I dette nummer:Den 28. september 1962 holdt professor Ragnar

Frisch et foredrag i samband med avdukingen avdet portrett sosialøkonomene hadde bedt AgnesHiorth male av ham. Foredraget het «Den sosial-økonomiske vitenskaps utvikling» og ga også enfremragende presentasjon av denne. Prof. Frischnyttet også høve til å fremkomme med betraktnin-ger over de etiske regler vitenskapsmannen bør følgei sitt virke, og knyttet disse sammen med den aktu-elle strid som pågår om Norges stilling til Det Euro-peiske Økonomiske Fellesskap. Foredraget blir gjen-gitt i sin helhet i dette nummer av Sosialøkonomen.

Selve tilstelningen i Universitetets Gamle Festsali samband med avdukingen av maleriet blir referertav cand. oecon. Erik W. Østberg.

Cand. oecon. Eivind Barca fortsetter i dette num-mer sin redegjørelse om bruken av moderne data-behandlingsmaskiner. Vi viser forøvrig til Barcasartikkel i forrige nummer av bladet.

Professor Johan Einarsen anmelder i dette num-mer Morris Stones bok: Labor-Management Con-tracts at Work.

Bakgrunnen for omorganiseringen av OEEC tilOECD er nok registrert av de fleste, men mange vilkanskje ha store vansker med å svare på spørsmålom hva denne omorganiseringen reellt innebar. I

dagens nummer behandler konsulent Eskild Jensenen side av den nye organisasjonens virkefelt, nemligdens virksomhet med sikte på å løse utviklingspro-blemene. Artikkelen er kalt: Litt om «D»-en i OECD.

Sosialokonomisk Samfunn arrangerer sin 3. offent-lige høstkonferanse 12. og 13. november dette år.I dagens nummer intervjues Samfunnets formann,direktør Harald Hanssen-Bauer, som forklarer opp-legget av konferansen og gir oss konferansens pro-gram.

Redaksjonen bringer i dette nummer en omtaleav lønnspolitikken i Nederland. I samband med detarbeid som skjer her hjemme foran neste lønnsfor-handlingsrunde mener vi det må være av interesseå få et innblikk i hvordan lønnspolitikken er søktutformet i et land som etter det vi forstår har gåttganske andre veier enn her i landet når det gjelderå løse fordelingsproblemene.

Medarbeidere i dette nummerRagnar Frisch, professor ved Oslo Universitet.

Johan Einarsen, professor ved Oslo Universitet.

Eivind Barca (c.o. 1954), undervisningsleder iIBM, Oslo.

Eskild Jensen (c.o. 1952), konsulent ved NorskUtviklingshjelp, Oslo.

Erik W. Østberg (c.o. 1945), sekretær ved Oslokommunes statistiske kontor.

(1%.elZama4ledi ice nye atudeniee

Festen ble avholdt fredag 5. ok-tober i Velferdsbygget på Blindernmed ca. 75 deltakere. Dessverre varoppslutningen blant gamle studen-ter heller dårlig, slik at de nyevar i stort flertall.

Det hele begynte riktig stilig ogpent med fiskekabaret og tale forde nye studentene av Per Mons-rud, som representerte Sosialøko-nomisk Samfunns styre. EinarBerg takket for maten på en mor-som måte. Og så var det dansetterpå. Fordelingen av festdelta-kere etter kjønn var svært skjev,og dette satte sitt preg på festen.

De få damer som stilte var i ak-sjon på dansegulvet nesten konti-nuerlig, men likevel var mange avde nye studentene henvist til åmore seg på andre måter. I denanledning må det bemerkes at detblant de nye studentene tilsyne-latende var et urimelig forholdmellom graden av beruselse og om-setningen av øl.

Helt på slutten fikk festen ennoe uryddig karakter, og det blenoen ekstraposter på regningenav den grunn. Men alt i alt blirvel festens ettermæle ganske bra.

SOSIALOKONOMENTIDLIGERE STIMULATOR

Utgitt av Sosialøkonomisk Samfunn

Redaktører :

EGIL BAKKE

Redaksjonssekretcer: ARNE FAYE

ESKILD JENSEN

Studentredaktør: LARS ARESVIK

Nr. 8 - 16. årgang - Oktober 196200<xxxxxxxxxxxxxxxxxx).****************<xxxxxx>o<xxxxx>o<x>000000000000000<xxx>000,

Mer og bedre planleggingDet er lagt fram proposisjon for Stortinget om

en utbygging av det økonomiske planleggingsappa-rat i sentraladministrasjonen.

Bakgrunnen for forslaget er i proposisjonen lagtfram slik :

«Storting og Regjering har påtatt seg ansvaretfor å realisere en alminnelig økonomisk målsettingsom tar sikte på å sikre full sysselsetting, en raskøkonomisk vekst og en rimelig inntektsfordeling såvel mellom sosiale grupper som mellom landsdelene.Skal en slik målsetting kunne bli satt ut i livet, måstaten på mange måter påvirke den økonomiske ut-viklingen, og staten må også engasjere seg direktei den økonomiske virksomhet. Men når staten griperaktivt inn, enten ved å påvirke den private sektoreller ved ,selv å foreta investeringer eller på annenmåte, vil det kreves en samlet plan for hvordanvirkemidlene skal nyttes for å nå de mål man stilleropp.»

Det er mulig at dette er en like god karakteristikkav den fundamentale forskjell mellom planøkonomiog laissez faire som det er mulig å gi.

Mange legger noe annet og langt mer i ordet plan-økonomi ; de knytter planøkonomi til bruken av enrekke virkemidler og velger et minimumssett avvirkemidler som bør være i bruk for at systemetkan kalles planøkonomi.

Regjeringen gir i sin proposisjon uttrykk for ethelt annet syn ; at planøkonomiens kjerne er denpolitiske vilje til å lede utviklingen av samfunnet,

motsetning til at denne utvikling skal skje bareunder påvirkning av visse automatiske virkemidler.

Når man definerer planøkonomi såpass vidt, vilvel mange politiske grupperinger i Norge godtaden. Den politiske meningsforskjell viser seg velsterkere når man kommer til mer konkrete vurder-inger, og vi vil trolig se at de konkrete forslagenei den fremlagte proposisjonen vil reflektere en slikmeningsforskjell. Men det er vel — håper vi — hel-ler få motstandere av planøkonomi som ikke tardet standpunkt at når det først skal være planøko-nomi, så bør den være så god som mulig. Det er vel

grunn til å tro at de foreslåtte tiltak vil lede til enbedre planøkonomi.

I de første etterkrigsår besto planøkonomien i åregulere i en knapphetsøkonomi. Dette er stort settikke lenger nødvendig og heller ikke tilstrekkelig.En ting er å holde igjen — noe annet å lede ellerstimulere den økonomiske utvikling i bestemte ret-ninger. Ønsker man å ta på seg denne oppgaven,må man vite hva man vil.

Man må ha reelle målsettinger for de viktigsteområdene av den offentlige virksomhet, og for denæringene som er av størst betydning. Med reellemålsettinger mener vi målsettinger som er praktiskmulige, og som man har — eller vil skaffe seg —virkemidler til å realisere. Når man har fremmetforslaget om den nye planleggingsavdeling, tyderdette på at Regjeringen nå ønsker å gjøre et frem-skritt på dette området.

Blant økonomer og andre har det kanskje værtet visst inntrykk av at det planøkonomiske tilsnitti den økonomiske politikk er blitt noe mindre mar-kert utover i slutten av 1950-årene og i begynnelsenav 1960-årene. Det er kanskje ikke helt klart forden ineresserte almenhet i hvilken utstrekning detteskyldes at den administrative oppbygging ikke harvært hensiktsmessig nok, eller om det også har andre&raker. Den nye avdelings resultater vil avhenge likemye av Regjeringens vilje til å gjøre bruk av den,av andre administrasjonsgrener, som av de økono-mer som blir satt til å utføre arbeidet der.

Det norske forslaget om å styrke det økonomiskeplanleggingsapparat i administrasjonen faller i trådmed hva som i de siste år er gjort i andre land,blant annet Frankrike, Belgia og Storbritannia. Inoen land er dette skjedd ved å organisere en sær-skilt avdeling e. 1. i Finans- eller Økonomideparte-mentet, og i andre land ser det ut som man har fore-.trukket å bygge opp dette apparatet utenfor depar-tementenes ramme. Det norske forslaget går somkjent ut på å legge det nye planleggingsorganet innsom en avdeling i Finansdepartementet, og vi fårhåpe at dette viser seg å være en hensiktsmessigløsning under våre forhold. Proposisjonen går ikkeså særlig dypt inn på det spørsmålet.

Det er med atskillig bekymringjeg tenker på titelen på dette fore-draget «Den sosialøkonomiske vi-tenskaps utvikling». Jeg er reddfor at denne titelen kommer til åbli fli.er en blikkfanger enn enkorrekt betegnelse på innholdet iforedraget.

En blikkfanger er som bekjentbildet av en ung pike i bikini pla-sert på toppen av en plakat somved nærmere ettersyn viser seg åvære reklamen for, la oss si, en nyog effektiv type av potetopptaker.Jeg er redd for at jeg kommer tilå snakke mer om potetopptake-ren enn om blikkfangeren.

Men for iallfall å si noe omblikkfangeren, la oss begynne medbegynnelsen. Og begynnelsen ernaturligvis den samme for sosial-økonomien som for alle andrevitenskaper, nemlig Aristoteles.Dette gigantiske geni som levet iAthen på 300-tallet før Kristusog hvis skole er blitt kalt den peri-patetiske fordi han og hans disip-ler under forelesningene vandretomkring i spasergangene i gymna-siet Lykeion på samme måte somvi i gamle dager, dengang det ennåvar somre i Norge, undertidenholdt forelesninger i haven bakFrederiks gate 3.

Antallet av Aristoteles' skrifterer anslått til å være mellom 500 og1000, og han beskjeftiget seg mednærsagt alt mulig: logikk, reto-rikk, naturvitenskap, psykologi,matematikk, politikk, statsforfat-ning og økonomi. Verket Oecono-mica i 3 bøker er visstnok blittbetegnet som uekte», men selvuten å være klassisk filolog trorjeg at denne betegnelsen kan være

høyst tvilsom. Om det ikke er Ari-stoteles selv som har skrevet ellerdiktert dette verket, må det væreopplagt at han gjennom den enorme innflytelse han hadde på dati-

-

dens tenkning, har vært den inspi-rasjonskilde som verket Oecono-mica er sprunget ut fra.

Aristoteles selv hadde virkeligsans for noe av det sentrale i sosi-aløkonomien og det ennogså i enform som vi nå med en ultramo-derne terminologi kan kalle esti-mering av etterspørselsfunksjonerog en raffinert bruk av monopol-pristeorien. Dette fremgår med alltydelighet av en historie som Ari-stoteles forteller om filosofen Tha-les fra Milet som levet et par hun-dre år tidligere. Thales var som defleste vitenskapsmenn fattig f or-di han ikke hadde giddet å brukesine kunnskaper og evner til åtjene penger. Men engang tok hanseg sammen og gjorde et virkeligkupp. På grunn av sine meteoro-logiske kunnskaper forutså Thalesat det i den kommende sesong villebli en meget stor olivenhøst. Der-for leiet Thales på forhånd alleoljepressene i Milet og nærliggendebyer. Han brukte sine spareskil-linger til 6, betale forskudd på disseleiekontraktene slik at alt var juri-disk sikret. Da den enorme oliven-hosten kom, var det i vid omkretsingen andre enn Thales som dispo-nerte oljepresser. Ved å leie demut en for en og da selvsagt til svim-lende priser skapte han seg enstor formue.

Tiden tillater meg ikke å gådetaljert gjennom middelalderensskolastikere og alle de forskjelligesosialøkonomiske landevinninger

i de århundreder som fulgte, Jegskal bare ramme ned noen enkeltemerkepeler for å markere hvor ilandskapet vi befinner oss. Studen-tene vil jo kjenne de store trekke-ne fra vår avdøde kollega OskarJægers bok om sosialøkonomienshistorie og fra professor JohanVogts forelesninger.

