eurojuris informerer

EUROJURISINFORMERER Nr. 2/2016 - 22. årgang

Juss for leverandører

32

Ved utgivelsene av Eurojuris Informerer ønsker vi å gi våre kunder og forbindelser innsikt i relevante og praktiske temaer på ulike rettsområder.

Eurojuris Informerer inneholder i denne utgaven juridiske ar tikler for leverandører.

Leverandører er ingen ensartet gruppe, og de står overfor svært ulike utfordringer i hverdagen. Likevel har de stort sett den samme målsettingen: å få solgt produktet sitt eller tjenesten sin til en kunde som betaler avtalt pris til avtalt tid.

Veien til et vellykket salg kan være kronglete. Nye markedsførings- og salgskanaler, anti-korrupsjons-regler, digitalisering og internasjonalisering er faktorer som påvirker nærmest enhver leverandør. Leverandørene må selvsagt oppfylle krav til produkt og service, men det forutsettes også at de kjenner rammeverket for sin virksomhet. De juridiske betraktninger og løsninger krever innsikt og forståelse. Manglende kunnskap øker både egen- og motpartsrisiko og kan få alvorlige konsekvenser. Vi ser dessverre at mange trår feil, eller at de ikke utnytter de muligheter som rammeverket gir.

Advokatene i Eurojuris rådgir og bistår leverandører på ulike områder og i ulike faser. Gjennom dette arbeidet høstes erfaringer som deles i nettverket, og som benyttes til ytterligere å øke kvaliteten på våre tjenester. Tekstene i dette heftet er skrevet av advokater med særlig kompetanse på området, og fremstillingene gir en dypere innføring i noen få relevante temaer.

Vi håper tekstene skaper forståelse og kommer til nytte. Ved spørsmål til ar tiklene eller annet, kan advokatene i Eurojuris kontaktes for ytterligere og utdypende informasjon.

God lesing!

Bjarte Røyrvik Styreleder i Eurojuris Norge AS

Besøk vår hjemmesidewww.eurojuris.no Utgivelsesdato: Juni 2016

Eurojuris Informerer

Eurojuris Norge AS er en sammenslutning av 15 norske advokatkontorer. Kontorenes hovedfokus er leveranse av advokattjenester av høy kvalitet. Gjennom tilslutning til det internasjonale nettverket i Eurojuris International sikres de norske kontorene tilgang til det største advokatnettverket i Europa samt til advokater i utvalgte byer og regioner i resten av verden.

Eurojuris Informerer

Side

Internasjonale kontrakter 4Advokat Espen Egseth

Kontrakter om innleie av personell fra bemanningsbyrå – noen tips og anbefalinger 9Advokat (H) Sigrun Sagedahl og advokatfullmektig Benjamin Törnroos

Innsynsreglene ved offentlige anskaffelser 17 Advokat Lina Therese Remlo

Forbigåtte leverandørers muligheter ved brudd på anskaffelsesregelverket 23Advokat Trond Bjørnsen

Hva bør en bedrift som har utviklet teknologi, passe på? 31Advokat Inga Kaasen Leverandørens stilling ved en konkurs 36Advokat Lene Langseth

Avbrytes foreldelse av tilbud om å utbedre mangler? 41 Advokat Lars Harald Rylandsholm

Prosjektsamarbeid – hva er lov og hva er forbudt? 46Advokat Mats Ola Harberg

Advokatfirmaet Alver AS 51

Innhold

Innhold

54 Internasjonale kontrakter

1. INNLEDNING

Med internasjonale kontrakter menes i denne artikkelen avtaler på tvers av landegrenser, enten ved at varene leveres til/fra utlandet, eller at avtalepartene har hovedkontor i hvert sitt land. Artikkelen har en praktisk vinkling og behandler ikke mer internasjonalt utformede regler, som for eksempel UNIDROIT Principles of International Commercial Contracts. Merk at for salg til forbrukere gjelder det tilleggsbestemmelser som jeg ikke vil gå nærmere inn på i denne artikkelen.

2. VÆR NØYE MED KONTRAKTEN

Etter norsk rett kan en bindende avtale inngås muntlig. Hovedregelen etter norsk rett er at en bindende avtale er inngått dersom det kan bevises at den enes tilbud er akseptert av den andre parten. En annen sak er at skriftlige avtaler anbefales sterkt, blant annet av bevishensyn.

I Norge støtter vi oss mer på den såkalte bakgrunnsretten enn i andre land. Med dette menes at i mangel av svar på et spørsmål i tilknytning til kontrakten, er vi mer tilbøyelige til å tolke og utfylle avtalen enn i en del andre land, ved at vi for eksempel legger større vekt på hva som ble sagt i forhandlingene.

Internasjonalt vil du ofte møte en mer forma-listisk holdning til kontrakter og kontraktsinngå-elsen. I land som England og USA har de blant

annet den såkalte «the parol evidence rule». «Parol» stammer fra ordet «oral» og innebærer at disse rettssystemene legger mer vekt på den skriftlige avtalens innhold og ordlyd, i motsetning til for eksempel det som ble lovet og sagt i forkant av avtaleinngåelsen. Overfor avtalemot-parter fra disse landene vil du derfor som regel møte liten forståelse for forhold som ikke er regulert i den skriftlige avtalen.

Du bør derfor være nøye med å få med alt som er avtalt, i kontrakten. Selv om noe kanskje er unødvendig å ta med i kontrakten etter norsk rett, kan det være en idé å ta det med likevel av hensyn til motpartens forventninger. Slik kan du unngå unødvendige tvister og bevare et godt samarbeid.

Det er også grunn til å være ekstra nøye med hvem som signerer avtalen, og du bør forsikre deg om at motparten har nødvendig fullmakt eller signaturrett. Som norsk advokat blir jeg ofte forespurt av utenlandske klienter om hvem som kan signere på vegne av en norsk avtalemotpart. Jeg vil anbefale at alle tar lignende forholdsregler når avtalemotparten er utenlandsk.

3. AVTAL ET LOVVALG

Det er fort gjort å glemme at når du passerer Norges grenser, passerer du i utgangspunktet også rekkevidden for norske lover og regler.

Internasjonale kontrakter

I møtet med internasjonale forhold har vi i Norge det vi kaller norsk internasjonal privatrett (IP-reglene). Gjennom IP-reglene vil en norsk domstol avgjøre hvilket lands rett som skal gjelde i internasjonale avtaleforhold. Skal for eksempel norsk eller tysk rett gjelde for avtalen? Et utslag av norske IP-regler er den såkalte kjøpslov-valgsloven. Loven gjelder ved internasjonale løsørekjøp. I loven aksepterer lovgiver den loven partene har avtalt skal gjelde for kontrakten (lovvalgsklausulen). Har partene ikke avtalt noen lovvalgsklausul, er lovens hovedregel at loven i selgers land skal gjelde.

Disse to utgangspunktene antas også å gjelde ved en del andre typer avtaler om kjøp og salg.

4. AVTAL ET VERNETING Forvirrende nok gjelder de lovvalgsreglene som er beskrevet ovenfor, kun dersom en sak havner for domstolene i Norge. Selv om lovvalgsklausulene aksepteres av norske domstoler, har du ingen garanti for at en utenlandsk domstol aksepterer lovvalget. Akkurat som Norge, Sverige og Danmark har sine nasjonale kjøpslover, har alle landene også sine nasjonale IP-regler.

Mye penger kan spares dersom du alltid forsøker å få avtalt at norsk rett skal gjelde for avtalen, og at alle tvister må reises i Norge.

Internasjonale kontrakter Av advokat Espen [email protected]

Espen Egseth er par tner/advokat i Advokatfirmaet Nordia Law i Oslo. Hans hovedarbeidsoppgaver er selskapsrett, offentlige anskaffelser, immaterialrett og internasjonale forhold.

76

Ønsker du større sikkerhet for at norsk rett skal gjelde, er du derfor bare halvveis med en lovvalgsklausul. Du må også avtale en såkalt vernetingsklausul. I vernetingsklausulen kan det avtales at en eventuell rettstvist mellom partene skal avgjøres av en norsk domstol.

Enkelte spekulerer i anvendelse av sitt eget lands IP-regler, og hjemlig proteksjonisme, ved å anlegge søksmål i eget hjemland. Ved å ha en vernetingsklausul i avtalen kan du kanskje forhindre at saken i det hele tatt slipper inn i vedkommende lands domstoler. De fleste land vi normalt handler med, vil ofte akseptere en vernetingsklausul i kommersielle kontrakter innenfor avtalefrihetens område, og derfor ikke akseptere slike saksanlegg.

Bare å måtte forsvare en lovvalgsklausul i utlandet kan medføre store kostnader og binde opp mye interne ressurser. Mye penger kan spares dersom du alltid forsøker å få avtalt at norsk rett skal gjelde for avtalen, og at alle tvister må reises i Norge. Dersom voldgift avtales, anbefaler jeg at du forsøker at voldgiftssaken skal føres på norsk.

5. SPRÅK

Bruk av et annet språk enn norsk innebærer alltid en risiko. Ikke bare innebærer det en risiko for at du ikke forstår alt. Det er også en risiko for at et annet rettssystem legger noe annet/mer i et ord eller uttrykk enn det du normalt vil legge i det.

Etter engelsk rett sondrer de blant annet mellom brudd på en «warranty» og brudd på en «condition». Brudd på en «condition» vil normalt gi rett til både heving og erstatning, mens brudd på en «warranty» bare vil gi rett til erstatning.

Du bør derfor bruke det språket, og det retts-systemet, du kjenner best. Dersom tospråklige avtaler anvendes, må du passe på at ved språklig motstrid skal for eksempel norsk versjon gjelde.

6. ØVRIGE AVTALEBESTEMMELSER

Som for alle avtaler gjelder det at avtalen skal inneholde alle de praktiske bestemmelsene for gjennomføring av avtalen. Beskriv godt hva som skal leveres, leveringsmåte og risikoovergang, hvordan betaling skal skje, osv., slik at selv en utenforstående og ikke fagkyndig tredjeperson kan forstå avtalen. Husk at i ytterste konsekvens må en dommer kunne forstå avtalen.

Vær skeptisk til bruk av lange avtaler med tungt språk. Slike avtaler kan være basert på en gammel mal, hvor mange har lagt til «kjekt å ha»-bestemmelser, uten samtidig å være like bevisst på helheten i avtalen. Omvendt er det lite å forhandle på ved bruk av standardavtaler.

Jeg mener det også må anvendes en kost-nytte-vurdering, hvor avtalegjenstandens verdi også veies opp mot omkostningene ved å utarbeide og/eller anvende en lang og komplisert avtale. Noen avtaler kan ha unødvendige formalistiske og kompliserte regler for melding av mangler, endringsbestillinger osv. Jeg har selv erfaring med klienter som bruker standardavtaler på ca. 80 sider, og hvor selve avtalen i det konkrete tilfellet må avtales i et vedlegg. Slike avtaler er nok ikke praktiske, og for dyre å anvende, ved mindre salg/leveranser.

Husk også at uansett hvor lang og omfattende en avtale er, klarer den uansett ikke å fange opp alle eventualiteter. Hovedregelen er derfor å skrive en kontrakt som omhandler det som er avtalt nå, som passer for det salget som er avtalt, uten å ta inn hypotetiske forhold. Skulle det skje endringer, eller ønsker om tillegg, må heller tilleggs- eller endringsavtaler inngås.

7. ENGELSKSPRÅKLIGE KONTRAKTER

Engelskspråklige kontrakter har gjerne en firedelt inndeling.

Den første delen inneholder det som kalles «Preamble», som gjerne angir hvilken type avtale som inngås, og hvem som er avtalepartene.

Andre del inneholder «Recitals» eller «Whereas clauses», som angir bakgrunnen for avtaleinn-gåelsen.

Tredje del er «the body of the contract», som er hoveddelen i avtalen. Denne delen kan gjerne deles inn i tre typer avtaleklausuler :

1) de som gjelder det bestemte formålet med avtalen, som for eksempel definisjoner, hva som skal leveres, leveringsbestemmelser og betalings-betingelser ;

2) de klausuler som er relevante for gjennom-føring av avtalen, som for eksempel force majeure, konvensjonalbøter, lovvalgs- og vernetingsklausuler, tvisteløsningsbestemmelser, misligholdsbestemmelser eller garantier ;

Vær kritisk til leveranser til utlandet uten å samtidig motta betaling eller tilfredsstillende sikkerhet.

Internasjonale kontrakter Internasjonale kontrakter

98

3) «boilerplate», dvs. standardbestemmelser som «amendment», «assignment», «scope of agreement», «severability clause» mv. Merk at i enkelte avtaler kan ganske mye ha blitt puttet inn i disse standardbestemmelsene. Studer derfor alltid den delen nøye.

Fjerde del er signaturdelen, som også kan kalles «Conclusion» eller «Execution block». Når det gjelder denne delen, bør du som nevnt sjekke at avtalemotparten har signaturrett. Det kan i tillegg være praktisk at avtalen signeres på en slik måte at den kan tvangsinndrives i avtalemotpartens hjemland uten å måtte bruke de ordinære domstolene.

8. TVANGSINNDRIVELSE OG FORHÅNDSBETALING

Noe spissformulert hjelper det ikke å «ha rett hvis du ikke får rett». Med dette menes at det ikke hjelper å få en dom mot kontraktsmot-parten dersom det ikke er mulig å tvangsinndrive kravet i motpartens hjemland.

Etter den såkalte Luganokonvensjonen kan norske dommer inndrives i utlandet, dersom det

aktuelle landet også er bundet av konvensjonen. Vær likevel oppmerksom på at selv med en lovvalgsregel har du ikke garanti for å rent faktisk motta betaling. Dessverre kan du støte på useriøse kunder som vil forsøke å utnytte hjemlige domstoler, og prosessregler, for å unngå tvangsinndrivelse. Eller at de slår seg selv konkurs eller på andre måter gjøre seg utilgjengelige. Du bør også hensynta kulturelle forskjeller.

Den beste metoden for å unngå problemer knyttet til tvangsinndrivelse av krav er derfor følgende: Vær kritisk til leveranser til utlandet uten å samtidig motta betaling eller tilfreds-stillende sikkerhet.

Denne artikkelen er ikke ment å være uttømmende. Den behandler derfor ikke alle forhold som kan være relevante i den enkelte kontrakt. Artikkelen kan derfor ikke benyttes som juridisk rådgivning alene. Har du spørsmål i tilknytning til artikkelen, er du velkommen til å kontakte forfatteren direkte på e-post [email protected].

Internasjonale kontrakter

1. VESENTLIGE VURDERINGER FØR UTFORMING AV KONTRAKT

Utgangspunktet i norsk rett er fast ansettelse i et topartsforhold, dvs. en arbeidsgiver og en arbeidstaker i et tidsubestemt arbeidsforhold. Innleie av ansatte er et unntak fra dette utgangs-punktet, og reglene rundt innleie er både strenge og etter hvert ganske kompliserte.

Det er mange plikter og hensyn å ivareta både for utleier og innleier. Det er viktig å ha en grundig kontrakt både for å regulere forholdet mellom innleier og utleier, men også for å påse at de offentligrettslige pliktene blir ivaretatt og fordelt mellom partene. Partene må også gjøre

en konkret vurdering av om innleie er tillatt, og etter hvilket alternativ i loven. Derfor anbefaler vi at det lages en prosedyre/sjekkliste for å sikre at de som forestår utleie-/innleieavtale, har fått gjort alle riktige vurderinger og husket på alt.

