Ondskapens kall

Robert Galbraith

Ondskapens kall

Oversatt av Heidi Grinde

Robert GalbraithOriginalens tittel: Career of Evil

Oversatt av Heidi Grinde

Copyright © 2015 J.K. Rowling

First published in Great Britain in 2015 by Sphere

The moral right of the author has been asserted.All characters and events in this publication, other than those clearly in the public domain,are fictitious and any resemblance to real persons, living or dead, is purely coincidental.

All rights reserved.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-50238-6

1. utgave, 1. opplag 2016

Cover Design & Photography: Nico Taylor © Little Brown Book Group Limited 2015

Sats: Type-it AS, Trondheim 2016Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016

Satt i Sabon 9,5/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Utensærskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, ogkan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Kapitteloverskriftene er sangtekster, og er gjengitt både på originalspråket og på norsk.

See pages 522–526 for full credits.Selected Blue Öyster Cult lyrics 1967–1994 by kind permission

of Sony/ATV Music Publishing (UK) Ltd.www.blueoystercult.com

‘Don’t Fear the Reaper: The Best of Blue Öyster Cult’from Sony Music Entertainment Inc available now

via iTunes and all usual musical retail outlets

Til Séan og Matthew Harris.

Gjør hva dere vil med denne dedikasjonen,men bruk den ikke –

bruk den ikke –på øyenbrynene.

I choose to steal what you choose to showAnd you know I will not apologize –You’re mine for the taking.

I’m making a career of evil …

blue öyster cult, «career of evil»tekst av patti smith

Jeg velger å stjele det du viser framog unnskylde vil jeg aldri –jeg kan ta deg, du er min.

Ondskap er blitt mitt kall …

1

2011

This Ain’t the Summer of Love

Ikke vår kjærlighets sommer

Han hadde ikke greid å skrubbe vekk alt blodet hennes. Enmørk strek lå som en parentes under neglen på venstre lang-finger. Han begynte å skrape den vekk, selv om han egentliglikte å se den der – et minne om gårsdagens gleder. Etter etminutts forgjeves forsøk på å få blodranden vekk, stakk handen blodige neglen i munnen og sugde. Den metalliske sma-ken brakte tilbake lukten av blodkaskadene som hadde plas-ket mot det flislagte gulvet, sprutet mot veggene, gjennombløttjeansen hans og gjort de ferskenfargede håndklærne – tykke,tørre, prydelig sammenbrettet – til blodige filler.

Fargene virket klarere denne formiddagen, verden som etvakrere sted. Han følte seg rolig og oppløftet, som om hanhadde tatt henne opp i seg, som om hennes liv var blitt sprøytetinn i årene hans. Når du hadde drept dem, tilhørte de deg, eteierskap som gikk langt utover det du opplevde med sex. Baredet å vite hvordan de så ut i dødsøyeblikket var langt mer in-timt enn noe to levende kropper kunne oppleve.

Det gikk et støt av opphisselse gjennom ham ved tanken påat ingen visste hva han hadde gjort eller hva han planla somneste skritt. Han hadde fred med seg selv og var lykkelig derhan sto lent opp mot den varme husveggen i det bleke aprilsol-

9

skinnet og sugde på langfingeren med blikket vendt mot husetpå den andre siden av gaten.

Det var ikke noe lekkert hus. Helt alminnelig. Likevel etbedre sted å bo, han innrømmet det, enn den trange leilighe-ten der gårsdagens klær, stive av størknet blod, lå i svarte søp-pelposer og ventet på å bli brent, og der de skinnende knivene,vasket og renset med klorin, lå stukket inn bak det u-formederøret under utslagsvasken.

Huset hadde svart smijernsgjerde og en liten forhage meden plen som burde vært klippet. To hvite gatedører tett inn-til hverandre, side om side, viste at det fireetasjes huset varblitt ominnredet og oppdelt i leiligheter. I første etasje boddeen pike som het Robin Ellacott. Skjønt han hadde sørget for åfinne ut det riktige navnet hennes, kalte han henne bare Sek-retæren inne i sitt eget hode. Han hadde nettopp sett henne gåforbi karnappvinduet, hun var lett å kjenne igjen på det lysehåret.

Å betrakte Sekretæren var et ekstra pluss, en tilleggsnytelse.Han hadde noen timer til overs, så han hadde bestemt seg forå dra hit og se på henne. I dag var en hviledag mellom den her-lige gårsdagen og morgendagen, mellom tilfredsstillelsen overhva han hadde gjort og spenningen ved det som skulle komme.

