42 MUR 4/03

Murarkitektur-

spaltens faste

kaleidoskopiske

og kommenter-

ende bidragsyter,

sivilarkitekt MNAL

Einar Dahle, er

professor ved

Arkitekthøgskolen

i Oslo og driver

praksis i Oslo.

Murarkitektur:

ARKITEKTURENS PRIS OG VERDIav Einar Dahle

Alvar Aalto Symposium arrangereshvert tredje år i Jyväskylä. Hver gangdeles Alvar Aalto Prisen ut. Årets prisgikk til den colombianske arkitektenRogelio Salmona (1933–) for hansstadige søken etter stedets arkitekturog poesi.

Tidligere prisvinnere inkludererstørrelser som Tadao Ando, JørnUtzon, James Stirling og Alvaro Siza.Så Salmona er i godt selskap.

AR september 2003 refererer hanstakketale hvor han blant annet sa«Vi må uten opphold vie våroppmerksomhet til det å huske, ogmed uforminsket kraft forme, veve,forberede rom og steder, ikke for åholde igjen tiden, men for å gjøreden synlig slik at vi merker når denslipper. Et menneske har nåengang bare ett liv; det er bortkas-tet hvis vi ikke klarer å tilby men-nesket annet enn foraktelige rom».Salmona kommenterte selvsagt denvanskelige situasjonen i sitt hjem-land, men, sa han, «selv ikke i sineverste øyeblikk har Colombia glemtsin evne til å synge, danse, skrive,male og bygge». Han poengtertevidere at arkitektur «er den nyttigsteav fagene og den mest humane avkunstartene». I Latinamerika er detå praktisere arkitektur – i tillegg til åvære en estetisk og kulturellvirksomhet – en politisk handling,«en tjeneste for det samfunnet vilever i».

Det er godt å se at en som harvunnet en pris ser forskjellen på prisog verdi. Oscar Wilde beskrev oftekynikere som mennesker som kjennerprisen på det meste, men ikke verdien.

Alt for ofte slåss arkitekter og andrevelgjørere i det norske samfunn medkynikere. I næringsliv som i politikktværes vi av egosentriske makt-mennesker som meler egen kakefremfor felles vekst og verdistigning.De kjenner prisen på alt, også egetfall, men forblir verdiløse. I nåtid ogettertid, da det glapp og de gikk ut avtiden.Vi er blitt et fattig land av rike mennes-ker som ikke kjenner verdien avfellesskapet, bare prisen på egenfortreffelighet. Det er vanskelig da å severdien av å betale skatt til fellesska-pet for å løse viktige og nødvendigesamfunnsoppgaver. Reduserte midlertil felleskaper truer ikke bare fremtidigepensjoner, men like mye kvaliteten påalt det vi trenger av service, hus,infrastruktur og kommunikasjon i dag.

MUR 4/03 43

Når vi i vår velstand oppleverkorrupsjon, kynisme og karre-til-seg-mentalitet, hvor mye mer overrasketblir man ikke når man oppdager at etfattig land som Colombia faktisk ikkebare består av narkotika, nød ogkriminalitet, men at det er et landhvor kvalitet settes høyt. Skal dubygge, så bygg ordentlig. Menneskethar bare ett liv, sier Salmona.

Jeg besøkte Colombia for ni årsiden på en lengre reise på det

amerikanske kontinent i sør. En reisesom først og fremst skulle bringemeg til Uruguay og Eladio Dieste,men som begynte i Colombia hosdøråpneren Carlos Morales, dengang dekanus på Universidad de losAndes – Colombia, Bogota.

Før avreise hadde jeg bitt merke iarkitekturen til Fernando Martinez(1920–94), og den interesserte meg.Så nært det nordiske, så Aalto-inspirert, tenkte jeg. Og snart sto jeg i

den moderne teglbyen Bogota medhakeslepp og betraktet RogelioSalmonas høyhus i tegl og erfarte hvahan senere skulle si om arkitekturensegenskaper: «Arkitektur er kunst i romog tid fordi den tillater sansene åfiltrere og forsterke møtet mens denføler tiden passere. Som med musikk,den avdekker seg selv sakte, mensikkert, mellom fornuft og drømmer».En arkitekt erkjenner arkitekturens prisog verdi.

