in

spira

3

20

10

S

IDE

1

Tidsskri f t for anestesi- og intensivsykepleiere

inspira0310

ALNSF Fagkongress 2010 •• Retten til en verdig død •• Medisinsk simulering - et møte mellom utdanning og praksisfelt •• Bruk av dagbok til respiratorpasienter ved norske intensivavdelinger •• Nokias 2010 •• GF og fagdager for NSFLIS i Oslo

I SSN 0809 – 9707

Inspira forside 3-2010.indd 1 08.10.10 09.03

in

spira

3

20

10

S

IDE

2

LederMarit Vassbotten Olsen, Leder ALNSFHildegunn Synnevåg, Leder NSFLIS

in

spira

2

201

0

Så er vi her – ingen leder fra vår kjære Anne Marie i dette nummeret…..

En høvding blant oss har trukket seg tilbake fra ledervervet i ALNSF - det vil merkes! ALNSF Fagkongress og GF er nettopp gjennomført i Fredrikstad. Avgjørelsen om å takke av som leder var gjort tidligere, men på GF ble det alvor. Anne Marie ble takket av både med alvor, latter og gode ord, noe vi kommer tilbake til senere i dette nummeret.Men om du er takket av Anne Marie fortsetter ditt engasjement. Noen oppgaver vil du fortsette, og ellers vet vi at du vil følge med oss videre fra sidelinjen – og at råd kan hentes når behovet er der. Det gir trygghet for ferskingen som står klar, og som med spent forventing overtar skuten. Og oppgavene ligger klare, GF har sagt sitt om mange viktige saker - organisasjonstilknytning, assosiert medlemskap, viktigheten av å ha et fagtidsskrift i papirutgave, utfordringer i daglig drift, Pasta prosjekt, kompetansebygging fra utdanning til arbeidstaker og Spesialistgodkjenning, for å nevne noen.

Så har ikke skuten ALNSF bare skipper, men også et godt mannskap om bord. Nye og gamle styremedlemmer med pågangsmot og en medlemsgruppe med stor faglig innsikt, gjør at jeg med stor trygghet kan ta skuta ut i åpent hav – eller kanskje mot nye høyder?

Jeg dristet meg til noen sammenligninger mot ekstremsport i valgtalen min - en ekstremsporter graderer utfordringer. Jeg kom til at vannskisport tok meg opp til nivå 4, og fallskjermhopp (ETT) opp noen hakk høyere – hvor kan da lederverv i ALNSF plasseres?

Godt da å vite at få (om noen) har nådd Mount Everest alene - team arbeid er viktig for framgang og mulighet for å nå mål. Dette ble også bekreftet i en av forelesningene på fagkongressen, der pasientsikkerhet var tema.

Elverafting ble tatt fram som eksempel på at det som kan se ut som dumdristig, planløs lek, i fellesskap er planlagt ned til minste detalj for å kunne lykkes. Det er viktige tanker både for oss som styre og oss alle som anestesisykepleiere. Vi drives ikke av planløs lek, men planlegger i detalj - og forventer å lykkes.

Lykkes gjorde også lokalgruppen i Østfold – takk for et flott arrangement – både faglig og sosialt! Mange flotte forelesninger, under tematikken Cave anestesi. Betraktninger om hvordan vi som anestesisykepleiere skal og bør gå fram. Hvordan vi håndterer ulike oppgaver under en operasjon, bør få oss til å tenke, men neppe få resten til å klare seg uten anestesisykepleierne!

Ser fram til oppgaven og samarbeidet med dere alle!

Marit Vassbotten Olsen

Våre fagdager og Generalforsamling er vel overstått og jeg vil takke dere i lokalgruppa i Oslo for innsatsen før og under arrangementet. Lokalgruppa i Vest-Agder takket for maten og presenterte seg som neste års arrangement med flotte sanginnslag. Jeg tror vi alle kan se frem til flotte dager i Kristiansand neste år med flere kulturelle innslag.

Landstyret konstituerer seg i begynnelsen av oktober og fordeler arbeidsoppgaver og legger planer for det neste året. Vi skal fortsette med faglig fokus og profilering. Vi har behov for innspill fra dere lokalgrupper og medlemmer.

I september har vi gitt innspill til NSF angående sak om redusert økonomisk kompensasjon for intensivstudentene i våre videreutdanninger. Det ble gjort en grovkartlegging i sommer som viser at det er ca 90-100 ledige plasser ved våre videreutdanninger, dvs, nesten 1/3 del av plassene står ledige. Oslo/Akershus og Vestlandet er de mest utsatte. Dette er til stor bekymring for oss. Arbeidsgiver (helseforetak) snakker nå om mangel på intensivsykepleiere og ser på ”hurtigløsninger”. Det nevnes 1 årig videreutdannelse i Sverige eller Australia og ”gå tilbake til” bedriftsinterne utdanninger. De 1 årige videreutdanningene i utlandet mangler praksis, slik at de som tar utdanningen i utlandet må ha opp til ½ års praksis etter sin videreutdanning. Utdanningene i Norge er på 1,5 år og vi har fokus på funksjonsdyktighet når man er ferdig med sin videreutdanning. Hvordan kan arbeidsgivere sikre en funksjonsdyktig intensivsykepleier med videreutdanninger fra utlandet? Det er faktisk opp til arbeidsgiver å godkjenne utdannelsen og være sikre på kvaliteten i den.

Vår bekymring er et misforhold mellom etterspørsel og antallet intensivsykepleiere som utdannes, og antall søkere og de som starter utdanningen. Videreutdanningene ved høyskolene er rammefinansiert, og intensivstudentene betaler ikke for utdanningen. Men de har behov for en finansiering under utdanningen. Årsaken til at mange takker nei er en forverring av de studiesosiale vilkårene under utdanningen, mangelfull markedsføringen av utdanningen, organisatoriske endringer, uforutsigbarhet med hensyn til jobb og påvente av master.

Lokalgruppa i Vestfold har også tatt tak i denne saken og skrevet et brev til arbeidsgiver om sin bekymring. Helseforetaket finansierer nå plasser for noen studenter.

Vi vet at i Nord-Trøndelag gir de lønn og beholder de sosiale rettigheter. De har fokus på å ha nok tilgang på spesialutdannede sykepleiere. Det er flott. Landsstyret og utdanningsutvalget vil fortsatt ha et fokus på dette.

I ”Sykepleien” nr. 11 2010 kunne vi lese om spesialistgodkjenning for anestesisykepleiere og helsesøstre. Det er disse 2 gruppene som er i gang med prosjekter tilknyttet dette. Vi er i dialog med fagsjef Mette Dønåsen, som foreløpig har bedt oss vente med prosjekter. Vi har gitt klart uttrykk om at dette er viktig også for oss og vi vil ikke bli forbigått. Vi har en fortsatt dialog og fokus på dette. Dette er spesielt viktig når arbeidsgivere ønsker å utdanne intensivsykepleiere i utlandet.

Hildegunn Synnevåg

in

spira

3

20

10

S

IDE

3

inspiraTidsskrift for anestesi- og intensivsykepleiere

Innhold i artikler står for forfatterens egen mening. Dette samsvarer ikke nødvendigvis med synet til styrene i ALNSF og NSFLIS eller redaksjonen. All redaksjonell korrespondanse til ALNSF og NSFLIS sendes til:

Ansvarlig redaktørKarin JensvoldGauselvågen 47, 4032 StavanagerT arbeid: 51 51 33 26M: 99 32 88 48E: inspira@alnsflis.no ALNSFs redaksjonsutvalgRagna KleppaT privat: 51 58 27 93T arbeid: 51 83 41 66E: ragna.kleppa@uis.no Astrid Høie BøeT arbeid: 51 51 86 98E: astbo@online.no NSFLISs redaksjonsutvalgInger Emilie VærlandT privat: 51 86 10 90T arbeid: 51 51 84 91E: inger.emilie@arnt.birkedal.no Helga K. Langhelle FreyerT arbeid: 51 51 91 38E: helga.freyer@gmail.com Anna KarlsenT privat: 51 66 85 06T arbeid: 51 51 91 38 E: karlsenanna@hotmail.com AbonnementGratis distribuert til medlemmene av NSFLIS og ALNSF.Andre abonnenter i Norge: 200,-Abonnenter i andre nordiske land: 250,-

Bestilling av abonnement: inspira@akuttjournalen.com

AnnonserKjell O. Haugekoh@akuttjournalen.comM: +47 932 41 621

DesignAkuttjournalenAyna Camilla EnoLiv K. Norlandartdirector@akuttjournalen.comT: +47 99 59 16 86

MateriellfristerNr 1 1. februarNr 2 1. maiNr 3 1. septemberNr 4 1. november

UtgivelsesdatoNr 1 15. marsNr 2 15. juniNr 3 15. oktoberNr 4 15. desember

ALNSF på internettwww.alnsf.no

NSFLIS på internettwww.nsflis.no

INN

HO

LD

0310

14

725

Leder 2 Marit Vassbotten Olsen, Leder ALNSF, Hildegunn Synnevåg, Leder NSFLIS ALNSF Fagkongress 2010 5 Astrid Høie Bøe

Retten til en verdig død 7 Gro Bjørnø

Medisinsk simulering - et møte mellom utdanning og praksisfelt 14 Stine Gundrosen og Hilde Engesnes

Bruk av dagbok til respiratorpasienter ved norske intensivavdelinger 19 Anny Norlemann Holme, Eva Gjengedal, Ragne Eskerud, Sissel Lisa Storli Nokias 2010 25 Karin Jensvold og Nils Ivar Trondsen

GF og fagdager for NSFLIS i Oslo 27 Inger Emilie Værland ALNSF – nytt 30 NSFLIS – nytt 31

NSFLIS-styretLeder Hildegunn Synnevåg hi-syn68@online.noNestleder Siw Øfstegaard Heimdal siwhei@c2i.netKasserer Stein Å. Teppen stein@teppen.noSekretær, Web ansvarlig Erik Bonesmo ebonesmo@ntebb.noUtdanningsansvarlig Tove A. Gulbrandsen tove.gulbrandsen@hiof.noInternasjonal kontakt Elin Steffenak elinstef@online.no1. varamedlem Ellen Granerud Ellen.granerud@getmail.no2. varamedlem Helene Andreassen helenean@online.no

ALNSF-styretLeder Marit Vassbotten Olsen marit.vassbotten.olsen@helse-bergen.noStyremedlem Beate Stock stockbeate@gmail.comStyremedlem Gunn Glimsdal gunnglimsdal@hotmail.comStyremedlem Carla Migliosi Nilssen carla.nilssen@STHF.noStyremedlem Stine Thorvaldsen Smith stine.smith@online.noStyremedlem Are SteganeVararepresentant Bente Lüdeman

4. CRRT4. CRRT4. CRRT---symposium i Oslosymposium i Oslosymposium i Oslo continuous renal replacement therapycontinuous renal replacement therapycontinuous renal replacement therapy

Oslo Universitetssykehus UllevålOslo Universitetssykehus UllevålOslo Universitetssykehus Ullevål --- 4. november 2010 store auditorium4. november 2010 store auditorium4. november 2010 store auditorium

Påmelding til Karen Bye innen 25. oktober e-post karen.bye@ulleval.no

Arrangør er Oslo Universitetssykehus Kirurgisk Intensiv Ullevål

11.30. Lunch og fremmøte

12.00. Velkommen ved møteleder Overlege Kjell Olafsen

12.05. Akutt Nyresvikt på Intensiv Overlege Sigrid Beitland

12.35. Grunnleggende begreper og prinsipper ved CRRT Overlege Kjell Olafsen

13.05. State of the art Professor D. Kindgen-Milles

13.35. Pause med kaffe og frukt

14.00. Antikoagulasjon ved CRRT Professor D. Kindgen-Milles

14.30. Forsert alkalisk diurese Overlege Sigrid Beitland

14.50. Kasuistikk fra Medisinsk Intensiv Overlege Kirsti Andersson

15.20. Kasuistikk fra Kirurgisk Intensiv Overlege Kjell Olafsen

15.35. Ernæring av Intensivpasienten med AKI og ved CRRT Overlege Nina Meidell

16.05. Pause og mat

16.45. Dosering av medikamenter ved CRRT Farmasøyt Hilde Sporsem

17.15. Retningslinjer for CRRT ved OUS Ullevål, utarbeidet etter retningslinjer for Kunnskapsbasert praksis.

Overlege Dr. med. Elin Helset

17.35. Perioperativ nyresvikt. Risikofaktorer, diagnose, behandling og resultater.

Overlege Dr. med. Jan F Bugge

18.00. Diskusjon og evt. besøk på Ullevåls intensivavdelinger Panel av foreleserne

Distributed by:Snøgg AS, Pb. 5444 Strai, NO-4671 Kristiansand Tlf: 38 03 90 60, E-mail: snogg@snogg.no, www.snogg.no

ambu laryngsmaske- unik anatomisk engangsmaske

Ambu Laryngsmaske er støpt i en kurve som følger anatomien i hals og svelg. Den unike formen lar pasientens hode ligge i en naturlig bakoverbøyd stilling mens masken er i bruk.

Ta kontakt for mer informasjon.

in

spira

3

20

10

S

IDE

5

Etter åpningsseremonien startet Henrik Syse, filosof og seniorforsker i PRIO (institutt for fredsforskning) forelesningene med et fengslende foredrag om arbeidsmoral i endringsprosesser. Travelhet, ny teknologi og stadige endringer stiller høye krav, ikke bare til faglighet, men også til vår evne til å ivareta det medmenneskelige. Det er når vi har dårlig tid at det er viktig å ivareta de grunnleggende etiske verdiene. Vi må planlegge slik at det skapes rause rom for refleksjon, etikk, kollegialitet og medmenneskelighet.

Gro Jamtveit fra nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten ønsket å motivere for en kulturendring der forskning kombinert med erfaring danner grunnlaget for våre prosedyrer. Hun informerte om helsebiblioteket der man finner kunnskapsoppsummeringer, systematiske oversikter over forskning som er gjort innenfor de enkelte temaer. Vi må lære oss til å sammenligne vår arbeidspraksis og våre prosedyrer med den forskningen som finnes. Kvalitet er ikke bare å gjøre de riktige tingene, men også å gjøre dem riktig.

Bente Lüdeman foreleste om temaet ”Fagutvikling under omstilling”. Endringer medfører ofte nye rammer og vilkår som kan gjøre det vanskelig å se målet med endringen. Skal man lykkes med endringsprosesser må man skape en kultur der medarbeiderens faglighet blir sett og hørt.

Min vei videre gikk til lederseminaret. Jon Petter Blixt avholdt et foredrag om hvordan få tid til pasientsikkerhet i en travel hverdag. Feil forekommer, og det er når man sitter med fasiten at det er vanskelig å forstå hvordan feilen kunne skje. Bruk av problemkoder, avviksmeldinger, Global Trigger Tool og sjekkliste for trygg kirurgi er hjelpemidler som benyttes for å lære av feil og er med på å redusere mortalitet og komplikasjonsfrekvens i vår behandling av pasienten.

Oslo universitetssykehus har vært igjennom en endringsprosess, og Marit Aakvik Sønstebø, leder av anestesisykepleieavdelingen, hadde et innlegg om organiseringen av avdelingen. OUS har etablert driftsteam bestående av kirurger, operasjonssykepleiere, anestesisykepleiere og anestesileger på alle enheter. Disse står for gjennomføring av operasjonsprogram, prioriteringer og strykninger m.m. Et team har ansvar for ca 10 operasjonsstuer. Ulemper

med en slik organisering kan være tendens til blokktenkning der det er vanskelig å se seg selv som en del av en stor organisasjon, dessuten mange ledernivåer og byråkrati. Fordelen er selvstendige avdelinger med store påvirkningsmuligheter. Avdelingen planlegger å innføre modulene fra Spesialistgodkjenningen gradvis fra 2011. Evalueringer fra Rikshospitalet har vist gevinster både når det gjelder kvalitet, engasjement, ansvarsgjøring m.m.

Bjørg Ingunn Fjogstad og Nils Ivar Trondsen bidro med ytterligere informasjon om hvordan man kan implementere etterutdanningsprogrammet i en travel hverdag. De har utarbeidet kursmaler som kan tilpasses den enkelte avdelings behov for kompetanse. I arbeidet med kompetanseplanene vil avdelingen være nødt for å tenke langsiktig og legge planer for gjennomføringen. Malene finner du på www.alnsf.no.

Etter en lang og inspirerende kursdag var det klart for fest på Båthusteateret med humor, taler og avskjed med Anne Marie. Styret i ALNSF overrakte gaver og godord, deretter ble det allsang og høy stemning som rørte til tårer. Arrangørene serverte deilig fingermat og vartet opp med musikk som fikk mange til å svinge med dansefoten.

Nok en vellykket ALNSF kongress er gjennomført, denne gang med ALNSF Østfold som arrangør. Fredrikstad,

byen ved utløpet av Glomma og nordeuropas best bevarte festningsby, tok i mot oss i strålende høstvær. Marit

Solberg, leder av lokalgruppa var stolt og glad da hun ønsket deltakerne velkommen til en kongress med fokus

på kvalitetssikring, pasientsikkerhet, egen praksis og hygiene.

Astrid Høie BøeAnestesisykepleier og redaksjonsmedlem

ALNSF Fagkongress 2010

in

spira

3

20

10

S

IDE

6

Andre kongressdag startet med plenumsdebatt der temaet var ”På jobb i dag, på forsiden av VG i morgen”. Panelet var sammensatt av kommunikasjonsdirektør, Sykehuset i Østfold, representanter fra presse, helsetilsynet og fagpersonell. Mediene er nesten daglig i kontakt med pasienter som ønsker å melde saker. De fleste journalister tar ansvar og er opptatt av et høyt presisjonsnivå, men taushetsplikten og lang behandlingstid i helsetilsynet skaper en ubalanse i informasjonen som videreformidles. Kommunikasjonsdirektøren påpekte at det er ikke uvanlig at folk aksepterer informasjonen de får på sykehuset, men når de kommer hjem blir de påvirket av familie og venner. Helsepersonell skal gjøre en god jobb også når det er gjort feil, og må følge opp via telefon og fastlege også etter hjemreise.

