mot en senmoderne kriminalomsorg? what works og ny kontrollkultur

Institutt for kriminologi og rettssosiologi

Mot en senmoderne kriminalomsorg? What Works og ny kontrollkultur

20. og 27. oktober 2006

Thomas Ugelvik

[email protected]


Todelt forelesning

• 1: What Works og ny kontrollkultur – teoretiske perspektiver

• 2: What Works og ny kontrollkultur – konsekvenser for hverdagen i fengsel


Utgangspunktet for forelesningen: Litt om meg selv…

Kom i sommer til instituttet fra Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS, www.krus.no)

Relevante publikasjoner: • Hammerlin, Y., C. Mathiassen og T. W. Strand

(2006): Velferdsstatens velsignelser og farer: Kriminalitet og samfunn 1965-2005. Oslo: KRUS.

• Strand, T. W. (2006): ”Mot en senmoderne kriminalomsorg?” I: Materialisten 34 (1), s. 55-76.

• Strand, T. W. (2007 in prep.): Vend om i: En evaluering av SNU-prosjektene i Trondheim og Bergen. Oslo: KRUS.


Litteraturliste for forelesningene

• Basberg, C. (1999): Omsorg i fengsel? Oslo : Pax. • Fridhov, I. M. (2006): ”Fanger og fengsel”. I: Straff og rett. L. Finstad

og C. Høigård (red.). Oslo: Pax.• Feeley M. M. og J. Simon (1992): ”The new penology: notes on

the emerging strategy of corrections and its implications.” I : Criminology : an interdisciplinary journal, nr. 4, s. 449-474.

• Garland, D. (2001): The culture of control: crime and social order in contemporary society. Chicago : University of Chicago Press.

• Goffman, Erving (1967): Anstalt og menneske. [København]: Paludan.

• Lauesen, Torkel (1999): ”Vridsløselille statsfængsel set i fangeperspektiv”. I: Nordisk tidsskrift for kriminalvidenskab, nr. 1, 1999, s. 16-43.

• Om kriminalomsorgen. St.meld. nr. 27 (1997-1998). Justisdepartementet.


1: What Works og ny kontrollkultur – teoretiske perspektiver

Tar utgangspunkt i ”Mot en senmoderne kriminalomsorg?” (Strand 2006).

Kommer også grundig inn på • Garland (2001)

I tillegg til perspektiver fra • Feeley og Simon (1992) • Fridhov (2006) • Om kriminalomsorgen


2: What Works og ny kontrollkultur – konsekvenser for hverdagen i fengsel

Tar utgangspunkt i ”Mot en senmoderne kriminalomsorg?” (Strand 2006).

Kommer også inn på perspektiver som kan finnes i blant annet

• Basberg (1999)• Goffman (1967)• Fridhov (2006) • Lauesen (1999)


1: What Works og ny kontrollkultur – teoretiske perspektiver


What Works og ny kontrollkultur – teoretiske perspektiver – tre delmål

1. Gjennomgå av de sentrale What Works-prinsippene, med spesielt fokus på bruken i Norge.

2. Presentere en drøfting av disse prinsippene i forhold til tanker om det moderne og det senmoderne.

3. Relatere dette spesielt til Garlands (2001) tanker om en ny bredere kriminalitetskontrollkultur i vestlige senmoderne samfunn.

Sagt på en annen måte: Å sette en bestemt teoretisk retning (What Works?), slik den har spilt og spiller en rolle i norsk kriminalomsorg, i sammenheng med bredere sosiale tendenser i dagens vestlige samfunn, slik (feks.) Garland beskriver dem.


Del 1 kan igjen deles i to:

• A: Gjennomgang av What Works-prinsippene og tanken om en evidensbasert kriminalomsorg.

• B: Koplingen mellom disse prinsippene og Garlands forståelse av ny kontrollkultur i senmoderne samfunn.


A: Gjennomgang av What Works-prinsippene og tanken om en evidensbasert kriminalomsorg.


What Works? (=WW)

• En ny, vitenskapelig basert rehabiliterings- og risikohåndteringsteknologi for effektiv og rasjonell kriminalomsorg.

