Val McDermid

På en brennende broOversatt av Henning Kolstad

Val McDermidOriginalens tittel: Cross and Burn

Oversatt av Henning Kolstad

Copyright © Val McDermid 2013

Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency,Copenhagen.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-43719-0

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Sean Garrehy-LBBGOmslagsillustrasjon: Shutterstock

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014

Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Lux Cream 1,8

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til mine venner ved sjøen– takk for at dere tok meg inn og førte meg hjem.

Takk

En gang i ungdommen eller barneårene må jeg ha gjort noebra. Jeg kan ikke tenke meg noen annen grunn til at jeg er såheldig med støtteapparatene som gjør det mulig for meg åfrembringe denne boken til dere. Noen av dem er ekspertersom stiller sin tid og sakkunnskap til rådighet, andre er mitteget bakromsteam, og atter andre yter langt mer enn hvayrket kan forlange av dem.

Derfor vil jeg gjerne rette en takk til professor DaveBarclay for hans DNA-ekspertise; til Catherine Tweedyfor hennes fascinerende orientering om fingeravtrykk; tilprofessor Sue Black for hennes usvikelige evne til å forbløffemeg, og til dem som foretrekker å være anonyme. Jegtakker Marie Mather, som opptrer på disse sidene takketvære sin rause donasjon til kampanjen Million for aMorgue.

Kriminalsjef Alex Fieldings skikkelse ble først skapt avPatrick Harbinson for Wire in the Blood, TV-serien basertpå romanene om Tony Hill og Carol Jordan. Jeg har tatthenne i bruk til mine egne formål med vennlig godkjennelsefra Coastal Productions.

En uforbeholden takk til Kiri, som holder orden på livetmitt; til Carolyn, som gjør det vakkert; til Tony, som holdermeg på rett spor økonomisk sett, og aller mest til Kelly,Cameron, fetterne og kusinene og mødrene deres, somredder meg fra meg selv. For ikke å nevne hunden.

Til sist en rungende takksigelse til profesjonistene: Janeog teamet ved Gregory & Co, David Shelley og hans folk

7

hos Little, Brown, min manusredaktør Anne O’Brien, AmyHundley og kollegene hennes ved Grove Atlantic, og allebokselgerne, bibliotekarene og bloggerne som har hjulpetbøkene mine med å finne lesere.

Så heldig jeg er.

Det vanskeligste her i livet er å vite hvilken bro man bør gåover, og hvilken man bør brenne.

david russell

Men dere er ikke her nå, kan ikke hjelpe meg hjemTil sengen. Det er ingen av dere. Se på snøen,Sa jeg, til den som måtte være i nærheten, jeg fryser,Kan du holde meg. Hold meg. Slipp meg.

«Hammersmith Winter»robin robertson

1

Dag én

Han våknet hver dag med en kriblende spenning i seg.Ville dette bli dagen? Ville han endelig treffe henne, sinperfekte kone? Han visste hvem hun var, selvfølgelig. Hanhadde holdt øye med henne i et par uker nå, satt seg inn ivanene hennes, begynt å finne ut hvem vennene hennes var,gjort seg kjent med de små atferdstrekkene hennes. Hvor-dan hun strøk håret bak ørene når hun tok plass bak rattet.Hvordan hun tente alle lampene så snart hun kom hjem tilden ensomme leiligheten sin.

Hvordan hun aldri så i sladrespeilet.Han grep fjernkontrollen og trakk opp persiennene på

de høye takvinduene. Regnet silte fra en ubrutt mur av grå,formløse skyer. Men ingen vind drev regnet. Bare jevn ned-bør. Et slikt vær da folk skjulte seg under paraplyene ogstirret lutrygget i bakken, slik at ingen ansikter kom frempå overvåkningskameraene.

Første punkt haket av.Og det var lørdag. Da hadde hun sikkert ikke gjort noen

avtaler eller satt opp møter. Ingen ville legge merke til et fra-vær som ikke var planlagt. Ingen ville slå alarm.

Andre punkt haket av.Lørdag innebar også mye større sjanse for at hun skulle

et sted som ville egne seg for møtet deres. Et sted hvor hankunne følge de første trinnene i en omhyggelig utarbeidetplan for å gjøre henne til sin perfekte hustru. Enten hun villedet eller ikke. Ikke at det spilte noen rolle hva hun ønsket.

