1

NORDISK DIAKONIMØTE 15.-17. JUNI 2012 i Tromsø

Når livet trues - kirkens miljøsatsing sett i lys av diakonien

Innledning: Kirkelig engasjement med høy mediaprofil i Norge de siste årene

I februar 2009 skapte en kirkelig miljøaksjon oppsikt i Norge. Den såkalte ”Bærekraft og skaperverk

reformen” ble markert med et demonstrasjonstog i Oslo med den kirkelige toppledelsen i spissen. De

krevde stans i oljeletingen i Lofoten i fem år, fem års tenkepause1. Kravet grep rett inn i den

krevende politiske diskusjonen om oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Kort sagt kunne ledelsen i Den

norske kirke knapt funnet et mer betent politisk område å gå inn i. Reaksjonene uteble heller ikke.

Den kirkelige markeringen fikk store oppslag i avisene, radio, Dagsrevyen, latterliggjøring i ”Nytt på

Nytt” og skapte i det hele stor debatt. Distriktssekretæren i LO Nordland truet med å melde seg ut av

Den norske kirke, og denne saken levde sitt eget liv, uavhengig av den kirkelige reformen

kirkelederne hadde forsøkt å skape oppmerksomhet rundt.

I januar 2012 skapte biskop Erling Pettersen i Stavanger en debatt med mange likhetstrekk. I en

kronikk i Stavanger Aftenblad2 utfordret han oljemiljøet i Stavanger, spesielt den store olje og gass

messa ONS3. ONS er en av verdens ledende energi industri messer med nesten 50.000 besøkende og

1300 internasjonale utstillere. ONS har i 2012 tema: ”Confronting energy paradoxes”. Pettersen tok

tema på ordet. Han spurte om Rogaland var blendet av framgangen og velstanden. Hans budskap

var direkte: ”Det handler om ikke å seksjonere virkeligheten eller tale med to tunger. Vi kan ikke holde

festtaler om klima i en sammenheng og neglisjere det under ONS. Vi kan ikke gi barna læreplaner i

samfunnsfag, etikk og naturfag som legger vekt på klimautfordringene, mens det voksne samfunnet

innrettes på maksimal gevinst av oljeutvinning. Vi kan ikke utsette arbeidet med utslippskutt til en tid

vi vil ha bedre råd.”4

“Kirken vil ikke tie” Var overskriften på Vårt Lands førsteside 22. mai 2012, dagen etter Den norske

kirkes fristilling fra staten. Denne gang var biskop Erling Pettersen i konfrontasjon med den nye olje

og energiministeren Ola Borten Moe. Saken gjaldt kirkens kritikk av Statoils medvirkning i

tjæresandindustrien i Canada. Pettersen kritiserte dette skarpt utfra både miljø og urfolkshensyn.

Borten Moe på sin side kritiserte på sin side kirken for å blande børs og katedral; “kanskje er det gode

grunner til at religion bør være religion, og politikk forbli politikk”5. Men biskopen opererte ikke på

egenhånd. Før disputten hadde et samlet kirkemøte kritisert Statoils oljesandengasjement6, det

samme hadde Samisk Kirkeråd7, og lederne av Samisk Kirkeråd, representanter fra WWF og

1 Kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen, kirkerådsleder Nils-Tore Andersen, biskop Tor B. Jørgensen, leder i

Norges Kristne Råd Ørnulf Steen, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp Atle Sommerfeldt og Mellomkirkelig Råd sin generalsekretær Olav Fykse Tveit ledet aksjonen. Kravene var ifølge en artikkel av initiativtakerne i Dagbladet 16.02.09. at de fem moratorie årene skulle brukes til ”en prinsipiell debatt om olje og gassvirksomhetens plass og norsk næringspolitikk i lys av klimakrisen, en grundig opptrapping av forskning på fornybar energi og implantering av eksisterende teknologi, utvikling av utgiftsfri petroleumsutvinning, implantering av Norges forpliktelser i en rettferdig klimaavtale”. 2 Stavanger Aftenblad 9. januar 2012

3 ONS er forkortelse for Offshore Northerns Seas, olje og gassutstilling i Stavanger

4 ibid

5 Vårt land 22.5.12

6 Skaperverk og bærekraft – revidert prosjektplan. Sak KM 4/12

7 Besteforeldreaksjonen. Åpent brev til Styret i Statoil 17. april 2012

2

Greenpeace hadde sammen med den canadiske indianerhøvdingen reist landet rundt og kritiserte

oljesandspoltikken. Reisen endte opp i Stavanger Domkirke dagen før Statoils generalforsamling hvor

det kirkelige fondet Opplysningsvesenets fond stemte for et forslag fra WWF og Greenpeace om å

trekke seg ut8.

Er disse eksemplene typiske for Den norske kirkes miljøengasjement? Vi skal se at grasrota er mer

dempet, det er mindre engasjement der enn på toppen. Det er et stort gap mellom uttalelser og

engasjement på toppen i kirka og engasjementet i kirkas grunnorganisasjon. Generelt ser det ut til at

engasjementet i befolkningen ser ut til å være lav i forhold til klima og miljøspørsmål i en tid

grunnlaget legges for mye av vår, våre barn og barnebarns framtid.

Kirken må analysere denne situasjonen og spørre kritisk hva den og diakonien kan bidra med. Diakoni

handler om nestekjærlighet, rettferdighet, fellesskap, handling og vern om skaperverket. Er det

diakonien som kan gi kirken de nye impulsene for en kirke som kan se ut til å stange taket i gode ord,

men hvor handlingsaspektet er svakt? Som utgangspunkt tro jeg diakonien kan bidra særlig på to

felt; den har erfaring med å arbeide med handling, og den kan bidra med nye tenkemåter og

perspektiver.

Definisjonen av diakoni i Den norske kirke fra 2007 er:

”Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Den er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom

nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet.”

Er livet truet?

Tittelen på mitt foredrag har forutsetninger vi må se på før vi ser på hva kirkens miljøsatsing har

vært.

Livet er truet påstås det i tittelen. Er det sant? Og i tilfelle er det noe menneskene kan gjøre noe

med? Sagt på en annen måte: Er det menneskeskapt? Nå mener sikkert mange at svaret er opplagt.

Klimaendringene er menneskeskapte. Men når det er såpass stor motstand mot det, må vi faktisk se

de som ikke mener dette i kortene før vi vurderer hva diakonien kan bidra med.

FNs klimapanel (engelsk: Intergovernmental Panel on Climate Change, forkortet IPCC) er en

internasjonal institusjon opprettet av FN-organene Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) og FNs

miljøprogram (UNEP) i 1988. 194 nasjoner er tilknyttet panelet. Formålet er å sammenstille

eksisterende kunnskap om eventuelle endringer i jordens klima. Panelet har så langt kommet med

fire hovedrapporter, den hittil siste i 2007. Arbeidet med den femte hovedrapporten ventes avsluttet

i 2014. De øvrige rapportene ble produsert i 1990, 1996, 2001, 2007. Klimapanelet ble tildelt Nobels

fredspris for 2007, sammen med Al Gore.

