølvfargede fatet med kvitteringen og forlot detødslige rommet med de tomme bordene og den meningsløse mu-sikken.

10

Han hadde lyst å skrike av tørst, og tungen lette etter mer spyttfor å kunne fukte det tørre, for han våget ikke å drikke, var altforredd for å bli kvalm og ikke greie å beholde alt han hadde svel-get.

Han måtte gjøre det. Beholde alt. Ellers, og det var han full-stendig klar over, var han en død mann.

HAN LYTTET TIL fuglene slik han pleide når det var sen etter-middag og den varme luften som kom et eller annet sted fra At-lanteren, langsomt vek unna for enda en kjølig vårkveld. Det vardenne tiden på dagen han likte best. Han hadde avsluttet det hanmåtte, men var alt annet enn trett og hadde flere gode timer igjenfør han måtte legge seg i den smale hotellsengen og prøve å fåsove i rommet som fortsatt bare var ensomhet.

Erik Wilson kjente det svale putetrekket mot ansiktet. Han luk-ket øynene kort for å slippe de sterke lyskasterne som badet heleområdet i et lys som var altfor hvitt. Han lente seg tilbake ogmyste forsiktig opp mot de store ballene av kvass piggtråd somgjorde det høye gjerdet enda høyere, og tvang vekk en merkeligfølelse av at det holdt på å velte over ham.

Et par hundre meter lenger borte hørte han lyden av en gruppemennesker som forflyttet seg over det veldige og opplyste om-rådet av hard asfalt.

Seks svartkledde menn foran, ved siden av, og bak en sju-ende.

En like svart bil som kjørte sakte etter dem.Wilson fulgte nysgjerrig hvert steg.Transport av et beskyttelsesobjekt. Transport over åpen flate.Plutselig tok en annen lyd over. Noen som brukte våpen. En

12

eller annen avfyrte punktild, ett skudd om gangen, mot mennes-kene som gikk. Erik Wilson sto stille. Han så hvordan de svart-kledde som befant seg nærmest beskyttelsesobjektet, kastet segover vedkommende og presset ham eller henne mot bakken. Hanså de andre fire snu seg og rette våpnene sine i retning av stedetder skuddene kom fra.

De gjorde det samme som Wilson. De identifiserte våpenet vedå lytte.

En Kalasjnikov.Fra en passasje mellom to lavhus, kanskje femti meter unna.Fuglene som nettopp hadde sunget, var borte. Til og med den

varme vinden som skulle bli kjøligere om en stund, hadde flyttetseg.

Erik Wilson hadde kontroll over hver eneste bevegelse gjennomgjerdet, og kunne høre hver stillhet. Mennene i svart besvarte il-den. Bilen akselererte kraftig og stanset tett inntil beskyttelses-objektet samtidig som den sto i veien for skuddene, som fortsatteå komme regelmessig fra de to lavhusene. Et par sekunder etter,ikke mer, hadde skikkelsen de skulle beskytte, blitt trukket inn ibaksetet på kjøretøyet gjennom en åpen dør og forsvunnet i mør-ket.

«Bra.»Stemmen kom ovenfra.«Da er vi ferdige for i kveld.»Høyttalerne var plassert rett under de store lyskasterne. Også

denne kveldens president hadde overlevd. Wilson strakte på segog lyttet. Fuglene var tilbake. Et merkelig sted. Det var tredjegang han var her. FLETC, het området. Federal Law EnforcementTraining Center. Det lå så langt sør i Georgia som det gikk anå komme, var en militærbase eid av den amerikanske stat, ogtreningsplass for amerikanske politiorganisasjoner, DEA, AF, USMarshals, Border Patrol og denne, Secret Service, som nettopphadde reddet nasjonen igjen. Han var sikker på det. Han gransketden opplyste asfalten. Det hadde vært deres bil, deres mannskap.De øvde ofte på denne tiden av døgnet.

13

Han fortsatte å spasere langs gjerdet som var grensen til en an-nen virkelighet. Det var lett å puste. Han hadde alltid likt værether. Det var så mye lysere, så mye varmere enn ventingen på enStockholm-sommer som aldri kom.

Det så ut som et hvilket som helst hotell. Han passerte lobbyenmed kurs mot den dyre og triste restauranten, men ombestemteseg og gikk mot heisene i stedet. En av dem løftet ham opp tiltolvte etasje, som i noen dager eller uker eller måneder var et fel-les hjem for hver kursdeltaker.

