Den russiske ideen

Kåre Johan Mjør Centrum för rysslandsstudier

Uppsala Unversitet

Kare.mjor@ucrs.uu.se

Reinhart Koselleck: Begriffsgeschichte

•  Det politiske og sosiale språket i moderniteten (1750–1850): blir framtidsretta, uttrykk for framtidsprosjekt

•  Forventningar er ikkje lenger bygd (utelukkande) på erfaringar

•  Språket er både «indikator» på og «faktor» i historisk endring

Fjodor Dostojevskij, 1861 Vi vet at vi i dag ikke er skilt fra resten av menneskeheten med en kinesisk mur. Andektig aner vi at vår fremtidige virksomhet i høyeste grad vil være allmennmenneskelig. Kanskje vil den russiske idé bli syntesen av alle de ideer [русская идея, может быть, будет синтезом всех тех идей] som Europa med slik seighet og tapperhet har utviklet i sine enkelte nasjonaliteter. Kanskje vil det gjensidige fiendskap mellom disse ideene finne sin forsoning og videre utvikling i den russiske nasjonalkarakter. Det er ikke uten grunn at vi russere kan snakke alle språk, at vi forstår alle sivilisasjoner, at vi kan dele følesene og interessene til ethvert europesisk folk. Vi er i stand til å forstå det meningsfulle og fornuftige i fenomener som er oss fullstendig fremmede. Ikke uten grunn har vi lagt for dagen en så betydelig evne til selvkritikk at det forbauser alle utlendinger. Dette bebreider man oss: det sies at vi er mennesker uten ansikt, uten et eget fedreland. Da overser man at denne evnen til å løsrive seg fra sitt eget jordsmonn for en tid, for å få en mer nøktern og uhildet oppfatning av seg selv, denne evnen er i seg selv et uttrykk for vår egenart. «Kunngjøring om abonnementstegning for det nye tidsskriftet Vremja («Tiden»), 1861», En forfatters dagbok 2 (Oslo 1993), omsett av Pål Kolstø, s. 112.

Vladimir Solovjov, 1888 •  Problemstilling: kva er nasjonens «meining» og «føremål»? «Vi

må leita etter svaret i religionens evige sanningar. For ideen om ein nasjon er ikkje det som han tenkjer om seg sjølv i tida, men det som Gud tenkjer om han i æva.» L’idee russe (Paris, 1888), s. 6.

•  «Den russiske ideen, Russlands historiske plikt krev av oss at vi erkjenner at vi står saman med Kristi universelle familie og at vi tek i bruk alle våre nasjonale evner, heile styrken til imperiet vårt, til ei endeleg realisering av den sosiale Treeininga, der kvar av dei tre organiske hovudeiningane, kyrkja, staten og samfunnet, er fullstendig frie og mektige, ikkje ved å skilja seg frå dei andre, la seg oppsluka eller øydeleggja, men ved å stadfesta det absolutte sambandet mellom dei. Å gjenoppretta på jorda dette sanne bildet av den guddomlege Treeininga – det er den russiske ideen.» (46)

Etter Solovjov

•  Vjatsjeslav Ivanov: «Om den russiske ideen» (1909): Syntese på ulike nivå: i det russiske samfunnet og mellom Russland og det antikke.

•  Put’-forlaget: ville skapa ein russisk kanon av tenkarar som «har tent den russiske ideen»

•  Lev Karsavin: Austen, vesten og den russiske ideen (1922): Den «russiske ideen» er syntese mellom aust og vest

Russiske emigrantar: Ivan Ilin •  Den russiske ideen «skal uttrykkja den russiske

eigenarten, og på same tid det russiske historiske kallet. Denne ideen formulerer det som det russiske folket alt har i seg, som utgjer folkets gode kraft, i kva det har rett føre Guds andlet og er unikt mellom alle andre folk. Og på same tid viser denne ideen oss den historiske oppgåva og den åndelege vegen vår; dette er det som vi skal ta vare på og la voksa i oss sjølve […]

•  Den russiske ideen ««er ikkje noko eg har funne opp. Ideens alder er alderen til Russland»

Ivan Ilin, Nasji zadatsji (Paris, 1956), s. 402

Nikolaj Berdjaev «Å definere et folks individuelle karakter er en svært vanskelig oppgave. Her er det umulig å gi en strengt vitenskapelig definisjon. Hemmeligheten bak ethvert folks individualitet lar seg avdekke kun gjennom kjærlighet, og et folks særtrekk vil alltid gjemme på noe som ikke er begripelig fullt ut. Det jeg ønsker å fokusere på her, er ikke først og fremst spørsmålet om hva Russland har vært og er, rent empirisk, men heller spørsmålet om hvilke intensjoner Skaperen har hatt med Russland.» Russkaja ideja (Paris, 1946), norsk omsetjing ved Torstein Bøhler: Den russiske idé: Grunnleggende problemer i russisk tenkning på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet (Oslo, 2012), s. 23.

