REVOLUSJONENS DATTER

Hilde Diesen

REVOLUSJONENSDATTER

Jakten på Elisabeth Sverdrups historie

© CAPPELEN DAMM AS 2016

ISBN 978-82-02-42257-8

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Miriam EdmundsOmslagsfoto: Ole L. Schartum, Larvik 1864/Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen.

Foto av Elisabeth Sverdrup på klaffen: Nasjonalbiblioteket,Billedsamlingen/privat avfotografering

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016

Satt i 10,7/13,4 pkt. Bembo og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Utensærskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Antje

Innhold

Forord og ettermæle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

HØRERØRET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

KONGELOVER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

ANGST . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

ELEVEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

TALERØRET. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

To slektsgrener . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

13

57

117

197

281

356

Forord og ettermæle

En gammel bonde kom gående bortover Rådhusgaten i Chris-tiania. Det var den første oktoberdagen i 1884, en onsdag. Medett hørtes skramling av vognhjul og hestevrinsk. Bonden snuddeseg etter lyden og så en doning med et lurvete flyttelass svinge inngjennom porten til nummer 13, selveste Stiftsgården. Den stase-lige, langstrakte murbygningen hadde vært stattholderens resi-dens. Nå var den bolig for landets statsminister.

Hva i all verden var det? Bonden henvendte seg forbauset til etpar forbipasserende. Det var tilfeldigvis Gustav Friele, redaktø-ren i det konservative Morgenbladet, som spaserte sammen medhistorikeren Yngvar Nielsen. Friele svarte kort: Det er Sverdrupsom flytter inn. Så gikk de to herrene videre. De var invitert tilselskap hos den engelske generalkonsul.

Bonden får vi ikke høre mer om i Yngvar Nielsens erindrings-bok Fra Johan Sverdrups Dage. Men desto flere beskrivelser fra denfine og elegante middagen. I en samtale med en engelsk diplomatfikk historikeren lagt inn noen sannhetsord. Han kunne opplyseat Norges nye statsminister, hr. Sverdrup, var en forgjeldet mann,sin politiske karriere hadde han startet som «Ven af Thraniternei 1851». Videre ble diplomaten forklart at den norske allmuehadde den uvane å lytte til «tarvelige» personer og «skjænke demsin Tillid».

9

Hele Johan Sverdrups vesen hadde noe fremmed, noe unorskover seg. Noe fransk. Den store politikeren var liten av vekst,mørk og spinkel. Blikket fra de svarte øynene var som lynglimt.Flammende og farlig. Når de mørke brynene pekte skrått opp-over og det fyldige svarte håret samlet seg over pannen som tohorn, da så den lille «Sprettemannen ut som den Vonde sjølv».Da ble det stille i Stortingets sal.

All makt i denne sal! Ordene stammer fra Johan Sverdrup.Sommeren 1884 ble det gjennomført et systemskifte i Norge. Enfredelig revolusjon som styrket demokratiet og svekket konge-makten.

Opp gjennom historien er det blitt sagt og skrevet mye ogmotstridende om «Parlamentarismens far». De fleste var enige omat Johan Sverdrup var en usedvanlig taler, skjønt stemmen hanskunne være både ubehagelig, skarp og skrikete. Og svært gjen-nomtrengende. Nærmest «rottefangersk» trollbandt han sine tilhø-rere. Han var en mester i debatter med sine slående, ofte satiriskereplikker. Sverdrup argumenterte med stort mot, kanskje overmot.Om frihet og sannhet. Humanitet og demokrati. Han improviserteog provoserte. Uavbrutt gestikulerte han med «mægtig Liden-skab» som en skuespiller. Språket hans og formen var oppstyltet ogskikkelsen passet bedre i en tid med pudrede parykker. Og så dettypiske kastet med nakken. Forunderlig. Var denne «Mefistofeles»en maktsyk «Djævel» som splittet sitt eget «Folkeparti» eller var hanNorges største «Høvding» – en gudbenådet «Fører»? Robespierreskal ha vært en av hans historiske ungdomshelter.

«De kuler han skyter er sjelden støpt av ham selv.» Det het segat Johan Sverdrup kom til Stortinget i 1851 med et helt ferdig«System av Doktriner». Grunnsetningene hadde han tilegnet segi ungdommen, med en slik styrke «at han omfattede dem med enligefrem religiøs tro».

10

Mot slutten av livet skrev Elisabeth Sverdrup om nevøen Johan:«Hvad enten man finder hans Overbevisning rigtig eller urig-tig, vedkjenner jeg, og vil for hele Verden vedkjenne, at den ermin.»

Hvem var Tante Lise?

HØRERØRET

Restene

Jeg sitter på lesesalen i Riksarkivet med en gammel liste skreveti gotisk håndskrift, forsøker å tenke meg tilbake, strever med åtyde bokstavene. «Fortegnelse over Jfr. Elisabeth Sverdrups Efter-ladenskaber hvorover ingen Bestemmelse haves.» Undertegnet:

«Brunlanes 21. September 1865. F. H. Johansen.»

«1 Dragkiste1 Skrivepult1 Rørstol1 Natstol1 Seng1 Syskrin»

Ord. Tall. Navn på gjenstander uten innhold. Uten bestemmelse.Tankene mangler. Lydene.

«1 Høreslange4 Hørerør3 Boghylder med gardiner.»

