Solguden

Ole Kristian Ellingsen

SolgudenThriller

Tidligere utgitt:Frikjent, kriminalroman, (2014)

© CAPPELEN DAMM AS 2015

ISBN 978-82-02-45648-1

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Elisabeth Vold BjoneSats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015Satt i 10,8/13 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

VG, 2. juni 2014:Næringsminister Monica Mæland (H) varsler en

omlegging av norske næringstiltak i utlandet.– Nå skal vi prioritere Afrika, sier hun til avisen.

Med de voksende markedene vi ser i Afrika,mener vi det er riktig å prioritere en større

innsats den veien fremover.

1

Chinoyi, Zimbabwe, mai 2009

De hadde kommet i grålysningen, i de få minuttene daden gryende solen varslet vaktskiftet mellom natt ogdag. To hvite pickuper med skrålende menn og sner-rende bikkjer hadde stoppet ved hyttene som bøndenehadde satt opp mellom åkerlappene.

Redde ansikter hadde kommet krypende ut og stiltseg på respektfull avstand fra den svære, uniformertemannen som hoppet ut av førerhuset med et dokumenti hånden.

«This is private property,» hadde han brølt. «Youhave to leave immediately. You have been warned!»

Bak hundeburene på lasteplanet sto bevæpnede ung-dommer i falmete og skitne kamuflasjeuniformer. De sårusa ut, selv om det ennå ikke var dag.

Hun hadde kjent igjen én av dem, Bukhosi, fra nabo-landsbyen. De hadde gått på samme skole, før løf-tet om uniform, automatrifle og elfenbensdollar haddelokket ham med i militsen. De jaget nå folk fra jorda dehadde slått seg ned på, etter at president Mugabes ve-teraner hadde drevet bort den hvite farmeren.

Så hadde de skutt Dingani, far til Gugu. Han haddevåget å protestere. Han døde ikke med det samme.

7

Først da den mest rusa av ungdommene tømte helemagasinet i ham, ble han liggende stille på ryggen ien voksende dam av blod og innvoller. Deretter haddeden svære mannen med dokumentet latt blikket vandreover den lamslåtte flokken ved hyttene. Det haddestoppet på henne, før han rasende brølte en ordre tilungdommene på lasteplanet. Leende hadde tre av demhoppet ned, revet henne løs fra moren og lagt henne ibakken. Der tvang de henne over på ryggen før man-nen med dokumentet rev opp kjolen hennes mens hanskrålte. «I have warned you. This is what we will dowith your daughters if you stay!»

Resten av hendelsene lå allerede i tåke. Panikken drevnå de nakne føttene hennes gjennom tornekrattet ogflerret opp fillene som ennå dekket kroppen. Hun hørtehundene jage der bak et sted, ledet av blodet somfremdeles rant nedover lårene. Men hun stoppet ikke.Hun skyldte faren det. Han hadde ofret seg, ved åkløyve skallen på den svære mannen med en hakke dahan stakk geværløpet opp i henne. I tumultene etterpåhadde hun kommet seg unna mens de digre bikkjenerev faren i filler.

Hundeglammet kom nærmere. Hun måtte gjemmeseg. Men hvor? Eneste muligheten var å presse seg vi-dere innover i det tette krattet, der hun aldri haddevært. Slanger og spisse torner gjorde at både folk ogkrøtter holdt seg unna. Men nå var alternativet verre,det som kom bak henne på både to og fire bein. Hunstoppet et øyeblikk for å få igjen pusten og bestemmeretningen. Det var vanskelig. Krattet var høyt og så tettat hun ikke så den røde morgenhimmelen i øst.

Der var hundene igjen. Hun bestemte seg for å løpebort fra lyden. Men det tette krattet bremset henne, ogrev blodige flenger i huden.

8

Men hva var det? Det åpnet seg en lysning over enslags steinrøys. Hun klatret opp på den, og oppdaget atsteinene skjulte en åpning i fjellet, som en slags brønn.Den var ikke stor. Men stor nok til at en løve kunneskjule seg der nede. Hun tittet ned i hullet uten å sebunnen. Det var ennå for mørkt. Hun tok opp en litenstein og slapp den ned i åpningen. Den traff noe om-trent med det samme. En grotte? Våget hun å krypened? Var det slanger der? Det fikk så være. Dette varmuligheten hun trengte.

Hun la seg på magen og ålte seg baklengs ned i åp-ningen. Det sved i sårene. Føttene nådde heldigvis bun-nen før hun måtte slippe taket i kanten.

