Hjemstavn

Arnaldur Indriðason

HjemstavnOversatt av Silje Beite Løken

Arnaldur IndriðasonOriginalens tittel: Furðustrandir

Oversatt av Silje Beite Løken

© Arnaldur Indriðason 2010All rights reserved

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2012

ISBN 978-82-02-35926-3

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Elisabeth Vold BjoneOmslagsillustrasjon: ©Ed Freeman/The Image Bank/Getty Images,

© SJKoenig/Flickr Open/Getty ImagesSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Vær et pust, mitt dikt,i sivet langs Styx,syng lindrende og byssdem som venter.

Snorri Hjartarson

1

Han fryser ikke lenger. Tvert imot. En forunderlig varmehar satt seg i kroppen. Han trodde ikke at det fantes varmeigjen i ham, men nå strømmer den ut i hender og føtter,og det føles som om ansiktet plutselig rødmer.

Han ligger rett ut i mørket og tankene hans er skiftendeog usammenhengende. Det er så vidt han aner et skillemellom søvn og våken tilstand. Det er vanskelig for hamå konsentrere seg og skjønne hvilken side av skillet hanbefinner seg på. Det er som bevisstheten vekselvis kom-mer og går. Han har det ikke vondt. Han blir grepet aven behagelig søvnighet der han opplever drømmer, syner,lyder og steder som er både kjente og ukjente. Sinnet le-ker seg og leder ham mellom fortid og nåtid, fører hamgjennom tid og rom. Han har ikke kontroll over skiftnin-gene. I det ene øyeblikket sitter han ved morens seng påsykehuset og hun er i ferd med å dø fra ham. I det nesteer det mørk vinter og han har en anelse om at han lig-ger på gulvet i det forlatte våningshuset som en gang varhjemmet hans. Han skjønner at også det må være innbil-ning.

«Hvorfor ligger du her?»Han setter seg halvveis opp og ser en skikkelse i dør-

åpningen.En vandringsmann er kommet inn til ham. Han forstår

ikke spørsmålet.«Hvorfor ligger du her?» gjentar vandringsmannen.«Hvem er du?» spør han.

7

Han ser ikke mannens ansikt og hørte ham ikke komme,skjelner kun omrisset av ham, hører ham gjenta det sammeirriterende spørsmålet igjen og igjen.

«Hvorfor ligger du her?»«Jeg bor her. Hvem er du?»«Jeg har tenkt å tilbringe natten her hos deg, hvis jeg

får lov.»Mannen sitter ved siden av ham på gulvet og har tent

et lite bål. Han kjenner varmen i fjeset og strekker hen-dene ut mot ilden. Bare én gang tidligere har han vært såkald.

«Hvem er du?» spør han mannen igjen.«Jeg kom for å lytte til deg.»«Lytte til meg? Hvem er det som er sammen med

deg?»Han fornemmer at det ikke bare er de to. Noen er i følge

med mannen, noen han ikke klarer å få øye på.«Hvem er sammen med deg?» spør han igjen.«Ingen», sier vandringsmannen. «Jeg kommer alene.

Bodde du her?»«Er det du som er Jakob?»«Nei, jeg er ikke Jakob. Det er rart at veggene fremde-

les står, men jeg ser at dette er et solid hus.»«Hvem er du? Er det du som er Bóas?»«Jeg skulle uansett denne veien.»«Har du vært her før?»«Ja.»«Når da?»«For mange år siden. Da det fremdeles bodde mennes-

ker i dette huset. Hva skjedde med dem? Vet du hva somskjedde med menneskene som bodde her?»

Han ligger strak ut i mørket og klarer ikke lenger å be-vege seg på grunn av kulden. Han er alene igjen, ilden erborte og det samme er det forlatte huset. Mørket og kul-den omslutter ham. Varmen i føttene, hendene og ansik-tet er i ferd med å ebbe ut.

8

Et eller annet sted fra hører han den krafsende lyden.Den kommer fra et fjerntliggende sted, dypt og hustrig,

og lyden tiltar i styrke, helt til den plutselig blir avbruttav et skjærende redselsskrik.

2

Han sto ved Urðarklettur og så revejegeren nærme seg irolig tempo. De hilste høflig på hverandre i yret. Stem-mene deres spjæret stillheten som lyder fra en fremmedverden.

