Stefan Tegenfalk

Vredens tid

Oversatt av Arve Torkelsen

Bazar Forlag ASJernbanetorget 4 A

0154 Oslowww.bazarforlag.com

Originaltittel: Vredens tidCopyright © 2009 by Stefan Tegenfalk

Norsk copyright © Bazar Forlag AS, 2012Oversatt fra svensk av Arve Torkelsen

ISBN 978-82-8087-432-0

Omslagsdesign: Nils Olsson/Katslosa DesignForfatterfoto: Ola Kjelbye

Sats og grafisk form: Hamar MaskinsetteriSatt med: Minion 10,8/14,7 pt

Trykk og innbinding: TBB SlovakiaTrykt på: 70 g Ensolux Cream, bulk 1,6

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver

eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i denutstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor,interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse

i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar ellerinndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Hjernen hos et voksent menneske anses å væredet mest komplekse naturen har skapt. Den inne-holder mer enn hundre milliarder nerve cellersom via elektriske impulser, kjemiske hormon -signaler og ved å styre blodomløpet, kontrollererog koordinerer kroppens funksjoner, blodtrykk,væske balanse og kropps temperatur. Dessuten styrer den våre mentale funksjoner som intellekt,følelser, hukommelse og evne til å lære.

«Jo mer mennesket forsker på hjernen,desto mindre vet det prosentuelt

om dens egenskaper.»

DAVID H. INgVAr (1924–2000), prOFESSOr I KlINISK NEVrOFySIOlOgI

Søndag 14. desember 2004

glASSET på ArMBåNDSUrET var sprukket og urverket hadde stansetpå elleve minutter over fem. Den røde Ole Brumm-ryggsekken,som hun egentlig hadde syntes at hun var altfor stor for, lå ikke langtfra kroppen. I revnen på den ødelagte ryggsekken var en lekehest imykt stoff synlig. Den var lysebrun og hadde en liten, hvit stjernemellom de mørke øynene, akkurat som den ponnien hun pleide åri på hver søndag.

Det var kaldt, og hun lå med ansiktet ned mot den leirete bak-ken. Øynene var dekket av leire. Beina og armene sprikte i ulikeretninger. Hun så ingenting. Kjente ingenting. Hjertet hadde forlengst sluttet å slå.

DET VAr EN SlAgMArK som møtte Hasse Jonasson ved Uppsala- politiets motorsykkelenhet da han under et rutineoppdrag langsriksvei 72 bråbremset motorsykkelen ved det som var igjen av bilen.Som en av distriktets mest erfarne trafikkpolititjenestemenn haddehan vært vitne til en del død langs veiene, og synet av bilvraket påveien var nok til at han skjønte at døden enda en gang var til stede.Bevegelsesenergien fra de to bilene hadde forvandlet dem til ugjen-kjennelige hauger av forvridd metall. Den ene bilen var blitt slyngetut på en åker og hadde pløyd opp en stor fure i den leirholdige jor-den. Den andre bilen, som befant seg på veien, var blitt kløvd i to.glass og metall var blitt spredd rundt vrakdelene som et stjerne-tegn. Møtet måtte ha skjedd med brutal kra. Med tanke på hvor-dan bilene så ut, kunne bare et mirakel ha forskånet noen fra døden.

9

Han rapporterte inn til lenskommunikasjonssentralen samtidigsom han løp bort til det som så ut til å være den fremre delen avbilen på veibanen. Han tok av seg hanskene og kjente med håndenpå det forvridde metallet. Det var fremdeles varmt og det freste frarestene av motorens kjølesystem. Midt inne i det forvridde metalletvar det en menneskekropp. Hodet hang fremover, og ansiktet varille tilredt. Hasse bøyde seg inn og satte fingrene mot halsen for åkjenne etter puls. En nesten umerkelig dunking nådde fingertup-pene hans, og fra ansiktet kom det en svak surkling. Hans førsteinnskytelse var å forsøke å bende bort metallet og få løs kroppen.legge personen i stabilt sideleie mens han ventet på hjelp. Menkroppen måtte ikke røres før ambulansepersonellet var på plass, ogdet gjaldt spesielt hode og hals. Det eneste han kunne gjøre var åstoppe strømmen av blod og se til at luveiene var sånn noenlundefrie. Etter å ha stanset de verste blødningene ved hjelp av en provi-sorisk forbinding av klesrester fra den skadede, løp han bort til detsom var igjen av bilens bakre del. Den var tom.

En bil nærmet seg fra øst. Derfra var sikten bedre, med en lang,rett strekning før den skarpe svingen. Hasse holdt opp hånden somtegn til at bilen skulle stoppe, beordret passasjerene til å bli sittendei bilen mens han bannet for seg selv fordi han hadde kunnet glem -me en så selvsagt og rutinemessig ting, og løp tilbake til motorsyk-kelen. Han tente et nødbluss og plasserte det et stykke før svingenhan nylig hadde panikkbremset seg gjennom, og fortsatte deretterut på den leirete åkeren og bort til det andre bilvraket.

