Vurdering av virkemidler for avvikling av kjernekraft

i

Nordvest Russland Notat for

Statens Strålevern

Aud K. Skaugen, Internasjonal Seksjon, NVE

August 2006

Vurdering av virkemidler for avvikling av

Kjernekraft

i

Nordvest Russland

Notat for

Statens Strålevern

August 2006

Aud K. Skaugen

Internasjonal Seksjon, NVE

4

INNHOLD 1 Innledning ...............................................................................................................................5 2 Russland ..................................................................................................................................5

2.1 Områder i Nordvest Russland, spesielt Murmansk Oblast, Leningrad Oblast, St. Petersburg og Karelen ..................................................................................................................6

3 Russland som energinasjon ...................................................................................................7 3.1 Strategier, politikk, ...........................................................................................................9 3.2 Statlig Eierskap ................................................................................................................9 3.3 Kyoto-protokollen, andre forpliktelser...........................................................................10 3.4 Kjernekraftens stilling i Russland/ strategier. ................................................................10 3.5 Markedsreformer ............................................................................................................11 3.6 Energibruk......................................................................................................................12

3.6.1 Bruksmønster..........................................................................................................13 3.6.2 Faktorer som vil påvirke etterspørselen etter energi i framtiden ..........................14

4 Produksjon og bruk av elektrisitet .....................................................................................15 4.1 Kjernekraft: Planer for regionen, oppgraderinger, sikkerhet. ........................................16

4.1.1 Planer for regionen ................................................................................................16 4.1.2 Oppgradering .........................................................................................................16 4.1.3 Sikkerhet ved Kola kjernekraftverk ........................................................................17

5 Det nordvestlige Russland som del av europeisk energimarked......................................18 5.1 Hvilke kapasiteter finnes for overføring av strøm til naboland, og hva er på trappene?18 5.2 Hvem kan tenkes å importere elektrisitet fra Russland? ................................................22 5.3 Barrierer finnes for eksport/import. ...............................................................................22 5.4 Erfaringer fra andre europeiske land. .............................................................................23

6 Muligheten for norsk påvirkning av russisk energipolitikk.............................................23 6.1 Energitiltak som virkemidler for nedstenging av kjernekraftverk .................................23

6.1.1 Energi fra andre energikilder (inkludert nytt kjernekraftverk) ..............................23 6.1.2 Tiltak for å begrense etterspørsel etter energi .......................................................24 6.1.3 Overnasjonale finansorganer.................................................................................24

6.2 Overflødiggjøring av kjernekraft ...................................................................................24 6.2.1 Hvilke faktorer må være oppfylt for at kjernekraft gjøres overflødig? ..................24 6.2.2 Eksempler fra andre land. ......................................................................................26 6.2.3 Risiko: Svekkelse av sikkerhet ved dårligere økonomi. ..........................................27

6.3 Muligheten for politisk styring av energimarkedet ........................................................28 6.3.1 Økonomiske virkemidler.........................................................................................28

6.4 Politisk påvirkning .........................................................................................................29 6.4.1 Støtte til miljøbevegelsen arbeid ............................................................................29

7 Konklusjon/anbefalinger .....................................................................................................30 8 Referanser:...............................................................................................................................32

5

Virkemiddelbruk for avvikling av kjernekraft

1 Innledning Norske myndigheter har i flere av sine offisielle uttalelser gitt inntrykk av at Norge ønsker å avvikle kjernekraften i Nordvest Russland. Det uttales videre at utvalgte virkemidler vil bidra til denne avviklingen. Eksempelvis kan vi klippe fra Soria Moria erklæringen, 2005: ”Atomavfall fra Nordvest-Russland og atomkraftverkene på Kola halvøya er en miljøtrussel mot folk og natur i Russland og Norge. Norge må derfor øke sin innsats overfor Russland for å få stanset atomkraftverket på Kola og engasjere seg kraftig i oppryddingen etter radioaktivt avfall. Satsing på alternative energikilder til atomkraft og miljøopprydding må være prioritert oppgave i samarbeid med Russland.” (Ref.1. En plattform for regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet). Også i St.melding nr. 30 (2004-2005): ”Muligheter og utfordringer i nord” beskrives den daværende regjeringens syn for videre drift av russisk kjernekraftverk: ”De skadevirkninger ulykker ved disse kraftverkene kan få også for norske interesser er langt mer omfattende enn ulykker ved andre typer atominstallasjoner i våre nærområder. Derfor ligger ønske om stenging fast.” Sammen med en rekke land har Norge et samarbeid med Russland innen energi og atomsikkerhet. Fra ”Handlingsplan for oppfølging av Stortingsmelding nr. 34 (1993-94): ”Atomsikkerhet og miljø”, er det i kapittelet om sikkerhet ved kjernekraftverkene beskrevet regjeringens mål. Et av målene er å bidra til bruk av alternative energikilder, energiøkonomisering og effektivisering av energisektoren i Nordvest Russland. De andre målene som er beskrevet i kapittelet omhandler sikkerhet og dekommisjonering av kraftverkene. Det kan således forstås dit hen at målene i handlingsplanen bidrar til reduksjon av faren for radioaktiv forurensing av norske områder og stenging av russiske kjernekraftverk. Dette notatet belyser status og noen elementer i den russiske satsingen på bruk av kjernekraft, med spesiell fokus på Nordvest Russland. I tillegg beskriver notatet en vurdering av mulighetene for norsk påvirkning i avviklingen av kjernekraften i Nordvest Russland og Kolahalvøya.

2 Russland Russland har et areal på vel 17 millioner km2 og har i dag en befolkning på 144 millioner innbyggere. Etter 2000 har det vært en negativ befolkningsutvikling i Russland (ref.4. Russia in figures 2005). Russland består av en rekke administrative enheter, regioner og republikker. Landets regioner representerer store variasjoner i størrelse, klima, befolkning og industristruktur og økonomisk utvikling. Konsentrasjonen av befolkningen er i omgivelsene rundt St. Petersburg og Moskva. Ledelsen av landet og utførelsen av hovedpolitikken skjer i Dumaen i Moskva, Russlands hovedstad.

6

Norsk-Russisk samarbeid har en lang historie og er i dag konsentrert om to akser. Den ene er sentralmyndighetenes samarbeid og den andre mellom fylkeskommuner og oblaster. På grunn av den geografiske beliggenheten er forbindelsene med regionene i nordvest Russland viktigst, spesielt Murmansk, områdene rundt St.Petersburg og Arkangelsk, samt i noe mindre grad forbindelse med Karelen. Russland har siden opphevelsen av Sovjet Unionen slitt med å etablere en moderne markedsøkonomi og for å få i stand en bærekraftig økonomisk vekst. Årene etter den økonomiske kollapsen i 1998 har det vært sterk økonomisk vekst. Veksten skyldes en devaluering som ga gode vilkår for industrien og prisøkningen for energi på det internasjonale markedet. Brutto Nasjonal Produkt (BNP) har hatt en vekstrate fra 2000 tom 2004 på henholdsvis 10%, 5,1%, 4,7%,7,3% og 7,3%. Denne økonomiske utviklingen har bidratt til at Russland har kunnet slettet det meste av sin utenlandsgjeld og har kunnet bygge opp et internasjonalt fond (ref. 5. Russia Review 2006). Den gode økonomiske situasjonen har resultert i reduksjon av arbeidsløshet de siste årene, lønningene har steget og det private konsumet har økt. Dette har igjen gitt grunnlag for en positiv utvikling med en økning i industriproduksjonen. Russland har mange naturressurser og er en stor energinasjon. Det benyttes nær sagt alle typer energikilder og energibærere, men disse er for en stor del geografisk fordelt utover det enorme landet. Det er blitt påpekt at ratifiseringen av Kyotoavtalen kan komme i konflikt med Putinens opprinnelige målsetting om 7 % årlig økonomisk vekst (ref. 5. Russia Review 2006).

2.1 Områder i Nordvest Russland, spesielt Murmansk Oblast, Leningrad Oblast, St. Petersburg og Karelen

I våre nærområder finner vi de russiske Oblastene Murmansk (144,9 tusen km2), Leningrad (85,9 tusen km2) Karelen (172,4 tusen km2) og byen St. Petersburg. Befolkningsendringen i disse områdene har siden 2000 til og med 2004 fulgt mønsteret i Russland som helhet, med en nedgang. Privatøkonomien i disse områdene har for samme periode økt noe mer enn i Russland som helhet der lønningene økte fra ca 1300 R i 1998 til 6700R i 2004. Spesielt gjelder dette i St.Petersburg, Leningrad oblast og Murmansk. Lønningen i denne statistikken er ikke justert for konsumindexen. På den andre siden indikerer statistikker for forbruksmønster, varekjøp og husrom den samme tendensen, med en økning i dyrere varevalg, mer foredlet matvarer, større leiligheter osv. Det er allikevel grunn til å påpeke at denne forbruksveksten foreløpig er ujevnt fordelt blant befolkningen. Selv om det for Russland sett under ett er handel med energi som gir den store positive økningen for økonomien, så er bildet mer nyansert i nordvest Russland. Energieksporten representerer vel 30% av eksporten i regionen ( vel 60% i Russland), men også industri og tømmereksport er store sektorer. For St. Petersburg er eksporten fra maskin- og metallindustri i tillegg til tømmer de største sektorene. Murmansk eksporterer mest fra metallindustrien, mens Karelen har klart størst

7

aktivitet innen tømmer. Leningradområdet er det eneste området som handler mest med petroleumsprodukter og energi (Ref. 6,North-West of Russia in figures, 2005). Industriproduksjonen er mer enn doblet i perioden 2001-2004 for våre russiske nærområder. Karelen har hatt størst økning det siste året, mens det i St. Petersburg og Leningradområdet har vært en sterk økning i hele perioden. Også i Mumansk har det vært en gjevn økning i hele perioden selv om denne har vært svakere enn for St.Petersburg og de omkringliggende områdene.