• Vitenskapelig basert – ikke profesjonelt skjønn eller ”synsing”, men vitenskapelige undersøkelser

• Rehabilitering – en teknikk for forbedring av enkeltpersoner…

• Risikohåndtering – …men også en administrering av risiko på samfunnsnivå


Historisk bakgrunn

• Dårlige forskningsresultater for behandlingen av de kriminelle.

• Det mest kjente eksempelet: Robert Martinson (1974): Nothing Works.

• Metaundersøkelse – en sammenligning av forskningsresultater fra en rekke ulike behandlingstiltak på tvers av tid, rom og sammenheng.

• Resultat – behandlingstiltak spiller ikke inn på residiv.

• = ”Behandlingstankens død”


Men behandlingstanken var ikke død…

• Fagmiljøer i Canada, USA og Storbritannia har dreid fokuset fra at ingenting virker over til å finne ut hva som virker overfor hvem, i hvilke sammenhenger – spørsmålet har blitt What Works?

• Denne retningen har tiltatt i styrke, og er i dag sentral i kriminalomsorgen i de skandinaviske landene.

• Det er altså ny tillit til fengselets evne til å forandre de kriminelle til de bedre – det handler om å finne de riktige tiltakene for ulike typer mennesker gjennom forskning.


WW-tanken, skjematisk fremstilt – evidensbasert praksis

Systematisk og vitenskapelig basert rehabiliterings- og påvirkningsarbeid

Vitenskapelig evaluering av

dette arbeidet

Videreutvikling av tiltakene på bakgrunn

av vitenskapelig kunnskap om beste praksis


Mulige tiltak:

• Kognitive påvirkningsprogrammer • Skolegang • Arbeidstrening • Miljøarbeid • Fysisk fostring • Etc.


Evaluering av tiltaket

• Det foretrukne målet: nedgang i residiv (for eksempel over fem år).

• Men også pre- og posttester av kunnskap og holdninger brukes.

• Felles metode = sammenliknbare resultater • Idealet: eksperimentelle eller kvasieksperimentelle

studier inspirert av naturvitenskapene.


Tilbakeføring av kunnskap – forbedring av tiltaket

• Forskningsresultater skal settes i bruk for å forbedre tiltaket. Alle resultater bør samles i en database, enkelt tilgjengelig for praktikere, både nasjonalt og internasjonalt.

• ”Lokale” undersøkelser skal altså kunne få ”global” nytte.

• Metaundersøkelser • Se http://www.campbellcollaboration.org/ og

http://www.sfi.dk/sw22405.asp • Universitetsfengsel?


Overordnet mål – identifisere risikofaktorer for å få ned kriminaliteten• Risikofaktorer er faktorer som statistisk/empirisk har

vist seg å henge sammen med kriminalitet på tvers av enkeltindivider.

• Å avdekke risikofaktorer forstås som et globalt samarbeid.

• Individer vil inneha risikofaktorer i varierende grad, og vil derfor utgjøre ulike grader av risiko for ny kriminalitet


Statiske og dynamiske risikofaktorer – å identifisere de kriminogene behov

• Teorien skiller mellom statiske og dynamiske faktorer – begge kan være risikofaktorer

• Statiske = faste, kan ikke endres (eks. vanskelig oppvekst, tidligere kriminalitet)

• Dynamiske = kan endres gjennom målrettet arbeid (eks. kognitive tankefeil). Den undergruppen som har vist seg å være direkte knyttet til tilbakefall til ny kriminalitet kalles kriminogene behov.

• Tanken er at hvis man fjerner individuelle kriminogene behov, minskes risikoen for residiv.


Ulike kriminogene behov

• Folk er forskjellige – ulike fanger har ulike kriminogene behov. Det er viktig å kople riktig fange med riktig tiltak, som er rettet mot akkurat hans/hennes kriminogene behov.

• Dermed er kriminalomsorgen avhengig av et verktøy som kan finne ut hvilke behov en person har, og hvilken risiko han/hun utgjør.