Døren til høyre åpnet seg brått, og Sekretæren kom ut sam-men med en mann.

Han sto fortsatt lent mot den varme veggen og stirret opp-over gaten med profilen vendt mot dem, slik at det kunne seut som om han sto og ventet på en venn. Ingen av dem verdi-get ham et blikk. De gikk side om side bortover gaten. Etter athan hadde gitt dem et minutts forsprang, bestemte han seg forå følge etter.

Hun hadde på seg jeans, en lett jakke og boots med lavehæler. Nå, da sollyset falt på det lyse håret, så han at det haddeet lite rødskjær. Han syntes han kunne merke en viss reservert-het mellom de to; de snakket ikke sammen.

Han var flink til å tolke mennesker. Han hadde tolket ogsjarmert jenta som hadde dødd mellom de blodige, ferskenfar-gede håndklærne dagen før.

Han fulgte etter dem langs den lange gaten med bolighus på

10

begge sider, han slentret av gårde med hendene i lommen somom han var på vei for å handle, og det var helt naturlig medsolbriller denne lyse formiddagen. Den milde vårbrisen rusketlett i trærne. Ved enden av gaten svingte paret til venstre inn påen bred, trafikkert hovedgate med kontorbygninger på beggesider. Det glimtet i store speilglassruter høyt der oppe da degikk forbi bygningen som huset Ealings bydelsadministrasjon.

Sekretærens kjæreste eller leieboer eller hva han nå var– rene trekk, kraftig hake i profil – sa et eller annet til henne.Hun svarte kort uten å smile.

Kvinner var så smålige, sjofle, gemene og egoistiske. Gretnekjerringer som forventet at menn skulle gjøre dem lykkelige.Først når de lå døde og tomme foran deg, ble de rene og mys-tiske og til og med vidunderlige. Da tilhørte de deg, de kunnehverken krangle eller kjempe eller gå sin vei, de var dine ogdu kunne gjøre hva du ville med dem. Den andres døde kropphadde vært slapp og tung dagen før etter at blodet hadde rentut av den: hans leketøy, hans dukke i menneskestørrelse.

Han fulgte Sekretæren og kjæresten videre gjennom dettravle Arcadia-kjøpesenteret, smøg seg i hælene på dem lik enånd eller gud. Kunne lørdagsshopperne i det hele tatt se ham,eller var han på et vis blitt forandret, blitt dobbelt i live – haddehan fått usynlighetens gave?

De hadde kommet fram til en bussholdeplass. Han hangrundt i nærheten, lot som om han kikket inn gjennom døren tilen etnisk kafé, studerte pyramider av frukt utenfor en daglig-varebutikk, voktet på speilbildene deres i aviskioskens vindumens han stirret på pappmasker av prins William og KateMiddleton.

De skulle ta 83-bussen. Han hadde ikke mye penger på seg,men det var så deilig å se på henne at han ville fortsette enstund til. Da han gikk inn i bussen bak dem, hørte han man-nen nevne Wembley Central. Han kjøpte billett og fulgte etterdem opp til øvre plan.

Paret satte seg ved siden av hverandre lengst fremme i bus-sen. Han fant seg en plass like ved, ved siden av en dame somble sur da han tvang henne til å flytte vekk handleposene. Avog til kunne han høre stemmene til de to over stemmesurret

11

fra de andre passasjerene. Når Sekretæren ikke snakket, stirrethun ut av vinduet uten et smil. Uansett hvor de skulle haddehun ikke lyst til å dra dit, det var han sikker på. Da hun skjøven hårlokk vekk fra øynene, så han at hun hadde forlovel-sesring. Hun skulle altså gifte seg … trodde hun, iallfall. Handukket ned i den oppslåtte jakkekragen for å skjule et svaktsmil.

Den varme formiddagssolen flommet inn gjennom de gri-mete bussvinduene. En flokk menn kom på og tok opp restenav de ledige setene. Et par av dem hadde på seg røde og svarterugbyskjorter.

Plutselig forekom det ham at dagen ikke var fullt så strå-lende lenger. Slike skjorter, med halvmåne og stjerne på, gaham assosiasjoner han ikke likte. Minnet ham om en tid dahan ikke følte seg som en gud. Han ville ikke at denne lyk-kelige dagen skulle flekkes og tilsøles av gamle minner, vondeminner – men det var som om opprømtheten brått rant ut avham. Han ble sint – en unggutt i gruppen møtte blikket hans,men ble skremt og så raskt bort – reiste seg og gikk mot trap-pen.