Marit Vassbotn Olsen la fram resultatene fra ALNSF legemiddelprosjektet; ”Arbeider anestesisykepleier innenfor lovens rammer?” Det var levert ut 1200 spørreskjema og 407 svarte, og halvparten av dem kjente til den nye forskriften. Resultatene viser at ikke alle følger lovverket, ca 50 % gjennomfører for eksempel dobbelkontroll.

Finnmark lokalgruppe stilte opp med dans, flotte bilder fra vidda og inviterte med stor gjestfrihet alle velkommen til neste år.

Gunnar Skogås, St. Olav, avsluttet kongressen med et spennende foredrag om fremtidens operasjonsrom, et samarbeidsprosjekt mellom forskning og utvikling av ny teknologi. I følge ham vil teknologi som i dag brukes i laboratoriet i løpet av få år være virkelighet på norske sykehus.

Lokalgruppa i Østfold med Marit Solberg i spissen har vært igjennom en spennende og kreativ tid som har satt fokus på anestesisykepleiefaget både i avdelingen og i styret. Gratulerer med en godt gjennomført fagkongress med gode forelesere og spennende temaer. Vel blåst!

4 på kongress

Kristina Dahlgren, Lovisenberg SykehusJeg har hatt flotte dager her i Fredrikstad. Kjempefint arrangement. Synes spesielt at forelesningen om etikk var bra. Har dessuten fått nyttig påfyll i forhold til kunnskapsbasert praksis

Geir Løvdal, Kongsberg SykehusDette er første gang jeg er på kongress. Synes det har vært veldig bra, høyt faglig nivå og flott opplegg som har vært profesjonelt gjennomført. Det har vært inspirerende å være her og jeg håper jeg får anledning til å delta også en annen gang.

Solveig Lunde, Colusseumklinikken, StavangerJeg har vært på mange studiedager, første gang som student for 30 år siden. Det har vært lærerike dager i Fredrikstad og innholdet har absolutt svart til forventningene. Synes spesielt Henrik Syse sitt innlegg om etikk var bra.

Kathrine og Kjersti Boye, Levanger SykehusAlltid moro med fagkongress, kjekt å treffe andre og diskutere fag. Mange gode forelesninger, men har dessverre mistet noen pga lille Kathrine. Synes av og til at forelesningene blir litt generelle, og skulle ønske at man kunne gått mer i dybden på noen temaer.

Vinnere av stipend 2010

Under ALNSFs fagkongress i Fredrikstad ble det offentliggjort

hvem som fikk tildelt årets stipend. Vi takker hjertelig de firmaene

som sammen med ALNSF gjør det mulig å dele ut stipend. De

heldige vinnerne er:

Stipend fra Baxter: 10 000 krBente Tettum, Elisabeth Reine og Bente Bastiansen, Oslo US.

Prosjekt: Inhalasjonsanestesi – utarbeide kunnskapsbaserte

retningslinjer. Målsetning er å utarbeide prosedyrer.

Stipend fra Fresenius Kabi: 10 000 krTorgunn Sæther, Lillehammer

Masterstudie i klinisk sykepleie tilknyttet HiG. Ønsker å skrive om

PICC-Line kateter. Sykepleiebasert teknikk.

Stipend fra ALNSF: 7500 krMona Stusvik Ellingsæther, Oslo US

Masterstudie i helseadministrasjon: Ole Berg studiet, UiO.

Tverrfaglig studie, helseadm, helseledelse, helseøk, helserett, samf.

medisin m.m. Tema: Hva kan en leder gjøre for å legge til rette for

retningslinjer.

Torbjørg Søyland Hopen, Haukelans sykehus, Bergen.

Prosjekt: Skrive historieskrift for ALNSF. Stipendmidlene øremerkes

trykking og distribusjon av historieskriftet.

Helen Børhaug og Birthe Haukeland, Haraldsplass, Bergen

Prosjekt: Se på oppvekst av bakterier i ventilasjonsslanger. Er det

sammenheng mellom langtidsbruk og bakterievekst?

in

spira

3

20

10

S

IDE

7

For de fleste pasientene vil dette representere et stort gode, og

faktisk et være eller ikke være. Men en del pasienter befinner seg i

en randsone. Noen skulle kanskje aldri ha vært innlagt på intensiv

avdeling, fordi de er så gamle eller så syke at de burde vært spart

for den påkjenningen det er å få en slik behandling i avslutningen

av sitt liv. Andre ganger er forløpet for pasienten etter hvert så

dårlig at en på et eller annet tidspunkt bør trappe ned eller avslutte

behandlingen.

Etiske og juridiske retningslinjerSom grunnlag for de beslutninger vi tar for, og forhåpentligvis også

med, pasienter i sykehushverdagen ligger en del juridisk og etisk

føringer.

Profesjonsetikk. Helsevesenet /sykehuskulturen er preget av

at hver profesjon har utformet sine yrkesetiske retningslinjer, som

samles under betegnelsen profesjonsetikk. De er utformet av og for

profesjonene selv som uttrykk for faglig autonomi, og som bidrag

til regulering av egen virksomhet. De profesjonsetiske reglene

representerer verdier dypt forankret i faget. Profesjonsetikken har

med seg elementer fra konsekvensetikk, pliktetikk, prinsippbasert

etikk og dyds etikk, men har tradisjonelt vært mest forbundet med

regel/plikt etikk. Reglenes funksjon er i tillegg til å være kjøreregler

for faget, også å bidra til bevisstgjøring og etisk refleksjon rundt

arbeidet (1).

Regeletikken finner svaret på etiske problemer hos en ytre

autoritet, for eksempel Gud (de 10 bud), kongen, lovverket etc, og

henviser dermed til regler, systemer og ytre styringsmekanismer.

Overordnede spørsmål og enkelttilfeller drøftes i lys av regelverket

som profesjonen har satt opp (1).

Regeletikken kan oppfattes som rigid og lite smidig i møte med den

enkelte pasient, og kan også være uttrykk for paternalisme (faderlig

styring) (2). Helsevesenet har en lang tradisjon med den holdningen

at det er legen (evt. sykepleieren) som vet best, og har dermed liten tro

på at pasienten kan ta valg vedrørende sin egen helse.” Paternalisme

er et hinder for en persons fulle autonomi. En som handler strengt

paternalistisk overtar vurderinger og avgjørelser for en annen uten å

rådføre seg med den som valgene angår. Personer som blir paternalisert

kan føle seg tvunget til å oppgi sin autonomi” (2). Slike holdninger

har presset fram behovet for sterkere rettigheter for pasienten, bla

gjennom Pasientrettighetsloven med stor vekt på pasient autonomi.

Emanuel Kants kategoriske imperativ pålegger oss å handle slik at

vår ”maksime” (regel) kan bli en allmenn lov. Samtidig forbyr den

oss å bruke menneskeheten bare som et middel. Mennesket er et

mål i seg selv (pliktetisk tilnærming). Den forplikter oss også til

menneskelig frihet og verdighet.

Utilitarisme. I en utilitaristisk tilnærming vil en handlings

moralske verdi bedømmes ut fra dens nytteverdi i forhold til

samfunn og enkelt individ. Den rette handling er den som i sum

Artikkelen er basert på en essey i helseetikk ved Misjonshøyskolen i Stavanger våren 2009.

Intensivavdelingen er en høyteknologisk avdeling. Ved innleggelse på intensiv, får pasienten en slags blanko

fullmakt til de mest avanserte og kostbare ressurser som er tilgjengelig på et sykehus, både med tanke på

teknologi, kostbare medisiner, bemanning og eksperthjelp.

Gro Bjørnø Intensivsykepleier, Stavanger Univeristetssjukehus

Retten til en verdig død

in

spira

3

20

10

S

IDE

8

resulterer i størst mulig velvære. Utilitarismen regnes som en del

av konsekvensetikken der menneskets handlinger vurderes ut fra de

konsekvenser de får, og en velger den løsningen som har de beste

konsekvensene. Hvilke konsekvenser en regner som best avhenger

av hvilke verdimål en legger til grunn.

Allmennetikk er medisinsk etikk grunnlagt på allmenn

moral. Allmennmoral er vanlige menneskers moral. Det er et

åpent moralsystem, på godt og vondt, og inkluderer også negative

justeringsmekanismer som for eksempel janteloven. Alle bør og kan

reflektere over allmennmoralen.

Dydsetikken er også sterkt til stede i norsk helsevesen. Den

hippokratiske ed forutsetter dyder som grunnlag for forsvarlig

legelig håndverk, for eksempel vennlighet, rettskaffenhet og dialog.

Aristoteles regner visdom, mot, måtehold og rettferdighet til de

greske kardinaldydene. Dydsetikken legger vekt på væren framfor

gjøren. Den er ikke orientert mot handling eller konsekvens,

men mot personens karakteregenskaper. Det som motiverer våre

handlinger er dyder og karakteregenskaper (for eksempel evnen til å

vise omsorg), ikke plikter, prinsipper eller konsekvenser.

Den hippokratiske lege ed. Sykepleiere, så vel som leger,

vil føle seg forpliktet til å ivareta pasienten ut fra den hippokratiske

lege ed ”Jeg vil etter evne og beste skjønn gi forskrifter om livsførsel

til gagn for de syke, og jeg vil verge dem fra slikt som fører til skade

og urett”. Plikten til å redde liv vil her stå sentralt, og er nedfelt i

lovverket og i yrkesetiske retningslinjer for så vel sykepleiere som

leger.

Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere § 2.2.

”Sykepleieren beskytter og bevarer liv til det fra naturens side må

anses som avsluttet. Tiltak som har til hensikt å framskynde en

pasients død, dvs. aktiv dødshjelp, må ikke anvendes. En sykepleier

må ikke hjelpe en pasient til selvmord. Å bidra til at hensiktsløs livs

forlengende behandling avsluttes eller ikke påbegynnes, regnes ikke

som aktiv dødshjelp” (3). Tilsvarende tekst finnes i etiske regler for

leger § 5.

Plikten til å redde liv er eksplisitt uttrykt i Helsepersonelloven § 7 som angår øyeblikkelig hjelp: ”Helsepersonell skal straks

gi den helsehjelpen de evner når det må antas at hjelpen er

påtrengende nødvendig. Med de begrensninger som følger av

pasientrettighetsloven § 4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv

om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten

motsetter seg helsehjelpen” (4).

På den andre siden er rettighetene til pasienten blitt kraftig styrket

gjennom blant annet Pasientrettighetsloven. Her blir det

enkelte individ ivaretatt. § 4,1 påpeker at ”Helsehjelp kan bare gis

med pasientens samtykke” (5) og omtaler videre hva det vil si å ha

samtykkekompetanse. § 4-9 understreker at pasienten har rett til å

nekte helsehjelp i særlige situasjoner. Er pasienten ute av stand til

å formidle et slikt behandlingsønske, skal helsepersonell unnlate å

gi helsehjelp dersom pasientens nærmeste pårørende tilkjennegir

tilsvarende ønsker.

Synspunkter fra forskjellige faglige holdI følge artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening, ”Avslutning

av respiratorbehandling ved AML” er det i norsk lov to etiske

prinsipper som blir vektlagt ved avslutning av livs forlengende

behandling: Pasientautonomi, behandling skal aldri gis mot den

kompetente pasients ønske, og forbud mot eutanasi (6).

Det skilles mellom aktiv og passiv dødshjelp. I passiv dødshjelp dør

pasienten av sin grunnsykdom når behandlingen trekkes tilbake.

Ved aktiv dødshjelp (eutanasi), som er forbudt ved lov i Norge,

dør pasienten av et medikament gitt i den hensikt å ta livet av

vedkommende.

I artikkelen ”Avgrensning av intensivbehandling” påpekes det at

begrepet passiv dødshjelp ser ut til å ha blitt et etablert begrep, men

kan gi feil assosiasjoner (7). Forfatteren foretrekker derfor begreper

som avgrensing, avstå fra eller avslutte behandling (Withholding

and withdrawal of life support), og påpeker at å avstå fra eller

avslutte intensivbehandling hos pasienter med en håpløs prognose

er en etablert og alminnelig akseptert praksis.

Illustrasjonsfoto: Marte M. Strandskog

in

spira

3

20

10

S

IDE

9

Stein Husebø påstår i sin artikkel ”Omsorg for eldre” at ”Døden

er død”, og spør videre ”Blir vi frarøvet uerstattelige verdier i vår

siste levetid fordi helsevesenet formidler at de kan løse problemet?”

(8). Husebø er en av et fåtall norske leger som har stått fram å sagt

at han har hjulpet pasienter til å dø, og er dermed talsmann for

eutanasi i Norge. Når jeg tar med hans artikkel i diskusjonen her, er

det fordi han stiller viktige spørsmål for debatten rundt temaet ”en

verdig død”. Jeg ønsker samtidig å understreke at for meg er dette en

diskusjon om å la mennesker få dø naturlig og med verdighet, uten å

bli holdt kunstig i live, og ikke en diskusjon om eutanasi.

Den amerikanske teologen og samfunnskritikeren Ivan Illich

beskriver i boken ”Medisinsk nemesis” hvordan døden er blitt

medikalisert i det moderne velferdssamfunnet, og at dette har gjort

slutt på epoken ”naturlig død” og at ”den vestlige verdens menneske

har mistet retten til å være hovedpersonen ved sin egen død…Den

tekniske død har overtatt hele dødsprosessen” (1).

Teknologifiseringen av helsevesenet som har funnet sted fra 1960

tallet og utover, ved for eksempel innføring av dialysebehandling,

respiratorbehandling, transplantasjoner, kunstig befruktning osv.

har flyttet grensene for hva som er en ”naturlig død”. Helsevesenet

og samfunnet har trengt nye lover å navigere etter, som for eksempel

tansplantasjons- og abortloven (1). Husebø påpeker i sin artikkel at

”etter at den enkeltes død ble sykeliggjort og innlagt på institusjon,

er det på godt, og kanskje mer på vondt, legene som har blitt de store

regissører, dirigenter og hærførere” (8).

Ikke uten grunn har det vokst fram et behov hos folk for å ta

tilbake regien. Ingen av oss kan bestemme hvordan vi vil dø, men

gjennom å skrive et livstestamente, (utarbeidet av Landsforeningen

Mitt livstestament), ”kan vi be om å ikke bli holdt kunstig i live

med ekstraordinære midler når det ikke lenger er håp om en

bevisst livsopplevelse” (2). Som helsearbeider har vi i følge Natvig

ingen juridisk plikt til å etterkomme et slikt ønske, dvs ingen vil

rettsforfølge meg som sykepleier hvis jeg unnlater å følge pasientens

ønske, men ”I praksis vil ofte et kompetent ønske fra pasienten om å

få dø når tiden er inne, virke moralsk bindende” (2).

DiskusjonFor å belyse problemstillingen vil jeg ta utgangspunkt i en

pasientsituasjon som representerer en vanlig etisk konflikt jeg som

intensivsykepleier kan oppleve i praksis.

Pasient Per er en 87 år gammel mann som blir innlagt som

øyeblikkelig hjelp på sykehuset fordi han har akutte sterke smerter

i magen som krever umiddelbar medisinsk behandling. På dette

punktet er det ingen som stiller spørsmål. Det er innenfor rammene

av de plikter et moderne helsevesen pålegges gjennom lovverket og

gjennom yrkesetiske retningslinjer. Handlingen blir lett å begrunne

ut fra en pliktetisk tilnærming. Plikten til å redde liv står sentralt

i den rettslige reguleringen av helsetjenesten. I vårt samfunn er

det også en allmennetisk forventning om at mennesker i akutt nød

og smerte blir ivaretatt av helsevesenet på en omsorgsfull måte,

uavhengig av alder og helsetilstand for øvrig.

Et døgn etter at Per er blitt operert har vi som behandlingsteam

fått et bedre total bilde av hans helsestatus. Journalen viser at Per

er både hjerte- og nyresyk. Pårørende komplimenterer bildet med

informasjon om at Per har sittet mye i en stol det siste året fordi

hans helse har skrantet. Han har i løpet av døgnet på intensiv

utviklet anuri, en tilstand uten urinproduksjon, som han vil dø av

etter noen dager dersom han ikke får dialysebehandling. Dialyse

legen har avslått behandling fordi blodtrykket er så lavt at han

ikke ville tåle det. Per holdes i live ved hjelp av to medisiner som

holder blodtrykket oppe. Legeteamet beslutter at han ikke skal

gjenopplives hvis han får hjertestans. Pårørende viser omsorg for

både Per og for hverandre. De virker som fornuftige og jordnære

personer. De samles og støtter hverandre fordi de ser at situasjonen

er alvorlig, noe de også har fått informasjon om av legen. Det ligger

ingen forventning hos pårørende til at vi som helsepersonell skal få

Per igjennom den akutte fasen, heller en stille aksept av at livet hans

er på vei mot en slutt.

Det er da mine spørsmål melder seg. Er ikke dette et naturlig

tidspunkt å trekke behandlingen tilbake? Er det ikke slik at ut fra en

allmennetisk vurdering ønsker vi en fredelig og verdig avslutning

på livet, både for oss selv og dem vi er glad i? Oppfylles ikke her det

kategoriske imperativ, når jeg som sykepleier ønsker for pasienten

det jeg ville ønsket for meg selv eller mine? En refleksjon en ofte kan

høre når pårørende i etterkant snakker om hvordan deres nærmeste

døde, er ”Han fikk en fredfull død, uten smerter,” eller ”Han fikk

lov å dø mens han enda hadde et liv”. Inneforstått at det var godt han

fikk dø nå, han slapp å bli pleietrengende, dement eller lidende på

slutten av livet.

Rammene for Per burde være ”optimale” for en fredelig og verdig

avslutning på livet, og burde ikke representere noen etiske dilemmaer.

Han er gammel, kona forteller at han har skrantet lenge, de har

snakket om at de ikke vil holdes kunstig i live. Etter operasjonen

er han er fri for smerter, det har vi heldigvis fått bekreftet fra han

selv. Han har alle sine samlet rundt seg i en atmosfære av omsorg og

varme. Sykepleiere ivaretar hans behov for pleie og smertelindring.

