40 MUR 4/01

Murarkitektur:

Reisebrev om HMSav Einar Dahle

Fremskrittet. Vi trodde på det po-sitivt ladede begrep fremskrittet.Og nok en gang har verden opp-levd et tilbakeslag. Et tilbakeslagvi ennå ikke kjenner omfanget av.

11. september 2001. Datoen harprentet seg i våre sinn. Det ermange mellommenneskelige tan-ker som melder seg og som mankunne ønske å filosofere rundt. Jegvil nøye meg med en: Reisen.

Reisen med fly. Den reisen duvanskelig kan gjennomføre innenrimelig tid og derfor – for å gjen-nomføre – er tvunget til å gjøremed fly. Dette fremkomstmiddelsom plutselig – av fanatisme – bleomdefinert til et våpen, ikke baresom tidligere et mål for terro-risme. Flyet har i McLuhans tanke-verden alltid vært et medium, enforlengelse av vårt lokale sted, i

siste instans hjemmet. Vel er flyetde rikes medium, men allikevel etmedium som ikke bare forlengervårt rom, men også knytter tid ogsteder sammen. Og derigjennomknytter mennesker sammen,både fattige og rike. Reisen er blitthandelsvare, i reisen ligger bådehjelpen, læringen og rekreasjon.

Det som tross alt gleder meg idisse tider, er alle mine vennersom reiser, reiser ufortrødent vi-dere til Australia, China, Amerikaog som sender reisebrev, somregel i kortversjon, som en godkollegas postkort fra den kine-siske mur. Reisebrevene har fåttny mening. Det har reisen også.

Aldri før var reisen mer viktigenn i dag, ikke for å opprettholdereiselivsbransjens arbeidsplas-ser, men for å vise verden at vi

lever, at vi ønsker sameksistens,at verden er vårt sted, at vi bryross og ikke er redde. Reise er ut-veksling av ideer og læring. Utendenne utveksling havner vi kultu-relt og økonomisk i en resesjon.

Selv har jeg fløyet mange gan-ger etter 11. september og akterfortsatt å gjøre det. Selvsagt. Minereisemål har ikke vært fjerne, menlikevel… En reise. I går kveld lan-det jeg – uten klapping – etter enreise til Las Palmas. En by jeg harbesøkt tidligere, en vakker og renby på størrelse med Oslo og medhav på to sider og arkitekthøg-skole oppe i høyden.

Mye kan sies om Kanariøyeneog turistnæringen, pakketurer ogslitsomme nordeuropeere. Detman som oftest glemmer er at øy-ene har en kulturhistorie som er

MUR 4/01 41

3.500 år eldre enn de siste tiår-enes turisme, at øyene var reise-mål for fønikere, grekere og ro-mere før spanjolene underla segøyriket for 500 år siden. At sol, sjøog strand er handelsvaren vet vi.Det de færreste vet er at øyene eret eldorado for dem som menernoe med HMS, med lite tigging,tagging og søppel; rent og pent ogtrygt. Alt er ikke i orden – bevares.Mange bygninger har alle de attri-butter som kjennetegner byggerifjernt fra de kvaliteter man tilleg-ger arkitektur. Allikevel, unnta-kene er også å finne. Men tilbaketil tiggere og søppel.

Det du ikke fant i Las Palmas, fantdu ved gjenkomsten i Oslo. I løpetav de første fire minuttene etter åha gått av flytoget på Oslo S ble duminnet om forskjellene, to tiggereog en svinesti av en by. Inn i endrosje, og du skar forbi et redsels-fullt hotell Opera og ut i humpetegater, fortauer og plasser hvoruorden og skitt glimrer ved sittnærvær. Velkommen til verdensrikeste land! Et land som flyterover av rot og elendighet. Vi harsett det før. Vi har jo reist og kom-met hjem tidligere. Men vi glem-mer fort, blir husblinde. Og vi gle-der oss jo over frisk luft og det fak-tum at vi er kommet hjem. Men

altså: All malurten er der hvergang. Og byggeplassen på Bislettog i Thereses gate minner oss omat HMS må være et særnorsk feno-men. Uten at det hjelper. For ma-ken til uorden og kaos på en byg-geplass, dertil en som publikummå passere og balansere segigjennom på grisete fortau utenhjelm og vernesko.

