TEORI & PRAKSIS

Økonomisk fåtallsstyre

Interessemotsetninger

Destruktiv egendynamikk

GRU

NN

LEG

GEN

DE

KJEN

NET

EGN

KAPI

TALIS

MEN

VERSJON: 2ÅRSTALL: 2012UTGIVER: MotmaktLISENS: CC BY-NC-SA 3.0 Norge** Denne lisensen gir deg rett til å fritt reprodusere og remikse verket under forutsetning av at det nye verket er laget for et ikke-kommersielt formål og bruker nøyaktig lik lisens som denne. Se http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/no for mer informasjon. Lisensen gjelder for tekst og design. Bildene bruker for-skjellige lisenser.

2

KAPITALISMENSGRUNNLEGGENDE KJENNETEGN

4

5

Menneskeheten er fanget i et autoritært samfunnssystem som har en iboende destruktiv egendynamikk: kapitalismen. Kjernen i kapitalismen er økonomisk fåtallsstyre.

Det er vanskelig å tenke rasjonelt i en irrasjonell verden.

Virkeligheten framstår som uoversiktlig og kompleks, og årsaken til menneskehetens problemer framstår som et uløselig mysterium – nærmest en naturlov – som vi bare må godta.

Vi får høre at det er så mange faktorer som innvirker på hvorfor verden er som den er. Og sant nok, det er mange medvirkende faktorer til verdens problemer.

Dermed melder et selvinnlysende spørsmål seg: Finnes det en underliggende årsak til verdens problemer? Motmakt mener det finnes et klart og tydelig svar: Ja. Det finnes én underliggende årsak til verdens problemer: Økonomisk fåtallsstyre.

5

ØKO

NO

MIS

K FÅ

TALL

SSTY

RE I vår iver etter å skape et likhetssamfunn har vi endt opp med å dyrke middelmådi-gheten. Enerne blir satt til side. De flinke holdes nede til fordel for dem som ikke er

flinke. (...) Elitesamfunn blir sett på som noe nega-tivt. (...) Vi må akseptere ulikheter. Da får vi et bedre samfunn. Se på de landene som har dyrket eliten. Det er de samme landene som sendte folk til månen. Vi trenger eliten til å trekke opp de andre.

– Stein Erik Hagen, kapitaleier [Hagen har til sammen

støttet alle de borgerlige partiene med millionbeløp.] Kilde: http://www.dn.no/forsiden/naringsliv/article1279645.

ece?jgo=c1_re&WT.svl=article_title (sist besøkt: 18.10.10)

De få som kontrollerer samfunnets viktigste institusjoner – arbeidsplassene, studiestedene, bostedene og militærleirene – har aldri blitt demokratisk valgt. Slike udemokratiske samfunnsforhold er felles både for statskapitalismen (som i Sovjetunionen) og markedskapitalismen (som i Norge): På arbeidsplasser, studiesteder, bosteder og militærleire må flertallet underkaste seg autoriteter, delta i aktiviteter man blir fremmedgjort fra og tolerere økonomisk utbytting. Trosses autoriteten trues man av et bredt spekter av straffer – alt fra kjeft, dårlige attester og økonomiske tap til fengsel, tortur og død – avhengig av når, hvor og hvordan autoriteten trosses.

6

Kapitalismen er et økonomisk fåtallsstyre. Det innebærer at samfunnets viktigste beslutninger om økonomisk politikk ikke tas av befolkningen selv – ikke en gang i form av valgte representanter – men av de få som har mest rikdom, og dermed også mest makt: kapitaleierne.

Hvem er så disse kapitaleierne? Vel, kapitaleierne er de som eier kapi-tal. Norges rikeste mennesker, som Rimi-Hagen og Rema-Reitan, er kapitaleiere. Å eie kapital medfører både stor rikdom og stor makt: Veldig mange samfunnsmessige spørsmål er jo i bunn og grunn også økonomiske spørsmål. Dette gir kapitaleierne ekstremt stor samfunnsmakt: Kapital-eierne bestemmer nesten enerådig hvilke foretak som skal startes eller stenges; hvem som skal ansettes og avskjediges; hva og hvor mye som skal produseres; til hvilken pris produktene skal selges osv. Dette har de formell «rett» til gjennom eiendomsretten og styringsretten.

DEFINISJON: Kapital (latin, capitālis: tilhørende hodet): Økonomiske midler

(penger og produksjonsmidler) som brukes til å skaffe flere

økonomiske midler (mer penger og produksjonsmidler).