Før dette bør arbeidsgiver foreta en mer over-ordnet vurdering av bemanningsbehovet, både med hensyn til omfang og tilknytningsform. Vi anbefaler at bemanningsbehovet minst én gang i året vurderes opp mot mulighetene i lovverket, og at behovet drøftes med tillitsvalgte. Hvor stort behov har man for faste ansatte, og hva er mer midlertidige behov? Ønsker man å sette ut noe, dvs. kjøpe inn tjenester med resultatansvar,

Kontrakter om innleie av personell fra bemanningsbyrå – noen tips og anbefalinger


Av advokat Sigrun Sagedahl og advokatfullmektig Benjamin Törnroos [email protected] / [email protected]

Sigrun Sagedahl er advokat (H) og par tner i Projure Advokatfirma i Stavanger og arbeider hovedsakelig med arbeidsrettslig rådgivning til større firma.

Benjamin Törnroos er advokatfullmektig i Projure Advokatfirma. Hans hovedarbeidsområde er arbeidsrett, hvor han bistår både arbeidsgivere og arbeidstakere. I tillegg er han en del av firmaets næringsgruppe.

Par tene må også gjøre en konkret vurdering av om innleie er tillatt, og etter hvilket alternativ i loven.

1110 Kontrakter om innleie av personell fra bemanningsbyrå – noen tips og anbefalinger

eller er det selve arbeidskraften man har behov for? Ønsker man selv å ansette midlertidig, eller ønsker man innleie? Selv om reglene for midlertidig ansettelse og innleie til en viss grad er parallelle, er det også viktige forskjeller, og ikke minst ulike konsekvenser avhengig av hvilket valg man tar. I tillegg til at man får kandidater «servert på et fat», så er også ansvaret klart mindre for innleier enn for en arbeidsgiver som har ansatt midlertidig, og med den rette kontrakten får man stor grad av fleksibilitet ved innleie.

Det er også viktig å huske på at det er stor forskjell i reglene for innleie fra en såkalt produk-sjonsbedrift (som ikke har utleie som formål) og reglene for innleie fra et bemanningsforetak (som har utleie som formål). Kontraktene blir dermed helt forskjellige. Definisjonen av en produksjonsbedrift fremgår av arbeidsmiljøloven (aml.) § 14-13, som angir at yttergrensen er at utleie må være innenfor samme fagområde som utleiers hovedbeskjeftigelse og ikke må omfatte mer enn 50 % av utleiers ansatte. Ordlyden i denne bestemmelsen kan oppfattes som at dette er en absolutt grense, men både forarbeider og rettspraksis viser tydelig at også bedrifter som leier ut en mindre andel av sine ansatte, kan bli

vurdert å falle utenfor begrepet produksjons-bedrift etter en konkret vurdering av formålet.

I det videre vil vi kun se på kontraktsmodeller og nødvendige klausuler forutsatt at innleie skjer fra et bemanningsbyrå. Denne gjennomgangen er på ingen måte ment å være uttømmende. Artikkelen søker likevel å belyse et utvalg av de klausuler og forhold som det er avgjørende å huske på.

2. KONTRAKTSFORM

2.1 Rammekontrakter

De aller fleste som leier inn personell av noe omfang, velger å etablere en rammekontrakt for et visst antall år med generelle vilkår og ofte med avtalte rater, med ett eller normalt flere beman-ningsbyrå. Det er variasjoner i hvor stor grad en rammekontrakt gir konkrete rettigheter til faktisk utleie. Etter vår oppfatning er det vanligste at en rammekontrakt ikke gir noen krav på utleie av et visst volum eller omfang, men kun angir vilkårene forutsatt at det inngås avtale etter en konkret forespørsel. Andre rammeavtaler kan angi en rett til å motta forespørsler (gjerne samtidig med andre som har rammekontrakt), mens noen også kan angi en mer eksklusiv rett gjerne i form av en rett til å motta forespørsler før andre tilbydere.

Etter vår oppfatning er det vanligste at en rammekontrakt ikke gir noen krav på utleie av et visst volum eller omfang, men kun angir vilkårene forutsatt at det inngås avtale etter en konkret forespørsel.


2.2 Avrop og oppdragsbekreftelse (eller call off og PO) under rammekontrakten

Et konkret gjensidig forpliktende utleieforhold forutsetter normalt at det er rettet en konkret behovsforespørsel, utleier har presentert én eller flere kandidater, som så er akseptert av innleier. De fleste som leier inn i et visst omfang, bruker et fastsatt skjema som fylles ut og signeres, eventuelt i elektronisk form og/eller ved at forespørsler sendes via innleiers dataprogram. I disse dokumentene bør det fremgå tydelig hvilke kvalifikasjoner den ansatte skal ha. Man må også innta hvilken hjemmel (bokstav i aml. § 14-12 jf. § 14-9) som er grunnlaget for innleien.

3. KLAUSULER I RAMMEKONTRAKTEN

3.1 Leveransens omfang – scope

Ett av de viktigste punktene i en kontrakt om leie av personell, er en tilstrekkelig klar og tydelig spesifikasjon av leveransen og rammene for denne.

Det er viktig å formulere kontrakten slik at det ikke blir noen tvil om at det er en rammekon-trakt for innleie – leveranse av personell – i motsetning til en bemanningsentreprise eller

en tjenesteytelse med resultatansvar eller for den saks skyld en avtale om rekruttering. Det er derfor også vanlig å presisere at utleier fortsatt alene skal anses som personellets arbeidsgiver med de rettigheter og plikter det innebærer.

Graden av forpliktelser må også reguleres klart, jf. kommentaren ovenfor om ulike varianter. Det må spesifiseres om avtalen kun gjelder en rett til å motta forespørsler som en av mange, eller om den gjelder et krav på et visst volum. En annen variant er at utleier forplikter seg til å ha tilgjen-gelig personell etter innleiers behov til enhver tid, eller at forpliktelsen kun gjelder å tilby personell med riktig kompetanse dersom man ønsker og kan tilby dette ved konkrete forespørsler.

Det kan være naturlig å knytte noen ord til innleiers adgang til å godkjenne og eventuelt å avvise personell som utleier presenterer. Partene kan også vurdere hvorvidt utleier skal være forpliktet til å ha et kvalitetssikringssystem som sikrer en forsvarlig utvelgelse av kandidater som svarer til innleiers behov.

Avtaleforpliktelsen må i ethvert tilfelle tilpasses det enkelte leieforhold avhengig av partenes

1312 Kontrakter om innleie av personell fra bemanningsbyrå – noen tips og anbefalinger

behov og krav, men i erkjennelse av at den sterkeste forhandlingspart ofte kan diktere sine kontraktsbetingelser.

I tillegg til beskrivelsen av leveransen bør kontrakten regulere fremgangsmåten for den enkelte bestilling og leveranse. En praktisk beskri-velse vil gjøre det lettere for partene å etterleve avtalen.

3.2 Demobilisering

I mange kontrakter vil innleiers demobiliserings-adgang være vid. Et eksempel er en ubetinget demobiliseringsadgang med en frist på 14 dager i tillegg til en umiddelbar demobilisering på nærmere vilkår, eksempelvis ved kvalifikasjons-mangel eller ordrenekt o.l. Klausulen vil i disse tilfellene gi innleier en ubetinget adgang til å demobilisere personell.

Partene kan også velge en mer restriktiv klausul, hvor demobilisering bare kan skje på nærmere vilkår, og gjerne da betinget av at det foreligger «saklig grunn» på samme måte som etter arbeidsmiljøloven. Det viktigste er at det er tilstrekkelig klarhet, slik at partene unngår tolkningstvil og uenighet, og at utleier er oppmerksom på hvilken risiko man eventuelt tar hvis demobiliseringsfristen er kortere enn oppsi-gelsesfristen i arbeidskontrakten med personellet.

I begge tilfeller vil det kunne være aktuelt at utleier har en rett eller en plikt til å tilby nytt personell innen en nærmere frist, noe som i så fall må tas med i kontrakten. Partene bør også regulere hvem som bærer kostnadene ved demobiliseringen.

3.3 Rater

Ratene fastsettes ofte i forbindelse med inngå-else av rammeavtalen, dvs. før det konkrete

personellet presenteres. På grunn av reglene om likebehandling (se nedenfor) er det helt avgjø-rende for utleier å ha grundig innsyn i innleiers generelle bestemmelser om lønnsvilkår på de punkter som er gjenstand for likebehandling (tariffavtaler, særavtaler, lønnstabeller, rutiner for innplassering i tabeller osv.).

I de mer engelskpregede kontraktene gjøres det ofte en omfattende oppramsing av hva ratene er ment å dekke. Etter norsk lov er det neppe hensiktsmessig, idet man heller burde presisere at utleier alene er å betrakte som arbeidsgiver med fullt ansvar for alle utbetalinger til den ansatte og forhold til det offentlige, og at ratene er eneste vederlag fra innleier til utleier.

Det partene må være ekstra oppmerksomme på, og avtale tydelig, er om ratene skal være flate, eller om det skal tillegges overtid. Mange glemmer også å tenke på ekstrabetaling på beve-gelige helligdager og taper i realiteten penger på slike dager, hvis ratene er flate.

I mange tilfeller vil innleie også medføre at personellet har overnatting utenfor hjemmet.Kontrakten bør regulere hvem av partene som skal ha ansvar for overnatting, kost og reise-utgifter, kvaliteten og pris.

Utover ratene bør kontrakten inneholde rutinene for personellets timeføring, godkjen-ning, fakturering og frister i denne forbindelse. Klare og tydelige rutiner vil føre til at avtalen blir enklere å praktisere for begge parter, og begge parter får bedre oversikt over den totale kommersielle konsekvens av avtalen.

3.4 Likebehandling (vikarbyrådirektivet)

Kravet om likebehandling følger av arbeids-miljøloven § 14-12 a og innebærer – i korte


trekk – at utleier skal sikre at personellet sikres minst like gode vilkår som om de hadde vært direkte ansatt hos innleier. Dette gjelder lønn og konkrete andre arbeidsvilkår som er opplistet i bestemmelsen (arbeidstidens lengde og plas-sering, overtid, varighet og plassering av pauser og hvilke perioder, nattarbeid, feriefritid, ferie-penger, fridager og godtgjøring på slike dager og utgiftsdekning), samt at de sikres tilgang til fysiske goder og tjenester som de ville hatt ved direkte ansettelse hos innleier.

Kontrakten skal inneholde klausuler som regulerer både innleiers og utleiers forpliktelse i henhold til dette regelsettet, både overfor hverandre og overfor den ansatte, selv om disse forpliktelsene også følger direkte av loven.

Vi minner om at etter aml. § 14-12 b (1) og § 14-12 a har innleier en plikt til å opplyse om sine generelle vilkår til utleier. For utleier er det avgjørende at slik informasjon foreligger før rater inngis, slik at utleier kan kalkulere ratene med nødvendig margin.

Utleier bør sørge for at det inntas en tilsvarende bestemmelse om at innleier plikter å sørge for at personellet blir likebehandlet når det gjelder fysiske goder og tjenester de ville hatt tilgang til hvis de var ansatt direkte hos innleier, jf. aml. § 14-12 a (2).

Vi anbefaler å regulere både frister for å etter-komme krav om opplysninger og dokumentasjon overfor hverandre, tillitsvalgte og ansatte, og konsekvensen av mislighold av denne forplik-telsen.

Den 15. juli 2015 ble det vedtatt en ny forskrift som gir adgang til å fravike likebehandlings-regelen ved utleie fra bemanningsforetak

forutsatt at bemanningsforetaket er bundet av en tariffavtale med fagforening som har innstil-lingsrett. Adgangen til å fravike likebehandlings-regelen gjelder i utgangspunktet for arbeid innen tariffavtalens område, men kan også fravikes for arbeidstakere innen tariffavtalens virkeområde som er ubundet, forutsatt at disse ansatte gis tilsvarende rettigheter som etter avtalen. Den nye forskriften får virkning ved første revisjon av en løpende tariffavtale (dvs. nå våren 2016) eller ved inngåelse av ny tariffavtale etter ikraft-tredelsen 15. juli 2015.

Det vil være avgjørende for begge parter å vurdere hvorvidt den nye forskriften vil gjelde for det aktuelle innleieforhold. I skrivende stund (mai 2016) er det en tvist mellom Norsk Industri og Fellesforbundet fordi Industrioverenskomsten har et bilag som Fellesforbundet hevder innebærer at denne nye unntaksregelen uansett ikke vil gjelde. Siden Industrioverenskomsten er «modell» for en rekke andre tariffavtaler vil denne tvisten også kunne få betydning for mange andre tariff-områder. Status på dette området er derfor per i dag uavklart.

3.5 Ansvar for helse, miljø og sikkerhet (HMS)

Utleid personell er utleiers arbeidstakere, men det er innleier som er å anse som hovedbedrift hva gjelder sikring av et fullt forsvarlig arbeids-miljø. Plikten følger av arbeidsmiljøloven § 2-2. Det stilles blant annet krav til organiseringen av arbeidet, arbeidsmiljøet, sikring av arbeidsplass og arbeidstiden innen lovens rammer. Innleier plikter å sikre at innleiepersonellet gis tilstrek-kelig opplæring og informasjon om HMS-regler, vernetjeneste og lokalt verneombud, på lik linje med innleiers egne ansatte. Begge parter er tjent med og har ansvar for at kontrakten tydelig regulerer både forpliktelsen og fordelingen mellom partene. Hvem som skal være ansvarlig

1514 Kontrakter om innleie av personell fra bemanningsbyrå – noen tips og anbefalinger Kontrakter om innleie av personell fra bemanningsbyrå – noen tips og anbefalinger

for bedriftshelsetjeneste (der dette er påkrevd), bør også reguleres.

Kontrakten bør inneholde bestemmelser om registrering og kontroll av arbeidstid. På grunn av likebehandlingsreglene kan personellet følge de rotasjoner som innleier eventuelt har avtalt, enten med tillitsvalgte lokalt eller eventuelt fått godkjent av fagforeningen sentralt.

Det er også vanlig å regulere at utleier har en plikt til å påse at innleid personell er forpliktet til å etterleve innleiers sikkerhetsinstrukser, arbeids-reglement og øvrige regler som gjelder for innleiers arbeidstakere, og eventuelt også krever at personellet signerer på dette.

3.6 Andre myndighetskrav – fordeling av ansvar

Mange viktige forhold reguleres i denne delen av kontrakten, som derfor bør gjennomarbeides nøye.

Kontrakten bør ta stilling til hvem av partene som skal være ansvarlig for at personellet opprettholder de sertifikater mv. som er nødvendig for å utføre arbeidet. Ofte er dette utleiers ansvar.

Kontrakten bør presisere at utleier må påse at personellet har nødvendig oppholds- og arbeids-tillatelse, samt sørge for korrekt rapportering til skattemyndigheten. Vi anbefaler at denne forpliktelsen gjengis helt konkret med referanse til lovverk og aktuelle skjema.

Det er utleier som er arbeidsgiver og primær-ansvarlig for innbetalinger for ansatte etter skattebetalingsloven, men innleier er solidarisk ansvarlig. Selv om partene i avtalen har avtalt hvem som skal ha ansvaret som arbeidsgiver, vil ikke dette frita for solidaransvaret overfor det offentlige. Slikt fritak kan kun innvilges av kemneren etter søknad, jf. skattebetalingsloven § 4-1 annet ledd. Det er viktig at partene tar stilling til om utleier skal være forpliktet til å innhente og fremlegge slikt solidarfritak for skatt, da de økonomiske konsekvensene ellers kan bli store. For innleier er dette helt klart å anbefale.