IPCCs rapporter utgjør det viktigste vitenskapelige grunnlaget for politiske beslutninger i

klimakonvensjonen.

Delrapport 4 fra 2007 hadde “totalt 800 bidragsytende forfattere og 450 hovedforfattere fra til

sammen 130 land. 2500 vitenskapelige eksperter deltar i høringsprosessene som gjennomføres når

8 http://www.vl.no/samfunn/kirkefond-ber-statoil-kutte-ut-oljesand/lest 12.6.12.

3

klimapanelet skriver rapporten. Ekspertene som deltar i arbeidet er valgt ut av sin faglige ekspertise

og kommer i all hovedsak fra universiteter, høyskoler, forskningsinstitusjoner”9.

Noen funn i rapport nr. 410:

På alle kontinenter og i de fleste hav er natursystemene påvirket av regionale

klimaendringer, særlig temperaturstigning. Endringer har med høy grad av sikkerhet økt i

antallet og størrelsen på bresjøer, medført ustabile grunnforhold i fjellområder og regioner

med tinende permafrost, og endret økosystemer i Arktis og Antarktis” (IPCC har egne mål for

sikkerhet. Høy grad av sikkerhet innebærer at det er omtrent 8 av 10 sjanse for korrekt

resultat)

De globale menneskeskapte utslippene av klimagasser har økt med 70 prosent fra 1970-

2004.

Det er meget sannsynlig (>90 %) at mesteparten av temperaturøkningen siden midten av

forrige århundre skyldes den menneskeskapte økningen i konsentrasjon av klimagasser.

Det er sannsynlig (>66 %) at klimaendringene vil medføre noen irreversible endringer.

Samlet temperaturstigning i dette århundre anslås til mellom 1,1 og 6,4 grader.

Havnivået vil stige mellom 18 og 59 centimeter i dette århundret.

Temperaturstigningen kan begrenses til 2-2,4 grader, men det krever betydelige og raske

utslippsreduksjoner.

Det er vanskelig å se på klimaspørsmålet som noe annet enn en uhyre stor trussel for menneskene, og det er meget sannsynlig at dette er menneskeskapt. Livet er truet, som tittelen sier. Sammen med fattigdomsspørsmålet er dette trolig menneskenes og skapningens hovedtrusler på jorda i vår tid. Fattigdoms- og klimaspørsmålet trekker dessuten i samme retning. Og de vil sannsynligvis skape nye trusler; folkevandringer, krig, press på vannkilder, energi, mat osv.

Hvorfor så stor skepsis?

Diakonien må kjenne til årsakene til skepsis og motstand mot klimapanelets vurderinger og

konklusjoner. Her er noen synspunkter på det:

a. Skepsis til vitenskap/Manglende forståelse for vitenskap og forskning. Vitenskap og forskning

opererer med sannsynlighet, ikke absolutt sikkerhet. Debatt og motsetninger er en del av

forskningens vesen. Resultater skal motbevises. Det er en tendens til at få kritiske stemmer

settes på linje med 2000 stemmer som peker i en annen retning.

b. Feil er påvist.

På bakgrunn av enkelte feil som var funnet i fjerde hovedrapport og tvil som var reist om

klimapanelets arbeid, henvendte FNs generalsekretær Ban Ki-moon og panelets leder Rajendra

Pachauri seg våren 2010 til Inter Academy Council (IAC), en Amsterdam basert institusjon av verdens

vitenskapsakademier. En bad om at rådet gjennomførte en undersøkelse av panelets arbeidsmetoder

og organisasjon. IAC svarte at prosessen som FNs klimapanel bruker for å produsere sine periodiske

9 http://www.klif.no/Tema/Klima-og-ozon/FNs-klimapanel-IPCC/FNs-klimapanels-fjerde-hovedrapport/ lest 12.

juni 2012. 10

Punktene er sitater fra overnevnte kilde utgitt av Statens forurensingstilsyn (SFT) som koordinerer IPCC- arbeidet i Norge. Faktaark Statens forurensingstilsyn: TA-nummer 2323/2007.

4

vurderingsrapporter har vært vellykket, men en fikk kraftig kritikk i forhold til IPCCs ledelsesstruktur

og rutiner for å håndtere stadig mer komplekse klimavurderinger og økende krav til offentlig

ettersyn. Det var altså metodikk som ble vurdert, ikke vurderinger av panelets faglige resultater11.

c. Stemmer ikke med erfaring: Tendensene går over lengre tidsrom, noen tendenser ser ut til

ved første øyekast å svekke påstanden om global oppvarming og gir dermed et tvetydig

inntrykk, f.eks. kalde vintre, is i fjorden som har vært isfri. Skepsis til tverrnasjonale

prosesser, FN systemet.

d. Tro på det kreative mennesket: ”Mennesket vil alltid klare seg og finne løsninger”. Til dette

er det å si at rike og mektige mennesker nok vil klare seg, uansett global oppvarming. Men er

det et standpunkt kirken og diakonien kan underbygge?

e. Virkningene tross alt langsiktige, mer enn 10 år.

f. Å tro på endringene koster mye, krever endringer: Det er lett å lukke øynene.

g. Vi i nord vil også ha fordeler av klimaoppvarming.

Internasjonale kirkelige uttalelser

I de viktigste internasjonale organene de nordiske kirkene deltar i, har miljø og klimaspørsmål vært

fokusert i en årrekke. Norske uttalelser er sterkt påvirket av disse. Interessant nok overtok FN

gjennom Brundtlandkommisjonen12 Vår felles framtid i 1987, begrepet ”bærekraftig samfunn” (the

sustainable society) fra Kirkenes Verdensråd som hadde brukt uttrykket helt tilbake fra 1960- tallet13.

*Miljøspørsmålene ble kraftig fokusert gjennom Kirkens Verdensråds (KV) generalforsamling i

Vancouver i 1983. Da ble den svært ambisiøse prosessen ”Justice, Peace and the Integrity og

Creation” (JPIC) startet for å påvirke kirkene i deres samfunnsengasjement. En hadde sett lenge før

dette at freds og rettferdighetsspørsmål, ikke kunne skilles fra miljøspørsmål. Dessuten ble

miljøspørsmålene mer og mer påtrengende. Kirkene skulle engasjeres for å gjøre gjensidige

forpliktende avtaler for å bevare rettferdighet, fred og skapelsens integritet14.

*På generalforsamlingen i Canberra i 1991, og på den ikke statlige parallellkonferansen til den viktige

FN konferansen Earth Summit i miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992, fokuserte kirkene sterkt på

miljøspørsmålene. Ikke minst forpliktet KV seg til å gi arbeidet høyeste prioritet, selv om prosessen i

KV etter dette ble avsvekket15.

