Den flerkulturelle skolen.

Den flerkulturelle skolen.På hvilken måte kan man få til et godt foreldresamarbeid som er tilpasset mangfoldet i den flerkulturelle skolen?Fagartikkel i Pedagogikk 102 for Kristine Gangfløt.

InnholdInnledning.2Definisjon og kriterier for en flerkulturell skole.3Å være migrant. Møtet med et nytt land.4Samspillet mellom lærer og foreldre i skolen.6Å se på foreldrene som en ressurs.7Hvordan kan man som lærer utvikle et godt samarbeid med foreldrene?8Oppsummering.9Litteraturliste11

Innledning.

I nyere tid har det stadig kommet flere innvandrere til Norge, noe som gjør at det vil bli flere elever med innvandrerbakgrunn i norsk skole. Med innvandrerbakgrunn mener jeg personer som er født i utlandet, eller har foreldre som er født i utlandet. Det at vi har fått et større mangfold i skolen vil naturligvis både by på utfordringer og nye innfallsvinkler. Skolen må kunne tilpasse seg sin elevgruppe.

Den flerkulturelle skolen er et spennende tema. Som lærer skal du samarbeide både med elever, ansatte og foreldre. Det kan være en utfordring når personer med ulike språk og kulturforståelse møtes. Hvordan kan man samarbeide med foreldre hvis ikke vi har et felles språk som vi kan kommunisere på? Og hvordan få til et godt samarbeid der man møter foreldre med en annen kulturforståelse enn den vi selv er vant med? Dette er noe jeg vil forsøke å finne ut mer om gjennom min fagartikkel. Jeg har kommet fram til følgende problemstilling:

På hvilken måte kan man få til et godt foreldresamarbeid som er tilpasset mangfoldet i den flerkulturelle skolen?

Jeg vil begynne med å se på hva definisjonen av den flerkulturelle skolen er og hva kriteriene er for at man kan kalle en skole flerkulturell. Dette gjør jeg for at man skal få en forståelse av hva den flerkulturelle skolen står for. Videre vil jeg si noe om det å være migrant og komme som ny til Norge. Jeg tror det er viktig å ha en forståelse av hvilken bakgrunn elevene og foreldrene har og tror dette vil være et godt utgangspunkt for å få til et godt samarbeid med minoritetsforeldrene. Videre vil jeg gå mer konkret inn på samspillet mellom lærer og foreldre i skolen og på hvilken måte man kan få til et godt samarbeid med foreldrene. Til slutt vil jeg oppsummere det jeg har funnet ut, for så å forsøke å svare på problemstillingen min. Jeg vil i min oppgave fokusere på arbeid opp mot skolen, selv om dette naturligvis også er relevant for barnehagen.

Definisjon og kriterier for en flerkulturell skole.

Begrepet flerkulturell skole brukes ofte om skoler med en viss prosentdel elever med innvandrerbakgrunn (Spernes, 2012:54). Det kan variere fra skole til skole hvor stor andel som må ha innvandrerbakgrunn for at skolen skal betegnes som det. Det kommer også an på hvor stor andel av innvandrerbefolkningen som er på den bestemte skolen i denne kommunen eller bydelen.

Kunnskapsdepartementet beskriver en flerkulturell skole på følgende måte:

En flerkulturell barnehage og skole kjennetegnes av et personale som ser på det kulturelle og språklige mangfoldet som normaltilstanden, og som anvender dette mangfoldet som ressurs.(KD 2007:9)

Mangfoldet i skolen skal forstås som normaltilstanden, og dette mangfoldet skal utnyttes som en ressurs. Vi kan se på noen kriterier for at man i praksis skal kunne utvikle en flerkulturell skole. Det er viktig at skolens ledelse og ansette arbeider aktivt for likeverd. Mangfoldet blant elever, foreldre og ansatte skal forstås som en ressurs, og mangfoldet må synliggjøres i hverdagen. Det pedagogiske innholdet i skolen skal tilpasses alle elevene. Foreldresamarbeidet må også tilpasses alle foreldre, ikke bare majoriteten. Skolen bør ha et internasjonalt engasjement. Skolens ledelse må i samarbeid med lærerne arbeide slik at denne gjennomføringen er mulig (Spernes, 2012).