Innleier er etter aml. § 14-12 c også solidarisk ansvarlig for personellets krav etter likebehand-lingsreglene. Det er vanlig å innta en uttrykkelig klausul om regressadgang mot utleier, og også en rett til å holde tilbake og eventuelt motregne i beløp utleier har krav på.

Til sist er innleier solidarisk ansvarlig for lønns- og arbeidsvilkår som følger av vedtak (forskrifter) om allmenngjorte tariffvilkår. Innleier har også en såkalt påseplikt, dvs. en plikt til å foreta en form for kontroll på at personellet som er berettiget, får arbeidsvilkår som er allmenngjorte. En kan ikke avtale seg bort fra verken solidar-ansvaret eller påseplikten etter disse reglene. Forpliktelsene etter allmenngjøringsregelen skal også reguleres i kontrakten, og man kan med fordel også ta inn hvordan man praktisk skal gjennomføre påseplikten. Også her vil en regress-adgang og tilbakeholdsrett være nærliggende. En annen løsning er at utleier stiller garanti for krav fra egne ansatte.

3.7 Underleverandører

Det er ikke uvanlig at det brukes underleveran-dører i forbindelse med utleie av personell, og det kan gjerne også være flere i rekken. På grunn av alle myndighetskravene og solidaransvaret bør innleier vurdere å kreve at utleier ikke kan bruke underleverandører uten forhåndsgodkjennelse. Innleier bør også kreve at utleier i tilfelle skal sørge for at underleverandører er kontraktsfor-pliktet på samme måte som utleier. Innleier må kreve at man til enhver tid alltid skal ha oversikt

over hvem som er reell arbeidsgiver for perso-nellet slik at innleier til enhver tid har oversikt. Arbeidstilsynet vil ofte sjekke dette.

3.8 Konfidensialitet

Taushetsplikt er en naturlig del av enhver avtale, også for leie av personell. Partene blir selv enige om behovet for taushetsplikt, men det er vanlig at taushetsplikten gjelder all informasjon partene utveksler. Taushetsplikten bør fortsette å gjelde også etter at oppdraget er avsluttet.

Personellet bør ha taushetsplikt når det gjelder bedriftshemmeligheter samt informasjon og opplysninger som vedkommende får kjennskap til i utførelsen av oppdraget for innleier.

Taushetsplikten kan likevel ikke hindre utlevering av opplysninger i tråd med allmenngjørings-reglene og likebehandlingsreglene, men det kan presiseres at opplysningene utelukkende skal kunne benyttes til å sikre nettopp overholdelse av disse reglene. Partene kan om ønskelig innta en plikt til å benytte seg av en taushetsplikt-erklæring, som signeres av alle som mottar slik informasjon.

Det er viktig at partene tar stilling til om utleier skal være forpliktet til å innhente og fremlegge slikt solidarfritak for skatt, da de økonomiske konsekvensene ellers kan bli store. For innleier er dette helt klar t å anbefale.

1716 Innsynsregler ved offentlige anskaffelser

1. INNLEDNING OG RETTSLIGE UTGANGSPUNKTER

Sentrale hensyn og formål bak regelverket om offentlige anskaffelser er at prosessene skal være gjennomsiktige og etterprøvbare, jf. anskaffelsesloven § 5. Overordnet henger dette sammen med regelverkets mål om effektiv ressursbruk når det offentlige gjør innkjøp eller anskaffelser. Behovet for innsyn i prosessene kan derfor være sterkt til stede både for konkurrerende tilbydere og for offentligheten generelt.

Offentlighetsprinsippet står også sterkt i vår alminnelige forvaltningsrett, noe som har kommet til uttrykk gjennom lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd

(offentlighetsloven). Det klare utgangspunktet etter loven er at enhver kan kreve innsyn i offentlige dokumenter, med mindre det finnes hjemlede unntak.

På den annen side står like naturlig nærings- livets behov for beskyttelse av forretnings-hemmeligheter i form av løsninger, produksjons-metoder, priser og andre vilkår. Dette er hensyn som kan begrunne unntak fra innsynsretten når leverandører inngir tilbud i offentlige anbuds-konkurranser.

I denne artikkelen omtales i hvilken grad allmenheten og tilbydere kan kreve innsyn i dokumenter i offentlige anskaffelsesprosesser, og hvor det således vil være et spenningsforhold mellom de hensyn som er introdusert ovenfor.

Innsynsreglene ved offentlige anskaffelser

Av advokat Lina Therese Remlo [email protected]

Lina Therese Remlo er fast ansatt advokat i Advokatfirma Storø AS i Narvik, som er en del av Advokatfellesskapet Eurojuris Nord. Hun praktiserer innenfor et bredt spekter av sakstyper, men med en hovedvekt på arv og skifte, bistandsadvokatoppdrag og fast eiendom. Hun har videre forestått opplæring av virksomheter om offentlighetsloven og retten til dokumentinnsyn.

Mislighold av taushetsplikten bør reguleres i en egen bestemmelse, hvor det tas stilling til hvilke konsekvenser slikt mislighold skal ha for hver av partene.

3.9 Erstatning og forsikring

Erstatningsansvaret er en svært viktig del av kontrakten og må alltid – som klausulene for øvrig – tilpasses den enkelte avtale. Det er likevel ikke uvanlig med klausuler hvor utleier holdes økonomisk ansvarlig for innleiers dokumenterte tap som følge av utleiebedriftens ansvar etter kontrakten. Ansvaret har direkte sammenheng med hvordan leveransen defineres.

Ansvaret vil typisk være begrenset til de tilfeller hvor utleiebedriften har utvist uaktsomhet ved utvelgelsen av personell, eller om tapet er opp- stått som følge av at utleier ikke har funnet personell innen kontraktens nærmere angitte tidsfrister. Erstatningsansvaret gjelder altså selve leveransen av personellet, og utleiebedriften er ikke ansvarlig for arbeidsresultatet når personellet er under innleiers instruksjon og ledelse. I tillegg kan det være fordelaktig at utleiers erstatnings-ansvar begrenses til den faktiske skaden. Partene bør ta stilling til om konsekvenstap eller indirekte tap skal omfattes eller ei, noe som ikke er vanlig.

Et annet spørsmål er hvem som skal bære ansvaret for skade på personell eller skade som personellet påfører innleiers aktiva. Slikt ansvar


kan reguleres som et vanlig uaktsomhetsansvar, eller etter knock-for-knock-prinsippet, hvor hver av partene bærer risikoen for tap eller skade som rammer eget personell og egne eiendeler uavhengig av hvem som er ansvarlig for at skaden skjedde. Dette er relativt vanlig ved utleie av ansatte, siden det ofte er enklest for arbeidsgiver å forsikre egne ansatte og eiendeler. Dette innebærer en klart definert forhåndsfordeling av ansvaret mellom partene, som betyr en redusert risiko for at det oppstår en rettslig tvist om én av partene skulle lide et tap.

Innleier bør sørge for at utleier har forsikret sine ansatte i samsvar med kravene i norsk lov. Dette gjelder særlig hvis de ansatte er utenlandske.

3.10 Revidering

Partene bør vurdere om det er behov for å ta inn en egen bestemmelse om revidering, og særlig gjelder det ratene. Tradisjonelt har de fleste avtaler hatt en bestemmelse om revidering av rater etter en relevant indeks. Hvis balansen mellom partene skal bestå i avtaleforholdet, bør man heller vurdere å revidere rater etter de endringer som gjøres i arbeidsvilkår hos innleier.

I tillegg er det et spørsmål om man bør innta en adgang til å revidere i tilfelle det fastsettes nye regler fra det offentlige som kan påvirke balansen mellom partene.

Det klare utgangspunktet etter loven er at enhver kan kreve innsyn i offentlige dokumenter, med mindre det finnes hjemlede unntak.

1918

Offentlighetsloven gjelder også for offentlige anskaffelser. Dette følger dels av offentlighetsloven selv, og også av anskaffelsesforskriften § 3-5, hvor det heter :

«For allmennhetens innsyn i tilbud og anskaffelsesprotokoll gjelder offentleglova.»

Som et utgangspunkt kan man derfor si at offentligheten har rett til innsyn i dokumenter i en anbudsprosess på lik linje med andre offentlige dokumenter. Det gjelder imidlertid en rekke unntak fra dette utgangspunktet, og de mest sentrale omtales i det videre.

2. UNNTAK FRA INNSYNSRETTEN

2.1 Unntak for tilbud og protokoll frem til leverandør er valgt

I offentlighetsloven § 23 tredje ledd er det gitt en konkret unntakshjemmel. Av bestemmelsen følger :

«Det kan gjerast unntak frå innsyn for tilbod og protokoll etter regelverk som er gitt i medhald av lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlege innkjøp, til valet av leverandør er gjort.»

Det er altså bare protokollen og tilbudene som kan unntas etter denne bestemmelsen, og ikke øvrige dokumenter knyttet til prosessen. Eventuelle innsynskrav i disse vil måtte vurderes etter de øvrige unntaksreglene i loven.

Protokoll skal føres i alle anskaffelser som overstiger kr 100 000, og skal beskrive alle vesentlige forhold og viktige beslutninger som tas gjennom hele anskaffelsesprosessen, jf. anskaffelsesforskriften § 3-2.

Unntaksretten gjelder for dokumentene i sin helhet, og ikke bare det innhold som måtte være sensitivt. Det er naturlig at det er behov for et slikt unntak, av hensyn til å sikre reell konkurranse så lenge konkurransen pågår. Retten til å unnta dokumenter etter bestemmelsen gjelder imidlertid bare frem til valget av leverandør er gjort. Det betyr at så snart oppdragsgiver har fattet en beslutning om tildeling, kan øvrige konkurrenter og allmennheten kreve innsyn også i tilbudene og protokollen.

Når det åpnes opp for innsyn etter at valget av leverandør er gjort, har øvrige tilbydere

Innsynsregler ved offentlige anskaffelser Innsynsregler ved offentlige anskaffelser

muligheten til å kontrollere prosessen og gjøre tiltak dersom de mener det er begått feil, før kontrakt inngås. Det er altså i karenstiden mellom valg av leverandør og inngåelse av kontrakt at allmennheten og øvrige tilbydere kan ha mulighet til å påvirke anskaffelsesprosessen etter å ha fått innsyn i protokollen og tilbudene.

Det er imidlertid ikke slik at tilbudene og protokollen nødvendigvis er fullstendig åpne for innsyn etter at valget av leverandør er gjort. Dette er fordi øvrige unntak fra innsynsretten kan slå inn og begrense innsyn i større eller mindre grad. Den viktigste unntaksbegrunnelsen er da reglene om taushetsplikt.

2.2 Unntak for taushetsbelagte opplysninger

Det følger av offentlighetsloven § 13 at opp-lysninger som er underlagt taushetsplikt i eller i medhold av lov, er unntatt fra offentlighet. Vi må derfor til andre lovkilder for å finne taushetsplikten som hindrer innsyn. Offentlighetsloven pålegger altså ikke taushetsplikt i seg selv, men bestemmer at opplysninger som faller inn under lovbestemt taushetsplikt, heller ikke er offentlige.

Når det gjelder temaet offentlige anskaffelser, er den mest sentrale bestemmelsen om taushetsplikt forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Av denne følger :

«Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten aller arbeidet får vite om: 2) tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår.»

Det er gjort en direkte henvisning til forvaltningslovens regler om taushetsplikt i anskaffelsesforskriften § 3-6.

Bestemmelsen er streng i den forstand at den ikke bare pålegger forvaltningens ansatte og tjenesteytere til forvaltningen taushet – den innebærer en aktivitetsplikt for å hindre at andre får kjennskap til opplysningene. Brudd på taushetsplikten kan videre medføre straff-ansvar. Også de som utfører tjeneste for et forvaltningsorgan, vil ha taushetsplikt. Som et praktisk eksempel på dette kan nevnes

Det er altså i karenstiden mellom valg av leverandør og inngåelse av kontrakt at allmennheten og øvrige tilbydere kan ha mulighet til å påvirke anskaffelsesprosessen etter å ha fått innsyn i protokollen og tilbudene.


en kommune som har gjort avtale med en leverandør av innkjøpstjenester for å håndtere offentlige anbudskonkurranser. Slike tjenesteytere vil naturligvis være bundet av den samme taushetsplikten som kommunen hadde vært dersom den gjennomførte konkurransen selv.

Når valget av leverandør er gjort, vil altså bestemmelsen(e) om taushetsplikt ta over som viktige hjemler for å unnta sensitive opplysninger. Vi kan likevel merke oss at mens offentlighetsloven § 23 tredje ledd unntok dokumentene (tilbud og protokoll) fra innsyn, omhandler forvaltningsloven § 13 opplysninger som er omfattet av taushetsplikt. Det er kun de sensitive opplysningene som kan unntas, ikke hele dokumentet.

Hva er så omfattet av forvaltningens taushetsplikt om «forretningshemmeligheter», slik denne er formulert i forvaltningsloven § 13, som er inntatt ovenfor? Noen svar kan vi finne i ordlyden selv. Det må dreie seg om forhold eller opplysninger knyttet til næringsvirksomheten, driften eller produksjonen som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde.

Man snakker gjerne om forretningshemmeligheter i tradisjonell forstand, hvor det vil innebære et tap eller fare for tap for leverandøren dersom opplysningene blir kjent.

Eksempler kan være egne fremstillingsmetoder, tekniske løsninger eller konkrete enhetspriser. Det kan videre være tale om særskilte bemanningsforhold eller planer om utvidelse eller nedskjæring av virksomheten. Også strategier, kalkyler og markedsføringsplaner kan omfattes av taushetsplikten. I det hele tatt vil taushetsplikten omfatte alle opplysninger om forhold i og ved en virksomhet som andre aktører kan utnytte til leverandørens ulempe i sine egne virksomheter.

Den andre siden av dette er at opplysninger som allerede er allment kjente eller tilgjengelige, ikke vil være omfattet av taushetsplikten. Har et forhold eksempelvis vært omtalt i media, vil det ikke være grunn til å hemmeligholde opplysningen. Tilsvarende gjelder dersom de samme opplysninger som er inntatt i tilbudet, også er å finne på virksomhetens hjemmeside på internett.

Et spørsmål i forlengelsen av dette er hvordan man håndterer dette i praksis. Hvem skal foreta den nødvendige «sladdingen» for å kunne gi innsyn i en leverandørs tilbud, uten å krenke taushetsplikten om forretningshemmeligheter? Rettslig sett er det ikke tvil om at ansvaret for begge sidene av dette ligger hos oppdragsgiveren. Oppdragsgiveren er det subjektet som har en plikt til å hindre at noen får kjennskap til forretningshemmelighetene, samtidig som det er oppdragsgiverens plikt etter offentlighetsloven å gi innsyn i opplysninger og dokumenter som det ikke finnes unntakshjemmel for. Det følger av offentlighetsloven § 29 at innsynskrav skal vurderes «konkret og sjølvstendig».

En fornuftig måte å gjøre dette på, er å be tilbyderen om selv å foreta en gjennomgang og vurdering av hva de anser som forretnings-hemmeligheter, og sladde vekk disse i tilbudet. Oppdragsgiver må likevel gjøre en selvstendig og kritisk vurdering av om alle opplysninger som er tatt ut, er omfattet av taushetsplikten.

Enkelte oppdragsgivere har etablert en praksis hvor leverandører bes om å inngi to tilbud – ett «rent» tilbud – og ett hvor forretnings-hemmelighetene er ferdig sladdet. Det er for så

vidt ikke noe i veien for å gjøre det slik – det er tidsbesparende i karensperioden dersom noen ber om innsyn. Oppdragsgiver må likevel ha et bevisst forhold til hva som er sladdet, og ikke la tilbyderen vurdere dette alene.