Sola hadde vært utenfor synsvidde de siste dagene. Detlå tåke over fjorden og værmeldingen meldte kaldere værog snø de neste dagene. Naturen hadde for lengst gått idvale. Revejegeren spurte hva han gjorde på heia, der in-gen andre går lenger, med unntak av gamle travere somhadde satt seg fore å minke revebestanden. Han forsøkteå snakke det bort, fortalte at han var sørfra. Jegeren for-talte at han hadde sett liv i en forlatt gård nede ved fjorden.Det er nok meg, sa han. Revejegeren spurte ikke mer omden saken, opplyste ham om at han var bonde og boddei bygda, men akkurat nå gikk han alene på heia.

«Hva heter du?»«Erlendur», svarte han.«Jeg heter Bóas», sa mannen og tok ham i hånden. «Her

oppe i uren, ovenfor heia, ligger det rester av et revemål-tid. Luringen har fått seg noe å bite i.»

«Er det rev i området?»Bóas strøk seg over haken.«Jeg så den pile rundt fjøset her om dagen. Den drepte

et av lammene mine, og da ble det full panikk i flokken.»«Holder den til her oppe?»«Jeg fikk øye på den på vei opp hit i går. Jeg har sett den

et par ganger og tror jeg vet sånn noenlunde hvor hiet er.

10

Er du på vei oppover i heia? Du må gjerne slå følge medmeg hvis du vil.»

Han nølte og nikket. Bonden virket glad for svaret. Hansyntes nok det var hyggelig med selskap. På den ene skul-deren bar han et gevær og på den andre hvilte en godtbrukt jaktveske i skinn. Han var kledd i en slitt, mørke-grønn allværsjakke og regnbukser i samme farge. Mannenvar lav og kvikk. Han var i sekstiårene et sted, gikk utenlue, men hadde en kraftig hårmanke som lå uryddig overde oppmerksomme øynene. Nesen var skjev og flat, somom han hadde brukket den en gang og ikke fått ordent-lig behandling etterpå. Skjegget var stort og floket, slik atman ikke kunne se munnen hans annet enn når han snak-ket, noe han ofte gjorde. Bóas var taletrengt og hadde me-ninger om det meste mellom himmel og jord. Likevel pas-set han på å ikke spørre Erlendur for mye om hvor hankom fra og hvorfor han hadde valgt å oppholde seg påødegården Bakkasel.

Erlendur hadde slått seg til i det gamle våningshuset.Taket var fremdeles noenlunde helt, selv om det var gåttlekk og noen av takbjelkene var morkne. Han hadde fun-net en tørr plass på gulvet i den delen av huset der stuahadde vært. Det begynte å regne og blåse og vinden slomot de bare veggene. De ga god le mot det kvasse væ-ret og den medbrakte gasslykten sørget for en lunk. Hanstilte den lavt så gassen skulle vare lenge. Lykten kastetet svakt lysskjær mot ham, mens alt rundt var svart somi graven.

Med tiden var gården og jorda blitt overført til en ellerannen bank og Erlendur ante ikke hvem som eide den nå.Ingen hadde merket at han bodde på stedet de gangenehan hadde feriert i Østfjordene. Han hadde ikke mye ba-gasje. Leiebilen sto parkert på tunet. Det var en liten, blåjeep som hadde problemer med å komme opp gårdsveien.Den gamle kjerreveien var nesten blitt borte, den var i ferdmed å bli overtatt av mose og kratt. Tegnene til at det engang hadde bodd mennesker på stedet, var i ferd med å

11

viskes ut. Naturen jobbet sakte, men sikkert med å fjernealle spor.

De gikk lenger opp i heia. Disen ble tettere og til sluttvar de omgitt av melkehvit tåke på alle kanter. Lett yr låover området og de etterlot seg fotspor på den regnvåtebakken. Jegeren lyttet til fuglelyder og forsøkte å finne sporetter sin lille fiende. Erlendur fulgte taus etter ham. Hanhadde aldri ligget på lur ved et hi, hadde aldri drevet jakteller fiske, hadde aldri vært i nærheten av å felle reinsdyreller andre store dyr. Det var som om Bóas leste tankenehans.

«Du er kanskje ingen jeger?» sa han, da han stoppet forå ta en pust i bakken.