I Las Palmas traff vi tiggere. Santnok. Men de dukket ikke opp sånnmed en gang, derimot over tid.Like mange – to – som i Oslo, menfordelt over en drøy uke blir ikkefenomenet massivt tilstedevæ-rende. I sannhetens navn, tiggerefinnes over alt, og de minner oss

Murarkitektur-

spaltens faste

kaleidoskopiske

og kommenter-

ende bidragsyter

sivilarkitekt␣ MNAL

Einar Dahle er

professor ved

Arkitekthøgskolen

i Oslo og driver

praksis i Oslo.

42 MUR 4/01

MUR 4/01 43

om at ikke alt er likelig fordelt idenne verden, verken globalt el-ler lokalt.

HMS, helse, miljø og sikkerheter attributter som det offentligegjennom politikerne har pålagtbedrifter og virksomheter, særligbyggebransjen. Hva med offent-ligheten og politikerne selv? Skalde gå fri og la alle andre svi? Sam-funnet består av individer. Det erfor lengst opplest og vedtatt atsamfunnet er til for individet, ikkeomvendt. At både politikere ogmyndigheter, hele det offentligestår til tjeneste for det enkelte indi-vid og grupper av samme. Det erkommunens plikt å tilretteleggefor fellesskap og liv, foreta fellesløft for skole, helse, infrastrukturmed mer. Gjøre det den enkelteikke selv kan organisere. Gjen-nom skatter og avgifter av ymseslag skal den enkelte betale sindel tilbake, noen ganger krone forkrone, andre ganger etter evne.Dette er vi enige om. Hvorfor gjørda ikke de offentlige myndigheter

44 MUR 4/01

og etater det de er satt til å gjøre?Latskap? Likegyldighet? Inkom-petanse? Uansett grunn: Tilstan-den i/for Oslos gater og fortauer,plasser, parker og friluftsområderer foruroligende, like elendigesommer som vinter. Søppel flyteri rennestener, i huller og dammeri tillegg til all visuell søppel oghindringer i gågater og på for-tauer. Fravær av orden er påtake-lig. HMS krav tilsier at bedriftenmå stenges. Skulle samme målbenyttet på Norges hovedstad,skulle byen vært stengt!

Reisebrev fra Las Palmas fortel-ler en annen historie. En historiehvor myndighetene har tatt skjeeni den riktige hånd og gjennom enrekke tiltak tilrettelagt for felles-skapet og den enkelte. Det offent-lige rom er tatt på alvor. Gater ogplasser, promenader, parker ogfriluftsanlegg er utformet med sik-ker hånd av profesjonelle planleg-gere og arkitekter. Det er benyttethøyverdige materialer og detmeste er ordnet på en impone-rende måter. Strandpromenadenslutter ikke der hotellene slutter,men strekker seg videre overlavaklippene mot boligområdenesom ennå ikke er ferdig utbygd.Men det er strandpromenaden; ensammenhengende stripe av hel-lende gulv i skifer eller tegl, murerog utsiktsplatåer, fiskeplasser,badekulper, blomsterbed og pal-mer. Der det er en trapp er detogså en rampe for rullestol ogbarnevogner. Lange buete ben-ker kledd med mosaikkfliser,benker av betong, benker av treder folk har lyst til å sitte og hvorde også samles og sitter tett; dis-kuterer, spiller og synger. Jegsnakker ikke om turistene, jegsnakker om kanarierne selv. De erder over alt og nyter byen sin og

