Bitre mandler

Lilas Taha

Bitre mandler

Oversatt avMari Johanne Müller

Lilas TahaOriginalens tittel: Bitter AlmondsOversatt av Mari Johanne Müller

© Lilas Taha 2015

This translation of BITTER ALMONDS is published by Cappelen Damm byarrangement with BLOOMSBURY QATAR FOUNDATION

PUBLISHING (BQFP)

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-48676-1

1. utgave, 1. opplag 2016

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2016

Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til kjærlig minne om min far

Kapittel 1

Jerusalem1948

De ba fem år gamle Fatimah om ikke å snu seg, men ingenba henne om å lukke øynene. Ingen ba henne om ikke ålytte. Hun klemte ansiktet mot vinduet, en filledukke låglemt i fanget hennes. Rolig regn la seg som spetter på detkalde glasset, og en flimrende gatelykt kastet brutte, gulestråler over den øde gaten. Fatimah satt stum, trøstet av detmyke regnet, og så på scenen som utspilte seg i speilbildet iruten. Hvis hun satt veldig stille, kunne det hende de glemteat hun var her.

Moren dyttet vekk jordmorens fiklende, geskjeftige hen-der og skjøv den enorme kroppen til kanten av sengen.Stønnende kom hun seg på føttene. Hun rykket i kragenpå bomullskjolen, rev av knappene på fronten, og brystet,gjennomvått av svette, kom til syne. Hun spredte beina vidtfra hverandre. Væsker dryppet ned og gjorde kjolekantenog det falmede teppet fuktig.

«Legg deg på sengen igjen», instruerte jordmoren medhes røykestemme.

«Jeg klarer dette», peste mamma. «Barnet kommer. Jegkjenner det.»

«Gjør som jeg sier.» Jordmoren stakk det rynkede ansik-tet opp mot mammas. «Babyen din trenger hjelp. Du kom-mer ikke til å klare å presse den ut selv. Du har forsøkt heledagen og hele natten …»

7

Døren ble røsket opp. Naboen ved siden av, Subhia, kominn. Hun lukket døren og brettet opp ermene. «Hva kan jeggjøre?»

Jordmoren stakk hendene innunder armene til mammaog prøvde å få henne tilbake på sengen. «Kom. Hjelp megfør det er for sent. Løft beina hennes.»

«Vi skulle ha tatt henne med til klinikken.» Subhia bøydeseg ned for å holde føttene til mamma. «Nå er det for sent.Alle i landsbyen har dratt.»

«Hun er sta. Hadde hun gjort som jeg sa, ville dette bar-net vært ute nå.»

Raske rapp fikk tredøren til å riste. Kvinnene stivnet til.«Vi må gå», sa Subhias mann innstendig fra den andre

siden av den lukkede døren.«Jeg kan ikke gå fra henne nå, Mustafa!» ropte Subhia

over skulderen.«Før eller siden kommer gjengene denne veien. Jeg venter

ikke lenger. Barna er i lastebilen. Jeg rydder plass til kvin-nene. Skynd dere!»

Subhia grep tak i jordmorens arm. «Hva sier du?»«Vi får henne ikke engang tilbake i sengen.» Jordmoren

ristet på hodet. «Og jeg forlater henne ikke. Bli med man-nen din.»

Med et høyt skrik satte mamma seg på huk og dro ned deto kvinnene på hver side av seg. Hun grep tak i sengekantenog holdt pusten. Ansiktet ble skarlagensrødt og øynene varsom sveiset igjen.

«Dumme kvinne, ikke press. Tiden er ikke inne!» roptejordmoren. «Du kommer til å skade deg selv.»

«Jeg bryr meg ikke. Barnet er her!» Mamma skrek utordene. Så skrek hun til sin egen mor. Hun skrek til dendøde ektemannen. Skrek til Gud at han måtte hjelpe henne,beskytte barnet hennes, gjøre slutt på lidelsene. Skrek tilstemmen sviktet henne.