Når vi skal fare gjennom detteterrenget med syvmilsstøvler, må,vi først på 1500 og 1600 tallet nev-ne merkantilismen med Jean Bap-tiste Colbert, som den fremsteeksponent. To ekstreme stikkordmå være nok til å karakteriseremerkantilismen. Jeg er redd forat vår avdøde svenske kollega,den store økonomiske historikerEli Heekscher ville vende seg i singrav hvis han horte en så grusomforenkling som den jeg nå gjør,men la meg likevel gjøre den. På,det teoretiske område var merkan-tilistenes oppfatning at den øko-nomiske virksomhet simpelthen be-stod deri at det som den ene partklarte å tjene, måtte være lik detsom den annen part tapte, altsået slags handelsfilosofisk null-sumsspill for å bruke en modernespillteoretisk uttrykksmåte. På detpraktisk administrative områdevar merkantilistene det som vi ivår sterkt opplyste tid ville kallestygge planøkonomer.

Fysiokratene med François Ques-nay som sin eksponent, reagertemot begge disse synspunkter, bådedet 'teoretiske og det praktiske. Fordet forste trakk de frem den fun-damentale ting at jorden og natur-kreftene var en selvstendig pro-duksjonsfaktor som skapte noe.De skapte et nettoprodukt 'slik

Densosialøkonomiske vitenskaps

utvikling

Foredrag holdt i Universitetets gamle Festsal

28. september 1962

Av professor Ragnar Frisch

2

at spillet ikke bare ble et null-sumsspill. Og på det praktiske om-råde hevdet fysiokratene at tinge-ne best ordnet seg av seg selv. Destygge planøkonomene gjorde alt-så igrunnen bare ugagn.

På slutten av 1700-tallet var deten ny produksjonsfaktor som foralvor ble trukket inn i debatten.Det er jo gjerne slik at en ny tingmå overdrives for at folk riktigskal få øye på den. Slik gikk detda også med den nye produksjons-faktoren, arbeidet. Nå ble det den-ne faktor og denne alene somskapte alt sammen. I året 1776utkom Adam Smiths berømte verk.Der toner han straks flagg. I ver-kets innledning sier han: «Det somenhver nasjon årlig frembringerved sitt arbeid, utgjør det fondsom skal forsyne nasjonen meddet den trenger.» Denne fanfarensom annonserer arbeidets sentraleplass i sosialøkonomien ble fulgtopp gjennom David Ricardos ar-beidsverdi og senere som en videredirekte fortsettelse gjennom KarlMarx' lære som munner ut i denvitenskapelige sosialisme. På detpraktiske område var Adam Smithen liberaler. Staten skulle inn-skrenke sin virksomhet til det somvar strengt nødvendig for retts-sikkerheten o. 1.

Det er interessant at to praktis-ke konklusjoner som er så dia-metralt motsatte som den klassiskeliberalisme og den vitenskapeligesosialisme er sprunget ut fra detsamme teoretiske utgangspunkt :Arbeidet som det sentrale elementi den økonomiske virksomhet.

Jeg skal ikke følge denne trådenvidere, men bare benytte anled-ningen til å si at Ricardo ikke ba-re gjorde seg bemerket ved sinarbeidsverditeori, og dermed somstimlator for sosialismen, men athan generelt må kunne sies i væreden første profesjonelle modell-bygger i sosialøkonomien. Hanfremhevet at sosialøkonomien erbehersket av lovmessigheter, og atdet er sosialøkonomenes oppgaveå utrede disse lovmessighetene medlogisk stringens. Ikke bare hansarbeidsverditeori men også hansgrunnrenteteori er eksempel pådette lovmessighetssynspunktet.Den befolkningsmessige side vedproblemet ble tatt opp av den om-trent samtidige Thomas RobertMalthus, Adam Smith, Malthus og

Ricardo er pionererne i det som vinå kaller den klassiske skole.

Jeg synes det er litt urettferdigå kalle Adam Smith for sosialøko-nomiens far, slik som det under-tiden gjøres. Hans forgjengere,fysiokratene, hadde gjennom sitttableau economique skapt noe somi like høy grad har vært grunn-leggende for den moderne sosial-økonomi. Jeg kommer tilbake tilhva dette nye bestod i.

Når det gjelder prisdannelses-teorien var klassikernes lære enproduksjonsomkostningsteori. Denvar i høy grad preget av tanke-gangen hos den private forret-ningsmann som produserer og sel-ger i konkurranse med andre for-retningsmenn. Denne tankegangenkan forenkles til dette : Kunne jegbare slå ned prisen, ville jeg trek-ke kundene til meg. Slik tenkerimidlertid også de andre forret-ningsmennene. Det eneste somstanser oss er produksjonsomkost-ningene. For alle varer er det altsåen slags automatisk tyngdekraftsom trekker prisene nedover. Ogdet faste underlag som prisene fal-ler ned på og blir liggende stillepå, er produksjonsomkostningene.Produksjonsomkostningene er der-for prisenes «årsak».

Mot dette ensidige synet reager-te i siste halvdel av 1800-talletden osterriske skole med Carl Men-ger i spissen. østerrikerne frem-hevet nytten og særlig da grense-nytten som den fundamentale «år-sak» til prisene.

I vår sprogbruk er grensenyttenden deriverte av totalnytten m. h.p. kvantum. Også engelskmannenStanley Jevons fremhevet grense-nyttens betydning.

Dermed er vi kommet så langtat vi kan begynne å snakke omdet egentlig interessante, nemligstrukturen av den moderne sosial-økonomi. Dvs. vi er kommet til sa-ken, nemlig potetopptageren ogdens funksjonsmåte. Den modernesosialøkonomi er i sannhet en storog herlig potetopptager som brin-ger jordens skatter opp til men-neskene.

Jeg vil gruppere mine merknaderom dette under de tre stikkordeneTotalanalysen, okonometrien og deelektroniske regnemaskinene. —

For det første angående total-analysen. Sosialøkonomien på 1600,1700- og begynnelsen av 1800-tallet

var, på noen få unntak nær, f. eks.fysiokratenes tableau economique,et storstilet forsøk på å løse etsimultant likningssystemla oss si, tre ukjente x, y og zved å behandle hver av disseukjente for seg. Først et kapitelder en forklarer hvorledes x be-stemmes, deretter et kapitel deren forklarer hvorledes y bestem-mes og til slutt et kapitel der enforklarer hvorledes z bestemmes.Den rent bokbinderimessige sam-menhatingen av disse tre kapitle-ne var så sosialøkonomien. Vi kankalle de tre ukjente arbeidets, jor-dens og kapitalens andel av na-sjonalproduktet.

Som et rørende eksempel på den-ne analyseteknikken må jeg sitereinnledningsordene til forelesningerholdt av den ærverdige M. P. Ros-si, Membre de l'Institut de France.Jeg siterer etter annen utgave,trykt i Paris 1843. Med ekte franskpatos begynner han sine foreles-ninger : Mine herrer ! — Dette varaltså før de kvinnelige sosialøko-nomiske studenter var oppfunnet.— «Mine herrer ! Etter at vi i for-rige semester har behandlet detsom sosialøkonomien har å si omen av produksjonsfaktorene, nem-lig arbeidet, skal vi nå behandle etenda vanskeligere problem, nem-lig jorden som produksjonsfaktor.»

Den første som virkelig for fullterkjente at selve poenget ligger isamspillet mellom alle de mangeøkonomiske faktorer og at detteproblemet om samspillet må løsessom et simultant problem, varLeon Walras som virket på 1870-tallet.

Walras oppstillet som prinsipiellteoretisk formulering av det sam-funnsøkonomiske systemet et stortiikningssystem der han forsøkte

isamle alle faktorene til et hel-hetsbilde hvor hver enkelt faktorsamtidig er bestemt av og er medå bestemme alle de andre.

Selv om Walras ikke nådde fremtil rent numerisk å bestemme koef-fisientene i sitt store likningssy-stem, har selve hans tenkemåtehatt en enorm betydning. På man-ge mater har den preget det arbei-det vi er opptatt med i dag.

Walras system var et determin-ert system, dvs. det inneholdt in-gen frihetsgrader. Det har likemange ligninger som ukjente. Hvisbare alle koeffisientene i systemeter kjent, vil derfor systemet fikse-

3

re størrelser ph alle de ukjente.Walras-systemet var derfor i sittvesen et rent beskrivelsessystem,dvs. et analytisk system som bareforsøkte å forklare en situasjonsom faktisk eksisterte. Det var alt-så ikke et analytisk system som eregnet til å studere og sammenliknealternative utforminger av de gjel-dende regler for og institusjoner isamfunnsøkonomien. For å kunnegjøre det, må man operere med etanalytisk system som inneholderet visst antall frihetsgrader, altsåfærre likninger enn variable. Nårvi vil søke å stille den økonomisketeori i den praktisk-økonomiskepolitikks tjeneste er frihetsgradenenoe særdeles vesentlig. Det er gjen-nom dem og bare gjennom dem.at vi kan kartlegge de valgmulig-heter, dvs. de manovreringsmulig-heter som foreligger i den økono-miske politikken.

Jeg skal ganske kort skisserede tre forskjellige faser i arbeidetmed å stille opp et analytisk sy-stem — en modell som kan væ-re et redskap i den økonomiskepolitikken.

For det første må vi stille oppen liste over de størrelser — devariable — vi vil operere med ivårt teoretiske resonnement. Lis-ten må så å si være tinglest i denforstand at vi under hele resonne-mentet pålegger oss selv det lo-giske krav at vi ikke får lovtrekke inn noen variable som lig-ger utenfor denne listen. Skulle viunder arbeidets gang finne at vier nødt til å trekke inn en vari-abel til, må den tingleses som ettillegg til listen. Og vi må ta allelogiske konsekvenser som deravfølger, bl. a. den konsekvensen somfølger m.h.t. antallet av frihets-grader, altså m.h.t. manovrerings-mulighetene i den økonomiske poli-tikken.

Den helt fundamentale betyd-ning av det logiske krav som lig-ger i en tinglest liste over variablekan jeg illustrere med noe som isin tid skjedde i Edens have. Kainslo som bekjent sin bror Abelihjel. Da det var gjort, begynteKain å tenke på hvorledes hanskulle klare å forplante slekten.Rent logisk sett så det ut til åvære et ganske uløselig problem.Men Kain klarte det. Og hvorledesklarte han det ? Jo, han reiste tilfremmede land for å ta seg en hus-tru.

Den sosialøkonomiske litteraturtil langt opp i det 19. århundre, jaselv i dag, er full av slike løsnin-ger hvor forfatterne for å kommeut av en vanskelighet reiser tilfremmede land når det trengs. Vibehøver bare å tenke på hvorledeshvert enkelt land for seg forsøkerå løse sine problemer om betalings-balansen med utlandet.

Den tingleste listen over de vari-able som man vil tillate i resonne-mentet er altså den forste fase ioppbyggingen av en virkelig hold-bar analytiske modell.

Den neste fase er oppstilling avde relasjoner som knytter dissevariable sammen. Det kan værerent definisjonsmessige relasjonersom f. eks. de som sier at nasjo-nalproduktet er lik summen av deseks anvendelser: Privat forbruk,offentlig forbruk, privat invester-ing i fast realkapital, offentlig in-vestering i fast realkapital, nettolageropplegg og nettoeksport.

Eller det kan være tekniske rela-sjoner i produksjonen, eller for-brukernes adferdsmønster eller an-dre adferdsmønstre, som er av enså dyptgripende natur at det neppeville være mulig å bryte dem nedi en overskuelig fremtid.

Den tredje fasen i arbeidet medden analytiske modellen er opp-stillingen av en realistisk øvre ognedre skranke for de variable ogdefinisjonen av en preferansefunk-sjon som gjør det mulig å jamføreønskeligheten av de forskjelligevalgalternativer som foreligger iog med at modellen inneholder etvisst antall frihetsgrader. En pre-feransefunksjon vil si en av poli-tikerne (med bistand av de øko-nomiske eksperter) definert funk-sjon av modellens variable, somhar den egenskap at det nettopper denne funksjon man ønsker ågjøre størst mulig, f. eks. nasjonal-produktet eller dets vekstrate.

