RYGG: 25 MM FORSIDE: 133 MM KLAFF: 90 MMBAKSIDE: 133 MMKLAFF: 90 MM

HØ

YD

E:

211

MM

o m s l a g av s t i a n h o l e

david vann er født i Alaska og innehar for tiden et professorat ved University of San Francisco. Han har i en årrekke skre-vet for ulike tidsskrifter som Esquire, The Atlantic Monthly, The Observer og National Geographic Adventure. Han har jobbet med tv-dokumentarer for bbc, nova og cnn siden 2009, og jobber for øyeblikket med en dokumentarfilm om Osebergskipet for National Geographic.

Vann debuterte skjønnlitterært med novelle-samlingen Legender om et selvmord, som utkom på norsk våren 2011. Kritikerne var overbegeistret og sammenlignet Vann med litterære stjerner som Cormac McCarthy, Ernest Hemingway og Annie Proulx.

Caribou Island er David Vanns første roman, og i likhet med novelledebuten har den mottatt svært gode anmeldelser.

på en liten øy i en iskald fjord på Kenai-halvøya i Alaska er et ekteskap i ferd med å gå i stykker. Gary og Irene strever med å bygge en fremtid sammen; han etter tretti år med feilslåtte planer, hun med en tragedie i fortiden. Nå forfølger de Garys gamle drøm: Dag ut og dag inn sleper de tømmer-stokker til øya for å bygge en hytte av den typen som drodem til Alaska i utgangspunktet.

De bygger hytta uten plan og uten råd fra noen – og da den harde Alaska-vinteren setter inn, blir båndet mellom dem truet av den overveldende isola sjonen i det ville landskapet.

Med stor presisjon og nådeløs ærlighet skildrer Caribou Island et ektepar som er i ferd med å bli ødelagt av bitter kjærlighet, feilslåtte drømmer og en tragisk fortid.

«Alt som gjorde Legender om et selvmord så oppslukendeog med rette bejublet, er her – dypere og sterkere … CaribouIsland er en roman med store kunstneriske kvaliteter ognaken emosjonell sannhet – full av våre mørkestestrømninger og svakeste lyder.»

the times (london)

«Caribou Island kommer til steder andre romaner ikke kannå. (...) Dette Alaska, med sine fiskebåter og søppeldynger,blir til en scene for urgamle historier om overlevelse, vilje, samhørighet og kjærlighet. Og til slutt, kjærlighetensmangler.»

the new york times book review

da

vid

va

nn

ca

rib

ou

islan

d

norsk presse om legender om etselvmord:

«Som Per Petterson klarer Vann på sitt beste å skildre hjelpeløshet og fortvilelse bare ved hjelp av konkret, ytre handling, i et språksom hele tiden holder tilbake, og slik bygger opp enormt følelsesmessig trykk før altslippes løs.» ole øyvind sand holth, dagbladet

«… en formmessig original bok, som balan-serer interessant mellom det halvdokumen-tariske og en klassisk novelleform, full av overbevisende personkarakteristikker og gode observasjoner slik vi forventer av en novellei den psykologisk-realistiske sjangeren.» ane farsethås, dagens næringsliv

«Gjennom disse beretningene dannes på makeløst vis et sammensatt bilde av en far,et menneske som ikke kunne hjelpe seg selv, og som omstendighetene heller ikke hjalp. Det er sterk lesning.» kjetil skotte, oppland arbeiderblad

«Merk dere navnet David Vann, for dette er gripende fortellerkunst av ypperste merke.»gabriel michael vosgraff moro, vg

fo

rf

at

te

rf

ot

o: d

ian

a m

at

ar

«En nådeløs malstrøm i sjelens farligste farvann» Lars Mytting

Originaltittel: Caribou Island

Copyright © David Vann 2011Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011

www.gyldendal.no

Første gang utgitt avHarperCollins, USA 2011

Published by arrangement withSane Töregård Agency AB

Sitatene fra «Sjøfareren» er basert på Arthur O. Sandveds gjendiktning iVers fra vest. Gammelengelske dikt i utvalg,

Aschehoug 1987 (Thorleif Dahls kulturbibliotek)Sitatene fra Catullus er hentet fra Samlede dikt, Tiden Norsk Forlag 1996,

gjendiktning ved Johann Grip og Henning Hagerup

Printed in SlovakiaTrykk/innbinding: TBB, a.s.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2012Papir: 70g Ensolux Cream 1,6