I arbeid med en flerkulturell skole er det viktig at skolen har nulltoleranse for rasistiske og diskriminerende utsagn og handlinger (ibid). Læreren må bli kjent med elevene og ha kjennskap til kunnskap og erfaringer som elevene sitter inne med. Prosjektet Minoritetsforeldre – en ressurs for elevenes opplæring i skolen, viser at selv foreldre som ikke kan lese og skrive, er verdifulle ressurser for barnas skolegang (Spernes, 2012:57). Ved at foreldrene viser interesse for elevene kan motivasjonen øke. De kan bidra med gode rutiner, og «høre» elevene i leselekser, selv om de ikke nødvendigvis forstår innholdet. Et eksempel på dette kan vi finne i en praksisfortelling opplevd av Kari Spernes, som hun beskriver i sin bok «Den flerkulturelle skolen i bevegelse». Hun forteller at mor til Grace mente på at hun ikke kunne hjelpe Grace med leksene fordi hun ikke selv hadde noe skolegang, og ville derfor ikke forstå det Grace skulle gjøre. De gjorde en avtale på at mor skulle lage faste rutiner for leksene og Grace skulle lese arbeidsplanen for moren, og mor skulle sitte sammen med Grace når hun gjorde lekser. Grace skulle også lese høyt for mor hver dag. Kun etter en uke hadde de sett resultater av dette på skolen. Et annet eksempel på det finner vi i artikkelen «Modermålets inverkan på läsforståelse på andrespråket» skrevet av Lilian Nygren-Junkin. Hun gjennomførte et prosjekt der målet var at minoritetselevene skulle øke leseforståelsen på andrespråket. Under prosjektet deltok også foreldrene aktivt ved å være tilstede for eleven og høre de i lesing selv om de ikke forsto språket. Det viste seg at etter dette prosjektet ble foreldresamarbeidet bedre. Foreldrene følte seg mer inkludert i skolen og de følte seg tilnytte. (Nygren-Junkin, 2012)

Å være migrant. Møtet med et nytt land.

Hva vil det si å være migrant? Hvordan er det å komme som ny i Norge? Jeg tror det vil være viktig som lærer å ha noen kunnskaper om hva elevene kan ha vært igjennom i hjemlandet sitt.

Å være migrant vil ofte si at personen det er snakk om har en forhistorie. Noen flytter til andre land frivillig, men svært mange flytter til et nytt land på grunn av krig eller uroligheter i hjemlandet sitt. Mange har også vært igjennom en vanskelig tid som asylsøker før vi som lærere møter de i skolen. Mange kan tenke at de som kommer til Norge er heldige, men vi må huske på at for mange så har de kanskje ikke et ønske om å komme til Norge. Tiden som migrant kan være vanskelig (Spernes, 2012).

Noen barn har opplevd krig. De kan ha sett familiemedlemmer bli drept, og veien kan ha vært hard og lang før de til slutt har kommet til Norge. Dette er ting som naturligvis vil sette spor i enhver kropp og sjel. Det er ulike måter disse personene ankommer landet på. Noen har kanskje tatt et fly og kommet til Norge på et blunk, mens andre har hatt en lang og vanskelig reise. Noen har kanskje reist i frykt for å bli oppdaget. Disse erfaringene vil trolig også være noe personene vil dra med seg videre (ibid).

