torgeir larsen en biografi - wordpress.com · og i fengsel er det jo litt av et byråkrati, du må...

1 Truls Eskelund Biografisk tekst

Torgeir Larsen

En biografi

Sykkeltur i Tibet høsten 2010 Lhasa - Kathmandu 1160 km 18 dager

Menneskets storhet ligger i det å kunne reise seg igjen.

Konfusius


Prolog

- Ja? Etter et par ring tas telefonen i den andre enden. – Er det Torgeir,

spør jeg. – Ja. Igjen.

Om han kan tenke seg å stille til et slags intervju, en fortelling?

– Jaaa – litt spakere. – Hva skal det resultere i da?

Jeg blir litt usikker på om hvor mye jeg skal si, men forsøker å si noe om bakgrunnen,

både for at jeg skal skrive, og for at jeg vil skrive om ham. Samtidig sier jeg noe om at jeg har

lest om ham, og tenker at hans historie bør komme fram til flere. Stemmen hans får en annen

klang, det vil han gjerne. Å få fram det han brenner for, gjør han i mange fora, om det han har

opplevd og klart, - kan hjelpe noen gjør han gjerne det.

- Kan vi møtes lørdag da, sier jeg. Da er han opptatt, ja hele helga

forresten, han bruker navnet sitt, Fram går dårlig, han må skaffe sponsorer.

- Til uka da, sier jeg, så kan jeg ta med pizza, onsdag kanskje?

- Onsdag passer bra. Vi møtes på Framhytta. – Men dø, ikke ta med pizza

da sier han, - jeg driver med sånt lavkarbo greier skjønner du, må gå ned noen kilo!

Han ler, før han legger på.


Starten

- Hei du, opp, opp. Stemmen og sparket river ham ut av søvnen.

- Du kan ikke sove her, kom deg opp!

Torgeir åpner øynene. Han ser rett inn på et sølete understell av en bil. Et svart dekk.

Det er sølete, bak det ene fordekket har det dannet seg is. Nå er isen i ferd med å smelte,

vannet danner en sakte bekk forbi der han ligger. Det suser i varmluftanlegget.

Igjen stemmen. Hard, kald. Han vet han må opp og ut. Han forsøker å drøye det. Å

argumentere med den svartkledde skikkelsen over ham vet han er nytteløst. Han har opplevd

det tidligere, og skiltet med ”Vaktselskap” – sier sitt. Det skjeggløse ansiktet til gutten likeså.

Det ligger mye makt i et par blankpussede støvler. Han drar glidelåsen på soveposen ned og

kjenner gufset i det den friske luften slipper til. Det hadde vært så godt og varmt, og for første

gang på lenge hadde han fått sove. Hvor mange netter siden? Han stabler seg på bena, ruller

soveposen sammen, samler tingene sine i en brun bag. Det verker i alle ledd, han klarer ikke

rette seg ordentlig opp. Kunne han ikke bare få sove? Han eneste ønske er å få være i fred.

Ønsket seg bare et sted å sove for natta, et sted han kunne strekke ut kroppen, selv på et kaldt

murgulv.

Fengsel

Med et klikk smekker den store metallporten i bak ham. Han snur seg ikke, vil ikke se

tilbake på de små vinduene med gitter foran. Aldri mer, aldri hit mer, tenker han. Han har

bestemt seg nå, nok er nok. Med målbevisste skritt styrer han mot bussholdeplassen i sentrum

av Stokke, han må rekke bussen hjem. Hjem til kattene, hjem til leiligheten, se at alt er i

orden.

Lange dager og lange netter har han ventet på denne dagen. Han har bestemt seg nå,

kjenner det i hver celle i kroppen.

Dagen før hadde han hatt besøk av helseteamet i LAR – legemiddelassistert

legebehandling, de hadde tilbudt ham plass. Plass og oppfølging. Mente han aldri ville klare å

bli, og forbli, rusfri uten hjelp. Om han visste om abstinens, om han visste om fristelsene?

Selvfølgelig visste han. Han hadde ikke tall på alle de gangene han hadde sluttet, bare for å

sprekke få dager etterpå. Hva var forskjellen nå, hadde de spurt, - hvordan visste han at han

ville klare det?


Men han visste, visste med seg selv, at nå vil han stå løpet ut. Han husker sitt eget

speilbilde fra samme morgen. Blålilla, nesten gjennomsiktig hud, armene oppstukket av

utallige nålestikk, den tannløse munnen. Hvor mye kunne han veie? Han så de tynne

overarmene. De var like tynne som håndleddene på en voksen mann.