11

Tredje punkt haket av.Han tok en lang, rolig dusj og nøt den velbehagelige for-

nemmelsen av det varme vannet over huden. Hvis hun for-valtet sitt pund riktig, ville hun få sjansen til å dele dettemed ham, gjøre en herlig opplevelse enda mer givende forham. Hva kunne vel være bedre enn å begynne dagen meden avsuging i dusjen? Det var noe en perfekt kone ville frydeseg over å gjøre for mannen sin. Det hadde aldri falt haminn før, og han føyde det henrykt til listen sin. Det haddealdri falt den første inn heller, noe som var typisk for allemåtene hun sviktet de høye kravene hans på.

Dette nye punktet ble ført inn på listen han hadde i ho-det. Det var viktig å ha orden på seg.

Han var tilhenger av orden, av forberedelser og av sik-kerhetsforanstaltninger. Hvis en utenforstående hadde setthvor mye tid som hadde gått siden den merra slo seg vrangoverfor ham, ville vedkommende kanskje ventet at hanhadde gitt opp letingen. Så feil den utenforstående ville tatt.Først hadde han måttet ordne opp i alt rotet hun haddeskapt. Det hadde tatt vanvittig mye tid, og han unte henneikke et sekund av den tiden. Og så hadde han måttet hamålsettingen klart for seg.

Han hadde vurdert å prøve å kjøpe det han ønsket, slikfaren hadde gjort. Men selv om asiatiske kvinner var sværtså medgjørlige, ga det feil signaler å dukke opp arm i armmed en av dem. Det oste av utilstrekkelighet, perversjon,nederlag. Det samme kunne sies om postordrebruder fradet tidligere Sovjet-imperiet. Grov aksent, flaskeblondt hår,kriminelle tendenser inngrodd som gammel møkk – det dervar ikke noe for ham. Du kunne ikke vise frem en slik en tilarbeidskameratene og forvente respekt.

Så hadde han sett på nettdatingens muligheter. Proble-met med den løsningen var at du kjøpte katta i sekken. Oghan ville ikke ha den katta i smekken. Han humret oversitt vidd, sitt språklige artisteri. Folk beundret det trekket,visste han. Men en enda større ulempe ved nettdating var atman hadde så få muligheter hvis alt skar seg. For da hadde

12

man laget litt av et spor. Det krevde innsats, kunnskaperog ressurser å være virkelig anonym på nettet. Faren for åavsløre seg gjennom brøkdelen av et sekunds uoppmerk-somhet eller et ørlite feilskjær var stor, altfor stor til at hankunne ta sjansen. Og det betydde at hvis alt gikk galt, haddehan ingen mulighet til å tvinge henne til å betale den retteprisen for å ha kommet til kort. Hun ville bare gå tilbake tilsitt gamle liv som om ingenting hadde hendt. Da ville hunvinne.

Det kunne han ikke tillate. Det måtte finnes en annen løs-ning. Slik ble det til at han klekket ut planen. Og det varderfor det hadde tatt så lang tid å komme til dette punktet.Han hadde måttet utvikle en strategi, deretter hadde hanmåttet granske den fra alle tenkelige vinkler, og så haddehan måttet foreta de nødvendige undersøkelsene. Og førstnå var han klar til å sette i gang.

Han kledde seg anonymt i svart, en billig dongeribukse ogpologenser, så knyttet han omhyggelig lissene på de svartevernestøvlene. For alle tilfellers skyld. Nede i første etasjekokte han seg en kopp grønn te og spiste et eple. Så gikkhan i garasjen og kontrollerte nok en gang at alt var i or-den. Fryseren var slått av og sto med åpent lokk, klar tilå ta imot sitt innhold. Ferdigkuttede tapebiter hang langsen hyllekant. På et spillebord lå håndjern, en sjokkpistol,glassfiberhyssing og en rull isolasjonstape på rad og rekke.Han tok på seg regnjakken og la sakene i lommene. Til slutttok han et metallskrin og gikk inn på kjøkkenet igjen.

Fjerde og femte punkt haket av.Han kastet et siste blikk rundt i garasjen og så at han

hadde trukket inn litt løv og rask sist han var der inne. Medet sukk satte han fra seg skrinet og hentet kost og feiebrett.Kvinnfolkarbeid, tenkte han utålmodig. Men hvis alt gikksom det skulle i dag, ville han snart ha et kvinnfolk til ågjøre det.