En mørk byjeep hadde gått rundt, men havnet på hjulene igjen.Taket var delvis trykt inn, og sidevinduene knust. Fronten på bilenvar trykt inn mot de fremre takstolpene, og den laminerte front -ruten hadde delvis slitt seg løs fra festet. En yngre kvinne med langt,kornblondt hår satt fastklemt mellom rattet og setet. Hodet hviltelivløst mot det ovale rattet. Ut av kvinnens nese og halvåpne munnhadde det rent blod, som siden hadde størknet. Hasse rev opp dendeformerte bildøren og bøyde seg forsiktig inn for å kjenne etter

10

puls på kvinnens hals. En ubehagelig kulde møtte fingertuppene dahan rørte ved huden hennes. Han flyttet fingrene litt, men kunnefremdeles ikke kjenne noen puls. Forsiktig løet han hodet hennesog så inn i de livløse øynene.

Det kom flere biler til ulykkesstedet oppe ved veien. Nysgjerrigefikk sjokk ved synet av den opprevne kroppen i bilvraket i veibanen.Noen stønnet og hulket i grøekanten. En eldre kvinne holdt hendene for ansiktet og gråt. lyden fra utrykningskjøretøyet somnærmet seg, gjallet gjennom skogholtet mens Hasse gjennomsøkteresten av byjeepen. Han stoppet brått ved gulvet på passasjersiden.Noe som lignet en sittepute for barn, satt fastklemt mellom setet og gulvet. Siden bilbeltet ikke var fastspent, holdt han det ikke forsannsynlig at det hadde sittet noe barn der. likevel så han seginstinktivt omkring. åkeren var åpen og fullt synlig rundt bilen.Han snudde seg mot veien der de første ambulansene haddeankommet. Ved veikanten var det et kratt som byjeepen haddeunngått med noen meter. Han foretok en rask rekonstruksjon avhendelsesforløpet, og ble plutselig iskald.

Hun hadde lyst hår som var flettet i to fletter, og lå slengt somen filledukke blant buskene ved veien. Hasse kjente hvordan pulsensteg ytterligere. Han ropte til ambulansepersonellet som var på veimot byjeepen, og en andpusten, yngre lege med rød førstehjelps-veske kom mot ham.

Hasse ba legen forte seg. Denne kastet seg andpusten ned på kneved siden av jenta som lå med ansiktet ned mot bakken. Han revut et stetoskop fra vesken med den ene hånden samtidig som hansatte fingeren på jentas hals for å lete etter puls.

«Nå?» spurte Hasse utålmodig.Den unge legen svarte ikke. I stedet flyttet han fingrene mens

han hengte stetoskopet rundt halsen.«Finner du noen puls?» fortsatte Hasse.Etter ytterligere noen forsøk ristet den unge legen på hodet.

Forsiktig snudde han jentas kropp. Ansiktet var dekket av blod som

11

hadde tørket sammen med jord fra åkeren til en rødbrun leirmaske.legen tørket bort leiren fra jentas ansikt, og de lyseblå øynene hennes stirret tomt opp mot den klare høsthimmelen. Som reglenekrevde, forsøkte han å få i gang hjertet med den lille, portable hjertestarteren, men som han hadde skjønt, var det altfor sent.legen forklarte at hun antakelig var død før hun traff bakken. Trolighadde hun brukket nakken i samme øyeblikk som hun ble slyngetut av bilen.

Hasse nikket mot legen, som var blitt blek.«For jævlig,» sukket legen og reiste seg med stetoskopet i hån-

den. Han strøk hånden langs kinnet som om han lette etter skjegg-vekst. Hasse så hvordan han slet med å holde tilbake følelsene. Detvar han ikke alene om.

Ikke langt fra den døde jentas ryggsekk lå det en dagbok. Små,rosa hester prydet omslaget. Den lille hengelåsen var blitt revet av,og på forsiden med den vakkert innrammede navneruten haddenoen skrevet Cecilia med omsorgsfull håndskri.

Hasse tok boken opp fra bakken og åpnet den. Den var skrevetmed barnslig skri og var full av stavefeil. Han bladde på måfå idagboken, og kom etter en stund frem til den siste siden. Øverstleste han dagens dato og klokkeslettet. Det var skrevet for mindreenn en time siden. Noe skar gjennom muren av likegyldighet somhan hadde bygd opp gjennom årene som politimann. Det var ikkeplass for følelser i dette yrket, og de som ikke skjønte det, ble aldriværende lenge, det visste han utmerket godt.

Han trakk pusten dypt og prøvde å riste følelsene av seg. Hvorfantes den profesjonelle kjøligheten når han trengte den?

For mindre enn en time siden hadde hun pustet. levd det be -kym ringsløse livet som bare barn kunne det. Uvitende om alle farersom hørte livet til. Vært elsket og hatt drømmer.

Hun ble ti år.

Høsten 2009

1

X200-TOgET FrA gØTEBOrg til Stockholm var kraig forsinket.Bror lantz, som hadde sett frem til en avslappende reise på førsteklasse, begynte etter en stund å føle seg ille til mote og irritert overdet kaoset som hersket på det forsinkede hurtigtoget. Kaffen han hadde drukket rett etter at de forlot gøteborg, hadde vært avet udrikkelig lavprismerke. Flere toaletter hadde ikke virket, ogdet ble ikke bedre av at ytterligere et antall gikk i stykker underreisen. Et nytt vakuumbasert avløpssystem holdt åpenbart ikkemål. Irritert over å stå bakerst i en nesten ti meter lang kø til et avde få fungerende toalettene, tenkte han tilbake på gårsdagens strafferettsseminar.