Boken er satt med Stempel Garamond 11/15 pkt.Omslagsdesign: Stian Hole

Innkjøpt av Norsk kulturråd

ISBN 978-82-05-40316-1

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

David Vann

Caribou Island

Oversatt fra engelsk avHilde Stubhaug

Moren min var ikke virkelig. Hun var en tidlig drøm, ethåp. Hun var et sted. Snødekt, som her, og kaldt. Et tre-hus på en bakketopp ved en elv. Det var en overskyet dag,den gamle, hvite malingen på bygningene virket lysere nåsom lyset var innestengt, og jeg var på vei hjem fra skolen.Ti år gammel, gikk alene, gjennom de skitne snøflekkenei hagen, opp på den smale verandaen. Jeg kan ikke huskehvordan jeg tenkte, kan ikke huske hvem jeg var eller hvor-dan jeg hadde det. Alt det er borte, visket ut. Jeg åpnetinngangsdøren, og der hang moren min fra bjelkene. Unn-skyld, sa jeg, tok et skritt tilbake og lukket døren. Så varjeg utenfor på verandaen igjen.

Sa du det? spurte Rhoda. Ba du om unnskyldning?Ja.Å, mamma.Det er lenge siden, sa Irene. Og det var noe jeg ikke

kunne se selv da, så jeg kan ikke se det nå heller. Jeg vetikke hvordan hun så ut der hun hang. Jeg husker ikke noeav det, bare at det var.

Rhoda akte seg nærmere på sofaen og la armen om

5

moren, trakk henne inntil seg. De så inn i peisen beggeto. En metallskjerm foran, med små sekskanter, og jo len-ger Rhoda så på den, jo mer så disse sekskantene ut sombakveggen i peisen, gyllen av flammene. Som om ildenkunne få bakveggen, svart av sot, til å komme til syne elleromdannes. Så flyttet hun litt på blikket, og den ble bareen skjerm igjen. Jeg skulle ønske jeg hadde kjent henne, saRhoda.

Jeg også, sa Irene. Hun klappet Rhoda på kneet. Jeg måfå meg litt søvn. Travel dag i morgen.

Jeg kommer til å savne dette stedet.Det har vært et godt hjem. Men faren din vil gå fra meg,

og første skritt er å få oss ut på den øya. Slik at det virkersom han gjorde et forsøk.

Det er ikke sant, mamma.Alle har sine regler, Rhoda. Og hovedregelen til faren

din er at han aldri må framstå som skurken.Han elsker deg, mamma.Irene reiste seg og ga datteren en klem. God natt,

Rhoda.

Om morgenen bar Irene sin ende av tømmerstokk ettertømmerstokk fra pickupen til båten. Disse kommer aldritil å passe sammen, sa hun til ektemannen, Gary.

Jeg blir nødt til å høvle dem litt ned, svarte han stram.Irene lo.Takk skal du ha, sa Gary. Han hadde allerede det bistre,

bekymrede uttrykket som fulgte med alle de håpløse pro-sjektene hans.

6

Hva med å bygge en hytte av planker? spurte Irene.Hvorfor må det være en tømmerhytte?

Men Gary svarte ikke.Som du vil, sa hun. Men disse her er ikke ordentlige tøm-

merstokker heller. Ingen av dem er over 15 cm i diameter.Det kommer til å se ut som en rønne lagd av pinner.

De var på den øvre leirplassen ved Skilak Lake, vannetblekt jadegrønt etter smeltevann fra isbreen. Grumsete avsilt i overflaten, og fordi det var så dypt, var det aldri sær-lig varmt, selv ikke sent på sommeren. Den kjølige vindenblåste konstant, og det var fortsatt lommer av snø på fjel-lene som steg opp på østbredden. Fra toppen av dem haddeIrene ofte, på klare dager, kunnet se de hvite, vulkansketoppene på Mount Redoubt og Mount Iliamna på denandre siden av Cook Inlet, og i forgrunnen den brede, flateKenai-halvøya: svampete grønn og rødlilla mose, dverg-skogen som omga våtmark og mindre innsjøer, og den eneveien som buktet seg sølvglinsende i solskinnet som en elv.Stort sett friområder. Huset deres og huset til sønnen Markvar de eneste husene ved Skilak, og de lå godt skjult blanttrær, slik at innsjøen fortsatt kunne virke forhistorisk, vill.Men det var ikke nok å bo ved innsjøen. De skulle flytteut, nå, til Caribou Island.

Gary hadde rygget pickupen tett inntil båten der denlå på stranden med åpen baug, en rampe til lastingen. Forhver tømmerstokk gikk han om bord i båten og gikk helebåtens lengde. Med ustø gange, for akterstavnen lå i vannetog gynget opp og ned.

Leketøystokker, sa Irene.