MUR 4/01 45

synes også og akseptere de sol-hungrige turistene som nærmestforsvinner i massen! Alt er rent ogpent. Søppel feies hver dag, detvaskes og spyles, og det i en bysom har lite vann og mange gater.Helse, miljø og sikkerhet. Også påstranden; som i havet så og påstranden: Ren, ryddig, sikker ogtrygg. Hver kveld tømmes samt-lige søppelbøtter, de løse gule iplast og de faste i rustfritt stål. Herer ingen tilfeldige runde tønnerslengt ut. Alt har sin faste og ord-nete plass. Det oppdrar deg tilbruk. Og når natten faller på og desiste kanariere har sluttet å spillestrandvolleyball og fotball, ogdamegruppene har gitt seg medkortspill og strandbingo, da kom-mer slåddemaskinen som plukkersigarettstumper og andre smågjenglemte saker. Og strandenligger der vakker badet i et gultflomlys som varer til dagen lysnerog livet igjen tar til. Man kan ikkeannet enn å bli imponert og samti-dig så inderlig indignert over atde der nede får det til, mens visom har penger ikke gjør det.Kanskje det hadde hjulpet å sendevåre politikere på pakketur tilGran Canaria? Å reise pleier åvære til hjelp mot skylapper og tropå egen fortreffelighet. Det kanvirke formastelig å ta opp et slikttema i en verden som har gått avhengslene og – når dette leses –julen står for døren. Men kan viikke annet, kan vi trøste oss medMartin Luthers ord.: «Om jeg skaldø i morgen, vil jeg likevel planteet tre i dag!»

I mangel av vinterbilder: Etknippe bilder fra Las Palmas. Og itillegg noen kaleidoskopiske bil-der fra ulike magasiner, særligdet spanske 2G: 15 amerikanskeeneboliger av Marcel Breuer.

46 MUR 4/01

Født i Ungarn, død i New York.Møbeldesigneren fra BauhausWeimar som ble arkitekt via virkesom lærer på Bauhaus Dessau,hvor han bl.a laget den berømteWassily-stolen. Han forlot Bau-haus samtidig med Gropius i1928, åpnet kontor i Berlin sammeår. Et gjestespill i Budapest før hansammen med Emil og Alfred Rothtegnet de berømte Doldertal-husene i Zürich for Sigfried Gie-dion i 1935. Deretter to år i Londonfør han endelig bestemte seg for åemigrere til USA (jødisk opprin-nelse). Det er her han får detsamme tilbud som Gropius fikk avHelen Storrow: Bygg ditt eget hus,jeg betaler!

Og dette er huset, et tydeligBauhaus-hus i volumoppbygging,men med personlig Breuer-preg,både i planløsning, snitt og ut-trykk. Han samarbeidet fortsattmed Gropius både i undervisnin-

Breuer I House

Lincoln, Massachusetts 1938–39

Arkitekt: Marcel Breuer (1902–1981)

1 etasje, 11/2 etasje, 2 etasjer. Dentrapesformede stuen som kompo-sisjonelt midtpunkt er 11/2 etasjehøy. Peisen sitter på ytterveggensom i New England-husene, herpenetreres vestveggen av en ut-gangsdør til den tidligere åpneverandaen (tidl. kun moskitonett,nå innglasset). Mot øst ligger dettoetasjes volumet separert frastuen ved trappen. Øverste etasjehar to soverom på hver side av etlite bad. Inngang i nederste etasje,i plan med kjøkken og spisestue.Fra inngang og spisestue fører enkort trapp til stuen. Stuen åpnerseg mot syd med et enormt vindu,ingen glassvegg som sådan, vin-duet har en lav brystning; her fårdu ikke gå ut, bare se; se langt, ogden relativt lille stuen forlenges uti landskapet og den høye himmel.

Kilde: 2G, Barcelona, Nr 17 2001/1Foto: David Sundberg/Esto

gen på Harvard og i deres felleskontor frem til 1941, da de røkuklar med hverandre.

