© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2016

Design: Johanne Hjorthol & Majlin Keilhau

Illustrasjoner og drypp: Rune Markhus

Trykk og innbinding: UAB Balto Print, Latvia 2016

Papir: 130 g Arctic Volume White

Boken er satt med: Ratonal

isbn 978-82-05-49027-7

www.gyldendal.no

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

««

Kristina Leganger Iversen: Alt eg veit og skulle ønske egvisste om mensen fra byrjinga.

Lina Neidestam: Angsten.

Edy Poppy: Juvenile, juvenila.

Mari Kanstad Johnsen: Apokalypse!

Marta Breen: Vi drukner i mens.

Jenny Jordahl: Mannen & mensen.

Agnes Ravatn: Familieråd.

Maria Børja: Det er bare jeg som har dårlig tid.

Anja Dahle Øverbye: Mensen.

Maja Lunde: Det.

Lotta Sjöberg: It’s raining mens.

Marit Larsen: 1996–

Rupi Kaur: period.

8

15

16

20

22

28

30

34

39

40

45

46

48

58

62

66

68

77

78

82

84

88

90

92

95

Kadra Yusuf: «Hallo! Du funker!»

Sandra Beijer: Nå skjer det.

Jenny Jordahl: Blod!

Gunnhild Øyehaug: Kjære den som måtte lese dette.

Lina Neidestam: Fire nyanser av mens.

Elen Betanzo: Kanskje det er noe feil med meg.

Louise Winblad: Det er jo bare mensen.

Neha Naveen: Duften av en menstruerende kvinne.

Ruth Lillegraven: This means mensen to me now / føkk alle hormoner.

Anna Fiske: Menstruasjonsbeskyttelse.

Monica Isakstuen: up yours o.b.

Jenny Jordahl: Den «femimine» følelsen.

innholdinnhold

L får mensen først i gjengen.

I femte klasse. Vi er elleve år.

Ingen av oss har puppar, det har så vidt

kome små, harde knutar på brystkassa.

Puppane er det fine

med å kome i puberteten. Potensielt

sett. Dei kan bli store. Mjuke.

Kvar dag vaknar vi og kjenner på puppane,

har dei blitt større sidan i går?

Helst vil vi ha store puppar

med små, mørke brystvorter.

(Mammas brystvorter er store som colaboksbotnar,

tenk

om eg får sånne!)

Alt veks: hoftene, puppane, beina, låra.

Dei små stripene som spring fram

over huda som blir strekt for fort,

på magen, på hoftene.

Strekkmerke, seier mamma,

åmer, tenkjer eg.

Ekkelt. Det er så mykje som er ekkelt

i kroppen nett no. Alt eser

som ein gjærdeig,

som om han ikkje er heilt min lenger.

Kvar kveld ber eg til Gud,

tenåringsjentebøna:

Kjære Gud.

La meg få store puppar.

Store, men faste puppar.

Ikkje hengepuppar.

Ikkje uformelege, små som

sprengklare kviser.

ALT EG VEIT OG SKULLE ONSKE EG VISSTE OM MENSEN FRA BYRJINGA (OG LITT TIL)

ALT EG VEIT OG SKULLE ONSKE EG VISSTE O MENSEN FRA BYRJINGA (OG LITT TIL)

9

Det hjelper

ikkje så veldig, puppane

mine blir aldri større enn ein

b-cup. (Seinare skal eg like dei

ganske godt, seinare

skal eg få kjærastar som seier

dei er perfekte.)

Mensen: det kjipe med å bli eldre. Ikkje berre blodet,

knipa òg, krampane nedst i magen, av og til diaré.

Kvifor skal alt dette berre renne og renne ut av kroppen?

Kvifor går det ikkje an å knipe igjen? Å stenge igjen den helvetes

krana? Eg vil ikkje dette!

L fortel om første gongen:

Eg hadde kome heim frå skulen med K

Vi skulle gjere lekser

Eg fekk så vondt i magen

Eg trudde eg skulle svime av.

L seier seinare:

Om natta, om natta blør eg så frykteleg at eg må bruke to bind.

Vi blir redde for nye ting: blodlukta. Gutane

som ser på oss, har du mensen, eller? Om vi

seier noko feil, om vi blir litt for sinte, sure.

(Det er før vi skjønar

at vi kan vere så sure som vi vil)

L.E.K.K.A.S.J.E.

(Gulp)

Den einaste løysinga:

bind. Kvite, tjukke

oppsvulmande kutunger,

i trusene. Først lyseraude, seinare

mørkeraude, sånn mensblodet også er:

lyst og sprengflytande først, så

seigt og tjukt og mørkeraudt

som ei blanding av

smelta sjokolade og jordbærgelé.

Ingen tør å bruke tampong.

Er redde for storleiken

(kva skjer med jomfruhinna?)

(det er for trongt der!)

har ikkje lært at ting kan gli inn og ut

lett som ein plett:

først tampongar

(berre spytt litt på enden først)

seinare kjøkkenreiskapar, dildoar, pikkar

(berre spytt litt på enden først her òg!)

Har enno ikkje lært at alt der nede utvidar seg, både i

lengda og i breidda. At det er plass til nesten alt

berre ein er kåt

berre ein vil ha det der, fordi

veggane i skjeden faldar seg saman

10 11

til vanleg, og slik som magesekken

kan han òg faldast ut om det trengst,

dersom du vil.

Det som var

eit lite musehol

kan bli som ein heil katedral.

Men det er stramt i byrjinga

stramt fordi ein tenkjer det er stramt.

Fordi ein ikkje har lært seg

å la det losne.

Det tar tid og trening

gjer kanskje litt vondt.

Men då må ein ikkje stramme.

Ein må tenkje laust.

Ein å tenkje slapp slapp i strikken.

Etter kvart går det heilt fint.

Første gong eg ser ein tampong:

Helsesøster kjem til skulen i femte

ho skil gutane frå jentene

(kva lærte gutane om?),

seier Hei jenter, no skal vi

snakke litt om kroppen (æsj).

Ho legg ein rosa o.b. i eit glas med vatn

set det på kateteret, og medan ho snakkar om

bier og blomar,

lar ho tampongen suge seg stor

som ein knyttneve framfor oss.

Ho drar han opp etter tråden, lar han

dingle i lufta som eit bomullseple.

Verre er det ikkje,

seier ho.

Det der kan eg aldri ha inne i meg, tenkjer eg

Det kan jo ikkje vere plass.

Men det gjekk heilt fint:

Først gul o.b. (som ein veslefinger)

så blå o.b. (som ein peikefinger)

mange år seinare: rosa o.b. (som ein tommel)

grøn o.b. (som ei grillpølse)

til eg ein dag startar

å setje inn ein kopp der.

Ein menskopp,

ein liten samanklembar

gummikopp, litt som dei grøne ein kan ta med

på tur, berre mindre, så klart

og eg likar jo å gå på tur

og eg likar natur.

Menskoppen samlar alt blodet opp i seg

og når han er full, så tømmer eg han i do

skyl av han

og det er jo skikkeleg greitt

for gjennom eit heilt liv ville alle tampongane

og binda eg hadde brukt

blitt 28 tonn, tenk det

28 tonn blodige bind og tampongar

rett i søpla.

Men er det ikkje ekkelt,

tenkjer du kanskje, med blodet som

ligg der i koppen, og så må ein

tømme det og så renn det og så

får ein det på seg?

12 13

Og så hugsar eg kor ekkelt det var.

Men etter femten år

er ikkje blodet så ekkelt lenger.

Ein blir van med det. Lærer seg å

leve med det, svømme med det, pule

med det, trene med det. Å sjå det

i doskåla og tenkje: Er du der igjen. Feire det

når ein bur i kollektiv og alle jentene

får mensen samstundes. Fordi det

er slik kroppane våre er, dei

lyttar til kvarandre. Er ikkje det

ganske fint og rart? Å blø

slik mødrene og farmødrene

og alle kvinner har blødd

lenge før tampongar og menskoppar og

bind på butikken, før, då ein måtte

strikke binda sine sjølv.

Og du, dessutan, om du

ikkje liker det eller heilt klarer

å bli van med det,

kan du alltids gå på p-piller,

bruke p-ring eller p-plaster

og hoppe over heile mensen, når du

blir gamal nok (16 år) til å

bestemme sjølv. For det

er det viktigaste, same

kva spørsmålet er, kva som skal

inn eller ut av fitta di

blod, tampongar, pikkar, barn:

Det er din kropp, du bestemmer.

Heilt sjølv.

14 15

Da jeg fikk det, ville jeg ikke ha det. Jeg var ti år, den første i klassen, den

første jeg visste om i alle fall. Jeg forbandt mensen med en annen verden,

med voksne damer, med mammas brukte bind som av og til ble liggende

igjen på badekarkanten. Jeg syntes det var ekkelt. Hver måned. Denne helt

spesielle lukta. Lukta av noe som ikke ble. Av ingenting. Av et ubefrukta egg:

et ikke-liv, ikke-barn, et intet. Men istedenfor å bare være det, bare være

ingenting, så fikk det en farge, en lukt, en væske og et oppholdssted. Og det

hadde ordnet seg en fluktvei mellom beina. Ut skulle det, enten man ville

det eller ikke, dette døde, som ikke var eller aldri ble. Ut skulle det, knust

håp eller lykkelig lettelse, eller begge deler på samme tid. Ut. Lekkende

gjennom truser. Bukser. Gjennom den hvite kjolen til hun i klassen over meg

på skoleavslutningen. Eller senere, som smak på tunga til frigjorte menn

eller frigjorte kvinner, som jeg rødmende leste om. Selv var jeg prippen. Jeg

ville ikke ha det og likevel fikk jeg det som den aller første i klassen min. Det

var varmt. Det var sommer. Jeg sluttet å gå med korte skjørt. Jeg ville ikke

bli voksen, det var ikke bare mensen jeg ikke ville ha, jeg ville heller ikke ha

pupper eller hår på kjønnet. JUVE

NILE

. JU

VENI

LIA.

JUVE

NILE

. JU

VENI

LIA.

17

Jeg stjal mammas bind. Etter at jeg hadde brukt dem, la jeg de blodige

bindene ned i tomme isbokser i fryseren. De ble liggende der lenge, helt til

vi en kveld skulle ha varm eplekake og is til dessert. Det var nesten vinter,

det var snart ikke flere blader igjen på trærne. Jeg frøys. Da jeg så mamma

nede ved fryseren med et frosset, rødt bind i den ene hånda og eplekaka

i den andre, løp jeg opp på rommet mitt. Jeg ventet. Ventet på at mamma

skulle løpe etter og at vi endelig skulle ha den praten. Men det var ingen som

kom opp på rommet mitt. Ingen som snakket om det etterpå. Jeg fikk ingen

gave, slik venninnene mine senere skulle få. De fikk en bok om mensen og en

boks med sjokolade. Ingenting sånt fikk jeg. Ikke et ritual. Skulle jeg bare

fortsette å menstruere sånn i all hemmelighet? I all evighet? Amen, liksom?

Jeg skjulte det for venninnene mine i mange år, med hell. Jeg fortsatte å

stjele bind fra mamma, som alltid sørget for at skuffen var full. Men jeg

ga opp protesten, jeg la aldri mer brukte bind i fryseren. Vi sluttet fred på

denne måten, uten å si et ord, bare ved å gjøre noe, eller i mitt tilfelle ved

nettopp ikke å gjøre noe. Ikke engang dagboka mi fikk vite at jeg hadde

mensen. Hvorfor jeg syntes det var så pinlig, aner jeg ikke. Eller kanskje har

jeg likevel en liten anelse. For meg sto det for syndefallet. Mens for andre

var det jo det motsatte. Mensen var selve paradiset. Det var det voksne livet.

Mange av venninnene mine lengtet og lengtet. De var sint på denne kroppen

som ikke endret seg. Som saboterte deres egen utvikling. Denne kroppen

som nektet å springe ut. Briste. I desperasjon puttet de sokker i behåene,

kanskje til og med ketsjup i trusa? De ville bli voksne fortest mulig, mens jeg

ville forbli barn så lenge det lot seg gjøre. Og det var altså ikke særlig lenge.

Ti år. Innen jeg var tolv var jeg den største i klassen, og puppene struttet,

altfor store til å være barneskolepupper. Så stoppet det opp, plutselig

vokste alle forbi meg. Snart var jeg igjen en av de minste. Jeg ble ungdom,

og det skulle jeg forbli lenge. Lenger enn de fleste venninnene mine.