I en kort stund, et lite øyeblikk som ble svevende itiden, forsvant alle verdens lyder. Ingen regndråper dun-ket mot vinduet foran Fatimahs ansikt. Ingen kvinne brølte

8

hysteriske instrukser til moren hennes. Ingen panikkslagnenaboer banket på døren. Bare én lyd kunne høres.

Et gisp.Et skrik.Fatimah løp bort til mamma, glemte at hun skulle være

usynlig. «En gutt?»Kvinnene ignorerte henne.«Å, mamma, se på håret hans», hvisket Fatimah, forbau-

set over det lodne, røde tjafset.Jordmoren pakket et håndkle om barnet. Hun la leppene

over nesen og munnen på ham og sugde hardt, kinnene bledype groper i det knoklete ansiktet. Hun trakk seg tilbake,spyttet på det skitne teppet og gjentok prosessen flere gan-ger. Hun skjøv barnet inn i mammas skjelvende hender.

Enda et bank fikk døren til å riste. «Subhia, vær så snill.Nå må vi dra.»

Mamma la leppene mot babyens panne. Den lille beve-gelsen tømte henne for det lille hun hadde igjen av energi.«Ta ham.» Hun formet ordene med munnen.

Fatimah strøk håret vekk fra mammas fuktige panne.«Jeg skal hjelpe deg med å ta vare på ham, mamma.»

Subhia holdt gutten i armene, øynene hennes gransketjordmorens ansikt, morskt og illevarslende.

«Jeg kommer inn!» ropte Mustafa utenfor.Jordmoren nappet til seg et teppe fra sengen og dekket

det meste av mammas kropp.Mustafa stormet inn, tok tak i skuldrene på kona si og

dro henne opp fra gulvet. «Kom deg inn i bilen.» Hanknelte på gulvet. «Få med dere det dere trenger. Jeg tar deremed herfra.»

«Gå. Ta med Fatimah også. Jeg blir her med henne.»Jordmoren dasket vekk hendene hans. «Ta med familiendin.»

«Jeg forlater ikke dere to. Det er ingen igjen her. Du måpasse på henne på veien til vi kommer til neste by. Hvis deter trygt, finner vi en lege.»

«Hun blør i hjel om du flytter henne.»

9

«Og dere dør begge to om dere blir. Du hørte hva gjen-gene fra Stern og Irgun gjorde i Deir Yassin. De slaktet folk,kvinner og barn. De vil gjøre det samme når de kommer hit.Slutt å snakke og få opp farten, gamlemor.»

Subhia satte seg på en haug med tepper på lasteplanet. Hunholdt babyen i armene. Hennes tre måneder gamle sønn,Shareef, sov i favnen til sin åtte år gamle søster, Huda.Plastpresenningen som skjermet dem mot regnet, sank nedi midten og hvilte på Hudas hode.

Fatimah klemte den lille kroppen ned ved siden av Hudaog la hodet til mamma i fanget.

Jordmoren klatret inn. Hun strevde med å få mamma tilå ligge behagelig.

«Husket du å lukke døren?» spurte Subhia.«Jeg gjorde det.» Jordmoren klappet seg på brystet. «Jeg

har husnøkkelen her.»«Vi er tilbake om et par uker.» Mustafa slamret igjen

baklemmen på lastebilen. «Med en gang dette er over.»

Kapittel 2

DamaskusTi år senere, 1958

Fatimah balanserte kleskurven på hodet, tok tak i kjolefal-den med en hånd og gikk opp trappene til taket. Hun skjøvopp metalldøren og steg ut i en lys dag. Salryggede tau hangi sikksakk over hele det åpne området. Hun brukte hvercentimeter av klessnoren for å henge opp den våte børen,jobbet så raskt hun kunne, nynnet hele tiden. Hun haddeandre plikter, men å vaske klær for den store familien tokhele dagen. Dette var den sjette og siste kurven. Hun haddebegynt ved daggry, og nå ville middagssolen fullføre oppga-ven. Hun vippet rundt den tomme kurven så vannet skullerenne ut, og strakte seg.