3 Russland som energinasjon Russland er en stor energinasjon i verdensmålestokk. I tillegg til å være selvforsynt med energi, eksporterer Russland store mengder energi både i form av råstoff og foredlet. Det har vært en økning i både gass- og oljeproduksjonen de senere årene, mens forbruket ikke har økt av betydning. Dette har gitt grunnlag for økt eksport og bidratt til økte inntekter. Olje og gass eksporten sto for mer enn 20% av BNP i 2000. Økningen i elektrisitetsproduksjon har medført en økning i det nasjonale forbruket, og denne økningen kan synes å ha vært medvirkende til en reduksjon av eksporten. Kull Russland er den sjette største produsent og en av de åtte største kulleksportører i verden. Det var en konstant produksjon gjennom nittitallet, men produksjonen falt med 50% etter fall i hjemmemarkedet. Kullindustrien er ineffektiv, og det er manglende investeringer til innkjøp av forbedret teknologi og for åpning av nye gruveområder. Metallindustrien, varmeprodusenter og elektrisitetsprodusenter er de største brukerne av kull i Russland. I flg offentlig statistikk er det påvist kullreserver som med dagens forbruksnivå vil holde for hundrevis av år (Ref. 7,”Russia Energy Survey” 2002, IEA). Olje I henhold til IEA sine statistikker fra 2002 er Russland verdens nest største eksportør av olje, etter Saudi Arabia. Russland eksporterte 124 Mt råolje i 1988 og økte dette til 126 Mt i 2000. Eksporttallene for 2002 og 2003 var henholdsvis 188 Mt og 228 Mt. Synkende etterspørsel etter olje i øst-Europa har medført at Russland bygger ny infrastruktur for å kunne skipe oljen til nye markeder. De høye oljeprisene på verdensmarkedet har vært et særdeles viktig element i Russlands økonomiske utvikling de siste årene. Myndighetene i Russland offentliggjør ikke oljereservenes størrelse og beliggenhet. Men det finnes annen informasjon fra energiministeriet som tilsier at nær halvparten av ressursene allerede er utvunnet. Gass Russland er verdens største gasseksportør og eksporterer all gassen til Europa. En tredjedel av verdens gassressurser befinner seg trolig i de russiske gassområdene og dette vil sørge for dekking av fremtidens nasjonal gassbehov og videre eksport. Ny teknologi gjør at gass kan transporteres uten rørledning og dette gir mulighet for utvidelse og eksport til nye markeder.

8

Den russiske gassindustri er dominert av Gazprom, verdens største gasselskap. Det er planer om restrukturering av sektoren og diskusjoner om eventuelt å dele Gazprom opp i flere konkurrerende selskaper. Elektrisitet Landet har mer enn 440 termisk- og vann-kraft anlegg, pluss 30 kjernekraftanlegg. Det er en total produksjonskapasitet på 203GW elektrisitet, som er 6% av verdens totale kapasitet. Omtrent 70% av produksjonen er vest for Uralfjellene. Nordvest Russland er den regionen som får mest elektrisitet overført (20%) fra omkringliggende regioner. Mindre mengder blir overført fra nordvest Russland til sentral Russland og Ural (Ref. 9, ”Russian Electricity Reform: Emerging Challanges & Opportunities”, EIA 2005). Men dette er også de områdene som eksporterer mest elektrisitet ut av landet. Nesten 50% av eksporten går til Finland (Ref. 10, ”Foreign markets” www.rao-ees.ru). Russland har sju kraftsystemer hvorav den ene omfatter nordvest Russland og overføringslinjer mot Baltikum og Norden. Det finnes et inter-regionalt transmisjonssystem i Russland. Produksjon i TWh Årlig vekst i %

1970 1980 1990 2000 2001 2002 2003 70-90 1990-

2003 Termisk 373 622 797 568,5 576 583 607 5,4 -1,7 Hydro 94 129 167 165,4 175 164 157 3,7 -0,4 Kjernekraft 4 54 118 129 135 142 150 136 1,9 Totalt 470 805 1082 862 886 892 915 6,2 -1,1 Produksjonskapasitet i GW(e) Årlig vekst i %

1970 1980 1990 2000 2001 2002 2003 70-90 1990-

2003 Termisk 81,3 121,1 149,7 138,9 147,9 147,9 148,4 4,0 -0,06 Hydro 23 35,1 43,4 44,4 44,7 44,8 45,3 4,2 0,3 Kjernekraft 0,8 9,2 20,2 21,2 22,2 22,2 22,2 115 0,7 Totalt 105,1 165,4 213,3 204,5 215,3 214,9 216,4 4,9 0,1 De to tabellene viser elektrisitetsproduksjonen og kapasitet i Russland fordelt mellom teknologiene og hvordan den årlige veksten har vært for de forskjellige teknologiene. (Ref 11:”Russian Federation” www-pub.ieae.org, 2004).

9

3.1 Strategier, politikk, Bakgrunnen for Russlands energistrategi 2020 er målet å sikre energisikkerhet samt å sørge for en økonomisk utvikling. En prisreform og bedre energieffektivitet er høyt prioritert for å nå disse målene. Energistrategien er avhengig av suksessen i å implementere den økonomiske utviklingsplanen som er skrevet av Min. of Economy and Trade. En av utfordringene er å få harmonisert ministerienes planer med henholdsvis Min. of Economy and Trade og Ministeriet for Naturressursforvaltning. Energiressursene i Russland er geografisk skjevt fordelt. De fleste naturressursene som gass, olje og kull er i øst, mens mye av forbruket er i vest. Dette medfører transport over store avstander. Ved en eventuell økning av forbruket i sentrale og vestlige deler av Russland vil dette medføre behov for store investeringer. Skatteregimet, prissystemet på energi og byråkratiet i Russland er noen av barrierene for å tiltrekke seg investorer som landet er avhengig av. I Russland er skattesystemet komplisert, energiprisen lav og det er usikkerhet mht lovverket og hvordan dette funger (commercial law 1999 – internasjonale standarder for økonomien osv). Det legges vekt på endringer/forbedringer innen disse sektorene. Det er blant annet innført en ny lovgivning som sikrer utenlandske investorer i bedre grad enn tidligere. De siste årenes utvikling viser en økning i utenlandske investeringer, med en dobling siden 2003, for Russland generelt og Nordvest Russland spesielt. 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2,58 4,87 2,76 3,31 2,71 2,75 3,46 7,96 15,44 14,60 Tab. Viser Utenlandske investeringer i Russland i milliarder USD, (Ref.12, Economic Activity, Business Monitor International Ltd, 2006 – kilde Central Bank of Russia)

3.2 Statlig Eierskap Hele energisektoren i Russland er under restrukturering. Restruktureringen av kullindustrien resulterte i stenging av 140 av totalt 340 gruver. I år 2000 var gruver som representerte 60 % av kullproduksjonen i Russland privatisert. Det er behov for store investeringer for å få effektiv utnyttelse av kullressursene. Rao Unified Energysystem (RAO UES), dominerer den Russiske elektrisitetssektoren og er delvis privatisert der den russiske stat har 52,5% av eiendelen, resten er eid av private investorer, både russiske og utenlandske. Den tekniske basis til RAO UES består av 440 kraftverk med en installert kapasitet på mer enn 210 GW, inklusiv 22,2 GW i kjernekraftverk og mer enn 3000 km kraftlinjer. RAO UES fører tilsyn med 72 regionale elektrisitet selskap (Energos) og kontrollerer 90 % av kapasiteten og kontrollerer internasjonal handel med elektrisitet ( Ref. 13, Econ 2002: Power Sector Reform in the Baltic States; og www-pub.IAEA: “Russian Federation 2004”).

10

Gazprom, det russiske gasselskapet er også delvis statseid med en eierandel på 38,4%. En restrukturering er planlagt, og dette kan resultere i en oppdeling av sektoren til flere enheter. Alle vann og kjernekraftverkene med unntak av Leningrads kjernekraftverk er eid av det statlige Rosenergoatom som forvaltes av “Ministry of Atom Energy” (MinAtom). Rosenergoatom har ansvaret for sikkerheten ved drift av kjernekraftanleggen i Russland, i tillegg til den videre kjernekraft utviklingen i landet.

3.3 Kyoto-protokollen, andre forpliktelser Kyoto protokollen Russland ratifiserte Kyotoprotokollen i februar 2005, og den vil bli effektiv fra 2012. På bakgrunn av de høye målsettingene for økningen i BNP og energisammensetningen i Russland, kan dette virke vanskelig å gjennomføre. På den andre siden er det fra offisielt nivå uttalt at protokollen ikke skal hindre Russlands økonomiske utvikling (Ref. 5 Russian Review 2006). Tidligere erfaringer fra Activities Implemented Jointly (AIJ) prosjekter viser at gjennomføringen av JI-prosjekter (Jointly Implementation) for energieffektiviserning er avhengig av oppfølgingen av Kyotoprotokollen ( Ref.14, ”Russian energy efficiency projects: lessons learnt fra Activities Implemented Jointly pilot phase”, i”Energy policy” 33, 2005). Det er store potensialer for energieffektiviseringsprosjekter som kan bli JI-prosjekter Andre forpliktelser De russiske atommyndigheter samarbeider med flere land innen flere forskningsområder, deltar aktivt i det internasjonale fagmiljøet, og det er blitt signert flere internasjonale avtaler. Russland følger opp sine forpliktelser. Noen relevante avtaler som er signert og effektivert:

• NPT, effektivert mars 1970; • ”Convention on physical protection of nuclear material”, februar 1987; • ”Convention on early notification of a nuclear accident”, januar 1987; • ”Convention on assistance in the case of a nuclear accident or radiological emergency”,

februar 1987; • “Vienna convention on civil liability for nuclear damage”, signert i mai 1996; • ”Convention on nuclear safety”, oktober 1996; • ”Joint convention on the safety of spent fuel management and on the safety of radioactive

waste management”, signert januar 1999 (Ref. 11,“Russian Federation 2004”, www-pub.iaea.org:).

