om rusmisbruk og pedagogikk - tyrilistiftelsen€¦ · pedagogikk, hvor reforhandlingene om...

Tore T. Rokkan

Hovedoppgave til pedagogikk hovedfag

Universitetet i Oslo

Det utdanningsvitenskapelige fakultet

Pedagogisk forskningsinstitutt

Om rusmisbruk og pedagogikk

SAMMENDRAG AV HOVEDOPPGAVE I

PEDAGOGIKK

TITTEL:

IDENTITET I BEHANDLING

AV:

Tore Tveraabak ROKKAN

EKSAMEN: SEMESTER:

Pedagogikk hovedfag Våren 1999

STIKKORD:

Identitet, behandling, sosialisering

SAMMENDRAG

1. Problemområde/problemstilling

Tema for oppgaven er å identifisere og klargjøre pedagogikkens plass og

muligheter i behandling av rusmiddelmisbrukere.

Behandling av rusmiddelmisbruk i Norge har utviklet seg parallelt med utviklingen

av velferdsstaten og i hovedsak fulgt to hovedakser – misbruk som et

helseproblem og misbruk som et kulturelt fenomen. Målet for behandling

innbefatter både ideelle mål om rusfrihet og sosiale mål om rehabilitering og

livskvalitet. Denne dualismen finnes også i behandlingsinstitusjonene som ofte

omfatter privat organiserte lokale virksomheter med ulike religiøse, ideologiske og

metodiske utgangspunkt. I oppgaven tar jeg utgangspunkt i behandling som en

prosess som omfatter ulike teknikker og modeller, men som også inkluderer

fellesskapsbaserte arenaer med samhandling over tid mellom terapeut og klient.

Behandling kan på denne måten ses som et pedagogisk virksomhetsområde hvor

resosialisering og forsterkende sosialisering bidrar til (re)danning av identitet og

sosial kompetanse.

På den andre siden tilføres pedagogikken utfordringer ut over de som stilles innen

pedagogikkens tradisjonelle virksomhetsområder, begrenset til oppdragelse og

utdanning. Legitimitet- og mandatspørsmål, forholdet mellom biologisk og kognitiv

utvikling, forholdet til tilstøtende og samhandlende profesjoner og forhold mellom

institusjon og samfunn. Dette er problemområder som bidrar til en samfunnskritisk

pedagogikk, hvor reforhandlingene om ansvaret for oppvekst- og omsorgsbehov

mellom familien, lokalsamfunnet og samfunnet gis ny aktualitet.

Oppgavens aktualitet er knyttet til den pågående debatt om forståelse av

rusmisbruk som et individuelt medisinsk/psykologisk og som et sosialt/kulturelt

fenomen ved å søke etter behandlingens identitet som en representant for

fellesskapstilpassing og systemtilpassing. Dokumentering, evaluering og

kvalitetssikring av tiltak i og resultater av behandling etterspørres, samtidig som

presset for å tilføre nye tiltak øker. I oppgaven tar jeg for meg

behandlingsområdet, og ikke narkotikapolitikk eller forebygging generelt. Likevel er

behandlingsinnsatsene både avhengig av og bidragsyter til den generelle

pessimismen om rus generelt og narkotika spesielt.

2. Metode

Denne oppgaven har en eksplorerende teoretisk tilnærming. Behandling beskrives

som ulike prosesser på et mellomnivå mellom individ og samfunn og som en

samspillsarena mellom aktørene; virksomheten, sosialarbeideren og klienten.

Denne beskrivelsen møter jeg med pedagogisk teori som forklarer og belyser

prosessene i behandling. På teorinivået brukes bidrag fra vitenskapelig

pedagogikk for drøfting av og berettigelsen for pedagogikkens rolle som teori for

behandling. Dette omfatter forholdet mellom behandling, samfunn og individ og

utviklingstrekk i samfunnet som påvirker og stiller nye krav til behandling som

praksis og til pedagogikk som teori for praksis. Oppgaven avslutter med å trekke

inn konsekvenser av pedagogisk teori i behandling som omfatter teori for

refleksjon, vurdering og evaluering av behandlingsinnsatser.

3. Data/kilder

Jeg trekker inn ulike kildegrunnlag med utgangspunkt i beskrivelser og

evalueringsstudier fra behandling og teori om behandling. Beskrivelsen tar sikte på

å vise og ivareta bredden i behandling samtidig som fokuset settes på de

virksomhetene og deler av behandling som omfatter en fellesskapsarena. Fra

pedagogikk henter jeg inn pedagogisk samfunnsrettet teori med fokus på

identitetsutvikling, sosialisering og danning. I mangel på pedagogisk teori om

behandling som forandring av individets identitet og samhandling er det hentet

bidrag både fra teori om oppdragelse og om undervisning i et

forandringsperspektiv.

4. Resultater/hovedkonklusjon

Jeg har funnet det meningsfullt å beskrive behandling ut fra et pedagogisk ståsted

hvilket innebærer å gi en teoretisk overbygning som kan beskrive det diffuse og

uuttalte som ofte impliseres i representasjon av behandlingsvirksomhet. Å gripe

den eksisterende praksis som er utviklet i behandling representerer likevel bare et

første skritt for å sikre en videreføring av de aktive elementene i behandling.

Samtidig er en helhetlig forståelse av ulike tiltak i behandling sett i en

sammenheng nødvendig for å kunne sikre utvikling av nye og bedre tiltak. For

pedagogikk representerer behandling et praksisområde som tilfører nye

problemstillinger gjennom sin særegne aktivitet i spennet mellom helse og kultur,

individ og samfunn. Behandling som virksomhet tar opp i seg og utfordrer

sammenhengen mellom oppdragelse og undervisning, danning og utdanning som

også kan omfatte andre samfunnsområder som fokus for samfunnsrettet

pedagogikk.

Forord

Jeg har i de siste 7 årene vært ansatt i ulike posisjoner i Tyrilistiftelsen, som er en

større privat behandlingsorganisasjon for rusmiddelmisbrukere og kriminelle med

rusmiddelavhengighet. I de siste årene har jeg arbeidet med utvikling av utdanning

og informasjon om behandling og Tyrilistiftelsens metoder og modeller både innad

i organisasjonen, mot politiske myndigheter, utdanningsinstitusjoner og andre

organisasjoner nasjonalt og internasjonalt.

