Sigmund Aas & Thomas Vestgården

Skammenshistorie

Den norske stats mørke sider 1814–2014

© CAPPELEN DAMM AS 2014Forfatterne har fått støtte fra Fritt Ord og NFFO til å skrive

manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-38839-3

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Johanne HjortholSats: Type-it, Trondheim

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014

Satt i Stempel Garamond og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

«Å belyse, slik jeg ser det, vil si å kaste lys inn i mørket, mendermed avdekkes også lysets begrensning; den mørklagtebakgrunnen trer frem.»

Edgar Morin

introduksjon

Hvordan kunne det skje?Jakten på et svar

I 2014 fyller den norske grunnloven 200 år. Grunnloven erselve fundamentet for staten Norge og dens historie – sommange oppfatter som uskyldig, harmonisk og inkluderende.I læreboken for ungdomsskolen Kosmos heter det at «Sidenvi fikk Grunnloven har den vært et vern for folk og land».1

Fordi Norges menneskerettighetsbrudd og overgrep ikkeblir nevnt i jubileumstaler, finner vi det nødvendig å skriveen bok med et systematisk fokus på de mørkere sidene avNorges nyere historie. Det er en god menneskelig egenskapå lære av sine feil, men dette forutsetter at vi først erkjennerde feilene vi har begått, og ikke minst oppfordrer til etter-tanke midt i selvhyllesten som en feiring av grunnlovsjubi-leet gjerne bringer med seg.

Skammens historie er et tilbakeblikk på den norske stats his-torie siden 1814, med en moralsk forankring i menneskeret-tighetene. I juridisk forstand kan man bare snakke om men-neskerettighetsbrudd for tiden etter Norges tilslutning tilde internasjonale konvensjonene. Menneskerettighetenesidéhistoriske røtter og tanken om enkeltindividets behovfor beskyttelse mot vilkårlig og urettmessig offentlig inngri-pen, går derimot svært langt tilbake i tid. Å anvende et mo-derne tankesett på fortiden er ikke uproblematisk. Det er

7

umulig å forstå historien dersom man skal dømme den ut fravår tids forutsetninger. I forhold til samtiden var 1800-talletfor eksempel et svært voldelig århundre, og dette reflekteresogså i større eller mindre grad i den norske stats handlinger.

Statens lovbrudd og overgrep kan og bør settes i en kon-tekst for bedre å forstås og forhindres. Det er imidlertidverdt å merke seg at det er en vesentlig forskjell på å forklareog å unnskylde overgrep og menneskerettighetsbrudd. Vimå ikke miste evnen til å lære av historiske overgrep ved åunnskylde det som god latin på den tiden det skjedde. Vi måheller ikke unnskylde menneskerettighetsbrudd eller andreovergrep fordi det har skjedd tilsvarende eller verre i andreland.

Vårt perspektiv har i all hovedsak vært statens handlinger,og ikke enkeltpersoners overtramp. Et eksempel på dette erkapittelet om 22. juli. Det er ingen tvil om at det var gjer-ningsmannen som var ansvarlig for dødsfallene og skadene.Likevel har vi valgt å fokusere på myndighetenes man-gelfulle respons og kritikkverdige opptreden før, under ogetter katastrofen, fordi myndighetene kunne bidratt til åredde flere liv. Der hvor overgrep fra enkeltpersoner er om-talt i boken, er det fordi de opptrer i kraft av en offentlig stil-ling. Dette gjelder for eksempel leger i helsevesenet eller an-satte i offentlige barnehjem. I disse tilfellene har staten hattet ansvar, enten fordi handlingene ble sanksjonert eller fordistaten ikke grep inn for å stanse disse personene og overgre-pene de utførte.

I vår søken etter å analysere og forstå menneskerettighets-brudd og overgrep fra statens side har vi forsøkt å vise enrød tråd gjennom stoffet. Ved å kategorisere overgrepene itre grupper med hver sin bakenforliggende motivasjon ogdrivkraft, kommer man nærmere en forklaring på hvordandette kunne skje.

8

Den første kategorien er aktive statlige overgrep og men-neskerettighetsbrudd – altså hvor staten aktivt har tatt skrittsom bryter rettighetene til enkeltpersoner. Eksempler pådette er tortur, offentlige henrettelser, ulovlig overvåking ogfornorsking av minoriteter. Motivet bak slike brudd er i storgrad drevet av en farlig godhetslengsel, som i mange tilfel-ler stammer fra en underliggende renhetslengsel – en leng-sel etter et religiøst, politisk og etnisk enhetlig samfunn.Fremveksten av det moderne statsapparat har vært assosiertmed en bevegelse vekk fra det usiviliserte og voldelige sam-funn.2 Historien viser imidlertid at det norske siviliserings-prosjektet overfor tatere, samer og andre «avvikere» har gittseg utslag i en institusjonalisert kulturell og fysisk statligvold. «Gode intensjoner» om å redde disse menneskene fraseg selv og sin avvikende tilværelse og kultur, ved å bringedem inn i den norske folden, ga grobunn for undertrykk-ende, rasehygieniske og assimilerende tiltak som strakk seghelt frem til 1970-årene. Det har gått hardt ut over fol-kegrupper som jøder, tatere, samer, skogfinner og kvener,som ikke passet inn i det norske glansbildet. Ulovlige virke-midler ble brukt i kampen mot politiske avvikere som ikkepasset inn i systemet. Ikke minst gikk det ut over indivi-der som ble sett på som sosiale avvikere – homofile, krimi-nelle og dem med en annen seksuell moral. De som ble reg-net som «åndssvake» ble utsatt for systematiske overgrepav helsevesenet og kriminalomsorgen. Ifølge lovene skulleNorge være et kristent og dydig land, og flere forfattere harblitt dømt for blasfemi og utukt og fått sine bøker sensu-rert.