DEFINISJON: Eiendomsrett Retten til å eie eiendom. Eiendomsretten gir eieren eksklusiv og uinnskrenket styringsrett over eiendom.

DEFINISJON: Styringsrett Retten til å organisere, lede og kontrollere arbeidsoppgaver, samt retten til å ansette og si opp ansatte på en arbeidsplass. I utgangspunktet er det eieren – eller dennes representant(er) i form av topp-ledere – som bestemmer alt på en arbeidsplass 7

Kapitaleier Stein Erik Hagen er Norges 6. rikeste (formue: 9,6 mrd). Han har aldri blitt valgt til å eie og styre selskapene «sine» av de mange tusen menneskene som arbeider i dem.

8

Styringsretten gir kapitaleierne mulighet til å bedrive økonomisk politikk. Vi vet allerede at kapitaleierne er Norges – og verdens – rikeste

mennesker, men hvis det er riktig at kapitaleiere også er blant Norges mektigste mennesker: Kan man da kalle Norge et reellt demokrati? Svaret må være nei. Et reellt de-mokrati innebærer at de som er påvirket av en viss beslutning er de som tar denne beslutningen. Men arbeiderne tar ikke beslutningene som de påvirkes av. Beslutningene

tas av kapitaleierne. Arbeiderne er komplett maktesløse: de har ikke engang rett til å velge kapitaleiere.

Selv politikerne er relativt maktesløse ovenfor kapitaleierne. Årsaken er at de må ta hensyn til kapitaleierne for ikke å miste sitt økonomiske grunnlag. F.eks. kan en regjering som ønsker å øke formueskatten for å finansiere økt velferd, forårsake at kapitaleierne flytter kapitalen til andre land, hvor de ikke blir skattlagt like mye og derfor kan tjene mer penger. Dermed mister politikerne det økonomiske grunnlaget for velferdsreformen. Dette gjelder uavhengig av hvilke politikere som sitter med statsmakten. Dette er en god pekepinn på hvor den økonomiske makten er konsentrert: Det er i forretningslokaler – ikke i stortingssaler – at de viktigste beslutningene om økonomisk politikk tas. Pengeseddelen trumfer stemmeseddelen. Hver dag.

DEFINISJON: Politikk (gresk, pólis: bystat): Den virksomhet innen et samfunn (…) som innebærer at mål blir satt, prioriteringer ordnet, verdier fordelt og virkemidler valgt[.]

9

PENGESEDDELEN VS. STEMMESEDDELEN

DATTER: Mamma, hva kan man bruke stemmesedler til?

MOR: Tjaaa... Man kan bl.a. bestemme hvem som får lov til å holde nyttårstale på TV.

DATTER: Hvor ofte kan man bruke stemmesedler da?

MOR: Bare en gang hvert fjerde år.

DATTER: Og hvor mange stemmesedler kan man ha?

MOR: Bare én.

DATTER: Hmm... Kjedelig. Hva kan man bruke pengesedler til, da?

MOR: I stedet for å bestemme hvem som holder nyttårstale kan man kjøpe TV-kanaler og bestemme hva slags TV-programmer som skal sendes; man kan reise verden rundt og spise på flotte restauranter; ja, har man nok pengesedler kan man til og med bygge sitt eget slott!

DATTER: Wow! Hvor ofte kan man bruke pengesedler, da?

MOR: Hvor ofte man vil!

DATTER: Og hvor mange pengesedler kan man ha, da?

MOR: Milliarder!

DATTER: Mamma! Når jeg blir voksen vil jeg ha pengesedler!

10

En vanlig innvending mot dette synet er: «Ok. Det stemmer at de rikeste har stor makt. Men i Norge er det Stortinget som bestem-mer lovene og de rikeste må føye seg etter lovene.»

På en måte er dette sant: Stortinget kan vedta lover som innsk-renker kapitaleiernes makt fundamentalt. Men hvorfor gjør ikke Stortinget det da? Hvorfor tillater Stortinget at noen kan eie så mye som Rimi-Hagen, mens folk flest ikke eier leiligheten eller huset de bor i engang?1

Det er det minst fem viktige årsaker til:1. Felles økonomisk tilhørighet: Politikerne tjener så mye at de

vanligvis har mer til felles med kapitaleiere enn med folk flest. Grunnleggende sett har de samme interesser. De tilhører samme klasse: overklassen. Derfor støtter de hverandre i prinsippsakene.

2. Felles kulturell tilhørighet: Politikere og kapitaleiere kler seg i like klær, bor i like nabolag, og møter hverandre på samme sosiale arenaer.2 Ofte har de ikke bare har felles økonomiske – men også kulturelle – interesser.

