!" !""#$

HINSIDES HISTORIENS SLUTT Endetid eller vendetid?Skal vi tro Immanuel Wallersteins verdenssystem- analyse, vil kapitalismen de neste tiårene forkastes både ovenfra og nedenfra.

A #$%&' ()*+,&'((-)'.

!""#$ !!

"#$%#& #$ ' ())*$+%%, selv om det ikke virker slik på innsiden av den oljesmurte, norske velstandsboblen. Bortenfor våre lan-degrenser har ,-.. og ,-., fortsatt der ,--/ slapp, med geopolitiske og økonomiske rys-telser i enda større omfang. Megaintifadaen i Midtøsten og Nord-Afrika utgjorde kanskje skjelvenes episentre, men tsunamien som fulgte rullet videre mot maktelitenes kastel-ler kloden rundt: fra Wisconsin til Chile, fra Albania til Spania, fra Hellas til Frankrike, fra England og Israel til Wall Street og Moskva. Ser vi her det revolusjonære spøkelset fra ./0/ kledd i andre gevanter? Eller står vi overfor omrisset til noe radikalt nytt, et sui generis? Spørsmålene om hva som kjenneteg-ner vårt tideverv er ennå mange. Autoritative slutninger er på ingen måte hugget i stein. I letingen etter epokale mønstre er få i dag like ærgjerrige og dristige som den ameri-kanske Yale-tilknyttede sosiologen Imma-nuel Wallerstein (f. .12-). Makrohistorikeren William McNeill har omtalt Wallerstein som «både en formidabel historiker og en visjonær profet». I en æra der akademia frag-menteres og spesialiseringen øker, er slike attester ualminnelige. Verdenssystemanalysen er Wallersteins kate-dral. Dens hvelving omslutter det meste av hva han har skrevet de siste 0- årene: enten det gjelder hans syn på universitetet, øko-nomiske konjunkturer, geopolitikk eller moderniteten. Disse anskuelser er både innenfor og bortenfor horisonten til det

%&&#'(!) *#))!+",! %'Liberalismens död: Slutet på den rådande världsordningen Oversatt til svensk av Jan WiklundVertigo Förlag, -../

%&&#'(!) *#))!+",! %'Utopistik: Historiska val för det tjugoförsta århundradetOversatt til svensk av Daniel BergVertigo Förlag, -..0

%&&#'(!) *#))!+",! %'Maktens retorikk: Om europeisk universalismeOversatt til norsk av Kjetil VikeneSpartacus Forlag, -..1

S Verden er i oppbrudd, selv om det ikke virker slik på innsiden av den oljesmurte, norske velstandsboblen.

!" !""#$

kapitalistiske verdenssystemet, et system som ifølge Wallerstein nærmest har en organisk væren med fødsel, livsløp og død.# Alt har en begynnelse og en slutt. Skal vi tro Wallerstein, står vi snart ved randen av dets endelikt. Får han rett, vil dette være millen-niets virkelige tilblivelse.

!" #$%"-&'()*%"*%+ ',%-.(*/0%#($%1!+" Immanuel Wallerstein er newyorker av sen-tral-europeisk, jødisk opphav. Familien var politisk bevisst, og hadde jevnlige passiarer om datidens ideologiske stridigheter i både $%& og bortenfor. Antifascismen, samt split-telsen mellom sosialdemokrater og kommu-nister, satte preg på hans barndom. Selv om Wallerstein tidlig sluttet seg til fordømmel-sen av den stalinistiske terror, har han aldri funnet sosialdemokratenes motstand mot kapitalistisk polarisering og vestlig ny-impe-rialisme troverdig. Solidariteten med frigjø-ringsbevegelsene i den utenomeuropeiske verden og avskyen overfor kolonimaktene var Wallersteins første drivkra'.

%&&#'(!) *#))!+",! %'Det moderne verdenssystem: Kapitalistisk jordbruk og opprinnelsen til den europeiske verdensøkonomien i det sekstende århundreOversatt til norsk av Jørgen SandemoseGyldendal Norsk Forlag, -./0

%&&#'(!) *#))!+",! %'!e Modern World-System, vol. I: Capitalist Agriculture and the Origins of the European World-Economy in the Sixteenth Century Academic Press, -./1

SSpørsmålene om hva som kjennetegner vårt tideverv er ennå mange. Autoritative slutninger er på ingen måte hugget i stein.

!""#$ !"

Før Wallerstein presenterte verdens-system analysen i #$"%, var perspektivene hans langt mindre sveipende. Opprinnelig søkte han å forstå årsakene til den materi-elle underutviklingen til folkene i sør ved å granske den samtidige utbyttingen av Afrika. Etter hvert fant han ut at blikket måtte heves i både tid og rom: bortenfor det «provinsi-elle» og bakover så vel som fremover i histo-rien. Som han selv sier i innledningen til før-ste bind om det moderne verdenssystemet (min oversettelse): «Å studere politikken til de afro-asiatiske statene [like] etter deres uavhengighet opplevdes etter hvert som å løpe etter [avis]overskri&ene. Det frem-brakte relativt liten historisk dybde.» Verdenssystemanalysen er et avslørings-prosjekt: Forståelse av kre&ene som styrer verdenssystemets evolusjon er viktige steg mot eventuelle forutsigelser. Verdenssystem-analysen er ment å tjene som kart og kompass i overgangen mellom den sjø vi seiler på nå og det ukjente kontinent som lurer bak frem-tidens tåkebanker. Den er derfor ikke bare en jordomseiling med historisk havnerundfart. I korte trekk har Wallersteins virke de siste %' og særlig de siste (' år dreid seg om å være kartograf for historiske øyeblikk som ennå ikke er unnfanget. Utenfor samfunnsvitenskapene er Wal-lerstein i norsk sammenheng mest kjent for sine spalter i Klassekampen, hvor han skriver om dagsaktuelle tema innenfor geopolitikk og økonomi. Bortsett fra disse spaltene er han i liten grad blitt direkte gjengitt på skandinaviske språk. Første bind i hans hovedverk om det moderne verdenssystem ble utgitt i Gyldendals Fakkel-serie i #$"), oversatt av Jørgen Sandemose.( Ellers er de skandinaviske Wallerstein-utgivelsene begrenset til et lite utvalg fagprosa* og noen populariserte skri&er. Blant de sistnevnte har svenske Vertigo Förlag utgitt Liberalis-mens död: Slutet på den rådande världsordningen i (''#,% oversatt av Jan Wiklund, samt Utopis-tik: Historiska val för det tjugoförsta århundra-det i (''!,! oversatt av Daniel Berg. I (''" utga Spartacus Forlag Maktens retorikk: Om europeisk universalisme,+ oversatt til norsk av Kjetil Vikene. Nybegynnervennlig til tross, Liberalismens död svekkes av hyppige repetisjoner. Utopistik og Maktens retorikk er kanskje riktigere steder å starte for interesserte uinnvidde. Begge bøker er i lommeformat og lettleste, samt ,ne konsentrater av Wallersteins tenkning. I Maktens retorikk dissekerer Wallerstein betin-gelsene for Vestens såkalte humanitære inter-vensjoner, gjort i menneskerettighetenes navn. Ikke minst sammenfatter disse overset-telsene mange grunntanker i Wallersteins magnum opus, som nå foreligger i ,re bind på til sammen nærmere #+'' sider.

