Peter Wohlleben

Trærnes hemmelige liv

Oversatt avCecilie Horge Walle

Peter WohllebenOriginalens tittel: Das Geheime Leben der Bäume. Was sie fühlen, wie sie

kommunizieren – die Entdeckung einer verborgenen WeltOversatt av Cecilie Horge Walle

© 2015 by Ludwig Verlag, a division of Verlagsgruppe Random House GmbH,München, Germany

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-51121-01. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Ingrid SkjæraasenOmslagsfoto: Scandinav BildbyråSats: Type-it AS, Trondheim 2016

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016Satt i 10,6 / 14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Vennskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Trærnes språk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Sosialhjelp. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kjærlighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Lykketreff . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Sakte, men sikkert. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Trærnes uskrevne regler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Oppfostring – skogens harde skole . . . . . . . . . . . . . .Samhold gir styrke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den gåtefulle vanntransporten . . . . . . . . . . . . . . . . .Stolt over sin alder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Eiketreet – en pingle? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Spesialister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Tre eller ikke tre? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .I mørkets rike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .CO2-støvsugere. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Et klimaanlegg av tre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Skogen som vannpumpe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Mitt eller ditt?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Sosial boligbygging . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Det biologiske mangfoldets moderskip . . . . . . . . . . .

7111624293440465258656977828995

103109114122135141

Vinterdvale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Fornemmelse av tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Et spørsmål om karakter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Det syke treet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Det blir lys . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Gatebarn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Burn-out . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Mot nord! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Motstandskraft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Stormfulle tider . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Migranter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Sunn skogluft? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Hvorfor er skogen grønn?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Rotløshet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Biologiske roboter? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

146156160165172179189195204209218228234240246251252

Forord

Da jeg startet min yrkeskarriere som skogforvalter, haddejeg omtrent like mye kunnskap om trærnes hemmelige livsom en slakter har om dyrenes følelser. Det moderne skog-bruket har stort sett bare ett fokus – å produsere ved og tre-virke, altså felle trær og deretter plante nye stiklinger. Leserman fagtidsskrifter, får man raskt inntrykk av at trærnes vel-ferd kun er interessant i den grad det betyr noe for å sikreoptimal drift av skogen. Som skogforvalter måtte jeg dag-lig vurdere hva hundrevis av grantrær, bøketrær, eiker ellerfuruer ville duge til på sagbruket og hvor høy markedsverdide kunne ha, derfor ble det også til at jeg selv tenkte stadigmindre over livet i skogen.

Men for 20 år siden begynte jeg å arrangere turer medoverlevelsestrening og overnatting i tømmerkoier for turis-ter. Senere fikk jeg også oppsynsansvar for en naturkirke-gård og et urskogreservat, og samtaler jeg hadde medbesøkende her åpnet øynene mine og korrigerte det bil-det jeg hadde av skogen. Krumme, knudrete og knortetetrær – som jeg fremdeles kategoriserte som mindreverdige– kunne skape begeistring hos turgåerne. De lærte meg åikke bare vurdere stammene og deres kvaliteter, men ogsåå verdsette bisarre røtter, særegne vekstformer eller tandre

7

mosetepper på barken til trærne. Min kjærlighet til naturen,som hadde vært en drivkraft siden seksårsalderen, flammetopp på nytt.

Plutselig oppdaget jeg mengder av gåtefulle undere i sko-gen som jeg ikke kunne forklare. Omtrent samtidig startetUniversitetet i Aachen en serie forskningsprosjekter innen-for mitt ansvarsområde, og mange av spørsmålene mineble besvart, samtidig som utallige andre dukket opp. Livetsom skogforvalter ble spennende igjen; hver dag i skogenble en oppdagelsesreise. Jeg skjønte at jeg måtte ta nye hen-syn i skogdriften – for når man vet at trær føler smerte, atde har hukommelse og at tre-foreldre lever sammen medsine barn, kan man ikke lenger bare felle dem sånn heltuten videre og la store maskiner herje skånselsløst mellomdem.