Det første møtet med Norge kan være brutalt for enkelte. Noen har kanskje dratt fra familien i håp om å finne en bedre løsning for hele familien. De blir satt på et asylmottak og må gjerne vente lenge før de får svar på søknaden om asyl. Muligens vet de ikke annet om tilstanden i hjemlandet enn at da de dro derfra var det ikke trygt. Hva skjer med familiemedlemmene, eller hjemstedet? Dette kan være en vanskelig tid for asylsøkerne. Har personen/familien fått asyl kan de flytte på seg når kommunen har funnet en bolig til dem. Ofte er det dyre boliger som blir tilbudt. Dette gjør at de ofte må finne seg boliger på mindre populære steder der standarden er dårligere. Dette igjen gjør at mange innvandrere blir å bo på samme sted og skolene i området får mange elever med innvandrerbakgrunn (ibid).

«Å være migrant kan gi nye dimensjoner til identitetsforståelsen» (Spernes, 2012:121)

Hva har det egentlig å si for den enkeltes identitet å flytte til et nytt land, der de lever på en helt annen måte enn man selv er vant til? Er identiteten varig eller kan den forandres underveis? Mange opplever at samfunnet ofte har en formening om hvem man er eller hva man står for. Som ny i Norge kan enkelte oppleve at de ikke får definere seg selv, nettopp fordi omgivelsene gjør dette vanskelig. Ved spørsmål om hvor du kommer fra kan en mørkhudet person oppleve at det ikke er «godtatt» at han/hun sier Norge, til tross for at en av foreldrene er fra Norge og personen selv er født og oppvokst i Norge. Pga. hudfargen vil samfunnet ofte forvente et annet svar enn Norge, og de vil kanskje spørre om hvor personen egentlig er fra. På grunn av episoder som dette kan det hende av personen etter hvert sier landet den andre forelderen er fra bare for å gjøre den andre «fornøyd». Dette er et eksempel på at omgivelsene bidrar til at man ikke får identifisere seg selv (Spernes, 2012). Jeg tror at vi bør bli mer bevisst på at vi lar hvert enkelt individ bestemme sin identitet. I arbeid med barn er det viktig at vi lar barna får bestemme selv hvem de er, og unngå å bruke uttrykk som; du som er fra somalia, morsmålet ditt eller lignende.

I ungdomstiden kan elevene oppleve at konformitetspresset er stort. De vil ikke skille seg ut og de kan ofte synes det er flaut å ha med foreldrene på fellesaktiviteter i skolen. Mange foreldre har et annet morsmål og snakker kanskje ikke norsk så godt. Dette er noe som kan føles vanskelig for eleven. Skolen kan bidra til at forskjellene blir sett på som «det normale» og at elevenes oppfattelse at foreldrene deres skiller seg ut blir lettere å takle (ibid). Språket er en viktig del av identiteten. Å flytte til et nytt land der språket er helt annerledes kan derfor føles vanskelig. Man kan bli usikker og få dårlig selvbilde. Grunnen til dette kan være at man i hjemlandet kan ha opplevd å mestre det meste på skolen bra. I møte med et nytt språk kan ting være vanskelig å forstå og mestringsfølelsen uteblir. Dette er noe som kan bidra til et dårlig selvbilde, og dette har også betydning for identiteten (ibid).

Noen lærere mener at elever ikke skal snakke til hverandre på morsmålet sitt, fordi de tror at de snakker negativt om andre. Denne holdningen er med på å danne hvilken oppfatning eleven får av eget språk, noe som igjen vil ha innvirkning på identitetsdannelsen (ibid).

Enkelte opplever en såkalt motsatt klassereise da de kommer til Norge. Det vil si at de kan ha hatt en prestisjetung jobb i hjemlandet sitt, mens når de kommer til Norge så strekker ikke papirene eller utdannelsen til og de kan ende opp med en jobb med mye lavere status enn de er vant til, eller kanskje de også blir arbeidsledige. Dette kan føles vondt og være truende for identiteten til individet. Man kan snakke om truet identitet med tanke på at person blir utsatt for negativ omtale om sin tilhørighet til for eksempel en religion, nasjonalitet eller annen type fellesskap. Noen vil kanskje forsøke å skjule sin tilhørighet til denne gruppa ved å ta avstand. Andre reagerer med sinne og vil framheve tilhørigheten, altså ved at de gjør det enda mer synlig at de representerer dette fellesskapet. Vi som lærere kan ofte være uvitende om hvordan hver enkelt elev har det og det er derfor viktig at vi opparbeider oss et tillitsforhold både med eleven og foreldrene (ibid). Dette kan gjøre at de føler seg tryggere på å fortelle ting de opplever til læreren. Vi kan gjøre hverdagen lettere for eleven.