I forlengelsen av dette er det også nyttig å se hen til at taushetsplikten er ment å beskytte leverandøren. Det innebærer at dersom leverandøren samtykker til at opplysningene gis, så vil taushetsplikten oppheves så langt som samtykket gjelder, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Derfor er det også inntatt i offentlighets-loven § 13 tredje ledd at dersom innsynskravet gjelder dokumenter som inneholder taushets-belagte opplysninger, og taushetsplikten kan oppheves ved samtykke, skal oppdragsgiver etter oppfordring fra den som har bedt om innsyn, legge frem innsynskravet for den det gjelder, med en rimelig frist for å svare. Dersom svar ikke gis, skal det regnes som nektelse. Dersom man ønsker innsyn i et dokument med taushetsbelagte opplysninger, kan det derfor være hensiktsmessig å be om at oppdragsgiver videreformidler innsynskravet til den det gjelder, med spørsmål om samtykke.

Innsynsregler ved offentlige anskaffelser

I det hele tatt vil taushetsplikten omfatte alle opplysninger om forhold i og ved en virksomhet som andre aktører kan utnytte til leverandørens ulempe i sine egne virksomheter.


Det kan reises spørsmål ved om de øvrige tilbyderne har en utvidet rett til innsyn i forhold til allmenheten, med den begrunnelse at de må anses som «parter i saken», jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 1. Selv om øvrige tilbydere skulle anses som parter, vil deres rett til innsyn i forretningshemmeligheter uansett være begrenset, jf. forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav b). En part som får innsyn i taushetsbelagte opplysninger, vil videre pålegges taushetsplikt om opplysningene selv, og kan ikke utnytte dem i egen virksomhet, jf. forvaltningsloven § 13 b, annet ledd.

2.3 Unntak av hensyn til oppdragsgivers forhandlingsposisjon

Det kan tenkes at også oppdragsgiver selv har beskyttelsesverdige interesser i hemmelighold i forbindelse med en anskaffelsesprosess. Det følger av offentlegloven § 23:

«Det kan gjerast unntak frå innsyn for opplysningar når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, lønns-, eller personal-forvaltninga til organet.»

Relevant i denne forbindelsen er oppdragsgivers økonomiforvaltning. Unntaket verner om de privatøkonomiske interessene til oppdragsgiveren i forhandlingssituasjoner. Det må da være tale om opplysninger som kan svekke den strategiske stillingen eller forhandlingsposisjonen til oppdragsgiver, i denne eller senere konkurranser. Et praktisk eksempel kan være dokumenter knyttet til en anbudskonkurranse som blir avlyst, og som dermed må lyses ut på nytt. Denne unntaks-hjemmelen må likevel kunne karakteriseres som snever, idet unntak fra offentligheten etter bestemmelsen må være «påkrevd».

3. KORT OM SAKSBEHANDLINGSREGLENE

I gjennomgangen ovenfor har jeg pekt på noen sentrale punkter hvor unntak fra offentlighet kan og skal besluttes. Utgangspunktet er likevel at enhver kan kreve innsyn i offentlige dokumenter, i en bestemt sak eller i saker av en bestemt art, jf. offentlighetsloven § 28.

Begjæring om innsyn settes frem overfor oppdragsgiver, som skal ta stilling til kravet uten ugrunnet opphold, jf. offentlighetsloven § 29. Hvilken tidsmargin som her er til rådighet, kommer naturligvis an på omfanget av innsyns-kravet og hvilke avklaringer som må gjøres når det gjelder taushetsplikt mv. Det er likevel antatt at forholdsvis enkle innsynskrav skal avgjøres i løpet av et par dager.

Innsyn kan gis i form av papirkopi eller elektronisk kopi, jf. offentlighetsloven § 30, og det er som hovedregel ikke anledning til å ta betalt for kopiene, med mindre det er tale om større mengder utskrifter.

Et eventuelt avslag på innsynskravet skal gis skriftlig, og med henvisning til hjemmelen for avslaget. Det er klagerett forbundet med avslag, og man kan også kreve ytterligere begrunnelse, jf. offentlighetsloven §§ 31 og 32.

Videre er det slik at dersom man ikke har fått svar på et krav om innsyn i dokumenter innen fem arbeidsdager, skal dette regnes som et avslag som kan påklages.

For leverandører som er uenige i en innvilgelse av innsyn, og som mener at innsyn ikke skulle vært gitt, gjelder imidlertid ingen klageadgang etter loven. Disse må eventuelt søke å gjenopprette en krenkelse gjennom klage til Sivilombudsmannen eller søksmål, i praksis i form av erstatningskrav.

Forbigåtte leverandørers muligheter ved brudd på anskaffelsesregelverket

1. INNLEDNING

Lov om offentlige anskaffelser med tilhørende forskrifter har detaljerte og til dels kompliserte regler om hvordan offentlige myndigheter skal gå frem ved innkjøp av varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider. Et grunnleggende prinsipp er at offentlige innkjøp skal gjennomføres basert på en konkurranse i markedet, for å sikre at kontrakt inngås med den av leverandørene som tilbyr «rett vare til lavest pris». Offentlige oppdrags-givere skal videre gjennomføre anskaffelsen i samsvar med grunnleggende krav til god forret-ningsskikk, likebehandling, forutberegnelighet, gjennomsiktighet og etterprøvbarhet, jf. lov om offentlige anskaffelser § 5.

I praksis er det imidlertid slik at den som leter, vil finne feil i nærmest enhver anskaffelsesprosess. Feilene kan være av ulike slag. Enkelte regelverks-brudd vil kunne innvirke direkte på utfallet av konkurransen, mens andre regelverksbrudd ikke

kan brukes til annet enn kritikk av oppdragsgiver. I den første kategorien av regelverksbrudd har man typisk feil anvendelse av avvisningsreglene, avlysningsreglene og feil ved evalueringen av tilbudene.

I slike situasjoner oppstår det spørsmål om hva leverandører som anser seg forbigått, kan foreta seg for å håndheve sine rettigheter og påvirke konkurransen i sin favør. I denne artikkelen konsentrerer jeg meg om noen praktisk viktige handlingsalternativer og sanksjoner.

2. KLAGE TIL OPPDRAGSGIVER

2.1 Krav til effektive klagemuligheter

Leverandører som mener at det foreligger rele-vante brudd på anskaffelsesreglene, kan for det første klage til oppdragsgiver. EUs håndhevelses-direktiv er implementert i norsk rett og har til formål å sikre effektiv håndhevelse av anskaffelsesreglene ved å stille krav til leverandørenes

Forbigåtte leverandørers muligheter ved brudd på anskaffelsesregelverketAv advokat Trond Bjørnsen [email protected]

Trond Bjørnsen er advokat og partner i Projure Advokatfirma. Han arbeider primært med rådgivning for eiendomsutviklere, byggherrer, entreprenører og rådgivere innenfor bygg- og anleggsbransjen. Han bistår i alle faser av utbyggingsprosjekter, herunder ved kontraktsinngåelse, offentlige anskaffelser, entrepriseavtaler, rådgiverkontrakter samt tvisteløsning.

Et grunnleggende prinsipp er at offentlige innkjøp skal gjennomføres basert på en konkurranse i markedet, for å sikre at kontrakt inngås med den av leverandørene som tilbyr «rett vare til lavest pris».

2524 Forbigåtte leverandørers muligheter ved brudd på anskaffelsesregelverket

klagemuligheter. Leverandører som anser seg urettmessig forbigått i en konkurranse, må gis mulighet til å sette til side beslutninger som er i strid med anskaffelsesregelverket, før oppdrags-giver inngår kontrakt med en av deltakerne i konkurransen. Dette gjelder særlig der feilen kan ha påvirket utfallet av konkurransen, for eksempel ved at valgte leverandør skulle vært avvist på grunn av manglende faglige kvalifika-sjoner, ved at oppdragsgiver hadde plikt til å avlyse konkurransen på grunn av ulovlige tildelings- kriterier, ved at oppdragsgiver har foretatt en vilkårlig evaluering av tilbudet osv. Etter at kontrakten er signert, kan forbigåtte leverandører bare kreve erstatning. I ettertid vil det kunne være vanskelig å føre bevis for at vilkårene for erstatning er oppfylte. Dessuten vil den forbi-gåtte leverandørens interesse i å gjennomføre kontrakten ikke alltid kunne repareres fullt ut gjennom et økonomisk oppgjør.

2.2 Meddelelse om kontraktstildeling og begrunnelse

Behovet for effektive klagemuligheter har gitt seg utslag i regler som pålegger oppdragsgiver å meddele sitt valg av leverandør til alle berørte

leverandører før kontrakten inngås, og gi en skriftlig begrunnelse for valget, jf. forskrift om offentlige anskaffelser § 13-3 og § 22-3. Hensikten med begrunnelsen er å gi leveran-døren mulighet til å vurdere om oppdragsgivers valg av tilbud bygger på en korrekt anvendelse av anskaffelsesreglene, og om skjønnsutøvelsen har vært saklig og forsvarlig. Det vil ikke være tilstrekkelig å sende ut en oversikt over hvor mange poeng det enkelte tilbudet har fått på de enkelte tildelingskriteriene. Leverandørene må kunne forstå hvorfor det vinnende tilbudet ble vurdert som det beste.

2.3 Karensperiode

Oppdragsgiver er i tillegg forpliktet til å opplyse om karensperioden og må vente med å signere kontrakt inntil denne er utløpt. For anskaffelser som følger reglene under EØS-terskelverdiene, er kravet at det skal gå «rimelig tid» mellom meddelelse om tildeling til signering av kontrakt. For anskaffelser som følger reglene over EØS-terskelverdiene, skal karensperioden være minst 10 dager dersom meddelelsen sendes elektronisk, hvilket er den praktiske hoved-regelen. Formålet med karensperioden er å gi


Leverandører som anser seg forbigått, bør benytte seg av retten til å begjære innsyn i konkurrentenes tilbud mv., særlig dersom oppdragsgivers begrunnelse for valg av leverandør er uklar eller mangelfull.

leverandørene effektive klagemuligheter, dvs. et «vindu» der leverandøren gis reell mulighet til å vurdere om tildelingsbeslutningen skal påklages eller ikke, eller eventuelt om kontraktsinngåelsen skal stanses gjennom begjæring om midlertidig forføyning.

2.4 Innsyn i tilbud og anbudsprotokoll

Reglene om rett til innsyn er viktige i praksis, og de gir leverandører mulighet til å etterprøve innkjøperens vurderinger og beslutninger. Hovedregelen er at alle dokumenter i tilknytning til anskaffelsen er offentlige, jf. offentlighetsloven § 3. For tilbud og anskaffelsesprotokoll gjelder en særregel om at tilbud og anskaffelsesprotokoll kan unntas fra offentlighet frem til «valget av leverandør er gjort», jf. offentlighetsloven § 23. (Protokollen skal beskrive alle vesentlige forhold og viktige beslutninger gjennom hele anskaffelses-prosessen.) Videre har forvaltningsloven praktisk viktige regler som pålegger oppdragsgiver taushetsplikt om forretningshemmeligheter, jf. forvaltningsloven § 13.

Leverandører som anser seg forbigått, bør benytte seg av retten til å begjære innsyn i konkurrentenes tilbud mv., særlig dersom

oppdragsgivers begrunnelse for valg av leve-randør er uklar eller mangelfull. I praksis er det vanlig at oppdragsgiver sender tilbudene det begjæres innsyn i, men med «sladding» av taushetsbelagte opplysninger. Leverandører vil dermed kunne sammenligne tilbudene og foreta selvstendige vurderinger av hvorvidt oppdrags-giver har truffet en beslutning i strid med anskaf-felsesregelverket eller ikke.

2.5 Krav til forsvarlig klagebehandling

Det følger av kravet til god forretningsskikk i anskaffelsesloven § 5 at oppdragsgiver må foreta en reell og forsvarlig behandling av klagen. En klage direkte til oppdragsgiver vil formentlig kunne bidra til at saken blir opplyst og avklart på et lavest og billigst mulig nivå. Ofte vil leveran-døren ha behov for mer informasjon om hvilket faktum oppdragsgiver har lagt til grunn, og hvilke vurderinger som har blitt foretatt, for å kunne ta stilling til hvorvidt beslutningen er lovlig. Før slike avklaringer er foretatt i forholdet til oppdrags-giver, vil det kunne være forbundet med stor usikkerhet å bringe saken inn for domstolen, fordi man mangler et godt nok grunnlag til å vurdere risikoen for ulike utfall.


En klage til oppdragsgiver innen utløpet av karensperioden, gir imidlertid ingen garanti for at oppdragsgiver ikke signerer kontrakten før klagen er ferdigbehandlet. Klagenemnda for offentlige anskaffelser har riktignok uttalt at klagen skal være behandlet før kontraktsinngåelsen, jf. KOFA 2005/18, men leverandøren bør alltid be om en bekreftelse fra oppdragsgiver på at kontraktsinngåelsen avventes inntil klagen er behandlet, og leverandøren gis en rimelig frist deretter til å vurdere om rettslige skritt skal iverksettes. Dersom oppdragsgiver ikke gir en slik bekreftelse, vil leverandøren kunne være tvunget til å begjære midlertidig forføyning for å stanse tildelingsprosessen.

I de fleste tilfellene vil likevel også oppdragsgiver anse det som mest hensiktsmessig å foreta en grundig vurdering av klagen og gi leveran-døren en tilbakemelding med begrunnelse før kontrakten inngås, slik at unødvendige tvister kan forebygges og unngås. Uansett bør leverandøren raskt ta stilling til om tildelingsbeslutningen skal påklages eller ikke. Karensperioden «flyver fort avgårde», slik at leverandøren ofte vil oppleve å ha dårlig tid til å skaffe seg innsyn i tilbudene og fremsette en godt begrunnet klage, eksempelvis

ved anskaffelse av bygge- eller anleggsarbeider der mengden av dokumenter er stor.

2.6 Omgjøring av tildelingsbeslutningen

Hensikten med reglene om meddelelse, begrun-nelse og karensperiode er at leverandører skal gis mulighet til å klage på tildelingen slik at oppdragsgiver til slutt står igjen med det beste tilbudet. Dersom oppdragsgiver kommer til at tildelingsbeslutningen er i strid med tildelings-kriteriene i konkurransen, kan beslutningen omgjøres helt frem til kontraktsinngåelse, jf. forskrift om offentlige anskaffelser § 13-3 (4) og § 22-3 (5). Regelen innebærer at leverandøren som i utgangspunktet ble innstilt som vinner av konkurransen, må finne seg i at oppdragsgiver kan omgjøre sin beslutning frem til kontrakten er signert.

Forbigåtte leverandører må i klagerunden påvise at tildelingsbeslutningen bygger på feil faktum, at skjønnsutøvelsen er vilkårlig, at det foreligger brudd på anskaffelsesreglene mv. som kan ha påvirket utfallet av konkurransen. I henhold til KOFA-praksis kan imidlertid ikke oppdragsgiver endre eller annullere en tildelingsbeslutning basert på en endring eller justering av den


opprinnelige (lovlige) skjønnsmessige evalueringen. Grunnen til at regelen må forstås slik, er at oppdragsgiver i motsatt fall kunne ha tilpasset evalu-eringen for å opprettholde sitt opprinnelige valg av leverandør.