Luften var innestengt og rommet for varmt. Han åpnet vinduetsom vendte mot den store treningsplassen, og så en stund inn i ly-set som blendet ham. Han satte på tv-en og zappet mellom kana-ler som alle viste samme program. Han lot den stå på. Det skulleden gjøre helt til han gikk og la seg. Det var det eneste som fikket hotellrom til nesten å føles levende.

Han var rastløs.En uro et eller annet sted midt i kroppen. Den krøp fra ma-

gen via bena til føttene. Han reiste seg fra sengekanten, straktepå seg, gikk bort til skrivebordet med de fem mobiltelefonenesom lå på rekke og rad med noen centimeters mellomrom påden blanke bordflaten. Det var fem identiske telefoner mellomlampen med litt for stor skjerm og skriveunderlaget i mørktskinn.

Han løftet dem opp og leste dem av, en om gangen. De fireførste hadde ikke registrert noen samtaler eller beskjeder.

Den femte, derimot – han så det til og med før han hadde deni hånden.

Åtte tapte anrop.Alle fra samme nummer.Det var slik han hadde arrangert det. Til denne telefonen, sam-

taler fra kun ett nummer. Fra denne telefonen, utgående samtalertil kun ett nummer.

To uregistrerte kontantkort som bare ringte opp hverandre der-som noen undersøkte, dersom noen kom over telefonene deres.Det fantes ingen navn, bare to telefoner som tok imot og ringte

14

samtaler til og fra ukjente abonnenter som ikke kunne spores noensteder.

Han så på de fire som lå igjen på bordet. Alle var inn-stilt på samme måte som denne. Alle ringte bare til kun ettukjent nummer, og alle ble oppringt fra kun ett ukjent num-mer.

Åtte tapte anrop.Erik Wilson holdt hardt i telefonen som tilhørte Paula.Han regnet etter. Det var over midnatt i Sverige. Han slo num-

meret.Paulas stemme.«Vi må ses. På femmeren. Om nøyaktig en time.»Femmeren.Vulcanusgaten 15 og Sankt Eriksplan 17.«Det går ikke.»«Vi må møtes.»«Det går ikke. Jeg er utenlands.»Tunge åndedrag. Veldig nært. Og flere hundre mil borte.«Da har vi et helsikes problem, Erik. Vi gjennomfører en stor

leveranse om tolv timer.»«Avbryt den.»«Det er for sent. Det er femten polske muldyr på vei inn.»Erik Wilson satte seg på sengekanten, på samme plass som før,

der sengeteppet var krøllete.Et stort kjøp.Paula hadde trengt langt inn i gruppen, lenger enn noen han

hadde hørt om.«Du hopper av. Nå.»«Du vet at det ikke er slik det fungerer. Du vet at jeg må fort-

sette. Eller få to kuler i tinningen.»«Jeg gjentar: hopp av. Jeg kan ikke – og nå hører du etter – gi

deg oppbakking denne gangen. Hopp av, for helvete!»Det blir alltid ubehagelig stille når noen legger på midt i en te-

lefonsamtale. Wilson hadde aldri likt den typen elektronisk tom-het. Når en annen bestemte at samtalen var over.

15

Han gikk bort til vinduet igjen og lette i det sterke lyset som fikkden store treningsplassen til å krympe, nesten drukne i hvitt.

En anstrengt stemme, en som nesten hadde vært redd.Erik Wilson holdt fremdeles mobilen i hånden. Han så på den,

på stillheten.Paula måtte gjennomføre det på egen hånd.

MANDAG

HAN HADDE STANSET bilen midt på Lidingöbron.Solen hadde brutt mørket første gang noen minutter over tre,

og siden hadde den skubbet og truet og jaget, og det svarte komikke til å våge seg tilbake før sent på kvelden. Ewert Grens rulletned vinduet og så mot vannet. Han pustet inn noe som fremde-les var kaldt mens soloppgangen ble til morgen og den helvetesnatten lot ham være i fred.

Han fortsatte til den andre siden og gjennom den sovende øyatil huset som lå så vakkert til på en klippe med utsikt over båtenesom passerte langt der nede. Han parkerte på den tomme asfal-ten, koblet kommunikasjonsradioen fra laderen og festet mikro-fonen på jakkeslaget. Han hadde alltid lagt den fra seg i bilen nårhan besøkte henne. Ingen anrop hadde vært viktigere enn samta-len mellom dem, men nå fantes det ingen samtale å forstyrre len-ger.