• Risk – Need – Responsivity • OASys = Offender Assestmen and management

System.


Resultatet…

• Skal være et stadig bedre påvirknings- og rehabiliteringsarbeid til beste for hele samfunnet.

• Denne tanken kan gjenfinnes i Om kriminalomsorgen, men er enda tydeligere i kriminalomsorgens strategiplan Strategi for faglig virksomhet (www.kriminalomsorgen.no), og i Leiksett, K. (2005): Lovlydighet: Et steg mot autonomi og sosialt ansvar. Oslo: KRUS. (Kan lastes ned på www.krus.no)


B: Koplingen mellom WW-prinsippene og Garlands forståelse av ny kontrollkultur i senmoderne samfunn.


Hva betyr moderne i denne sammenhengen? Senmoderne?

• Prometevs: et førmoderne sidespor

• Titan som skapte de første menneskene

• Kulturbringeren i gresk mytologi

• Kom til slutt også med ilden

• Brukte magi og list og lempe for å skape menneskene


Frankenstein: den moderne Prometevs


Frankenstein: den moderne Prometevs

• Ikke magi, ikke lureri, men VITENSKAP.

• Skulle gjøre mennesket udødelig og uavhengig av Gud - den ultimate moderne ønskedrøm.

• Ved hjelp av vitenskapelige metoder og moderne teknologi blir verden bedre.


Moderne kriminalomsorg

• Ved hjelp av vitenskapelige metoder og ny teknologi skulle man endre (de kriminelle) menneskene til det bedre.

• Lik dr. Frankenstein skulle kriminalomsorgen lage et nytt og bedre menneske ved hjelp av moderne vitenskap.

• (I denne sammenheng er) Det typiske moderne siktemålet: å forstå et problem ved hjelp av vitenskap på en måte som gjør det mulig å gripe inn, kontrollere og/eller utslette det.

• Men: det virker jo ikke! Nothing Works! Straffemodernismens krise (jfr. Garland 2001). Hvordan tilpasser kriminalomsorgen seg til et senmoderne samfunn?


Det senmoderne samfunn

• OBS! Når samfunnsvitere sier at noe er moderne, betyr det at det er gammeldags!

• Det moderne samfunn: industriell revolusjon, byråkratisering, rasjonalisering, fremtidstro, teknologisk optimisme, oppfatning av forholdet mellom språk og virkelighet, etc. etc.

• I dag går debatten om vi lever i et senmoderne/høymoderne (videreføring) eller postmoderne (brudd) samfunn. Vi (vesten) har uansett fjernet oss fra moderniteten.

• Når man/Garland henviser til senmoderne tid, henviser man til en historisk og geografisk spesifikk situasjon.


Det senmoderne samfunn – en ny samfunnsform

• U. Beck: Risikosamfunnet – globaliserte, altomfattende farer og risiko

• A. Giddens: Spesialisering og ekspertsystemer – å stole på eksperter (abstrakte, ikke konkrete)

• K. F. Aas: fokus på det abstrakte, systemorienterte, objektive og forskningsbaserte

• D. Garland: En ny kollektiv kriminalitetserfaring – mye kriminalitet = normalt.


Risikosamfunnet

• U. Bech: senmoderne samfunn er besatt av alt som er farlig – av risiko – i en slik grad at det gir mening å si at vi lever i et globalisert risikosamfunn. Alt er farlig, og du kan ikke gjøre noe med det. Risiki har blitt globale.

• Videre: vi forholdet oss til farer og risiki på måter som er annerledes enn tidligere.

• Garland forsøker å beskrive mønstre i hvordan senmoderne samfunn forholder seg til og tenker om en bestemt form for risiko: risikoen for kriminalitet.

• Sagt på annen måte: hvordan sosiale og kulturelle faktorer spesifikke for det vestlige senmoderne samfunn skaper en bestemt forståelse av og kontrollinnsats overfor kriminalitet.


