talen
Post on 02-Apr-2016
213 Views
Preview:
DESCRIPTION
TRANSCRIPT
En dag uten at han Terje e å se på sykkelen
gjønna Værret på vei tel kaia – det bi rart!
Aldri meir se han Terje sette på «millionær-
benken» og prate med kajllan – det bi rart!
Ainnes e ikkje heilt som før.
«Bybildet» e førandra.
Siste sykkelturen tel Værret tok han Terje
søndags ettermiddag 17. august. Då hadde han
dagen før beisa verandaen, og alt va som vanlig.
Filmen på TV den søndagskvelden fenga ikkje
– så han Terje gikk heller å la seg.
Om natta våkna ho Astrid av at han Terje ligg på
tvers i senga. Ho får ikkje kontakt med han og
slår alarm. Ti på halv fire bær det med ambulan-
se tel Stokmarknes. Situasjonen e kritisk.
Han får fire posa blod pga store indre blødninge
og sendes med ambulansefly tel Bodø. Men der
kan de ingenting gjøre, og han Terje dør.
Før 16 år sia va situasjonen kritisk før han Terje
ette et hjerteinfarkt. Den gongen bei det oppda-
ga ei utposing på hovedpulsåra. Den svakheten
kan gje førklaringa tel at hovedpulsåra sprakk
natt tel forrige mandag.
Før ikkje lenge sia tok han Terje det siste farvel
med kameraten Gunvald Johansen. Ved den
anledningen uttrøkte han et ønske om å få møte
døden brått og uventa når hannes time va sla-
gen – et ønske om å få dø med støvlan på, som
vi sei. Han Terje va’kje majn tel å bi settandes
passiv og pleietrengandes i en stol. Men før han-
nes nærmaste e likevel sorgen og saknet større
enn stort. Tida må takes tel hjelp før å venne seg
tel at han Terje ikkje lenger e her som før.
Han va den øngste i søskenflokken hos ho
Therese og han Helge Eliassen i Roald Am gt
21, den øngste av 7. Nu e bære den nest øngste
telbake – ho Asbjørg, einaste jenta. Han Terje va
jamgammel med ho Astrid. De har kjent kveran-
der fra første klasse og bei kjæresta allerede i 14
årsalderen. Nyttårsaften 1952 rengte de tel han
Serenius Simonsen og bestelte drosja tel Dver-
berg kirke. Der venta sogneprest Gerhard Solbu
på dem, og så bei de to 19-åringan «smidd i Hy-
mens lenker» som det heite. De nygifte installer-
te seg på loftet hos Astrid sine føreldre, ho Anna
og han Erling.
ANDENES 26. AUGUST KL 11 00
TERJE FRANK ELIASSEN
Men snart venta verneplikten på den nybakte
brudgommen, og han Terje fikk ta den lange
turen tel Madla som rekrutt i Marinen. Å være
soldat tel sjøs måtte vel være medt i blinken før
en kommende feskar og havets mann, ville nok
vi ha tenkt. Og rett nok blei han tidlig opplært
og tadd med på havet. Men han Terje fikk tidlig
slite med et problem som har gjort mange tel
landkrabba: Sjøsyka. «Æ bei kvalm bære æ så
sjøstøvlan», har han seinare sagt om de første
sjøvéran med faren og eldstebror Tormod.
Kanskje va det derfør den høge, slanke, sterke
og atletiske ungdommen ville prøve nokka heilt
ainna: Allerede som 16 åring kunne man se han
Terje svenge øksa som tømmerhoggar ved
Krøderen i Buskerud.
Men de dype skoga va intet blivende sted før en
Ainnes-patriot. Han Terje måtte heim å trene før
å hjelpe AIL på vei mot toppen. Han va med på
50-tallet den gongen AIL kniva med Melbu om å
være det beste fotballaget i kretsen. Det va den
gongen folk stilte mannsterk og ropte:
«Heia, heia gul og blå. Mange mål vi venter på».
Ho Astrid va blant de heldige som fikk bi med
laget tel Melbu og heie på sine helta. Interessen
før idrett – og særlig før fotball – bar han Terje
med seg gjønna livet. Av det som TV har å by på
sto nok sportssendingen øvst på lesta hos han.
Med sjysyka e det heldigvis sånn at mange veks
den av seg, og blant de heldige va han
Terje. Han har rodd på mange båta, på «Bakken»
med bror Tormod, på «Havheim» med sviger-
far Erling, på «Havegga» med Knut Øyan. I 68
kjøpte han «Leisund» i lag med broren Gunvald
og svogern Agnar. Den båten va stor, men også
ustabil. Han Terje førtelte lite om det barske livet
på havet, trulig før at ho Astrid ikkje sku være
redd når han va ute i alt slags ver. Men på en tur
med ustabile «Leisund» har han innrømt at de
va nær ved å gå rundt – korsen e det det står i
Vett og Uvett: – «Det va på et åttendels kløvvent
kjehår at vi berga oss!»