En far og hans lille sønn holdt seg godt fast i stangen vedsiden av bussdøren. Raseriet eksploderte dypt nede i magen:Han skulle hatt en sønn. Eller rettere sagt, han skulle hatt ensønn ennå. I fantasien så han sønnen stå ved siden av ham,se opp på ham med heltedyrkelse i blikket – men sønnen varborte for lenge siden, og det skyldtes ene og alene en mann vednavn Cormoran Strike.

Han skulle ta hevn over Cormoran Strike. Ramme hamhardt, knuse ham.

Da han sto på fortauet, så han opp mot bussens frontrute ogfikk et siste glimt av Sekretærens gylne hode. Om mindre enntjuefire timer skulle han se henne igjen. Tanken hjalp, dulmetdet brå raseriet som Saracens-skjortene hadde vakt i ham. Bus-sen rumlet videre, og han gikk med lange skritt i motsatt ret-ning og beroliget seg selv mens han gikk.

Han hadde en vidunderlig plan. Ingen visste noe. Ingenhadde mistanke. Og hjemme i kjøleskapet lå noe helt spesieltog ventet på ham.

2

A rock through a window never comes with a kiss.blue öyster cult, «madness to the method».

En stein gjennom et vindu kommer aldri med et kyss.

Robin Ellacott var tjueseks år gammel og hadde vært forlo-vet i over et år. Hun skulle ha giftet seg for tre måneder siden,men bryllupet var blitt utsatt da hennes fremtidige svigermordøde brått og uventet. Mye hadde hendt i de tre månedenesiden bryllupet skulle ha stått. Ville forholdet mellom henneog Matthew vært bedre hvis de hadde avgitt ekteskapsløftet,undret hun. Ville de ha kranglet mindre hvis hun hadde hatten glatt gullring på fingeren i tillegg til safirringen som haddebegynt å sitte litt slarkete på fingeren i det siste?

Mens Robin kjempet seg fram mellom grushaugene i Tot-tenham Court Road mandag morgen, gikk hun i tankene gjen-nom krangelen fra dagen før. Frøet ble sådd selv før de dro pårugbykampen. Det virket som om Robin og Matthew kranglethver eneste gang de hadde vært sammen med Sarah Shadlockog kjæresten hennes, Tom – noe Robin hadde påpekt da kran-gelen, som hadde bygd seg opp siden kampen, fortsatte langtinn i de små timene.

«Herregud, Sarah forsøkte bare å skape ufred, fatter du ikkedet? Det var hun som spurte og spurte om ham og ikke ville giseg, det var ikke jeg som begynte …»

De evinnelige gravearbeidene omkring Tottenham CourtRoad T-banestasjon hadde lagt hindringer i veien for Robin

13

helt siden hun begynte i det private etterforskningsbyrået iDenmark Street. Humøret hennes ble ikke bedre da hun snub-let i en stor pukkstein; hun vaklet noen skritt før hun fikk ba-lansen igjen. En storm av plystring og frekke tilrop strømmetmot henne fra en avgrunnsdyp grøft i gaten, full av arbeidsfolkmed vernehjelm og refleksjakker. Hun enset dem ikke, men blerød og gjorde et kast med hodet for å få det rødgylne håret utav øynene. Tankene vendte ubønnhørlig tilbake til Sarah Shad-lock og hennes slu, vedvarende spørsmål om Robins sjef.

«Han er merkelig tiltrekkende, ikke sant? Ser litt sliten ut,liksom, men det har aldri gjort meg noe. Er han så sexy i vir-keligheten? En svær kar, ikke sant?»

Robin hadde sett hvordan Matthew knep leppene sammenda hun forsøkte å besvare spørsmålene i en kjølig, likegladtone

«Er det bare dere to på kontoret? Er det sant? Ingen andreansatte overhodet?»

Kjerring, tenkte Robin. Vanligvis var hun en vennlig sjel,men vennligheten hadde aldri omfattet Sarah Shadlock. Hunvisste nøyaktig hva hun drev med.

«Er det sant at han ble dekorert i Afghanistan? Er det? Wow– så han er krigshelt også, da?»

Robin hadde gjort hardnakkede forsøk på å stanse Sarahssololovsang over Cormoran Strike, men uten hell – da kampenvar slutt, var Matthew blitt tydelig kjøligere mot sin forlovede.Men hans mishag hadde ikke hindret ham i å fleipe og le medSarah på vei tilbake fra Vicarage Road, og Tom – en sløv ogkjedelig type, etter Robins mening – klukklo med, uten å opp-fatte understrømningene.