Det seneste bindet lot lenge vente på seg, men ble omsider lansert sommeren ('## under tittelen !e Modern World-System, vol. IV: Centrist Liberalism Triumphant, "#$%–"%"& (University of California Press)." Wallerstein har kommet til utbruddet av første verdens-krig, og livsverket hans er ennå bare en torso. Mindre ufullendt enn tidligere, men stadig underveis: «-e tale grew in the telling».) Da Wallerstein skrev første bind, hadde han til hensikt å skrive en tetralogi. Det er nå klart at dersom han lever lenge nok vil han ikke gi seg før verket fullbyrdes som enten en penta-logi eller hexalogi. Ledemotivet for det så langt siste bindet er blitt foregrepet i .ere av Wallersteins artikler og populariserte skri&er, deriblant i de skandinaviske oversettelsene: hvordan og hvorfor liberalismen gikk seirende ut av #)''-tallets ideologiske kon.ikter og dernest etablerte seg som de vestlige samfunnenes dominerende tankevev. Som han skriver i

%&&#'(!) *#))!+",! %'!e Modern World-System, vol. II: Mercantilism and the Consolidation of the European World-Economy, "#$$–"%&$ Academic Press, -./0

%&&#'(!) *#))!+",! %'!e Modern World-System, vol. III: !e Second Great Expansion of the Capitalist World-Economy, "%'$–"()$’sAcademic Press, -./.

SWallerstein nøyer seg ikke med å konstatere at vir-keligheten er en kloakk, han vil også kjempe for en mer livs- og bærekraftig verden.

!" !""#$

innledningen til bind #re, vil et eventuelt femte bind handle om den hegemoniske arve-følgekrigen mellom Tyskland og $%& i kjøl-vannet av Det britiske imperiets langsomme svekkelse, samt den påfølgende Pax Ameri-cana og Øst-Asias spektakulære tilbakekomst. Bind #re vil overlappe med bind fem – hvert bind har et bestemt tablå, og skrider derfor ikke frem fullstendig kronologisk fra det for-rige – og vil etter planen strekke seg fra '"() til '*+"/'*"*. Et sjette og forhåpentligvis siste bind kommer til å være en endetidshistorie om den kapitalistiske verdensøkonomien, som starter med den materielt troskyldige epoken '*,!–'*+" og projiseres frem mot kapitalismens antatte sorti rundt -.!.. Som tankelandskap har verdenssystem-analysen sprunget ut av Wallersteins poli-tiske engasjement. Han har ikke bare søkt å forstå og forklare de verdensskapende kre/er, men på sikt også bidra til å forandre dem og gi dem retning. Dette er nok en av grunnene til at det har tatt såpass lang tid å fullføre bind #re. Intermessoet mellom tredje og 0erde bind stod i den politiske aktivismens tegn: Wallerstein bistår antisystemiske strømnin-ger, deriblant Verdens sosiale forum – en motvekt til Verdens økonomiske forum i Davos, arrangert for første gang i Porto Ale-gre i -..' – og han har vært med på mønstrin-gene til Zapatist-bevegelsen i Mexico. Wallerstein er allikevel først og fremst aka-demiker. Eller en blanding av akademiker og intellektuell – en stadig sjeldnere kombina-sjon i en tid der det blir 1ere akademikere og færre intellektuelle.

!"#$%$& '#%(&") *"$+"#Selv om Wallerstein er tilknyttet Yale, har hans hovedbase de siste ,. år vært universitetet

i Binghamton i delstaten New York. I '*(+ var han med på å opprette Fernand Braudel Center eller 234 i Binghamton, som siden har vært en ledende institusjon for forskning innenfor verdenssystemparadigmet. Det nærmeste vi kommer en norsk paral-lell til 234 er trolig 5678, som ble sti/et av Johan Galtung (av samme årgang som Wal-lerstein). I likhet med Galtung er Wallerstein en akademisk entreprenør. Utforskningen av planetens største sosiale totalitet – det kapitalistiske verdenssystemet – har blitt en industri på 234, som lever sitt eget liv uavhengig av grunnleggeren. Oversetter Jan Wiklund beskriver senterets hovedgeskje/ på denne måten i forordet til Liberalismens död:

234 […] arbetar utifrån två antagenden: att det inte #nns någon struktur som är historiskt oföränderlig, och att det inte #nns någon händelsekedja som är ostruk-turerad. Det system, den civilisation vi lever i, ses som ett sammanhängande helt, som en struktur med uppkomst, utveckling och fall som kan upptäckas, förklaras och beskrivas, även om den inte är lagbunden.

En sverm av fremstående forskere har vært knyttet til 234 i lengre eller kortere perioder, deriblant Pierre Bourdieu, Ernest Mandel og Ilya Prigogine. Flere av dem har brakt verdenssystemanalysen i nye retninger, som Samir Amin, Giovanni Arrighi og André Gun-der Frank. Særlig de to sistnevnte skiller seg fra Wallerstein i synet på det kapitalistiske verdenssystemets tilblivelse i tid og rom.

%&&#'(!) *#))!+",! %'!e Modern World-System, vol. IV: Centrist Liberalism Triumphant, "#$%–"%"& University of California Press, -.//

SStjernehimmelen oppglødde Wallerstein under verdens-systemanalysens unnfangelse, og i forordet til hovedverkets første bind forteller han om sin gjeld til astronomien.

!""#$ !"