Hele dette opplegget inneholderselvfølgelig mange dyptliggendeproblemer både av filosofisk ogpraktisk art. I denne korte over-sikten kan jeg ikke gå inn på det,men må nøye meg med å henvisetil professor Haavelmos «Innled-ning til høyere kurs i økonomiskteori» som nylig er utgitt sommemorandum fra SosialøkonomiskInstiutt. Jeg håper at jeg ikke vilbli beskyldt for å drive tekstrekla-me når jeg sier at dette er en

glimrende oversikt som studentenemå fordype seg grundig i.

Det annet av de tre stikkordenejeg vil bruke for å karakterisereden moderne sosialøkonomi er øko-nometrien. Stanley Jevons drømtepå 1870-tallet om at den tiden måt-te komme da økonomene og stati-stikkerne hadde klart å fylle nume-riske data inn i sitt analytiskeapparat. Det er dette som økono-metrien nå er i ferd med å gjøre.For vel 30 år siden, nærmere be-stemt 8. februar 1932 sto jeg pådette selvsamme sted — men medet kateter som ikke var det gamlevakre, restaurerte som vi nå har— og holdt en tiltredelsesforeles-ning som vesentlig gjaldt økono-metrien. Titelen var «Nyorienter-ing av den økonomiske teori. Øko-nomikken som eksperimentalviten-skap». 1 )

Ingen er vel mer klar over van- ,

skelighetene enn de som selv arbei-der med økonometriske problemer.De vet at Rom ble ikke bygget phén dag. Men samtidig vet de at enfornuftig styring av samfunnsøko-nomien er helt avhengig av at detlykkes dem å vinne frem selv omdet skal gå steg for steg. Og defår også fra tid til annen opp-muntrende beviser for at det ikkebare er skydotter de jager etter.Jeg skal nevne et enkelt hyggeligeksempel.

Den parameteren vi kallerinntektens grensenyttefleksibilitetspiller en fundamental rolle i for-søket på h bygge opp en sammen-fattende teori for hele den privateetterspørsel etter forbruksgoder.Jeg drøftet dette i diverse memo-randa for Sosialøkonomisk Insti-tutt og samlet resultatene i enartikkel i Econometria i 1959.

I et memorandum av 24. mars1958 bestemte Leif Johansen adtre forskjellige veier gjennom-snittsstørrelsen på denne parame-teren for de siste decennier i Norgeog fant på alle tre måter temmelignøyaktig den samme verdi, nemlig—2. Senere har I. F. Pearce funnetomtrent samme verdi, —2, forStorbritannia. 2) Og ganske nyligpå en vitenskapelig konferanseDublin i begynnelsen av dennemåneden, la A. P. Barten fra det

1) Senere trykt på norsk i Statsøko-nomisk Tidsskrift, Oslo, 1932, ogpå engelsk i Nordic StatisticalJournal, 1932.

2) Econometrira 1961, p. 507.

hollandske økonometriske instituttfrem beregninger for Holland somviste nøyaktig samme resultat,—2, på små avrundingsfeil nær.Slike ing kan ikke skyldes baretilfeldigheter.

Det tredje av stikkordene forden moderne sosialøkonomi er deelektroniske regnemaskinene. Det-te tekniske hjelpemidlet har bruttned den skranken som lenge varen absolutt hindring for at de øko-nometriske metodene virkelig kun-ne slå igjennom. Det er for så vidtkarakteristisk at Leif Johansensresultater bygger på elektroniskeberegninger foretatt i vårt Statist-iske Sentralbyrå og på videre ar-beider utført på Forsvarets Forsk-ningsinstitutts maskin på Kjel-ler, og at A. P. Bartens resultaterbygger på elektronisk bearbeidelse

Holland. Over hele verden bådei Vesten og i Østen og i de nøy-trale land blir nå disse maskinenetatt i bruk for økonomiske plan-leggingsformål både på bedrifts-planet og i nasjonalplanet. Da jegsiste gang reiste hjem fra Cairohadde jeg overvekt på flybagasjenfordi jeg brakte med meg toeksemplarer av et stort lignings-system om Egypts økonomi. Detskulle bearbeides på ForsvaretsForskningsinstitutts elektroniskemaskin.

Vårt universitets elektroniskeregnemaskin er dessverre av merbeskjedne dimensjoner, men dogbrukbar for problemer av denstørrelsesorden som våre studen-ter moter. Kåre Edvardsen vedSosialokonomisk Institutt har ny-lig laget et større memorandumfor å veilede studentene i brukenav denne maskinen.

Fremtidsperspektivet for anven-delsen av de elektroniske maskinergjelder imidlertid ikke bare detegentlige beregningsarbeidet, menkanskje enda mer problemet omdet som nå går under navn avinformation retrieval dvs. hvor-ledes man skal klare å finne igjenforeliggende opplysninger. Med denenorme og stadig økende masse avvitenskapelige opplysninger, opp-lysninger om faktiske forhold ogom teoretiske resultater, er detnesten umulig for en forsker å haoversikt over alt det som forelig-ger og som kan ha interesse fordet spesielle problemet han arbei-der med i øyeblikket. Undertidenkjenner han det vel omtrent som

skipsgutten som kom til skipperenog sa: «Det er jo så, skipper, aten ikke har mistet noe som en vethvor en har ?». «Ja, det er ganskeriktig det, gutten min», sa skippe-ren. «Ja, da har jeg ikke mistetsølvkanna til skipper'n heller da.Den falt overbord for en stundsiden.»

Det er dette problemet om å fin-ne igjen sølvkanna akkurat i detøyeblikket en har bruk for den somarbeidet med information retrie-val søker å løse.

Det er ikke så vanskelig så len-ge man arbeider med slike begren-sede problemer som momentant åkunne svare på spørsmål om rute-tider og billettpriser i flytrafikkeneller raskt A lokalisere alle lovbe-stemmelser som er relevante foret bestemt juridisk spørsmål —noe som man faktisk nå er i ferdmed å løse —. Men verre blir dethvis man forsøker å gi en fullsten-dig klassifisering av alle relevanteopplysninger innenfor det feltetsom karakteriseres ved overskrif-ten «Om alt hva der kan vites».

Men vi må aldri tillate oss noenform for vitenskapelig defaitisme.Vi må stadig holde oss for øye atden eneste forskjellen mellom etvanskelig problem og et umuligproblem er at det siste tar litt len-ger tid å løse.

Så kan man da til slutt spørre:hva skal hele dette formidableapparatet, hele den moderne sosi-aløkonomi, tjene til ? Hva skal detvære godt for alt sammen?

Svaret på dette spørsmålet kanbare gis ved en personlig trosbe-kjennelse. Og min trosbekjennelseer at det skal tjene til å hjelpevåre medmennesker og særlig til åhjelpe de små i samfunnet. Direkteeller indirekte er det dette formå-let som ligger bak mine dagers ognetters arbeid. Det er det og baredet som gjør arbeidet utholdelig.Hvis det ikke var for troen på atdet kunne nytte, ville jeg istedenha dradd på fisketur, eller riktige-.re, da jeg har smertelige erfarin-ger for at jeg ikke egner meg somsportsfisker, ville jeg helt og hol-dent ha ofret meg for min storehobby — birøkten.

Det er ikke nok bare å ha god-vilje. Godviljen må være underbyg-get ved vitenskap. Derfor vil jegfullt ut underskrive Lord BertrandRussells ord «Hverken kjærlighet

uten kunnskap eller kunnskap utenkjærlighet kan føre til et godtliv». Jeg kan ikke følge BertrandRussell i hans gudsfornektelse,men det ligger på siden av detjeg her vil trekke frem.

Denne min inspirasjonskilde foret slitsomt arbeide har jeg alltidforsøkt å ose av. I de fortviltedepresjonsårene, nærmere bestemti desember 1932 da vi kjempet endesperat kamp mot den økonomis-ke fiksjonstenkningen i Norge,skrev jeg : 3 ) «Det går ikke an åbetrakte krisen som et rent tall-messig fenomen. Krisen er etspørsmål om menneskeskjebner ogdet er som sådant vi må angripeproblemet.»

Denne grunninnstillingen er sta-dig blitt bestyrket senere i livet.Ikke minst under mine mange opp-hold i de underutviklede landene.Jeg glemmer aldri det inntrykkdet gjorde på meg da jeg etter enbehagelig flytur landet i Calcuttaog for første gang stiftet direktebekjentskap med den materielleelendigheten i den indiske befolk-gen. Min kone, og våpenbror, somav sikkerhetsgrunner kom to dagersenere, fikk en intens følelse avdet samme.

Den som føler denne etiske bak-grunn for det sosialøkonomiskearbeidet, kan ikke stille seg uten-for de politiske aspekter av sam-funnsøkonomien.

Det er klart at det enkleste avalt for en atomfysiker er å kon-sentrere seg bare om det teknisk-vitenskapelige og overlate til poli-tikerne å bestemme om og i til-felle hvor atombombene skal kas-tes. Og det enkleste av alt for ensosialøkonom er å konsentrere segbare om å bygge opp et mest muligeffektivt analyseapparat og over-late til politikerne å bestemme påhvilken måte det skal misbrukes.

Men verden og dens problemerer i dag blitt en slik udelelig enhetbåde geografisk og befolknings-messig innenfor det enkelte land,at ingen av oss har lov til å leggeseg til en slik fagisolasjonistiskog behagelig innstilling. Det ernoe som kreves av oss. Det kreveset engasjement som går langt uten-for de sirkler vi beveger oss i tildaglig.

I dette engasjementet er det

3) Senere utgitt som memorandumav 11. januar 1951.

5

ikke til å unngå at vi undertidenmå rette kritikk og kanskje hardkritikk mot enkeltpersoner. Skullevi alltid si bare det som såvel mor-deren som den myrdede kan værefornøyd med, måtte vi jo baresnakke om ganske irrelevante ting,som f. eks. soleihovens kronbladere. 1.

Men når vi øver kritikk mot en-keltpersoner må vi alltid la osslede av Mahatma Gandhis berømteord: «Uendelig motstand mot detonde og samtidig uendelig kjær-lighet til han som gjor det onde.»

Dermed er vi midt oppe i spors-målet om saklighet og objektiviteti en samfunnsdebatt. Saklighet ogobjektivitet er to forskjellige tingog det er nødvendig å si litt ombegge.

Den enkleste definisjon av sak-lighet er at det er det som han leg-ger for dagen som er enig medmeg, dvs. enig med den som bru-ker ordet saklighet. Den som hartatt utklipp fra norske aviser fordet siste året vil kunne fylle man-ge mapper med eksempler på det.

I virkeligheten er det, iallfall iprinsippet, ikke så vanskelig ågi en noe mer tilfredsstillende de-finisjon. Det er to hovedkjenne-merker ved sakligheten. For detførste at man gjennomfører reson-nementet helt logisk stringent.For det annet at man ikke medvitende og vilje gjør vold på kjens-gjerningene. Saklighet implisererderimot ikke at man er forpliktettil å trekke frem alle momentersom kan være relevante til belys-ning av et foreliggende spørsmål.Det beste bevis for at det forhol-der seg slik er den aksepterteregelen om at det i enhver straffe-sak skal opptrede to personer, enoffentlig anklager og en forsvarer.Ingen ville falle på å beskylde denene av disse to herrer (eller kan-

skje damer) for usaklighet fordide konsentrerer seg om å trekkefrem bare en viss gruppe av mo-menter.

Kravet til objektivitet går etskritt videre. Den som vil væreobjektiv plikter ikke bare å væresaklig i den forstand jeg nevnte,men han plikter også så langt hanmakter det h trekke frem alle mo-menter som er relevante for av-gjørelsen av et foreliggende spørs-mål og vurdere dem alle. Her erdet den tredje person eller riktige-.re den tredje gruppe i straffesa,-ken kommer inn, nemlig domsto-len. Den plikter å være objektivså langt den makter.

Disse definisjoner av saklighetenog objektiviteten kan anvendes såå si ordrett på alt som heter of-fentlig debatt i et demokratisksamfunn. Når vi skal gjøre vårinnsas i denne debatten, pliktervi selvsakt alltid å være saklige iden forstand jeg har definert or-det, men det er ikke ensbetydendemed at vi alle sammen til enhvertid må være objektive. Og hellerikke er det ensbetydende med atvi alltid må bruke nettopp denuttrykksformen som vi er vant tilå bruke i vårt daglige arbeidinnenfor vårt spesielle fagområde,altså for en teoretisk sosialøkonomden uttrykksformen som består iå begynne med h si : la x, y og zbetegne henholdsvis de og de stør-relser i den tingleste liste overmodellens variable, osv.