Man skulle tro at dette er så naturlig at det nesten er vakkert.

Når det mest naturlige vil være å dø, hvorfor fortsetter vi da

behandlingen nærmest inntil det meningsløse? Svaret på dette ser ut

til å være sammensatt.

Plikten til å redde liv For de fleste med arbeid innen spesialisthelsetjenesten er det plikten

til å redde liv som vil veie tyngst. Helsepersonell kan bli saksøkt

for å unnlate å yte øyeblikkelig hjelp, jf helsepersonelloven § 7:

”Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må

antas at hjelpen er påtrengende nødvendig”. Denne plikten ligger

spesielt tungt på legene fordi beslutningsansvaret blir deres. En

del leger opplever offentlig kritikk for feil beslutninger. Noen

opplever også å bli rettsforfulgt for beslutninger som de etter beste

evne og hensikt, har tatt for pasienten. Det er ikke vanskelig å

skjønne at dette kan være belastende. Ifølge artikkelen ”Avslutning

av respiratorbehandling ved amyotrofisk lateralsklerose”, gis

pasientrettighetsloven § 4-9 forrang framfor pliktregelen i

helsepersonelloven § 7 om å yte øyeblikkelig hjelp. Døende

pasienters autonomi går altså foran legens følelse av plikt til å gi

livsforlengende behandling (6). Dette kan tolkes som at en rigid

regeletisk tilnærming må vike for respekten for enkeltindividets

integritet og ukrenkelighet, og at pasientens autonomi er blitt styrket.

in

spira

3

20

10

S

IDE

10

Makt og paternalismeSykepleiere vil også oppleve at plikten til å redde liv er en

primæroppgave. Å være del av et team som daglig redder liv,

slik som på en intensivavdeling oppleves sterkt og meningsfullt.

Samtidig er vi på godt og vondt fritatt fra beslutningsansvaret når

store avgjørelser skal tas. Som sykepleier har jeg når alt kommer

til alt bare uttalerett. Det er selvfølgelig lettere å mene mye om

en ikke skal stå til ansvaret for beslutningene etterpå. Legene kan

velge å høre på våre innspill, eller de kan velge å la det være. Hvor

mye vi som sykepleiere blir invitert til å delta i diskusjonene når

store avgjørelser skal tas, avhenger av flere ting som; vakthavende

leges holdninger, hvor travelt det er i avdelingen, organisering

og bemanning eller om en annen kan passe pasienten mens det

tverrfaglige møtet pågår. Ofte blir våre innspill hørt, og går inn som

en del av beslutningsgrunnlaget, men ikke alltid.

Ulike kulturer, tradisjoner og funksjonerSykepleiere og leger har tradisjonelt tatt vare på ulike kulturer

og funksjoner på en intensivavdeling. Legenes kunnskap om

sykdomsbildet hos den enkelte pasient dannes på grunnlag av

vurderinger av blodprøver, røntgen bilder, kliniske undersøkelser

av og visitt hos pasienten, journalnotat fra tidligere innleggelser,

sporadiske samtaler med pårørende og dialog med annen medisinsk

ekspertise. Nødvendig informasjon kan være svært begrenset når

pasienten har kommet inn som øyeblikkelig hjelp, det står om livet og

beslutninger må tas fort. Dette fører til at leger ofte må ta vanskelige

beslutninger på spinkelt grunnlag. På vår intensivavdeling har legen

ansvar for alt fra 2-3 pasienter på dagtid og opp til 12 pasienter

på vakt. Det sier seg selv at tiden til den enkelte pasient og deres

pårørende av og til kan bli veldig begrenset.

Sykepleiertjenesten på intensiv er organisert slik at hver sykepleier

har en pasient, og en sykepleier er alltid ”bedside.” Kontinuitet er

høyt prioritert, derfor vil en ofte ha samme pasient 8-10 timer i

strekk, 2-5 dager etter hverandre, og noen ganger i ukevis. Dette gir

sykepleieren en unik fordel når det gjelder å skaffe et helhetlig bilde

av hvordan pasienten har det til vanlig, enten fra pasienten direkte

(når mulig), eller gjennom pasientens pårørende. Intensivsykepleiere

som har jobbet noen år ved avdeling har opparbeidet et godt klinisk

blikk, og stor kompetanse på vurdering av akutt, kritisk syke

pasienter. Når store beslutninger skal tas om behandling, og eventuelt

tilbaketrekking av behandling, vil denne kunnskapen bidra til et

mer helhetlig bilde og gi grunnlag for riktigere beslutninger.

Fordi sykepleiere og leger kommuniserer på hver sine arenaer, og

ikke alltid har tid eller sted til å utveksle sitt kjennskap til pasienten,

oppstår det ofte sprik mellom de to gruppenes synspunkter.

Sykepleiergruppen kan være først ute med å foreslå at behandlingen

bør avsluttes, nettopp fordi vi har hatt en nær dialog med pasienten

og pårørende, og kanskje tidlig har oppfattet og gjort oss til talsmenn

for deres ønsker. Ved store etiske dilemma som gjelder beslutninger

om avsluttende behandling, er det ikke alltid slik at legen har den

største kunnskapen. I artikkelen ”Pasientens selvbestemmelse ved

livets avslutning” i forbindelse med etablering av kliniske etikk

komiteer ved Norske sykehus, påpekes det at ”Sammensetningen i

komiteen skal være bred, slik at man får fram pleiepersonalets syn,

de pårørendes syn og ikke minst pasientens syn der det er mulig. Når

spesialister med samme kompetansenivå er uenige er det ofte ulik

vektlegging av verdier som er årsak til konflikten. I verdispørsmål

er ikke leger mer spesialister enn andre” (9). Det er derfor til å

undres over at sykepleiere ikke har en mer naturlig plass når slike

vurderinger skal gjøres.

DialogI de fleste yrker vil kommunikasjon og gode dialoger mellom partene

være avgjørende for hvor gode beslutninger som tas. Dessverre

er helsevesenet kjent for dårlige tradisjoner her. Paternalistiske

holdninger som ”Vi vet hva som er best for deg” har vært rådende.

Det er få sammenhenger der maktubalansen er mer uttalt enn på

et sykehus, der det er svært tydelig hvem som er ”den svake part”.

Dette framholdes også av Aslak Syse i ”Pasientrettigheter med

kommentarer”, der han hevder at maktubalansen blir større og

medvirkningsmuligheten for pasienten mindre jo mer komplisert

behandlingsnivået er og jo høyere kompetanse behandlerne har (10).

Maktubalansen og asymmetrien i forholdet mellom lege og pasient,

men også mellom sykepleier og pasient, og mellom sykepleier og

lege er fortsatt sterkt til stede, selv om positive endringer har funnet

sted. Det er ikke uten grunn at de fleste klagene Pasientombudet får

er rettet mot leger, og går på pasientens opplevelse av ikke å bli hørt,

nedlatende holdninger og mangel på informasjon.

Gode dialoger krever framfor alt tid, noe som ofte er en mangelvare

i en travel intensiv hverdag. Ofte er det mer enn en eksistensiell

beslutning som skal tas på en vakt, her dreier det seg om liv og død

døgnet rundt.

En verdig død Stein Husebø påpeker i sin artikkel ”Husk at du skal dø” at

helsevesenet fører folk bak lyset med signaler om at alt kan kureres,

at det går an å lure døden. Han hevder at svært få mennesker ønsker

å dø, unntaket er de døende selv. Hans erfaring er at det store flertall

av døende gir et hovedsignal i den siste tiden: ”Tusen takk for livet,

innsatsen og kampen. Men for meg er nå døden et bedre alternativ”

(11). I løpet av 20 års erfaring som sykepleier på intensiv er dette en

observasjon som også jeg har gjort. I en del tilfeller har både pasienten

selv og pårørende gitt signaler om at ”livet har nådd sin naturlige

slutt, jeg ønsker å dø”. Problemet for dem er at de har kommet på

feil avdeling. På intensivavdeling er nemlig fokus å redde liv. Av

og til oppleves det som vi misforstår vårt oppdrag. Det føles tungt

å være ”bedside” sykepleier å fortsette en behandling mot pasient/

pårørendes ønsker og som en selv stiller seg spørrende til. Husebø

stiller spørsmål om ”vi blir frarøvet uerstattelige verdier i vår siste

levetid fordi helsevesenet formidler at de kan løse problemet” (11).

Jeg opplever at mange av våre pasienter hadde hatt en mer verdig

avslutning på sitt liv uten en teknifisert intensivbehandling.

Per var en av de heldige som hadde alle rammer på plass for en

verdig avslutning. Ikke alle gamle og syke er så ”heldige” som han.

De dør med tuber og slanger inn i alle kroppens åpninger, respirator

og dialysebehandling, aortaballongpumpe, pacemaker og picco-

kateter. Settingen er en travel sykehus-sal delt med 3 andre like syke

pasienter og hjerte-lungeredning langt inn i døden, mens pårørende

sitter på gangen og venter. Slik er det ingen av oss som ønsker å dø

hvis vi får velge.

in

spira

3

20

10

S

IDE

11

Minneord – Kristine Johaug

Kristine Johaug døde mandag 21. juni på lindrende enhet,

Skedsmotunet, etter lengre tids kamp mot kreftsykdom. Hun ble 57 år.

Etter grunnutdanning i sykepleie på Elverum og spesialutdanning

i intensivsykepleie på Lillehammer, begynte Kristine i 1978

som spesialsykepleier på intensiv/recovery på datidens SiA

(Sentralsykehuset i Akershus). Og det var her, i Anestesiavdelingen på

nå Akershus universitetssykehus (Ahus), hun skulle virke. Allerede

året etter, i 1979, ble hun samme sted ansatt som avdelingssykepleier,

i 1998 avanserte hun til avdelingsoversykepleier og i lengre perioder

fungerte hun som avdelingssjef for Anestesiavdelingen. Hennes

siste stilling var som assisterende avdelingssjef samme sted.

Det er som en markant fagperson og leder Kristine vil bli husket.

Hennes engasjement var glødende, helt til det siste, selv om hun

de senere årene pga sykdom ikke var i jobb. I tillegg var hennes

væremåte av en slik art at alle likte og respekterte Kristine. Hun

så de ansatte som sykehusets største ressurs, og det er mange i

Anestesiavdelingen i dag som er ansatt av henne.

Kristine var født og oppvokst i Dalsbygda, nord i Østerdalen, og

hjembygda var alltid nær henne. Vi som deltok i begravelsen der

fredag 2. juli, var glade for å kunne følge henne ”hjem”. Det oppleves

som en gave å ha kjent Kristine, og våre tanker går først og fremst

til hennes nærmeste familie, som så altfor tidlig mistet henne. For

alle oss kolleger på Anestesiavdelingen spesielt, men også på Ahus

generelt, vil Kristines innsats og spor være med oss videre. I dyp

takknemlighet over alt Kristine ga, lyser vi fred over hennes minne.

Anestesiavdelingen, Akershus universitetssykehus

Konklusjon Målet mitt som sykepleier er på bredest mulig grunnlag å kunne tale

pasientens sak, ut fra et helhetlig (holistisk) pasient syn. Refleksjon

og bevissthet rundt etiske tema kan bidra til større åpenhet og

dialog, både mellom pasient/pårørende og behandlende helseteam,

og mellom sykepleiere og leger, noe jeg er overbevist om vil komme

pasienten til gode.

Jeg etterlyser også en større debatt og åpenhet rundt retten til

en verdig død, ikke bare internt i medier som Tidsskrift for Den

Norske Lægeforening og Sykepleien, men også i offentlige medier

som aviser og TV. Dette vil gi allmennheten en større mulighet til

å danne seg tanker, og kunne påvirke beslutningsprosessene når de

før eller siden stilles overfor valg rundt seg eller sin nærmestes død.

Pasient og pårørende er ofte usikre i sin rolle i møte med et intensiv

behandlings team. Å støtte dem i sin refleksjon rundt hva deres

egentlige ønsker og valgmuligheter er, og i sine ytringer overfor

behandlende legeteam kan være et viktig bidrag.

Å stille spørsmål rundt pågående behandling krever mot. Vi må

få lov å tro at vår kunnskap og kjennskap til den enkelte pasient

vi står ”bed-side”, gjerne vakt etter vakt og uke etter uke, gjør at

de spørsmål vi stiller bør oppfattes som relevante og tas på alvor.

Som sykepleiere må vi tørre å ”ta plass” og tale pasientens sak når

beslutninger skal tas.

Hva som er pasientens beste kan i mange tilfeller virke uklart.

Det kan være store sprik i oppfatningen av hva som er en verdig

død og hva som er et leveverdig liv. Så store og vanskelige

spørsmål skal det heller ikke finnes lettvinte svar på. Som Marie

Aakre påpeker i artikkelen ”Verken forlenge eller forkorte livet”

i forbindelse med Kristina-saken ” Det er fortsatt sant at mange

lider pga. overbehandling, og at dialogen med involverte parter

er tilfeldig og utydelig. Respekt for liv betyr også å avklare om

tiden er inne for å sikre den syke en verdig død”, og videre ”Det

er mitt grunnsyn at dette skal ingen enkeltpersoner avgjøre

alene. Verken pasient, pårørende eller legen alene bør ha dette

ansvaret. Kompleksiteten er for stor. Tverrfaglig dialog gjennom

utholdende prosesser med involverte parter er nødvendig” (12).

Større bruk av tverrfaglig sammensatte etiske råd ved det enkelte

sykehus, og nye Nasjonale retningslinjer (mai 2009), vil kanskje

også bidra til å løse disse vanskelige spørsmålene på en etisk

høyverdig måte.

Referanser1. Ruyter, Knut W., Førde, Reidun, Solbakk, Jan Helge, Medisinsk og helsefaglig etikk, Gyldendal, 20082. Natvig, Randi-Susanne, Sykepleieetikk, Gyldendal Akademisk, 20043. Sykepleieretiske retningslinjer4. Helsepersonelloven5. Pasientrettighetsloven 6. Holmøy,T. ,Aarrestad,S., Engstad,P., Ottesen S., (Ullevål universitetssykehus), Aslak Syse (Institutt for offentlig rett), Reidun Førde (Seksjon for medisinsk etikk) UiO, Avslutning av respiratorbehandling ved amyotrofisk lateral sklerose, Tidsskrift for Den norske legeforening, nr.7, 20097. Harboe, Svein (Anestesiavdelingen SUS), Avgrensning av intensivbehandling, Tidsskrift Norsk Lægeforening, nr.22, 19918. Husebø, Stein (overlege ved Verdighetssenteret), Omsorg for eldre, artikkel i Aftenposten 27. mars 2009 9. Laake,J.H., Rosseland, L.A., Winnem,B.M., Pasientens selvbestemmelsesrett ved livets avslutning,Tidsskrift Norsk Lægeforening nr 3, 2002 10. Aslak Syse, (Institutt for offentlig rett), Pasientrettigheter med kommentarer, 200111. Husebø, Stein, artikkel ”Husk at du skal dø” 12. Aakre, Marie (Leder Faglig Etisk Råd), Verken forlenge eller forkorte livet, Tidsskriftet Sykepleien, 3/0

SmartX

• SmartX sender- for 4 eller 2 transducere.Trykksignalene overføres trådløst fra sender til mottakerenheten.

• SmartX mottaker - passer til alle typer monitorer.

www.medinor.no

Trådløs invasiv trykkmonitorering fra Smiths Medical

Unik trådløs trykkmonitorering basert på bluetooth teknologi.

INSPIRA SMARTX annonse februar 2010.indd 1 12.02.2010 14:38:21

KvinTo ASM e d i s i n s k e Pr o d u k t e r

- for bedre livskvalitet

Brobekkveien 107 0582 Oslo

Tlf: 22 72 03 00 Fax: 22 72 03 01 E-post: post@kvinto.no

www.kvinto.no

NYHET!

– Hygienisk munnstell redder liv!

q4 reduserer infeksjoner -utfør munnstell hver fjerde time!

• Enklest

• Mest hygienisk

• Lik prosedyre

• Alt inkludert

in

spira

3

20

10

S

IDE

14

Eksisterende praksismodell/praksisundervisning er basert på å

lære gjennom samhandling og refleksjon med kontaktsykepleiere

i praksis. Kontaktsykepleierne har det sykepleiefaglige ansvaret

for pasientbehandlingen i tillegg til ansvaret for å legge til rette

for studentens læring. Begrenset tid i praksis medfører at studenter

under videreutdanning i intensivsykepleie opplever få vanskelige

kliniske situasjoner. Når kritiske situasjoner oppstår er pasienten

avhengig av øvede hender, og det er naturlig at det er de erfarne

sykepleierne som trår til. Dette har betydning for erfaringsgrunnlaget

studentene får i å håndtere akutte situasjoner. Studentene ønsket

seg muligheten til å trene på slik håndtering i trygge omgivelser og

kontaktsykepleierne ved intensivavdelingen etterlyste metoder for å

utnytte klinisk praksis som læringsarena.

Både kunnskaper, ferdigheter og verdigrunnlag viser seg gjennom

handling i intensivsykepleie. Gjennom handling blir kunnskap

synlig og tilgjengelig for diskusjon. En kan analysere kunnskapen

ved å spørre ”hva skjedde?”, ”hvorfor ble det slik?”, ”hvilke

konsekvenser fikk valg av handling?” og ”hvordan vil en angripe

en lignende situasjon senere?”.

Medisinsk SimulatorSenter er en treningsarena for læring gjennom

refleksjon knyttet til handling. Det trenes ved å gjenskape akutte

medisinske situasjoner i scenarioer. Avansert datatastyrt dukke i

realistiske omgivelser og videoopptak under trening gir mulighet

til å reflektere over ”kunnskap i handling” gjennom debriefing.

Det skapes en situasjon som er troverdig slik at den kan omsettes i

den virkelige verden (1). På mange måter representerer scenarioer

dermed det Donald Schön beskriver som en virtuell verden,

anvendbar for refleksjon gjennom sin troverdighet. I den virtuelle

verden kan en sette ned farten, rydde unna forstyrrende elementer

og oppheve eller kontrollere noe av det som hindrer refleksjon i det

daglige (2).