I to tiår har slike maskiner derfor vært forbudt på mittområde. Når enkelte trær likevel må høstes, gjøres det medstor forsiktighet av skogsarbeidere som bruker hest underarbeidet. En skog som er sunn og kanskje til og med lykke-lig, blir vesentlig mer produktiv enn andre, noe som igjenbetyr høyere inntekter. Arbeidsgiveren min – Hümmel kom-mune i Tyskland – lot seg heldigvis overbevise av dette argu-mentet. Skogen vår forvaltes knapt på noen annen måtenå. Trærne kan bokstavelig talt puste ut. De avslører sta-dig flere av hemmelighetene sine, særlig de trærne som fårleve helt uforstyrret i de fredede sonene som nylig ble opp-rettet. Jeg vil nok aldri få kjennskap til alt disse trærneskjuler, men det lille jeg hittil har oppdaget under løv-taket er mye mer enn jeg kunne ha drømt om at eksi-sterte.

I denne boken vil jeg gjerne invitere deg med inn i trærnes

8

hemmelige verden. Jeg håper det vil gi deg like stor gledesom det har gitt meg. Og hvem vet, kanskje oppdager duselv noen slike undere, neste gang du går en tur i sko-gen?

Vennskap

For mange år siden støtte jeg på noen pussige, mosegroddesteiner i det gamle bøkeskogreservatet jeg har ansvar for.I ettertid er jeg klar over at jeg må ha gått forbi dem utalligeganger uten å registrere dem, men en dag stoppet jeg altsåopp og bøyde meg ned for å se nærmere på dem. Formenpå steinene var merkelig: krum og med flere hulrom. Da jegløftet litt på mosen, oppdaget jeg bark under dem. Dette varaltså ikke steiner likevel, men gammelt trevirke. Slike bøke-trær-rester råtner vanligvis etter få år når de står på fuktiggrunn, så jeg ble overrasket over hvor hardt dette trestykketvar. Det var åpenbart fast forankret i grunnen også, for detlot seg ikke bikke løs sånn uten videre. Jeg skavet forsiktigav litt bark med lommekniven min, helt til jeg traff på etgrønt sjikt. Grønt? Dét er jo et fargestoff som kun forekom-mer i form av klorofyll! Klorofyll finnes i friske blader, ogdessuten lagres det som en reserve i stammen hos levendetrær. Dette kunne bare bety én ting: Trestykket var likevelikke dødt!

Da skjønte jeg fort hva de øvrige «steinene» måtte væreogså, der de de stod i en sirkel med et tverrsnitt på halv-annen meter. Dette var rett og slett de forvridde resteneav en kjempemessig, eldgammel trestubbe! Det eneste som

11

stod igjen var fragmenter av den tidligere ytterkanten. Stub-bens indre hadde råtnet og blitt til jord – et klart tegn påat stammen var hugget for 400–500 år siden. Men hvor-dan kunne de levende stammerestene ha greid seg så lenge?Cellene behøver jo næring i form av sukker, de må kunnepuste og ha voksemuligheter – i det minste lite grann.Uten blader, og dermed uten fotosyntese, er det rett ogslett umulig. Det finnes ikke noe vesen på denne plane-ten som kan overleve en sultekur i flere århundrer. Hellerikke rester etter trær, og særlig ikke en trestubbe som ståralene.

Likevel var dette eksemplaret åpenbart et unntak. Stub-ben ble støttet av nabotrærne sine, ved hjelp av røttene.Rundt røttene er det gjerne et nettverk av sopp som hjelperdem med utvekslingen av næringsstoffer, men ofte er røtteneogså tett sammenfiltret og regelrett vokst sammen. Akku-rat hvordan det forholdt seg i dette tilfellet greide jeg ikke åfinne ut, siden jeg var redd for å skade den gamle stubben ogikke ville grave der den stod. Men en ting skjønte jeg: Bøke-trærne som omkranset stubben, pumpet sukkerløsning inn iden, for å holde den i live.