3.4 Kjernekraftens stilling i Russland/ strategier. Den eksisterende kjernekraftpolicyen i Russland ble formulert av Minatom og godkjent av sentralmyndighetene i 1998, ”Programme of Nuclear Power Development of the Russian Federation for 1998 – 2005 and Prospects up to the Year 2010”(Ref.11 Russian Federation, www-pub.ieae.org).

11

De viktigste mål er: • Ivaret sikkerhet ved drift av kjernekraftverkene inklusiv de anleggene som ble bygd i hht

gammelt regelverk, samt å øke sikkerheten for kraftverk under bygging • Utvikling av forbedret ny generasjon av kraftverk • Feasibility studier av avanserte reaktor konsept • FOU arbeid for lukket brenselsyklus • FOU for dekommensjonering av kjernekraftverk • Utvikling av kost-effektiv, miljøvennlig og sikker brensel bruk og forvaltnings konsept

for radioaktiv avfall • Sikker drift av forskningsreaktorer, kritiske brenselselementer og andre nukleære

fasiliteter • Restrukturere forskningsentre, forsøksfasiliteter og industrielle enheter som støtter

kjernekraft industriens utviklingsprogram Nyere kostnadsstudier viser at det i dag er billigere å oppgradere de eksisterende anleggene enn å bygge nytt.

3.5 Markedsreformer En effektiv og pålitelig elektrisitetssektor er viktig fordi sektoren er et element i økonomien. Russiske myndigheter har satt i gang et ambisiøst program for innføringen av en elektrisitetsreform. EIA har sett nærmere på gjennomføringen av denne reformen og har gitt noen overordnede kommentarer som gjengis her (ref.9, Russian Electricity Reform: Emerging Challanges and Opportunities, 2005). EIA mener at noe av det viktige for at dette skal være suksessfullt er om reformprogrammet skaper markedsstruktur, markedsregler og et juridisk rammeverk som vil støtte elektrisitetsmarkedet karakterisert ved effektiv konkurranse sammen med en åpen og meningsfull prissetting. Dette skaper et effektivt, åpent, pålitelig og internasjonalt konkurransedyktig marked, som stemmer med myndighetenes målsetting. Det juridiske rammeverket for elektrisitet beskrives som et greit utgangspunkt, men det er fremdeles mange utfordringer som gjenstår før dette er på plass. RAO UES- er statseid el-monopol som sammen med andre føderale institusjoner jobber aktivt for gjennomføringen av reformen. En av utfordringene vil være å styrke troverdigheten av sektoren. Prosessen for innføringen av reformen bør derfor være robust, objektiv, konsekvent og åpen. Russland har enorme behov for nyinvesteringer i elektrisitetsektoren og ved problemer i gjennomføringsprosessen kan dette skape en usikkerhet som stanser investorene. Russiske myndigheter gjør det klart i det juridiske rammeverket for elektrisitet at med et effektivt el-marked på plass, så vil markedet tiltrekke seg investorer. Men EIA påpeker utfordringen i at dette kan være usikkert og ikke tilstrekkelig, delvis pga usikker policy om nye forskrifter og rammebetingelser. Myndighetene har planer om å beholde statlig eierskap for vann- og kjernekraftanleggene, som representerer 25% av kapasiteten for elektrisitetsproduksjon i Russland. Dette kan skape skepsis

12

blant aktørene som vil anta at myndighetene vil influere på prisene. Myndighetene er her en markedsdeltager, regelutvikler og regulator. Dette er roller som kan skape interessekonflikt. EIA mener at innføring av en sterk uavhengig regulator vil gi sterke signaler om at myndighetene sørger for en effektiv regulering. Reguleringsfunksjonen er spredd både geografisk og mellom institusjonene. Dette kan vanskeliggjøre koordineringen og forårsake motsetninger i forståelse og utførelse av regelverket. Gjennomføringsprogrammet er ambisiøst (2006-2012) og det er store sjanser for forsinkelser. Men dersom de klarer dette vil dette være oppsiktsvekkende sammenliknet med andre land som har gjennomført en reform. Når det er sagt så har myndighetene mulighet for å drive frem prosessen ved utarbeidelse av markedsregler og reguleringsarrangement. Dette vil også øke tilliten på reguleringsprosessen. For å nå realistiske mål i prosessen, foreslår EIA at Russland ser nærmere på modellen som benyttes i Nord Pool

3.6 Energibruk Det har vært store variasjoner i det russiske energiforbruket de siste 20-25 årene, og variasjonene skyldes endringer i økonomien etter Sovjetunionens fall. Industrisektoren som er energikrevende sektor, fikk i perioder ingen avsetning for produksjonen, og produksjonsstans og endringer i industristrukturen ble resultatet. Energiforbruket målt pr. kapita i Russland var høyt både i 1980 og 90, med henholdsvis 250 og 260 GJ/cap, mens det for 2002 og 2003 var 194 og 196 GJ/cap (Ref.15, IEA 2005). Denne nedgangen skyldes som nevnt for en stor del nedgangen i industrien, men gjenspeiler også forbruket i privat sektor. Fordelingen mellom produksjon og forbruk varierer fra oblast til oblast, og energien blir overført mellom distriktene etter hvordan industrien og behovet er fordelt. Figuren viser oversikt over noen av områdene i Nordvest Russland.

Produksjon og forbruk

0,0

2,0

4,0

6,0

8,0

10,0

12,0

14,0

16,0

18,0

20,0

22,0

2001 2002 2003 2004

TWh

Karelen, prodKarelen, brukMurmansk, prodMurmansk, brukSt. Petersburg, prodSt. Petersburg, brukLeningrad obl, prod

Figuren viser energiproduksjon og forbruk i Karelen, Murmansk og St. Petersburg Tall for Leningrad Oblast var ikke tilgjengelig.

13

3.6.1 Bruksmønster I Russland som helhet og også i Nordvest Russland har det fra 2001 til 2004 vært en dobling av industriproduksjonen målt i valuta. Dette har medført økning i energibruken innen sektoren generelt, og industristrukturen (maskin-og metallindustri) medfører spesielt økt bruk av elektrisitet. Statistikken til IEA viser en endring innen industrien med en viss økning i elektrisitetsbruken men en nedgang i varmebruken fra 2002 ( 319641 GWh i el og 2072183 TJ i varme) til 2003 ( 328287 GWH i el og 2019910 TJ i varme). Mye av industrien i Russland bruker termisk energi i industriprosessene. Kombinasjonen av en økning i produksjon, elektrisitetsforbruket og nedgangen i bruk av termisk energi er sannsynligvis et resultat av bedre ressursutnyttelse (energieffektivisering i prosessene) og ikke endringer i industristrukturen. For områdene Murmansk, Leningrad Oblast, St. Petersburg og Karelen kan vi se følgende utvikling for Brutto Regionalt Produkt (BRP)pr. cap (målt i tusen Rubler).

0100002000030000400005000060000700008000090000

100000

Karelen

Murman

sk

Lenin

grads

kaya

Obla

st

St. Pete

rsburg

2000200120022003

Figuren viser BRP pr. capita i tusen Rubler Siste års utvikling viser en overgang til mer energiintensiv matproduksjon, behov for mer tjenesteytende næring og en økning av boligareal. Økningen i boligareal for befolkningen i disse områdene gir utslag i økt energiforbruk da nyere boligene som regel har behov for mer energi til oppvarming, forutsatt at energiintensiteten pr. m2 er tilnærmet uforandret. For områder som St. Petersburg er dette ofte i forbindelse med byfortetting, og eksisterende infrastruktur (fjernvarme) benyttes for oppvarming. Dette gir en økning i termisk energi hvor som regel olje eller gass benyttes. I tillegg gir økt levestandard økt energibruk gjennom behovet for flere energitjenester, pga økt komfort som flere hvitevarer, audiovisuelt utstyr og andre tjenester som bruker elektrisitet.

14

I OECD Europa har det både for industrien og andre sektorer (husholdning, handel og service) vært en overgang fra kull og olje mot mer bruk av gass og elektrisitet i perioden 1973 til 2003. Tallmaterialet for Russland viser også en svak nedgang i industriforbruket mens andre sektorer har økt med ca 25 %. For samme periode var det en svak økning i elektrisitetsforbruket sett i forhold til BNP, men en nedgang i den totale energitilførselen i forhold til BNP (Ref.15, IEA, 2005 edition, side II25).