Senmoderne samfunn

• ”…the distinctive pattern of social, economic and cultural relations that emerged in America, Britain and elsewhere in the developed world in the last third of the twentieth century (…) [that] brings with it a cluster of risks, insecurity and control problems that have played a crucial role in shaping our [vestlige samfunns] response to crime” (Garland 2001: viii, min uth.).


Senmoderne tilpasninger i kriminalomsorgen

• De moderne siktemålene lever igjen – behandlingstanken var ikke død – What Works?

• Men det finnes endringer i fokus: – Vitenskapelige løsninger og evidens – objektivitet, ikke skjønn

– Administrere risiko på samfunnsnivå, parallelt med rehabilitering av enkeltindivider

– Fokusskifte: ikke kriminalitetens årsaker, men praktiske løsninger – aktuarisk kriminologi


Mot en senmoderne kriminalomsorg? Vitenskapelige løsninger og evidens

• De nye vitenskapelige verktøyene skal gjøre det mulig å skille mellom – De som kan endres

– De som ikke trenger hjelp/de det ikke er kostnadseffektivt å bruke penger på å endre

– De som er så håpløse at det ikke nytter å forsøke (”psykopatene” utgjør for eksempel iflg. Kriminalomsorgen omkring 10 %)

• Så skal man sette inn riktige ressurs og innsats der vitenskapelige undersøkelser viser at det er mest kostnadseffektivt.


Mot en senmoderne kriminalomsorg? Administrere risiko på samfunnsnivå

• Garlands prosjekt kan beskrives som et forsøk på å beskrive en spesifikk historisk situasjon i vestlige ”senmoderne” samfunn:

• Mye og stadig mer kriminalitet har blitt et ”normalt sosialt faktum”. Dette betyr at det er bred enighet om at det er mye kriminalitet, at det blir stadig mer. Dette har blitt en ”vedtatt sannhet” – kriminaliteten øker – selv når det ikke ser ut til å stemme.

• Det er lite myndighetene kan gjøre (The limits of the sovereign state) – samtidig må politikere/praktikere fremstå som aktive.


Den vanskelige kriminalpolitikken

• Dermed ser staten behovet for å tone ned egen rolle som trygghetsleverandør. Samtidig er politikerne redde for kostnadene ved å fremstå som ”soft on crime” = enighet i kriminalpolitikken.

• Hvordan dempe forventningene, samtidig som man fremstår som ”ansvarlig og handlingsrettet”?


Mot en senmoderne kriminalomsorg? Administrere risiko på samfunnsnivå

• Målet endres: Ikke endring av hver enkelt lovbryter – men: • Å samlet sett senke residivprosenten. Hvordan kan ressurser

settes inn mot fangebefolkningens samlete risk-need-responsivity-profil, slik at det gir mest mulig effekt?

• = fokus på mer moderate og ”sannsynlige” mål (”mer kriminalomsorg per krone”) enn en endelig seier (et samfunn uten kriminalitet).

• I dag: forventningene til offentlig kriminalitetskontroll er tonet kraftig ned. Kontroll av enkeltmenneskers handlinger forstås som noe staten bare har begrenset mulighet til.


Mot en senmoderne kriminalomsorg? Aktuarisk kriminologi

• Fokus flyttes fra kriminalitetens årsaker til dens skadevirkninger.

• Ikke dr. Frankenstein, men forsikringsagenten (aktuaren, jfr. Simon og Feeley) som kontrollerer og administrerer ulike grader av risiko.


Dermed: en omdefinering av suksess og fiasko• En vanlig strategi i møte med kritikk: omdefinere kriteriene for suksess

og fiasko. • Det skjer en overføring av ansvar fra omgivelsene/samfunnet til

enkeltindividet: det er enkeltmennesket som velger å forbryte seg, dermed er det (det velgende) enkeltindividet som må forbedres.

• Eksempel: Kriminalomsorgen fokuserer på sikkerhet som ansvarsområde – dermed blir få rømninger suksess for kriminalomsorgem.

• Derimot forstås rehabilitering av den enkelte kriminelle som noe som i stor grad er den enkeltes eget ansvar (”å sko den enkelte for et liv uten kriminalitet”).