*Det europeiske økumeniske kirkemøtet ”Peace with justice” i Basel i juni 1989 arrangert av den

Europeiske kirkekonferansen (KEK) og den europeiske biskopkonferansen, bør også nevnes. Der ble

11

http://www.interacademycouncil.net/24770/27696.aspx lest 12. juni 2012 12

”Brundtlandkommisjonen” er den populære betegnelsen på World Commission for Environment and Development, etter kommisjonens leder: Gro Harlem Brundtland. Begrepet sustainability ble også brukt før dette i den sekulære verden bl.a. gjennom direktøren for The World watch Institute in Washington, Lester Brown sin bok, Building a sustainable Society fra 1981. Begrepet fikk etter hvert mindre betydning I kirkene, større i FN systemet. (Brander s 19). 13

Larsson s 87 14

Ibid 15

Ibid s 89. Bo Brander beskriver I sin bok ”Människan och den ekologiska väven” hvordan den store og ambisiøse JPIC prosessen i KV ble utviklet og etter hvert ble oppløst etter møtet i Canberra. Det er derfor særlig i den tidlige fase, fram til 1991/1992 KV påvirker Den norske kirke i disse spørsmålene. Brander mener at grunnen til oppløsning av prosessen særlig handler om manglende integrasjon av ortodokse perspektiver i en nokså protestantisk ledet arbeid. Larsson nevner katolikkens ”misstänksamhet og svaga engagemang”, s 88

5

delegater fra ortodokse, katolske, anglikanske og protestantiske tradisjoner samlet fra alle land i

Europa for første gang, for å fatte beslutninger om menneskelige og politiske spørsmål16.

Konferansene var grundig forberedt i mange av medlemskirkene. I forordet til dokumentet skrev en

at det aldri tidligere hadde vært gjennomført en så omfattende rådslagnings- og samarbeidsprosess i

de europeiske kirkene17.

*Den romersk katolske kirke, deltar som observatør i KV, men har på selvstendig grunnlag også

engasjert seg i klima og miljøspørsmål. Særlig tydelig var Johannes Paul IIs budskap til bønnedagen 1.

januar 1990; ”Fred med Gud skaperen – fred med hele skapelsen”18, hvor den økologiske krisen ble

adressert og behovet for en ny solidaritet tatt opp. Fra de siste årens uttalelser kan nevnes ”A

Christian View on Climate Change. Implications of Climate Change for Lifestyles and EU Politics” som

den katolske biskopkonferansen publiserte i forkant av klimatoppmøtet i København 2009. Videre:

Paven fokuserte tema gjennom brevet ”Hvis du ønsker å fremme freden, så bevar skaperverket”, i

forbindelse med verdensbønnedagen for fred 1. januar 2010, publisert 15, desember 2009, altså i

sluttfasen av klimatoppmøtet i København19.

*En rekke andre kirker og kirkelige institusjoner har også uttalelser om klima og miljøspørsmål. Ikke

minst er det viktig å merke seg at de evangelikale kirkene i USA i større grad enn før har fått

engasjement i miljø- og fordelingsspørsmål. Dette er kirker og miljøer som har stor innflytelse over

nordamerikansk politikk. National Association of Evangelicals (NAE), som representerer 45 000

menigheter, kom i 2007 sammen med forskere, med et opprop hvor en pekte på at forvalteransvaret

ikke var fulgt opp: ”Vi bidrar gradvis til å ødelegge det fellesskapsopprettholdende livet som alt

levende på jorda avhenger av” 20. Oppropet vakte motstand og protest fra andre kirkelige miljøer.

Klimaspørsmålet er et vitenskaplig, ikke teologisk spørsmål, var en viktig innvending. Kirken burde

isteden arbeide med ”de store moralske spørsmålene i vår tid, særlig livets ukrenkelighet,

ekteskapets integritet, og undervisning om seksuell avholdenhet og moral hos våre barn”21.

*Den største evangelikale organisasjonen på verdensplan; World Evangelical Alliance, som

representerer over 400 millioner kristne har beveget seg i alle fall i synet på såkalte sosiale spørsmål.

Fra i 1974 å mene at sosial handling ikke var en del av evangeliet, kan alliansen i 2007 skrive at både

evangelisering og sosial handling er ”essensielle dimensjoner” av Jesu Kristi evangelium22. De

evangelikale, som utgjør en stor andel av de protestantiske kirkene, har en voksende erkjennelse av

vårt ansvar for verden rundt oss, inklusive klima og miljøspørsmålene23. Som vi skal se i det videre

kan en stille spørsmål om hvor dypt dette stikker i de lokale kirkene, som den norske. Er

engasjementet knyttet kun til uttalelser og ord på topplan, eller har det trengt ned i menighetenes og

de troendes liv?

Norske kirkelige uttalelser

16

Unntaket var Albania 17

De norske tekstene ”Forbrukersamfunnet som etisk utfordring” fra 1992 og Kirkemøte sak ”Forbruk og rettferd” fra 1996 synes å være påvirket av sluttdokumentet både i innhold og stil. 18

19

http://www.katolsk.no/nyheter/2009/12/16-0002 lest 21.11.2011 20

Haugen s 112 21

Ibid 22

ibid 23

men ikke på lang nær så mye som innenfor den økumeniske bevegelsen, konkluderer Hans Morten Haugen i Ibid s 113

6

I Den norske kirke, har det de siste 20 – 25 årene vært en rekke uttalelser om miljø og klimaspørsmål

fra Kirkemøtet, Bispemøtet, Mellomkirkelig Råd og kirkelige ledere enkeltvis.

Allerede i 1969 vedtok Bispemøtet ”Forurensing av natur og folkeliv” hvor konkrete miljøproblemer

ble nevnt. Nødvendigheten av en oppbremsing av velstandsveksten og den enkeltes ansvar var

tema24.

Kirkemøtet i 1989 tok i saken ”Vern om livet”25 opp mulighetene av økologisk sammenbrudd. Men

det var på 90- tallet saken virkelig fikk vind i seilene.

Utredningen ”Forbrukersamfunnet som etisk utfordring,” bestilt av Bispemøtet i 1990, ble lagt fram

for Bispemøtet i 1992.

Bispemøtet høsten 1992 kom med uttalelsen: ”Forbrukersamfunnet som etisk utfordring”26.

Kirkemøtets vedtok i 1996 ”Forbruk og rettferd, liturgi og ni utfordringer”. Slik jeg oppfatter det er

denne sammen med “Forbrukersamfunnet som etisk utfordring” de to mest grunnleggende

dokumentene i forhold til å begrunne et kirkelig klima- og miljøstandpunkt. I Den norske kirkes

selvpresentasjon er disse to dokumentene gjennombruddet for miljøsaker.27

Det kommer en rekke uttalelser og vedtak etter disse. Svært viktig er den før omtalte Plan for diakoni

fra 2007. Men mange av uttalelsene kan ses på som forsøk på å applisere klima og

miljøengasjementet mer enn begrunne det. I det følgende nevner jeg de viktigste uttalelsene og går

kort inn på en av dem.

Forbrukersamfunnet som etisk utfordring, 1992 Et eksempel

Uttalelsen Forbrukersamfunnet som etisk utfordring var forholdsvis kort og pregnant i formen,

inndelt i 7 punkter. Den mante til omvendelse og lå genremessig tett inntil appellen. Språket hadde

forbindelseslinjer med profetene i Det gamle testamentet, men det var også visse apokalyptiske

trekk. Innledningsvis ble den ”katastrofe” miljøet står ovenfor beskrevet: Dagens forbrukersamfunn

var inne i ”sin siste fase”. Dette ble beskrevet som en ”dyptliggende krise” som hadde sin bakgrunn i

dagens forbrukerideologi og forbrukersamfunn. Krisen brøt ikke bare ned miljøet og skapte

fattigdom, samt truet ”verdensfreden”, men også menneskets verd og menneskets identitet.