Det var mørkt der nede, men øynene vendte segetter hvert til det sparsomme lyset som raskt ble ster-kere ettersom solen klatret over teakskogen i øst. Grot-ten fortsatte innover. Hun skimtet noe på gulvet noenmeter framme. Noe langt og krummet. Slanger? Nei,det rørte seg ikke. Der var det ett til og enda ett. Hunkrøp lenger inn, og oppdaget måpende hva mørketskjulte. Elfenben. Hundrevis av store støttenner, stableti gamle flettekurver, slike hun hadde sett hos bestefor-eldrene sine. Mange av kurvene var smuldret opp, oghadde sluppet taket om elfenbenet de rommet. Var detkrypskytternes depot hun hadde funnet? De fant sta-dig døde elefantkropper ute i bushen, skutt eller forgif-tet. Nei, det var for mange støttenner til det. Dessutenvar kurvene for gamle. Det måtte være en ukjent, gam-mel skatt, kanskje fra Lubengulas tid, den siste ndebele-kongen. Eller … kunne det være … Tippu Tips skatt?Hun måpte. Hun hadde aldri egentlig trodd på den his-torien, om den arabiske slave- og elfenbenshandlerensom ble så misfornøyd med prisen de engelske koloni-herrene ville betale, at han likegodt avlyste hele hande-len og dro tilbake til Zanzibar. Men engelskmennene

9

kom etter ham, slik at han ble tvunget til å gjemme el-fenbenet for å komme unna og unngå å bli drept. Ingenhadde siden funnet det. Det sa i hvert fall bestefaren,som hadde hørt det av sin bestefar, som levde på dentiden.

Hun så seg rundt. Her var elfenben for millioner avdollar, kanskje hundrevis av millioner. En støttannalene var verd flere tusen på det illegale elfenbenmar-kedet i Mombasa, hadde hun hørt. Men hva hjalp det?Nå? Hvis hundene fant henne? Soldatene ville stjele alt.Hun måtte ikke røpe skatten. Den var hennes, og fol-ket hennes, ndebele.

Mudiwa krøp tilbake mot åpningen, og håpet athundene hadde gitt opp i krattet. Men håpet brast dahun tittet opp. Tre svære, svarte bikkjer sto knurrendepå steinene over grotteåpningen, med fire menn bakseg, deriblant Bukhosi.

«Kom opp, Mudiwa,» hånflirte han. «Vi har jobb tildeg.»

Del 1

De store talls lovløshet

Fra Statoils virksomhetsrapport 2007:Vi har også hatt framdrift i arbeidet med omdanning

av naturgass til diesel med høy kvalitet.Vår prosessteknologi blir for øyeblikket demonstrert

på et anlegg i Mossel Bay i Sør-Afrika.

2

Melkøya, Hammerfest, natt til 22. juni 2014

«Disponibelt beløp på konto er etthundreogfemti-millioner åttehundreogtrettisekstusen trehundreog …»Carl Gude avbrøt kontofonstemmen og la mobilen til-bake i brystlommen på sin mørkeblå Brionidress. Hel-ler ikke denne gangen klarte han å la være å smileover den oppdaterte saldoen. For å skjule tilfredshetenfor selebritetene rundt seg, løftet han reservertlappensom lå på stolsetet opp foran munnen og kremtet. KarlGude sto det på den, med k, som vanlig i Norge, derbygdetullingene ennå ikke hadde fått med seg at hanhadde endret skrivemåten av fornavnet sitt til det merinternasjonale Carl.

Han brettet sammen lappen og tittet seg forsik-tig rundt. Hammerfestordføreren satt til venstre. Næ-ringsministeren til høyre, ved siden av Statoilsjefen.Deretter var det en tom stol. Statsminister Erna Sol-bergs. Hun var akkurat nå på vei mot den enkle taler-stolen som var rigget opp på parkeringsplassen utenforadministrasjonsbygget på Statoils gassanlegg på Melk-øya, under et provisorisk seil i tilfelle regn.

Carl Gude tittet på armbåndsuret, en Alf Lie GrandNor. Passende anonym i forsamlinger som denne, men

13

desto mer attraktiv for armen den var tiltenkt, den somforhåpentligvis ville levere underskriften som ville sikreham en framtid på Forbes’ 1000 richest-listen.

Den lille titanviseren på uret pekte mot tolv, midnatt.Presis. Pressekonferansen kunne begynne.