Robin ble dyttet og puffet av forbipasserende som også bau-tet seg fram mellom de åpne grøftene, gikk gjennom skyggenav det gitterlignende, monolittiske betongmonumentet CentrePoint og kjente sinnet boble opp igjen da hun husket det Matt-hew hadde sagt ved midnatt, da krangelen flammet opp igjen.

«Du kan faen ikke la være å prate om ham! Jeg hørte hva dusa til Sarah …»

«Det var ikke jeg som begynte å snakke om ham, det varhenne, du hørte ikke etter …»

14

Men Matthew hadde imitert henne med generisk kvinne-stemme, lys og skingrende og imbesil: «Å, han har så nydelighår …»

«Herregud, du er så jævla paranoid!» skrek Robin da. «Detvar Sarah som drev på om det jævla håret til Jacques Burger,ikke Cormoran, og alt jeg sa var …»

«’Ikke Cormoran’,» gjentok han med den samme ånds-svake, pipende røsten. Da Robin rundet hjørnet til DenmarkStreet, var hun like rasende som hun hadde vært åtte timer tid-ligere, da hun stormet ut av soverommet for å sove på sofaen.

Sarah Shadlock, helvetes Sarah Shadlock, som var studieka-merat av Matthew og hadde forsøkt så intenst hun kunne å taham fra Robin, jenta som ventet hjemme i Yorkshire … HvisRobin hadde kunnet være sikker på at hun aldri kom til å seSarah igjen, ville hun vært overlykkelig, men Sarah var inviterttil bryllupet i juli, Sarah ville uten tvil fortsette å forpeste livetfor dem etter at de var gift, og kanskje ville hun også en dagforsøke å snoke seg inn på Robins kontor for å treffe Strike– hvis da interessen hennes var ekte, og ikke bare et middel tilå skape ufred mellom Robin og Matthew.

Jeg vil aldri presentere henne for Cormoran, tenkte Robinarrig da hun nærmet seg budet som sto utenfor døren til kon-toret. Han hadde en skriveplate i den ene, behanskede håndenog en avlang, firkantet pakke i den andre.

«Er den til Ellacott?» spurte Robin da hun kom så nær athan hørte henne. Hun ventet en sending med engangskameraeri elfenbensfarget kartong som skulle være gaver til gjestene vedbryllupsmiddagen. Arbeidstiden hennes hadde vært så uregel-messig i det siste at det ble lettere å sende ting hun hadde kjøptpå nettet, til kontoret fremfor til hjemmeadressen.

Budet nikket og rakte fram skriveplaten uten å ta av segmotorsykkelhjelmen. Robin kvitterte og tok imot pakken somvar mye tyngre enn hun hadde ventet; da hun stakk den underarmen, kjentes det som om en stor, tung gjenstand gled rundtinne i esken.

«Takk,» sa hun, men budet hadde allerede snudd seg vekkog svingt benet over motorsykkelen. Hun hørte at han kjørtevekk da hun låste seg inn.

15

Hun gikk opp metalltrappen som snodde seg rundt den øde-lagte fugleburheisen, føttene klang mot metallet og ga gjenlydi veggene. Det glimtet i glassdøren da hun låste opp og åpnetden, og det inngraverte navnet – C. B. STRIKE, PRIVAT ET-TERFORSKER – dannet en mørk kontrast.

Hun hadde kommet tidlig med vilje. De var nedsnødd i ar-beid for tiden, og hun ville få unna noe papirarbeid før hunbegynte sin daglige overvåkning av en ung, russisk pole dancer.Hun hørte tunge fottrinn fra etasjen over, og sluttet av det atStrike fremdeles var i leiligheten ovenpå.

Robin la den avlange pakken på skrivebordet, tok av segkåpen og hengte den og vesken på en knagg bak døren, tentelyset og fylte vannkjelen og satte den på før hun rakte håndenut etter den skarpe brevåpneren på skrivebordet. Hun huskethvordan Matthew hadde nektet plent å tro at det var rugby-spilleren Jacques Burgers krøllete manke hun hadde snakketpent om, fremfor Strikes korte og krusete som oppriktig taltlignet kjønnshår, og stakk kniven sint inn i pakken, rev papiretav og vrengte opp esken.

Et avskåret kvinneben var stappet sidelengs inn i esken,tærne var bendt bakover for å gi plass til foten.

3

Half-a-hero in a hard-hearted game.blue öyster cult, «the marshall plan».