2.7 Oppdragsgivers innkjøpsfaglige skjønn

I løpet av anskaffelsesprosessen vil oppdrags-givere foreta vurderinger og treffe beslutninger som er av typisk innkjøpsfaglig karakter. Eksempelvis vil evalueringen av et kvalifikasjons-krav som «tilstrekkelig erfaring fra tilsvarende oppdrag», bero på en skjønnsmessig vurdering som domstolen i begrenset utstrekning kan overprøve. Tilsvarende vil gjelde evalueringen av et tildelingskriterium som «best energiøkono-miske oppvarmingsløsning for omsorgsboligene» osv. Domstolen vil være tilbakeholden med å overprøve denne type skjønnsmessige vurde-ringer. Imidlertid vil retten kunne prøve hvorvidt det foreligger brudd på saksbehandlingsreglene, om skjønnsutøvelsen er vilkårlig, sterkt urimelig, bygger på usaklige hensyn, om korrekt faktum er lagt til grunn, og om skjønnsutøvelsen er i samsvar med de grunnleggende kravene i anskaf-felsesloven § 5.

Leverandører som ønsker å klage på en beslut-ning, bør derfor vurdere om beslutningen som angripes, bygger på et innkjøpsfaglig skjønn. I så fall vil den forbigåtte leverandøren i utgangs-

punktet kunne ha begrensede muligheter til å få satt beslutningen til side.

3. KLAGE TIL KOFA

Leverandører kan for det andre klage saken inn for Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA). Klagenemnda er et uavhengig rådgivende organ som skal behandle klager om brudd på anskaffelsesregelverket, og gir følgelig uttalelser om det foreligger brudd på regelverket. Klagenemndas medlemmer er fremtredende jurister innenfor sitt felt, og avgjørelsene har i praksis høy autoritet. Avgjørelsene er imidlertid ikke bindende for partene, slik domstolsavgjørel-ser vil være. Klagefristen er 6 måneder etter at kontrakt ble inngått eller konkurransen avlyst av oppdragsgiver.

I en anskaffelsesprosess vil det kunne oppstå meget vanskelige spørsmål, som begge parter kan være tjent med at et slikt organ med faglig ekspertise tar stilling til. Dette vil for eksempel kunne være situasjonen der nummer to i konkur-ransen hevder at tilbudet til valgte leverandør skulle ha vært avvist fra konkurransen. Oppdrags- giver risikerer i et slikt tilfelle erstatningskrav fra én av leverandørene uansett hvilken konklusjon man kommer til under avvisningsspørsmålet, og kan derfor være tjent med å få spørsmålet vurdert av KOFA før den endelige beslutningen treffes.

Hensikten med reglene om meddelelse, begrunnelse og karensperiode er at leverandører skal gis mulighet til å klage på tildelingen slik at oppdragsgiver til slutt står igjen med det beste tilbudet.


Dersom oppdragsgiver aksepterer å avvente kontraktsinngåelsen inntil KOFA har behandlet saken, vil den behandles som en prioritert sak. Saksbehandlingstid for prioriterte saker er for tiden ca. to måneder. Klage til KOFA vil derfor kunne være et billig, raskt og kvalitetsmessig godt alternativ til ordinært søksmål for domstolen.

4. SØKSMÅL OM GYLDIGHET AV BESLUTNING OG BEGJÆRING OM MIDLERTIDIG FORFØYNING

4.1 Tilsidesettelse av beslutning

Leverandører som mener det er gjort feil i anskaffelsesprosessen eller anser seg urettmessig forbigått, kan for det tredje reise søksmål i medhold av lov om offentlige anskaffelser § 8. Det følger av bestemmelsen at «inntil kontrakt er inngått kan retten sette til side beslutninger» som er i strid med anskaffelsesreglene. I prinsippet vil alle typer avgjørelser oppdragsgiver treffer, fra konkurransen iverksettes til den avsluttes, kunne overprøves. I praksis vil det særlig være aktuelt å kreve tilsidesatt en beslutning som gjelder avvisning av en leverandør/tilbud fra konkur-ransen, eller beslutning om å avlyse eller ikke avlyse konkurransen, og en beslutning om valg

av leverandør. Hensynet bak bestemmelsen er at leverandørene skal kunne få rettens hjelp til å rette opp feil som er begått av oppdragsgiver, og dermed få reell mulighet til å vinne konkurransen. Dersom retten setter til side en beslutning, må oppdragsgiver treffe en ny beslutning som er i samsvar med anskaffelsesreglene. Det vil si at den tidligere ulovlige beslutningen må rettes, for eksempel slik at den avviste leverandøren tas inn i konkurransen igjen, at konkurransen likevel ikke avlyses, eller at evalueringen foretas på nytt.

4.2 Stansing av kontraktsinngåelsen

Fordi et søksmål om å sette til side en beslut-ning følger de ordinære reglene for søksmål og følgelig vil ta tid å gjennomføre, er leverandørens handlingsalternativ i praksis å begjære midlertidig forføyning for å stanse kontraktsinngåelsen, før det anlegges sak om gyldigheten av en beslut-ning. Ved anskaffelser som følger reglene over EØS-terskelverdiene, vil en begjæring om midlertidig forføyning som fremsettes i karens-perioden, automatisk medføre at oppdragsgivers adgang til å inngå kontrakt suspenderes, jf. forskrift om offentlige anskaffelser § 22-3 a. Oppdragsgiver har i dette tilfellet ikke anledning


Etter at kontrakt er inngått, er det i praksis kun et krav om erstatning som er aktuelt å fremsette mot oppdragsgiver

til å skrive kontrakt før retten har tatt stilling til begjæringen. Ved anskaffelser som følger reglene under EØS-terskelverdiene, inntrer suspensjon ikke automatisk, men oppdragsgiver vil vanligvis respektere begjæringen og vente med kontrakts-inngåelse inntil retten har behandlet spørsmålet.

Vilkårene for midlertidig forføyning er at kontrakt ikke er inngått, og at leverandøren kan sannsynliggjøre et hovedkrav og en sikringsgrunn, jf. tvisteloven § 34-2. Hovedkravet må gå ut på at det er en truffet en beslutning i strid med anskaffelsesregelverket, for eksempel at en beslutning om å avvise en leverandør på grunn av manglende oppfyllelse av et kvalifikasjonskrav er ulovlig. I forføyningssaken må retten da foreta en vurdering av om det underliggende kravet er sannsynliggjort, og kan avsi dom for at oppdrags-giver plikter å avstå fra å signere kontrakt inntil saken er endelig avgjort ved ordinært søksmål. Vilkåret om at det må foreligge sikringsgrunn vil normalt være oppfylt, fordi leverandøren vil miste muligheten til å vinne kontrakten dersom anskaf-felsesprosessen ikke blir stanset av domstolen. Endelig er det vilkår at den skade eller ulempe som oppdragsgiver blir påført, står i «åpenbart

misforhold» til den interesse leverandøren har i at forføyning blir besluttet. Det vil sjelden være tilfellet at ulempene for oppdragsgiver er så store at kontraktsinngåelsen ikke kan avventes til retten har behandlet saken, men det kan tenkes dersom samfunnsmessige hensyn står på spill, for eksempel ved innkjøp av medisinsk utstyr osv.

5. SØKSMÅL OM ERSTATNING

Leverandører kan for det fjerde kreve erstatning for «det tap vedkommende har lidt som følge av brudd på regelverket», jf. anskaffelsesloven § 11. Etter at kontrakt er inngått, er det i praksis kun et krav om erstatning som er aktuelt å fremsette mot oppdragsgiver. Det er leverandøren som må sannsynliggjøre at vilkårene for erstatning foreligger, det vil forenklet sagt si at leverandørene må påvise at det foreligger et brudd på regelverket som har påført leverandøren et økonomisk tap. Hva som skal til for å kunne kreve erstatning, er nærmere utpenslet i rettspraksis, og vilkårene er noe forskjellig alt etter som kravet gjelder erstatning for såkalt negativ kontraktsinteresse (innrettelsestapet) eller positiv kontraktsinteresse (fortjenestetapet).

3130

5.1 Negativ kontraktsinteresse

Den negative kontraktsinteressen omfatter ut- giftene leverandøren har hatt ved å delta i konkurransen. Det økonomisk tapet må utmåles og dokumenteres konkret, men typiske omkost-ninger vil være timeforbruk ved utformingen av tilbud, nødvendige utgifter til konsulenter og advokat osv. Når det gjelder kravet til årsaks- sammenheng følger det av praksis fra Høyeste.rett i Rt. 1997 s. 574 («Firesafe») at leverandøren må sannsynliggjøre at vedkommende ikke ville deltatt i konkurransen dersom leverandøren hadde visst at oppdragsgiveren ville komme til å begå den aktuelle feilen. Det stilles imidlertid ikke strenge krav til bevis i denne forbindelse. Et eksempel på en situasjon der det kan være aktuelt å kreve erstatning for den negative kontraktsinteresse, er dersom oppdragsgiver avlyser konkurransen uten at det foreligger saklig grunn.

5.2 Positiv kontraktsinteresse

Den positive kontraktsinteressen omfatter det økonomiske tapet leverandøren har lidt ved ikke å få tildelt kontrakten og gjennomføre denne. Leverandøren skal altså stilles økonomisk som om han hadde fått kontrakten. Retten må da foreta en hypotetisk vurdering av hvilket økonomisk resultat leverandøren ville ha sittet igjen med etter fullført oppdrag. Leverandøren må følgelig føre bevis for sitt krav, og underbygge dette med kalkyler, budsjetter mv. Det følger av praksis fra Høyesterett i Rt. 2001 s. 1062 («Nucleus») at det gjelder et strengere krav til ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng ved krav om erstatning for den positive kontrakts-interessen enn ellers. Leverandøren må påvise at det foreligger «vesentlige feil» og «klar sann-synlighetsovervekt» for at kontrakten i stedet skulle ha blitt tildelt den som klager. Et eksempel

på en situasjon der det kan være aktuelt å kreve erstatning for den positive kontraktsinteresse, er dersom valgte leverandør skulle vært avvist fra konkurransen, og den som fremmer kravet, var innstilt som nummer to i konkurransen.

6. OPPSUMMERING

Det er krevende for offentlige myndigheter å foreta anskaffelser av varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider i samsvar med regelverket, og det vil ofte kunne forekomme feil som har betydning for utfallet i konkur-ransen. Leverandørene bør derfor alltid gå nøye gjennom begrunnelsen for tildelingsbeslutningen og vurdere om det foreligger feil eller brudd på regelverket. I tillegg bør forbigåtte leverandører regelmessig undersøke om konkurransegrunn-laget er utformet i samsvar med regelverket. Et uklart eller ufullstendig konkurransegrunnlag vil for eksempel kunne gi opphav til feil beslutninger fra oppdragsgivers side.

Dersom det er forhold ved prosessen som indi-kerer at det foreligger brudd på regelverket, bør forbigåtte leverandører raskt be om mer infor-masjon fra oppdragsgiver, herunder kreve innsyn i de øvrige tilbudene i konkurransen og anskaf-felsesprotokollen. Leverandører vil gjennom denne fremgangsmåten raskt kunne få avklart om det foreligger feil ved en beslutning. I tilfeller der det oppdages feil som kan ha påvirket konkur-ransen, eller leverandøren ikke har full trygghet for at alt har gått riktig for seg, bør leverandøren benytte seg av adgangen til å klage direkte til oppdragsgiver. Som hovedregel vil både hensynet til ressursbruk og behovet for å få opplyst saken, tilsi at det er mest hensiktsmessig for den forbigåtte leverandøren at vedkommende først fremsetter en klage til oppdragsgiver, før saken eventuelt bringes inn for KOFA, eller prøves for domstolen.

Forbigåtte leverandørers muligheter ved brudd på anskaffelsesregelverket Hva bør en bedrift som har utviklet teknologi, passe på?

1. PATENTERE ELLER HOLDE HEMMELIG?

Teknologi kan være et viktig konkurransefortrinn. Det kan være helt avgjørende for bedriften at andre ikke får rett til å bruke teknologi som bedriften har utviklet. Å hemmeligholde teknolo-gien kan gjøre at man blir alene om å bruke den. Det er imidlertid flere ulemper ved hemmelig-hold som strategi.

For det første kan det være vanskelig å gjennom-føre hemmelighold. For enkelte typer teknologi er det simpelthen umulig å praktisere hemme-lighold over tid. Produktet selv kan avdekke at en spesiell oppfinnelse er brukt. Riktignok vil markedsføringsloven til en viss grad beskytte mot etterlikning, men ofte vil det være mulig for en konkurrent å bruke en oppfinnelse eller en idé uten at det strider mot markedsføringsloven.

For det andre risikerer man at andre patenterer den hemmeligholdte teknologien, og at man mister retten til å bruke den.

Patentering vil oftest være det beste alternativet for å sikre teknologien. Dersom man patenterer teknologien, får man en tidsbegrenset enerett (20 år). I denne tidsperioden vil ingen andre ha rett til å bruke teknologien uten å ha fått tilla-telse av patenteieren. Patentretten er en «sterk» rett. Man hører om dyre rettstvister i forbindelse med patent. Dette er imidlertid unntaket. Stort sett vil bedriftene la være å bruke patentert teknologi som de ikke har rett til å bruke. Det forutsetter selvfølgelig at de kjenner til patentet. Oftest vil informasjon om patentet være tilstrek-kelig til at en som gjør patentinngrep (dvs. bruker teknologien uten patenteierens samtykke) eller

Hva bør en bedrift som har utviklet teknologi, passe på?

Av advokat Inga Kaasen [email protected]

Inga Kaasen er par tner ved Oslo-kontoret til Nordia Law, som er et nordisk advokatfirma. Hun er antakelig Norges eneste patentjurist med realfaglig bakgrunn. Inga har drevet med biologisk forskning før hun ble advokat, og hun arbeider særlig med juss knyttet til teknologi, forskning og utvikling, regulatoriske forhold, næringsmidler, legemidler og havbruk.

Patentering vil oftest være det beste alternativet for å sikre teknologien. Dersom man patenterer teknologien, får man en tidsbegrenset enerett (20 år).

3332 Hva bør en bedrift som har utviklet teknologi, passe på?

planlegger det, slutter med å bruke den paten-terte oppfinnelsen. Rettstvistene oppstår gjerne når det er tvilstilfeller : Faller konkurrentens produkt/produksjonsmåte inn under patentet, eller faller det/den utenfor?

Det koster en del å patentere. Dessuten tar det tid å få avklart om patentsøknaden blir innvilget. Patentering kan derfor være mindre hensikts-messig dersom oppfinnelsen vil ha en svært kortvarig kommersiell interesse, altså på felter hvor den teknologiske utviklingen går svært raskt.

Patent innvilges bare på oppfinnelser som ikke var allment kjent da patentsøknaden ble inn-levert. Det skal lite til før noe anses allment kjent. Frem til patentsøknaden leveres, er det derfor viktig å ikke gjøre oppfinnelsen kjent utad. Men etter at patentsøknaden er levert, kan bedriften fritt omtale den patenterte teknologien. Ofte er det viktig å kunne gjøre nettopp dette; å kunne «skryte» av en oppfinnelse / et patentert produkt og å fremstå som en innovativ virk-somhet. Patenter i seg selv er svært viktige for verdien av mange virksomheter.

2. DET KREVES MINDRE FOR Å FÅ PATENT ENN DU KANSKJE TROR!

Det er en utbredt misforståelse at det kreves svært mye for å få patent. Det riktige er at et patent ikke nødvendigvis krever lang forsknings-innsats og utførlige akademiske studier. Patentene tilhører det praktiske liv. Det viktige er at oppfinnelsen virker. Man trenger ikke forklare hvorfor den virker. Mange gode oppfinnelser har blitt til ved en tilfeldighet, for eksempel at man uten å ha det til hensikt har gjort noe på en annen måte enn man pleier.