Erna Solberg nådde talerstolen. Hun vendte seg motforsamlingen og smilte som den røde midnattssolensom nå lyste om kapp med den evige gassflammensom brant over Melkøya-anlegget. Tidspunktet varikke tilfeldig valgt. Det var i natt midnattssolen overFinnmark sto på sitt høyeste. Det ga statsministerenmulighet for et retorisk poeng som ingen nyhetsredak-sjon i landet ville kunne motstå.

Carl Gude rettet på det smale, rødstripete ZZegna-slipset, strøk hånden gjennom det blonde, nyklippedehåret og smilte ørlite igjen. Det var hans idé. Samtidigville seansen fjerne sollyset fra hans del av historien. In-gen vits å ta noen sjanser. Første del av handelen sto al-lerede på kontoen, og mer skulle det bli. Mye mer, etterat uret på armen hadde fått ny eier.

«Velkommen alle sammen!» begynte statsministe-ren smilende. Den festkledde forsamlingen på de enkleklappstolene under seilduken falt til ro og vendte segforventningsfullt mot talerstolen. Fotografene begynteå knipse. Solberg lot dem bli ferdige før hun fortsatte.

«Vi har invitert dere til pressekonferanse på et uvan-lig tidspunkt.» Hun tok en kunstpause og smilte lurt,som om hun hadde en overraskelse i ermet.

«Men det ligger en symbolikk i det,» fortsatte hunetter at lyden fra en ny sverm kameraklikk hadde lagtseg. «Vi er stolte av å kunne lansere en industrisatsingher på Melkøya som vil konkurrere med midnattsso-len i å lyse opp Nord-Norge i årene som kommer. Sam-men med Statoil og våre afrikanske partnere …» Hunnikket mot stolraden Gude satt på. «… skal vi for-

14

vandle naturgassen fra Barentshavet til syntetisk dieselsom kan fraktes på skip til hele verden. Det vil bli star-ten på et langvarig, lønnsomt og ikke minst miljømes-sig lovende industrieventyr med store ringvirkninger ivår nordlige landsdel.»

Solberg sendte et kjapt blikk ned i manus før hunfortsatte, som for å sikre at hun ikke mistet et enesteretorisk poeng.

«Min forgjenger forsøkte seg på det som er blitt ka-rakterisert som en mislykket månelanding. Jeg satserpå en vellykket soloppgang. Jeg tror forutsetningene ergodt til stede for at midnattssolen, som vi er så heldigeat lyser over oss nå, i framtiden vil skinne på et mergjennomførbart og bærekraftig prosjekt her på Melk-øya.»

Solberg tok en pause for å la de utkommanderteUnge Høyre-medlemmene få slippe til med den inn-øvde jubelen, beregnet for tv-kameraene. Carl Gudeog de kjente fjesene på første stolrad klappet også, ogsmilte. Statsminister Solberg fortsatte.

«Men dette prosjektet rommer også en annen di-mensjon. Vår satsing kan i tillegg bety en soloppgangfor flere land i Afrika. Som et ledd i regjeringens nyebistandsstrategi, ’Handel fremfor gaver’, vil vi satsebetydelige beløp på å støtte produksjon av høyverdigafrikansk biodiesel som skal blandes inn i gassdieselen.Det betyr muligheter for tusener av fattige landarbei-dere og bønder i Afrika, og mindre CO2-utslipp fra bi-lene som kjører på dette delvis fornybare drivstoffet.Regjeringen er svært glad for å kunne bidra til et pro-sjekt som på en og samme tid både er godt for miljøetog gir et betydelig bidrag til lønnsomme arbeidsplasserog industriutvikling i Afrika.»

Solberg lot applausen slippe til igjen. Carl Gude sattroligere nå. Han ønsket ikke mer oppmerksomhet enn

15

nødvendig rundt denne delen av historien. Men hanvar selvsagt godt forberedt på spørsmål fra pressen,hvis de skulle komme. «Nei, det vil ikke gå på bekost-ning av matproduksjon. Ja, det vil også komme fattigebønder til del.»