Ewert Grens hadde kjørt til sykehjemmet en gang i uken i tjueniår og siden bare fortsatt med det. Trass i at noen andre bodde pårommet hennes nå. Han gikk frem til det som hadde vært vinduethennes, der hun hadde sittet og sett ut på livet som drev forbi,og der han hadde sittet ved siden av henne og prøvd å forstå hvahun egentlig lette etter.

Det eneste mennesket han noensinne hadde stolt på.

17

Han savnet henne slik. Den helvetes tomheten klamret seg fast.Han løp natten lang, og den løp etter ham. Han greide ikke blikvitt den. Han skrek til den, men den bare fortsatte. Han pustetden inn og ante ikke hvordan en slik tomhet skulle forsvinne.

«Førstebetjent Grens.»Stemmen hennes hadde kommet fra glassdøren som pleide å

stå åpen når det var pent vær og alle rullestolene fikk plass vedbordene på verandaen. Det var Susann, legestudenten som ifølgenavneskiltet på brystlommen på den hvite frakken hadde rukket åbli assistentlege. Hun som hadde reist sammen med ham og Annii skjærgårdsbåten og advart ham mot å ha for store forhåpninger.

«Hei.»«Du er her igjen.»«Ja.»Han hadde ikke sett henne på veldig lenge, ikke siden Anni

levde.«Hvorfor gjør du dette?»Han så mot det tomme vinduet.«Hva mener du?»«Hvorfor gjør du dette mot deg selv?»Rommet var mørkt. Den som bodde der, sov fremdeles.«Jeg skjønner ikke.»«Jeg har sett deg utenfor her tolv tirsdager på rad.»«Er det forbudt, eller?»«Samme ukedag, samme klokkeslett. Som den gang.»Ewert Grens svarte ikke.«Som da hun levde.»Susann tok et skritt ned trappen.«Du gjør deg selv vondt.»Hun hevet stemmen.«Én ting er å bære sorg,» sa hun. «Men det går ikke an å skjema-

føre den. Du lever ikke med sorgen. Du lever for den. Du klamrerdeg til den, gjemmer deg bak den. Forstår du ikke, førstebetjentGrens? Det du frykter, har allerede skjedd.»

Han søkte med blikket inn i det mørke vinduet. Han så seg selv,

18

så solen reflektere en eldre mann som ikke visste hva han skullesvare.

«Du må slippe taket. Du må gå videre. Uten skjema.»«Jeg savner henne slik.»Susann forlot trappen og tok rundt dørhåndtaket på altanen.

Hun var i ferd med å lukke den da hun stanset halvveis og roptetil ham.

«Jeg vil aldri mer se deg her.»

DET VAR EN NYDELIG leilighet i femte etasje i Västmanna-gatan 79. Tre store rom i en gammel gård: høyt under taket, sliptetregulv og en følelse av lys med vinduer også mot Vanadis-vägen.

Piet Hoffmann sto ute på kjøkkenet. Han åpnet kjøleskapet ogtok frem en ny liter melk.

Han så på mannen som lå på gulvet med ansiktet over en rødplastbøtte. En liten dritt fra Warszawa. En småtyv og narkoav-hengig, kvisete fyr med dårlige tenner og klær han hadde gått ialtfor lenge. Han sparket ham i siden med skospissen. Den ille-luktende jævelen falt overende og spydde. Endelig. Det fossethvit melk og små brune biter gummimasse på buksene og på detblanke kjøkkengulvet i en eller annen slags marmor.

Han skulle drikke mer. Napij sie kurwa. Og han skulle spymer.

Piet Hoffmann sparket til ham igjen, men ikke like hardt dennegangen. Den brune gummimassen var viklet rundt hver kapsel forå beskytte magen fra ti gram amfetamin, og han ville ikke risi-kere at et eneste gram havnet der det ikke skulle. Den illeluktendemannen som lå foran føttene hans, var en av femten preparertemuldyr som i løpet av natten og morgenen hadde transportert om-trent to tusen gram hver via fergen Wawel fra Swinoujscie og tog

20

til Ystad uten å være klar over de fjorten andre som hadde krys-set grensen og nå satt på forskjellige steder i Stockholm og ven-tet på å bli tømt.