Rusmiddelbehandling er en relativt ny fagsektor, formet både av medisin, psykiatri,

samfunnsformasjonen og indre metodiske strømninger. I det store mangfoldet av

ulike tiltak rettet mot behandling av rusmiddelmisbruk er det vanskelig å finne

fellesnevnere. Både uttrykte målformuleringer og metoder og innhold i

behandlingen avviker fra hverandre. Med utbyggingen av sosialutdanning ved

høyskolene har nye faggrupper økt mulighetene og behovet for dokumentering av

tiltak i rusmiddelsektoren. Økonomiske og politiske krav til behandlingseffekter og

dokumentasjon av behandlingsinnhold presser også frem behovet for utvikling av

noen felles standarder og språk for å kunne dokumentere og evaluere

virksomhetene.

Behandlingsforskning og evaluering av rusbehandling skjer i dag hovedsakelig

gjennom 3 forskningsmiljøer;

m SIFA (Statens Institutt for Alkohol og narkotikaforskning) gjennomfører nå et av

de største norske forskningsprosjektene i prosjektet ”Hvilken nytte? For hvem?

Til hvilken kostnad?”.

m Stiftelsen Bergensklinikkene og Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjeneste

(NSD) som har ansvaret for utforming og innsamling av data til

Klienkartleggingsundersøkelsen – en logitudinell studie av

rusmiddelmisbrukere i behandling.

m Rogalandsforskning, som på oppdrag fra Oslo Kommune nylig har avsluttet en

kombinert kvantitativ/kvalitativ studie av 4 ulike behandlingsorganisasjoner for

alkohol/narkotikamisbrukere.

I Stortingsmelding 16/97 etterlyser sosialdepartementet bedre dokumentasjon og

evalueringer fra rusmiddelområdet og spesielt behandlingssektoren for

narkotikamisbruk. I Oslo Kommune forberedes konkurranseutsetting av

behandlingsplasser som et virkemiddel for kvalitetssikring av innsatsene som

brukes i behandling. I forbindelse med dette arbeidet vurderes det også utvikling

av felles standarder for dokumentasjon og evaluering av innhold og resultater fra

behandling. Dette økte fokuset på dokumentasjon og metodebeskrivelser har en

politisk og økonomisk side, men er også et resultat av sektorens profesjonalisering

som følge av økt sosialfaglig kompetanse og avideologisering blant ansatte i

behandlingsmiljøene og et samfunnets krav om mer effektive virkemidler for å

begrense sosial marginalisering og utstøtning.

Jeg vil først takke ansatte og elever i Tyrili for inspirasjon og muligheten til å

fordype meg i mine egne teoretiske problemområder. En stor takk til Roar

Skolseg, Jo Wennesland og Olaug Krogsæther som har vært nære

diskusjonspartnere gjennom flere år.

Denne oppgaven hadde heller ikke vært mulig uten stramme tidsrammer og

fornyet interesse for pedagogikk som samfunnsrettet teori om individets

identitetsdanning og sosialisering gjennom handling og samhandling i forhold til

sosiale systemer. Takk til min veileder Anton Hoëm for inspirasjon og knappe

tidsfrister.

Sist men ikke minst vil jeg takke Heid for inspirasjon, overbærenhet i sene

kveldstimer med oppgaveskriving og retting av dobbeltkonsonanter og trykkleifer.

Takk!

Oslo, den 7. mars 1999

Tore T. Rokkan

Innhold

INNLEDNING ..................................................................................................................10

HVA ER BEHANDLING? ....................................................................................................10

PEDAGOGIKKENS ROLLE .................................................................................................12

Hva er pedagogikk? ..................................................................................................13

VITENSKAP I BEHANDLING ...............................................................................................14

AKTUALITET...................................................................................................................15

AVGRENSNINGER ...........................................................................................................17

OPPGAVENS STRUKTUR..................................................................................................17

KAPITTEL 1 BEHANDLING ...........................................................................................19

INSTITUSJONER..............................................................................................................20

Terapeutiske samfunn...............................................................................................22

Bo og arbeidskollektiver ............................................................................................22

FORSTÅELSESHORISONTER ............................................................................................23

Somatiske og medisinske forklaringer .......................................................................23

Utviklingspsykologiske forklaringer............................................................................24

Eksistensielle forklaringer..........................................................................................25

Læringsteoretiske forklaringer ...................................................................................25

Sosiologiske forklaringer ...........................................................................................26

Familieterapeutiske forklaringer ................................................................................26

Sosialpedagogiske forklaringer .................................................................................26

Sosialantropologiske forklaringer ..............................................................................27

FORSKJELLER OG LIKHETER............................................................................................28

SAMFUNN OG RUS ..........................................................................................................29

DE NYE PROFESJONENE .................................................................................................29

EVALUERING OG EFFEKT.................................................................................................31

KAPITTEL 2 IDENTITET I BEHANDLING ......................................................................33

MÅL OG MIDDEL .............................................................................................................34

IDEOLOGI.......................................................................................................................35

Hjemmebane.............................................................................................................36

Fellesskap.................................................................................................................37

PROFESJON...................................................................................................................38

ORGANISASJON .............................................................................................................42

NYTTER DET? ................................................................................................................44

OPPSUMMERING ............................................................................................................45

KAPITTEL 3 BEHANDLING I PEDAGOGIKK ................................................................47

PYGMALION ...................................................................................................................47

MODELLMONOPOL..........................................................................................................48

KOMMUNIKASJON OG IDEOLOGI.......................................................................................49

SOSIALISERING ..............................................................................................................50

Sosialisering i behandling..........................................................................................53

Behandling som sosialisering....................................................................................54

Sosialisering i institusjon ...........................................................................................57

Ut i verden.................................................................................................................59

BEHANDLING OG SAMFUNN .............................................................................................62

Integrering.................................................................................................................63

Etikk og politikk .........................................................................................................64