7

Nå holder det, sa Gary.Greit.Gary dro i enda en liten tømmerstokk. Irene tok tak i sin

ende. Himmelen mørknet litt, og vannet gikk fra lys jadetil blågrått. Irene kikket opp mot fjellet og kunne se at enflanke hadde hvitnet. Regn, sa hun. På vei hit.

Vi fortsetter bare å laste, sa Gary. Ta på deg jakka di omdu vil.

Gary iført langermet flanellsskjorte over T-skjorte.Dongeribukse og støvler. Uniformen hans. Han så ut somen yngre mann, fortsatt i god form til å være i midtenav femtiårene. Irene likte fortsatt utseendet hans. Forøyeblikket ubarbert og udusjet, men ekte.

Burde ikke ta så mye lenger tid nå, sa Gary.De skulle bygge hytta fra grunnen av. Ingen grunnvoll

engang. Og ingen planer, ingen erfaring, ingen tillatelser,ingen råd velkomne. Gary ville bare gjøre det, som om deto var de første som kom over denne villmarken.

Så de fortsatte å laste tømmerstokkene, og regnet kommot dem som en hvit sky over vannet. Kaldfronten som etteppe, men de første dråpene og vinden slo alltid inn littfør, usynlig, gjorde sitt i forkant av det hun kunne se, ogdet kom alltid som en overraskelse for Irene. Disse sisteøyeblikkene fratatt henne. Og så tok vinden seg opp, kald-fronten slo inn, og dråpene falt store og tunge, ustanselig.

Irene tok tak i sin ende av enda en stokk, gikk motbåten med ansiktet vendt bort fra vinden. Regnet kom frasiden nå og traff hardt. Hun hadde ikke lue på, ikke hans-ker heller. Håret tjafset seg, det dryppet fra nesa, og hun

8

kjente den første kuldegysningen idet regnet nådde gjen-nom skjorta til armene, en skulder, hele skulderpartiet ognakken. Hun krummet seg vekk fra det mens hun gikk,la fra seg stokken, og så gikk hun krumbøyd tilbake, någjennombløt på den andre siden også, og hun skalv.

Gary foran henne, krumbøyd han også, overkroppenvendt vekk fra regnet som om den helst ikke ville lyst-re beina, men legge i vei i sin egen retning. Han tok taki enden av en ny stokk, dro den ut, gikk baklengs, og såbegynte regnet å piske hardere. Det kom et ekstra kraf-tig vinddrag, og luften var full av vann, hvit selv tett på.Innsjøen forsvant, bølgene borte, ren spekulasjon hvorbredden begynte. Irene grep stokken og fulgte Gary inn iglemselen.

Vinden og regnet ble til et brøl, og Irene kunne ikkehøre noen andre lyder i det. Hun fortsatte taus, fant framtil baugen, la stokken sin på plass på båten, snudde og gikktilbake, ikke krumbøyd lenger. Det var ikke lenger noe tørtå beskytte. Hun var gjennomvåt.

Gary gikk forbi henne som en slags fuglemann, armeneut som vinger idet de blir slått ut. Forsøk på å holde denvåte skjorta unna huden? Eller en slags første instinktivreaksjon i en krig, å gjøre klar våpnene? Da han stoppet vedlasteplanet, rant vannet fra nesetuppen. Øynene var hardeog små, fokuserte.

Irene gikk nærmere. Skal vi stoppe? ropte hun overbrølet.

Vi er nødt til å få denne ladningen ut på øya, ropte hantilbake og dro ut en stokk til, så Irene fulgte etter, selv

9

om hun visste at hun ble straffet. Gary kunne aldri gjøredet direkte. Han overlot det til regnet, vinden, det tilsyne-latende tvingende nødvendige prosjektet. Det skulle væreen straffens dag. Han ville dra det ut, la det gå timer, drivedem videre, en bister besluttsomhet, som skjebnen. Noesom ga ham en slags nytelse.

Når hun hadde holdt det ut, kunne hun straffe ham.Derfor fulgte hun ham. Det ville bli hennes tur. Og det vardette de hadde gjort mot hverandre i tiår nå, ustanselig.Greit, pleide hun å tenke. Greit. Og det betydde: bare vent.