Den andre kategorien overgrep har vi valgt å kalle unnla-telsessynder. Når det gjelder unnlatelsessynder, så handlerdette om brudd som staten enten har visst om og unnlattå gjøre noe med, eller ikke kjent til, men med rimelig-het burde ha undersøkt. Eksempler i denne kategorien kanvære beredskapen før 22. juli, trakasseringen av tyskerjen-tene eller overgrepene i offentlige barnehjem. Staten unnlot

9

her å gjøre det som var nødvendig for å beskytte sine mestutsatte innbyggere. Ifølge menneskerettighetene har stateneen plikt til aktivt å beskytte sine egne borgeres rettssikker-het for slik å forhindre mobbvelde og overgrep. Det er desvakeste og mest upopulære personene i et samfunn som harstørst behov for rettsstatens beskyttelse. Disse unnlatelses-syndene antyder et sosialt hierarki som står i motsetning tildet egalitære samfunnet vi som regel forbinder med Norge.

Den tredje kategorien overgrep og menneskerettighets-brudd er interessebaserte. Her kan man nevne eksport avvåpen til tvilsomme regimer, salg av tungtvann til Israel ogdeltagelse i Vietnamkrigen. Mange statsvitere liker å kalledette realpolitikk – i en situasjon hvor man må velge mellomidealer eller penger og egeninteresse, er det ofte sistnevntesom veier tyngst. Dette er for eksempel synlig i Norges in-vesteringer i inhumane våpen gjennom oljefondet.

Når det gjelder kildematerialet, har vi basert oss på sværtmange skriftlige kilder. Der vi har funnet det mest hensikts-messig har vi modernisert språkdrakten til dagens norsk.Vi står derfor i gjeld til en lang rekke forfattere, histori-kere, journalister og utredere før oss. Vi har i tillegg søkt iarkivene etter ny informasjon, og vi har også fått innvilgetforskningsinnsyn av Rådet for taushetsplikt og forskning.Vi er takknemlige for hjelp fra Riksarkivet og fra Lars PetterSoltvedt ved Høyskolen i Buskerud.

God lesing!Sigmund Aas og Thomas VestgårdenOslo, 13. oktober 2013

Innhold

Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stå opp, den som ingen jøder vil ha i riket! . . . . . . .Religiøs intoleranse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .– Stå opp, den som ingen jøder vil ha i riket! . . . . . . .Jesuitter forbudt i 142 år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Tredjeklasses mennesker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Forrædere og skjerpede gemytter . . . . . . . . . . . . . . . .

Skjeletter i skapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Nordmenn som egen germansk stamme . . . . . . . . . . .Kjøpte samiske skjeletter for 5 kroner stykket. . . . . .Rotet bort hodeskalle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den ariske rase stemmer Venstre . . . . . . . . . . . . . . . . .Telemark: et langskallet strøk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Rasehygienens tidsalder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Utstoppet kvinne glemt i kjelleren. . . . . . . . . . . . . . . .

De foraktede folk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Et uønsket folk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Samfunnets parasitter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Røvet fra sine egne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Norges folkemord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Skammens massegrav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Nederst på den menneskelige rangstige. . . . . . . . . . . .Vår rase lider . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den finske fare. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

151517212326

2930313233343537

393940444854565759

Nordmenn som den herskende rase . . . . . . . . . . . . . .Avvikere fra den nasjonale norm . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tortur og henrettelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Europas strengeste strafferett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Halshugging med skjelvende hånd . . . . . . . . . . . . . . .Henrettelse og likskjending . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Forbrytere til spott og spe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Djeveløya i Oslofjorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .23 timer i total isolasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Forbud mot toalettpapir . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Samfunnets søppelplass. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Personvern i kriminalomsorgen . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Overgrep i omsorgens navn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .De gale satt i bur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Lobotomi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Tvangskastrering av homofile . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Klippet i stykker med en sløv saks. . . . . . . . . . . . . . . .Torturanstalten i Pilestredet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Barnemishandling i statlige hjem og skoler. . . . . . . . .Ondskapens skole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Menneskelige forsøkskaniner for LSD . . . . . . . . . . . .Reitgjerdet sykehus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Brevsensur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Lenket til sengen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De forbudte ord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Dømt til fengsel for kritikk av Høyesterett og politietNedsablingen av den første arbeiderbevegelsen . . . . .Den skitne undergrunnslitteraturen . . . . . . . . . . . . . .Kristianiabohemens tragedie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Christian Krohg: maler, journalist, forfatter og

kriminell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Gud er afroamerikaner og kristendommen en

landeplage. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Agnar Mykles forbryterskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6167

68707172737477787980

848486969899

101104110111114115

119119121123127

131

136138

En grim og hevngjerrig stat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Sexus og sengehester . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Uten en tråd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Massiv krenkelse av moralbegreper . . . . . . . . . . . . . . .Fra politisk filmsensur til Life of Brian . . . . . . . . . . . .