Glasshalvkulen..........................................................................................................65

KAPITTEL 4 PEDAGOGIKK SOM FORANDRING.........................................................68

SOSIALISERING SOM UTVIKLING.......................................................................................69

Taus kunnskap..........................................................................................................70

HJEMMEBANE OG BORTEBANE ........................................................................................71

PEDAGOGIKK OG SAMFUNN.............................................................................................73

Samfunn eller system................................................................................................74

DANNING ELLER UTDANNING ...........................................................................................78

KAPITTEL 5 PEDAGOGIKK SOM BEHANDLING .........................................................81

PEDAGOGIKK SOM RAMMER ............................................................................................83

PEDAGOGIKK SOM INNHOLD ............................................................................................86

Refleksjon i praksis ...................................................................................................89

PEDAGOGIKK SOM MIDDEL ..............................................................................................91

AVSLUTNING ................................................................................................................93

TEORI FOR PRAKSIS .......................................................................................................95

KONKLUSJON OG VIDEREFØRING.....................................................................................96

LITTERATUR …………………………………………………………………………………... 98

SLUTTNOTER …………………………………………………………………………………..108

Innledning

Hva er pedagogikkens plass i behandling og hvordan kan den bidra til bedring av

resultater for institusjoner som arbeider med behandling av rusmiddelmisbrukere?

Behandling og pedagogikk er de to sentrale begrepene i denne oppgaven. Jeg vil

forsøke å finne pedagogikkens plass i behandlingsfeltets praksisområde og søke å

tilføre feltet nye metodiske og teoretiske redskaper.

Hva er behandling?

Begrepet behandling innebærer en prosess – at noe eller noen er i behandling kan

defineres som;

1 kur, pleie, terapi komme under b- av en lege / ta b-(er) for ryggen / gå til

b- hos en psykolog 2 debatt, diskusjon, drøfting saken er oppe til b- i

Stortinget 3 medfart få god, dårlig b- / urettferdig b-. (Bokmålsordboka

1998)

I vår sammenheng er noen – en eller flere personer – som søker eller blir søkt inn

i behandling med grunnlag i et rusmiddelmisbruk. Rehabilitering brukes ofte

synonymt med behandling i denne sammenhengen. Bokmålsordboka (ibid)

definerer rehabilitering som ”…1 oppreisning 2 istandsetting, restaurering 3

attføring r- av fanger, av pasienter”. Forskjellen mellom disse

begrepsdefinisjonene er store selv om ordene behandling og rehabilitering som

ofte dekker det samme praksisområdet.

Behandlingsbegrepet peker på prosessen, mens rehabilitering (og habilitering)

også inneholder målet – tilbakeføring eller innføring i definert tilstand – oppreise

eller attføre.

I Stortingsmelding nr 16 1996/97 velger regjeringen å legge til grunn en bred

definisjon av behandling ved å referere til Jon Johnsens gjennomgang av ulike

behandlingsstudier i ulike land (ibid: 151). Johnsen konkluderer her med at;

Behandling omfatter en lang rekke tiltak som inkluderer identifikasjon,

kartlegging, vurdering, rådgivning, behandling, omsorg og oppfølging av

individer med rusmiddelproblemer.

Målsettingen med disse tiltakene er å kontrollere eller stoppe

rusmiddelbruken, samt forhindre videre utvikling av medisinske,

psykologiske eller sosiale problemer. (Ibid:115).

Andre har gjort lignende studier hvor en har sammenlignet målformuleringer brukt

av organisasjoner og institusjoner som står for behandling og/eller sammenlignet

denne med den praksis som man finner i organisasjonen (Ravndal 1993).

Oversikter over den praksis og de metoder som brukes i behandlingsinstitusjoner

er omfattende. Ofte inndeles behandlingsforløpet i flere faser; avrusing, utredning,

motivasjon utgjør oftest faser i en kommunal regi og kjennetegnes av fokus på

lindring, diagnostisering og motivering. Behandlingsfasen skjer gjerne i regi av

private organisasjoner (Lorentzen 1994) med ulike målsetninger som oftest

innebærer en reduksjon eller en kontroll med rusbruken. Fase tre omfatter en

oppfølging og eventuell videreføring av behandlingsfasen, og har en innretning

mot kvalifisering og arbeidsetablering i samarbeid mellom offentlige myndigheter

(skole/arbeidsmarkedsetaten/sosialkontor) og private organisasjoner (Pedersen

1993). Det juridiske ansvaret for etablering, drift og utvikling av rammene i

behandlingsforløpet tillagt kommunene, med fylkesmannen som tilsynsmyndighet.

I praksis er det de lokale sosialkontorene som har ansvaret for helheten i

behandlingsforløpet for den enkelte klient og forestår de økonomiske og juridiske

rammene innefor eksisterende lov- og regelverk. Det store private innslaget i

behandlingsfasen har historiske og kulturelle årsaker. Innen alkoholistomsorgen

har større private kristne organisasjoner etablert omsorgs- og vernehjem fra tidlig i

århundret (Lorentzen 1994). Selv etter 1950 hvor staten ved Helserådet (Karl

Evang) gikk inn for en mer direkte statlig styring og eierskap, er fremdeles en

hovedvekt av institusjonene for alkohol på private hender, og ofte med et religiøst

livssyn til grunn for omsorg og/eller behandlingsmetode1 (Waal 1992).

Innen behandling av narkotikamisbrukere har også det private innslaget vært

betydelig. Selv om staten uttrykte misnøye med at private organisasjoner foresto

behandling som innebar diagnostisering, avrusing eller somatisk hjelp, viste

Sosialdepartementets undersøkelser i 1981 at det private innslaget omfattet

dobbelt så mange behandlingsplasser som det offentlige systemet (Lorentzen

1994:14-15).