Mennesket ble gjort ufritt gjennom ”den sikkerhetsskapende magi som utgår fra tingene”. Uttalelsen

var svært nær å kalle forbrukersamfunnet avguderi. Begrepene avgudsdyrkelse og Mammon ble også

nevnt direkte.

I all hovedsak var ”kallet til oppbrudd” rettet mot enkeltmennesker. Men kirken var også adressat og

utfordret bl.a. til ”å skape grobunn for endringer”. I et kort avsnitt ble uttalelsen rettet mot politikere

som ble utfordret til å møte situasjonen med mot, ansvarlighet og langsiktighet. Et sted ble et

dilemma antydet. Endret praksis kunne føre til arbeidsledighet, ”en av vår tids mest nagende

problemer”. Interessant er det også at det ble erkjent at det er vanskelig å vite hva en skulle gjøre

24

Kvalbein og Schorre s 40 25

Vern om livet, sak 11. Kirkemøtet 1989. 26

Utredningen og uttalelsen ble trykt i boka ”Forbrukersamfunnet som etisk utfordring” i 1993 på Verbum forlag. 27

Se f. eks Kvalbein og Schorre s 41

7

konkret i krisen, bort sett fra at forbruket måtte ned. Språket var i stor grad spesifikt kristent, ikke

allment. Det ser vi gjennom ord som omvendelse, forsakelse og tro. Kristne, ”også vi som bekjenner

Jesu navn”, ble kalt til å ”igjen finne ..forankring i Gud og hans nåde”. Det kristne preget ble styrket

gjennom bibelsitat og en avsluttende bønn. Politiske begrep som Vesten eller det kapitalistiske

samfunn ble ikke brukt, men derimot ”forbrukersamfunnet” og ”konsumkulturen”. Det var da også

konsumet og forbruket det ble satt søkelys på.

På Kirkemøtet i 1996 var ”Forbruk og rettferd” en hovedsak.

Kirkemøtet hadde i 2000 behandlet saken ”Etisk handel – Den norske kirkes ansvar” som berørte

temaene fra Forbruk og rettferd.

I 2001 kom et nytt kirkemøtevedtak, som skulle evaluere og følge opp hvordan Forbruk og rettferd

fra 1996 hadde slått rot i menighetene28.

Bispemøtet i 2002 fulgte opp med en uttalelse knyttet til tusenårsmålsettingen fra FN om å utrydde

fattigdom og sult29. Miljø- og klimaspørsmål ble i noen grad berørt.

I 2003 vedtok Kirkemøtet uttalelsen ”Vern om havet. Et prosjekt i kirkens engasjement for miljø og

”forbruk og rettferd”30 Her ble Skaperverkets dag vedtatt, som ble innarbeidet som en fast dag i

kirkeåret fra 2005, oppfulgt av relevant materiale fra Kirkerådet. Forvaltertanken og etisk tilnærming

var enerådende.

I 2003 ble også den såkalte Geirangerdeklarasjonen vedtatt som hadde forvalterskap, ”responsable

stewardship”, i selve tittelen31.

FNs klimapanels fjerde rapport ble lagt fram i februar 2007. ”Vi må forsake for livets skyld” var

Mellomkirkelig råds respons. Ansvar og etikk var igjen fokus. Adressaten var særlig myndighetene. En

la inn over dem at det vil koste mer om en ikke gjør noe nå, men motivet fra tidligere om at

forsakelse kan øke livskvaliteten var også framme. Generalsekretær Mellomkirkelig råd, Olav Fykse

Tveit og preses for bispemøtet, Olav Skjevesland avga uttalelsen ”Be og arbeid for klimaet vårt” også

det som en respons på klimapanelet.

Biskopenes uttalelse ”Det haster – det koster - det nytter!32” fra juni samme år (2007) var preget av

forvaltertanke og etisk tilnærming. Begrepet forvalterskap ble brukt. ”Vi har betalingsplikt”, sa

Bispemøtet.

28

Sak 11/01 29

BM 27/02 30

Sak 12/03 31

”Geirangerdeklarasjonen – eller ”The Geiranger declaration on responsible stewardship” som dokumentet egentlig heter - ble den 25. juni 2003 vedtatt av de oppnevnte representanter fra kirker i 8 land rundt Nordsjøen som deltok i seilasen / seminarrekken. Seilasens undertittel ”A church initiative for dialogue on sustainable development” antyder målsettingen for dette tiltaket. Initiativtaker og arrangør av denne seilasen var Den norske kirke. Planleggingen skjedde i dialog med Hans Allhellighet den økumeniske patriarken erkebiskop Bartolomeos, og den konkrete anledningen var den 12. Generalforsamlingen av KEK (Konferansen av europeiske kirker) i Trondheim 25. juni – 2. juli 2003.” (Fra saksorientering til Kirkemøtet 12/03:Vern om havet. Et prosjekt i kirkens engasjement for miljø og ”forbruk og rettferd”) 32

Bispemøtet Sak 26/07

8

I 2007 var miljø- og klimaspørsmål igjen en hovedsak på Kirkemøtet gjennom saken ”Truet liv - troens

svar”33.

Kirkemøtet i 2008 fulgte opp rådene fra 2007 om å bestemme seg for et langvarig arbeid med klima

og miljøsaker. Saken hadde navnet ”Bærekraft og skaperverk. Økumenisk prosjekt for endring av

kirke og samfunn 2007-2017”.34Målet var et langvarig godt styrt prosjektarbeid med bred forankring i

kirken i samarbeid med Norges kristne råd og Kirkens Nødhjelp.

I 2007 vedtok også Kirkemøtet ny plan for diakoni35. I den gikk ”vern om skaperverket” inn i selve

definisjonen for diakoni.

Kirkemøtet 2012 vedtok oppfølging av ”Skaperverk Bærekraft, revidert prosjektplan”.36

Klima- og miljøspørsmål – forankret i ledelse eller aktive kirkefolk?

De kirkelige uttalelsene har vært mange. Det er utarbeidet godt materiell og gode nettsider som

menighetene kan ta i bruk når de skal arbeide med klima- og miljøspørsmål, både til liturgi, salme og

prekenarbeid, konfirmant- og barnearbeid. ”Vern om skaperverket” er gått inn i definisjonen for

diakoni og både begrep og tema er integrert i kirkelige planer som ny plan for diakoni og

Visjonsdokumentet 2009-2014. Tema er fokusert på mange samlinger med kirkelig ansatte. Nesten

alle bispedømmer har grupper for miljø og forbruk. Kirkens Nødhjelps regionsrepresentanter og

diakonikonsulenter i bispedømmene vektlegger tema. Så kan en spørre: Har engasjementet nådd ned

i menighetene?