Skulle vi alltid uttrykke ossbare på den måten kunne vimange tilfelle bli henvist til bare

gjøre den formen for innsats,som består i at vi står med hende-ne i bukselommen som tilskuere tilen brann og roper til brannfolke-ne : «Husk nå endelig på at vanner skadelig for stoppede møbler».Eller den formen for innsats som

geologen ville gjøre hvis han varbosatt øverst i dalen og ble vekketmidt på natten av bulderet fra etstort leirskred og han forsøkte åkomme i kontakt med naboene forå si: La x, y og z betegne de ogde størrelser osv. Hvis han var etfornuftig menneske og virkeligville gjøre en innsats, ville hanbare gripe sin lommelykt, stormeut i natten og rope av sine lungersfulle kraft: «Redd dere straks utav husene.» Senere når dagningenkom, ville han forsøke å tilkallefagkolleger og sammen ville sådisse i de folgende dagene og uke-ne ved hjelp av x, y og z beregnedet statiske og dynamiske trykki leirmassene for på den måtenå hjelpe sine medmennesker.

Jeg kan ikke slutte uten å si atjeg synes at disse betraktningenehar en temmelig direkte anvendel-se på mye av det vi har sett oghørt under Fellesmarkeds-debatten.hos oss. Den verste form for usak-lighet og manglende objektiviteter den som gir seg ut for å væresaklig og objektiv. Jeg kan ikkekomme bort fra at en slik kamu-flert usaklighet og mangel på vir-kelig objektivitet har gjennom-syret mye av bestrebelsene for åskremme eller lokke det norskefolket med i Fellesmarkedet. Mendette er noe som jeg vil foretrekkeå behandle for et annet forum.

Den sunne reaksjon og den sun-ne dømmekraft hos de menige bor-gere — ikke bare i det spesielleFellesmarked-spørsmålet, men heltgenerelt — er den største opp-muntring for oss som sliter etterevne for å bygge opp et analytiskapparat ph sosialøkonomiens om-råde. Det er denne sunne reaksjonog dømmekraft som gir oss håpom at vårt slit til slutt skal bli tilvirkelig hjelp for menneskene i etdemokratisk samfunn.

Skattedebatten i sokelyset«Om man tviler på den progressive skatt har ve-

sentlige virkninger på tilbudet av arbeid, innebærer ikkedette nødvendigvis at der ut fra en samfunnsmessighelhetsvurdering ikke skulle være noe behov for svek-kelse av progresjonen. Naturlig nok blir den sterke pro-gressivitet oppfattet som en urimelighet av mange avde som rammes av den. Dette er et moment som måtillegges vekt i seg selv og som må avveies mot ønske-ligheten av å påvirke inntektsfordelingen gjennom dedirekte skatter.»

(St.meld. nr. 54. Retningslinjer for skattepolitikkden))

Skattedebatten i Norge er ofte en debatt om skat-teprogresjon. Dette til tross for at progresjonen

6

bare svarer for om lag 300 mill. kroner av de vel7 milliarder staten hvert år tar inn i skatter og av-gifter. Men de som blir rammet av progresjonen erikke alltid villig til å se så stort på det.

Progresjonen er nok noe sterkere i Norge enn ide fleste andre land. Ikke ved at den begynner pået mye lavere inntektstrinn her enn i andre land— og heller ikke ved at maksimalprogresjonen ersterkere hos oss enn andre steder. Men avstandenmellom første progresjonstrinn og det inntektsniven må ligge på for å føle progresjonen fullt ut, ermye kortere i Norge enn i andre land. Selve progre-

Morris Stone: Labor-Management Contracts at WorkHarper g. Brothers, New York 1961. 307 skier

Norsk arbeidstvistlov forbyrsom kjent arbeidsstans som kamp-middel i tvister som gjelder for-tolkning av bestående tariffavtaleog henviser slike tvister til dorn-stolsavgjørelse. Det viktigste ma-teriale for de som vil studere for-tolkning av tariffavtaler i norskpraksis er derfor Arbeidsrettensavgjørelser.

Amerikansk arbeidslov har ikketilsvarende bestemmelser, men tilgjengjeld har de amerikanske ta-riffavtalene nesten uten unntak enklausul om voldgift ved tvister somangår fortolkning og anvendelseav tariffavtaler. I noen tariffavta-ler er det bestemt at partene skalbli enig om en fast voldgiftsmann(arbitrator) som skal avgjøre alletvister som oppstår i tariffperi-oden, men i de fleste tilfelle for-utsettes det at det velges vold-giftsmann for hver enkelt tvist.

Men de mer enn 100 000 tariffav-taler som til en hver tid er i krafti USA er det innlysende at det må.bli en mengde slike fortolknings-tvister, som partene ikke får løstved forhandling og der det blirnødvendig å tilkalle voldgifts-mann. I tidens løp er det ogsåmange tusener som har tjeneste-

Av professor Johan Einarsen

gjort som voldgiftsmenn, men ut-viklingen har gått i den retningat det etter hvert har skilt seg uten gruppe på ikke mer enn om lag500 «profesjonelle» voldgiftsmenn,dvs. folk som får sin vesentligeinntekt ved slik virksomhet, ognesten alle saker Mir nå avgjortav en av disse. Dette henger sam-men med at det ikke er så mangeav de som har prøvet seg som forlengre tid har greid å bevare beg-ge parters tillit når det gjelderkravet til upartiskhet. De fleste avdisse voldgiftsmenn er nå organi-serf i American Arbitration Asso-ciation.

Det at voldgiftsavgjørelsene pådenne måten er blitt konsentrerthos en begrenset gruppe profesjo-nelle voldgiftsmenn har i høy gradbidradd til at praksis etter hverthar fått et visst ensartet preg, slikat en kan tale om faste retnings-linjer for avgjørelsene på en rekkeområder. Dette til tross for at enamerikansk voldgiftsmann ikkeslik som amerikanske domstoler erbundet av tidligere avgjørelser iliknende saker (prejudikater), menfritt treffer sin avgjørelse ut fraegen oppfatning av hva som errett.

Formålet med foreliggende bokhar vært ved analyse av en langrekke avgjørelser publisert avAAA etter 1. januar 1959 h søkeå komme fram til generelle ret-ningslinjer for praksis i voldgifts-avgjorelser på 10 viktige tarif f-områder. Da det på de fleste avdisse områder er noenlunde liknen-de bestemmelser også i norske ta-riffavtaler, vil analysen også væreav interesse både for de som ivårt land arbeider med tariffsa-ker, og for forskere av laborpro-blemer. Av særlig interesse finnerjeg det siste avsnitt av boka derforfatteren drøfter det generelleproblem om hvilken betydning sombør tillegges praktiseringen av ta-riffavtalene når det gjelder punk-ter der avtalene enten tier elleruttrykker seg tvetydig, og viderespørsmålet om under hvilke betin-gelser en praksis i strid med tarif-fens klare ord, kan endre denne.

çucidLielav

Queen not affected byRome Treaty.

Overskrift i Guardian.

sjonsskalaen er trengt så mye sammen at den bådebegynner og når sin topp i det midlere inntekts-skikt.

De kloke ord som vi ovenfor har sitert fra Regje-ringens skattemelding har dessverre ikke påvirketordskiftet om dette spørsmål i synderlig grad. IStortinget ble progresjonen nettopp diskutert ut fradens virkning på arbeidsinnsatsen og ut fra densinntektsutjevnende virkning. Vi slutter oss for vårdel til sitatet fra Stortingsmeldingen. Det må wereav vesentlig betydning at folk aksepterer den skat-teplikt de blir pålagt. Er skattleggingen nå for en-kelte så hard at de av den grunn går rundt medsur mage og bitre sinn, eller godtar de stort settbeskatningen som nødvendig betaling for det felles-forbruk det stort sett er enighet om at vi bør ha?

Selvsagt er det betenkelig å ta en slik stillingtil problemet — for folk liker aldri å betale skatt.Men det må allikevel kunne sies at det gis vissegrenser, og spørsmålet må stilles om progresjonennå er så hard at selv folk med en meget positiv inn-stilling til en økonomisk politikk som tar sikte ph

fellesforbruk og en viss bremsing på veksten avpersonlig forbruk, føler at progresjonen er for hard.Ikke fordi den tar de virkelige store inntektene såhardt — men kanskje mest for den i dag også tarså mye av lønnsinntektene til folk som ikke pånoen måte føler seg som kapitalister. Det kan væreakademisk utdannede mennesker eller folk som påandre måter har lagt inn mye tid og penger på ådyktiggjøre seg. Disse tjener bra — det er ikke det.De tjener mer enn mange andre. Men det de tjenerer ordinære lønnsinntekter og de foler ofte at detkan vel aldri opprinnelig ha vært meningen medprogresjonen å behandle dem som en inntektsover-klasse.

Mange av de forsvar for progresjonen vi har hørtog sett og forsåvidt de fleste av angrepene på denogså — har en tendens til å diskutere saken på detprinsipielle grunnlag. Mange av forsvarerne av dengjeldende progresjon argumenterer på en måte somtyder på at deres en delige mål er å sørge for atalle i samfunnet får samme disponible inntekt.

Over til 3. omslagsside.

7

Frisch møtet i Universitetets gamle Festsal

28. september 1961Av cand. oecon. Erik W. Ostberg

Frisch har vel knapt gitt segtid til å se den unge» (vel 40 årgamle) sveitsiske forfatters, Fried-rich Dürrenmatt's «Fysikerne» påNationaltheatret. For en som såstykket få dager etter at Frischhadde holdt sitt foredrag var detikke til å unngå å se en viss sam-menheng mellom forkynnelsendet lett modernistiske skuespilletog den bekjennelsen som Frisch'sforedrag om «Den sosialokonomis-ke vitenskaps utvikling» munnetut i. Dürrenmatt vil i en slentren-de, innfallsrik, av og til sjokkartet,form stille i relieff det dilemmasom kan tårne seg opp for en ska-pende naturvitenskapsmann iatombombens og romreisenes tids-alder : Forskingen — andres ogegen — stiller ham stadig nye lan-devinninger for den menneskeligetanke og erkjennelse i utsikt, opp-dagelser og oppfinnelser som kangi menneskene et rikere, innholds-fylt liv, som kan gi større glede,bringe mer velsignelse. Men selveomfanget av de muligheter somforskningsresultatene åpner, gjordet til politikernes og bare de-res — sak å sette resultatene ut ilivet. I det øyeblikk naturviten-skapsmannen begynner å reflekte-re over dette faktum blir det ogsåtil en skremmende kjennsgjerningat politikerne kan bruke hans vi-ten destruktivt, ja, at den i verstefall kan bety menneskehetens un-dergang.

Den som hørte Frisch denne fre-dag kvelden, i et auditorium derhan for vel 30 år og 7 månedersiden i en tiltredelsesforelesninghadde proklamert sin tro på øko-nometriens betydning og mulighe-ter — kunne ikke tvile på at pro-fessor Ragnar Frisch av 1962 ifullt og hellig alvor mener at enkatastrofe, intet mindre enn enkatastrofe, nærmer seg i form avEEC's fellesmarked. Han menerneppe at dette meget omtalte mar-kedet vil føre menneskeheten di-

rekte mot undergangen, men haner overbevist om at det vil bryteså avgjørende med de prinsipperhan har trodd ph og forfektet, atdet på en så skjebnesvanger måtevil fore til misbruk eller ikke brukav det verktøy han har vært medå stille til disposisjon, at det bliren ufravikelig plikt for ham å kas-te det han har i hendene, om nød-vendig lukke døren til sin «nær-ing», og gå ut og gjøre sitt tilavverge katastrofen. Andre viten-skapsmenn, også «fysikere», hai-reagert like aktivt på sine områ-der. De har nektet å nøye seg medå sitte i sine verksteder og stilletil disposisjon. Oppnår de noe?Det er vanskelig å måle virknin-gen av en slik innsats. Frisch laiallfall stor vekt ph å ville værenyttig. Her skulle det snakkes etspråk som folk ville, som folk måt-te, forstå.