Juvenile. Juvenilia. Det tok fryktelig lang tid for meg å bli voksen. Kanskje

ble jeg det aldri?

18

Gjennom århundrer har kvinners månedlige

blødninger vært omhyllet av en mørk aura. Selv

om halvparten av jordas befolkning blør fem

dager i måneden i mer enn tretti år hver, er vi

opplært til å late som om fenomenet ikke eksi-

sterer. Mensen har rett og slett vært et skikkelig

tabu – både å ha, snakke om og ikke minst: vise

fram. Tenk bare på hvor mye krefter vi jenter

bruker på å skjule det faktum at vi blør. Vi fyller

handlekurven med produkter vi egentlig ikke

trenger, bare for å skjule bindpakka vi egentlig

var ute etter. Vi står på badet og skrubber lake-

net så ingen skal se de ferske blodflekkene. Det

hviskes i krokene mens tamponger skifter eier

under pulter og kantinebord – som om det skulle

være narkotika vi drev med. For ikke å glemme

det avanserte kodespråket som har utviklet seg,

slik at folk skal slippe å ta det fryktelige ordet

i munnen: tyttebæruka, tante Rød, jordbærtid,

musesyke, nissebesøk eller bare «den uka».

Men nå kan det faktisk virke som om tabuet

rundt mensen er i ferd med å blekne. Da det

norske legemiddelfirmaet Weifa brukte uttrykk

som «tante Rød» og «jordbæruka» i sin reklame

for smertestillende tabletter våren 2015, ble de

møtt med kraftig motstand:

«Det heter MENSEN!!» skrev folk med sprittusj

på plakatene som hang omkring på busser og

trikker.

For nok er nok! Vi er rett og slett møkk lei av at

kroppene våre blir befengt med skam. I løpet av

de siste par årene har det skjedd en menstruell

revolusjon: Vi har fått tegneserier, tv-programmer

og kunstutstillinger som handler om mensen.

I Sverige dukket det til og med opp en egen

mens-organisasjon som vil ha blodet «ut av

trusene og inn i offentligheten». Og da de tre

komikerne Else Kåss Furuseth, Sigrid Bonde

Tusvik og Henriette Steenstrup slo seg sammen

i sceneshowet Mot i brøsta i 2014, handlet tre av

numrene om mensen. I starten av showet truet

trioen med at hele forestillingen skulle handle

om mensen.

«Det gjorde vi for å avlive eventuelle for-

dommer», sa Tusvik senere til Aftenposten.

Hun siktet nok til en snodig forestilling om at

kvinnelige komikere alltid har snakket mye om

mensen.1

Den svenske tegneserieskaperen Liv Ström-

quist snakket om lignende fordommer i en

utgave av det populære radioprogrammet

«Sommar i P1» i 2013. Her fortalte hun om en

DET HAR ALDRI VÆRT MER POPULÆRT Å HA MENSEN ENN NÅ

VI DRUKNER I MENS

VI DRUKNER I MENS 23

samtale hun tidlig i karrieren hadde med en

etablert mannlig kollega på fest. Da hun fortalte

at hun også tegnet serier, sa han:

– Jeg hater serier av kvinnelige tegnere!

– Jaha … hvorfor det? spurte Strömquist.

– Jo, svarte han, – fordi kvinner bare tegner

serier om mens!

Ifølge Liv Strömquist var det sørgelige med

denne historien at mannen bommet fullstendig:

«Jeg skulle ønske at samfunnet rant over av

kvinnelige serietegneres lange, episke utlegnin-

ger om menstruasjon, og at kvinner gjennom

generasjoner hadde tatt for seg dette temaet

med samme intensitet som Ingmar Bergman tar

for seg døden», sa hun. «Men dessverre finnes

det knapt noen tegneserier, bøker, filmer eller

andre kulturelle uttrykk som handler om men-

sen.» Derfor valgte hun å fylle en hel radiotime

med prat om mens, mens og mer mens.

Senere publiserte hun den 40 sider lange

tegneserien «Blood Mountain» som handler om

hvordan synet på menstruasjon har endret seg

gjennom historien. Ofte er den blitt skildret

som noe urent og flaut, men det har også vært

perioder hvor menstruasjonen er blitt løftet opp

som noe mer positivt og livsbejaende. En gruppe

yngre svenske serietegnere ble så inspirert av

Liv Strömquists folkeopplysningsprosjekt at de

ga ut sin egen antologi med tittelen Kvinnor ritar

bara serier om mens.

I boka Periods in pop culture (2012) undersøker

statsviteren Lauren Rosewarne hvordan mens og

menstruerende kvinner har blitt framstilt på tv

og film – fra den blodige skrekkfilmen Carrie i

1976 til nyere serier som Grey’s Anatomy og Mad

Men. Hun konstaterer at svært få av de drøyt

200 scenene hun har studert, skildrer mensen

på en positiv måte. Ofte framstilles den som noe

traumatisk eller ydmykende, og Rosewarne er

derfor bekymret for at Hollywoods behandling

av menstruasjon kan skremme unge jenter til

å tro at det å ha mensen er verre enn det er i

virkeligheten.

Men kanskje dette også er i ferd med å endres?

Det var i hvert fall lite skam og pinlighet over

scenen der kriminalbetjent Saga Norén i tredje

sesong av den populære danske krimserien

Broen kom inn på kjøkkenet til sin mannlige

kollega og spurte: «Kan jeg låne en underbukse?

Jeg har fått mensen.» Kanskje virket replikken

så naturlig fordi vi er vant til at autisten Saga

bryter normer når det gjelder forventet oppførsel?

Vemmelig ble det heller ikke da litteratur-

studenten Sigrid, i den norske filmen Kvinner i

for store herreskjorter (2015) var litt uheldig og

blødde utover sin nye elskers kritthvite teppe.

Tvert imot mente mange at det var en søt og

morsom scene som det var lett å kjenne seg

igjen i.

Sommeren 2015 boltret verdenspressen seg i

nyheten om en helt spesiell idrettsprestasjon.

Det dreide seg om 26 år gamle Kiran Gandhi

som etter ett års trening skulle løpe sitt første

maraton i London. Kvelden før fikk hun mensen.

Og hva gjør du da? Finner fram tampongene, vil

de fleste svare. Men Kiran – som er en engasjert

feminist, har en master i økonomi fra Harvard

og spiller trommer for artisten M.I.A. – begynte

i stedet å tenke på alle de kvinner i verden som

ikke har tilgang på tamponger eller andre hjelpe-

midler. Hun bestemte seg for å rette søkelyset

mot dette vanskelige temaet ved å stille til start

uten tampong. Underveis i løpet kunne hun høre

både slengbemerkninger og snøftelyder fra

publikum og andre løpere som reagerte på de

stadig mer synlige blodflekkene på tøyet hennes.

Men etter 4 timer, 49 minutter og 11 sekunder

med blodslit gjennom Londons gater, kunne hun

lykkelig krysse mållinja, hånd-i-hånd med to

gode venninner.

«Vi løp for kvinner som ikke kan vise

offentlig at de har mensen, og for kvinner som

ikke kan konkurrere innen sport. Vi løp for våre

venner som har lidd seg gjennom perioder med

kramper på jobb, og for kvinner som har over-

levd brystkreft», uttalte Gandhi fornøyd.2

Kiran Gandhi kan altså med rette kalles en

mens-aktivist – og denne formen for aktivisme

sprer seg nå raskt. Mange kvinner har for

eksempel begynt å tvitre om sin egen mens til

politiske motstandere. Den amerikanske milli-

ardæren og presidentkandidaten Donald Trump

ble overøst med slike tweets da han i august

2015 antydet at en kvinnelig programleder må

ha hatt mensen siden hun stilte ham så kritiske

spørsmål.

I Irland mens-tvitrer kvinner til statsmi-

nisteren som en protest mot landets strenge

abortlover. Kvinnen som startet kampanjen

på Twitter – den irske komikeren Gráinne

Maguire – skrev at siden den irske regjeringen

var så opptatt av kvinners formering, burde

landets statsminister få vite alle detaljer fra

irske kvinners menstruasjonssyklus. I Irland

24 25

er abort bare tillatt dersom kvinnens liv er i fare

– ikke kvinnens helse. Kvinner blir også tvunget

til å fullføre svangerskapet selv om fosteret ikke

er levedyktig. Å bryte abortloven kan straffes

med 14 år i fengsel.

I september 2015 kom nyheten om at Barbie

endelig har fått mensen. Det var riktignok ikke

den offisielle Barbie-produsenten Mattel som

sto bak nyvinningen, men kunstneren Nickolay

Lamm, som året før hadde lansert sitt eget svar

på Barbie: Lammily-dukken. Hun er utstyrt med

en mer realistisk kroppsfasong, et par kviser og

noen strekkmerker her og der. Og nå altså med

en egen «mensen-pakke» som inneholder en

truse, bind som kan limes på, en sykluskalender

og et pedagogisk hefte. Dukkeprodusenten skri-

ver på sine nettsider at de håper at dukken skal

kunne lære barn om mensen og gjøre den mer

naturlig.

I oktober 2015 bestemte britiske myndighetene

at sanitetsprodukter som bind og tamponger

fortsatt var å regne som «luksusvarer», og de

rammes dermed av en ekstra høy momsavgift.

Man kan si mye positivt om tamponger, men det

føles ikke akkurat som et luksusprodukt. Så på

Twitter kokte det over av vitser om luksus-mens.

Kvinner skrev om hvor mye de gledet seg til

helgen når de skulle «nyte livet med boblebad,

konfekt og noen luksuriøse tamponger». Og

«siden det er lønningsdag skal jeg virkelig slå

meg løs med en pakke deilige, myke bind».

Tidligere samme år postet den kanadiske

fotografen Rupi Kaur et bilde på Instagram av

en kvinne som lå og sov i sengen med en liten

blodflekk på bukse og laken. To ganger ble

bildet slettet med beskjed om at det ikke fulgte

Instagrams retningslinjer. Rupi Kaur postet da

et brev der hun kritiserte Instagram for å godta

bilder av kvinner i undertøy og bikini, men ikke

tolerere en hverdagslig treningsbukse med en

liten lekkasje. Innlegg hennes ble delt tusenvis

av ganger, noe som fikk Instagram til å snu og

be om unnskyldning.

Til tross for at mye har endret seg, er det frem-

deles en del mennesker som reagerer med avsky

når kvinner er åpne om menstruasjonen sin. Og

det finnes fremdeles mange myter. Nylig kom

det for eksempel fram at den norske læreboka

Førerkort, klasse B advarer kvinner mot å kjøre

bil når de har mensen. I teksten står det at det

finnes «dokumentasjon som viser at mange av

ulykkene der kvinner er involvert, skjer i tiden

like før menstruasjonen». Men hverken Vegdi-

rektoratet eller SINTEF har hørt om noen slike

undersøkelser, så her har antagelig lærebok-

forfatteren tatt seg noen kunstneriske friheter

basert på egne fordommer. Lignende ideer er

gjennom historien brukt som argument for å

stenge kvinner ute fra politikk og samfunn. Så

sent som i 1970 fikk den amerikanske legen og

demokraten Edgar Berman mye oppmerksomhet

for sine uttalelser om at han ikke kunne se for

seg en kvinnelig leder for USA under en nasjonal

krise fordi hennes «rasende hormonelle ubalan-

se» – forårsaket av premenstruelt syndrom –

kunne true folkets helse og sikkerhet.

Som maratonløperen Kiran Gandhi ønsket å rette

oppmerksomheten vår mot, er det fremdeles

mange problemstillinger og tabuer knyttet til

menstruasjon i store deler av verden. Over én

milliard kvinner har ikke tilgang til toaletter.

Dårlige sanitærforhold, mangel på hygieniske

artikler og tabuer bidrar til å skade kvinners

fysiske og psykiske helse. Fremdeles er det

skremmende lite kunnskap om mensrelaterte

sykdommer, for eksempel endometriose, og det

forskes ikke nok.

Det har lenge vært tradisjon at FN markerer

viktige problemstillinger gjennom et helt år.