Han hadde lenge forsøkt å snakke rolig. Han foretrakk det. Mennå skrek han pij do cholery stadig høyere mens han sparket denlille skitten. Han skulle for helvete drikke av den jævla melkekar-tongen og skulle for helvete pij do cholery, spy opp nok kapslertil at kjøperen kunne kontrollere og regne ut.

Den tynne mannen gråt.Han hadde flekker på buksene og skjorten, og det kvisete an-

siktet var like hvitt som gulvet han lå på.Piet Hoffmann sparket ikke til ham lenger. Han hadde telt de

mørke bitene som svømte i melk, og trengte ikke flere akkuratnå. Han fisket opp den brune gummimassen, tjue nesten rundeklumper som han skyllet med plasthansker på hendene under opp-vaskkranen. Etterpå plukket han dem i stykker til de ble til tjuesmå kapsler, og la dem på en av porselenstallerkenene fra kjøk-kenskapet.

«Det er mer melk. Og flere kartonger med pizza. Du blir her.Du drikker og spiser og spyr. Vi venter på resten.»

Det var varmt og innestengt i stuen. De tre mennene som sattved et avlangt bord i mørk eik, svettet. De hadde for mye klær påseg og for mye adrenalin i blodet. Piet åpnet døren og sto stillemens kjølig vind feide ut oppbrukte åndedrag.

Piet Hoffmann snakket polsk. De to som skulle forstå hva hansa, foretrakk det.

«Han har atten hundre gram igjen. Ta hånd om det. Og betalham når han er ferdig. Fire prosent.»

De var ganske like hverandre: i førtiårsalderen, kledd i mørkedresser som var dyre, men så billige ut, barberte hoder som nårman sto på kloss hold, ble en tydelig krans av døgngammelt ogrottefarget hår. Øynene var fraværende og uten glede, og ingen avdem smilte heller særlig ofte. Han hadde faktisk aldri sett noen avdem le. De gjorde som han sa, og forsvant ut på kjøkkenet for åtømme det liggende og spyende muldyret. Det var jo hans leve-

21

ranse, og ingen av dem hadde lyst til å måtte forklare et kjøpsom var gått til helvete mens de var i Warszawa.

Han snudde seg mot den tredje mannen ved bordet og snakketsvensk for første gang.

«Her er tjue kapsler. To hundre gram. Det holder om du skalkontrollere.»

Mannen var lang, blond, veltrent og på hans egen alder, detvil si rundt trettifem. Han hadde svarte jeans og hvit t-skjorte ogmye sølv rundt fingre, håndledd og hals. Han var dømt for draps-forsøk og hadde sittet fire år på Tidaholm, og hadde sonet tjuesjumåneder på Mariefred for to grove tilfeller av mishandling. Altvirket riktig. Likevel hadde han en følelse han ikke helt klarte åsette fingeren på, en følelse av at kjøperen var forkledd, som omhan spilte og ikke gjorde det bra nok.

Piet Hoffmann fortsatte å se på ham da han trakk et barberbladopp av den svarte jeansen og skar av en av kapslene på langs førhan bøyde seg frem mot porselenstallerkenen for å lukte på inn-holdet.

Denne vemmelige følelsen. Den var der fortsatt.Men han som satt der og skulle kjøpe, var kanskje bare ru-

set. Eller nervøs. Eller kanskje var det nettopp dette her som Piethadde ringt til Erik for midt på natten, denne sterke følelsen av atnoe ikke stemte, men som han ikke hadde kunnet formulere pertelefon.

Det duftet av blomster, tulipaner.Hoffmann satt to stoler unna, men kjente det tydelig.Kjøperen hadde hakket i stykker den gulhvite og harde mas-

sen til noe som lignet pulver, pirket det opp på barberbladet oglagt det i et tomt glass. Han trakk opp tjue milliliter vann i ensprøyte og sprutet det på pulveret i glasset. Pulveret løste segopp og ble til en klar, men tyktflytende væske. Han nikket for-nøyd. Det hadde løst seg raskt opp. Det var blitt til en klar væske.Det var amfetamin, og det var like sterkt som selgeren hadde lo-vet.

«Tidaholm. Fire år. Var det sånn?»

22

Det hadde sett profesjonelt ut. Men det føltes fremdeles ikkebra.

Piet Hoffmann trakk tallerkenene med kapslene til seg og ven-tet på svar.