Der Wallerstein daterer dets opprinnelse til det lange #$. århundret (#%!&–#$!&) og Vest-Europa, mente Frank at det fantes et afro-eurasisk verdenssystem med sentrum i Asia allerede i det %. århundret f.Kr." Også Arrighi har tillagt Asia, og særlig Øst-Asia, en større rolle i både verdenssystemets opprinnelses- og endetidshistorie.#& Den russiske matema-tikeren og historikeren Andrej Korotayev overbyr alle ved å mene at verdenssystemet ble frembrakt så tidlig som under den neolit-tiske revolusjonen i det #&. årtusen f.Kr!## Spriket mellom Wallerstein, Arrighi, Frank og Korotayev viser mangfoldet blant verdens-systemteoretikerne. Vi kan altså ikke snakke om én verdenssystemanalyse, men !ere kon-kurrerende verdenssystemanalyser. Så langt er det Wallerstein som fortsetter å de'nere feltet, og han forblir inntil videre ypperstepresten. Wallerstein er kanskje ikke kommunist, men helt klart marxistoid. Rettere sagt er posisjonen hans hva den svenske Cam-bridge-sosiologen Göran (erborn kaller for post-marxististisk.#) Post-marxisme er ikke ens-betydende med eks-marxisme, og innebærer heller ikke avvisning av ortodoksien eller ideologisk overløperi. Det er mer en form for stilltiende overskridelse av den marxistiske origo: Nye spørsmål blir stilt og parametrene utvides. Mutatis mutandis. Historisk materialisme – det syn at mate-rielle forhold er den bevegende kra*en i samfunnets utvikling – ligger til grunn for Wallersteins verdensbilde, men han skiller lag med Marx i troen på uunngåelig historisk fremskritt (en tro eller overtro Marx deler med liberalister). Som han blant annet sier mot slutten av Maktens retorikk:

Det 'nnes ingen garanti for at vi skal nå [en mer egalitær og rettferdig verden] … Det eneste reelle alternativet er en ny hie-rarkisk, uegalitær verden som vil hevde å være basert på universelle verdier, men hvor rasisme og sexisme vil fortsette å dominere våre praksiser, mest sannsynlig mer ondskapsfullt enn i vårt eksisterende verdenssystem. #+

!"#"$%&%'()Wallersteins verdenssystemanalyse er ikke bare en art historisk materialisme, men inngår også i en større og løsere tekstur kalt «heterodoks økonomi». Dette er en samle-betegnelse for svært ulike økonomiske skoler som står i opposisjon til den mer abstrakte og kvantitative hovedstrømsøkonomien. Norske Erik Reinert er blant de som kaller seg «heterodokse».#% Der Reinert ønsker å revitalisere kapital-ismen og gjøre den mer ansvarlig, mener Wal-lerstein at kapitalismen er umulig å redde. Selv om deres politiske og økonomiske

oppfatninger ikke springer ut av samme rotstokk, deler de en forestilling om at øko-nomien ikke be'nner seg i et historisk og sosiopolitisk vakuum, slik man gjerne kan få inntrykk av i en del av de mest renskåret matematiske modellene. Som både Reinert og Wallerstein har uttrykt i det heterodokse tidsskri*et med det slående navnet Real-world Economics Review#! – der Wallerstein er medredaktør og Reinert bidragsyter – har hovedstrømsøko-nomien blitt mer og mer virkelighets,ern gjennom utsjaltingen av fenomener som ikke passer inn i modellene: kjensgjerninger som at sosiale aktører sjelden er økonomisk rasjonelle, samt at markedet ikke er selvre-gulerende, men permanent avhengig av sym-biosen med stater. Matematiske formler og konseptuelle verktøy har i større grad blitt herrer enn tjenere. Skal modellene tilpasse seg virkeligheten eller motsatt? I tillegg til tenkningen om heterodoks økonomi og skepsis til troen på uunngåelig historisk fremskritt, er analysene til Waller-stein impregnert med geopolitikk: Ideer er sjelden eller aldri sterkere enn den militære makten til stater eller væpnede opprørsgrup-per, som igjen er underkastet føringene til en internasjonal politisk økonomi og planetens romlige dimensjoner. Selv om Wallerstein ikke underkjenner ideenes kra*, er han for mye av en pessimistisk materialist til å kunne stole på deres selvtilstrekkelighet. Av denne grunn anser Wallerstein geopolitisk maktba-lanse og ikke-ideologiske allianser mellom stater som nyttige virkemidler om de bidrar til svekkelse eller oppdemming av en bestemt motstander, som for eksempel supermakten -./. Her tangerer hans maktbalansetenkning realpolitikkens kyniske mestere Otto von Bismarck og Henry Kissinger. Forskjellen er at de sistnevnte – statsmenn i posisjon – søkte å bevare det eksisterende systemet, mens Wallerstein – en intellektuell i opposi-sjon – ønsker å fremskynde dets avvikling.

SVerdens sosiale forum, zapatistene og kontinental geopolitikk representerer ulike fronter i den samme anti- systemiske motstandskampen.

!" !""#$

I geopolitikken gjelder jungelens lov: spis eller bli spist, for å si det noe karikert. Verden er et stadig mer ubarmhjertig sted (for de som ikke lever i det norske bakvendtland), og vil bli mer nådeløst med årene, ifølge Wal-lerstein. Iallfall blir det atskillig verre før det blir bedre. Men bak blodrealismens rustning har idealisten ikke forsteinet helt. Waller-stein nøyer seg ikke med å konstatere at vir-keligheten er en kloakk, han vil også kjempe for en mer livs- og bærekra#ig verden.

!"#$% &!'(#-)$'*(%-+,#"-! ,. !%/(-#0#/$+(#" "!+& Wallerstein behersker fransk, spansk, itali-ensk og tysk, noe som har åpnet atskillige dører utenfor anglosfæren. For stadig $ere engelsktalende akademikere (og sørgelig nok for $ere av dagens lesende nordmenn) er det uoversatte grunn%ellet av det konti-nental-europeiske litterære korpus en lukket bok. For Wallerstein har slike språklige bar-rierer vært færre, siden han bygger verdens-systemanalysen på lesning av århundrer med arkivmateriale, hvorav det meste aldri er blitt gjengitt på engelsk. Utover det rent akade-miske, har hans språkferdigheter også gitt ham økt politisk gjennomslagskra#. Wallerstein har frekventert den franko-fone verden mest. Å kalle ham franko&l er en underdrivelse. Han snakker språket nærmest som en innfødt og er like mye franskmann som amerikaner. Han pendler også mellom New York og Paris. I Frankrike har han ikke bare pleid forbindelser med den venstreradi-kale intelligentsia. På '"""-tallet var han med i den tverrpolitiske tankesmien Association Paris-Berlin-Moscou,(! grunnlagt av kontinen-talisten Henri de Grossouvre. Institusjonen var støttet av akademikere, politikere og forretningsfolk fra hovedsakelig Frankrike,

