Av Gerda Grepp -

Torsdag 5. november 1936

.

Når bombene smeller i Madrid

Arbeiderbladets utsendte medarbeider skildrer flyangrepenes virkning i den spanske hovedstadEn bombe drepte 5 kvinner i en melkekø og såret de andre.

En fredelig ettermiddag Madrid. Klokken er halv fem. Solen slår allerede lavt i vest. Skyggene faller lange fra trærne på de brede buolevardene. Langsomt stiger mørket opp av de smale gatene i arbeiderkvartalene. Som alltid vrimler byen av mennesker. Tusener av husmødre kjøper inn til kveldsmaten. Barna leker. Mennene kommer hjem fra arbeid.

Det begynner å bli knapt om enkelte levnetsmidler. Utenfor melkebutikken står en lang kø. Konen trer melkespannet inn på armen og strikker mens de venter. Barna tramper utålmodig i benene og har helst lyst til å la hele melken være og leke heller gjemsel med kameratene. En ung mor bysser den skrikende ungen: Byss, byss – snart får du melk, byss, byss, så, så, skrik ikke slik, da!

Nedover den brede boulevarden kommer et følge med flyktninger fra landsbyene ved fronten. Det er det eneste som minner om at det er krig. Under trærne leker barna. Noen småpiker hopper paradis. Guttene kaster på stikka eller leker sisten. En liten tulle haler en kurv med to dukker oppi etter jeg i en snor. Konene i køen snakker uavbrutt. De begynner å bli utålmodige. Kommer ikke melken snart?

Plutselig hviner det i luften. Et voldsomt smell, et jammerenes og redselens hyl fra mange struper. En støvsky fyller den smale gaten. Den siger langsomt bort, mens nye smell og nye skrik høres andre steder i byen. Fra det blå ingenting faller det bomber ned over Madrid! Et helt regn av bomber, de kommer med få mellomrom, og eksploderer i de trange gatene, på plassene og i husene.

En bombe treffer melkekøen, slår inn i veggen hvor de står, eksploderer og dreper fem kvinner. Resten blir såret. Alle vinduene i omkringliggende hus er knust. Den skrikende ungen er blitt stille. Moren trykker den inn til seg og styrter vekk, blind av skrekk. Det varer en stund før hun merker hvor tung og stiv barnet er. Febrilsk skyver hun tørkleet hun har viklet det inn i, bort fra barnets ansikt. Den lille er død.

Avskrift, Terje Syversen, mai 2014 1).

Av Gerda Grepp -

Fem bomber falt i de tette befolkede gatene og drepte i det hele 24 timer. Andre falt i husene og anrettet stor ødeleggelse. En arbeiderske fortalt hvit og skjelvende at hun nettopp hadde stått i takleiligheten sin og strøket. Så var hun gått ned for å kjøpe noe til kveldsmaten. Mens hun var nede kom bombene. Hun viste oss rommet sitt. Møbler og husgeråd lå hulter til bulter, kommoden og sengen var fulle av kalk. Gjennom et gapende hull i taket så vi solen gå ned over Madrid. - De der kaller seg kristne, hvisket konen, hun hadde mistet stemmen i opphisselsen.

Det uhyggeligste ved hele angrepet var at vi hverken så eller hørte noen fiender. De fiendtlige fly må ha fløyet så høyt at det overhodet ikke var mulig å se dem med det blotte øye.

Flyene er forsvunnet, natten senker seg over det oppskakede Madrid. Vi sitter alle i den halvmørke hallen i hotellet og later som vi hører på radioen. Ingen har lyst til å gå opp og legge seg.

Alle har vi kåper og jakker på og fryser allikevel, enda det slett ikke er kaldt. Bleke og trette går vi til sist hver til oss.

Madrids befolkning er krøpet til sengs, har lagt klærne slik at de er forte å nå om noe kommer på. De sover lett og urolig med ørene på vakt. Det er midnatt. Alle lys slukket, alle vindusskodder lukket tett igjen. Men månen lyser rund og grønn på den dypblå nattehimmelen. Mon flyene kommer igjen i natt? I Etiopia lot fascistene sitt hat, sitt raseri gå utover den fredelige sivilbefolkningen.Det er ikke bedre her i Spania.

Madrid, 30. oktober 1936.GERDA GREPP

✪

Avskrift, Terje Syversen, mai 2014 2).