Norske overgrep i skyggen av nazismen . . . . . . . . .Norges stengte dører. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .– Brenne inne med barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Etterkrigsoppgjøret – hevnens time. . . . . . . . . . . . . . .– En bistandshandling av ubetydelig art . . . . . . . . . . .Den norske Eichmann?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Dødsstraff på sviktende grunnlag . . . . . . . . . . . . . . . .Dømt til fengsel for humanitært arbeid. . . . . . . . . . . .Den forbudte kjærligheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Barna man helst ville bli kvitt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Heltene som ble dolket i ryggen . . . . . . . . . . . . . . . . .Operasjon asfalt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ulovlig overvåking og politisk forfølgelse . . . . . . . .Revolusjonsfrykt og kommunistjakt . . . . . . . . . . . . . .Frykten for en indre fiende. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Arbeiderpartiet: Fra overvåket til overvåker . . . . . . .– Man må ikke følge reglene når det gjelder disse

folkene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den svarte loven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Åpenlyse overgrep mot et legalt politisk parti . . . . . .Skjulte ledninger på Folkets Hus . . . . . . . . . . . . . . . . .Den uhyggeligste form for krig . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Justismord og politivold i Norge. . . . . . . . . . . . . . . .Politivold: mishandling, overgrep og injurier . . . . . . .Uskyldig dømt av bygdesladder . . . . . . . . . . . . . . . . .Øksedrap og justismord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Fritz Moen: Uskyldig dømt – to ganger . . . . . . . . . . .Drapet på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad . . . . .Fritz Moen sirkles inn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

142145147154156

160160161162164166170172175181183186

188188191193

198202205209211

218218223226229230231

Tragediene på Aker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Uskyldig dømt tok sitt eget liv. . . . . . . . . . . . . . . . . . .Eget utvalg for å redusere antall justismord . . . . . . . .

Fredsnasjonens bakside . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kongens kalde skulder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Lukten av napalm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Hauge bak Stortingets rygg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Norges hemmelige krig. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .– Nordmenn er ikke amerikanere . . . . . . . . . . . . . . . .Oljepenger, blodpenger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .CIAs spøkelsesfly i Stavanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Med død som profitt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den vanskelige bistanden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Status 1970: Over halvparten av bistanden til norske

lommer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Utrydd de fattige? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Barnløs for all fremtid – mot to ukers lønn . . . . . . . .

Da terroren rammet og staten sviktet . . . . . . . . . . .Det byråkratiske spillet om Grubbegata . . . . . . . . . . .Etater som ikke snakker sammen. . . . . . . . . . . . . . . . .Nedprioriteringen av politihelikopteret . . . . . . . . . . .La ned antiterrorstyrke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Manglende øving og underrapportering av

sikkerhetstruende hendelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Dårlig teknisk beredskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Sviktende gjennomføringsevne . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Om forfatterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

236238240

242243245246248250253258261265

266266269

272272275278280

281283284

289

290

301

Stå opp, den som ingen jødervil ha i riket!

Norges grunnlovsfedre møttes på Eidsvoll i 1814. Sammenskulle de komme til å vedta Norges grunnlov: et doku-ment med selvmotsigelser, motstridende paragrafer og moral.Grunnlovsfedrene benyttet ikke sjansen til å gi alle nordmennreligionsfrihet, men forbød ganske enkelt flere religioner iNorge.

Grunnloven lever i den norske bevisstheten, og gir seg blantannet utslag i 17. mai-feiringen. Dokumentet har mangemotstridende forordninger, samfunnstanker og moral. Envanlig oppfatning er at Grunnloven er Norges demokra-tiske grunnmur. På noen punkter var dokumentet liberaltog fremsynt, men det inneholdt også paragrafer som vistemenneskeforakt, noe den såkalte «jødeparagrafen» er et ek-sempel på.

Religiøs intoleranse

En viktig side ved et demokratisk styre er at enkeltmennes-ker har friheter og rettigheter som er ukrenkelige og ikkekan fjernes. I praksis er det enkeltmenneskers rettighetersom skiller et demokrati fra et mobbvelde, hvor flertallet avbefolkningen styrer i alle spørsmål til enhver tid. De flesteav grunnlovsmennene var høyt utdannede og intellektuellemenn. Vi kan derfor regne med at de hadde fått med seg de

15

strømninger i tankegods og filosofi som utgjorde grunnla-get for opplysningstidens idealer: religionsfrihet, ytringsfri-het, folkesuverenitet og opprøret mot adel og kongemakt.Disse ideene var grunnlaget både for den amerikanske uav-hengighetserklæringen av 1776, den amerikanske grunn-loven av 1789 og den franske menneskerettighetserklærin-gen av 1789.