Samspillet mellom lærer og foreldre i skolen.

Hvorfor skal vi drive med foreldresamarbeid? I hverdagen er det jo kun elevene vi møter. Ofte kan det være at vi kun møter foreldrene på foreldremøter eller konferansetimer for å fortelle om hvordan eleven ligger an. Man kan derfor lure på hvorfor det er så viktig med foreldresamarbeid. Er det ikke viktigere å bruke tid på å få til et godt samarbeid mellom lærer og eleven. Jo selvsagt er dette viktig, men det viser seg at foreldre har en svært viktig rolle for hver enkelt elev, og det at foreldrene er inkludert i elevens skolegang kan være avgjørende for hvordan eleven gjør det på skolen (Svanberg og Wille, 2009). Foreldrene er de som har ansvar for oppdragelsen av barna og som kjenner barna best. Det vil derfor være naturlig at foreldrene også tar del i elevens skolegang. For noen er kanskje ikke dette en selvfølge. Man kan tenke at det er læreren som har ansvar for det som skjer på skolen, og foreldrene skal derfor ikke blande seg inn. Dette er ikke riktig synes jeg. For å ivareta elevenes identitet og for å tilrettelegge best mulig for eleven er det viktig at vi blir kjent med både eleven og foreldrene. Tidligere undersøkelser viser at elever ofte går i foreldrenes fotspor når det kommer til utdanning. Har foreldrene høyere utdanning så vil også elevene mest sannsynlig få det (ibid). Har dette noe å gjøre med at disse foreldrene har mer kunnskap enn foreldrene uten særlig utdanning, og derfor får også elevene mer kunnskap? Jeg tror ikke dette er riktig. Jeg tror alle har like forutsetninger for å kunne ta høyere utdannelse, uavhengig av hvilken utdannelse foreldrene har. Nyere forskning viser at i hvilken grad foreldrene involverer seg i elevenes skolegang har mer å si for videre utdanning (ibid).

En del foreldre kan oppleve samarbeidet med skolen lite tilfredsstillende. Disse foreldrene har trolig dårlige relasjoner til lærerne, og barna deres kan ofte slite med diverse ting på skolen. Det kan også være at lærerne har liten tro på foreldrenes evne til å bistå barna i deres utvikling på skolen og de kan ha et problemorientert syn på foreldrene. Dette gjør at foreldrene til en viss grad umyndiggjøres. Det vil dannes negative erfaringer og her spiller mange faktorer inn. Thomas Nordahl sier noe om dette. Læreren kan ha liten tro på foreldrenes forutsetninger, lærerne anvender skolens institusjonelle makt og det kan være foreldre som kjenner lærerne dårlig, er usikre på skolen og føler at de ikke blir hørt. Det blir dannet en ond sirkel (Hauge, 2007:245). Når vi snakker om de negative erfaringene vil det være naturlig også å snakke om de positive. Hva kan bidra til at vi kan få til et godt foreldresamarbeid? Hvis lærerne har strategier for hvordan man kan samarbeide vil man kunne se positive erfaringer rundt foreldresamarbeid. Det er også viktig at lærerne har positiv innstilling og tiltro til foreldrene., og at foreldrene kjenner lærerne godt og er positivt innstilt til skolen (Hauge, 2007:247). Som lærer tror jeg det er viktig at vi er bevisst på disse faktorene og dermed kan fremme de positive tingene. Vi må få til en god sirkel.

Å se på foreldrene som en ressurs.