Men nå har han kattene. Jeg må få det til, på grunn av dem tenker han. Aldri har noen

vært avhengig av ham, så avhengig av at han holder seg i live.

Det er et år siden han fikk de to første kattene. Han husker dagen. En kamerat hadde

kommet innom, og spurt om han ville ha dem. Det var fremmed å ha ansvaret for noe levende.

Ja, noe ansvar i det hele tatt. Han som levde som han gjorde. Men han hadde tenkt tanken

tidligere, opptil flere ganger; Hadde jeg bare noe som holdt meg i gang, noe som forplikter,

hadde han tenkt. Da ville det kanskje være lettere?

Torgeir forteller. – Jeg skulle inn til soning, og hadde avtalt at husleia skulle settes inn

på konto til en kamerat. Så skulle han kjøpe kattemat, og ha ansvaret da, mens jeg satt inne.

Etter litt tid fikk jeg vite at det ikke hadde kommet inn noen penger, og nå kunne han ikke

legge ut lenger. Da jeg sjekka, fikk jeg vite at det mangla en underskrift, en fullmakt på at det

kunne gjøres sånn. Og i fengsel er det jo litt av et byråkrati, du må søke om alt. Ta bare det å

ringe for eksempel. Det må først søkes, skriftlig, så må en vente, og så kanskje du får ringe

neste dag, om det ikke er for mange foran deg i køen. Og er det fullt, må du vente til neste

dag, eller dagen etter.

Torgeir bruker natta til å tenke. Hva skal han gjøre? Han tenker på kattene som er

avhengig av ham, og som ikke vil få mat om han ikke sender penger.

– Jeg visste hva jeg måtte gjøre. I fengsel får en 250 kr uka til lommepenger. Dette

skal gå til røyk, snop, toalettartikler – og sånne småting som en trenger. Jeg tenkte på at jeg

røyker for mesteparten av disse penga. Så den natta bestemte jeg meg for å slutte å røyke.

Neste dag sender Torgeir 250 kr til kameraten, så kattene får den maten de trenger.

Oppvekst i Larvik

Torgeir blir født i Larvik i 1964, som den yngste av tre brødre. Faren har god jobb,

moren hjemmeværende. De bor i et mindre hus litt utenfor sentrum. Bøkeskogen som Larvik

er kjent for, er nærmeste nabo. Skogen er et yndet oppholdssted for barna i gata. En sommer

bygger de hytte av plankebiter. På taket er det bølgeblikkplater, noen plater de har rappet hos


skraphandleren nede i byen. Hytta er tett og lun, og blir et yndet oppholdssted for gjengen i

gata. Skogen innbyr til lek, her leker de gjemsel og Robin Hood, cowboy og indianer. Det er

sistnevnte som er favoritten. Når leken er over, avsluttes ofte stridighetene med å røyke

fredspipe. De ruller sammen papir, har tørt gress inni, og tenner på. Det ryker fælt. Den

sommeren Torgeir fyller tolv, stjeler den fire år eldre broren Roy tobakk hjemme hos faren.

Det er midtsommer og sen kveld da guttegjengen fyrer på sin første ordentlige røyk.

Torgeir forteller at dette gir en rus han aldri vil glemme. Den varme røyken som siver

ned i halsen er en så god følelse at han håper den aldri vil ta slutt. Innen han er ferdig med sin

første røyk har Torgeir bestemt seg for at dette vil han fortsette med. Snart er han vanerøyker,

og røyker like mye som foreldrene hjemme. Han har gått over den første terskelen.

Det kommer flere til i gjengen, sommeren og livet er lyst. Ungdommen er i opprør,

”Hair” går på kinoene. Langt hår er inn, det er sleng i buksene, og favoritten er Beatles.

Flere søker til Oslo, til ”tigerstaden”. Torgeir og Roy har stjålet penger hjemme, og tar

toget innover. Det har blitt høst i lufta, skolen har så vidt begynt. De starter med å skulke.

Det ryktes om et større party. De søker oppover mot Majorstua. På lang avstand hører

de musikken, tunge suggerende rytmer som drar dem til seg. Ut av den åpne døren strømmer

det neonblått lys. Det går noen timer, de kommer i kontakt med noen jenter, en annen gjeng.