Berdjajev som idehistorikar

•  «Som en oppsummering av russisk tenkning på 1800-tallet omkring de sosiale spørsmålene, av den russiske søken etter sosial rettferdighet, kan man si at ideen om brorskap mellom menneskene og folkene ble klekket ut i Russland. Dette er en russisk idé.» (182)

•  «De kristne har ikke lenger sin by her, de søker sin fremtidige by. Dette er en meget russisk idé.» (202)

•  «ideen om sobornost’ er en russisk idé» (225); «Khomjakovs forening av frihetens ånd og felleskapets ånd er og forblir en meget russisk idé.» (228)

Berdjajev som messianist

•  «Tolstoj inngår, som et meget viktig element, i den russiske idé, et element som er uunnværlig for å forstå det russiske kall, den russiske misjon.» (175)

•  «Den russiske tanke, den russiske letingen etter åndelige verdier på begynnelsen av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, vitner om eksistensen av en russisk idé som er i samsvar med det russiske folks karakter og anlegg.» (335)

Berdjajevs hagiografiske historie •  «Og en uvanlig egenskap i det russiske folk ble avdekket – evnen til å

utholde lidelse, samt en higen etter det hinsidige, etter de ytterste ting.» (39)

•  «Da den venstreradikale intelligentsiaen fikk sin endelige utforming hos oss i annen halvdel av 1800-tallet, kom den til å ligne en munkeorden i sin karakter. Her virket det dypereliggende ortodokse fundament i den russiske sjel inn: man trer ut av en verden preget av ondskap, hengir seg til askese, samtidig som man har evnen til ofre seg og utholde sitt martyrium.» (56)

•  «Radisjtsjev var den russiske intelligentsiaens stamfar, han foregrep og definerte dens viktigste grunnprinsipper. Den russiske intelligentsiaen ble født da Radisjtsjev [...] skrev disse ordene: ’Jeg så meg omkring og min sjel ble fylt av pine over menneskehetens lidelser’.» (56)

•  «Medlidenhet med de falne, fornedrede og krenkede er et meget typisk russisk trekk.» (131)

•  «For Det Nye Jerusalem er kommunitarisme, brorskap mellom folkene, en nødvendighet, og ennå må Den hellige ånds epoke gjennomleves, en epoke som vil gi en ny åpenbaring om samfunnet. I Russland er grunnen beredt for dette.» (338)

Den russiske ideen i det postsovjetiske Russland

•  «In the broadest sense, this is the meaning of the ‘Russian idea’: the conviction that Russia has its own independent, self-sufficient, and eminently worthy cultural and historical tradition that both sets it apart from the West and guarantees its future flourishing.» Tim McDaniel, The Agony of the Russian Idea (Princeton, 1996), s. 10–11

•  «‘The Russian idea’ indicates a set of interpretations, by Russian thinkers of various political and philosophical persuasions, of what is distinctive about Russia. These formulations are not identical, but they tend to share common features. The most important of these is that Russia is different from the West.» Edwin Bacon, Contemporary Russia (Basingstroke, 2014), s. 63.

Russkaja ideja – frå middelalderen til i dag:

Mikhail Masin (red.): Russkaja ideja (1992)

E.A. Vasil’ev (red.): Russkaja ideja: Sbornik proizvedenij russkikh myslitelej (2004)

Arsenij Gulyga: Skaparane av den russiske ideen (1995)

«Den russiske ideen som eit postmoderne problem», s. 11: «Eg legg til grunn at filosofien har nådd grensa si. Ikkje på den måten at han ikkje har noko å seia i dag. Nei, relevansen er stor, og består i å eigna arven til seg. Filosofien eksisterer i dag berre som filosofihistorie. Filosofi er kjærleik til visdom, til visdommen sjølv om ein vil, men visdommen er alt uttrykt, oppgåva vår er å tileigna oss han, tolka, spreia og verkeleggjera han. Den gamle visdommen får i dag nytt liv.»

«Presentisme» •  Modernitetens skilje mellom fortid, notid og framtid

går i oppløysing: alt blir notid; framtidsprosjekta blir borte; fortida blir kulturarv François Hartog, Régimes d'historicité: Présentisme et expériences du temps (Paris, 2003); engelsk utgåve: Regimes of Historicity: Presentism and the Experiences of Time (New York, 2015)

•  «Det russiske ‘nye regimet’ som oppstod på 2000-talet, tuftar legitimiteten sin på fortida. […] Det er eit døme på ‘praktisk presentisme’, utan framtidsprosjekt. Det er difor avhengig ikkje berre av fortida, men av ei fragementarisk fortid, som lett kan manipulerast.» Nikolaj Koposov, Pamjat’ strogogo rezjima: Istorija i politika Rossii (Moskva, 2011), 259

Mot ein offisiell russisk idé?

•  President Boris Jeltsin: konkurransen «ein idé for Russland» (Ideja dlja Rossii, 1996)

•  Statsminister Vladimir Putin: «Millenniumsmanifestet» (1999): Rossijskaja ideja = «tradisjonelle russiske verdiar»: 1) Patriotisme 2) Status som stormakt (derzjavnost’) 3) Staten som leiande aktør og idenitetsmarkør (gosudarstvennitsjestvo)