3. Økonomisk avhengighet: Politikerne er avhengige av den økonomiske støtten som kapitaleierne gir dem, i form av både kampanjebidrag og skatter.

4. Ideologisk påvirkning: Kapitaleierne har mye større økonomiske ressurser til å påvirke politikerne – og opinionen forøvrig – enn det folk flest har, gjennom media, lobbyisme og korrupsjon.

5. Uønsket alternativ: Politikerne kan kun kontrollere hele økonomien ved å ta over all kapitaleiernes eiendom – m.a.o. ved å sentralisere all politisk, militær og økonomisk makt i staten – noe hverken de fleste arbeidere, kapitaleiere eller politikere selv ønsker.

1 Den eies i mange tilfeller av banken, da de fleste huseiere har et stort banklån.

2 Eksempler er Rimi-Hagens bryllup på Fritzøehus slott, sentralbanksjefens årlige tale på Grand Hotel, og NHOs årskonferanse. 11

FAKTA: Inntektene til ledere i privat sektor*• Konsernsjef for Kongsberg våpenfabrikk: 4 146 000• Konsernsjef for Hydro: 5 100 000• Konsernsjef for Telenor: 8 500 000• Konsernsjef for Statoil: 10 200 000• Konsernsjef for Norgesgruppen**: 15 400 000

* Inkluderer kun lønnsinntekter, bonuser, o.l., og ikke kapitalinntekter. ** Norgesgruppen omfatter bl.a. dagligvarehandlene Kiwi, Meny, Spar og Joker.Kilde: De respektive konsernenes årsrapporter for 2009.

FAKTA: Inntektene til ledere i offentlig sektor• Direktøren for Politiets sikkerhetstjeneste: 1 106 000• Direktøren for Utlendingsdirektoratet: 1 209 000• Direktøren for Universitetet i Oslo: 1 126 000• Direktøren for Skattedirektoratet: 1 271 000• Direktøren for NAV: 1 429 000

Kilde: www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3555081.ece (sist besøkt: 10/11/10).

Men også i offentlig sektor tjener toppene godt:

Dessverre er det imidlertid ikke bare ved inngangen til arbeidsplasser at demokratiet opphører. Heller ikke på studiesteder eller i militær-leire kan folk velge hvem som skal bestemme over dem. Felles for både arbeidsplasser, militærleire og studiesteder er at de som er på toppen både har makt over andre mennesker og tjener mer enn dem.

Dette gjelder spesielt toppene på arbeidsplasser i privat sektor:

FAKTA: Inntektene til Norges politiske ledelse*• Stortingsrepresentant: 778 000• Statsråd (regjeringsmedlem): 1 111 000**• Statsminister og stortingspresident: 1 367 000

* I tillegg får de dagsgodtgjørelse, diettpenger, gratis innenlandsreiser, losji i bolig (når de bor mer enn 4 mil unna Stortinget), 18 ukers ferie, m.m. ** I Oslo ligger lønningene til både byrådsleder og ordfører på samme beløp. Kilde: Stortingets lønnskommisjon og Oslo bystyres sekretariat.

Sist, men ikke minst tjener politikerne urovekkende godt:

At de på toppen av samfunnet både har makt over folk flest og tjener mer enn folk flest, er en verdensomspennende realitet. Slike udemokratiske samfunnsforhold er felles både for statskapitalismen (som i Sovjetunionen) og markedskapitalismen (som i Norge): Toppene på arbeidsplasser, studiesteder og militærleire kan ikke velges.

Kongen står heller ikke for valg,

men leder likevel Regjeringens ukentlige møte,

hver fredag klokken 11:00 på Slottet. Monarkiet

koster rundt 300 millioner kroner i året.

SPØRSMÅL• Hva er kapital og hva er en kapitaleier?• Hva er eiendomsrett og hva er styringsrett?• Hvorfor sier vi at kapitalismen er et økonomisk fåtallstyre?• Hvorfor utfordrer ikke politikerne kapitaleiernes makt?• Hva tjener den politiske ledelsen i Norge?

13

INTE

RESS

EMO

TSET

NIN

GER Vi var stillasarbeidere. Det var fysisk slitsomt

og dårlig betalt arbeide. En dag var vi ute og jobbet på utendørslageret. Plutselig så vi et helikopter som var på vei til nabobedriftens

landingsplass. Ganske surrealistisk egentlig... Helikopteret virvlet sandstøvet fra bakken opp i øynene våre. Ut av helikopteret steg en dresskledd mann. Jeg visste ikke hvem han var, men jeg tenkte at han må ha vært en viktig kar – sikkert eier av bedriften eller noe. Jeg husker jeg følte et noe udefinert, men likevel genuint hat. Du kan godt kalle dette hatet for klassehat. Det får så være at han er rikere enn oss, men var det virkelig nødvendig å ankomme i helikopter? Og trengte helikopteret å virvle sandstøv i øynene på oss?!”

