perspektiv nr.3-2010

ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 03/2010 KR. 79

ISSN 1891-2230

7 090023 291007

0 2RETURUKE 48

7 090023 291007

0 2

ISSN 1891-2230

COLOMBIA

Indianere fordrives

PAKISTAN

De usynlige kvinnene

MIDTØSTEN

Bulldosere mot palestinske bønder

NØDHJELPI VERDENS FARLIGSTE LAND Mens norske soldater med skuddsikre vester og skarpladde våpen bygger skoler i land som Afghanistan, er norske hjelpearbeidere kun beskyttet av sin egen nøytralitet.

Vi vil gjøre en forskjellSom bedrift er vi opptatt av samfunnsansvar. Med 135 000 medarbeidere i 140 land kan vi bidra gjennom kvalifisert frivillig innsats som koordineres globalt og samtidig dra nytte av lokale forhold og kultur.

Samfunnsansvar er nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling av vår virksomhet. Som bedrift kan vi bare vokse når økonomien og samfunnet er solid. Derfor må vi stadig finne måter å koble det vi gjør bra opp mot hva samfunnet trenger.

På denne måten vil vi hjelpe mennesker vi ansetter, bedrifter vi leverer tjenester til og samfunnet vi opererer i til å oppnå sitt fulle potensial — både på kort og lang sikt.

Ernst & Young er en ledende global aktør innen revisjon, skatt og avgift, transaksjoner og rådgivning. Våre 135 000 ansatte verden over — 1 500 i Norge — har et sterkt fellesskap bygget på felles verdier og et kontinuerlig fokus på kvalitet. Vi bidrar til at våre medarbeidere, kunder og samfunnet rundt oss realiserer sitt potensial. For mer informasjon, se www.ey.no

3PERSPEKTIV NR. 03.2010

Innhold 031006 KRONIKK

Statsminister Jens Stoltenberg mener at både nødhjelpsinn-satsen og respekten for huma-nitær rett må styrkes.

24 PAKISTANI Pakistan kjemper de usynlige kvinnene en daglig kamp for å overleve blant menn.

52 TV-AKSJONEN24. oktober går startskuddet for verdens største dugnad.

60 FNS KVINNESATSINGFN har satset ti år på kvinner, men lite er oppnådd.

40 COLOMBIAKrigshandlinger og kampen om koka og gull fordriver In-dianere og minoriteter.

36 MIDTØSTENIsraelske soldater bruker bull-dosere i fordrivelsen av pales-tinske beduiner på Vestbred-den.

12 VERDENS FARLIGSTE LANDUnder ekstreme sikkerhetsforhold forsøker hjelpearbeidere å nå fram med

nødhjelp i verdens farligste land.

PERSPEKTIV – ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN

FOTO

: Sca

npix

32 PROFILEN: BARBARA HENDRICKSAmbassadør for verdens flykt-ninger i 20 år.

Vi vil gjøre en forskjellSom bedrift er vi opptatt av samfunnsansvar. Med 135 000 medarbeidere i 140 land kan vi bidra gjennom kvalifisert frivillig innsats som koordineres globalt og samtidig dra nytte av lokale forhold og kultur.

Samfunnsansvar er nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling av vår virksomhet. Som bedrift kan vi bare vokse når økonomien og samfunnet er solid. Derfor må vi stadig finne måter å koble det vi gjør bra opp mot hva samfunnet trenger.

På denne måten vil vi hjelpe mennesker vi ansetter, bedrifter vi leverer tjenester til og samfunnet vi opererer i til å oppnå sitt fulle potensial — både på kort og lang sikt.

Ernst & Young er en ledende global aktør innen revisjon, skatt og avgift, transaksjoner og rådgivning. Våre 135 000 ansatte verden over — 1 500 i Norge — har et sterkt fellesskap bygget på felles verdier og et kontinuerlig fokus på kvalitet. Vi bidrar til at våre medarbeidere, kunder og samfunnet rundt oss realiserer sitt potensial. For mer informasjon, se www.ey.no

4 PERSPEKTIV NR. 03.2010

Leder

Når hjelpen truesn Internasjonale hjelpeorganisasjoner slår alarm, fordi blant annet krighandlinger, politisering av hjelpen og byråkratiske hin-der stadig gjør det vanskeligere å nå fram med hjelp til de som trenger den mest. Det humanitære rommet skrumper inn. I Afghanistan har hjelpeorganisasjonene nå kun tilgang til mindre enn halvparten av landet. Dette er uakseptabelt i et land hvor ett av fem barn dør før de fyller fem år.

n En solfylt og varm augustdag i år kjø-rer en kolonne med hjelpearbeidere fra den amerikanske hjelpeorganisasjonen International Assistance Mission (IAM) på landeveien i Badakhshan-provinsen i det nordlige Afghanistan. De er på vei til nok en landsby som mangler helsetilbud.

De aner ingenting om at de er under oppsyn av væpnede Taliban-opprørere. Ifølge magasinet Bistandsaktuelt, som har snakket med en talsmann for Tali-ban, ignorerer IAM-bilene oppfordringen om å stoppe. De væpnede opprørerne åpner så ild.

n Når lyden fra maskingeværene har stil-net, ligger ti blodige lik inne i de hvite bi-lene. Seks amerikanere, to afghanere, en tysker og en brite. Taliban-legger til at de fant bibler i bilene. Noe som ifølge Tali-ban viser at de ikke var hjelpearbeidere, men misjonærer.

n Ti nye drepte hjelpearbeidere føyer seg inn i en lang rekke drap og utgjør en dyster statistikk. I 2008 ble 122 hjelpear-beidere drept på jobb i Afghanistan. I fjor var tallet 102. For Flyktninghjelpen og hjel-peorganisasjonene er tallene lang mer enn statistikk. Dette er blitt hverdagen til alle de mange tusen hjelpearbeiderne, som hver dag forsøker å nå fram med hjelp og skape positiv utvikling i det krigsherjede landet.

n En rekke forhold har vært med å gjøre hverdagen farligere for de som driver nødhjelp i et av verdens farligste land: Hjelpen politiseres og hjelpearbeidere oppfattes i større grad som en part i kon-flikten. Dette skyldes i stor grad at nød-hjelp og bistand i større grad utføres av militære for å vinne hearts and minds. Når amerikanske og norske soldater gir nødhjelp foretar de en livsfarlig sammen-blanding av militær og humanitær inn-sats. Således blir det vanskelig både for lokalbefolkningen og opprørsgrupper å skille mellom nøytral humanitær hjelper og militære fiender eller okkupanter.

n I tillegg til å forverre sikkerhetssituasjo-nen for hjelpearbeidere er norske styr-kers humanitære innsats både feilaktig, dyr og bidrar til korrupsjon. Hadde Ola og Kari visst at norske soldater distribu-erte TV-apparater til afghanske landsbyle-dere for å skaffe seg lojalitet, ville norske skattebetalere krevd at pengene ble brukt langt mer effektivt.

n Hjelpeorganisasjonene må stadig gjenta advarslene om at de internasjonale styrke-nes strategi hindrer hjelpearbeidere med å nå fram med effektiv hjelp til de som tren-ger det mest. Men også hjelpeorganisa-sjonene må ta sin del av ansvaret. De må i

langt større grad tilstrebe nøytralitet og opptre på en måte som gir dem respekt og tillit hos lokalbefolkningen.

n n Hjelpen politiseres og hjelpearbeidere opp-fattes i større grad som en part i konflikten.

Perspektiv er et utenriks-magasin fra Flykninghjelpen.Flyktninghjelpen ble stiftet i 1946 og er i dag Norges største humanitære organisasjon med 2600 ansatte i over 20 land.

UtgiverFlyktninghjelpenPostboks 6758 St. Olavs Plass0130 Oslowww.flyktninghjelpen.no

Ansvarlig redaktørErik Giercksky

RedaktørRoald Hø[email protected]

RedaksjonssjefErik Tresse

RedaksjonEirik ChristophersenRichard SkrettebergHarriet RuddOlaf Gunnar AlterenRolf A. VestvikGunhild ForselvKaja Haldorsen

Distribusjonsansvarlig:Naweed [email protected]

AnnonsesalgMediaTeamTlf. 22 09 69 19

DesignTeft Design as

TrykkGamlebyen Grafiske

Opplag45 000

For spørsmål om Flyktning-hjelpens arbeid, kontakt kommunikasjonssjef Rolf A. Vestvik [email protected]

Perspektiv er trykket på G-Print, som står på listen over miljømerket papir og er EMAS-godkjent. Det benyttes natur-gass i produksjonen, og oppla-gene fraktes i container på tog.Trykkeriet er Svanemerket.

DU KANHJELPE

43 mill. mennesker er på fl ukt fra krig. Millioner får ikke hjelp.

Pengene fra TV-aksjonen skal gå til å hjelpe dem.

Støtt TV-aksjonen NRK 24. oktober“På fl ukt fra krig”.

BLI BØSSEBÆRERRING 02025

WWW.TVAKSJONEN.NO

FOTO

: ES

PE

N R

AS

MU

SS

EN

/VG

/PA

NO

S P

ICTU

RE

S©

100302_Perspektiv_annonse_210x275_ny1.indd 2 10.09.10 10.43


STATSMINISTER JENS STOLTENBERGKronikk

Viljen til å hjelpe mennesker i nød stikker dypt hos det norske folk. Det er den årlige TV-aksjonen et klart tegn på. Solidarite-ten er stor, også når mennesker lider som følge av naturkatastrofer eller konflikter. Det er bred politisk enighet om å opprett-holde et høyt nivå på utviklingshjelpen og humanitær bistand. Det er jeg glad for. Men bare å gi penger er ikke nok.

MED LIVET SOM INNSATSDessverre ser vi at det ofte legges hindrin-ger i veien for nødhjelp. I Somalia er det nå så risikabelt å oppholde seg, at mange humanitære organisasjoner har måttet trekke seg ut. De frivillige organisasjo-nene og FN har store utfordringer knyt-tet til tilgang til de mest utsatte gruppene og områder i Sudan, ikke minst i Darfur. Myndighetenes beslutning om å kaste ut 13 frivillige organisasjoner, herunder Flyktninghjelpen, i 2009, fikk umiddel-bare konsekvenser for det humanitære arbeidet i Sudan. I mange land vil noen – enten det er myndighetene eller væpne-de grupper - prøve å utnytte bistanden til egne politiske mål. Noen tyr til og med til vold for å stoppe den. Statistikken over antall drap, overfall og bortføringer av humanitære medarbeidere forteller oss at situasjonen er blitt verre. Mange, også nordmenn, opptrer med livet som innsats.

DET HUMANITÆRE ROMTilgangen til de som rammes av kriser forutsetter det vi kaller respekt for det humanitære rom og de humanitære prin-sipper. I forsvaret for det humanitære rom jobber vi langs mange spor.

Beskyttelse av sivile i konflikt er ett viktig spor. Dessverre ser vi at skillet mellom sivile og stridende utviskes og at sivile blir ofre for krigføring eller kon-flikter mellom væpnede grupper. Også her er statistikken foruroligende, en-ten det gjelder drepte i Afghanistan el-ler voldtatte kvinner i DR Kongo. Vold-tekt og mishandling er en egen form for krigføring som later til å tilta. Derfor er ansvarliggjøring og strafferettslig for-følging av overgripere ett av flere mål for norsk humanitært diplomati. Hjelp til kvinner som har vært utsatt for slike brutale overgrep og arbeid for å øke kvinners deltakelse og innflytelse, er et annet.

Barn er i en særstilling når det gjelder sårbarhet. Derfor har regjeringen vært en pådriver for sikkerhetsrådsresolusjo-ner som vektlegger beskyttelse av barn i konflikt. Av samme grunn støtter Norge UNICEF i oppgaven med å påse at resolu-sjonene etterleves.

INTERNASJONALT ANSVAREt annet spor er kravet om respekt for

humanitærretten blant stater og ikke-statlige aktører. Krigens folkerett, flykt-ningkonvensjonen og menneskerettig-

hetskonvensjonene gir i dag et godt vern mot overgrep. Problemene oppstår når de ikke overholdes, eller mistolkes be-visst. Det er det viktig å påtale, og det gjør vi. De færreste land er ufølsomme for in-ternasjonalt press.

Inntil nylig var humanitær bistand i stor grad å forstå som hjelp i etterkant av naturkatastrofer og konflikter. Norge har vært en pådriver i det internasjonale ar-

beidet for å forebygge humanitære lidel-ser. Regjeringen har jobbet for og lykkes med å få på plass et forbud mot klasevå-pen – en våpentype som rammer blindt og har helt uakseptable humanitære kon-sekvenser. Sammen med minekonven-sjonen, vil klasevåpenforbudet spare tu-senvis av uskyldige menneskers liv – ikke minst barn. Dette arbeidet vil bli videre-ført som ledd i arbeidet med humanitær nedrustning. Også Norges internasjonale innsats for bedre mødrehelse og reduk-sjon i barnedødeligheten er en investe-ring i forebygging.

UUNNVÆRLIG PARTNERDet humanitære rom må forsvares på mange fronter. For regjeringen er dette et tema når vi representerer Norge i FN, i politiske samtaler med ledere fra andre land, og når vi deltar i andre internasjo-nale organisasjoner. Men for å lykkes er vi avhengig av den innsatsen de frivillige organisasjonene legger ned. Her er en organisasjon som Flyktninghjelpen en uunnværlig partner. Med sine mange og gode samarbeidsrelasjoner til FN øver Flyktninghjelpen stor innflytelse. Med høy troverdighet kan Flyktninghjelpen drive talsmannsarbeid for en stor og sår-bar gruppe, nemlig mennesker på flukt. Og gjennom solid og kompetent program-virksomhet i de fleste konfliktområder kan Flyktninghjelpen dra nytte av den store tillit man har opparbeidet seg – til beste for flyktninger og internt fordrev-ne. Jeg føler meg trygg på at bidragene til årets TV-aksjon er i gode hender og når frem til de som er på flukt fra krig og kon-flikt. n

Forsvar det humanitære rom

For å hjelpe mennesker i nød må vi ha systemer som sikrer at hjelpen når raskt frem til de som trenger den mest.


MOSAMBIK

OPPRØREt titalls mennesker er drept og flere hundre såret etter at det brøt ut opp-tøyer i hovedstaden Maputo i slutten av august. Folk protesterer blant an-net mot de økte prisene på brød og bensin. Flere butikker er blitt plyn-dret og politiet har åpnet ild med skarp ammunisjon for å roe gemyt-tene. Myndighetene frykter at uroen kan spre seg til andre byer.

Prisøkningen på brød har vært på over 30 prosent. Dette skyldes i stor grad tørke og Russlands avgjørelse om å stoppe eksporten av hvete på grunn av sommerens omfattende branner.

Til tross for at Mosambik har en av Afrikas hurtigst voksende økonomier, har ikke landet klart å reise seg etter borgerkrigen som endte i 1992. Fattig-dom er utbredt og skillet mellom de rike og fattige øker.

Mosambik: Opprør mot høyere priser på brød og bensin. Irak: Uro etter USAs tilbaketrekking. Kashmir: Portforbud innført etter anti-indiske protester. Pakistan: Bølge av selvmordsangrep utført av pakistanske Taliban.

Brennpunkt1

1

3

3

2

2

4

4

IRAKEXIT USA19. august, nesten to uker før fristen president Barack Oba-ma hadde satt, hadde de siste amerikanske kampstyrkene forlatt Irak. I kjølvannet av det som skulle markere slutten på krigen i Irak fulgte en rekke selvmordsangrep i ulike de-ler av landet. Bare de tre siste ukene etter tilbaketrekkingen av de amerikanske styrkene ble over 100 sivile drept i ulike selvmordsaksjoner.

Mange mener at volden nå vil øke i Irak og mange, inkludert seks av ti irakere, mener at den amerikanske tilbaketrekningen kommer for tidlig. FO

TO: S

canp

ix

FOTO

: Sca

npix


PAKISTANTALIBAN-TERRORPakistan har de første åtte månedene av 2010 opplevd en bølge av selvmordsangrep, hovedsakelig utført av pakistansk Taliban (Tehrik-e-Taliban Pakistan). Fram til 9. september er 757, de fles-te sivile, drept i slike angrep.

I januar annonserte den pakistanske hæren at den ikke ville innlede noen nye offensiver mot Taliban. Opprørsbevegelsen utalte etter de første ukene av flomkatastrofen at de ville avstå fra angrep i de flomrammede områdene. Nå ser det imidlertid ut til at Taliban er back in business.

Den første uken av september ble over 100 mennesker drept i ulike selvmordsangrep. 6. september tok Taliban på seg ansva-ret for et selvmordsangrep på en politistasjon nordvest i landet.

KASHMIR

PORTFORBUD Det er innført portforbud i Srinagar, hovedstaden i den indisk administrer-te delen av Kashmir, etter voldsomme opptøyer med flere drepte. De tre siste månedene er mer enn 70 sivile drept. De aller fleste er blitt skutt eller slått i hjel av politiet eller indiske parami-litære grupper. Portforbudet gjelder også for tre andre byer. De anti-indiske protestene har pågått siden midten av juni, da en 17 år gammel gutt ble skutt av politiet.

Kashmir er delt mellom India og Pa-kistan. 60 prosent av befolkningen i indisk Kashmir er muslimer. Her har muslimske separatister siden 1989 økt sin motstand mot det indiske styret. En-kelte kjemper for uavhengighet, mens andre ønsker å bli en del av Pakistan. India anklager Pakistan for å støtte sepa-ratistene med våpen. Over 47 000 men-nesker har mistet livet i den 20 år lange konflikten i indisk Kashmir.

FOTO

: Sca

npix

FOTO

: Sca

npix

1 250929 1523 2118 2412

SIVILE DRAP I AFGHANISTAN: 1 250 sivile ble drept og nærmere 2000 såret første halvår i år. Dette er en økning på mer enn 30 prosent drepte fra året før. KILDE: FN (UNAMA)

30%FLERE DREPTE

SIVILE 1. HALVÅR

2006 2007 2008 2009


■ INTERVJU Ine Eriksen Søreide

– Vi må simpelthen ha en debatt om hvor-dan vi skal legge utviklingshjelpen vår til rette, slik at den kommer best til nytte, sier 34-åringen, som leder Stortingets ut-videde utenriks- og forsvarskomité.

Høyrepolitikeren stod overfor en bratt læringskurve da hun etter fire år som le-der i Kirke-, utdannings- og forskningsko-mitéen overtok utenriks- og forsvarsko-mitéen i fjor.

– Den ene dagen innvier du et nytt Her-cules-fly, dagen etterpå fører du sam-taler med humanitære organisasjoner i Kabul eller Oslo. Fagfeltet er bredt og man møter ekstremt varierte spørsmål og problemer. Hva som kanskje skiller vår komité fra de andre, er det nære sam-arbeidet vi har både med regjeringen og departementene. Det skyldes jo at det er svært viktig at man er enig om de lange linjene i utenrikspolitikken, ikke minst for et lite land som vårt. Det er bare slik vi kan skaffe oss det handlingsrommet vi trenger, sier Eriksen Søreide.

MÅ PRIORITEREDet er imidlertid ikke bare arbeidsformen som skiller de to komiteene. Mens hun var en ivrig pådriver for å øke forsknings-budsjettet, er hun ikke fullt så opptatt av den nøyaktige prosentandelen bistands-

budsjettet utgjør av bruttonasjonalinn-tekten.

– En fordomsfri debatt om hvordan vi innretter utviklingshjelpen må bygge på den faktiske effekten den har, og det be-

tyr at vi må evaluere hvor virksom den delen av u-hjelpen som går gjennom FN og multilaterale organer egentlig er. Vi må ha kunnskap om hvilke organisasjo-ner som fungerer som de skal og som kan få økt sine bidrag – og hvilke vi eventuelt bare bør kutte bidrag til. Det betyr selv-sagt også at slike evalueringer må utføres jevnlig. Vi må prioritere, og vi må priori-tere riktig.

– Siden Norge jevnt har ligget høyt med hensyn til hvor mye penger vi bruker på bistand, er det ikke avgjørende å kjempe for et bestemt prosentmål. Det er hva og hvordan vi bruker pengene som er avgjø-rende. I tillegg til at vi som sagt ser nøye på hvordan midlene våre blir brukt av de internasjonale organisasjonene, må vi kut-te drastisk i hvor mange land vi gir bistand til. I 2010 gikk bistandsmidlene våre til 110 land! Det er alt for mange. Vi må foku-sere hjelpen. Og det må vi gjøre ved å yte der vi har kompetansen, det er bare slik bistanden vår kan bli mest mulig effek-

Større fokus på bistand

– Det er ikke selve størrelsen på Norges bistandsbudsjett som er det avgjørende, men hvordan den enkelte kronen brukes, sier Ine Eriksen Søreide.

TEKST: Kaja Haldorsen

■ ■ Noe så enkelt som å bygge en

skole kan være en politisk handling i

et land som Afghan-istan.


tiv. Vi må være villige til å redusere antall mottakerland, og heller bruke mer penger der behovet er størst. Det er altså mulig å bruke akkurat like mye penger som i dag, men fordelt på langt færre land.

VÆRE REALISTISKE– I tillegg må vi selvsagt ha et realistisk og nøkternt syn på hvilken rolle vi kan spille i internasjonale spørsmål. For å si det slik, kan det være at det er lettere å fremstille Norge som en viktig internasjonal aktør overfor norsk offentlighet enn på de in-ternasjonale arenaer. Når norske medier begynner å spekulere i om Jonas Gahr Støres besøk i Midtøsten er begynnel-sen på fredsforhandlinger bak kulissene, er det en litt «norsk» innfallsvinkel. Ikke bare fordi en slik kanal ikke ville bli opp-rettet med et pressekorps tilstede, men også fordi Norge nå har en helt annen rol-le i prosessen, i og med at vi leder giver-landsgruppen. Det kommer til å være vår viktigste rolle i regionen i årene fremover.

Det er jo også helt nye aktører og forutset-ninger i dagens Midtøsten.

– Men det at vi kanskje spiller en noe mer begrenset rolle enn vi egentlig inn-ser, betyr på ingen måte at våre egne standpunkter og holdninger blir mindre viktige. Noe for oss så enkelt som å bygge en skole kan være en politisk handling i et land som Afghanistan – det ser vi jo når vi bygger jenteskoler i landet. Det er ikke til å unngå at vi griper inn i andres kultu-rer. Langsiktig utvikling er politisk i sin natur, fordi den har som mål å en-dre samfunnsstrukturer. Vi setter fot-avtrykk. Se bare på Pakistan nå, der hu-manitær hjelp kan bli helt avgjørende for at ikke landet – og dermed hele regionen – skal bli destabilisert.

BÅSER OPP OG SKJULEREriksen Søreide er ikke begeistret for at flere milliarder kroner av bistandsbudsjet-tet brukes på tiltak for asylsøkere i Norge. – Selv om noen av disse midlene kan set-

tes i sammenheng med faktisk bistand, er det en utvikling jeg ikke kan gå god for. Regjeringen har fått rettmessig kritikk for å gjøre det primært for å «blåse opp» bistandsposten. Det er jo et paradoks at regjering og departementer på den ene siden krever stadig mer åpenhet og regis-trering fra organisasjoner som formid-ler bistandsmidler, mens regjeringen selv overfører bistandsmidler til stadig flere sekkeposter. Dermed blir det adskillig

vanskeligere for Stortinget og offentlig-heten å vurdere hva pengene går til.

Imidlertid er det ikke bare politiske spørsmål omkring bistand som opptar Høyre-representanten.

– I Norge er TV-aksjonen et godt og vik-tig eksempel på hvor godt forankret giver-gleden i samfunnet er. Det er ikke bare slik at man samler inn penger til prosjek-tet som hjelper våre medmennesker, men det så flott å se hvilken kreativitet som åpenbarer seg blant nordmenn når vi set-ter i gang med vår årlige dugnad! ■

REALIST: - Norge må ha et realistisk og nøkternt syn på hvilken rolle vi kan spille i internasjonale spørsmål, sier Ine Eriksen Søreide. Foto: Scanpix.