Jeg var kommet til arkivet for å finne ut hva som eksisterte i de17 hyllemetrene med dokumenter etter politikeren Johan Sverd-

15

rup. Ingen liste over innholdet i PA167 ligger ute på nettet. Denmå jeg oppsøke konkret i tredje etasje. Der finnes en oversikt pånesten hundre sider som i grove trekk forteller hva privatarkivetinneholder: Papirer fra sakførertiden, regnskap, noe også «utenspesiell interesse», avisutklipp, politiske dokumenter, stortings-og regjeringssaker, utenriks, «egne papirer», utkast til taler, bøker,tidsskrifter, «andre løse trykksaker» og tusenvis av brev «ordnetetter avsender». Alt ligger i kasser, esker og pakker med beskri-velse av innhold og i mapper med påskrift. Gammel hyssing medsløyfeknuter som ikke er rørt på mange tiår. Viktige dokumen-ter og primærkilder, nødvendige for å forstå Norges historie,politikken i siste halvdel av 1800-tallet, nasjonsbygging, tilblivel-sen av partisystemer, parlamentarisme, maktfordeling … mangemuligheter til å komme på avveie … puslespillbrikker. Mannsminne.

Klokken nærmet seg halv ett. Jeg hadde tatt den litt krongleteveien fra Drammen til Sognsvann i Oslo. Det tar meg i overkantav 15 minutter å gå hjemmefra til stasjonen, toget bruker en drøyhalvtime inn til hovedstaden og vanligvis kommer Sognsvannsba-nen kort tid etter. Tjue minutter senere var jeg på endestasjonen.Midt i naturen. Ved siden av Norges Idrettshøyskole ligger Riks-arkivet. Gedigen inngangsdør, forståelige sikkerhetssystemer, enekstremt lang trapp oppover, men det finnes heis, dessuten enkafé med akkurat passe rikholdig utvalg bare du sørger for å blimett før halv to.

For å bli ferdig med mitt lille utvalg av det store arkivet, tokjeg for meg den siste esken jeg hadde bestilt, trodde jeg alleredehadde skaffet meg en oversikt. Var litt lei. Esken inneholdt 15mapper, tykke og tynne. Jeg glippet med øynene, pusset brillene,forsøkte å strekke meg. Men en sånn strekk på en lesesal, der ettitalls mennesker sitter spredt i rommet, alvorlig bøyd over gamle

16

papirer, opplyst av leselampene, det ser malplassert ut, som i enballett der en av danserne skjærer ut i et feiltrinn. Jeg la fra megen mappe, prestens tale i Johan og Gundelles bryllup i Tjøllingkirke året 1844. Det var så lenge siden at romantikken var forduf-tet, så uinteressant at jeg var nær ved å sovne. Jeg trengte kropps-lig påfyll.

Lesesaler er veldig stille, et kremt, et host eller mager somromler og høres ut som ras fra tak. Matpause. Jeg bestemte megfor å droppe de siste mappene.

Da jeg skulle til å pakke sammen, var det at jeg ble hengendeved en utenpåskrift. «Tante Lise», stod det. Skrevet med rød far-geblyant. Innholdet var tynt. 10-15 brev til «Min inderlig kjæreJohan fra Din stedse hengivne Veninde og Tante Elise Sverdrup»og et par brev til sakfører Sverdrup fra proprietær Frederik Johan-sen om «Tantes død» med beskjeder angående begravelsen. Dertillisten over «Efterladenskaber hvorover ingen Bestemmelse haves»og flere boklister. Hvorfor i all verden var ikke disse papirene kas-tet? Sortert ut allerede da dokumentene ble levert til oppbevaringi Riksarkivet 1892, «sammes eiendom 1935». Tilgjengelig forhvem som helst midt under annen verdenskrig, 50 år etter JohanSverdrups død.

Hvorfor lå «Tante Lise»s etterlatenskaper sirlig nedstøvet her?Hva var grunnen til at disse papirene blir oppbevart som en delav et arkiv der størrelser som prester, diktere, konger og politi-kere skrev til hverandre i viktige anliggender? En ugift tantes brevtil sin nevø. Fra tiden før kvinner hadde stemmerett, valgrett ogtalerett. De var umyndige personer, ansvarlige for sine handlin-ger, men uten mulighet til å påvirke politikk, lover eller straf-femetoder. Hva gjorde hun i et arkiv som inneholdt saker med«interesse for Sverdrups offentlige virksomhet»?

Det ville tatt for lang tid å tyde de gamle brevene. Her og nå.

17

Skriften var kronglete. Klokken nærmet seg stengetid. Jeg avfo-tograferte sidene, leverte fra meg materialet, gikk ned trappen,passerte kantinen som for lengst var stengt, tok på meg yttertøy,fikk utlevert vesken min, løp ned bakken og rakk akkurat trik-ken ned mot sentrum. På Holstein stasjon ble vi stående. Trik-ken foran hadde problemer med bremsene.

Enkelte av brevene var korte, andre fylte flere dobbeltark, enløsrevet side, noen manglet et hjørne. Dertil listen over de ube-stemmelige etterlatenskapene og lister med bøker. I et av bre-vene, de som hadde påskriften «Tante Lises død», anmodetJohansen på oppdrag fra sin kone, den «ærede Herr Sverdrup»om å spørre sin hustru om hun kunne være så elskverdig å kjøpeliktøy i Christiania og sende det med dampbåten på tirsdag?Undertegnet F. H. Johansen, eieren av Agnæs gård 1865.

Virtuelt

Morgenen startet med gurgling og googling. «Johan Sverdruper summen av 40 år med utvikling og aktiviteter på norsk sok-kel og har en produksjonshorisont forbi 2050.» Jeg tok for meg«giganten» virtuelt. Er treff på nettet en målestokk for betydning?Sverdrup skulle vise seg å være «blant de største funnene i ver-den». Han var omdiskutert, kritisert og beundret og «kan vise segå være enda større».

Jeg moret meg med å koble Johan Sverdrup med ordet poli-tiker for å se hvor mange treff som da dukket opp, gjorde detsamme med ordene oljefat og elefant, ressurs, gift, AlexanderKielland, yttersoner, miljø, klima, Bjørnson, milliarder, direkto-rater, Stortinget og Stavanger. «Glem Aldous eller Avaldsnes – nåheter det Johan Sverdrup.» Et gigantisk funn. «Manden var for

18

stor, hans Navn for stort til at bli glemt ved slig at dølges bort»,mente Per Sivle.