I 2015 utstedte Det europeiske patentverket (EPO) nesten 70 000 patenter. Det er en klar indikasjon på at det ikke bare er «kjempe-oppfinnelsene» som gir patent.

Dersom man har funnet en løsning på et praktisk problem, stort eller lite, og løsningen er teknisk, i motsetning til for eksempel pedagogisk eller kunstnerisk, så kan man kanskje få patent. Løsningen må i så fall være ny og ikke være åpenbar for en fagmann. Dersom det hadde vært ønskelig med løsningen tidligere, er den


neppe åpenbar for fagmannen, for i så fall ville fagmannen allerede ha tatt løsningen i bruk. For bedriften vil en «liten» oppfinnelse med stort økonomisk potensial selvfølgelig være bedre enn en «stor» oppfinnelse som i liten grad er økonomisk interessant. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at patenter som bedriften ikke selv har behov for, kan selges eller lisensieres ut. Det er sjelden lurt å forsøke å selge oppfinn-elser før de er patentsøkt. Når man har sendt inn en patentsøknad, blir det vanskelig for andre å «stikke av» med teknologien uten å betale for den.

3. BEVISSTHET I ORGANISASJONEN

Enten man ønsker å patentere eller ei, kan det være fornuftig å gjøre en innsats for å øke bevisstheten om verdien som teknologi og knowhow kan ha for virksomheten, og om hvordan man beskytter bedriftshemmeligheter. Det bedriften kan oppnå ved økt bevissthet om dette, er blant annet

• At de ansatte forstår når det er gjort en mulig patenterbar oppfinnelse og melder fra om den.

• At de ansatte forstår betydningen av å ikke røpe bedriftshemmeligheter. Mangel på hemme-lighold kan gjøre at andre tar oppfinnelsen i bruk, det kan hindre bedriften i å patentere oppfinnelsen, og/eller andre kan patentere oppfinnelsen.

• Bedret vern for bedriftshemmelighetene i seg selv. For at bedriften skal kunne påberope misbruk, må bedriften ha behandlet informa-sjonen som hemmelig.

• Mer innovasjon i bedriften.

Bedrifter er ofte ganske flinke til å ha arbeids-avtaler med konfidensialitetsbestemmelser,

og ofte er også bedriftens rett til å overta arbeidstakeroppfinnelser avtalt. Men dersom de ansatte ikke forstår viktigheten av eksempelvis hemmelighold, og ikke skjønner hvor lett de for eksempel kan komme i skade for å ødelegge patenterbarheten, er det begrenset hva man vinner ved gode arbeidsavtaler. Det er svært menneskelig å ville fortelle andre om noe lurt man har funnet på. Ofte er det et pedagogisk problem å oppnå ønsket adferd, vel så mye som et avtalemessig problem.

4. AVTAL RETTIGHETSFORHOLD I FORKANT AV SAMARBEID OM FORSKNING OG/ELLER UTVIKLING

Gang på gang ser man at FoU-prosjekter som involverer flere parter, starter opp uten at en avtale som regulerer eierskap og bruksrett til teknologien, er på plass. Ofte går det bra i den forstand at en avtale kommer rimelig greit i stand selv om det er i seneste laget. Noen ganger blir det atskillig advokatmat. Et godt råd er å avtale-regulere slike prosjekter før de starter. Ikke minst vil det gjøre at partene tvinges til å tenke gjennom ulike scenarier og finne ut hva som vil være rimelige løsninger. En god avtaleprosess er ofte et viktig grunnlag for et samarbeid som holder også dersom FoU-prosjektet utvikler seg annerledes enn forventet.

Ofte ser man ved kontraktsforhandlinger om forsknings- og utviklingssamarbeid at partene tviholder på posisjonene sine. De skal eie mest mulig av teknologien, ha rett til å bruke mest mulig av teknologien osv. Det er forståelig siden det kan virke lite fristende å gi avkall på teknologi som ikke er utviklet ennå, og som man derfor ikke helt kjenner verdien av. Men her, som i alle kontraktsforhandlinger, er det viktig å være klar over hva man selv virkelig har behov for, og hva motparten vil ha nytte av. Ofte kan man ved

3534 Hva bør en bedrift som har utviklet teknologi, passe på?

å prøve å kartlegge både eget og motpartens reelle behov for eierskap/ bruksrett/ kontroll komme frem til gode avtaler som gjør at begge parter får maksimal uttelling. Ha de to barna som kranglet om en appelsin, i tankene. Barna endte opp med å dele appelsinen i to slik at de fikk en halvdel hver. Tilsynelatende fornuftig. Men ikke så fornuftig når man vet at et barn skulle lage en kake og bare ønsket appelsinskall, mens den andre ønsket å spise selve appelsinen.

Det er viktig å sikre gode avtaler også når samarbeidspartneren er en institusjon som er helt eller delvis finansiert av det offentlige, eksempelvis et universitet. Slike aktører kan ofte være ekstremt opptatt av å sikre egne interesser og noen ganger mindre ryddige enn det en rent kommersiell samarbeidspartner ville være.

5. LEIE ELLER KJØP/SALG AV TEKNOLOGI

Det er ofte enklere for partene å komme frem til en avtale som gjelder teknologi som allerede eksisterer. Det er simpelthen færre usikkerhets-momenter når teknologien allerede er utviklet. Et typisk eksempel på slike avtaler er lisensavtaler, altså avtaler om rett til å bruke teknologi som en annen i utgangspunktet har enerett til.

Forsknings- og utviklingsavtaler har ofte en lisensdel som en del av den mer omfattende avtalen. At forsknings- og utviklingsavtaler ofte er mer kompliserte gjør ikke at de er mindre viktige! Skogen av avtaletyper vedrørende tekno-logi omfatter for øvrig mye mer enn forsknings- og utviklingsavtaler og rene lisensavtaler. Avtalen må reflektere det partene ønsker å oppnå. Krysslisensiering er vanlig, og det er også vanlig med overdragelse av et patent kombinert med at det gis en lisens til selgeren.

Lisenser kan være begrenset til et visst anvendelsesområde (begrenset til borings- og kompletteringsfasen for en oljebrønn til forskjell fra produksjonsfasen) eller et visst geografisk område. Lisensen kan, eventuelt innenfor det området den gis, være en eksklusiv lisens eller en såkalt enkel lisens. Det siste innebærer at lisens-giver kan gi lisens til så mange han eller hun ønsker, på samme måte som lisensene vi har på vanlig programvare.

Det kan avtales at teknologieieren selv skal unnlate å benytte teknologien. I så fall kan man komme nært opp til en full overføring av rettig-heter og eierskap. Imidlertid er det viktig å

Patent innvilges bare på oppfinnelser som ikke var allment kjent da patentsøknaden ble innlevert. Det skal lite til før noe anses allment kjent.


holde tunga rett i munnen når det gjelder de ulike rettighetene og pliktene. En patenteier kan gjennom en lisensavtale gi fra seg så mange rettigheter og sitte igjen med så mange plikter at et salg av patentet kunne ha vært bedre. Eksempelvis kan det tenkes å være en tung byrde å ha en plikt til å forsvare et patent.

6. AVTALEFRIHET?

I Norge er det klare utgangspunktet avtalefrihet, altså at partene kan avtale seg imellom det de måtte ønske. Imidlertid finnes det på teknolo-giområdet mange og sterke begrensninger mht. hva partene kan avtale. Konkurranseretten setter begrensninger for hva som kan avtales, og det gjør også arbeidstakeroppfinnelsesloven.

7. NOEN RÅD

• Ha et bevisst forhold til de store verdiene som ligger i teknologi.

• Vær også bevisst at den samlede knowhow som bedriften besitter, kan ha svært stor verdi.

• Ha et bevisst forhold til patentering og hemmelighold, og sørg for at dine ansatte har det samme.

• Innovative ansatte vokser ikke på trær. Ta vare på dem. Dersom de er forskere, kan man ikke tenke bare hemmelighold. Man må også tenke på at den ansatte forskeren må få publisere. Patentsøknad først og publisering etterpå er en god kombinasjon.

• Se også etter muligheter for samarbeid ved konflikter om bruk av teknologi. Noen ganger kan man finne frem til en vinn-vinn-løsning.

• Pass på avtalesiden. Det hjelper ikke å ha oppnådd patent og enerett dersom man, kanskje uten å forstå det selv, gjennom avtaler uthuler egen rettighetsposisjon fullstendig.

• Sørg for ordnede og gjennomtenkte ordninger for arbeidstakeroppfinnelser.

3736 Leverandørens stilling ved en konkurs

1. INNLEDNING

Kunden er konkurs. En konkurs innebærer at driften som regel opphører, at selskapets eien-deler blir beslaglagt, og at de som har opptrådt på selskapets vegne, mister blant annet retten til å disponere over eiendeler, retten til å betale leverandører, sette seg i gjeld, inngå nye avtaler og ta imot oppgjør fra de som skylder selskapet penger.

Normalordningen i forretningslivet er at leve-randører leverer varer og tjenester på usikret kreditt. Hva skjer med leverandørens krav nå som selskapet er konkurs?

2. HVORDAN FORHOLDE SEG TIL KONKURSBOET?

Det er tingretten som åpner konkurs og samtidig oppnevner en advokat som bostyrer til å forestå bobehandlingen og avviklingen av selskapet. Bostyrer overtar disposisjonsretten over selskapet.

Bostyrers hovedoppgave er å ivareta leverandø-renes interesser. Dette innebærer at en bostyrer skal sikre verdiene, samt i den grad det er mulig, realisere og inndrive verdiene. Dersom det er midler i boet, skal disse utbetales til leverandø-rene i en viss rekkefølge.

Det er viktig at leverandørene melder sine krav til bostyrer. Uprioriterte krav blir først dekket etter at kostnadene ved bobehandlingen, ansattes krav på lønn og det offentliges krav på skatt og merverdiavgift for en bestemt periode er dekket.

En leverandør har krav på informasjon om boet underveis i bobehandlingen, samt rett til å gjøre seg kjent med krav som er meldt i konkursboet. Dersom det er ønskelig med større involvering, kan leverandøren også be om å sitte i et kreditor- utvalg sammen med bostyrer. Dette kan være formålstjenlig ved større konkurser og hvor leve-randøren ønsker å være involvert i prosessen.

Konkursprosesser tar ofte tid, og leverandører må vente på en avklaring av om kravet vil kunne dekkes. Dessverre avsluttes de fleste konkurs-boer med intet til dekning av leverandørenes krav. Kravet er som regel tapt, med mindre skyldner er en privatperson. Ved personlig konkurs er kravet fortsatt i behold, selv om konkursbehandlingen ikke gir leverandørene dekning.

Dersom konkursen avsluttes med intet til dekning, bør leverandøren normalt tapsføre kravet, da dette kan gi rett til merverdiavgifts-refusjon. Det er i denne forbindelse viktig at man

Det skjer sjelden en samtidig utveksling av ytelser, hvilket innebærer en usikkerhet for leverandøren som ikke får oppgjør, og som har oppfylt sin del av avtalen. Denne usikkerheten kan begrenses dersom leverandøren sikrer seg på annen måte.

Leverandørens stilling ved en konkurs

har meldt kravet i konkursboet. Dersom krav ikke meldes, kan dette gi inntrykk av at man ikke er tilstrekkelig aktiv, og at det foretas en etter-givelse av hele eller deler av kravet.

3. FORHOLDSREGLER

Levering av varer på kreditt er svært vanlig og praktisk i næringslivet. Det skjer sjelden en samtidig utveksling av ytelser, hvilket innebærer en usikkerhet for leverandøren som ikke får oppgjør, og som har oppfylt sin del av avtalen.

Denne usikkerheten kan begrenses dersom leverandøren sikrer seg på annen måte.

Så hva kan leverandører gjøre for å sikre seg mot tap dersom kunden skulle gå konkurs?

3.1 Forskudd eller samtidig betaling

Det er et generelt råd å løpende vurdere kundene og risikoen ved leveranser på kreditt til disse. Ved større leveranser bør det kreves forskudd av deler av beløpet, eller man kan be


Av advokat Lene Langseth [email protected]

Lene Langseth er advokat og par tner i Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS, Buskeruds ledende advokatfirma. Hun jobber hovedsakelig med varemerke-, design- og markedsføringsrett, offentlige anskaffelser og bostyreroppdrag.

3938 Leverandørens stilling ved en konkurs

om at det skjer en samtidig og full betaling ved overlevering av varen. Ved mindre, men eventuelt hyppige leveranser, bør det føres løpende kontroll med kundenes betalinger slik at man kan skjerpe inn kreditten eller betalingsvilkårene dersom kunden ikke oppfyller sin del av avtalen. I ytterste konsekvens bør leveranser stanses inntil kunden er kommet à jour med sine betalinger.

Risikoen for tap på fordringer, for eksempel ved konkurs, blir erfaringsmessig betydelig redusert dersom man er tett på kunden.

3.2 Avtalepant

En leverandør som til enhver tid har beløp utestående hos en kunde, bør vurdere å be om at det skal stiftes en pantesikkerhet for kravene leverandøren har mot kunden. Pant kan sikres i kundens varelager, driftstilbehør, kundefordringer, fast eiendom, motorvogn eller anleggsmaskiner. For at pantet skal ha sikkerhet (rettsvern) overfor andre leverandører, må pantet tinglyses i løsøre-registret eller grunnboka.

Slike pant stiftes ved avtale mellom partene og innebærer at leverandøren får sikkerhet for kravet sitt inntil et bestemt beløp. Skulle kunden gå konkurs, vil leverandøren, forutsatt at tilgode-havende beløp ligger innenfor pantets verdi, få full dekning for kravet med tillegg av renter og omkostninger. Dersom pantets verdi ikke er tilstrekkelig til full dekning, vil leverandøren kunne melde restkravet sitt i konkursboet som et uprioritert krav. Det er verdt å merke seg at banker ofte har sikret sitt engasjement med pant i kundens eiendeler, slik at leverandøren i praksis vil få pantesikkerhet med prioritet etter banken.

Ved konkurs vil bostyrer måtte ta stilling til hvor-vidt de pantsatte eiendelene har en økonomisk verdi for boet utover pantet. Dersom eiendelene ikke har en verdi for boet, vil bostyrer normalt oppgi beslag i eiendelene. Dette kan skje enten tilbake til selskapet (styret) eller til en panthaver som ønsker eiendelene overført til seg. Det normale er overføring til styret, da en overføring til panthaver medfører at panthaver blir ansvarlig for omkostningene ved å få overført eiendelene til seg. Ved overføring av varelager og drifts-


tilbehør vil dette bli ansett som et salg som utløser merverdiavgift. Ved overføring av motorvogn vil panthaver bli ansvarlig for omregistrerings- avgift. Ved overføring av fast eiendom vil pant-haver bli ansvarlig for dokumentavgift dersom panthaver får hjemmelen overført på seg. Dersom panthaver ønsker å selge eiendommen videre, kan han eller hun fylle ut et skjøte til kjøper og vedlegge abandoneringserklæringen som doku-mentasjon for eierforholdet. Det vil da kun bli beregnet dokumentavgift for overføringen til kjøper.

3.3 Utleggspant

Dersom leverandøren har utestående skrav som ikke betjenes, og som kunden ikke vil sikre med frivillig avtalepant, kan en leverandør få utleggs-pant i eiendeler som måtte tilhøre kunden. Dette kan leverandøren få ved å følge bestemte regler og ved å sende inn begjæring om utlegg til nams-mannen der hvor kunden har sitt forretningssted. Et utlegg forutsetter at kunden har eiendeler som er tjenlige for utlegg, det vil si at eiendelen ikke er overbeheftet fra tidligere.