En lengre statusrapport for arbeidet med miljø, forbruk og rettferd i perioden 2002-2007, utarbeidet

av Kirkerådet, ble lagt fram for Kirkemøtet i 200737. Der var en langt mer positiv enn i evalueringen i

2001 som var svært nedslående. Når en leser konklusjonen fra 2007 får en inntrykk av at kirken

tenkte at den i stor grad hadde lyktes. Svakhetene lå i finansiering/bemanning og

rapportering/oppfølging. Det var mange tiltak som var satt i verk, ikke minst fra sentralt hold, mente

en. Men leser en rapporten i detalj, også Kirkerådets egen innrapportering, gir det et nokså klart

bilde av at miljøengasjementet ikke hadde nådd ned i organisasjonen. ”Mye tyder på at foreløpig har

bare et fåtall av menighetene et tydelig og vedvarende engasjement”38. Det dreide seg om ildsjeler

og enkeltmiljøer. Dette ble også belagt gjennom undersøkelsen ”Kirke og helse” fra 2004/2005 av

Diakonhjemmets høgskole. Bare 13 % av menighetene oppga der at de hadde et engasjement i

miljøvern.

I forbindelse med revidert prosjektplan for “Skaperverk og bærekraft” som var oppe på Kirkemøtet

våren 2012 ble manglende oppslutning på grunnplan debattert i media39, I kirkemøtekomiteens

33

KM 4/07 34

KM 5/08 35

KM sak 7/07 36

KM sak 4/12 37

I praksis ble hele kirkens arbeid på feltet fram til 2007 evaluert 38

Statusrapport for arbeidet med miljø, forbruk og rettferd i perioden 2002 – 2007 s 41 39

Vårt land 12.4.2012 s 13-16

9

merknader beklagde en “at oppslutningen om nødvendige tiltak i Den norske kirke ikke har vært god

nok”40.

Tallet på grønne menigheter er langsomt økende, og har plassert 100, et noe mindre antall er

miljøfyrtårnsertifisert. ”Kirkelig nettverk for miljø, forbruk og rettferd”, som har eksistert i over 10 år

har under 1000 medlemmer41. Mest positivt er en undersøkelse fra 1990 tallet som konkluderer med

at mennesker som tror på Gud er mer opptatt av miljøvern enn vekst42. Men å skrive at det er

”legitimt å si at kirken er en viktig pådriver i miljøspørsmål”43, var nok mer uttrykk for ønsketenkning

enn realiteter, i alle fall om en ser på grunnplanet. Det ser ut til at det er et stort sprik mellom

sentrale og lokale nivåer. Klima og miljøspørsmål er ikke sentrale for lokalmenighetene. Klima og

miljø er fortsatt et tema for de særlig interesserte i kirken, det til tross for at alvoret i klimakrisen

bare ser ut til å bli større.

Noe av samme tendens ser vi i Sverige. Også der pekes det på ildsjelene. Rundt ”Globale Veckan”,

som er den årlige økumeniske satsingen på klimaspørsmålene, er det bare aktiviteter i anslagsvis 600

menigheter.44 Trolig er det slik i mange land: ”Men även om kyrkoledningarna i många sammenheng

börjat vakna till, är klimat – och miljöfrågorna fortfarande skrämmande obearbetade på

församlingsplanet i de flesta länder” 45.

En kan lure på hva som er årsaken. En mulighet for Norges del er selvsagt det store fokuset andre

saker og reformer har hatt de siste årene. Men forklaringen holder nok ikke, så lenge klima og

miljøspørsmål nokså enkelt kunne integreres i arbeid med gudstjeneste og trosopplæring. En kunne

antatt at det motiverte at klima og miljøspørsmålet er noe som både har en dyp global side, men

også en praktisk og lokal side. Videre at det, i motsetning til andre etiske spørsmål, som

homofilispørsmålet, ser ut til å være kirkelig konsensus. Men det kan også forholde seg motsatt: Dyp

uenighet skaper engasjement. Det er sannsynlig at i den grad ansatte i menighetene følger med på

Kirkemøtets forhandlinger, er det konfliktspørsmål gjerne knyttet til familie- og seksualpolitikk som

fatter interesse. Det er i de spørsmålene en ser antydning til valgkamp ved bispedømmerådsvalg.

Kanskje handler det om en avstand mellom ledelse og fotfolk. Men det kan også handle om forskjell

på ord og handling. Innenfor diakonal forskning viser flere nyere undersøkelser at kirken er flinkere i

ord enn handling. Kirken sier den skal arbeide med de mest utsatte, men arbeider med de etablerte,

kirken er god til å kreve altruisme, men er ikke så gode på å være altruistisk46.

Trolig stikker spørsmålet om svakt engasjement dypt. Kanskje handler det om at det er vanskelig å

plassere miljø og klimaspørsmål som sentrale anliggender i troen og teologien. Tema plasseres

teologisk som sosialetikk og kan plasseres i utkanten av det kristne livet og menneskets åndelige

dimensjon. Det blir lett et perifert spesialanliggende for de interesserte. Dermed er kanskje

problemet i forhold til engasjement, i alle fall delvis, av teologisk art. Jeg skal utdype dette i det

videre. Foreløpig er min tese at arbeidet med klima og miljøspørsmål står ovenfor to

40

Skaperverk og bærekraft – revidert prosjektplan 41

Haugen s 110 42

Botvar 1998 s 74 43

ibid 44

Larsson s 134 45

Brander s 16 46

På nordisk seminar om ”Forskning i diakoni, verdier og profesjonell praksis”, Diakonhjemmet 5. – 6. 12. 2011 kom dette fram i gjennomgang av aktuell svensk diakoniforskning. En bygde på bl.a. arbeider av Charlotte Engel

10

hovedproblemstillinger hvor diakonien kan gi vesentlige bidrag til dem begge, både gjennom praktisk

arbeid og refleksjon og forskning. I forhold til det sistnevnte er opprettelsen av et nordisk og

internasjonalt diakonalt forskernettverk og tidsskrift løfterikt47.

To hovedproblemstillinger

1. Den teologiske analysen er for grunn i miljøspørsmålene.

2. Kirken har ikke arbeidet nok med forholdet ord/handling.

Med ny definisjon av diakoni og alvoret i situasjonen kunne en tenke seg at diakonien arbeidet

intenst med klimaspørsmål. Det ligger muligheter til det. Men gjør kirken det og diakonien det? Her

er det trolig mye å gå på. Kirken er storprodusent av ord, viktige ord. Men det er lite handling. Her

blir diakonien ytterst viktig, som eneste yrkesgruppe har vern om skaperverket og kamp for

rettferdighet i selve definisjonen av arbeidet. Vern om skaperverket er direkte nevnt som en av fire

hovedområder/hovedutrykk. Om rettferdighet og klima settes sammen, peker dette i samme

retning. Definisjonen gir arbeid med miljøspørsmål høyeste prioritet. Dessuten har diakonien noen

verktøy som trengs: Trening med å arbeide med handling, frivillighet, nettverk, og en annen

innretning av teologien. Kanskje er det nettopp tankemønstre og teologi som skal utfordres.

En utfordring: Er kirken medskyldig i klimakrisen?