Visste du for eksempel at 2015 var «FNs inter-

nasjonale år for jordsmonn»? I 2013 markerte vi

«FNs internasjonale år for quinoa» – du vet disse

små matgrynene som ligner litt på ris. Før det

igjen kunne både poteter, ungdom og flagger-

mus bli markert gjennom sitt eget FN-år. Så hva

med å rydde plass til et realt mensen-år? FNs

internasjonale år for mensen? Da måtte Kongen

og statsministeren bli nødt til nevne tabuordet

i sine nyttårstaler, og det ville ha blitt slutt på

«jordbæruka» en gang for alle. Vi hadde fått

mensdemonstrasjoner i gatene og mens-

festivaler om sommeren, der folk gikk omkring

med T-skjorter og plakater som krevde «gratis

bind til alle!»

Det er lov til å drømme.

La oss seile på mensbølgen en stund til!

1. «Vi må snakke om mensen», Aftenposten, 9.2.2015

2. «Nektet å løpe maraton med tampong. Lot heller blodet renne.» Dagbladet, 10.8.2015

3. «Irske kvinner tvitrer om mensen mot abortlov», Aftenposten, 11.11.2015

26 27

28 29

0 Då eg var 13, var eg ein stein. Iallfall mot foreldra mine. Eg hadde masse

følelsar inni meg, men ingen utanpå. Eg fortalde dei ingenting, dei visste

lite om meg og kunne ikkje stole på meg. Ikkje fordi det var slik eg ville

ha det, men fordi eg ikkje greidde å vere slik eg hadde mest lyst til å vere.

Den gongen var alt så strevsamt. Eg syntest det var problem på alle

kantar, med venner og gutar og skule, ein kunne aldri slappe av! Hadde

nokon fortalt meg den gongen kor fint livet skulle bli berre kort tid etterpå,

og at det berre gjaldt å halde ut litt til, så ville eg ikkje trudd på det.

Ein dag kalla foreldra mine inn til familieråd. Alle skulle møte opp ved

det store bordet i stova etter middag. Mamma, pappa, bror min og eg.

Familieråd kunne ofte dreie seg om å fordele plikter: kven som skulle

vaske badet kvar fredag, kven som skulle støvsuge tv-stova og så vidare,

men det kunne òg handle om kor me skulle reise på sommarferie for

eksempel.

Men første punkt på saklista ved dette familierådet omhandla ikkje

plikter eller reiser, det omhandla meg. «Me har lagt merke til at du av og

til vaskar klede utan å fylle maskinen heilt opp», sa mor mi, møteleiaren.

«Det er uøkonomisk. Ofte har du vaska berre éi truse.»

Mens eg sat og høyrde på, begynte det å prikke bak augo, er det

muleg, tenkte eg, forstår dei ingenting. Det var dei tre mot meg, dei sat

og venta på at eg skulle svare for meg. Det gjekk eit ras i meg. Utan eit

ord skauv eg stolen ut frå spisebordet og sprang ut av stova, byksa opp

trappene i fire steg og inn på rommet mitt, mens foreldra mine og bror

min blei sitjande forvirra tilbake. Eg kasta meg oppi senga mi og kraup

under dyna. Der låg eg, og høyrde hjartet dunke hardt, fort.

Eg hugsar ikkje kor lenge eg låg der før eg høyrde steg i trappa. Så

banka det på døra. Eg ville, men eg greidde ikkje å svare. Kan eg komme

inn? høyrde eg mor mi spørje, og eg greidde ikkje få fram noko no heller.

Til slutt opna ho døra sakte på gløtt og stakk hovudet forsiktig inn. Eg

stirte ned i dyna og kjende korleis kjevemuskulaturen blei hard. Eg låg

der og var Steinen.

FAMILIE-RADFAMILIE-RAD

0

31

Mor mi kom så vidt innafor døra og stilte seg på golvet på god avstand

frå senga mi. Det var stilt litt. Eg høyrde at ho trekte pusten og tok sats.

Har du fått mensen? sa ho, forsiktig, alvorleg, til slutt, og eg kunne

høyre korleis ho hadde vurdert fram og tilbake om ho skulle seie det venninne-

aktige «mensen» eller det vaksne «menstruasjon».

Eg begynte å gråte.

Ho sette seg varsamt, varsamt på sengekanten. Ingen sa noko på nokre

sekund.

Kva tid? spurde ho.

For eitt år sidan, pressa eg fram, med tjukk stemme, som om eg hadde

ein potet i halsen. Og med det same eg hadde sagt det, såg eg kor lei seg ho

blei, kor fortvila ho blei over at eg hadde halde det hemmeleg så lenge.

Men korleis har du fått tak i …? sa ho.

Eg stal frå deg.

Bind?

Og tampongar, kviskra eg og nistirte ned i det raudprikkete dynetrekket.

No fór det noko endå meir fortvila over ansiktet hennar.

Men kjære deg – dei er jo for vaksne damer!

Eg svelgde og tenkte på dei tørre, tjukke tampongane eg hadde strevd

med å skubbe inn i meg, alt for å unngå ein reprise av det som skjedde i

musikktimen den gongen då eg midt mellom to blokkfløytesongar såg ned

og til min uendelege skrekk oppdaga at stolen eg sat på, var blitt raud! Og

eg hadde for første og siste gong heilt lys dongeribukse!

Ingen av oss sa noko, verken steinen under dyna eller den mjuke mam-

maen på sengekanten. Ho såg framleis trist ut. Eg angra på at eg hadde

halde det hemmeleg så lenge. Men mens eg låg slik, under dyna, begynte eg

å kjenne eit sinne. For kvifor måtte det vere så hemmeleg? Kven er det som

har gjort mensen, av alle ting, til ei så stor greie at det er heilt nødvendig å

vere flau i eit heilt år, og stele bind og tampongar i skapet slik at ein i tillegg

til å skamme seg òg skulle ha dårleg samvit? Ikkje jenter – då eg først fekk

mensen, sa eg det med éin gong til to eldre venninner, og dei gratulerte meg

og klemte meg og gav meg bind, og eg følte meg så stolt og glad. Og så sa

dei at no måtte eg seie det til mor mi, men det greidde eg ikkje.

Korleis kan det ha seg at noko som alle jenter får, før eller seinare, og

som er teikn på at du er frisk, og ikkje barn lenger, eit teikn på at du sjølv

kan få barn ein gong langt inn i framtida, om du vil: Korleis har samfunnet

greidd å gjere det til noko flaut? Eg blei meir og meir irritert. Steinen begynte

å gløde på innsida. Eg tenkte på korleis læraren vår utan eit ord hadde

hoppa rett over dei sidene i læreboka som handla om mensen, fordi han òg

syntest det var flaut, og korleis gutane i klassen, dei utruleg små og barns-

lege idiotane, erta oss og ustanseleg spurde oss om me hadde fått mensen

– og det tåpelegaste av alt var at me tok oss nær av det.

Når det er slik som dette no, tenkte eg, må gudane vite korleis det var

før, då mamma var lita, då var det vel endå flauare. Stakkars henne. Og

no sit ho her og ser at det framleis er flaut, tretti år seinare. Tenk om eg

sjølv ein gong får ei dotter, tenkte eg, skal ho synast det er like flaut med

mensen? Vil eg bli nøydd til å kalle inn til familieråd for å få henne til å

snakke med meg?

Det bobla inni meg. Og då eg gløtta så vidt opp på mor mi, syntest eg

det kunne sjå ut som det bobla i henne òg. Kanskje sat ho og tenkte akkurat

det same som eg, på kor idiotisk det var å vere flau over noko ein eigentleg

skulle vere stolt av. Eg såg for meg læraren vår, kor raud i toppen han hadde

vore då han liksom umerkeleg fekk oss til å hoppe over dei sidene, ein vak-

sen mann! Og dei ørsmå, urbarnslege, underutvikla gutane i klassen, med

sine lyse stemmer, som barnehagebarn samanlikna med oss jentene, eg såg

dei for meg med altfor store luer, dei var så små at dei nesten ikkje greidde

å bere skulesekkane sine, og det bobla meir og meir, og det bobla over, og

eg begynte å le, der under dyna. Og mor mi såg først overraska på meg, og

så fór det ein lettelse over ansiktet hennar, og ho begynte å le, ho òg, først

forsiktig og så trillande.

I morgon, sa ho, då kan eg ta meg fri litt tidlegare frå jobb. Og så

køyrer me til byen, berre du og eg. Så et me noko god mat, og så trur

eg at me må kjøpe nokre bh-ar til deg. Har du lyst til det?

Eg nikka, varm i ansiktet av latteren.

Og kanskje eit par esker tampongar, sa eg. Helst dei aller minste.

32 33

Det er vått i trusa, men ikke på den deilige måten. Det er sommerferie, det

er den siste sommerferien jeg er med mamma og pappa på tur, den siste

jeg gidder, men det vet jeg ikke ennå. Vi ligger til kai et eller annet sted på

Sørlandet, eller det vi kaller Sørlandet, kanskje er vi ikke kommet lenger enn

til Larvik. Det er sol ute, pappa står på brygga og prater med en båtnabo eller

noe, men jeg er nedi båten, for i trusa er det seigt. Jeg drar den ned på låra,

bak den tynne dodøra som er mest som et symbol: tynn, plastaktig, med

stripemønstre som minner om lys sjokoladeglasur – jeg liker den ikke, men

har ikke tenkt over det før jeg står der med nakken bøyd og kikker på dette

som kroppen min har lagd. Det er mørkt og seigt, ikke noe som renner, men

noe som har samlet seg opp og satt seg fast i den hvite trusa. Trusa er slitt,

det er i hvert fall bra, for denne må jeg kaste, hvordan skal jeg bli kvitt den

uten at noen finner den? Mamma er i nærheten, mer som en slags skygge

enn et menneske, og hun må ikke åpne den døra nå. Er du klar? sier hun ute

i rommet som er halvveis ute og halvveis inne. Cockpiten, ordet er så flaut,

jeg sier alltid bare uterommet. Det er et utydelig rom, akkurat som mamma

er utydelig, hun er mer en tåkete fare enn et menneske for meg, der jeg står

med trusa på låra, og vi skal ut og handle – jeg har brukt altfor lang tid alle-

rede. Mamma, mamma, det er noe …, prøver jeg å si, men det kommer verken

konsonanter eller vokaler, bare en sjuk, hes hvisking. Jeg klarer ikke å si noe,

for det ser sjukt ut, det som har kommet ut av meg. Om det er bæsj, har

DET ER BARE JEG SOM HAR DARLIG TID

DET ER BARE JEG SOM HAR DARLIG TID

0 35

det kommet ut uten at jeg har merka det, som på en unge, og jeg er fjorten.

Dessuten er det så midt i, seigt og ekkelt midt mellom beina, og ikke utafor

der rumpa snurper seg inn til et hull. Men om det er mensen, må det være

feil mensen. Jeg må være sjuk, for blod skal være rødt, og om det kommer

noe brunt ut av tissen, må det være like feil som når det kommer blod ut av

rumpa, som er en sjukdom som bare leder én vei – bestefaren til Janne døde

sånn.

Jeg skjelver på henda, papiret fra rullen på dodøra renner utover, jeg

må skjerpe meg, mamma og pappa kan ikke komme inn. Tenk om de plut-

selig står i det halvmørke, trange båtrommet, i salongen som alltid lukter

litt våt sofa. Kommer! klarer jeg å si, jeg vinner litt tid, og endelig klarer jeg å

brette papiret. Jeg tørker av det verste brune klisset, må nesten skrape for

å få med de små, brunaktige klumpene, bretter og bretter og putter papir-

klumpen i lomma. Jeg myser idet jeg drar opp døra, det er så lyst. Der er du,

sier mamma, og jeg prøver å hoppe normalt over til brygga, gå normalt på

fortauene, jeg har planen klar, jeg må bare finne en do. Jeg vet til og med

hva jeg kan svare om de sier noe, jeg kan si at jeg har gått for mye med vått

badetøy, da er det greit å tisse hele tida, men de prater om et eller annet vik-

tig, noe i verden, når de prater sånn, kan de ikke se at det er noe med meg.

Dameskiltet er noe av det første jeg ser i butikken. Jeg blir så letta at

jeg glemmer å holde igjen, noe varmt bobler ut av tissen, jeg må stramme

den, er tissen en muskel man kan stramme? Går så normalt jeg kan bort til

døra, nikker til mamma, det er innlysende at jeg må. Jeg sjekker låsen to

ganger, det holder, og så åpner jeg shortsen, heldigvis har jeg olashortsen og

ikke den hvite. Jeg tar den av og henger den på knaggen, den er bedre enn

det flekkete, grå gulvet. Så trekker jeg trusa forsiktig ned, den er tung, bobla

er rustrød, ikke like brun som i båten, og bløtere, det må ikke smitte over på

noe. Jeg hiver trusa i søpla og dekker den med tørkepapir. Lager en klump

av mer dopapir, putter den opp i tissen, det svir, jeg grøsser, men om jeg ikke

kan stoppe det fra å putre ut, må jeg stoppe det der det kommer fra.