Fra Casa de Huespedes (side 52–53)

44 MUR 4/03

5 grader nord for ekvator i en høydepå 2650 meter over havet liggerBogota, Colombias hovedstad.Teglhus, tenkte jeg. Mange teglhus.Selv i mørket hadde jeg sett alle demvi hadde kjørt forbi, og i nabolagetvar det mange flere. Store, solitærebolighus i synlig tegl. Velartikulertehovedmasser, kjent og kjær sen-modernisme med hjørnevinduer ogalle tilhørende herligheter, men ofteoverraskende takavslutninger.Sannsynligvis helt alminnelig arkitek-tur, men det slår meg at Alvar Aaltopåvirkningen er tydelig. Jeg begynnerå skjønne hvorfor jeg måtte hit. Menpoenget var også å treffe CarlosMorales, arkitektprofessoren somskulle bli døråpneren til Latinamerika.

Carlos Morales henter meg klokken12.30. Før det går jeg en tur på egenhånd. Opp forbi carrera 7 og nord-over. Tegl over alt. Og syklister ogjoggere i sportsklær. Mandag formid-dag! Veien sperret. Mot syd og opp ihøyden, gjennom en tunnel, nedovertil Carrera 7. Jeg snur meg og derligger Martinez’ vakre gavl. Jeghadde passert huset uten å oppdagedet.

Morales inviterer til lunsj på carrera11 og calle 90 (Casa Viejo). Lokal

colombiansk potetsuppe. Herlig.God prat og så opp til hans topp-leilighet i eget tegnet boligblokk med10 leiligheter. Bra stykke arkitektur. Itegl det også. Synlig tegl ble popu-lært på 60-tallet og siden har nestenalle benyttet dette materialet. Bådesom bærende, men mest somforblending/kledning i høye hus pgajordskjelvsfaren. Det meste erindustriprodusert tegl, men ogsådenne ganske grov og flott og ivarme og myke rødtoner med lysmørtel. Store panoramavinduer ogdet uunngåelige hjørnevindu vitnerom en slags overenskomst mellomarkitektene. Ikke alt har sammekvalitet og mye er replikaer avRogelio Salmonas forbilledligeteglkomposisjoner som «Torres delParque» – virkelige «Objectd’Artes», en sammensmeltning avLe Corbusier, Frank Lloyd Wright ogAalto og allikevel personlig ogcolombiansk. I dette prosjektet er en«strålende vifte» plankonseptethans. Men det er den romligekomposisjonen mellom viftens trehovedvolumer som er det spen-nende. Carlos Morales er en hygge-lig mann med et stort ønske om ågjøre latin amerikansk arkitektur

kjent. Her er mye upløyd mark, forproduksjonen er høy. Selv er hanbeskjeden, men viser likevel mangeegne arbeider. De beste ligger litttilbake i tid; ”estanciaen” er en virkeligperle. I senere år er arkitekturen hansi ferd med å miste friskheten (hanengang hadde med struttende piperog rene åpninger som felter mellomskiver) og man ser tydelige forsøk påå «regionalisere» husene medgavlmotiv og overdesignete vinduer idobbeltkvadrater og unødvendigoppdeling. Man kjenner seg igjen ogsier: Stopp, dette er galt! Martinez ogSalmonas rene bygninger har merkraft og er «regionale» nok. FernandoMartinez må ha vært svært påvirketav Aalto og er nesten bedre i mangehenseender. Martinez døde forhalvannen måned siden, bare 65 årgammel. Kreft. Han har lenge følt segute og misaktet. For noen år sideninviterte Carlos ham til å holde enforelesning om egne arbeider påarkitektfakultetet. Han svarte ja medtårer i øynene.