«Nittisju til to tusen. Men satt bare tre. Gikk ut på to tredeler.»«Hvilken avdeling?»Hoffmann studerte kjøperens ansikt.Ingen muskelrykninger, ingen blunking, ingen andre tegn på

nervøsitet.Han hadde snakket svensk med en svak aksent. Fra et nabo-

land. Piet gjettet på dansk, kanskje norsk. Han reiste seg plutse-lig, en irritert hånd litt for nær Piets ansikt. Det så fremdeles braut, men det var for sent. Det er slikt man føler. Han skulle ha blittkrenket mye tidligere, slått ut med hånden foran ansiktet med éngang. Stoler du ikke på meg, din jævel?

«Du har allerede sett dommen. Ikke sant?»Det var som om han spilte irritert.«En gang til. Hvilken avdeling?»«C-huset. Nittisju til nittini.»«C-huset. Hvor?»Og han gjorde det for sent.«Hva faen er dette?»«Hvor?»«C-huset. Avdelingene har ingen nummer på Tidaholm.»Han smilte.Piet Hoffmann smilte tilbake.«Hvem satt du sammen med?»«Nei, nå får det faen meg være nok!»Kjøperen snakket høyere. Han skulle høres enda mer irritert ut,

enda mer krenket.Hoffmann hørte noe annet.Noen som hørtes usikker ut.«Skal vi fortsette med dette her eller ikke? Jeg hadde liksom

trodd at du ba meg komme hit fordi du hadde noe å selge?»«Hvem satt du sammen med?»

23

«Skåne. Mio. Josef Libanon. Virtanen. Greven. Hvor mangevil du ha?»

«Hvem flere?»Han sto fremdeles og tok et første skritt mot Hoffmann.«Nå avslutter jeg dette her.»Han stilte seg nær. Det glinset i sølvet rundt håndleddet, og fing-

rene blinket da han holdt hånden foran ansiktet til Piet Hoffmann.«Du får ikke flere. Det holder nå. Du bestemmer om vi skal

fortsette eller ei.»«Josef Libanon er utvist på livstid og forsvant da han landet i

Beirut for tre og en halv måned siden. Virtanen har det siste åretsittet på Säter og siklet i en kronisk psykose, helt umulig å fåkontakt med. Mio ligger nedgravd …»

De to snauskallene i dyre dresser hørte de høye stemmene ogåpnet kjøkkendøren.

Hoffmann stanset dem med en håndbevegelse.«Mio ligger nedgravd i sandtaket på Ålstäket på Värmdö med

to skudd gjennom venstre side av bakhodet.»Nå var det tre stykker som snakket et fremmed språk i rommet.Piet Hoffmann så hvordan kjøperen så seg omkring, hvordan

han lette etter en utvei.«Josef Libanon, Virtanen, Mio. Jeg fortsetter med Skåne. Øde-

lagt av alkohol og husker ikke om han satt på Tidaholm eller omdet var på Kumla, eller hvorfor ikke Hall. Og Greven … ham skarpersonalet ned da han hengte seg med et fengselslaken i arresteni Härnösand. Der har du de fem mennene dine. Du har plukketdem ut med omhu, siden ingen av dem kan bekrefte at du sattinne samtidig med dem.»

En av mennene i mørk dress, han som het Mariusz, tok et skrittfrem. Han hadde en pistol i hånden, en svart, polskprodusert Ra-dom. Den så ny ut da han presset den mot hodet på kjøperen.Piet Hoffmann uspokój sie do diabła skrek til Mariusz. Han skrekflere uspokój sie do diabła. Mariusz skulle for faen uspokój siedo diabła ganger, Mariusz skulle for faen uspokój sie do diablata det rolig. Ingen jævla pistolmunninger mot tinningen på noen.

24

Med en tommel mot sikringen førte Mariusz den langsomt til-bake, lo og senket pistolen, og Hoffmann fortsatte på svensk igjen.

«Vet du hvem Frank Stein er?»Hoffmann så på kjøperen. Øynene som burde se irriterte og

krenket, ja til og med rasende, ut nå.De var presset og redde, og armen med sølvet forsøkte å skjule

det.«Det vet du at jeg gjør.»«Bra. Hvem er han?»«C-huset. Tidaholm. Et sjette navn. Fornøyd nå?»Piet Hoffmann tok mobilen sin opp fra bordet.«Da vil du kanskje snakke litt med ham? Ettersom dere satt

inne sammen?»Han holdt telefonen foran ansiktet, fotograferte øyne som iakt-

tok og slo et nummer han hadde lært seg utenat. De betraktet hver-andre i stillhet mens han sendte bildet og slo nummeret igjen.