Noe dypere var det neppe nødvendig å gå. Og ingenville trolig komme på å spørre etter hans mediesky,sørafrikanske partner og de gode relasjonene til Mu-gabe-regimet i Zimbabwe. Skjønt det kunne jo hende,og han hadde selvsagt velpolerte svar også på dette. Dehadde allerede beroliget både Erna Solberg og nærings-ministeren, og ikke minst gutta i Pareto som skulle ståbak emisjonen, og hente inn 650 millioner kroner frainvestorer og småsparere til den storslåtte biodieselsat-singen selskapet hans, Fair Fuel Ltd, sto foran i Afrika.For å skjule smilet måtte han løfte hånden foran mun-nen igjen. Et lite kremt forsvarte bevegelsen.

«Noen spørsmål?» Solberg var ferdig.Carl Gude så på uret. Atten over tolv. Privatflyet til-

bake til Oslo gikk allerede om en drøy time. Mer tidkunne ikke statsministeren og hennes følge bruke heri nord. I morgen ventet avtaler i Oslo, med de vik-tigste radio- og tv-kanalene. Da lå Gude allerede påflight SA235 fra Heathrow til Johannesburg, i kom-fortabel liggestol, med champagne og hummer på sete-bordet. Han hadde råd til det nå. Og i Johannesburgventet førsterekka i Cyrils harem, tenkte han, og kjenteat stoffet i Brionidressen strammet seg under den gulehjelmen i fanget.

3

Frilans tv-reporter Erik Engum plasserte den dyrebarekamerakofferten i bagasjehylla, ålte seg forbi den fro-dige afrikanske damen på setet ved midtgangen, ogsank sammen på stolen ved vinduet. Foreløpig var se-tet mellom dem ledig, og tente håp om at han dermedkunne få sove de fleste av timene før SA235 fra Hea-throw landet i Johannesburg neste morgen. Det varlangt fra selvsagt her bak på økonomiklasse, hvor alt-for mange mennesker i litt for store størrelser var stuetsammen i altfor trange seterader, og dopet ned med«feelgood»-filmer og en kvartflaske rødvin. På veienbakover til plass 66A hadde han kastet et misunneligblikk gjennom sprekken i gardinet som skilte herrene iliggestolene der framme fra plebeierne lenger bak, derEngum nå hadde erobret sin vindusplass. Han haddesittet der framme i sin tid han også iblant, da hanvar en feiret utenrikskorrespondent for NRK, i sammedivisjon som Hans-Wilhelm Steinfeld og Odd KarstenTveit. Gullkortet han da var i besittelse av, førte enkelteganger til oppgradering til det aller helligste, uten at detkostet norske lisensbetalere noe ekstra.

Nå var gullkortet for lengst historie. Engum Produk-sjoner var et usedvanlig enkelt enkeltmannsforetak,og selv om det sto noen hundre tusen på bunnlinjeniblant, visste han at etter sju fete kommer sju magre.

17

Han hadde opplevd det før, og visste å spare der hankunne, selv om champagneglassene han så funkle gjen-nom sprekken der framme så aldri så fristende ut.

Lurer på hvem de er, gutta i de hvite skjortene, tenktehan. De fleste så ut som britiske forretningsmenn ellerEU-byråkrater, dømt ut fra de stripete dressene, per-fekte slipsknutene og blankpussede skoene. Fyren hanfikk et glimt av bakerst, nærmest vinduet, skilte segimidlertid litt ut. Tross den elegante, mørkeblå dressen,så han svært nordisk ut. Tykt, blondt hår, blå øyne ogsmalt, rødstripet slips, altfor dristig for britene. Hanvar vel rundt førti, slank, solbrun og veltrent. Gikk sik-kert Birken og Marcialonga. Kvinner ville sikkert kalleham kjekk. Erik syntes han lignet på en hvilken somhelst selvsikker verdensmester fra Bærum. For ti år si-den spilte de golf. Nå kjørte de Tesla. Sikkert en for-retningsadvokat eller overbetalt PR-konsulent, tenktehan. Han kjente noen av dem, og visste at timeprisenederes krevde at de kom uthvilte fram.

En gruppe amerikanere i safariantrekk brøt ogsåhomogeniteten foran klasseskillet. De hadde tilsyne-latende startet festen allerede på reisen over Atlanteren.Ut fra antrekket og den høyrøstede Texas-aksenten ådømme, var det ikke fotosafari de var på vei til. Patron-lommene i kakivestene vitnet om eksklusiv troféjakt.Plasseringen foran forhenget tydet på at de hadde rådtil det. Å få med seg støttennene til en nedlagt hann-elefant hjem til Houston, Dallas eller Austin kostet opptil førti tusen dollar. I tillegg kom oppholdet på luksus-lodgene og reisen i småfly inn og ut. Det kunne kosteover tusen dollar døgnet, per person sharing.