Enda en halvtime med lasting av tømmer i regnet. Irenevar gjennomkald, hun kom til å bli syk av dette. De burdeha tatt på seg regntøyet, som lå inne i førerhuset, men tras-sen dem imellom hadde forhindret det. Hvis hun haddegått for å ta på seg jakka da Gary foreslo det, ville hundermed ha avbrutt arbeidet, forsinket det, og det ville hanha notert seg, brukt mot henne, ristet litt på hodet, kan-skje til og med sukket så vidt, men ventet han lenge nok,kunne han late som det ikke var det det handlet om. Garyvar først og fremst utålmodig: utålmodig med livet i detstore og hele, med hvem han var og hva han hadde gjort ogblitt, utålmodig med kona si og barna, og, selvsagt, utål-modig med alle de små tingene, enhver handling som ikkeble utført tilfredsstillende, hvert øyeblikk været ikke sam-arbeidet. En generell og varig utålmodighet som hun haddelevd med i over tretti år, et element hun hadde pustet i.

Siste stokken om bord, endelig, og Gary og Irene svingtebaugrampen på plass. Den var ikke tung, ikke betryg-gende. Svart plast der den møtte sideplatene på båten for å

10

forsegle baugen. Denne båten var den eneste måten de villekunne komme seg ut og inn til øya på.

Jeg parkerer bilen, sa Gary, og trampet av gårde oversteinene. Det regnet fortsatt, men blåste ikke like mye. Sik-ten god nok til å peile ut retningen, men ikke god nok tilå se øya herfra, noen kilometer ut. Irene lurte på hva somville skje når de kom midt utpå. Kom de til å se noe avkysten, eller bare hvitt på alle kanter? Ingen GPS på båten,ingen radar, ingen dybdemåler. Det er en innsjø, haddeGary sagt i butikken. Det er bare en innsjø.

Det er vann i båten, sa Irene da Gary kom tilbake. Detlå i dammer under stokkene, samlet seg spesielt akterut,sikkert tjuefem centimeter dypt etter alt regnet.

Vi ordner det når vi er utpå, sa Gary. Jeg vil ikke brukebatteri på lensepumpa uten at motoren er på.

Så hva er planen? spurte Irene. Hun visste ikke hvordande skulle få båten ut fra stranden, tunglastet som den varmed stokker.

Vet du hva, det var ikke bare jeg som ville dette, sa Gary.Det er ikke bare min plan. Det er vår plan.

Det var løgn, men en altfor stor løgn til å si imot den herog nå, i regnet. Greit, sa Irene. Hvordan får vi båten ut frastranden?

Gary så på båten en liten stund. Så bøyde han seg nedog ga den en dytt. Den rørte seg ikke.

Halve båten var på land, og Irene gjettet at det betyddeflere hundre kilo nå som den var fullastet. Gary haddeåpenbart ikke tenkt på det. Han tok ting som det falt seg.

Gary gikk rundt til den ene siden og så den andre. Han

11

klatret over tømmerstokkene til akterstavnen, til påhengs-motoren, lente seg mot den og dyttet til, prøvde å gyngebåten, men den kunne like gjerne ha vært lagd av bly. Leetseg overhodet ikke.

Dermed kravlet han framover i båten, hoppet i land, blestående og se på båten en stund. Hjelp meg å dytte, sa hantil slutt. Irene stilte seg opp ved siden av ham, han telte en,to, tre, og så dyttet de begge to i baugen. Føttene glapptaket på den svarte grusen, men ingen annen bevegelse.

Det kan aldri være enkelt, sa Gary. Ikke en eneste ting.Det kan aldri bare ordne seg.

Som for å bevise det han sa, begynte det å regne krafti-gere igjen, vinden tok seg opp, kald fra isbreen. Hvis manville være en tosk og prøve grensene for hvor forferdeligting kunne bli, var dette et bra sted. Men Irene visste atGary ikke ville sette pris på kommentarer. Hun prøvde åvære oppmuntrende. Kanskje vi kan komme tilbake i mor-gen, sa hun. Det skulle visst bli litt bedre vær. Vi kan lasteav og skyve den ut, og laste på på nytt.

Nei, sa Gary. Jeg har ikke lyst til å gjøre det i morgen.Jeg kjører ut denne ladningen i dag.

Irene holdt munn.Gary trampet av gårde til bilen. Irene sto klissvåt i reg-

net og ønsket at hun var varm og tørr. Huset deres lå like inærheten, et par minutter unna. Varmt bad, tenne i peisen.

Gary kjørte pickupen ned på stranden, svingte opp mottrærne, deretter ned mot båten til han hadde støtfangerenlike ved baugen. Du må fortelle meg hvor nær jeg er, roptehan ut av vinduet.

12

Så Irene gikk bort til ham og fortalte ham det, og hankjørte forsiktig forover til støtfangeren var borti.

Okei, sa Irene.Gary ga litt gass, og grusen fløy opp bak bakhjulene.

Båten leet seg ikke. Han skiftet til lavserie, ga mer gassså alle fire hjulene gravde seg nedi og grusen smalt inn iunderstellet på pickupen. Båten begynte å gli, og så gikkdet fort ut i vannet, den drev unna i en bue.