I dette huset som de fleste hus«for postwar living» benytter hantreverk (ballon frame) og murer(hovedsakelig natursten, menogså slemmet tegl). Muren benyt-ter han på ulike måter: Som ild-sted, ofte knyttet sammen med enhel vegg eller som romdelendeelement; som fundament slik athuset knytter seg til bakken somplatting, brystning eller kjerne(når han krager ut treboksenover); som innramming og define-ring av uterom med halvhøye el-ler etasjehøye murer.

Plantegningene viser huset slikdet var originalt. Det er bygget tilmot nord og øst av nye eiere, forså vidt noe Breuer hadde forutsatt.Bildene viser dagens situasjon.

Huset er bygd opp av tre ulike,sidestilte bokser med ulik høyde:

MUR 4/01 47

Plan 1. etasje Plan 2. etasje

48 MUR 4/01

Gode flergangsbyggherrer vok-ser ikke på trær. Breuer fant en.Dette er hus nummer to av i alt tre.Men i tillegg tegnet han en rekkefabrikker og kontorbygninger forden samme Stillmann, samt et parhytter for svigerfaren og broren.

I dette huset som i artikkelensammenlignes med planprinsip-pet i Stratford Hall (1725) i West-moreland, Virginia, er igjen stuenhusets midtpunkt, men nå som all-rom med kjøkken, spisrom oggjennomgang til barnas sove-avdeling. Denne ligger tre trinnhøyere enn stuen og på sammenivå som atriet utenfor stuen. Føl-gelig ligger stuen nedsenket meden kraftig vinduspost i naturstens-

Stillmann II House,

Litchfield, Connecticut, 1964–65

Arkitekt: Marcel Breuer (1902–81)

MUR 4/01 49

mur som flukter med atriet og bar-nas avdeling.

Ytterveggene er i sin helhet ut-ført i mur. Men der Breuer vanlig-vis bruker tre er muren pusset ogmalt hvit i kontrast til naturstens-murene som fortsatt definerer fun-dament, brystning og platting.Den største forskjellen fra trehus-ene er at de hvite murveggene til-synelatende er gjort tykke somgrunnmuren/brystningene ogvinduen satt dypt i veggen for åunderstreke massiviteten. Somaltså er et bedrag, men som girrikelig med bokhyller i ytterveg-gene. En ytterligere detalj somgjør artikuleringen av tykke mu-rer tvetydig, er det faktum at

50 MUR 4/01

grunnmuren presser seg opp sombrystning ved vinduet; de hviteveggene virker med ett flortynneog tredd utenpå naturstensmurensom en strømpe. Merk for øvrigteglgulv på grunn.

Kilde: 2G, Barcelona,Nr 17 2001/1

Foto: Svart/hvitt: AveryArchitectural Fine Arts Library,

Colombia University, N.Y.,Joseph W. Molitor;

Farver: David Sundberg/Esto

MUR 4/01 51

Underlig og like fullt tankevek-kende. En ide, en formingsvei-leder ble til da Kay Fisker (1893–1965) og C.F. Møller (1898–) ogPovl Stegmann (1888–1944) vantkonkurransen om nytt universitet i1931. I årene som fulgte var opp-skriften klar: Gul tegl, enkle, tildels slanke, rettede bygningermed 30˚ saltak med gule teglpan-ner. Også forplasser og terrasse-gulv skulle ha gule klinkersten. Idet hele tatt mye var tidelig fore-skrevet. Og ble fulgt. Noen byg-

skal programmet tolkes, situasjo-nen forstås, terrenget utnyttes ogrom formes. Og det er nettopp detarkitektene har gjort, og ved dettilført universitetet ny rikhet istram drakt. Først plasseringen ien morenekløft i enden av sjøenehvor terrengfallet tas opp av byg-ningene og nedre og øvre plassknyttes sammen ved hjelp av enutetrapp som gjennomskjærertverrvolumet. Her bør vi nord-menn studere håndverket nøye:Plassrommets gulv og trappenes

Auditoriebygning Aarhus universitet

Danmark, 1999–2001Arkitekt: Arkitektfirmaet C.F. Møllers Tegnestue

ninger sto ferdig før krigen, defleste er kommet til etter krigen.