I Bogota kan temperaturen gå ned i4–5 grader i april og september(regntid) men det er ingen varme ihusene annet enn åpen peis (for demsom har slikt). I dag er første dag med

Rogelio Salmona og Bogota

Fra dagboken. Skisser og foto: ED

Fernando Martinez:Boligblokk Bogota,Carrera 7.Det var dennebygningen som «dro»meg til Bogota.Skisse: ED

MUR 4/03 45

sol og uten regn på flere uker. Det er14. november og egentlig på vei tilvinter. Carlos har leilighet iCartagena. Dit drar han hver 14. dagmed fly. Det tar to dager med bil,minst.

Maria henter meg neste morgen.Hun er studenten og har lånt engammel Mazda med slitte dekk ogstøtdempere. Hun tauer bilen i villafart gjennom hullete gater (calle) ogavenyer (carrera) til «Torres delParque», Salmonas mesterverk,boligtårnene fra slutten av 60-tallet.

Salmona studerte i Bogota, menjobbet hos Le Corbusier i Paris på50-tallet. Ble huket da verdens-berømtheten kom til Bogota og lafrem sin sentrumsplan som la opp tilå rive 80% av historiske bygningerlike tilbake til 1538, da byen blegrunnlagt. Tiden var inne for å tenkestort, men heldigvis ble ikke alle tentpå det. I Paris var han med på mangeav de store prosjektene, blant annetbyplanen og de mange monumental-bygninger i Chandgarh. Men det varMaison Jaoul som ble knyttet tilSalmonas navn. Her var han jobcaptain og tegnet hver strek med tettoppfølging og i dialog med Maestroselv.

I Bogota ser man forbausende nokmer påvirkning fra Frank Lloyd Wrightog Alvar Aalto. Likevel: Le Corbusierer «leverandør» av universelle trekk itypologi og byplan, detaljer og uttrykksom følger det «modernistiskeparadigme» og allikevel: Salmonastre tårn kunne ikke ligget, kunne ikkevært bygget i Frankrike, Holland,Finland, USA, Tyskland eller Norge.Til det er de lokale trekk så sterktnærværende: Himmelen, lyset,skyene, fjellene og parken er med påå gjøre dette boligkompleksetbogotansk. Geografi og klima betyrmye: Temperatur og solhøyde tillaterglass i slike mengder. Hadde arkitek-ter i Europa og Asia, ja resten avverden og Amerika forstått å jobbemed materialer, materien, stedet ogde lokale forutsetninger som Sal-mona og benyttet seg av sammeuniverselle formspråk og arkitekto-nisk uttrykk, ville mye vært annerle-des. For Salmonas arkitektur er ikkeet implantert Skidmore, Owens &Merril i Bogota. Men en bogota-arkitekt som har ekstrahert univer-selle tanker og forestillinger og vedhjelp av stedet og lokale forutsetnin-ger formet en stedegen arkitektur:Forståelig for alle, stående i en

sammenheng og tilhører stedet.«Torres del Parques» er merbogotansk enn Plaza de Bolivar,omkranset av franskinspirerte sen-renessanse (borgermesterkvarter),senfascistisk (konferansesenter fra1994) mot nord, spansk sen-renessanse (kirker mot øst) og senateti dorisk romantisk klassisisme i syd.Likevel – på alle bilder jeg har sett førjeg kom dit – har denne plassen alltidtilhørt Bogota, kanskje på grunn avindianere som er avbildet i forgrunnenpå en noe overstor og stille, nestentidløs, død plass.

Le Corbusier:Maison Jaoul, Neuilly, Paris, 1953–57

Le Corbusier:Sentrumsplanen for

Bogota (1950) la opptil å rive 80% av

historiske bygningerlike tilbake til 1538, da

byen ble grunnlagt.Tiden var inne for å

tenke stort, menheldigvis ble ikke alle

tent på det.

46 MUR 4/03

Gamlebyen: Trange gater, lavehus, små oaser. De rike flytter innher nå, rehabiliterer, og snart er hersom da Bolivar og Santander boddeher rundt 1820. Hit kommer jeggjerne igjen, jeg setter igjen enkoffert. Gamlebyen med sinekalkstenkede, pussede hus ispeddnatursten og tegl, gull og bronse-kledde interiører som jeg får seneste gang. Det er uforskammet åvære her så kort tid.