2

Dag tjuefire

Doktor Tony Hill vred på seg i stolen og prøvde å unngåå se på det ødelagte ansiktet hennes. «Når du tenker på Ca-rol Jordan, hva er det første som faller deg inn?»

Chris Devine, som fortsatt formelt var kriminalover-konstabel i Bradfield-politiet, skakket på hodet mot hamsom for å bøte på tunghørthet. «Når du tenker på CarolJordan, hva er det første som faller deg inn?» Hun bruktemed overlegg en ertelysten tone. Tony skjønte at det var etforsøk på å spore ham av fra temaet.

«Jeg prøver å la være å tenke på Carol.» Selv om hanprøvde å unngå det, skinte sørgmodigheten gjennom.

«Kanskje du burde gjøre det. Kanskje du har større be-hov for den prosessen enn jeg.»

Det var blitt dunkelt i rommet mens de snakket sammen.Ute var dagen på hell, men det var som om lyset sivet ut avrommet raskere enn som så. Siden hun ikke kunne se ham,var det for en gangs skyld trygt å la ansiktet røpe følelsene.Uttrykket hans var det stikk motsatte av lettheten i tonen.«Du er nå ikke psykologen min, Chris.»

«Og du er ikke min. Hvis du ikke er her som kompisenmin, er jeg ikke interessert. Jeg har sagt til dem at jeg ikkevil kaste bort tid på psykologbehandling. Men det vet duvel, ikke sant? De har sikkert sagt deg hvordan det liggeran. Du er fortsatt den de tyr til. Kaninen de trekker opp avhatten når alle de andre tryllekunstene har skåret seg.»

Det var forbløffende at hun ikke hørtes mer bitter ut,

14

tenkte han. I hennes sted ville han kokt av raseri. Spydd ed-der og galle over enhver som satt lenge nok stille. «Det ersant, jeg vet at du har nektet å samarbeide med terapitea-met. Men det var ikke derfor jeg kom. Jeg er ikke her for åprøve å gi deg psykoterapi via bakdøren, jeg er her fordi vihar kjent hverandre lenge.»

«Det er ikke dermed sagt at vi er venner.» Tonen varmatt, det fantes ikke liv i ordene.

«Nei. Vennskap er i grunnen ikke noe jeg driver med.»Det forbauset ham hvor lett det var å snakke oppriktig til ensom ikke kunne se ansiktet eller kroppsspråket hans. Hanhadde lest om fenomenet, men aldri opplevd det personlig.Kanskje han burde prøve å gå med mørke briller og spilleblind overfor de mest uforsonlige pasientene sine.

Hun kom med en tørr liten latter. «Du får til en god imi-tasjon når du er i det hjørnet.»

«Snilt at du sier det. En gang for lenge siden var det noensom kalte det å ’utgi seg for menneske’. Det uttrykket liktejeg. Siden har jeg brukt det.»

«Det må vel være å tøye det litt langt, gutten min. Hvil-ken rolle spiller det hvor lenge vi har kjent hverandre?»

«Du og jeg er det eneste som er igjen av gamle dager, ten-ker jeg.» Han vred seg i stolen, likte ikke samtalens utvik-ling. Han hadde kommet fordi han ville stille opp og hjelpehenne. Men jo lenger han satt her, desto sterkere følte hanat det var han som trengte hjelp. «Etter at alt har roet seg,mener jeg.»

«Jeg tror du er her fordi du håpet at en prat med meg villehjelpe deg med å forstå det du selv føler, hva det nå måttevære,» påpekte hun en smule spisst. «Jeg tok jo trøkken forhenne, ikke sant? Det er en sterkere tilknytning enn vi harhatt i løpet av all den tiden vi har jobbet sammen.»

«Jeg trodde det var jeg som var psykologen her.» Det varet svakt svar, bare en minimal parering av stikket hennes.

«Det behøver ikke å bety at du kan forstå det som foregåri ditt eget hode. Eller i ditt eget hjerte, for den del. Det erkomplisert. Ikke sant, Doc? For hvis det bare hadde bun-

15

net i dårlig samvittighet, ville det vært enkelt. Ikke sant?Det ville vært naturlig. Men det er mer enn som så. Har jegikke rett? For samvittighetskvaler har en mørk side. Rase-riet. Følelsen av at det er urettferdig, at det er du som sit-ter igjen med den tunge børen. Fortørnelsen fordi du sitterigjen med en ansvarsfølelse. Den følelsen av urettferdigheter som halsbrann, som å bli etset av syre.» Hun bråstop-pet, sjokkert over sitt eget valg av uttrykk.