Debriefing etter simulatortrening innebærer en diskusjon med

utgangspunkt i synlig kunnskap i handling der det er veilederens

oppgave å stille åpne spørsmål for å initiere til refleksjon. En

overlater til deltakerne å artikulere tankeprosessen i handling.

Ved å lytte, vise virkelig interesse og gripe fatt i betydningsfulle

momenter i deltakernes refleksjoner, oppnår en samtidig motivasjon

til å delta i refleksjonsprosessen. Geir Halland viser til Edgar

Schein når han beskriver fire sentrale områder som praktisk

utgangspunkt for motivasjonstenkning: Mestring, anerkjennelse,

ansvar og mening (3). Vi er gjerne vår egen verste kritiker, og

for noen sitter det langt inne å si noe positivt om seg selv. Ved å

balansere de faglige utfordringene sikrer en at alle har mulighet til

å oppleve mestring. I tillegg er det viktig at veilederen bevisst ser

etter konkrete eksempler på mestring under handlig og dermed kan

gi alle deltakerne feedback som forbindes med anerkjennelse (3).

Videoopptak er et godt hjelpemiddel for å underbygge feedback.

”Erfaring innebærer å se kritisk på gyldigheten av tidligere kunnskap ut fra nye opplevelser og inntrykk. Erfaring skapes ved at vi reflekterer over et handlingsforløp etterpå og ser kritisk på hvordan tenkningen fungerte i forhold til praksis.” (4 s. 189)

Gjennom denne beskrivelsen inkluderer Lauvås og Handal

Stine Gundrosen 1, Hilde Engesnes 2 1 Intensivsykepleier MSc, Avdelingssjef Medisinsk

SimulatorSenter, St.Olavs Hospital / NTNU / Helse Midt-Norge

2 Intensivsykepleier, Avdelingsleder, Intensiv-avdelingen St. Olavs Hospital.

Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) og St. Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim, ønsket å støtte

fellesprosjekter som kunne bidra til tettere kontakt og økt samarbeid mellom høgskole og praksisfelt.

Medisinsk simulering – et møte mellom utdanning og praksisfeltEt fellesprosjekt for høgskole, intensivavdeling og Medisinsk SimulatorSenter i Trondheim

in

spira

3

20

10

S

IDE

15

refleksjon i prosessen som skal til for å bygge erfaring (4). Debriefing

er en undervisningsmetode for å skape ny erfaring gjennom nettopp

å utnytte deltakernes tenkning i praksis.

I rapport fra Institute Of Medicine, USA 2001: ”To Err is Human;

Building a Safer Health System” anslås det at mellom 44 000 og

98 000 mennesker dør på grunn av medisinske feil i USA hvert

år (5). Rapporten diskuterer betydningen av organisatoriske og

menneskelige faktorer som bakgrunn for disse tallene. ”Human

factors” vektlegges i stor grad når det gjelder sikkerhet innen ulike

risikofylte virksomheter. Luftfart og militært forsvar er eksempler

på dette. Menneskelige faktorer innebærer både kognitive, mentale

elementer og sosiale, personlige egenskaper (6). I dette ligger blant

annet evner til vurdering, planlegging, oppmerksomhet, samarbeid,

kommunikasjon og ledelse. Non-Technical Skills (NTS) brukes som

fellesbetegnelse på slike faktorer (6). Studier viser at mellom 50-80

% av kritiske hendelser i akuttmedisinsk behandling kan knyttes

til sviktende NTS (6,7). Det er liten tradisjon for undervisning og

trening på Non-Technical Skills i akuttmedisin generelt (8,9,10).

Rapporten fra USA foreslår blant annet teamtrening i simulator,

for å øke sikkerheten og unngå feil behandling i akuttmedisinske

avdelinger (5).

Med dette som bakgrunn valgte videreutdanning i sykepleie,

intensivlinjen, Intensivavdelingen ved sykehuset og Medisinsk

SimulatorSenter i Trondheim å gå sammen om et prosjekt

som innebar et undervisningstilbud både til studenter og

kontaktsykepleiere. Medisinsk simulering og debriefing var rammen

for å nå læringsmålene som innebar; håndtering av akutte hendelser,

Non-Technical Skills og veiledningsteknikk i praksis.

MetodeProsjektgruppen bestod av Hilde Engesnes, avdelingsleder med

ansvar for fagutvikling ved intensivavdelingen, høgskolelektor Thor

Albriktsen ved HiST og leder for Medisinsk SimulatorSenter, Stine

Gundrosen.

Alle studentene under videreutdanning i intensivsykepleie og deres

kontaktsykepleiere på intensivavdelingen ble invitert til å delta.

Del 1) Teoretisk undervisning for kontaktsykepleiere (3,5 time pr

gruppe à 6-8 deltakere – totalt 22 deltakere)

Hovedtemaer:

• Non-technical skills

• Pedagogisk plattform

• Debriefing – metode for læring gjennom refleksjon over

handling

Del 2) Trening i Medisinsk SimulatorSenter med påfølgende

debriefing/refleksjon. (3,5 time pr gruppe à 6-8 deltakere. Totalt 20

studenter og 22 kontaktsykepleiere)

Studentene ble introdusert for simulatordukken og utstyret i

Medisinsk SimulatorSenter (familiarisering). Deretter trente de på

mottak av sepsispasient.

Læringsmål: Prioritering av oppgaver

Vurdering av pasient

Kommunikasjon og samarbeid

Kontaktsykepleierne observerte studentene og fikk praktisk trening

i å debriefe studentene etter simulatortreningen.

Læringsmål: Observere handling med tanke på refleksjon og læring

Skape refleksjon over handling, rettet mot

studentenes læringsmål

Kontaktsykepleierne mottok feedback på sin debriefing av

pedagogisk leder i Medisinsk SimulatorSenter.

Del 3) Evaluering

I fellesskap ble det diskutert bruk av debriefing som metode for

refleksjon over handling i praksis, og gitt en muntlig evaluering

av prosjektet. Både studenter og kontaktsykepleiere fikk i tillegg

mulighet til anonym skriftlig evaluering gjennom tilsendt

evalueringsskjema. Høgskolen og Intensivavdelingen beskrev nytten

av prosjektet og prosjektgruppen gjennomførte et evalueringsmøte.

Resultater

Studentenes evaluering:Alle studentene deltok i den muntlige evalueringen av prosjektet.

I tillegg fikk de tilsendt evalueringsskjema i posten med ferdig

adressert og frankert svarkonvolutt.

De fleste studentene var fornøyd med skriftlig info på forhånd.

Noen mente imidlertid at mer informasjon kunne redusert stress.

Alle studentene vurderte introduksjonen til simulatortreningen

som god og viktig for å dempe stressnivået. Evaluering av selve

simulatortreningen inneholdt beskrivelse av en ukjent situasjon, litt

kunstig, men lærerik. En av studentene mente stressnivået var så

høyt at innsatsen ikke reflekterte kompetanse i en reell situasjon,

og la en demper på læringsutbyttet. Debriefing ble evaluert som

nyttig og avgjørende. Refleksjon, feedback og det å dele erfaring

ble sett på som vesentlig. På spørsmål om hva som var det viktigste

de lærte, svarte studentene klar og tydelig kommunikasjon, gjøre

hverandre gode gjennom samarbeid og prioritere oppgaver rasjonelt

i et mottak. Studentene mente undervisningsprosjektet ville blitt

bedre ved mer informasjon på forhånd og med flere treninger.

in

spira

3

20

10

S

IDE

16

Kontaktsykepleiernes evaluering:Alle kontaktsykepleierne deltok i den muntlige evalueringen av

prosjektet. I tillegg fikk de utlevert evalueringsskjema på avdelingen.

Alle var fornøyd med den skriftlige informasjonen på forhånd.

Teoriundervisningen ble vurdert som nyttig, tankevekkende og

motiverende. Introduksjonen til simulatortreningen ble vurdert

som god. Noen av kontaktsykepleierne kommenterte overvekt av

observatører i forhold til studenter, og opplevde at dette påvirket

stressnivået til studentene. De gav uttrykk for at det var annerledes

å observere studentene under trening enn å observere dem i

praksissituasjoner. I praksis gjøres en mer helhetlig vurdering av

studentene og det var uvant å holde fokus på konkrete, definerte

læringsmål under simuleringen. Debriefing ble kommentert med

opplevelsen av behov for struktur, god nytte av teoretisk ramme,

uheldig med overvekt av kontaktsykepleiere, undring over

forskjellen på hva en observerer og studentenes beskrivelse av egen

opplevelse og bevisstgjøring rundt behov for trening på debriefing.

Det største læringsutbytte ble beskrevet i form av bevisstgjøring

i forhold til betydningen av refleksjon i praksis. Mestring og

et positivt fokus ble fremhevet for å stimulere studentene til

læring. Også kontaktsykepleierne mente at repeterte øvelser

kunne gjort undervisningsprosjektet bedre både for studenter

og kontaktsykepleiere. En av kontaktsykepleierne foreslår å

implementere debriefing som undervisningsmetode i praksisfeltet

og evaluere dette.

Intensivavdelingen:Intensivavdelingen ser det som veldig viktig å kunne gi sine

kontaktsykepleiere en teoretisk plattform og mulighet til å trene

på veiledning, debriefing /refleksjon i en uforstyrret ramme. Å

være veileder i tillegg til ansvarsfulle arbeidsoppgaver med kritisk

syke pasienter oppleves som svært krevende. En god veileder

betyr mye for kvaliteten på praksisdelen av studiet og dermed for

funksjonsdyktigheten til den nyutdannende intensivsykepleieren.

Det hadde vært ønskelig å kunne tilby alle kontaktsykepleiere en

tilsvarende kombinasjon av teoriundervisning og praktisk trening

på debriefing og refleksjon. Positive tilbakemeldinger fra de

kontaktsykepleierne som deltok i prosjektet bekreftet at dette var

nyttig og et kjærkomment tilbud som har vært savnet.

ASP Videreutdanning i sykepleie, Høgskolen i Sør-TrøndelagFor HiST, Avdeling for sykepleierutdanning, er det viktig at

kontaktsykepleierne har pedagogisk kompetanse i tillegg til

den sykepleiefaglige kompetansen. Gjennom dette prosjektet

har en gruppe kontaktsykepleiere ved en av praksisavdelingene

fått muligheten til teoretisk innføring i og praktisk utprøving av

hjelpemidler i den utfordrende praksisveiledningen. For HiST har

det vært en nyttig erfaring å bidra til denne typen kompetanseheving.

Kontaktsykepleiernes kompetanse knyttet til Non-Technical Skills,

debriefing og refleksjon er svært nyttig for HiSTs studenter i praksis.

Alle som har veiledningsoppgaver og ansvar for tilretteleggelse av

studentenes læringsarbeid i høyteknologiske sykehusomgivelser

burde hatt tilbud om å delta i denne typen eller lignende prosjekter.

Prosjektgruppens evaluering:Prosjektgruppen opplevde at gjennomføringen av prosjektet gikk

etter planen. Det var en positiv holdning til deltakelse fra både

studenter og kontaktsykepleiere. Struktur og metoder var gunstige i

forhold til læringsmål.

Teoriundervisningen ble lagt opp som dynamisk undervisning,

bygget på dialog med deltakerne. Dette innebar at innhold og

presentasjonsform ble tilpasset kontaktsykepleiernes erfaring og

kunnskap.

Vanskelighetsgraden i scenarioet i simulatoren ble tilpasset

erfaringsgrunnlaget til studentene. Ingen av studentene hadde trent

i simulator tidligere. Det ble lagt vekt på informasjon for best mulig

forutsigbarhet og opplevelse av mestring.

Ukjent treningsform og observasjon under trening påvirket

stressnivået til studentene. Det ville vært en fordel om studentene

hadde fått anledning til å gjøre seg bedre kjent i simulatoren.

Kontaktsykepleierne observerte studentene under trening, og brukte

sine observasjoner til å debriefe studentene. Teoriundervisningen

hadde lagt et grunnlag for å velge fokus under observasjon.

Observasjonene gav grunnlag for refleksjon etter trening. Å trene

på å få andre til å reflektere, var en ny opplevelse for de fleste

kontaktsykepleierne. En treningsøkt er for lite for å beherske

dette. Prosjektgruppen anbefaler derfor repeterte øvelser både for

kontaktsykepleiere og studenter.

DiskusjonBåde den muntlige og skriftlige evalueringen reflekterte at

kontaktsykepleiere og studenter opplevde simulering som en nyttig

læringsarena.

Betydningen av en undervisningsarena for å lære kommunikasjon

og samhandling, må ikke undervurderes. En episode fra

simulatortreningen kan være et eksempel:

Tre studenter jobbet sammen om mottak av ”sepsispasienten”.

Lederen i teamet hadde mer erfaring fra intensivavdeling enn de

to andre. Leder var opptatt av rask start av antibiotika, og delegerte

oppgavene med å ta blodkulturer og blande antibiotikainfusjon. Selv

prioriterte leder aktiv væske- og pressorbehandling for å stabilisere

et kritisk lavt blodtrykk. Samtidig steg respirasjonfrekvensen til

”pasienten” og O2-saturasjonen sank gradvis uten at det ble gjort

umiddelbare tiltak. Under debriefingen reflekterte studentene

over årsaken til dette, og det kom frem at en av teammedlemmene

hadde observert respirasjoneproblemene, men regnet med at leder

hadde kontroll. Både bevissthet rundt egen manglende erfaring,

ønsket om å fullføre den delegerte oppgaven og kjennskap til leders

kompetanse påvirket vurderingen. Denne episoden gav et godt

utgangspunkt for å diskutere hvordan ulik forståelse av situasjoner

kan påvirke samhandling. Teammedlemmenes ansvar og leders

rolle ble samtidig satt i sammenheng med kommunikasjonsmetoder

for å unngå slike hendelser.

in

spira

3

20

10

S

IDE

17

Akutt kritisk sykdom øker forekomsten av feil og uønskede

hendelser. Kompleksitet i sykdomsbildet og behov for avansert

behandling innebærer flere ”anledninger” til å gjøre feil. Kritisk

syke blir i tillegg overvåket i større grad enn andre pasienter. Dette

gir en utvidet mulighet til å oppdage feil og dermed registrere

dem (11). I tillegg til gode rutiner for registrering av feil, er det

avgjørende at en utnytter kunnskap om mekanismer bak feil til

trening og undervisning. Ved å definere NTS som læringsmål

både for studenter under videreutdanning og kontaktsykepleiere i

praksis, vil en kunne øke bevisstheten rundt dette. Kommunikasjon

og samhandling er vesentlige elementer for å unngå å gjøre feil

og medisinsk fullskala simulering gir gode muligheter til å trene

på slike ferdigheter. Trening i simulator, inkludert refleksjon over

NTS i forbindelse med akutte situasjoner, kan øke bevisstheten til

aktørene og ha betydningen for forekomst av feil (5).

Et overraskende, men viktig funn var at studentene gav uttrykk

for at det opplevdes mye sterkere å bli observert og vurdert i

simulatorsenteret enn i klinisk praksis. Dette påvirket stressnivået

hos enkelte av studentene slik at de mente det reduserte

læringsutbyttet. At det opplevdes som mer stressende å bli observert

på en treningsarena enn i klinisk praksis var en interessant erfaring

for prosjektgruppen. Studentenes opplevelse av stress underbygges

av Müller et al som fant signifikant økning i cortisol- og

amylasekonsentrasjon hos deltakere i forbindelse med testscenarioer

i simulator. Målinger etter gjentatte scenarioer viste signifikant

reduksjon i de samme konsentrasjonene (12). Å trene i medisinsk

simulator innebærer å blottstille sine kunnskaper, holdninger og

personlige egenskaper på en helt spesiell måte. Selv om vi vektla

at simulatorundervisningen var trening, ikke en test, opplevde

noen av studentene at de ble satt på prøve. Familiarisering med

omgivelser, utstyr og undervisningsmetode kan ha hatt betydning.

Studentenes utsagn om forutsigbarhet, i form av informasjon på

forhånd og muligheten til repeterte simuleringer, understreker hvor

viktig trygghet er for å skape lærerike opplevelser. Det samme vil

være gjeldende i klinisk praksis. Anledningen til å gjøre det samme

flere ganger, øker forutsigbarhet og trygghet. Klinisk praksis er

den viktigste læringsarenaen for å utvikle erfaring og ”kunnskap i

handling” under videreutdanning i sykepleie. Medisinsk simulering

eller andre former for trening vil aldri kunne erstatte dette, men

kan være er et godt supplement for å øke den enkelte students

repertoar under videreutdanning. Simulering anvendes i økende

grad som undervisningsmetode innen helsefag både nasjonalt og

internasjonalt (13). Studier viser at repeterende praksis ved bruk av

simulering i utdanningsløp har betydning for læringsutbytte (14).

Både studenter og kontaktsykepleierne fremhevet betydningen

av debriefing etter simulatortrening. Muligheten til å reflektere

over kunnskap, dele erfaringer i tillegg til å gi og motta feedback,

representerte læring for begge grupper. Kontaktsykepleierne la vekt

på hvordan den strukturerte debriefingsmetoden kunne anvendes

for å skape refleksjon i praksis. I tillegg ble det bemerket hvordan

definerte læringsmål påvirket observasjonen av studentene og

gjorde det lettere å gi konkret feedback. Den profesjonelle feedback

under læring som inkluderes i simulatorundervisning løftes frem

som avgjørende for hva og hvor mye studenter sitter igjen med av

kunnskap (13). Utfordringer i klinikken, i tillegg til at det er få akutte

situasjoner for hver student, er å finne anledninger til å reflektere

sammen med andre. Pasientens medisinske situasjon krever full

oppmerksomhet fra alle involverte, og gir ofte lite rom til debriefing

der og da. Ved å tilpasse rammer for praksisveiledning, tilby

pedagogisk trening til kontaktsykepleiere og inkludere refleksjon

over handling i praksisveiledning, vil strukturert debriefing, slik det

brukes i simulator, også kunne anvendes for læring i klinikken.