Tyskland og Russland, i tillegg til andre kontinentale stater. Formålet var å skape tet-tere geopolitiske bånd mellom franskmenn, tyskere og russere som en motvekt til ameri-kansk dominans. Wallerstein skilte seg ut som en av få amerikanere i denne forsamlingen.() Allerede i (*+" så Wallerstein for seg at en geopolitisk akse mellom franskmenn, tyskere og russere ville oppstå på begynnel-sen av '"""-tallet.(+ Den gang virket en slik profeti kontra-intuitiv, for å si det forsiktig. Europa, Tyskland og Berlin var delt. Bonn var vesttyskernes hovedstad, Sovjetunionen okkuperte Afghanistan og Ronald Reagan ble valgt som president. Strukturene var fastfrosset, is%ellet virket umulig å tine. '" år senere var Tyskland gjenforent og Berlin tyskernes hovedstad. Med den påfølgende Irak-krigen som katalysator, hadde amerika-nerne skapt et mulighetsrom russerne bare kunne drømme om under Den kalde krigen: en intravestlig splittelse med «det gamle Europa» (Rumsfeld) som pådriver. Aksen Paris-Berlin-Moskva stod i senit under triumviratet Chirac-Schröder-Putin. I årene '"",–'""- bar tilnærmingen nesten preg av en de facto anti-atlantisk allianse. .l tross for en tilsynelatende svekkelse i ettertid, på grunn av mer /01-vennlige statsledere som Merkel og Sarkozy, har aksen ikke bare overlevd, ifølge Wallerstein, men i enkelte henseende blitt konsolidert. Russerne &kk implisitt medhold av Paris og Berlin under krigen i Georgia i '""+, gassledningen Nord-stream mellom Tyskland og Russland ble åpnet i '"((, og samme år signerte Frankrike en avtale om å selge krigsskip til Russland. .l tross for Sarkozys tilbakeføring av Frankrike til 2134s kommandokjede og hans krig i Libya (som Kreml har kritisert sterkt), mener Wallerstein at aksen Paris-Berlin-Moskva langt ifra er død.(* Kjepphest eller uomtvistelig realitet, denne maktkonstellasjonen representerer i sum en positiv kra# for Wallerstein. Ikke minst fordi en slik akse vil kunne demme opp for /01s inn$ytelse. Man kan muligens tro at det er schizo-frent å støtte grasrotbevegelser i Den tredje verden samtidig med at man er tilknyttet nettverk som innbefatter gaullister og kon-tinentale kremmere. Fra et ideologisk stand-punkt er det nok kjettersk, men det er ikke nødvendigvis selvmotsigende. Iallfall gir det mening rent realpolitisk. For radikaleren Wallerstein kan en eventuell forbindelse Paris-Berlin-Moskva fungere som brekkstang mot den amerikanske supermakten. At han som amerikaner sympatiserer med denne balansetenkningen skyldes ikke at han forakter sitt eget land: Han identi&serer seg neppe med noen bestemt stat eller nasjon, men heller med internasjonale – eller rettere

S Allerede i %&'( så Wallerstein for seg at en geo-politisk akse mellom franskmenn, tyskere og russere ville oppstå på begynnelsen av )(((-tallet.

!""#$ !"

sagt utenomnasjonale – ideer og bevegel-ser. Kampen mot amerikansk dominans er således ikke anti-amerikansk, men mest sannsynlig anti-systemisk motivert, siden #$% fortsatt er mektigst blant alle land innenfor det kapitalistiske verdenssystemet. Verdens sosiale forum, zapatistene og kontinental geopolitikk representerer ulike fronter i den samme anti-systemiske motstandskampen. Å levere premissene for en eventuell kon-solidering av bestemte geopolitiske konstel-lasjoner, slik som Paris-Berlin-Moskva, må forstås som en taktisk prioritering på kort og kanskje sågar mellomlang sikt. Men en de facto allianse med (eller kanskje frieri til?) visse sjikt av Eurasias politiske og økono-miske elite er antakelig uforenlig med Wal-lersteins langsiktige og overordnede visjon: en mest mulig egalitær og minst mulig hierarkisk samfunnsorden, i både politisk og økonomisk forstand. Wallerstein har ved gjentatte anledninger uttrykt fascinasjon for Vladimir Putin, særlig fordi den russiske presidenten &ere ganger har markert seg som en dedikert tilhenger av multipolaritet.'( Men selv om det )nnes mange politikere og sågar enkelte forret-ningsmenn i Frankrike, Tyskland og Russ-land som genuint ønsker en post-amerikansk og multipolar verden, er ikke disse kre*ene innstilt på å fremskynde det kapitalistiske

verdenssystemets sammenbrudd. Russiske oligarker og tyske industriherrer samar-beider primært ut ifra et ønske om pro)tt-maksimering. Tanken om a*enlandenes undergang vekker sikkert begeistring i visse russiske elitekretser, men forevigelsen av den komfort og velstand de nyter i dag er over-ordnet alt annet. Deres materielle interesser er sterkt sammenvevd med den økonomiske agendaen til oligarkiet i verden forøvrig. Bare tiden vil vise om det fra Wallersteins ståsted er taktisk riktig å promotere samar-beid mellom visse eliter innenfor verdens-systemet. Det er allikevel på Verdens sosiale forum og på zapatistenes mønstringer man )nner omrisset av en mulig strategi Wal-lerstein mener kan skape en mest mulig horisontal og en minst mulig vertikal verden etter at dagens fremherskende system opp-hører. Hva en slik strategi eventuelt går ut på, sier Wallerstein dessverre lite om.

!"#$"%"&'#!( ')#*'+,#-")(+Selv om Wallerstein nyter stor anerkjennelse i &ere akademiske miljøer, har hans +erde

STanken om aftenlandenes undergang vekker sikkert begeistring i visse russiske elitekretser, men forevigelsen av den komfort og velstand de nyter i dag er overordnet alt annet.

!" !""#$

bind om det moderne verdenssystemet ennå ikke vakt særlig oppsikt. De to første bin-dene #kk derimot en omfattende mottakel-seshistorie innenfor samfunnsvitenskapene på $%&'- og $%('-tallet. Bare tiden vil vise om det foreløpig siste bindet har falt dødfødt fra trykkpressen, eller om det bør regnes som en )askepost som med tiden vil bli åpnet av )ere enn den engere krets av dedikerte Wallerstein-lesere. Tenkning rundt store systemer og his-toriske makro-strukturer er ikke like mye på moten i dagens samfunnsvitenskap som for *'–+' år siden. Wallerstein er imidlertid ikke opptatt av akademiske moteluner. Hans prioritering har hele tiden vært konsistent anti-systemisk, i den forstand at han har søkt å utfordre det dominerende liberalistiske tankesett og aldri mistet av syne de planeta-riske strukturer som opprettholder tingenes orden i dyptidens fylde. Selv om Wallersteins foretrukne ten-keform ikke tre,er tidsånden like sterkt i dag – noe den burde ha gjort, særlig etter at #nanskrisen startet – har nok tausheten også mer prosaiske grunner: Wallerstein har vært svært repetitiv i årenes løp. At forfat-tere siterer seg selv ordrett gjør at til og med dedikerte lesere går lei. Dersom man allerede har foregrepet sitt hovedbudskap i utallige artikler og essays, hvorfor skal leseren la seg friste til boklig rekapitulering? Finner man sin egen stemme og kongs-tanke må man også bestrebe seg på å utvide det språklige repertoaret. Etter å ha lest utsøkt engelsk prosa (som i praksis er uoversettelig til norsk) av eksempelvis Perry Anderson og Gopal Balakrishnan – begge