Grunnloven § 2 ble av grunnlovsforsamlingen vedtatt som:

Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offent-lige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ereforpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter ogMunkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles uteluk-kede fra Adgang til Riget.

Paragrafen består av fire setninger som på hver sin måte ut-viser religiøs ensretting. Den begynner med å fastslå at denevangelisk-lutherske kirke skal være et statlig anliggende,og dermed blir alle nordmenn også tvunget inn under enbestemt religiøs fortolkning gjennom å være innbyggere iNorge. Grunnlovsfedrene var med andre ord ikke så frem-synte og liberale som sine franske og amerikanske motpar-ter, som la til rette for full religiøs frihet og likestilling,uavhengig av om man var kristen protestant eller ikke. Tilsammenligning lyder den amerikanske grunnloven, skrevet23 år tidligere: «Kongressen skal ikke vedta noen lov angå-ende etablering av religion, eller hindre fri utfoldelse av slik(…)». Setning nummer to i den norske grunnloven er enforsikring for at bekjennende evangelisk-lutherske kristneoppdrar sine barn i samme religion som foreldrene. Med et-tertidens øyne kan man lure på hvorfor eidsvollsmennenehadde en slik iver etter å skrive religiøs barneoppdragelseinn på en så sentral plass i et lands grunnlov. Dette ikkeminst siden barneoppdragelse ble sett på som et privat an-liggende på den tiden.

16

Sorenskriver Wilhelm Frimann Christie fra Bergen deltokaktivt i debatten. Hans innlegg om paragraf 2 i grunnlovs-forsamlingen fra maidagene 1814 lød: «Apostasje, eller fra-fall fra den herskende religion, kan vanskelig forebyggesnår alle religioner offentlig utøves. Å straffe apostaten stem-mer i det minste ikke overens med min utmerkede toleranse– skadelig ville det også etter min mening være, om landetsinnbyggere som tilhører den herskende religion hadde til-latelse til å la deres barn opplæres og oppdras i andre reli-gioner.»1 Etter først å ha omtalt seg selv som tolerant, fore-slår Christie altså denne setningen om barneoppdragelse. Vikommer ikke nærmere noen god begrunnelse for forslaget iinnlegget hans, utover at han beskriver det som «skadelig»dersom barn blir oppdratt i en annen religion. Den ser ut tilå ha blitt godtatt av forsamlingen. Etter dette ser debattenut til å ha sporet av med diskusjoner om hvor mange ekte-feller muslimer har lov til å ha, og om jesuitter virkelig eksi-sterte.2

Den tredje setningen er et forbud mot jesuitter og andremunkeordener. Jesuittene er en munkeorden som utgjør endel av den romersk-katolske kirke. Også her er det tydeligat hensynet til en protestantisk kirke og reformasjonen gårforan opplysningstidens idealer om religionsfrihet og tole-ranse.

– Stå opp, den som ingen jøder vil ha i riket!

I Søren Kierkegaards journaler fra 1855 står det skrevet enironisk liten anekdote:

Ved tronskiftet i 1839 ble det holdt en politisk generalfor-samling i et av våre hotell. Folk snakket i munnen på hver-andre. Alle var ivrige, og blant de ivrige var en jøde en avde aller ivrigste. Til ham henvendte en ankommende seg ogspurte: «Hva er det man vil?» «Vi vil ha den norske konstitu-

17

sjonen», svarte han. «Hvorfor vil de ha den norske konstitu-sjonen? Vet du ikke at den jager ut jødene fra landet?» «Neidet visste jeg ikke; så vil jeg ikke ha den norske konstitusjo-nen!»3

Den fjerde setningen i § 2 er et forbud for jøder mot å reiseinn i Norge. Den kan sees på som en videreføring av Chris-tian den femtes norske Lov av 1687. Det var et klart og ty-delig signal om at jøder ikke var ønsket i Norge av flertalletav våre grunnlovsfedre.

Innreiseforbudet mot jøder i § 2 vakte stor debatt. GrevHerman Wedel Jarlsberg fant det illiberalt å gjøre det til etgrunnlovsforbud. Peter Hount mente også at adgangen forjøder burde være åpen, idet de også utgjorde lærere, kunst-nere, fabrikanter og eiendomsmenn.4 På den andre sidensto blant annet Georg Sverdrup og Nicolai Wergeland, sommente at jødene hadde vært skadelige for enhver stat hvorde var blitt sluppet inn. De anførte:

Da det i henhold til Jødisk religion og lærdom ikke blir an-sett for urettferdig å bedra kristne, men tvert imot blir ansettfor en fortjenstfull handling, så har de utelatt seg selv fra å blinorske borgere.5

Nicolai Wergeland – Henrik Wergelands far – ønsket ingenisraelitter i riket, og uttalte:

Israelittene, som har hele jorden som sitt fedreland, kunnegjerne la oss beholde denne avkrok på kloden. Deres inn-trengning i landet ville kunne forderve og fattiggjøre folket.6

Theis Jacob Thorkildsen Lundegaard var en frittalendebonde fra Lister i Aust-Agder. I 1814 møtte Lundegaardpå riksforsamlingen, og han kviet seg ikke for å si hva hanmente. Han ble den første bonden som grep ordet i en de-batt, og i de seks ukene forsamlingen varte, var han av de