Mamma og pappa har kommet til fiskedisken, de snakker om noe vanlig

nå: Hva med reker? I sakte fart, det er bare jeg som har dårlig tid. Jeg går

nedover alle radene. Ser noen meg fra siden nå, kan de se at jeg leter etter

noe. Men jeg må. Jeg svetter, jeg har aldri gjort noe sånt før. Jeg tar den

minste pakka. Skjelver og kaldsvetter, men jeg vet hvilken jeg skal ta, den

er rosa og bløt, tolv bind, det går fort – det er alt det andre som tar så lang

tid, mamma og pappa og mat, men jeg kan ikke gå på do en gang til, da vil

alle i butikken skjønne det. Jeg må gå ut sammen med dem. Sammen med

mamma og pappa vekker jeg ikke oppsikt, og butikkdama glor ikke på meg i

kassa, men på pappa, som er pen, det har jeg skjønt for lenge siden.

36 37

Vi går mot båthavna, endelig tilbake til båten, jeg med en dopapirklump inni

tissen, men jeg vet hvordan jeg skal feste bindet, og jeg har bare litt vondt

nederst i magen, en blanding av et press og en slags glød – å være sjøsjuk er

verre, og det har jeg ikke vært i år.

Neste morgen er det rødt, og mamma får vite om det. Jeg har fått det,

sier jeg bare, og peker på shortsen der låra møtes. Hun spør om det er vondt,

sier hun skal sørge for riktig utstyr, og så ler vi. Så får antakelig pappa vite om

det, for mamma sørger for at de viktige tinga kommer dit de skal, sånn at alt

kan fortsette.

Etter fire og en halv dag stopper det helt, det er ikke en dråpe på det

svette bindet. Jeg har fem igjen, men hjemme har mamma flere, vi kommer

ikke til å gå tom, det vet jeg, jeg har kikka inn i det skapet ofte. I Tvedestrand

snur vi, for snart begynner skolen, men vi rekker å stoppe hos farmor på

Tjøme, og jeg bader masse, selv om det regner. I klassen ser alle like ut

som før, bare brunere, og neste gang er blodet rødt med en gang. Snart blir

mensen vanlig, snart blir den kjedelig og i veien, til og med, men jeg er ikke

sjuk. Jeg er cirka sånn man skal være. I alle fall på det her.

38 39

Og så, plutselig en dag, var det der. Det. Det i trusa. Jeg hadde dratt buksa

ned på knærne, skulle bare tisse, satte meg, doen var kald mot rumpa, had-

de ansiktet vendt mot vinduet, før jeg snudde hodet, tilfeldig, ikke av noen

spesiell grunn, og blikket mitt stoppet ved trusa der nede, mellom beina

mine, nesten skjult inne i dongeristoffet. Blod. Det var blod i trusa.

Uten at jeg hadde visst det, uten noen beskjed, uten at det var planlagt,

uten at jeg kunne planlegge, så bare kom det, bare var der. Nei. Nei. Nei. Ikke

det. Ikke nå. Jeg vil ikke, tenkte jeg, vil ikke nå. Ikke nå, ikke ennå.

Jeg vendte hodet oppover mot vinduet igjen. Utenfor så jeg veggen på

nabohuset. Den var gul, som vanlig. Treet sto der også, som vanlig. Fra den

andre naboens leilighet hørtes kjappe radiostemmer, altfor høyt, som vanlig.

Men der nede, i trusa, var ingenting vanlig. Treet sto der, radioen pratet, veg-

gen var gul. Hvordan kunne dette ha skjedd? Når alt var så vanlig, hvordan

kunne noe sånt skje, når jeg ikke var klar, når jeg ikke ville det engang?

Men … kanskje var det ikke der. Jeg holdt blikket festet på veggen, den

gule veggen og treet der ute. Kanskje var det bare en skygge, det i trusa.

DETDET41

Jeg forsøkte å bevege meg, flyttet beina litt, slik at dongeristoffet ble

liggende annerledes. Det måtte være en skygge.

Jeg stirret ut av vinduet til jeg ikke klarte lenger, til hodet vendte seg

ned av seg selv, måtte bare se. På blodet.

For det var der fremdeles, selvsagt var det der, noe slikt kom, og gikk

ikke sin vei. Det skulle være der hele tiden nå, hver eneste måned, jeg visste

jo det. Noe fremmed, og likevel mitt.

Så brunt blodet var. Ingen hadde sagt at det skulle være så brunt.

Som om det ikke egentlig var blod … Jeg trodde det skulle være rødt, rødt

skrubbsårblod, ikke rustent som dette, skittent, som blod blandet med jord.

Kanskje det var noe galt med meg? Med blodet mitt? Ikke bare hadde det

kommet, selv om jeg ikke ville, men det var noe galt med det også. Ja, noe

galt, helt sikkert.

Og var det ikke altfor tidlig? Jeg var ikke tretten engang, skulle ikke

dette vente til jeg ble tretten? Ingen av de andre venninnene mine hadde

fått det. Jeg var sikker, de ville sagt noe. Jeg var den første. For de ville vel

sagt noe?

Jeg tørket meg, det ble blod på papiret, ikke mye. Jeg tørket igjen.

Kanskje dette var alt, kanskje stoppet det nå. Tenk om det kunne stoppe.

Jeg rev av mer papir, tørket meg igjen, ville ha det helt vekk. Men papiret ble

fremdeles farget, og fargen endret seg, nå var det rødere, mindre rustent,

mer blodaktig. Det kom ikke til å stoppe. Jeg satt der, med dette blodet som

rant ut av meg, og det kom ikke til å stoppe.

Jeg rev av enda mer papir, en lang remse, så brettet jeg det, først

dobbelt, så igjen og igjen. Til slutt ble det ganske tykt, burde holde en stund.

Jeg reiste meg, dro underbuksa nesten på meg, så dyttet jeg papiret inni,

oppå der jeg trodde flekken var, men uten å ta på den, ville ikke få blod på

fingrene.

Jeg dro i håndtaket på do, vannet strømmet ned, papiret med blod for-

svant heldigvis, ble dratt vekk. Så vasket jeg hendene nøye og åpnet døren.

Mamma satt i stua, hun hadde en grønn strikkejakke på, den samme

gamle strikkejakken med treknapper, den hun alltid hadde hatt, den vanlige.

Med den vanlige kaffekoppen i hånden, den med ender, som jeg hadde gitt

henne til jul en gang for mange år siden, en gang i tiden da jeg var opptatt av

sånne ting som søte ender.

Hun så ikke engang opp da jeg kom inn. Jeg trakk pusten, ble nesten

sint. At hun ikke så på meg … Du må jo se på meg, fikk jeg lyst til å rope, jeg

står jo her og ingenting er vanlig. Og jeg vil det ikke, men det er sånn likevel!

Men hun bladde bare fra en side til den neste i avisen.

Så sa jeg det. Ropte det ikke, men sa det ganske lavt:

«Det er blod i trusa mi.»

Hun løftet hodet, øynene utvidet seg litt, hun spurte ikke «hva var det

du sa», men det så ut som om det var det hun tenkte. Og jeg trengte ikke si

det på nytt, for jeg var sikker på at hun hadde hørt det første gangen. Jeg sa

det likevel, høyere, det var nesten som om det hjalp litt, å bare si det sånn.

«Det er blod i trusa mi.»

Hun reiste seg, og nå hadde hun helt sikkert hørt. For hun vred på

munnen, først som om hun var trist, og øyene ble blanke, og kanskje var hun

trist. Men så smilte hun, mens det fremdeles glitret i øynene.

Og så gikk hun mot meg, hun gikk fort mot meg, med utstrakte armer,

og klemte meg.

«Men kjære, kjære jenta mi.»

Jeg sto bare der, hva annet skulle jeg gjøre? Visste ikke om det var

meningen at jeg skulle klemme tilbake. Fantes det noen regler for hva man

skulle gjøre?

Hun klemte meg litt til, så strakte hun armene ut, holdt meg fast og så

på meg.

«Gratulerer, ungen min!»

Gratulerer? Skulle jeg svare takk? Var det noe å bli gratulert for? Det

skjedde med alle, måtte vel skje, og det var ingenting jeg hadde gjort for at

det skulle komme.

Vi gikk tilbake til badet. Hun åpnet nederste skuff. Jeg visste jo egent-

lig at det var der de lå, bindene. Jeg kunne husket på det i sted, da jeg var

der, men hadde glemt det. Jeg kunne latt være å si noe i det hele tatt, bare

funnet det jeg trengte. Men jeg hadde ikke tenkt sånn, at det kunne være en

mulighet.

42 43

«Se her, du bare drar av limbåndet på baksiden og fester det i trusa.»

Hun viste.

«Men hvor i trusa, da?»

«Midt i. Du merker nok hvor det passer best.»

Hun ga meg en klem til, strøk meg over håret. Så gikk hun ut. Før hun

skulle lukke døra, snudde hun seg.

«Vet du hva, nå går vi ut og feirer.»

Hun smilte igjen, og så lukket hun døren stille etter seg.

Feirer? Skulle vi feire? Jeg dro av meg bukse og truse, fant en ny på sno-

ren over badekaret. Var det noe å feire?

Hun mente visst det. For da jeg var ferdig på badet, sto hun klar i gan-

gen, med kåpe over den grønne strikkejakken.

Vi gikk på restauranten rett rundt hjørnet, den kinesiske. Mens jeg gikk,

kjente jeg bindet i trusa. Satt det rett? Tenk om det blødde utenfor?

Maten kom fort, en ung dame plasserte tallerkenene foran oss, hun had-

de det også, blodet, kanskje hadde hun det akkurat nå. Jeg så meg rundt,

kanskje satt halvparten av damene i lokalet og blødde?

Den sursøte sausen var brunrød på farge. Jeg spiste uten å se på den.

Mamma bøyde seg fram og strøk meg over håret enda en gang. Så løftet

hun glasset og smilte.

«Skål!»

«Skål», sa jeg, og visste ikke hva vi skålte for.

Bindet satt skjevt, jeg var sikker på at det satt skjevt, jeg tok en bit til,

men klarte ikke å tygge. Det kom til å bli blodflekker på buksa, på det lyseblå

trekket på stolen under meg. Jeg reiste meg fort.

«Må bare på do, jeg.»

Der inne lukket jeg døren bak meg. Igjen satt jeg på do. Var det sånn

det skulle bli? Skulle jeg liksom bo på do fra nå av?

Men bindet satt som det skulle. Blodet var helt rødt nå, ingenting igjen

av det brune. Akkurat som det skulle. Det var ikke noe galt med meg. Alt var

greit, mer enn greit. Det var som det skulle. Jeg hadde bare fått mensen.

Nei, ikke bare. Jeg hadde fått mensen.

Får originalen på mandag.

44 45

I heis. Bak scenen. I mellomtiden. I kontraktsmøte.På flyet. I 1996, juli. I Los Angeles. På fredag. Underveis. I fullt alvor. På date. På liksom. På lydsjekk. I fire dager, fem.I solidaritet. På Söder. I telt. I begravelse. I rute. På eksamensdag. Rundt Sognsvann.Opp ned. På kino. I Paradisbukta, nesten sommer.Synkronisert. I helga. På Spellemannprisutdeling.På Saudehornet, 1303 moh. I grevens tid. Igjen.1996–1996– 47

Den kanadiske poeten og fotografen Rupi Kaur

la i 2015 ut et bilde på Instagram av en kvinne

som lå i en seng med en blodflekk på bukse

og laken. Fotografiet kom fra Kaurs fotoserie

«period.», og ble slettet ikke bare én, men to

ganger med beskjed om at det ikke fulgte

Instagrams retningslinjer. Rupi Kaur postet da

et brev der hun kritiserte Instagram for å godta

seksualiserte bilder av kvinner i undertøy og

bikini, men ikke i en treningsbukse med blod på.

Innlegget ble delt tusenvis av ganger, og fikk til

slutt Instagram til å snu og be om unnskyldning.

Du kan lese hele brevet på www.rupikaur.com.