Erik hadde prislisten friskt i minne. Han hadde fåttden fra safariranchen i Zimbabwe dit han nå var påvei, for å lage et tv-program om hvordan den astrono-miske prisen som rike amerikanere, kinesere og russere

18

betalte for å få skyte en utstøtt hannløve eller over-flødig elefant, paradoksalt nok bidro til å bevare be-standen av truede dyrearter i mange områder i Afrika,særlig der viltvokterne ikke er mange og utstyrte noktil å holde krypskyttere unna.

Det var en typisk Engum-produksjon. Han elsket åsnu opp ned på tilvante forestillinger. Som den prisbe-lønte vikingserien han hadde laget for noen år siden.Og ikke minst Frikjent-programmene, de som doku-menterte at ledere innenfor Hjemmefronten samarbei-det med gestapooffiserer om å robbe de deportertejødene under krigen. Det var blitt stor ståhei og nes-ten regjeringskrise da NRK sendte serien for et par årsiden. I tillegg var han selvsagt et sentralt vitne i denstore rettssaken mot fenriken og advokaten som medalle midler hadde forsøkt å stoppe avsløringen av mot-standsheltenes dystre hemmelighet. De to satt nå på Ila,på andre året, dømt for medvirkning til overlagt drap.De hadde nitten igjen, i teorien. I praksis var de nok uteetter tolv.

Boardingen nærmet seg slutten, men plass 66B varfremdeles ledig. Han la avisene han hadde med fraOslo-flyet i setet for å markere revir. «Midnatts-Solberg» sto det på forsiden til VG, over et bilde avErna Solberg iført en litt for liten, gul hjelm med Stat-oillogo. «Det bildet ender nok i Nytt på nytt,» tenkteErik, uten å huske stort annet fra artikkelen enn at Stat-oil og Solbergregjeringen nå skulle bygge en fabrikkpå Melkøya i Finnmark, for å kunne utnytte gassfelti Barentshavet som ikke tidligere var økonomisk driv-verdige. Syntetisk diesel skulle det bli av gassen. Visst-nok mer miljøvennlig enn vanlig diesel, ifølge Solbergog Statoilsjefen.

«Et plaster på Lofotensåret,» hadde aviskommenta-toren ment. «Etter at Solbergregjeringen skrinla pla-

19

nene om konsekvensutredning omkring oljeboringutenfor Lofoten og Vesterålen, trengte de å slenge etsaftig kjøttbein til den oljehungrige delen av Nord-Norge.»

«Oj, telefonen,» tenkte Erik da det pep fra bryst-lomma. Han hentet den fram og leste tekstmeldingenpå skjermen. Den var fra Rakel, Rakel Maier, den påkanten unge bibliotekaren som han var blitt kjent medunder Frikjent-avsløringene, like etter hans daværendesamboer forlot ham til fordel for en gammel flammefra russetiden. De fleste ville nok kalle Rakel for sam-boeren hans. Selv brukte de ikke den betegnelsen ennå,selv om de tilbragte de fleste nettene sammen, i henneseller hans leilighet. «Savner deg allerede! Vær forsiktig.Klem.» Han smilte og undret seg nok en gang over denuberegnelige skjebnen som til tross for hans økendehåravfall og en ublid smell i veggen for et par år siden,hadde begunstiget ham med en kvinne som enhver he-terofil mann mellom femten og hundre ville misunneham.

«Takk. Savner deg også,» rakk han å svare før fly-vertinnen sendte ham et vennlig, men megetsigendeblikk. Han slo telefonen over i flymodus og la den til-bake i brystlomma. «Boarding completed,» hørte hanhøyttaleren formidle. Erik og den frodige afrikanskedamen på 66C så kort på hverandre over det ledige se-tet mellom seg, og smilte.

4

Mudiwa var i en helt egen klasse. Derom hersket detingen tvil, mente Carl Gude. Det var egentlig tilfreds-stillende nok bare å se på henne, mens hun ålte segnaken rundt på de hvite damasklakenene i den digreDeluxe-sengen på hotellsuiten. Som vanlig hadde hanvalgt The Westcliff Hotel, femstjerners klassisk luk-sus, hvor staben diskré aksepterte sine stamgjesters mereller mindre spesielle ønsker uten å spørre. Carl Gudevar ikke blant dem. Han ønsket ikke å stikke seg fram.I hvert fall ikke på den måten. Det kunne få ryk-tene til å gå, og businessen til å snuble. I hans bransjevar det best å ligge lavt, smile, nikke, klappe hundenmed hårene. Særlig de største av dem, de farligste. Al-fahundene, eller rettere sagt -hannene. De var alltidmenn. Aldri noensinne hadde han opplevd eller møtten kvinne som hadde latt sine beslutninger påvirkes avnummeret til en sveitsisk bankkonto eller karatantalletpå et diamantbeslått designerur.