- Stillasarbeider, ca. 20 år, Oslo.

Menneskeheten er delt i to motstridende klasser: Over- klassen og arbeiderklassen. Overklassen består av de rike kapital- eierne; samt de sjefene, offiserene og politikerne som mottar stor makt og rikdom for å administrere og beskytte de rike kapital- eierenes maktposisjon. Arbeiderklassen består av alle fremtidige, nåværende og forhenværende lønnsarbeidere som blir kontrollert av overklassen, samt de studentene, soldatene og arbeidsløse som er avhengig av inntekter fra deltidsarbeid, forsørgere eller velferdsordninger. Overklassens makt bygger på arbeiderklassens avmakt: Sjefene fratar arbeiderne kontrollen over arbeids- plassene og studiestedene, offisererne fratar soldatene kontrollen over kasernene og politikerne fratar innbyggerne kontrollen over samfunnet.

14

Ved hjelp av denne makten fratar overklassen arbeiderklassen kontrollen over verdier arbeiderne skaper (gjennom bl.a. militær- tjeneste, lønnsarbeide og skatter) for å berike seg selv (gjennom bl.a. aksjeutbytte, bonuser og lederlønninger).

Klassenes grunnleggende motstridende interesser fører til klassekamp: Arbeiderklassen har interesse av at overklassen innvilger så mye lønn som mulig for minst mulig arbeid, under best mulige arbeids-forhold; overklassen har interesse av at arbeiderklassen yter mest mulig arbeid for minst mulig utgifter til lønn og bedre arbeidsforhold.

Det at kapitalismen ikke er innrettet ettermenneskehetens behov for livskvalitet, men økonomiens behov for profitt, inne-bærer at kapitalismen skaper motsetninger mellom mennesker: Det eksisterer et klasseskille mellom de få som har stor makt og rikdom og de mange som har lite makt og rikdom. I dette kapittelet skal vi se nærmere på hva dette klasse-skillet innebærer.

15

DEFINISJON: Produksjonsmidler: Produksjonsmidler er de midlene arbeidere trenger for å produsere noe:1. Naturressurser: Olje, vann, skog, dyrkbar jord og lignende,2. Utstyr: En kombinasjon av lokaler, maskiner og verktøy,3. Kunnskap: Produksjonsmetoder, oppskrifter, datakode osv.

Arbeideren bearbeider naturressurser (1), ved hjelp av utstyr (2) og kunn- skap (3). Har man råd, kan man kjøpe produksjonsmidler.

Motsetninger mellom menneskerHovedårsaken til motsetningene mellom mennesker er basert på at overklassen utbytter arbeiderklassen. Deler av overklassen – kapital- eierne – trenger ikke engang å arbeide for å motta verdier! Men verdier faller ikke ned fra himmelen. Kilden til disse verdiene er arbeid – altså: andres arbeid – som overklassen kontrollerer gjennom å eie, kontrollere og styre arbeidsplassene, i form av produksjons-midler, kapital og eiendom.

Produksjonsmidler, kapital og eiendomDen politiske filosofen Pierre-Joseph Proudhon sa for over 150 år siden at «eiendom er tyveri». Med dette mente han ikke at vi er tyver hvis vi nekter å dele tannbørsten, sengen eller leiligheten vår fritt med våre medmennesker. For å forstå hva han mente er det viktig å forstå forskjellen mellom eiendeler og eiendommer:

Eiendeler er noe en person eier, som personen disponerer eller for-bruker på egen hånd – f.eks. en tannbørste, en seng eller en leilighet.

Eiendommer er noe en person eier, som personen ikke klarer å disponere eller forbruke på egen hånd, f.eks. en tannbørste- fabrikk, en sengetøysbutikkkjede eller et leilighetskompleks, m.a.o. produksjonsmidler.

Dette er kapitalismens paradoks: Kapitaleierne eier produksjonsmidler de ikke bruker og arbeiderne bruker produksjonsmidler de ikke eier.

16

Overklassen lar arbeiderne bruke produksjonsmidlene mot at den mottar store deler av verdiene arbeiderne skaper. Det fører til store klasseskiller.