De kjenner ekstasen. Snart blir de tilbudt en hvit tablett. De forsøker å rope til hverandre, men

må gi opp. Musikken drønner, bassen slår mot kroppen, det er godt å leve. Hvorfor ikke prøve

noe nytt? Noe spennende? Torgeir legger tabletten bakerst på tungen, tar en slurk av

vannflaska, og svelger.

I rusens grep

Dette innleder et 28 år langt liv i rusens grep for Torgeir og broren. Det å kunne

drømme seg bort, flykte fra virkeligheten, være i sin egen verden, gir mersmak.

– Det er som musikk i hodet, forteller Torgeir. En gyngende bevegelse, uten en

bekymring i verden.

Stoffene blir tyngre. Etter hvert orker de ikke å vente på at rusen skal innfinne seg, nå

setter de stoffet rett i årene. Det starter som det ofte gjør, med amfetamin, for å ende med

morfin.

Sommeren 1997 dør moren hjemme i Larvik, bare 57 år gammel. Noen måneder

senere, like etter nyttårsaften 1998, tar faren sitt eget liv. De tre brødrene er alene. Huset

selges, og guttene deler en arv. Nå er Torgeir og Roy rusmisbrukere, mens den mellomste

planlegger giftemål, hjem og barn.


Nederst på rangstigen

Rusmisbrukere er nederst på rangstigen, i samfunnet, i hjelpeapparatet. Gata har sitt

eget hierarki, der den som sitter med varene kan fornedre den som trenger det han selger. Ofte

må misbrukerne ydmyke seg for å få det de vil ha, gjøre tjenester for å få det de trenger.

Torgeir livnærer seg av ting han ikke vil snakke om i dag, men hevder han aldri gjorde andre

noe vondt. Han banket aldri opp noen, gjorde aldri torpedooppdrag. Når han en sjelden gang

gjorde innbrudd, var det alltid med den største forsiktighet, og han ødela aldri mer enn det

som måtte til for å få tak i mer penger. Samtidig gir pengene fra arven en viss frihet.

Sommeren etter at moren og faren dør, blir Torgeir uteligger. Huset i Larvik er solgt,

Torgeir får tak i et telt. Om sommeren bor han stort sett i teltet i Nordmarka. Om vinteren

oppsøker han hospitser. Ellers forsøker han å legge soningene til vinterstid. Det er godt å være

fange når det er kaldt ute. Da får han mat og en seng å sove i. Det hjelper ham til å overleve

livet på gata.

Torgeir er nå heroinist. Når han er inne på soning, blir han oppsøkt av kommunens

helseteam. Her får han tilbud om å søke LAR (legemiddelassistert rehabilitering). I praksis

betyr det at han må møte på et apotek hver morgen, der han får sin faste dose med Subutex.

Først må han imidlertid på avrusning, noe han tar i mot tilbud om i 2004, og han legges inn på

Vivestad kollektivet i Svarstad.

Ny erkjennelse

Ganske raskt ser Torgeir at han er i ferd med å erstatte en avhengighet med en annen.

Han kaller det ”statsmisbruker”. Er det dette han vil? Han vet han må finne veien ut selv. Han

vet at skal han greie det, må han bli helt rusfri. Torgeir mener Subutex bare er med på å

opprettholde avhengigheten, erstatte den ene avhengigheten med noe annet. Han har fornedret

seg i alle år. Skal han enda en gang komme med lua i handa, og be om å få dette stoffet han

avskyr og hater så sterkt? Han er ferdig med å sone dommen, men i det han avslår LAR, må

han også sone en betinget dom fra tidligere.

Straks han er hjemme, starter han med å mase på fengselsledelsen om å komme inn til

soning, bli ferdig. Han føler seg i et vakuum, der han bare går og venter. Han sprekker i

ventetiden, men vet han vil klare det, bare han blir ferdig med restdommen. Det er tidlig på


året 2007, da Torgeir er hjemme i Larvik i påvente av innkalling. Mens han venter, er han

langt nede. Den yngste broren er på kjøret i Oslo, den mellomste har fått kreft. Torgeir

kjenner på en ensomhetsfølelse han ikke har kjent på tidligere, og tanken på å avslutte det hele

dukker opp. Han tenker på å sette en overdose. Han vet hvordan det gjøres. Bare finne åra,

kjenne stikket og la seg flyte med. Men tanken på kattene, på livet som er avhengig av ham,

holder ham igjen.