«Det gjør meg vondt.»Hånden hennes søkte mot ansiktet og stoppet noen mil-

limeter fra den røde, blanke arrhuden etter syrefellen somhadde vært beregnet på en annen. «Så hva er det som fallerdeg inn når du tenker på Carol Jordan?» gjentok hun, skar-pere denne gangen.

Tony ristet på hodet. «Det kan jeg ikke si.» Ikke fordihan ikke visste det. Men tvert imot fordi han visste det.

3

Selv bakfra kjente Paula McIntyre igjen gutten. Hun vartross alt etterforsker. Det var slikt hun skulle være i standtil. Særlig når den aktuelle personen var tatt ut av sin nor-male kontekst. Det var der sivile kom til kort. Uten kon-tekst fikk de det som regel ikke til. Men etterforskere skullegjøre det beste ut av sine naturlige ferdigheter og utvikle fer-dighetene så langt at de aldri glemte folk de en gang haddesett. Jo takk, tenkte hun. Enda en myte som ble holdt i liveav reaksjonene til TV-politifolk som støtte på noe kjent iuventede situasjoner.

Ikke desto mindre gjenkjente hun gutten selv på kvart-profilen hun så fra den kanten hun kom fra. Hvis hunhadde kommet inn på stasjonen via personalinngangen– bakdøren fra parkeringen – ville hun oversett ham. Mendette var hennes første dag i Skenfrith Street, og hun kunneikke dørkodene. Derfor hadde hun for enkelhets skyld sattbilen i parkeringshuset på den andre siden av gaten, gåtttil hoveddøren og kommet inn bak tenåringen som tråk-ket urolig ved skranken. Det var noe med skulderholdnin-gen og hodestillingen som antydet forsvarsholdning og an-spenthet. Men ikke dårlig samvittighet.

Hun stoppet opp og prøvde å få et inntrykk av hva somforegikk. «Jeg skjønner det du sier, jeg er ikke dum.» Gut-tens tone var mer oppgitt enn aggressiv. «Men jeg ber degom å forstå at dette er annerledes.» Han trakk litt på skuld-rene. «Ikke alle er like, mann. Du kan ikke bare satse på atsamme størrelse skal passe alle.» Brytningen var fra dette

17

området, men umiskjennelig middelklassepreget, selv omhan gjorde sitt beste for å skjule det.

Den sivilansatte bak skranken mumlet noe Paula ikkehørte. Gutten begynte å gynge opp og ned på tåballene, sit-rende anspent, men uten noe å bruke virketrangen på. Hanvar ikke en slik type som kunne fly av skaftet, det var hunrimelig sikker på, men likevel var det all grunn til å prøveå berolige ham. Å bevare ro og orden var ikke den enestegrunnen til å komme til bunns i hva som plaget de besø-kende.

Paula gikk frem og la hånden på armen til gutten. «Du erTorin, ikke sant?»

Han virvlet rundt med angst og forskrekkelse i fjeset. Entykk såte av mørkt hår omkranset den bleke huden til enstuegris i tenårene. Store, blå øyne med mørke ringer under,et struttende nesegrev, en smal munn med altfor røde, fyl-dige lepper under en svak skygge av noe som en vakker dagkunne bli en bart. Paula kontrollerte dette mentale signa-lementet mot sin egen hukommelse og haket av alle punk-tene. Ingen feiltakelse her.

Det stramme draget rundt guttens øyne avtok litt. «Degkjenner jeg. Du har vært hjemme hos oss. Sammen med le-gen.» Han rynket pannen og prøvde å huske. «Elinor. Fraakutten.»

Paula nikket. «Stemmer. Vi spiste middag hos dere. Mo-ren din og Elinor er arbeidskamerater. Jeg er Paula.» Hunsmilte til den lille, grå mannen bak skranken og tok tjenes-tebeviset frem fra jakken. «Kriminaloverkonstabel McIn-tyre på krimmen – kriminalsjef Fieldings team.»

Mannen nikket. «Jeg sier til denne gutten at vi ikke kangjøre noe for ham før moren har vært savnet i tjuefire ti-mer.»