En gutt ropte en rekke ukvemsord nede på gaten. Fati-mah kjente igjen stemmen, men løp til rekkverket likevel,for å sjekke. Broren hennes sto midt i en sirkel med gutter,alle eldre og større enn ham.

«Omar!» ropte hun. «Møt meg nederst i trappen!»Omar kikket opp og skulte mot søsteren fordi hun hadde

avbrutt tumultene. Han dyttet seg gjennom guttemengdenog satte kursen mot den treetasjes boligblokken.

Fatimahs løpende trinn ga gjenklang i trappeoppgangen.Omar ventet på henne ved det siste trinnet. Hånlige gutte-stemmer kunne høres bak ham.

«Reddet av storesøster!»«Vi går ingen steder, Omar!»

11

«En ekte mann fullfører det han begynner på!»«Hva trenger du, Fatimah?» Omars stemme levnet ingen

tvil om at han var utålmodig.Hun ristet ut kjolen sin for å hindre de fuktige flek-

kene i å klistre seg til beina. «Jeg hørte hva du sa. Hvormange ganger har jeg sagt at du ikke skal bruke den slagsspråk?»

«Jeg prøvde å ikke bruke knyttnevene.»«Det hadde skjedd om jeg ikke hadde avbrutt det, ikke

sant?»Han flyttet vekten fra side til side. «Beklager at jeg ban-

net.»«Hva sloss dere om?»Han trakk på skuldrene, klarte ikke å se uskyldig ut.

«Ingenting.»Fatimah hadde sine mistanker. Broren hennes stakk seg

ut i mengden. Alle i nabolaget visste at han ikke haddeblodsbånd til onkel Mustafa. Hun hadde i det minste desamme fargene som barna hans. Fatimah gikk i ett med deandre, passet inn. Men broren hennes hadde lys hud, gyl-lenrødt hår og blå øyne. Omar førte seg annerledes enn deandre guttene. Han skred bestemt fremover, rynket pan-nen som om han konsentrerte seg om noe i det fjerne. Hansmilte sjelden og ga inntrykk av å være ute på oppdrag.

Av grunner Fatimah ikke kjente til, pleide en irriterendegammel kvinne å kalle ham for «Engelskmannen», og kal-lenavnet hadde holdt seg. Broren hennes hatet tilnavnet, oghun visste at det var grunnen til nesten hver eneste slåss-kamp han havnet i. Og mest sannsynlig grunnen til denne.Hun gikk nærmere for å børste skitt av kragen hans.

«Se hva du har gjort med skoleskjorten din. Gå opp ogta den av, så jeg kan vaske den og ha den klar til i morgen.Hvor mange ganger har jeg sagt at du skal gå rett hjem ogskifte?»

«Tusen.» Omar klarte å få det pliktskyldige svaret til åhøres ut som en anklage.

Fatimah overhørte det. «Og hva har hendt med håret

12

ditt?» Hun strakte frem hånden for å glatte ut hårstråenesom skjøt opp som antenner på toppen av hodet.

Han dukket og lot fingrene gli gjennom håret. «Det blå-ser i dag.»

«Vent nå litt.» Hun ble smal i blikket. «Hvordan har detseg at du ikke er på skolen?»

«Vet du ikke det?» Omar slo hendene sammen. «GamalAbdel Nasser kom i dag. Hit til Damaskus!» Stemmen stegav iver og sprakk på det siste ordet. Han kremtet. «Nasserskal erklære seg som leder over unionen med Egypt. Andrearabiske land skal slutte seg til Den forente arabiske repub-likk.» Han blåste opp brystet og stirret på et sted bak denvenstre skulderen hennes. «Vi skal reise tilbake til Pales-tina.»