Kan tankemønstre utgått fra kirken gjennom historien utgjøre vesentlige forutsetninger for hvordan

vesten behandler miljø og klimautfordringer i dag? Vi snakker her om premisser for vestlig tankegods

som ikke er knyttet til enkeltmenneskets tro eller mangel på tro. Kan nedarvede tankemønstre være

forutsetninger for utbytting og ødeleggelse av naturen? Nettopp slike tanker ble introdusert av Lynn

White i tidsskriftet Science i 196748 og førte til en debatt vi enda ikke er ferdige med.

Lynn White stilte spørsmålet om hvorvidt den historiske årsaken til den økologiske krisen har en

viktig tankemessig bakgrunn i vestlig teologi og tankesett ved sitt skille mellom menneskehet og øvrig

natur. I følge White førte dette skillet til en instrumentell forståelse av naturen. Naturen ble noe

mennesket kunne bruke i egen interesse til egne formål. Den var til menneskets disposisjon, for

menneskets skyld. I et moderne samfunn med alle tekniske muligheter til å utbytte naturen, la den

kristne tanken om mennesket som over naturen, grunnlaget for utbytting av naturen. White mente

at vitenskap og teknologi ikke kan berge oss fra den økologiske krisen alene. Helt avgjørende er våre

forestillinger om forholdet mellom mennesker og natur.49 Om White har rett kan det tenkes at vårt

forhold til miljø og klima ikke bare er knyttet til åpne og rasjonelle etiske og politiske valg, men til vår

grunnleggende tenkning og væremåte, til tro og fortidens tro, til grunnleggende syn på mennesket og

natur som sjelden er oppe til debatt. Teologisk analyse kan i så fall trolig bidra til å hjelpe oss til å

forstå oss selv og våre valgalternativer bedre og klarere. Bør den teologiske analysen kompletteres

med diakonal analyse? Uansett: Dette forholdet gjør det ytterligere viktig å undersøke kirkens rolle

og kirkens forestillinger.

Tre modeller for å systematisere forholdet mellom mennesker og natur

47

Jamfør nordisk seminar om “Diakoni, verdier og profesjonell praksis” arrangert i desember 2011 på Diakonhjemmets høgskole hvor også flere av bidragene handlet om miljøspørsmål 48

Debatten kom for alvor i gang i 1967 da historikeren Lynn White publiserte artikkelen ”The Historical Roots of our Ecological Crisis” (s 1303-1307) i tidsskriftet Science. 49

White, s 1306

11

Det er innenfor et teologisk univers ulike måter å systematisere forholdet mellom mennesket og

natur. 50 Jeg velger å ta utgangspunkt i to synsmåter og kombinerer disse. En har sin opprinnelse i et

langvarig teologisk arbeid gjennom Kirkenes Verdensråds (KV) prosess; Justice, Peace and the

Integrety of Creation (JPIC) fra 1983 til 1991. Den andre er hentet fra nyere dypøkologi. Skjematisk

kan disse framstille forholdet mellom mennesket og natur slik:

a. Den vanligste modellen i vestlig protestantisk tradisjon er forvalterskapstanken. I følge den

har Gud satt mennesket i en særskilt posisjon i forhold til det øvrige skaperverket. Det er et

skille mellom disse. Mennesket skal råde over og forvalte den øvrige skapningen. Mennesket

må bestrebe seg i å forvalte rett, til beste for klima og miljø. Det handler om å være en god

og forsvarlig forvalter (engelsk: steward). Mennesket forholder seg først og fremst handlende

og etisk til miljøet. Modellen knytter seg til den første skapelsesberetningen hvor Gud sier til

mennesket: ”Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde

over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på

jorden” (1. Mosebok, 1, 28). Modellen kan betegnes antroposentrisk i sin grunnoppfatning

fordi mennesket dypest sett står over skapningen.

b. En annen posisjon, som ligger nært opp til den ortodokse tradisjons kritikk av Justice, Peace

and the Integrity og Creation (JPIC)- prosessen i KV, setter mennesket i en mellomposisjon

mellom Gud og den øvrige skapelsen. Mennesket, (hebraisk adam) er skapt av støv (hebraisk

adamah) og hører hjemme blant det skapte. Den felles hebraiske roten på de to ordene

understreker slektskapet mellom mennesket og jorden. Mennesket er en del av den

økologiske veven, men samtidig har Gud blåst liv i det. Modellen knytter seg særlig til den

andre skapelsesberetningen: ”Da formet HERREN Gud mennesket av støv fra jorden. Han

blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning” (1. Mosebok 2,7).

Mennesket har som ”tilværelsens brennpunkt” dyp delaktighet i både Gud og skapelse.

Posisjonen rammes inn av det ortodokse begrepet mikrokosmos. Mikrokosmos tanken flytter

tyngdepunktet fra etikk og menneskets handlinger til en forståelse av menneskets væren.

c. En tredje posisjon, som f. eks den nordamerikanske feministteologen Sallie McFague står for,

tar utgangspunkt i hvem Gud er. ”Gud er ikke fjern og overnaturlig, men den, i hvem vi bor og

handler og lever, den, hvorfra alting kommer, og hvortil alt liv vender tilbake”51. Hele

skaperverket er Guds legeme. Alt levende i universet er ”det moderskjød vi lever i”.52 Alt er

ikke Gud (panteisme), men Gud er i alt (panenteisme). I Bibelen har tanken forbindelseslinjer

til Paulus ord i Apostlenes gjerninger: ”For det er i ham (Gud) vi lever, beveger oss og er til”

(Apg. 17,28). I Romerbrevets kapittel 8 inkluderes hele skapningen i menneskenes lengsel

etter herligheten: ”Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt,

som i fødselsrier” (Rom 8,22). Individualismens og forbrukersamfunnets tid er forbi, og

klimaforandringene setter på spissen at menneskene må vende tilbake til røttene og

opphavet. Vi eier ikke kloden, men må erkjenne at vi er Guds medhjelpere53. Modellen kan

50

Innenfor et teologisk univers vil forholdet til Gud innvirke på forholdet mennesket og natur på ulike måter. Kristiansen har 3 modeller for økologisk teologi (s 42 – 47), Brander bruker to begrep i sin drøfting av økumenisk teologi og skapelsens integritet; mennesket som forvalter og mennesket som mikrokosmos. Sally MacFague deler inn forholdet Gud og verden i 4 modeller (s 72f). 51

Sallie McFague s 167 52

Ibid s 111 53

Ibid s 80

12

kalles aktørmodellen54. Modellen har likhetstrekk med økofilosofi, f. eks i Arne Næss sin

versjon, og også med urfolkinspirert tenkning.

Vurdering av forholdet mennesket - natur

I forholdet mellom mennesket og natur er det interessant å legge merke til at det etiske perspektivet

nesten er enerådende i responsen på miljø og klimautfordringene. Kirken vil at enkeltmennesker,

menigheter og politikere, skal handle, gjøre noe. I oppfordringen til dette brukes både allment og

kirkelig språk og begrunnelse, av og til i kombinasjon, av og til virker denne blandingen noe tilfeldig.

Begrunnelsen for en ny moral ligger i den alvorlige krise menneskeheten er kommet opp i, men også i

at forbrukersamfunnet ødelegger menneskene innenfra.