Det va ette detta at han Terje kjøpte sjarken han
dreiv med de siste åran som feskar.
De åran han Terja va arbeidsfør, hadde Ainnes
to solide bein å stå på: Fesket og forsvaret.
Forsvarsbygg trengte også malera, og han Terje
meldte seg før malermester Olaf Leier.
I fem år arbeidde han som malar, men han fore-
trekte det frie livet på havet og gikk telbake tel
båten.
Men det frie livet på havet krevde også mange
tunge tak, og han Terje, som va sterk, sparte seg
ikkje. Detta fikk ryggen hannes betale før, og han
bei så dårlig at han måtte gje seg då han bære
va litt over femti.
Men kontakten med miljøet holdt han ved like.
Daglig tok han fram sykkelen og la ut på si faste
ruta gjønna værret ned tel kaien. Han måtte
høre siste nytt fra feltet, han måtte prate med
dem som kom på land. Når han daglig va å se
på sykkelen, så gjeld det året rundt: Han hadde
piggdekk på sykkelen tel vintersbruk.
Når han ikkje lenger fór ut på havet, bei heimen
alt før han. Ette fem år på loftet hos svigerfø-
reldran kunne han endelig i ’58 ta med seg ho
Astrid og li’kje Sissel og fløtte inn i nybygd hus i
Haugnesveien 20. Ho Astrid klarte det kunststy-
kje å være småbarnsmor i nesten 30 år, sjøl om
de bære fikk ho Sissel, han Trond Erling og han
Svein Terje – det går an når der e tyve år mella
nr 1 og nr 3. Broren Oskar bei tidlig enkemann,
og de tok då tel seg han Gunnar.
Ho Sissel delte med meg ei historia som førtell
mykje om faren. Det va skoleåret 66/67 då det
va populært å gå rundt i grønn parkas. En sånn
en ville ho Sissel gjerna ha. Ho planla å tjene nån
krone på sommarbeid og gikk på eget initiativ
hen og bestelte på postordre. Men pakken kom
lenge før ho kunne ane, lenge før ho hadde tjent
tel å betale den. En dag i langfri-minuttet møte
ho en førtørna far med et postoppkrav i handa:
«Ka e detta før nokka? – Å ta seg tel rette på
detta viset uten å spørre føreldran? Knust gikk
ho Sissel telbake tel fjerde time med bildet av en
streng og sint far på netthinna. Men då ho kom
heim fra skolen, sto en blid og stolt far og ga ho
pakken. Då hadde han både henta og betalt den.
«Han pappa va så snill» sei ho, «og blei han en
sjelden gong sint, så angra han seg fort».
Buketten av barnebarn på ti kan understreke
ordan om en snill bestefar. Han va så opptadd av
dem og gledde seg kver gong de kom på besøk.
Og gikk det en dag uten besøk, så sykla han
gjerna førbi barnehage og skole og kjeik ette
dem, – om de va glad, om de trivdes og hadde
det bra. Som det står i dødsannonsen: «Alltid
andres ve og vel, aldri sparte du deg selv», det
va sånn barnebarnan så han bestefar.
Tel Haugnesveien 20 va det godt å komme
enten det va humøret eller sykkelen som trengte
service. Ordan i dødsannonsen sei det så fint:
«En inderlig takk fra dine kjære. Din godhet og
omsorg vi i minnet vil bære».
Han Terje va en heimekjær mann. Han drog på
det en gong ho Astrid og et broren ville ha han
med tel Mallorca. – E det sekkert at DU bi å fare,
spør han. Då han får ja tel svar, sei han: «Ja, bi du
der, så fær æ.» Altså: Mallorca va ikkje poenget,
derimot at ho Astrid va der. De ber han om å
være nøye med å smøre seg med høg solfaktor.
Men det va utenfør hannes horisont. Smøre seg
med solfaktor? sånt hadde han aldri gjort på
Ainnes! Det endte selvfølgelig med at han blei
solbrent, og så kan vi vri litt på et ordtak før
igjen å ta han Terje på kornet: «Borte ikkje så
bra, hjemme best.»
Nu oppleve dokker at han e borte – og det e
ikkje så bra. Men ka om han sjøl oppleve å være
hjemme, kommen heim tel de kjære som gikk før
han? Vi må håpe på det. Vi song så fint om det:
«Og kjente elskede stemmer kaller, mens ankret
sakte og stille faller i evighetens lyse land.»
top related