At trærne slår røttene sine sammen på denne måten, kanman ofte se i skråninger. Der blir jorden skylt bort av regnet,slik at disse underjordiske nettverkene avdekkes. Forskerei Harz-området har funnet ut at dette er tett sammenvevdesystemer som forbinder de fleste individene i en art – og ien bestand – med hverandre. Det ser ut til å være vanlig attrærne bruker nettverket til å utveksle næringsstoffer medhverandre – som en slags nødhjelp naboer imellom. Dermedkan man fastslå at skoger er superorganismer; altså kon-

12

struksjoner som har fellestrekk med – for eksempel – maur-tuer.

Så kan man spørre seg om ikke disse trerøttene bare vok-ser tilfeldig og tankeløst i jorden, inntil de treffer på en arts-frende og inngår en forbindelse med den? I så fall ville deutveksle næringsstoffer med hverandre og bygge opp et til-synelatende sosialt fellesskap, men uten å oppleve det somannet enn en helt tilfeldig deling hvor man gir og tar av deressursene som finnes til enhver tid. Den vakre forestillingenom at de aktivt hjelper hverandre ville bli erstattet av tilfel-dighetsprinsippet (som også kan gi skogen som økosystemvisse fordeler). Men så enkelt fungerer ikke naturen. Ifølgefunn som Massimo Maffei fra Universitetet i Torino hargjort, kan planter, og dermed også trær, faktisk skille sineegne røtter fra røtter som tilhører andre arter – til og medfra røtter som tilhører andre eksemplarer av sin egen art.1

Så hvorfor er trær slike sosiale vesener?Hvorfor deler de næringen med sine artsfrender, slik at de

styrker konkurrentene?Årsakene er de samme som hos oss mennesker: Sammen

står man sterkere. Ett tre gjør ingen skog. Alene kan ikke ettre skape noe lokalt, jevnt klima og det er vergeløst utsattfor vær og vind. Flere trær sammen, derimot, skaper sitteget økosystem. Det skjermer dem mot ekstrem varme ogkulde, lagrer vann og sørger for høy luftfuktighet. I et sliktmiljø kan trær leve beskyttet og bli virkelig gamle. Men for åoppnå et slikt miljø, må samfunnet bevares for enhver pris.Hvis hvert enkelt tre bare brydde seg om seg selv, ville få avdem bli særlig gamle. Stadige dødsfall ville skape mange ogstore hull i løvtaket, og dermed ville stormene lettere kunnetrenge inn og kaste opp flere stammer. Heten om sommeren

13

ville rekke ned til skogbunnen og tørke den ut. Alt dette villevære negativt for alle.

Hvert enkelt tre er altså verdifullt for samfunnet og for-tjener å bli bevart så lenge som mulig. Derfor støtter trærnetil og med sine syke naboer og sørger for at de er sikretnæringsforsyning til de blir bedre. For neste gang kan detvære stikk motsatt, og det vil være støttetreet som trengerhjelp. Store, tykke, sølvgrå bøketrær som oppfører seg pådenne måten, minner meg om en elefantflokk: De tar varepå sine medlemmer, hjelper de syke og svake, slik at de kom-mer seg på bena igjen, og forlater sine døde høyst motvillig.

Hvert eneste tre er en del av dette samfunnet, men noenhar viktigere roller enn andre. De fleste stubbene råtner ogforsvinner i jorden etter et par tiår (noe som er svært rasktetter trærnes tidsregning). Bare noen ytterst få trær blirholdt i live over århundrer, slik som den tidligere nevnte«mosegrodde steinen». Hvorfor en slik forskjellsbehand-ling? Finnes det et slags klassesamfunn også hos trærne? Detkan virke slik, men uttrykket «klasse» er likevel ikke heltdekkende. Det er heller graden av samhold – eller kanskjetil og med hengivenhet – som avgjør hvor villige de er til åhjelpe hverandre. Og akkurat dette kan du selv observereom du kaster et blikk opp mot løvtaket.