Han hadde begynt å irritere seg over motstanderne innen dom-merstanden, noe han aldri hadde gjort før. For det meste haddehan bare trukket på skuldrene av kakofonien og heller argumentertfor sine egne synspunkter, men under togreisen hadde han fått enfølelse av at visse kreer innen domstolen som bedrev en kampanjemot ham, hadde vokst. Blant annet hadde sjefen for Stockholmstingrett dagen før strafferettsseminaret uoffisielt uttrykt ønske omå frita Bror fra dommertjenesten. Og var ikke den prosessen alle-rede innledet, i og med at det ryktet florerte? Jo mer han tenkte pådet, desto mer overbevist følte han seg om at det forholdt seg slik.

At Bror var kontroversiell, var ikke noe nytt hverken for ham

13

eller noen andre. Opp gjennom årene hadde han mange gangervært i hardt vær på grunn av sine liberale synspunkter. Særlig når det gjaldt tolkningen av straffeskalaer, som han syntes var blitt altfor konservativ, og virket mot sin hensikt. Men at de startet ensvertekampanje mot ham, var noe nytt. Irritasjonen vokste i taktmed at innsikten økte.

Mobiltelefonen ringte flere ganger, men han lot være å svare.Bortsett fra én gang, da det var Elsa, hans kone. Hun var opprørtover noe, men Bror avbrøt henne bryskt med å si at toget var for-sinket, og at hun kunne spise middag uten ham. Og hvis det ikkegjaldt et dødsfall, fikk det vente til han kom hjem. Deretter haddehan slått av telefonen.

Da Bror lantz steg ut på perrongen i Stockholm, følte han hver-ken glede eller lettelse over å være fremme, bare en irritasjon overdet meste, og da spesielt menneskene omkring seg. Han virkeligavskydde menneskeheten og alt den sto for akkurat nå. Alt sam-men var en eneste stor, omfattende plage full av lukter og stemmerfra mennesker som trengte seg sammen rundt ham.

Bror trengte seg bryskt mellom et eldre par som han syntes gikkfor sakte. Den gamle damen falt over ende, men Bror fortsatte utenhverken å be om unnskyldning eller snu seg. Det dårlige humørethadde gått over til sinne da han nærmet seg taxiholdeplassen.

OJO MADUEKwE plEIDE AllTID å våkne før klokkeradioen. Men ikkei dag.

Fra radioen skurret Eva Dahlgrens «Vem tänder stjärnorna», ogførst mot slutten av låten begynte Ojo å få samlet seg nok til å famleetter avknappen og få slutt på ulyden. Han snudde seg og borethodet ned i puten. Akkurat idet søvnen igjen holdt på å overmanneham, tok han seg sammen og forsøkte å reise seg opp i sengen. Menhan ble sittende på sengekanten og gjespende stirre på gårsdagenskleshaug på gulvet. Munnen smakte gammelt kattepiss og hodetdunket i takt med trafikken utenfor vinduet.

14

Han reiste seg og subbet bort til vinduet, dro opp persiennenog myste ut i ettermiddagsskumringen. Alt var som vanlig ogtaxien sto på plass. Ikke et eneste innbrudd på tre måneder. Selvpå soverommet var alt som vanlig. Det eneste som sladret on gårs-dagen var et vannglass på nattbordet.

Han forsøkte å huske hvordan han hadde kommet hjem. Ellerpå hvilket tidspunkt. Etter å ha brukt litt tid på å lete i hukom-melsen, ga han opp. Det eneste han husket av firmafesten var athan hadde danset og drukket like mye på én kveld som han pleideå gjøre i løpet av et helt år.

Han plukket frem en nystrøket skjorte fra skapet, mens sok keneog buksene fra i går fikk duge i dag også. Han tok på seg ytter -jakken og de svarte skoene, slukket taklampen og låste døren etterseg.

Dunkingen i hodet hadde gitt seg en smule, og han kjente segikke lenger like bakfull. Derimot veldig sulten. Han stanset ved piz-zeriaen på Finn Malmgrens plan. Tyrkerne som eide den, ga taxi-sjåførene tretti prosent rabatt.

Etter å ha avsluttet måltidet satte han seg inn i taxien igjen. Detdrøyde bare et par minutter før han fikk den første turen. på data-displayet leste han:

Hente: wahlbergsgatan 12, Segervalllevere: CityterminalenHan slo på taksameteret så hentegebyret tikket frem. paret som

klatret inn i bilen var i tyveårsalderen. Ojo spurte om de skulle tilbussterminalen, til tross for at han visste svaret. Mannen bekreetdet med en uinteressert mumling.

Etter å ha sluppet av paret, parkerte Ojo ved bussterminalenstaxiholdeplass. Det elektroniske taxisystemet var like dødt somørkenen utenfor fødebyen hans, og han sto langt bak i cyberkøen.Få bestilte taxi på denne tiden, og han håpet på en kunde vedholde plassen istedenfor.