Den sommeren er Torgeir inne til sin siste soning. Han soner fire måneder av en dom

på sju, de tre siste gjøres om til betinget. De siste 28 årene har Torgeir sittet inne 18 ganger.

Ett nytt liv

Hjemme lager han seg faste rutiner. Han står opp til samme tid hver dag, og innfører

faste rutiner. Blant annet handler han ikke mer mat enn han trenger den dagen. På den måten

må han opp og ut hver dag,

Torgeir er oppvokst rundt Fram idrettsforening. Hit søker han når ensomheten er som

verst. En dag treffer han på Dag Erik Pedersen, tidligere sykkelproff, nå kommentator for

NRK og sportsrevyen. De snakker sammen, og Dag Erik tenner på at Torgeir er i ferd med å

bli rusfri på egen hånd, og mener han bør ha noe å fylle fritiden med. Han setter seg i kontakt

med en av byens sykkelbutikker, og sammen sponser de en sykkel til Torgeir.

Torgeir er trygdet etter mange år med rus og

hardt liv. Sykkelen blir hans hjelpemiddel for å få

tankene over på noe annet, noe han kan være opptatt

av. En dag blir han utfordret på å sykle Birkebeiner

rittet, fra Rena til Lillehammer. Han er flere ganger på

grensen til å gi opp. Kroppen tar ikke til seg næring,

han sliter med å få i seg væske. Lungene er skadet etter

år med rus og nikotin. Men for en som har overlevd på

gata, som sluttet å røyke sånn helt uten videre, for han

som klarte å bli rusfri på egenhånd, for ham er dette bare

en av mange utfordringer han vet han skal klare.

Torgeir er på grensen av sin yteevne, da han forteller hva som får ham til å legge inn

det lille ekstra som skal til.

Dag Erik Pedersen til venstre, og

Torgeir Larsen.


- Da jeg kommer til Sjusjøen, etter sju mils sykling, forteller Torgeir, kommer Åge

Skinstad1 løpende opp på siden av meg med en banan, ferdig skrellet til og med – da,

da ønsket jeg sterkt at mange av venna mine hadde sett meg, forteller Torgeir. – For da

visste jeg at jeg hadde klart det!

Og han klarer det. På litt over 6 timer triller han i mål på Lillehammer, og ingen andre

enn ham vet hvilken stor seier dette egentlig er.

Denne sykkelturen innleder et nytt kapittel i Torgeir sitt liv. Der rusen fra forbudte stoffer

tidligere hadde gitt ham det løftet han trengte, det løftet får han nå fra sykkeltrening, og det å

mestre. Han sykler Birken flere ganger, og ett år går han også Birkebeinerrennet på ski. Han

innser han må ha et sunnere kosthold, legger om kostholdet, og øker treningsmengden.

Avisene begynner å interessere seg for ham, og ett av hans største øyeblikk er da han står

foran 5000 mennesker i Larvik Arena, forteller sin historie, og får stående applaus.

For å gi noe tilbake, vil Torgeir fortelle sin historie til skoleungdom. På den måten kan han

bidra til at kanskje noen tenker seg om flere ganger før de starter med å ruse seg. – klarer jeg å

redde en – har jeg gjort en god jobb, sier Torgeir. Men kanskje enda større er det at han blir en

god venn med Johnny Eftedal, den politimannen som har arrestert Torgeir flest ganger.

Epilog

Sist sommer syklet han Larvik – Nordkapp og retur. Planen var å fullføre, men

halvveis tilbake til Larvik går en bombe av i Regjeringskvartalet, Norge utsettes for den verste

terroren i fredstid. Torgeir innser at det han nå gjør, er meningsløst i den sammenhengen. Han

tar i mot tilbudet om å bli kjørt tilbake til Larvik, der han på flere områder fortsetter kampen

mot at flere skal bli involvert og avhengig av narkotika.