Et gjennomsnittstre brer ut grenene sine akkurat så langtat de når spissen på grenene hos en jevnhøy nabo. Lengergår det ikke, siden luftrommet – eller rettere sagt lysrommet– alt er fylt opp. Likevel forsterker trærne forgreningene sinekraftig, slik at man nesten kan få inntrykk av at det kjem-pes der oppe. Et ekte vennepar, derimot, vil helt fra startenav passe på at det ikke dannes noen altfor tykke grener i ret-ning av den andre. De ønsker ikke å frarøve hverandre noe,

14

og bygger heller kronen sin kraftig utover den andre veien,altså i retning av «ikke-vennene». Slike par er så inderligforbundet med hverandre via røttene, at de mange ganger tilog med dør sammen.

Slike vennskap – som kan strekke seg så langt som til åforsørge stubber – kan man stort sett bare se i naturskoger.Kanskje er dette noe alle treslag gjør; jeg har selv sett lang-livede stubber av både eik, edelgran, gran og douglasgran, itillegg til bøk.

Trær som er plantet, derimot – som i de fleste nåletresko-gene i Europa – ser ut til å oppføre seg mer som «gatebarn».Siden røttene blir varig skadet når trærne plantes, kan detse ut som at de ikke klarer å finne sammen i nettverk lenger.Trærne i slike skoger opptrer som regel som einstøinger i ste-det, og har det derfor ekstra vanskelig. Men som regel skalde jo uansett ikke bli gamle, da de anses som fellingsklare ien alder av rundt hundre år, litt avhengig av hvilket treslagde tilhører.

Trærnes språk

Ordboken definerer «språk» som «en evne mennesket hartil å uttrykke seg». Den slår altså fast at det bare er vi men-nesker som kan snakke, fordi begrepet «språk» er begrensettil å omfatte vår art. Men ville det ikke være interessant åvite om også trær kan uttrykke seg? Og i så fall: Hvordan?

Trærne er definitivt stille av seg. De lager i alle fall ingenhørbare lyder. Knakingen fra grener som gnur mot hver-andre i vinden, raslingen i løvet … alt dette skjer passivt, deter lyder trærne selv ikke har noen innflytelse over. I stedetgjør de seg bemerket på en annen måte: gjennom duftstoffer.

Duftstoff som uttrykksmiddel? Det er faktisk ikke heltukjent for mennesker, heller. Hvorfor bruker man ellers deo-doranter og parfyme? Og selv uten hjelpemidler som dette,utsondrer kroppen vår duftstoffer som taler til andre men-nesker, både på det bevisste og det ubevisste plan. Enkeltemennesker orker man ganske enkelt ikke lukten av, mensandre tiltrekker oss sterkt via duftstoffene de sender ut.Ifølge vitenskapen kan feromonene som utsondres når visvetter, være utslagsgivende for hvilken partner vi velger,altså hvem vi velger å få barn med. Vi har derfor et hemme-lig duftspråk, og det har trærne også.