«Nei, jeg er nok ikke det.»«Ikke bry deg om meg, jeg har vokst opp med dette», sa

Bóas og åpnet jaktvesken. Han fant fram rugbrød, skar aven hard skive med lammepostei og rakte den til Erlendur.«Nå er det blitt mest rev,» sa han. «For at den skal holdeseg i skinnet. Det blir bare mer og mer bråk med gamleMikkel, hvis man kan si det slik. Jeg har ikke noe imotham. Han har like stor rett til å leve som alle andre pat-tedyr. Men reven må holdes unna buskapen. Alt må værei en slags balanse.»

De spiste rugbrød og postei, som han så for seg at Bóaslagde fra bunnen av. Den passet godt til rugbrødet. Selvhadde han ikke smurt nistepakke. Han visste ikke hvorforhan hadde takket ja til å slå følge med revejegeren. Kan-skje han hadde behov for selskap. Han hadde ikke vært ikontakt med mennesker på flere dager og kom til å tenkepå at det samme kanskje gjaldt Bóas.

«Hva driver du med sørpå?» spurte bonden.Erlendur svarte ikke.«Som jeg spør og graver», sa Bóas.«Det gjør ikke noe», sa han. «Jeg jobber i politiet.»«Det høres ikke morsomt ut.»«Nei. Men noen ganger er det faktisk det.»De fortsatte enda lenger opp i heia og han passet på å

12

tråkke forsiktig i lyngen. Av og til bøyde han seg og strøkhånden over de lave vekstene og forsøkte å komme på omhan hadde hørt navnet Bóas nevnt da han var gutt. Hankunne ikke huske det. Ellers var det ikke rart at han ikkehusket alle navnene fra bygda. Han hadde vært så ung dade flyttet. Skytevåpen hadde vært et sjeldent syn hjemmehos foreldrene. Han husket bruddstykker av en hendelseder en mann med gevær banket på hos dem, pekte motelven og snakket med faren. Og han husker onkelen somhadde jeep og jaktet på reinsdyr. Han tok med seg jakt-lag fra byen opp til reinbeitene og sørget for at familienfikk reinsdyrkjøtt, som var en delikatesse, stekt i pannen.Han husket ikke revejakt spesielt og heller ikke en bondeved navn Bóas, men han var ung da han mistet all kon-takt med hjemstavnen.

«Man finner de underligste ting i et revehi», sa Bóas,uten å gjøre tegn til å saktne farten. «De har som regel nokå ete. De kan rote rundt i fjæra og finne død sjøfugl, skall-dyr og krabber. Valpene forsyner seg av krekling mens devokser, for ikke å snakke om en mus innimellom. Hvis re-ven er heldig, finner den et kadaver av sau eller lam. Menså er det en og annen som får smaken på buskap og daer helvete løs. Da må Bóas finne stakkaren og drepe den,selv om han ikke liker det.»

Han var usikker på om bonden gikk og tenkte høyt ogbestemte seg for å tie. De gikk over myke tepper av lyngog mose og han fulgte i jegerens spor mens han nøt følel-sen av det svale duskregnet mot ansiktet. Han kjente disseheiene godt, men nå hadde han mistet retningssansen ogsatte all lit til jegeren. Bonden fortsatte ufortrødent, sik-ker, bekymringsløs og pratesyk, uten å sjekke om turka-meraten hang med.

«Mye har nok forandret seg i forbindelse med all byg-gingen», sa han, stoppet opp og fant fram en kikkert frajaktvesken. «Naturen har endret seg. Mikkel har kanskjefått med seg det. Kanskje han ikke tør å bevege seg heltned i fjæra lenger, på grunn av fabrikken og all skipsfar-

13

ten. Det er ikke godt å vite. Vi begynner nok å nærmeoss», la han til og la kikkerten tilbake i vesken.

«Da jeg kom hit, så jeg produksjonsanlegget som er iferd med å reise seg», sa Erlendur.

«Det monsteret!» utbrøt Bóas.«Jeg kjørte opp for å se på demningen. Jeg har aldri sett

et så enormt byggverk noen gang.»Han hørte Bóas mumle stygt mens de gikk videre opp-

over. At de kunne finne på noe slikt, syntes Erlendur atmannen sa. Han fulgte etter og tenkte over grunnlaget forå bygge et gigantisk produksjonsanlegg for aluminium iReyðarfjörður, og så for seg de digre lasteskipene som la tilkai med utstyr og materiale for å bygge anlegget og dem-ningen. Han skjønte ikke hvordan i alle dager et fjernt oglikegyldig amerikansk selskap hadde fått lov til å under-legge seg en fredelig islandsk fjord og urørt villmark.