Oppover igjen mot Universidad delos Andes: Et herlig sted,ubeskrivelig sjarmerende i gamle ognye bygninger i en park. Arkitekt-fakultetet holder hus i en nedlagtpsykiatrisk avdeling. Høye pinjer pågrønn plen, korridorene er ute ogoverdekkede, blåmalte jernbanevog-ner fra den smalsporede jernbanenfra gullgravertiden. Hyggelige ogsmilende mennesker over alt. Undeross ligger hovedstaden med sinetegltårn. Over oss mot øst kneisermadonnafiguren høyt over åskam-men med taubane og funiculare somfører opp til Moncerati.

Maurizio Pinilla inviterer til lunsj iuniversitetets egen restaurant i envakker have! Deilig mat akkompag-nerer lett prat på tysk og engelskMenneskene er så ualminneliggjestfrie og hyggelige og oppmerk-somme? Praten går om arkitektur

generelt og undervisning spesielt,om det universelle og det lokale, omtiden som binder oss sammen isamtidigheten, om rom og materie,konstruksjon og frykt, om fattigdom,vold, glede, jul, natur, klima, omEuropa og arkitekturkanoner, omutveksling av studenter og lærere.De vil så gjerne ha kontakt, og somlærer kan man lett få et seks ukersopphold. Og det skulle jeg gjerne: Idisse vakre omgivelsene, blant dissevennlige og åpne menneskene sominnser at Colombia er to land –frykten og gledens land. Landet harnaturforekomster og et enormtpotensial, men holdes nede avvanstyre og kriminalitet. Allikevel erColombia et moderne land meddørene åpne for fremtiden. Denbegynte allerede i 1919, da Colom-bia startet verdens første kommersi-elle passasjerflyrute!! Og også i dagligger de karibiske strendene vedCartagena bare to timer og 800kroner unna. Med fly, selvsagt. Jegskal tilbake til Colombia. Basta.

Ved middagsbordet summerer jegopp inntrykkene: Jeg har sett slumog bolignød, jeg har sett gater jegikke kunne gå alene, jeg har setttiggere og pågående selgere, menjeg har ikke følt meg truet. Jeg var joadvart på forhånd: Politi som stopperdeg uten grunn og planter narkotika

på deg og kaster deg i fengsel om duikke betaler en klekkelig løsesum,robbing på åpen gate osv. osv. Ogjeg traff bare mennesker som villemeg vel. Og jeg så samtidsarkitekturav høy klasse, jeg så et alminneligbyggeri med kvaliteter langt høyereenn i mitt eget land. Martinez,Salmona og til en viss grad Moraleshar dannet ”skole” med sin tegl-arkitektur. I løpet av tredve år er detbygget uendelig mye og av mangearkitekter, også ikke-arkitekter.Likevel: Aldri har jeg sett så mye også gjennomført teglarkitektur. Teglmed myk stofflighet også på grunn avden milde, røde farven. Martinezkunne bruke både mørkerød oggulflammet tegl, men alltid kontrollert.Tegl brukes sjelden bærende pågrunn av strenge jordskjelvforskrifter.Men også i Bogota finner mantåpelige eksesser og påfunn, arkitek-ter og andre fasademakere som lagerhus uten mening. Men det som sitterigjen er at her finner man en gjen-nomgående høyere kvalitet enn hvaman ser ellers i verden. Plastisk ogartikulert bruk av tegl, også somkledning. Hus med andre kledningerer ikke i nærheten av samme kvalitet.Unntaket er noen pussede bygningersom har mye av den samme rikhet ogartikulering innen et moderne form-språk.