57

Jeg er åtte år og bor fortsatt i Somalia første

gang jeg hører om mensen. Kusina mi, Ayan,

ligger på kjøkkengulvet i fosterstilling og skriker

av smerte. Bestemor sitter ved siden av henne

med et vått tøystykke som hun prøver å holde

mot pannen hennes. Hun ser hardt på meg, jeg

går ut.

Senere samme dag spør jeg bestemor om hva

det var som feilte henne. Hun forteller at Ayan

har kommet i den alderen da hun vil få «kvinne-

dager» en gang i måneden. Jeg spør hva «kvinne-

dager» er, og hun forklarer ganske enkelt at det

er de dagene i måneden når jentene blør fra tis-

sen. Men ikke tenk på det, sier hun, det er lenge

til det er din tur. Jeg puster lettet ut og tenker at

kanskje, hvis jeg er heldig, vil det ikke bli min tur

noen gang.

Bestemor kunne også fortelle at det ikke var alle

jenter som hadde slike smerter som Ayan under

kvinnedagene. Det var jentene som var jomfruer,

ordentlige jenter, som fikk ekstra vondt. Mange

år senere skjønte jeg at denne myten faktisk

henger sammen med omskjæring. Sterke mens-

smerter regnes ofte som et tegn på at man er

ordentlig omskåret, siden blodet i slike tilfeller

ikke flyter, men drypper. Det er visstnok forfer-

delig vondt. Sterke menssmerter varsler dermed

om en ærbar jente.

Etter hvert la jeg merke til at Ayan prøvde å slip-

pe unna skolen når hun hadde «kvinnedager».

Hun hadde vondt, og hun var livredd for å blø

gjennom skoleuniformen. Hun hadde gjort det

en gang før, og det var helt krise. I tillegg til at

hun ble mobbet for det av medelever, fikk ikke

«HALLO! DU FUNKER!»

«HALLO! DU FUNKER!»

59

bestemor vekk alle flekkene fra uniformen, så

hvis man så nøye på skjørtet, kunne man fortsatt

skimte de mørke flekkene, også etter at det var

vasket. Besteforeldrene mine hadde ikke råd til å

kjøpe ny uniform til henne. Etter en stund drop-

pet hun ut av skolen.

Da jeg selv fikk mensen, var det i et moderne

Norge. Her i vesten har vi tilgang til både bind

og tamponger og steder å skifte, men mam-

ma brukte likevel det samme, litt unnvikende

uttrykket som bestemor, «kvinnedager». Og det

er nettopp det vi er når det kommer til mensen.

Unnvikende. Menstruasjon er noe alle kvinner i

fertil alder får hver måned, og likevel er mensen

som fenomen totalt fraværende i det offentlige

rommet. Mytene rundt det å ha mensen lever

derfor fremdeles i beste velgående her i vesten

også. Jeg har møtt mange unge, norske jenter

som tror at man kan miste jomfruhinnen hvis

man bruker tampong, at man ikke kan svømme

hvis man har mensen og at man ikke kan bli gra-

vid hvis man har sex under mensen.

Den sterkeste myten var og er fortsatt at man

er uren. Derfor får ikke muslimske jenter som

har mensen be i moskeen, faste eller røre ved et

eksemplar av Koranen. Gifte muslimske kvinner

får ikke dele seng med ektemennene sine. Ifølge

Bibelen blir alt en menstruerende kvinne ligger

i eller sitter på, urent, og dersom en mann rører

ved noe hun har sittet på, skal han vaske klærne

sine og bade. I flere religioner kan kvinner heller

ikke delta i begravelser hvis de har mensen.

Listen er lang når det kommer til hvordan de

store religionene påfører menstruerende kvinner

skam.

Kilder:

Strømmestiftelsen v/Kristine Storesletten Sødal, kronikk i Dagbladet 8. mars 2016.

http://www.dagbladet.no/2016/03/08/kultur/meninger/debatt/8mars/mensen/43425782/

Og selv om det er 2016 og verden har kommet

mye lenger siden min kusine droppet ut av sko-

len på grunn av kraftige smerter og mangel på

ordentlige bind eller tamponger, er den samme

problemstillingen dessverre fortsatt en realitet

i dag. Ifølge Strømmestiftelsen holder én av ti

jenter i Afrika seg borte fra skolen når de har

mensen, kanskje først og fremst på grunn av

skam, men også på grunn av mangel på bind,

tamponger og steder å skifte. For mange er det

å få mensen begynnelsen på slutten av utdan-

ningsløpet. Mensen er dermed noe som hindrer

mange jenter i å ta utdanning og frarøver dem

mulighetene for en fremtid. Hva kan vi gjøre for

å få en slutt på det?

Vi må snakke mer om mensen! Vi begynner her

og nå. Jeg ønsker meg en saklig, faktabasert

diskusjon i det offentlige om hva mensen er, og

hvor vi avliver mytene. At vi gjør det lettere for

alle jenter å snakke høyt om mensen. At vi på sikt

kan hjelpe våre medsøstre i den tredje verden

ved at vi fjerner skammen, og ikke minst pusher

politikerne våre til å bidra til prosjekter som gir

jenter tilgang til rent vann og bind.

Min sykepleiervenninne sa her om dagen at men-

sen er kroppens månedlige «Hallo! Du funker!».

Det gidder vi rett og slett ikke å skamme oss

over.

60

Da han endelig står foran meg igjen, skjønner jeg at det er nå jeg må tørre.

Jeg kommer ikke til å lure på hvor han har vært. Jeg kommer ikke til å ikke

bry meg om hva han har gjort på andre fredager og lørdager de siste ukene,

og jeg bekymrer meg ikke for om han skal videre til et annet sted i kveld.

Isteden brer en tilfredsstillende ro seg inni meg, nesten som varm melk. Nå

gjelder det.

Han står i stua, vendt mot meg, og drar hånda gjennom håret. Han er lavere

enn jeg husket, men T-skjorta sitter akkurat likt over brystkassen som de

andre gangene. Jeg har fantasert så mye om den overkroppen. Hvordan den

lukter og smaker, hvordan den føles under håndflaten.

Jeg tar av meg skoene og går inn i leiligheten. Jeg står og vipper på dør-

stokken mellom gangen og stua. I hånda har jeg en plastpose med øl som

dunker mot leggen: Lyden er et løfte om en kveld jeg har fantasert om i flere

uker. Da han går bort til sofaen, følger jeg etter, setter meg ned ved siden

av ham og åpner en ølboks. Skummet renner over kanten, nedover hendene

mine, og han kikker på meg. Jeg kunne ha gjengjeldt blikket, men jeg gjør

det ikke, ikke ennå.

Han prater med noen, jeg prater med noen andre. Det går en elektrisk bro

mellom ryggene våre som han ikke har lagt merke til ennå, men jeg kjenner

lukten hans gjennom alle lagene med klær. Etter tre øl og to timer danner

det seg et dansegulv på stueteppet, og jeg reiser meg og forsvinner inn i

havet av mennesker. Vi danser med hendene mot taket, bassen dunker mel-

lom ribbeina. Jeg biter meg i leppa og lukker øynene, lar meg kaste rundt

mellom kroppene. Det renner øl nedover håndleddene mine, det klistrer seg

under sokkene. Da jeg ser bort på sofaen, sitter han der fremdeles. Han har

Oversatt av Line Almhjell

0 NA SKJER DET

NA SKJER DET 63

«Nakken din er så sykt bred», sier jeg og han ler og svarer takk, etter-

fulgt av et forsiktig spørsmålstegn. Han tar lydløst av meg kjolen. Han knyter

opp skoene mine. Han beveger seg helt naturlig blant klærne mine, hekter

av og knepper opp. Til slutt står vi i bare undertøyet, ler stille og jeg kjenner

hud som smelter sammen, at jeg blir en del av lukten hans.

«Vi går inn til meg», hvisker jeg.

Han ligger oppå meg på jenterommet, stryker nesa langs kragebeinet

mitt, legger tunga mot gåsehuden. Jeg har gåsehud over hele kroppen. Hver

eneste synapse i meg har lengtet etter vekten av ham, å kjenne disse skuld-

rene mot mine. Han stikker en pekefinger inn under strikken på trusa mi, ved

hoftebeinet, og prøver forsiktig å dra den av.

«Vent litt», puster jeg inn i øret hans, «jeg skal bare hente noe.»

Jeg glir ut av senga, lister meg ut av rommet og inn på badet, finner

fram et håndkle. Etter at jeg har dratt ut tampongen, blir jeg stående foran

speilet og se meg selv i øynene. Brystet er rødflammet og hjertet mitt er på

vei ut av kroppen. Nå skjer det.

Han brer håndkleet over lakenet, og så ligger vi med hverandre. Først rolig.

Først metodisk og kanskje i takt med musikken på festen vi forlot for litt

siden. Men så i takt med oss, i takt med pulsen ved kjevebeinet hans, under

håndleddet mitt. Han hvisker små bokstaver i øret mitt og kysser meg så

dypt at jeg ikke lenger vet hvem som er hvem. Det rykker og vibrerer og han

tar meg i hånda, hever et forbauset øyenbryn, og rett før han kommer, åpner

han øynene og ser på meg. Det er som om pupillene brenner hull i mine. De

er nattsvarte og glitrer som et mystisk, trolsk tjern langt inne i skogen et

sted. Jeg kan ikke beskrive det bedre, øynene hans er overjordiske. Etterpå

glir han ut av meg, og da han løfter på dyna, lyser det røde på håndkleet mot

oss. Knallrødt, som bringebær og markjordbær. Han drar en finger langs

innsiden av låret sitt og viser den til meg.

«Hei sann!» sier han. «Du har merket meg.»

Jeg svarer med et halvt smil, munnen helt inntil hans: «Om jeg har.»

ansiktet vendt mot oss nå, drikker vin rett fra flaska og titter fram fra under

luggen. Jeg vet ikke hvor gammel han er. Nakken er fremdeles for bred i

forhold til skuldrene, det spisse adamseplet stikker ut. Proporsjonene er nye,

men blikket er fast, insisterende. Seksten? Sytten? Jeg må ha ham. Jeg må

tørre.

Kameratene hans kommer ut fra kjøkkenet og setter seg sammen med ham.

De roper inn i øret hans fordi musikken er så høy, flaska sendes rundt. Jeg

har flyttet meg til utkanten av dansegulvet, løfter bare føttene i takt med

musikken nå og da. I lomma på kjolen vibrerer telefonen min, meldinger som

vil vite hvor jeg er, om jeg skal være med på det nachspielet, om jeg vil fort-

sette festen et annet sted: langs en T-banelinje eller i noens sofa. Men det

kan jeg ikke. Ikke nå som jeg er så nærme. Da han endelig begynner å fomle

etter røykpakken i hettegenseren, vet jeg at tiden er inne. Jeg følger etter

ham langs veggene, forbi festen og ut i trappeoppgangen. Han bruker hele

kroppen til å skyve opp døra til bakgården og holder den opp for meg med

venstre fot. Jeg nikker som takk.

Vi står ved siden av hverandre i januarmørket og hjulet på lighteren hans er

ødelagt. Selvsagt er det ødelagt. Jeg klemmer min egen lighter i knyttneven,

det grøsser deilig nedover armene da han endelig snur seg:

«Kan jeg låne din?»

Vi tar sykkelen hans hjem til meg. Jeg legger øret mot ryggen hans mens

han sykler gjennom gatene. Skjerfet hans slår mot kinnet mitt, brystkassen

hever og senker seg under håndflatene mine. Den er akkurat slik jeg fore-

stilte meg. Da vi står utenfor porten, er pusten hans søt og raspende, og jeg

drikker i store slurker da han presser munnen mot min. Sødmen siver ut av

ham og inn i alle organene mine, legger seg over lungene som et mykt teppe.

Stille tar vi av oss ytterklærne i gangen. Jeg lytter etter foreldrene mine,

men de hører oss ikke. Jeg lar fingrene gli gjennom det mørke håret hans,

over nakken.