redaksjonsmedlemmer i den anglosaksiske venstreintelligentsiaens )aggskip New Le! Review – kan Wallersteins mer gjengse og blodfattige formuleringer by på sku,elser. Selv om han har skåret ut )ere litterære ornamenter enn den jevne samfunnsviter, er han ingen stor estetiker. På sitt beste er han god, men han er aldri stilistisk briljant. Noe også den svenske oversetteren Jan Wiklund har kommentert i forordet til Liberalismens död: «[Det] skal erkännas att han inte hör till det politiska tänkandets främsta stilister och mest syntaktiskt genomskinliga författare.» Sprengkra-en i Wallersteins tenkning og visjonære vidsyn kompenserer langt på vei for hans til tider upolerte uttrykksform. Dessuten er det anstrøk av eventyrlig stem-ning i de beste bøkene og passasjene, som både er tilbakeskuende og ispedd futurist-iske gammaglimt. I hovedverkets to første bind får leseren en følelse av at fortiden er et eksotisk land og et åndefullt merkantilt drama. Disse bindene er antakelig også det mest fremragende Wallerstein har skrevet. Stjernehimmelen oppglødde Wallerstein under verdenssystemanalysens unnfangelse, og i forordet til hovedverkets første bind for-teller han om sin gjeld til astronomien. Der-som det moderne verdenssystemet er unikt – det fødes, lever og dør – kan man da beskrive naturlover om det unike? I streng forstand er det umulig. Bare fenomener som gjentar seg kan innkapsles i lovmessigheter. Så vidt man vet har det kun eksistert ett univers, som dermed er unikt. Allikevel forsøker astrono-mene å avdekke lovene som styrer universets gang. Wallerstein sier følgende om dagens verdenssystem (min oversettelse):

Det har bare vært én «moderne verden». Kanskje vil man en dag oppdage lignende fenomener på andre planeter, eller andre

SSelv om Wallerstein har skåret ut %ere litterære ornamenter enn den jevne samfunnsviter, er han ingen stor estetiker.

!""#$ !"

moderne verdenssystemer på denne. Men her og nå er realiteten klar: bare ett [moderne verdenssystem] … Dersom systemet har vært i en gitt tilstand ved tidspunkt Y, må systemet mest sannsynlig være i en annen bestemt tilstand ved tids-punkt X (jfr. astronomene om kosmos).

Å sitte igjen med én enhet – det moderne verdenssystemet – fremfor enheter innenfor enhetene – suverene stater og nasjonale sam-funn – er utvilsomt tankeøkonomisk. Men kanskje også reduksjonistisk? Nei, mener Wallerstein: Skal man få grep på kapitalismen som evolusjonært system, er man nødt til å se den under ett. Historiske detaljer på stats- og samfunnsnivå er for ham interessante så lenge de belyser styrende mekanismer eller vendepunktene i systemets liv. Aforismen til T.J.G. Locher oppsummerer enhetstankegan-gen til Wallerstein: «Man bør ikke forveksle totalitet med fullkommenhet. Helheten er mer enn dens bestanddeler, men helt klart også mindre.» For Wallerstein er ikke den kosmologiske inspirasjonen en tankelek, men foranlednin-gen til å kunne forstå livsløpet til det system vi lever i og under. Og det er prekært. #den var knapp allerede i $%&' (slik han så det da), og er ikke mer romslig nå, om man skal tro Wal-lersteins forutsigelser. Det gode samfunn for ham er det egalitære samfunn. I den grad man ønsker en mer horisontal verden, må man forstå under hvilke omstendigheter en slik orden kan oppnås. Dette krever innsikt i ver-denssystemets natur og evolusjon, som igjen legger føringene for fremtidens mulighets-rom. Denne typen kunnskap vil være makt, som Wallerstein skriver i slutten av forordet til hovedverkets første bind. En makt som stil-ler seg bak interessene til jordens fordømte.

!"!#$%$#! &'(!$), *$+!# ,- &.))

Forandring er evig. Ingenting forandrer seg. Begge klisjeer er «sanne». Strukturer er de menneskelige forbindelsers korallrev. (Min oversettelse.)

Slik innleder Wallerstein første bind av sitt magnum opus, som ble skrevet mens han ennå var protegé under den franske makro-historiker Fernand Braudel ($%()–$%*+). Sistnevnte opprettet Annales-skolen, som verdenssystemanalysen opprinnelig var en avlegger av.)$ Braudel brøt radikalt med begivenhetshistorien [l’histoire événemen-tielle] og rettet istedet oppmerksomheten mot la longue durée: «det varige», dvs. de geogra,ske og institusjonelle føringene for menneskelig handling, som selv er under-kastet langsom historisk forandring. Ifølge Braudel hadde tidsdimensjonen – riktignok

SI Maktens retorikk dissekerer Wallerstein betingelsene for Vestens såkalte humanitære intervensjoner, gjort i menneskerettighetenes navn.

!" !""#$

holdes periferien nede til gevinst for kjernen. Systemets liv avhenger av at denne arbeids-delingen holdes intakt og konstant. Ifølge Wallerstein har minst tre forskjellige historiske systemer eksistert: minisystemer, verdensimperier og verdensøkonomier, hvor de to siste er eksempler på «verdenssyste-mer». Hovedforskjellen mellom disse sosiale formasjonene er at de har ulike mekanismer for ressursfordeling. I et verdensimperium bruker et sentrali-sert politisk system sin makt til å omfordele

– rett og slett suge ut – ressursene fra perife-rien til kjerneområdet. Eksempler på slike verdensimperier var oldtidens sivilisasjoner, som Egypt, Persia, Kina og ikke minst antik-kens Roma. Nå vil den årvåkne leser sikkert reagere og si at dette ikke er genuine verdens-imperier, men «verden» for folkene i disse landene var stedene de kjente til i sin region; det som befant seg utenfor kan nesten sam-menlignes med hva universet er for oss i dag. #l sammenligning er det ingen overord-net politisk autoritet i det kapitalistiske verdenssystemet, men derimot mange kon-kurrerende maktsentra. Ressursene fordeles ikke gjennom politiske direktiver, men ved hjelp av markedet. Selv om mekanismene for ressursfordeling er vesensforskjellig fra ver-densimperiene, er nettoe$ekten den samme: overføring av ressurser fra den fattige perife-rien til den rike kjernen. I perioden mellom %&&& f.Kr. og '"(& e.Kr. sameksisterte myriader av ulike systemer av alle tre varianter. Verdensimperiet var tidens sterkeste system. Hvor enn slike imperier ekspanderte, ødela eller absorberte de

en oppstykket del av den – fått en privilegert posisjon innenfor historiefaget, på bekost-ning av den romlige dimensjonen: strukturene. Wallerstein viderebringer denne struk-turelle tenkningen. Den såkalt «varige» strukturen innenfor et forgjengelig kapital-istisk verdenssystem er den tredelte politisk-økonomiske arbeidsdelingen mellom kjerne, semiperiferi og periferi. «Elite»-statene i dette systemet be)nner seg i kjernen. De kjennetegnes av en langt større konsentra-sjon av materiell rikdom og generelt mer fremskreden teknologisk utvikling enn statene utenfor kjernen. Periferien, derimot, er verdenssystemets økonomisk minst utvi-klede del. Mellomkategorien er en struktu-rell gråsone med land som ikke er avanserte nok til å kunne be)nne seg i kjernen, men heller ikke nok preget av materielt armod til å regnes til periferien. Kjernens velstand bygger på en *od av billige råvarer fra periferien, mens kostbare foredlinger går den motsatte veien. Slik

S I et verdensimperium bruker et sentralisert politisk system sin makt til å omfordele – rett og slett suge ut – ressursene fra periferien til kjerneområdet.