Ta tauet! ropte Gary ut av vinduet. Irene skyndte segforover for å gripe tak i tauet som lå løst på stranden. Hunfikk tak og satte hælene nedi grusen, la seg bakover påstranden og dro hardt til trykket ga seg. Så lå hun bare derog kikket opp i den mørke, hvite himmelen. Hun kunnese regnet som strimer før det traff ansiktet. Kald på hen-dene uten hansker og vondt etter nylontauet. Grusen ogde større steinene mot bakhodet. Klærne et vått og kaldtskall rundt henne.

Hun hørte at Gary kjørte bilen opp til parkeringsplas-sen, og etterpå støvlene hans på vei tilbake med lange,bestemte skritt.

Okei, sa han over henne. Vi drar.Det hun ønsket seg, var at han bare skulle legge seg ned

ved siden av henne. De to sammen på denne stranden. Dekunne gi opp, la tauet gå, la båten drive vekk, glemme altom hytta, glemme alt som hadde gått galt opp gjennomårene og bare dra hjem og bli varme og begynne på nytt.Det virket ikke umulig. Hvis de begge bestemte seg for det,kunne de klare det.

Men i stedet gikk de ut i det kalde vannet der bølgene

13

slo opp over støvlene og til knærne, og klatret om bordi båten. Irene tok tak i tømmerstokkene og svingte beinaover rekka, mens hun lurte på hvorfor hun gjorde dette.Tyngden i den hun hadde blitt sammen med Gary, tyngdeni den hun hadde blitt i Alaska, tyngden som bare gjorde detumulig å stoppe akkurat nå og gå hjem. Hva hadde hendt?

Ved motoren klemte Gary på pumpa til bensinslangen,trakk ut choken, dro startsnoren hardt bakover. Og moto-ren startet med én gang, durte jevnt, spyttet ut strømmenav kjølevann og ikke så mye røyk som Irene var vant til. Enfiretakter, en bra motor, latterlig dyr, men den var i hvertfall pålitelig. Det siste hun ville, var å bli liggende og flytemidt på innsjøen i skikkelig uvær.

Gary hadde satt i gang lensepumpa, vannet strømmet utpå siden, og alt virket et kort øyeblikk håndterlig. Så fikkIrene se bulken i baugen. Det var en bulk foran på båten,der Gary hadde dyttet med pickupen. Den var ikke veldigstor, men Irene bøyde seg fram for å sjekke at det var tettder porten møtte sideplatene, og hun kunne se at det pip-let litt vann inn: De var så tunglastet at deler av rampen varunder vann.

Gary, sa hun, men han var allerede i ferd med å bakke uti en halvsirkel, og så satte han motoren i gir. Han konsen-trerte seg og fulgte ikke med på henne. Gary! ropte hun utog veivet med armen.

Han satte motoren i fri og kom forover for å se. Hanknurret, bet tennene sammen. Men så gikk han tilbake ogsatte motoren i gir igjen. Ikke et ord, ingen diskusjon omhvorvidt de skulle fortsette eller få det reparert først.

14

Gary kjørte ikke fort, ikke i mer enn en fem eller tiknop, men rett mot vindbølgene med flat front, og hvereneste bølge var en kraftig dusj som gjorde dem heltgjennombløte.

Irene vendte ryggen til bølgene, så bakover på Gary,men han så bakover han også, styrte etter bredden dehadde forlatt, som sakte forsvant i det fjerne. Pickupenvar fortsatt synlig bak de spredte trærne. Ingen andre stoparkert ved leirplassen. Vanligvis var det et par båter ogturfolk her, men ikke i dag; hvis det skjedde dem noe, vardet bare dem, dunket og vannsprøyten med bare sekunderimellom, tømmerstokkene som spratt opp mørke og våte,rekka lavt, den jevne strømmen fra lensepumpen. Nestensom en ny type prærievogn, på vei til nytt land, for å skapeseg et nytt hjem.

Rhodas slitne Datsun B210 hørte ikke hjemme på veien.Hun var påpasselig med å holde farten oppe i bakkene,men merket at dekkene glapp i gjørma. Og hun kunne ikkese noe som helst, bare regnet som pisket mot frontruten,uskarpe grønne trær bakenfor, den brune skogsveien somsvingte innover. Hun hadde vært hos bilforhandlere i flereår nå, på jakt etter den rette pickupen, men når de satteseg ned for å fullføre handelen, hadde hun liksom aldrinok penger. Det hun egentlig ville ha, var en SUV, ikke enpickup. Og siden hun forventet lønnspålegg og dessutenå gifte seg med en tannlege, trodde hun ikke at hun måttevente så veldig lenge.