KlasseskillerVed å eie kapital1 mottar altså overklassen store verdier som de ikke har skapt selv. Verdiene er skapt av arbeiderklassen. Arbeiderne bruker noe av arbeidstiden – merarbeidet – til å skape verdier som tilfaller overklassen direkte: merverdier. Resten av arbeidstiden bruker arbeiderne til å skape verdier som de får utbetalt i lønn. Men også deler av lønnen blir merverdi, i den indirekte form av skatter, o.l.2 Arbeiderklassen sitter altså bare igjen med en liten del av verdiene den selv har skapt.

1 Kapital kan eksistere både som produksjonsmidler (i juridisk form: eiendom) og penger.

2 For det første betaler skatter, moms og avgifter for de skyhøye lønningene til ledere i offentlig sektor. For det andre finansierer skatten ting som bedriftene i privat sektor er avhengige av, men ikke trenger å betale for selv: infrastruktur i form av havner, veier, jernbane osv.; etableringshjelp, ekspanderingshjelp, krise-hjelp; utdanning av arbeidskraft osv. Slik kan også bedriftene i privat sektor øke profitten og dermed lederlønningene og aksjeutbyttet.

DEFINISJON: MerarbeideDen delen av arbeidstiden som brukes til å produsere merverdi.

DEFINISJON: Merverdi Differansen mellom verdiene arbeiderne skaper og lønningene de mottar.

17

Deler av merverdien overføres til ledere i både offentlig og privat sektor (i form av bl.a. lønninger, bonuser, opsjoner og frynsegoder). Men de virkelige pengene ligger ikke i lederstillingene i seg selv,1 men kapital. Mesteparten av merverdien overføres til kapitaleiere (i form av bl.a. aksjeutbytte):

Rikdommen til overklassen – kapitaleiere, direktører, generaler, statsministre, parlamentarikere osv. – er altså basert på tilegnelse av merverdi. Det er denne subtile tilegnelsen av merverdi som er hele hemmeligheten bak overklassens svimlende formuer. Uten tilegnelse av merverdi – andres arbeide – er det ikke mulig å opp- arbeide seg slike enorme formuer. Ved ens eget arbeide kan man aldri bli en av verdens rikeste: En gjennomsnittlig lønnet arbeider måtte ha arbeidet i mange tusen år for å bli en av verdens 500 rikeste personer! Disse 500 representerer en global overklasseelite, som kontrollerer ekstremt store deler av verdens rikdommer:

1 Lederne i Norges 631 storbedrifter (250+ ansatte) har i snitt «bare» 1 920 500 i lønn.

FAKTA: Klasseskiller i Norge: de 5000 rikeste• Norges 5000 (0.1%) rikeste har 52% av alle kapitalinntektene*.• Gjennomsnittsinntekten til Norges 5000 rikeste er 11 millioner.• Gjennomsnittsinntekten til hele Norges befolkning er 290 000.

* Dvs. inntekt fra eierskap over produksjonsmidler: aksjeutbytte, m.m. Kilde: FAFO: «Rikdom på nye veier II» (www.fafo.no/pub/rapp/10014/index.htm). 2004.

FAKTA: Klasseskiller i verden: De 500 rikeste Verdens dollarmilliardærer – kun 497 personer (≈0,000008% av verdens befolkning) – kontrollerer 7% av verdens rikdom. Dette er mer enn dobbelt så mye som alle såkalte «lavinntektsland» lagt til sammen (2,4 mrd. mennesker), som kun kontrollerer 3,3%.

18

Unnskyld? Hva sadu nettopp til den

mannnen?

Hvor får du de pengene fra?

Da betaler jo han deg ni tusen om dagen for

å be ham jobberaskere!

Men altså...Jeg eier

maskinene.

...og hvem lagde de varene da?

Hvordan fikk du tak i maskinene?

Jeg selger varer.

Hvem lager disse varene?

Hvor mange lager han om

dagen?

Varer til ca. ti tusen om

dagen.

Hangjør det.

Jeg sa at han må jobbe

fortere.

Hvor mye betaler du ham?

Omtrenttusen kroner om

dagen.

HØH!

...eh

Jeg solgte varer og

kjøpte dem.

HYSJ!...kanskje han hører

deg!

Det som burde være helt tydelig nå, er at menneskeheten er splittet i to motstridende hovedklasser: en overklasse og en arbeiderklasse. Mellom disse to motstridende hovedklassene finnes det en middel-klasse som både består av relativt privilegerte arbeidere1 og relativt uprivilegerte kapitaleiere, sjefer, offiserer og politikere.2

Middelklassen har ikke én klar klasseinteresse. Middelklassens identitet og sympati skifter mellom overklassen og arbeiderklassen, og den utgjør derfor ikke en av de to store, motstridende tendensene under kapitalismen: arbeid og kapital.