En «frikjører» fra Kurdistan som ikke var tilknyttet noen av

15

taxiselskapene, sto foran ham i køen. Han visste hvem det var. Enluring som skulle ha to tusen kroner for å kjøre til Arlanda fra sent -rum. Den slags svindel ga taxinæringen et dårlig rykte. Særligturister pleide å havne i problemer med en del frikjørere. Voldtektga like dårlig rykte. Men den taxisjåføren hadde politiet fått tak i.Dessverre fikk hvem som helst kjøre taxi. Om man var svindlereller voldtektsforbryter spilte tydeligvis ingen rolle, bare manbetalte skatt som man skulle.

Klokken var ti på halv sju, og Ojo hadde ennå ikke fått napp påtaxiholdeplassen. rastløsheten, men fremfor alt stresset over ikkeå få inn penger, seg inn over ham. Ved denne holdeplassen skullehan ikke bli rik. Kanskje det var verdt å sjanse på at det fanteskunder nede på holdeplassen i Vasagatan.

Han svingte inn på taxiholdeplassen, og hadde bare to bilerforan seg i køen. Den første bilen forsvant med en kvinne i høyelærstøvletter. Neste bil fylte på bakfra. Det ble et kort opphold utenkunder, og sjåføren foran ham benyttet sjansen til å gå ut av bilen.Han lente seg mot bilens forskjerm og skulle akkurat til å tenne segen sigarett da det kom en mann bort til ham. De vekslet noen ord,og Ojo så hvordan sjåføren pekte mot bilen hans. Den røslige man-nen tok noen raske skritt i hans retning, åpnet bakdøren og slengteinn en kabinkoffert, hvorpå han satte seg inn bak Ojo.

«Jeg går ut fra at du er ledig,» begynte mannen med en uvennligstemme.

«Ja, det er jeg,» svarte Ojo vennlig og søkte den lite hyggeligestemmen i bakspeilet.

«Kjør til Täby,» beordret mannen.Ojo la bilen i første og begynte sakte å rulle bort fra holdeplas-

sen.«Hvilken adresse?» spurte han og forsøkte å få øyekontakt med

mannen i bakspeilet. Da han bare møtte unnvikende blikk, begyntehan å taste frem et kart over Täby på gpS-en.

«Du trenger ikke bry deg med å taste inn adressen,» sa mannen

16

med kjølig stemme. «Den lille gaten vår virker det uansett som omnoen på kartverket har glemt. Jeg kommer til å dirigere deg når vinærmer oss.»

«Ok, det er du som betaler og bestemmer,» sa Ojo samtidig somhan svingte ut på Vasagatan.

Ettermiddagsrushet hadde dabbet av og Ojo manøvrerte sikkertmellom bilene i den glisne stockholmstrafikken. lett yr hadde gått over i striregn, og paraplyløse mennesker skyndte seg fremoverpå fortauene. Bilens vindusviskere gikk stadig fortere. lyden fragummi bladene som trassig gnisset mot frontruten, skar gjennombilens kupé.

Mannen i baksetet presset hendene mot ørene samtidig somskjorten under frakken ble våt av svette. Han slet opp de øversteknappene i et forsøk på å regulere kroppsvarmen.

«Kjør opp på Sveavägen og ut gjennom roslagstull,» hveste hanutålmodig. Han begynte å puste kraigere, samtidig som han gyn -get frem og tilbake.

Ojo skimtet mannens ansikt i bakspeilet. Han kjente hvordanbilen krenget i takt med passasjerens bevegelser i baksetet.

«Er du ikke bra?» spurte han med all den høfligheten han kunnemobilisere.

«Ikke bry deg om det, bare gjør som jeg sier,» brølte mannen.Ojo rykket til. Til tross for mannens uhøflige oppførsel ga han

seg ikke. Mannen kunne jo være syk, og Ojo hadde altfor mangeganger hatt akuttkjøringer til sykehus og visste når noen var skik-kelig dårlig. Smerte kunne føre til sinne uten at det var meningen.Ojo hadde kjørt alt fra skrikende, fødende kvinner med halvebabyen ute, til kraige, to meter høye mannfolk som skrek og rul -let rundt i baksetet med et nyresteinanfall. Dette så ut til å bli endaen akuttkjøring til et av sykehusene. lurer på hva denne mannenled av? I alle fall neppe nyrestein eller graviditet. Kanskje det varpanikk angst, eller den utbrentheten som alle snakket om, som baresyntes å forekomme i den vestlige verden. I Nigeria fantes den i

17

hvert fall ikke. Der fantes bare HIV og matmangel, om man da ikkevil kalle korrupsjon for en sykdomstilstand.

«Skal jeg ikke heller kjøre til akuttmottaket på Karolinska?»spurte Ojo, fremdeles med rolig stemme. «Du hverken høres ellerser særlig frisk ut.»

«Nei, du skal kjøre mot Täby. Klarer du det?» skrek mannen tilsvar.