27 millioner mennesker er på flukt i eget land. Mange forsøker desperat å krysse grensen til naboland. Andre befinner seg i kryssilden mellom stridende parter. Enkelte ender opp i kummerlige leirer, mens an-dre forsvinner i storbyens jungel. I mange tilfeller blir FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner sett på som fien-der og utsettes for dødelige angrep.

NØDHJELP I VERDENS FARLIGSTE LAND

■ TEMA Nødhjelp i verdens farligste land

TEKST: Marianne Alfsen


AFGHANISTAN SUDAN SOMALIA DE PALESTINSKE OMRÅDENE COLOMBIA

1

3

2

4

5

NØDHJELP I VERDENS FARLIGSTE LAND1

35 2

4

FARLIG BLANDING: Amerikanske soldater deler ut mat for å vinne hearts and minds. Foto: Scanpix



H jelpearbeidere må forsere stadig høyere hinder for å nå fram med hjelpen. Krigshandlinger, byrå-

kratiske barrierer og mistillit er en del av hverdagen og fører til at stadig flere som fordrives ikke får hjelp.

– Hjelpearbeid drives i kompliserte og til dels farlige områder som det kan være vanskelig å operere i. Siden 1990-tallet har hjelpeorganisasjoner dessuten økt sine aktiviteter i krigssoner, noe som na-turlig nok har ført til at utfordringene med å nå frem har økt. Det nye er en mar-kant og tiltagende forverring, særlig det siste tiåret, sier generalsekretær Elisabeth Rasmusson i Flyktninghjelpen.

ENDRET KONFLIKTBILDEÅrsakene til den manglende tilgangen er mange og komplekse. Tidligere var for eksempel konflikter i større grad mel-lomstatlige, mens de i dag som oftest er interne. Før måtte hjelpeorganisasjone-ne forhandle med statlige myndigheter for å slippe til. I de interne konfliktene er det ofte en broket gruppe aktører, der mange er ikke-statlige grupper, som det er mer komplisert å forholde seg til. Kri-gens folkerett, de internasjonale reglene som regulerer staters krigføring og krever at partene sikrer et humanitært rom, blir i mindre grad tatt hensyn til av ikke-stat-lige grupper og utfordres også av mange stater. I mange land nekter myndighete-ne det internasjonale samfunnet adgang til sivilbefolkningen i visse områder, be-nekter behovene eller legger byråkratiske hindre i veien – som å stoppe nødhjelps-sendinger i tollen eller forsinke penge-overføringer.

– I konflikter der etnisk rensing av hele folkegrupper er et prominent krigsmål, slik som for eksempel i Bosnia og Darfur, blir humanitær assistanse til disse folke-gruppene nødvendigvis en høyst politisk aktivitet som innvirker direkte på krigsdy-namikken. Nøytral og objektiv humani-tær assistanse blir da umulig, sier Anne Hammerstad, førsteamanuensis i inter-nasjonal politikk ved Universitetet i Kent.

– Det humanitære rommet begrenses av at hjelpeorganisasjoner i mindre grad enn før oppfattes som nøytrale, upartiske og uavhengige, påpeker Rasmusson.

Den nye krigføringen, med mange aktører og fronter, skaper også et mer uoversiktlig konfliktbilde der sikkerhets-situasjonen raskt og uforutsigbart kan bli endret til det uholdbare.

UAVHENGIGHETEN UTFORDRESHjelpeorganisasjonene har det siste tiå-ret – i kjølvannet av krigen mot terror – i stadig større grad blitt oppfattet som en del av et vestlig politisk prosjekt. Særlig i muslimske land som Afghanistan, Sudan, Somalia og Irak, men også i land som Sri Lanka.

–De humanitære hjelpeorganisasjonene arbeider ut fra de humanitære prinsip-pene om ikke å ta stilling i en konflikt, yte hjelp til alle, uavhengig av deres opprin-nelse, kjønn, politiske eller religiøse til-hørighet og at hjelpearbeidet skal være tydelig adskilt fra politiske og militære in-teresser. Likevel er det ikke nødvendigvis

slik de oppfattes av myndighetene i et land. Eller av deler av befolkningen, for den saks skyld, sier Rasmusson. Det er lett å identifisere årsaker til at

tvilen om bakenforliggende agendaer oppstår. En rekke land og grupper frem-stiller bevisst organisasjoner som andre lands forlengede utenrikspolitiske arm. Eller som å ha andre agendaer enn rent humanitære. I august 2010 ble for ek-sempel tre kristne hjelpeorganisasjoner kastet ut av Al Shabaab-opprørerne, som kontrollerer store deler av Sentral- og Sør-

Somalia, fordi Al Shabaab mente de mi-sjonerte. Kirkens Nødhjelp er også blitt anklaget for misjonering i Afghanistan.

Å VINNE HJERTER OG HJERNERSamtidig er det for eksempel i et land som Afghanistan ikke lett for folk å se at det er forskjell på det mange oppfat-ter som vestlige okkupasjonsstyrker og de vestlige hjelpearbeiderne. Dette stil-ler humanitære organisasjoner, og deres evne til å operere i tråd med de humani-tære prinsippene, under betydelig press. Hjelpeorganisasjonene opererer ikke alene i det humanitære rommet. For USA og deres allierte, deriblant Norge, er det en uttalt militær strategi «å vinne hjerter og hjerner» i Afghanistan. Det søker de å oppnå gjennom å la militære offensi-ver og humanitære hjelpetiltak gå hånd i hånd.

– De bringer altså militær strategi inn i det humanitære rommet, og leverer hu-manitær bistand der det finnes humani-tære aktører til å gjøre det, påpeker Ras-musson.

De militære uttrykker også ofte ønske om at humanitære aktører skal underleg-ges militær koordinering. Det har ført til

ANTALL DREPTE HJELPEARBEIDERE I VERDEN

0

30

60

90

2003 20072004 20082005 20092006

120

8756 54

86 79122 102

2008 var et rekordår, da 122 hjelpearbeidere ble drept på jobb. I fjor var dødstallet sunket til 102. Men trenden er negativ: På ti år, fra 1998 til 2008, er antallet drap på hjelpearbeidere firedoblet. Noen av de farligste landene er Afghanistan, Somalia og Sudan.

Kilde: Aid Worker Security Database


Siden 2005 har antallet sivile ofre i Afgha-nistan økt, samtidig som det humanitære rommet er blitt innskrenket. De huma-nitære behovene er enorme, men i store

deler av landet er det vanskelig å nå frem med bistand – på grunn av manglende sikkerhet.

Et betydelig problem er sam-menblandingen mellom sivile og militæ-re aktører, som forårsaker sikkerhetspro-blemer for både givere og mottakere av bistanden.

– Tradisjonelt har militære og sivile ak-tører hatt hver sin rolle. De militære skul-le oppnå stabilitet og vinne konflikten, mens de sivile skulle levere humanitær bistand og utviklingshjelp. I Afghanistan ser vi at denne skillelinjen er blitt mer uklar, forteller Ingrid Macdonald, som er ansvarlig for Flyktninghjelpens tals-mannsarbeid og har jobbet to år for orga-nisasjonen i Afghanistan.

USA spesielt, og den internasjonale ISAF-styrken Norge er en del av generelt, lar sivil bistand og militære operasjoner gå hånd i hånd.

DÅRLIG BISTANDSPOLITIKK– For det først er dette dårlig bistandspoli-tikk, understreker Macdonald, og forkla-rer at den sivile bistanden levert av de mi-litære i Afghanistan generelt er basert på hvor den kan bidra til å støtte opp under militære og politiske strategier. Ikke hvor den vil komme mest til nytte for afgha-nere i nød. Det gavner ikke nødvendigvis lokalbefolkningen.

De deltagende myndighetenes finan-siering av sivile humanitære prosjekter følger også grensene for hvor det enkelte land har sine tropper plassert.

– Resultatet er at nødhjelp manipuleres for militære og politiske formål, sier Mac-donald, og legger til at enkelte steder har sivile humanitære aktører måttet trekke seg ut da deres sikkerhet ikke lenger ga-ranteres av de militære – fordi landene som har tropper der selv driver humani-tære prosjekter i området.

FARLIG SAMMENBLANDINGEn ting er at de humanitære prinsippe-ne om uavhenginghet og nøytralitet ut-fordres, og hjelpen ikke dirigeres dit den

kan gjøre mest humanitær nytte. I tillegg svekkes de sivile humanitære aktørenes tilgang og sikkerhet betydelig av samrøret.

– Hvordan skal lokalsamfunnet klare å skille mellom sivile aktører med en ren hu-manitær agenda og militære aktører med en tilleggsagenda? spør Macdonald reto-risk, og understreker at aksept og tillit tar lang tid å bygge, men kort tid å bryte ned.

Hun beskriver eksempler på at enkelte militære aktører har sendt ut pressemel-dinger om at de har distribuert humanitær bistand til spesifikke lokalsamfunn i bytte for etterretningsopplysninger. Andre kjø-rer rundt i hvite, umerkede biler – som er det tradisjonelle «varemerket» for uavhen-gige humanitære aktører verden over.

– Samrøret setter mottakerne av bistand i fare, fordi de risikerer å bli beskyldt for å støtte fienden ved å ta imot hjelp, un-derstreker Ingrid Macdonald. Hun mener norske skattebetalere bør engasjere seg, spørre seg selv om det er akseptabelt at bistandsmidler blir brukt ineffektivt for å nå militære og politiske mål.

– Til syvende og sist burde dette dreie seg om hva som er best for afghanerne, avslutter Macdonald. ■

AFGHANISTAN

Samrøre til besvær

≠ KabulAFGHANISTAN

PAKISTAN

INDIA

KINA

33 DREPT Det ble drept 33 hjel-pearbeidere i Afgha-

nistan i 2008. 7. august i år drepte Taliban ti hjelpearbeidere i International Assistance Mis-sion (IAM). Den pågående krigen, sammen-blanding av humanitær og militær innsats, po-litisering av hjelpen og lovløse tilstander gjør Afghanistan til et av verdens farligste land for hjelpearbeidere. Kun halvparten av landet er tilgjengelig for hjelpearbeidere. Taliban tillater nå i større grad at internasjonale hjelpeorga-nisasjoner opererer i områder de kontrollerer. 300 000 er på flukt i eget land. PERSPEKTIV FAKTA

FARLIG BLANDING: Amerikanske soldater deler ut mat for å vinne hearts and minds. Foto: Scanpix.



knallhard kritikk fra hjelpeorganisasjone-ne. Foruten å vanne ut prinsippet om at humanitær assistanse skal gis på grunn-lag av behov alene, og ikke styres av hvor man øyner en mulighet til å oppnå poli-tiske eller militære mål, mener hjelpeor-ganisasjonene at sammenblandingen gjør jobben både farligere og vanskeligere for dem. Og enda viktigere, den setter mot-takerne av hjelp i fare – fordi det å ta i mot hjelp kan oppfattes som å støtte fienden.

NY TALIBAN-STRATEGIFram til drapene på ti hjelpearbeidere i august så det ut som om Taliban hadde endret sin strategi overfor internasjo-nale hjelpeorganisasjoner. Ifølge bladet Bistandsaktuelt var det første halvår 47 ulike sikkerhetshendelser som involverte hjelpearbeidere i Afghanistan. Dette er en nedgang fra totalt 75 for samme periode i fjor. Tallene er hentet fra organisasjo-nen The Afghanistan NGO Safety Office (ANSO) som analyserer sikkerhetssitua-sjonen til hjelpeorganisasjonene i landet.

– På et strategisk nivå oppfører de væp-nede opprørerne seg nå mer og mer som en skyggeregjering. De har derfor en in-teresse av at hjelpen fra humanitære or-ganisasjoner opprettholdes, uttalte AN-SOs direktør Nic Lee til nyhetsbyrået IDN i juli.

En talsmann for Taliban uttalte i sep-tember til Bistandsaktuelt at Taliban nå ønsker at hjelpeorganisasjonene også skal jobbe i de områdene som er kontrollert av opprørsgruppen. Han understreket imidlertid at organisasjonene først må be

om tillatelse. I følge den samme talsman-nen har Taliban opprettet et eget råd som skal ta seg av saker som har med hjelpeor-ganisasjonene å gjøre.

KOMMERSIELLE AKTØRERKrigs- og kriseområder tiltrekker seg sta-dig flere kommersielle aktører. ANSO vi-ser til en klar økning i antallet angrep på det organisasjonen kaller kommersielle hjelpeorganisasjoner. Dette dreier seg i stor grad om private selskaper som driver utviklingsarbeid i regi av USAID, arbeid som er tett integrert i de amerikanske styrkenes innsats for å vinne hearts and minds.

Over 30 personer som har jobbet for slike kommersielle aktører er drept i lø-pet av første halvår 2010. I følge ANSO skiller Taliban og væpnede grupper mel-lom disse aktørene og hjelpeorganisa-sjonene, som i større grad oppfattes som uavhengige.

FNs mange hatter bidrar også til å vis-ke ut linjene. – FN som organisasjon har ofte, i henhold til sitt mandat, både poli-tiske, militære og humanitære oppgaver i ett og samme land. FNs humanitære arm ønsker å bli sett på som uavhenging, nøy-tral og objektiv, men de væpnede grup-pene i stridsområdene der de opererer ser dem rett og slett som nok en interna-sjonal aktør som blander seg inn i kon-fliktdynamikken, poengterer Anne Ham-merstad.

Å SKAPE ROMI arbeidet med å utvide det humanitære

rommet har særlig sikkerhetsutfordringe-ne hatt høy prioritet de siste årene.

– Det har aldri vært trygt å være hjelpe-arbeider. Men der hjelpearbeidere tidlige-re i større grad ble tilfeldige ofre for krig og konflikt, er de i dag oftere et direkte angrepsmål, sier Anne Hammerstad.

Hjelpeorganisasjonene har tatt mange grep, og til dels lykkes, med å øke sikker-heten – og dermed kunnet yte fort-satt hjelp til mennesker i nød, selv i land der sikkerhetsutfordringene er store.

Sikkerhetsutfordringene representerer én av de mange ytre faktorene som påvir-ker den humanitære tilgangen, og som hjelpeorganisasjonene har liten makt til å endre på. Nå mener stadig flere i det humanitære miljøet at organisasjonene må rette blikket mot seg selv, mot de in-dre faktorene. Det humanitære rommet er ikke noe som er der, lagt til rette for dem som skal hjelpe. Det er noe som i stor grad skapes, også av hjelpeorganisa-sjonene.

– Hjelpeorganisasjonene sitter selv med en av de viktigste nøklene til en vesent-lig utvidelse av det humanitære rommet i mange land. Nøkkelen heter aksept, me-ner Rasmusson.

INNSIKT OG AKSEPTFor hvordan hjelpeorganisasjonene opp-fattes på bakken, er ikke utelukkende styrt av ytre forhold. Det har mye å si hvordan organisasjonene opererer i felt. Måten man jobber og ter seg på, holdninger og tilnærming er viktige faktorer. Det er en

■ ■ Norske militære hadde delt ut tv- apparater og para-bolantenner til landsbyledere. NORGES TIDLIGERE BISTANDSRÅDGIVER i Afg-hanistan Hans Dieset beskriver hvordan norske styrker med ansvar for gjenoppbyg-ging (PRT) hadde forsøkt å vinne hjerter og hjerner i Kohistandistriktet (Bistandsaktuelt 6/2010)

Foto

: Sca

npic


tøff, men nødvendig øvelse å ta tak i selve den humanitære organismen. En øvelse som inngår i den større og pågående dis-kusjonen om behovet for å reformere det internasjonale humanitære systemet.

Hvordan oppnår man så aksept på bak-ken?

– Først og fremst må hjelpen som tilbys være relevant, av god kvalitet og til rett tid – og selvsagt tilbudt på rent humani-tært grunnlag. Det er grunnfjellet. Bedre behovsanalyser kan derfor bidra til økt til-gang, sier Rasmusson.

Forøvrig mener han organisasjonene kan jobbe langs en rekke spor.

– Det er for eksempel et dilemma at sik-kerhetstiltakene bidrar til å innsnevre det humanitære rommet de er ment å øke. Sikkerhetstiltak er selvsagt tvingende nødvendige i mange situasjoner, men til-takene må gjennomføres på bakgrunn av en grunnleggende forståelse av mulig negativ effekt. Når hjelpearbeidere kjører rundt med væpnet eskorte i pansrede bi-ler og omgir seg med høye murer og over-våkningskameraer, øker avstanden til samfunnene man jobber i, understreker Rasmusson.

LOKALT ANSATTEHvite, vestlige hjelpearbeidere, som bor i fine hus, kjører dyre biler og bidrar til en dollarøkonomi, stiller i utgangspunktet med et handikap.

– Flyktninghjelpen har en bevisst strate-gi om å bruke lokalt ansatte i så stor grad som mulig, også i lederposisjoner, for å øke lokal aksept og organisasjonens evne

til å forstå konteksten, forteller Rasmus-son, og legger til:

– For organisasjoner med mange in-ternasjonalt ansatte, som blir trukket ut av sikkerhetsgrunner, kan det imidler-tid bli problematisk å la lokalt ansatte steppe inn. Det kan oppfattes som util-børlig overføring av risiko og forringe ak-septen. Fjernstyring av hjelpeoperasjo-ner slik som i Somalia, der brorparten av hjelpeinnsatsen koordineres fra Kenyas hovedstad Nairobi, kan være fremmed-gjørende.

I sin FN-rapport «Creating humanita-rian space: A case study of Somalia» på-peker forskeren Erik Abild dessuten at risikooverføring fra internasjonalt til na-sjonalt ansatte ofte bygger på en feilslått idé om at de som selv kommer fra et land er tryggere enn utlendinger. – Statistisk blir imidlertid omlag syv nasjonalt ansat-te drept for hver internasjonal, påpeker Abild.

ALLIANSER OG DIALOGEn årsak til at hjelpearbeidet opple-ves som del av et vestlig prosjekt, kan være at donorene i stor grad også er vestlige – og ofte statlige.

– Det finnes en rekke mulige samar-beidspartnere utenfor det etablerte hu-manitære systemet, i blant annet Gulf-statene og Sørøst-Asia, som kan åpne nye dører og skape humanitære allianser på tvers av kontinenter, mener Rasmusson.

Dialog er en annen, viktig akseptstra-tegi. Flyktninghjelpen var for eksempel tidligere forhindret fra å bistå urbefolk-

ningen i Colombia, fordi gruppens ledere ikke følte seg sikre på organisasjonens motiver og plass i det særdeles kompli-serte konfliktbildet. Etter hvert, gjennom dialog og tillitsbygging, kunne organi-sasjonen innlede samarbeid med et ut-valg urfolkorganisasjoner og bidra med rådgivning og støtte til utdannings- og fri rettshjelpsprosjekter rettet mot denne gruppen internt fordrevne.

Å gå i partnerskap med lokale organi-sasjoner, som nyter folkelig respekt og aksept, er også en mulig akseptstrategi i enkelte land.

– Dilemmaet blir da at man som opera-sjonell humanitær organisasjon blir redu-sert til en pengedonor med en begrenset nytteverdi. På sikt kan man utspille sin operasjonelle rolle fullstendig, påpeker Rasmusson.

Flyktninghjelpen vurderer fortløpende muligheten for å drive humanitær virk-somhet i alle områder i Afghanistan, også i Talibankontrollerte områder.

– Flyktninghjelpen legger stor vekt på å ivareta en nøytral rolle i alle land hvor vi jobber. En direkte konsekvens av dette er at vi er villig til å ha dialog

med alle parter, inkludert Taliban, for å kunne yte humanitær bistand til sivilbe-folkningen som befinner seg i områder hvor den afghanske regjeringen ikke har kontroll. Et absolutt krav er imidlertid at det kun er humanitære hensyn som skal avgjøre hvem som får hjelp og hvilken type hjelp som skal ytes, og at sikkerhe-ten til hjelpearbeiderne kan garanteres, sier Rasmusson. ■

■ ■ De forsøkte å stikke av, derfor åpnet vi ild.

TALIBAN: Talsmann for Taliban kommen-terer drapene på 10 hjelpearbeidere i Afghanistan i Bistandsaktuelt no. 12

september i år.

Foto

: Sca

npic

I 2009 ble 13 internasjonale humanitæ-re organisasjoner utvist fra Nord-Sudan. Samtidig ble tre nasjonale organisasjoner forbudt. Utvisningen kom som en reak-sjon på at Den internasjonale straffedom-stolen (ICC) utstedte arrestordre mot president Al-Bashir for krigsforbrytel-ser. Utvisningen av de humanitære or-ganisasjonene svekket muligheten for nå fram med bistand til hundretusener av sivile, blant annet i Darfur. Flyktning-hjelpen, Leger uten grenser og Care Inter-national var blant dem som ble kastet ut. Men ikke Kirkens Nødhjelp. Hvorfor ikke?

– Vi tror det er tre årsaker til at vi fikk bli. For det første har vi vært tilstede i Sudan siden 70-tallet. Vi var den andre internasjo-nale organisasjonen som etablerte seg i lan-det, så myndighetene i Karthoum kjenner

oss godt, og vi har i flere tiår arbeidet på begge sider av konfliktlinjene og med full åpenhet i forhold til regjeringen i Kartho-um, sier generalsekretær Atle Sommerfeldt.

– For det andre har vi registrert at orga-nisasjoner med religiøs forankring i ho-

vedsak ikke ble kastet ut. Sist men ikke minst: Vi har som uttrykt politikk å jobbe gjennom lokale, sudanesiske or-

ganisasjoner, fortsetter Sommerfeldt. Organisasjonene som ble kastet ut job-

ber tettere med internasjonale aktører som FN i Sudan enn det KN gjør.

– Da blir man mer sårbar for politiske prosesser, mener Sommerfeldt, og viser til at utkastelsen nettopp var et resultat av at ICC tok ut tiltale mot Sudans pre-sident. Flere av organisasjonene ble be-skyldt for å «spionere» for ICC.

– Dette er et faglig spørsmål der ulike organisasjoner har valgt ulik strategi, un-derstreker Sommerfeldt, og legger til:

– Sudan er svært krevende og kom-plekst å jobbe i. Humanitære organisasjo-ner må hele tiden balansere forholdet til myndighetene i nord og i sør. ■

19 DREPT I 2008 ble 19 hjelpear-beidere drept i Sudan.

I 2009 ble 13 internasjonale humanitære or-ganisasjoner utvist fra Nord-Sudan, blant dem Flyktninghjelpen. Før det ble Flyktninghjelpen og flere andre hjelpeorganisasjoner forhindret fra å arbeide i den krigsherjede Darfur-provinsen. 4,9 millioner er på flukt i eget land. PERSPEKTIV FAKTA

SUDAN

Fikk bli da andre ble utvist



EXIT DARFUR: Kontoret til den britiske hjeleorganisasjonen Oxfam ble plyndret da organisasjonen ble kastet ut av Nord-Sudan i 2009. Foto: Scanpix


≠ Khartoum

≠ Mogadishu

SUDAN

ETIOPIASOMALIA

Flyktninghjelpen er i dag en av svært få internasjonale humanitære organisasjo-ner med direkte tilstedeværelse i hoved-staden Mogadishu. De fleste fjernstyrer sin humanitære innsats i Somalia fra Ken-ya, på grunn av den særdeles dårlige og stadig skiftende sikkerhetssituasjonen.

Én av nøklene til Flyktninghjelpens unike tilgang i Somalia, er en bevisst sat-sing på en dyktig og kompetent stab, der de nasjonalt ansatte spiller en sentral rol-le. 50 av organisasjonens 53 kjerneansat-te i Mogadishu er rekruttert lokalt.

– Nasjonalt ansatte spiller en viktig rol-le for å bevare og øke tilgang til nødstilte i Somalia. De forstår den komplekse og vanskelige situasjonen på bakken, sier Flyktninghjelpens landdirektør i Soma-lia, Hassan Khaire.