Vel, det var kvinner nok som lett lot seg overtale tilbåde det ene og det andre for atskillig mindre. SomMudiwa, for eksempel. Hun lå allerede på sengen dahan kom, som vanlig. Piet, den omstridte sør-afrikan-ske forretningsmannen Cyril Bockelbergs uunnværligehøyrehånd, visste hvem Gude foretrakk og hvordanhan ville ha det. Han hadde prøvd en del før han nådde

21

toppen. Deretter var det bare henne, selv om hun vari yngste laget. Sikkert ikke mer enn rundt tjue, og litturutinert. Iblant var det også noe fjernt og apatisk overtjenestene hennes, mente han, som om hun koblet uthodet og lot kroppen alene gjøre jobben. Men det holdtfor ham. Kroppen hennes oppveide det hun manglet avtilstedeværelse og nisjekunnskap innenfor faget. Dess-uten fungerte hun også med klærne på. Hun var intelli-gent og diskré nok til å kunne følge ham og Cyril ogsåi forhandlinger og på reiser.

Han måtte flire over effekten hun kunne ha på etmøte. Menn … Fastlåste forhandlinger og dårlig stem-ning kunne løses opp på et øyeblikk når hun viste seg,og smilte lekent mot ham hun visste var proppen i for-handlingene. Carl Gude måtte dermed akseptere å delehenne med andre. Sånn var det bare, hadde Cyril av-feid ham med. Men samme kunne det være. Når hanvar her, var Mudiwa bare hans. Rede for alt. Alltid be-redt. Hva mer kunne Carl Gude ønske?

«A drink, darling?» Hun plukket grasiøst opp silke-slåbroken fra stolen ved sengen og kom smilende motham, uten å ta seg bryet med å snøre den igjen. Denkremgule silken rammet inn den sjokoladebrune hudensom glitret i lyset fra nattbordlampene. Han smilte mothenne.

«Thank you. Please.»Hun vugget bort til barskapet og mikset to gin & to-

nic. En tynn til henne, og en desto tykkere til ham. Hunsatte drinkene klirrende på salongbordet og sank ned iden myke sofaen ved siden av ham. Så la hun håndenpå låret hans, og lot den krype ertende opp mot skrit-tet.

«I have missed you, darling,» smilte hun.Faen så fristende hun er, tenkte Carl Gude, men

han orket ikke nå. Allerede i morgen tidlig skulle han

22

videre, til luksuslodgen langt ute i bushen, sammenmed Cyril, Zimbabwedelegasjonen – og Mudiwa. Oghun ble ikke alene. Piet hadde trolig invitert med heleførstelaget av Sør-Afrikas luksushorer, eller reiseguidersom de kalte seg. Han var nødt til å sove før det bra-ket løs. Reisen fra Oslo til Johannesburg hadde trossalt tatt atten timer. Og han hadde ikke sovet stort, trossliggestolen. Det er ikke så enkelt å lukke øynene meden Alf Lie Grand Nor til nesten to millioner på armen.Man kan aldri vite hvem som lusker rundt i halvmør-ket, på vei til toalettet eller for å stimulere blodomløpeti føttene.

Dessuten hadde Carl Gude vært for oppstemt. Hjer-nen hadde ikke latt ham i fred. Den hadde kvernet gjen-nom opplevelsene de siste dagene, gang på gang. Ettermøtet med Statoilsjefen og hans stab hadde alt gåttrasende fort. Finansministerens løfte om skattelettefor Barentshavinvesteringer hadde omsider fått hamoverbevist. Deretter var det plankekjøring. Ministreneoverlot detaljene til embetsverket. Solberg selv var mestopptatt av pressekonferansen, og at de skulle rekke åfå avtalen i havn innen natten mellom 21. og 22. juni,da midnattssolen over Melkøya var på sitt høyeste. Detholdt akkurat. Fair Fuels, selskapet deres, prosentandelav investeringskonsortiet var omsider overført fra kon-toret i Harare, slik at han, næringsministeren og Stat-oilsjefen kunne underskrive samarbeidsavtalen.