18

mest snakkesalige. Noen stor taler var han likevel ikke. Detvar først og fremst ved utbrudd og kommentarer som andreikke torde komme med at han gjorde seg bemerket.7 So-renskriver Bryn gjengir i sine notater at Lundegaard reisteseg raskt opp i debatten om «jødeparagrafen» og ropte: «Ståopp, den som ingen jøder vil ha i riket!» Flertallet av repre-sentantene reiste seg umiddelbart. Dermed ble «jødepara-grafen» vedtatt.8 Det er flere måter å tolke dette på. Åpen-bart var det følelsesladd populisme i grunnlovsforsamlingeni øyeblikket, men de underliggende årsakene har antageligvært mange hundre år med antisemittiske strømninger ogfordommene mot jødene.

Sorenskriver Christies forslag lød: «Den evangelisk-lutherske religion forblir statens offentlige religion. Allekristne religionssekter har fri religionsutøvelse; likevel erjøder og jesuitter fremdeles utelukket fra riket. Munkeord-ner tillates ikke. Landets innbyggere, som bekjenner seg tilden offentlige religion, forplikter seg til å oppdra sine barni den samme (religionen).»*

Ved avstemningen ble Christies forslag vedtatt med 94stemmer, men av en eller annen grunn er teksten blitt noeannerledes i den endelige 17. mai-grunnloven. Setningen omat alle kristelige religionssekter tilstedes fri religionsutøv-else var utelatt. Etter at alle paragrafene var vedtatt, haddeen redaksjonskomité ansvaret for den endelige utformin-gen. Om det var en glipp som skyldes tidspresset de var un-der, eller om det var et bevisst forsøk på å gjøre bestem-melsen mindre liberal er vanskelig å avgjøre i ettertid. Denendelige paragrafen fikk i hvert fall ikke særlig preg av reli-gionsfrihet.9 Grunnlovsfedrene på Eidsvoll forspilte dennegylne muligheten til å gi alle nordmenn religionsfrihet, slikde amerikanske og deres franske motparter hadde gitt sinefolk 25 årtidligere. Sorenskriver Christian M. Falsen fra

* Rettskrivningen er modernisert av forfatterne.

19

Follo har av mange blitt kalt grunnlovens far. I hans bokNorges Grundlov: gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar10 he-ter det:

Hva jødene angår, så kan man nesten anta det som umuligat de noensinne kunne bli gode borgere i noen stat hvor jø-der ikke regjerer. Deres lover, ja selv deres religion avsond-rer dem slik fra andre mennesker at de ville søke å utgjøreet nytt samfunn der hvor de blir mottatt, og man unndrarseg å oppfylle lovene til den staten hvor de bor og får be-skyttelse. Dessuten begår de fleste av dem bedrageri og un-derfundigheter i handelen. Dette er så alminnelig blant be-kjennere av den jødiske religionen at det ikke kan kalles enunødvendig forsiktighet å holde dem ute av et handelslandsom Norge.11

Eidsvollsmennenes ønske om å nekte jøder innreise tilNorge var muligens mer antijudaistisk enn antisemittisk.Den var motivert av en oppfatning av at jødedommen varnoe overnasjonalt i en tid da nasjonalstater – og grunnlo-ver – fremdeles var i støpeskjeen. Man var derfor sterktusikre på jødenes lojalitet til Norge. Det samme kan siesom jesuittene, som ble sett på som lojale mot paven iRoma og ikke den norske kongen. «Jødeparagrafen» inne-holdt ikke noe forbud mot jøder per se, men et forbudmot medlemmer av mosaiske trossamfunn. Omvendte jø-der kunne dermed komme inn. Paragrafen innebar hellerikke noe påbud om at jøder måtte forlate Norge – bare etinnreiseforbud. Uavhengig av motivasjonen bak, var imid-lertid resultatet fra møtet på Eidsvoll et sterkt signal omat jøder fortsatt ikke var ønsket i Norge. Den norske av-visningen av jødene blir ikke mindre påfallende i lys avden liberaliseringen som samtidig fant sted i Danmark. Fordanske jøder var 1814 et merkeår, ikke fordi de ble nek-tet adgang til Norge, men fordi de fikk borgerrett i Dan-mark.12

20

I tiden etter dette var det noen episoder med jøder somsporadisk kom til Norge og ble arrestert. En spesiell epi-sode fra Bergen har antagelig vært den utløsende faktor nårdet gjelder arbeidet for å fjerne jødeforbudet, som startet i1840-årene: En jøde strandet etter et forlis og kom til Ber-gen. Herfra ble han øyeblikkelig – og under politieskorte– ført til Christiania og deretter ut av landet til Gøteborg.Dette sett i forhold til 500 tyske skipbrudne som også komtil Bergen samme høst etter et forlis, og fikk nødvendig opp-hold betalt av det offentlige.