Vi kan slå fast at de norske dokumentene i svært stor grad knytter an til en forvalterskapstanke. Det

er det etiske anliggendet som er i sentrum, ikke vekt på en forståelse og utdypning av hva mennesket

er i seg selv som mikrokosmos begrepet innebærer. Bo Brander, som har studert begrepene

mikrokosmos, forvalter og skapelsens integritet i JPIC sammenheng, bruker begrepene transitivt om

menneskets agerende forvalterholdning, intransitivt om det antropologiske begrepet mikrokosmos

55. Det transitive, som de vestlige kirkene er opptatt av, betoner menneskets handling. Det sentrale

ordet blir forvalter, og vekten ligger følgelig på strategier og handlingsprogram. Det intransitive, som

den ortodokse kirken er opptatt av, tar utgangspunkt i en forståelse av menneskets nærvær i

tilværelsen, hva mennesket er, ikke hva det skal gjøre. Kirken kan derfor etter dette utgangspunktet

ikke kalles noen økologisk bevegelse i seg selv. De ortodokse nærmer seg altså ikke klima og

miljøutfordringene gjennom praksis, men gjennom en forståelse av hva mennesket og kirken (den

ortodokse) er. Mennesket er både en del av skapelsen, samtidig som det er en forvalter. Brander

argumenterer i sin bok for at disse perspektivene bare i svært liten grad ble tatt inn i de økumeniske

dokumentene. Branders begrep passer godt på de norske uttalelsene. I stadig større grad handler de

om strategier for handling. Bærekraft og Skaperverk er så å si utelukkende en handlingsreform. I de

tidlige mer prinsipielle dokumentene hvor en i større grad begrunner handlingene er det etikk og

forvalterskap en kretser rundt. Interessant nok kaller kirken seg selv ved flere anledninger Norges

største miljøbevegelse, f. eks ved den tidligere omtalte demonstrasjonen som utgjorde starten på

Skaperverk og bærekraft reformen56.

Det er noe underlig at andre forståelseshorisonter enn den etiske forvalterskapstanken ikke kommer

mer til uttrykk i de norske kirkelige dokumentene. Behovet for dette kommer tydelig fram i

dokumentene selv, uten at en ser til å gjøre noe med det. Men det er også underlig med tanke på

kritikken utenfra. Lynn Whites kritikk gikk ikke på religionenes handlemåter, deres etikk, men på den

bakenforliggende forståelsen av mennesket og natur. De ortodokse kirkene utfordret også de

antropologiske forestillingene i JPIC prosessen. Vestlige kirker ble sterkt kritisert for at det var deres

synsmåter, etiske handlingsrettede perspektiver, som nærmest ble enerådende i prosessen, ikke

ortodokse57. Knapt noe av denne fundamentale kritikken er kommet inn i de norske dokumentene,

54

Ibid s 75 55

Brander s 11 56

http://kirken.no/index.cfm?event=doLink&famId=76771, lest 5.3.2012. I KM12/03 vern om havet. Et prosjekt i kirkens engasjement for miljø og ”forbruk og rettferd” omtaler kirkemøtekomiteen i sine merknader kirken som verdens største miljøbevegelse. Det samme hevder preses i bispemøtet Olav Skjevesland i en kronikk i Aftenposten 18.2.2007. 57

Ibid s 168

13

heller ikke i den økumeniske bærekraftreformen. Der en tydeligst kan se spor er i poetiske tekster,

og der en skriver om økoteologi i Grønn Kirkebok fra 2007, som er tett på å være en offisiell kirkelig

utgivelse58.

En kunne også tenkt seg at tanker fra økofeminismen om skaperverket som Guds legeme ville påvirke

norske uttalelser. Grunnene er flere: De har trolig felles trekk med urfolks forståelse av forholdet

natur/menneske. Dessuten har Norge fostret en av verdens mest kjente økofilosofer, Arne Næss,

med et tankeunivers med paralleller til økofeminismen. Ikke minst ser økofeministiske perspektiver

ut til å ha korrespondanse med mange nordmenns forhold til naturen; naturen som et sted en

kommer nær Gud, nær mysteriet. Lite av dette er berørt i de norske dokumentene. En henviser

stadig til urfolks syn på naturen, men dette utvikles ikke med mer enn en setning eller to. I forhold til

dette framstår dokumentene som uforløste. Kanskje kommer det av at økoteologi og teologisk

arbeid med miljø- og klimakrise er svært sparsomt i Norge, og det ser ikke ut til at kirkens ledere har

vektlagt å utvikle dette.

Den etiske vektleggingen kan til tider gi dokumentene et noe utvendig skjær. Det er av til vanskelig å

forstå hva alle forslagene spesifikt har med troen å gjøre. Leseren forstår at kristne skal handle etisk

fordi de tror, men denne etikken er alltid et andre steg, etter troen, om det da ikke er begrunnet

allment. Det er ikke knyttet til selve dypet av troen og eksistensen. En knytter an til mennesket som

skapt av Gud, men lite til frelse og forløsning. Dokumentene mangler slik sett en tyngde, selv om

flere av dem, kanskje særlig de første, roper ut alvoret i situasjonen med stor kraft og overbevisning.

En kan derfor spørre seg om dokumentene i stor nok grad utnytter troen og teologien som ressurs i

kampen mot miljøødeleggelsene. Symptomatisk nok er også håpsdimensjonen nedtonet. I flere

dokumenter er håpet nokså svakt til stede. Det fastslås at håpet er viktig, men på hva? Håpet er også

til en viss grad knyttet til handlinger og etikk. Det er ved å handle rett vi får håp, postulerer noen av

dokumentene. Dette er noe mager forståelse av det kristne håpet.

Selvsagt peker dokumentene også på Kristus. Men det blir lett generelt og lite fokusert. Dette er

tydelig i liturgien som ble sendt ut i 1996 hvor selv lovsangen (gloria) var preget av syndsbekjennelse.

I trosbekjennelsen sies det riktignok at ”Vi tror på Jesus Kristus som ga sitt liv for å frelse oss..,” men

en går raskt videre: ”og som derved setter oss i stand til å tjene andre”. Det etiske får forrang. Det

kan være riktig å fokusere på miljø og klimakrisen uten noen formildning som en liturgisk fokusering

på nåde ville gjort. Men trolig peker dette på noe mer grunnleggende som er verdt å overveie. Kunne

klima og miljø -etikken knyttes nærmere troen på Kristus og Den hellige ånd, nærmere troens indre

og teologiens kjerne? Blir tema for innsnevret når det forblir etikk? Den norske kirke har gjort rett i å

knytte den til gudstjenesten, tilbedelsen, men i tillegg kan den knyttes til menneskets eksistens og

menneskets frelse. Da vil den trolig også berøre langt sterkere, og kan kanskje utfordre etisk enda

mer og dypere. Kort sagt ville kanskje den etiske grunntonen i dokumentene stått sterkere om de

hadde vært balansert med utvidede perspektiver på menneskets vesen og dets forhold til naturen.

Konklusjon.