3.6.2 Faktorer som vil påvirke etterspørselen etter energi i framtiden Befolkningsutviklingen i regionen er negativ, med lav fødselsrate, lav forventet levealder og stor fraflytting. Denne tendensen vil sannsynligvis fortsette, og det vil bo færre i regionen i fremtiden, uten at vi kan tallfeste dette nærmere. Det kalde og harde klimaet er et viktig element i fraflyttingen, og det er mer usikkert med fraflytting på grunn av den positive veksten i andre deler av Russland eller i utlandet. På den andre siden er den økonomiske utviklingen positiv, særlig de siste årene. Industriens fremtid i nordvest Russland ser lovende ut. På lik linje med oljeindustrien har det de siste par årene vært økende investeringer i sektoren, spesielt for metallindustrien og annen industri som befinner seg i regionen. For Russland totalt 2000 2004 Industri USDmn % av total USDmn % av total Olje utvinning 4721 43,1 19639 48,5 Ferro metall 563 5,1 8,046 19,9 Metall 432 3,9 3201 7,9 Kjemisk og petrokjemisk 243 2,2 880 2,2 Maskin og metall 470 4,3 1582 3,9 Treindustri, cellulose 257 2,3 990 2,4 Matindustri 1786 16,3 967 2,4 Kommunikasjon 927 8,5 1369 3,4 Handel og service 1954 17,8 12987 32,1 Tab. Viser utenlandske investeringer fordelt på sektorer(Ref.12, Economic Activity, Business Monitor International Ltd – kilde: Rosstat). Metallindustrien er kraftkrevende og økning i investeringer gir økt produksjon i industrien, men også sannsynligvis høyere etterspørsel etter energi (elektrisitet). Den Russiske energistrategien fremhever energieffektivisering som et viktig virkemiddel i sin langsiktige satsing. Energibruken og systemløsningene i Russland har vært preget av god tilgang på energiressurser til en lav kostnad, der energien har vært subsidiert. Det er et energisparepotensiale på 40-45% i ifølge strategidokumentet, der 2/3 vil være i industrien og 1/3 i husholdningen. Myndighetene har utarbeidet et ”Energy Efficient Economy” program som bidrag til den økonomiske utviklingen og programmet inneholder flere delprogrammer. Det er behov for store investeringer i sektoren for å kunne gjennomføre

15

programmet. Sett i lys av det dårlige investeringsklima i Russland er dette en utfordring. I denne forbindelse er Joint Implementation (JI) et potesielt instrument for å tiltrekke seg investorer (Ref. 16,”Joint Implemantation in energy between the EU and Russia” i ”Energy Policy” 32, 2004). På nittitallet ble det gjennomført noen Activities Implemented Jointly (AIJ) pilotprosjekter under Kyoto protokollen. Dette var før Russland ratifiserte avtalen, og gjennomføringen ble vanskelig blant annet på grunn av manglende institusjonell forankring (Ref. 14,”Russian energy efficiency projects: lessons learnt fra Activities Implemented Jointly pilot phase”, i”Energy policy” 33, 2005). Dersom utviklingen fortsetter slik den har gjort siden 1998 er det ikke grunnlag for å hevde at energibehovet blir mindre, ettersom alle sektorer har vist høyere energibehov. På den andre siden er energiintesiteten høy og ved gjennomføringen av energieffektiviseringsmålene vil også behovene bli lavere. Som resultat er det derfor naturlig å forvente en økning i forbruket av energi på kort sikt. Etter en tid når energisektoren har fått gjennomført sine restruktureringer, energieffektiviserings planer, og investeringene begynner å vise resultater, kan det bli en reduksjon av energibehovet. Det er i dag en internasjonal trend om en overgang fra fossil til elektrisk energi. Dette skyldes både endringer i teknologibruk innen industrisektoren, et skifte til høyere behov i tjenesteytende næring, og ønske om å redusere klimagassutslipp. Teknologiendringene i industrien omfatter både forandring fra termiske prosesser til elektromotorer og produksjon av andre produkter. Det er sannsynlig at Russland øker sin gasseksport og dermed benytter andre energibærere hjemme.

4 Produksjon og bruk av elektrisitet Som tidligere nevnt er energiressursene ujevnt fordelt i Russland, men utbygd infrastruktur muliggjør overføringer mellom de forskjellige områdene. Nordvest Russland er den regionen som innen Russland får størst mengde elektrisitet overført (20%) fra andre regioner og sender ut av området til andre russiske områder (noe mer enn 5%). I tillegg er det fra dette området den største eksporten av elektrisitet. Området er således transittområde for eksport (Karelen- Finland). I våre nærområder har det vært nødvendig for både Karelen og St. Peterburg å få overført elektrisitet fra omkringliggende områder. Murmansk og Leningrads-området er derimot nesten selvforsynt. Murmansk eksporterte elektrisitet både i 2003 (3858,7 mill kWh) og i 2004 (4132,8 mill kWh). Leningradsområdet har mindre produksjon og mindre forbruk, men kan også overføre kraft til omkringliggende områder, nasjonalt og internasjonalt. 2001 2002 2003 2004 Murmansk Oblast 3858,7 4132,8 Leningrad Oblast 26,4 25,8 33,2 29,3 Tabellen viser: Overføringer til omkringliggende områder, nasjonalt eller internasjonalt, målt i mill kWh.

16

Elektrsitetsproduksjonen i Murmansk for 2003 var 16278,9 mill kWh og i 2004 16744,9 kWh. Størrelsen på produksjonen har vært uendret de senere årene. Som vist i tabellen i kap 3.6 er det et energioverskudd i Murmanskområdet, og fra tabellenover ser vi at dette er elektisitet (Ref.6, North-West Russia in figures,2005).

4.1 Kjernekraft: Planer for regionen, oppgraderinger, sikkerhet

4.1.1 Planer for regionen Russland har 31 kjernekraftsreaktorer i drift og fire under bygging. Det var lenge planer om bygging av nye reaktorer ved Kola kjernekraftverk, men det er ingen indikasjoner på at dette vil skje med det første. På den andre siden er det planer om to nye reaktorer i Leningrad kjernekraftverk, begge på 1500 MW (Ref.17,”Kola kjernekraftverk, en gjennomgang av dagens sikkerhetsnivå”: Erlend Larsen, Statens Strålevern 2006) .

Figuren viser et oversiktskart over Russiske atomkraftverk

4.1.2 Oppgradering Russlands prognoser for industriutviklingen tilsier en økning i energiforbruket på 20 % frem mot 2015. En eventuell nedleggelse av kjernekraftanleggene på Kola vil resultere i et energiunderskudd. Økonomiske beregninger for nyanlegg, viser at oppgradering av eksisterende anlegg med tanke på forlenget levetid, er mer kostnadseffektivt enn etablering av nyanlegg. Det eksisterer i dag planer for ny vannkraftsutbygging, men disse planene vil ikke bli realisert på grunn av miljøkonsekvensene utbyggingen vil forårsake (Ref.18, ”Economic aspects of safety enhancement and lifetime extension of the unit 1 of Kola NPP” Summary Report, Moscow Rosenergoatom Concern 2003).

17

Som følge av de økonomiske beregningene som er foretatt har Russland nå tatt et prinsipielt standpunkt om fortsatt drift i 10 til 20 år etter fylte 30. Standpunktet gjelder alle kjernekraftreaktorene i Russland og er uavhengig av støtte fra Norge eller andre vestlige land (Ref.17,”Kola kjernekraftverk, en gjennomgang av dagens sikkerhetsnivå”: Erlend Larsen, Statens Strålevern 2006). Russland har som nevnt signert konvensjonen om kjernesikkerhet og forplikter seg derved å gjennomføre analyser av sikkerheten ved eksisterende kraftverk og om nødvendig gjøre oppgraderinger. Anleggene skal stenges så raskt som praktisk mulig hvis ikke oppgradering er mulig. Russlands standpunkt er å etterleve sine forpliktelser etter konvensjonen med de tiltakene som er gjort for å bedre sikkerheten og at stenging ikke er nødvendig. GosAtomNadzor (GAN) organiserer og implementer Russlands sikkerhetsforskrifter for atomindustrien. Reviderte konsesjonskrav for bruk av kjernekraft (1997) medførte en annullering av opprinnelige Nuclear Power Plants (NPP) sine driftstillatelser. Nye konsesjonssøknader i hht de nye kravene med fyldig dokumentasjon måtte sendes GAN. For å få konsesjon måtte eksempelvis første generasjons NPP vise en solid sikkerhetsvurdering etter spesifikasjon og årlige sikkerhetsrapporter (Ref.7, Russian Energy Survey 2002, EIA).

4.1.3 Sikkerhet ved Kola kjernekraftverk Kola kjernekraftverk består av fire reaktorer av typen VVER-440. Dette er en østlig variant av trykkvannsreaktoren, som på verdensbasis er den vanligste reaktortypen. De to eldste reaktorene representerer første generasjons VVER, mens de to nyeste reaktorene er en forbedret utgave av samme konstruksjon og betegnes annen generasjon. IAEA gjorde tidlig på 1990 tallet omfattende studier av sikkerhetsmessige svakheter ved de østlige reaktortypene VVER og RBMK, og rangerte manglene etter alvorlighetsgrad. Første generasjon VVER hadde en del mangler. Flere av disse var rent konstruksjonsmessige mangler ved viktige sikkerhetssystemer, eksempelvis kjølesystem, elektriske systemer og utslippsbarrierer, mens andre var av mykere natur som manglende trening, prosedyrer, sikkerhetsanalyser, dokumentasjon, tilstandskontroll etc. Annen generasjon VVER hadde kvantitativt mange av de samme manglene, men i de fleste tilfellene med lavere alvorlighet. Fra midten av1990 tallet og fram til i dag har det skjedd omfattende oppgraderinger ved russiske VVER-reaktorer. Majoriteten av disse oppgraderingene har vært russisk finansiert, men norsk og annen utenlandsk bistand har bidratt til at forbedringene har skjedd raskere enn hva som ellers ville vært tilfelle. Denne bistanden var spesielt viktig på siste halvdel av 1990 tallet, da de økonomiske forutsetningene i Russland var vesentlig dårligere enn i dag. Vestlig sikkerhetskultur og praksis har samtidig gitt et vesentlig bidrag til måten kjernekraftverk drives på i Russland. Russland rapporterte under kjernesikkerhetskonvensjonen våren 2005 at alle de alvorlige manglene som ble dokumentert av IAEA tidlig på 90 tallet er utbedret ved de reaktorene som har gjennomgått fullstendig modernisering, og at tilsvarende også gjelder for majoriteten av mindre alvorlige mangler. Dette inkluderer også de to eldste reaktorene ved Kola kjernekraftverk. Samtidig har det siste tiåret ikke vært noen alvorlige hendelser ved kjernekraftverket, samtidig som antallet småhendelser ikke har vært unaturlig høyt ( Ref.19, Pers.med. E. Larsen, Strålevernet 2006).