Som nevnt tidligere er et av kriteriene i den flerkulturelle skolen at vi ser på foreldrene som en ressurs. De signalene lærerne sender til foreldrene, kan være avgjørende for om foreldrene engasjerer seg i barnas skolearbeid eller ikke (Spernes, 2012:209). Det er viktig at vi som lærere synliggjør for foreldrene hvor viktig de er for barnas skolegang. Man bør kunne sette av tid til å hjelpe foreldrene med å forstå timeplaner og arbeidsplaner man bruker på skolen. Ved at foreldrene har god oversikt over hva barna deres skal igjennom vil man danne en god forutsetning for at foreldrene skal involvere seg i barnas skolehverdag. Det er viktig at foreldrene får vite at de kan engasjere seg i elevenes hjemmearbeid selv om de ikke nødvendigvis forstår eller mestrer innholdet. Foreldre kan også sees på som en ressurs ved at de kan lære oss noe om barnet sitt. Foreldrene kan også sitte med annen verdifull kunnskap som vi kan dra nytte av i skolen. De kan formidle kunnskap til læreren som læreren igjen kan formidle til elevene. Noen ganger kan også foreldrene bidra selv i klassen. Vi må se muligheten med et foreldresamarbeid. De kan bidra med mer enn kaffekoking og kakebaking (Spernes, 2012).

Hvordan kan man som lærer utvikle et godt samarbeid med foreldrene?

Det er viktig å bevisstgjøre de ulike forståelsene av hva foreldresamarbeid kan være. Berlinger har utarbeidet en modell hvor han presenterer tre ulike teorier: Mangelteori, kontekstteori og samspillteori. Lærerens forståelse av foreldrene er viktig for hvordan samarbeidet vil utvikle seg.

Mangelteori er der kontakten med hjem og skole er basert på at skolen tar kontakt med hjemmet på grunnlag av en frustrasjon over noe barnet mangler. Det kan være at eleven stadig mangler å gjøre hjemmelekse, mangler å ta med seg ting de skal på skolen, eller mangel på oppmøte på foreldremøte osv. Videre snakker Berlinger om Kontekstteori, som går ut på at kontakten er basert på at foreldrene kan brukes som en ressurs. Det kan f.eks. være til kakebaking, kjøring til ulike arrangementer eller lignende. Det optimale i følge Berlinger er Samspillteorien, som er basert på gjensidig respekt og dialog mellom hjemmet og skolen. Planene for hvordan samarbeidet skal være blir gjerne lagd i felleskap (Svanberg og Wille, 2009).

Det finnes forskjellige arenaer for foreldresamarbeid. Den mest naturlige delen er foreldremøter og konferansetimer. På et foreldremøte er det viktig at det blir mer enn enveisinformasjon. Det er lurt å sette av tid til samtale i mindre grupper, slik at ikke bare de som har lettest for å ta ordet sier noe. Det kan også være en idé å ha et fellesmøte med både elever og foreldre for å knytte et nærmere bånd mellom alle parter og for å skape en felles enighet. Det er viktig foreldrene blir kjent med hvilke elever som går i klassen og også med de andre foreldrene. Foreldrene kan bli delt i grupper og få ansvar for å arrangere noe i løpet av skoleåret. Det kan f.eks. være tur i skolen, spillekveld eller lignende. Dette er med på å skape et godt samarbeid og ikke minst trivsel i klassen.

Vi er pålagt å ha to konferansetimer i løpet av skoleåret. Hvis det kommer nye elever er det viktig at man får til en samtale så fort som mulig. Foreldre er eksperter på egne barn og kan derfor gi deg noen gode tips. Det er viktig at man som lærer setter av god tid til å kommunisere, der noen trenger tid til å åpne seg (ibid). Jeg tror det er viktig å presisere for foreldrene at det er de som avgjør hva de vil fortelle, slik at de ikke føler et press om å svare på personlige spørsmål.