De kulturelle føringene er den andre årsaken bak et stort privat og mangeartet

tilbud innen behandlingssektoren. Med en enkel todeling finner vi organisasjoner

som har fokusert mer på individet og rusmiddelet i seg selv. Her finner vi også et

betydelig innslag av metoder med utgangspunkt i ulike psykoterapeutiske

tilnærminger og medisinske forklaringer som ligger til grunn for institusjoner og

polikliniske virksomheter. På den andre siden, og særlig som et resultat av et høyt

privat engasjement i sektoren, finner vi organisasjoner med utgangspunkt i ulike

livssynsbaserte ideer der hvor sosiale integrasjonsmodeller, selvhjelpsmodeller og

fellesskap fremheves som virkemidler. Bildet er ikke entydig; på den ene siden

fører nye utdanningsretninger innen sosial og helsefag til økt kompetanse innen

de ulike virksomhetene. På den andre siden utfordres behandlingsinstitusjonene

av nye krav til dokumentasjon og beskrivelse av sine virksomheter.

Pedagogikkens rolle

I denne oppgaven vil vi søke å finne modeller og metoder hvor praksis i

behandling kan belyses og forklares ut fra pedagogisk teori og hvor pedagogisk

praksis kan bidra til nye metoder og gi ny kunnskap og forklaringsmodeller. Dette

er mest sentralt innen virksomheter som er semiprofesjonelle eller basert på

metoder og modeller som helt eller delvis ligger utenfor psykologiens og

medisinens virkeområder. Samtidig vil pedagogikken fokusere på behandling som

en dannings- og utdanningsarena for identitetsutvikling, habilitering og

rehabilitering.

Pedagogikk eller læren om oppdragelse og undervisning, oppdragelseskunst

(Bokmålsordboka 1998) som redskap i behandling, er nesten fraværende som

kunnskapsområde. Det samme er resultatet hvis man søker etter pedagogisk

forskning eller diskusjon/beskrivelse av feltet rusbehandling. Pedagogikkens plass

reduseres til en støttefunksjon, enten knyttet til diagnostisering og kartlegging av

problemer som oppstår før og ligger forut for behandlingsperioden (for eksempel

pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT)), eller i etterkant av behandling i

tilbakeføring rettet mot skole eller arbeidsmarked. Innen sterkt ideologiske deler av

behandlingssektoren finner vi igjen pedagogisk retorikk i definisjonen av

behandling som fostring, utdannelse, oppretting og kamp (Hassela & Englund

1994). I sin bok om Solliakollektivet beskriver Arne Scanche Andresen (1990)

arbeidsformene involveringspedagogikk og konsekvenspedagogikk, hvor begrepet

pedagogikk brukes på praktisk terapeutisk arbeid. I arbeidet med å utvide

pedagogikkens område til også å omfatte modeller og metoder i behandling, må vi

legge til grunn en klarere definisjon av pedagogikkens rammer.

Hva er pedagogikk?

Som praksisområde dekker pedagogikken en rekke områder knyttet til

oppdragelse og til undervisning. Den enkleste modellen er knyttet til forholdet

mellom en elev (klient), en lærer (voksenperson) og et innhold som er relatert til et

mål. Forholdet mellom eleven og læreren er avklart gjennom et mandat, enten det

dreier seg om barn - foreldre og/eller elev - lærer. Innholdets forhold til

målsetningen er også avklart i mandatet, eller det er gitt myndighet til læreren

(voksenpersonen) å fastsette dette ut fra en ramme (Rørvik 1982). Relasjonen

mellom elev og lærer reguleres gjennom en eller annen form for kommunikasjon

eller læring som står i forhold til disse målsetningene. Pedagogikk som praksis

omfatter derfor den relasjonen eller de tiltak som hvor 1) deltagerene har et

pedagogisk forhold til hverandre og 2) at situasjonen står i et forhold til

målsetningen som skal oppnås.

Som vitenskapsområde omfattes ikke bare direkte pedagogiske handlinger, men

det individets identitetsdanning og sosialisering gjennom handling, samhandling

og erkjennelse i forhold til sosiale systemer (Hoëm 1978). På denne måten

omfatter den vitenskapelige pedagogikken den enkeltes integrering inn i den

menneskeskapte kulturen og også selve integrasjonen og erkjennelsen av den.

Forholdet mellom behandling og rehabilitering er også sentralt i en pedagogisk

sammenheng, hvor behandling peker mot indre prosesser og utvikling og

rehabilitering mot morgendagens løsninger.

Vitenskap i behandling

En grensedragning innen behandlingsfeltet synes nødvendig i forhold til psykologi,

psykoterapeutisk praksis og medisin. Når narkotika kom til Norge som en del av

en internasjonal trend på slutten av 1960 tallet, representerte dette et nytt og

skremmende fenomen for helse-Norge. Professor Helge Waal har beskrevet tiden

som epidemi-perioden hvor medisinske kontrolltiltak og behandling skulle være

motkreftene (Waal 1992). Sykdomsmodellen var også rådende innen de private

organisasjonene (f.eks. AA-modellen) hvor misbruk ble definert som en

uhelbredelig sykdom og løsningen var å søke trøst og støtte i religion (Furuholmen

& Scanche Andresen 1993).

Psykiatrien kom inn tidlig på 1970 tallet, hvor narkomane ble integrert inn i

psykiatriske avdelinger med modeller som inkluderte medikamentell behandling,

ulike individual- og gruppeterapautiske teknikker og isolering. Motvekten til den

psykiatriske modellen var kollektiver og organisasjoner som fant idegods i

samfunnskritisk tenkning og sosiologiske modeller hvor bevisstgjøring og

frigjøringsperspektiver forente lederne og klientene i felles kamp mot

undertrykkere og maktapparat (Furuholmen & Scanche Andresen 1993). Denne

alternative behandlingsretningen påberopte seg ingen teoretisk vitenskapelig

overbygning, men gjorde felles sak med klientene i en politisk-ideologisk kamp.