64 65

66 67

Dette er eit brev, og det handlar om mensen. Det

er sikkert ikkje så overraskande, ettersom dette

brevet står i ei bok om mensen. Men uansett. Her

er kva eg kunne tenke meg å seie om mensen:

Mensen fekk eg då eg var 13 år. Eg baka ei sjoko-

ladekake til heile familien, og så sneik eg med

meg eit stykke og eit lite bursdagslys og fyrstik-

ker og gjekk opp på rommet mitt, der eg lukka

døra og sette meg ned ved pulten min, som far

min hadde laga av ei dør, og så tende eg lyset, og

så sat eg der ved ei dør og feira at eg var fødd

som kvinne. Hadde eg vore hindu, hadde dette

moglegvis tatt seg heilt annleis ut, då hadde det

ikkje vore berre meg der, inni rommet, men heile

slekta, og det hadde vore langbord og musikk og

KJAERE DEN SOM MATTE LESE DETTE

mat, slik ein kan sjå på dokumentaren om Dinosa

på NRK Super; Dinosa er frå Sri Lanka, bur i

Noreg og har fått sin først mens, og blir feira,

slik tradisjonen er. Mi eiga feiring var kanskje

meir i tråd med det ei av Dinosas norske ven-

ner fortel, ho er 12 år og synest det er litt sært

å feire på denne måten, for «mensen er på en

måte noe man holder for seg selv». Ei haldning

ein også kanskje kunne spore i pressekorpsets

forfjamsing då hekkeløparen Isabell Pedersen

stod fram med menssmerter i 2013: Ho rauk ut

tidleg frå hekkeløpa i VM i Moskva på grunn av

dette: sterke menstruasjonssmerter. I VG kunne

ein lese at ho «åpenhjertig» innrømte at mensen

ikkje kom når han skulle, og ein kunne lese dette:

0 KJ ERE DEN SO ATTE LESE DETTE

E E

69

opp akkurat når noko viktig skal skje, kanskje

akkurat på den sommarfesten eller under eksa-

men eller tentamen, så du ikkje klarer å tenke, og

ikkje har du tatt med deg bind heller, for mensen

skulle jo ikkje kome før i neste veke, og kan du i

det heile reise deg frå stolen og håpe på å bevare

sjølvrespekten og har du nokon stor genser

nokon plass i nokon sekk, eller har du berre den

korte jakka? «Jo», svarer Isabell Pedersen, «men

problemet er at den har vært uregelmessig i hele

år, noe den aldri har vært før. Men det er jo pinlig

å stå her og skylde på mensen i et VM», og til VG

seier ho det same, ho seier at «og nå står jeg og

snakker om menstruasjon i et VM, jeg blir flau på

egne vegne. Men det er bare sånn det er, og jeg

får ikke gjort noe med det». Men dette var i 2013.

I 2014 kunne vi lese, i same avis, at «mensen-

jenta (…) fikk fiksa mensen-oppstyret i april».

Kva er det med mensen, kvifor er det så pin-

leg? Mensen er ein ting som har funnest alltid,

for halvparten av klodens befolkning dukkar den

opp, kvar einaste månad, for kvar kvinne, vi kan

dermed gå ut ifrå at kvar einaste dag er det mil-

lionar av kvinner som menstruerer, som om det

var ein heilt vanleg ting, og det er det jo, så kvi-

for går eg – og eg er førti år – og skammar meg

når eg i butikken må ta ned ein pakke bind frå

hylla og putte den i handlekorga, og føler meg

som den einaste på kloden som har mensen, og

at det er VELDIG TYDELEG ettersom eg står her

framfor bindhylla og er den einaste som tek ned

ein slik pakke, og kvifor måtte eg bli førti år før

eg høyrde nokon seie noko om akkurat dette på

radio, kvifor, sa Liv Strømquist, som er ein svensk

teikneserieskapar, er det slik at alle mensen-

produkt er laga slik at du kan skjule dei inni

handa? Ingen skal jo sjå at du faktisk har mensen.

Og kven har ikkje kjent på problemet: Korleis

skal eg få skifta denne tampongen no, eller

dette bindet no, først må eg kome meg til doen

MED bindet/tampongen skjult ein plass (og

korleis skal eg få den opp frå ranselen utan at

«Mens hun vekslet mellom å få øynene fulle av

tårer og å nesten le litt av sin egen situasjon, slo

hun hånden i et gjerde for å demonstrere hvor

hardt hun kjente smertene i magen stikke.» Alle

som har hatt sterke menssmerter, veit at dette

var ein god demonstrasjon. Eller så kunne ein

tenke seg at ho sette revesakser på pressekorp-

set sine korsryggar og klemde til. Pressekorpset,

og også, tippar eg, halve Noreg, kanskje meir enn

halve Noreg, kanskje både dei med og dei utan

mensen, var forfjamsa, ikkje berre fordi nokon

sa mensen høgt, men også fordi vi på ein måte

hadde trudd at mensen var utrydda hos kvinne-

lege idrettsutøvarar. På same måte som når vi

ser filmtriks på film; det ser så enkelt ut når eit

romskip flyg gjennom eit svart hòl i universet,

eller ei heil fjellside rasar ut og fell i Geiranger-

fjorden, eller vi ser ei fabrikkbygning på Rjukan

stå der den gamle fabrikkbygninga stod, som

blei bomba under krigen og som no ikkje står der

meir, då aksepterer vi det berre, ja, dei flyg gjen-

nom svarte hòl, ja, fjellsida rasar ut, ja, fabrikken

står der, vi gløymer å tenke på at det er noko

som ikkje stemmer her, og slik ser vi på kvinnele-

ge idrettsutøvarar med kroppsnære kle springe,

hoppe og symje, og ikkje eitt sekund tenker vi

på at den kroppen kan ha mensen. Dette bør vi

jo ha klart å fikse, tenker vi, kvifor har vi elles

moderne teknologi, vitskap, medisin, evolusjon?

Vi kan lande på månen, vi kan simulere det

store smellet som skapte verda, vi kan forske på

mørk materie, men vi kan ikkje gjere noko med

kroppen, få han til ikkje å blø når vi skal hoppe

høgde? Kva gjer til dømes symjarane når dei får

mensen, og kva gjer synkronsymjarane og stupa-

rane? Ikkje har eg sett store blodpølar sive opp

kring symjarane nokon gong, eg har berre gått

ut frå at dette har dei fiksa, og det er tydeleg at

også Aftenpostens utsende på pressekonferan-

sen har tenkt det same, for han spør Isabelle

Pedersen: «Kan man ikke regulere tidspunktet

for mensen til en viss grad?», og her seier han

akkurat det vi alle tenkte, vi tenkte HÆ, kan ein

ikkje ta p-pillen, vi har aldri høyrt Marit Bjørgen

snakke om mensen, ikkje Therese Johaug heller,

det er truleg berre vi andre som veit kor irrite-

rande og forsmedeleg det er når mensen dukkar

70 71

get har følgjande underpunkt: «– Kvitova fikk

mensen-spørsmål før Grand Slam-turnering. –

Britiske Moore hadde mareritt om at hun blødde

gjennom drakten. – Foreslår flere dopauser for

damene». Vi som har mensen på vanleg basis og

som forstår forferdeleg godt marerittet om å blø

gjennom den miniatyraktige, kvite drakta, har jo

innimellom lurt på akkurat dette med dopaus-

ar, viss denne tennisspelaren har mensen no,

kunne vi ha tenkt, er det nokså imponerande at

ho held ut så lenge som dette settet har vart, vi

sjølve spring jo på do heile tida. Eller vi kunne ha

tenkt, viss denne langrennsløparen har mensen

no, er det nokså imponerande at ho kliv bakken

med fiskebein på den måten som ho gjer det, for

hadde det vore oss, med mensen, hadde nettopp

denne klivinga vore litt vanskeleg, fordi korsryg-

gen liksom sat fast i ei revesaks, og vi var kval-

me, og det svartna for oss om vi reiste oss for

raskt opp. Men mest truleg føler vi berre dette,

utan at vi veit at vi føler det, vi har berre inter-

nalisert denne kunnskapen på same måte som

vi har internalisert annan utruleg kunnskap, som

at jordkloden er rund og at fotosyntesen finst:

Mensen er nok utrydda i sporten.

VG sin artikkel om dei menstruerande ten-

nisspelarane siterer kva kvinnene seier om pro-

blemet. Annabel Croft, som tidlegare var nr. ein

på tennisbanen i Storbritannia, blir sitert på at

ho meiner mensen er eitt av dei temaa som har

blitt feia under teppet, ho seier «jeg tror virkelig

kvinner lider i stillhet». Tara Moore er 22, og ho

seier: «Vi må håndtere ett ekstra element som

ingen egentlig snakker om.» Etter å ha sitert

desse kvinnene, og notert den flaue latteren til

det mannlege pressekorpset, endar artikkelen

med same innstilling som Aftenposten-

journalisten då han spurte Isabell Pedersen om

det ikkje var mogleg til ei viss grad å regulere

mensen. VG har sjekka nettet, dei har funne den

infoen dei treng på nettstaden «Sex og Samfunn

– senter for ung seksualitet». Tara Moore etter-

nokon ser det, og må eg ta med heile ranselen

på do, og vil ikkje det vekke mistanke: SKAL HO

SKIFTE BIND?), og når eg først har kome inn på

doen, vil ikkje papiret kring tampongen knitre,

og papiret kring bindet knitre, og bindet lage

ein avslørande ritsjande lyd når du dreg det av

trusa, og herregud, alt vil jo lage lyd, det vil jo

vere umogeleg å gjere dette stille og umerkeleg?

Og berre ordet mensen, kva er det med dette

ordet, som når ein seier det høyrest slik ut: «eg

har MENSEN», og kva med ordet menstruere,

kvifor blir eg flau av ordet menstruere, eg blir

ikkje berre flau, eg får makk av ordet «menstru-

ere» men eg får ikkje makk av verba konstruere,

spekulere, postulere, kverulere. Dette var dagens

dikt. Men det er heilt sant, eller naturlegvis ikkje

bokstaveleg, men høyrer eg ordet menstruere

– som fordi det er eit verb som påstår at nokon

aktivt driv og mensar, mens det å få mensen

ikkje opplevast som noko ein aktivt bestemmer

seg for og utfører, men noko ein blir påført og

ikkje kan hindre – får eg same kjensla som når

nokon dreg neglene sine over ei tavle, eller som

når bosset er overfylt og eg likevel prøver å

dynge litt spagetti på toppen og kald, kleimete

spagetti sjølvsagt sig på spagettimåten sin ned

langs kanten av bosspannet og eg må til både

å ta ut bosset OG ta på spagettien og vaske

bosspannet. Det er få ting, reint lydleg, som

skil verba konstruere og menstruere, einaste

forskjellen er at KONS ikkje er det same som

MENS, men likevel får eg kjensla av å renne over

av flauheit når eg seier ordet menstruere. Det

er difor eg skriv dette. Det er på tide å ta seg

saman. Eg, som prøvde å skjule for far min at eg

hadde mensen fram til i fjor, sånn cirka, og også

har fått to barn, slik at han må ha visst at eg

også faktisk har mensen, må ta meg saman. Og

som om universet visste kva eg sat og tenkte på,

landa det just ei sak på VG sine nettsider som

har tittelen: «Tittelforsvareren i Wimbledon syns

det er vanskelig å spille med mensen». Oppsla-

72 73

lyser meir kunnskap om mensen, og her kjem

den; avisa siterer nettstaden på følgjande poeng:

«P-pillen er den eldste og vanligste prevensjons-

metoden. De fleste jenter som velger prevensjon

første gang velger p-piller. P-pillene oversty-

rer kroppens egen menstruasjonssyklus ved å

etterligne den. (...). P-piller kan redusere pms og

menstruasjonsplager, og du kan selv bestemme

når du vil ha blødning».

Med denne konklusjonen, at ein sjølv kan

bestemme når ein vil ha blødning, understrekar

VG det vi alle sat her og følte då vi las om desse

idrettsjentene sine problem med mensen. Er de

heilt dumme, eller? Det er jo berre å ta p-pillen.

Dette gidd vi nemleg ikkje å problematisere noko

meir. Vi gidd ikkje å tenke på at nokon av dykk

kan ha auka fare for blodpropp ved inntak av

p-piller, eller vi gidd ikkje å tenke på at de kan-

skje kan ha andre motførestellingar ved inntak

av p-piller, slik som endra humør, kvalme, etc.,

det finst eit middel, ta det, for svingande, og

ikkje plag oss med plagene dykkar. Og hovud-

poenget gidd vi i alle fall ikkje å problematisere,

at det ikkje blir snakka om. Det er vel eigentleg

det som er hovudpoenget dykkar, men ærleg

talt. Her har vi gått rundt i sus og dus og trudd

at mensen var utrydda i sporten, men så er det

berre det at kvinner lir i stillheit, og ikkje snakkar

om det fordi det er så pinleg å snakke om.