«Savnet?» Paulas spørsmål druknet i Torin McAndrewsfrustrerte motstøt.

«Og jeg sier til denne» – han pustet tungt gjennom ne-sen – «denne mannen at en ikke kan behandle alle sakerlikt, for alle er forskjellige, og mor er aldri ute hele natten.»

18

Paula kjente ikke Bev McAndrew særlig godt, men hunhadde hørt mye om sjeffarmasøyten av Elinor Blessing,partneren hennes, som var reservelege på akuttmottaketved Bradfield Cross Hospital. Og av alt det hun hadde hørt,var det ingenting som stred mot sønnens skråsikre erklæ-ring. Ikke at den sivilansatte bak disken ville bry seg omdet.

«Jeg tar en prat med Torin her,» sa hun bestemt. «Hardere et avhørsrom?» Mannen nikket mot en dør på denandre siden av den kalde, nøkterne ventesonen. «Takk.Ring opp til kriminalavdelingen, er du snill, og si fra til kri-minalsjef Fielding at jeg er i huset og kommer opp om enliten stund.»

Mannen så ikke særlig begeistret ut, men han grep tele-fonen. Paula pekte med tommelen mot avhørsrommet. «Nåsetter vi oss ned litt, så kan du forklare meg hva som stårpå,» sa hun og gikk foran ham.

«Greit.» Torin fulgte etter henne og subbet med deenorme joggeskoene over gulvet med den lute holdningensom er så typisk for tenåringer som ikke helt har vennet segtil hvor langt kroppen rekker.

Paula åpnet døren til et lite kott hvor det bare så vidtvar plass til et bord og tre rørstoler trukket med et spenstigmønster i blått og svart. Sett verre, tenkte hun og vinket To-rin til en stol. Hun satte seg rett imot ham, stakk hånden iskuldervesken og dro frem en skrivebok med en penn stuk-ket ned i spiralryggen.

«Ja, Torin, kan du ikke like godt begynne med begynnel-sen?»

Å stå på stedet hvil med tittelen kriminalkonstabel haddevært prisen Paula gladelig betalte for å være medlem av kri-minalsjef Carol Jordans storsakavsnitt. Så da den enhetenble avviklet, hadde hun søkt på den første trestriperstjenes-ten som ble ledig i Bradford-politiet. Det var så lenge sidenhun hadde avlagt overkonstabeleksamen at hun var redd deville be henne gå opp til ny prøve.

Det var ikke slik som dette hun hadde forestilt seg debu-

19

ten som overkonstabel. Hun hadde trodd at innledende av-hør ville bli andres idiotarbeid nå. Men det var jo slik detvar med politiyrket. Ikke ofte noe ble som du hadde tenktdeg.

4

Blendingsgardinene gjorde akkurat det de skulle. Og detvar bra, for bekmørke betydde at ingen villedende skyg-ger satte fantasien i høygir. Det siste Carol Jordan trengte,var noe som kunne stimulere fantasien. Hun kunne presteremer enn nok på egen hånd uten noen ekstra provokasjon.

Ikke at blodige åsteder var noe nytt for henne. Mestepar-ten av hennes voksne liv var bestrødd med bilder av brå,voldsom død. Hun hadde vært konfrontert med torturofre,banalt husbråk som hadde utartet, seksuell sadisme somikke hadde noe med middelaldrende middelklassefantasierå gjøre. Uansett hvilken form for brutalitet en tok for seg,hadde Carol sett sluttresultatet. Av og til hadde disse bil-dene holdt henne søvnløs og drevet henne til vodkaflaskenfor å viske ut konturene. Men aldri mer enn noen få netterom gangen. Carols behov for rettferdighet hadde alltid step-pet inn og forvandlet forferdelsen til en ansporing. Bildeneble drivkraften bak etterforskningen hennes, motivasjonenfor å stille drapsmenn til rette for konsekvensene av forbry-telsene de hadde begått.

Men denne gangen var det annerledes. Denne gangen vardet ingenting som kunne redusere kraften i det hun haddesett. Verken tid, alkohol eller avstand. Nå for tiden var detsom om en film gikk i en evig sløyfe i hodet. Filmen var ikkelang, men den beholdt sin slagkraft tross gjentakelsene. Detrare var at det ikke simpelthen var gjentakelser av det hunhadde sett. For hun var med i filmen. Det var som om noenhadde vært rett bak henne med et håndholdt kamera og la-

21

get en ustø hjemmevideo av de verste øyeblikkene i livethennes, med litt unaturlige farger og litt gale vinkler.