En nyorientering som ser ut til å binde sammen ulike modeller og metoder er den

såkalte miljøterapien. Et raskt søk viser at de sosiale høyskolene nå oppretter kurs

og vekttallsenheter i faget Miljøterapi innen studier i sosialt arbeid og i

sosionomutdanning. Begrepet ”miljøterapi” har opprinnelse fra det amerikanske

behandlingssystemet Daytop og betegner et strukturert hierarkisk fellesskap som

(i det minste hos Daytop) er basert på selvhjelpssystemer hvor tidligere klienter

utgjør de operativt ledende posisjonene. Boken ”Fellesskapet som metode”

(Furuholmen & Scanche Andresen 1993) argumenterer for miljøterapi eller

fellesskapet som metode. Forfatterne kommer fra hver sine leire; Dag Furuholmen

er lege og spesialist i psykiatri med praksis fra den terapeutiske bevegelsen, mens

Arne Scanche Andresen er sosionom med bakgrunn fra kollektivbevegelsen. En

annen bok som også setter miljøterapi inn i en pedagogisk ramme, er Inge

Kvarans ”Miljøterapi” (Kvaran 1996) hvor ”sosialpedagogikk presenteres som en

samlende teori for institusjonsarbeid, og det argumenteres for at miljøterapi bør

være et felles begrep for institusjonsarbeid.” (ibid). Et tredje omfattende bidrag til

en miljøterapeutisk forståelse av behandling finner vi i prosjektet ”City Effect”, en

studie av kollektivet San Patrignano utført ved Universitetet i Bologna (Guidicini &

Pieretti 1995).

Aktualitet

I rusmiddelfeltet foregår nå en intern diskusjon om standarder for kvalitetssikring

(Fagrådet 1997). Et nedsatt utvalg fra organisasjonen som representerer en

hoveddel av institusjonene i Norge, har i oppgave å forberede en

… total gjennomgang av rusfeltet i Norge, uavhengig av hvilket nivå det

enkelte tiltak befinner seg på, med tanke på innføring av kvalitetssikrings

rutiner for virksomhetene og med tanke på å gjøre noen valg i forhold til

ideologiske standpunkter vedrørende rusproblemers forståelse og

metodiske tilnærming. Dette synes å være en for omfattende oppgave med

tanke på at det sentrale i utvalgets arbeid skal være å gi retningslinjer for

kvalitetssikring; uavhengig av tiltakenes ideologiske tilknytning. (Fagrådet

1997)

Samtidig forbereder Oslo Kommune, som den største aktøren innen kjøp av

behandlingstjenester, konkurranseutsetting av behandlingsplasser (Oslo

Kommune 1998). Kommunen presenterer tiltaket som det viktigste elementet for å

sikre utvikling av standarder for kvalitet og evaluering innen russektoren. I løpet av

våren 1999 vil Oslo Kommune pålegge innføring av kvalitets- og

evalueringssystemer for bruk i konkurranseutsetting av behandlingsplasser i Oslo

etter modell fra f.eks. Stockholm kommune (Persson 1999)

Narkotikameldingen poengterer også sektorens store behov for

kompetanseutvikling og kvalitetssikring (St. meld. nr. 16 1997) og peker videre på

det begrensede tilbudet av grunnutdanninger for rusutdanning ved universiteter og

høyskoler. Allerede i Stortingsmelding nr. 69 1992 ble dette tema tatt opp og førte

til opprettelsen av 7 regionale kompetansesentra med ansvar for fagutvikling

under Rusmiddeletaten (Norgesnettet). Samtidig ble det besluttet opprettelse av

Nasjonal Institusjonsdatabase (NiDAR) og opprettelse av dataregistre for

inn/utskrivingen av klienter i institusjon. Det ble også satt i gang arbeid med

utvikling av et klientkartleggingsverktøy (Basisskjema) som nå er under

implementering i tiltakene i russektoren.

Internasjonale strømninger peker også i retning av økt innsyn og dokumentasjon

av tiltak ovenfor rusmiddelmisbrukere. Nye behandlingsformer og økt krav til

effektivitet i behandling skyldes på den ene siden veksten i antall misbrukere, nye

misbruksformer og økt synlighet og oppmerksomhet i forhold til rusmisbruket. Nye

behandlingsformer er også resultat av økt innsikt i og utviklingen av nye legemidler

og medikamenter som også stiller allmenne spørsmål om behandlingens

målsetninger og utfordrer politikeres og behandlingspersonalets syn på menneske

og normalitet. Denne prosessen kan også ses i lys av (samfunns)systemets behov

for rasjonalisering og organisering av det menneskelige og menneskets deltagelse

i samfunnet. Rasjonaliseringens kamp om de knappe ressursene omfatter også

behandling av de som faller utenfor systemet – både med sikte på effektivitet i

selve behandlingen, og behovet for funksjonell samfunnsdeltagelse som

arbeidstager og konsument.

Også i behandlingssektoren i seg selv genereres behov for endringer hurtigere

som en følge av nye utfordringer (kulturelle endringer i misbruket) og

behandlingsmåter (medikamentell behandling). Profesjonalisering og

profesjonskamp påvirkes også av økt informasjonstilgang og virksomhetenes

teknisk rasjonelle utvikling. I dette ligger behovet for nye forståelsesmodeller og

teori som gir muligheten for å begripe og gripe utviklingen og innholdet i

behandling.

Avgrensninger

Denne oppgaven tar ikke sikte på å innføre eller endre helhetlige modeller eller

metoder som brukes i arbeid med rusmiddelmisbrukere. Målet er å avdekke og

styrke det allerede eksisterende arbeidet gjennom identifisering og kartlegging av

praksis som kan forklares og begrunnes gjennom pedagogisk teori for å klargjøre,

styrke og videreføre praksis, bidra til refleksjon og ny identitet for ansatte og

muliggjøre dokumentasjon og evaluering av resultater. Jeg vil i hovedsak fokusere

på behandling for narkotikamisbruk, selv om rammene langt på vei vil være

dekkende for all behandling for avhengighet eller misbruk innenfor gjeldende

lovverk. Jeg vil ikke gi fullstendige beskrivelser av hele narkotikafeltet. Straff og

kontrollelementene ligger utenfor oppgaven. Det samme gjør forebyggende arbeid

og de delene av behandling som utelukkende skjer innen psykiatriske eller

somatiske institusjoner.