Jesuitter forbudt i 142 år

Det er interessant å se på hvor lenge forbudene mot jøder,jesuitter og munkeordener sto i Grunnloven før de ble fjer-net – og hvordan de ble avskaffet. Forslaget om å fjerne be-stemmelsen som forbød jesuitter oppnådde ikke det nød-vendige 2/3 flertall i Stortinget i 1897 og 1925, men bleopphevet den 23. november 1956. Med andre ord tok dethele 142 år før et åpenbart diskriminerende og menneske-rettighetsstridig forbud ble fjernet fra Grunnloven. Forbu-det mot munkeordener ble opphevet i 1897, altså 83 år etterat det ble vedtatt.13 Det ble ikke foretatt noen reform forå innføre full religionsfrihet. Derimot ble disse forbudenefjernet stykkevis fra paragrafen med mange års mellomrom.Dette vitner om at det var nødvendig med en iherdig kampfor å fjerne forbudene, og at de også hadde sine støttespil-lere i det norske samfunnet.

Henrik Wergeland var – i motsetning til sin far – en innbittmotstander av «jødeparagrafen». Wergelands skrift «Jøde-sagen i det norske Storthing» utkom i oktober 1842, og iårene etter fulgte han opp med flere avisartikler og dikt somogså medførte store debatter i norske aviser.

21

Jødesaken kom opp til behandling i Stortinget 9. septem-ber 1842. Trådene ble samlet av Constitutionskomitteen tilen omfattende innstilling som ble lagt frem for Stortinget 5.september 1842. Komiteen mente at grunnlaget for jødefor-budet i § 2 var religiøs intoleranse av eidsvollsmennene, ogat sunn politikk måtte innebære å være rettferdig og «Ikkeubetinget avskjære seg selv muligheten av forbindelser mednoen som kan være staten eller noen av dens borgere gagn-lig.»14 Utfallet av avstemningen i Stortinget viste 51 stem-mer for innstillingen fra Constitutionskomiteen og 43 imot.En grunnlovsendring krevde 2/3 flertall og dermed forbleGrunnloven § 2 uendret.

Et tysk leksikon fra samme tid levnet Norge liten ære hvagjaldt religionsfrihet:

Norge er det eneste land som i dette øyeblikk ikke tilla-ter jøder. Grunnloven av 1814 utelukker dem uttrykkelig fraalt opphold i landet. Her har de mest hensynsløse antipatiermot det jødiske folk holdt seg ved like, og er skarpest ut-preget. (…) Ingen skal riktignok nekte dem retten til fritt åvedta lover som hindrer fremmede tilgang til Norge, og få til-gang til storsamfunnets fordeler. Moralsk sett er saken deri-mot annerledes, sånn sett fortjener den hardheten og følelses-løsheten som garantert vil møte selv skipbrudne jøder på dennorske kyst, sterk kritikk.15

Selv om Wergelands helse ble merkbart svakere, lot hanaldri sykdommen stå i veien for sitt engasjement, og fra sy-kesengen utkom blant annet diktet «Jødinden». Wergelandmåtte til slutt gi tapt for sykdommen, men andre overtokkampen etter ham. Gjentatte forslag til grunnlovsendringerble behandlet i Stortinget i 1845, i 1848 og i 1851. Ved fjerdegangs behandling av saken, i 1851, ble den omstridte para-grafen hevet, og jøder fikk adgang til Norge. Dette skjeddeetter en debatt i Stortinget som varte i fire dager. Resultatetetter avstemningen i Stortinget viste seg å være at innstillin-

22

gen ble bifalt med 93 stemmer for, og 10 imot. 9. juli 1851ble vedtaket i Stortinget forelagt regjeringen, og mange avstatsrådene støttet det. Stattholderen Severin Løvenskioldvar av personlige årsaker imot at jødene fikk tilgang til ri-ket.16 Forslaget ble likevel vedtatt, og sendt til Stockholmfor endelig godkjenning av kongen.

Frem til 2012 lød § 2 slik:

Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens of-fentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ereforpligtede til at opdrage deres Børn i samme.17

Her er det interessant å merke seg at den første setningengir full religionsfrihet til alle. Setning to fastslår statskirken,mens setning tre står i direkte motstrid til den første set-ningen. Selv om man har full religionsfrihet må man altsåoppdra sine barn som kristne dersom man tilhører statskir-ken.

Tredjeklasses mennesker

I et demokrati er det naturligvis svært vesentlig hvem somhar stemmerett. Før grunnlovsforsamlingen på Eidsvollforelå det flere forskjellige forslag om hvem som skulle hastemmerett i Norge. Forholdene lå videre til rette for megetdemokratiske stemmerettsregler.18 Det var imidlertid stormotstand mot allmenn stemmerett blant eidsvollsmennene.Et eksempel her er amtmann Claus Bendekes innlegg i de-batten:

Norge kan, som kjent er, ikke regnes blant de rike land; det erderfor meget viktig at ingen overflødig utgift pålegges staten.Dette tror jeg dog vil skje om alle 25 år gamle borgere somikke er uttrykkelig unntatt i denne paragrafen skulle være