3

Bóas stanset midt i en ur og ga Erlendur tegn til at hanogså måtte stoppe opp. Som en ekte revejeger krøket hanseg sammen og stirret inn i tåken.

Slik satt han en god stund uten å se noe, helt til hanplutselig så rett inn i øynene på en rev som sto femtenmeter unna. Den stirret på dem med vidåpne øyne. Bóasgrep om geværet, så varsomt at man knapt kunne se det,men reven været fare, skvatt av gårde oppover i lia og varborte i løpet av et øyeblikk.

«Stakkars revejævel», sa revejegeren, reiste seg og la ge-været over skulderen før han fortsatte å gå.

«Er det synderen?» spurte Erlendur.«Ja, det er det. Jeg kjenner de gamle hiene her i området

som min egen bukselomme og jeg har en følelse av at vinærmer oss. De bruker de samme hiene generasjon ettergenerasjon, og noen av dem er gamle, ganske så gamle,kan jeg fortelle deg, selv om vi ikke snakker istid.»

De fortsatte omsluttet av naturens taushet helt til de komtil et lite saueskjul som besto av lødd stein og mose. Bóassa at han kunne hvile seg, mente de var heldige med vind-retningen og gikk selv videre mens han sa at han skulle taen nærmere titt på området rundt. Erlendur slo seg ned imosen og ventet tålmodig på jegeren. Han forsøkte å er-indre det han hadde lært og lest om den islandske revenog husket at den ble kalt Islands første landnåmsmann,den var kommet til øya på slutten av istiden for ti tusen årsiden. Han tolket Bóas dit hen at han hadde stor respekt

15

for reven, omtalte dyret stadig som stakkaren og andrenavn, som om det var en gammel venn. Likevel gikk hantil angrep på reven hvis han mente det var nødvendig, tokkverken på den og drepte avkommet, som om det var enhvilken som helst hverdagssyssel.

«Den er her, stakkaren, vi må bare vente litt», sa Bóasda han kom tilbake og slo seg ned i saueskjulet ved sidenav Erlendur. Han la fra seg geværet og vesken og fant framen lommelerke som han rakte Erlendur. Erlendur tok enslurk og skar en grimase. Bóas drev åpenbart med hjem-mebrenning og var verken nøye eller tålmodig med pro-sessen.

«Hva gjør det om noen steder blir fraflyttet?» sa Bóasog tok imot lommelerken. «Plassene lå øde da vi kom, oghvorfor er det så fælt at de blir lagt øde når vi blir borte?»fortsatte han. «Hvorfor må vi selge landet til industrispe-kulanter for å unngå en helt naturlig utvikling? Kan dufortelle meg det? Folk kommer og går. Fins det noe mernaturlig enn det?»

Erlendur ristet på hodet.«Bare se på den elendige utbyggingen ved Hvalfjörður,

like utenfor døra di der sørpå», sa Bóas. «Der er detto monsterfabrikker som spyr gift ut over landet døgnetrundt! For hvem? En håndfull steinrike utlendinger, somikke engang kan peke på Island på verdenskartet! Skal vivære en smelteovn for den gjengen?!»

Han rakte lommelerken til turkameraten og Erlendurtok en svært beskjeden slurk denne gangen. Bóas stakkhånden ned i jaktvesken og fant fram noe som var godtinnpakket i plastfolie. Han viklet folien av og stanken slomot dem. Det var et bedervet kjøttstykke og han kastetdet så langt han kunne i retning revehiet. Deretter tørkethan hendene sine i mosen og lente seg bakover, rett vedsiden av ham lå geværet.

«Den burde bevege seg mot lukten ganske snart», sahan.

Så satt de der i yr og stillhet.

16

«Du husker sikkert ikke meg», sa Bóas etter en langpause.

«Burde jeg det?» spurte Erlendur og hostet.«Nei, det ville vært rart», sa Bóas. «Du var naturligvis

ute av deg. Jeg kjente heller ikke foreldrene dine, vi pleideikke å omgås.»