18

5 Det nordvestlige Russland som del av europeisk energimarked Det er aktiv energihandel mellom Europa og Russland. Russland som er verdens største gasseksportør, eksportere gassen til Europa, mens oljen selges i bulk og skipes ut i verden. I tillegg eksporteres det elektrisitet. Infrastrukturen er en begrensende faktor, men det planlegges utbygginger blant annet i Nordvest Russland som vil gi økte muligheter for handel. Det er i dag infrastruktur for gass salg og det planlegges nye gassrør over Baltikum. Oljehavner og nye rørgater til Murmansk og nye transmisjonsledninger for elektrisitet er også diskutert og planlegges. Europa importerer 23 % av gassen fra Russland, og det har vært økende behov for import av gass på grunn av redusert bruk av olje. Den største importøren av elektrisitet i dag er Finland som importerte nesten halvparten av Russlands utenlands eksport i 2005(Ref.10, www.rao-ees.ru: ”Foreign markets”). Nordvest Russland har i dag et energioverskudd og det er etablert infrastruktur for eksport. I tillegg finnes det store gass og oljeressurser i Russland som i løpet av en tiårs periode kan endre Barentsområdet totalt, dersom dette blir utnyttet og eksempelvis Murmansk blir utviklet til å foreta store utskipninger av olje og gass (Ref.20,”Big oil playground, Russian bear preserve or European periphery?, the Russian Barents Sea Region towards 2015”, Bjørn Brunstad et.al).

5.1 Hvilke kapasiteter finnes for overføring av strøm til naboland, og hva er på trappene? Kraftutvekslingen mellom Russland og nabolandene skjer i dag etter markedsmessige betingelser, men med begrensninger knyttet til kapasiteten på overføringene mellom landene. Til Norden finnes i dag overføringsledninger både til Finnmark og til Finland. Overføringskapasiteten fra Russland til Finland er ca 1500 MW og til Norge ca 50 MW. Disse overføringsforbindelsene utnyttes idag kun til eksport fra Russland.

19

(Ref.21, årsrapport 2005, Nordel1 2006) I forbindelse med næringsutviklingsplaner i Nord Troms og Finnmark og begrensinger i nett og produksjonskapasitet er det ønske om en ny transmisjonslinje fra Nord Norge til Russland. Det er overskudd av elektrisitet i Murmanskområdet og et ønske om å eksportere mer energi fra vannkraftsanleggene. Russiske energimyndigheter har et ønske om å utvide den eksisterende

1 Nordel er ett samarbeidsorgan for de systemansvarlige nettselskapene i Sverige, Danmark, Island, Norge og Finland, med målsetting å skape forutsetninger for, og videreutvikling av, et effektivt og harmoniserende nordisk elmarked.

20

overføringskapasiteten på 50 MW til 250 MW (Ref.22, ”Regional kraftsystemutredning 2006-2016”,Varanger Kraft.) Nye transmisjonslinjer mellom Russland og Finland diskuteres også. OAO RAO ”UES of Russia” vurderer for tiden muligheten for å utvikle følgende prosjekt (Ref.10, www.rao-ees.ru: ”Foreign markets”):

• Karelen – Finland: for transport av 70 MW (453 mill KWh/år) • Kola (Murmansk) – Finland: for transport av 160 MW (1 TWh/år)

o Energi fra to vannkraftverk på Kolahalvøya med det nordiske kraftmarkedet

21

Ref. 23. Årsberettelse 2005, Nordel, 2006

22

5.2 Hvem kan tenkes å importere elektrisitet fra Russland? I Norden vil det i henhold til scenarier frem mot 2009 som er beskrevet av Nordel, bli behov for import av kraft. Forbruket i det nordiske markedet er forventet å vokse med omtrent 16 TWh innen utgangen av 2009. En måte å møte det økende behovet er å investere i ny produksjonskapasitet, og Nordel beskriver en mulig kapasitetsøkning på 4000MW. Dette vil øke produksjonene med 7 TWh i 2009. I tillegg må man forvente en økning i import til det nordiske kraftsystemet. På den andre siden vil balansen mellom tilførsel fra egenproduksjon og import/eksport bli basert på gjeldende markedssituasjon og kraftpriser i det nordiske markedet og markedene/kraftsystemene rundt. Dersom prisen for egenprodusert kraft er høyere enn prisen i andre markeder/kraftsystemene, kan det resultere i høy import, og lavere produksjon i Norden enn hva som er mulig basert på tilgjengelig produksjonskapasitet. På grunn av den store andelen av vannkraft i det nordiske kraftsystemet viser scenariene med lite nedbør behov for import fra Estland og Russland. Importkapasiteten til det nordiske markedet har begrensinger i kapasiteten for overføringslinjene til Europa (Ref.24 ”Energy balances 2009 and Power Balances 2009/2010”, June 2006, Nordel). De Baltiske stater som også i dag periodevis importerer elektrisitet fra Russland, kan fortsette med dette. Dette er også avhengig av egenproduksjon og pris. Utviklingen og fremtidig produksjon ved Ignalina kraftverket i Litauen, vannmengder for vannkraftproduksjon i Latvia og de oljeskifer baserte kraftvarmeverkene i Estland gjenstår og se, men også her er det restrukturering og endringer innen sektoren. På den andre siden er disse landene nå medlemmer av EU, og vil på sikt tilpasse seg EU’s regelverk og markeder.

5.3 Barrierer finnes for eksport/import Handel med elektrisitet krever både tekniske og administrative løsninger i tillegg til villigheten av å inngå en handel mellom partene. På den andre siden viser dagens energi og kraftbalanse i Europa at det er sterkt behov for import fra Russland. En viktig barriere er politisk uforutsigbarhet. Hvordan Russland agerer gjennom sin handel med energi, gir signaler om hvorvidt Russland er å stole på. Det kan synes som om tilliten bør bygges opp før andre land frivillig vil gjøre seg avhengig av Russland. Det er i dag en del infrastruktur på plass, men ytterligere infrastruktur må etableres om handelen skal økes. Det er også viktig å ha økonomiske rammebetingelser i orden før man kan forvente å få investeringer av dyr infrastruktur. Det er ikke påkrevd med et åpent marked for Russland sin eksport, men en eller flere kunder som er villige til å betale den ønskede prisen for kraften. Som vi så i forrige kapittel er dette tilfelle i dag. På den andre siden kan et åpent russisk marked bidra til enda større eksport, eksempelvis til det nordiske markedet dersom prisen blir lavere enn hva det europeiske leverandørene kan tilby. Dette vil i så fall medføre behov for forutsigbare tekniske og administrative rammebetingelser og tillit.

23

5.4 Erfaringer fra andre europeiske land Det nordiske elektrisitetsmarkedet fungerer bra, og det er krafthandel mellom en rekke andre land rundt omkring i verden. Nordpool og SAPP (Souther African Power Pool) er de to eneste regionale power poolen som fungerer i dag. Det er en rekke barrierer som må fjernes mellom andre land og regioner før markedet fungerer slik som det nordiske. EU har jobbet med dette i snart ti år, men har fremdeles en del uløste oppgaver. For å nå målet ble det basert på tidligere forslag fra EU og CEER, i februar 2006 lansert et ”Road Map to a Pan-European Wholesale Market” av Eurelectric. Planen er først å etablere regionale kraftmarkeder og senere koble disse regionene sammen. I følge veikartet er landene i nordvest Europa på vei til å skape sitt eget marked. Kraftselskapene i Tyskland, Frankriket, Luxemburg, Belgia og Nederland er nå nesten enige om en felles handlingsplan for å nå sitt mål (Ref.25,”Veikart for kraftmarked i Europa”, EuroPower, juni 2006: Hasse Frastad; Ref.26, www.ergeg.org) Det er en forutsetning at både det fysiske og det finansielle markedet fungerer. Det er også viktig med tilgang til informasjon, og at ingen kan utøve markedsmakt uten at det finnes konkurranse i markedet. Noen av barrierene kan være politisk vilje, gjensidig tillit mellom aktørene, tillit til markedet, infrastrukturens kapasitet og teknisk standard, finansielle rammebetingelser og regulator som kan følge markedet. Krafthandel og kraftsamarbeid baseres på gjensidige avtaler og kan gjennomføres uten at det er tilrettelagt for et ideelt marked med mange aktører og raske prisendringer. Men også slikt samarbeid krever både politisk vilje, gjensidig tillit og rammebetingelser som alle parter kan akseptere i tillegg til de tekniske muligheter. I løpet av det siste året har Russland i gasshandelen med Europa (Ukraina og Ungarn) bevisst brukt sin monopolsituasjon og markedsmakt. Dette har i betydelig grad svekket tilliten til Russland som pålitelig og seriøs energileverandør for oppdekking av nasjonal energisikkerhet.

6 Muligheten for norsk påvirkning av russisk energipolitikk

6.1 Energitiltak som virkemidler for nedstenging av kjernekraftverk

6.1.1 Energi fra andre energikilder (inkludert nytt kjernekraftverk) Deregulering vil i tillegg til å gi markedspris for elektrisiteten og annen energi også vise de reelle kostnader for nye anlegg og andre energimuligheter. Under dagens forutsetninger anslås det at ny NPP koster USD 900/kW, mens eksisterende delvis ferdige NPP koster 680/kW. Minatom har også foreslått helt ned til 400/kW. Til sammenlikning er kostnaden for kullfyrt kraftverk i Europeisk Russland estimert til 950/kW. Disse vurderingene er kontroversielle i Russland, og internasjonale vurderinger av forskjellige anlegg i vesten er mye høyere. Det kreves store investeringer om strategiplanen skal følges. Det vurderes også andre energikilder. I Murmansk er som nevnt vannkraftsanlegg vurdert, men planene er foreløpig lagt på is på grunn av miljøhensyn. Andre fornybare energikilder for

24

produksjonsanlegg i denne størrelsesorden er foreløpig dyrt. Biomasse krever en infrastruktur for levering av brenselet, og elektrisitetsproduksjon fra vind og sol er veldig arealkrevende.