Noe som fikk Rhoda til å tenke på Jim, som antakeligsatt og spiste pannekaker til middag akkurat nå, det van-lige, og lurte på hvor hun var. Trakk ut halve fersken fraen boks til å legge på disse pannekakene, mens han dunketunødig på boksen med gaffelen. Men Rhoda kjente at hunvar i ferd med å bli i godt humør, og ville ikke ødelegge detved å tenke på Jim.

Da hun kjørte opp foran huset til foreldrene, så hun at

16

pickupen var borte. Hun var sent ute til å hjelpe dem ålempe tømmerstokker. Hun gikk ut av bilen likevel og løpforbi blomsterbedene og opp til døren.

Foreldrene til Rhoda bodde i et lite trehus i ett plansom de hadde bygd på flere ganger opp gjennom årene slikat det bulte merkelig ut en del steder, og alle delene pas-set ikke sammen. Da faren var i midten av tjueårene ogflyttet opp hit fra California, hadde han drømt om nybyg-gerliv og fjellmenn, og nå hadde han for lengst skaffet segalle de alaskiske prydgjenstandene. Gevirer av hjort, elg,karibu, rådyr, fjellgeiter og tynnhornsau hang fra kantenpå taket og langs ytterveggene. Det hevede blomster-bedet til høyre for døren inneholdt en gammel håndpumpe,en liten skyllerenne og diverse rustne stekepanner, hak-ker, spann, gamle planker og sånt fra gruvetiden, det mestedratt ned fra Hatcher Pass-gruven nordøst for Anchorage,men noe var også kjøpt inn fra andre samlere og et garasje-salg her og der. Lenger ned på veggen til venstre for dørenhadde han stablet ved til peisen og den antikke ovnen i stø-pejern og nikkel, og mellom vedstabelen og døren sto engammel hundeslede, med skinnremmer og tre som råtnetlitt mer hvert år i alt regnet, snøen, vinden og en sjeldengang litt sol. Stedet hadde bestandig virket som en søppel-fylling og gjort Rhoda flau. Det hun likte, var blomsteneog mosehagen. Tolv forskjellige typer mose og alle slagsvillblomster fra Alaska, selv de sjeldneste. Hele bed avsvartkrone og geitrams og lupiner i alle farger, fra hvitetil rosa til den dypeste lillablå, selv om bare geitramsenblomstret nå.

17

Rhoda banket hardt på døren igjen, men de hadde dratt.Hun kjørte videre til leirplassen og rampen. Kanskje hunkunne nå dem igjen der, selv om hun ikke kunne skjønnehvorfor de ville gjennomføre det på en sånn dag. Hvorforble de ikke hjemme?

Dekkene glapp litt på vei ned bakken til leirplassen.Hun så at pickupen sto parkert der og kjørte ned til ram-

pen i vannkanten. Ingen båt. Ingen å se. Foreldrene vargærne som dro ut i dette her. Hvorfor ikke vente på bedrevær? Om det så var hytta over alle hytter, selve livsdrøm-men og alt det der. Det Rhoda ikke kunne forstå i det heletatt, var at moren hennes kunne gå med på dette.

Samme det, sa hun og kjørte tilbake til byen.Rhoda og Jim bodde i et stort, spisst hus med utsikt til

Kenai-elvens munning. En av fordelene med å være sam-men med Jim. Det høye, bratte taket minnet henne omwienerschnitzel-sjappene, men snøen gled lett av, og detvar sju meter høyt under det hvelvede taket i stua på for-siden og på soverommet på baksiden. De nesten fem meterhøye dobbeltvinduene fanget soloppganger over CookInlet, og de synlige bjelkene var mørkbeiset som i en mjød-hall, alle møblene i skandinavisk treverk og skinn. Det varden typen hus som Rhoda en gang hadde drømt om.

Og nå bare bor jeg der, tenkte hun der hun sto vedkjøkkenbenken og presset små prøver av beaglebæsj oppiprøverør.

Jeg skulle ønske du kunne la være å gjøre det dermens jeg spiser, sa Jim. Han satt og spiste pannekaker oghermetiserte fersken på den andre siden av benken.