Jeg brukte til å begynne medordet «bekjennelse». Det var over-lagt. For ikke rettere enn jeg hus-ker var Frisch en av hovedopp-havsmennene til det postulat somvar god tone i de første år etterkrigen, nemlig at sosialokonome-nes oppgave var å fortelle politi-kerne hva som ville skje under deog de omstendighetene, så fikkpolitikerne velge målet. Sosialøko-nomene skulle ikke hjelpe dem åvelge. Dersom de gjorde det, opp-trådte de ikke som sosialøkono-mer, men for eksempel som almin-nelige mennesker, eventuelt sompolitikere. «Bekjennelse» ? Hva vardet så Frisch bekjente ? Kanskjedette : Hverken en sosialøkonomeller en annen vitenskapsmann vilslå seg til ro med å være verktøy-leverandør fra det øyeblikk hanblir overbevist om at mottakerenvil misbruke verktøyet, eller detsom muligens er enda verre — atingen vil etterspørre verktøyet. Ogen ting til : Vitenskapsmannen eret menneske med meninger og føl-elser. Svært ofte vil det være van-

skelig for ham å registrere nårhan opptrer som vitenskapsmann,når han opptrer i egenskap av noebestemt annet og når han simpelt-hen bare er menneske. Om hanaldri så nidkjært barrikaderer segmot utenforliggende innslag i sinrolle som representant for et yrke,en organisasjon, et land, så mak-ter han ikke et øyeblikk å unndraseg sin rolle som menneske. Men-neske er han under en hver om-stendighet. Og et menneske — ja,et menneske har meninger og føl-elser. Selv i det øyeblikk viten-skapsmannen driver et skapende,vitenskapelig arbeid, driver deturegjerlige menneske sin virksom-het i hans underbevissthet. Det erikke lett for et menneske å væreutenriksminister.

Frisch var glimrende opplagt påavdukingsmøtet i UniversitetetsGamle Festsal. Det var en udeltglede å folge ham på hans streif-tog gjennom den sosialøkonomis-ke vitenskaps historie. Men jeg måinnrømme at det for meg ble av-slutningen på hans foredrag somgjorde sterkest inntrykk. Den fikknoe patetisk over seg. Universite-tets rektor uttalte på forhånd ensmule engstelse for at Frisch skul-le ende i fellesmarkedet. Engstel-sen viste seg altså å ikke væregrunnløs. Mon han ikke likevel,som de fleste andre av de tilstede-værende, satte pris ph h få del iden lidenskapelige, Frisch'ke be-kjennelse. Den var av ånd. Og der-for ikke uakademisk. Så får hverenkelt av oss fortsatt mene hva vivil om fellesmarkedet.

Innen Frisch slapp til, passerteet ikke ubetydelig sermonielt ap-parat. Sosialøkonomisk Samfunnsformann, Harald Hanssen-Bauer(som Aftenpostens aftennummerdøpte om til Hans Baur !), ønsketvelkommen og refererte til Fakta-forgjenger, Holbæk-Hanssens ut-talelse om at Frisch arbeider«gudenes verksted». Studentutval-

8

gets formann, 1500-meterløperenThorbjørn Hermansen, overrakteprofessor Frisch en smukk adressemed givernes navn, formannen iinnsamlingskomiteen, Per Mons-rud, overrakte malerinnen AgnesHjorth blomster med takk for bil-det av den «dynamiske professorFrisch», Universitetets rektor,professor Johan Ruud, takket forgaven og fastslo at professorFrisch var en av de universitets-lærere som hadde satt dypest mer-ker etter seg, ikke minst ved athans elever hadde nådd toppstillin-ger (Finansminister Petter JakobBjerve satt på hedersplass som til-hører). Den Gamle Festsal varlangt fra fylt. Bare en mindre delav giverne var til stede. En mer-ket seg likevel en rekke av de so-sialøkonomer som har studert un-der Frisch og som senere selv harfått et kjent navn. Helge Seip månevnes, fordi han ikke bare var til-stede, men også laget et monster-gyldig referat fra høytidelighetentil 2.-utgaven av lordags-Dagbla-det.

Men dette skulle være referatfra en høytidelighet i Universite-tets Gamle Festsal. Høytiden varknyttet til overrekkelsen av etportrett av prof. Ragnar Frisch,utfort av malerinnen AgnesHjorth. Maleriet var en gave tilUniversitetet i Oslo fra sosialøko-nomer som har hatt Frisch somlærer. Foranledningen var atFrisch i 1961 kunne feire 30-årsjubileum som professor. Hva såmed det bildet som ble avduket avStudentutvalgets formann ? Få vilnekte at det er /iv, gjerne dyna-mikk, over den skikkelsen malerin-nen har skapt. Det er vesentlig.Men er det Frisch hun har fåttfram? Jeg går ut fra at den utvil-somme foryngelsen er skjedd be-visst. Kanskje er den Hiorth'skeFrisch blitt for «pen», litt for myeforedragsholder og litt for lite to-releser, litt for alminnelig norsk,litt for lite Frisch'k. Nei, jeg trorikke det er riktig å ta et endeligstandpunkt ennå når de gjeldervurderingen av Agnes Hiorthsverk. Forhåpentlig vil det bli an-ledning til å se bildet i år fram-over, først i Frederiks gate, senerepå Blindern. De bemerkningenesom er falt her står for min per-sonlige regning, selv om de kan-skje kan være lett påvirket avandres ytringer.

Bakgrunnen for reorganiserin-gen av OEEC til det nye OECDvar som kjent at den økonomiskeutviklingen i de vesteuropeiskelandene i 1950-årene hadde skaptnye samarbeidsoppgaver samtidigsom den tidligere viktigste sam-arbeidsoppgave — liberaliseringenav utenrikshandelen — i hoved-trekkene var lost. De viktigste nyesamarbeidsoppgavene er konjunk-turpolitikken og den økonomiskestøtte til utviklingslandene.

Foreløpig har man ikke nåddfram til noen fullstendig oppfat-fling av hvilken rolle OECD skalspille i utviklingsproblemene. Enrekke internasjonale organer ar-beider allerede på dette område,og medlemslandene er lite begei-stret for å duplisere det arbeidetsom pågår andre steder. Men dethar vist seg at det kan være etgodt behov for en organisasjonav OECD's type, og arbeidsoppga-vene vil etter hvert bli avklaret.Noe er allerede gjort, særlig pådet organisasjonsmessige plan.

Allerede et års tid før OECD-konvensjonen trådte i kraft, etab-lerte man i desember 1960 Devel-opment Assistance Group med føl-gende ni medlemsland:

Belgia, De forente stater, Frank-rike, Italia, Nederland, Portugal,Storbritannia, Canada, Tyskland.Kort tid etter ble også Japan med,etter amerikansk anmodning. Den-ne gruppen er senere gått over tilå bli en komite i OECD. Medlem-skapet er fortsatt begrenset. Deter åpent for de OECD-land somhar, eller planlegger, en betyde-lig støttevirksomhet til utviklings-landene. I de skandinaviske landhar det vært en del tvil og usik-kerhet om hvorvidt man bør søkemedlemskap. På den ene siden harman av politiske årsaker gjernevillet unngå å bli gruppert sammenmed de nåværende og tidligere ko-loniland i «De rike menns klubb».

På den annen side synes det somom viktige rådslagninger om denordamerikanske og vesteuropeis-ke lands støttevirksomhet vil fin-ne sted bak lukkede dører på mø-tene i Development AssistanceCommittee, og hvis man ønskerdelta i disse drøftingene, og øn-sker å ha muligheter for A påvir-ke dem, må man følgelig ta siktepå medlemskap i D.A.C. Den skan-dinaviske tvilrådigheten har fåttsin foreløpige avslutning ved atNorge i juli i år søkte, og ble tattopp som medlem av komiteen. Dan-marks og Sveriges stilling er fort-satt uklar.

Amerikanerne har formannstil-lingen i D.A.C. De viste sin inter-esse for komiteen ved å nominereambassador Riddleberger til for-mannsvervet, og han er nå i Parismed dette som sin eneste oppgave.I sekretariatet er det den italien-ske undergeneralsekretær Girettisom leder arbeidet med D.A.C. ogandre spørsmål i forbindelse medutviklingshjelpen.

D.A.C. er ment å være et forumfor drøftinger mellom de kapital-eksporterende land. Her kan manutveksle erfaringer om forskjelligslags virksomhet, og samordne sin.«utviklingspolitikk» i den utstrek-ning det måtte være ønskelig. Manhåper etterhvert å sette seg bedrei stand til å besvare det vanske-lige spørsmål : Hva slags støttetil-tak er mest hensiktsmessige ? Noeav det viktigste foreløpig synes åvære den eksaminasjonsordningsom er innført. I tur og orden skalmedlemslandene redegjøre for si-ne utviklingstiltak, og mote pres-set fra de andre landene om å økesin innsats. Komiteen kan formu-lere kritikk og anbefalinger til deland den ønsker å påvirke, og den-ne form for «Seelenmassage» --som tyskerne kaller det — venteså bli nyttig.

Litt om ,D ' en i OECD

Av konsulent Eskild Jensen

9

OECD vil også arbeide med tek-nisk bistand til utviklingsland, ogrekruttering av eksperter m. v. Pådisse områder er det et sterkt kravfra de underutviklede medlemslandi OECD om bistand til fordel forseg. Slik bistand har tidligerevært ytt, særlig til Sør-Italia ogHellas. De norske økonomer som i1961 utarbeidet et utkast til etøkonomisk langtidsprogram forIsland er et eksempel ph denneform for OECD-virksomhet. I juli1962 godkjente rådet i OECD pla-nene for å etablere to konsortierfor Hellas og Tyrkia til å bidratil et økonomisk utviklingspro-gram for de to landene. Program-mene var på forhånd behandlet avOECD's fagkomiteer.

Noe av det første man gjordei OEEC/OECD da man tok til medproblemene i forhold til utviklings-landene var fornuftig noksamle inn oppgaver for å lage enoversikt over den kapitaltilførselsom fant sted fra de industriali-serte OECD-land og Japan. Slikeoversikter lages nå årlig, og publi-seres.* De inneholder spesifikasjo-ner for de enkelte bidragsland, ogdet skal også lages spesifikasjonerfor mottakerlandene. I og med atoversiktene publiseres og i og medat de blir brukt som grunnlag forå måle hvor mye hvert land yter,(og hvor mye de burde yte), erdet en sterk interesse i organisa-sjonen for dem.

I diskusjonen i Norge blir gjer-ne begrepet «hjelp til utviklings-land» bare brukt om de rene stø-nader, enten bilaterale (som f.eks. Keralaprosjektet i India) ellermultilaterale via De forente na-sjoner e. 1. Blant medlemslandenei Development Assistance Commit-tee ble man snart enige om at manville bruke et mye videre begrepenn de rene stønader. Man tok ut-gangspunkt i den økonomiske virk-ning av kapitaltilførslene, og valg-te å ta med også forretningsmes-sige transaksjoner. Tanken er aten hvilken som helst kapitaltilfør-sel vil bety en økt investerings-mulighet for et utviklingsland. Enkvalitativ vurdering av hva slagsytelser som er mest nyttige tasopp i andre sammenhenger. I for-ordet til de publisererte oversikter

heter det kort og greitt: «No at-tempt has been made to distin-guish capital extended primarilyto help overseas development fromthat provided for commercial m-other reasons». Men militærutgif-ter og støtte til militære formål erikke med i OECD's oversikter. Enslik klassifisering innebærer atman har med alle offentlige og pri-vate økonomiske transaksjonermed utviklingslandene bortsett frakreditter kortere enn ett år. Detteinnebærer sogar at tyske, italien-ske og japanske krigserstatningertil utviklingsland er med i tallene.

Bidrag til de såkalte multilate-rale institusjoner er også med. Tildisse hører Verdensbanken og densavlegger International Develop-ment Association (IDA), De for-ente nasjoners organer for utvik-lingshjelp og Det europeiske ut-viklingsfond som er opprettet avfellesmarkedslandene. Her er ogsåbåde stønader og kreditter med.Kjøp av verdensbankobligasjoner( som i internasjonale finanskret-ser regnes som en god plaseringgarantert av De forente stater)

tienesteitions

ton

Tjenstehjon eger icke rätt attutan husbondens goda minne få

ut något af lønen, förr enn det ut-tjänt sin tid och gjort reda försig. Men billigheten torde välallmänhet fordra att husbonde ickeallt för hårdt håller på denna rätt,då man ju icke kan begära, atttjenestehjonet skall under helatjenstetiden af andra medel kunnafylla sine behof.

blir regnet med i landenes ytelserI oversikten for 1960 var dette for-hold av særlig beydning for Norge.Staten eller Norges Bank haddedet året kjøpt Verdensbankobliga-sjoner for et betydelig beløp, ogNorges samlede ytelser kom der-for opp i hele 21 mill. dollars. Be-handlingen av transaksjonene medVerdensbanken er under revisjon.