Halvveis helt i et hardhjertet spill.

Robins skrik ga gjenlyd i vindusrutene. Hun stirret på denmakabre tingen på skrivebordet og rygget bakover. Benet varglatt, slankt og blekt, og hun hadde streifet borti det med finge-ren da hun rev esken opp, hadde følt den kalde, gummiaktigehuden.

Hun hadde akkurat klart å kvele skriket ved å presse håndenmot munnen da glassdøren ved siden av henne fór opp. Strike,en meter og nittitre, med åpen skjorte som blottla et bryst meden tett, gorillaaktig hårmatte.

«Hva i …»Han fulgte retningen av det skremte blikket hennes og så

benet. Hun kjente hånden hans lukke seg fast om overarmenda han styrte henne ut på trappeavsatsen.

«Hvordan kom det hit?»«Med bud,» sa hun og lot ham føre henne opp trappen. «På

motorsykkel.»«Vent her. Jeg ringer politiet.»Da han hadde lukket døren til leiligheten sin bak henne, ble

hun stående helt stille, med hamrende hjerte, og lytte til skrit-tene hans som gikk ned på kontoret igjen. Sur galle steg oppi munnen. Et ben. Noen hadde nettopp sendt henne et ben.Hun hadde nettopp rolig båret et ben opp trappen, et kvin-

17

neben i en eske. Hvis ben var det? Hvor var resten av kvin-nen?

Hun gikk bort til nærmeste stol, en billig sak i polstret plastmed metallben, og satte seg, fremdeles med fingrene pressetmot de numne leppene. Hun husket at hennes navn hadde ståttpå pakken, den var adressert til henne personlig.

I mellomtiden sto Strike med mobilen mot øret ved kontor-vinduet som vendte ut mot gaten og saumfór Denmark Streetetter tegn til motorsykkelbudet. Da han gikk tilbake til forvæ-relset for å se nærmere på den åpnede pakken på skrivebordet,hadde han fått kontakt med politiet.

«Et ben?» gjentok førstebetjent Eric Wardle i den andreenden. «Et jævla ben?»

«Og det er ikke engang min størrelse,» sa Strike, en fleiphan aldri ville ha kommet med hvis Robin hadde vært til stede.Buksebenet hans var brettet opp så metallstangen som fungertesom høyreankel, vistes. Han hadde vært i ferd med å kle på segda han hørte Robins skrik.

I samme øyeblikk som han sa ordene, gikk det opp for hamat det var et høyreben, i likhet med det han selv hadde mis-tet, og at det var skåret av like nedenfor kneet, nøyaktig derhans eget var blitt amputert. Fremdeles med mobilen mot øretgransket Strike benet nærmere, mens neseborene ble fylt av enubehagelig lukt som minnet om nytint kyllingkjøtt. Hvit hud,glatt, blek og plettfri bortsett fra et gammelt, grønnaktig blå-merke på leggen, som for øvrig var slurvet barbert. De korte,strittende hårene var lyse, de ulakkerte tåneglene litt skitne.Det avskårne leggbenet lyste ishvitt mot kjøttet. Et rent kutt– sannsynligvis gjort med en form for øks, tenkte Strike.

«Et kvinneben, sa du?»«Ser sånn …»Strike hadde fått øye på noe mer. Det var arrvev på leggen

der benet var kuttet, gamle arr som ikke hadde noe å gjøre medhugget som hadde skilt det fra resten av kroppen.

Hvor mange ganger i barndomsårene i Cornwall hadde detforræderske havet kommet overraskende på ham mens han stomed ryggen til? Folk som ikke kjente havet godt, glemte hvorhardt og brutalt det kunne være. De ble rystet når det smalt

18

inn i dem med en kraft som iskaldt metall. Strike hadde kon-frontert, jobbet med og overvunnet frykt gjennom hele sitt yr-kesaktive liv, men ved synet av de gamle arrene slo angsten etøyeblikk pusten ut av ham, en angst som kjentes desto verrefordi han var så uforberedt.

«Er du der?» spurte Wardle i den andre enden.«Hva?»Strikes nese, som var brukket to ganger, befant seg bare

et par centimeter fra stedet der kvinnens ben var blitt kuttetav. Han husket arrene på benet til et barn han aldri haddeglemt … hvor lenge var det siden han hadde sett henne? Hvorgammel var hun blitt nå?