• Dermed blir det store tilbakefallet til ny kriminalitet ikke fiasko for kriminalomsorgen. Justissektorens virksomhet må forstås og formuleres slik at arbeidet virker suksessfylt.


Denne tendensen er politisert og populistisk

• Folkets mening, ikke ekspertenes. En mediestyrt og slagordbasert kriminalpolitikk.

• Offerets rolle er viktigere enn tidligere. Og da selvsagt det verdige offeret – kvinner, barn, gamle, osv. Dette er statistisk sett utypiske ofre.

• Å være for ofrene har av en eller annen grunn blitt det samme som å være mot gjerningsmennene. Kriminalitet iscenesettes som en konflikt mellom to enkeltpersoner. Den som snakker på vegne av ofrene snakker på vegne av oss alle i en konflikt der ”vi” må stå sammen mot ”dem”. Dette kunne ha skjedd hvem som helst av ”oss”. Det skapes forestilte fellesskap der ”de kriminelle” plasseres utenfor.


Samlet resultat – et tryggere samfunn?

• Ansvaret, både for kriminalitet og fremtidig ikke-kriminalitet legges på det rasjonelle individets skuldre.

• Underliggende: en grunnleggende forskjell mellom Oss og Dem som forutsetter at Vi både har evne til og moralsk grunnlag for å kartlegge og endre De andre. (Jfr. Garlands Criminology of the Other).

• Et tryggere samfunn for hvem?


Garland (2001): To ulike forståelser av de kriminelle ”avvikerne”

• Criminology of the Self – kvantitativt avvik: den kriminelle er ”som oss andre”, men avviker i grad.

• Criminology of the Other – et kvalitativt avvik: den kriminelle er fundamentalt annerledes, et avvik i kvalitet.


Altså ulike forståelser av ”målgruppene”

• De kriminelle I: oss alle sammen. Leilighetsforbryteren som ikke må få muligheten.

• De kriminelle II: avvikerne, de syke, freaks. Farlige ikke-mennesker samfunnet må beskytte seg mot.


Hva mangler? Det tredje alternativet

• Det som ekskluderer i og med dette tosporede løpet er den tidligere så sentrale rollen i midten – den kriminelle som har det vanskelig og som det er statens ansvar å hjelpe. Dette er en figur som er på vei ut i det senmoderne samfunn. ”Enhver er sin egen lykkes smed” er en menneskeforståelse som har gode vekstforhold i kriminalpolitikken.


2: What Works og ny kontrollkultur – konsekvenser for hverdagen i fengsel


Todelt forelesning

• 1: What Works og ny kontrollkultur – teoretiske perspektiver

• 2: What Works og ny kontrollkultur – konsekvenser for hverdagen i fengsel


Hvorfor straffer vi i Norge i dag?

• Offisielle grunner: Ny behandlingstanke – rehabiliterende straff. What works?

• Fokusskifte: risiko på samfunnsnivå, ikke rehabilitering av hvert enkelt individ

• Fokuserer igjen på individuelle forklaringer på kriminalitet, og på individuelle løsninger på kriminalitetsproblemet – behandlingstanken var ikke død.


WW-tanken, skjematisk fremstilt – evidensbasert praksis

Systematisk og vitenskapelig basert rehabiliterings- og påvirkningsarbeid

Vitenskapelig evaluering av

dette arbeidet

Videreutvikling av tiltakene på bakgrunn

av vitenskapelig kunnskap om beste praksis


Mulige tiltak:

• Kognitive påvirkningsprogrammer • Skolegang • Arbeidstrening • Miljøarbeid • Fysisk fostring • Etc.


Evaluering av tiltaket

• Det foretrukne målet: nedgang i residiv (for eksempel over fem år).

• Men også pre- og posttester av kunnskap og holdninger brukes.

• Felles metode = sammenliknbare resultater • Idealet: eksperimentelle eller kvasieksperimentelle

studier inspirert av naturvitenskapene.