Ojo fikk øyekontakt med mannen i bakspeilet og så hvordanansiktsmusklene hans hadde stivnet. gjennomboret av mannenskullsvarte øyne begynte Ojo å kjenne panikken krype langs rygg -raden. rattet ble klamt av håndsvetten og hjertet slo som en bongo -tromme.

«Jeg kjører til akutten på Karolinska, eller så får du gå av her,»erklærte han så myndig han kunne.

Ultimatumet var stilt.Ojo kjørte inn til fortauskanten og parkerte med motoren i

gang. Han snudde seg for å konfrontere mannen i baksetet, og såforbauset hvordan mannen var i ferd med å dra lærbeltet ut avdressbuksene.

«Kjør og hold kje!» skrek mannen mens han krampaktig greptak med den ene hånden i Ojos nakkestøtte.

Ojo rygget tilbake. Han ville instinktivt kaste seg ut av bilen,men plutselig ble redselen erstattet av sinne. Det var ikke han somskulle være nødt til å flykte. Det var hans bil og hans arbeidsplass.Han spente av seg bilbeltet og skulle akkurat åpne døren da hankjente mannens belte rundt halsen. Før han rakk å få hånden mel-lom beltet og halsen, hadde mannen strammet til.

Ojo fikk ikke lu. Desperat forsøkte han å nå mannen i baksetet,men han satt som fastspent i sin egen stol. Han fektet og slo medarmene, og fikk til slutt tak i den ene armen på mannen. Ojo fam -let etter mannens håndledd og prøvde å dra løs hånden, men densatt som boltet fast i lærbeltet. Han strakte seg etter dørhåndtaketigjen, men kunne ikke røre seg fra stolen. panikken gikk over i

18

døds angst, og mangelen på lu gjorde at kreene fort forsvant. Et enormt trykk bygde seg opp i brystkassen. Det føltes som omden skulle eksplodere.

BrOr lANTz SpENTE FrA med knærne mot ryggstøet og fikk på denmåten et solid tak. Han visste ikke hvorfor han hadde tatt av segbeltet eller hvorfor han med en sånn dødelig lidenskap ville kvelesjåføren. Det kjentes ganske enkelt deilig og på en måte forløsende.Han ville bare få ham til å være stille. Det var som en sikkerhets-ventil hadde åpnet seg samtidig som smerten i hodet slapp taketog hver eneste muskel ble spent til bristepunktet – et paradoks somhan normalt ville reflektert over, men ikke gjorde nå. Jo kraigerehan dro, desto mindre skar knivene i hodet.

Ojo var klar til å slippe taket. Trykket fra brystet hadde forsvun-net, og i stedet ble han fylt av ro. Det var en trygg og omfavnendefølelse. Men så for et kort øyeblikk kom han til seg selv og ble kastetut i kulden og mørket. Kroppen skrek av smerte, men han var ikkeklar til å dø ennå.

Med en siste kraanstrengelse fikk han armen frem til gir spaken.Hånden dirret av nerverykninger da han trykket inn knappen ogdro stangen bakover. Den føltes som bly. Samtidig forsøkte han ånå gasspedalen med foten. Til tross for at beinet skalv fikk han vedhjelp av sine siste kreer gasspedalen ned mot gulvet. Motoren rusteog taxien for med voldsom fart over i motsatt kjøre felt.

Bror mistet balansen og falt inn mot kofferten. Han forsøkte ågjenvinne balansen mens han famlet etter beltet. Han hadde jo ikkefått sjåføren til å bli stille ennå.

Ojos siste anstrengelse tømte ham helt for kreer. Han falt sam-men over rattet.

Bror hadde akkurat klart å sette seg opp i baksetet da han såhvordan bilen han satt i kjørte inn i det møtende kjøretøyet. Air-bagen eksploderte i ansiktet på Ojo, og hodet hans ble slengt bak-over med dødelig kra.

19

Fortumlet steg Bror ut av den ødelagte taxien. Motoren haddesluttet å ruse, og en kompakt, spøkelsesaktig stillhet rådet rundtbilen. Fronten på taxien var trykket inn helt til hjulene. Olje ogkjøle væske strømmet ut på veien.

Bror lantz krøket seg sammen ved siden av bilvraket og så segforvirret rundt. raseriet han nettopp hadde følt, var borte. Det varsom om det aldri hadde eksistert. plutselig dro magemusklene segsammen i en brekningsrefleks. Han kastet seg til siden og kastetopp innholdet i magesekken samtidig som gråten vellet opp inniham. Han ville ikke være her. Han hadde ikke gjort noe. Det varikke hans skyld at det var gått slik. Sjåføren ville ikke være stille,han …

Det hadde begynt å samle seg folk rundt ulykkesstedet. Hva stirret de på? Hva ville de ham? En av dem gikk bort til Bror. Handro opp beina og gjemte ansiktet mot knærne.

Flere nysgjerrige strømmet raskt til. Noen hadde ringt nød -nummeret med mobiltelefonene sine. Andre brukte mobilene somkamera og dokumenterte ulykken i bilder. Avisene betalte bra foret hett bilde.

En ung mann med kraig kinnskjegg spurte Bror om han varskadet. Mannen forklarte at ambulanse var på vei, og at han snartville få hjelp. Han la en trøstende hånd på Brors skulder og sa atalt snart ville ordne seg.