«Du ringte meg først …?» fortsatte Wardle.«Ja,» sa Strike og tvang seg til å fokusere. «Jeg ville helst

at du skulle ta saken, fremfor noen andre, men hvis du ikkekan …»

«Jeg er på vei,» sa Wardle. «Kommer om en liten stund. Blider du er.»

Strike avsluttet samtalen, la mobilen fra seg og fortsatte åstirre på benet. Nå så han at det lå en lapp under det, en ma-skinskrevet lapp. Strike, som hadde fått trening i etterforsk-ningsmetoder i den britiske hæren, motsto en sterk fristelse tilå trekke den ut og lese den – han måtte ikke tukle med tek-niske bevis. Isteden sank han ustøtt ned på huk så han kunnelese adresselappen som hang opp ned på det åpne eskelok-ket.

Pakken var adressert til Robin, noe han overhodet ikke likte.Navnet hennes var riktig stavet, skrevet med maskin på en hvitetikett over kontoradressen deres. Etiketten var klistret overen annen etikett. Han knep øynene halvt igjen, fast bestemtpå ikke engang å flytte esken såpass at han kunne lese adres-sen tydeligere, og så at avsenderen først hadde adressert pak-ken til «Cameron Strike», og deretter klistret den nye etikettenmed «Robin Ellacott» over den gamle. Hvorfor hadde ved-kommende ombestemt seg?

«Faen,» sa Strike stille.Han stablet seg på bena, tok Robins håndveske fra knaggen

bak døren, låste glassdøren og gikk opp i leiligheten igjen.

19

«Politiet er på vei,» sa han og satte vesken foran henne. «Vildu ha en kopp te?»

Hun nikket.«Vil du ha konjakk i den?»«Du har ikke konjakk,» sa hun. Stemmen lød litt hes.«Har du sett etter?»«Selvfølgelig ikke!» sa hun, og han smilte over hvor forarget

hun lød ved tanken på at hun skulle ha gjennomsøkt skapenehans. «Du er bare – du er ikke typen som har konjakk ståendetil medisinsk bruk.»

«En øl, da?»Hun ristet på hodet, greide ikke å smile.Da teen var klar, satte Strike seg tvers overfor henne med sitt

eget krus. Han så ut som nøyaktig det han var: en svær eksbok-ser som røkte for mye og spiste for mye søppelmat. Han haddekraftige øyenbryn, en flattrykt, asymmetrisk nese og et fur-tent, grettent uttrykk i ansiktet når han ikke smilte. Det tykke,mørke, krøllete håret som fremdeles var fuktig etter dusjen,minnet henne om Jacques Burger og Sarah Shadlock. Det vir-ket som om det hadde gått en evighet siden krangelen. Hunhadde bare så vidt sendt Matthew en tanke siden hun kom inni leiligheten. Hun grudde seg til å fortelle ham hva som haddehendt. Han kom til å bli sint. Han likte ikke at hun jobbet forStrike.

«Har du sett på … på det?» mumlet hun etter å ha løftetkruset med den dampende teen og satt det fra seg igjen uten ådrikke.

«Ja,» sa Strike.Hun visste ikke hva mer hun skulle spørre om. Det var

et avhugd ben. Situasjonen var så grusom, så grotesk at et-hvert spørsmål som falt henne inn, virket latterlig eller kynisk.Kjente du det igjen? Hvorfor tror du de sendte det? Og – merpåtrengende enn noe annet – hvorfor til meg?

«Politiet er nok interessert i budet,» sa han.«Jeg vet det,» sa Robin. «Jeg har forsøkt å huske så mye som

mulig om ham.»Det ringte på gatedøren.«Det er nok Wardle.»

20

«Wardle?» gjentok hun forbløffet.«Han er den greieste politimannen vi kjenner,» minnet

Strike henne på. «Bli sittende, jeg tar ham med opp til deg.»Strike hadde greid å gjøre seg upopulær hos Scotland Yard

i løpet av foregående år, hvilket ikke ene og alene var hansfeil. Hans to mest bemerkelsesverdige etterforskningstriumferhadde fått bred pressedekning, noe som naturlig nok ergret depolitietterforskerne han hadde overtrumfet. Men Wardle, somhadde hjulpet ham med den første av de to sakene, hadde fåttsin del av æren, slik at forholdet dem imellom forble relativtvennskapelig. Robin hadde bare lest om Wardle i medienesdekning av saken. De hadde aldri møttes under rettssaken.