18

Du overlever nok, sa Rhoda. Det er bare hundedritt.Jim lo. Du er så bra.Og du er enda bedre, sa Rhoda. De hadde bare bodd

sammen et år, så hvorfor ikke. Den forrige kjæresten tilRhoda hadde vært helt annerledes, en fisker som dagligsutret og klagde over naturkreftene, industrien og myndig-hetene, alle sammen like uutgrunnelige og hjerteløse. Detene året var prisen på kveite for lav, det neste var lisensenfor å være med på et nytt fiske for dyr, og havet var uteetter ham hvert år. Kjedelig å høre på, og belønningen var åbo i en campingvogn og få et par gratis kveitebiffer her ogder. Men med Jim hadde hun ubegrenset tilgang på herme-tiserte fersken og all Krusteaz pannekakemiks hun kunneønske seg.

Rhoda smilte. Hun var lykkelig, innså hun. Eller lykke-lig nok, i hvert fall. Hun la fra seg sprøyten, gikk rundt tilJim og pustet litt i øret hans.

På bredden av Skilak Lake, mindre enn halvannen milunna der foreldrene hans smalt inn i bølgene med tøm-merstokklasten sin, tok Mark av seg klærne sammen medpartneren Karen og noen venner fra Kaffebussen. Han lapå mer ved, før de alle hoppet inn i badstuen og hansmelte døren igjen bak dem. Badstuen lå helt i vannkantenmed en smal brygge rett utenfor døren, og det var varmtog mørkt der inne, ingen vinduer, tjærepapp bak trever-ket som isolasjon, og sittebenken og fotbenken var så høytoppe at hodet hans streifet borti taket og høyere folk måttebøye nakken. Mark hadde alltid med seg en orgrein eller

19

to som fortsatt hadde bladene på, til pisking, og så fortde svettet ordentlig og dampen var tykk nok til at de barekunne skimte hverandre i det røde lyset, bøyde Karen segfram med hodet mellom knærne og armene låst rundt leg-gene, og Mark begynte å piske henne. Det var for å trekkeblodet til overflaten og få i gang sirkulasjonen. Man våk-net av det også, og det virket svakt legende og rensende.Det kom høye, raslende klaskelyder, og både Mark ogKaren stønnet, Mark helt svett av anstrengelsen og Kareni smerter.

Så var det Marks tur til å bøye seg fram. Huden så glattog salt nå at han ikke kunne holde om leggene, og hendeneglapp bare fra hverandre, så han holdt seg fast i plankeneunder føttene da Karen begynte å piske. Hun kom inn i enrytme, svingte pisken så hardt hun kunne, og tok i brukstemmen også etter en stund, til hun skrek fra magen medhvert eneste piskeslag. Hun tok tak i nakken hans med denledige hånda og pisket ham hardt til mesteparten av bla-dene og kvistene var blitt revet av og hun kollapset oppåham og han klynket.

Da ville Carl og Monique prøve. Mark snublet ut etternoen nye greiner og tilbød seg å piske Monique når hankom tilbake, men hun grep en av greinene og sa, med denlave, sexy stemmen sin, Nei, jeg vil piske Carl. Så Carlbøyde seg fram, kanskje litt nølende, og Monique pisketham hardt en gang og han hylte.

Hei, sa han. Det der gjør jævlig vondt.Bøy deg ned, sa Monique. Hold i anklene dine. Så

begynte hun med noen myke dask og jobbet seg gradvis

20

opp til hardere slag. Til slutt hjalp Mark til, som Moniqueba om, ved å holde hodet til Carl nede, til Monique sa:Herregud, jeg får ikke puste, og slapp den slitte pisken ogtumlet ut døren og ned på brygga, der hun stupte rett ut ivannet.

De andre tumlet ut etter henne. Igjen var Carl kjip. Hanvar sistemann uti og ble helt stiv i ansiktet, type stille skrik,og hundesvømte panisk tilbake til brygga. Han lå på tre-verket og gispet og bannet, sa at det var ikke til å tro oghvor kaldt det var, med is og isbreer og sånn, noe som for såvidt var sant, siden det faktisk var smeltevann fra en isbrei innsjøen.

De andre overså ham og svømte bortimot hundre meterut i vannet, mens de bemerket hvor vakkert det var meddet kraftige regnet, den konstante vinden og fjellene somtårnet usynlig over dem.

Jeg lever, sa Monique. Selv de dummeste ting er sanne.Jeg vil aldri mer være død.

Men så måtte alle sammen ut av vannet, ellers ville defaktisk dø. De hadde allerede blitt numne. De tumlet inni badstuen igjen og kom til at de ville røyke litt før andrerunde. Beste gresset i verden, sa Mark da han endelig slapprøyken ut av munnen. Høyeste THC-innholdet.