Jeg er ingen statistiker og det er så mye som spiller inn, dik-tergasje, levekår, alder, havstrømninger, hvilke bøker vi har lest.Tidsavstand og hukommelse. Uten å trekke noen slutning fikkjeg likevel en fornemmelse av at makten hadde forflyttet seg fralille Marius til miljøgifter, fra Stortingssalen til havet. «Du er densalte havstrøm, som i vore lumre fjorde kom», diktet BjørnstjerneBjørnson i stor beundring for den prinsippfaste Sverdrup.

Jeg forsøkte å konsentrere meg om mannen bak oljefeltet.Hvilken betydning han hadde og har hatt, hvor omstridt han varog er, hva parlamentarismen innebar, hvordan partier ble stiftetog ikke minst: Forholdet mellom konge og Storting og regjering,mellom Sverige og Norge. Og Danmark. Og verden. Det ble forstort og for smalt.

Jeg holdt ut, takket være de tydelige og originale sporenejeg fant etter Elisabeth Sverdrup i nevøens politikk, i brev ogde gamle bøkene i bokhylla.no (uten gardiner), søkestedet forNasjonalbibliotekets digitaliserte skrifter. Jeg noterte meg enenkel variant av Johan Sverdrups kjente sitat: «All makt i dennesal.»

Sladrespeil og barselstuer, aviser, lytting ved dører og titting bakforheng. Jeg googlet videre, nå på Elisabeth Sverdrup. Ugift.Skrev navnet hennes i alle søkefelt som poppet opp, det væreseg skattelister, gule eller rosa sider. Jeg logget meg inn meddiverse brukernavn og diktet passord, skrev Elisabeth med oguten h, kanskje med z? Sverdrup eller Schwertrup, jeg forsøktemed tante Lise eller tante Elise, faster Lise, Lizzie, frk. og frøkenSverdrup, jfr. eller jomfru. Av og til var det vanskelig å klikkeseg fort nok vekk. Sett er sett. Jeg besøkte all verdens digitale

19

arkivsider: Født 1773 på Nærøy, Nærø, Nerø, Nerøy i Namda-len, Namtal, Nahmdal, død 1865 ved Larvik, Laurvig, Laurwig.Ingenting. Med de digitale folketellingene kom jeg heller ikkevidere. I 1801 var hun ikke innenfor landets grenser og i desem-ber 1865 var hun selv blitt grenseløs.

«Sin første undervisning fikk han av fasteren Elisabeth BirgitteSverdrup, som var en kunnskapsrik kvinne med radikale og fri-sinnede ideer.» I en utdypningsartikkel om Johan Sverdrup påStore norske nettleksikon nevner historikeren Per Fuglum faste-ren kort. Utover dette eksisterer hun knapt, kun på et par slekts-sider. Uinteressant.

Likevel. Langt inne i systemet hadde digitalarkivet, blant skan-nede kirkebøker, også Nærøy-prestens notater om fødsel og død,ekte og uekte barn, konfirmasjon og bryllup. Ja, til og med vindog vær hadde han notert når dette påvirket Guds ord. «Langfre-dag. Ingen preken grunnet et overmaade stormende Uveir.»

I november 1773 fant jeg henne endelig. «Døpt Elisabet Bir-githa. Pat: Petter Sverdrup. Mat: Helebor Sverdrup.» Vitner ellerfaddere var hele prestefamilien Bjerring, underskrevet av prestenselv. Jeg fortsatte søkingen, nå etter Niels Bjerring, Nils Biering,N. Biiering, men ga opp før jeg fant frem til kranglene mellomGuds mann og kongen av Namdalen, Pater Petter Sverdrup.

Elisabeth fantes knapt i cyberspace, skjønt det var vel nettoppder hun hørte hjemme, så lenge etter sin død, i den abstrakte ver-den.

Til langt på natt ble jeg sittende og lete på skjermen. Bare engang tidligere har jeg så intenst forsøkt å finne et menneske pådenne måten. Det var natten da jeg mottok beskjed om at min92 år gamle far var død. Jeg forsøkte å holde ham fast inntil lysetfra skjermen ble svakere og svakere og de første solstrålene blen-det meg.

20

Spesialsamlingen

Da Norge fikk sitt eget universitet i 1811, skulle bøker og doku-menter som tilhørte det norske folk flyttes fra Det KongeligeBibliotek i København til Christiania. Dette foregikk ikke heltsmertefritt. Elisabeth Sverdrups eldste bror, Georg, ble Univer-sitetets første biblioteksjef. Han økte bokbeholdningen fra 0 tilover 100 000 eksemplarer. Først hundre år senere flyttet bøkerog gamle papirer inn i nybygde lesesaler, moderne arkivsystemer,et stenkast unna det kongelige slott i Oslo. På slutten av forrigeårtusen flyttet navnet til Blindern, til det nybygde Georg Sverd-rups hus. Primærkildene ble igjen i Nasjonalbiblioteket.

Den alvorstunge bygningen på Solli plass har en bred trappsom fører opp til en grønn dobbeltdør. Innenfor møter vi en ver-neverdig svingdør fra 1913. Den er smal, vindfanget er svært kortog det gamle treverket gjør inngangen mørk. Langs yttersiden påhver av de fire dørbladene finnes brunsvarte vertikale koster somrengjør treveggene i det runde rommet når vi gjennomgangereskyver på dem. Her bevilger jeg meg alltid to runder for å få deneffekten jeg mener å ha krav på i en svingdør.

I svingdører er avstanden mellom inne og ute større enn ien vanlig døråpning. I bevegelsen finnes et ingenmannsland, etvindfang i fart, mellom det vi forlater og det vi går inn i eller utav. Et valglokale.