Omars entusiasme hoppet og spratt rundt Fatimah,ansiktet hans var gledesstrålende, det glitret og danset i dehimmelblå øynene. Hun prøvde å bevare den strenge tonen.«Så skolen lot dere gå tidlig?»

«Folk samler seg i gatene rundt Al Diafeh-plassen for åse president Nasser. Jeg skal dit.» Han ble stille og pektebakover med tommelen. «Når jeg er ferdig med den gjen-gen.»

Fatimah skulle ønske hun kunne bli med ham for å seden berømte lederen. De siste par månedene hadde ikkefolk snakket om annet enn at Nasser var i Syria. Da Nas-ser nasjonaliserte Suezkanalen to år tidligere, hadde de tremaktene Storbritannia, Frankrike og Israel sammen gått tilangrep for å tvinge ham i kne. At han sto imot og ikke gaseg før de fremmede troppene trakk seg ut av Suezkanalenog Sinai, fyrte opp under arabisk nasjonalisme overalt, oghan var blitt en stor helt. Omar var ikke den eneste somhadde den modige lederen som forbilde.

Fatimah grep Omar i albuen. «Kom deg så nært presi-denten du klarer, jeg vil høre detaljer.»

Humøret til Omar endret seg. Han rynket pannen ogtrakk pusten dypt. «Snart skal vi vende tilbake til vår farshus.»

13

Noe ved stemmen hans fikk henne til å tie. Noe alvor-lig, noe som fikk ham til å virke eldre enn de ti årene hanvar. Hva foregikk i hodet til gutten? Han hadde aldri nevnthuset til faren deres før. Men så hadde også feberen lagt segover nasjonen, den fikk folk til å sitte oppe om natten. Vardet håp? Var broren hennes smittet? Han satt som klistrettil radioen nesten hver kveld, lyttet til meldingene som blekringkastet fra palestinske flyktninger i Libanon og Jordanmed spørsmål om slektninger som var spredt utover andreflyktningleirer. Omar sa aldri et ord, men hun visste at hanventet for å høre nyheter om overlevende familiemedlem-mer. Hvordan kunne man si til en gutt at han var den enestemannen som hadde klart seg? At videreføringen av slekts-navnet Bakry hvilte ene og alene på hans skuldre?

Hun skjøv tanken fra seg. «Hvor er Shareef? Skulle ikkehan også hatt fri?»

Omar snudde seg og kastet et raskt blikk utenfor. Hanrykket til med haken. «Shareef er der borte.»

Fatimah gikk rundt ham for å se med egne øyne. Gut-tene i nabolaget ventet på Omar, Shareef sto utenfor sirke-len. Hun rettet pekefingeren mot ansiktet til Omar. «Hanbør ikke bli skadet. Du vet hvor lei seg mamma Subhia blirda. Du får ham alltid til å havne i trøbbel.»

Omar ble knallrød i ansiktet, som en overmoden tomat.«Det er ikke min skyld at han alltid følger etter meg.»

«Nei, men du skal passe på ham. Shareef er ikke likesterk om deg.»

«Det er han som er eldst.» Omar la armene i kors overbrystet. «Om noe burde han beskytte meg.»

«Mener du det? Tre måneders forskjell?» Fatimah blemildere i stemmen nå. «Når har du noensinne ment at haner eldre? Du beordrer ham rundt som det passer deg. Såneste gang sender du ham hjem før du setter i gang å slåss.Er det greit?»

Omar hevet øyenbrynene og åpnet munnen for å si noe.«Og du bør ikke slåss i det hele tatt», skyndte hun seg å

skyte inn. «Det finnes andre måter å løse problemer på.»

14

En guttestemme ropte at «Engelskmannen» skullekomme ut og ta tilbake det han hadde sagt.