Et annet forhold er at ytelsenetil de internasjonale organer regi-streres ved innbetalingen til ved-kommende organ, ikke ved utbeta-lingen til utviklingslandene. Felles-markedslandene er således «god-skrevet» for alle innbetalinger tilDet europeiske utviklingsfond, i alt227 mill. dollars, mens utbetalin-gene ennå ikke er kommet i gang,og utgjorde inntil 1960 bare 7 mill.dollars.

Per Gustavsen har i sin artikkel«Europa i verdensøkonomien» iforrige nummer gjengitt hovedtal-lene fra OECD's oversikter, ogdrøftet enkelte sider av OECD-landenes ytelser i forhold til Vest-Europas økonomi og utviklings-landenes økonomi. For å illustrere

Tre

kontante

måltider

Krediten är frestaren som upp-träder i ny skepnad. Med kontantapenningar är man praktisk, menkrediten gör oss fallna för roman-tiske öfverdrifter. Krediten svär-mar för juveler och champagne-supéer, men kontanterna hafva ejså store pretentioner : de nøja sigmed tre mål om dagen och dessakanske ganska enkla.

Fråga mig om all ting,handbok för alla menniskor.( Svensk utgave av det64. engelske opplag.Stockholm 1882.)

* The flow of financial ressources tocountries in course of economic de-velopment. Siste utgave gjelder 1960.

l o

TRYGGHETFOR

FAMILIENVed å tegne livsforsikring med familietillegg kanDe for en overkommelig premie trygge familienmed et beløp som virkelig manner.

For nye forsikringer efter denne form yder vårtselskap allerede fra tegningen garanterte tilleggpå 11-20% (efter forsikringens utløpsår). Ga-rantien gjelder foreløbig for de første 6 år.Eksempelvis kan en 30-årig familieforsørger foren årlig premie på kr. 414,— få en forsikring påkr. 10.000,— som utbetales ved hans 70. år ellertidligere clod — med familietillegg som sikrer ut-betaling av det femdobbelte beløp, kr. 50.000,—,ved død i de første 20 år. I de første 6 år garan-terer Norske Liv dessuten et tillegg som i dettetilfelle utgjør 15%, slik at den samlede utbeta-ling ved død før 1. januar 1968 blir kr. 57.500,— .Henvend Dem til en av våre representanter, ellertil vårt hovedkontor, Drammensveien 21, Oslo.Tlf. 44 39 50.

NORSKE LP/Stiftet 1844

etiftei

OM BUSINESSMEN:

They are, however, much milder than politicians,

at the same time allured and terrified by the glare

of publicity, easily persuaded to be «patriots», per-

plexed, bemused, indeed terrified, yet only too anxi-

ous to take a cheerful view, vain perhaps but very

unsure of them-selves pathetically responsive to a

kind word. You could do anything you liked with

them, if you would treat them (even the big ones),

not as wolves and tigers, but as domestic animals

by nature, even though they have been badly brought

up and not properly trained as you would wish».

(Keynes i brev til president Roosevelt i 1938)

noe av den diskusjon og problem-stilling som har gjort seg gjelden-de i OECD, vil jeg hor trekke framenkelte andre sider.

I 1960 ble det fra de industriali-serte OECD-land og Japan tilsam-men ytt 8 milliarder dollars. Dettefordeler seg på følgende slags tran-saksjoner :

Mill. dollar

Statlige stønader, erstat-ninger m. v. 2673

Statlige kreditter og lån 1525Private kreditter og lån

2864

Statlige ytelser til inter-nasjonale organer

722Private ytelser til inter-

nasjonale organer

205

7989

Fra norsk synspunkt er det be-merkelsesverdig at ytelsene til deinternasjonale organene bare ut-gjør 11 1/2 prosent av de samledebetalinger. Vi har hittil vært vanttil for vårt eget vedkommende atvåre bidrag til De forente nasjo-ners organer var hovedgrunnlagetfor våre ytelser, og har lett troddat disse hadde en storre plass in-ternasjonalt enn tilfellet er. De treandre kategoriene i oversiktenovenfor, offentlige stønader ogoffentlige og private kreditter, som

De forente stater Frankrike Storbritannia Tyskland Italia Japan Nederland Belgia Sveits Canada Portugal Sverige Danmark Norge Østerrike

i 1960 utgjorde nesten 90 prosentav alle ytelser, domineres av trans-aksjoner mellom de tidligere kolo-niland og deres tidligere kolonier.De private kapitaloverforinger somutgjorde hele 2864 mill. dollar i1960, består fortrinsvis av investe-ringer i produksjonskapital finan-siert av europeiske bedrifter.

Tabellen ovenfor gir et klartinntrykk av hvordan De forente

, co

cd• r.

1481 1048 893 359 3781

708

75 435 69 1287

165

133 470 90 858

70

172 270 105 616

16

22 169 89 297

66

48 100 42 256

26

÷-1 199 21 246

86

64 33 179

2

115 32 149

48

33 54 135

2

32 49 83

1

38 6 45

1

24 6 31

1 — 20 21

5 5

1525 2864 927 7989

stater, Frankrike og Storbritanniadominerer bildet. Dette gjeldersærlig for de offentlige stønader,men også for de endre slags tran-saksjoner, og for totaltallene. Detre landene representerer 34 av densamlede kapitaltilførsel til utvik-lingslandene og de internasjonaleorganer fra OECD-landene ogJapan.

Kapitaloverforingene til utviklingslandene og internasjonale organer i1960, fordelt på de viktigste OECD-land og Japan. Mill. dollars.

CI)

2673

11

Sosialøkonomisk Samfunns Høstkonferanse

12. og 13. november 1962

I «Sosialøkonomen»'s septembernummer fikk vivite at det skal være høstkonferanse også i år. Le-serne ble forespeilet ganske storartede ting, mendet ble meddelt svært lite konkret om konferanse-programmet. Nå skulle det være på tide å få vitenoe. For det forste: Hvor skal konferansen foregå?Vi retter spørsmålet til konferansekomiteens for-mann, direktør Harald Hanssen-Bauer.

- Møtelokalet blir det samme som ved de to tid-ligere konferanser, Handelstanden. Oslo har nå en-gang ikke noen overflod på representative lokalermed sentral beliggenhet. Lokalene i Oslo Handel-stand har hittil tilfredsstillet alle rimelige krav.

— Men dette skal jo bli noe ekstra storartet. Blirikke plassen for liten!

- Vi regner med at de ca. 250 plassene betingeren reell begrensning. Etter min mening er det ikkehensiktsmessig med mammutkonferanser. I den storesalen i Handelstanden kan alle få den direkte kon-takten med det som foregår. Vi har forøvrig ogsådenne gangen tenkt å ordne med høyttaleroverføringtil 50-nlannssalen for studenter og eventuelle andre,mer perifere interessenter.

- Hva med tidspunktet? Også de tidligere kon-feranser har vært lagt til november. Har komiteenforetatt et bevisst tidspunktvalg?

— Det beror hverken på tradisjon eller tilfeldig-heter at komiteen «velger seg november». Vanligvisrepresenterer ikke denne måneden noen vakkerårstid i Oslo, men november er en utmerket konfe-ransetid. Nettopp fordi det foregår relativt liteellers, folk trekker pusten mellom høstrushet ogden store julegalskapen og gir seg tid til en smuleettertanke, November er refleksjonens måned.

— Emnevalget er selvsagt viktig. Det som ersivet ut om forberedelsene tyder på at dere noksåtidlig kom fram til Konkurranse» som hovedemne.Hva kan det komme av at dere så fort ble enigeom det?

— Flere av oss har under samtaler med mer ogmindre «nøkkelpersoner» kommet inn på hvilkespørsmål som opptar dem mest i øyeblikket. På-fallende mange har nevnt konkurranseforhold somdet de er mest interessert i informasjon om. En av

grunnene er naturligvis at vi er inne i en periodehvor konkurransen kommer inn i nye former.

— Det er sd opplagt riktig. Men her begynneren unektelig å ane fellesmarkedet. Blir det atter enkonferanse med EEC som gjennomgangsmelodi?

— Ett av foredragene — eller en av forelesnin-gene for den som foretrekker det — vil direktedreie seg om EEC, og komiteen har heller ikkefunnet grunn til å nedlegge forbud mot å nevnedette ømtålelige fellesskapet når det gjelder deøvrige talere. Men etter vår mening har emnevalgetsin ubetingede berettigelse også uavhengig av felles-markedet.

— En annen mistanke som kan melde seg: Valgtedere emnet etter at dere hadde fått fatt i Gal-braith og han hadde fortalt hva han ville snakkeom?

— Jeg kan ikke se noen grunn til å nekte at vigjerne ville ha Galbraith i alle fall. Det er imidler-tid et faktum at hovedemnet var ph det rene daGalbraith ble spurt. Jeg legger ikke skjul på at vier svært glade og kanskje litt stolte over at vi fikkhans elskverdige «ja». Vi er overbevist om at deter flere enn oss og universitetslærerne som glederseg til å møte tidens antakelig mest omtalte sosial-økonom — som for tiden er Sambandsstatenes am-bassador i India.

- Vi finner også et annet utenlandsk navnprogrammet, nederlenderen med det litt underligenavn Ver L6ren van Themaat og en fryktinngydendetittel som virker enda mer imponerende på fransk:Directeur General. Vi skal vokte oss vel for å leggenoe symbolsk i navnet. Men er van Themaat mestkjent som sosialøkonom, eller er han først og fremstfellesmarked-mann?

— Så vidt jeg vet, er det i første rekke som poli-tiker han er kjent. Meningen er nettopp at vanThemaat skal bringe inn konkurranse-synspunktersom ellers ikke vil komme så meget til uttrykk påhøstkonferansen, for eksempel spørsmålet om kon-kurransens innflytelse på samfunnsutviklingen. Noeav hovedhensikten med komiteens opplegg er i dethele å se konkurransen fra en rekke ulike perspek-tiv. Et spørsmål som konkurransen mellom privatog offentlig anvendelse av midlene vil sikkert blidrøftet.

2

— Det er overraskende å konstatere at det ikkeer avsatt tid til ordskifte etter foredragene. Hvaskyldes det?

- Komiteen mener at erfaringen fra tidligerekonferanser viser at det vanligvis kommer lite ut av«momentan»-innlegg etter foredrag. I stedet for f or-beredte innlegg foretrekker vi da at meningene krys-ser hverandre gjennom de programfestede foredragog ikke minst gjennom de intervjuer som professo-rene Holbæk-Hanssen og Munthe skal stå for. Ko-miteen har også funnet det riktig med hyppigerepauser enn det som har vært vanlig tidligere. Deter forutsetningene at deltakerne skal få anledningtil — om ikke akkurat å «gå en tur først», så iallfallå røre litt på seg med ca. en times mellomrom.

— Ikke alle er udelt begeistret for konferansefor-men — som sådan. Mange hevder at konferansene

alminnelighet gir lite matnyttig lærdom, lite kon-kret opplysning, kort sagt at det hele blir så lostat tiden kunne vært bedre anvendt.

— Utbyttet av en konferanse er selvsagt ikke lettå måle. Arrangørenes hensikt med denne konferan-sen er ikke i første rekke å gi deltakerne muligheterfor å hente en masse konkret lærdom. Hensikten erheller å organisere en idéutveksling. Det er vårt håpat ikke minst de utenlandske foredragsholderne skalkunne bringe oss noen nye impulser, lære oss åtenke litt annerledes. Kanskje blir det i noe høyeregrad enn tidligere en konferanse med spesielt siktepå folk på topp-planet. Jeg tror at det blir en godkonferanse, en konferanse som kan gi den mottake-lige inspirasjon. Og her har vi de programposter ognavn som på det nåværende tidspunkt er sikre :

.Q'.°N.a%...GNG•47% ,!7*..a%•!7••••47,a•••0,47,..e...!7*. . ,!7'.G•..a• :?..a%•a••!7*,a••a••47',a•■aN.!7••

Programmet for Høstkonferansen

Mandag 12. november:

Kl. 10.00 Åpning av konferansen.Formannen i Sosialøkonomisk Samfunn,direktør Harald Hanssen-Bauer.