6.1.2 Tiltak for å begrense etterspørsel etter energi

Det er stort potensial for energieffektivisering i alle sektorer i Russland. Både bilaterale og multilaterale bistandsorganisasjoner og samarbeidsland har iverksatt forskjellige tiltak for å begrense etterspørselen. Dette gjelder både erfaringsoverføringer og opplæring for holdningsendringer, institusjonsbygging og teknisk assistanse. Det Russiske energieffektiviseringsprogrammet er kostbart, men flere andre samarbeidsland og regionale organisasjoner har vist villighet i å bidra. Å forbedre energiintensiteten og dermed etterspørselen etter energi i Russland har positiv effekt for miljø (lokalt, regionalt og globalt) og økonomien. På den andre siden vil dagens globale energihandel bidra til at dette ikke nødvendigvis vil være et effektivt virkemiddel for nedstenging av kjernekraftverkene.

6.1.3 Overnasjonale finansorganer Det finnes flere finansordninger som kan benyttes for å begrense etterspørselen etter energi og overgang til andre energityper. Både Clean Development Mecanisme (CDM) og tidligere omtalte JI er i utgangspunktet etablert for å redusere klimagasser (se kapittel 3.6.3), men Global Environment Facility (GEF) gjelder globale miljøutfordringer og kan benyttes til energiprosjekter. Miljøutfordringene som er definert under GEF er: Biodiversitet, Klimaeffekt, Internasjonale vannressurser, landdegradering, ozonlaget og POPs (Persistent Organic pollutant). I tillegg finnes flere regionale organisasjoner som har programmer og prosjekter innen energisektoren. Som eksempel kan vi nevne: Nordisk Ministerråd (NMR), Barentsrådet, Østersjøsekretariatet, Europeiske utviklingsbanken (EBRD), The Energy Charter Secretariat, Nordic Environment Finance Cooperation (NEFCO), European Environment Agency (EEA) og Nordisk Investerings Banken (NIB.

6.2 Overflødiggjøring av kjernekraft

6.2.1 Hvilke faktorer må være oppfylt for at kjernekraft gjøres overflødig? Det vil være helt urealistsisk å tro at kjernekraften kan gjøres overflødig i nordvest Russland i overskuelig fremtid uten at andre grunnleggende elementer er på plass.

Eksempel på arealbruk: For å erstatte de planlagte reaktorene i Leningradsanlegget, hver på 1500 MW med fornybar energi vil det være behov for følgende areal: Vannkraft: tilsvarer 2x 10 Altakraftverk Vind: 15MW/km2: det vil kreve et areal på 2x 100km2 – noe som tilsvarer 31 000 fotballbaner med internasjonale mål. Solceller: 150MW/km2: Dette vil kreve et areal tilsvarende 3100 fotballbaner.

25

Dersom kjernekraften skal gjøres overflødig må følgende endres i Russland:

Politisk vilje til å overflødiggjøre kjernekraften Politiske miljøprioriteringer Manglende etterspørsel av kraften (kraftkrevende industri, pris på annen energi ) Mulighet for å overføre ansatte til andre sektorer eller andre produksjonsanlegg, Annen infrastruktur på plass, Nødvendige alternative energiressurser tilgjengelige.

Folkeopinionen kan påvirke fremtidens bruk av kjernekraft både i og utenfor Russland. I Russland finnes det idag miljø og antiatom grupper som jobber aktivt mot atomkraft. Det er viktig for russiske myndigheter at det er positive holdninger til kjernekraften for å kunne følge atomstrategien. Myndighetens utfordring er å sørge for tillit til sikkerheten rundt kjernekraftindustrien og integrere dette i sin strategiplan. I dette arbeidet ligger også å forbedre sikkerhetskulturen blant de ansatte i atomindustrien, ved å styrke kunnskapen og respekten for alle pålagte sikkerhetskrav Det første punktet er klart det viktigste, men det er også vanskeligst å se noen politisk vilje til å overflødiggjøre kjernekraften idag da alle strategier og planer virker for en økning. Det er idag positive holdninger til kjernekraft både nasjonalt og internasjonalt og det vil sannsynligvis heller ikke skje noen endringer i den retningen, med mindre det blir store endringer i folkeopinionen, eller i verden forøvrig. Man kan se tendenser i dagens Russland til mer sentralstyring og mindre markedstyrte holdninger. Det er ikke kommet noen endelig klarhet mht dereguleringen av energisektoren, og myndighetene fokuserer på saker som støtter rask økonomisk utvikling i landet. Mye av dagens holdninger rundt omkring i verden idag er positiv til kjernekraft, derfor må eventuelle holdningsendringer komme fra russerne selv. Uten en uforutsett hendelse (ulykke), kan vi vanskelig å se en verdensopinion mot kjernekraft og moderne atomteknologi. Hvis derimot negative holdninger spres, kan slike holdningsendringer eventuelt overføres til politiske personer og videre inn i Russlands energipolitikk. Russland har signert Kyotoprotokollen. Hvordan prioriteringene innen miljøutfordringene, atomavfall vs klimautslipp blir, vil være medbestemmende for videre strategier i Russland. Dersom Kyotoprotokollen følges samtidig som de økonomiske målsetningene opprettholdes, kan derimot en økning av atomkraft være et alternativ. Avgjørelsen om hvorvidt fossilt brensel eller atomkraft blir utfaset, bestemmes politisk. Det vil sannsynligvis bli etterspørsel etter elektrsistet i den russiske industrien også i fremtiden. Med dagens priser på olje og gass, gir salg på det internasjonale markedet gode inntekter til Russland. Dette, sammen med kostnaden for å bygge nye alternative anlegg, vil medvirke til at dekking av nasjonale behov basert på kraft fra kjernekraftanlegg vil være mest økonomisk. Russiske kjernekraftverk har veldig stor administrasjon og en stor organisering bak seg, sammenliknet med andre kjernekraftverk rundt om i verden. Å overføre arbeidere fra en sektor eller arbeidsplass, til en annen var ikke vanskelig i tidligere Sovjet Unionen fordi det fantes annet

26

arbeid. Hvordan dette blir i fremtiden er avhengig av befolkningsammensetningen, eventuelt naturlig avgang og migrasjon og likeledes arbeidernes oppfatning av sektoren og tilgjengelig arbeid i andre bransjer. Det finnes idag endel alternativ infrastruktur, hvor Russland idag eksporterer elektrisitet fra egne vannkraftanlegg. Men det finnes flere tekniske standarder og det er ikke etablert samme typen linjer fra kjernekraftanleggene til eksportmarkedet som fra vannkraftsanleggene. Det er derfor behov for en form for omforming dersom et utbygd internasjonalt elektrisitetsnett skal dekke deler av elektristetsbehovet i Russland, ved internasjonal handel (import). Kjøp av elektrisitet i det internasjonale markedet, er bla avhengig av prisen man vil betale. Dersom Russland vil være en selvstendig energinasjon og redusere avhengigheten av kjernekraft må andre energiressurser benyttes. Dette vil i såfall på kort sikt bli ved bruk av fossilt brensel (kraftvarmeverk). På den andre siden er Russland rikt på mange energiressurser og kan på sikt utvikle disse til elektrisitetsproduksjon. Bruk av annen fornybar energi enn vannkraft vil ikke kunne erstatte kjernekraften på kort sikt, fordi produksjonsanleggene er store og kan ikke erstattes med små fornybare energiproduksjonsanlegg. Hvordan det politiske spillet mellom de forskjellige sektorene (finans, miljø, ressurbruk, arbeidsplasser) spiller inn, vil være bestemmende for den fremtidige politikken og vil trolig bli viktigere enn tilgjengelig infrastruktur.

6.2.2 Eksempler fra andre land. International Atomic Energy Agency (IEAE) arrangerte i 2005 en “high level” atom konferanse i Paris med representanter fra 74 myndigheter, inklusiv 25 representanter på ministernivå. Majoriteten av deltagerne mente at kjernekraft ville kunne være en betydelig bidragsyter for å kunne møte energibehovene og ivareta en bærekraftig global utvikling i det 21 århundre, både for i-land og u-land. Det pågår aktiv forskning og forskningssamarbeid på verdensbasis og det gjøres stadig nye fremskritt. Både for kraftproduksjon og annen bruk av atomteknologi er det gjort store fremskritt innen forskningen. Atomteknologien er i tillegg til kraftproduksjon viktige brikker i matproduksjon og sikkerhet, helse, vannforvaltning og miljø. Finland, Sverige og USA har det mest avanserte konseptet for avfallshåndtering. På slutten av 2005 var 443 kjernekraftverk (NPP) i drift, og 24 nye under bygging. Fire nye NPP ble tilknyttet nettet i 2005 og i Canada tilknyttet de et kraftverk som tidligere var frakoblet. To reaktorer ble utfaset, en i Tyskland og en i Sverige. To nye anlegg ble påbegynt, blant annet i Finland. Det meste av nyetableringer skjer ellers i Asia, hvor blant annet Japans planer er å øke andelen atomkraft i sitt energisystem til 40% innen 2014 (Ref.27 “Nuclear Technology Review 2006”, ja. 2006, IEAE). Atomkraften sto for ca 16% av all elektrisitetsproduksjon rundt om i verden i 2005. Utnyttelse av kjernekraft har steget i takt med behovet for elektrisitet og prosentandelene har derfor vært stabile siden 1986.