1 Tidligere eliteløper på ski, nå landslagstrener (min anm.)


Hyllet av 550 politifolk – Jeg bruker å være talefør i de fleste tilfeller, men dette ble for mye. I helgen fikk tidligere narkomane Torgeir Larsen fra Larvik pris under stor politikonferanse. Ny pris: Torgeir Larsen fikk i helgen stipend på 10.000 kroner. Dermed er ny ekspedisjon til Himalaya sikret. (Foto: Bjørn-Tore Sandbrekkene)

Ny pris: Torgeir Larsen fikk i helgen stipend på 10.000 kroner. Dermed er ny ekspedisjon til Himalaya sikret. (Foto: Bjørn-Tore Sandbrekkene) Grand Prix i Arena Larvik Lørdag kveld ble han overrakt et stipend på 10.000 kroner under Norsk Narkotikapolitiforenings årlige utdanningskonferanse på Gardermoen. Torgeir Larsen fikk stipendet for sin innsats for å profilere prosjektet «Bry Deg», som er Norsk Narkotikapolitiforenings rus- og kriminalforebyggende prosjekt. – Torgeir har profilert prosjektet på en fantastisk måte gjennom sin sykkeltur tur-retur Nordkapp, men ikke minst gjennom sine mange foredrag. Han framstår som troverdig og tydelig, og har klare meninger. Det arbeidet han gjør legges virkelig merke til, sier Kjell Johnny Eftedal, som sitter i styret i foreningen.

Lørdag var Torgeir Larsen invitert som æresgjest til banketten under årets konferanse, og midt under middagen måtte han entre scenen foran mer enn 550 politifolk fra hele landet. – Dette var noe av det mest rørende jeg har vært med på, forteller Torgeir Larsen til Østlands- Posten. – Med min bakgrunn var det fantastisk å stå og motta hyllest og stående applaus fra så mange politifolk. Vanligvis er jeg jo talefør, men denne gangen hadde jeg problemer med å klare å få sagt noe, sier han.


Torgeir Larsen er tidligere narkoman, men bestemte seg for å bli rusfri, og sluttet med å bruke stoff 8. januar 2008. Siden da har han klart å holde seg rusfri, også uten bruk av metadon, og har gjennom en rekke prosjekter profilert arbeid med forebygging og arbeid med å hindre rekruttering til narkotikamiljøet. – Narkotika har kommet for å bli, og er noe vi må forholde oss til. Det som er viktig er å sørge for at miljøet ikke får rekruttering. Da er forebyggende arbeid med informasjon til foresatte utrolig viktig. Det å snakke om at man skal legalisere narkotika er rett og slett for dumt, sier han. – Jeg har gjort det alle i miljøet ønsker å gjøre. Det er ikke umulig å slutte, men det er tøft, sier han. Torgeir Larsen syklet i sommer fra Larvik til Nordkapp, men måtte avbryte tilbaketuren på grunn av terroraksjonene 22. juli. Sykkeltur i Himalaya, og deltakelse i både sykkel-Birken ski-Birken har også vært en del av hans måte å profilere saken han tror på. – De 10.000 kronene jeg fikk nå kommer godt med, sier han

til avisa. Til neste år skal han nemlig på fottur i Himalaya, og dermed er flybilletten sikret. – Men det stanser ikke med det, sier han. – Da jeg fikk prisen lørdag kveld ble jeg utfordret til å gå ski-Birken en gang til av avtroppende leder Anette Gultvedt, og klarte ikke å si nei. Hadde egentlig lovet meg selv å aldri gå den igjen, men nå får jeg i alle fall muligheten til å slå rekordtiden min på sju timer og 42 minutter. Men ikke nok med det – jeg var så dum at jeg utfordret henne til å bli med meg på sykkel-Birken, så da blir det det også, sier en smilende Torgeir Larsen. Bjørn-Tore Sandbrekkene 97 70 90 98 ● [email protected]

På Nordkapp: Torgeir Larsen sammen med Kjell Johnny Eftedal på Nordkapp i sommer. (Foto: Christina G. Vitikka)

mailto:[email protected]


Faglogg

Da jeg skulle intervjue Torgeir og få hans livshistorie, var jeg usikker på hvordan jeg skulle

gå fram. Jeg var usikker på hvordan jeg ville bli mottatt. Kvale (2005) bruker metaforer om

intervjueren som gruvearbeider eller reisende, der gruvearbeideren henter fram kunnskap som

skjult metall, og som bringer dette opp i dagen. ”Intervjueren” – sier han – ”graver fram

gullkorn – enten det er data eller meninger, fra intervjupersonens erfaringer, som er rene og

upåvirket av ledende spørsmål” (s 19). I følge reisemetaforen opptrer intervjueren som en

reisende forteller, der dennes opplevelser resulterer i en historie som skal fortelles ved

hjemkomsten. Fortelleren reiser gjennom et landskap og deltar i samtaler med mennesker.