AKSEPTHan påpeker at det er svært viktig at de nasjonalt ansatte blir rekruttert fra alle klaner og at rekrutteringsprosessen er åpen og gjennomsiktig – for å sikre aksept og dermed tilgang lokalt. Somalia er et klan-basert samfunn og en ryggmargsfor-ståelse av, og respekt for, klanenes plass og funksjon er svært vikitig.

– Satsningen på nasjonalt ansatte fra alle klaner har gjort det mulig for Flyktning-

hjelpen å få tilgang til alle Mogadishus 16 distrikter, som den eneste internasjonale humanitære organisasjonen. Det er områ-der der bare Flyktninghjelpen har sluppet til for å hjelpe, påpeker Khaire.

Flyktninghjelpen har utviklet et eget le-dertreningsprogram myntet nettopp på å øke antallet nasjonalt ansatte på alle ni-våer – også i øvrige programland.

Flyktninghjelpen har også internasjo-nalt ansatte permanent til stede i Moga-dishu. Det mener Khaire bidrar til å moti-vere de nasjonalt ansatte.

NORSK-SOMALIERESelv er han norsk-somalier. Det er ikke til-feldig. Som første organisasjon har Flykt-ninghjelpen aktivt rekruttert også høyt

kvalifiserte internasjonalt ansatte fra den somaliske befolkningen i Skandi-navia – en strategi som nå kopieres av

andre organisasjoner. – Vår evne til å reagere raskt med nød-

hjelp når krisen oppstår har gitt Flyktning-hjelpen betydelig aksept i lokalsamfunnet. I de tre og et halvt årene vi har operert i sørlige og sentrale deler av landet, har vi bygget opp tillit og blir nå sett på som en ressurs. Å være tilstede, men ikke evne å levere humanitær bistand, er et sikkerhets-problem i seg selv, avslutter Khaire. ■

SOMALIA

Dyktig stab er avg jørende

45 DREPT Somalia er verdens farlig-ste land å drive nødhjelp

i. I 2008 ble 45 hjelpearbeidere drept. Fremde-les blir humanitære organisasjoners ansatte og eiendom utsatt for direkte angrep. I fjor forlangte opprørsgruppen Al-Shabaab at tre FN-organisa-sjoner skulle slutte å arbeide i områder under de-res kontroll. 1,5 millioner er på flukt i eget land. PERSPEKTIV FAKTA

MOGADISHU: Opprørere fra al-Shabab brenner matsekker fra amerikanske USAID i august I år. Foto: Scanpix

Norsk Folkehjelp har drevet humanitært bistands- og utviklingsarbeid i De pales-tinske områdene siden 1987, og opplevd hvordan folkets tilgang til omverdenen gradvis er blitt forverret gjennom to tiår med restriksjoner. Størst har utfordrin-gen vært med å få inn byggematerialer og nødhjelp til Gaza.

– Vi støtter bare lokale organisasjoner og tar ikke en rolle for å bringe varer inn og ut av Gaza. Våre partnere benytter seg av det de får tilgang til lokalt, forklarer Martin Holter, rådgiver i Norsk Folke-hjelp, om hvorfor de har kunnet fortsette arbeidet der andre organisasjoner står i stampe på grensen uten å slippe inn med nødvendige forsyninger.

UREDD TALSMANNHolter mener det er viktig at situasjonen på Gazastripen ikke utelukkende blir

vurdert som et humanitært problem.– Det er nødvendig å lempe på nøden,

men samtidig mener vi det er viktig å heve blikket og fokusere på den politiske situasjonen som ligger til grunn. Avhen-gigheten av humanitær innførsel til Ga-zastripen er politisk skapt, av tiår med ødeleggelse, stengninger og blokade, un-derstreker Holter.

Norsk Folkehjelp har derfor valgt å opptre som uredd talsmann, selv om det kan få konsekvenser for deres humanitæ-re spillerom.

– Dette er et av dilemmaene knyttet til å være en humanitær aktør. Men vi mener dette er en situasjon hvor man ikke kan forholde seg nøytral. Spørsmålet om til-gang er politisk. Den må påtales politisk. Israel holder en hel befolkning som gis-ler, poengterer Holter. ■

Myndighetene i Colombia anerkjenner ikke at landet er i væpnet konflikt. De vurderer geriljaen og andre væpnede grupper som kriminelle og terrorister, og prioriterer å bekjempe dem med militær makt. Dermed legger de heller ikke til rette for et nøytralt humanitært rom, slik Folkeretten krever i områder der væpnet konflikt pågår.

– Myndighetene i Colombia ser ikke be-hovet for å skille det humanitære arbei-det fra det politiske og militære. Isteden

inviterer de organisasjonene inn i en egen humanitær strategi, som samkjø-

res med den militære og den politiske. Strategien bærer navnet «Det strategiske spranget», forklarer Atle Solberg, landdi-rektør for Flyktninghjelpen i Colombia.

INGEN RESPEKT– Det er et stort problem for den huma-nitære tilgangen at det humanitære rom-met ikke respekteres – av noen parter, legger Solberg til.

Geriljaen har blant annet uttalt at alle

deltagere i «Det strategiske spranget» er legitime militære mål. Også eventuelle humanitære organisasjoner. Geriljaen har ofte ikke interesse av at befolknin-gen får humanitær bistand og bryter sta-dig Folkeretten. I områder kontrollert av geriljaen, kan det derfor være livsfarlig å operere.

– Sammenblandingen av humanitært og militært arbeid setter også sivilbefolk-ningen i livsfare når og hvis myndighete-ne ikke klarer å opprettholde fullstendig territoriell kontroll, forteller Solberg.

I MOTBAKKEHan understreker at Flyktninghjelpen ikke deltar i «Det strategiske spranget».

– Selv om vi arbeider tett med myndig-hetene på mange områder, samarbeider ikke Flyktninghjelpen med myndighete-nes humanitære arm, Acción Social, i felt – der myndighetene arbeider for å gjen-opprette territoriell kontroll med å sam-kjøre sivile, politiske og militære tiltak, sier Solberg. ■

DE PALESTINSKE OMRÅDENE

Tilgang er politikk

COLOMBIA

Erkjenner ikke konflikten

BLOKKADE Den israelske hæren hindrer

nødhjelp og bistand til De palestinske om-rådene. De tre siste årene har den israelske blokaden av Gaza gjort det svært vanskelig å få inn matvarer og nødhjelp, og umulig å få inn materiell og utstyr til gjenopp-bygging. I mai i år ble ni tyrkiske menneskerettighetsaktivister drept og 30 skadd, da israelske kom-mandosoldater bordet ett av seks skip som var på vei med humanitær hjelp til Gaza. 80 prosent av befolkningen i Gaza er avhengig av matvarehjelp utenfra. Mellom 150 000 og 420 000 er fordrevet internt i Israel og De palestinske områdene. PERSPEKTIV FAKTA

FIENDER Geriljagrupper defi-nerer hjelpeorgani-

sasjoner som underlegger seg regjeringens strategi som fiender. Ingen av partene i kon-flikten anerkjenner uavhengigheten til de humanitære organisasjonene. Regjeringens sammenblanding av militære og humanitæ-re aktiviteter setter både sivilbefolkningen og hjelpearbeidere i livsfare. Hjelpearbeide-re risikerer også å bli kidnappet. I områder kontrollert av geriljaen er det praktisk talt kun Røde Kors som opererer. Nær fem mil-lioner er trolig internt forevet. PERSPEKTIV FAKTA

≠ Jerusalem - ISRAEL ≠ Gaza

≠ Bogota

IRAKSYRIA

EGYPTJORDAN

COLUMBIA

BRASIL

VENEZUELA

PERU

EQUADOR




JORDAN

Angelina Jolie UNHCR ■

En av de som har engasjert seg sterkest i kampen om å nå fram med hjelp i krigsområder er Hollywood-stjernen Angelina Jolie.

Hollywood-stjerne slår alarmSom goodwill-ambassadør for FNs høy-kommissær for flyktninger (UNHCR) har hun besøkt noen av de mest krigsramme-de områdene i verden for å rette søkely-set på de sivile ofrene. Nå slår hun alarm: – Vi kan ikke se på alle angrepene på hu-manitære hjelpearbeidere som enkeltepi-soder. Dette er en del av en svært alvorlig utvikling, sier Jolie til Perspektiv.

– Det mest verdifulle for FNs høykom-missær for flyktninger (UNHCR) er dens engasjerte og dedikerte stab. Jeg har sett dem jobbe utretterlig under svært van-skelige forhold, men alt for mange har betalt den høyeste prisen for sitt arbeid, å gi sitt liv for saken de brenner for, sier Jolie.

ALVORLIG UTVIKLINGHun peker på at verden forandrer seg raskt, noe som setter UNHCRs stab og de-res kollegaer i andre humanitære organi-sasjoner i et stort dilemma.

– Hvordan fortsette arbeidet på vegne av mennesker i nød, samtidig som man sørger for at de som hjelper har den sik-kerheten de trenger for å kunne utføre arbeide sitt? Hvordan finne en balanse mellom sikkerheten til hjelpearbeiderne og viktigheten av å gi humanitær hjelp for å redde liv, og gi håp for en bedre fremtid? Spør Hollywood-stjernen.

Hun er sjokkert over de økte angre-pene på humanitære hjelpearbeidere og mener at det ikke finnes noen unnskyld-ning for å angripe humanitære hjelpear-beidere.

– UNHCR jobber intenst med å komme frem til et akseptabelt risikonivå som er forsvarlig for sine medarbeidere. FNs høykommisær for flyktninger, Antonino

Guterres, har ved flere anledninger lagt vekt på at det humanitære rommet, mu-ligheten til å fortsette å jobbe der mennes-ker lever under svært vanskelige forhold, må opprettholdes, understreker hun.

TRE DRAP I FJORLikevel er virkeligheten den at det er et økende trusselnivå mot FN og humani-tære arbeidere. UNHCR mistet i fjor tre medarbeidere i like mange angrep over

en seksmåneders periode. - Konfliktni-våene forandrer seg med et utall militære grupper der noen av dem ser på humani-tære arbeidere, ikke bare som et legitimt mål, men også et nødvendig mål.

– Humanitære arbeidere som jobber fra Afghanistan til Afrikas horn fortset-ter å leve i utsatte forhold og møter dag-lig på farer som truer sikkerheten deres bare fordi de ønsker å hjelpe mennesker i nød. ■

ANGELINA JOLIE: Holywood-stjernen deltar gjerne i filmer spekket med volds-scener, men hun slår alarm om sikkerhetssituajonen til hjelpearbeidere, som utsettes for kidnappinger og drap. Foto: Scanpix.


■ VERDEN I DAG

IRAK

NGO-fluktMer enn 85 prosent av de frivil-lige organisasjonene i Irak har stoppet virksomheten i de sene-re år. Finanskrise, korrupsjon, vold og synkende giverinteresse er årsaken.

Ledere fra det sivile samfunn frykter at fremtiden er usikker for de organisasjone-ne som fremdeles er aktive.

I følge bladet Bistandsaktuelt er det manglende finansiering som har vært den viktigste årsaken til at organisasjonene legges ned, mener eksperter på området, som viser til den globale finanskrisen, høye driftskostnader i Irak og mangel på statlig og lokal støtte når de skal forklare denne utviklingen. Andre peker på pro-blemer som korrupsjon, vold og synken-de interesse fra internasjonale givere.

Ifølge Barwen Muhammad Amin, en overordnet tjenestemann i den irakiske regjeringen med ansvar for frivillige or-ganisasjoner, fantes det omkring 6600 registrerte frivillige organisasjoner i Irak året etter den USA-ledede invasjonen. I dag er det bare omkring 500.

Bortsett fra i den kurdiske regionen, der flere enn 1000 frivillige organisasjoner har vært aktive siden 1990-årene, fantes det in-gen frivillige organisasjoner i Irak før 2003.

PAKISTAN

Barn utnyttesAFGHANISTAN

1000 barn drept i 2009Barn som er fordrevet i Pakis-tan står i fare for å miste skole-gang og bli utnyttet, ifølge rap-porten «Still at risk – Internt fordrevne barns rettigheter nordvest i Pakistan». Rappor-ten er utarbeidet av Flyktning-hjelpens senter for internt for-drevne i Genève (IDMC).

Siden august 2008 har mer enn to millioner barn blitt tvunget fra sine hjem i de nordvestre regionene i landet på grunn av krig mellom re-gjeringsstyrker og pakistansk Taliban. Over én million har returnert hjem, men de står overfor store utfordringer.

Over 1000 barn ble drept av krigs- og voldshandlinger i Afghanistan i 2009, i følge en ny rapport fra Watchlist on Children and Armed Conflict.

Internasjonale styrker i Afg-hanistan har drept 153 barn i luftangrep og nattlige militæ-re offensiver, mens 128 barn

ble drept av væpnede afghan-ske opposisjonsgrupper via henrettelser, selvmordsbom-ber og andre angrep, i følge FN i Afghanistan (UNAMA).

Landminer og udetonerte eksplosiver har i tillegg tatt li-vet av flere hundre barn.

IRAK: Antallet frivillige hjelpeorganisasjoner er kraftig redusert i Irak. Foto: Scanpix.

■ ■ Kampanjen er en provokasjon og statsrasisme.

Slik beskriver EVA JOLY president Nicolas Sarkozys vedtak om å utvise 700 romfolk fra landet, i følge den franske avisen Paris Match.

FOTO

: Wik

imed

ia/

M

arie

-Lan

Ngu

yen


LAND MED MEST POSITIV UTVIKLING:

AFGHANISTAN

Størst på hasjIRAK

Ber USA bli

MELLOM-AMERIKA

Endelig minefrittDen internasjonale kampanjen mot landminer (ICBL) har erklært Mellom-Amerika for verdens før-ste landminefrie sone.

- Endelig kan lokalsamfunnene gjenopp-bygges uten at befolkningen risikerer liv og lemmer, forteller ICBLs representant i Nicaragua, Yassir Chavarria Gutierrez.

Det har tatt et tiår å fjerne alle minene, men arbeidet har gjort at landene i re-gionen har utviklet tillit til hverandre i prosessen. Landene har blitt enige om en traktat som forbyr miner.

Landene som nå står sammen for en minefri fremtid er: Guatemala, Hondu-ras, El Salvador, Nicaragua og Costa Rica, i tillegg til Belize og Panama. Men det gjenstår ennå mye før situasjonen er helt trygg. Det kan fortsatt ligge miner i vå-penlagre eller gjemt bort på steder som ennå ikke er avdekket.

–Nå som jobben er gjort i Mellom-Ame-rika, burde colombianske myndigheter legge forholdene til rette for å avslutte in-ternkonflikten, slik at en kan rydde miner i et land som er et av de verst rammede landene i verden, sier Per Nergaard, leder i mineavdelingen i Norsk Folkehjelp.

I tillegg til å være verdens stør-ste produsent av opium top-per Afghanistan nå produksjo-nen av hasj. Grunnen til dette er den usedvanlige effektive produksjonen i forhold til an-dre land som er store produ-senter av cannabis.

– I Marokko produseres det

rundt 40 kg per hektar, mens det i Afghanistan produseres 145 kg per hektar. Dette gir en årlig produksjon på mellom 1500 – 3500 kg, opplyser UNO-DOC, som er FNs organisasjon mot narkotika og kriminalitet.

Det er første gang UNODOC har utarbeidet en slik rapport.

Et flertall av irakerne mener at den amerikanske tilbaketrek-ningen kommer for tidlig, vi-ser en meningsmåling. I følge et privat rakisk institutt mener 6 av 10 irakere at det er for tidlig for USA å trekke ut sine kampstyrker.

Mer enn halvparten sier de

er uenig i president Barack Obamas beslutning om å av-slutte kampoperasjonene 31. august, noe som resulterte i at de siste kampstyrkene nå er trukket ut av landet. De fryk-ter at tilbaketrekkingen får en negativ effekt. Kun 1 av 4 tror tilbaketrekkingen blir positiv.

MULIG: Å fjerne miner er ressurskrevende, men ikke umulig. Foto: ICBL

BRASILKINAGHANAMALAWIVIETNAM926

MILLIONER MENNESKER VIL LIDE AV KRONISK SULT I ÅR. DETTE ER EN NEDGANG PÅ 9,6 FRA I FJOR, DA ANTALLET VAR 1,023 MILLIARDER, NOE SOM VAR DET HØYESTE PÅ 40 ÅR. LIKE-VEL DØR ETT BARN HVERT SJETTE SEKUND.KILDE: FAO og WFP

9,6 %FÆRRE SULTER


■ PAKISTAN Usynlige kvinner

Kvinner i Pakistan går glipp av livsviktig nødhjelp – fordi de må leve i skjul. Hjelpen blir gitt av menn, til menn.

Millioner av kvinner får ikke hjelpTEKST: Astrid Sehl� og Siri El�verl�and

PAKISTAN: Menn, menn, menn. Det er stort sett bare menn å se langs veier og ødelagte hus i kaoset som preger de flom-rammede områdene nordvest i Pakistan. I den svært konservative provinsen Khy-ber Pakhtunkhwa (KP) byr hjelpearbeidet på en ekstra utfordring: Hvordan nå frem til kvinnene som ikke skal synes?

USYNLIGE – Vi kan ikke snakke med menn om alle våre behov, forteller kvinnene Flyktning-hjelpen møter i de flomrammede områ-dene. - Vi vet best selv hva vi trenger.

– I den pashtunske kulturen som pre-ger denne provinsen, lever kvinner svært privat og skjermes fra det offentlige rom. Det er ansett som uakseptabelt at de snak-ker med fremmede menn, inkludert inter-nasjonale hjelpearbeidere. Hjelpen som har kommet frem er i stor grad blitt gitt av menn, til menn, sier Vibeke Risa.

Hun er rådgiver i kjønnspørsmål ved Flyktninghjelpens hovedkontor i Oslo. Da flommen rammet, dro hun til Pa-kistan for å bidra til at hjelpen i større

grad når frem til kvinnene. Mellom 75 og 85 prosent av de rammede er kvinner og barn, deriblant minst en halv million gra-vide kvinner.

Afghanske flyktninger var dårlig stilt i utgangspunktet og ble desto hardere rammet av flommen. I flyktningleiren Azakhel – som i over 30 år hadde utviklet seg til en liten by – ble absolutt alt knust til pinneved av det voldsomme regnskyl-

let, etterfulgt av en halvannen meter høy flombølge. Titusener av flyktninger måtte flykte på nytt. Men denne gangen fikk de ingenting med seg.

MANGLER ALTEt stykke unna den raserte flyktningleiren har 43 familier laget seg en kummerlig teltleir. De mangler alt: vann, mat, tepper og skikkelige telt.

Foreløpig har ingen hatt kapasitet til å grave latriner i den provisoriske teltlei-ren. Dermed må kvinnene vente til det er blitt mørkt, før de kan gå et stykke unna leiren for å gjøre sitt fornødne i skjul. Det gjør dem utsatt for både overgrep og tra-fikken langs hovedveien.

Risa peker på at menn på mange måter er bedre stilt enn kvinner. For eksempel kan de gå til moskeene for å vaske seg, mens kvinnene ikke har tilgang til rent vann.

– Vi går tilbake til den ødelagte flyktnin-gleiren hver dag for å grave etter eiende-lene våre i gjørma. Men vi har ikke rent vann eller noe sted å vaske oss om kvel-den, forteller kvinnene.

– Om dagen skjuler vi ansiktene våre når vi går utenfor teltene, men vi har ikke noe ordentlig privatliv her, forteller de to enkene Meena og Bibi. De påpeker at det ikke skal mer til enn et telt og en pre-senning til å sette opp som et plastgjerde rundt det, for å gi en familie litt mer pri-vatliv.

– En veldig enkel ting i Pakistan, er å in-

FAKTAFlommen i Pakistan er en av de største humanitære katastrofene vi har sett i moderne historie:

■■ 21 mil�l�ioner mennesker er rammet av flommen

■■ 8 mil�l�ioner mennesker trenger akutt humanitær assistanse

■■ 3,5 mil�l�ioner barn står i fare for å utvikl�e diaré, kol�era og dysenteri

■■ Over 1,8 mil�l�ioner hus er hel�t el�l�er del�vis ødel�agt

■■ 1 750 er mel�dt omkommet, flere er savnet


kludere sjal til kvinnene og presenninger i nødhjelpspakkene, bekrefter Risa.

KAMP OM HJELPENKvinnene er ikke bare opptatt av hvilken type hjelp de har behov for, de påpeker også hva som må gjøres for at de skal ha tilgang til den. Noen organisasjoner kom-mer i lastebiler og laster av nødhjelpspak-ker i veikanten. Da oppstår det lett kaos og desperat kamp om den knappe hjelpen.

– Nødhjelpen bør deles ut individuelt til hver enkelt familie, sier Meena og Bibi. - Vi kvinner kan ikke gå til et distribu-sjonspunkt sammen med store flokker av menn, derfor er vi avhengige av mannlige familiemedlemmer.

Meena, som mistet mannen og sin 18 år gamle datter i flommen, har ingen søn-

ner som kan hjelpe henne med å skaffe hjelp. Hun overlever på at andre familier deler det lille de har.

– I hovedsak er det menn som drar rundt og spør menn om hva de trenger og menn som tar imot hjelpen. Kvinnene fortsetter å være usynlige. Spesielt gjelder det enker og familier med bare døtre, sier Risa.

KVINNER I FOKUSFlyktninghjelpens kvinnelige ansatte sam-ler fokusgrupper med kvinner, der de kan forklare sine behov.

– Dermed kan vi sørge for at de får den ekstra hjelpen de trenger, slik at vi for ek-sempel ikke bare deler ut telt, men også sørger for at teltet blir transportert og satt opp der det skal. Videre jobber vi ak-

tivt med å ansette flere kvinner til feltar-beidet, slik at vi kan ha større mulighet til å nå ut til kvinner gjennom blant annet dør til dør besøk, sier Risa.

Hun minner om at såkalt «gender»-ar-beid ikke bare handler om voksne kvin-

ner, men også om menn, gutter og jen-ters ulike behov.

– En ting vi er oppmerksomme på i KP nå, er at unge menn på sikt kan være ekstra utsatte for å bli rekruttert til mili-tante grupper. Mange er bønder som har mistet livsgrunnlaget sitt og som er de-sperate etter å få en inntekt for å kunne forsørge familien. Videre har barn som har mistet foreldrene sine høyere risiko for å bli utsatt for vold og seksuelle over-grep. Det er mange hensyn å ta i nød-hjelpsarbeidet, understreker Risa. ■

MISTET ALT: Enkene Meena (til� venstre) og Bibi er bl�ant de mest sårbare etter flommen i Pakistan. De afghanske kvinnene hol�der til� i en kummerl�ig tel�tl�eir etter at flyktningl�eiren hvor de bodde i flere tiår bl�e ødel�agt. Foto: Siri El�verl�and


■ FOTODOKUMENTAR Pakistan

FLOMMENMidnatt 31. juli 2010: Da myndighetene måtte åpne alle slusene til den gigantiske Warsak-demningen av frykt for at den skulle briste, var det ingen lenger som kunne hindre at flomvannet tok med seg alt på sin vei nedover Peshawar-dalen.

FOTO: Rune Eraker

REDDET: Flomvannet begravde alt på sin vei nedover Peshawar-dalen. Da vannstanden sank, var alt dekket av et halvmeter tykt lag med gjørme. En overlevende forsøker å redde noen av de mest verdifulle eiendelene sine etter flommens ødeleggelser.


REDDET: Flomvannet begravde alt på sin vei nedover Peshawar-dalen. Da vannstanden sank, var alt dekket av et halvmeter tykt lag med gjørme. En overlevende forsøker å redde noen av de mest verdifulle eiendelene sine etter flommens ødeleggelser.



DRAR HJEM: Mange av de afghanske flyktningene i Azakhel-leiren gir opp flyktningtilværelsen i Pakistan og setter kursen mot Afghanistan. Der venter en høyst usikker framtid.