Svimmel ble jeg stående foran informasjonen. Spesialsamlingen.Bak glass tok en dame telefonen, mens jeg hørte informan-ten melde mitt komme, nesten samtidig ga døren fra seg et liteklikk. Så var jeg innenfor. I rommet der historiens hukommelsemå betraktes med klausulert forsiktighet. Brev og dokumenterer komprimert ned til datafiler og kartotekkort i lange treskuffer

21

med messingknotter. Hvor lenge har brevskriveren vært død? Jeghadde vasket hendene.

Det var en stille fredag i august og ingen besøkende i detytterste rommet, der jeg skrev meg inn i en gjestebok. I detinnerste, bak enda mer glass, satt en forsker fordypet over gulnedekart og papirer. Jeg kunne gjerne sitte der, men da måtte alt væreskrudd av. Alt. Jeg nøs og forklarte mitt anliggende. Om det varnoe etter «Elisabeth Birgitte Sverdrup». Jeg ble vennlig henvist tilden lange raden med gamle arkivskuffer, helt bortest ved vindus-rekken.

I dag er det spesielt å skrive brev, og Håndskriftsamlingen skif-tet for noen år siden navn til Spesialsamlingen. Men ordene erikke blitt færre, tvert imot. Vi er bare ikke så flinke til å tegne len-ger. De aller eldste kortene i de smale treskuffene har mangfol-dige lukter, også en eim av fet tobakk, og papiret er litt mørkereog blankere enn de andre. En pc kan av og til ha en lukt av brentstøv og noe udefinerbart, noe oljete. Altså ikke veldig forskjellig.Egentlig. Det er touch’en som er en annen. Navn og opplysnin-ger er skrevet for hånd. Det påvirker visstnok hukommelsen.

Jeg står med nesen oppi en av manuskriptsamlingens karto-tekskuffer og lukter meg frem til et nesten utvisket navn, ogfinner de udigitaliserte opplysningene som forteller at i maga-sinene, der temperaturen er akkurat passe og fuktigheten guns-tig, gjemmes en selvbiografi av Elisabeth Sverdrup. Den finnesi to avskrifter, den eldste på mikrofilm, den andre i en kladde-bok. Originalen er ikke her. Dertil eksisterer to kortbiografierforfattet av Elisabeth om brødrene, Georg og Jacob, og en omstortingsmannen Christian Krohg, flere avskrevne dikt og et liteutvalg brev til en elev og venninne.* Når jeg først er i gang, bestil-

* Elen Johanne (Hanne) Larsen Norstrøm (1833-1904).

22

ler jeg beskrivelsen av en reise fra Namdalen til Trondhjem, tur-retur med husbåt i 1820. Den ble foretatt av Elisabeths yngstebror, Uldrik.

Dette er ord fra en helt annen tid, så det tar noen timer å finnedem frem. Imens går jeg opp i annen etasje for å orientere megi bøker, aviser og tidsskrifter. Den lange og gedigne steintrap-pen går i vinkel under en veldig takhimmel. Bygningen minnerom en rekke andre kunst- og kulturinstitusjoner von dazumal.Det opphøyde skal signalisere innholdets betydning, «Nasjonensminne». Trappen skal være en test. En sunn sjel i et sunt legeme.

Den døve sekretæren

Johan Sverdrup skal ha vært en retoriker av stort format. I 1882fikk han et utvalg av sine taler og foredrag utgitt av sin privatesekretær Lars A. Havstad.* Han var døv. Boken er tykk. I foror-det presiserer Havstad viktigheten av å gjøre kjent, «de Ord, somi Folkets Forsamlinger ere udtalte af Mænd, der ved Statsmands-begavelse og ved Veltalenhedens Magt har indtaget en ledendeStilling i sit Folks Udvikling». Før Havstad lar taleren komme tilorde, skriver han en kort biografi om stortingsmannen Sverdrup.

Født på Jarlsberg hovedgård i 1816. Faren, Jacob Sverdrup, styrtegårdsbruket for grev Wedel Jarlsberg. «Her vokste Gutten op.Moderen døde allerede i 1820. Johan Sverdrup tilegnede sig tid-lig de Tanker som blev de ledende i hans Liv. Hans Faster Eli-sabeth Birgitte Sverdrup, ble den, som fik størst indflydelse paaham, og lærte ham at beundre den franske revolutions Grund-

* Lars Aanonsen Havstad (1851-1913).

23

sætninger: ’Frihed, Lighed og Broderskab’. Hendes vækkendeSamtaler udviklede tidlig i Gutten den beundringsværdige Slag-færdighed, hvormed Politikeren i Storthingssalen forsvarede sinemeninger og angreb Modpartens.»

Samtaler? «Veltalenhetens makt.» Jeg leste og bladde meg gjen-nom slekts- og historiebøker, reiseskildringer, lokalhistorie fraNamdalen, Jarlsberg, Larvik, politiske beretninger, kopierte derdet var mulig, skrev av, gikk gjennom flere årganger Stortings-tidende, noterte, skummet brevsamlinger og biografier, fotogra-ferte livsskisser, bestilte tidsskrifter, aviser, fylte opp minnepinner,leste og digresjonerte meg fullstendig vill. Av og til befant jegmeg langt unna utgangspunktet, fikk dilla, famlet meg tilbake.Som på internett er det også i bokhyller og kartoteker mulig årote seg så dypt inn i andres ord, tanker og bilder at veien tilbake,selv med briller, knapt er synlig. Da kan sulten være en god venn.

Etter å ha vasket to skitne hender, spist og drukket i kantinen,kafeen med det vanskelige navnet Andhrimner (Andrimner?Ibsen?), vendte jeg tilbake til Spesialsamlingen. To timer seneresatte jeg punktum. Da hadde jeg erfart at Tante Lise var så godtsom døv. Men synet var sylskarpt.