Carl Gude satte ned glasset da han kjente at Mu-diwas trenede hånd begynte å gi den vanlige effekten.Hun merket det.

«Wow, darling. Let me …»Han sukket vellystig og lot henne åpne beltet, trekke

ned glidelåsen i dressbuksen og stikke hånden innenfor.Carl Gude la seg bakover mot den myke sofaryggen oglukket øynene.

23

5

Fengselsbetjent Truls Røyne trakk ID-kortet gjennomleseren og tastet inn nøkkelkoden på panelet. Et grøntlys tentes og den tunge jerndøren åpnet seg sakte og pe-sende, som en T-banedør.

«Værsågod, Strøm, velkommen til friheten.»Den unge, mørkhårede mannen ved siden av be-

tjenten smilte kort, nikket og fulgte Røyne gjennomjerndøren og nedover den spartanske, sterkt opplystekorridoren. Her var ingen løse gjenstander eller annetsom kunne benyttes som kaste- eller slagredskap der-som en av de innsatte på vei tilbake fra prøveløslatelseeller permisjon skulle slå seg vrang i møte med nye må-neder bak murene. Kun noen fastskrudde fotografierav amerikanske veteranmotorsykler gjorde et slags for-søk på å friske opp de førti meterne lysegrønn korridorsom endte i en svingdør og et skilt med «Adgang kunfor personalet».

De to svingte seg gjennom døren og inn på kon-toret bak. Betjenten stoppet foran en skranke, betjentav to kolleger. Den unge, mørkhårede ble stående etskritt bak, med blikket nedslått og hendene foldet somi bønn, eller låst med håndjern.

«102, Ulrik Strøm, prøveløslatelse,» meldte Røyne.Den ene bak skranken nikket, og hentet opp en

pappeske fra gulvet. «Nr. 102, U. Strøm 23.11.12» sto

24

skrevet med rød tusj på den ene kortenden. Det skrang-let hult fra esken da betjenten satte den på skranken ogblåste bort støvet som hadde samlet seg på lokket etterto år på lageret i kulverten.

«Her er eiendelene dine, Strøm. Du får kvittere på atdette var alt du hadde med deg da du startet soningen.»

Innsatt nr. 102, Ulrik Strøm, tittet uinteressert gjen-nom sakene, nikket og signerte på papiret betjenten lafram. Det lå ikke stort i esken. En mobiltelefon, noenutgåtte kredittkort, en lommebok og et nøkkelknippemed et bilde av en ung, mørkhåret kvinne stukket innbak plastlokket på en hjerteformet nøkkelring. Denstørste nøkkelen kunne bare kastes, tenkte han. Denvar beregnet for en lås i Bjerregaards gate som for lengstvar skiftet.

«Da gjenstår det bare å minne deg om vilkårene forprøveløslatelsen, Strøm. Du må melde deg hos politiethver annen uke, og viktigst: du må holde deg unna al-kohol og den tidligere samboeren din, Rakel Maier.Brytes de vilkårene, må du fortsette soningen. Sånn erdet, Strøm.»

Ulrik Strøm nikket. Dommen på tre år og åtte må-neder for grov vold mot samboeren var bare sonet velhalvveis. Men det var lenge nok. Nå ventet et nytt liv, ifrihet, i hvert fall hvis han lyktes med målet han haddesatt seg. Å vinne Rakel tilbake fra den helvetes tv-kjen-disen som hadde stukket av med henne. Tross besøks-forbudet sto hun oppført som samboer på besøkslistenhans, men hadde naturlig nok verken besøkt ham ellerbesvart et eneste av brevene fra fengslet. Likevel varhan sikker på at hun ville oppheve besøksforbudet, nårhun først så ham, og han dyrt og hellig sverget bot ogbedring.

«Og her er pengene du har krav på, Strøm. De skulleholde til noen uker, hvis du oppfører deg fint.»

25

Han nikket og puttet sedlene i bukselommen uten åtelle.

«Og taxien, har dere bestilt den?» spurte han.«Ja, den står snart utenfor. Du får ha lykke til, og

som vi alltid sier når gamle venner forlater oss: Håpervi aldri ses igjen.»

Alle lo pliktskyldig av den rutinemessige blødmenfør innsatt nr. 102, Ulrik Strøm, forlot Oslo fengsel av-deling A, og satte seg i taxien som ventet utenfor.