1 For eksempel er mange akademikere, leger, advokater, ingeniører, piloter, fag-lærte oljearbeidere osv. relativt privilegerte i forhold til andre arbeidere.

2 Uprivilegerte kapitaleiere: De som kun eier og driver en liten kiosk, spisested eller nærhandel; massørstudio, designstudio eller frisørsjappe; et verksted eller gård osv.Uprivilegerte sjefer: Mellomledere i større bedrifter (f.eks. avdelingsledere på syke-hus, universitet eller kjøpesenter) og ledere i små bedrifter (f.eks. en lokal 7-eleven, Rimi eller Esso).Uprivilegerte offiserer: Kompanioffiserer (f.eks. fenriker, løytnanter og kapteiner).Uprivilegerte politikere: De fleste heltidsansatte bydelspolitikere, kommunepolitikere osv.

DEFINISJON: OverklassenDe rike kapitaleierne, samt sjefer, politikere og offiserer som får stor makt og rikdom ved å administrere og beskytte kapitaleiernes makt-posisjon.

DEFINISJON: Arbeiderklassen Alle fremtidige, nåværende og forhen værende lønnsarbeidere som blir kontrollert av overklassen, samt de studentene, soldatene og arbeids-løse som er avhengig av inntekter fra deltidsarbeid, lønnsarbeid eller velferdsordninger.

Kilde: Motmakts plattform.

IS WL NZ

20

Likevel er det viktig å påpeke at middelklassen er underlagt overklassens autoritet: Den lille kontrollen de evt. har er vanligvis over sine underordnede medarbeidere i arbeiderklassen, og bare sjelden over seg selv.1

At det finnes klasseskiller er klart og tydelig, men akkurat hvor skillene går er derimot ikke like klart og tydelig. Når vi tenker på klasseskiller bør vi ikke først og fremst tenke på statiske båser, men dynamiske poler: I den ene polen finnes de som helt klart bør defineres som arbeiderklasse og i den andre polen finnes de som helt klart bør defineres som overklasse. Alle mennesker trekkes riktig-nok mot en av de to polene, men det finnes mennesker langs hele linjen mellom dem. Vi kan derfor si at menneskeheten er polarisert i to store, motstridende klasser. Likevel er det fint mulig å dele inn i båser, slik at man f.eks. kan tallfeste klassenes innbyrdes størrelser:

I så fall er det viktig å forstå at de nøyaktige tallene er avhengig av hvordan man kategoriserer de ulike klassene.2

Uavhengig om vi bruker polmetaforen eller båsmetaforen er hovedpoenget at det eksisterer klasseskiller: Arbeiderklassen er et formidabelt flertall, mens overklassen er et marginal mindretall.3 Det sier seg selv at slike dype, vedvarende og urettferdige klasse-skiller medfører klassekamp.

1 Unntak er enkeltpersonsforetak (f.eks. journalister, musikere og andre som jobber frilans). Disse er riktignok ikke frie fra overklassens generelle makt i samfunnet, men akkurat i arbeidssituasjonen har de i det minste ikke en sjef hengende over seg.

2 Denne grovinndelingen er laget på grunnlag av menns yrker i 1990. Vi har delt inn overklassen i «bedriftsledere, overordnede»; middelklassen i «akademikere, lærere på høyere nivå; ingeniører, administratorer; eiere av småfirmaer, butikkei-ere; bønder»; og arbeiderklassen i «ansatte på mellomnivå, priv. og off.; ansatte på lavere nivå, service; ufaglærte og faglærte arb.». Kilde: «Class and Inequality in Norway» av M. N. Hansen (1995).

3 Overklassen utgjør her 7% av befolkningen, men dens kjerne – kapitaleierne (her defin-ert som de som har over en million i året i inntekter) – utgjør bare 1,3% av befolkningen! Kilde: «Lukning i overklassen» av Magne Flemmen, side 232 i Klassebilder (2010).

Overklasse: 7% Middelklasse: 18% Arbeiderklasse: 75%

21

KlassekampEiendomsforhold er maktforhold: Overklassen kan ta kontroll over store deler av det arbeiderne produserer fordi de har makt over dem. Arbeiderne kan ofte velge mellom forskjellige typer jobber, men de færreste kan velge seg bort fra å arbeide som sådan. Overklassen har både eiendomsrett og styringsrett over ar-beidsplassene, og hvis arbeiderne ønsker å leve normale liv – med en gjennomsnittlig levestandard og en fast og trygg inntekt – må de underkaste seg overklassens autoritet.