Etter to runder i svingdøren står jeg ute på Solli Plass. Deter rushtrafikk. Biler, busser, trikker, barnevogner og fotgjengeresloss om å komme fortest frem, først hjem til helgen. Jeg passereren kjent, tykk engelskmann i bronse, før jeg går over på motsattside, over to bilfiler og fire trikkeskinner. Der står en fremmed,grønn mann med lang frakk i hovedstadens smaleste park. Hanholder en stor nøkkel i hendene, virkelig diger. Visstnok en mannsom var vant til å herske, men som nå har overgitt seg og blittmartyr. En irret plate på den røde granittsokkelen røper at nøk-

24

kelmannen ble avduket i 1902, utført av Auguste Rodin. Merfår jeg ikke vite. Jeg snirkler meg til fots ned mot sentrum, påvenstre side ligger slottet, på høyre den sterkt bevoktede ame-rikanske ambassaden, noen skritt fra Ibsens dukkehjem. Før jegforsvinner under jorden ved Nationaltheatret, kaster jeg et kortblikk nedover Karl Johans gate, mot Stortinget.

Det skjedde for over hundre år siden. Året er 1913. Den siste fre-dagen i august. Klokken er tolv. Det varsler i klokker og hvineri bremser. Metall mot metall. Alle snur seg etter den skjærendelyden, bortsett fra den energiske herren som krysser trikkespo-rene. Forbipasserende roper, noen holder hånden foran munnen,men fotgjengeren reagerer ikke. De blir vitner til det uunngåe-lige. Alt skjer så fort. Ord og lyder er vanskelige å skille fra hver-andre. Så blir det helt stille. Mannen ligger blødende og bevisstløspå brosteinen.

Samme aften ble ulykken kommentert i Aftenposten. Påkjør-selen skjedde like bak Stortinget, mellom Øvre Slottsgate ogTollbodgaten. Sporvognen kom fra venstre i alminnelig fart påvei mot Majorstuen. «Den kjente forfatter» kom fra Slottsgatenog skulle tvers over til Tollbodgaten. Trikken klarte å stanse slikat «den forulykkede ikke kom under vognen, men faldt og blevliggende ved siden av forreste stigbret». Avisen hadde vært i kon-takt med sykehuset, som kunne fortelle at den forulykkede «varmeget daarlig og at tilstanden giver anledning til bekymring».

Allerede neste dag, 30. august, sto nekrologen med kors overi Aftenpostens morgennummer.

«Efter den ulykkelige paakjørsel af sporvognen i Tollbodgadenigaar middag, bragtes Lars A. Havstad til Ullevaal Sygehus hvorhan ved 4-tiden i gaar afgik ved døden uden at være kommentil bevissthed. Lars Havstad, som var født i Arendal 1851, havde

25

havt en mærkelig skjæbne. Han mistede i 5-aarsalderen hørselensom følge af skarlagensfeber, taleevnen blev skadet, og han blevblind paa venstre øie. I 1860 kom han ind paa Balchens institutfor døve, hvor han blev, til han i 1871 tog artium. Han arbei-dede derefter som lærer ved Balchens institut, var senere ansat idet statistiske sentralbureau og var en tid privatsekretær hos JohanSverdrup.»

Havstad hadde «et glimrende hoved og eiede en ubøieligenergi, som satte ham istand til at overvinde de hindringer, hansdøvhed voldte». Utgiveren av Sverdrups taler hadde aldri hørtpolitikeren tale, men han visste hvilken betydning barndommenkunne ha for et menneskes utvikling. Hans foreldre hadde flyttetfra Arendal slik at sønnen skulle få skolegang hos Fredrik GladBalchen i Christiania, mannen som hadde innført «talemeto-den» i Norge. Den senere forlagsgründeren Halvard Aschehougog Lars Havstad var de to første døve som tok eksamen artium iNorge. Med gode resultater både i skriftlig og muntlig.

Løsrevne ord

Jeg forsøker å skaffe meg en oversikt over hvor Elisabeth Sverd-rup er blitt beskrevet: Nicolai Julius Sørensen kom i 1879 medden første biografien om Johan Sverdrup. Walter Dahl utgavtre bind om venstrelederen i årene 1899-1907. Halvdan Kohtskrev fra 1917-1925 også et trebindsverk, det mest omfattende.I 1923 kom dessuten Stian Herlofsen Finne-Grønns slektsbokom Sverdrupfamilien.

Forsiktig avfotograferte jeg Nicolai Sørensens biografi, JohanSverdrup. En Livsskildring. Bladene var skjøre og vanskelige å

26

holde fra hverandre, umulig å vite når noen bladde i dem sist.Ingen illustrasjoner, bare et Ex Libris på innsiden, tegning av enby ved kysten. En ugle. «Fructus inter Folia – fruit among theleaves» og navnet Johan Schweigaard. Sørensen var en menings-felle og den lille boken utkom fem år før politikeren ble statsmi-nister. De to kjente hverandre godt.