Tilbakeføring av kunnskap – forbedring av tiltaket

• Forskningsresultater skal settes i bruk for å forbedre tiltaket. Alle resultater bør samles i en database, enkelt tilgjengelig for praktikere, både nasjonalt og internasjonalt.

• ”Lokale” undersøkelser skal altså kunne få ”global” nytte.

• Metaundersøkelser • Se http://www.campbellcollaboration.org/ og

http://www.sfi.dk/sw22405.asp • Universitetsfengsel?


Konsekvenser

• For fangene

• For betjentene

• For relasjonen mellom dem


Konsekvenser for fangene

• Endring: Måling og veiing • Kognitive påvirkningsprogrammer


Konsekvenser for betjentene

• Ny, mer sammensatt yrkesrolle • Vitenskapelig legitimitet for avgjørelser • Mindre rom for skjønn • Kontinuerlig evaluering og målstyring


Konsekvenser for relasjoner mellom fange og betjent

• ”Skriftlighet”: Dokumentasjon og registrering av informasjon.

• Instrumentalistisk forhold – relasjonen lider? ”Alt” er miljøarbeid

• Men også mulig interessefelleskap?


Endring: Måling og veiing

• Folk er forskjellige – ulike fanger har ulike kriminogene behov. Det er viktig å kople riktig fange med riktig tiltak, som er rettet mot akkurat hans/hennes kriminogene behov.

• Dermed er kriminalomsorgen avhengig av et verktøy som kan finne ut hvilke behov en person har, og hvilken risiko han/hun utgjør.

• Risk – Need – Responsivity


Måling og veiing

• OASys: Offender Assestment and management System.

• Skal innføres i løpet av 2007 (2008? 2009? 2010?)• Omfattende – men hvor omfattende? Alt fra 8-10 til

2-3 timer, avhengig av hvem man spør. • Komplekst: består av flere deler, blant annet:

– Spørreskjema

– Skjema for selvvurdering

– Opplysninger om andre relevante dokumenter

– Fremtidsplan


Måling og veiing, forts.

• Spørreskjemaet innhenter en rekke informasjon som registreres i mange sammenhenger, som– Demografiske data: alder, kjønn, statsborgerskap, osv

– ”Sosiale data”: bolig, utdannelse, jobb

– Kriminalhistoriske data: tidligere ”kriminell aktivitet”, ”analyse av lovbrudd”, ofre, ”motivasjonsfaktorer”, ”lovbruddsmønster”, osv.


Måling og veiing, forts.

– Men OASys spør også etter typer informasjon som vanligvis ikke registreres i slike registre:

• ”relasjoner”, herunder om evt. overgrep i oppveksten, om nåværende partner har kriminelt rulleblad, erfaringer med vold i hjemmet, osv

• ”livsstil og omgangskrets” • ”stoffbruk” • ”følelsesmessig tilstand” • ”tenkning og atferd” • osv.


Kvantifisering

• Opplysningene oversettes til et tall – som regel 0, 1 eller 2.

• Hvert tema summeres opp til et totalt skår. • Skårene vektes og summeres opp – det totale skåret

blir fra 0 til 168. • Lav risiko: 0-40• Middels risiko: 41-99• Høy risiko: 100-168


Måle endring

• Nye målinger på ulike tidspunkter – kan vi se endring? Virker det vi gjør?

• Hva må man gjøre for å vise endring/hva slags endring ”ser” OASys?

• Hva kan man gjøre for å ikke endres?


Konsekvenser av OASys?

• Risikoskåret blir så styrende for den enkeltes tilbud, muligheter og begrensninger under soningsløpet.

• OASys skal gi kriminalomsorgen mulighet til å gjennomføre et individuelt tilpasset og tilrettelagt soningsløp.

• Hva betyr det å få høyt risikoskår? I relasjonen med medfanger? I relasjonen med betjenter/ansatte? Hvor inngripende oppleves OASys-intervjuet?

• Er en med høy risikoskår farlig? • Hva betyr det å ha lavt risikoskår? Lettere soningforhold?

Dårligere tilbud? • Hvor nøyaktig er OASys? Hva skjer når OASys tar feil?