OppsummeringGjennom dette fellesprosjektet mellom høgskole og praksisfelt

fikk vi prøvd ut medisinsk simulator som undervisningsarena

både for studenter under videreutdanning i intensivsykepleie

og kontaktsykepleiere som har ansvar for praksisveiledning i

intensivavdelingen. Studentenes evalueringer tilsa at simulering kan

anvendes til mengdetrening i å håndtere sjeldne akutte hendelser.

Stress i forbindelse med simulering kan dempes ved informasjon

og repeterte øvelser. Mulighet til å reflektere sammen med andre

ved debriefing hadde vesentlig betydning der kommunikasjon

og samhandling ble fremhevet som læringsutbytte. Debriefing

innebærer en struktur for refleksjon i en gruppe. Kontaktsykepleierne

mente denne strukturen kunne overføres til praksisveiledning av

studenter i intensivavdelingen og at det var behov for trening både

i å observere og skape refleksjon. Medisinsk SimulatorSenter ble

oppfattet som en egnet arena også for slik trening.

Simulator Debriefing

in

spira

3

20

10

S

IDE

18

Referanser:1. Gundrosen S. Medisinsk Fullskala Simulering som Undervisningsmetode for Sykepleiere som Håndterer Kritisk Syke Pasienter – En Randomisert Kontrollert Studie. Masteroppgave i Helsevitenskap, Det Medisinske fakultet, NTNU. Trondheim 2009. 2. Schön D. Den reflekterende praktiker. Hvordan professionelle tænker, når de arbejder. Oversatt av Fiil S. Århus: Forlaget Klim, 2001: (1. utgave) Kap 1, 2, 5, 6 og 9.3. Halland G Læring gjennom stimulerende samspill, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, 2004, kap 2-5 4. Lauvås P & Handal G (1990) ”Veiledning og praktisk yrkesteori” J.W. Cappelens forlag a.s. Oslo 2000 s 65-83, 101-104 og 175-191. 5. Kohn LT, Corrigan JM, Donaldson MS. To Err is Human. Building a Safer Health System. Committee on Quality of Health Care in America, Institute of Medicine. Washington, D.C: National Academy Press, 2001. 6. Fletcher GCL, McGeorge P, Flin RH et al. The role of non-technical skills in anaesthesia: a review of current literature. British Journal of Anaesthesia 2002; 88: 418-429. 7. Reader T, Flin R, Lauche K et al. Non-technical skills in the intensive care unit. British Journal of Anasthesia 2006; 96: 551-559.8. Lighthall GK, Barr J, Howard SK et al. Use of a fully simulated intensive care unit environment for critical event management training for internal medicine residents. Critical Care Medicine 2003; 31: 2437- 2443.9. MacDowall J. The assessment and treatment of the acutely ill patient - the role of the patient simulator as a teaching tool in the undergraduate programme. Medical Teacher 2006; 28: 326-329.10. Smith CM, Perkins GD, Bullock I et al. Undergraduate training in the care of the acutely ill patient: a litterature review. Intensive Care Medicine 2007; 33: 901-907.11. Bion JF, Heffner JE. Challenges in the care of the acutely ill. The Lancet 2004; 363: 970-977.12. Müller MP, Hänsel M, Fichtner A et al. Excellence in performance and stress reduction during two different full scale simulator training courses: A pilot study. Resuscitation 2009; 80: 919-924. 13. McFetrich J. A structured litterature rewiew on the use of high fidelity patient simulators for teaching in emergency medicine. Emerg. Med J 2006; 23: 509-511 14. McGaghie WC, Issenberg SB, Petrusa ER & Scalese RJ. A critical review of simulation-based medical education research: 2003-2009. Medical Education 2010; 44: 50-63

Ny redaktøri InspiraHar du interesse for mediearbeid

og syntes Inspira er et viktig

informasjonsorgan?

Har du nær kjennskap til fagområde innen anestesi-

og intensivsykepleie?

Da utfordrer vi deg til å overta oppgaven

som ny redaktør i Inspira.

Det etableres en redaksjonsgruppe i samarbeid med

redaktør.

Nødvendig opplæring vil bli gitt.

Lønn etter avtale.

Høres dette spennende ut?

Kontakt ALNSF eller NSFLIS styre.

Kontakt redaktør for mer informasjon om stillingens

innhold: inspira@alnsflis.no, 993 28 848

Nasjonale anbefalinger for dagbokpraksis ved norske intensivavdelinger

Arbeidet med å utforme nasjonale anbefalinger for skriving og overlevering av dagbok til

intensivpasienter er i gang. Arbeidet ledes av en arbeidsgruppe i nært samarbeid med en bredt

sammensatt referansegruppe som dekker ulike kompetanseområder slik som etikk, jus, faglig ledelse

og erfaring fra dagbokvirksomhet. Arbeidsgruppen består av Sissel Lisa Storli, Universitetet i Tromsø

(leder), Ragne Eskerud, Vestre Viken HF, Sykehuset Buskerud, Anny Norlemann Holme, Høgskolen

Stord/Haugesund, Eva Gjengedal, Høgskolen i Molde/ Universitetet i Bergen og Hildegunn

Synnevåg, leder NSFLIS. Anbefalingene vil sendes ut på høring våren 2011.

in

spira

3

20

10

S

IDE

19

Omsorgsmodellen dannet grunnlag for utvikling av dagbok for

intensivpasienter ved Ullevål sykehus (2). Denne dagboken ble en

forløper for dagens praksis. Forskning relatert til pasienterfaringer var

på denne tiden sparsom, og en gjeldende oppfatning var at pasienten

hadde et ”tomrom” i hukommelsen fra behandlingsperioden som

informasjon i dagboken kunne bidra til å fylle (2). I årene som fulgte

viste ny forskning at pasienter hadde minner om opplevelser fra

intensivtiden, men at de gjerne var fragmenterte og drømmelignende

(3-6). Personalet ved flere intensivavdelinger ble inspirert av

dagbokpraksisen ved Ullevål sykehus. Det ble utviklet skrivemåter

som inkluderte både beskrivelser av konkrete hendelser og undring

inn mot pasientens egne opplevelser i situasjonen (7).

Forskning de siste ti år viser at pasienter kan bære med seg et

mangfold av minner fra intensivoppholdet, ofte dominert av sterke

følelser, og de kan streve med å skille mellom ”drøm” og ”virkelighet”

(8-10). Slike minner kan resultere i mentale og fysiske plager som

det kan være problematisk å leve med i ettertid (11). Pasienter søker

etter å få innsikt i hva som har skjedd med dem (12,13) og å finne

sammenheng og mening i minnene (14).

Flere studier har vist at nettopp dagbok kan være en måte å hjelpe

pasienten på (14-16), og at dagbokskriving og oppfølgingssamtaler

utfyller hverandre (17,18). En nylig publisert effektstudie viser også

at dagbokintervensjon har positiv påvirkning på angst og depresjon

to måneder etter utskrivelse fra intensivavdelingen (19).

I og med at det forelå relativt lite kunnskap om hvordan intervensjonen

ble drevet og hvor utbredt den var, ble det i 2006 gjennomført en

studie i Danmark der man ønsket å kartlegge dette. Studien viste

at hensikten med intervensjonen var uklar, at den i liten grad var

regulert av retningslinjer og at den heller ikke ble kombinert med

videre oppfølging (20). I etterkant er det gjennomført lignende

undersøkelser ved svenske og norske intensivavdelinger (21,22). I

denne artikkelen vil vi presentere og diskutere noen funn fra den

norske studien (22).

Hva gjorde vi?Hensikten med studien var å kartlegge bruken av dagbøker til

respiratorpasienter ved norske intensivavdelinger, hvordan dagbøker

blir anvendt, hvilket grunnlag praksis bygger på og hvilke erfaringer

personalet har gjort seg.

Det ble derfor naturlig å velge en kvalitativ tilnærming hvor det

ble gjort semi-strukturerte telefonintervju. Avdelingssykepleier

ved samtlige intensivavdelinger i Norge ble kontaktet pr telefon

og spurt om avdelingen hadde respiratorpasienter og om de tilbød

dagbok til denne pasientgruppen. De som bekreftet dette, og som

ønsket å delta i studien ble bedt om å forespørre en sykepleier som

hadde god innsikt i dagbokens historikk i avdelingen og nåværende

dagbokpraksis om hun var villig til å delta i et intervju. De som ønsket

det ga skriftlige samtykke til å delta. Det ble innhentet tillatelse fra

ledelsen ved den enkelte intensivavdeling, og studien ble meldt til

Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD).

For å kunne sammenligne data bygget den norske intervjuguiden

på den danske (20), men den hadde en mer åpen utforming og ble

tilpasset norske forhold. Intervjuene ble foretatt av forfatterne som

også utgjorde prosjektgruppen. Intervjuene som varte fra ca ½ til 1

time, ble tapet og senere nedskrevet ordrett.

Det har vært skrevet dagbok til intensivpasienten i Norge siden tidlig på nittitallet.

I 1984 ble det ved revmatologisk avdeling, Hvidovre Hospital, København prøvd ut et prosjekt som het ”Dialog i

sygepleje”, en praktisk omsorgmodell med en skriftlig dialog mellom pasient og sykepleier (1).

Bruk av dagbok til respiratorpasienter ved norske intensivavdelinger

Anny Norlemann Holme 1, Eva Gjengedal 2, Ragne Eskerud 3, Sissel Lisa Storli 4

1 Høgskolelektor, Avdeling helsefag, Høgskolen Stord/Haugesund, 2 Professor, Avdeling for helse- og sosialfag, Høgskolen i Molde/ Institutt for samfunnsmedisinske fag, Universitet i Bergen, 3 Intensivsykepleier, klinisk spesialist i intensivsykepleie, intensivavdelingen, Vestre Viken HF, Sykehuset Buskerud, Drammen 4 Førsteamanuensis, Institutt for helse og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø.

Studiet vil bestå av tre kurs som inne-holder simulerings- og ferdighetstrening, obligatoriske arbeidskrav og avsluttes med en eksamen i to deler. Den nye pre-hospitale avdelingen er svært godt egnet til simulering i akuttmedisin og ulykker i realistiske omgivelser. Simuleringsøvel-sene tar utgangspunkt i ulike hendelser som de møter prehospitalt. ALNSF (Anestesisykepleiernes Lands-gruppe av Norsk Sykepleierforbund) og Høgskolen Gjøvik har samarbeidet om innholdet og organisering av studiet.

FaktaVarighet 1/2 år deltidStudiepoeng 15Opptakskrav Videreutdanning i anestesisykepleie Opptak ved Høgskolen i Gjøvik, www.hig.no Oppstart Januar 2011 Søknadsfrist 15. november 2010Pris kr. 9500 ,-Kontaktinfo Studenttorget, tlf. 61 13 54 00, e-post: studenttorget@hig.no eller anestesi@gmail.comUttalelser Fra tidligere stUdenter

Uttalelser Fra tidligere stUdenter «Engasjerte lærarar frå HIG, svært bra kvalitet på både forelesarar og praktisk undervisning/simulering, samt passe stor studentgruppa, førte til stort lærings-utbytte.»

«I overgangen frå å jobba på anestesi avdeling og til å jobba som SAR-syke-pleier offshore, opplevde eg fort at da ikkje var tilstrekkeleg med bare intrahospital erfaring. Etter studiet på Gjøvik har eg fått ny forståing for prehospital pasientbe-handling, og føler meg langt betre rusta for jobben.» «Simuleringstrening har gitt meg mykje ny erfaring og kunnskap, og var den kjekkaste og svært lærerik del av studiet.»

«God faglig oppdatering, simulering som opplevdes svært realistisk, alt i alt lære-rikt, anbefales.»

«Utbytterike simuleringstreninger. Her er-farte jeg ikke minst hvor viktig samarbeid og komunikasjon er i akuttsituasjoner, og fikk øve på akutt medisinske prosedyrer. Oppgaveskrivingen var ikke så vanskelig som jeg fryktet».

«Studiet har gode forelesere, oppdaterte bøker og artikler om prehospital virksom-het og akuttmedisinsk behandling. Høg-skolen har en avansert simlab som har gitt meg en unik mulighet til praktisk trening og økt handlingskompetanse prehospitalt. Jeg har hatt god nytte av økt kompetansen ved flere ambulanseutrykninger senere».

mål med stUdietÅ gi anestesisykepleiere økt kunnskap og handlingskompetanse i; • Transport- og utrykningstjeneste ved større ulykker og katastrofer. • Medisinske prosedyrer for innsats på skadested. • Kunne iverksette akuttmedinske tiltak sammen med ambulansepersonell. stUdiets innhold • Organisering av prehospital tjeneste. • Akuttmedisin. • Sikring av vitale funksjoner (luftveis-håndtering, ventilasjon, sjokk og væske-resuscitering)• Hjerte-lungeredning• Kommunikasjon og samhandling • Konflikthåndtering og egensikkerhet• Etikk og lovgivning• Traumer, • Arbeid på skadested og ved katastrofer, stUdiets organisering I januar 2011 starter videreutdanning i prehospitalt arbeid for anestesisyke-pleiere ved Høgskolen i Gjøvik. Studiet er lagt opp som et deltids- studium over et halvt år med tre samlin-ger med til sammen 10 dager.

TILBYS I SAMARBEID MED HØGSKOLEN I GJØVIK (HIG)

OG ANESTESISYKEPLEIERNES LANDSGRUPPE AV

NORSK SYKEPLEIERFORBUND (ALNSF)

VIDEREUTDANNING I PREHOSPITALT ARBEID FOR ANESTESISYKEPLEIERE

in

spira

3

20

10

S

IDE

21

Datamaterialet ble analysert etter ”Template metoden” som i den

danske studien. Prosessen består av flere trinn: Først lages en manual

for koding av data (en template), deretter kodes teksten før den

sorteres og fortettes i den hensikt å se sammenhenger og helhet (23).

Analyseprosessen ble hovedsaklig utført i felleskap i prosjektgruppen

i den hensikt å styrke studiens gyldighet. Prosjektgruppens

medlemmer er alle intensivsykepleiere med varierende erfaringer

både med hensyn til dagbokskriving og forskning, en variasjon som

har bidratt til fruktbare diskusjoner underveis i hele prosessen.

Hva viser studien?Vi ønsker å løfte fram følgende forhold som framkom gjennom

intervjuene; at dagbokskriving har et relativt stort omfang, at den

blir sett på som en omsorgshandling, at den bør innebefatte en videre

oppfølging og at den krever kvalitetssikring og prioriterte ressurser.

Mange skriver dagbokVed de 70 intensivavdelingene som behandlet voksne pasienter

i respirator i Norge i 2008, ble det skrevet dagbok til denne

pasientgruppen ved 31 avdelinger hvorav 30 er representert i studien.

Avdelingenes fartstid når det gjelder dagbokskriving varierer fra ett

til 18 år. Åtte informanter karakteriserte aktiviteten ved sin avdeling

som høy, hvilket vil si at det skrives til de fleste som oppfyller

kriteriene og stort sett daglig. 15 ga uttrykk for at aktiviteten

varierer, mens sju beskrev aktiviteten ved deres avdeling som lav.

Aktivitet har også sammenheng med hvor i forløpet pasienten er.

Det blir gjerne skrevet flere notat når pasienten er i oppvåknings- og

mobiliseringsfase enn i ”sovefase”.

”Det kan faktisk gå dager av og til mellom hvert notat, avhengig

av hvor mye som skjer. Når pasienten begynner å våkne, skal

mobiliseres – da skrives det ofte hyppig.(…) Da blir det mer synlig

at det er en dialog, at vi ser uttrykkene hans bedre og kan skrive litt

om det.”

I følge informantene ble personalet inspirert til å starte og skrive

dagbok både via videreutdanning og pionervirksomhet lokalt og

nasjonalt, men også via konferanser, studiebesøk, forskning og

utviklingsarbeid. Motivasjon til å fortsette skrivingen kom først og

fremst fra positive tilbakemeldinger fra pasient og pårørende. ”Det er

veldig viktig dette med samtaler, - det å møte pasientene igjen etterpå

og se at det betyr noe. At de faktisk kan ha hjelp av det vi gjør og at

de setter sånn pris på dagboken!” En annen faktor som ble beskrevet

som betydningsfull for motivasjon og aktivitet, var entusiasmen til

lokale ”ildsjeler” som gjerne fungerte som pådrivere i avdelingen,

enten noen med et spesielt ansvar for dagbokaktiviteten eller andre.

”Vi har jo dagbokgruppen som oppmuntrer og veileder på skriving.

(…) Men vi har også det vi kaller ”motivatorer” som har et spesielt

ansvar for å motivere andre. Det fungerer kjempebra!”

De fleste avdelingene bekreftet at de har en eller annen form for

retningslinjer som sier noe om målgruppe, dagbokens utseende og

innhold/språk, oppbevaring, eierskap og overlevering.

To tredjedeler av informantene oppga at de skriver dagbok kun til

respiratorpasienter, mens de resterende sa at de også kan skrive

til andre intensivpasienter, som for eksempel pasienter med

maskebehandling. Omtrent halvparten sa at før de begynner å skrive,

vurderes det hvorvidt pasienten vil ha nytte av dagboken eller ikke på

bakgrunn av forventet overlevelse og forventet respiratortid.

Alle oppga at det primært er sykepleierne som skriver i dagboken.

Over halvparten oppfordrer imidlertid pårørende til å skrive sin

egen dagbok, eller de kan skrive på løse ark som senere settes inn

i pasientens dagbok. Noen få lar også pårørende skrive i selve

dagboken.

Et omsorgsuttrykkSykepleierne tilkjennega at de betrakter dagboken som en hjelp på

veien videre i form av en ”gave” til pasienten, et konkret uttrykk

for omsorg som synes å ha betydning for utseende, skrivemåte og

innhold.

”Når de leser i dagboken så sier de jo nettopp det – at de føler

omsorgen i den. At det at vi skriver slik… at de ikke bare er en i

mengden, men en som vi har brydd oss om, en som vi vil hjelpe.”