Hva visste vel han om det? Hva var det som ville ordne seg?Bror brydde seg ikke om å lytte. lyd fløt sammen som i et sym-

foniorkester der alle spilte forskjellige stykker. Han kunne ikkeskille ut hva han hørte. Om det var skritt som kom eller gikk. Omdet var regnet som slo mot asfalten, eller bildører som smalt igjen.Han trakk knærne tettere inntil seg og trakk pusten dypt.

Plutselig var den bare der, og verden opphørte å eksistere. Et tiende-dels sekund på feil side av veien, og tilværelsen var blitt revet i tusenog atter tusen biter. Døden hadde ugjenkallelig ankommet.

20

Først kom sjokket. Deretter fornektelsen, som sa at det bare varnoe som rammet andre. Døden, en sannhet som han ikke kunnekomme seg ut av uansett hvor mye han ønsket det. Den var for evigog så skånselløst total.

Etter det vellet sorgen inn og tok med seg alt på sin vei. Tilbakeble savnet og kjærligheten. Han pendlet mellom lys og mørke. Et tauog en krakk. Etterpå ville alt være over. Plagene forsvinne for bestan-dig og minnene dø med ham.

Selvmedlidenheten hindret ham. Han ville være smerten. Hanville være savnet. Kanskje var han for feig. En ynkelig liten skapning.Tomheten fulgte ham som en skygge. Hennes rom og hennes ting.Lukten av henne. Det som var igjen i klærne, i putene. Den myke,gode duen av liv og glede. Kosedyrene som tålmodig ventet på rekkei sengen.

Iblant kunne han føle tilstedeværelsen hennes. Han snakket tilhenne. Ropte fortvilt hvor mye han savnet henne. Alt de skulle hagjort, og hvor høyt han elsket henne.

Så kom forfallet. Brennevinet og bedøvelsen. Sammenbruddet,men også tilbakekomsten. En ny tid. En ny æra.

Sakte vokste sinnet i ham. Kjærligheten ble forvandlet til hat motde skyldige. Hat mot systemet. De skulle straffes.

Øye for øye, tann for tann. De skulle få se. De skulle få opplevesorgen og savnet.

Grunnen var lagt. Fundamentet til vredens tempel fantes allerede.I arbeidet hans, i laboratoriet, i alt han og hans kolleger hadde fåtttil. De var de aller beste. Og det de hadde oppdaget, var et viktig leddi en kjede som skulle forandre verden, slå alle med forbauselse ograsere de religionene som så mange hadde gitt sine liv for. En ny Gudskulle skapes. Vitenskapens Gud.

Og nå også hevnen. Den var innen rekkevidde.En del forandringer bare, og herfra var han tvunget til å arbeide

alene. Han løy og bedro for å kunne lykkes. Svek dem som hadde vietsine liv til å hjelpe ham.

21

Tusenvis av timer. Netter som gikk over i dager. Måneder og år.Gløden som aldri ville slukne. Skritt for skritt nærmet han seg målet.

Så kom gjennombruddet. Det femte året var han endelig klar.Likevel mislyktes han.Men flere sto for tur. De sto rolig i kø til savnets gravkammer.

2

«wAlTEr!» rOpTE pOlITIINTENDENT David lilja fra kontoret sitt.Han hørte walters karakteristiske gange i korridoren. Tung på

labben, men usedvanlig lett på foten til å være snart seksti. Krimi-nalkommissær walter gröhn var like flink til å gjøre en diskré entrésom et skjenende neshorn. lilja visste at walter ikke var tilsnak-kendes den første timen om morgenen, og at han forsøkte å kommeseg inn så ubemerket som mulig for å få drikke sin morgenkaffe ifred på kontoret. Det var vanligvis ikke noe politiintendent Davidlilja brydde seg om. Han hadde stor overbærenhet for walters nykker og særheter så lenge de holdt seg innenfor rimelighetensgrenser og ikke utsatte lilja selv for noe som kunne skade hansrykte. I dag var imidlertid lilja tvunget til å bryte mønsteret.

walter hadde som vanlig tenkt seg en rolig stund på morgen-kvisten i selskap med et krus kaffe og smørbrødet han hadde kjøptpå kafeen på Fleminggatan. Under normale omstendigheter haddehan gitt blanke blaffen i liljas rop, klokken hadde jo ikke engangpassert åtte. Hvis lilja ville ham noe, var det han som fikk kommeinn til walter, og ikke omvendt.

riktignok var politiintendent David lilja walters overordnede,men det var av mer teoretisk enn praktisk betydning. For walterbetydde det at lilja var sjef, bare en mengde uvesentlige spørsmålog byråkratiske formaliteter som skulle etterleves. Bortsett fra degangene han trengte liljas støtte. walter hadde for vane å havne idiskusjon med både påtalemakten og kolleger, noe som altfor oe

23

krevde liljas støtte som intendent. Når det gjaldt internpolitikkenskunst, trivdes David lilja som fisken i vannet.