Konversere blir her oversatt med ”vandre rundt sammen med”. Gjennom konversasjon lærer

vi andre å kjenne, vi lærer om deres erfaringer, følelser og håp, og om den verden de lever i.

Jeg kunne se at dette passet godt til den intervjuformen jeg tenkte meg – der jeg vil legge meg

tett opp til den halvstrukturerte livsverden – intervjuet. Forskningsintervjuet er definert som

”et intervju som har som mål å innhente beskrivelser av den intervjuedes livsverden, med

henblikk på fortolkning av de beskrevne fenomenene” (Kvale 2005:21).

Men hva ville være verd å legge vekt på? Var jeg opptatt av hans oppvekst?

Oppveksten har mye å si for hvordan vi utvikler oss som mennesker, hva som former oss. Det

er det vi sier om arv og miljø. Eller skulle jeg legge vekt på mestring? Jeg har store deler av

livet vært opptatt av hvordan mennesker mestrer, hvilke kvaliteter de tar fram hos seg selv,

hvilke ressurser de henter fram når de må. Jeg tenkte jeg måtte forsøke begge deler, uten at

det ene gikk på bekostning av det andre. I ettertid er jeg redd jeg ikke var spesifikk nok. Eller

var det slik at jeg forventet andre svar enn jeg fikk?

Denne kritiske fagloggen skal jeg drøfte om de valgene jeg gjorde var rett. Jeg vil også

si noe om biografen som sjanger, og binde det sammen med de valgene jeg gjorde.

Biografiens teori og praksis

Biografi er historien om en person fortalt av en annen (Oxford dictionary 2001).

Definisjoner på biografisjangeren har endret seg gjennom tidene, og vil fortsette å endre seg.

Oversatt fra gresk, betyr bios = liv, graphia = skriving. Gjennom anekdoter, hendelser,

handlinger og beskrivelser skal en presentere et selv. Dagens biografier følger sjelden en


kronologisk fortelling for å bygge en identitet. For biografien finnes det ingen regler, selv om

det er forskjellige typer biografier. I min biografi om Torgeir, må det nødvendigvis inngå en

del tolkning, ut fra den historien han forteller. Slikt sett, ligger den nok tett opp til

standardbiografien, i det den balanserer mellom det informative og det tolkende (Clifford år).

Det er en veldig variert form for litteratur, selv om den er den mest solide og

konvensjonelle sjangeren som finnes. Ofte bruker forlagene at her er den endelige biografien

om… Iflg Lee (2009) er det den eneste sannheten vi kan framsi om sjangeren: Det finnes ikke

en biografi som kan kalles den endelige.

”En biografi er en fortelling om et menneske som har levd eller lever i en gitt historisk

periode. Personer, steder og hendelser fremstilles ved hjelp av språket. For å kunne

formidle en gjenkjennelig historie, må forfatteren opprette sammenhenger” (Egeland

2010:73).

Biografen må utdanne seg selv, sier Morken Andersen i Skriveboka (Andersen 2008).

Med det tenker hun at vi må vite om og plassere personen vi skriver om, i riktig tid. En

tidskoloritt, en blanding av elementer fra den samme tid. Historikeren Ottar Dahl utrykker at

en er ute etter menneskelige sysler som er sosialt relevante. Biografien kan både leses som

historie og som en historisk forvrenging i og med at fokus settes på et utvalgt individ.

Biografen forsøker å plassere den biograferte inn i sin tid, finne «tidens ånd». Men er det

mulig? Historikere har ofte en negativ holdning til biografier. De mener den omskriver og

fordreier historiske hendelser. Biografer må derfor være både diktere og håndverkere, forskere

og kildegranskere (Egeland 2010). Skal den være troverdig, må vi plassere personen i et

tidsrom, slik at det kjennes igjen av et bredt publikum. Trond Nordby, som også er historiker,

hevder ut fra sin profesjon at ”enkeltindivider interesserer bare gjennom sine relasjoner til

samfunnet omkring” og livsskildringer blir for ham ”et middel til å nå innsikt om mer

allmenne forhold”.

Men kan det sies så kategorisk? Det har etter hvert blitt mer vanlig å definere

biografien som en egen litterær genre, og den som skriver må foreta skjønnsomme utvalg.