!""#$ !"

minisystemer og verdensøkonomier. Det meste av det vi kjenner som «historie» fra denne lange perioden, er historie nedtegnet av verdensimperiene. Verdensøkonomiene var svake systemer, og overlevde ikke særlig lenge. Enten på grunn av indre oppløsning (Hansaforbundet, Flandern, Venezia), eller fordi de ble absorbert av eller forvandlet til verdensimperier. En eller annen gang mellom #$"% og #"%% klarte en verdensøkonomi å unnslippe denne skjebnen. Og det gjennom skapelsen av en (vest-)europeisk arbeidsdeling. Waller-stein og andre makrohistorikere har riktig-nok de siste ti årene nedtonet Europas rolle, og påpekt at det er drøyt å regne Spania som hegemon på #"%%-tallet når den kinesiske økonomien sannsynligvis var minst ti ganger større den gang. Uansett holder Wallerstein fast ved at det i kjølvannet av Columbus og Vasco da Gama var nettopp de maritime europeiske maktene som initierte prosessen med å veve sammen en genuin planetarisk økonomi. Først Portugal og Spania, dernest Nederland, Frankrike og England. Det er viktig å merke seg at de europeiske kolonimaktene som etter hvert ble imperier ikke var verdensim-perier, men underordnet verdensøkonomien. Det samme gjelder supermakten &'(. Kapitalismen før #$"% var for det meste lokal, og i den grad langdistansehandel fore-gikk (Silkeveien, Indiahavet), var det med mindre kvanta luksusvarer. I det moderne kapitalistiske verdenssystemet, derimot, var ikke langdistansehandelen dominert av luksusvarer, men livsviktige råvarer og deres foredlinger i store kvanta langs sjøveien. Gjennom verdensøkonomiens indre logikk ekspanderte dette systemet til hele kloden og absorberte gjenværende minisystemer og verdensimperier gjennom tre faser: #$"%–#!$%, #!$%–#)*% og #)*%–#+%%. På begynnel-sen av #+%%-tallet var prosessen fullendt, og for første gang noensinne eksisterte kun ett historisk system på hele kloden. Kapitalis-men skaper nye incentiver for belønning og marginalisering, som har dominert i vok-sende grad de siste "%% år:

Ett system är kapitalistisk om den sam-hälleliga aktivitetens främsta dynamik är oändlig kapitalackumulation … Alle är förstås inte motiverade att ta del av en sådan oändlig kapitalackumulation, … Men ett system är kapitalistiskt om de som gör det [materielt fremgångsrikt] tenderar att dominera över dom som föl-jer andra dynamiker.--

S I %&'& seiret liberalismen de(nitivt, ikke bare ved at de konser-vative ble trukket mot den, men også fordi sosialistene kapitulerte.

!! !""#$

Det kapitalistiske verdenssystemet har aldri vært statisk. I tillegg til en ekspanderende dynamikk, har systemet de siste "## år vært preget av elitesirkulasjon. Den sosioøkono-miske mobiliteten har gått både nedover og oppover. Eksempelvis rykket Spania ned fra kjerne til semiperiferi på $!##-tallet, Tysk-land og %&' rykket opp fra semiperiferi til kjerne på $(##-tallet, mens i nyere tid har Brasil rykket opp fra periferi til semiperiferi. Kina er vanskeligere å plassere innenfor denne arbeidsdelingens historie. I dag kan man de)nitivt si at landet er i semiperiferien. Men selv om Kina har gjennomgått en hals-brekkende utvikling det siste kvartsekelet, har landet noensinne vært i periferien? Ikke bare enhetene innenfor verdenssyste-met er i konstant endring. Systemet i seg selv er historisk bundet, akkurat som en orga-nisme (verdenssystemet er ikke mekanisk): Det har en begynnelse, en mellomperiode og en undergang. Systemets skjebne formes i samspillet mellom strukturene/romdimen-sjonen og prosessen/tidsdimensjonen. Selv om den store strømmen av ressurser går fra periferien til kjernen, omfordeles kortene innenfor semiperiferien, som er en hybrid av kjerne og periferi, og har et omfat-tende reservoar av billig arbeidskra* som motvirker økte lønninger i kjernen. Hele industrier +agges ut fra kjernen for deretter å reetablere seg i den mer lønnsomme semi-periferien. Eksempler på dette er amerikan-ske og vesteuropeiske konserner som i løpet

av de siste ,# til -# årene har +yttet hele sin produksjon til Øst-Asia. Konkurransedyktighet og høyest mulig pro)ttrate innenfor verdensmarkedet er kapitalistenes fremste imperativ. Men selv om visse aktører fra kjernelandene tjener stort på industriell ut+agging i et kort tidsperspektiv, styrker ikke dette nødvendigvis posisjonen til kjernelandene sett under ett. På mellomlang sikt vil +ere kjerneland svekkes økonomisk og geopolitisk, mens noen få semiperifere stater vil rykke opp på rangstigen. Når store deler av industriproduksjonen og realøkonomien forsvinner til land i den tredje verden, selv om eierne o*e er fra vestlige kjerneland, kommer den kanskje aldri tilbake. På lengre sikt vil den kapitalistiske ekspan-sjonen være entropisk: Det )nnes snart ikke +ere steder igjen på kloden hvor ut+agging øker pro)ttraten nevneverdig. Midlertidige revitaliseringer av kapitalismen oppløser ikke dens indre motsetninger. Innen en gene-rasjon fra nå av er trolig den siste jomfruelige mark pløyd opp. Pro)ttnivået blir ikke bare presset nedover av lavere lønninger i kjernen og høyere lønninger i semiperiferien.,- Økte material- og energikostnader, samt over tid økte skatter, spiser opp pro)tten (skattepro-senten +uktuerer, men i et "##-årsperspektiv har den i snitt gått oppover). Pro)ttskvisen

S Allmenn stemmerett, den gryende velferdsstaten og nasjonal identitet var liberalismens trumfkort i overgan-gen til det %&. århundret.