Han viste seg å være en pen mann med tykt, kastanje-brunt hår og sjokoladebrune øyne, kledd i jeans og skinnjakke.Strike visste ikke om han skulle more seg eller ergre seg overhvordan Wardle automatisk lot blikket gli over Robin da hankom inn i rommet – et kjapt sveip over håret, figuren og denvenstre hånden, der blikket hvilte et sekund på forlovelsesrin-gen med safiren og diamantene.

«Eric Wardle,» sa han med lav stemme og et smil Strike be-dømte som unødvendig sjarmerende. «Og dette er betjent Ek-wensi.»

En slank, mørkhudet kvinnelig betjent med håret strøketbakover og samlet i en knute i nakken, kom inn sammen medham. Hun sendte Robin et kort smil, og Robin merket at hunble uforholdsmessig glad over at det var en annen kvinne tilstede. Betjent Ekwensi lot blikket gli over Strikes krypinn.

«Hvor er denne pakken?» spurte hun.«I etasjen under,» sa Strike og trakk kontornøklene opp

av lommen. «Jeg skal vise dere. Står det bra til med kona,Wardle?» la han til idet han var på vei ut av rommet med be-tjent Ekwensi.

«Det driter vel du i,» svarte førstebetjenten, men til Robinslettelse la han av seg det hun hadde tolket som terapeutvesenetda han satte seg overfor henne og åpnet notatblokken.

«Han sto utenfor døren da jeg kom bortover gaten,» saRobin som svar på Wardles spørsmål om hvordan pakken varblitt avlevert. «Jeg trodde han var et bud. Han hadde på seg

21

svart skinndress – helt svart, bortsett fra blå skulderstriper påjakken. Hjelmen var helt svart, og visiret – med speilglass – varslått ned. Han må ha vært minst en åtti høy. Ti–femten centi-meter høyere enn meg, selv uten hjelm.»

«Kroppsbygning?» spurte Wardle som skriblet notater.«Ganske kraftig, ville jeg si, men skinndressen polstret ham

nok litt.»Robins blikk gled uforvarende bort mot Strike, som kom til-

bake. «Jeg mener, ikke …»«Ikke så feit og diger som sjefen?» foreslo Strike som hadde

hørt hva hun sa, og Wardle, som grep – og nøt – enhver anled-ning til å gi Strike en stikkpille, flirte.

«Og han hadde hansker,» sa Robin, som ikke hadde trukketpå smilebåndet. «Svarte motorsykkelhansker av skinn.»

«Selvfølgelig hadde han hansker,» sa Wardle og noterte.«Du la vel ikke spesielt merke til motorsykkelen, regner jegmed?»

«Det var en Honda, rød og svart,» sa Robin. «Jeg la merketil logoen, det symbolet med vinger. 750 kubikk, vil jeg tro.Den var stor.»

Wardle så både forbløffet og imponert ut.«Robin er motorfreak,» sa Strike. «Kjører som Fernando

Alonso.»Robin skulle ønske Strike ville legge av seg den muntre, flei-

pete tonen. Nede på kontoret lå en kvinnes ben. Hvor var res-ten av kvinnen? Hun måtte ikke gråte. Hun skulle ønske hunhadde sovet mer i natt. Den fordømte sofaen … hun hadde til-brakt for mange netter på den i det siste …

«Og han fikk deg til å kvittere for den?» spurte Wardle.«Jeg vil ikke si ‘fikk meg til’,» sa Robin. «Han holdt fram

skriveplaten, og jeg gjorde det automatisk.»«Hva var det på skriveplaten?»«Det så ut som en faktura, eller …»Hun lukket øynene i et forsøk på å huske bedre. Når hun

tenkte nærmere over det, hadde skjemaet virket amatørmessig,som om noen hadde skrevet det ut på laptopen sin, og hun sadet.

«Ventet du en pakke?» spurte Wardle.

22

Robin fortalte om engangskameraene til bryllupet.«Hva gjorde han etter at du hadde tatt imot pakken?»«Satte seg på sykkelen igjen og kjørte. Bortover Charing

Cross Road.»Det banket på døren, og betjent Ekwensi dukket opp med

lappen Strike hadde sett under benet. Nå var den lagt i en be-vispose av plast.

«Teknikerne er kommet,» sa hun til Wardle. «Denne lappenlå i pakken. Jeg skulle gjerne vite om den sier Miss Ellacottnoe.»

Wardle tok plastposen med lappen og leste med rynkedebryn.

«Det er bare tull,» sa han og leste høyt: «’A harvest of limbs,of arms and of legs, of necks …’»

«… ‘that turn like swans,’» avbrøt Strike som sto lent motkomfyren, for langt unna til å se lappen, «’as if inclined to gaspor pray.’»