Samtlige vektla at dagboken skal se pen ut, og forsiden er derfor

gjerne dekorert med bilder fra naturen eller et kunstverk med

symbolverdi. Mange har også et dikt på forsiden eller som en

innledning. Første del inneholder ofte standardisert informasjon om

avdelingen, en ”ordbok”, der tekniske ord og uttrykk forklares samt

generell informasjon om dagbokskriving. Selve dagboknotatene

innledes gjerne med et kort resymé om hva som har skjedd med

pasienten så langt i forløpet og avsluttes med et oppsummeringsnotat.

Alle notater dateres og signeres. Både format og materiale varierer,

men et løsbladsystem der ark kan fjernes eller legges til synes å være

utbredt. De fleste fortalte at de tar fotografier av pasienten som på

ulike måter benyttes i dagboken.

Samtlige la vekt på at språket skal være personlig, men ikke privat. Det

skal være lett forståelig og bør derfor ligge nært opp til dagligspråket.

Medisinske ord og uttrykk bør unngås. Omsorgsdimensjonen gir

seg også uttrykk ved at sykepleierne skriver ned undringer over

hvilken betydning ulike hendelser kan ha for pasienten. De mente

at slike undringer kan bidra til å knytte sammen konkrete hendelser

i avdelingen og pasientens egne fragmenterte minner. De forsøker å

skrive en fortelling som kan møte pasientens egen fortelling slik at

han bedre kan forstå hva han har gjennomlevd. Mange ga uttrykk

for at omsorgsperspektivet styrkes når de får tilbakemeldinger fra

pasient om at dagboken oppleves som omsorg.

Videre understreket de viktigheten av å utvise varsomhet i valg av

tekst og bilder, for å ivareta pasientens verdighet. Spesielt advarte

informantene mot å gjengi sensitive opplysninger, som for eksempel

informasjon om ulykker og dødsfall og mot å ta bilder som i ettertid

kan virke støtende

”Vi er veldig opptatt av at vi må være varsom… eller veldig bevisst

på hva vi skriver… at det ikke skal kunne bli krenkende på noe måte.

Men samtidig så vil vi gjerne formidle noen realiteter, og de er jo

ofte sterke. Så det blir å bruke et skjønn, hele tiden… og så dette

med at vi er åpne for å diskutere med hverandre… ”Kan jeg skrive

slik, tro?”

in

spira

3

20

10

S

IDE

22

Flere ga uttrykk for at det å skrive kan forbedre kvaliteten på

omsorgen til pasienten, fordi sykepleieren blir mer var for pasientens

uttrykk og handler ut ifra det.

Samtlige oppga at de betrakter dagboken som pasientens eiendom. De

fleste var svært reflektert i synet på at dagboken er et dokument som

skiller seg markant fra annen dokumentasjon av helseopplysninger.

”Vi skal ikke skrive noe av medisinsk karakter som ikke er å finne

i journalen, dette er skrevet i dagligspråk til pasienten som et ”du”.

Det synes likevel å herske noe ulike oppfatninger om hvorvidt

dagboken bør behandles som en del av pasientjournalen eller ikke.

De som behandler den som en del av journalen, tar kopi som enten

oppbevares innlåst eller skannes til pasientens elektroniske journal.

Etter dødsfall overleveres dagboken relativt ofte til pårørende etter

en individuell vurdering. De fleste hadde retningslinjer i starten som

tilsa at dagboken skulle makuleres hvis pasienten døde, nettopp fordi

dokumentet ble ansett som ”pasientens eiendom”. Flere fortalte

imidlertid at tilbakemeldinger fra pårørende som har fått dagboken,

har ført til endringer i retningslinjer. ”Når de fortalte om hvor meget

boken hadde betydd for dem… dette med at de syns omsorgen

det var skrevet ned gjorde så godt, da kunne vi jo ikke tillate oss å

fortsette med å makulere dem!” Ved noen avdelinger kombineres slik

overlevering med en etterlattesamtale.

OppfølgingstilbudDet var overraskende at så mange avdelinger, store som små,

kombinerer dagbokskriving med videre oppfølging. Over halvparten

syntes å ha et systematisk oppfølgingstilbud i form av samtaler med

pasientene etter utflytting til sengepost eller utskrivelse. Noen har

mer sporadiske oppfølgingstilbud, mens kun sju informanter sa at de

ikke har oppfølgingssamtale ved sin avdeling. Likevel anså de fleste

av disse oppfølging som et viktig anliggende som de gjerne hadde

sett at de kunne tilby. En av informantene som hadde erfaring fra

oppfølging fra sitt tidligere arbeidssted, uttrykte det slik:

”Det jeg er så opptatt av er å få i gang oppfølgingen. Det vet jeg vil

gi sykepleierne et bedre grunnlag til å kjenne, ja virkelig kjenne…

hvor mye dagboken kan bety for pasienten i det med å skape mening

i det han bærer med seg, og som vi jo sier er hensikten med det vi

holder på med!”

Flere av de som har et systematisert oppfølgingstilbud, understreket

sterkt at det å skrive dagbok krever en eller annen form for oppfølging.

”Det er ikke bare å sende boka ut med pasienten i senga eller å sende

den i posten – vi mener at vi må tilstrebe og overlevere den på en god

måte – både teksten og bildene kan jo være så sterke - ”.

Det er, i følge informantene, i de aller fleste tilfeller sykepleierne

som kjenner pasienten, som gjennomfører samtalen. Noen steder

deltar også lege. Flere åpner også for at nære pårørende kan delta.

Dagboken synes å bli anvendt aktivt i disse oppfølgingssamtalene

ved at sykepleieren enten tar utgangspunkt i et dagboknotat, eller

pasienten reiser spørsmål som er relatert til teksten. En praksis som

flere sa fungerer godt, er at dagbokansvarlig eller den sykepleieren

som kjenner pasienten, tilbyr dagboken til pasienten etter overflytting

til sengepost og har en kort samtale om hva den inneholder. Selve

oppfølgingssamtalen avtales etter dette.

Ressurser og kvalitetssikringDagbokskriving og oppfølgingssamtaler i særdeleshet krever

tilgang på ekstra ressurser. Å få et helhetlig opplegg til å fungere

ble fremhevet som et lederansvar og ble satt i sammenheng med at

tilstrekkelige ressurser øremerkes.

”Jeg er helt avhengig av at ledelsen prioriterer dette, altså at jeg får

avsatt tid til å følge med skrivingen, lese gjennom tekst, overlevere

på en god måte før pasienten er reist hjem – og ikke minst få til

oppfølgingssamtalene! Det hender jo at jeg blir bedt om å forskyve

en dag, men da skal det virkelig ”stå på hodet” i avdelingen. Så sterkt

prioriterer min leder dette!”

Nær halvparten ga imidlertid uttrykk for at de ikke får tildelt noen

ekstra ressurser øremerket dagbokskriving eller oppfølging, men at

de hadde fått noe ved oppstart. Noen få sa at de får tildelt tid mens ca

en tredjedel hevdet at de kun blir tildelt ressurser sporadisk, det kan

være noe tid til å holde møter eller halve dager i turnus.

Både koordineringsmulighet og grad av kvalitetssikring synes

å henge sammen med ressurstilgangen. De fleste avdelingene

har en gruppe eller enkeltpersoner som er tillagt et særlig ansvar

både for koordinering og kvalitetssikring av tekst og bilder. Den

eller de ansvarlige skal være pådrivere, drive undervisning, sørge

for revidering av retningslinjer og kvalitetssikre virksomheten.

Informantene påpekte at det er svært utfordrende å ivareta alle

oppgavene innenfor snevre ressursrammer. Mange ga uttrykk for at

de ønsker nasjonale anbefalinger som omhandler etiske og juridiske

forhold samt løfter fram ressursbehov.

Hvordan kan vi forstå resultatene?Studien viste at dagbokskriving er en forholdsvis utbredt virksomhet

ved norske intensivavdelinger. Den ble omtalt med stor entusiasme av

informantene, og det er åpenbart at det nedlegges mye arbeid for å få

ordningen til å fungere best mulig. Tilbakemeldingene informantene

får fra pasienter og pårørende syntes da også å være entydig positive,

noe som også støttes av andre studier (17,18,24). En overordnet

hensikt med dagbokskriving er at den skal forebygge seinplager.

I følge en klinisk kontrollert studie skårer ”dagbokpasienter”

lavere med hensyn til angst og depresjon enn kontrollgruppen to

måneder etter utskrivelse fra intensivavdelingen (19). I fagmiljøet

er det for øvrig stor enighet om at et omsorgsfullt miljø også vil

kunne bedre pasientens muligheter for vellykket rehabilitering

både fysisk og mentalt (25,26). I studien som omhandler svensk

dagbokpraksis, drøftes det om dagbøker og oppfølging også bidrar

til å forbedre og videreutvikle omsorgen for pasientene (21).

Informantene i vår studie la stor vekt på at det å skrive dagbok er

en uttalt omsorgshandling. Aktiviteten holdes oppe og utvikles av

entusiastiske intensivsykepleiere, noe også den danske studien viser

(20). Dette kan være noe av grunnen til at dagbøker skrives til tross for

beskjedne ressurser. I følge informantene varierer ressurstildelingen

mellom avdelingene, men generelt indikerer data at det er snakk om

beskjedne tildelinger.

Vi har sett at den første dagbokpraksis ble utviklet ved Ullevål

sykehus, og at grunnelementer derfra fortsatt er gjenkjennelige

i og med at det fortsatt legges vekt på å skrive ned konkrete

in

spira

3

20

10

S

IDE

23

hendelser som omtales som informasjon. Det synes å ha befestet

seg en dagbokpraksis med røtter fra denne pionertiden. Praksisen

er imidlertid under stadig utvikling da det foregår kontinuerlige

diskusjoner blant sykepleierne spesielt rettet mot etiske og juridiske

utfordringer knyttet til dagboken. Det kan blant annet dreie seg om

bruk av bilder og ikke minst det juridiske omkring dagbokens status

som dokument.

Sykepleierne ga uttrykk for at de prøver å bli kjent med pasienten

som den personen han er. De er opptatt av dialog, noe som også

har røtter i pionertiden. Ved å skrive ned sine egne undringer

over hvilke betydning ulike hendelser kan ha for pasienten, retter

de oppmerksomheten mot pasientens uttrykk. I denne skrivende

nærheten til pasienten trer mennesket tydeligere fram. Pasientens

uttrykk gjør inntrykk på sykepleieren. Hun berøres. I denne tilstanden

av åpenhet og undring er det sykepleieren fatter noe om pasienten.

Hun er mottakelig for ”innfallet”, et uttrykk Kari Martinsen (27)

bruker om en måte å være tilstede i situasjonen på. For å kunne være

åpen for slike innfall, må en kunne gi rom for innfallet. Martinsen

kaller slike tilstander for ”mellomøyeblikk”. En stopper opp og lar

tankene sveve fritt. Slik kan innfallet – en ny tanke eller oppdagelse

- komme. Sykepleieren kan ha sittet ved pasientens seng og skrevet i

dagboken mange ganger, men plutselig ved et innfall, i et glimt kan

hun se pasienten i et annet lys og får en ny forståelse av situasjonen.

Hun blir mer var for pasientens uttrykk og handler i forhold til det. I

følge Martinsen krever innfallet at vi har tilstrekkelig med tid og rom.

”Innfallets språk er langsomt undrende” (28, s.123). Dagbokskriving

bidrar i følge informantene til en bedre kvalitet på pleie og omsorg.

Videre kan det å skrive dagbok også ha betydning for fagutvikling.

Møte med den enkelte pasient, det å se pasienten i situasjonen - ha

en undrende, åpen holdning samt de positive tilbakemeldinger fra

oppfølgingssamtalene, synes å ligge til grunn for den inspirasjon

og drivkraft flere sykepleiere har til å skrive dagbok. Slik kan det å

skrive dagbok, spesielt kombinert med mulighet for å møte pasienten

senere til samtale, kanskje også bidra til å hindre utbrenthet.

De tidlige dagbokpraksiser la vekt på at dagboken var pasientens

eiendom, og at dagboken skulle skrives slik at pasientens verdighet

ble ivaretatt. Studien viser at sykepleierne fortsatt er opptatt av

å holde seg innenfor etiske og juridiske normer når det gjelder

skriving, eierskap og oppbevaring. Likevel avdekkes ulike praksiser

der noen oppfatter dagboken som en del av journalen mens andre

ikke gjør det. Begge kan ha rett. Det avgjørende er kanskje hvordan

en vurderer opplysningene som gis i dagboken. Journaldata er

helseopplysninger med klinisk betydning som er beregnet på

helsepersonell. Dagboknotatene er av en annen karakter. De er

uttrykk for sykepleiernes forsøk på å verbalisere egen undring

over pasientens situasjon slik at han i ettertid skal ha mulighet til å

forstå mulige betydningsfulle sammenhenger. Dagboken er primært

beregnet på pasienten og kan ut fra et slikt resonnement karakteriseres

som et omsorgsdokument. Vårt anliggende i denne sammenheng er

ikke å trekke konklusjoner, men å løfte fram de ulike praksiser som

vi har fått innblikk i.

Det kan se ut som noen premisser må ligge til grunn for å kunne

lykkes. Det dreier seg om tilstrekkelig ressurser, retningslinjer,

dagbokansvarlige og oppfølging. Ildsjeler har også en betydning.

Det sees på som et lederansvar å få denne helheten til å fungere.

Studien viser at det synes å være en sammenheng mellom

dagbokansvarlig, ressurser og aktivitet. De avdelingene som har en

eller flere med dagbokansvar, nødvendige ressurser og systematiske

oppfølgingssamtaler har en høyere dagbokaktivitet enn andre

avdelinger. Dagboken er en viktig kilde i oppfølgingssamtalen, den

danner grunnlaget. Positive tilbakemeldinger om at dagboken betyr

mye for pasienten, kan bli ”driven” i dagbokskrivingen.

AVSLUTNINGI dagens knapphet på tid og ressurser deler vi sykepleiernes reelle

bekymring for om dagboken vil overleve i framtiden. Noen studier

underbygger dagbokens betydning for pasientens rehabilitering,

men her er det behov for mer forskning. Aktiviteten krever

god kvalitetssikring i forhold til oppbevaring, gjennomlesing,

overlevering og oppfølging. Nøkkelord må bli ledelsesansvar

og tilstrekkelig med ressurser. Å skrive dagbok kan inngå i den

daglige aktiviteten ved mange intensivavdelinger. Det vil naturlig

være ulikt aktivitetsnivå i forhold til dagbokskriving i Norge i og

med det fins ulike størrelser på intensivavdelingene og dermed ulikt

antall pasienter. Informantene ga uttrykk for et ønske om nasjonale

anbefalinger i forhold til dagbokrelaterte spørsmål. Dette arbeidet er

nå igangsatt.

TAKKVi vil takke alle informantene som sjenerøst har delt med oss egne

og avdelingens erfaringer med dagbokskriving. Vi vil også takke

NSFLIS som har bidratt i prosjektet med tildeling av stipend til

arbeidet. I tillegg vil vi takke Norsk selskap for sykepleieforskning,

Nordisk forening for forskning i intensivsykepleie, Nordic College

of Caring Science ( NCCS) og Vestre Viken HF, Sykehuset Buskerud

for økonomisk støtte.

Referanser1. Nortvedt, L. (1987). Vellykket prosjekt. Sykepleien, 74(20), 6-11.2. Schou, I. Nordvik, M., Torseth, A.M., Fet, U., Thon, I., Møkkelgård, M. (1993). Dagbok til intensivpasienter. Nye fagoskopet, 7(4), 9-10.3. Laitinen, H. (1996). Patients´ experience of confusion in the intensive care unit following cardiac surgery. Intensive Critical Care Nursing, 12(2), 79-83.4. Granberg, A. Bergbom Engberg, I. Lundberg, D. (1998). Patients´ experience of beeing critical ill or severely injured and cared for in an intensive care unit in relation to ICU syndrome. Part 1. Intensive Critical Care Nursing, 14(6), 294-307.5. Gjengedal, E. (1994). Understanding a world of critical illness: a phenomenological study of experiences of respirator patients and their caregivers. Bergen: Department of Public Health and Primary Health Care, Division of Nursing Science, University of Bergen.6. Storli, S.L. (1999). Den forunderlige reisen: et forsøk på å forstå mer av det forunderlige i intensivpasienters levde erfaring. Tromsø: Avdeling for sykepleievitenskap, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø.7. Lind, R., Storli, S.L. (1998). Filosofien får følger. Tidsskriftet Sykepleien, 86(1), 57-59.8. Granberg, A., Engberg, I.B., Lundberg, D. (1999). Acute confusion and unreal experiences in intensive care patients in relation to the ICU syndrome. Part II. Intensive Critical Care Nursing, 15(1), 19-33.9. Lof, L., Berggren, L., Ahlstrom, G. (2006). Severely ill ICU patients recall of factual events and unreal experiences of hospital admission and ICU stay – 3 and 12 months after discharge. Intensive critical Care