Karen ble nesten katatonisk, som vanlig. Hun haddevokst opp med mye svakere gress, og de alaskiske greienehadde sterk virkning på henne. Så Mark følte at han kunnekikke så mye han ville på Monique. Hun var høy og haddekort, mørkt hår i en slags europeiskutseende bob, som omhun som var modell for Clinique. Mark ble hard av å tenke

21

på det, at kvinnen ved siden av ham, med harde brystvorterog hud som fortjente sammenligning med alabast og mar-mor og sånt, så ut som en modell. Han strakte ut hånda forå røre ved nakken hennes.

Ja vel, ja, sa hun og dyttet bort hånda hans. Pent, du.Døh, sa Carl.Å, hold kjeft, sa Monique. Vi trenger ikke sånne man-

negreier nå. Jeg nyter det her.Jeg er så høy, sa Karen og løftet armene og lot seg falle

bakover mot veggen, et dunk idet hodet traff den.Så Mark hjalp henne opp i sittende igjen, kastet vann på

de varme steinene, og i en eksplosjon av damp begynte depå den andre av tre runder med skandinavisk kultur.

RYGG: 25 MM FORSIDE: 133 MM KLAFF: 90 MMBAKSIDE: 133 MMKLAFF: 90 MM

HØ

YD

E:

211

MM

o m s l a g av s t i a n h o l e

david vann er født i Alaska og innehar for tiden et professorat ved University of San Francisco. Han har i en årrekke skre-vet for ulike tidsskrifter som Esquire, The Atlantic Monthly, The Observer og National Geographic Adventure. Han har jobbet med tv-dokumentarer for bbc, nova og cnn siden 2009, og jobber for øyeblikket med en dokumentarfilm om Osebergskipet for National Geographic.

Vann debuterte skjønnlitterært med novelle-samlingen Legender om et selvmord, som utkom på norsk våren 2011. Kritikerne var overbegeistret og sammenlignet Vann med litterære stjerner som Cormac McCarthy, Ernest Hemingway og Annie Proulx.

Caribou Island er David Vanns første roman, og i likhet med novelledebuten har den mottatt svært gode anmeldelser.

på en liten øy i en iskald fjord på Kenai-halvøya i Alaska er et ekteskap i ferd med å gå i stykker. Gary og Irene strever med å bygge en fremtid sammen; han etter tretti år med feilslåtte planer, hun med en tragedie i fortiden. Nå forfølger de Garys gamle drøm: Dag ut og dag inn sleper de tømmer-stokker til øya for å bygge en hytte av den typen som drodem til Alaska i utgangspunktet.

De bygger hytta uten plan og uten råd fra noen – og da den harde Alaska-vinteren setter inn, blir båndet mellom dem truet av den overveldende isola sjonen i det ville landskapet.

Med stor presisjon og nådeløs ærlighet skildrer Caribou Island et ektepar som er i ferd med å bli ødelagt av bitter kjærlighet, feilslåtte drømmer og en tragisk fortid.

«Alt som gjorde Legender om et selvmord så oppslukendeog med rette bejublet, er her – dypere og sterkere … CaribouIsland er en roman med store kunstneriske kvaliteter ognaken emosjonell sannhet – full av våre mørkestestrømninger og svakeste lyder.»

the times (london)

«Caribou Island kommer til steder andre romaner ikke kannå. (...) Dette Alaska, med sine fiskebåter og søppeldynger,blir til en scene for urgamle historier om overlevelse, vilje, samhørighet og kjærlighet. Og til slutt, kjærlighetensmangler.»

the new york times book review

da

vid

va

nn

ca

rib

ou

islan

d

norsk presse om legender om etselvmord:

«Som Per Petterson klarer Vann på sitt beste å skildre hjelpeløshet og fortvilelse bare ved hjelp av konkret, ytre handling, i et språksom hele tiden holder tilbake, og slik bygger opp enormt følelsesmessig trykk før altslippes løs.» ole øyvind sand holth, dagbladet

«… en formmessig original bok, som balan-serer interessant mellom det halvdokumen-tariske og en klassisk novelleform, full av overbevisende personkarakteristikker og gode observasjoner slik vi forventer av en novellei den psykologisk-realistiske sjangeren.» ane farsethås, dagens næringsliv

«Gjennom disse beretningene dannes på makeløst vis et sammensatt bilde av en far,et menneske som ikke kunne hjelpe seg selv, og som omstendighetene heller ikke hjalp. Det er sterk lesning.» kjetil skotte, oppland arbeiderblad

«Merk dere navnet David Vann, for dette er gripende fortellerkunst av ypperste merke.»gabriel michael vosgraff moro, vg

fo

rf

at

te

rf

ot

o: d

ian

a m

at

ar

«En nådeløs malstrøm i sjelens farligste farvann» Lars Mytting