Det begynte med at hun gikk inn i låveboligen; over skul-deren hennes så man det velkjente interiøret med peiskro-ken, bare steinvegger og åpne stikkbjelker. Sofaer hun engang hadde sittet i; bord hvor hun hadde slengt fra segaviser, inntatt måltider, satt fra seg vinglass; håndbroderteveggtepper hun hadde beundret, og en genser hun mangeganger hadde sett broren gå i, nå slengt lettvint over en stol-rygg. Det lå en krøllet T-skjorte på gulvet ved spisebordet,der restene av lunsjen fortsatt sto. Og ved foten av trap-pen til hemsen sto to uniformerte ordenskonstabler i refleks-jakke; den ene virket forferdet og den andre ille berørt.Mellom seg hadde de et trekkspill av tekstil som kunne havært et foldeskjørt. Urovekkende, men ikke skremmende.For film kunne ikke formidle stanken av utgytt blod.

Men da Carol nærmet seg tretrappen, panorerte kame-raet tilbake og viste taket over sovehemsen. Det var somet Jackson Pollock-maleri hvor eneste farge var rødt. Blod –sprutet, skvettet og smurt over den kritthvite gipsen. Dahadde hun skjønt at dette kom til å bli riktig, riktig ille.

Kameraet fulgte henne opp trappen og registrerte hverteneste snublende skritt. Det første hun så, var beina og føt-tene deres marmorert i blod, og dråper og søl på sengenog gulvet. Hun fortsatte oppover og så Michaels og Lucysblodløse lik som bleke øyer i en sjø av purpurrødt.

Der var det at filmen stoppet, fastlåst i nettopp detteuhyggelige enkeltbildet. Men hjernen sluttet ikke å gå selvom filmen hadde gjort det. Bebreidelsene surret og raslet ihodet som en hamster i et løpehjul. Om hun bare haddevært en bedre politikvinne. Om hun bare hadde tatt sakeni egne hender i stedet for å basere seg på at Tony skullefinne løsninger. Om hun bare hadde advart Michael om aten mann på frifot hadde sine egne forskrudde grunner til åhevne seg på henne. Om bare, om bare.

Men ingen av disse tingene hadde hendt. Derfor ble bro-ren hennes og kvinnen han elsket, slaktet i låven de egenhen-

22

dig hadde restaurert. Et sted med metertykke vegger, derde hadde all rett til å føle seg trygge. Ingenting i livet hen-nes unngikk å bli farget av denne ene grusomme tildragel-sen.

Hun hadde alltid funnet mye selvdefinisjon i arbeidet.Det var det beste ved henne, hadde hun følt. Det var en åpenkanal for intelligensen hennes, et sted hvor den innbitte be-sluttsomheten hennes ble verdsatt. Hennes evne til å huskealt hun hadde hørt, huske det ordrett, hadde en praktisk an-vendelse der. Og hun hadde oppdaget at hun hadde en egenevne til å inspirere lojalitet hos polititjenestemennene hunjobbet sammen med. Carol hadde lagt sin stolthet i å værepoliti. Men nå hadde hun gitt slipp på alt det der.

Hun hadde allerede søkt avskjed fra Bradfield-politiet daMichael og Lucy ble myrdet. Hun hadde vært klar til å gåinn i en ny stilling som kriminalsjef i West Mercia-politiet.Hun hadde brent broene der, men det brydde hun seg ikkeom. Hun hadde også planlagt å trekke pusten dypt og deledet vidløftige, hundre år gamle huset som Tony uventethadde arvet i Worcester. Men den drømmen var også over;privatlivet var like hardt rammet av en brutal morder somyrkeslivet.

Hjemløs og arbeidsløs hadde Carol flyttet tilbake til for-eldrene. Hjemmet var ifølge en populær myte det stedethvor de tok deg imot når alt annet sviktet. Men dømme-kraften hennes hadde visst bommet der også. Foreldrenehadde riktignok ikke avvist henne. Og de hadde ikke åpentgitt Carols disposisjoner skylden for brorens død. Men fa-rens tause fortvilelse og morens skarpe holdning haddevært som konstante bebreidelser. Hun hadde holdt ut i etpar uker, så hadde hun pakket koffertene igjen og reist.