23

stemmeberettiget. Antallet representanter til Stortinget villeetter min mening bli større enn den nytten de vil gjøre, ogstaten vil få byrden med overflødige utgifter for deres reisetil og fra Stortinget, og for maten de vil spise. I de deler avNorge jeg kjenner, er det en vanlig skikk at gårdbrukere, oftei en arbeidsdyktig alder overdrar gården til sine barn og be-holder kost og losji på gården for livstid. Resten av deres le-vetid tilbringer de i ro, ja nesten i unyttighet, og bidrar liteeller ingenting til statens interesser. (…) Over alt på landet erdet forskjellige slags håndverkere, som ikke arbeider underen mester, men ofte selv bringer gutter med seg, og vil der-for selv ansees som håndverksmestere, selv om arbeidet deresikke gjør dem fortjent til det. Skulle disse tredjeklasses men-neskene være stemmeberettigede, ville antallet på valgmennfølgelig også på representanter til Stortinget økes, og det kan-skje til mer skade enn gagn.

Claus Bendeke var en av eidsvollsmennene i 1814. I de flestesakene forholdt han seg passiv, men i behandlingen av stem-merettsreglene deltok han til gjengjeld svært aktivt. Faktiskvar det Bendeke som formulerte de prinsippene som fremtil 1884 skulle bli grunnlaget for stemmeretten. Han varfor en begrenset stemmerett, bl.a. fordi han anså håndver-kere og pensjonerte bønder for å være tredjeklasses men-nesker. I dag har han en vei oppkalt etter seg på Ottestad,nær Hamar. Amtmann Bendeke brukte et økonomisk argu-ment for ikke å gi full stemmerett til alle over 25 år. Hanmente rett og slett at dersom man skal ha flere stemme-berettigede, så må man også ha flere representanter på Stor-tinget, og at Norge som et fattig land rett og slett ikkehadde råd til verken reise, kost eller losji for disse repre-sentantene. Dette argumentet er naturligvis ulogisk: Flerestemmeberettigede betyr ikke nødvendigvis flere represen-tanter, men derimot flere velgere bak hver representant. Vi-dere listet Bendeke opp mennesker han ikke fant verdige ågi stemmerett: først og fremst på grunn av yrkene de utøvde.Dette gjaldt for eksempel pensjonerte bønder og håndver-

24

kere og deres lærlinger. Han kalte dem rett ut tredjeklas-ses mennesker. Synet om at stemmerett burde være knyttettil yrke og eiendom var fremtredende blant eidsvollsmen-nene.

Historikeren Sverre Steen berører temaet stemmerett iGrunnloven, og viser til at stemmeretten ble forbeholdtnorske borgere – bare menn (enda loven ikke eksplisitt sierdet), som hadde fylt 25 år og hadde vært bosatt i landeti minst fem år. De var eller hadde vært embetsmenn, ellerhadde vært selveiende bønder i mer enn fem år. Dersom debodde i byen, måtte de enten tilhøre borgerskapet eller eiehus til en verdi av minst 300 riksdaler sølvverdi. Det varet overveldende flertall for den innskrenkede stemmerettenblant eidsvollsmennene. Steen påpeker at store samfunns-grupper som ville ha fått stemmerett etter konstitusjonsko-miteens opprinnelige forslag, ikke oppnådde denne borger-retten etter vedtaket. På landsbygda gjaldt dette dem somleide jord, pensjonister, hjemmeværende bondesønner, sko-lelærere, omreisende handelsmenn hvis de ikke satt på egengård, samt funksjonærer og tjenestemenn i byene som ikkehadde hus som var verdt minst 300 riksdaler. Resultatet varat det til slutt var tre grupper av samfunnsborgere som nåpå hele folkets vegne fikk rett til å utpeke stortingsmen-nene. Dette var embetsmennene, byborgerne og den kon-stante gruppen av jordeiere og jordbrukere.19

Grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll mente etter alt ådømme at de «lavere folkegrupper» ikke hadde evne til ådømme i statssaker – eller at evnen til å dømme i slike sakerhadde sammenheng med selvstendig yrke og eiendom.20 Vi-dere skal man merke seg en detalj som er svært viktig, menlikevel ofte overses: Før en borger ble innført i manntal-let og kunne utøve sin stemmerett, måtte han også avleggeed til forfatningen. Unnlot han å gjøre det, kunne han ikkestemme. Dermed fikk man to kategorier av fullmyndigestatsborgere, de stemmekvalifiserte og de stemmeberetti-

25

gede. Det var mange stemmekvalifiserte som aldri avla edenog dermed aldri kunne stemme.21 Dette gjorde i praksis detdemokratiske folkegrunnlaget enda snevrere. Ifølge videre-gående pensum i historie var den norske grunnloven en avde mest demokratiske i samtiden. Likevel var det bare enminoritet – ca. 40 % av den mannlige befolkningen over 25år – som hadde stemmerett.22

Forrædere og skjerpede gemytter

I stortingssalen henger Oscar Wergelands bilde av riksfor-samlingen på Eidsvoll. Bildet viser grunnlovsfedrene i høy-tidelig verdighet idet de overhører Prins Christian Fred-riks trontale. Grunnlovsfedrene tok hverandre i hendeneog ropte «Enig og tro til Dovre faller». Likevel var grunn-lovsforsamlingen også et sted for rykter, krangler, diskusjo-ner, uvennskap og mistenksomhet. Selv om bildet av det na-sjonalromantiske samholdet har blitt stående for ettertiden,var det mye som sto på spill for eidsvollsmennene i de usikretidene landet sto i. De fleste klarte å forlikes etter forhand-lingene, men for enkelte ble uoverensstemmelsene svært såpersonlige.