Når Den norske kirkes ledere har uttalt seg kraftfullt i aktuelle kontroverser som omhandler klima og

miljøspørsmål, er det på bakgrunn av et langvarig og dypt engasjement fra Den norske kirkes side.

Engasjementet kan plasseres i en internasjonal kirkelig kontekst, hvor mange kirker og kirkelige

58

Se poetiske tekster i Grønn kirkebok, og særlig Tomrens artikkel om økoteologi.

14

sammenslutninger har uttalt seg til fordel for klima og miljø og med alvor rundt klimakrisen. Det ser

ikke ut til at tanker fra dypøkologi/feministisk økologi eller ortodoks mikrokosmos tenkning i særlig

grad har slått inn i de norske dokumentene. Dette til tross for at denne mangelen ble sterkt kritisert i

KV sammenheng og at den utfordres av urfolkteologi og feministøkologi. Trolig utfordres den også

av mange nordmenns alminnelige forhold til naturens storhet og hellighet. Å kritisk undersøke de

dypere teologiske beveggrunnene for vestlig natursyn, og behovet for nye modeller, er også sterkt

utfordret utenfra kirken etter Lynn Whites artikkel. Slik sett er det påfallende at Den norske kirke i så

liten grad har arbeidet med alternative teologiske modeller. På mange måter kan dokumentene ses

på som en ny form for pietisme. Dokumentene framstår som nokså moralistiske.

Kan diakonien komme med nye bidrag? Trolig både gjennom å hjelpe kirken til handling, uten at det

blir moralisme, og tenkning og forskning som legger vekt på handling og erfaringer og

sammenhengen mellom ord og handling. Kanskje kan diakonien bidra til nye perspektiver på

forholdet mellom naturen og menneskene som går ut over forvaltertanken, eventuelt gi denne

tanken nytt innhold og liv gjennom fellesskapsbyggende arbeid og praksis.

Det er krevende å gå fra ord til handling, særlig når dette får konsekvenser for det daglige liv. For å få

hjelp til denne bevegelsen kunne Den norske kirke med fordel kombinert handlingsplaner med

ytterligere teologisk og diakonalt arbeid for å se om det er mulig å knytte klima- og miljøspørsmål

både til folks hverdagstro og inn i hjertet av troen til teologiske spørsmål som frelse og forløsning. I

dag ser det ikke ut til at klima- og miljøspørsmål berører sterkt nok en eksistensiell nerve.

Litteratur:

Bibelen. Bibelselskapet 2011.

Brander, Bo: Människan och den ekologiska väven. Artos bokforlag, Lund 2002.

Eide, Sindre, Kvalbein, Lars Ove og Hessellund, Estrid (red): Grønn kirkebok. Skaperverk og miljø, forbruk og rettferdighet i

menigheten. Iko forlaget, Oslo 2007.

Forbrukersamfunnet som etisk utfordring. En utredning for Bispemøtet 1992. Verbum, Oslo 1993.

Fra preken til kompost. Artikkelsamling om miljø og forbruk. Mellomkirkelig Råd 1994, Kirkens informasjonstjeneste, Oslo,

1994.

Haugen, Hans Morten: ”Vern om skaperverket” i: Johannessen, Kai Ingolf, Jordheim, Kari og Korslien, Kari Karsrud (red):

Diakoni en kritisk lesebok. Tapir akademisk forlag, Trondheim 2009.

Kristiansen, Roald E: Økoteologi. Forlaget ANIS, Fredriksberg, 1993.

Larsson, Per: Skapelsens Frälsning. Ekoteologi i miljö – och klimahotens tid. Artos bokforlag, Lund 2010.

McFague, Sallie: Klimateologi. Gud, verden og den globale oppvarming, Augsburg Fortress og Forlaget ANIS, Fredriksberg,

2010.

Mæland, Bård og Tomren, Tom Sverre (red): Økoteologi. Kontekstuelle perspektiver på miljø og teologi. Tapir akademisk

forlag, Trondheim 2007.

NOU 19/2002 Avfalsforebygging.

15

Skapelse, Fred, Rättvisa. En rapportbok från Svenksa Ekumeniska Nämden, Fyris Tryck, Uppsala 1991.

Dokumenter:

Forbrukersamfunnet som etisk utfordring. Uttalelse fra Bispemøtet 1992.

Forbruk og rettferd. Vedtak fra KM - sak 10/96.

Botvar, Pål Ketil, Grønn vekkelse? Kirkefolkets forhold til miljøutfordringene, KIFO, Oslo, 2001.

Rapport om oppfølging av KM-sak 10/96 ”Forbruk og rettferd” pr. juli 2001. KM - sak 11.3/01.

Forbruk og rettferd – Evaluering og oppfølging – Vedtak. KM - sak 11/01.

En bedre fremtid er mulig. Bispemøtet 2002, BM- sak 27/02.

Vern om havet. Et prosjekt i kirkens engasjement for miljø og ”forbruk og rettferd”. Vedtak fra KM -sak 12/03.

Regjeringen må ta ansvar på våre vegne – vi må alle forsake noe. Uttalelse fra Mellomkirkelig Råd 6. februar 2007.

Det haster – det koster – det nytter! Bispemøtet om miljøutfordringen, BM - sak 26/07.

Be og arbeid for klimaet vårt. Uttalelse fra preses i Bispemøtet Olav Skjevesland og generalsekretær i Mellomkirkelig Råd,

2.2. 2007.

Faktaark. Statens forurensingstilsyn: TA-nummer 2323/2007.

Statusrapport for arbeidet med miljø, forbruk og rettferd i perioden 2002-2007. Kirkerådet 2007.

Truet liv – troens svar. Kirkens vitnesbyrd i lys av klimaendringer og arbeid med miljø, forbruk og rettferd, KM – sak 4/07.

Plan for diakoni, KM-sak 7/07.

Bærekraft og skaperverk. Økumenisk prosjekt for endring av kirke og samfunn 2007-2017, KM- sak 5.1/08

Bærekraft og skaperverk. Økumenisk prosjekt for endring av kirke og samfunn 2007-2017, KM - sak 5/08.

Skaperverk og bærekraft – revidert prosjektplan, KM-sak 3/12

Besteforeldreaksjonen. Åpent brev til Styret i Statoil 17. april 2012

Aviser:

Dagbladet 16.2.2009.

Aftenposten 25.2.2009.

Stavanger Aftenblad 9.1. 2012.

Vårt land 12.4.2012.

Konferanse:

Forskning i diakoni, verdier og profesjonell praksis, Diakonhjemmet, Oslo 5. – 6. 12. 2011

Nettkilder:

http://www.katolsk.no/nyheter/2009/12/16-0002 lest 21.11.2011

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat5/thread231420/#post_231420, lest 2.3.2012

16

http://kirken.no/index.cfm?event=doLink&famId=76771, lest 5.3.2012

http://www.interacademycouncil.net/24770/27696.aspx lest 12.6.2012

http://www.klif.no/Tema/Klima-og-ozon/FNs-klimapanel-IPCC/FNs-klimapanels-fjerde-hovedrapport/ lest 12.6. 2012.

Stig Lægdene 13.juni 2012