27

IEAE skriver på sine hjemmesider at det forventes en økning i kjernekraft kapasiteten i verden til mellom 450 GWe (økning på 22%) og 530 GWe (+44%) fra dagens 370 GWe. Dette vil øke behovet for uran, men det finnes ressurser nok til å dekke dette behovet. Noe av bakgrunnen for denne økningen er forskjellige nasjoners ønske om å være selvforsynte mht elektristetsproduksjon, og å kunne redusere avhengigheten av internasjonal handel med fossile brenseler. Et annet argument er den økende uroligheten for skadene ved klimagassutslipp. Det foreligger heller ikke vitenskapelige bevis for at fornybar energi eller fusjonsteknologi kan dekke det økende energibehovet i mange land. Holdninger vedrørende sikkerhetsperpektivet er også under endring. Det er fremdeles endel skepsis til kjernekraft, men det hevdes å være ekstrem sikker produksjonsteknologi. Det har heller ikke vært noen større ulykker siden Tjernobyl i 1986 (strategi dok 2000). På den andre siden er det økt fokusering og internasjonalt samarbeid på sikkerhetssiden. I tillegg til etablering av nyere anlegg blir mange eldre anlegg rundt om i verden oppgradert for å kunne holde i mange år. I USA har “The Nuclear Regulatory Commission” (NCR) godkjent forlengelsen av ni konsesjoner/lisenser med ytterliger 20 år. Tidligere er 19 andre konsesjoner forlenget. Levetiden for anleggene i USA vil nå være 60 år. Oppstarten av anlegget i Kanada er det fjerde som nå settes igang igjen. Nederland godkjente forlengelse frem til 2033 (60 år) på et av sine anlegg, og i England godkjente de en forlengelse på 10 år. Tyskland og Sverige har en utfasingspolitikk og stengte to anlegg. På den andre siden fikk Ringhals 1 og 3 i Sverige godkjent en oppgradering på 200MW(e). Støttet av regulatoren er det i Sverige også spurt om en oppgradering på 250 MW(e) for Oskarshamn3, og man venter på godkjenning fra myndighetene (Ref.27, “Nuclear Technology Review 2006”, IEAE).

6.2.3 Risiko: Svekkelse av sikkerhet ved dårligere økonomi. Russland har delvis mottatt internasjonal finansiell støtte for oppgradering av sine reaktorer, men arbeidet har hovedsaklig vært finansiert med egne midler. Russland prioriterer sikkerheten i sine strategiplaner (se kap. 3.4) og ansvaret for gjennomføringen er lagt til forskjellige institusjoner. Rosenergoatom er nuclear utility company under Ministry for Atomic Energy. De har ansvaret for sikkerhet på alle trinn i driften av NPP. Dette innebærer at Rosenergoatom skal:

• Utvikle og implementere NPPs sikkerhetskultur • Utføre kontinuerlig overvåking av NPPs sikkerhet • Samle og analysere informasjon om ulykker, utstyrssvikt og menneskelige feiltagelsers

utvikling av forbedringsmål • Håndtering av fysisk beskyttelse og brannforebygging på kraftverk • Utvikle og forvalte planer for beredskap for kritiske situasjoner

Finansieringen av Rosenergoatom og gjennomføringen av disse påleggene representerer ikke noen trussel, fordi rapporteringer fra driften til GAN er nødvendig for å oprettholde konsesjonen og dermed inntekter fra produksjonen. På den andre siden er det nødvendig med en stabil

28

bemanning eller kontinuerlig opplæring av de ansatte for å sikre den nødvendige kompetansen og forståelsen for sikkerhet. Men på tross av planer og organsisering for gjennomføringen, er de ansatte i atomindustrien og deres holdninger og kunnskap til å ivareta sikkerheten ved anleggene, et mulig risikomoment. Den menneskelige faktoren og holdninger er særdeles viktig for å gjennomføre forpliktelsene og rutiner som finnes mht strenge sikkerhetskrav. Det er mange ansatte i russisk atomindustri. Lønnsnivået er lavt og det kan være utfordrende å tiltrekke seg arbeidskraft til sektoren. Utviklingen og lønnsnivået i andre industrisektorer i regionen kan være en utfordring for å holde en stabil arbeidsstokk. Det lave lønnsnivået utgjør dessuten i seg selv en sikkerhetsrisiko.

6.3 Muligheten for politisk styring av energimarkedet Myndighetenes muligheter for å styre markedsutviklingen i retning av sine mål er flere, og forskjellige lands myndigheter har valgt forskjellige virkemidler. Det er et velprøvd energimarked i de største sektorene i vesten i dag. Økonomiske virkemidler blir mye brukt fordi det i vår del av verden er en oppfatning om at markedskreftene skal styre utviklingen i dette markedet. I tillegg er normative virkemidler som lovverk og retningslinjer (forbud, påbud, kvanitative og kvalitative grenser osv) viktige virkemidler i vårt system. Administrative virkemidler, som planlegging og ressurskartlegging er også mye brukt. Før markedene var etablert ble den politiske styringen av ressursutnyttelsen gjennomført etter andre prinsipper. Historisk sett har forsyningssikkerheten vært prioritert og (”topp-down”) metoden var mye brukt gjennom en sterk sentralledelse. Der metoden var å øke ressurs kapasiteten ved forskjellige tekniske løsninger (ingeniørmetoden), uten å ta hensyn til behovet eller hvilke eksternaliteter det måtte medføre. I løpet av årene ble det behov for å se nøyere på virkningen og påvirkningen på natur og samfunn. Fokusen ble dreid mer mot en behovs rettet metode (”bottom-up”) og det ble behov for administrative og normative virkemidler.

6.3.1 Økonomiske virkemidler Avgifter Et mye brukt økonomisk virkemiddel for å redusere bruken av en ressurs er avgifter. I Norge har vi avgifter på olje gjennom SO2 og CO2 avgift. Svovelet kan renses og denne avgiften medfører høyere avgift jo mer svovel det er i oljen. Tung olje (som forurenser mye) vil derfor bli dyrere å benytte enn lettere oljer, med mindre svovelinnhold. Dette styrer bruken vekk fra tungolje til bruk av lettere oljer. Karboninnholdet i oljen er derimot konstant og kan ikke renses. CO2 avgifter vil derfor gjøre all olje dyrere og kan bidra til overgang til andre energiformer. I Norge er ikke gass avgiftspålagt, og er derfor ”billig”, og man kan forvente en økt bruk av gass på bekostning av olje. Grønne sertifikater Grønne sertifikater er et politisk virkemiddel for å styre energimarkedet ved hjelp av økonomiske virkemidler inn mot bruk av mer fornybar energi. Bakgrunnen er å ”styre” over mot mer miljøvennlig energisystemer, der klimagassene og bruk av atomkraft reduseres. Grønne sertifikat

29

omfatter både termisk og elektrisk energi, mens grønne el-sertifikater som har vært diskutert i Norge gjelder kun elektrisitet. Slik ordningen fungerer i andre land i dag, blir prisen på energi fra fossilt og kjernekraft dyrere enn energi fra fornybar energi. Dette skjer gjennom enten en økning av prisen (avgift) for fossilt og kjernekraft eller gjennom subsidier av fornybar energi. Samarbeidet mellom Norge og Sverige i et grønt el.sertifikat ordning har ikke latt seg realisere. I Østerrike var det en sertifikatording som kollapset i 2002 (Ref.28, ”Sertifikat-nei skuffer Europa”, EuroPower, juni 2006: Caroline Svendsen) Ordningen krever en forvalting gjennom institusjoner og et fungerende marked. Russland er stort og vil med tid være et stort marked med mange aktive deltagere. Gjennomføringen av elektrisitetsreformen har tatt lenger tid enn forventet, og det vil ta lang tid før markedet er på plass. I tillegg kan etableringen av nye institusjoner for å ivareta dette være et utfordrende prosjekt og en barriere for innføring av sertifikatordninger. Russland har som tidligere nevnt mål om økonomisk utvikling, der økning i industrisektoren er et viktig element. Dette gir på kort sikt økt bruk av energi og det er ønskelig for brukeren å få tilgang til energien så billig som mulig. På lenger sikt vil industrien og de andre sektorene gjennomføre energieffektiviseringstiltak for å bedre sin økonomi og dermed redusere eventuelle utslipp. Det vil være mange politiske utfordringer for Russland i årene som kommer. Hvordan energipolitikken utvikler seg når elektrisitetsmarkedet er innført er vanskelig å si, men det er ikke grunnlag for å tro at landet vil innføre dyre ordninger som påfører industrien høyere kostnader enn nødvendig så lenge landets høyeste prioritering er økt vekst. På den andre siden kan Russland innføre nye ordninger ganske raskt dersom det er politisk vilje til dette. Landet er trolig ikke modent for en innføring av mekanismer som grønne- eller el-sertifikater uten at holdningene hos landets ledelse står mer i samsvar med holdningene i vestlige land som endres i retning.

6.4 Politisk påvirkning Kunnskapen og holdninger ovenfor energibruk og miljø er forskjellig i vest Europa og Russland. Det har i mange år vært fokusert på ulempene i forbindelse med utslipp fra termisk energi, påvirkning på vassdrag i forbindelse med vannkraft, konsekvensene ved ulykker ved kjernekraftsanlegg og lagring av avfall fra kjernekraft. Fra enkeltpersoners engasjement til lovendringer, gjennom opplysningskampanjer og endringer i undervisningsmateriell har befolkningens holdninger med hensyn til miljøet blitt påvirket. I vesten har dette foregått i 40 år, mens slike aktiviteter fremdeles er et relativt nytt fenomen i Russland.