Oppgavens struktur

Oppgavens datagrunnlag er i første rekke publikasjoner, bøker og dokumenter

som omhandler metoder og modeller i behandling, behandlingsforskningen og

utdanning av ansatte til behandlingsinstitusjoner. Omfanget av slike studier er stort

og mangfoldig og vil begrenses ut fra hva som har aktualitet for å belyse

problemstillingen. Disse dataene vil i hovedsak bli presentert i kapittel 1 hvor jeg

søker å beskrive behandlingsfeltet ut fra fagfeltets egenforståelse.

I kapittel 2 tar jeg med meg beskrivelsen av behandlingsfeltet og ser på

behandling ut fra et pedagogisk ståsted. Legitimitet, mandat og profesjonalitet

som grunnlag for og i behandling ses i forhold til individ, organisasjon og samfunn.

Kapittel 3 flytter fokus fra et praktisk og induktivt synssett til en teoretisk

deduktiv vinkling. Med utgangspunkt i pedagogisk teori vil jeg søke å etablere

grunnlag for pedagogiske modeller som beskrivende for behandling.

Utgangspunktet er behandlingens fellesskapsarenaer identifisert som

miljøterapeutiske, sosiale og kulturelle føringer i grupper eller hele virksomheter i

behandlingssektoren.

I kapittel 4 videreføres modellene og funnene fra kapittel 3 i en drøfting av

begrepene danning, utdanning og sosialisering som modell for behandling og som

modeller for identitetsdannelse og endring.

Kapittel 5 tar opp forholdet mellom prosess, mål og evaluering i behandling

og ser på forholdet mellom oppgavens teorimodeller og praksis i behandlingsfeltet.

Kapittel 1 Behandling

Behandling i russektoren ble innledningsvis definert som en prosess som

innebærer ”…en lang rekke tiltak som inkluderer identifikasjon, kartlegging,

vurdering, rådgiving, behandling, omsorg og oppfølging av individer med

rusmiddelproblemer” (St. meld. nr. 16 1997:151) med målsetning å ”kontrollere

eller stoppe rusmiddelbruken, samt å forhindre utvikling av medisinske,

psykologiske eller sosiale problemer” (ibid).

Ansvaret for helheten i behandlingsforløpet ligger til kommunene. I valg av

behandlingstiltak er det flere elementer som spiller inn: Om institusjonene er eid av

kommune/fylkeskommune eller har fast tilknytning gjennom rammeavtaler;

sosialkontorets/konsulentens dokumentasjon, kunnskap og preferanser spiller inn i

tillegg til personen/klientens egne erfaringer og preferanser. Eventuelle diagnoser

eller utredninger av psykisk eller fysisk/medisinsk skade, personen/klientens

sosiale nettverk, bo- og jobbsituasjon og alder spiller også inn med hensyn til

plassering. Narkotikameldingen understreker behovet for å styre tiltakene ut fra

personens behov og individenes behov i de ulike tiltakene.

Rekken av ulike tiltak som ofte deles inn i tre typer av hovedtiltak, akuttiltak,

behandling og oppfølgingsbehandling, skal danne en kjede av tiltak som til

sammen utgjør en kontinuerlig helhet (St. meld. nr. 16 1997). Grovt kan en

inndeling av komponenter i tiltakene inndeles i:

Akuttiltak Akuttbehandling - Innsatser for å hindre eller løse akutte

medisinske, psykologiske eller sosiale

problemer

Avrusing - Behandling av abstinens, stabilisering

og motivering

Kartlegging - Identifisering og diagnostisering med

sikte på ev. videre behandling

Behandling Vurdering - Utvikling av behandlingsplan og

tiltaksbruk på grunnlag av kartlegging

Primærbehandling - Poliklinisk tiltak eller

heldøgnsbehandling i institusjon

Etterbehandling - Ulike innsatser for å stabilisere, sikre

eller videreføre behandlingen

Oppfølgings-

behandling

Ettervern - Begrensede tiltak for å opprettholde

resultatene fra behandlingsfasen

Tilbakefalls-

Forebygging

- Oppfølging for å hindre tilbakefall og

medisinske, psykiske eller sosiale

problemer som kan føre til tilbakefall

Vernede botiltak - Tidsubegrensede, skjermede tiltak for

personer med fysiske, psykiske eller

sosiale skader

Tabell 1 Hovedtiltak av behandlingsprogrammer (fritt etter St. meld. nr. 16

1997:152)

Institusjoner

SIFA (Statens institutt for alkohol og narkotikaforskning) typifiserer

behandlingsinstitusjoner for narkotikamisbrukere i fem ulike typer av tiltak.

Tabellen under omfatter 74 av 100 institusjoner som kvalifiserte til deltagelse i

prosjektet ”Stoffmisbrukere i behandling” gjennomført av SIFA 1995-97 (Lauritzen

& Waal 1996). Deretter beskriver jeg de ulike institusjonstypene fra tabellen med

hovedvekt på virksomheter som gjør bruk av fellesskap som metode i behandling;

terapeutiske samfunn og kollektiver.

Institusjonstype Antall Ant. Henvendelser Ant. inntak

Akuttiltak 3 4164 1786

Poliklinisk institusjon 23 2757 1803

Rehabilitering/omsorgs-

institusjoner

11 1468 812

Terapeutiske samfunn 7 576 325

Kollektiver 19 446 407

Andre 11 249 69

Sum (behandlingstiltak) 74 9660 5202

Tabell 2 Andre omfatter heldøgnsinstitusjoner for blandingsmisbrukere – både

alkohol- og narkotikabehandling (Lauritzen & Waal 1996).

Akuttinstitusjoner – vil oftest ha en oppbygging om den akutte medisinske,

psykologiske eller sosiale situasjonen en person har kommet i som et resultat av

rusmiddelmisbruk. Profesjonene vil oftest være dominert av

medisinsk/sykepleiefaglig personell, psykologer og psykiatere, mens ulike typer

sosialutdanninger representerer det såkalte miljøpersonalet som har ansvaret for

den døgnkontinuerlige drift av enheten. Tiltakene er oftest kommunalt eid og

drevet med tilknytning til somatisk institusjon.