For nokre år sidan skreiv eg eit filmmanus,

til filmen Kvinner i for store herreskjorter. Manu-

set skreiv eg saman med regissøren av filmen,

Yngvild Sve Flikke. Det var første gong eg skreiv

filmmanus, og ein av dei tinga eg ikkje tenkte på

i det heile under skrivinga, var det såkalla etter-

arbeidet, når filmen er spelt inn, og ein må leg-

ge på lyd, korrigere lys, fargar, legge inn visuelle

effektar, om ein treng, og så vidare. Vi brukte det

same etterarbeidsstudioet som tv-serien Kampen

om tungtvannet brukte då dei la på sine mange vi-

suelle effektar, men der Kampen om tungtvannet

ved hjelp av datagrafikk la inn store fly i bakgrun-

nen, eller ein heil fabrikk ved sida av den noveran-

de bygninga på Rjukan, som attpåtil blei bomba,

brukte vi éin einaste visuell effekt på heile filmen.

Det var, som i Kampen om tungtvannet, snakk om

noko som ikkje fanst, visuelt, i det biletet vi hadde,

men det var ikkje snakk om eit gedigent fabrikk-

bygg og ein eksplosjon, det var snakk om ein

mensenflekk på trusa til hovudkarakteren Sigrid.

Du kan sjå denne flekken i scena der Sigrid kjem

inn på kjøkkenet til den eldre forfattaren Kåre om

morgonen i leilegheita hans, Sigrid har fått men-

sen på det fine, kvite teppet inne på soverommet,

ho har prøvd å tørke bort flekken, men berre gjort

han større, og så har ho tatt på seg trusa, som er

det einaste ho har av klede inne på soverommet,

og gått inn på kjøkkenet med armane i kors over

brystet. På venstre side av trusa kan du legge

merke til ein mørk flekk framme på trusa, som

eigentleg er ein litt usannsynleg plass å ha ein

mensenflekk, men det er trass alt film dette her,

hallo. Då Yngvild arbeidde med denne flekken, var

utfordringa å få den mørk nok, så den skulle vise

igjen, eg fekk mellom anna ein sms med bilete av

scena der spørsmålet var: «troverdig flekk?»

i filmhistoria, og dette konglomeratet av alle

fortalde historier som vi kanskje kunne kalle

historia om oss menneske, kvar finn vi ei kvin-

neleg heltinne som får mensen i det romantiske

høgdepunktet? Svaret er: Vi finn dei ikkje. I ei

ideell verd (som for eksempel på film) får ikkje

kvinner mensen i romantiske høgdepunkt, slik

toppidrettsutøvarar ei heller menstruerer når

dei skal prestere. Men i Ronnie Sandahls film

Svenskjævel, som hadde premiere samstundes

med Kvinner i for store herreskjorter, skiftar

den kvinnelege hovudpersonen bind. Regissø-

ren måtte stå hardt på sitt for å få halde på den

scena. Mensens veg til filmlerretet ser ikkje ut til

å vere strødd med roser.

I ettertid tenker eg at om eg hadde tenkt på

dette, alt som kan gjerast i etterarbeidet og med

visuelle effektar, kunne eg jo ha pimpa den trusa

med eit lite fabrikkanlegg. Men det einaste vi

trong var faktisk ein liten flekk med blod.

Det var likevel ikkje heilt gitt at denne scena

skulle vere med i filmen. Vi fekk tilbakemeldin-

gar frå fleire mannlege sjåarar som såg filmen

før han var ferdig, at scena blei opplevd som

unødvendig, den føya ikkje noko til handlinga.

Vi vart forfjamsa: Hæ? Ikkje ha med mensen?

Denne viktige kroppsfunksjonen? Som så godt

som aldri er på film? Skulle den altså kome så

langt, mensen, møysommeleg kava seg opp alle

trappetrinna og inn døra til innspelinga, for så å

bli klipt vekk og slengt ut att, og skli fortapt ned

trappetrinna tilbake til det hemmelege, mjuke

mørkret til slikt som ingen snakkar om? Ingen

funksjon i handlinga, kva då? Den køyrer jo Sigrid

ned i skamma, ho har skitna til den dyre heimen

til den flotte forfattaren, det var trass alt ikkje

diamantar som trilla ut. Og kva med funksjonen

74 75

På Musée d’Orsay i Paris heng det eit måleri

som heiter «L’origine du monde». Det er måla av

kunstnaren Gustave Courbet, i 1866. På norsk

ville det ha heitt «Verdas opphav». Det viser

ein kvinnetorso, liggande på ei seng, med slapt

sprikande bein, det viser altså ei naken kvinne

frå brystet og ned til sånn cirka midt på låret, og

det kvinnelege kjønnsorganet er i sentrum, så

hårete at det er openbert at barbering enno ikkje

er komen på moten. Då eg var 22, stod eg fram-

for dette biletet og vart fylt til randa i hovudet

av latter, eg syntest det var absurd og fantastisk.

Og i ettertid har eg også tenkt at det er heilt

fantastisk at biletet var så stort, det fylte jo heile

veggen, dette kvinnelege kjønnsorganet, det må

minst ha vore to gonger to meter. Men så er det

berre det at når ein googlar dette for å sjekke –

stemmer det at det var så stort som eg hadde

kjensla av der eg stod for atten år sidan, var det

to gonger to meter? – så viser det seg at det

ikkje var to gonger to meter. Det viser seg at det

var bitte lite, eller i det minste heilt normalt, det

var 46 x 55 cm, og det har med andre ord vore

noko i det biletet for den jenta som var 22 år og

stod og såg på det, som fekk det til å fortone seg

som to gonger to meter. Kvifor? Det, kjære lesar,

er meg ei gåte. Og det er difor eg skriv dette

brevet.

Beste helsing Gunnhild

76 77

Det finnes to måter å gjøre det på. Sittende og stående. Jeg velger stående.

Tegningen viser en dame som står med ett bein på en stol og ett bein på

gulvet. Jeg gjør det samme som henne. Ett bein på doen. Ett bein på bade-

gulvet. Det er ingen hjemme. Første gang må jeg være alene.

Man skal bruke fingeren og skyve den oppover. Den ligger i hånda mi.

Tørr, hvit, med en snor som henger ut. Hvordan vet man når den skal dras ut

igjen? Den er kortere enn lillefingeren min. Tynnere også. Den ser søt ut. Du

er veldig, veldig rar. Jeg ruller den mellom fingrene en liten stund. Jeg tror

den er laget av bomull. Hard, sammenpresset bomull.

En gang i garderoben på treningssenteret så jeg tråden henge ut av ei

eldre jente på vei inn i dusjen. Jeg klarte ikke å la være å stirre. Jenta gikk,

tråden hang ut mellom beina hennes. Hun har den inni seg, tenkte jeg. Hun

setter den inn som om det er den selvfølgeligste ting i hele verden å gjøre.

Hun har sikkert gjort det i mange år allerede. Hun har kanskje et eget sted

i skapet hvor hun oppbevarer de små eskene. Stabler dem oppå hverandre

som et lite, lyseblått tårn. Det er ikke normalt å tenke på sånne ting.

Jeg har bare én enkel lysegul eske. Den er så liten at den kan bli borte

når som helst. Men snart skal jeg også bygge tårn. Snart skal jeg også stable

eskene oppå hverandre i skapet. Jeg skal åpne en eske, ta ut to, en til å bru-

ke nå, en som reserve i veska.

Flere ganger de neste dagene tenkte jeg på jenta fra garderoben. Hun

som gikk rundt med tråden. Hun som hadde fått det. Nå har jeg også fått

det. Fem ganger allerede.

Selv om jeg bøyer meg ned, er det vanskelig å se noe. Hva var det

Andrea hadde sagt, at man kunne bruke et speil? Jeg henter sminke-

speilet i mammas skuff, legger det på gulvet under meg. Der skal den inn.

KANSKJE DET ER NOE FEIL MED MEG

KANSKJE DET ER NOE FEIL ED EG 79

Jeg begynner å dytte. I starten gir huden etter, den glir litt innover, men

så stopper den opp, jeg kommer ikke lenger. Jeg dytter litt til, men det er

for mye motstand. Den hardt sammenpressede bomullen skraper langs det

myke der inni. Bruk litt makt. Det skal vel ikke gjøre vondt? Det er ingen som

har sagt at det skal gjøre vondt. Hvis denne lille her gjør vondt, hvor vondt

vil … andre ting gjøre da? Jeg presser med pekefingeren og langfingeren,

den glir litt lenger innover før den stopper igjen.

Jeg har ikke gjort det ennå. Men hvis Leo vil, vil jeg også. Jeg sier ja.

Hvis han spør. Men selvfølgelig vil han. De vil jo hele tida. Nå står den helt

fast i åpningen, halvveis inni og halvveis utenfor. Kanskje det er sånn den

skal stå? Som en propp? Den skal jo bare være der og stoppe blodet. Jeg

setter foten ned på gulvet, tar et lite skritt, og så ett til. Proppen gnager inni

meg, jeg kan ikke gå sånn. Den må lenger opp. Den skal ikke stikke ut, den

skal helt inn. Jeg tar noen skritt til, og den faller ned på gulvet med et bitte

lite dunk.

Den har fått litt støv på seg. Da må jeg ta en ny en, da. Den må jo være

ren. Ikke sant? Selvfølgelig må den være ren, er du helt ekkel, eller? Kan-

skje jeg skal prøve sittende. Jeg setter meg ned på do og prøver på nytt,

fører den inn med en finger. Den stopper på samme sted som sist. Halvveis

inni, halvveis utenfor. Skal jeg bruke makt? Var dette virkelig den minste

størrelsen?

Kanskje jeg bare er sånn, at den ikke går lenger inn hos meg.

Kanskje det er noe feil med meg.

Jeg presser alt jeg kan med fire fingre før jeg egentlig har rukket å

bestemme meg for det. Det er ikke jeg som gjør det, det er hånden. Hånden

min vet hva den skal gjøre. Det er vondt. Tørr bomull drar over vått vev. Det

kjennes feil, men endelig får jeg dyttet den litt lenger inn.

Hvis dette gjør vondt. Hvordan kommer det da til å bli med Leo? Det må

bli annerledes. Når man har skikkelig lyst, går det visst mye lettere.

Og når man slapper av. Men kan man gjøre det selv om man ikke har lyst?

Og han har jo ikke spurt ennå, egentlig. Tenk om han ikke har lyst. Med meg.

I mellomtiden øver jeg meg på å sette inn en hard, liten bomullspropp.

Jeg reiser meg opp fra doen, tar noen skritt rundt i rommet. Det er helt

tydelig noe der inne. Det gnager mot innsiden. Noe fremmed. Jeg satte den

inn helt selv. Jeg ville dette. En irriterende, kløende smerte. Har du presset

den langt nok opp? Den skal ikke kjennes, står det i bruksanvisningen. Det

skal være helt smertefritt.

Kanskje det går seg til. Kanskje jeg må prøve å glemme den litt. Gå

ut av badet, bare være i huset, gjøre ferdig norsken, ringe Leo. Jeg plukker

opp esken og plasten og gjemmer alt i toalettmappa. Så går jeg ned i første-

etasjen.

Det er torsdag, det er min tur å lage middag, de kommer hjem om en

halvtime. Jeg finner fram pasta, urter, bacon, beveger meg raskt rundt på

kjøkkenet, rydder mens jeg lager maten, akkurat som før, er effektiv, akkurat

som før. En liten stund glemmer jeg den faktisk, glemmer at det er noe nytt i

meg.

Men idet jeg bøyer meg ned for å hente ut en gryte, river den tak i meg

igjen. Jeg krøker meg sammen. Stivner i bevegelsen.

Den lar meg ikke glemme. Jeg får ikke slappe av.

Jeg har noe hardt og sammenpresset inni meg, og det gjør vondt. Det

harde gjør meg ny, får meg til å mislykkes når jeg prøver å være akkurat som

før.

Er det dette som er livet mitt fra nå av? Plutselige riv av smerte som kan

komme når som helst?

Kan noen svare meg på om jeg har gjort dette riktig?

Vær så snill?

80 81

Får originalen på mandag.

83

Jeg vet hvordan mensen lukter. Noen ganger kan

jeg til og med lukte at andre jenter har mens. Det

er en kjent, månedlig lukt. Men den kan lukte

ganske intenst, synes jeg, i alle fall når jeg lukter

den fra andre kvinner. Min egen mens syns jeg

ikke er så intens, men det er kanskje fordi det er

med mens som med kroppslukt: Man lukter ikke

sin egen like godt som andres. Når jeg trekker

ned trusa, kjenner jeg menslukta ganske fort.