Nursing, 22(3), 154-166.10. Storli, S.L., Lindseth, A., Asplund, K. (2007). “Being somewhere else” – delusion or relevant experience? A phenomenological investigation into the meaning of lived experience from being in intensive care. International Journal of Qualitive Studies on Health and Well-Being, 2(3), 144-159.11. Jones, C., Griffiths, R.D., Humphris G., Skirrow, P.M. (2001). Memory, delusions, and the development of acute posttraumatic stress disorder - related symptoms after intensive care. Critical Care Medicine, 29(3): 573- 580.12. Griffiths, R.D., Jones C. (2001). Filling the intensive care memory gap? Intensive Care Medicine, 27(2), 344-346.13. Storli, S.L., Lindseth, A., Asplund, K. (2008). A journey in quest of meaning: a hermeneutic-phenomenological study on living with memories from intensive care. Nursing in Critical care, 13(2), 86-96.14. Bergbom, I., Svensson C., Berggren, E., Kamsula, M. (1999). Patients’ and relatives’ opinions and feelings about diaries kept by nurses in an intensive care unit: pilot study. Intensive and Critical Care Nursing; 15(4), 185-191.15. Backman, C.G., Walther, S.M. (2001). Use of a personal diary written on the ICU during critical illness. Intensive Care Medicine, 27(2), 426-429.16. Roulin, M., Hurst, S., Spirig, R. (2007). Diaries Written for ICU Patients. Quality Health Researh, 17(7), 893-900.17. Engström, Å., Grip, K., Hamrén, M. (2009). Experiences of intensive care unit diaries: “touching a tender wound”. Nursing in Critical Care, 14(2), 61-67.18. Storli, S.L., Lind, R. (2009). The meaning of follow-up in intensive care: patients’ perspective. Scandinavian Journal of Caring Sciences, 23(1), 45-56.19. Knowles, R.E., Tarrier, N. (2009). Evaluation of the effect of prospective patient diaries on emotional well-being in intensive care unit survivors: A

randomized controlled trial. Critical Care Medicine, 37(1), 184-191.20. Egerod, I., Schwartz-Nielsen, K., Hansen, M., Lærkner, E. (2007). The extent and application of patient diaries in Danish ICUs in 2006. Nursing in Critical Care, 12(3), 159-167.21. Åkerman, E., Granberg-Axell, A., Ersson, A.Fridlund, B., Bergbom, I. (2010). Use and practice of patient diaries in Swedish intensive care units: a national survey. Nursing in Critical Care, 15(1), 26-33.22. Gjengedal, E., Storli, S., Holme, A., Eskerud, R.(2010). An act of caring – patient diaries in Norwegian intensive care units. Nursing in Critical Care, 15(4), 176-184.23. Crabtree, B.F., Miller, W.L. (1999). Using codes and code manuals. A template organizing style of interpretation. In: Crabtree BF, Miller WL. (eds) Doing Qualitative Research (s.163 – 177). 2nd Edition. Thousand Oaks, CA: Sage Publications.24. Schou, I. (1997). Dagbok til intensivpasienter: et middel for å hjelpe pasienten til å huske oppholdet på intensivavdelingen: en hensiktsmessig sykepleieintervensjon som kan hjelpe pasienten til å få bearbeidet opplevelser fra oppholdet. Oslo: Universitetet i Oslo.25. Jones, C., Bäckman, C., Capuzzo, M., Flaatten, H., Rylander, C., Griffiths, R.D. (2007). Precipitants of post-traumatic stress disorder following intensive care: a hypothesis generating study of diversity in care. Intensive Care Medicine, 33(6), 978-985.26. Angus, D.C., Carlet, J., Brussels, R.P. (2003). Surviving intensive care: a report from the 2002 Brussels Roundtable. Intensive Care Medicine, 29(3), 368-377.27. Martinsen, K. (2008) Innfallet og dets betydning i liv og arbeid. Metafysisik inspirerte overveielser over innfallets natur og måter å vise seg på. Klinisk sygepleje, 1(22), 20-32.28. Martinsen, K. (2005) Samtalen, skjønnet og evidensen. Oslo, Akribe as.

Hjelp Ð til ¿kt pasientsikkerhet

Treningsl¿sninger fra Laerdal Medical

www.laerdal.no

Et viktig bidrag til bedret pasientsikkerhet er at alt helsepersonell regelmessig og systematisk vedlikeholder og videreutvikler sin kompetanse.

Gjennom mer enn 50 Œr har Laerdal hjulpet sine kunder med l¿sninger som m¿ter ulike l¾ringsbehov innenfor bŒde grunnutdanning og l¾ring pŒ arbeidsplassen.

Med utgangspunkt i l¾ringsmŒl for de ulike fag-gruppene pŒ din arbeidsplass kan vi bistŒ med l¿sninger som gir de ansatte st¿rre faglig trygghet, noe som igjen vil forbedre pasientsikkerheten.

Ta gjerne kontakt, sŒ vil en av vŒre konsulenter kunne hjelpe deg med alt fra enkle trenings-produkter til mer omfattende totall¿sninger.

Anne Marie Gran Bruun, avtroppende leder av ALNSF og

instituttleder ved Høgskolen i Vestfold, innledet utdanningssesjonen

ved NOKIAS med et kort foredrag hvor tittelen var: ”Likheter

forener oss, ulikheter kan vi lære noe av”. Noen sentrale

spørsmål hun stilte var: I hvilken grad reflekteres dagens

utdanninger helsevesenets behov for kompetanse? Er de nordiske

utdanningenes nivå i samsvar med europeiske og internasjonale

føringer? I hvilken grad er helsevesenet bevisst de utfordringer

som fri flyt av helsepersonell innebærer? Hvordan blir

dette kvalitetssikret, på lokalt, nasjonalt, nordisk og internasjonalt

nivå?

Etter denne innledningen presenterte representanter fra

de enkelte land sine utdanningsmodeller, for anestesi- og

intensivsykepleieutdanning. I presentasjonene kom det klart fram at

det er til dels store ulikheter mellom de nordiske land.

Danmark har valgt fortsatt å ha videreutdanningene bedriftsinterne

og ikke tilknyttet høgskolene. Selv om det faglige nivået i stor

grad tilsvarer for eksempel de norske utdanningene med 2 års

varighet, har altså danskene valgt å stå utenfor det internasjonale

gradssystemet i utdanningen.

I Finland velger studentene retning allerede etter to år på

sykepleierhøgskolen og den totale lengden på utdanningene

Nils Ivar Trondsen Leder etterutdanningsutvalget ALNSF

Referat fra utdanningssesjonen

NOKIAS 2010

Den lille øygruppa på 62º nord ønsket de rundt 450 NOKIAS- deltagerne velkommen med strålende solskinn og tette tåkebanker om hverandre. Spisse topper med vulkanavleiringer, bratte klipper og særpregede steinformasjoner. Alt omgitt av hav. Mektig.

Men først og fremst var vi kommet for å være med på NOKIAS, den nordiske kongress for intensiv- og anestesisykepleiere. Kongres-sens innhold var på linje med den færøyske natur og klimaet – flott, variert og med rom for ettertanke.

Ett eksempel fra programmet var siviløkonomen, -ingeniøren og legen Magnus Lord fra Sverige. Han presenterte LEAN-metodikken, hvordan de ulike prosesser i helsetjenesten kan optimaliseres med å forenkle og koble sammen aktiviteter. Med hans bakgrunn ble dette naturlig nok både energisk og interessant fremstilt.

Fra hjemmebanen fikk vi et blikk inn i helsevesenets utfordringer i et samfunn med rundt 50 000 spredte innbyggere, forhold som vanskelig kan sammenlignes med andre deler av Norden.

Mads Gilbert, som ikke trenger øvrig presentasjon, berørte tilhørerne med sitt budskap om familiens og relasjoners betydning i traumemottagelse.

Det var flere parallelle forelesninger innen anestesi, intensiv, utdannelse og frie foredrag. Programmet ble presentert av dyktige fore-lesere fra hele Norden og fra begge faggruppene, samt flere

anestesileger. Ulik tilnærming til fagstoff og god bredde omkring tema ga et spennende og lærerikt innhold.

Men Færøyene bød ikke bare på natur og fag. Vi fikk også være med på en reise i den færøyske historie og kultur, entusiastisk og stolt presentert gjennom guiding, sang, dans og sagn. I tradisjon tro ble vi godt traktert. Hjemmelagde småkaker til kaffe-pausene, sushi til lunch og en herlig festmiddag.

Dessuten lagde vi historie - aldri før har så mange mennesker vært samlet til kongress på Færøyene. Og hvilken forsamling!

Karin Jensvold Redaktør Inspira

in

spira

3

20

10

S

IDE

26

varierer ut fra valgt retning. Klinisk sjukvård (bl.a. anestesi- og

intensivsykepleie) er totalt 4 år, mens jordmorutdanningen er totalt

4,5 år.

I Sverige er intensiv- og anestesiutdanningen 1 årig. En del sykehus

har traineeprogram på 6 mnd for at studentene skal får utviklet sin

handlingskompetanse, men dette er opp til det enkelte sykehus å

tilby.

Island har nå utviklet og fått godkjent masterprogram for

sine videreutdanninger. For å få godkjent sin utdanning i

anestesisykepleie stilles det kvantitative krav til studentene. De må

ha gjennomfør minimum 450 anestesier og ha dokumentert totalt

1700 timer undervisning, inklusive 24 timer operasjonssykepleie

og 76 timer med simulering. De ligger altså litt foran Norge med

hensyn til utvikling av masterutdanning. Som kjent utvikles det

masterprogram for videreutdanningene i ABIO(K) ved flere

høgskoler/universitet i Norge, men det er foreløpig ikke noen som

har fått godkjent sine utdanningsprogram.

Foruten presentasjon av utdanningene, la Marit Vassbotten Olsen

fram ALNSF sitt nyutviklete kompetanseprogram for etterutdanning

som del av en spesialistgodkjenning, se www.alnsf.no

Det var også en presentasjon av NORDANNET, et utviklings- og

samarbeidsprogram for videreutdanningen i anestesisykepleie

for de nordiske land. Høgskolene i Oslo og Bergen er Norges

representanter i dette nettverket. Programmet legger til rette for

utveksling både for studenter og lærere. I tillegg til det faglige har

utvekslingsprogrammet en viktig kulturell side, hvor forståelsen av

hverandres kultur er et vesentlig aspekt.

Det er også et tilsvarende utvekslingsprogram for intensivsykepleie

støttet av Nordisk Ministerråd. Norges representanter her er

Universitetet i Stavanger og Høgskolen i Bergen.

Til slutt i utdanningssesjonen presenterte Ingrid Egerod NOFI,

Nordisk forening for forskning i intensivsykepleie. Foreningen

arrangerer temadager forskjellig steder i Norden og har også

forskningssamarbeid i form av prosjekter, se fullstendig presentasjon

under NOKIAS og foredrag på: www.greengate.fo

: a

kti

vite

tsk

ale

nd

er

Kurs eller andre begivenheter som ønskes annonsert under

Aktivitetskalenderen sendes på mail til ansvarlig redaktør:

inspira@alnsflis.no

ETTERUTDANNINGSUKA FOR SPESIALSYKEPLEIERE 25. - 28. oktober 2010 Oslo Universitetssykehus, UllevålKontaktpersoner/ påmelding: Intensiv: sbnyhs@uus.no / Anestesi: btet@uus.nowww.ulleval.no - Gå videre til Fagfolk / Undervisning / Fagmøter og kurs

ETTERUTDANNINGSKURS FOR ANESTESISYKEPLEIERE 25. – 28. oktober 2010 Oslo Universitetssykehus www.alnsf.no

TNCC 2010 26.10.10 Ålesund09.11.10 Bergen23.11.10 Trondheim30.11.10 Oslowww.tncc.no

NORDISK BARNEANESTESIKURS FOR ANæSTESI OG INTENSIVTERAPI 28. - 30. januar 2011 København www.boerneanaestesi.dk og www.alnsf.no

KURS I LUFTVEISHÅNDTERING 11. februar 2011 Trondheimwww.alnsf.no

MEDIKAMENTHÅNDTERINGSKURS18. – 19. mars 2011Bergenwww.alnsf.no og www.nsflis.no

EfCCNa, EUROPEISK KONGRESS FOR INTENSIVSYKEPLEIERE24. – 26. mars 2011København, Danmarkwww.efccna2011.dk

NSFLIS generalforsamling og faglige seminar 201114. – 16. september 2011Kristiansandwww.nsflis.no

in

spira

3

20

10

S

IDE

27

Inspiras skjebne er også uviss. Bladet trenger både ny redaktør og

sannsynligvis ny redaksjon. Men økonomi var et tema her også

– det koster å trykke og sende bladet ut til medlemmene. Skal vi

samarbeide med andre eller flere enn ALNSF? Akutt sykepleiere,

sykepleiere innen kardiologi og operasjon er aktuelle faggrupper.

En annen konsekvens av økonomien er at NSFLIS fagdager og

GF reduseres til 3 dager. Det er også færre deltakere på GF, fordi

arbeidsgiver bare gir fri til den faglige biten. I år var det ca dobbelt

så mange deltakere på fagdagene som på GF. Den tradisjonelle ”Bli

kjent kvelden” er utelatt og i år var det kun festmiddag som sosialt

arrangement. Det var nok mange som savnet et sosialt møtested hvor

kollegaer fra forskjellige deler av landet kan møtes.

Tittel for årets fagdager var ”Intensivsykepleie gjør en forskjell”.

Dette temaet kom igjen i flere av foredragene. Det var gledelig at

fagkomiteen hadde satset på sykepleiere som foredragsholdere.

Av 19 foredragsholdere var hele 12 sykepleiere. I tillegg var det 4

intensivsykepleiere som hadde frie foredrag. Det var også 6 postere

som var laget av intensivsykepleiere. Det ble formidlet både egen

forskning, oppsummert forskning og viktig erfaringskunnskap.

Fagkomiteen hadde gjort en god jobb og her er bare plass til noen

smakebiter av årets fagdager. De fleste powerpoint presentasjonene

fra foredragsholderne er tilgjengelige på NSFLIS sine hjemmesider

og alle oppfordres til å ta en kikk!

Åpningsforedrag var en videreføring av hovedtemaet og het ” å gjøre

en forskjell”. Nina Olsvold har forsket på den normative og praktiske

betydning av ansvar for sykepleie i sykehus. Som sosiolog ser hun på

ansvar som sosial praksis og hun observert intensivsykepleiere. Det

viktigste var måten intensivsykepleierne håndterte den relasjonelle

biten av behandling, det vil si stell, kommunikasjon, bevegelse,

berøring, og observasjon. Den største utfordringen for sykepleieren

var fra det var håpløst for pasienten til en avgjørelse til å avslutte

behandling var tatt. Sykepleierne ble stående alene med pasienten

i det daglige. Legene som skulle ta beslutninger befant seg lengst

fra pasienten. Et forbedringspotensial ligger i et tettere samarbeid

mellom leger og sykepleiere. Et stabilt personale er også viktig, skal

man samarbeide godt må man bli kjent med hverandre.

Et tema som gikk igjen var bruk av vurderingsverktøy i forhold til

smertelindring, sedering og delirium. Hilde Wøien og Irene Randen

presenterte resultatene fra en nasjonal og en lokal kartleggingsstudie

angående bruk av smertelindring og sedasjonspraksis ved

intensivavdelinger. Forskerne konkluderte med at det er behov

for nye sedativa og analgetika med færre bivirkninger. Bruk av

protokoller og verktøy vil kunne gi en bedre praksis når det gjelder

å vurdere pasientens behov for sedasjon og smertelindring. Bedre

samarbeid mellom leger og sykepleiere er også viktig, samtidig kan

pårørende også bidra.

Kari Sørensen snakket videre om temaet vurdering av smerte og

sedasjon. Denne gangen i forhold til barn på respirator. Utfordringen

er å finne det rette nivået, ikke for mye eller for lite. COMFORT

scale er den mest pålitelig når det gjelder smertevurdering av

barn. Den er validert for alle aldre og alle nivåer av nevrologisk

utvikling. Det er viktig å huske at det ikke er noen sammenheng

mellom hemodynamiske variabler og kliniske skalaer. Å begynne

Årets GF og fagdager ble arrangert i Oslo. Dagene ble innledet med NSFLIS generalforsamling. Sakene fra GF

blir presentert mer grundig en annen plass i Inspira, her kommer en liten stemningsrapport. Dårlig økonomi

var et tema som gikk igjen og kontingentøkning ble vedtatt. Det var en viss motsetning mellom lokalgrupper og

landsstyret, noe som førte til at ikke alle sakene som landsstyret hadde lagt fram ble vedtatt.

GF og fagdager for NSFLIS i Oslo

Inger Emilie VærlandIntensivsykepleier og redaksjonsmedlem Inspira

in

spira

3

20

10

S

IDE

28

å bruke vurderingsverktøy i en avdeling er krevende, blant annet

må personalet skoleres og testes. Det er viktig å huske at prosedyre

relaterte smerter ofte er større enn smerte som følge av sykdommen,

og den smerten er det vi som helsepersonell som påfører.

Det var hele fire foredrag om barn på årets fagdager og det var stor

interesse for disse. Kari Bugge hadde et interessant foredrag om barn

som pårørende. Helsepersonell lovens § 10 sier at helsepersonell

har plikt til å ivareta barn i forhold til informasjon og nødvendig

oppfølging. Loven krever at institusjoner i spesialisthelsetjenesten

skal ha barneansvarlig personell. Kari Bugge formidlet sin erfaring

med barn som pårørende. Det tar tid for små barn å vende seg til

og forstå endring. Å få tillit av små barn og tilrettelegge på små

barns premisser tar også tid. Informasjon krever gjentakelse og

konkretisering med gjenstander.

Terapeutisk kommunikasjon med ungdom handler om å forklare,

skape trygghet og veilede. Det kan være lettere at helsepersonell

informerer enn at foreldre eller andre pårørende gjør det.

Fikk vi svar på om intensivsykepleiere gjør en forskjell? Kanskje ikke,

men noen av foredragene peker mot forbedringspotensial i forhold

til å vurdere pasienten. Disse studiene viste også at å implementere

ny kunnskap er både tid- og arbeidskrevende. Det er gledelig at det

presenteres ny og pågående forskning utført av intensivsykepleiere

på årets fagdager. Det oppfordres til å lese artikler når de publiseres.

Vi får håpe at det kommer enda flere deltakere på fagdagene 2011

i Kristiansand. Påfyll i form av kunnskapsformidling som på årets

fagdager er alltid inspirerende og ikke minst er det hyggelig å treffe

kolleger fra hele landet.

Årets intensivsykepleier er en ettertraktet tittel og i år var det hele

7 som var nominert. Den heldige ble Siv Stafseth - et navn som

er kjent for mange. Hun ble svært overrasket da hun fikk prisen.

I begrunnelsen het det blant annet at hun har arbeidet faglig både

nasjonalt og internasjonalt. Hun har lang tid som intensivsykepleier

og har vært avdelings- og fagutviklingssykepleier ved Ullevål.

Hun er nå ansatt som fagutviklingssykepleier (MNSc) ved

Intensivavdelingen i det som nå heter Oslo Universitetssykehus.