Dersom leverandøren har fått utlegg i en eiendel, vil utlegget ha samme virkning som avtalepant og kunne medføre at leverandøren er bedre sikret ved en konkurs.

Det er verdt å merke seg at en bostyrer på visse vilkår kan omstøte pant eller utlegg som er stiftet nært opp til konkursen. Bostyrer har også i noen tilfeller rett til å omstøte sikkerhet som ligger lenger tilbake i tid.

3.4 Salgspant

Salgspant kan også være et alternativ for å sikre kravet sitt ved en konkurs, men dette er avhengig av at kunden ikke skal selge varene videre. Salgs-pant innebærer at leverandøren får en panterett i overlevert ytelse, som gir en ekstra sikkerhet frem til ytelsen er betalt.

Dersom salgspant er avtalt og kunden går konkurs, vil leverandøren kunne be om å få den leverte ytelsen tilbake. Dersom ytelsen er mindre verdt enn utestående beløp, kan restkravet meldes som et uprioritert krav i konkursboet.

Det er viktig å merke seg at salgspant ikke kan avtales i varer ment for videresalg. Salgspant kan heller ikke avtales i fast eiendom eller fordringer. Salgspant kan imidlertid være praktisk ved salg av motorvogn, driftstilbehør eller anleggsmaskiner.

For at salgspantet skal stå seg, må salgspantet ha rettsvern. For motorvogner må salgspantet tinglyses i løsøreregisteret. For andre gjenstander må salgspant avtales senest samtidig med at

En leverandør som til enhver tid har beløp utestående hos en kunde, bør vurdere å be om at det skal stiftes en pantesikkerhet for kravene leverandøren har mot kunden.

4140 Leverandørens stilling ved en konkurs Avbrytes foreldelse av tilbud om å utbedre mangler?

1. INNLEDNING

Denne artikkelen omhandler avbrytelse av foreldelsesfristen der en entreprenør eller selger påtar seg å utbedre en mangel ved kontrakts-gjenstanden.

Både ved entreprise og ved kjøp vil foreldelses-fristen for mangelskrav, som er et mislighold i kontraktsforhold, starte ved overlevering av kontraktsgjenstanden, jf. foreldelsesloven (fl.) § 3, nr. 2. Den alminnelige foreldelsesfristen er 3 år fra dette tidspunkt, jf. fl. § 2.

I det videre vil jeg kun omtale kreditor som «byggherre» og debitor som «entreprenør», selv om tilsvarende også vil gjelde i et kjøpsforhold.

Det er ikke anledning til å forhåndsavtale at

foreldelse ikke skal inntre eller å forhåndsavtale en lengre foreldelsesfrist. Etter at fordringen er oppstått, kan det avtales en fristforlengelse på inntil 3 år av gangen, men ikke lenger enn 10 år fra foreldelsesfristen opprinnelig ville ha løpt ut, jf. fl. § 28. Likevel slik at byggherren fritt kan velge om han/hun vil påberope foreldelse som grunnlag for å fri seg fra forpliktelsen.

Avbrytelse av foreldelse skjer i alminnelighet ved erkjennelse eller rettslig skritt av fordringen, jf. fl. § 14 og 15. En reklamasjon på mangler er dermed ikke tilstrekkelig for å avbryte fristen.

2. PROBLEMSTILLINGEN

Der en selger eller entreprenør ubetinget påtar seg å utbedre en mangel ved kontraktsgjen-standen, vil dette i alminnelighet bli ansett som

Avbrytes foreldelse av tilbud om å utbedre mangler?

Av advokat Lars Harald Rylandsholm [email protected]

Lars Harald Rylandsholm er advokat og partner i Advokatfirma Alver AS på Lillehammer. Hans primære fagområder er entrepriserett og fast eiendoms rettsforhold.

salgstingen blir overlevert kjøper, for å ha retts-vern. Avtale om salgspant må ikke være skriftlig ved overlevering, men må bekreftes skriftlig av en av partene raskt etter overlevering. Dette gjøres i praksis ved at leverandøren har betingelser om salgspant i salgsbetingelsene sine eller en bestem-melse om salgspant i fakturaene. Salgspant kan ikke betinges ensidig fra leverandørens side, slik at en henvisning til salgsbetingelsene ikke uten videre er gyldig overfor et konkursbo.

Gyldig stiftet salgspant vil ha fortrinn foran annet pant.

3.5 Annen sikkerhet

Et krav kan også sikres på annen måte, for eksempel sikring av krav ved bankgaranti eller kausjon. En bankgaranti innebærer at kunden har fått en bank til å stille garanti for betaling inntil et visst beløp. Skulle kunden gå konkurs og leverandøren ikke motta betaling, vil banken måtte betale ut beløpet sikret ved bankgaranti. Det finnes forskjellig typer bankgaranti, hvilket kan innebære at leverandøren ikke uten videre kan kreve å få betaling under garantien dersom kravet er bestridt.

Kausjon innebærer at en tredjeperson, for eksempel et morselskap, garanterer for innfrielse av kravet. Det skilles mellom to typer kausjon; selvskyldnerkausjon og simpel kausjon. Der det foreligger en selvskyldnerkausjon kan leverandør velge å gå på kausjonisten ved mislighold av beta-ling, men ved en simpel kausjon må leverandør gjennomføre visse tiltak overfor skyldner før leverandøren kan gå på kausjonisten.

Et annet alternativ er leasing. Dette er mest vanlig knyttet til maskiner, motorvogner, drifts-tilbehør og for gjenstander som er tiltenkt brukt i virksomheten. Leasing innebærer i forenklet

form at leverandøren er eier av ytelsen, og at kunden låner gjenstanden. Ved en konkurs vil bostyrer normalt ikke tre inn i leasingavtalen og gjenstanden leveres tilbake ved en konkurs.

4. MOTREGNING

En leverandør som også skylder den som har gått konkurs, penger, har normalt et fortrinn fremfor andre usikrede leverandører. Leverandøren kan som regel motregne sitt krav fullt ut i tilgodehavende til kunden.

5. STYREANSVAR

Unntaksvis kan det være grunnlag for at daglig leder eller styret hos kunden kan bli personlig ansvarlig for det tap leverandøren påføres som følge av kundens konkurs.

For slikt ansvar må det påvises et ansvars-grunnlag, økonomisk tap og årsakssammenheng.

En styreleder, et styremedlem eller daglig leder kan for eksempel bli holdt erstatningsansvarlig dersom kunden bestiller varer på et tidspunkt hvor de er kjent med at selskapet er insolvent, og som gir eller unnlater å gi leverandøren opplys-ninger om selskapets økonomi og risikoen for at leverandøren ikke får oppgjør ved forfall.

Vurderingen om styreansvar er sammensatt, og det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle for å avklare om vilkårene for dette foreligger.

6. OPPSUMMERING

Når konkursen er et faktum, er dekningsutsiktene dessverre ofte små. Beredskapen må derfor være på plass i den ordinære driften hvor leveran-døren må etablere gode rutiner for oppfølgingen av kundenes betalinger og risikoen ved å yte disse kreditt.

Det er ikke anledning til å forhåndsavtale at foreldelse ikke skal inntre eller å forhåndsavtale en lengre foreldelsesfrist.

4342 Avbrytes foreldelse av tilbud om å utbedre mangler?

en erkjennelse av forpliktelsen som avbryter foreldelsesfristen, og dermed starter en ny frist på 3 år, jf. fl. § 20.

I mange tilfeller er entreprenørens kommunika-sjon med byggherren ikke klar i forhold til mangelskrav som fremsettes. I andre tilfeller er omfanget av mangelen ikke klarlagt på det tidspunktet entreprenøren påtar seg utbedring, og da oppstår det spørsmål om omfanget av erkjennelsen.

Artikkelen omfatter ikke andre typer avbrytelse av foreldelsesfristen eller tilleggsfrister som følge av byggherres uvitenhet om kravet og/eller skyldner, jf. fl. § 10.

3. KRAV TIL ERKJENNELSEN

Bestemmelsen i fl. § 14 lyder :

«§ 14.(Erkjennelse.)

Foreldelse avbrytes når skyldneren overfor fordrings-haveren uttrykkelig eller ved sin handlemåte erkjenner forpliktelsen, så som ved løfte om betaling eller ved å betale rente.»

Rettspraksis har lagt til grunn at dersom erkjen-nelsen skal ha fristavbrytende virkning, må den være «positivt og noenlunde klart», jf. Høyesteretts dom inntatt i Rt. 1997 side 920. Innholdet i erkjennelsen må tolkes etter de vanlige avtale-rettslige tolkningsregler.

I teorien, som også er sitert i enkelte høyeste-rettsdommer, er det lagt til grunn at vurderingen av erkjennelsen må ta utgangspunkt i «hvordan skyldnerens opptreden med rimelighet kan oppfattes av fordringshaver». Avgjørende er om skyldneres handlemåte, etter en helhetsvurdering, gir fordringshaveren rimelig grunn til å legge til grunn at fordringen, slik denne er fremsatt, er erkjent som en forpliktelse.

Der entreprenøren uttaler at «vi skal utbedre den mangel som er påberopt», er det klart at det foreligger en erkjennelse som avbryter fristen. Derimot vil ikke forhandlinger avbryte fristen, selv ved nokså inngående drøftelser der det for eksempel fremsettes forlikstilbud fra entrepre-nøren. Dette kan i enkelte tilfeller medføre at byggherren kan forhandle seg inn i foreldelse. Her er det viktig at man under forhandlingene


positivt avtaler utsettelse av foreldelsesfristen i den tid forhandlingene pågår. Får man ikke en slik avtale, må man ta rettslige skritt for å avbryte foreldelsesfristen.

Erkjennelsen må være gitt av noen som har kompetanse til å forplikte selger eller entre-prenør. En ansatt snekker på byggeplassen kan normalt ikke gi en erkjennelse med frist-avbrytende virkning etter fl. § 14.

4. OMFANGET AV ERKJENNELSEN

Erkjennelsen må både kvalitativt og kvantitativt dekke kravet slik det er fremsatt. I forhold til det kvalitative må erkjennelsen normalt være av samme art som kravet.

Der entreprenøren uttaler at «vi skal utbedre den mangel som er påberopt», vil erkjennelsen omfatte krav fra byggherre dersom kravet er utbedring. Derimot vil dette normalt ikke omfatte erkjennelse av et pengekrav for å få mangelen rettet av noen andre. Dersom entre-prenøren misligholder den utbedring som er påtatt, vil det være et spørsmål om foreldelses-fristen er avbrutt i forhold til et senere krav på prisavslag eller erstatning. Underrettspraksis er her noe sprikende, men det må i alminnelighet

anses å ha avbrutt foreldelsesfristen idet byggherren ikke hadde grunnlag for å ta andre fristavbrytende skritt når entreprenøren hadde påtatt seg utbedringen. Erstatning eller prisavslag er sekundære rettigheter der entreprenøren misligholder primærplikten til å utbedre.

Det er likevel verdt å merke seg at Høyesterett i dom inntatt i Rt. 2006 side 781 la til grunn at et krav på erstatning etter mislighold av en plikt til å slette en forkjøpsrett i fast eiendom, som uttrykkelig var påtatt, ikke ga grunnlag for fristavbrytelse etter fl. § 14 for et krav på erstat-ning som følge av unnlatt sletting. Dette mente Høyesterett var et annet krav selv om det var som en følge av unnlatt sletting av forkjøpsretten.

I forhold til det kvantitative må erkjennelsen omfatte hele kravet. For at en erkjennelse skal være fristavbrytende, må erkjennelsen korre-spondere med det krav som er fremsatt. Dersom entreprenøren mottar et mangelskrav knyttet til en vegg og et gulv i bygget og uttaler at «vi vil foreta utbedring av veggen», er det på det rene at det kun er forholdene knyttet til veggen som er erkjent etter fl. § 14. Byggherren må da ta andre fristavbrytende skritt i forhold til gulvet.

For at en erkjennelse skal være fristavbrytende, må erkjennelsen korrespondere med det krav som er fremsatt.

4544 Avbrytes foreldelse av tilbud om å utbedre mangler?

Vanskeligere blir dette dersom omfanget av mangelen er uavklart på tidspunktet. Et praktisk eksempel er der byggherren reklamerer på ising på taket uten å kunne påpeke hva som er årsaken. Dersom entreprenøren uttaler at «vi skal utbedre ved å sette på luftehatter for å bedre utluftingen av konstruksjonen» fordi man oppfatter problemet kun som manglende utlufting i møne, blir spørsmålet om entreprenøren har foretatt en fristavbrytende erkjennelse dersom det senere viser seg at ising skyldes dårlig isolasjon og manglende luftspalte over isolasjonen. I et slikt tilfelle vil utbedring bli langt mer omfattende enn det man i utgangspunktet hadde grunnlag for å legge til grunn.

Resultatet her må nok være at erkjennelsen kun omfatter påsetting av luftehatter og ikke utbe-dring av hele taket. Entreprenøren var på tids-punktet for erkjennelsen ikke klar over årsaken til isingen og hadde dermed ikke grunnlag for å vurdere om han skulle erkjenne dette forholdet. Byggherren må her sikre seg at entreprenøren også vil foreta utbedring dersom takisingen har andre årsaker eller krever en annen utbedring.

Noe av det tilsvarende kan utledes av Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2007 side 781.

Her var saksforholdet at en buss var satt inn på verksted som følge av at varmeviften til motoren var defekt. Det var bestilt ny varmevifte som skulle innmonteres på et senere tidspunkt. Sikringen til varmeviften ble tatt ut, og bussen ble levert tilbake til eier. Bussen ble satt inn på verksted igjen etter en uke som følge av en feil med fjæringssystemet. En annen mekaniker satte inn igjen sikringen idet han var ukjent med at den var fjernet som følge av feil ved varmeviften. Det oppsto brann i bussen mens den sto på verkstedet, som følge av varmeutvikling i strøm-tilførselen til den defekte viften.

Høyesterett kom til at det var foretatt en fristavbrytende erkjennelse i forhold til den defekte varmeviften, men at denne erkjennelsen ikke kunne omfatte feil ved strømtilførselen som forårsaket brannen. Dette var et forhold partene ikke var kjent med på dette tidspunktet, og dermed var det utelukket at erkjennelsen omfattet denne feilen.

Har derimot entreprenøren uttalt at «vi vil utbedre mangelen ved takising», vil erkjennelsen omfatte enhver årsak til at det foreligger takising, selv om årsaken ennå ikke er klarlagt. I et slikt tilfelle har entreprenøren påtatt seg en betydelig

risiko ved å erkjenne utbedring av symptom uten å ha oversikt over årsaken.

5. OPPSUMMERING

Som det fremkommer overfor, er det sentralt for både entreprenør og byggherre at erkjennelsen som fristavbrytelse etter fl. § 14 er klar både med hensyn til art og omfang. Entreprenøren bør ikke foreta en erkjennelse uten å ha begrenset denne til arten av ytelser og omfanget av utbedringen.

Byggherren på sin side må være nøye med å sikre seg at han faktisk har en erkjennelse av forpliktelsen fra entreprenøren, og at det ikke

kun foreligger forhandlinger, som ikke avbryter fristen. Han må også passe på å ta andre frist-avbrytende skritt for å unngå at kravet kan bli foreldet dersom det er uklart hva som skal ytes fra entreprenøren. Tilsvarende gjelder dersom omfanget av mangelen og utbedringsmetoden er uklart.

Med dette som utgangspunkt er det på det rene at entreprenør og byggherre kan ha motstri-dende interesser ved klarlegging av erkjennelsen. Dette kan løses ved at partene inngår avtale om å forlenge foreldelsesfristen i en periode mens avklaring av mangelens årsak og omfang foregår.