Representantene delte seg raskt i to politiske leire: Selvsten-dighetspartiet som ville ha Norge som et selvstendig land,og Unionspartiet som ville at Norge skulle gå i union medSverige.

Nicolai Wergeland skrev i sin dagbok fra maidagene i 1814:

Tonen er forandret her. Gemyttene er mer skjerpet mot hver-andre. Man kan høre selv de frykteligste ordene som stik-ker. Unntatt noen haltende individer imellom som man ikkevet om er verken fugl eller fisk, eller hvordan de resonnerer,så finnes det to partier her. De betrakter hverandre for ikkestort mer enn forrædere, selv om jeg mener denne skjem-

26

mende betegnelse ikke passer for noen av partiene, og ikkefor et eneste individ blant dem.23

Noen følte seg åpenbart personlig utsatt for grunnløse ryk-ter, og svarte tidvis med å boikotte grunnlovsforsamlingen.En av disse var Gustav Peder Blom fra Vestfold, som skrevi sin dagbok 29. april:

I går og i forigårs holdt jeg meg hjemme. Det ergret meg å gåblant en mengde mennesker, hvorav 1/3 var avsindige, 1/3 varusle kryp, og etter min mening ikke turde å si sin mening, og1/3 var offer for baktalelser.24

Her er det ikke minst verdt å nevne konflikten mellom PoulSteenstrup og Severin Løvenskiold. Poul Steenstrup haddestudert en rekke fag ved Universitetet i København før hankom til høyskolen Bergseminaret på Kongsberg i 1797. Påriksforsamlingen sluttet han seg til Selvstendighetspartiet.I tillegg kjempet han ivrig for full næringsfrihet og mot als-kens privilegier, titler og ordener. Han kom godt overensmed de fleste, også politiske motstandere, men ikke med Se-verin Løvenskiold, som tilhørte Unionspartiet. På 17. maikom det til en voldsom krangel mellom de to, og det heleutartet seg nesten til en duell.

Severin Løvenskiold tilhørte en av landets rikeste adelsslek-ter, og hadde som mange av sine likemenn tilbrakt år i ut-landet. Etter endt utdannelse og noen år i embetsverket, blehan i 1803 utnevnt til amtmann i Bratsberg (Telemark), ogrepresenterte Telemark på Eidsvoll. Under riksforsamlin-gen la ikke Løvenskiold skjul på standpunktene sine. Hanble derfor, ved siden av Nicolai Wergeland, trolig den mestupopulære av unionsmennene. I saker som ikke angikk for-holdet til Sverige var han mer anonym. Løvenskiold bleikke valgt til det første Stortinget høsten 1814, men frem til1816 fungerte han som Norges kommissær ved gjeldsfor-handlingene med Danmark. I 1828 ble han statsminister for

27

Norge hos kongen i Sverige og fra 1840, stattholder. Hellerikke i disse stillingene var han særlig populær. Av mange blehan ikke bare betraktet som konservativ, men reaksjonær.I 1836 ble han stilt for riksrett og dømt for ikke å ha protes-tert mot en oppløsningsordre fra Kongen.25

Jacob Aall forsøkte å mekle mellom Steenstrup og Løven-skiold. I sin dagbok skrev han:

Jeg anså denne stemningen i forsamlingen som fordelaktig tilen forsoning mellom Bergmester Steenstrup og Løvenskiold.Jeg foreslo derfor for Sorenskriver Blom at han skulle gå tilSteenstrup for å gjøre opp saken. Men vårt møte var forgje-ves. Mannen brukte denne anledningen til å vise en stolthetsom etter min mening langt overgikk Løvenskiolds. Han er-klærte at han skulle hevne seg, selv om han skulle komme tilå bære på sitt hat i mange år. Da jeg la merke til disse tankene,forlot jeg samtalen i en hast og lot denne forbitrede mannenstå med galle i halsen.

Alle unntatt Løvenskiold ser ut til å ha deltatt på festen densiste kvelden. Riksforsamlingens forhandlingsprotokoll for19. mai meldte om Løvenskiolds sykdomsforfall. Som regelvar det ikke vanlig å navngi hvem som ikke møtte. Derforkan man spørre seg her om det var gjort fordi man synes atmøtet var så viktig, eller fordi man ante at årsakene til forfal-let var av mer politisk enn medisinsk karakter? Kan det ten-kes at Løvenskiold fremdeles ergret seg over sammenstøtetmed bergmesteren, og at han kanskje hadde liten lyst til ådelta på festen? spør historiker Eli Fure.26

Enkelte av grunnlovsfedrenes ønske om et etnisk og reli-giøst homogent samfunn, som blant annet ga seg utslag i«jødeparagrafen», skulle utover på 1800-tallet og begynnel-sen av 1900-tallet gjenspeiles i vitenskapen.