Og etter hvert var det C.F. Møl-ler som førte verket videre. Og nåaltså arkitektfirmaet som bærerhans navn og som på mange vis erledende både i hjemlandet og ute.Til og med kontor i Oslo. De vantkonkurransen om Nye Bislett ogventer spent på en lenge etter-lengtet oppstart. Men vi nord-menn er jo så fattige og trege.

Når så mye er gitt på forhånd,hva kan da tilføres? Alt! Fremdeles

52 MUR 4/01

Plan 1. etasje

Plan 2. etasje

Plan 1. etasje

SituasjonDet nye auditorieter markert med sort

MUR 4/01 53

gule (hardbrente) klinker benyt-tes også som sokkel slik atfasadeteglen skilles fra bakken.Undergangen har samme tegl påvegger og himling. Et rent tegl-volum er skåret i og oppfattes somhelt, massivt og anorganisk, selvom himlingens tegl ligger på flask.Eller kanskje nettopp derfor!Koppforbandet går tvers igjen-nom.

Som i det ytre så også i det in-dre: Store, rene flater; tegl, glasseller pussede flater og lønnetre-panel. Lyst og velgjørende i en tidhvor alt har så lett for å sprike.Eneste eksess: Auditoriets fal-lende og buede gulv gjenspeilerseg i foyerens tak og formidler be-vegelsen opp, respektivt ned, ipakt med terrenget huset ligger i.«Obsolesence in Architecture»

har ikke alltid gyldighet. Noenganger er det helt all right å holdestilen, følge tråden, tradisjonen ogformingsrettlederen. I hvert fall iAarhus. Og så vet vi hvordan detkommer til å se ut når 60 år er gått.Det kan man ikke med sikkerhet siom det meste.

Kilde: Arkitektur DK, August 2001Foto: T. Eskerod og J. Weyer

54 MUR 4/01

Kontorbygning i Duffel, Belgia

Arkitekt: Stouffs og Winderickx

Murt med knaste fuger

En kavalkade

I Belgia kan man til tider være under press. Så ogsåteglstenen. Ikke bare vertkalt, sideveis og.Stabla tegl i forband. Uten mørtel. Fugene er mellom3 og 6 millimeter.Og man bruker en spesialpistol med klebestoff.Limt altså.Montasje av tegltapet i full størrelse og tykkelse.Quo vadis Le Mur?Hvor er murer´n? (– han som papegøyen Polly ikkeville lukke opp for i følge Thorbjørn Egner).

Store flater, ennå større åpninger og overdekninger.Ikke noe problem når man har limpistol.

Foto: Studio Claerhout

MUR 4/01 55

I første etasje ligger arkitektens tegnestue og en te-rapeutisk klinikk. I andre etasje bor arkitekten. Hvor-dan vann som trenger inn bak den limte stenen tasopp over de lange vinduene vites ikke. All lufting ihuset skjer gjennom de åpningsbare vinduene. Øv-

Industribygning i Deinze, Belgia

Arkitekt: Demey-Mathijs

rige glass er satt rett inn i muren og treverket. Det serskummelt ut. Enten regner det ikke i Alost, eller såholder limet tett. Dessverre kjenner jeg verken planeller snitt og i hvert fall ikke detaljen av murkronensavdekning og om det er takterrassen.

Foto: Arkitekten

Arkitektens hus i Alost, Belgia

Arkitekt: Pascal Francois

20˚ vinkel i stenens lengdeakse er ikke noe problemnår man har limpistol. Tapet med relieff.

Foto: Studio Claerhout