I samarbeid med minoritetsforeldre vil vi kunne møte på utfordringer med tanke på at de muligens kommer fra et annet skolesystem enn det vi er vant til. Det kan være nyttig for oss som lærere å kjenne til noen av de vanligste tankene om hvordan skolesystemet skal fungere. Noen steder er det vanlig at det er en klar maktfordeling. Rektor har mest makt, og lærere har mer makt enn elevene osv. Elevene må gjøre som læreren sier uavhengig om det er berettiget eller ikke. Fysisk avstraffelse blir benyttet. Dette kalles et hierarkisk system. Et annet system er at læreren snakker til eleven, ikke med eleven. Undervisningen foregår ved hjelp av forelesninger. I noen kulturer får ikke eleven stille læreren om spørsmål fordi det tvinger en overordnet til å svare. Dette kalles for språksosialisering. Rangering av elevene er et annet system. Her har elevene hyppige tester som blir offentliggjort. Elevene må ha bestått året for å rykke opp til neste klassetrinn. Hvis eleven har for dårlig poengsum må eleven gå samme år om igjen. Når det gjelder foreldresamarbeid er det mange steder ikke vanlig at læreren samarbeider med foreldrene. Foreldrene blir innkalt dersom elevene har gjort noe galt. Disse skolebakgrunnene i kombinasjon med manglende norskkunnskaper kan være utfordrende for minoritetsforeldrenes møte med den norske skolen. Det kan være nyttig å finne ut hvilke skolebakgrunn foreldrene har for og lettere kunne forstå hvordan de tenker om skolen. Er det veldig vanskelig å få til en kommunikasjon pga. språk kan det være en idé å sette inn en tolk eller tospråklig lærer som hjelp (ibid). Jeg tror det vil være viktig som lærer og ikke være «redd» for å involvere seg i elevene og foreldrene. Jeg tror man vil kunne få igjen for det senere med et godt samarbeid.

Oppsummering.

Jeg har nå sett funnet ut mer om den flerkulturelle skolen, det å være migrant og har sett på hvordan vi som lærere kan få til et godt foreldresamarbeid som er tilpasset mangfoldet i den flerkulturelle skolen. Jeg har lært at det kan være vanskelig å komme som migrant til Norge, og har sett viktigheten av at vi som lærer har en forståelse av hva elevene og foreldrene har gått igjennom før de har kommet til Norge. Jeg har også lært at minoritetsforeldrene kan ha oppvokst med et helt annet skolesystem enn det vi bruker i Norge, og har fått forståelse for at det kan være en utfordring å tilpasse deg det norske skolesystemet. Jeg har funnet ut at det er viktig å bli godt kjent med eleven og foreldrene så fort som mulig for å legge grunnlaget for et godt samarbeid. Det er viktig å tydeliggjøre for foreldrene hvilken viktig rolle de har for barna sine i skolegangen. Jeg ser at det er viktig å sette av god tid i møtet med foreldrene. Vi må involvere foreldrene i skolehverdagen og se på foreldrene som en ressurs. Som svar på problemstillingen har jeg derfor kommet fram til at vi kan få til et godt foreldresamarbeid som er tilpasset mangfoldet ved at vi først og fremst setter av tid til å bli kjent med foreldrene og at vi har kunnskaper om foreldrenes og elevenes bakgrunn, at vi involverer foreldrene i skolen. Vi må få til en gjensidig respekt og en god dialog mellom hjem og skole. Jeg tror man kan få til et godt foreldresamarbeid ved å sette av tid til dette og å være positiv til samarbeidet.

Litteraturliste

Hauge, An-Magritt 2007: Den felleskulturelle skolen. Universitetsforlaget

Nygren-Junkin, Lilian: Modersmålets inverkan på läsförståelse på andrespråket, i Arntzen m.fl. (2012:121) red: Flerspråklig oppvekst i barnehage, førskole og skole, Artikler av lærere og forskere i det nordiske nettverket TOBANO (To- og flerspråklige barn i Norden).

Spernes, Kari 2012: Den flerkulturelle skolen i bevegelse. Gyldendal.

Svanberg og Wille (red.), 2009: La stå!. Gyldendal.