Det betyr at hun skal arbeide opp mot alle intensivavdelingene i de

sammenslåtte sykehusene. Hun veileder blant annet sykepleiere som

tar klinisk stige og mastergrad. Hun har også vært aktiv i NSFLIS

både lokalt og i landsstyret.

Siv har vært prosjektleder med NAS (Nursing Activities Score), på

norsk kalt Norsk intensivregistrering av Aktiviteter for Sykepleiere.

Mange kjenner til andre registreringer av intensivpasienter som

NEMS og SAPS II. Hun har vært med å oversette NAS-verktøyet

fra engelsk til norsk. Fordelene med NAS er i følge Siv at den viser

det aktuelle arbeidet, det vil si ca 80 % av tidsbruket, som utføres

av sykepleierne. Det scores for eksempel på hygiene, stell, sårskift,

støtte til pårørende og pasienter. På denne måten kan man få et

godt mål for pleietyngde og behovet for bemanningsressurser. Det

anbefales å kikke på NSFLIS

hjemmeside. Der er det flere

linker til NAS. Så langt bruker 11

av 50 intensivavdelinger i Norge

NAS.

Siv skal arbeide videre med det

som kalles ”benchmarking”.

Det vil si å se på økonomiske

ressurser og bemanning ved

intensivavdelinger. Til det

trengs det gode ”robuste”

driftsindikatorer og NAS

kan være en av disse.

Driftsindikatorer skal inngå i beregning av kostnader for drift av

intensivavdelinger. Ved å registrere ulike driftsindikatorer kan man

sammenligne intensivavdelinger ved forskjellige sykehus. Dette er

benchmarking som er et nytt begrep i helsevesenet. Siv har søkt

om økonomisk støtte for å arbeide videre med denne utviklingen

i Norge. Årets intensivsykepleier hviler ikke på laurbærene og vi

ønsker henne lykke til med arbeidet videre!

Årets intensivsykepleier 2010

Ja - en høvding i blant oss har trukket seg tilbake fra ledervervet i

ALNSF - det vil merkes!

På fagkongressen i Fredrikstad ble Anne Marie takket av med både

alvor, latter og gode ord.

Mye kan sies om deg både som leder og person – og dette kom også

fram i flere sammenhenger denne helgen.

I stikkord kan tas fram - tydelighet, vidsyn, selvstedighet for

anestesisykepleiere, men også vektlegging av samarbeid og

teamarbeid.

Viktig er også å få med din raushet og det å se den enkelte. Vi har hatt

mye moro sammen og vi setter stor pris på din alltid inkluderende

holding og gjestfrihet

De siste 12 årene har du styrt faggruppen ALNSF med myndig og

trygg hånd, og du har fått gjort mye! Spesialistgodkjenningsprosjektet

er vel det største du tok fatt på, og du kom nesten i mål. Vi ville

gjerne sett det gjennomført i din tid som leder. Når det likevel ikke

ble slik, håper vi at løsninger ligger i nær framtid.

Som det ble tatt fram i sangen som var skrevet til deg, og med stor

iver ble framført av alle på festkvelden under fagkongressen.

Som leder er du tyd’lig, bevisst på vår funksjonSelvstendighet er viktig, det har vært din visjonOg spesialist var målet, vi ville nå en toppPå tross av noen trøkker, så gir vi ikke opp!

For det handler om å se folkDet handler om å troAt det beste for andre Er å gjøre dem god’Det handler om å styrkeVår tro på oss selvDet gjelder å tro påAt vi får det tel’!

TUSEN TAKK Anne Marie for det du har brakt til ALNSF som

gruppe, for ditt fagengasjement og klare ledelse, men og for din

interesse for den enkelte. Mange har nytt godt av gode ord og

vennlig omsorg, og gode vennskap er knyttet!!

Du er en institusjon blant oss og navnet ditt vil stå som ett av de store

i ALNSF historie!

Varme hilsener fra alle i ALNSF

Kjære Anne Marie

Sang til Anne Marie

Ny leder taler til den avgåtte

Anne Marie mottar avskjedspresang

Anne Maries siste tale under festmiddagen

in

spira

3

20

10

S

IDE

30

ALNSF – nytt

Verdenskongress IFNA - Haag juni 2010Dette året var det Nederlands tur til å være vertskap for verdenskongressen for anestesisykepleiere. Før kongressen startet var det to dagers møte for International Federation of Nurse Anesthesists (IFNA). Her var alle medlemslandenes representanter samlet, og Marit Vassbotten Olsen var ALNSFs representant. På sakslisten var både statusrapport fra det enkelte medlemsland, utdanning og praksisstatus tema. Det ble valgt ny president og Jaap Hoekman fra Nederland ble ny vice president. Marit Vassbotten Olsen ble valgt inn som Executive Commitee, som betyr at Norge nå igjen har plass i IFNAs styre. Under møtet ble det også besluttet å nedsette en ny komité – Practice Committee, hvis oppgave blir saker opp mot anestesisykepleiernes arbeid i praksisfeltet. En annen viktig sak på møtet var IFNAs historieskrift som nå er ferdig. Arild Sørensen fra Norge har sammen med finsk kollega gjort en kjempeflott jobb med å nedtegne IFNAS historie. Viktig er det også å notere at verdenskongressene nå arrangeres hvert annet år. Neste kongress er i Lublijana i 2012.

Så startet selve kongressen – under mottoet ”Meet the young proffessionals”.Her var ulike tema presentert. Posters og frie foredrag var det mange av og Norge var representert med flere foredrag.

Videre var det et flott sosialt program der noen av høydepunktene var beach-party på den fine stranden utenfor Haag og festmiddag i en gammel trikkehall.Se ellers mer info på www.ifna.com

Lokalgruppelederkonferanse (LGK) 25. september i Fredrikstad Det er alltid hyggelig å møte lokalgruppelederne fra alle kanter av landet. Sammen bringer de med seg gleder og utfordringer fra sine hjemtrakter. GF sakene var hovedtema for denne konferansen. Dette gav utgangspunkt for mange og gode diskusjoner og innspill som videre ble tatt med til GF dagen etter. Virksomhetsplan og budsjett ble gjennomgått. Organisasjonstilknytning, assosiert medlemskap, InspirA og TNCC var andre saker som ble diskutert. Lokalgruppelederne kom også her med nyttige og gode innspill.

Videreutdanning i prehospitalt arbeid for anestesisykepleiere - et samarbeid mellom ALNSF og Høgskolen i Gjøvik - 15 studiepoeng for kull 3/2011.I juni i år fullførte kull 2 sin videreutdanning i prehospitalt arbeid. Med svært gode tilbakemeldinger er studentenes evalueringer hyggelig lesning. Flere studenter uttrykker imidlertid ønske om mer simuleringsøvelser og lengre samlinger.

Gjennom å øke samling 2 med én dag slik at det blir ti dager med samling totalt, imøtekommes studentenes ønske om mer simulering. Videre vil en skriftlig gruppeoppgave erstatte fagnotat, og denne gruppeoppgaven vil telle som eksamen sammen med den praktiske simuleringsøvelsen. Litteraturen er litt endret, og skriftlig pensum noe økt.

Antall studiepoeng skal gjenspeile studiets arbeidsbelastning. Studienemda ved Høgskolen i Gjøvik har på bakgrunn av disse endringene godkjent en økning fra 10 til 15 studiepoeng. Vi tror endringen vil bidra til å gjøre studietilbudet enda bedre. Med 15 studiepoeng er det også mulig å søke Lånekassen.

Se www.alnsf.no/www.hig.no

ALNSF GF 2010Årets GF hadde mange saker på dagsorden. De mest spennende var kanskje drøftingssaken om ALNSF organisasjonstilknytning og saken om assosiert medlemskap.

ALNSFs organisasjonstilknytningGruppen som var nedsatt for å se på ALNSFs organisasjonstilknytning hadde gjort et grundig arbeid og ulike alternativer til organisering ble framlagt. Det var også gjort en SWOT analyse (styrker, svakheter, muligheter, trusler) av de ulike alternativene, der lokalgruppene via sine ledere hadde gitt innspill. Diskusjonen gikk livlig i salen der også gjester fra NSF ved fagsjef Mette Dønåsen og leder for Sentralt Fagforum Frank Oterholt var representert. Oppsummering konkluderte med at det framkommer både frustrasjon og skuffelse med NSF som moderorganisasjon. Det ble pekt på konkrete forbedringsområder som NSF må finne løsninger på opp mot ALNSF. Fordeling av ressurser ut mot faggrupper / interessergrupper, problemer med medlemsregistrering, utfordringer med hjemmesiden og videre arbeid mot spesialistgodkjenning var noen tema som var tatt fram. Her gjorde GF det klart at NSF må ta tydelige grep og jobbe for forbedring. Representantene fra NSF imøteså videre samarbeid og ønsket å ta opp de konkrete sakene som var kommet fram.

Assosiert medlemskap av ALNSFAssosiert medlemskap var også på sakslisten. Dette var en av anbefalingene fra gruppen som har sett på organisasjonstilknytning.

Ønske fra ALNSF styre var å åpne for at anestesisykepleiere som er medlemmer i andre fagorganisasjoner eller som ønsker å være uorganisert, også kan være medlemmer av ALNSF. Da med mulighet for utalerett, men ikke være valgbare til ALNSF styrer. Det er eksempler på slik organisering fra andre land eks Sveits og USA. Ut fra NSF vedtekter tolker ALNSF styre det slik at dette kunne være mulig ved at de ikke blir fullverdige medlemmer. Ønske var at ALNSF skulle være samlende for alle anestesisykepleiere uansett øvrig organisering. Slik vil en kunne utnytte kunnskap fra ulike sammenhenger og sammen være sterke. Diskusjonen var god også her, men det var delte meninger om vi hadde mulighet for å åpne for denne typen medlemskap. Da dette var en sak som måtte føre til vedtektsendringer, valgte ALNSFs styre å trekke saken for å utrede den videre.

InspirAInspirA og tidskrift i papirformat var en annen GF sak mange var interessert i. NSF har innledet en sak med forslag om å utgi felles tidsskrift for flere faggrupper. Videre ble InspirA som nett-tidsskrift tatt opp. ALNSF opplever at vi ikke vet nok om NSF sitt alternativ så langt, og vi er ikke klar for kun nettutgave ennå. På bakgrunn av gode diskusjoner, så ble vedtaket om å beholde InspirA i nåværende form vedtatt.

Sammenslåing av Etterutdanningsutvalget og Utdanningsutvalget Siste GF sak som tas fram her er forslag om å slå sammen Etterutdannings-utvalget og Utdanningsutvalget i ALNSF.

I forbindelse med etterarbeid opp mot Spesialistgodkjenningen (SPAAS) er det laget kursmaler for alle de obligatoriske kompetansekravene som ligger i SPAAS. Dette er maler som kan benyttes inn mot alle anestesiavdelinger og som kan bli en del av avdelingenes kompetanseprogram. Ønske om å se kompetanse hos anestesisykepleierne i en helhet, fra utdanning og videre inn i avdelingene, gjør det nyttig og hensiktsmessig å slå sammen de to utvalgene. Dette ble også enstemmig vedtatt av GF.

Se ellers www.alnsf.no vedr. kursmaler/kompetanseprogram.

Stine T. Smith, styremedlem ALNSF

in

spira

3

20

10

S

IDE

31

NSFLIS – nytt

Det er i skrivende stund 3 uker siden vårt årlige arrangement ble holdt i

OSLO. NSFLIS`lokalgruppe i Oslo, ved leder Anna Solveig Mengeshol,

hadde gjort en kjempejobb. GF-Oslo 2010 ble ett flott arrangement. Vi som

deltok fikk noen spennende og lærerike dager.

GFÅrets GF var for første gang på en halv dag. Dette ble utfordrende for

landsstyret. Vi ønsker jo at NSFLIS medlemmer skal være aktive på GF.

NSFLIS hadde da GF papirene ble sendt ut 2160 medlemmer. Av disse

medlemmene var det 131 stemmeberettigede på årets GF. Det betyr at 6 % av

medlemsmassen er med å avgjøre hvordan og hva NSFLIS skal jobbe med.

Vi håper at dere som deltok synes det var viktig å delta, og at vi kan bli 10 %

på GF i Kristiansand til neste år.

På lokalgruppekonferansen i februar ble det bestemt at landsstyret skulle

legge orienteringssakene som vedlegg i GF papirene. Dette var for at GF

skulle bli arrangert på en halv dag. De sakene viser hva landstyret jobber

med, men vi trenger ikke bruke tid fra GF på de sakene.

En av sakene på GF var kontingent økning som ble vedtatt. NSFLIS er

avhengig av en stabil inntekt. Kontingenten er økt til 450 kr for vanlige

medlemmer og 220 kr for intensivstudenter og pensjonister. Prosentandelen

til returkontingenten blir uforandret. Dvs. at det også blir en økning av

returkontingenten

LandsstyretPå årets GF var det også valg til landsstyret. To styremedlemmer og en vara

gikk ut av landsstyret. Tor-Magnus Molund har vært landsstyrets representant

i EfCCna.

Grete Sandve Lapin har vært kassereren vår. Siv Karlsson Stafseth har vært

første vara til landsstyret. Alle ble valgt i Bergen på GF 2008. De har gjort en

stor innsats for NSFLIS i de årene de har sittet i landsstyret. Vi takker dem for

den flotte jobben de har gjort!

Det nye landsstyret har fått to helt nye medlemmer og en som ble gjenvalgt.

Vi har også fått ett nytt varamedlem.

Tove Gulbrandsen som har vært utdanningsansvarlig ble gjenvalgt.

Elin Steffenak fra Tromsø og Stein Teppen fra Akershus er de nye

medlemmene i landsstyret.

Ellen Granerud fra Oslo er nytt varamedlem.

Det nye landsstyret har i skrivende stund ikke vært samlet til konstituering.

Vårt første møte er i Oslo helt i begynnelsen av oktober.

Satsingsområder for 2011Dette var en egen sak på GF. Vi forventet kanskje en større respons på GF

enn det landsstyret fikk på denne saken. Landsstyret ønsker innspill fra

lokalgruppene på hva dere vil at landsstyret spesielt skal jobbe med. Er det

noe dere synes er viktigere enn andre ting?

Medlemmer, profilering og medlemsverving:I neste års budsjett har vi satt av penger til bl.a. profilering. Vi trenger en ny

roll-up. Dessuten må vi trykke opp flere brosjyrer. Selve medlemsvervingen

er nok en lokalgruppe oppgave. I 2012 er NSF 100 år og dette skal markeres

skikkelig. NSF har som mål å bli 100 000 medlemmer innen jubileet skal

feires i september 2012. Vi har sagt vi håper å kunne være 2500 medlemmer

inne samme frist. Vi er NSFs nest største faggruppe. Det er viktig at vi

profilerer oss.

Fag, kunnskap og kompetanse:Det trengs mange nye intensivsykepleiere i fremtiden. Ved profilering av faget

kan vi også rekruttere flere sykepleiere til å ta intensivutdanningen. Vi er

opptatt av at intensivsykepleierne holder ett høyt faglig nivå. De skal ha topp

kompetanse og ha mulighet til å holde seg oppdatert. Derfor har landsstyret

en som er utdanningsansvarlig i styret. På den måten kan vi i landsstyret følge

med på hva som skjer med utdanningen vår.

Utdanning, videreutdanning og master:NSFLIS mener dette er så viktig at vi har ett eget utdanningutvalg. Det ble

valgt på GF i Lillestrøm i fjor. I tillegg sitter den som er utdanningsansvarlig

i utvalget. De gjør en stor jobb for alle medlemmene våre. Utvalget ser blant

annet på hva som skal gjøres med at alle studieplassene til intensivutdanningen

ikke blir fylt opp, selv om det er nok søkere. Det er bekymringsfullt at det

utdannes færre intensivsykepleiere enn det er plasser til.

Bemanning og kvalitet:Dette vet vi, etter lokalgruppemøtet i Oslo, opptar mange medlemmer.

Noen intensivavdelinger har en stor andel sykepleiere uten intensivutdanning.

Skal de ha samme oppgaver som intensivsykepleierne? Hva kan vi gjøre for å

påvirke vår avdeling? Er det rett at det skal telles personer på vakt? Jeg mener

at det er kompetansen som er på avdelingen som skal styre pleien.

Lønns og arbeidssosiale vilkår:NSFLIS er en faggruppe. Vår oppgave er å holde NSF lokalt og sentralt

oppdatert på arbeidsosiale forhold som påvirker jobben vår. Det er mange

intensivsykepleiere som er 55+. De sykepleierne har rett til å slippe

nattevakter etter søknad. Hvordan skal vi få det til at alle som ønsker det, kan

få slippe nattevakter. Det er en stor vaktbelastning på våre intensivavdelinger.

De fleste har i gjennomsnitt 1 nattevakt i uka. Hvem skal dekke opp netter

som blir fritatt?

Internasjonalt samarbeid:Internasjonalt samarbeid står sterkt i NSF. I NSFLIS har vi prioritert nordisk,

NOSAM og EfCCNa. Dette vil vi forsette med.

Fagdagene ”Intensivsykepleie gjør en forskjell” var tittelen på årets fagdager. Det var

mange som fikk dette bekreftet under fagdagene. Oslogruppen hadde ett flott

faglig program. Dette er en flott måte å få faglig påfyll på.

Allerede nå kan dere begynne tenke på neste års fagdager i Kristiansand. Vi

ønsker at flest mulig av NSFLIS medlemmer kommer på våre fagdager.

Siw Øfstegaard Heimdal, nestleder NSFLIS

Fresenius Kabi Norge ASGjerdrums vei 120484 OsloTelefon 22 58 80 00Telefaks 22 58 80 01www.fresenius-kabi.no

signatur.n

o•29

0600

TREKAMMERPOSE

Fresenius Kabi Norge ASGjerdrums vei 120484 OsloTelefon 22 58 80 00Telefaks 22 58 80 01www.fresenius-kabi.no

signatur.n

o•29

0600

TREKAMMERPOSE

Inspira 4 2009.indd 32 22.02.10 21.51