Omar la hendene på skuldrene hennes. «Ikke vær reddfor Shareef. Jeg lar ikke noen skade ham.»

Han sendte henne et sjelden smil. Det gikk rett til hjertetpå henne. Hva skulle hun gjøre med denne gutten når hanble mann? Det var bare fint at han ikke smilte mye. Jenteneville smelte foran føttene på ham, og han ville slåss medvoksne menn.

«Ikke ødelegg skjorten din. Jeg forventer at du er inneom nøyaktig fem minutter. Du må skifte før du går til plas-sen.» Hun dunket ham lett på skulderen. «Bruk verken denskarpe tungen eller nevene.»

«Hva skal jeg kjempe med da?» Omar satte kursen til-bake til gaten.

«Tenk, Omar», ropte hun etter ham. «Bruk hodet.»Han gjorde det. Han gikk rett mot den største gutten i

gjengen, tok rennefart og stanget ham ned så han gikk retti bakken.

Kapittel 3

Tre år senere, 1961

Med hensyn til å ta vare på de fem barna til mamma Sub-hia var Fatimahs morsinstinkt blant de aller beste. Ungeneforetrakk hennes kjærlige og rolige personlighet fremforsin egne strenge søster, Huda. Huda hadde strevd på sko-len, sluttet etter tiende klasse og ble værende hjemme. Dengamle jordmoren tok henne under sine vinger, lærte hennealt som var å kunne om yrket sitt, og hjalp henne med åfå jordmorlisens da hun ble atten. Huda ble den aldrendejordmorens høyre hånd, og hun ble ofte tilkalt av det pales-tinske flyktningsamfunnet. Jobben hennes var et ørlite til-skudd til familiens trange økonomi.

Hjemme fylte Fatimah tomrommet etter storesøsteren ogklarte samtidig å få vitnemål fra videregående skole. OnkelMustafa oppmuntret henne til å starte på sykepleierskolen,sa til henne at han ville finne på noe så de kunne betalefor det. Men Fatimah visste at de ikke hadde råd. Sidenonkel Mustafa jobbet på ullfabrikken og mamma Subhiavar opptatt med å få barn, hadde Fatimah utsatt drømmenesine, eller slått dem fra seg.

«Hva mener du med at du har fått jobb?» spurte mammaSubhia en kveld.

Fatimah kom inn i rommet med et brett tyrkisk kaffe.Hun satte seg på sengen, var nøye med å ikke forstyrrebaby Salma som sov ved siden av moren sin. «Um Waleedfortalte meg at hun har bruk for noen til å hjelpe seg

16

noen timer om kveldene.» Fatimah snakket med dempetstemme. «Det er ikke langt herfra.»

«Um Waleed, kjolesyersken nederst i gaten?»«Du kjenner henne. Jeg kommer hjem tidsnok til å legge

barna, det bør ikke være noe problem.»«Men habibti, du kan ikke engang tre i en nål.» Når

mamma Subhia brukte det kjærlige ordet og det moderligetonefallet, følte Fatimah seg alltid spesiell.

«Um Waleed sa at hun skal lære meg opp. Og hun tren-ger meg til å stryke antrekkene når de er klare, og gjøreenkle reparasjonsjobber. Hun skal betale meg for hvertplagg jeg blir ferdig med.» Fatimah lente seg fremover ogunderstreket ordene. «Bare tenk på det. Jeg kan lære et yrkeog tjene penger samtidig.»

Mamma Subhia ristet på hodet. «Vi forventer ikke at duskal tjene penger. Hvis du går på sykepleierskolen, får duen utdannelse og en bedre betalt jobb.»

Fatimah senket blikket mot kaffekoppen. «Du vet at detikke kommer til å skje, i hvert fall ikke på en god stund. Jeger ikke noe bedre enn Huda, og hun jobber.»

Baby Salma lagde en lyd i søvne som bare moren hennesforsto.