Entreprenøren bør ikke foreta en erkjennelse uten å ha begrenset denne til ar ten av ytelser og omfanget av utbedringen.

4746 Prosjektsamarbeid – hva er lov og hva er forbudt?

1. INNLEDNING

For mange bedrifter er det aktuelt å samarbeide med én eller flere andre uavhengige bedrifter om gjennomføring av enkeltprosjekter. Det typiske er at de samarbeider ved å gi et felles tilbud til en privat eller offentlig oppdragsgiver, de kjøper inn varer og driftsmidler sammen, de bruker underleverandøravtaler og de utveksler generelt informasjon. Denne typen samarbeid kan skje både mellom bedrifter innenfor samme omsetningsledd (horisontalt samarbeid) og bedrifter i ulike omsetningsledd (vertikalt sam-arbeid).

Ikke alle typer prosjektsamarbeid er lovlig, og konkurranseloven § 10 inneholder et generelt forbud mot samarbeid mellom foretak som har til formål eller virkning å begrense konkurransen.

Konkurransetilsynet skal håndheve konkurranse-loven, og vi opplever at Konkurransetilsynet i stadig større grad fokuserer på å avdekke konkurransebegrensende samarbeid. Samarbeid i strid med forbudet kan medføre alvorlige sank-sjoner for en bedrift, i form av overtredelses-gebyr på inntil 10 % av bedriftens omsetning, og i ytterste konsekvens anmeldelse og fengselsstraff for involverte personer.

Det kan være vanskelig å vurdere om et prosjektsamarbeid er ulovlig eller ikke, og det er et

ukjent tema for mange. En bedrift som bryter konkurransereglene, kan altså rammes av alvor-lige sanksjoner. Det er derfor svært viktig å ha et bevisst forhold til hva som er lov og ikke lov, og å vite når man befinner seg i en situasjon som krever en nærmere avklaring.

Denne artikkelen gir en oversikt over gjeldende regelverk samt noen praktiske retningslinjer for når et prosjektsamarbeid kan gjennomføres uten å være i strid med konkurranseloven.

2. GENERELT OM SAMARBEIDSFORBUDET I KONKURRANSELOVEN

Konkurranselovgivningen har til formål å fremme konkurranse, for derved å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser. For å fremme konkur-ranse mellom foretak er det en forutsetning at aktørene opptrer selvstendig og uavhengig av hverandre.

Forbudet mot konkurransebegrensende sam-arbeid i konkurranseloven § 10 første ledd er et utslag av dette grunnleggende formålet. Følgende fremgår av bestemmelsen:

«Enhver avtale mellom foretak, enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak og enhver form for samordnet opptreden som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkur-ransen, er forbudt (…)»

Prosjektsamarbeid – hva er lov og hva er forbudt?

Av advokat Mats Ola Harberg [email protected]

Mats Ola Harberg er advokat og partner i Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS, Buskeruds ledende advokatfirma. Han jobber hovedsakelig med entrepriserett, kontraktsrett og offentlige anskaffelser.

Overordnet er det viktig å presisere at forbudet retter seg mot uavhengige bedrifter. Forbudet rammer for eksempel ikke samarbeid mellom selskaper innenfor samme konsern eller mellom agent og hovedmann.

Det stilles tre vilkår for at forbudet i § 10 skal anses overtrådt:

(1) Samarbeidskriteriet. For det første må det foreligge en avtale eller samordnet opptreden mellom uavhengige foretak. Enhver type avtale (muntlig eller skriftlig) eller opptreden i forståelse med hverandre vil rammes.

(2) Konkurransebegrensningskriteriet. For det andre må samarbeidet ha til formål eller virk-ning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen. Samarbeidet vil rammes av forbudet dersom det objektivt sett er egnet til å være konkur-ransebegrensende eller har en slik virkning. Hva som var partenes mål, ønsker eller hensikt med samarbeidet, er ikke avgjørende.

(3) Merkbarhetskriteriet. Konkurransen må begrenses merkbart for at samarbeidet skal være ulovlig. Om konkurransen påvirkes merkbart, må


vurderes konkret på bakgrunn av det relevante markedet og partenes markedsandeler mv. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at det uansett er ulovlig å inngå avtaler og samarbeid som gjelder fastsetting av priser ved salg av produkter til tredjeparter, begrensninger i produksjon eller salg og fordeling av kunder eller markedsandeler.

Det skal også kort nevnes at konkurranseloven § 10 tredje ledd gjør unntak fra forbudet dersom samarbeidet resulterer i samfunnsøkonomiske effektivitetsgevinster som oppveier de konkur-ransebegrensende virkningene av samarbeidet. Dette vil svært sjelden være tilfellet ved prosjekt-samarbeid, og unntaksbestemmelsen behandles ikke nærmere her.

Kort oppsummert kan et samarbeid være ulovlig dersom to uavhengige bedrifter ved avtale eller samordnet opptreden innleder et samarbeid som har til formål (er egnet til) eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen, og dette påvirker konkurransen merkbart.

Ordlyden i konkurranseloven § 10 er tung og gir liten praktisk veiledning. For bedre å illustrere

For å fremme konkurranse mellom foretak er det en forutsetning at aktørene opptrer selvstendig og uavhengig av hverandre.

4948

forbudet, og følgelig hva som er lov og hva som er forbudt, vil det gis noen praktiske eksempler på ulike former for prosjektsamarbeid.

3. PRAKTISKE FORMER FOR PROSJEKTSAMARBEID

Samarbeid mellom bedrifter i anbudskonkurranser er en praktisk form for prosjektsamarbeid som stadig havner i Konkurransetilsynets søkelys.

Koordinering av tilbud er en form for samarbeid som Konkurransetilsynet har avdekket i en rekke tilfeller. To eller flere konkurrenter kan for eksempel avtale i hvilke anbudskonkurranser de skal og ikke skal inngi tilbud, eller de kan avtale priser og øvrige forhold knyttet til deltakelse. Formålet med denne typen samarbeid er å minske eller eliminere konkurransen og på den måten gi grunnlag for å øke tilbudsprisene. Dette er kartellvirksomhet og et åpenbart brudd på konkurranseloven § 10.

Utenfor disse åpenbare tilfellene kan det ofte være legitime grunner til å samarbeide om

et felles tilbud. For eksempel kan det være nødvendig å knytte til seg en underleverandør på områder der man selv ikke har tilstrekkelig kompetanse eller kapasitet. Det kan også være ønskelig for mindre bedrifter å slå seg sammen for å kunne gi et mer attraktivt tilbud, særlig dersom de er i konkurranse med større aktører.

I sin praktisering av regelverket har Konkurranse-tilsynet lagt seg på en streng linje. Som et gene-relt utgangspunkt har Konkurransetilsynet uttalt at dersom bedriftene i en anbudskonkurranse er i stand til å inngi tilbud på egenhånd (dvs. oppfylle kvalifikasjonskrav og minstekrav), vil et samarbeid med andre om et felles tilbud være i strid med konkurranseloven § 10.

Motsatt vil et felles tilbud være lovlig dersom ingen av bedriftene hadde vært i stand til å inngi et tilbud på egenhånd. Dette kan typisk tenkes å være tilfellet hvor ulike fag som tømrer, elektriker og rørlegger mv. inngir et felles tilbud i en anbudskonkurranse vedrørende en total-entreprise.


Konkurransetilsynets strenge praktisering av regelverket vil føre til at foretak som ønsker å samarbeide for å kunne inngi et mer attraktivt tilbud, og for eksempel i større grad ta opp kampen med store aktører, ikke kan gjøre dette lovlig dersom de hver for seg kunne inngitt tilbud.

Man kan imidlertid stille spørsmål ved om en slik praktisering av regelverket alltid er hensikts-messig. Mindre aktører som ønsker å slå seg sammen for å kunne ta opp kampen mot større aktører, vil i seg selv ofte føre til økt konkurranse i markedet. Den reelle situasjonen er dessuten den at mindre aktører ofte oppfyller minstekrav og kvalifikasjonskrav, men i realiteten aldri har mulighet til å konkurrere mot de store aktørene.

En slik type argumentasjon har fått lite gehør hos Konkurransetilsynet, og da med den begrun-nelse at et samarbeid i dette tilfellet kan være konkurransebegrensende fordi det reduserer antallet faktiske eller potensielle tilbydere i enkeltprosjektet.

Konkurransetilsynet har også uttalt at i utgangs-punktet er såkalte eksklusivitetsforpliktelser ulovlige. En ulovlig eksklusivitetsforpliktelse kan oppstå dersom to entreprenører eller én entre-prenør og én underentreprenør forplikter seg til eksklusivt å samarbeide om et enkeltprosjekt, og gjennom denne eksklusivitetsforpliktelsen utelukker samarbeid med en annen potensiell konkurrent, slik at denne ikke kan delta.

Det er også viktig å merke seg at selve informa-sjonsutvekslingen mellom de uavhengige bedrif-tene i denne typen samarbeid kan være ulovlig i seg selv. Utveksling av informasjon om for eksempel priser, kalkuleringer, rabatter, kostnader, marginer, kapasitet, avtalevilkår, strategier og markedsplaner mv. er ulovlig etter konkurranse-

loven § 10, dersom informasjonsutvekslingen er egnet til å hindre, innskrenke eller vri konkur-ransen.

Som en generell retningslinje kan man si at det er forbudt for konkurrenter å utveksle informasjon som kan fjerne eller redusere den usikkerhet som normalt råder overfor andre bedrifters opptreden i markedet.

4. DOMSTOLENE FØLGER OPP KONKUR- RANSETILSYNETS STRENGE LINJE

Borgarting lagmannsrett avsa i mars 2015 dom i et tilfelle som kan sammenlignes med eksem-plene ovenfor.

Oslo Universitetssykehus gjennomførte høsten 2010 to åpne anbudskonkurranser for kjøp av pasientreiser (rammeavtaler). Follo Taxi SA og Ski Taxi SA hadde tidligere stiftet et felles drifts-selskap kalt Ski Follo Taxidrift AS. Driftsselskapet ble opprettet for å ivareta fellesfunksjoner for eierne, som drift av felles bestillingssystem og sentralbord, kommunikasjon og IT-infrastruktur, fakturering, regnskapsføring mv. Drosjeløyvene lå i hver av de to lokale drosjesentralene, men driftsselskapet ivaretok administrasjonen av løyvene, fordi sentralene ikke hadde ansatte. I tillegg benyttet man også det felles driftsselskapet til å inngi tilbud på vegne av de to drosjesentra-lene i flere anbudskonkurranser.

Etter varsel fra Oslo Universitetssykehus foretok Konkurransetilsynet ytterligere undersøkelser i saken. Konkurransetilsynet konkluderte med at begge partene i samarbeidet kunne ha inngitt selvstendige tilbud. Dette gjaldt selv om den ene parten var en liten aktør og bare kunne inngitt tilbud på deler av kontrakten. Så lenge Ski Taxi SA ikke var utelukket fra å inngi tilbud med den kapasiteten selskapet hadde, spilte det ingen rolle


5150

at foretaket ikke ville ha mulighet til å bli tildelt avtalen på første prioritet.

Konkurransetilsynet kom til at dette var et ulovlig samarbeid i henhold til konkurranseloven § 10, og ila Ski Follo Taxidrift AS et overtredelsesgebyr på kr 2 200 000, Follo Taxisentral SA et over-tredelsesgebyr på kr 400 000 og Ski Taxi SA et overtredelsesgebyr på kr 250 000.

I sin dom var lagmannsretten enig med Konkurransetilsynet i at så lenge partene kunne ha inngitt selvstendige tilbud, så var samarbeidet ulovlig. Lagmannsretten fant videre at det ikke var nødvendig å vurdere virkningene av samarbeidet nærmere. Det var uten betydning at partene sammen var i stand til å inngi et bedre tilbud enn de ville ha gjort hver for seg. Lagmannsretten reduserte imidlertid overtredelsesgebyrene, til hhv. kr 1 000 000, kr 200 000 og kr 100 000.

Saken er anket til Høyesterett og tillatt fremmet for prøving av spørsmålet om det foreligger en formålsovertredelse etter konkurranseloven § 10.

5. OPPSUMMERING

Det kan være vanskelig å vurdere om et prosjektsamarbeid er lovlig, og behovet for årvåkenhet og kunnskap er derfor stort. På generelt grunnlag bør man avstå fra kontakt, samarbeid og utveks-ling av informasjon med konkurrenter, men dersom dette er aktuelt, bør det i forkant alltid foretas en nærmere vurdering av lovligheten.

En bedrift har selv ansvaret for å sørge for at de ansatte kjenner regelverket godt nok, og at de ikke trår feil. Enhver bedrift bør derfor identifisere potensielle risikosituasjoner for sin virksomhet og sørge for skriftlige retningslinjer, samt tilstrekkelig opplæring av de ansatte.


Advokatfirmaet Alver AS yter bistand innenfor de fleste rettsområder til næringslivet, det offentlige og privatpersoner.

Advokatfirmaet Alver AS har i dag 14 med-arbeidere, hvorav 7 advokater, 3 advokat-fullmektiger og 1 advokatassistent. Vi har kontorer på Lillehammer og Gjøvik, samt møtekontor på Otta og Moelv.

Vårt hovedmål er å gi våre kunder effektiv og inkluderende bistand med høy kvalitet.

Vi har inndelt saksfelter for de enkelte advokater, som samlet gir oss både spisskompetanse og

bredde. Sentrale saksfelt i vår virksomhet er arbeidsrett, kontraktsrett, fast eiendoms rettsforhold, entreprise, selskapsrett, tingsrett, konkursrett, skatterett, arv og skifte, og barnerett.

Eurojurissamarbeidet bidrar til at vi får et bredere nettverk av advokater som kan utveksle erfaring på sine saksfelt, og dermed høyne kvaliteten på våre tjenester. Gjennom eierskap i Eurojuris Norge har vi rammeavtale med NHO, og yter bistand til NHO-medlemmer på gunstige vilkår.

Avd.: Lillehammer, tlf.: 612 68 700 Avd.: Gjøvik, tlf.: 611 30 800 Besøksadr.: Storgt. 106 Besøksadr.: Strandgt. 30 Postadr.: Pb 10, 2601 Lillehammer Postadr.: Pb 1213, 2806 Gjøvik

[email protected] – www.alver.as

«Din støttespiller i medgang og motgang»

Advokatfirmaet Eurojuris Harstad

Telefon: 77 00 21 00E-post: [email protected]

Advokatfirma Storø Narvik

Telefon: 75 80 34 00 E-post: [email protected]

Angell Advokatfirma Bodø


ADNOR Advokat Trondheim


Larhammer Aarseth Advokatfirma Molde


Advokatfirmaet Tollefsen Sogndal


Advokatfirmaet Stiegler Bergen


Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund


Projure Advokatfirma Stavanger/Bryne


Advokatfirma Tofte Kristiansand


Advokatfirmaet Alver Lillehammer/Gjøvik


Advokatfirmaet Nordia Oslo


Svensson Nøkleby Advokatfirma Drammen


Advokatfirmaet Frøstrup Løitegaard Porsgrunn


Advokatfirmaet Ytterbøl & Co Sarpsborg


Fredrikstad Telefon: 69 36 60 00E-post: [email protected]

Finn ditt lokale Eurojuris-kontor

www.eurojuris.noReturadresse: Eurojuris Norge AS

Postboks 294 Bragernes, 3001 Drammen

Foto

: Dre

amst

ime

- Pr

oduk

sjon:

kvel

dssk

iftet

eurojuris informerer

Documents