Bristene i walters sosiale intelligens hindret ham imidlertid ikke fra å være den med flest oppklarte mord på sin trettifemårigemerittliste. Ved hjelp av lang erfaring og en tenkemåte som var kon-troversiell og oe grenseoverskridende i rent juridisk betydning,lyktes han å opprettholde sin høye oppklaringsprosent. Dog påbekostning av sin egen karriere, som stanset ved tjenesten somkommissær. Han ble ikke betraktet som «stueren» og tilstrekkeligdiplomatisk for en stilling som intendent.

En rekke mye omtalte drapssaker hadde i årenes løp bidratt tilwalters rykte som slu, men umulig å ha med å gjøre. En av de mestkjente gjaldt mordet på to ungarske tvillinger, som det etter en langog tidkrevende etterforskning viste seg var blitt myrdet av en tredjeog helt ukjent trillingbror. walter reddet to fosterforeldre fra å bliuskyldig dømt for dobbeltmord. Takken for den innsatsen haddevært to måneders suspensjon for tjenestefeil da han hadde bruttflere uttrykkelige ordrer fra statsadvokaten.

Mordet på Olof palme hadde walter imidlertid ikke klart å opp-klare, men det skyldtes at han kom for sent med i selve etterforsk-ningen, og at de heteste sporene hadde kjølnet eller blitt rotet til.Sin vane tro kom han omgående på kant med lederne for etterforsk-ningen, som han beskyldte for å være udugelige og like trangsyntesom en muldvarp med tunnelsyn. Heller ikke statsadvokaten gikkfri for kritikk. walter ble ikke lenge i den etterforskningen.

Med ostesmørbrødet i hånden, men uten det svarte gullet, snud -de han på hælen og slentret bort til liljas kontor. Bak hauger medpapir fant han sjefen for lenskriminalpolitiet med brillene skjøvetopp i den rynkede pannen. Uniformen var som vanlig uklanderligvelpresset, og slipsknuten laget med millimeterpresisjon.

«god morgen,» hilste walter, selv om han allerede visste at detikke ville bli noen god morgen. Verre enn dette kunne dagen knaptbegynne.

24

«lukk døren,» ba lilja og gestikulerte med hånden mot walter.walter dro igjen døren og sank ned i den velkjente besøksstolen

foran liljas skrivebord. «Jeg går rett på sak,» begynte lilja med alvori stemmen og bøyde seg frem mellom noen papirhauger på skrive-bordet. Trett betraktet walter lilja og prøvde å komme på om hanhadde glemt å fylle ut noen skjemaer, eller hadde sagt noe upas-sende den siste uken. Kanskje gjaldt det det hovne petimeteret aven advokat fra forrige uke, som gnålte om sin klients uskyld somom hun hadde spist blåpapir. walter hadde følt seg nødsaget til åtildele henne noen mindre smigrende bemerkninger.

«Vi har fått en kinkig sak i fanget,» sa lilja, og tok en kunst-pause.

Ikke så mye som en rykning kom til syne i walters ansikt. Hanfortsatte med å betrakte lilja mens han lurte på om han ville rekkeå hente seg et krus kaffe før lilja fyrte løs.

«Vi har en dommer ved Stockholms tingrett som vi tror kanvære skyldig i å ha forårsaket en annen persons død. Alternativtdrap,» sa lilja.

walter hevet det ene øyenbrynet mens han tok av plasten påostesmørbrødet. Ikke på grunn av det lilja hadde sagt, men fordismørbrødet var så unødvendig godt innpakket.

«Og hva kan en dommer ved Stockholms tingrett ha gjort fornoe galt, da?»

«En taxisjåfør har mistet livet i en bilulykke. Dommeren var passasjer i taxien,» forklarte lilja.

«Jeg skjønner,» sa walter og skjøv frem underleppen. «Det ermed andre ord ikke helt ufarlig å kjøre rundt med dommere.»

«Som sagt, det er det vi tror,» utdypet lilja.«Og hvem er ’vi’ i denne sammenhengen?»«rettsmedisin og trafikkavsnittet.»walter betraktet lilja noen sekunder. «Siden når begynte trafikk -

politiet å etterforske dødsfall?»«Det gjør de ikke.»

25

«Men de mener å vite at han har begått et drap eller forvoldt enannens død.»

«Det er bare spekulasjoner som er basert på vitneutsagn og retts-medisins foreløpige rapport,» avfeide lilja ham.

«Jeg skjønner,» sa walter, uten å lyde overbevist.«Det er uansett aldri bra når høyere embedsmenn innen retts-

vesenet begår grove forbrytelser,» fortsatte lilja. «Særlig ikke meddødelig utgang. Der har du grunnen til at saken er så kinkig, og atden har havnet på mitt bord.»

«Hva skiller høyere embedsmenn innen rettsvesenet fra andredødelige?» lurte walter på og tok en stor bit av smørbrødet.

«Det er ikke bra for den offentlige moralen i samfunnet omdom mere går rundt og slår i hjel folk. De skal jo dømme andre, ikkeselv stilles for retten. Det skjønner hvem som helst.»