Tirsdag 13. november:

Kl. 10.00 Konkurranseformer, — struktur og utvik-ling.Professor Leif Holbæk-Hanssen.

Kl. 10.10

Kl. 10.30

Kl. 11.15

Kl. 11.30

Kl. 12.30

Kl. 13.30

Kl. 14.30

Kl. 14.45

Kl. 15.20

Innledning og problemstilling.Forskningssjef Aukrust.

Utlandet SOM marked og konkurrent. Etnorsk syn.

Pause.

Norge som marked og konkurrent. Etutenlandsk syn.

Lunch.

Regulations of Competition in the Euro-pean Common Market.Directeur General P. Ver Lorén vanThemaat.

Pause.

Konkurransereguleringer i Norge i nå-tid og fremtid.

Hva norske bedrifter må innrette seg et-ter på det konkurransemessige plan, nårutenlandsk konkurranse blir sterkere.Overrettssakfører Johan Storm Bull.

Kl. 10.45 Konkurranse i praksis.Professor Leif Holbæk-Hanssen og pro-fessor Preben Munthe intervjuer ledendepersoner fra norsk næringsliv:

Fabrikkeier Alf R. BjerckeDirektør Hans HygenDirektør Jørgen S. LienDirektør Martin SiemDirektør Harald Throne HolstDirektør Frode Østmo

Kl. 11.50 Vår industripolitikk under skjerpet kon-kurranse.Industriminster Kjell Holler.

Kl. 12.30 Lunch.

Kl. 13.30 Konkurranse og velstandsutvikling.The American Ambassador in India,J. Kenneth Galbraith.

Kl. 14.30 Pause.

Kl. 14.45 Oppsummering og generell oversikt.Professor Preben Munthe.

Kl. 16.00 Slutt. Kl. 15.45 Avslutning.

3

Lønnspolitikk

NEDERLAND

I Nederland skier lønnsoppgjørene som hovedregel ved at enhver lønnsøking

industrien met oppveies av en tilsvarende produktivitetsøking. Staten har en

domínerende rolle ved oppgiorene. Nei er det nederlandske systemet í støpe-skieen, og ví bringer her det forslag som det økonomiske samordningsråd har

fremmet for den nederlandske regjering.

Lønnspolitikken i Nederland har i etterkrigstidensom kjent utviklet seg temmelig forskjellig fra i deandre vesteuropeiske landene. Ved frigjøringen i1944-45 hersket det en utstrakt samarbeidsånd mel-lom partene i arbeidslivet, og denne dannet utgangs-punktet for lønnspolitikken. Fastsettingen av lonns-tariffer har siden skjedd i et utstrakt samarbeidmellom fagbevegelsen, arbeidsgiverne og staten.

Det har vakt særlig oppmerksomhet at det vik-tigste kriteriet for utmåling av lønnstillegg harvært endringene i arbeidskraftens produktivitet. Deter til dels kompliserte beregninger som har værtlagt til grunn. Hovedprinsippet har vært at lønns-utviklingen i én industri skal være i takt med pro-duktivitetsutviklingen i samme industri. For de nm-ringene hvor produktiviteten ikke er målbar, ellermeningsløs som kriterium for lønnsokin.ger, gjeldervisse generelle betraktninger om de samlede lønns-endringer og utviklingen i landets totale økonomi.

En viktig del av det nederlandske systemet harvært at lønnsutviklingen sees i sammenheng medprisene, og at myndighetene har adgang til pris-regulering. Det har således forekommet at en nylønnsavtale sluttet mellom partene i en større indu-stribedrift ble underkjent av det øverste organ forlønns- og prispolitikken, med den begrunnelse atnoe av lønnsøkingen heller burde gå til å redusereprisene på vedkommende bedrifts produkter. Dettenye påbud ble deretter godkjent av de to partene.

Den nederlandske lønnspolitikken er for tiden påny under revisjon. Det Sosiale og Økonomiske Råd.,som i norsk språkbruk best kan kalles Det økonomis-ke Samordningsråd, har i juli i år lagt fram et for-slag til en tillempet ordning. Samordningsrådet tel-ler representanter fra arbeidslivet, næringslivet ogstatsinstitusjoner. Den nederlandske regjering harennå ikke tatt standpunkt til forslaget. Det er offent-liggjort i Nederland, og Sosialøkonomen synes det

er av interesse å gjengi hovedtrekkene av det, sær-lig på bakgrunn av det opplegg til drøfting av lønns-politikken som er gitt i nasjonalbudsjettet 1963.

Idéen bak det nye forslag er at man ønsker å gifagbevegelsen og arbeidsgiverne storre innflytelseog ansvar, og staten mindre. Det har vært dissensi Samordningsrådet i denne saken, idet enkelte med-lemmer mener at ingen av partene under en kraftiginflasjon vil ha tilstrekkelig evne og vilje til å væretilbakeholdne nok.

Det er også et ønske å komme bort fra den ene-rådende sammenkobling av lønnsutvikling og pro-duktivitetsutviklingen innenfor hver enkelt industri.Det nevnes eksempelvis at det fins industrigrenermed gode avsetningsutsikter, økende etterspørseletter arbeidskraft og høy lønnsevne, men med svaktøkende produktivitet. I en slik industri bør man vedhøyere lønninger settes istand til å tiltrekke merarbeidskraft, og i en slik industri kan man godt la,de høyere lønningene i noen grad overstige produk-tivitetsøkingen og slå ut i prisene. Det nevnes ogsåat hensynet til de komparative kostnader i forhol-det til utlandet gjør det ønskelig å få noe mer flek-sible lønnsoppgjør enn den nåværende ordning inne-bærer, særlig ved overgangen til et europeisk felles-marked.

Retningslinjene for omfanget av lønnsoppgjør skaltil enhver tid finnes i de halvårlige økonomiskeoversikter som Det økonomiske Samordningsråd la-ger, og som er basert bl. a. på de årlige og halv-årlige økonomiske utsyn (tilsvarer omtrent vårenasjonalbudsjett) fra Det sentrale Planbyrå. I over-siktene fra Samordningsrådet skal det sies konkrethvilken lønnsutvikling man bor ha i den nederlandskeøkonomi i den nærmeste framtid. For å fastleggedette skal det være tatt hensyn til bl. a. veksten iproduktiviteten i det samlede næringsliv, utviklings-tendenser i produksjon, import, eksport, forbruk,

4

investeringer. Prisutsiktene — både innenlandsk ogfor eksport og import — skal også tas med i be-traktning. Videre skal det være tatt hensyn til deendringer som måtte være skjedd i inntektsfordelin-gen mellom forskjellige grupper i den senere tid.

Regjeringens syn kommer til uttrykk enten indi-rekte via de statlige representanter i rådet, ellerdirekte ved egne regjeringsuttalelser til rådet. Detforutsettes også at regjeringen i god tid gir rådetunderretning om de endringer som vil bli foretatti den økonomiske politikk og som vil ha betydningfor prisutviklingen.

På grunnlag av de retningslinjer som Det økono-miske samordningsråd og Regjeringen trekker oppfor lønnsutviklingen, og som skal være nokså kon-krete (f. eks. med angivelse av prosentvis lønns-øking som kan anbefales) må de to-parter på arbeids-markedet hver for seg legge opp en samordnet planfor de forestående lønnsoppgjør. Det overlates i detvesentlige til partene å bestemme hvordan dette skalskje. På lønnstakersiden har de tre faglige lands-organisasjoner allerede laget et system for h sam-ordne sine krav. — I denne fase, som kalles deninterne samordning, er det de sentrale organisasjo-ners oppgave å samordne de krav — og tilbud —som under de kommende forhandlinger vil bli stilti de enkelte forbund eller bedrifter. Herunder f or-utsettes det at man tar fullt hensyn til ide oppsat-te retningslinjer, samtidig med at man tilgodeserberettigede særinteresser. Spørsmålet om i hvor storutstrekning det i de kommende oppgjør skal gisdifferensierte tillegg, er det viktigste problem i denneinterne koordinering. Men de sentrale organisasjo-ner har ingen formell myndighet til å få sine for-bund eller avdelinger til å godta deres linje. Sær-krav kan fremmes på tvers av landsorganisasjonenssyn.

Under denne forberedende interne koordinering erdet — ifølge Samordningsrådets forslag -- selvsagtat det er kontakt mellom arbeidsgivernes og lønns-takernes sentrale organisasjoner om generelle spørs-mål som vil bli reist under de senere forhandlinger,om f. eks. likelønnsspørsmål, arbeidstidsbestemmel-ser, omgruppering av kommunene etter kostnads-grupper (Nederland har geografisk differensieringav lønningene).

Selve lønnsforhandlingene forutsettes å skje for-bundsvis, eventuelt bedriftsvis, som direkte forhand-linger mellom partene, men på en bakgrunn av dekonkrete retninglinjer om lønnsutviklingen og deninterne koordinering som hver av partene måtte haforetatt.

Alle inngåtte avtaler må bringes inn for et sen-tralt tariffråd hvor lønnstakerne og arbeidsgiverneer representert, og må godkjennes av dette. Tariff-rådet skal herunder ta hensyn til de opptrukne ret-ningslinjer, og til ønsket om å holde fulle syssel-setting, økende produktivitet og lønnsom produk-sjon. Tariffrådet kan underkjenne en avtale og for-lange nye forhandlinger.

En sentral voldgiftsinstitusjon, som vi med norskspråkbruk kan kalle Rikslønnsnemnda, har ogsåanledning til å gripe inn i inngåtte avtaler før dekan tre i kraft, men ikke hvis det i Tariffrådet eret tilstrekkelig flertall for å godkjenne avtalen. Hvis

det ikke er tilstrekkelig flertall i Tariffrådet hver-ken for å godkjenne eller forkaste en avtale, gårsaken til Rikslønnsnemnda. Hvis den forkaster av-talen og pålegger nye forhandlinger, som heller ikkefører til et resultat som Tariffrådet eller Rikslønns-nemnda kan godkjenne, har Rikslønnsnemnda anled-ning til å fastlegge den nye tariffen med avtaleskraft.

Regjeringens funksjon i lønnspolitikken er i ho-vedtrekkene begrenset til å uttale seg om retnings-linjene for lønnspolitikk en i forbindelse med de halv-årlige økonomiske rapporter fra Det økonomiskesamordningsråd. Men hvis Regjeringen mener at delønnsoppgjør som foretas, og som godkjennes ay.

Tariffrådet, er i åpenbar strid med landets økono-miske interesser, kan den gripe inn. Slike inngrepkan først være at den tar kontakt med partene ogunderretter som sitt syn. Men Regjeringen kan også,erklære «lønnspause», dvs. at den utsetter ikraft-settelsen av nye tariffer med en bestemt tid, f. eks.en måned. I løpet av denne tiden vil Det økonomiskesamordningsråd bli bedt om å lage en rapport medsynspunkter på lønnspolitikken. Partene ved lønns-oppgjøret vil deretter bli bedt om å omvurdere deninngåtte avtale i lys av denne rapporten. Hvis detteheller ikke fører til en endring som Regjeringen kangodta, (eller hvis Tariffrådet ikke kan godta enrevidert avtale), har Regjeringen myndighet til åerklære lønnsstopp, dvs. alle løpende lønnsavtalerforlenges en tid. Regjeringen kan videre fastleggekonkrete retningslinjer for lønnsoppgjørene, og over-late til Rikslønnsnemnda å sette disse retningslin-jene i verk.

Regieringen kan også gripe inn i visse andre sa-ker når en tariffavtale ansees å inneholde uheldigeelementer. Blant slike elementer nevnes automatiskeindeksklausuler.

Prispolitikken i Nederland forutsettes basert førstog fremst p pengepolitikk og finanspolitikk. Videreskal det oppmuntres til priskonkurranse. Men hvisprisbevegelsene ser ut til å komme utenfor kontroll,har Regjeringen adgang til å iverksette prisregule-ring.