Dette fører til klassemotsetninger:

Klassemotsetninger nører opp under klassekamp: Når overklassen forsøker å øke profitten ved å påtvinge arbeiderne mer og hardere arbeide, eller dårligere lønninger og arbeidsforhold, gjør arbei-derne gjerne motstand. Der arbeiderbevegelsen er svak kommer klassekampen gjerne kun til uttrykk gjennom ansiktsløs motstand: små og isolerte handlinger, som å ta ekstra lang kaffepause, snakke stygt om sjefen, naske, skrive slagord på toalettet, jobbe saktere, sykemelde seg osv.

I forlengelsen av dette vil ofte arbeidere organisere seg, og kjem-pe for høyere lønn, bedre arbeidsforhold, kortere arbeidsdag osv. Dette kan de gjøre blant annet med direkte aksjon, som streik, sabotasje, boikott og mye mer.

Arbeiderklassen har interesse av at over-klassen innvilger så mye lønn som mulig for minst mulig arbeid, under best mulige arbeidsforhold; overklassen har interesse av

at arbeiderklassen yter så mye arbeid som mulig for minst mulig utgifter til lønn og bedre arbeidsforhold.

- Motmakts politiske plattform

22

SPØRSMÅL• Hva er forskjellen mellom eiendom og eiendeler? • Hvilke klasser finnes?• Hva kjennetegner klassene og hvor store er de?• Kan vanlige arbeidere bli kapitaleiere og omvendt?• Hvor mye rikdom kontrollerer Norges 5000 rikeste?• Hvor mye rikdom kontrollerer verdens 500 rikeste?

Det gjør at overklassen må forsøke å kue, eller til og med knuse, arbeidernes aksjoner og organisasjoner, for å kunne bruke så lite penger som mulig på arbeiderne. Overklassen ønsker å maksimalisere effektiviteten: sparke overflødige arbeidere og få de resterende til å jobbe hardere, undergrave rettigheter som hemmer profitten, overvåke organiserte antikapitalistiske arbeidere osv. Når arbeiderne organiserer seg og aksjonerer, kan arbeidskjøperne svare med også å organisere seg og å stenge arbeiderne ute fra arbeidsplassen («lockout») og ansette streikebrytere.

Men jo mer radikale virkemidlene til arbeidskjøperne blir, jo mer drastiske blir gjerne mottiltakene fra arbeiderne, som kan svare med å f.eks. okkupere arbeidsplassen og å kaste ut sjefen. I ytterste konsekvens kan klassekamp føre til klassekrig (som for eksempel i Spania i 1936).

23

DES

TRUK

TUKT

IV E

GEN

DYN

AM

IKK Jeg lot meg overbevise til å gi forretnings-

driften et nytt forsøk av [...] uttrykket i begge mine foreldres ansikter, og har i flere dager arbeidet på kontoret. Men jeg var dritt lei av

det selv før jeg startet å arbeide; å arbeide med forret-ningsdrift er motbydelig, tidsfordrivet er motbydelig, og mest motbydelig av alt er erkjennelsen av å være ikke bare en kapitaleier, men faktisk en industrialist, en kapitaleier som aktivt tar side mot arbeiderklassen.

– Friedrich Engels, 24 år gammel sosialist og kapitaleier, Manchester, England

Kilde: Friedrich Engels’ brev til Karl Marx (10.01.1845)

Under statskapitalismen er høyest mulig profitt ønskelig, siden målet med produksjonen er å berike overklassen. Under markedskapitalismen er høyest mulig profitt t.o.m. nødvendig, siden firmaer som ikke øker profitten sin riskerer å bli tvunget ut av markedet av konkurrenter. Denne egendynamikken – profittmotivet og den tilhørende konkurransetvangen – medfører en rekke katastrofale konsekvenser og fungerer uavhengig av hvilke partier som sitter på Stortinget og hvilke eiere og sjefer som kontrollerer arbeidsplassene.

24

Det er ikke personlig ondskap som får overklassen til å utbytte arbeiderne og miljøet, men en destruktiv samfunns-messig kraft: konkurransetvang. Konkurransetvangen drives frem av profittmotivet.