En nærmere 40 år gammel studie fra Afrikas savanner

16

handler om sjiraffer som spiser på akasietrær. Akasiene likeroverhodet ikke å bli spist. For å bli kvitt de angripendeplanteeterne, kan de lagre giftstoffer i bladene sine i løpetav noen få minutter. Sjiraffene vet dette. Derfor trekker deraskt videre til de neste trærne. Det vil si – ikke de nærmestetrærne, sjiraffene fortsetter måltidet først hundre meter len-ger bort. Årsaken er forbløffende: Akasien som er blitt spistpå, utsondrer en advarende gass (i dette tilfellet etylen), ogsignaliserer dermed til artsfrendene i nærheten at det er farepå ferde. Deretter lagrer alle trærne som er blitt advart, gift-stoff for å forsvare seg. Siden sjiraffene er klar over at akasi-ene gjør dette, trekker de litt lenger unna, hvor de kan finneintetanende trær som ikke har rukket å forberede seg. Ellerså jobber de mot vindretningen. For duftbudskapet føresmed vinden fra tre til tre, og når dyrene går mot luftstrøm-men, kan de beite på akasietrær rett ved siden av, trær somikke aner hvilken fare som truer dem.

Denne typen prosesser kan vi også se i skogene her hjemme.Om de nå er bøketrær, grantrær eller eiketrær, vil alle trærnemerke det tydelig og smertefullt når noen spiser på dem. Nåren larve tar en solid jafs, vil vevet rundt bittstedet endre seg.I tillegg sendes det ut elektriske signaler i treet, på sammemåte som i menneskekroppen når den skades. Riktignokbrer ikke denne impulsen seg i løpet av millisekunder, sånnsom hos oss, den har ikke større fart enn omtrent en centi-meter per minutt. Deretter tar det enda en time før trærnefår lagret motstandsstoffer i bladene sine som skal for-derve parasittenes måltid.2 Trær er nå engang langsommeav natur, og selv når de er i fare, ser dette ut til å være topp-fart.

17

Men på tross av den trege reaksjonsevnen, fungerer ikketreets enkelte kroppsdeler isolert fra hverandre. Hvis foreksempel røttene får problemer, vil denne informasjonen breseg i hele treet, slik at duftstoffer kan avgis via bladene.Disse duftstoffene er ikke tilfeldige, men spesielt tilpassethelt bestemte formål. På denne måten kan trærne avvergeangrep i flere dager. Trær kan nemlig ofte gjenkjenne nøy-aktig hvilken insektart som truer dem, siden spyttet til deulike artene har spesielle kjennetegn som kan kategorise-res (og siden trærne gjenkjenner spytt, må de beviselig ogsåha smakssanser). Faktisk kan trærne kategorisere spyttet sågodt at de utsondrer spesialdesignede lokkestoffer – sommålrettet tilkaller fiendene til de ulike plageåndene. Nårdisse fiendene kaster seg over parasittene, hjelper de sam-tidig treet. Almetrær og furuer henvender seg for eksem-pel til små veps, som legger egg i bladspisende larver.3 Derutvikler vepseavkommet seg mens det spiser de langt størresommerfugllarvene fra innsiden, bit for bit. Dette er ingenvakker død, akkurat. Men trærne blir befridd for de plag-somme parasittene, og kan vokse videre uten å ha tatt nev-neverdig skade.

En ulempe med slike duftstoffer er at de raskt tynnes ut avvinden. Derfor har de som regel ikke større rekkevidde ennrundt hundre meter, ofte noe mindre. Men denne sprednin-gen via luften har også en viktig internfunksjon: Trærne fårmye raskere advart kroppsdeler som ligger flere meter unna,siden signalene innad i treet brer seg så langsomt.

Men ofte behøver ikke trærne engang rope om hjelptil å bekjempe insekter. Dyreverdenen registrerer stort settde kjemiske budskapene som trærne sender ut, og hvis enangripende art nærmer seg, skjønner de det nærmest umid-

18

delbart. Da føler de en uimotståelig tiltrekning, alle som haren appetitt på slike små organismer.

Men trærne kan også verge seg selv. Eiketrær leder foreksempel bitre og giftige garvestoffer til barken og bladenesine. Dette vil ta livet av insektene som gnager på dem – elleri det minste forandre smaken så drastisk at det som varen lekker salat, plutselig smaker som bitende galle. Piletrærforsvarer seg ved å danne salisylsyre, som virker på en lig-nende måte. Dog ikke på oss mennesker, tvert imot: En koppte trukket på pilebark kan lindre både feber og hodepine, oganses som forløperen til Aspirin.