6.4.1 Støtte til miljøbevegelsen arbeid Norge har gjennom en rekke år gitt støtte til etablering av frivillige miljøorganisasjoner i Russland, med spesiell fokus på nordvest Russland. Arbeidet har for en stor del vært utført

30

gjennom samarbeid med de russiske miljøorganisasjonene, og inneholder forskjellige typer holdningsskapende prosjekter. Energi og kjernekraft har hatt en sentral posisjon i støtten. Prosjektene omfatter forskjellige aktiviteter hvor målgruppene har vært skoleelever, universitet, politikere og befolkningen generelt. Erfaringer fra arbeidet de senere årene har vist at opplysninger om kjernekraften og spesielt dekommisjonering av kjernekraftverk har vært vanskelig tilgjengelig. Miljøbevegelsen har et stort nettverk og støtte til dette arbeidet er i overensstemmelse med norske holdninger mht demokrati og åpenhet.

7 Konklusjon/anbefalinger Gjennomgangen av tilgjengelig informasjon viser at norske myndigheters virkemidler for å avvikle kjernekraften i Nordvest Russland til dels kan synes urealistisk, og bare enkelte av tiltakene kan under endrede/spesielle omstendigheter bidra til det norske ønsket om å avvikle kjernekraften. Det er i dag et netto energioverskudd i Nordvest Russland. Den økonomiske utviklingen er positiv og man kan forvente en videre positiv utvikling. På grunn av endringer i rammebetingelsene for investeringer i Russland har internasjonale investeringer vært sterkt økende de siste årene. Dette medfører en økning i energibruken både innen industri, husholdninger og service næringen. På den andre siden er det et stort potensiale for energieffektivisering innen både industri og husholdninger. Både nasjonale og internasjonale tiltak er igangsatt for å redusere energiintensiteten. En kombinasjon av investeringer i russisk industri, som skal selge sine varer på verdensmarkedet, og tiltak for energieffektivisering, vil på sikt redusere bruken av energi i Nordvest Russland. Det er planer for bygging av nye reaktorer i Leningradområdet. Dette innebærer at selv om det på kort sikt vil bli mindre elektrisitetsoverskudd i regionen pga den økonomiske utviklingen, så vil dette kunne ta seg opp igjen dersom det blir nødvendig. Nordvest Russland eksporterer i dag elektrisitet til det nordiske markedet. Baltikum og resten av Europa er også i ferd med å etablere et felles marked. Det finnes infrastruktur for å ivareta en slik handel og flere prosjekter er under utarbeidelse. Det er grunnlag for å tro at behovet for russisk elektrisitet vil være stort også i fremtiden. Russland er en energinasjon med tradisjon for handel med flere typer energi. Markedet vil bestemme hvorvidt eksport er mulig, og i dagens situasjon er eksempelvis det nordiske markedet avhengig av kraft fra Russland. Det er ikke grunnlag for å tro at russiske myndigheter vurderer et energioverskudd dit hen at det overflødiggjør kjernekraften i Russland. Det er derimot tendenser til sterkere statskontroll med forsinkelser i dereguleringen av elektrisitetsmarkedet, som kan innebære økt sentralisert satsing på elektrisitetsproduksjon for det internasjonale markedet.

Russlands viktigste eksportartikkel er nå energi, og landet vil trolig vurdere å eksportere mest mulig petroleum, gass og elektrisitet fra vannkraft, og dernest basere landets egen forsyning på

31

kjernekraft, slik målsetningen var under tidligere regimer. Dette vil også muliggjøre oppfølging av Kyotoprotokollen samtidig som målet for økonomisk vekst opprettholdes.

De norske prioriteringene i samarbeidet om atomsikkerhet med Russland, sies i St.meld 30 å være fastsatt i samråd med russiske myndigheter. Videre at ”Det overordnede ansvar for prioriteringer og koordinering av den internasjonale innsatsen må ligge på russisk side” (Ref.2, St. meld. 30, s. 26). Det er med andre ord som i all annen norskfinansiert teknisk bistand, nødvendig å være behovsorientert og følge samarbeidslandets egne prioriteringer og ønsker.

Hvorvidt Norge har noen reell innflytelse på kjernekraftverkenes levetid eller ikke, er vel et viktig spørsmål i denne sammenhengen. Norge er i dialog med russiske myndigheter om dette og ønsker stenging. På den andre siden kan vi se i hele verden en økende aksept for kjernekraftteknologien som en ren energikilde. Et grunnleggende spørsmål blir derfor om det er russisk kjernekraft Norge ikke stoler på, eller om dette gjelder kjernekraft generelt. Etter denne gjennomgangen kan vi ikke se at det er grunnlag for større skepsis for kjernekraften her enn kjernekraften i andre land. De utfordringene som ligger i å forbedre sikkerheten blir i dag ivaretatt av russiske myndigheter. Det er stort internasjonalt samarbeid og erfaringsutveksling mellom landene, og Russland er like opptatt av å unngå ulykker som andre nasjoner med kjernekraft. Manglende satsing på sikkerheten i Russland var forårsaket av manglende økonomi, men fremtiden ser i så måte lys ut i dag. Kommunikasjon og informasjon med både internett og tv har økt dramatisk over hele verden de siste årene. Dette har medført at også russiske innbyggere vet mye mer om hva som skjer ellers i verden og vil stille spørsmål hvis informasjonen er mangelfull fra myndighetene. Tendensen til stadig mer sentralisert styring innen energisektoren kan derfor skape behov for mer informasjon om både energi og miljøspørsmål. Norske frivillige organisasjoner bidrar til mer åpenhet og demokratibygging gjennom folkelig deltagelse. De har gjennom sitt arbeid bidratt positivt i informasjonsspredning som ikke nødvendigvis har vært i konflikt med russiske myndigheters mening, men vært et nyttig bidrag til kunnskapsspredning innen områder som har vært lavt prioritert hos myndighetene. Russland ser fortsatt miljøhensyn som en luksus som rike land kan tillate seg. Hensynet til miljøet må ikke gå foran Russlands økonomiske utvikling. (Russland hevder ofte at heller ikke Europa tok miljøhensyn under den industrielle revolusjon og frem til 70-tallet.). I tillegg kan det være mangel på samsvar mellom sentralpolitiske og regionalpolitiske prioriteringer internt i Russland hva angår miljø-politikk. Som resultat av gjennomgangen i dette notatet har vi funnet følgende:

• Norsk ønske om nedtrapping av kjernekraft står i skarp kontrast til russisk energipolitikk, hvor nedtrapping ikke er et tema.

• Norge må vurdere å evt. forholde seg til miljø-NGO’er som kan være i opposisjon til russiske myndigheter

• Norsk bistandspolitikk er ikke tema mht samarbeidet med Russland. Det dreier seg om en dialog mellom likeverdige partnere (off. norsk utenrikspolitikk)

32

• Russland vurderer ikke kjernekraft som en miljøtrussel, men som et viktig bidrag i bekjempelsen av økende trussel om klimaendringer på grunn av utslipp fra fossilt brensel.

• Det nordiske kraftmarkedet synes på kort og mellomlang sikt å være helt avhengig av kraftleveransen fra Russland for å kunne opprettholde tilfredsstillende leveringssikkerhet i tørrår.

• De norske frivillige organisasjonene har opparbeidet seg et betydelig nettverk, og har gjennom sitt arbeid sterk innflytelse hos det sivile samfunn. Det er etter vår vurdering denne satsingen som kan gi sterkest innflytelse på kraftverkenes levetid uten å trosse Russlands egne prioriteringer.

8 Referanser: 1. En plattform for regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti

og Senterpartiet, 2005 2. St.melding nr. 30 (2004-2005): ”Muligheter og utfordringer i nord”, Det Kongelige

Utenriksdepartement april 2005. 3. ”Handlingsplan for oppfølging av Stortingsmelding nr. 34 (1993-94): ”Atomsikkerhet og

miljø”, Utenriksdepartementet feb. 2005. 4. Russia in figures 2005, Federal State Statistics service 5. Russia Review 2006, Russia Book 2006 6. North-West of Russia in figures, 2005 Nordic Council of Ministers 7. Russia Energy Survey” 2002, IEA 8. SSB 9. Russian Electricity Reform: Emerging Challanges and Opportunities, International

Energy Agency (EIA), 2005 10. www.rao-ees.ru: ”Foreign markets 11. www.iaea.org : “Russian Federation 2004 12. Economic Activity, Business Monitor International Ltd.2006 13. Power Sector Reform in the Baltic States, Econ 2002 14. Russian energy efficiency projects: lessons learnt from Activities Implemented Jointly

pilot phase”, i”Energy policy” 33, 2005 15. IEA, 2005 edition, side II25 16. Joint Implemantation in energy between the EU and Russia” i ”Energy Policy” 32, 2004 17. ”Kola kjernekraftverk, en gjennomgang av dagens sikkerhetsnivå”: Erlend Larsen, Statens

Strålevern 2006 18. Economic aspects of safety enhancement and lifetime extension of the unit 1 of Kola

NPP” Summary Report, Moscow Rosenergoatom Concern 2003 19. Pers. Med. E. Larsen, Statens Strålevern 2006 20. Big oil playground, Russian bear preserve or European periphery?, the Russian Barents

Sea Region towards 2015”, Bjørn Brunstad et.al 21. Nordel, årsrapport 2005 22. Regional kraftsystemutredning 2006-2016”,Varanger Kraft 23. Årsberettelse 2005, Nordel 2006 24. ”Energy balances 2009 and Power Balances 2009/2010”, June 2006, Nordel

33

25. ”Veikart for kraftmarked i Europa”, EuroPower, juni 2006: Hasse Frastad 26. www.ergeg.org 27. “Nuclear Technology Review 2006”, IEAE 28. ”Sertifikat-nei skuffer Europa”, EuroPower, juni 2006: Caroline Svendsen