De tre andre stirret på ham.«En sangtekst,» sa Strike. «’En høst av lemmer, av armer

og ben, av halser lik duvende svaner som bøyer seg i gisp ellerbønn.’» Robin likte ikke uttrykket i ansiktet hans. Hun kunnese at ordene betydde noe for ham, noe vondt. Det så ut somom han trengte en kraftanstrengelse for å forklare nærmere:«Fra siste vers av ‘Mistress of the Salmon Salt’. Av Blue ÖysterCult.»

Betjent Ekwensi hevet tynne, nappete øyenbryn.«Hvem?»«Kjent rockeband fra syttitallet.»«Du kjenner musikken deres godt, antar jeg?» spurte Wardle.«Jeg kjenner den sangen,» sa Strike.«Mener du at du tror du vet hvem som sendte benet?»Strike nølte. Mens de andres blikk hvilte på ham, løp en for-

virret strøm av bilder og minner gjennom hjernen på ham. Enlav stemme sa, She wanted to die. She was the quicklime girl– Hun ville dø, hun var kvinnen av ulesket kalk. En tolv årgammel jentes tynne ben med hvite, sølvaktige arr på kryss ogtvers. Et par små, mørke røyskattøyne, smale av hat. En tato-vert, gul rose.

23

Og deretter – et minne som kom luntende etter de andre,selv om det kanskje ville være det første en annen mann haddetenkt på – husket han en saksrapport som nevnte en penis somble skåret av et lik og sendt til en politimann.

«Vet du hvem som sendte det?» spurte Wardle igjen.«Kanskje,» sa Strike. Han kastet et raskt blikk på Robin og

betjent Ekwensi. «Jeg vil helst snakke om det under fire øyne.Har du fått alt du trenger fra Robin?»

«Vi trenger fullt navn og adresse og så videre,» sa Wardle.«Vanessa, kan du ordne med det?»

Betjent Ekwensi gikk bort til henne med notisblokken.Lyden av de to mennenes klingende skritt mot metalltrap-pen døde bort. Til tross for at Robin ikke hadde noe ønskeom å se det avkuttede benet igjen, ble hun ergerlig overikke å få være med. Det hadde stått hennes navn på pak-ken.

Den makabre pakken lå fremdeles på skrivebordet neden-under. Betjent Ekwensi hadde sluppet inn enda to av Ward-les kolleger, den ene fotograferte, den andre snakket i mobilenmens deres overordnede gikk forbi sammen med privatetter-forskeren. Begge stirret nysgjerrig på Strike, som hadde opp-nådd en viss berømmelse i samme periode som han hadde klartå bli uvenner med flere av Wardles kolleger.

Strike lukket døren til privatkontoret, og han og Wardlesatte seg på hver sin side av skrivebordet. Wardle bladde omtil et nytt blad på notatblokken.

«Ja vel – hvem er det du kjenner som liker å kutte opp lik ogsende dem i posten?»

«Terence Malley,» sa Strike etter et øyeblikks nøling. «Fordet første.»

Wardle noterte ikke, men stirret på ham over pennen.«Terence ‘Digger’ Malley?»Strike nikket.«Medlem av Harringay-ligaen?»«Hvor mange Terence ‘Digger’ Malleys kjenner du?» spurte

Strike utålmodig. «Og hvor mange av dem har for vane å sendefolk kroppsdeler?»

«Hvordan i helvete kom du borti Digger?»

24

«Samarbeidet med sedelighetsavsnittet i en narkosak.I 2008.»

«Den saken han ble dømt for?»«Akkurat.»«Å, dæven,» sa Wardle. «Der har du det, for faen. Mannen

er en jævla psyko, han har nettopp kommet ut og har lett til-gang til halvparten av Londons prostituerte. Vi får sette i gangå sokne i Themsen etter resten av dama.»

«Ja, men jeg vitnet anonymt. Han skulle aldri fått vite at detvar meg.»

«De har midler og muligheter,» sa Wardle. «Harringay-gutta – de er som den jævla mafiaen. Hørte du om da hansendte Hatford Alis pikk til Ian Bevin?»

«Ja, jeg hørte om det,» sa Strike.«Men hvor kommer sangteksten inn i bildet? En høst av hva

faen det nå var?»«Vel, det er det som bekymrer meg,» sa Strike langsomt.

«Det virker litt for raffinert for folk som Digger – og det fårmeg til å tro at det kanskje er en av de andre tre.»