FLYKTNINGER: Blant de største enkeltøde-leggelsene er den totale utraderingen av den afghanske flyktningleiren Azakhel i Charsadda. 5 700 familier og 28 000 men-nesker mistet hus og alt de eide. Det er de offisielle tallene. Lokalbefolkningen hevder at den huset så mange som 60 000.



NØDHAVN: Disse familiene har søkt nødhavn på en midtrabatt på motorveien mellom Peshawar og hovedstaden Islamabad. Hvert telt huser ti personer. De er helt avhengig av almisser og hjelp utenfra for å overleve.


ISLAMISTER: Flere søsterorganisasjoner til radikale islamister distribuerer mat og nødhjelpsartikler. Mange frykter nå at radikale islamister skal få økt oppslutning i de flomrammede områdene.

FLYKTNINGHJELPEN: Også Flyktninghjelpens la-gerskur ble rammet av flommen. Nå jobber de ansatte på spreng med å reparere skadene og distribuere telt og nødhjelp.


■ PROFILEN Barbara Hendricks

Den verdenskjente sopranen Barbara Hendricks har talt flyktningenes sak i over 20 år.

En stemme i brannSom æresambassadør for livet for FNs høykommissær for flykt-ninger (UNHCR) har Barbara Hendricks møtt internt fordrevne, nødhjelpsarbeidere og politiske ledere over hele verden. Hen-nes rolle gjør at hun kan snakke fritt, noe hun også gjør! Som da jeg spurte henne om hvilken musikalsk term som passer best til å beskrive hennes humanitære stemme i verden. Først svarte hun med latter, etterfulgt av; «allegro con fuego» – en stemme i brann.

Hva ser du på som den største trusselen for flyktningenes trygghet og verdighet?– Den største trusselen er mangelen på kunn-skap om det som skjer i verden. Da jeg for 23 år siden startet arbeidet for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) prøvde jeg å skrelle vekk min egen ignoranse og på den måten for-søke å forandre måten folk tenker om flykt-ninger på, som; folk som lever på almisser, flytter inn i nabolaget, tar jobben din og gifter seg med datteren din. Vi må stadig minne oss selv på at flyktninger er anstendige, modige mennesker som ønsker å dra hjem. Når vi har kunnskap finner vi løsninger som faktisk kan hjelpe - i stedet for løs-ninger som bare får oss til å føle oss bedre.

– Sverige er et godt eksempel. Landet har mange gode inten-sjoner, som har ført til integreringsproblemer på grunn av en romantisk ide om å hjelpe andre. Når flyktninger flytter inn i vårt nabolag, er det sjelden noen som forteller menneskene som allerede bor der bakgrunnshistorien til flyktningene, hvor de kommer fra eller får beboerne til å bli kjent med hverandre. I stedet er det all denne overdrevne og påtatte vennligheten, som ender med at folk klapper hverandre på skuldrene og om hvor snille de har vært mot de «stakkars» flyktningene. Mens i

realiteten har de ikke gjort noe for å forberede flyktningene på et liv i verdighet i et helt nytt land.– Jeg tror jeg heller ville ha kjempet for friheten i hjemlandet mitt enn å leve på kanten i et merkelig land.

Hva er de største utfordringene knyttet til verdens flyktninger?– Ettersom problemer relatert til flyktninger er politiske, er

også løsningene politiske og disse løsningene krever politisk vilje. Det kan være mangel på politisk vilje i landene folk flyk-

ter fra. Underskudd på politisk vilje finner man også i Vesten. I land som Sverige eller USA har ikke flyktninger noen annen stemme enn de som faktisk jobber for flyktningenes ve og vel. Ted Kennedy var en slik stemme. Jeg hadde hørt om hans arbeid for rettferdighet og solida-ritet, men det var ikke før jeg deltok på utde-lingen av Nansenprisen i fjor, at jeg virkelig for-stod hva han har gjort for verdens flyktninger. At hans arbeid er så lite kjent er en del av pro-blemet. Problemet med å få ut informasjon. I de fleste demokratier blir flyktningers situasjon enten ignorert eller omtalt negativt.

Så hvordan vil du beskrive dagens asyldebatt?– Politikere begynner å vende nesa mer og mer

til høyre i stedet for å stå opp og si: Det er ikke et slikt samfunn vi vil ha! Politikerne prøver å tilfredsstille velgerne og sikre seg valg-stemmer. Om du ønsker å lede, så må du lede og ikke bare følge valgbarometeret. De gangene vi har gjort store politiske framsteg er når politikere har stått opp for folket; for meg er det politikere som Nelson Mandela, Vaclav Havel og kanskje også Barack Oba-ma. Jeg føler at den politiske kretsen er plaget av media og at de er konstant lei av media, som ikke tar ansvaret med å lete etter el-ler gi riktig informasjon. Media har hjernevasket folket og stappet oss fulle av Melodi Grand Prix, søppel, kjendiser og ingenting…

■ ■ Jeg tror jeg heller ville ha kjempet for friheten i hjem-landet mitt enn å leve på kanten i et merkelig land.

TEKST: Hanne M. Mathisen FOTO: Paul Hansen


UNHCR fyller 60 år i år – har organisasjonen forandret seg i lø-pet av den tiden?– Da UNHCR fikk sitt nåværende mandat omhandlet det euro-peiske flyktninger, som blant annet rømte fra kommunismen og passet inn i Den kalde kri-gens epoke. Da begrepet «flyktning» endret seg og flyktningene ble mørkere i huden og kom fra andre kontinent, ble også holdningene til orga-nisasjonen annerledes. Med nye utfordringer, konfliktmønstre og flere på flukt i eget land, har UNHCR forøkt å endre seg med tiden, men mandatet er fortsatt det samme.

– I Europa ser vi at stadig flere asylsø-kere sendes hjem med tvang – i mange tilfeller stikk i strid med UNHCRs anbefalinger. Hvor sterkt står organisasjonen i dag?– Det er klart at ignoreringen av UNHCR fører til at organisasjo-nen blir stående svakere i det internasjonale samfunnet. UNHCR har et krevende mandat. I mange tilfeller er UNHCR brann bilen som ankommer når ilden er i ferd med å dø ut. En brann har startet i et hus, huset brenner ned og vi prøver å gjøre noe med asken. Det er i realiteten hva vi gjør. Vi gir ikke opplæring i hva vi bør gjøre for å hindre slike branner.

Hva har det gitt deg å være æresambassadør for UNHCR?– Det har gitt meg mye mer enn hva jeg har kunnet gi. Det har gitt meg muligheten til å jobbe med noe jeg har tro på. Å møte

flyktninger har endret hvordan jeg ser på ver-den og politikken. Det har lært meg å være ydmyk. Jeg husker et tilfelle, hvor jeg satt sammen med en gruppe kvinner i Rwanda kort tid etter folkemordet, for å snakke om tilgivelse og forsoning. Da de fortalte meg sine historier, tenkte jeg at jeg burde holde kjeft, fordi jeg innså at det var altfor tidlig til å snakke om tilgivelse.

– Å bli kjent med UNHCR sine ansatte har også gjort meg rikere. De er så engasjerte. De ofrer livet sitt, inkludert sitt privatliv. Du må leve med et kaotisk privatliv om du skal job-be ute i felt. Jeg tror du må være litt gal; men

for en vakker galskap! Det er godt å vite at det eksisterer ste-der hvor troen på å fremme menneskerettigheter faktisk fører til noe. Det er mange suksesshistorier i FN, som ikke kommer i media. Et av mine første oppdrag var å møtet flyktninger som vendte hjem til Namibia. Det gikk mye bedre enn fryktet. Det gikk bra, dermed ble det ikke dekket av media.

– Ønsket om å jobbe med nødhjelp må komme fra hjertet

DARFUR: Barbara Hendricks deltar på en konsert i Royal Albert Hall i desember 2004 til inntekt for internflyktningene i Darfur. Foto: UNHCR.

ZAMBIA: Barbara Hendricks besøker en transittleir med flyktninger fra Namibia i 1989. Foto: UNHCR.

■ ■ Å bli kjent med UNHCR sine ansatte har også gjort meg rikere. De er så engasjerte.

■ PROFILEN Barbara Hendricks


og man må være ydmyk og troverdig. Jeg har sett viktige men-nesker innen vår humanitære verden snakke til sine koner på en måte du aldri bør snakke til noen på. Da tror jeg ikke på det de sier om rettferdighet. Du kan ikke snakke om menneskerettigheter i en politisk setting om du ikke lever etter dem selv. Om du behandler sekretæren din som en idiot er du en bedrager.

Hvordan endte du opp i Sverige - med svensk statsborgerskap?– Jeg har et sterkt bånd til Sverige, via kjærlighe-ten, musikken og naturen. Jeg kom til Sverige for første gang på grunn av en musikkopptre-den og det var via musikken jeg traff min første og andre ektemann. Begge er svenske. Og min musikalske familie er svensk, ettersom jeg først og fremst jobber sammen med svenske musi-kere. Jeg har forsatt et hus i Sveits, fordi barna mine bor der, men jeg tilbringer det meste av tiden sammen med mannen min hjemme i Stockholms skjær-gård. Jeg elsker å være der, spesielt om vinteren, langt unna brå-ket i resten av verden.

– Det har vært litt av en reise fra å være en prestedatter fra Stephens, Arkansas til å ha verden som sin scene?– Da jeg rundet 50 år, så jeg tilbake i livet og oppdaget at jeg hadde

kommet langt og hadde mange erfaringer. Ja, det har vært en litt av en reise! Nå er jeg opptatt med å skrive min biografi, som kommer ut i høst. Her om dagen sa mannen min: Du virker litt lei deg. Ved å tenke tilbake ... vel jeg er et positivt men-neske, så negative opplevelser, som når men-nesker har vært ufine mot meg, streifet gjennom

hodet mitt da. Jeg husker for eksempel til-bake på tiden, da jeg som 23-åring lette etter en leilighet som ny student ved Juilliard universitetet. Da ble jeg kon-

frontert med en form for rasisme, som jeg var vant med å takle i sør, men som jeg ikke forven-tet i New York. Det gjorde meg fryktelig trist. I løpet av de årene jeg bodde i New York unngikk jeg denne blokka i 75. gate. Det var smertefullt.Var det da brannen startet? For første gang i lø-

pet av intervjuet blir samtalen roligere og en dystrere stemme trer til. Andante doloroso. ■

Oversatt av: Ingrid Christine Sandnæs

8 RASKE SPØRSMÅL

1. SVEITSISK OST ELLER SVENSKE KJØTTBOLLER? Mine egne, hjemmelagde, svenske kjøttboller.

2. FACEBOOK ELLER POSTKORT? Telefon

3. BBC ELLER CNN? BBC

4. DRIVE I HAGEN ELLER PÅ KJØKKENET? Begge deler, jeg bruker grønnsaker fra min egen hage.

5. YOGA ELLER JOGGING? Yoga

6. CLINTON ELLER BLAIR? Mandela

7. MONTREUX ELLER LA SCALA? Montreux

8. EN KVINNES BESTE ÅR, 30-ÅRENE ELLER 60-ÅRENE? 60-årene

MALAYSIA: Barbara Hendriks besøker en skole med vietnamesiske lyktningbarn i 1988. Foto: UNHCR.

■ ■ Ønsket om å jobbe med nødhjelp må komme fra hjertet og man må være ydmyk og troverdig.


■ VESTBREDDEN Palestinere fordrives

Palestinske bønder kjemper en innbitt kamp mot den israelske overmakten for sikre seg retten til land og vann.

Desperat kamp om land og vannTEKST: Gunhild Forselv

Mandag 19. juli, klokken 06.00 kjører flere israelske militœrjeeper og to bull-dosere inn i den palestinske landsbyen al-Farisiye. De river 26 boliger, 24 dy-reinhegninger, åtte gamle underjordiske ovner, 12 uthus og vanntanker. To uker senere, klokken 06.20 returnerer bulldo-serfølget. 10 nye bygninger rives i tillegg til 30 nødhjelpstelt distribuert av den in-ternasjonale Røde Kors komiteen til fami-liene som fikk sine hus revet bare to uker tidligere. I løpet av to uker er al-Farisiye jevnet med jorden. 135 mennesker er for-drevet. Vi befinner oss i Jordandalen, i sauebøndenes land, nordøst på Vestbred-den i de israelskkontrollerte C-områdene.

24 TIMER FRISTAdnan Dababat var ikke hjemme den sis-te torsdagen i juni i år, da israelske myn-digheter banket på like før soloppgang for å overlevere rivingssordren. Den 63 år gamle mannen fant papirene festet på husveggen, da han kom hjem fra byen Toubas. Familien hans fikk 24 timer på å pakke sakene sine og evakuere hjem-met sitt i landsbyen, der han har tilbragt de siste 40 årene av sitt liv. 12 andre fami-lier mottok rivingsordrer den morgenen.

Hverken Adnan eller noen av de andre i landsbyen hadde råd til å hyre advokat-hjelp. Heller ikke hadde de tillatelse til å entre Israel, der det sivile rettsappratet de måtte forholde seg til er. Kontaktper-sonen i området for den sivile israel-

ske administrasjonen er vanskelig å få tak i og vil ikke kunne bistå de rettslig. Landsbyen bestemte seg derfor for å be representanter for de palestinske myn-dighetene i Toubas om hjelp. Byen og distriktssenteret Toubas ligger en og en halv mil unna, i et av de palestinskkon-trollerte A-områdene på Vestbredden. Der gjorde de en avtale med de palestin-ske myndighetene, som kontaktet Jeru-salem senter for juridisk hjelp ( JLAC), en organisasjon som yter fri rettshjelp og somhar lang erfaring med denne typen saker. Bare noen få dager senere ruller de israelske bulldoserne inn i landsbyen og al-Farisiye jevnes med jorden.

– Jeg har bodd her i over 40 år og nå har de ødelagt hjemmet mitt, ovnen vår og drikkevannstanken, forteller Adnan Dababat. - Til og med sukker- og hvete-lagrene mine er ødelagt. Adnan tråkker over restene av boligen sin. Uansett hvor

han snur seg ligger det hauger av bull-doserte hus. Adnan hadde 11 byggverk på eiendommen sin i al-Farisiye. Alle

bygningene ble ødelagt, inkludert boli-gen, dyreinnhegningene, utedoen, og vanntanken, rapporterer OCHA.

LOVEN OVER LOVENEAnsatte ved JLAC forteller at de satte igang de rettslige forberedelsene straks de ble kontaktet av myndighetene i Tou-bas. Likevel, innen de ble informert om evakueringordren, var fristen for å be

høyesterett om et rettslig påbud gått ut. Dette er ikke uvanlig.

– Jeg har aldri selv kommet over en sak der palestinske beboere i Jordandalen har klart å anke en rivingsordre og vinne, sier Wa’el Qut, advokat i JLAC. Årsakene til dette er i følge Qut flere: Palestinerne som bor i C-områdene har dårlig tilgang til israelske myndigheter og lite informa-sjon om sine rettigheter og om hva de bør gjøre når de har mottat en rivingsor-dre. I motsetning til de israelske boset-terne som er underlagt ordinœr israelsk sivil lovgivning, forholder palestinerne i samme område seg til et militœrt apparat i en delvis sivil forkledning.

– Palestinerne som er underlagt det israelske militœrets kontroll står helt uten beskyttelse, sier Sarah Leah Whit-son, direktør for Human Rights Watch i Midtøsten. Etter seksdagerskrigen i 1967 erklœrte Israels davœrende militœre komandant unntakstilstand i alle de pa-lestinskbebodde områdene og utstedte militœrordre nummer 2 av 1967, som sier at alle eksisterende lover i de okkuperte palestinske områdene kan annulleres, dersom de kommer i konflikt med en is-raelsk militœr ordre. I dag, 43 år senere, benytter Israelske kommandanter seg fortsatt av unntakstilstandsordren. Ifølge Human Rights Watch er det siden 1967 blitt utstedt nœrmere 2500 militœre or-dre, som på ulike måter har styrt palesti-neres liv.


RETTEN TIL LAND OG VANN: De palestinske saue- bøndene I al-Farisiye ble først fratatt vannet. Nå er de også blitt frarøvet jorda de lever av. Foto: Scanpix.


BOR I MILITŒRE SONEROpptakten til rivingen av al-Farisiye fant sted i fjor sommer da en israelsk militœr-jeep stoppet ved inngangen til landsbyen. Dørene gikk opp og ut kom soldater med et skilt som ble hengt opp ved inngangen til landsbyen. Skiltet erklœrte al-Farisiye en del av et lukket militœrt treningsfelt, der det ville kunne skytes med skarp am-munisjon.

Over 33 prosent av Vestbreddens C-områder har av ulike årsaker fått beteg-nelsen lukkede militœre soner. 59 pales-tinske samfunn har havnet innenfor disse områdene, hvorav de aller fleste har bodd i flere generasjoner. De er svœrt sårbare, både i forhold til husød-eleggelser, konfiskering av land og eien-dom, trakassering fra omkringliggende israelske bosettere, tilgang til primœre tjenester samt muligheten til å opprett-holde et levebrød.

ØKT ANTALL HUSRIVINGERHusødeleggelsene i al-Farisiye er imidler-tid ikke de eneste av sitt slag. Samme dag

som bulldoserne kjørte inn i al-Farisiye rapporterte avisen Ha’aretz at det israel-ske forsvarsdepartementet hadde bedt de sivile myndighetene i C-områdene om å trappe opp rivingen av ulovlig reiste pales-tinske hus. I sommer opplevde palestinske sauebønder og beduiner i Jordandalen på Vestbredden en kraftig økning i antall hus-ødeleggelser, tvangsutvisninger samt inn-dragelser av tilgang til vann og jordbruks-arealer, selve livsgrunnlaget deres. Bare i løpet av juli måned rev israelske myndig-heter 141 palstinske bygninger. Ikke siden

2005 har så mange bygninger blitt revet i løpet av en måned. Rivingene fortsatte inn i august. Til sammenlikning opplyser den israel-

ske organisasjonen Peace Now om at det mellom januar og mars i år, en periode da all utbygging av bosettinger skulle vœrt fro-set, ble ferdigstilt 415 bosetterenheter. I til-legg var 2361 nye enheter under oppføring. Ifølge det israelske forsvarsdepartementet har Israel idag godt over 3 000 utestående rivingsordre på palestinske bygninger i om-råde C og hele 15 000 i Øst-Jerusalem.

FRATATT TILGANG TIL VANNI flere generasjoner har den stramme luk-ten av timian, tørket yoghurt og solstekte saueekskrementer i beduinlandsbyen al-Farisiye blitt jevnet ut med en het bris av sandstein, dadler, salter og mineraler fra dødehavet i sørøst, og av friskere vinder av bartrœr, mandler og oliven fra nord-vest. Når våren kommer hender det at landsbyen blir gul av khamsinen, den tør-re sandete vinden fra Sahara. Al-Farisiy-es beboere har levd av sauehold og jord-bruk så lenge de kan huske. Problemene begynte for mange år siden da israelske myndigheter nektet Al-Farisiye tilgang vann. De nœrliggende brønnene som har forsørget palestinske sauebønder og be-duiner i generasjoner drives nå av det is-raelske vannfirmaet Mekorot og er gjort utilgjengelige for palestinerne.

Mangelen på tilgang til vann ble prekœrt for al-Farisiyes beboere. For en periode kjøpte de vann på tank. Dette ble imidlertid veldig kostbart og helt uholdbart i lengden. Landsbyen inves-terte derfor i et eget provisorisk vann-

BULLDOSERE ØDELA ALT: De palestinske sauebøndene var forsvarsløse mot israelske bulldosere. Foto: Scanpix.


forsyningssystem med vannpumper og noen rør til en bekk som lå i nœrheten, en løsning som varte i flere år og som gjorde det mulig å leve der. Så begynte det igjen å skje ting. Skiltet som erklœr-te området en lukket militœrsone kom opp i fjor sommer. Deretter, 15. april i år ødela israelske myndigheter landsbyens provisoriske vannforsyningssystem. Det-te førte til at flere av al-Farisiyes beboere for en periode ikke kunne bo i landsby-en. Mangel på tilgang til vann er en av de store og gjennomgående utfordringene for de palestinske samfunnene i Jordan-dalen.

I følge FN er mangelen på tilgang til vann alvorlig for 52 000 palestinere i de israelskkontrollerte områdene av Vest-bredden. Dette utgjør omkring 1/3 av den totale palestinske befolkningen i dette område. Ifølge FNs kontor for hu-manitœr koordinering (OCHA) har kun ett av 14 vann- og sanitetsprosjekter latt seg gjennomføre siden januar 2010. Hjel-peorganisasjonene har fått skriftelig til-latelse til å sette i gang med fire vann-

prosjekter og muntlig tilllatelse for tre prosjekter. De resterende prosjektsøkna-dene har ikke israelske myndigheter gitt noen som helst respons på.

MANGLER TILGANG TIL MAT I landsbyen Skaka i Nablus, også lokalisert i område C driver det lokale jordbruksla-get et prosjekt som tar sikte på å rehabili-tere land kombinert med sysselsetting av arbeidsledige. For to uker siden fikk JLACs advokat Wa’el Qut melding fra jordbruks-laget om at de har mottatt ordre fra de is-raelske sivile myndighetene om å eva-kuere jordbruksarealene sine.

Konfiskering av palestinsk land i C-områdene har også fått alvorlige konse-kvenser for de palestinske sauebøndenes tilgang til mat. En undersøkelse av de pa-lestinske gjetersamfunnene i C-område-ne viser, i følge OCHA, at urovekkende 79 prosent av denne befolkningsgruppen ikke har tilstrekkelig tilgang til mat. Ho-vedårsaken er mangel på tilgang til vann og jordbruksarealer, som har utgjort kjernen i livsgrunnlaget.

BOSETTERE PRIORITERT– Samtidig som israelske myndigheter river flere og flere palestinske hus, sub-sidierer de nœrliggende israelske boset-tinger, sier Sarah Leah Whitson, direk-tør for Human Rights Watch i Midtøsten. Side om side med al-Farisiye ligger de fire israelske bosettingene Mehola, Sde-mot Mehola, Nahal Rotem og Nahal Mas-kiyyot som har vokst opp mange tiår etter at al-Farisiye ble etablert. De er alle godt forsynt med både vann fra brønnene i området samt elektrisitet. Jordandalen

har lenge vœrt definert som et israelsk nasjonalt satsingsområde, men pla-nene er forbeholdt israelske bosettere.

Bosetterne i Jordandalen subsidieres be-tydelig,, både i forhold til kjøp av land, og utvikling av jordbruk, turisme og ut-danning. Al-Farisiye ligger, i følge Human Rights Watch, på landområder som Israel allerede skal ha gjort tilgjengelig for bo-settere. ■

Kilder: OCHA, Human Rights Watch, Ha’aretz, Ma’an, JLAC

VESTBREDDENGEOGRAFI: Vestbredden er et landområde i land-skapet Palestina, vest for elven Jordan. Området avgrenses av Israel i nord, vest og sør, og av Jor-dan i øst. Vestbredden er litt større enn Oslo og Akershus til sammen.

BEFOLKNING: 2,5 millioner palestinere, 300 000 israelske bosetter (ekskludert 200 000 i Jeru-salem) fordelt på 120 offisielle bosetninger og 100 utposter. Bosettingene anses for å være i strid med folkeretten, ettersom de er opprettet på okkupert territorium.

HISTORISK: Området består av de historiske re-gionene Judea og Samaria, og var fra 1920 til 1948 del av det britiske mandatområdet Pales-tina. Denne delen av Palestina ble okkupert av kongeriket Jordan etter den israelske uavhen-gighetskrigen og deretter annektert av jorda-nerne i 1950.

OKKUPERT: Etter seksdagerskrigen i 1967 har Vestbredden vært okkupert av Israel. Med reso-lusjon 242 av november 1967 krevde FNs sik-kerhetsråd at Israel måtte trekke seg tilbake fra territorier okkupert i løpet av krigen.