Høyesterettsadvokat Walter Scott Dahl utga tre bind omsin partikollega*. Johan Sverdrup. Et Storthingsbillede. Det førsteutkom syv år etter Sverdrups død. Det fikk tittelen «Laurviks-ræpresentanten». Det andre bindet, «Akershusræpresentanten»avslutter med følgende opplysning; «Vi er i gang med 3diebind (kamptiden) og håber at kunne føre det så langt som tilOdelsthingets beslutning i 1883 om rigsretten. Men vi vil alle-rede forudsige at stoffets ømfindtlighed og forfatterens person-lige forhold til det forbyder os at gå videre.»** Tredje bind heter«Lederen», i parentes står undertittelen «Kampaarene». Og somDahl lovet, han stanser beretningen om Sverdrup på et punktder han mener han ikke lenger er en «upartisk historieskriver».Hans daglige notater ført gjennom en årrekke, må gjerne brukesav «en Pen, der vil avslutte dette Værk». Når tiden er moden.Alle tre bindene har forskjellig format og innpakning og baredet første er illustrert. Her finnes blant alle mennene (de flestepolitikere) tre kvinneportretter. En silhuett av Johan Sverdrupsmor, Gundelle, et fotografi av hustruen Caroline og et av tan-ten, «Frøken Elisabeth Birgitte Sverdrup» – med hørerør i hån-den. Forfatteren bruker flere sider på å beskrive Johan Sverdrupstante. Han konkluderer med at «det norske folk står i en bety-

* Walter Scott Dahl (1839-1906) var statsråd i Sverdrups regjering.** Forfatterenvar aktor i riksrettssaken mot regjeringen Selmer, som endte med at svens-kekongen motvillig måtte be Johan Sverdrup om å danne en ny regjering.

27

delig gjæld til Frk. Elisabeth Sverdrup for den retning, en afdets stolteste sønners udvikling tog. Frøkenens egen udviklingog livsførelse har upåtvivlelig afsat sit dybe præg i brorsønnens.Hendes livsgjerning, hendes hele personlighed, udgjør en del,og det en høyst væsentlig del, af Johan Sverdrups historie ogden plads, vi har givet hende i disse mindeblade, er maaske ikkeengang så fremtredende, som hun virkelig har fortjent».

Professor, historiker og senere utenriksminister Halvdan Kohtutga: Johan Sverdrup. Bind I, II og III. Bøkene er svært lite vakre.Mørke, triste, bundet og limt både lurvete og sjuskete. Ryggeneer sorte uten skrift. Et ungdomsportrett av hovedpersonen pry-der forsiden av første bind. I annet bind er han blitt vesentligeldre, begge er fotografier. Siste bind viser en fargeløs kopi avden biograferte i helfigur, malt av Christian Krohg. Beretningenstarter med en inngående oppramsing av slektens mange A- ogB-kjendiser, kristendommens «stridsmenn» og «djerve» polfarere.«Æ t t e n S v e r d r u p er en av dem som har sat dypest merkei det nye Norges historie.»* Tredje bind avsluttes med «Tillæg ogrettinger». Finne-Grønns slektsbok med den omfattende tittelen,Slegten Sverdrup, kortfattede genealogisk-personalhistoriske oplysningermed prospekter og portrætter, var utkommet i løpet av verket. Detteførte til nye fakta, men endret ingenting på venstremannen Kohtsoppfatning av hovedpersonen: «Han var en m a n n, og nettopderfor kunde han bli en høvding.»

Likevel, midt oppe i all denne maskuline begeistringen for«stridshøvedsmanden med et paagangs-djervt retsin», har Koht,som også Finne-Grønn, Sørensen og Dahl, tilkjent tanten storbetydning for den senere statsministerens dannelse:

* Kohts far, Paul Steenstrup Koht, døde i 1892, samme år som Sverdrup, da var sønnen19 år gammel. Faren satt på Stortinget for Venstre de tre siste årene av sitt liv.

28

Sørensen (1879): «Den som fik størst Indflydelse paa, hvadRetning Sverdrups Tanker tog, da han begyndte at tænke selv, varhans Tante.» Dahl (1899): «Det er neppe for meget sagt, at Fæd-relandet skylder hende en ganske særegen tak for, at hendes skyts-ling udviklede sig til den mand, han blev.» Koht (1918): «Han varkvik og lærenem, og den sæd tante Lise saadde, grodde villig ihans barnesjæl.» Finne-Grønn (1923): «Han var kvik og lærenem,og den sæd, tante Lise saaede, groede villig i hans barnesjæl.»

Selv skrev Elisabeth Sverdrup i et brev til nevøen Johan (1864):«Dine Tanker ere mine Tanker.»

Kan hende finnes det originalbrev og manuskripter utover desom oppbevares i Riksarkivet og på Nasjonalbiblioteket. Kan-skje ligger papirer i en kasse på et loft, kanskje på flere loft elleri en kjeller, manuskripter og brev som ingen lenger vet hvemsom skrev. Elisabeth Sverdrup var en storforbruker av papir ogblekk. Jeg har bare sett gjennom en brøkdel av alt arkivmaterialetetter Johan Sverdrup. Noe er muligens oversett, lagt i feil kasseeller konvolutt? Selv har jeg stående en slitt koffert med papirer,silt gjennom utallige generasjoner og tilfeldig sortert av tidenstann. Et anarkistisk kaos. Ukjente presters korrespondanse meden tipp-oldefar, brev mellom slektninger og venner, foreldre ogbarn, kjærlighetsbrev, invitasjoner, klageskriv, visittkort og post-kort, avisutklipp, diplomer, søknader og regninger. Hundrevis avnavn jeg aldri har hørt om.

Jeg tok for meg Elisabeth Sverdrups selvbiografi. Ved transkri-beringen til Times New Roman med halvannen linjeavstand ogen skriftstørrelse på 12 pkt., ble en livshistorie på nesten 100 årkomprimert til et dokument på seks og en halv side.

«Jeg er født den 21.de November 1773 paa Laugen Gaard i

29

Nærøe Præstegjeld i Namdalens Fogderi i Nordre TrondhjemsAmt.»

Erindringene finnes i to forskjellige håndskrifter med omtrentsamme innhold. Ingen av dem er Elisabeths. Det var flere ord jegstanset ved. Jeg vet at «sildigere» betyr «senere», men i den ene,den eldste avskriften, stod det at hun lærte å lese «tidligere» ennsine søsken, og det betyr jo det motsatte. Mente hun sildigereeller tidligere? Hadde Elisabeth villet nevne det dersom hun lærteå lese senere enn sine søsken?