Det skulle ta tolv år fra min første mens til jeg

oppdaget noe som virkelig skulle endre synet

mitt på hva mens er. Og det jeg oppdaget, skulle

vise seg å avsløre noe om meg selv også. Jeg

visste nemlig ikke hva mensblodet i seg selv

luktet. Jeg visste bare hvordan mens i bind og

tamponger luktet. Jeg visste hvordan blod som

er trukket inn i bomull og har ligget der i varmen

mellom lårene mine, luktet.

Alt dette forandret seg etter at jeg oppda-

get menskoppen.

Jeg ble oppmerksom på menskoppen

gjennom en reklame på Twitter. Hvorfor hadde

jeg aldri hørt om den før? Etter litt googling og

en ekstremt engasjerende diskusjonstråd på et

nettforum hadde jeg lært mye om koppen. Jeg

trodde jeg hadde funnet en ny og revolusjo-

nerende måte å håndtere mensen på, men det

viste seg at menskoppen hadde eksistert siden

1970-årene. Det ingen kunne svare på, var hvor-

for den var ukjent for så mange.

Selv ble jeg overbevist om at det finnes en

hemmelig hygieneartikkel-lobby som jobber ak-

tivt for å holde menskoppen skjult, slik at salget

av bind og tamponger skal holdes oppe. Kanskje

det finnes en mensmafia som gjør alt de kan for

å hindre at kunnskap om menskoppen sprer seg?

En bindbande som sørger for at koppen ikke

selges på apotekene? Denne Libresse-mafiaen

skulle i alle fall ikke få bestemme over meg, så

jeg bestilte umiddelbart menskoppen på nettet.

Aldri har jeg gledet meg så mye til å få mensen.

DUFTEN AV EN MENSTRUERENDE KVINNE

DUFTEN AV EN MENSTRUERENDE KVINNE 85

Koppen kom i posten i en fin, liten tøypose med

rosa bånd. Selve koppen var traktformet, i hvit

silikon, like lang som tommelen min og myk nok

til å brettes to ganger i den bredeste delen. Men-

sen kom tre dager etter at p-ringen ble tatt ut,

og mitt opprør mot de organiserte O.B.-forkjem-

perne var i gang.

Det krevde litt trening å brette koppen

riktig, slik at den satt ordentlig. Møysommelig

øving måtte til, med det ene beinet på toalett-

setet. Jeg følte meg nesten som en magiker

som øvde på sine fingerferdigheter. Ikke for å

trylle vekk et kort fra en kortstokk, men for å få

en silikonkopp til å forsvinne inn i vaginaen min.

Til slutt ble jeg ganske god på det. Til og med

vakuumet som gjør at koppen holder seg på

plass, fikk jeg til. Jeg hoppet mye opp og ned for

å sjekke om koppen kunne falle ut.

Det føltes som en seier. Lett som en plett

kunne jeg både brette den sammen, trykke den

inn og dra den ut igjen uten noe søl. Det ble

noe av det mest naturlige ved meg. Jeg var trent

opp til å ta avstand fra min egen kropp, til å tro

at det å bruke bind og tamponger var den mest

hygieniske måten å forholde seg til mensen på.

Jeg kjente en rar stolthet over å se mitt eget

flytende blod. Mensen var jo ikke skittent. Og

lukten var annerledes. Den var bedre, lettere å

bestemme. For dette blodet syntes jeg faktisk

luktet godt. Det luktet kropp. Og det slo meg at

mensen også er duften av kvinne.

Mensblod i kopp er intenst på en annen måte.

Lukten er klarere, renere og ferskere. Det lukter

ikke rundt og råttensøtt som i bind, men skar-

pere, mer metallisk. I tillegg forandrer lukten

seg. Den kan endre seg fra den første til den

tredje dagen. I alle fall hos meg. Blodet mitt

har luktet alt fra kanel til sharon. De dagene det

er lite blod, kan det lukte litt som krydret te,

mens dager med mye blod lukter mer sånn som

hendene etter at du har gnidd på en mynt.

Mensblod i kopp er mer blod enn det er mens.

Det er ikke bare et avfallsstoff som kroppen min

har kvittet seg med. Mensblodet er en naturlig

kroppsvæske på linje med spytt og tårer. Den

metalliske lukten vekker minner om da jeg stakk

fingeren min på en busk og sugde på såret.

Smaken av jern. Jeg antar at mensblod smaker

nesten et lite hobbyverksted av det da jeg fant

ut at tappen på menskoppen – eller håndtaket

om du vil, som er der for at du skal kunne dra

den ut – var litt for lang. Så da måtte jeg klippe

og file litt, slik at den ikke stakk ut.

Det var med stor interesse jeg dro koppen ut for

første gang. Det var nesten som å få mensen på

ny. Som om tiden med bind og tamponger bare

var trening fram til nå. Først da jeg så mitt eget

blod, flytende, dyprødt og litt klumpete her og

der, først da var jeg en kvinne. Da var jeg så mo-

den at blodet mitt ikke lenger måtte suges opp

og nærmest skjules for meg og verden.

Jeg innså hvordan jeg var blitt lært opp til å

fortrenge mensen, gjemme bind i lomma på vei

til do, dekke over lukten med parfyme og skjule

noe av det samme. Det minner meg om alle de

gangene jeg slo meg i bekymringsfri lek i som-

merferien. Eller når jeg ble utålmodig og pirket

av skorpen på skrubbsåret på kneet og blodet

piplet fram på nytt. Ingen tvil om at blod er fas-

cinerende. Og mensblod er bare blod som lukter

mer.

Duften av blodet kan henge igjen på hånden din

etter du har tømt menskoppen, selv etter at du

har vasket deg med såpe. Jeg har tatt meg i å

lukte på hånden. Ikke for å sjekke om det fort-

satt lukter mens, for det vet jeg at det gjør. Men

fordi det lukter godt.

86 87

før rota eg rundt

i søpla på jakt etter bind

andre hadde brukt, for korleis

såg dei ut og kva lukta dei, om det sa

brosjyren frå helsesøster ingenting, og eg

hugsar den stramme og litt søtlege lukta, eg

hugsar at binda var rulla saman til små, tjukke

pølser, eg hugsar at gjennom plasten på baksida

såg blodet nesten svart ut, eg hugsar at den såre

skjøre strengen som klimprar og klagar i meg var

der allereie då, men eg kan ikkje hugse den svarte

søyla, kan ikkje hugse denne lysta til å slå og dytte

til å skrike og sparke (ta den, du! og den! og den!)

denne lysta ingen ser og ingen høyrer, men som

knasar slik mellom tennene mine når eg bit dei

saman, tåler og tåler, for det skal ein, det har

eg lært, heile tida går eg rundt og skal til å

breste, som var eg brestepunktet sjølv

det sluttar aldri, sjølv ikkje når den

klissete væska endeleg byrjar å

renne ut av søyla, for då er

eg blitt søyla og søyla er

blitt meg, svart og sint

raud og hissig, hissig

og raud

THIS MEANS MENSEN TO ME NOW/FoKK ALLE HORMONER

THIS MEANS MENSEN TO ME NOW/FoKK ALLE HORMONER 89

90 91

alle de andre jentene vasker hendene og setter den ene foten på toalett-

lokket og vrir plasten av den nederste delen av tampongen, alle de andre

jentene drar ut snoren som er festet til tampongen og plasserer tuppen

av pekefingeren i tampongens fordypning og tar av den øverste delen av

plasten, alle de andre jentene sprer kjønnsleppene forsiktig med en hånd,

alle de andre jentene slapper av og presser tampongen forsiktig så langt

oppover og bakover som mulig, hvis de merker motstand forandrer de litt

på retningen, hvis de fortsatt kjenner tampongen, presser de den bare litt

lenger inn, tampongen skal ikke kjennes når den sitter riktig på plass, alle de

andre jentene vasker så hendene igjen, alle de andre jentene vet at tampon-

gen kan sitte inne i maks åtte timer, maks åtte timer, står det, alle de andre

jentene kan lese. Alle de andre jentene vasker hendene igjen og setter seg

ned på toalettringen og trekker lett i snoren med tommel og pekefinger og

kjenner tampongen gli ut i «the sanitary bag» eller toalettpapiret de holder

klart, alle de andre jentene reiser seg og trekker ned (kun urin!) og kaster

posen eller den lille rullen med toalettpapir som ikke er gjennomtrukket av

blod i et egnet søppelspann montert på veggen (skiltingen er tydelig når det

kommer til den saken, «please use the sanitary bag»), alle de andre jentene

setter det ene beinet på toalettlokket og gjentar prosedyren til menstrua-

up yours o.b.

up yours o.b. 93

sjonen tar slutt, alle de andre jentene er så forbanna delikate og så sjukt lite

blodige, alle de andre jentene har bitte små fitter som så vidt har plass til

gule tamponger,

ingen

av

de

andre

jentene

bruker grønn størrelse (er det ikke bare utpulte damer som bruker sånne?),

ingen av de andre jentene presser tampongen inn med butte fingre som ikke

er vaska, ingen av de andre jentene setter tampongen fast på tvers, ingen

av de andre jentene blør gjennom etter én time og må bruke bind i tillegg,

(up yours o.b.), ingen av de andre jentene menser i trynet på kjærestene sine

som trodde mensen var over og skulle, ja, du vet, det skulle de, det hadde

de tenkt til, men fy faen her renner det jo fortsatt, fy faen det kunne du vel

sagt, ingen av de andre jentene trekker ut kilotunge blodsekker som dasker

mot porselenet og slipper fra seg overskuddet av koagler på innsiden av det

glatte hvite og raser nedover mot vannet og farger alt sammen svartrødt

rødrødt dødrødt, ingen av de andre jentene trekker ned sånne ting og hører

buldringa og motstanden fra rørene veggene bygningene byene, ingen av

de andre jentene ligger våkne om nettene med rustrøde flekker på innsiden

av lårene, ingen av de andre jentene har mer enn lette til moderate smerter,

ingen av de andre jentene stinker eller svetter eller blør gjennom truser og

lakener og madrasser og håndklær og klasseturer og soveposer og sommer-

ferier og bukser og skjørt og badedrakter og mulige kjærester eller for den

saks skyld mulige liv,

tenker

alle de andre jentene.

94

BIDRAGSYTERE

Kristina Leganger Iversen

Lina Neidestam

Edy Poppy

Mari Kanstad Johnsen

Marta Breen

Jenny Jordahl

Agnes Ravatn

Anja Dahle Øverbye

Maria Børja

Rupi Kaur

Maja Lunde

Lotta Sjöberg

Marit Larsen

Kadra Yusuf

Sandra Beijer

Gunnhild Øyehaug

Elen Betanzo

Louise Winblad

Neha Naveen

Ruth Lillegraven

Anna Fiske

Monica Isakstuen

(f. 1989) er forfatter og stipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

(f. 1984) er tegneserietegner, mest kjent for stripen «Zelda».

(f. 1975) er forfatter og dramatiker.

(f. 1981) er illustratør, billedkunstner og forfatter.

(f. 1976) er sakprosaforfatter og har blant annet skrevet om feminisme og

kvinner i norsk musikkhistorie.

(f. 1989) er tegneserietegner, designer og illustratør.

(f. 1983) er forfatter.

(f. 1981) er tegneserietegner og illustratør.

(f. 1977) er journalist og forfatter.

(f. 1992) er poet og fotograf.

(f. 1975) er forfatter og manusforfatter for tv, og skriver både for barn, ung-

dom og voksne.

(f. 1974) er illustratør og tegneserieskaper.

(f. 1983) er artist, produsent og instrumentalist.

(f. 1980) er journalist og debattant.

(f. 1984) er forfatter, kronikør og står bak en av Sveriges største blogger,

Niotillfem.

(f. 1975) er forfatter.

(f. 1984) er forfatter og har gitt ut fem bøker for barn og ungdom.

(f. 1981) er tegneserietegner, mest kjent for serien hej hej vardag, illustratør

og webdesigner.

(f. 1986) er ungdomsbokforfatter og jobber som informasjonskonsulent hos

Norsk barnebokinstitutt.

(f. 1978) er forfatter og skriver bøker både for barn og voksne.

(f. 1964) er illustratør, tegneserieskaper og forfatter.

(f. 1976) er forfatter, og holder skrivekurs for ungdom og voksne.

96