!""#$ !"

kan sammenfattes i «loven om avtagende avkastning»: avkastningen minker når økte investeringer ikke lenger frembringer en pro-porsjonal økning i produktivitetsraten. Selv når man ser bort fra det økologiske damoklessverd, er kapitalismen i ytterste kon-sekvens selvlikviderende, ifølge Wallerstein. Innenfor verdenssystemanalysen er krakket i #$%$ knapt en storm i et vannglass, og dermed ingen reell «krise». Krise er en spesi&kk hen-delse – eller snarere en prosess – som inntref-fer én gang i et verdenssystems historie. Når systemet ikke lenger klarer å ekspandere og reprodusere seg selv, snakker vi om foranled-ningen til dets ugjenkallelige implosjon.

!"# $%&'"#$%()'*( +,+ -%$ .-/0%'*'( 12'*3/)(-Et økende strukturelt trykk på pro&ttnivået sammenfaller med erosjonen av staters legi-timitet. Ifølge Wallerstein har brorparten av statene innenfor verdenssystemet slitt med svekket legitimitet helt siden overgangen mellom #$!'- og #$"'-tallet. Fra hans ståsted var ikke Østblokkens og Sovjetunionens selvlikvidering i #$($–#$$# det store vende-punktet, men snarere fortsettelsen på den irreversible systemundergraving som startet under det Wallerstein kaller for «verdensre-volusjonen i #$!(». Den ideologiske overbygning som domi-nerte det kapitalistiske systemet i nærmere %'' år frem til #$!( var liberalismen. Dette er ikke det samme som markedsøkonomisk nyliberalisme, men er i Wallersteins ordbruk verdenssystemets rådende geokultur i årene #"($–#$!(:

[Geokultur är] en uppsättning värden och grundläggande regler som både med-vetet og omedvetet styr belöningarna inom systemet och skapar en uppsättning illusioner som tenderar att övertyga med-lemmarna om att acceptera systemets legitimitet. Det &nns alltid människor och grupper inom ett världssystem som avvisar de geokulturella värdena helt eller delvis, och som till och med kämpar mot dem. Men så länge majoriteten av syste-mets kadrer accepterar värdena aktivt, och majoriteten av vanligt folk inte är aktivt skeptiska, kan vi säga att geokultu-ren &nns och att dess värden dominerar.%)

Under verdenssystemets første *'' år eksis-terte ingen etablert geokultur. Den franske revolusjonen endret på dette, og etablerte to nye prinsipper: de politiske forandringers normalitet og folkesuvereniteten. Dermed oppstod de tre politiske ideologiene kon-servatisme, liberalisme og sosialisme. De konservative ville ha så langsomme endrin-ger som mulig, mens sosialistene ønsket å

maksimere forandringenes hastighet i ret-ning av et ikke-hierarkisk samfunn. Liberalismen var på sin side ment å være det politiske «sentrum» eller «middelveien», der fremskrittet verken skjedde for langsomt eller for hurtig. Liberalerne forsøkte å full-ende systemet, ikke forandre det: oppnå «historiens slutt» som en evig «rasjonell reformisme». I #()( seiret liberalismen de&-nitivt, ikke bare ved at de konservative ble trukket mot den, men også fordi sosialistene kapitulerte.%+ Allmenn stemmerett, den gry-ende velferdsstaten og nasjonal identitet var liberalismens trum,ort i overgangen til det %'. århundret. Liberalismen var ikke bare en metaideologi som assimilerte konkurrerende ideologier, men også et gigantisk harmonise-ringsprosjekt som tok sikte på å glatte over klassemotsetningene.%! Oktoberrevolusjonen endret ikke på dette, til tross for en revolusjo-nær agenda. Bolsjevismen endte opp med å være underordnet den liberale metaideologi da de sovjetiske lederne i stort monn hjalp til med å temme de farlige klassene.%" Det var ingen revolusjonær statsmakt som detroniserte den liberale metaideologien,

SStadig %ere grasrotbevegelse rundt omkring på planeten søker andre alternativer enn de markedet og stemmelokalene tilbyr.

!" !""#$

men de stigende forventningers misnøye. Svekkelsen av det såkalte «gamle venstre» (primært de sovjetorienterte kommunist-partiene, men også de nasjonale frigjørings-bevegelsene, sosialdemokratene og sosial-liberalerne) berodde på massiv desillusjon. Verdensrevolusjonen i #$!" fratok det gamle venstre en legitimitet som til da hadde vært forankret i troen på kontinuerlig materielt og politisk fremskritt. Konsekvensen på kort og mellomlang sikt var som kjent den reelt eksisterende sosialis-mens kollaps. Men kommunismens bortgang var i beste fall liberalismens pyrrhosseier.%" På toppen av dette har den sosiale polariserin-gen mellom fattig og rik vokst eksponentielt siden #$&'-tallet. (l tross for en nesten uni-versell (men i minkende grad) oppslutning om markedsideologien blant elitene, har ikke verden blitt mer harmonisk det siste tiåret. Likevel: Er det ikke vel tidlig av Wal-lerstein å erklære liberalismen «død»? Frem til nå har ikke store revolusjoner lyk-kes i å velte det bestående. Utbrudd som den franske og den russiske revolusjon fant sted under verdenssystemets «hverdag» med god distanse til det Wallerstein hevder er dets begynnelse (#)*') og slutt (%'*'–%#''). Umiddelbar drakonisk innsats frembrakte derfor minimale virkninger på lengre sikt, og systemet ble omsider brakt til likevekt. Det veldige antirevolusjonære +endskap

de etablerte makter viste var nærmest en systemisk lovmessighet. Sosialiststatene var heller aldri autonome enheter frikoblet fra verdenssystemet. Siden #$!" har systemet imidlertid ,uktu-ert i økende grad, og vi har omsider havnet i en prosess Wallerstein kaller forgreining (etter Kjetil Vikenes gjengivelse; opprinnelig bifur-cation, på svensk oversatt som «bifurkation» eller «systemklyvning»). Vi går to mulige fremtider i møte: en enda mer undertryk-kende og hierarkisk verdensorden enn den rådende, eller en friere og reelt demokratisk verden med radikal sosial utjevning. Det eneste som er sikkert, slik Wallerstein ser det, er at kapitalismen er dødsdømt. I

SI den grad man ønsker en mer horisontal verden, må man forstå under hvilke omstendigheter en slik orden kan oppnås.