Et slikt omfattende forsvarssystem er nødvendigvis tidkre-vende å organisere. Det er derfor svært viktig for trærne åsamarbeide, slik at alle blir varslet om faren så raskt sommulig. Dette varslingssystemet er ikke bare basert på luft-bårne advarsler, for da ville det ikke nå frem til alle naboene.Budskapet sendes i tillegg via det underjordiske rotsyste-met, som forbinder alle trærne og fungerer optimalt uavhen-gig av været. Overraskende nok spres ikke nyhetene barekjemisk i røttene, men også via elektriske impulser, sombeveger seg med en fart på én centimeter per sekund. Sam-menlignet med menneskekroppen er dette ekstremt lang-somt. Men i dyreriket er det på nivå med mark, maneter ogen del andre arter.4

Når nyheten har spredd seg, pumper alle de andre eike-trærne i området umiddelbart garvestoffer gjennom årenesine. Trærne har svært stor rekkevidde, siden røttene dereshar dobbelt så lang utstrekning som treets krone. Derforkan de ikke unngå å komme i kontakt med sine naboersunderjordiske utløpere. Som regel flettes trerøttene da sam-

19

men, men dette skjer ikke bestandig. Det finnes nemlig ein-støinger i skogen også, trær som vil ha minst mulig å gjøremed kollegene sine. Heldigvis kan ikke disse grinebiterneblokkere de andre trærnes alarmsignaler. Det sørger sop-pene for.

Disse soppene fungerer på samme måte som Internettetsfiberoptiske ledninger, og bidrar til at skogens nyheter spresså raskt som overhodet mulig. Det er knapt til å fatte hvortett gjennomvevd skoggrunnen er med slike tynne tråder frade forskjellige soppartene. En teskje med skogsjord inne-holder faktisk flere kilometer med slike «hyfer».5 I løpet avnoen århundrer kan én eneste sopp strekke seg flere kvad-ratkilometer utover, slik at den til slutt binder sammen enhel skog – eller flere ulike skoger. Gjennom de tynne led-ningene sender soppen sine signaler videre fra ett tre til detneste, og hjelper på denne måten trærne med å utvekslenyheter om insekter, tørke eller andre farer. Derfor snakkesdet nå i vitenskapelige kretser om en såkalt «Wood-Wide-Web» som strekker seg gjennom skogene våre. Forsknin-gen på hvilke typer informasjon – og hvor mye informasjon– som utveksles i dette nettverket, er foreløpig i startgropen.Men det er ikke utenkelig at soppene til og med kan for-midle kontakt mellom forskjellige treslag, også mellom artersom betrakter hverandre som konkurrenter. Soppene følgerganske enkelt sin egen strategi – som ser ut til å utgjøre enhøy grad av både formidling og utjevning.

Mye tyder på at et tre som er svekket, ikke bare blir mindremotstandsdyktig, men også får påvirket sine taleferdighe-ter. Dette kan i hvert fall forklare hvorfor insekter søker segså målrettet mot sårbare trær: Først lytter de til trærne og

20

registrerer deres opphissede, kjemiske advarsler, før de taren bit av et blad eller av barken for å teste. Hvis et tre ertaust, kan dette skyldes at det er alvorlig sykt, men noenganger kan det også skyldes en feil i soppnettverket, slik attreet rett og slett er avskåret fra alle nyheter. Og hvis treetikke lenger kan registrere hvilke farer som nærmer seg, erdet bare å forsyne seg for larvene og billene. Dette gjelderogså for einstøingene jeg nettopp nevnte: De virker riktig-nok sunne og friske, men lever i total uvitenhet og er derforutsatt for fare.