Den kjære katten Nelson var det eneste hun ikke tokmed. Tony hadde en gang fleipet om at forholdet hennes tilden svarte katten var det eneste fungerende forholdet hunhadde i tilværelsen. Det leie var at utsagnet lå for nær sann-heten til å være morsomt. Men Nelson var gammel nå. Forgammel til å bli stappet i et kattebur og drasset hit og dit

23

over hele landet. Og det var lettere for moren å være snillmot katten enn mot Carol. Så Nelson ble der, og hun reiste.

Hun eide fortsatt en leilighet i London, men det var sålenge siden hun hadde bodd der at den ikke lenger føltessom noe hjem. Dessuten var differansen mellom avdragenepå lånet og innbetalingene fra langtidsleieboeren det enestehun hadde å leve av inntil advokatene ble ferdige med ågå gjennom restene av Michaels liv. Og det betydde at hunbare hadde én mulighet.

Ifølge Michaels testamente skulle Carol arve boet hans,i og med at Lucy var ute av bildet. Låven sto på ham somsæreie, mens huset deres i Frankrike hadde tilhørt Lucy. Sånår testamentet var stadfestet, ville låven være Carols, medblod og gjenferd og det hele. Folk flest ville engasjert et pro-fesjonelt vaskebyrå, pusset opp det som ikke kunne vaskesrent, og solgt boligen til en eller annen innflytter som ikkekjente låvens nyere historie.

Carol Jordan var ikke folk flest. Selv om hun var aldri såmedtatt og ømtålig, holdt hun fast ved den besluttsomhe-ten som hadde trukket henne gjennom katastrofer tidligere.Derfor hadde hun lagt en plan. Dette var hennes forsøk påå gjennomføre den.

Hun skulle slette alle spor etter det som hadde skjedd her,og gjøre om låven til et sted hvor hun kunne bo. En slagsforsoning, det var det hun tok sikte på. Innerst inne tviltehun på at hun ville oppnå det. Men hun kunne ikke kommepå noe annet å strebe mot, og det var et prosjekt som villeholde henne beskjeftiget. Hardt kroppsarbeid på dagtid forå få sove om natten. Og virket ikke det, hadde hun alltidsvodkaflasken.

Enkelte dager følte Carol seg som byggevarehusets egenskribent; innkjøpslisten hennes var en liturgi av nyoppda-gede artikler, ordnet på arket som en serie haikudikt. Menhun fant ut av oppussingens konsentrerte poesi og mestretuvant redskap og nye teknikker. Sakte, men sikkert slet-tet hun bygningens fysiske historie. Hun visste ikke om detville gi henne sjelefred. Før ville hun kunnet spørre Tony

24

Hill hva han trodde. Men den muligheten sto ikke lengeråpen. Hun måtte bare lære å være sin egen psykolog.

Carol tente nattbordlampen og dro på seg den nye ar-beidsuniformen – skitten, forreven dongeribukse, verne-støvler med tykke sokker i, en ren T-skjorte og en tykk,skotskrutet skjorte. «Bygg-Barbie», ifølge en av de mid-delaldrende karene som vanket ved håndverkerdisken påbyggevarehuset. Det hadde lokket frem et smil hos henne,om ikke annet fordi ingenting kunne passet dårligere.

Mens hun ventet på at trakteren skulle gjøre klar kaf-fen, gikk hun gjennom hovedsalen i låven og ut i morgen-luften, der hun så fare for regn i de lave skyene som sløretåsene i det fjerne. Fargen begynte å sive ut av det grove gres-set på heden, og nå snek høsten seg mot vinter. Treklyngenpå skulderen av haugen skiftet valør; fargene gled fra grøntmot brunt. Et par små flekker av himmel kunne skimtesgjennom greinverket for første gang siden i vår. Snart villedet bare være et flettverk av nakne greiner der, slik at skrå-ningen mistet sin eneste skjerming. Carol lente seg mot veg-gen og stirret opp på trærne. Hun pustet dypt inn og søktesinnsro.

Tidligere ville den velutviklede sjette sansen, den somverner dyktige politifolk, fått nakkehårene til å reise seg.Nå hadde hun åpenbart glidd langt vekk fra den gamle Ca-rol Jordan, for hun merket overhodet ikke de tålmodige øy-nene som studerte hver bevegelse hun gjorde.