Mamma Subhia la hånden på barnets mage og kjærteg-net den. «Huda har aldri vært interessert i skolen. Vi haddeingen andre muligheter for henne. Og uten Omar får jegikke Nadia til å åpne en bok. Det bekymrer meg at hun erså avhengig av ham. Hun blir elleve snart, hun er ingen litenjente lenger.» Mamma Subhia la den andre hånden på Fati-mahs kinn. «Du er smart, habibti. Du kan skape en frem-tid for deg selv.»

Fatimah så inn i mamma Subhias øyne og kjente at var-men fra henne rant over. Uten å nøle hadde denne kvinnentatt dem til seg etter at deres egen mor døde på veien da deflyktet, og hun hadde gitt dem et hjem, behandlet dem somsine egne barn. Noen ganger litt bedre. Hun skyldte hennemye, og Omar kunne takke henne for at han var i live.Hun kunne ikke la denne familien ta ansvar for utdannel-

17

sen hennes, og hun måtte finne en måte å betale for Omarsutdannelse på også.

«Om et par år er Omar ferdig på videregående. Jeg måtenke på fremtiden hans.» Fatimah tok den siste slurken avkaffekoppen. «Om jeg begynner å jobbe nå, vil jeg klare åspare opp nok til å sende ham på universitetet.

Babyen krevde oppmerksomhet med et høyt skrik.Mamma Subhia løftet henne opp mot skulderen og klappethenne på ryggen. Hun fortsatte å gråte.

«Og i tillegg må vi tenke på Shareef», fortsatte Fatimah.«Onkel Mustafa har nok å hanskes med. La meg hjelpe.Jeg skal lage i stand en flaske.» Hun skyndte seg ut påkjøkkenet og håpet hun kunne hjelpe mamma Subhia medå stilne babyens gråt. Hun hadde ikke klart å amme sidenhun hadde født sønnen sin, Shareef. Høy feber hadde her-jet med henne i ukevis, og jordmoren forbød henne å ammeham. Det samme hadde hendt med døtrene Nadia og ett årgamle Farah. Familien hadde måttet kjøpe dyr morsmelk-erstatning til hvert barn, inkludert Omar. Enda en grunn tilat Fatimah skulle finne en jobb, hjelpe til hjemme. Fatimahgikk tilbake til soverommet og leverte fra seg flasken. Snartble Salmas gråt avløst av sugelyder.

«Ser du hvordan du hjelper til?» Mamma Subhia smiltened mot barnet sitt. Hun la hodet på skakke og myste medøynene. «Er ikke sønnen til Um Waleed en av lærerne pågutteskolen?»

«Waleed? Jeg tror han er historielærer. Hvordan det?»«Waleed og moren hans er bra folk. Det er ikke sikkert

dette er en dårlig idé likevel. La oss diskutere det med Mus-tafa når han kommer hjem.»

«Det er første torsdag i måneden.» Fatimah skjulte etsmil bak hånden. «Onkel Mustafa kommer sent hjem ikveld.» Så lenge hun kunne huske, hadde onkel Musta-fas eneste fritidssyssel vært den ene kvelden i måneden nårhan dro på kafé med venner og hørte på den fortryllendestemmen til den legendariske sangeren Umm Kulthum påradio. Folk la planene sine rundt den første torsdagen i hver

18

måned. Det var nesten ingen som gikk glipp av den eksta-tiske, nattelange hendelsen.

Mamma Subhia ga barnet til Fatimah og kom seg rasktpå føttene. «Jeg kan ikke tro at jeg glemte å skru påradioen. Konserten begynner snart.» Hun gikk ut i stua.«Jeg snakker med Mustafa om jobben din i morgen. Settfrem en skål med mandler han kan kose seg med i morgentidlig.» Mamma Subhia blunket til Fatimah og skrudde påradioen. «Å spise mandler får ham til å mimre om Pales-tina. Det vil hjelpe til med å få ham i godt humør.»