Det er ikke bare trær som utveksler informasjon på dennemåten i skogsamfunnet. Vi vet at strå og gress også benyt-ter seg av en slik intern kommunikasjon – og muligens gjel-der det for alle plantearter. Hvis vi derimot beveger oss overi dyrket mark, blir det grønne veldig tyst. Etter mange årti-ers foredling har kulturplantene våre stort sett mistet evnentil å snakke sammen, både over og under jorden. De erbåde døve og stumme – så å si – noe som gjør dem til letteofre for insekter.6 Dette er én årsak til at det brukes så myesprøytemidler i det moderne landbruket. Kanskje bøndene ifremtiden heller burde følge skogens eksempel? Hvis det blepodet inn litt mer villhet, eller primitiv urkraft, i kornet ogpotetene igjen, ville de snart bli mye mer snakkesalige også?

Kommunikasjonen mellom trær og insekter kan handle ommer enn bare forsvar og sykdom. Disse svært forskjelligevesenene utveksler også en rekke positive signaler – noe dusikkert har sett og luktet selv mange ganger. Tenk bare påblomstenes deilige duftbudskap! Men når en blomst utsond-rer aroma, er det verken tilfeldig eller noe den gjør for åbehage oss mennesker. Frukttrær, piletrær og kastanjetrær

21

bruker alle sitt olfaktoriske budskap til å invitere bier til åkomme og tanke hos seg. Som belønning for sin bestøvningfår insektene en søt, konsentrert nektar fra plantene. Ogsåformen og fargen på blomstene er et signal til insektene: Deviser veien til matfatet – nesten som reklameskilt – i sterkkontrast til den grønne trekronen.

Trær kommuniserer dermed både gjennom lukt og gjen-nom optiske og elektriske signaler (via en slags nervecellerpå spissen av røttene). Men hvordan er det så med lyden, hartrærne i tillegg en evne til å tale og lytte?

Jeg har tidligere nevnt at trær er stille av seg. Mennye forskningsresultater viser at dette ikke stemmer helt.Monica Gagliano ved University of Western Australia – oghennes kolleger fra Bristol og Firenze – har nemlig hørtgresset gro, bokstavelig talt.7 Siden det er temmelig uprak-tisk å skulle hanskes med trær i et laboratorium, undersøkteforskningsgruppen i stedet kornsamlinger, som er vesentliglettere å ha med å gjøre. Og det gikk faktisk ikke lang tid førmåleapparatene deres registrerte en lett spraking og knakingfra kornet på frekvensen 220 hertz. Sprakende og knakenderøtter? Det behøver da ikke nødvendigvis å bety noe spe-sielt. Også dødt treverk spraker – om ikke før, så i hvert fallsenest når det brennes i ovnen. Likevel var det en lyd somble fanget opp i laboratoriet, som fikk forskerne til å stoppeopp og lytte nøye. Og de var ikke alene om dette. Andre spi-rer i laboratoriet – som ikke deltok i studien – reagerte nem-lig også. Når de ble utsatt for sprakende, knakende lyder på220 hertz, orienterte toppene deres seg konsekvent i lyde-nes retning. Dette betyr altså at gress registrerer – la oss rettog slett si hører – lyder på denne frekvensen. Forteller detoss samtidig at planter også utveksler informasjon via lyd-

22

bølger? Dette er i det minste en spennende tanke som gjøross nysgjerrige på å få vite mer. Og siden vi mennesker helstkommuniserer via lydbølger selv, er dette kanskje en nøkkelsom kan hjelpe oss til å forstå trærne bedre? Tenk hva détville bety, om vi kunne høre om bøketrær, eiketrær og gran-trær har det bra, eller hva de eventuelt mangler!

Fullt så langt er man dessverre ikke kommet ennå. Forsk-ningen på feltet er fortsatt bare i startgropen. Men hvis duhører en stille knaking neste gang du går tur i skogen, vardet kanskje ikke bare vinden likevel …?