DELT OMRÅDE: Oslo-avtalen fra 1993 førte til at Vestbredden ble inndelt i enkelte områder med begrenset palestinsk selvstyre, områder med delt kontroll og områder under fortsatt israelsk kontroll.

A-områdene (17% Vestbredden) kom inn under palestinske myndigheters kontroll. I B-områdene (22% av Vestbredden) fikk de palestinske myn-dighetene ansvar for den sivile administrasjonen, mens Israel fikk ansvar for sikkerhet. C-område-ne (60% av Vestbredden) skulle administreres fullt og helt av israelske myndigheter.

KAMP OM VANN OG LAND C-områdene sitter på Vestbreddens viktigste vannkilder. I de palestinske områdene er grunn-vann den primære vannkilden. De palestinske territoriene er antatt å ha den høyeste forekom-sten av grunnvannsreserver i hele regionen. Is-raelerne kontrollerer i dag om lag 80 prosent av vannkildene.

Områdene bebos av rundt 150 000 palestinere og 350 000 israelske bosettere. Palestinerne i dette området er underlagt en militær adminis-trasjon mens de israelske bosetterne forholder seg til ordinære israelske lover og regler.

Israelske myndigheter har gitt israelske boset-tere kontroll over rundt 70 prosent av Vestbred-dens C-områder og åpner for ekspansjon. Mens palestinerne er gitt kun én prosent av de samme områdene for utbygging.

Siden 1987 har israelske myndigheter revet over 4 360 palestinske hus på Vestbredden og i Je-rusalem samt flere hundre andre bygninger.

GAZA

VESTBREDDEN

JERUSALEM


■ COLOMBIA Minoriteter fordrives

I brakkebyen «California» har Andres Felipe (9) og resten av familien Ortiz søkt tilflukt etter å ha blitt tvunget på flukt av geriljaen.

Dragebyggeren i «California»TEKST OG FOTO: Erik Tresse


Jeg møter ham tidlig om morgenen, før varmen fra solen og luftfuktigheten fra stillehavet slår inn. Han sitter utenfor huset med en lang trepinne i hånden som han balanserer mot en stein, og med kontrollerte bevegelser høvler han ned lag etter lag med en stor kniv.

ÉN AV TI PÅ FLUKTAndres Felipe er en av over tre millio-ner mennesker som er drevet på flukt i Colombia, i følge offisielle tall. Trolig er antallet nærmere fem millioner – eller ti prosent av befolkningen. De aller fleste, over 90 prosent, har søkt tilflukt i de stør-re byene. Her blir de ofte usynlige for hu-manitære aktører, og mange er ikke regis-trert i offentlige registre.

Området hvor Andres Felipe og fami-lien har søkt tilflukt kalles «California», men her i kystbyen Tumaco, i Narino-provinsen helt sør i Colombia, er det ikke mye som minner om den amerikanske delstaten. Husene ligner mer på hytter, er bygget på påler for å gå klar av tide-vannet, og de fleste mangler toalett og rent vann.

SÅ KOM GERILJAENFor bare litt over ett år siden bodde famili-en i Chimbusa, en liten by i nabokommu-nen. Huset deres lå ved en elv, jorda var fruktbar, de dyrket bananer og frukt og var stort sett selvhjulpne. Så en dag kom geriljaen, væpnede menn i uniform. His-torien er like grusom som den er typisk. Moren, Maria del Carmen Ortiz, forteller:

– En dag kom tre menn med gevær. De var fra FARC-geriljaen. De hadde hørt at mannen min Francisco, eide en båt, og ville at han skulle frakte dem over el-ven. Akkurat da var gutten vår på fire år syk med feber, så Francisco sa han ikke kunne hjelpe dem. Det godtok de ikke, de gikk ned til båten, løftet av motoren, bar den opp til huset og kastet den ned

på bakken foran ham. - Nå har vi mo-toren, hva skal vi gjøre med mannen i

huset? sa de. Deretter slo de ham etter tur, med geværkolbene. De holdt på len-ge, helt til han lå stille. Så gikk de.

DRAP OG FORSVINNINGERHun forteller alt i en sammenhengende, nøktern tone, uten å se opp. Historien er dessverre ikke enestående. Offisielle tall fra politiet og rettsmedisinsk institutt vi-ser at det ble drept mellom 15 000 og 18 000 mennesker i Colombia i 2009. Anta-


gelig er tallet langt høyere; det er mange uløste «forsvinninger».

Francisco var en av dem som overlev-de. Han fikk førstehjelp av Maria, men de forstod at geriljaen ville komme tilbake, og at han ikke kunne bli hjemme. Samme natt, i elendig forfatning, rømte han.

– Geriljaen kom tilbake hver dag, fort-setter Maria, hver dag kom de og spurte etter ham. De tåler ikke at folk har det bra, eller at noen opponerer mot dem. Til slutt truet de med å kidnappe den eld-ste sønnen min, så drepte de en av gri-sene våre.

Etter det flyktet hele familien. Fran-cisco, som da hadde kommet frem til Tu-maco i live, hadde heldigvis fått tak i et sted å bo. I dag bor familien i et hus Fran-cisco har bygget. Andres Felipe viser oss inn. Huset har ett soverom og ett felles oppholdsrom med kjøkken. Det har ikke toalett, bad eller dusj. Andres Felipe de-ler det ene soverommet med fire søsken, mor og stefar.

– Jeg husker at vi bygget huset, sier han. Men jeg savner det gamle stedet vårt. Det var bedre der. Og jeg savner vennene mine.

FIKK MED SEG TVHele tiden mens vi prater, sitter Andres Felipe på gulvet og jobber med hendene. Han spikker flere tynne trepinner, med imponerende nøyaktighet, så binder han dem sammen i kryss med en tynn tråd. Det skal bli skjellettet til en drage. Etterpå skal han kle det med plast, slik at vinden kan få tak.

Han virker høflig og litt reservert, men åpen. Familien har holdt sammen. Stem-ningen i huset er kjærlig. Han forteller om hvor han henter ved, om skolen han går på og viser oss hvor han sover.

– Når mamma ikke er hjemme, lager jeg også mat noen ganger. Jeg steker egg og grønne bananer eller koker ris, sier han stolt.

Det er midt på dagen, men TVn står på. De fleste husholdninger, uansett hvor fattige de er, har en TV, og såpeope-raene fyller hverdagene for mange. Akku-rat nå går tegnefilmen BEN10, like popu-lær blant barn her som i Norge antagelig.

– Jeg pleier å se tegneserier. Og så ser jeg på nyheter før jeg legger meg, sier han uoppfordret.

– Det eneste vi fikk med oss da vi flyktet var TV’n, legger mor Maria til.

■ ■ Jeg husker at vi bygget huset, sier

han. Men jeg savner det gamle stedet vårt. Det var bedre der. Og jeg savner vennene mine.ANDRES FELIPE


SKJULT KONFLIKTI følge FNs kontor for sikkerhet (UNDSS) i Bogota, har trusselnivået mot sivilbefolk-ningen, og da særlig mot minoritetsgrup-per, ikke blitt mindre.

Fra 2002 til 2008, ble FARC gradvis svekket og de paramilitære gruppene of-fisielt demobilisert. Både geriljaen og de væpnede gruppene fortsetter imidlertid sine herjinger, men konfliktene har tatt en annen form. Den har blitt mer skjult med utstrakt bruk av forfølgelse, trusler og enkeltangrep, mer for å vinne sosial kontroll enn for å ta landområder.

FAMILIEN: Fra venstre: Francisco, Victor (5 år), Maria, Carmen Daniela (1 år), Jeferson (11 år) Andres Felipe (9 år), Glady Caterine (7 år)

REDDET TV-EN: Andres Felipe liker å se på tegneserier og nyheter. Her ser han på tegnefilmen Ben10.


VELSIGNET: President Santos velsignes av indianerne i Sierrra Nevada. Foto: Scanpix.

– Vi er ikke optimistiske for fremtiden og volden her i landet, sier en represen-tant for UNDSS i Bogota.

Andres Felipe og familien har over-levd, og blitt en del av den store statistik-ken om internflyktninger. Her i Tumaco lever de sammen med tusenvis av andre internt fordrevne på et eksistensmini-mum, med et håp om en gang å kunne

dra hjem igjen. På veien derfra kan jeg ikke

unngå å tenke på sangen til The Eagles;

Welcome to Hotel California….You can check out any time you like, but you can never leave. Men så tenker jeg på dragen. Den er ennå ikke ferdig. Kanskje den flyr en dag.■

COLUMBIAFOLKETALL: 45,7 MILLIONER

AREAL:1 138 910 Km2

FLYKTNINGER: 454 088 flyktet fra lan-det

INTERNT FORDREVNE: Over 3,3 millioner

COLOMBIA er i ferd med å ta igjen Su-dan når det gjelder å ha flest internt fordrevne i verden – mellom 3,3 og 4,9 millioner ved inngangen til 2010. For-drivelse av mennesker er det klareste uttrykket for den humanitære krisen. Sammenstøtene mellom hæren og FARC-geriljanen har økt det siste året og reorganiserte paramilitære grupper har dukket opp igjen. Sivilbefolkningen i Colombia utsettes blant annet for drap, forsvinninger, kidnappinger, vilkårlige arrestasjoner og seksuelle overgrep av alle de væpnede aktørene – inkludert de militære. Militær opptrapping har ført til at flere sivile er blitt trukket direkte inn i konflikten.

Kilde: Flyktningregnskapet 2010

Colombias nye president Juan Manuel Santos ba om indianernes velsignelse.

FRIDDE TIL INDIANERNETEKST: Richard Skretteberg

Dagen før innsettelsen 7. august dro den nyvalgte presidenten Santos med alle TV kanalene på slep til Sierra Neva-da for å få åndelig velsignelse og veiled-ning av indianerne. Chimila-indianeren Carlos Garcia spør seg om den nye presidenten vil øke beskyttelsen og sørge for sikkerhetsgarantier, slik at de mange tusen fordrevne indianerne kan vende hjem. Carlos for-teller sin historie til Perspektiv:

En grytidlig morgen ankommer pa-ramilitære styrker Sabanas de San An-gel sør for Santa Marta på den colombi-anske atlanterhavskysten. Alle lederne for Chimila-indianerne som bor i lands-byen blir, med geværmunninger pe-kende mot seg, tvunget på flukt. Huse-ne blir brent og husdyrene drept. Byen

Santa Marta blir neste stopp.Flyktninggrupper som trekker inn til

byene er et globalt fenomen, men for urfolk er det ofte ensbetydende med kulturell utslettelse og tidlig død. Car-los Garcia var en av dem som ble truet på livet i Sabanas de San Angel, men i møtet med storsamfunnet i Santa

Marta følte han seg som en fullstendig fremmed. Mistenksomhet, språkpro-blemer og et levesett der alt dreide seg om penger skapte en følelse av å falle uten å lande.

– Jeg måtte vekk hvis jeg ikke skulle gjøre gatebarn av mine egne unger, sier Carlos. Nå bor han og 23 andre internt fordrevne familier i Naara Kajmanta nordvest for Santa Marta. Området fikk de tildelt av lokale myndigheter. Elven,



jorda og skogen har gitt dem livsgleden tilbake. Men hjem tør de ikke dra.

– Vi ble beskyldt for å støtte geriljaen, men vi har alltid villet være nøytrale, sier Carlos. Da de paramilitære kom med lis-ter over folk som skulle drepes, fikk vi et stempel der bare tanken på å vende hjem gjør meg livredd.

YAAOI dag er han åndelige leder for Chimilaene i Naara Kajmanta i kraft av sine kunnska-per om naturen og Yaao (Gud). Som an-dre urfolk er Chimilanene sterkt knyttet til jorda og i Naara Kajmanta kan de leve etter prinsippet om at det de tar fra jorda, skal de også gi tilbake. En umulig levemå-te i en storby. For Carlos er elven en vei gitt av Yaao og drømmene er ikke kompli-serte mekanismer i en menneskelig hjer-ne, men en direkte formidling fra Yaao.

Chimilaene har bygd opp det meste selv. Bortsett fra jordflekken har de ikke mottatt hjelp fra myndighetene. De har ventet i fem år på å få lærer, helsetilbud finnes ikke og de mangler verktøy og hjelpemidler til å frakte stein og grus fra elva som de kan bruke som fundament til husene. Men det viktigste er manglen-de beskyttelse og deltakelse i prosesser i saker som angår dem selv. De vet hvem som stod bak drapene og fordrivelsen i 1998, men sikkerhetsgarantiene er så dårlige at de rett og slett ikke tør å for-telle sannheten. De paramilitære er frem-deles aktive i Colombia og lokalt har de mange steder fremdeles kontroll.

Den væpnede konflikten har trengt seg inn i landets mest isolerte områder, og har derfor i stadig økende grad rammet urfolk. Jeg var selv i Bogota da den første studien av menneskerettighetene til indi-anerbefolkningen i Amazonas-regionen i Colombia ble offentliggjort i november 2003. Da hadde konflikten allerede på-gått i 40 år. Det var svært alarmerende funn som ble lagt frem. Den indianske befolkningen, som utgjør vel 98 000 individer i provinsene Putumayo, Ca-quetá, Guaviare, Vaupés og Amazonas, ble utsatt for drap, overgrep, fordrivelser og bortføringer fra paramilitære grupper og gerilja. Flere av indianerstammene består av under 1000 personer, noen un-der 100, og er følgelig svært sårbare.

TILFLUKT I FJELLENEMen mens urfolk i Amazonas i stor grad har levd i isolasjon, kom indianerne i

Sierra Nevada fjellene ved Santa Marta tidlig i kontakt med de spanske erobrer-ne. Slaveri og sykdommer europeerne førte med seg gjorde at befolkningen ble dramatisk redusert og allerede i 1556 ble de første slavene fra Afrika hentet inn. Enkelte grupper av indianere klarte å re-organisere seg og søkte tilflukt i Sierra Ne-vada fjellene. Andre ble enten utryddet eller blandet med spanjolene. Alle kon-fliktene i Colombia på 1800-tallet gjorde at grupper med internt fordrevne slo seg ned i Sierra Nevada.

I 1886 fikk misjonærene politisk og ån-delig kontroll over indianerterritoriene. Indianerbarn ble tatt fra foreldrene for å omskoleres. Forfedrenes tradisjoner, de-res språk, seremonielle bruk av koka og klesdrakter ble forbudt. Kaffedyrking og kvegdrift ble introdusert og store skogs-områder ble hogd ned. Flere indianer-grupper dro til isolerte områder enda høyere oppe i fjellene, langt vekk fra «si-vilisasjonen.»

Men det skulle bli verre. Fra 1952 til 1966 ble antallet kolonister tredoblet – fra 4000 til 12 000 familier. På ny var det konflik-tene i Colombia som var hovedårsaken. Desperate mennesker på flukt fra La Vio-lencia (1948-57), den blodigste konflikten i Colombias historie, tok seg inn i indianske områder der de livnærte seg blant annet ved å tømme indianernes gravplasser for verdisaker. De dannet til og med en foren-ing for guaqueras (gravrøvere).

KOKA OG GULLPå 1970-tallet ble store skogsområder hogd ned for å dekke den store etterspør-selen etter marihuana. Områdene rundt Santa Marta var sentrum for de lukrative smuglerrutene til USA. Noen år senere overtok kokain markedet, og kampen om jord for å dyrke kokabusken skulle bli katastrofal for både urfolk, naturen og Colombia. Med kokainen fulgte den væp-

nede konflikten etter. 70 prosent av skogen i fjellene ble hogget ned. Store områder ble sprøytet og i tillegg kom

forurensingen fra kokain-laboratoriene. Indianerne ble på nytt frarøvet områder og miljøødeleggelsene var enorme. I dag er bare 15 prosent av den opprinnelige skogen tilbake, vannforsyningen er for-styrret og planter og dyr har forsvunnet.

Verdifulle råvarer har mange steder i verden vært en forbannelse for urfolk, så også i Colombia. Jordeiere og multinasjo-nale selskaper har sett sitt snitt, når befolk-

ningen har måttet flykte. Etter at Embera katio-folket nordøst i landet ble drevet på flukt i 2000, delte det colombianske geo-logi- og bergverksinstituttet ut ni lete- og utvinningskonsesjoner til det amerikan-ske Muriel Mining Corp. uten å rådføre seg med lokalsamfunnene, slik loven krever.

Men 29. mars i år dømte landets grunn-lovsdomstol i favør av den indianske og afro-colombianske befolkningen i områ-det og anerkjente disse samfunnenes spe-sifikke og grunnlovsmessige rettigheter. Overraskende og svært gledelig. Det er sjelden David slår Goliat i en colombi-ansk rettssal. Men økte priser på gull har

12 HENRETTET: Indianerkvinner fra Awa-stammen sør i Colombia sørger over 12 stammemedlemmer som ble henrettet i august i fjor, fordi de nekter å ta parti i striden mellom regjeringshæren og FARC-geriljaen. Fire av de drepte var barn. Foto: Scanpix.


ført til gullfeber i Colombia. I tillegg har landet også platina, uran og sjeldne me-taller som molybden og tantal. Fra 2006 til 2009 ble gullutvinningen tredoblet og gruveindustrien som sådan hadde den største veksten i landets økonomi i 2009, da den nådde 1,5 prosent av BNP. Målet er å nå seks prosent i løpet av ti år.

Den nyvalgte presidenten, Juan Manuel Santos, har lovet å gjøre alt for å stimule-re til sterkest mulig vekst i gruvesektoren. Han følger i fotsporene til tidligere presi-dent Uribe, som gjorde det lettere å få le-tekonsesjoner, utvidet deres varighet og reduserte skatteleggingen av selskapene.

PAPIR-RETTIGHETERMens de humanitære aktørene i Colom-bia har gitt uttrykk for skepsis til den økende militariseringen av konflikten, som i stadig større grad har trukket si-vilbefolkningen inn i konflikten, har re-gjeringens sikkerhetspolitikk blitt lovprist av de store jordeierne og de multinasjo-nale selskapene. Grunnlovsdomstolen reddet Embera katio-folket, men miljø og urfolkenes rettigheter kommer stadig til å bli utfordret i årene som kommer.

Det er viktig å understreke at urfolks rettigheter i Colombia i prinsippet garan-teres av grunnloven av 1991. Imidlertid

er det et stort gap mellom hva som står på papiret og hva som skjer i virkelighe-

ten. Nye lovforslag, som legger til rette for utnytting av naturressurser som vannkraft og skogbruk i urfolkenes om-

råder, undergraver deres grunnlovfes-tede rett til selvbestemmelse på eget ter-ritorium.

Vi får håpe at Yaao visket den nye pre-sidenten noen visdomsord i øret, som for eksempel at Chimila-indianerne i Naara Kajmanta får sikkerhetsgarantier, slik at de kan vende hjem, eller at Carlos Garcia og de andre foreldrene i det minste kan få en lærer til ungene sine. ■

FAKTA Sierra Nevada de Santa Marta. Byen Santa Marta ble grunnlagt av spanjolene allerede i 1525. Ulike indianerstammer, som gikk under navnet Tayrona-samfunnene, drev aktiv motstandskamp og ble ikke slått ned før i 1599. Skriftlige kilder fra den tiden forteller om grusomme overgrep, tortur og fordrivelser fra spanjolenes side. Sult og selvmord var utbredt blant indianerne. Deres retrettmulighet under kolonistenes

fremmarsj var å dra høyere opp i Sierra Nevada- et isolert fjellområde adskilt fra Andesfjellene som skjærer gjennom store deler av Colombia. De høyeste toppene ra-ger 5 700 meter over havet og ligger bare 42 kilometer fra kysten. Mange steder stu-per irrgrønne jungelkledde fjellsider rett ned i havet. De viktigste indianerstammene er Arhuacos, Kogi, Wiwas, Chimila og Kan-kuamos.

12 HENRETTET: Indianerkvinner fra Awa-stammen sør i Colombia sørger over 12 stammemedlemmer som ble henrettet i august i fjor, fordi de nekter å ta parti i striden mellom regjeringshæren og FARC-geriljaen. Fire av de drepte var barn. Foto: Scanpix.

FORDRIVES: Bønder fordrives av paramilitære styrker i San Carlos, 370 km nørdøst for hovedstaden Bogota. Foto: Scanpix.


■ HONDURAS Etter kuppet

Perspektiv møter lederen av menneske-rettighetsorganisasjonen Cofadeh (Comité de Familiares de Detenidos Desapareci-dos en Honduras), Bertha Oliva, i hoved-staden Tegucigalpa. Hun forteller at man-ge nå lever i skjul av frykt for sine liv.

– Paramilitære grupper vokser frem og folk forsvinner eller blir drept. Når jeg likevel har håp for fremtiden er det fordi det nå er etablert en ny uavhengig alter-nativ sannhetskommisjon. Folk fortjener å få vite sannheten. Det er en menneske-rett, sier Bertha Oliva.

SANNHETSKOMMISJONKontoret til Cofadeh ligger i en smal trafik-kert gate ti minutter fra sentrum. Når du kommer inn i lokalene, møter du en vegg med bilder av folk som er drept eller for-svunnet. Utenfor står ingen vakter og Ber-tha innrømmer at hun er redd. Men hun insisterer på å stå løpet ut og understre-ker at hun ikke har tiltro til den regjerings-oppnevnte sannhetskommisjonen.

– Den er styrt av de som har begått ugjerningene og slik sett gransker de seg selv, sier Oliva. Blant de ti medlemmene i den alternative kommisjonen som ble lansert 28. juni i år, er Adolfo Pérez Es-quivel, tidligere fredsprisvinner fra Ar-gentina.

– Det er viktig at kommisjonens ar-beid får oppmerksomhet og løftes opp på et internasjonalt nivå, og dette er

noe også Norge bør kunne bidra til, sier Bertha.

«MILITÆRDIKTATUR»Hun sammenlikner bruddene på men-neskerettighetene nå med tiden under militærdiktaturet. Nesten enhver sosial protest blir kriminalisert.

– Den største konflikten gjelder kampen om jord og vi ser at både militæret, politi-

et og rettsvesenet går godseiernes ærend. Hvis dette ikke er nok, settes paramili-tære grupper til å gjøre jobben. De reiser rundt på motorsykler uten skilt og provo-serer og skremmer folk, uten å behøve å bekymre seg for å bli rettsforfulgt. I tillegg til alle som forsvinner og blir drept, blir mange utsatt for voldtekt og mishandling.

Oliva forteller at enkelte grupper blir særlig forfulgt, for eksempel kritiske jour-nalister og lærere. Uønskede lærere får plutselig mindre lønn, sies opp eller blir truet på livet.

– Vi har eksempler lærere som har blitt drept, mens de har stått foran kateteret og undervist, sier Oliva.

Antallet drap økte i fjor med 25 prosent i Honduras, da det ble registrert 7 235 drap. Hittil i år er 10 journalister drept i Honduras, noe som gjør landet til et av verdens farligste for journalister.

MED FREDELIGE MIDLER– Vi kjemper for menneskerettigheter, fred og rettferdighet. Verken vi eller den politiske opposisjonen vil la oss provo-sere til å ty til vold. Den dagen den statlig initierte terroren får oss til å svare med samme mynt, har vi tapt. Da vil regje-ringen henge seg på køen av regjeringer som i dag sier de bekjemper terrorisme og raskt få internasjonalt gjennomslag for det, avslutter Oliva.

Over ett år etter statskuppet og åtte måneder etter innsettelsen av Porfirio «Pepe» Lobo som president, er situasjo-nen i Honduras fortsatt svært polarisert og spent. Befolkningen er splittet mellom de som ønsker tidligere president Zelaya gjeninnsatt og en ny grunnlov og de som støtter den «grunnlovsgitte» maktoverta-kelsen. Den nye regjeringen er fremdeles svak og mangler legitimitet i store deler av befolkningen. ■

Usikker framtid

Frykt, vold og forfølgelse preger Honduras over ett år etter kuppet som splittet landet i to.