Hvis arbeidsgiverne under et lønnsoppgjør menerat den foreslåtte tariffavtale vil lede til direkteprisøkinger, skal de underrette Økonomiministerenog Tariffrådet om dette. Økonomiministeren kanpå dette grunnlag ta direkte drøftinger med ved-kommende bedrifter.

Rasjonell økonomi

i De Forente Stater

«Men produksjonsutstyr er i dag bare delvisutnyttet. Hovedårsaken til at veksten er mindre

enn ventet ser ut tit å være at investeringene

ikke øker sterkt nok.»Finansminister Petter Jakob Bjerve i et in-

tervju i Arbeiderbladet 22. september 1962etter en studietur til De forente stater.

is

LINE

3 5

,

LABEL

Fig. 1.

, 4 0

CYClEcS774,1,0,, ,E0XCEPor MoLR ,,,,NOc HC,744.77,4474,4, 09

0 SELO▪ 0000o00

r/

— 4 — 4 — 4° ,,07_0":9w4FM SK-T0_0-1

I

r;CAR. ( 1.85, -0,-1

it

--

CPTER PR7

0 o o 0 ..'"j0 o o o .:-

o 0 0 '2 0 0 0 o '0

0 0 0 ' O S 0 0 0 o

000 '2000o

0 0 o O o O000

a. q. 4c aio I I 4,4 4. ./a 6,1K

III IIIIIIIIIIIIiIIIIIII° 51° ic °I' 61-1° 81° 6IE i' 61G e'r ij IK

-TRANSFER EXIT ,5 207 0 0°"0-7-771

0 ,, 0 oiT.

. 0 0 0

. . 0 .AT, -5 -BALANCEoc, o 0 o 0 0 0 O cco,,,o0L oos 0000 .200 0 0 0 c000

N:G A cr): E8°A E°B A3)LEIA NÁCIE 4°C .6°C 3°C 8°C 4°D 6°D 3°C> B'D B'F 6)51 B'') 6°K l '19

,0 OFF ,5 10

54 '55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 7,32

77 78 79 80

0 0 0

0 0 0 0 0

0

________

0 6 0 07. 0 os. 0

0 0 0 0 0 0 0 0 0 00 0 o o o c, 0 0 0 c, 0

'oRo o 0

,5- 0 0 0 0 0 0 0 0 0 9 0 0 0 0 0 0 0 0G 0 0 0

Oc 0 0 0

o0oo-READ OUT 5

'IA °IA 'IA °IA 41° 3I° °IE f 61. 8IG °I) 81) °IK-READ OUT - 5 - ,0 - RESET

ABCD

I II I0 ALP. HAB,ET

AI.IcI°

ASCD

I 11 IIMmEDIATE

AI.NqSUM PUNCH-

A BCD0000

ARMICARD FEED STORAGE ENTRY..o Oo 0 o o 000

°CARIAGE ZmPARiNG EXII-,0

\\\.\\\,\\\.mm I1

LO:

0 0 0 o re>A. I I

,■■■,$, TEP. 1.7...■,,PR0c5., ,,,,,xm..47 ,0577/x0iN00R.4.7,700 ,00w7PR cpLTST,

,S) TEPc 2 0 5

000 0 o ',1"o 'oNTErio' 0 o 2 ,H 2 I INTSTEP 3

F,NAL

o o o o 0 'c" o '..0A '0' o o ) o 3 ''''

°S'S'T EE PP : 54 :O

',D 0 'e" 0 Fo'NAO o o 4, o , 95-4,0 Oc-,70,

'''' o 0 0 , o o 1 0-0 RC,,,-,0T

0 0 2 , 0 0

C 0 0 0

0 0 0 0 0

'Cl 0 0 2? 0 0

0 0 0 0 0

77,73 C.0 ScEr,, Lr;,,,TOR ,S) . 4.

AAx o o 0 0,0 o 0,o

Co o o c, 0,0 o o o

7 ,0: 0 0 2, 0 0 0,T 0 0 o :=27707.77° Sc', 1 1 C,O,T°R e

RA o 0 0 o cc,00000c. 0 0 olooccol9 0

aa O 0 0 0 o „ o o rS o o

° ° °0 29 0 e0.1 0 00 300 to,, , 0 . 3 2 c,

0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 i 0 0

9 0 0 ,0,0 .1

0 0 0 , c,

0 0 0 0 P.C: 0

NTROL00 000000000 oo o 0 0 o c o oo

IIIIIIII.II1Ï11

0 0 0 0 0

L...eaderpte

Av cand. oecon. Eivind Barca

(Forste artikkel sto i Sosialøkonomen nr. 7-62)

Det har vært hevdet at økono-menes manglende interesse for deelektroniske datamaskiner skyldesuviljen mot å lære å programmeredem. Det er sikkert riktig at tek-nisk innsikt vanligvis ikke er enøkonoms sterkeste side, men nårdet gjelder elektronmaskiner erdette heller ikke nødvendig. Manskal ikke la seg skremme av denfagterminologi som er oppståttomkring denne nye profesjon, for-di det som kreves er først ogfremst evne til problemformuleringog ikke programmeringsteknikk.

Enhver økonom kan få sine opp-drag løst ved hjelp av de modernemaskiner, uten selv å kunne pro-grammere. En kort orientering omprogrammeringsprinsippene kom-mer vi likevel ikke utenom.

PROGRAMMERINGSPRINSIPPET. Utsnitt av et program for elektron-maskinen 1401 som viser hvilke instruksjoner som er nødvendige for eiaddere 2+2 og skrive resultatet. Instruksjonene blir hullet i kort som lesesinn i maskinens hukommelse, og som senere styrer arbeidsprogrammet.

Fig. 2.

KOBLINGSPRINSIPPET. Utsnitt av koblingsskjema for en tabulator(IBM type 407). Illustrasjonen viser hvilke snorkoblinger som er nødven-dige for å addere 2+2 og skrive resultatet.

Hvordan vi styrer maskinene.

Et program for en elektronma-skin er en serie instruksjoner somforteller den hva den skal utføre,og i hvilken rekkefølge. Instruk-

sjonene kalles gjerne operasjons-koder og er spesifikke for hvereneste maskintype. Det som virkernytt og uvant for oss ved program-meringen er den detaljrikdom somer nødvendig. Man kan ikke over-late noe til tilfeldighetene. Selvom det dreier seg om noe så en-kelt å addere 2+2, så må vi for-telle maskinen :

O uN.OUT

:HANNEL:- 5 - °0 E.ITRY: nc---0° ",, ,,,:CYC:c'ET:T '.U0-1 ,05,.......:41-cf F EL;00: T0,0 ENA

c' ° ° cs CYCLES■,0

1. Definer hukommelsens stør-relse.

2. Definer en akkumulator på 2posisjoner.

3. Sett et «Work mark» som de-finerer feltets størrelse.

4. Les et kort.

5. Adder feltet til akkumulator.

6. Undersøk om flere kort igjen.Hvis nei, gå til «Slutt».

7. Hvis flere kort, gå til les etkort.

8. Overfør regneverk til skrive-

posisjon 35.9. Skriv.

10. Stopp. Ferdig.

Hopper vi over et eneste ledd iinstruksjonen, eller gir vi maski-nen gale ordre, blir sluttresultate-ne gale. Det kreves derfor at vialltid prover ut (tester) program-mene våre på forhånd.

Programmering var tidligere etmeget omstendelig og tidkrevendearbeid. Hver instruksjon måtteskrives i maskinens eget språk, ogforuten operasjonskodene måtteman også huske plassen («adres-sen») til de konstanter, delresul-tater osv. som man arbeider med.Da dette kunne gå opp i flerehundre var det lett å gå vill, ogprogrammeringen fikk ord på segfor å være et yrke for hukommel-seskunstnere.

I dag har man utviklet forenk-lede programmeringssystemer hvorman overlater til maskinen selv gtholde rede på de faktiske opera-.sjonskoder og adresser. Instrukse-ne skrives med betegnelser som erlett å huske, f. eks. «add» for ad-dere, og gjennom et omvandlings-program lar man maskinene kon-vertere disse symbolske betegnel-ser til aktuelle maskinkoder.

Selv om nedskrivningen avhandlingstrinnene på denne måteer blitt enklere, må maskinen fort-satt dikteres hva den skal gjøre iminste detalj. Maskinen kan ikketenke. De eneste logiske operasjo-ner den kan utføre er sammenlig-ninger, f. eks. om et tall er større,mindre eller lik et annet.

Når vi utfører et arbeid manu-elt, bestemmer vi gjerne regleneog unntakene for bearbeidelsen et-ter hvert som vi går frem. Når vioverlater bearbeidelsen til elek-tronmaskinene, må reglene denskal følge, og alle unntak fra reg-lene, være fastlagt på forhånd.

Ved hullkortmetoden står vinoe friere. Her skjer styringengjennom et koblingsbord som erutskiftbart, og en endring i f. eks.et tabellhode kan skje enten vedå skifte bord, eller ved å endrekoblingene under arbeidets gang.

Ved hullkortmetoden er arbeids-operasjonene langt mere oppstyk-ket enn ved EDB, prosessene skjerikke så raskt, og det er flere typermaskiner i bruk : Sorterer, kalkula-tor, tabulator, reproduser etc.

Forskjellen mellom de to meto-der er vist i fig. 3.

Fig. 3.

Neste gang: Hvordan kan jegfå løst et oppdrag, og hvordan børproblemet presenteres for dataav-delingen ?

osit.A.tetznytt

DoktordisputasDosent Fritz Christian Holte

holdt sin første prøveforelesningfor den filosofiske doktorgradtorsdag 11. oktober i Store audi-torium, Frederiks gate 3, over opp-gat emne «En prinsipiell vurder-ing av konjunkuranalysens oppga-ver og muligheter fra et matema-tisk-statistisk synspunkt.»

Den andre prøveforelesningenble holdt fredag 12. oktober overselvvalgt emne «Lineær aggreger-ing av økonomiske relasjoner.»

Lørdag 13. oktober forsvartedoktoranden offentlig sine avhand-linger «Causal relationship andthe assumptions about the latentvariables of shock-models» og «Astudy in the choice of economicshock-models». De ordinære oppo-nenter var professor dr. RagnarBentzel, Stockholm (1. opponent)og professor dr. Trygve Haavelmo,Oslo (2. opponent). Disputasen bleholdt i Universitetets gamle fest-sal.

økonom pd nye veier

C.o. Nils Apeland kastet seg for3 år siden ut i public relationssom da var et ukjent felt for øko-nomer. Hans firma er i løpet av3 år vokst til å bli det største isitt slag i de skandinaviske land,og har nylig utvidet virksomhetentil London. Midt i City finner mannå datterselskapet Nils M. Ape--land Ltd., klar til å betjene skan-dinaviske og britiske kunder.

Sosialøkonomen utkommer med 10 nummer pr. år og sendesgratis til medlemmene av Sosialøkonomisk Samfunn.

Redaksjonens adresse: Frederiksgate 3, Oslo

Abonnementspris kr. 30.- pr. år.

Løssalg kr. 3. - pr. nr.

Henvendelser om abonnement og forsendelse rettes til

UNIVERSITETSFORLAGET, Nils Juels gate 16, OsloTel. 44 79 00 - Postgiro 15 530

ANNONSEPRISER:

Bakre omslagsside . . . . kr. 300.-1 /i side kr. 20.-½ side kr. 150.-1 /4 side kr. 90.-'/8 side kr. 55.-

1 /16 side kr. 35.-

SKATTEDEBATTEN - forts. fra side 7

Progresjonen er nødvendig som et ledd i utjev-

ningspolitikken. Dette er vi enige i. Men dermed erdet ikke tatt standpunkt til spørsmålet om hvilkenkonkret utforming skatteprogresjonen bør gis.

Vårt poeng er at det vi står overfor er et prak-tisk vurderingsspørsmål. Er det akkurat den gjel-dende progresjon som er den rette ? I og med atden ikke er vesentlig endret på lange tider menspriser og lønninger er gått opp — er det da enbevisst hensikt med å holde progresjonssatseneuendret for på den måten å gjøre den reelt stram-mere ? Det er slike praktiske spørsmål som bør be-svares.

Trykk:

Br. Tengs Boktrykkeri

Oslo