Skal den biograferte betraktes som subjekt eller objekt for sin tid? Den biograferte er et

virkelig menneske og ikke en romanfigur. Man har til alle tider diskutert om biografen skal

være upersonlig og autoritativ. På 1800-tallet var biografiene heltefortellinger, mens på 1900 -

tallet var de ofte knyttet til en spesiell sak eller tilnærming (Ibid). Nå hevdes det ofte at

biografien er en slags selvbiografi. Biografen skriver fra sin posisjon. En må en gjøre noen


valg, noen begrunnede valg. Så vet en jo at det uansett vil være en tolkning av en annen

person, sett i lys av egne opplevelser. Og en kan spørre: Kan en skrive om en fjellklatrer om

en ikke har kunnskaper om fjellklatring?

Hvor mye er en selv til stede i teksten? Den amerikanske psykoanalytikeren Elisabeth

Young-Bruehl hevder i Subject to Biography (1998) at biografer blir tiltrukket av personer

som likner dem selv, vanligvis uten at man er klar over utvelgelsen selv (Egeland 2010).

Mange biografer vitner om personlig innlevelse i sine objekter og en særlig forståelse mellom

dem. Finnes det således én sannhet om én person? Om det er slik at en velger seg en biograf,

vil nødvendigvis teksten farges av det. Det kan være slik at en skriver seg selv inn i teksten,

gjør den portretterte bedre eller dårligere enn denne i virkeligheten er. Ofte skrives om en

person en beundrer eller en en forakter. Hvert land har sin form for biografitrender, hver tid

og hver kultur det samme. Biografien speiler samfunnets verdier. Biografien bestemmer hvem

som blir de synlige og hvem er de usynlige.

Arne Melberg sier om å skape den gode biografien: ” Den enkla skillnaden mellan

biografi och historia är att biografen beskriver individuellt liv, historieskrivaren behandlar

händelser och rörelser av kollektiv betydelse. Men ett kriterium på den goda biografin är att

den avläser det individuella livet i dess samspel med kontext, samtid och historia (Fra

forelesning 11.01.12). Og han fortsetter: ”Den enkla skillnaden mellan självbiografi och

biografi är att självbiografin berättar om självet vid den tid då han eller hon skriver om sig

själv; men är notoriskt opålitlig om allt annat” (Ibid).

Et av de grunnleggende kjennetegn ved biografien er at den gir seg ut for å fortelle

historien til en person som har levd, i motsetning til fiksjonen (Egeland 2010). Historien

bør/må være sann - fordi den biograferte er et virkelig menneske og ikke en romanfigur. Mot

denne regelen syndes det hele tiden. Biografene overdriver ofte, tar i bruk skrivemetoder

hentet fra romanen for å skape spenning. Det kan gi og har gitt sjangeren dårlig rykte.

Biografer må være skeptiske til absolutt alle kilder. Og noen spørsmål må få stå uten svar.

Biografens arbeid har vært sammenliknet med detektivens arbeid, eller

psykoanalytikerens. Dette forutsetter at det finnes en underliggende og total sannhet. Men

sannheten om et menneskets liv er ikke absolutt, i beste fall er den relativ og partiell. Den kan

sammenliknes med en puslespillegger, en som legger et komplett bilde etter hvert som en

finner alle delene.


Å foreta et intevju

”Jeg ønsker å forstå verden ut fra ditt synspunkt. Jeg ønsker å vite hva du vet,

på den måten du vet det. Jeg ønsker å forstå betydningen av dine opplevelser,

være i dine sko, føle ting slik du føler dem, forklare ting slik som du forklarer

dem. Vil du være min lærer og hjelpe meg å forstå? (Spradley, 1979, s 34)”

Flere har sagt noe om å forstå den andre. Blant annet Husserl og Habermas har pekt på

hvordan våre livsverdener beskriver vår oppfatning av virkeligheten rundt oss. K.E. Løgstrup

er opptatt av begrepet interdependens, gjensidig avhengighet. Han bygger sin tenkning på at

mennesket alltid står i forhold til andre mennesker, og at disse forholdene er et maktforhold. I

følge denne tenkningen er det en etisk fordring til hver og en av oss, i det vi i møtet alltid

holder noe av den annens liv i vår hånd (Eide og Eide 1999). Selvutlevering er et av livets

grunnfenomener, og den sårbarhet og mulighet for maktmisbruk som dette innebærer,

inneholder en etisk fordring til hver og en av oss, sier Løgstrup. Som jeg forstår det, er hans

kjernepoeng at kommunikasjon og samhandling alltid innebærer at man utleverer seg til den

andre. Empati er kanskje det viktigste grunnlaget for all kommunikasjon. I psykologien

defineres empati forholdsvis vidt, som en persons stedfortredende opplevelse av en annens

følelser, persepsjoner eller tanker (EoP 1984/94). Min forståelse av empatibegrepet handler

om evnen til å lytte, til å sette meg inn i den andres situasjon og til å forstå den andres følelser

og reaksjoner, uten å dømme, men heller forstå dennes beveggrunner.