TEKST OG FOTO : Richard Skretteberg

HONDURAS: Kuppet i juni i fjor har skapt frykt og lovløse tilstander forteller Bertha Oliva, som leder menneskerettighetsorganisasjonen Cofadeh i hovedstaden Tegucigalpa.

HISTORIE2005: Kandidaten til det liberale partiet Manuel Zelaya vinner presidentvalget i desember.

2007: Zelaya besøker Cuba som første honduranske president på 46 år.

2008: Honduras slutter seg til den regi-onale samarbeidsorganisasjonen ALBA, en allianse ledet av president Hugo Chavez.

2009: De militære gjennomfører et kupp 28. juni og tvinger president Zelaya i ek-sil. Store demonstrasjoner mot kuppet ble brutalt slått ned. I september klarer tidligere president Zelaya overraskende å komme tilbake til Honduras og søker tilflukt i Brasils ambassade. Det blir av-holdt valg 29. november til tross for at landet var preget av politisk vold. Porfirio ”Pepe” Lobo Sosa fra det konservative nasjonalistpartiet vinner valget.

2010: Tidligere president Manuel Zelaya reiser i januar i eksil til Den dominikan-ske republikk.


■ FOTOGRAFEN

KHYBER-PASSET, AFGHANISTAN 2002«PÅ FLUKT»

Afghanske flyktninger på vei gjennom det notorisk farlige Khy-ber-passet. Fotografiet er fra 2002, men kunne vært tatt når som helst mellom 1979 og i dag. I over 30 år har krigen drevet millio-ner av afghanere fra sine hjem. Mange har flyktet flere ganger. Som denne familien som har tatt med seg alt som kan flyttes og

tilbrakt dager, uker og måneder på lastebiler eller til fots. Under-veis er de ekstremt sårbare for kriminalitet, korrupsjon, helse-problemer og kamphandlinger. Hva gjør en familie på flukt når lastebilsjåføren stanser og forlanger mer enn avtalt pris for å kjøre videre? ■

MORTEN HVAAL har fotografert konflikter og humanitære katastrofer for internasjonale media i mer enn 20 år. Arbeidene hans er publisert i en rekke bøker, og har vært stilt ut i mange land. Han holder også workshops og foredrag, blant annet om flyktninger og integrering. Morten Hvaal representeres i Norge av Felix Features. Foto: Jessie Bolan.


BANGLADESH: Flere norske skip ender opp på strendene i Bangaladesh. Foto: Inge Martin Guttormsen.

FLYKTNINGHJELPEN

Starter hjelpearbeid i IrakUD

Nytt sikkerhetspolitisk utvalg

NORSKE SKIPSVRAK

Dumpes i u-land

Flyktninghjelpen etablerer seg nå i Bagdad. Hovedoppgavene blir å støtte FNs høykommis-sær for flyktninger (UNHCR) og hjelpe internt fordrevne.

I følge UNHCRs estimater er det 156 bosetninger for internt fordrevne rundt Bagdad, som huser nærmere 260 000 men-nesker. Her skal Flyktninghjel-pen støtte UNHCR med koordi-nering og leirdrift, blant annet

gjennom opplæring av UNHCR-perso-nell. Det sentrale i leirdrif-ten blir å vise mulighetene for de som bor der til å klare seg selv. Flyktninghjelpen håper å kunne gjøre dette uten å bruke væpnede vakter. Det blir der-for viktig for Flyktninghjelpen å bygge tillit, noe som igjen kan gi den sikkerheten som trengs for å kunne operere ideelt.

Norsk UD har nedsatt et nytt utvalg for sikkerhetspolitikk, nedrustning og internasjonale utfordringer mot norsk sikker-het. Det nye utvalget har færre medlemmer og skal bidra til større åpenhet i den offentlige debatten.

NUPI-direktør Jan Egeland skal lede utvalget. Blant de øv-rige 12 medlemmene finner vi blant andre: professor i stats-

vitenskap Janne Haaland Mat-lary, tidligere stortingsrepre-sentant for SV, Stein Ørnhøi og kommunikasjonssjef Rolf A. Vestvik i Flyktninghjelpen.

I følge UD skal utvalget spesielt diskutere nordområ-dene, terror, Irans atompro-gram, NATO, Afghanistan, norsk internasjonal militær deltakelse og global geo- og energipolitisk utvikling.

Skipene som har gjort norske re-dere til milliardærer, hugges nå opp ved verstingverft i Bangla-desh og India. Halvparten av vra-kene ender sine dager på de ube-skyttede tidevannstrendene langs Det indiske hav.– Rederiene tjener opptil en million mer per skip som de selger til land med dår-lig standard. Hvis de hadde solgt skipet til et grønt verft i Kina ville inntektene blitt mindre, forteller journalist Erik Hagen i Norwatch, nyhetstjenesten til Fremtiden i våre hender.

Norske myndigheter har de siste ti åre-ne jobbet for å få vedtatt en konvensjon for forsvarlig opphugging av skip. Kon-vensjonen ble vedtatt i fjor, men vil først tre i kraft om fem år.

– Kritikken mot konvensjonen er at inn-holdet er for svakt. Den legger et stort ansvar på landene som tar mot skipene. Spørsmålet er om myndighetene i Ban-gladesh er beredt til å ha det ansvaret. Det burde vært mer ansvar på rederiene og flaggstaten, forteller Hagen.

Ikke alle rederiene som er like ille.– Noen rederier er åpne om hva de gjør

og fortjener ros, avslutter Hagen.

n n Vi har politikere som sier de rette tingene, men som bare lar være å følge opp i handling.FRODE FANEBUST kritiserer norske politikere i sin nye bok «Selvbedraget. Norge og klimakrisen» på Pax forlag.

n NORGE I VERDEN


BISTANDSKUTT: Norge håper at bistandskutt skal bidra til at myndighetene gjør mer for å redusere korrupsjonen i landet. Foto: Roald høvring

49 % 14%FLERE MOT

NORSKE SOLDATER I

AFGHANISTAN SIDEN JUNI

IRAN

Diplomat-asylNORSKE HOPPJENTER

Reklamerer for våpenindustrien

UGANDA

Norge kutter bistand

Nok en iransk diplomat har søkt asyl i Norge. Dette er den tredje iranske diplomaten i Europa som hopper av i løpet av kort tid. I midten av februar ble Mohammed Reza Heydari, som jobbet som konsul ved den iranske ambassaden i Nor-ge, innvilget politisk asyl i Nor-ge for seg og sin ektefelle og parets to sønner. Han sa opp stillingen sin i januar i protest

mot brudd på menneskeret-tigheter og undertrykkelse i Iran og har siden åpent kriti-sert iranske myndigheter. Det er Brussel-ambassadens pres-seattaché, Farzad Farhangian, som nå søker asyl i Norge.

Det diplomatiske forholdet mellom Norge og Iran ble an-spent etter at Heydari hoppet av i februar. 574 iranere søkte om asyl i Norge i fjor.

De norske hopp- jentenes nye ho-vedsponsor Nammo Gruppen produserer ammunisjon som brukes i Afghanistan og Irak. Nammo solgte våpen for nær-mere 3,5 milliarder kroner i fjor. Røde Kors har stemplet ammunisjonen til Nammo som folkerettstridig og Nammos dat-terselskap i USA produserer panservernraketter som selges

til Israel. Sportssjef Clas Brede Bråthen mener at selskapets forskere vil hjelpe jentene med å finne den perfekte hoppkur-ven, og landslagssjef Mika Ko-jonkoski sier at det er stort å få en partner som kjenner aero-dynamikken så detaljert. Erling Borgen sier i en kommentar i Dagsavisen at det skammelig og uverdig at norske skijenter må reklamere for dødens industri.

Norge og flere andre giverland kutter nå i bistanden til Uganda og sender et signal til myndighe-tene om at de må ta problemene med korrupsjon på alvor.Budsjettstøtten fra Norge reduseres med tre millioner kroner, fra 65 til 62 millioner.

– Beløpet er ikke så veldig stort, det er heller ikke hensikten. Viktigst for oss har det vært at givermiljøet har klart å samle seg om en utvetydig melding til myndighe-tene, og at vi nå reagerer i tråd med denne – handling har fulgt ord, sier Vegard Peder-sen, landøkonom ved den norske ambassa-den i Kampala, til Bistandsaktuelt.

Kuttet har blitt tatt i mot med blandede reaksjoner. Den regjeringsvennlige avisen New Vision kaller det «klassisk symbol-politikk», som giverne kommer med hver gang det nærmer seg valg. Og skriver blant annet: Donorer trenger Uganda mer enn Uganda trenger dem. Ugandere bør for-holde seg til truslene om kutt med forakt og overse det. Snart vil bistanden bli gjen-innført og det vil være «business as usual», heter det i avisen.

MOT NORSKE SOLDATER I AFGHANISTANEN UNDERSØKELSE UTFØRT AV IN FACT PÅ OPPDRAG AV VG I AUGUST VISER AT 49 PROSENT AV DE SOM HAR BESTEMT SEG MENER AT NORGE NÅ BØR TREKKE UT SINE SOLDATER I AFGHANISTAN.

KVINNEMOTSTAND

MOTSTANDEN MOT NORSKE SOLDATER I AFGHANISTAN ER STØRST BLANT KVINNER. HELE 55 % ER MOT.


I sommer ble det lagt fram tall som viser at det dør langt færre barn under fem år enn hva man har trodd til nå. Rapporten ble først publisert i det medisinske tids-skriftet Lancet, og deretter presentert for mange hundre eksperter i Washington. Så skulle man vel tro at verdens humanitære organisasjoner, helsebyråkrater og FN vil-le ta imot de nye tallene med stormende jubel og en følelse av etterlengtet suksess?

Det skjedde ikke. I stedet ble rappor-ten, utarbeidet av forskere ved Institute for Health Metrics and Evaluation (IHME) møtt av så mange forbitrede reaksjoner at Lancet måtte sette av en hel seksjon til motsvarene.

PILENE PEKER NEDOVER Verdens helsebyråkrater strides om tall. På den ene siden står det gamle appara-tet med UNICEF i spissen. På den andre siden står en generasjon av nye forskere som bruker alternative metoder for å fin-ne de rette tallene.

I vektskålen ligger nesten én million barn som enten har dødd eller overlevd, avhen-gig av hvilken kilde man fester lit til. Denne striden om absolutte tall vever seg så inn i en krangel om hvor raskt dødeligheten fal-ler i de enkelte regionene fra år til år.

Rapporten fra det Bill og Melinda Gates-finansierte IHME viser at antall barn som dør i løpet av de fem første le-veårene har falt fra 11,9 millioner i 1990 til åtte millioner i 2008 og anslagsvis 7,7 millioner i år. Det innebærer en reduk-sjon på om lag to prosent hvert eneste år, og gjelder også landene sør for Sahara.

Åtte millioner døde barn er fortsatt altfor mye, selvfølgelig. Men det er like-vel 800 000 færre enn det FN opererer med. Så seint som i fjor la UNICEF fram

tall som viser at barnedødeligheten har sunket fra 12,5 millioner i 1990 til 8,8 mil-lioner i 2008.

Begge grupper er altså enige om at bar-nedødeligheten har sunket betraktelig. Det skyldes dels at verden har blitt rike-re, med færre fattige mennesker enn før. Men det har også sin årsak i noen spekta-kulære suksesser det siste tiåret.

MESLINGER NESTEN UTRYDDETI perioden 2000 til 2006 ble meslinger nesten utryddet som dødelig sykdom i Afrika – fra 396 000 døde til «bare»

36 000. Målet om å redusere dødeligheten av meslinger med 90 prosent ble dermed nådd hele fire år før tiden, takket være et globalt initiativ finansiert av GAVI Alliance og Bill and Melinda Gates Foundation.

Samme vei har det gått med polio, der antall barn som døde av denne sykdom-men falt fra 350 000 i 1988 til bare 1300 i 2004 – en innsats som også ble finansiert av ekteparet Gates.

Pilene peker altså i riktig retning, og har en bratt fallvinkel mange steder:

I de tre indiske delstatene Tamil Nadu, Vest-Bengal og Maharashtra har barne-dødeligheten sunket med mellom 33 og 42 prosent, ifølge Transnational Foun-dation for Peace and Future Research, (TFF). Samme positive trend ser man i land som Vietnam og Marokko, der døde-ligheten har falt med om lag en tredel.

I rapporten fra IHME heter det at en-kelte land i Latin-Amerika, Nord-Afrika og Midtøsten opplever en årlig reduksjon på opp mot seks prosent i barnedødelig-heten, og at noen stater sør for Sahara ligger på over tre prosents reduksjon.

MIKRONUTRIENTER Det betyr at FNs tusenårsmål om to tre-dels kutt i barnedødeligheten innen 2015 kan være innenfor rekkevidde, mener TFF. Ikke alle er så euforiske, og en ny rapport fra Redd Barna viser at man har et stykke igjen ennå.

Bare 40 prosent av to tredelsmålet er nådd, ifølge denne rapporten. Og enda verre: selv i de landene som har sett en synkende barnedødelighet, viser tall at bedringen bare gjelder den rikeste delen av befolkningen.

Det betyr at interne sosiale forskjel-ler teller like mye som generell heving av velstandsnivået, påpeker Redd Barna. Og det betyr igjen at den fattigste femdelen enten ikke har sett noe til fallende bar-nedødelighet eller endog har opplevd at den øker.

Mye av denne barnedødeligheten kun-ne vært eliminert med ganske enkle mid-ler og for en billig penge: det koster under en dollar å vaksinere et barn mot meslin-ger, og mindre enn en penny å forsterke

■ BARNEDØDELIGHET

Færre fattige barn dør

Det helsebyråkratiske kompleks krangler om hvor mange barn som dør av fattigdom og sykdommer. Men alle er enige om at barnedødeligheten er kraftig redusert.

TEKST: Grete Gaulin

18

12

16

10

1970 75 80 85 90 95 2000 05 10

14

8

6

NEDADGÅENDE: Barnedødligheten blant barn under 5 år går ned.

UN Population Division, 2009

Murray et al, 2007

UNICEF, 2009 Siste undersøkelse

KILDE: The Economist/ Rajaratnam, Lancet, MAy 24th 2010


matvarer med mineraler og vitaminer som jern, sink, vitamin A og jod. Barn dør nemlig ikke alltid fordi de mangler mat, men fordi kroppen ikke har tilstrekkeli-ge byggesteiner til å bekjempe bakterier, virus og parasitter som forårsaker diaré, malaria, lungebetennelse og meslinger.

Ikke uventet har tenketanken Copen-hagen Consensus plassert tilskudd av mineraler og vitaminer øverst i hierar-kiet over den mest kostnadseffektive formen for uhjelp – med malariabekjem-pelse på en 12. plass og mikrolån helt nede på en 22. plass. Dårlig ernæring lig-ger bak alt fra en tredel til halvparten av barnedødeligheten i verden, ifølge den amerikanske organisasjonen Helen Kel-ler International.

KAMP OM SANNHETENMan kan lure på hvorfor verdens hjelpe-apparat bruker så mye tid på en strid om tall når det fortsatt er så mange proble-

mer der ute. Svaret er både en kamp om hvem som eier sannheten, og frykten for at rike land skal gi mindre til fattigdoms-bekjempelse.

I bunn og grunn er det hele en strid om statistiske metoder og noe som heter Gaussian process regression. Mange ek-sperter utenfor hjelpemiljøet mener den-ne er mer pålitelig enn de gamle model-lene fordi den testes mot allerede kjente tall. Men både Verdensbanken og FN avviser at «statistiske heksekunster» er veien å gå for å få bedre data på det-te feltet.

Den dårlige nyheten oppi alt dette er selvfølgelig at 800 000 teoretiske barn ikke har noen relevans for dem under fem år som dør av fattigdom og sykdom. Ikke desto mindre er hjelpeorganisasjo-nene inne i et kappløp om hvem som re-duserer den faktiske barnedødeligheten mest effektivt, og det kan bare tjene ver-dens fattige barn. ■

ZIMBABWE 2009: En mor fra Zimbabwe mater barnet sitt etter et kolerautbrudd i fjor. Epidemien tok livet av mer enn 4000 mennesker, de fleste barn. Foto: REUTERS/Philimon Bulawayo/AlertNet.org

FAKTA

Tall fra IHME viser at antall døde barn under fem år har sunket fra 11, 9 mil-lioner i 1990 til anslagsvis 7,7 millioner i år. Tallene fordeler seg slik:

■■ Barn som dør i løpet av de første 28 dagene (neonatal død): 3,1 millioner.

■■ Barn som dør mellom 28 dager og 11 måneder etter fødsel (postneonatal død): 2,3 millioner.

■■ Barn som dør mellom 11 måneder og 4 år: 2,3 millioner.

■■ 33 prosent av alle barn under fem år som dør hører hjemme i Sør-Asia, og 49,6 prosent i Afrika sør for Sahara. Bare én prosent av dødsfallene skjer i høyinntektsland.

■■ Den globale nedgangen i perioden 1990-2010 utgjorde 2,1 prosent pr. år for neonatal død, 2,3 prosent pr. år for postneonatal barnedødelighet og 2,2 prosent pr. år for 1- 4 år.

Kilde: Institute for Health Metrics and Evaluation


■ TV-AKSJONEN På flukt fra krig

24. oktober er det tid for nok en TV-aksjon – den 36. i rekken

VERDENS STØRSTE DUGNADTEKST: Roald Høvring og Olaf Gunnar Alteren

Like årviss som cupfinalen på Ullevaall Sta-dion hver høst er NRKs TV-aksjon. 24. okto-ber vil 100 000 bøssebærere besøke 2 mil-lioner norske hustander landet over. Dette er verdens største dugnad målt i innsamle-de midler per hode og antall deltakere.

TV-aksjonen er en unik nasjonal dug-nad hvor alle deltar: NRK, kongehuset, regjeringen, fylkeskommuner, kommu-ner, næringsliv, skoler, menigheter og et utall foreninger og lag.

MENINGSFULL MORROI år som i fjor er det Dan Børge Akerø og Haddy N’jie som skal være programlede-re for årets TV-aksjon. Og arbeidet Flykt-ninghjelpen gjør har gjort dypt inntrykk på dem begge. Akerø har blant annet be-søkt Gaza og Colombia.

For Akerø er det først og fremst stør-relsen på flyktningproblemet som har gjort inntrykk.

– Jeg var ikke klar over at det var så mange som 43 millioner mennesker som var flyktninger eller internt fordrevne i verden i dag, sier han. Vi må passe på at ikke de må leve i skyggen av de katastro-fene som får medieoppmerksomhet, sier han.

Det er fjerde gangen den profilerte programlederen har ansvar for å presen-tere aksjonen på tv. – Det er utrolig gøy å være med på denne dugnaden. Å møte

alle ildsjelene på grasrøta er moro. Samti-dig gjør det sterk inntrykk å møte alle de TV-aksjonen tar sikte på å hjelpe, enten det er de krigstraumatiserte barna i Gaza eller HIV-smittede mødre i Uganda.

Akerø mener at TV-aksjonen er langt mer enn en sikkerhetsventil for oppdem-met dårlig samvittighet. – Pengene vi samler inn er avgjørende, og jeg håper at finanskrisen ikke legger en demper på viljen og evnen til å gi. Men nesten vel så viktig er det å opplyse og skape et enga-sjement, sier den engasjerte programle-deren, som gleder seg til selve innsam-lingsdagen 24. oktober.

ILDSJELERTV-aksjonen mobiliserer mer enn 7 000 frivillige aksjonister. Kirsten Koht er er en av disse og er aksjonsleder for aksjonsko-

miteen i Bærum. I år er det niende året hun er med på Norges største dugnad.

– Det starte med ordføreren spurte om jeg ville bli med i 2002 og etter det har det bare blitt sånn. Jeg synes det er inspirerende. Jeg lærer mye og møter mange nye mennesker, forteller Koht.

Samarbeidet med kollegene blir mer som relasjonene i en liten familie. Selv om det er et alvor i sakens kjerne tar de ikke ting så alvorlig.

– Vi har en løssluppen tone i møtene, og en arbeidsmodell som fungerer og en PROGRAMLEDER: Haddy N’jie skal sammen med Dan Børge Akerø være programledere for årets TV-aksjon. Foto: NRK


TV-AKSJONEN■■ TV-aksjonen, årlig innsamlingsaksjon

arrangert av NRK, gjennomført årlig siden 1974. Aksjonen avholdes en søndag i okto-ber, og NRK stiller det meste av sendetiden denne dagen til rådighet for innsamlingen

■■ TV-aksjonen er en unik nasjonal dugnad hvor alle deltar: NRK, kongehuset, regjerin-gen, fylkeskommuner, kommuner, nærings-liv, skoler, menigheter og et utall foreninger og lag

■■ Verdens største innsamlingsaksjon målt i innsamlede midler per hode og antall del-takere: 100 000 tusen frivillige bøssebærer besøker landets 1.8 millioner husstander

■■ Tildeling av TV-aksjonen skjer etter søk-nad til NRKs innsamlingsråd, som også følger opp aksjonene og mottar rapporter og regnskap for bruken av de innsamlede midlene

■■ Flyktninghjelpen er representert flest ganger, med fire: 1974, 1979, 1988, 1998 og 2010

TV-AKSJONEN 2011 TIL NORSK FOLKEHJELP

Under slagordet «Fra frykt til trygghet» skal de innsamlede midlene gå til arbeidet med å rydde miner og klasevåpen i Afrika, Asia, Europa og Midt-Østen.Norsk Folkehjelp er en av verdens største humanitære organisasjoner innenfor mine-rydding. – Hver dag drepes og lemlestes uskyldige mennesker av miner og klasebomber som ligger igjen etter krig og konflikt. TV-ak-sjonen gir oss en fantastisk mulighet til å samle støtte i hele Norges befolkning for dette viktige arbeidet, sier generalsekretær i Norsk Folkehjelp Petter Eide.

FLYKTNINGHJELPEN

■■ Stiftet 1946 ■■ Hjelper mennesker på flukt ■■ Bistår med leirdrift, husbygging, juridisk

hjelp, distribusjon av nødhjelp og utdanning ■■ Har i dag aktiviteter i rundt 20 land ■■ Har tidligere hatt TV-aksjonen i 1974,

1979, 1988 og 1998 ■■ Tidligere navn: Europahjelpen,

Flyktninge rådet

PROGRAMLEDER: Haddy N’jie skal sammen med Dan Børge Akerø være programledere for årets TV-aksjon. Foto: NRK


klar rollefordeling. Og det er ingenting som heter nei hos oss, forteller hun.

Det å se at det nytter, at ting skjer og at man får resultater er det som gir ekstra energi.

– Det er en drømmesituasjon å få bidra med å hjelpe andre mennesker på denne måten, forteller hun. Hun skryter hem-ningsløst av alle som er med og trekker fram lederen for tv-aksjonen for Akers-hus, Vicky Olafsen.

– Hun gjør en kjempejobb og er utrolig flink og inspirerende.

Koth legger ikke skjul på at det er et konkurranseinstinkt bildet også.

– Vi har et mål om å slå Asker, og i år har vi troen på at det skal vi klare, fortel-ler hun. Det å engasjere seg for tv-aksjo-nen er noe hun mener alle kan gjøre.

KRITIKKDe siste årene har flere kritiske røster kommet fram. Blant de fremste kritikerne finner vi blant andre professor Terje Tvedt ved Universitetet i Bergen, som blant annet hevder at TV-aksjonen har utspilt sin rolle og at NRK bidrar til for-dummende stereotypier av verden.

Kritiske røster finner vi også i bistands-miljøet. Arnfinn Nygaard er daglig leder for RORG, som representerer 42 organi-sasjoner som driver opplysningsarbeid om Nord/Sør- og utviklingsspørsmål i Norge. Han mener tv-aksjonen fordum-mer og skummer overflaten av det som er kjernen i problemstillingene.

– Verdens miljø- og utviklingsproblemer er komplekse og krever innsikt, politisk engasjement og handling. NRK svikter sin rolle som folkeopplyser, tilslører årsakene til verdens nød og urettferdighet og vide-refører og befester veldedighet og giver-glede som det eneste handlingsalternati-vet som tilbys folk flest, sier Nygaard.