Kognitive påvirkningsprogrammer

• ”behandlingsprogrammer” basert på kognitiv atferdspsykologi.

• Tanker, følelser og handling henger sammen. Ved å endre en persons tanker kan man påvirke personens følelser, og derigjennom personens handlinger. Målet er å endre enkeltpersonen slik at han/hun handler annerledes.

• Kriminell atferd skal endres til ikke-kriminell atferd gjennom å gi individet nye måter å tenke om og oppfatte seg selv og verden rundt seg.


Kognitive påvirkningsprogrammer

• En viktig retning: The psychology of criminal conduct (PCC), som skal beskrive trekk ved den kriminelle personligheten, en personlighet som er felles for alle kriminelle, uansett andre variabler som kjønn, klasse, kultur, osv.

• Denne er preget av kognitive mangler og tankefeil – målet med påvirkningsprogrammene er å tenke riktig.


Kognitive påvirkningsprogrammer – hvordan?

• Eks: Ny Start, RiF/Mitt valg, Én-til-én, Brotts-brytet, Sinnemestring, ART…

• Mål: Alle som er kriminalomsorgens ansvar skal tilbys et program – i praksis bare noen få prosent gjennomfører.

• Strukturerte gruppesamtaler • 6-10 fanger, 1-2 instruktører (fengselsbetjenter, ofte i uniform)• For å bevare programintegriteten må programmene

gjennomføres likt hver gang – derfor: Manualen• Manualen beskriver (mer eller mindre detaljert) hvordan hvert

enkelt møte skal foregå


Kognitive påvirkningsprogrammer – hvordan?

• Eksempel: ART (Agression replacement training) • Man trenger: • 1-2 ”trenere” • 6-8 ”deltakere” eller ”elever” • Et rom med bord og stoler • Flipover og tusj • Synlig klokke• Tidligere plansjer• (10 uker)• Tre samlinger per uke X 45 minutter


Eksempelet ART

• ART er et såkalt multimodalt kognitivt-handlingsrettet påvirkningsprogram med amerikansk opprinnelse.

• Med kognitivt-handlingsrettet menes at ART dels tar for seg deltakernes evne til konstruktiv tenkning, erkjennelse og empati, og dels mellommenneskelig interaksjon og mestring av ulike sosiale situasjoner.

• Med multimodal menes at programmet retter fokus på deltakernes problemer fra flere ulike vinkler samtidig, med det formål at den samlete effekten skal bli størst mulig.


Eksempelet ART

• ART består således av – (1) sosial ferdighetstrening, – (2) sinnemestring/impulskontroll og – (3) trening i moralsk resonnering.

• Utgangspunktet for programmet er at aggressiv atferd stort sett er lært (altså ikke medfødt), gjerne fra barnsben av, noe som gjør den vanskelig å forandre. Denne atferden gir også som regel resultater, og den korrigeres sjelden. Fra utøvernes ståsted kan altså aggressiv atferd fungere på en konstruktiv måte. ART er utviklet for å gi aggressive barn og ungdom (sosialt sett) bedre alternativer for tanke og handling.


Praktisk gjennomføring

– Sosial ferdighetstrening – å øve på sentrale sosiale/mellommenneskelige ferdigheter i et ”trygt miljø” – eks:

• Å presentere seg• Å gi et kompliment • Å be om hjelp • Å ta initiativ• Å be om unnskyldning• Etc.

– Mye bruk av rollespill



Sinnemestring/impulskontroll: å kjenne igjen kroppslige tegn på sinne, å lære seg teknikker for hvordan man kan unngå å lytte til impulser.

Eks: Snill – sint leken



Trening i moralsk resonnering: diskusjon av moralske dilemmaer i gruppa. Produksjon av egne dilemmaer. Gjennom diskusjon skal gruppen (helst) komme frem til det ”rette” svaret.

Eks: ”Georges problem”


Problematisering av ART

• En ensidig individfokusering i forståelsen av aggresjonens, voldens og kriminalitetens årsaker.