«Bjerregaards gate 28,» sa han til sjåføren mens hantittet på bildet i nøkkelringen.

6

Carl Gude husket knapt da han traff Cyril Bockelbergførste gang. Delvis fordi det ble drukket ganske heftigpå partyet han var invitert til, i topplosjen på The Mi-chelangelo Hotel i Johannesburg, men mest fordi ryk-tet om mannen hadde løpt langt foran ham. Historieneom den eksentriske og beryktede sør-afrikanske forret-ningsmannen og industrilederen hadde vært en fast led-sager på flyturene han hadde til Sør-Afrika for drøyt ettiår siden, da han var ung og lovende juniorkonsulenti McKinsey. Seniorpartneren han reiste sammen med,sparte ikke på beskrivelsene av mannen som den gangvar blant konsulentselskapets viktigste, eller i hvert fallmest lønnsomme, kunder. «Bockelberg er trolig en avAfrikas rikeste. Hovedaksjonær i flere oljeraffinerier.Eier store landområder og flere jaktrancher. Kreativ.Beinhard i forhandlinger. Raus på grensen til det eks-travagante. Uglesett i Sør-Afrika, men personlig vennmed president Mugabe i Zimbabwe. En mann det erlønnsomt å være venn med, og svært ubehagelig å hasom fiende.»

Carl Gude hadde hørt litt andre rykter også, sentpå nettene, når drinkene hadde begynt å hope seg opppå bordene. Cyril Bockelberg var en av de såkaltewhite robber barons. En håndfull kyniske, hvite forret-ningsmenn som mange mente styrte Afrika, ved hjelp

27

av lommebøkene sine. Transportselskapet til Bockel-berg var visstnok også involvert i menneskesmugling tilEuropa, hadde noen snøvlet, via Senegal og Libya. Tra-fikken foregikk visstnok med lastebiler som ikke len-ger kunne brukes til vanlig transport. De utrangertevrakene krysset Saharas ørkensand på tredje gir, utenå stoppe, med opptil hundreogfemti mann på lastepla-net. Multiplisert med tusen dollar fra hver jævel, bledet en god ekstrainntekt, særlig siden billettprisen dob-let seg når de heldige nådde fram til skuta de skulle set-tes over til Malta eller Italia med. Via diverse stråmennvar visstnok Cyril involvert også her.

Men dette var bare rykter, og Carl Gude hadde aldrispurt Cyril om de stemte. Derimot hadde han fått stad-festet et par andre fakta som var gode å ta med seg iarbeidet de nå sto foran. Selv om Cyril var helt utenerfaring fra gruvedrift, hadde han likevel fått storeandeler i halvstatlige selskaper som med presidentensvelsignelse hadde forsynt seg med mesteparten av Zim-babwes betydelige mineralressurser. Kull, kobber, ko-bolt, silisium. Diamanter.

Carl Gude trengte ikke bruke mye fantasi for åskjønne hvordan det sannsynligvis var foregått. Til dethadde han deltatt i nok selskapeligheter og gaveover-rekkelser. «Husk, du må alltid overgå mottakerens for-ventninger, by far» var Cyrils ubrytelige regel. Hvisikke, er gaven bortkastet. «Venter gjesten en Rolex, girdu ham en Patek Philippe. Ønsker han seg to damer, til-byr du ham fire. Drømmer han om Marbella, invitererdu ham til St. Tropez.»

Carl Gude tittet på armen igjen. Åtte femten pektetitanviseren. Om tre kvarter ble han hentet. Mudiwasto fremdeles i dusjen. Han hadde akkurat forlatt den.Om sju timer var de framme. Det skulle bli en helvetesfest. Masuma Plains Camp var Cyrils yndlingslodge.

28

Den lå like ved grensen mot Botswana, sør for Hwangenasjonalpark, langt fra turistlodgene.

Kanskje de også rakk å ta en tur innom jatropha-plantasjen? Og krokodillefarmen, Cyrils vaskemaskin?Carl Gude hadde ledd av betegnelsen da han hørte denførste gang. Men det var et godt navn. Uten vaske-maskinen, ville tallet på Carl Gudes konto ha mangletmange siffer.

Han hørte Mudiwa skru av vannet, og vurderte omhan skulle trøste henne med en krokodilleskinnsveskedenne gang, hvis oppgavene hun hadde i vente ble forubehagelige.