Men han svartmaler ikke situasjonen helt, og mener tv-aksjonen viser at nord-menn bryr seg om andre og verden uten-for. Men han advarer:

- Det kan oppleves som en ubehagelig feiring av egen godhet, der smuler fra de rikes bord blir avlat for å slippe å gå inn i vanskelig og kanskje ubehagelige politis-ke spørsmål og valg, forteller han.

GJØR EN FORSKJELL– Over 43 millioner mennesker er på flukt i dag. Vi når fram til flere enn tre mil-lioner av disse. Pengene fra norske gi-vere gjør det mulig for oss å hjelpe enda

flere, til å reagere raskere og til å nå fram med effektiv hjelp der behovet er størst, sier generalsekretær Elisabeth

Rasmusson i Flyktninghjelpen.Som nødhjelpsorganisasjon ønsker

Flyktninghjelpen spesielt å øke innsatsen for de mange internt fordrevne som det er vanskelig å nå fram til med hjelp, som for eksempel de som befinner seg i de krigsherjede områdene i Somalia og Afg-hanistan.

– TV-aksjonen er også med på å åpne folks øyne for noen av de største huma-

nitære utfordringene verden står overfor i dag, som for eksempel i DR Kongo, der særlig kvinner og barn utsettes for voldtekt og overgrep, understreker Rasmusson.

– For det tredje er TV-aksjonen med på å gjøre Flyktninghjelpen mer kjent blant Norges befolkning. Det er få her hjemme som vet at Flyktninghjelpen er en privat humanitær organisasjon som i mer enn 60 år har ytt hjelp til mennesker på flukt verden over.

– For oss som jobber med dette til dag-lig og alle de som vi yter hjelp til er det også viktig å vite at vi har flere millioner nordmenn som støtter oss i arbeidet, av-slutter Rasmusson, som ser fram til selve innsamlingsdagen.

SLIK BEGYNTE DETTV-aksjonen, slik vi kjenner den i dag, har vært gjennomført hver høst siden 1974, men NRKs årlige innsamlingsaksjon er derimot mye eldre. Den aller første gan-gen NRK stilte seg til rådighet for et vel-dedig formål var i februar 1946, for ak-sjonen «Nasjonalhjelpen for krigens ofre og de falnes etterlatte». Kong Haakon var innsamlingsaksjonens høye beskytter, og aksjonens motto var «Du må ofre noe – mange ofret alt». Flyvåpenet sendte et Ca-talina-fly og folk fra Nasjonalhjelpen reiste landet rundt for å mobilisere folket til å gi.

NRK fulgte opp i 1959, da FN prokla-merte året som verdens flyktningår, og ulike innsamlingsaksjoner ble gjennom-ført verden over. ■

FLYKTNINGHJELPEN: Generalsekretær Elisasbeth Rasmusson i Flyktning-hjelpen mener TV-aksjonen er med på å gi et stort løft i arbeidet for ver-dens 43 millioner flyktninger. Foto: Astrid Sehl/Flyktninghjelpen.

HAUGESUND: Her er det kommet 1000 spann med sild fra Haugesund som skal selges til inntekt for Flyktninghjelpen under NRKs innsamling i 1959. Foto: Scanpix

■ TV-AKSJONEN På flukt fra krig


Journalister og menneskerettighetsforkjempere betaler prisen for Norges oljeeventyr i Aserbajdsjan.

Slugger’n

Fangen fra AserbajdsjanDe siste månedene har jeg arbeidet med dokumen-tarfilmen, «Fangen fra Aserbajdsjan». Den vil ha premiere senere i høst. Filmen handler om den modige redaktøren, Eynulla Fatullayev, som sitter i fengsel fordi han har brukt sin journalistikk til å av-sløre korrupsjon, grove menneskerettighetsbrudd og annen urett i sitt hjemland, som er oljelandet Aserbajdsjan.

I 2007 laget jeg dokumentarfilmen, «I skyggen av Statoil». Filmens problemstilling var om det går noen slags nedre grense for hvilke regimer Norge kan drive business med. Filmen skildret hvordan Aserbajdsjan er blitt et gjennomkorrupt land uten respekt for internasjonal lov og rett. I Aserbajd-sjan blir opposisjonelle drept og fengslet. Presse-friheten er avskaffet. I filmen skildret jeg blant an-net historien om den myrdede redaktøren Elmar Huseinov. Hustruen til den myrdede redaktøren lever forøvrig som flyktning i Norge.

34 GANGER I RETTENJeg tok den gangen med hans kollega Eynullah Fatullayev til oppgangen der mordet fant sted. Fatullayev ledet da Aserbajdsjans største oppo-sisjonsavis. Han hadde brukt mye tid på å finne drapsmennene. Fatullyev har måttet møte i retten 34 ganger på grunn av sin journalistikk. Han har mottatt trusler og blitt banket opp på åpen gate. Foreldrene hans ble sparket fra jobbene sine på grunn av sønnens artikler. Faren, Emin, ble kid-nappet på åpen gate. På telefonen truet kidnap-perne med å drepe ham, dersom ikke avisen ble stengt øyeblikkelig. Eynullah Fatullayev stengte avisen neste morgen, og faren ble sluppet fri.

Statoil har investert 20 milliarder kroner i dette landet. Det er Statoils største utenlandsinveste-ring. Dette er sikkert til glede for norske pensjo-ner. I Aserbajdsjan har oljerikdommene bare vært til glede for noen få. Presidentfamilien og famili-ens venner oppfører seg som om landets statskas-se tilhører dem. Presidentens barn eier for

eksempel luksusvillaer for en halv milliard kro-ner i Dubai. Presidentens 21 år gamle datter, Arzu, som kan sees på CNN i en reklamefilm for turisme i Aserbajdsjan, eier nå et flyselskap, et cateringsel-skap, flyplassens taxi-virksomhet og en bank.

STRASBOURG KREVER LØSLATELSETre måneder etter at jeg gjorde opptakene i 2007, ble Eynullah arrestert av sikkerhetspolitiet. I to ulike rettssaker fikk han til sammen åtte og et halvt års fengsel for avisartikler, der han kritiserte regi-met. I mars i år kom saken hans opp i menneske-rettighetsdomstolen i Strasbourg. Han ble blankt frifunnet, og Aserbajdsjan ble bedt om å løslate re-daktøren øyeblikkelig og betale erstatning til ham. Siden Aserbajdsjan har undertegnet den europeis-ke menneskerettighetskonvensjonen, er avgjørel-sen bindende for landet. Men slikt bryr ikke Stat-oils oljepartner seg om.

Da det ble klart at Strasbourg-domstolen ville ta opp saken, diktet myndighetene opp en ny for-brytelse. De fant plutselig 0,23 gram heroin inne i skotuppen til Eynulla Fatullayev. Jeg var til stede under «narkosaken» mot journalisten i mai. Mens jeg var der, ble fengselets direktør spurt om hvor-dan det kunne ha seg at det kunne komme heroin inn i en konsentrasjonsleir? Selv rettens vakter begynte å le da fengselsdirektø- ren sa at noen måtte ha kastet heroinen over en fem meter høy mur. Fatullayev ble funnet skyldig og ble i juli dømt til yt- terligere to og et halvt års fengsel.

Da min fotograf og jeg skulle reise ut av Aserba-jdsjan med våre opptak i mai i år, ble vi omringet av seks sikkerhetsagenter på flyplassen. De kon-fiskerte en harddisk med alle våre råopptak. De tok ellers fotografier, dokumenter og mange DVD-er med utdrag fra mine dokumentarer. Doku-mentarfilmens råopptak ble likevel reddet, fordi vi hadde tatt kopier av alt og fått det til Norge på annet vis. ■

■■■ Presidentfamilien oppfører seg som om landets statskasse tilhører dem.

ERLING BORGEN er filmskaper, journalist og forfatter og har

vunnet flere internasjonale og nasjonale mediapriser.

Folkestad&

Co0

8Folkestad

&Co

08

®

Helt Opplagt® på jobben

Tid er penger, la oss servere lunsjen til ditt spiserom hver dag før kl. 11.00

Prøv oss i to uker og få den første dagen gratis!

Ring 0 23 46

LunsjFra 5 - 150 personer.

Fra ca kr 20,- per pers/dag.

®


10. oktober avholdes parlamentsvalg i Kirgisistan. Gjennomføringen og resultatet kan avgjøre om landet stabiliseres eller kastes ut i langvarig kaos.

Usikker framtidEttersom det sittende regimet ennå ikke har gjenvunnet full kontroll i de sørlige deler av landet, ligger det an til strid om plassene i parlamentet forut for og under det forestående valget. Kirgisistan har en spennende tid foran seg, og mitt håp er at valget blir gjennomført på en måte som kan vise omverdenen at det sittende regi-met har klart å starte den lange prosessen mot utviklingen av et levedyktig demo-krati. Den unge nasjonen har en broket tid bak seg.

Kirgisistan ble selvstendig ved Sovjetu-nionens oppløsning i 1991. Fysikkpro-fessor ved universitetet i St. Petersburg, Askar Akajev, ble bedt om å ta på seg oppgaven som landets president. I årene som fulgte ble Kirgisistan i internasjonale medier betegnet som en demokratisk øy i et diktatorisk nabolag.

Akajev var i starten av sin regjerings-tid vel ansett i befolkningen. Mot slutten av 90-tallet så det ut som om makten mer og mer ble tatt for gitt og korrupsjonen blant Akajev og hans støttespillere økte.

MISNØYEN MED REGIMET fortsatte utover 2000-tallet og etter parlamentsvalget vå-ren 2005, som ble gjennomført med mye juks, måtte presidenten forlate Kirgisis-tan etter massive demonstrasjoner i Bisj-kek. Ingen ble drept i opptøyene.

Etter noe diskusjon rundt potensielle kandidater ble Kurmanbek Bakiev valgt til president i juli 2005. Han fikk 89 pro-sent av stemmene i et valg som ble gjen-nomført uten store problemer. Helt frem til 2005 hadde folk fra de nordlige om-råder av landet vært overrepresentert i sentrale maktposisjoner, noe folk fra sør var misfornøyde med. Ved innsettelsen av Bakiev fikk disse en mann fra sine om-

råder i presidentstolen. Felix Kulov fra Nord-Kirgisistan ble statsminister og det ble enighet om en parlamentarisk makt-fordeling. Den karismatiske Kulov gikk av i desember 2006, etter press fra Bakievs støttespillere.

HØSTEN 2007 ble det enighet om ny valg-lov og parlamentet, som hadde sittet si-den våren 2005, ble oppløst. Valgloven hadde noen gode sider, men hadde flere kritikkverdige punkter. Spesielt proble-matisk var vedtaket om at det i tillegg til en nasjonal sperregrense på 5 prosent ble vedtatt at alle partier som skulle få plasser i parlamentet måtte få minst 0,5 prosent av stemmene i alle landets fyl-ker. Dette kunne medføre at partier med bred støtte i nord ikke ville få plass i par-lamentet fordi de ikke fikk nok stemmer i sør. Valg til nytt parlament ble avholdt i desember 2007. Valget ble en farse hvor alle tenkelige midler ble benyttet for å få det ønskede resultatet. Bakiev fikk nå full kontroll over parlamentet.

Bakiev innsatte flere av sine egne folk fra Sør-Kirgisistan i sentrale posisjoner og misnøyen med regimet økte, spesielt i de nordlige deler av landet. Regimet ble mer diktatorisk, pressefriheten be-grenset og brudd på menneskerettig-hetene økte. Samtidig med dette økte prisene på mat, bensin, gass og strøm kraftig.

I TIDEN FØR 7. APRIL i år var det demonstra-sjoner i flere deler av landet. På samme måte som for fem år siden toppet dette seg med opptøyene i sentrum av Bisjkek som ledet til at presidenten måtte flykte fra landet. Til forskjell fra sist ble skarp ammunisjon benyttet både av demon-

stranter og sikkerhetsstyrker, noe som resulterte i nær 100 drepte.

Interimregimets president, Roza Otun-baeva, besluttet at det i slutten av juni skulle avholdes referendum om ny par-lamentarisk grunnlov. Dette likte støtte-spillere og slektninger av den avsatte pre-sidenten dårlig. Undersøkelser tyder på at disse, gjennom å utnytte den latente striden mellom landeiende usbekere og jordløse kirgisere i Osj-området, i midten av juni fikk satt i gang en voldsspiral som skulle få deler av bykjernen i Osj ned-brent. Flere hundre mennesker drept og 375 000 usbekere drevet på flukt. Sen-tralmakten klarte ikke å stoppe blodba-det, fordi de ikke hadde den politiske og sikkerhetsmessige kontroll i dette områ-det av landet.

REFERENDUMET BLE GJENNOMFØRT og den nye grunnloven fikk bred støtte. Folk er imidlertid utålmodige etter mange års vanstyre. Statsmakten har ikke evnet å bygge ut strukturer som ivaretar be-folkningen, noe som har resultert i at folk har sett seg nødt til å bygge opp til-litsforhold til egne slektninger og ven-ner i stedet for til en statsmakt som ikke

er tilstede når det trengs. Dette har igjen ledet til at korrupsjonsliknende tilstander har etablert seg i alle sam-

funnslag. Forståelsen av hva demokrati er og hva et demokrati krever av infra-struktur, medietilgang, lovverk etc. er svak i den kirgisiske befolkningen, noe som gjør det vanskelig for enhver som sitter med makten å bygge opp demokra-tiske strukturer. For mange kirgisere kan et autoritært regime som tar grep for å løse samfunnsproblemer møte vel så stor forståelse. n

ERLEND HVOSLEF er sosialantropolog og arbeider i

Flyktninghjelpen. Han har besøkt Kirgisistan en rekke ganger også

som valgobservatør for OSSE.Kronikk


DØMT: Duch, eller Kaing Guek Eav som er hans egentlige navn, ble i juli dømt til 35 års fengsel for forbrytelser mot menneskeheten. Tankene mine går tankene tilbake til 1997, da jeg selv besøkte Tuol Sleng-fengslet der Duch var sjef under Røde Khmer-styret på 1970-tallet.

BAKGRUNN: Av 17 000 fanger i perioden 1975-1979 var det kun 12 som slapp ut i live. Jeg husker Tuol Sleng, eller Sikker-hetssenter 21 som det også ble kalt, som en slitt, uanseelig bygning der murpus-sen flasset av. Innenfor lå cellene tett side om side. Inne i de nakne rommene var en sengebrisk der lenker til hender og

føtter var fastmontert. Tusenvis av bil-der av ofrene, alt fra små barn til gam-

le, stod i store glassmontre i enden av korridorene og rett ved lå stablene med hodeskaller.

ETTERSPILLET: Flere har stilt spørsmål om hvorfor rettssakene mot tidligere Røde Khmer ledere har trukket ut i langdrag. Det skyldes neppe kun manglende finan-siering og dårlig organisering, slik det offisielt heter. Manglende bevilgninger er et klart signal om liten politisk vilje.

Graver man for dypt i det som skjedde i Kambodsja, kan det ramme mektige kref-ter: Kina som gav Pol Pot våpen, USA som gjennom bombing og medvirkning til statskupp i 1970 la grunnlagt for at Røde Khmer gikk fra å være en isolert gerilja-hær til statsmakt i løpet av fem år (1970-75), Vesten som fortsatte å støtte Røde Khmers plass i FN i en årrekke etter at regimet var avsatt og til nåværende stats-minister i Kambodsja, Hun Sen, tidligere Røde Khmer kader, som flyktet til Viet-nam i 1979.

Neste år stilles fire nye tidligere Røde Khmer ledere for retten. En av dem er Nuon Chea, Røde Khmers sjefsideolog, en gang kalt bror nummer to. 1,7 millio-ner mennesker mistet livet i Kambodsja i perioden 1975-79. Pol Pot døde i 1998. n

TEKST: Richard Skretteberg

n ETTERSPILLET Kambodsja


NANSENPRISEN 2010 n

Flyktningpris til fotojournalistTEKST: Gunhild Forselv

Hun får prisen for sin årelange innsats for å dokumentere situasjonen for flyktnin-ger verden over. Med sine karakteristiske og sterke fotoreportasjer har Fazzina i en årrekke dedikert sitt arbeid til å synliggjø-re de ofte forsømte menneskelige konse-kvensene av krig.

– Årets prisvinner er en viktig og verdig bidragsyter i innsatsen for folk på flukt. Fotografer og journalister som dekker flyktningkriser gjør en svært viktig jobb. 43 millioner mennesker er på flukt i ver-den i dag og deres situasjon fortjener massiv offentlig oppmerksomhet, sier ge-neralsekretær i Flyktninghjelpen, Elisa-beth Rasmusson.

Selv sier Alixandra Fazzina at hun er overveldet og glad for prisen, som deles ut i samarbeid med FNs Høykommissær for flyktninger og Flyktninghjelpen.

– Det å måtte gi opp sitt hjem etterfulgt

av kampen for å gjenoppbygge det, er en av de tøffeste utfordringene du noen-sinne kan bli stilt overfor. Hvert år opple-ver millioner av mennesker at de ikke har noe annet valg enn akkurat dette, sier Alixandra Fazzina.

Alixandra Fazzina begynte sin karri-ere som fotojournalist under Bosnia-kri-gen. Siden har hun flyttet linsen til flyktningkriser verden over for å do-kumentere de menneskelige lidelsene medført av krig. Arbeidet har blant annet resultert i boken ‘A Million Shillings, Esca-pe from Somalia’.

– Hennes unike talent, engasjement og empati samt hennes utrolige evne til å komme til bunns i sakene hun jobber med, gjør henne til en forbilledlig skil-drer av verdens mest utsatte mennesker, sier FNs høykommissær for flyktninger, António Guterres. n

Den britiske fotografen Alixandra Fazzina er tildelt Nansenprisen 2010. NORSKE PRISVINNERE

Fire ganger har en nordmann fått Nansenprisen

■n Kong Olav fikk prisen i 1961 for sitt lederskap i Norges arbeid for å finne løsninger på flykt-ningproblemer. Prisen var også en anerkjennelse av den norske regjeringen og det norske folks vedvarende støtte til flyktninger.

■n I 1976 fikk misjonæren Olav Hodne prisen for sitt mangeårige arbeid for flyktninger på gren-sen mellom Pakistan og dagens Bangladesh.

■n I 1982 fikk daværende kron-prinsesse Sonja prisen for å ha satt fokus på flyktninger situa-sjon i Norge og for sine besøk til flyktningleire i kriserammende områder. Prisen var også en an-erkjennelse av arbeidet til Norsk Flyktninghjelp.

■n I 2001 reddet kaptein Arne F. Rinnan og mannskapet hans på containerskipet Tampa 438 båt-flyktninger på det indiske hav.

ALIXSANDRA FAZZINA

Foto: Alixsandra Fazzina


■ FNs KVINNERESOLUSJON 10 ÅR

Oktober, 2000: FNs sikkerhetsråd er sam-let for å vedta en ny resolusjon. Kvinners rettigheter og sikkerhet har til nå vært to adskilte arbeidsområder. Men de siste årenes kriger på Balkan og Rwanda har involvert langt flere kvinner enn man tidligere har sett i konflikter. Hundretu-sener av kvinner er blitt voldtatt, som et strategisk virkemiddel i krigføringen. Men svært få av historiene blir hørt. I demo-kratiske forsamlinger er kvinner oftest fraværende, og når samfunn bygges opp igjen, er det menn som sitter ved for-handlingsbordene.

FNs kvinnekonvensjon har allerede ek-sistert i flere tiår, men den gjelder sosiale og politiske rettigheter – ikke kvinners rett til spesiell beskyttelse i krig, eller rett til å delta i fredsoppbygging. I 2000 var derfor første gang FN tok stilling til kvin-ner som et sikkerhetspolitisk tema.

TI ÅR SENERE– Mange var entusiastiske og ambisiøse et-ter at resolusjonen kom i 2000. Men de første årene fikk man ikke til særlig mye, sier Torunn L. Tryggestad, forsker og leder av prosjektet «Kjønn, konflikt og freds-bygging» ved Fredsforskningsinstituttet i Oslo (PRIO). – Som på så mange områ-der i FN: Ting tar tid, sier hun og legger til:

■ Den første statlige handlingsplanen kom først i 2005.

■ I 2008 og 2009 fulgte FN opp resolu-sjon 1325 med tre nye resolusjoner, som utdypet målene om kvinners deltakelse i fredsbygging og kvinners behov for be-skyttelse i krig.

■ I juli 2010 kom nyheten om at FNs fire kvinnerettighetsorga-ner DAW, UNIFEM, INSTRAW og OSAGI skal slås sammen til ett organ: UN Women. Formålet er at arbeidet for kvinners rettigheter skal skje mer effektivt, og ha en klarere struktur.

HØYERE STATUS– Man har fått en helt annen oppmerksom-het om verdien av å beskytte kvinner i krig, særlig hos FN og NATO. Men på bakken er det van-skelig å dokumen-tere noen endrin-ger overhodet.

Det sier Patri-cia Kaatee, råd-giver i Amnesty. Hun forteller at Amnesty ikke har opplevd at

antall voldtekter har sunket – tvert i mot mottar Amnesty

flere rapporter og dokumenter om overgrep nå enn for ti år siden.

– Det kan også bety at overgrepene er mer synlige nå, og at de står høyere på den politiske dagsorden, sier Kaatee.

Det er PRIO-forsker Torunn L. Trygge-stad enig i:

– Det er helt tydelig at statusen til arbei-det for kvinners rettigheter og likestilling har blitt hevet i FN, sier Tryggestad.

Lite å feire

Resolusjon 1325 skulle beskytte kvinner mot voldtekt i krig, og fremme kvinners innflytelse i fredsprosesser. Ti år etter vedtaket har lite skjedd, mener kritikere.

TEKST: Agnete Moland Klevstrand FOTO: REUTERS/Finbarr O’ Reilly/AlertNet.org


– Men fokuset de siste årene har vært på bekjempelse av seksualisert vold mot kvinner, og det er jo noe man lett kan enes om på tvers av landegrenser. Det

er veldig mye mer kontroversielt og van-skelig å arbeide for kvinners deltakelse i viktige demokratiske fora og ved bordet i fredsforhandlinger. Vi er tilbake til der vi var før resolusjonen; når vi diskuterte

kvinner og konflikter, ble de fort fram-stilt som ofre.

PÅ STEDET HVILTryggestad mener kvinners deltakel-se nærmest har stått på stedet hvil si-den resolusjon 1325 ble vedtatt:

– For øyeblikket har FN 18 fredso-perasjoner. Bare to er ledet av kvin-

ner. Og slik har det vært de siste ti årene, forteller Tryggestad.

– Hvorfor er det så viktig at kvinner deltar i fredsforhand-linger?

– Ved forhandlingsbordet etter en konflikt ser man gjerne at kvinner og menn fremmer ulike verdier og interesser. Menn har ofte vært opptatt av fordeling av makt og midler, mens kvinner ofte er opptatt av å bedre helsetilbudet, utdanningstilbudet og å

oppnå forsoning mellom partene – altså er kvin-

nenes ønsker veldig ofte i tråd med det vi i Europa mener er viktig i sam-funnsbygging, sier Tryg-gestad.

– Vil det gjøre noen forskjell om flere kvinner deltar i disse prosessene?

– Det vet vi ikke. Vi har jo ikke mange eksempler å vise til. Men når man ser på hvor mange ganger fredsoperasjoner og fredsforhandlinger har feilet, må vi i hvert fall prøve de alternativene vi har.

USYNLIG Torunn Wimpelmann Chaudary forsker på vold mot kvinner ved Christian Michel-sens institutt (CMI) i Bergen. På feltarbeid i Afghanistan merker hun lite til FNs kvin-neresolusjon:

– Jeg tror at man snakker mye mer om resolusjon 1325 i Norge enn de fleste an-dre steder. Når jeg er her glemmer jeg hele resolusjonen - fordi jeg aldri hører afghanere snakke om den. Mens i Vesten, i allefall i Norge, har man nærmest en 1325-industri, sier Chaudhary på telefon fra Kabul.