Polikliniske institusjoner – tilbyr oftest psykologiske eller psykiatriske tjenester hvor

klienten deltar i andre tiltak for eksempel attføringstiltak , medikamentelle tiltak,

botiltak osv. Polikliniske institusjoner kombineres gjerne med andre typer

behandlingstiltak før, under eller etter døgnkontinuelig behandling.

Rehabiliterings- og omsorgsinstitusjoner – er virksomheter med begrenset

behandlingsfaglig kompetanse og hvor tilbudet har form av bo og servicetiltak i

samarbeid med andre tiltak. Hybelhus og skjermede vernede botilbud hører med i

denne gruppen. Eierstrukturen er differensiert, men med et stort innslag av private,

særlig organisasjoner med religiøse overbygninger. Vektleggingen av det

behandlingsfaglige arbeidet rettet mot rusavhengighet er ofte liten, eller den er

ivaretatt av poliklinisk behandling parallelt med botilbudet.

Terapeutiske samfunn

Terapeutiske samfunn kjennetegnes av hierarkiske psykologisk innrettede

behandlingstiltak – ofte bygget opp rundt den terapeutiske samtalen og andre

terapeutiske virkemidler i et fast strukturert program. Kompetansen i tiltakene er

gjerne en blanding av ufaglærte/tidligere rusmisbrukere og psykologisk/

terapeutisk utdannet personale. Terapeutiske samfunn i Norge er ofte eid direkte

av kommunene/fylkeskommune og har relasjoner til psykiatriske institusjoner.

Terapeutiske samfunn2 har historisk opprinnelse utgangspunkt fra to

hovedretninger: 1) De tidlige behandlingsinnsatsene i Norge som tok

utgangspunkt i den psykoterapeutisk retningen med tilknytning til eller integrering i

eksisterende psykiatriske institusjoner. 2) Influering av den dominerende

amerikanske behandlingsideologien fra Daytop og Phonix-house med et stort

innslag av selvhjelp og utviklingstrinn i faste stadier i et hierarkistisk oppbygd

lukket behandlingsmiljø.

Bo og arbeidskollektiver

Kollektiver består av ulike tiltak som alle har en hovedramme omkring et

bofellesskap hvor ansatte og personer som er i behandling bor og lever sammen.

Behandling i kollektiver har ofte et utgangspunkt i den daglige situasjonen,

samarbeidet om felles løsning av oppgaver, ispedd innslag av ulike gruppe- og

individuelle samtaler og terapeutiske virkemidler. Ansattgruppen har ofte ulik

fagbakgrunn, men med et økende innslag av ansatte med sosialfaglig utdanning.

Kollektiver er oftest privat eid, med ulike samarbeidslinjer til kommuner og

fylkeskommuner.

Bo og arbeidskollektivene oppstod i slutten av 1970 – begynnelsen av 1980 tallet,

ofte som en reaksjon til eksisterende dominerende psykiatrisk og psykoterapeutisk

behandlingstilbud. Et eksempel på dette er Tyrilikollektivet som hadde en klar

profil å være et alternativ til psykiatriens institusjoner. Bo og arbeidskollektivene i

Norge er også influert av europeiske impulser, radikaliseringen på 1970 tallet. I

Norden var særlig det svenske Hasselakollektivet med vektlegging på strukturerte

fellesskapsprogrammer, inspirert av den russiske pedagogen Anton Makarenko3,

et forbilde i etableringen av bo- og arbeidskollektiver.

Gruppen andre (tabell 2 [side 21]) – består av døgntiltak med tilbud av ulikt

omfang rettet mot blandingsmisbrukere (alkohol/narkotika), ofte med en innretning

mot omsorgs- og selvhjelpsmodeller. Personalet har blandet fagbakgrunn, gjerne

med et stort innslag av frivillige. Institusjonene eies ofte privat og har gjerne en

religiøs organisasjonstilknytning. Sammen med omsorgs- og

rehabiliteringsinstitusjonene er mange av tiltakene i denne gruppen en

videreføring av alkoholistomsorgens vernehjem og omsorgstiltak. Flere av

tiltakene i disse gruppene har eller er i ferd med å endre profil og innhold. I Oslo

representerer Kirkens Bymisjon en hel rekke spesialiserte tilbud som tidligere

fungerte som mindre bo- og omsorgsenheter.

Det er vanskelig å tegne det fullstendige bildet av institusjonene i

behandlingssektor. ”Omsorg og behandling – oppslagsverk for rusomsorgen i

Norge” (Folket 1998) presenterer 156 ulike tiltak og institusjoner i rusomsorgen.

Rusmiddeldirektoratet og NiDAR rapporterer om 115 (NSD 1996) tiltak i sektoren.

Oversikt over antall tiltak og plasser i tiltakene er usikre. Dels skyldes dette det

store private innslaget i sektoren, dels den lokale organiseringen hvor den enkelte

kommune eller bydel har ansvaret for tiltaksbruken. Oppbyggingen av et sentralt

institusjonsregister (NiDAR) og klientkartleggingssystemer vil gi bedre oversikter

over hovedmassen av tiltakene, deres innhold og metoder. Likevel er andelen av

små tiltak med begrenset levetid stor, noe som gjør en total oversikt vanskelig.

Forståelseshorisonter

En annen måte å gripe omfanget innen behandlingssektor er å se på ulike mulige

forklaringsmodeller eller ideologiske forklaringer som ligger til grunn for

virksomhetenes arbeid. Overskriftene i presentasjonen under er hentet fra

psykolog Asbjørn Solevåg (1997) og forsøker å vise bredden i ulike forklaringer og

metoder som brukes i behandling;

Somatiske og medisinske forklaringer

Forståelsen av rusmiddelmisbruk som sykdom preget tenkningen på 1960 tallet og

i begynnelsen av 1970 årene (Waal 1992). Til grunn for denne tenkningen lå en

opplevelse av at rus, og særlig narkotika, utviklet seg raskt og i mangelen på

kunnskap og strategier for å hindre epidemien (ibid). Vi kan i dag finne igjen noe

av denne tankegangen i medias behandling av nye stoffer (for eksempel MDMA

og designer-drugs) i den nye ungdomskulturen. Behandling HIV-positive

misbrukere med metadon4, vedlikeholdsbehandling med foreskriving av

medikamenter fra lege, metadonbehandling og medikamentellassistert5

behandling aktualiserer også debatten om sykdomsforklaringer for stoffmisbruk.