Fra Universidad delos Andes, Bogota.Skisse: ED

MUR 4/03 47

Men også her i Bogota ser vi endel ufyselige utslag av arketypisk,postmoderne eksesser, bilder fraen arkitektur som var. Så lever ikkeBogotas arkitekter i en post-moderne tid? Jo, de som oss!.Tiden er vår og de er en del av detuniverselle også her. Og ingenforblir upåvirket. Men det jeg vilvelge å kalle regionalt her, er ikkepreget av den motivrikhet som gjørKenneth Framtons «regionale»arkitektur til forveksling lik iFinland, Latinamerika og USA.Men er så ikke det modernistiske

formuttrykk til Salmona «ny mo-derne» og sånn sett en del av detpostmoderne kjennetegn? Eller erdette en tradisjon? I og med at vi seren kontinuerlig linje fra tidlig på 60-tallet, er Salmonas arkitektur del aven senmoderne tradisjon og somsådan ikke postmoderne per se.Ingen i Norge ville funnet på å si atEliassen og Lambertz-Nilssen erpostmoderne? De har jo ikke holdtpå med noe annet. De, som mangeandre, er del av denne tradisjon.Faktisk noen av oss yngre også.Vi kom sent, men vi kom godt!

Men nå er det farvel til Bogota,dessverre. Bare en kort tur ned isentrum med taxi og for å opplevehvordan man gjennomfører «kolonne-kjøring» i de store carreraene. Altenveiskjørt innover om morgenen,omvendt om kvelden. Men det må mannår det verken finnes T-bane ellertrikker, bare vanvittig mange busser oglivsfarlige privatbilister og drosjer. Mennoe er det alltid, også i en by med 6mill. innbyggere, en by som har hattbyggeboom i 30 på hverandre følgendeår tiltross for 40 års borgerkrig og kampmot korrupsjon og narkotika.

48 MUR 4/03

Salmona sier i monografien om hamat han har latt seg inspirere avmange arkitekter. Viktige er:Scharoun, Gropius, Aalto, LloydWright og selvsagt Le Corbusier somhan jobbet for i mange år i Paris.

Colombianske Arkitektforbunds kontor

Bogota 1967

ARKITEKT: ROGELIO SALMONA, BOGOTA

I dette slanke tårnet kjenner vi igjenWrights Price Tower. Men Salmonaer strengere, rydder bort overflødig-heter. Arkitekten har selv kontor iøverste etasje. Derfra ser han defleste byggeplasser i byen!

Kilde: Rogelio Salmona, Monografi,Coleccion Somosur, Bogota 1991

Skisse og foto: ED

MUR 4/03 49

Plan 1. etasje1 Foajé2 KaféEtasjeplan

50 MUR 4/03

Boligblokkene «Torres del Parque»

Bogota 1964–70

ARKITEKT: ROGELIO SALMONA, BOGOTA

Toetasjes leilighet – typisk plan

Toetasjes terrasseleilighet – typisk plan

MUR 4/03 51

De tre tårnene som omkranserøstsiden av byens tyrefekterarenauttrykker spenst og djervhet oguttrykker Bogotas vilje til å være enmoderne by med åpne parker mellomgater og solitære hus i tråd med LeCorbusiers plan av for Bogota 1949–50.

Tårnene har ulik utforming, mensamme konsekvente og eleganteformgiving og detaljering. Det midtremed noen og tredve etasjer er samletog fremtrer som et sentralt punkthus.Flankehusene er begge «terrasserte»(avtrappede) vifter. Leilighetene gårover to plan, noe som leses iavtrappingen og de utstikkendebalkongene hver annen etasje. Hverannen etasje har innglasset atkomst-galleri (svalgang).

Høyden og fastheten i komposisjo-nen imponerer. Likeens behandlingenav parkrommets gulv med gangveierog trapper av integrert tegl, alt åpentfor offentligheten. Reguleringsplanenforlangte private og stengte gårdsromog have. Men Salmona nektet: Hanville lage park og gi den til byen somen forlengelse av byrommet. Logisksom følge av den valgte bygnings-type, men ulikt de tradisjonellebogotanske kvartalene som var/erlukket mot gaten, men med små

åpninger i fasaden og et mylder avgrønt og ulike plassrom innenfor.Dette er en type vi særlig kjenner fraSevilla.

Men som sagt, «Torres delParques» ligger i en kupert park.Og det er her jeg opplever kvalitet:Colombianske arkitekter arbeidermed terrenget, i terrenget. Det ertårnenes plassering i terrenget –parken – mer enn spillet opp mottyrefekterarenaen som gir prosjektet

dets karakter og naturlige preg, entilhørighet i en større sammenhengfra den falleferdige bebyggelse i nordpå 1–2 etasjer og mot øst en sjarme-rende variert og rik vegg på 2–4etasjer, det fallende terrenget ned-over mot sentrum. Og på veien dit:Kontortårn i tegl; også av Salmona.