Hun forteller at mange er opptatt av spørsmål rundt kvinners rettigheter, men ikke i sammenheng med FN-resolusjo-nen.

– Det har vært flere høyprofilerte vold-tektssaker i media den siste tiden, og man har en kvote for kvinnelige par-lamentarikere. Men resolusjon 1325 i seg selv er ikke synlig. En grunn til det kan være at aktivister vegrer seg for å ta i bruk en FN-resolusjon, fordi man kan bli anklaget for å være for vestliggjort. For aktivister kan det rett og slett virke mot sin hensikt å bruke resolusjon 1325. ■

RESOLUSJON 1325

■ Ble vedtatt 31. oktober 2000 av FNs Sikkerhetsråd.

■ Resolusjonen gjelder alle FNs medlemsland, men er ikke juridisk bindende.

■ Rundt 20 land har laget hand-lingsplaner for å gjennomføre reso-lusjonen, og flere land planlegger det samme.

■ FN har siden 2000 vedtatt flere resolusjoner om kvinner, fred og sikkerhet: Resolusjon 1889 om kvinners deltakelse i fredsbygging, og resolusjon 1820 og 1888 om seksualisert vold i konflikter.

■ Ber alle parter i væpnede kon-flikter om å iverksette særlige tiltak for å beskytte kvinner mot voldtekt og annet misbruk.

■ Vektlegger at seksualisert vold i krig skal straffeforfølges av statene.

■ Anmoder statene om å sikre økt deltakelse fra kvinner i nasjonale og internasjonale institusjoner og kon-fliktløsningstiltak.

■ Ber FNs generalsekretær om å utnevne flere kvinner som spesial-rådgivere og utsendinger.

■ Anmoder FNs sikkerhetsråds delegasjoner om å konsultere loka-le og internasjonale kvinnegrupper.

■ ■ Man har fått en helt annen opp merksomhet om verdien av å beskytte kvinner i krig, særlig hos FN og NATO. Men på bakken er det vanskelig å dokumentere noen

endringer overhodet. PATRICIA KAATEE, rådgiver i Amnesty International


20 SPØRSMÅL

VERDEN I DAG1. Hva heter Australias nyvalgte statsminister?2. Hvor mange av irakerne mener det var for tidlig å trekke ut de amerikanske kampstyrkene?3. Hvor mange amerikanere mener president Obama gjør en dårlig jobb?4. Hvor gammel er Cubas legendariske leder Fidel Castro?5. Hva er Al-Shabab?

GEOGRAFI6. Hva heter hovedstaden i Kasakhstan?7. Hva heter Afrikas største innsjø?8. Hvem er president i Aserbajdsjan?9. Hvor har romanifolket (sigøynere) sitt opphav?10. Hvor ligger hovedkvarteret til Den afrikanske union (AU)

HISTORIE11. Når fikk Somalia sin selvstendighet?12. Når ble den baskiske separatistorganisasjonen ETA dannet? 13. Hvem var FNs første generalsekretær?14. Når kom Robert Mugabe til makten i Zimbabwe?15. Hvor lenge satt Røde Khmer med makten i Kambodsja?

NORGE I VERDEN 16. Hvem er de grønne partiene sin presidentkandidat til valget i Frankrike i 2012?17. Hvor mange somaliere fikk norsk pass fjor??18. Hvem leder Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité?19. Hvor stor er Pakistans gjeld til Norge?20. Hvor stor er Norges budsjettstøtte til Uganda i 2010?

VERDEN I DAG: 1. Julia Gillard 2. 59,8 % (Iflg. et privat irakisk institutt) 3. 52 % 4. 84 år i august 5. Islamistisk opprørsbevegelse i SomaliaGEOGRAFI: 6. Astana 7. Victoriasjøen, med hele 68.635 km2 overflate 8. lham Aliyev 9. India 10. I Etiopias hovedstad Addes AbebaHISTORIE: 11. 1960. Sammenslåing av britisk og italiensk Somaliland 12. Høsten 1959 13. Svensken Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjöld 14. 1980 15. 1975 - 1979NORGE I VERDEN: 16. Norsk-franske Eva Joly 17. 1740 18. Ine Eriksen Søreide 19. 200 millioner kroner 20. 62 millioner kroner

VERDEN I DAG: Hvor gammel er Cubas legendariske leder Fidel Castro? Foto: Wikimedia

UTVIKLINGSHUSET: Plassert i de gamle lokalene til Vestbanen i Oslo sentrum. Foto: Utviklingshuset

1000

BOK

«Farvel til et våpen»Et lite land kan utrette mye. NRKs Dagsrevy-journalist Tor-mod Strand gir oss i boken Farvel til et våpen et innblikk i prosessen rundt forbudet mot klasevåpen. Intriger, maktspill og norsk dobbelt-moral. Boken forteller om hvordan norske embetsmenn motarbeidet forsøket på å få til et forbud, og om hvordan USA prøvde å stoppe arbei-det. Boken gir et godt inn-blikk i hvordan internasjonal politikk blir til i vår tid.

Norge har mye av æren for at arbei-det med et forbud lyk-tes. Hvor-dan var det mulig å oppnå et forbud mot denne type våpen i løpet av 15 måneder? Og hvorfor var det Norge landet som satte det hele i gang?

LÆRING

Rollespill mot fattigdomUtviklingshuset i Oslo tilbyr i disse dager to ulike pedago-giske opplegg for 10. trinn, videregående og student-grupper. Utviklingslab er et interaktivt rollespill som tar dem med inn i utviklingssam-arbeid og samfunnsbygging. Deltakerne blir bevisstgjort

om internasjonal utviklings-politikk og dilemmaer knyttet til fattigdomsbekjempelse. I tillegg har de UtviklingsLøypa der elevene bruker installasjo-nenes tekster, bilder, filmer og spill aktivt for å løse oppga-ver og lære om utviklingssam-arbeid.

DREPTE JOURNALISTER Over 1000 journalister og medhjelpere har måttet bøte med livet på grunn av sitt yrke det siste tiåret, ifølge en fersk rapport utarbeidet av Interna-tional News Safety Institute.


KULTUR OG MEDIA ■

LAILA BOKHARI

Hellig vrede

BOKTIPSET

Laila Bokhari jobber i dag ved den norske ambassaden i Pakistan. Hun er denne høsten aktuell med boken «Hellig Vrede». Boken tar for seg hva terrorisme gjør med et land og hvorfor unge mennesker går inn i denne virksomheten.

Ideen til boken fikk hun etter at hun had-de jobbet som forsker på terrorisme en rekke år. Nå ønsket hun å møte de hun forsket på. Ansikt til ansikt.

– Jeg savnet å møte folk. De vi leser og snakker om. Ufordringen var om jeg klar-te å komme inn i ulike miljøer.

Men hun hadde også en personlig mot-ivasjon med boken.

– Å reise i min fars land, og prøve å for-stå hva det er som har skjedd med landet han kom fra.

Og det er dette som er utgangspunktet for historien.

– Det er en nydelig historie der pappa forteller meg hvordan han som tiåring i 1947 løp rundt med det nye pakistanske flagget. 60 år senere reiser jeg med pap-pa tilbake, og spørsmålet som sitter igjen hos meg er: Hva skjedde egentlig med landet som hadde så stort potensial?

I «Hellig Vrede» får du være med på reisen Bokhari har gjort. Møtet med tid-ligere terrorister, mødre og søstre av martyrer, religiøse ledere og personer som rekrutterer til terrorisme. Spørs-målene hun ville ha besvart var: Hva får unge mennesker til å gi sine liv for en sak. Hva får folk til å legitimere vold? Og hva får folk til å gå inn i radikale bevegelser?

– Det er kanskje ikke så mange svar i bo-ken, men mange portretter. De er mennes-ker, med drømmer, håp og noen overbevis-ninger som er riv ruskende gale, sier hun.

Boken er utgitt på Gyldendal forlag.

■ ■ I Danmark snakker vi ikke om det som skjer i Helmand- regionen som et fredsbevarende oppdrag. Våre styrker skal sørge for sikkerhet, og der betyr det å drepe fienden.JANUS METZ, regissøren av den danske krigsdokumentaren ARMADILLO kommenterer innsatsen til de danske soldatene i Afghanistan.

PAKISTAN: Sivile på flukt fra krigen i Sør-Waziristan i fjor høst. Foto: REUTERS/Akhtar Soomro/AlertNet.org

Få har beskre-vet galskapen på Wall Street bedre enn for-fatteren Michael Lewis i boken «The Big Short». Boken følger en håndfull inves-torer som etter

hvert blir søkkrike på at boligmarkedet i USA kollapser og drar verden med seg inn i den kraftigste økonomiske nedturen siden 1930-tallet.

– Når man tenker på virkningene av fi-nanskrisen så gir denne boken en høyst opplysende innsikt i hvordan det kunne skje og hvordan de guttene har operert, forteller Lars Sigurd Sunnanå, NRKs nye Afrika-korrespondent.

Hvordan kunne en kameratgjeng med 700 000 kroner i sparepenger tjene 870 millioner kroner på finanskrisen? Og hvorfor endte det amerikanske bankve-senet opp med å gi fem boliglån til en stripper i Las Vegas?

– Det er vel verdt å bruke noen timer på å få et inntrykk av hvordan det kun-ne gå så galt som det gjorde, forteller Sunnanå.

LARS SIGURD SUNNANÅ er NRKs nye Afrika-korrespondent.

«The Big Short »Forfatter: Michael Lewis Utgivelsessår: 2010 Forlag: Penguin


CLUSTER (klynge) er i nødhjelpssammenheng en koordine-ringsmekanisme for å samordne nødhjelpsinnsatsen i for-bindelse med en katastrofe. I alt finnes det 11 ulike clusters, som bl.a. husly, ernæring og utdanning. Ordningen omfat-ter både FN-organisasjoner og frivillige organisasjoner. En av de mest erfarne aktørene velges ut til å lede koordine-ringsarbeidet innen hvert tematiske område (cluster lead).

SIKKERHETSRÅDET er det organet i FN med mest reell makt. Sikkerhetsrådet kan bl.a. vedta sanksjoner eller mi-litær intervensjon mot land som truer internasjonal fred. USA, Russland, Frankrike, Storbritannia og Kina er faste medlemmer av Sikkerhetsrådet og har vetorett mot alle av-gjørelser.

HUMANITÆR TILGANG refererer til humanitære organisa-sjoners mulighet til å nå fram med humanitær hjelp til dem som har behov for slik hjelp. Humanitær tilgang er i dag begrenset i en lang rekke tilfeller pga. politiske, sikkerhets-messige, byråkratiske og fysiske hindre.

IPCC er FNs klimapanel. IPCC driver ikke egen forskning, men overvåker all tilgjengelig forskning på klimaspørsmål og kommer med prognoser for framtidig utvikling og gir anbefalinger om tiltak. IPCC fikk Nobels fredspris sammen med Al Gore i 2007.

NANSENPRISEN er en hedersbevisning som årlig deles ut til enkeltpersoner eller organisasjoner for fremragende inn-sats for flyktningsaken. Prisen deles ut av FNs høykommis-sær for flyktninger i samarbeid med Flyktninghjelpen, og er oppkalt etter Fridtjof Nansen som var Folkeforbundets før-ste høykommissær for flyktninger.

OPERATION ENDURING FREEDOM (OEF) er den USA-le-dede militæraksjonen som ble iverksatt i etterkant av ter-rorbombingene av World Trade Center i 2001. Den mest omtalte delen av OEF er krigen i Afghanistan som førte til Taliban-regimets fall, og den påfølgende kampen mot Tali-ban-styrker og al-Qaida-sympatisører. Norge bidro i OED fra 2001 til 2006, da Den rødgrønne regjeringen valgte å kon-sentrere Norges innsats i Afghanistan om NATOs ISAF-styr-ke. OED omfatter imidlertid også kampen mot terror i andre deler av verden, som bl.a. Filippinene og på Afrikas horn.

PINHEIRO-PRINSIPPENE omhandler flyktningers og in-ternt fordrevnes rettigheter til å få tilbake land, hus og eien-dom som har gått tapt på grunn av fluktsituasjonen.

RØDE HALVMÅNE tilsvarer Røde Kors i muslimske land og alle de nasjonale foreningene utgjør til sammen Det interna-sjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforenin-ger, også kalt Røde Kors-føderasjonen.

URIX FOR DUMMIES– SAKER DU LURER PÅ, MEN IKKE TØR SPØRRE OM

SKRÅBLIKKMED KOMIKER DAG SØRÅS

Speilet som ikke flattererStakkars George Orwell. Mannen er kjent for å måtte snu seg i graven, og Obamas tale i forbindel-se med tilbaketrekningen av «aktive kampstyrker» fra Irak ga heller ingen hvile for den legendariske forfatteren.

OBAMAS TALE 31.AUGUST var forutsigbar til det kjedsommelige, der han fokuserte på de gode intensjonene bak angrepskrigen, og hvor mye USA har ofret seg for Irak. Små detaljer som at inva-sjonen var et massivt brudd på internasjonal lov og et imperia-listisk massemord av uante dimensjoner gjør seg ikke når man skal hylle en ærefull tilbaketrekning fra et land i ruiner. Obama skal derimot ha ære for at han ga et historisk overblikk over en krig uten å nevne utgangspunktet for konflikten: Iraks masseø-deleggelsesvåpen. Obama nøyde seg med å påpeke at Bush an-grep Irak for å «avvæpne en stat», tydeligvis av den oppfatning at det var overflødig å påpeke at det ikke var noe å avvæpne i utgangspunktet. De viktigste tingene overlates som alltid til Or-wells minnehull.

OBAMA KUNNE derimot informere oss om at «USA har betalt en enorm pris for å legge Iraks fremtid i hendene til dets folk». Re-sonnementet ser ut til å være at amerikanske myndigheter ødela irakernes nåtid for å sikre deres fremtid. Og alt ble selvsagt gjort med de beste intensjoner. Den vestlige propagandalinjen fortel-ler oss at USA ville frigjøre millioner av irakere fra et lukket re-gime, på samme måte som NOKAS-ranerne skulle frigjøre mil-lioner av kroner fra et lukket hvelv i Stavanger. Kun plassmangel gjør at jeg ikke drar rans-analogien lengre. Det var en grunn til at Pentagon måtte skifte navnet på krigen til «Operation Iraqi Freedom», fra det orginalt tiltenkte «Operation Iraqi Liberation» (OIL). Freud fikk også snudd seg i graven under denne krigen.

OG KRIGEN og okkupasjonen er ikke over. Antallet private mili-tære kontraktører er 100 000 og stigende, og det er fortsatt 50 000 amerikanske styrker igjen i Irak. Dette utgjør en tredjedel av det totale styrkebidraget. Om du ble an-grepet av en galning som knivstakk deg i brystet, hvor seriøst ville du tatt hans ar-gument for at angrepet var over straks to tredjedeler av bladet var trukket ut? Det viktigste er uansett at alt ble gjort med de beste intensjoner. ■

KOMIKER DAG SØRÅS har skråblikk på verdenog bidrar til nye perspektiver.


Pakistan er et mannsdominert samfunn. Det merker kvinnene enda sterkere på kroppen når flommen rammer.

I bakerste rekke I dagene etter flommen var huset mitt fylt opp av 25 slektninger. Tett i tett sov de på madrasser på gulvet. De hadde mistet alt, men hadde reddet li-vet. Rundt middagsbordet om kvelden sirklet pra-ten omkrig det som hadde skjedd: Ingen hadde opplevd så mye regn, så mye vann. Hva hadde skjedd med huset de hadde forlatt, eller bilen de måtte la stå igjen, fordi vannstanden var for høy el-ler deler av vegen var borte?

USYNLIGE KVINNERSelv var jeg utslitt etter å ha tilbrakt hele dagen ute blant de flomrammede. Vi hadde distribuert det vi hadde av mat, nødhjelpsartikler og telt, men det var langt fra nok til alle. Kvinnene er de som står sist i køen, når hjelpen blir fordelt. Skjult bak høye vegger eller under presenninger og telt blir de re-dusert til passive tilskuere i kampen om livsnød-vendighetene. Aller verst stilt er de mange afghan-ske flyktningkvinnene. Noen er enker, andre er midlertidig forlatt av sine menn, som har søkt ar-beid andre steder i landet.

Jeg besøkte flyktningleiren Azakhel etter at flommen hadde herjet. Her bodde det 30 000 afg-hanske flyktninger. Kun moskeen står. Alt er øde-lagt og dekket av en halv meter leire. Her traff jeg 16 år gamle Nazeer. Hun er født som flyktning i Pakistan.

– Vi har mistet alt i flommen. Viss ingen kommer oss til unnsetning, blir vi tvunget til å reise tilbake til Afghanistan. Vi har heller ingenting å vende til-bake til. Jeg vil trolig ende opp som tigger i en av Kabuls gater, fortalte hun med gråten i halsen.

MISTET ALTMange mistet alt i flommen. Det betyr at de står uten ID-kort eller andre papirer som kan doku-mentere retten til land og eiendom og retten til å motta 20 000 rupies, noe som tilsvarer om lag tu-sen norske kroner, i erstatning fra staten. Mange av de kvinnene som nå står alene på bar bakke hadde aldri skaffet seg eget ID-kort. De var aldri registrert

i offentlige registre. Det var mannen i familien som ordnet opp i slike forhold. Analfabetismen blant kvinner på landsbygda i Pakistan er stor.

Barna er også utsatt. Mange har mistet sine for-eldre og foresatte. Noen vil ende opp som tiggere, mens andre vil bli utnyttet som billig arbeidskraft. Det skulle ha vært skolestart i Peshawar nå i sep-tember, men de fleste skolene er enten ødelagt el-ler tatt i bruk som husvære for de som mistet alt i flommen.

Vannet har nå trukket seg tilbake. Mine 25 slekt-ninger har reist hjem. Nå skal folk forsøke å nor-malisere hverdagen sin. Men det er ikke lett. Irri-gasjonssystemene er ødelagt og det er vanskelig å komme i gang med nytt jordbruk. Leiren gjør det også vanskelig å dyrke noe. Hjelpen fra myndighe-tene og hjelpeorganisasjonene er kun en dråpe i havet, eller for å si det på en annen måte: et hvete-korn i et tomt matfat.

USIKKER FRAMTIDDe som bor i provinsen Khyber Pakhtunkhwa nordvest i Pakistan er en hard prøvet befolkning. Sårene etter jordskjelvet som drepte hundretuse-ner er ennå ikke leget. Politisk ustabilitet har også ført til at om lag én million mennesker fortsatt er forhindret fra å vende hjem til sine landsbyer. I dis-se områdene ødelegger Taliban jenteskoler og si-vilbefolkningen risikerer å havne i kryssilden mel-lom Taliban og regjeringssoldater.

Vi er nå avhengig av fred for at vi skal overleve. Det som har skjedd og det som vil skje de neste månedene vil være bestemmende for den skjeb-nen som venter den oppvoksende generasjonen i Pakistan. I dag er skoler og universiteter bevoktet av regjeringssoldater og sikkerhetsstyker. Hvilke framtidige samfunnsbyggere og ledere er det vi vil fostre? ■

■ ■ Kvinnene er de som står sist i køen, når hjelpen blir fordelt.

ZARTASHA KAHN er jurist og arbeider som rådgiver for

Flyktninghjelpen i Pakistan.

Stemmen utenfra

UtdanningsforbundetNorsk SykepleierforbundForskerforbundetPolitiets FellesforbundNorsk FysioterapeutforbundNorsk ErgoterapeutforbundUHFPresteforeningenDiakonforbundetSkatterevisorenes Forening

Unio vil arbeid for at våre internasjonale organisasjoner særlig ivaretar områdene arbeidsliv, velferd, utdanning, likestilling og miljø•å styrke sammenhengene mellom nasjonale og internasjonale prosesser og utviklingstendenser•at solidaritetsperspektivet blir vektlagt i Unios internasjonale arbeid•å videreutvikle samarbeidet om internasjonale saker med de andre hovedorganisasjonene•å videreutvikle Unios arbeid knyttet til ILO, herunder arbeidet med et anstendig arbeidsliv (decent work)•

Internasjonalt arbeid og solidaritet

Unios mål er å videreutvikle og styrke det internasjonale arbeidet. Arbeidslivsspørsmål samt samfunnspolitiske spørsmål som velferd, utdanning og likestilling er viktige arbeidsområder for de internasjonale organisasjonene Unio er medlem av.

Globaliseringen har stor innflytelse på Unios kjerneområder. Transnasjonale beslutningsprosesser utenfor Norge påvirker oss, og derfor er det nødvendig å integrere det internasjonale perspektivet bedre i det løpende arbeidet, både på sekretariatsnivå og på forbundsnivå, og at gjensidig informasjonsutveksling og koordinering mellom Unio-sekretariatet og forbundene vektlegges. Dette gjelder også i relasjon til Trade Union Advisory Committee (TUAC) og påvirkningsarbeidet overfor Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).

Unios internasjonale organisasjoner, særlig The International Trade Union Confederaion (ITUC), legger relativt stor vekt på bistand og solidaritetsarbeid. Medlemskap i de internasjonale organisasjonene forplikter til aktiv deltakelse og gir økt mulighet for innflytelse i organisasjonene. Solidaritetsperspektivet må bli mer vektlagt i Unios internasjonale arbeid. På bakgrunn av prosjekterfaring i 2008 vil Unio jobbe videre med utvikling av organisasjonens solidaritetsarbeid.

Unio er medlem i den norske ILO-komiteen, deltar på International Labour Organizations (ILOs) årlige arbeidskonferanse og i det nordiske arbeidstakersamarbeidet. ILO og ITUC arbeider for en rettferdig globalisering hvor sysselsetting, grunnleggende arbeidstakerrettigheter, sosial trygghet og sosial dialog står sentralt (”Decent Work Agenda”). ”Decent Work Agenda” er blant annet en strategi for å bekjempe fattigdom. Unio må styrke innsatsen på dette området.

Det årlige arbeidet med norsk rapportering på ILO-konvensjoner er omfattende og krever kompetanse på stadig nye områder for Unio, og det må legges til rette for å bedre informasjonen til og øke involveringen fra Unios medlemsforbund.

Unio og Flyktninghjelpen er samarbeidspartnere.

Jentesoldater i Uganda TEMA ■

Landsorganisasjonen i Norge støtter Flyktninghjelpens arbeid

Kristiansund kommune

SELVAAG GRUPPEN GIR 34 000 KRONER TIL FLYKTNINGHJELPENS ARBEID FOR DE FLOMRAMMEDE I PAKISTAN.

BLI SETT. BRUK REFLEKS!

Lyser oppTV-aksjonen

Bank. Forsikring. Og deg.

Årets TV-aksjon skal gå trygt forseg. Derfor utstyrer vi allebøssebærere med refleks.

God tur og lykke til ønskes av Trygg Trafikk og SpareBank 1 Forsikring

Kvinnherad kommune

Vi ønsker Flyktninghjelpen lykke til med årets TV-aksjon!90 % av en TV-aksjons inntekter kommer fra bøssebærerne. Derfor har vi oppfordret alle våre ansatte til å bruke noen timer på en søndag for å gjøre en liten forskjell. Og vi benytter gjerne anledningen til å oppfordre deg også.

Det burde være viktig for alle forsikringsselskaper å hjelpe når ulykken rammer. Det er i hvert fall viktig for oss i If. Derfor stiller vi opp søndag 24. oktober, og håper at du gjør det samme.

Lykke til!

Vennlig hilsen Ivar Martinsenkonserndirektør

Rolig, vi hjelper deg.

Vi bryr oss. Derfor er det naturlig for oss å støtte Flyktninghjelpen under årets TV-aksjon. Mer informasjon finner du på www.blimed.no

8192

_0 In

hous

e N

O

perspektiv nr.3-2010

Documents