De to i dress, Mariusz og Jerzy, snakket iltert med hverandre.Z drugiej strony. Mariusz skulle flytte på seg. Han skulle stå påden andre siden – til høyre for kjøperen. Blizej glowy. Han skullegå enda nærmere. Han skulle løfte våpenet, holde det mot høyretinning.

«Du får unnskylde mine venner fra Warszawa. De er litt ner-vøse av seg.»

Noen svarte.Piet Hoffmann sa noen ord og holdt så opp telefondisplayet.Et bilde av en mann som hadde det lange, mørke håret festet i

en hestehale, og et ansikt som ikke lenger så like ungt ut som detvar.

«Her. Frank Stein.»Hoffmann møtte urolige øyne som til slutt vek unna.«Og du … du påstår fremdeles at dere kjenner hverandre?»Han slo av telefonen og la den på bordet.«Mine to venner snakker ikke svensk. Dette her sier jeg bare

til deg.»Han skottet bort på de to som nettopp hadde kommet, og som

25

nå diskuterte hvilken side de skulle stå på når de rettet pistolmun-ningen mot hodet på kjøperen.

«Du og jeg har et problem. Siden du ikke er den du sier du er.Jeg skal gi deg to minutter til å forklare meg hvem du egentlig er.»

«Jeg skjønner ikke hva du mener.»«Ikke prøv deg. Ikke kødd. Det er for sent for det. Fortell bare

hvem faen du er. Og gjør det nå. Til forskjell fra mennene mineer jeg av den formening at lik bare skaper problemer, og at de erfryktelig dårlige til å betale for seg.»

De ventet. På hverandre. På at noen skulle snakke høyere ennden monotone, smattende lyden som kom fra mannen som pres-set sin Radom hardere mot den tynne ansiktshuden.

«Du har gjort deg mye bry med å lage en troverdig bakgrunn.Men du vet at den nettopp sprakk, og at du har undervurdert hvemdu har å gjøre med. Denne organisasjonen er bygd opp rundt of-fiserer i den polske etterretningstjenesten, og jeg kan få greie påhva faen jeg vil om deg. Jeg kan spørre deg hvor du gikk på skole,og du kan svare etter din innøvde lekse, men bare én telefon, ogjeg vet om det stemmer eller ei. Jeg kan spørre deg hva morendin heter, om hunden din er vaksinert, hvilken farge det er på dennye kaffetrakteren din. Én telefon, og jeg vet om det stemmer. Någjorde jeg nettopp det. Ringte én telefon. Og Frank Stein kjentedeg ikke igjen. Dere satt ikke sammen på Tidaholm, ettersom dualdri har sittet der. Dommen din var en løgn for at du skulle kunnesitte her hos oss og late som du ville kjøpe nyprodusert amfeta-min. Så vi tar det en gang til. Forklar hvem du er. Kanskje, menbare kanskje, kan jeg overtale disse to til ikke å trykke av.

Mariusz holdt hardt rundt pistolskjeftet: De smattende lydenekom tettere og ble stadig høyere. Han hadde ikke forstått hvaHoffmann og kjøperen hadde snakket om, men oppfattet at noevar nær ved å briste. Hva faen snakker dere om, hvem faen erhan, sa han på polsk og løsnet sikringen på våpenet.

«Ok.»Kjøperen kjente veggen av umiddelbar aggressivitet av den

rastløse og uberegnelige sorten.

26

«Jeg er politi.»Mariusz og Jerzy snakket ikke svensk.Men et ord som politi behøvde ingen oversettelse.De skrek til hverandre igjen, mest Jerzy. Han skrek at Mariusz

skulle trekke av, for helvete, men Piet Hoffmann løftet begge hen-dene i været og tok et skritt nærmere.

«Tilbake!»«Han er politi!»«Jeg tar meg av dette her.»«Ikke nå!»Piet Hoffmann løp mot dem, men mannen som hadde pistol-

løpet mot hodet, følte på seg at han ikke ville rekke det. Han ristetpå hodet med fordreid ansikt.

«Jeg er politi, for faen. Få ham vekk!»Jerzy hadde senket stemmen aldri så lite og var blizej nesten

rolig da han kommanderte Mariusz til å stille seg nær og z dru-giej strony bytte side igjen. Det var nok tross alt bedre å skytegjennom den andre tinningen.