«Det er ikke bra for moralen. Så langt er jeg med,» sa walter oggjorde seg klar for en ny munnfull. «Men de er jo ikke mer ennmennesker, som du og jeg. Og begår man en forbrytelse, så får manta konsekvensen og straffen. Uansett om man er dommer eller ikke.å foregå med et godt eksempel burde vel alle myndighetspersonergjøre.»

«Uansett så må dette behandles pent og med kirurgisk fin -motorikk,» klargjorde lilja. «Ingen elefanter i porselensbutikken,takk. Du får slippe det du har i hendene. Dommeren må på ingenmåte bli forhåndsdømt, om du skjønner hvor jeg vil.»

«Dette må du forklare nærmere,» sa walter.«Jeg mener, hva slags motiv skulle han ha om det ikke var i rent

selvforsvar? personlig tror jeg det er den mest realistiske forkla-ringen.»

walter så spørrende på lilja. «Med andre ord – jeg skal ikkegjøre mitt ytterste i etterforskningen. Er det det du sier?»

«Det har jeg ikke sagt,» freste lilja. «Jeg vil bare at du skal ha inmente at det er en lovens mann med en uklanderlig bakgrunn somhar havnet i en, skal vi si, uheldig situasjon. Og som sagt, selvforsvar

26

burde være den mest sannsynlige årsaken. Det tror jeg du ogsåkommer til å komme frem til.»

«Det er ikke sånn at du har fått ordre fra høyere hold om at vi,skal vi si, demper etterforskningen en smule?» spurte walter.

«langt ifra.»«Uansett så er jeg ikke ferdig med den drepte hora ennå,» inn-

vendte walter med munnen full av brød. «Halliken har ristet fremet alibi, men jeg er i ferd med å løse opp den knuten også. Jeg lå ogfunderte på det i natt, og …»

lilja avbrøt ham. «Utmerket, men etterforskningen av den pro-stituerte kvinnen får Jonsson og Cederberg ta fra nå av. Du er fraog med nå formelt etterforskningsleder fra vår side overfor påtale-myndigheten.»

walter hadde ingen problemer med å kaste seg over en ny draps-etterforskning, med eller uten påtrykk fra gud selv om så var til-felle. Bare han fikk avslutte den han holdt på med først. Jonsson ogCederberg var dessverre ikke de to mest begavede på kammeret.riktignok var de hans folk, med i hans team, som han eneveldighersket over. Men det var et ytterst middelmådig tospann draps-etterforskere som skulle prøve å løse saken med den prostituertekvinnen. Cederberg var en halvveis alkoholisert värmlending somhadde problemer med simultane arbeidsoppgaver. Han hektet seggjerne opp i uvesentligheter.

Jonsson var stort sett den rake motsetningen. Han var firkanteti tankegangen og like kreativ som en tjenestemann i skatteetaten.Uten walter som kusk ville tospannet ganske sikkert havne i grøa.De ville aldri klare å knekke hallikens alibi.

«Og hvem skal så inngå i mitt nye team?» lurte walter på. «Fordet blir vel ingen soloopptreden, antar jeg.»

«Ja, og så var det en ting til,» fortsatte lilja som om han ikkehadde hørt walter. «Teamet ditt, om man nå kan kalle det for det,kommer til å bestå av én person.»

«Én person?»

27

«Ja, en kollega fra rikspolisstyrelsens særskilte utredningsenhet,rSU. Du får treffe henne senere i dag. Det eneste jeg vet, er at hunheter Jonna de Brugge.»

«rikspolisstyrelsens særskilte utredningsenhet,» sukket walter.«Teamet mitt skal bestå av en etterforsker fra den nye, utmerkedeeliteenheten som er mest kjent for å ansette tullinger og teoreti-kere.»

«Det er ikke jeg som har bestemt at nyansatte rSU-analytikereog etterforskere skal praktisere en tid hos det vanlige politiet,»avbrøt lilja bestemt og reiste seg fra stolen. «Selv om de er ansatttakket være høy intelligens, så trenger de praktisk erfaring.»

«Sikkerhetspolitiet vil vel ikke ha dem rennende omkring. Mendet ville passe bedre, med tanke på at begge parter er så langt fravirkelig politiarbeid som det går an å komme,» sa walter.

«Du vet utmerket godt at rSU er dannet for å støtte både Sikker -hetspolitiet og det vanlige politiet ifølge …»

«… amerikansk mønster à la FBIs ulike spesialenheter,» fullførtewalter.

«Uansett så har du mappen på dommeren liggende på skrive-bordet ditt,» avsluttet lilja og snudde seg og begynte å grave i en avpapirhaugene.

Idet walter var på vei ut, stoppet lilja ham.«Forresten,» sa han mens han leste noe i et dokument. «Hvordan

går det med det kurset i sosialt samspill som vi var enige om at duskulle delta på?»

«Jo takk,» svarte walter. «Jeg og kurslederen ble ikke enige. Hunburde tatt sitt eget kurs først.»

«Du vet hva som skjer hvis du ikke fullfører kurset,» under -streket lilja og så opp fra dokumentet.

«Jeg skal gjøre et nytt forsøk,» løy walter. Han ville heller spiseen boks med ristede maur enn å utsette seg for noe så meningsløstsom et kurs i sosialt samspill igjen.