Profittmotivet under markedskapitalismenUnder markedskapitalismen er den interne konkurransetvangen (mellom bedriftene i landet) stor. Årsaken til at det kalles konkurranse- tvang er enkel: Så lenge det finnes én enkelt bedrift som er kynisk nok til å sette alle andre hensyn til side for å lage et produkt som er billigere enn markedsprisen, tvinges alle de andre til å følge etter. Hvis de ikke gjør det, vil de tape markeds-andeler, og til slutt gå konkurs. Derfor må alle bedriftene alltid forsøke å minimere utgiftene og maksimere inntektene.

Minimering av utgifteneÅ minimere utgiftene innebærer bl.a. reduserte investeringer til:• Lønninger (les: frata arbeidere verdier de skaper)• Arbeidsmiljø (les: redusert gjennomsnittlig forventet levealder

og livskvalitet)• Varekvalitet (les: drittprodukter som ikke varer)• Økoteknologi (les: forurensning av vårt felles miljø) Maksimering av inntekteneÅ maksimere inntektene innebærer bl.a:• Prekarisering (les: hardere, lengre og mer fleksibelt arbeide)• Monopolisering (les: ruinering av småbedrifter og mangfold)• Lobbyvirksomhet (les: feilinformasjon og korrupsjon)• Reklame (les: løgn og manipulasjon)Det er altså ikke vanskelig å se at konkurransetvangen er destruktiv.

25

Profittmotivet under statskapitalismenProfittmotivet fungerer i all hovedsak likt under statskapitalismen som under markedskapitalismen. Hovedforskjellen er at den interne konkurransetvangen (mellom statens bedrifter) ikke er like presserende. Den eksterne konkurransetvangen (med andre stater) er imidlertid minst like sterk under statskapitalisme som under markedskapitalisme: staten er én eneste gigantbedrift, som i likhet med andre bedrifter må konkurrere om markedsandeler på verdensmarkedet. Derfor tvinger staten alle bedriftene til å minimere utgiftene og maksimere inntektene for å gjøre staten konkurransedyktig. Staten blir kanskje rik og konkurransedyktig, men blir det på befolkningens bekostning.

Profittmotivets universelle karakterKapitalismens aggressive ekspansive karakter, det vil si dens søken etter mer råmaterialer, billigere arbeidskraft og nye markeder, har gjort kapitalismen global. Kapitalismen – og profittmotivet – er nå universell, allestedsnærværende, gjennomgripende og altover-skyggende i samtlige menneskelige samfunn. Det finnes ingen unntak. Selv kapitaleiere som i utgangspunktet ønsker å gjøre det som er best både for menneskene og miljøet, vil tvinges til enten å maksimere profitten eller å gå konkurs. For så lenge det finnes ett enkelt land – eller én enkel bedrift – som er kynisk nok til å sette alle andre hensyn til side for å maksimere profitten, tvinges alle de andre til å følge etter. Og det vil alltid finnes ett enkelt land eller én enkel bedrift som er villig til å sette alle andre hensyn til side.

EN26

SPØRSMÅL• Hva mener Motmakt med at kapitalismen er preget av

en destruktiv egendynamikk?• Hva menes med begrepene profittmotiv og

konkurransetvang?• Hva innebærer det at konkurransetvangen tvinger

bedrifter til å minimere utgiftene og maksimere inntektene?

Konkurransetvangen har medført at toppene i næringslivet har ut-viklet en kynisk kultur: De har igjen og igjen vist at de er villige til å gjøre alt – selv det mest arbeiderfiendtlige, det mest løgnaktige, ja til og med det mest miljøskadelige – bare det er profitabelt. Kort sagt: Konkurransetvangen tvinger kapitaleiere til å prioritere profitt foran både mennesker og miljø. Konkurransetvangen gjør at de ikke har annet valg enn å følge profittmotivet med den mest umenneskelige kynisme. De som ikke er kyniske nok mister konkurransefortrinn og synker desperat ned mot konkursen. Kort sagt: Kapitalismen framtvinger kynisme.

Derfor skaper det kapitalististiske systemet grusomme konsekven-ser, uansett hvilke enkeltpersoner eller politiske partier som sitter med makten. Disse konsekvensene – fremmedgjøring; fattigdom, arbeidsløshet og økonomisk ustabilitet; sexisme, rasisme og militarisme samt økologisk ubalanse – skal vi se nærmere på i kommende hefter.

EW

27

Motmakt er en frihetlig sosialistisk organisjasjon stiftet i 2009.

Motmakt: teori & praksis er en serie av studie-hefter som tar utgangspunkt i Motmakts verdenssyn og mål. Vi holder jevnlig studiesirkler og åpne møter hvor vi diskuterer temaene du finner i disse heftene. Hvis du ønsker å lære mer om oss, kan du besøke et av våre arrangementer eller se www.motmakt.no.