Det er også andre valg en må gjøre, som hvor og hvordan et intervju skal foregå. Jeg

brukte mp3 spiller under intervjuet. I tråd med ideer som skisseres i ”Det kvalitative

forskningsintervju” (Kvale&Brinckman 2010) fortalte jeg hva den skulle brukes til, og han

godkjente bruken. Etterpå spurte jeg om det hadde forstyrret veldig, men han sa han hadde

glemt at den lå der. Det er vel så viktig med en debrief etter et intervju, som en briefeing er

før. Vi hadde planer om å sitte på Framhytta, men da denne var opptatt, måtte vi sitte hjemme

hos meg. Om dette påvirket intervjusituasjonen, eller i hvor stor grad, er ikke godt å si. Dette

spurte jeg ham ikke om. Her var jeg på kjent grunn, mens han var ukjent.

Jeg hadde på forhånd tenkt gjennom intervjusituasjonen. Men skulle jeg ta spørsmål

for spørsmål, eller skulle jeg legge det opp som et semistrukturert intervju (Kvale 2005)? Jeg

bestemte meg for det siste. Det vil si jeg hadde lagt opp til noen temaer jeg ville innom, men

ganske løst, slik at jeg heller kunne stille utdypende spørsmål underveis jeg ville vite mer om.

I mitt intervju med Torgeir forsøkte jeg å la ham fortelle nokså fritt. I ettertid ser jeg at det var


vanskelig å ”dra det inn” igjen. Da jeg skulle skrive det ut, oppdaget jeg at jeg ikke fikk

skikkelig tak i hva det var som bidro til hans mestring, og hvorfor han klarte å gjøre det han

gjorde. Var det kattene, og omsorgen for dem, at han klarte det? Kunne jeg spurt mer om hva

det egentlig betyr for ham? En skal aldri undervurdere et kjæledyrs betydning for mennesker.

Eller har jeg klart å synliggjøre det gjennom å fortelle hvor bestemt han var i forhold til

kosthold, og at han sa nei til å bli intervjuet på en helg der han likevel hadde nok å gjøre? I

hans handlerutiner? I mitt fenomenologiske perspektiv fokuserte jeg på hans livsverden. Jeg

ville åpne for hans erfaringer, framheve presise beskrivelser, og søker å finne sentrale

betydninger, og legge bort forhåndskunnskaper.


De seirende

Deres er hemmeligheten:

Å gi.

Gyllen gir jorden dem hveten

tilbake, fordi:

Allting skal gis dem mer enn de gav

- Skummet fra bølgen blir rav

og gir seg tilbake til den -,

alt gis igjen, rose og venn.

Disse som gir,

eier

mer enn de har.

Og tingene blir

fler enn de var.

Dette er seier!

(Jens Bjørneboe)


Anvendt litteratur

Bjørneboe, J (1977) Samlede dikt. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Clifford, J. L: I Hide, Ø (år..) (red) Form – typer av biografi. Erfaring og forståelse. Biografi

som teori og praksis. (Fra forelesing Morken Andersen Hive 12.01.12.)

Egeland, M (2010) Hvem bestemmer over livet? Oslo: Universitetsforlaget.

Eide, H og Eide, T (1999) Kommunikasjon i relasjoner. Samhandling, konfliktløsning, etikk.

Oslo: Ad Notam Gyldendal.

EoP (1984) Encyclopedia of Psychology, red. Raymond J. Corsini. New York: John Wiley

(2.utg. 1994)

Hide, Ø (2005) Erfaring og forståelse: biografi som teori og praksis. Oslo: Unipub.

Kvale, S (2001) Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal Akademisk

Lee, Hermione (2009): Biography; A very short introduction. London, Oxford University

Press.

Morken Andersen, M (2008) Skriveboka. Oslo: Aschehoug Forlag.

torgeir larsen en biografi - wordpress.com · og i fengsel er det jo litt av et byråkrati, du må...

Documents