«Hvor? Hvordan var jeg ute av meg?»«Letingen etter dere den gangen», sa Bóas. «Da du og

broren din ble borte.»«Deltok du i letingen?»«Ja, det gjorde alle. Jeg har hørt rykter om at du kom-

mer hit fra tid til annen, bor i Bakkasel og vandrer oppe iheia og på fjellet. Flakker rundt som et gjenferd og soveri et forlatt hus. Du tror fremdeles at du kan finne ham.»

«Nei, det gjør jeg ikke. Går det rykter, sier du?»«Vi gamlekarene sitter av og til og mimrer om gamle

hendelser her i bygda og noen nevnte at du fremdeles gikkrundt i heia. Da er det vel sant, regner jeg med.»

Han hadde ikke lyst til å rettferdiggjøre hva det nå ennvar han holdt på med for en ukjent mann, ville ikke for-telle ham om sine valg i livet. Dette var hjembygda hans,som han av og til besøkte når han syntes han hadde be-hov for det. Han gikk mye rundt i området og syntes detvar bedre å sove på ødegården enn å måtte bo på hotell.Noen ganger hadde han tatt med seg telt. Andre ganger lahan en madrass i den tørre delen av stua.

«Husker du noe fra søket etter oss?» spurte Erlendur.«Jeg husker da de fant deg», sa Bóas uten å ta øynene

av åtet. «Jeg var ikke i den gruppen, men nyheten spredteseg raskt og vi ble veldig glade. Vi var overbevist om at vikom til å finne broren din også.»

«Han omkom.»«Ja, det gjorde han.»Erlendur ble stille.«Han var litt yngre enn deg», la Bóas til.«Ja. Det var to år mellom oss. Han var åtte.»De ble sittende tause en god stund, helt til Bóas kjente

17

på seg at noe var i emning, noe Erlendur ikke fikk helt medseg, men som hadde å gjøre med en atferdsendring hosfuglene rundt dem. Slik ble de sittende til jegeren senketskuldrene. Bóas tilbød ham mer lammepostei, rugbrød ogbesk sprit fra lommelerken. Tåken lå over dem som hvitdun. Av og til hørte de fuglene kvitre et sted i tåken, menellers var det total stillhet rundt dem.

Han kunne ikke huske noen fra letemannskapet. Hanvar begynt å komme til seg selv da de bar ham ned fra heia,frossen og stiv. Han husket den varme melken mot leppenesom han fikk på veien ned. Så mistet han bevisstheten ogvåknet i senga hjemme, der en lege satt ved sengekanten.Han hørte ukjente stemmer i huset og visste at det haddeskjedd noe grusomt, men i begynnelsen klarte han ikke åbegripe hva det var. Med ett gikk det opp for ham. Mo-ren knuget ham inntil seg og fortalte at faren var i live,han hadde så vidt kommet seg hjem på egen hånd. Det blefremdeles lett etter broren og de var sikre på at de kom tilå finne ham snart. Hun spurte om han kunne hjelpe dem,gi letemannskapet en beskrivelse. Han svarte at han ikkehusket noe annet enn en hvit storm som brølte, slo hamned, igjen og igjen, helt til han ikke klarte å reise seg igjen.

Han registrerte at Bóas tok et fastere grep om geværetda reven lusket ut av tåken og bevegde seg forsiktig motåtet. Den snuste ut i luften og kom nærmere, og før hanfikk spurt Bóas om det var nødvendig å skyte dyret, haddehan lagt fingeren på avtrekkeren og reven lå på bakken.Bóas reiste seg og hentet den.

«Har du lyst på en kopp kaffe?» sa han da han komtilbake til saueskjulet med byttet. Han fant fram en ter-mos fra jaktvesken og skrudde av to hetter som ble bruktsom kopper. Han rakte en kopp rykende varm kaffe tilErlendur og spurte om han hadde lyst på melk i kaffen.Erlendur takket nei, han ville ha kaffen svart.

«Det må være melk i, noe annet er naturstridig», sa Bóasog lette etter noe i jaktvesken, men fant det ikke.

«Hva i helvete», sa han. «Jeg har glemt melken.»

18

Han tok en slurk, men syntes ikke at kaffen var drik-kendes. Han var tydelig oppbrakt, kikket rundt seg ogklappet på alle jakkelommene, i tilfelle det skulle ligge enliten flaske melk et sted. Til slutt festet han blikket på dendøde reven som lå like i nærheten av ham.

«Det er vel håpløst», sa han og løftet opp dyret, famletunder buken, fant en spene, men konstaterte at den vartom for melk.