Også et annet ord brukte jeg lang tid på å forstå. Det bleanvendt både som substantiv og verb. Bokstav for bokstav vardet mulig å tyde skriften, men rekkefølgen ga ingen mening. Deførste tre bokstavene dannet ordet «hus», men videre stod det:«valer»? Manglet det en s? Hussvaler, en som sørger for passe tem-peratur i huset på varme sommerdager, en slags aircondition. Enhåndvifte? Men jeg hadde ikke funnet noen vifte i listen over «Jfr.Sverdrups Efterladenskaper». Bare hørerør. Eller kunne det væreen fugl, en svale, fru Svale, en hunsvale, ei husvale. En hel flokkhusvaler. Jeg forkastet det. Svaler midt i denne teksten passet dår-lig. Da kom meg i hu… En «husvaler» er selvsagt et menneskesom kan svale ditt sinn, din hu eller hug. Roe deg ned når angs-ten blir for stor.

Senere i Riksarkivet dukket det opp flere avskrifter og kopierav samme dokument, ja, til og med et trykt eksemplar i Øst-landsposten fra 1911 under tittelen «Jomfru Elisabeth B. Sverd-rups Selvbiografi». Det var bare i den aller eldste håndskriften atElisabeth lærte å lese tidligere enn brødrene.

Uansett historien bak dette dokumentet, skrevet i en nestensaklig stil, så var det umulig å nøytralisere innholdet. ElisabethSverdrup forfattet sine erindringer da hun var over 80 år gam-mel. Likevel: «Det despotiske, det tyraniske Aag, hvorunder jeg

30

henlevede mine Barndoms- og tidligste Ungdomsaar, indgav migdet dybe Had til allehaande Despotisme og Undertrykkelse, somhar fulgt mig mit hele Liv igjennem, og vist følger mig til Gra-ven. Hvor ofte ønskede jeg ikke, at kunde afkaste Aaget!»

Det er ikke mange ordene hun bruker. Heller ikke på densykelige angsten som dukket opp da hun var 17 år gammel. «IEfteraaret 1790 følede jeg for første gang den Ængstelse, som paaenkelte Mellemrum nær, siden har fulgt mig. Omtrent halvandetAar derefter blev jeg tunghørt.»

Alt dette ble til tidløse tanker. Skrevet med gamle ord.

Løsrevne bilder

Hvem ble malt i farger eller fotografert i sort-hvitt, og hvorfor?Hvem henger på veggen? Eller står innrammet på et skrivebord?Kanskje klippet til og oppbevart i et smykke, båret tett, tett tilbrystet. Det er underlig med en slik gammel medaljong: åpne enliten dør, se inn i et fremmed, lukket ansikt som en gang vek-ket personlige følelser, ja, kanskje til og med løfter, store tanker,ideer, forpliktelser. Og kjærlighet.

Et ansikt med øyne og munn er det første vi ser når vi blir født,og vi ser det om og om igjen, stadig nye, stadig andre uttrykk.Tett inntil oss. De er forbundet med lukt og lyd. Og bevegelse.Små barn må tidlig lære å tolke og forstå. Det er livsviktig. Mensjeg skriver dette skjønner jeg at begynnelsen ikke var ordet, vi målenger tilbake. Begynnelsen var bildet. Av et ansikt.

Mitt første stillbilde var et lite portrett malt i 1850 av MathiasStoltenberg. Det forestilte et uforanderlig kvinneansikt, mørkthår med et par grå striper, midtskill, lavt hårfeste, omkranset avet lyst, blondeprydet hodeplagg. Munnen hadde en ørliten ten-

31

dens til et Mona Lisa-smil. Jeg så bare de sorte, skinnende, rundedukkeøynene, det ene så på meg uansett hvor jeg var i rommet,det andre klarte jeg aldri å fange.

Jeg ble født i en blå sofa under Stoltenbergs maleri av koke-bokforfatterinnen Hanna Winsnes. Eller mer presist: Min morog far bodde i huset hos mine besteforeldre da jeg kom til ver-den. I den stuen, med hvit kyse, tilbrakte jeg mitt første leveår,deretter alle barnejuler, ungdoms- og tidlig voksenjuler, fami-liesyttendemaier, bursdager og jubileer, noen ferier og mangeweekender. Jeg vokste opp sammen med Stoltenbergs vennligeog uforanderlige portrett av en 60 år gammel formor som aldrible eldre, men heller ikke yngre.

For flere år siden skrev jeg biografien Hanna Winsnes – Dags-verk og nattetanker om kokebokforfatteren. Den gang oppsøktejeg ett av de gjenlevende oldebarna. Den hjelpsomme slektnin-gen på over 80 år trodde ikke at hun hadde noen fotografier avHanna Winsnes. Likevel ble jeg vist inn på soveværelset, der hunba meg lete blant skjorter og bluser i det midtre skapet, hun varså «gæer’n» i armene, og, mente hun, det skulle visst ligge et slagsbilde der, en metallplate, en daguerreotypi, sa hun, hvis jeg visstehva det var? Ikke noe å ha på veggen, for den var så utydelig. Hunvar litt usikker på hvem den avbildede var.

Helt innerst og underst lå det, innpakket i silkepapir. Til høyrefor ansiktet var det en flekk, noen hadde forsøkt å gjøre bildetklarere med stålull. På baksiden var det klebet en papirlapp sommisvisende fortalte at den avbildete het Barbara Ring, HannaWinsnes’ datter.

«Vær stille, grønne Blad! skjælv ei for Vinden!Sid rolig, Fugl! og flyv ei bort, forindenjeg faaer afbildet dine fine Fjær!