!""#$ !"

løpet av de neste tiårene vil den bli forkastet både ovenfra og nedenfra. Innenfor oli-garkiet #nnes allerede de som spør seg om kapitalismen virkelig er i stand til å sikre deres materielle interesser, og som ikke er fremmede for en mer brutal utbytting enn den som #nnes i dag. Samtidig søker stadig $ere grasrotbevegelser rundt omkring på planeten andre alternativer enn de markedet og stemmelokalene tilbyr:

Den globala liberalismen lovade […] ett utjämnande av den helvetesdjupa avgrund som polariserar världssystemet ekonomiskt och sosialt. Den har nu för-lorat sitt sagoskimmer, en hel värld har vaknat ur sin törnrosasömn […] Detta är en ond, nedåtgående spiral, en svart mal-ström vi redan seglat in i […] Vi kommer inte att få se en sansad, återhållsam poli-tisk debatt mellan duktiga samstämmiga korgossar. Det kommer att vara en strid på liv och död. Det som står på spel är nämli-gen grundläggningen av de kommande femhundra årens historiska system.%"

I tider som denne vil den strukturelle deter-minismen reduseres betraktelig. Individuell innsats har en potensielt større innvirkning. Er dette «ett ögonblick for utopier», som Wallerstein skriver i Liberalismens död, eller «utopistikk» som han skriver i Utopistik? Han synes kanskje ikke å være helt enig med seg selv. Der utopistikken er en nøktern og rea-listisk vurdering av alternative historiske sys-temer, er utopier en virkelighets$ukt. Men er dette skillet fruktbart og nødvendig? Uansett vil det være en katastrofal unnla-telsessynd dersom vi ikke klarer å forestille oss et alternativ til det kapitalistiske verdens-systemet, hevder Wallerstein. Gjør vi ikke det, vil utfallet bli oligarkiets diktatur eller sågar et økologisk-materielt sammenbrudd. Innen %&'& eller %(&& vet vi mer. V

! Se deriblant Immanuel Wallerstein, Liberalismens död, oversatt til svensk av Jan Wiklund, Vertigo Förlag, "##!, s. !$.

" Det moderne verdenssystem: kapitalistisk jordbruk og opprin-nelsen til den europeiske verdensøkonomien i det sekstende århundre, oversatt til norsk av Jørgen Sandemose, Gyldendal Norsk Forlag, !%&'.

( På svensk foreligger Den historiska kapitalismen (Arbetarkultur, !%')), samt Ras, nation, klass: mångtydiga identiteter (Daidalos, "##", oversettelse ved Sven-Erik Torhell), som Wallerstein skrev sammen med Étienne Balibar. I Norge skulle det gå !% lange år fra oversettelsen av første bind om det moderne verdenssystemet til neste oversettelse: Åpne samfunnsvitenskapene! (Spartacus, !%%&, oversettelse ved Vera Claytor). Den *nnes også i dansk utgave: Luk samfundsvidenskaberne op! (Roskilde Universitets-forlag, !%%%, oversettelse ved Klaus Nielsen).

$ Basert på essaysamlingene A!er Liberalism (+e New Press, !%%)) og "e End of the World as We Know it (University of Minnesota Press, !%%%), samt introduksjonsverket "e Essential Wallerstein (+e New Press, "###).

) Originaltittel: Utopistics: Or Historical Choices of the Twenty-First Century, +e New Press, !%%'.

, Originaltittel: European Universalism: "e Rhetoric of Power, +e New Press, "##,.

& De øvrige tre bind: "e Modern World-System, vol. I: Capitalist Agriculture and the Origins of the European World-Economy in the Sixteenth Century (Academic Press, !%&$); "e Modern World-System, vol. II: Mercantilism and the Consolidation of the European World-Economy, #$%%-#&'% (Academic Press, !%'#); "e Modern World-System, vol. III: "e Second Great Expansion of the Capitalist World-Economy, #&(%-#)*%’s (Academic Press, !%'%).

' Et Tolkien-sitat George R.R. Martin bruker om sitt ennå ekspanderende epos A Song of Ice and Fire (utgangspunkt for TV-serien Game of "rones).

% Se André Gunder Frank & Barry K. Gills, "e World System: Five Hundred Years Or Five "ousand?, Routledge, !%%(.

!# Giovanni Arrighi, Adam Smith in Beijing, Verso, "##&.

!! Andrej Korotayev, «A Compact Macromodel of World System Evolution», Journal of World-System Research, !! ("##)): &%–%(, s. '': http://jwsr.ucr.edu/archive/vol##/number#/pdf/jwsr-v##n#-korotayev.pdf.

!" Göran +erborn, From Marxism to Post-Marxism, Verso, "##', s. !,).

!( Maktens retorikk, s. !$$.

!$ Blant norske bidragsytere til heterodoks økonomi kan også Espen Moe ved -.-/ nevnes, og da særlig hans bok Governance, Growth and Global Leadership: "e Role of the State in Technological Progress, #&'%–+%%%, Ashgate, "##&.

!) http://www.paecon.net/PAEReview/index.htm.

!, http://www.paris-berlin-moscou.org/page_#.html (nettstedet har ligget brakk siden april "##%).

!& «Membres et comité de patronage»: http://www.paris-berlin-moscou.org/upload/user,les/Association.pdf.

!' Immanuel Wallerstein, «U.S. Weakness and the Struggle for Hegemony», Monthly Review, )) ("##)): http://monthlyreview.org/+%%(/%&/%#/u-s-weakness-and-the-struggle-for-hegemony.

!% Immanuel Wallerstein, «+e Paris-Berlin-Moscow Axis Back Again», Commentary No. (!&, Nov. !), "#!!: http://www+.binghamton.edu/-c/commentaries/archive-+%##/(#&en.htm.

"# Se deriblant Immanuel Wallerstein, «Putin’s Diplomatic Triumph», Commentary No. !,!, May !), "##): http://www+.binghamton.edu/-c/archive/#$#en.htm; og «+e Putin Charisma», Commentary No. "!(, July !), "##&: http://www+.binghamton.edu/-c/archive/+#(en.htm.

"! Annales-skolen ble sti0et i !%"% av Marc Bloch (!'',–!%$$) og Lucien Febvre (!'&'–!%),). Denne skolen vektla tverrfaglig samarbeid mellom historie, geogra*, andre samfunnsvitenskaper og natur-vitenskap. Febvres etterfølger var Fernand Braudel, som skrev etterkrigstidens kanskje hyppigst siterte historieverk, La Méditerranée et le monde méditerranéen à l’époque de Philippe II (Middelhavet og middelhavs-landene under Filip II), utgitt i !%$%.

"" Se Liberalismens død, s. )'.

"( Ibid., s. ")-"&.

"$ Ibid., s. !#&.

") Se Immanuel Wallerstein ("#!!), "e Modern World-System, vol. IV.

", Se Liberalismens død, s. !!".

"& Se Immanuel Wallerstein (!%%$): «+e Agonies of Liberalism: What Hope Progress?», i New Le! Review nr. "#$, mars-april !%%$.

"' Ibid.

"% Se Immanuel Wallerstein ("##)), Utopistik: Historiska val för det tjugoförsta århundradet, s. )!, )( og '".

SForandring er evig. Ingenting forandrer seg. Begge klisjeer er «sanne». Strukturer er de menneskelige forbindelsers korallrev.