• Situasjonelle og sosiale dimensjoner ved ”aggressiv atferd” underkommuniseres og/eller neglisjeres.

• Alvorlig aggressiv atferd ”kommer av” at tidligere aggressive vaner av mindre alvorlig grad ikke ble stoppet. Eksempler fra boka er å komme for sent på skolen, å henge omkring i korridorer og å male graffiti på vegger. En brist i oppmerksomheten hva angår aggresjon på et lavt nivå, fører til at man eskalerer over til aggresjon på et høyt nivå.

• På denne måten fremstilles alle normbrudd som eksempel på den samme interne og individuelle aggressiviteten. En slik forståelsesmåte underkjenner påvirkningsfaktorer på gruppe- og samfunnsnivå, og kan i ytterste konsekvens fremstå som deterministisk.

• Teorien tegner er bilde av en kriminell karriere der det ene fører til det andre og det tredje – hele tiden pga. en aggresjon som ligger i individets indre.


Problematisering av ART

• Så lenge man ikke gjennomfører studier på skandinaviske forhold forutsetter ART i Sverige og Norge at det er uproblematisk å overføre resultater og metodikk fra USA til Skandinavia. Et utgangspunkt for metodikken er for eksempel en kontekst hvor volden i skolen oppleves som mye verre enn før. Hva sier volden i amerikanske skoler om tilstanden i svenske og norske skoler? ART tar for eksempel utgangspunkt i og er tenkt å virke i en virkelighet der metalldetektorer er nødvendige i skolen fordi barna tar med skytevåpen.

• ART skal representerer et brudd med den gammeldagse og virkningsløse straffen. Hvordan ART tenkes som del av det straffende systemet kriminalomsorgen utgjør, er uklart.


Hvordan oppleves et kognitivt program?

”Jeg har vært med på RIF-kurs, og det var faktisk ganske interessant. Man kjenner seg selv mye bedre etterpå. Målet er å kartlegge rusproblemet, og da ble jeg litt skremt. Vi satt sammen i gruppa og hadde til sammen over 90 års ruserfaring, og jeg hadde minst av alle. Likevel var det jeg som hadde størst sjanse til å sprekke, ifølge manualen. Da ble jeg redd, og jeg begynte å tenke. Det var nyttig.”


Hvordan oppleves et kognitivt program?

Ja, jeg har deltatt på RIF, det var kjedelig. Det blir bare for teit… det er greit å komme seg bort fra avdelinga, men det kurset er barnslig. Jeg lo jo en del, det var ikke så mye nytt, nei. Vi vet jo hva det er vi driver med. (…) Det er ikke noe problem å være rusfri her på Modulen, det er ute det er vanskelig, når kompisene gjør det. Når jeg var ute på perm så jeg at jeg hadde ødelagt de gode soningsforholdene hvis jeg sprakk. Det var det som gjorde at jeg ikke sprakk, ikke RIF-kurset. Jeg vil si det sånn: de som får noe igjen for det RIF-kurset er virkelig dumme!”


Ny mer sammensatt betjentrolle

• Hjelper? Behandler? Vokter? Straffer? • Hvordan løser man at ulike roller skal fylles av

samme person?


Vitenskapelige avgjørelser, men mindre rom for skjønn

• OASys avgjør – ”det er ikke et perfekt verktøy, men det er det beste vi har” – et bra svar når media kommer på døra.

• Men avgjørelser må tas på nytt grunnlag – OASys-bordet fanger. Ikke lenger: fordi han er en god gutt på bunnen, nå er det: fordi han har et lavt risikoskår.

• Hva skjer ved konflikt mellom OASys og det profesjonelle skjønnet?


Kontinuerlig evaluering og målstyring

• Endringer i risikoskår kan bli et mål på hvor effektiv en fengselsavdeling er, et mål på hvor flinke betjentene er.

• Skriver seg inn i en større trend – kontinuerlig målstyring av offentlige virksomheter etter mal fra privat bedriftsledelse.

mot en senmoderne kriminalomsorg? what works og ny kontrollkultur

Documents