32

Hvor er den Kunstner, som med mig sig maaler?Min Pensel dannet er af Lysets Straaler, -i lette Strøg mig Ingen kommer nær.»*

Helt stille sitter hun, med hendene i fanget. Hanna Winsnes.Også her er ansiktet omrammet av den lyse, uskyldsrene baby-kysen, blonder, kniplinger og sløyfer. Midtskillen er på plass ogklærne er mørke. Hun har et kraftig ansikt, trekkene er markanteog munnen peker nedover. De velbrukte hendene hviler i fan-get. Og øynene? Store, litt fjerne og tenksomme. Hun venderseg mot høyre. Egentlig venstre. Virkeligheten har etset seg speil-vendt inn i metallet, med lysets presise penselstrøk, i sort-hvitt. Såintenst at fargene blir synlige. Jeg må holde den tynne platen i enspesiell vinkel for å kunne se portrettet. Så skarpt, så virkelig lik-som. Avbildningen er omtrent fra den gang da Stoltenberg maltehenne. «Det er ikke altid det smukkeste der er det sandeste her iVerden», mente fru Winsnes. Maleriet over sofaen var «smukt».

Det var under arbeidet med Hanna Winsnes’ biografi at et foto-grafi av Elisabeth Sverdrup dukket opp i Nasjonalbiblioteketsfotosamling, i et gammelt udatert album. Jeg glemte aldri bildetav henne. «Elise Sverdup» står det skrevet over det ovale portret-tet.

Hodet holder «Elise Sverdrup» en anelse på skakke. Øynene erspørrende eller kanskje mer overrasket. Litt skremt. Neseryggener smal, rett og lang. Avstanden mellom nese og munn er kort,den er liten, munnen hennes, leppene er tynne, som om hunsnurper dem sammen til en kort tankestrek. Ørene er store, men

* Hanna Winsnes (1789-1872) utga Gaader med hosføiet Opløsning (1845). Svaret pågåten er: Daguerreotypi.

33

det hjelper ikke. I den høyre hånden holder hun et hørerør. Enlys blondekrage med et hvitt tørkle rundt halsen er eneste pynt påden mørke drakten. Håret er kortklippet, grått og vilt, modernesett med våre øyne. Hun har hverken babylue, kyse, blonderysjereller skaut. Elisabeth Sverdrup hviler den venstre armen på kan-ten av et bord.

Papirfotografiet gjorde det enklere å spre portrettene, som etvisittkort eller en gave, gjerne vedlagt et brev. Den metalliske,etsende presisjonen forsvant, sammen med den speilvendte vir-keligheten.

Over 90 år gammel lot Elisabeth Sverdrup seg avfotograferefor siste gang*. Urmaker og fotograf Ole L. Schartum i Lar-vik knipset et bilde av henne i 1864. Elisabeth Sverdrup sittendei helfigur. Den hele sannheten. Drakten ser ut til å være densamme som tidligere, vid, i et mørkt skinnende stoff. Jakken harto fløyelsstriper ned langs knappene og ved håndleddene, dertilpyntekragen og et enkelt hvitt tørkle knyttet rundt halsen. Lin-jene ned fra nesen er blitt mer markante enn den lille munnen.Ørene større. Øyelokkene er tyngre og øynene smale, litt tåkete.Hun ser rett på fotografen. Uroen i blikket er forsvunnet, heleskikkelsen avklaret. Den høyre underarmen lener hun på et rundtbord med fotsid duk. Hendene er sirlige og ungdommelige (nårjeg sammenligner med Hanna Winsnes’ håndverkernever). Dehviler i fanget på den fotside kjoledrakten. Høyre hånd holderrundt den venstre. På bordet, med mørk duk, står hørerøret. Bakdet ligger en bok. Gulvet har et stjernemønstret teppe, vi aner etstripete forheng bakenfor, umulig å se om det er en døråpning

* Også dette fotografiet befinner seg i Nasjonalbiblioteket, det ble innlevert til billed-samlingen etter at jeg skrev biografien om Hanna Winsnes. På baksiden av bildet stårdet skrevet: «Tante Lise».

34

eller et vindu, eller muligens en kulisse i fotografens atelier. Hunsitter på en høyrygget, snirklete stol.

Da jeg oppdaget skuddhullene i murveggen bak henne, var jegakkurat kommet tilbake fra et opphold øst i Berlin. Historiskespor etter annen verdenskrig er fortsatt synlige på murer, kirkerog andre byggverk. Jeg ser nærmere på bildet av Elisabeth Sverd-rup. Det har antakelig vært festet noe til veggen, noe som er blittfjernet, malerier, speil eller hyller i fotografens nyervervete ate-lier.*

Også som 90-åring stiller Elisabeth barhodet. «Uagtet jegbærer Graahaarskronen sværmer jeg for Frihed, Oplysning, ja,for alt hvad der fremmer Menneskehedens Fremad-skriden tilFuldkommenhed.» Alle skal vite at det å være gammel og gråikke betyr at hun hører fortiden til. Tvert imot. Tante Lise etter-lot fotografiet av seg selv som en påminnelse om hvilke verdieretterkommerne aldri måtte glemme. Opplysning. Frihet. Sann-het.

Stortingsmann Johan Sverdrup mottok portrettet i oktober1864, vedlagt et langt brev fra sin «hengivne Tante Elise Sverd-rup». Med følgende bruksanvisning: «Modtag indlagde Fotogra-fie, som et Sindbillede paa at Originalen stedse i Tankerne er hosDig; jeg ønsker at Portraitet maae faae Plads over Din Skriver-pult.»

* Kort etter ble det knipset et fotografi fra samme sted: en ung mann sitter nå i densamme stolen, rekvisittene er hansker, spaserstokk og flosshatt, ved føttene hans liggeren sovende hund. Bordet er borte og skuddhullene tettet. Den unge mannen skal værefotografen selv, Ole L. Schartum.

35