Kilde: Rogelio Salmona, Monografi,Coleccion Somosur, Bogota 1991

Foto: ED og fra boken

De tre tårnene omkranser østsiden av byens tyrefekterarena

52 MUR 4/03

Plan1 Parkering2 Elektro/

Militæradjutant3 Inngang4 Stue m/ kjøkken5 Soverom bestyrer6 Inngang

13 Motagelseshall14 Terrasser15 Kjøkken16 Lagerrom17 Patio18 Spisesal19 Stue

7 Stue/spisestue8 Soverom

gjestehus9 Seremoniplass10 Hovedinngang11 Inngangspatio12 Fontener

20 Bibliotek21 Konferanserom22 Garderobe23 Patio24 Svømmebasseng25 Barnebasseng26 Patio presidentleil.

27 Priv. stue/spisestue28 Hage og terrasser

gjestehus29 Soverom30 Soverom31 Hage og terrasser32 Spillerom

33 Rampe til takterrasse34 Basseng, spansk

lagerhus35 Vaktmannskap37 Kjk. vaktmannskap38 Vannreservoar39 Terrasse

Casa de Huespedes

Illustres de Colombia in Cartagena de Indias

Colombias offisielle gjestebolig, 1977–83

ARKITEKT: ROGELIO SALMONA

MUR 4/03 53

Fra bilder og tegninger å dømme etstillferdig, rikt og likevel tilbake-holdent gjestehus for stas- ogstatsbesøk.

Stedet er Cartagena ved Karibiskehav. En borg og et vertshus. Borgener det tidligere militære lager som erbygget om og sammen med nybyggettil et hele. Vi er i et varmt, fuktig klimaog vi ser hvordan arkitekten skafferbeskyttede rom med gjennomluft ogoppluft; rolige patioer med vegetasjonog vann som virker kjølende.

Planen viser en nesten mauriskmåte å arrangere rom og bevegelsepå. Ikke aksialt, men inn på diagona-len. Alltid. Som i Alcatraz eller AlHambra.

Kilde: Rogelio Salmona, Monografi,Coleccion Somosur, Bogota 1991

Foto: Fra boken

Situasjon1 Hovedinngang og seremoniplass2 Gammelt spansk lagerhus3 Stranden4 Utendørs amfiscene5 Parkering og vaktmannskap6 Brygge

54 MUR 4/03

ESO hotell

Cerro Paranal, Chile, 2002

ARKITEKT: AUER OG WEBER, MÜNCHEN

1 Rampe2 Inngang3 Gårdsplass4 Spisesal5 Terrasse6 Soverom

MUR 4/03 55

Nord i Chile, mellom Andesfjellene ogStillehavet ligger Atacamaørkenen, etav verdens varmeste og tørrestesteder. Ingen bor i området for 15%relativ luftfuktighet er godt undertålegrensen. I dette ørkenlandskap ien liten dal eller forsenkning liggerdette «hotell» for ESO-astronom-observatører. ESO står for EuropeanSouthern Observatory som driver toobservatorier på Atacama platået, dethøyeste 2600 m og med enorme VLTVery Large Telescope.

56 MUR 4/03

Bygningen ligger som en dam, enmur som spenner fra dalside tildalside og rommer 108 overnattings-rom og en del fellesrom deriblant enkunstig oase med palmer. Bygnin-gene har en sjelden sterk presenssom gir menneskene i ørkenen dentrygghet og det perspektiv som detrenger. Det handler om en selvsten-dig, lukket samfunn som en oljerigg,en militærleir eller kanskje en romsta-sjon?

At fasade og konstruksjon er ibetong, gjennomfarvet rustrød, gjørikke muren mindre imponerende.

Kilde:AR juni 2003

European Southern Observatory(ESO). Foto: Massimo Tarenghi og

Gert Hüdepohl

Snitt gjennom kuppelen

Snitt gjennomsoverom