I behandlingsideologien finner vi retninger som vektlegger sykdomsforståelsen i

større grad enn andre. Sentralt står AA-metodikken, hvor alkoholisme og til en viss

grad narkotika (Anonyme Narkomane [NA]) gjennom en 12-trinns modell innleder

en livslang avholdenhet fra rusmidlet. Misbrukeren er født til misbruk, og er ikke i

stand til å kontrollere normal rusbruk. Total avholdenhet er løsningen hvor et

nettverk av likesinnede (og Gud) er kontrollører. Ved siden av AA-bevegelsen er

denne forståelsen av misbruket og bruk av 12-trinns modellen vanlig innen

alkoholistomsorgen, men også voksende innen behandling av

narkotikamisbrukere (Furuholmen & Schanche Andresen 1993).

Utviklingspsykologiske forklaringer

Utviklingspsykologiske forklaringer og modeller tar utgangspunkt i mistilpasset

eller skjevt utviklet selvoppfattelse eller identitet i oppveksten, og omfatter et stort

omfang av ulike retninger. Felles for behandling som bygger på utviklings-

psykologiske forklaringsmodeller, er vektleggingen på diagnostisering, utredning

og psykologisk samtale- og gruppeterapautiske virkemidler. Også innen poliklinisk

behandling er utviklingspsykologiske forståelsesmåter viktig, ikke minst for

institusjoner rettet mot ungdommer.

I behandlingssektoren representerer utviklingspsykologiske modeller i behandling

en dominerende posisjon, både ut fra et historisk utgangspunkt og i utbredelse. I

de senere årene har fokus om dobbeltdiagnoser – kombinasjoner av psykiske

lidelser og rusmiddelmisbruk – økt krav om dokumentasjon og ”faglighet” i

behandling, samt en generell individualisering, styrket disse forklaringsmodellene.

Eksistensielle forklaringer

At misbruk er en valgt livsform inngår ofte i den folkelige oppfattelsen av

misbruket. Behovet for å fordele skyld og nødvendigheten av å tillegge misbruket

en årsak og noen som ansvarlig for valget er ofte et behov hos pårørendes til

klienter i behandling. Samtidig er det mulig å finne igjen ansvarliggjøringen av

misbrukeren som den som faktisk velger, innen en rekke ulike praksismodeller.

I motivering for behandling er ofte valget sentralt. Dette kommer særlig frem i den

offentlige debatten om tvang (Lov om sosiale tjenester 1996) hvor et stort flertall

ledere ved institusjoner og fagpersoner innen rusbehandling mente at frivilligheten

– eller valget om å slutte med rusmidler – var en forutsetning for behandling. I

kontrakter eller regler som gjelder klienter i behandling ved institusjon, inngår ofte

bruk av rusmidler som oppsigelse av avtalen og utkastelsesgrunn. I dette ligger

ofte nettopp en forståelse av valget: Man må ville gjennomgå behandling, og

brudd på regler ved å bruke rusmidler er å velge rusmisbruket.

Læringsteoretiske forklaringer

Flere studier har pekt på den rasjonelle atferden i misbruket som en

overlevelsesstrategi (Elster 1997) hvor misbruket og deltagelse i misbrukermiljø,

kriminalitet, prostitusjon mv., gjensidig opprettholder hverandre. Misbrukeren

utøver en adferd, også i opprettholdelse av misbruket, som gir status og karriære i

subkulturelle miljøer (Smith-Solbakken & Tungland 1997).

Misbruket som innlært adferd finner vi også igjen i forståelsen av misbruket som et

klassemessig uttrykk, og har i særlig grad blitt tatt opp av arbeidskollektivene på

1970 og 1980 tallet. I diskusjonen om andre- og tredjegenerasjons misbrukere,

hvor alle nære pårørende bruker eller misbruker alkohol og narkotiske stoffer, er

blitt aktualisert når barn og barnebarn av ’68 generasjonen nå blir ungdom. Innen

arbeid med lovbrytere og i arbeid med prostitusjon og vold har relasjonen til

stoffmisbruket begrunnet forståelsen av atferden, ofte både for personen selv og

for fagpersonene i hjelpeapparatet.

Sosiologiske forklaringer

Her finnes mange av de klassemessige og sosiale forklaringsmåtene. Misbruk er

et symptom på dårlige sosiale forhold. Sosial marginalisering, kombinasjonen av

arbeidsledighet, dårlige boforhold, urbaniseringen og oppsplittingene av de

naturlige nettverkene er sentral i sosiologiske forklaringsmodeller. Studier av

subkulturelle miljøer, f.eks. UNGforsks studie ”Ungdomskultur og narkotikabruk”

(St. meld. nr. 16 1997) snur om på den tradisjonelle oppfattelsen av rusungdom

som ressursfattig og samfunnstapere. Likevel er det klasseperspektivet og

”kulturkampen” som har (hatt) sterkest gjennomslag i behandlingssektoren opp til

nå. Nye bilder – ansvar og påvirkning fra vennemiljø, foreldre og skole – kombinert

med nye misbrukergrupper er likevel i ferd med å endre dette.

I arbeidskollektivene har gruppen, solidariteten og kampen for å ta tilbake stolthet

og verdighet vært sentrale elementer. I det svenske Hasselakollektivet brukes

fortsatt arbeiderklassens kamp synonymt med kampen mot rusmidlene (Hassela &

Englund 1984).

Familieterapeutiske forklaringer

Familieterapeutiske forklaringsmodeller ser misbruket som feilslåtte

løsrivningsforsøk. I dette perspektivet kan familien stå frem både som årsak til

utviklingen av misbruket og som en ressurs for å finne løsninger.

Familieterapeutiske forklaringer omfatter et vidt spekter metoder og modeller, fra

systemteoretiske modeller til sosial læringsteori (Bunkholdt 1989).

Familieterapeutisk arbeid har særlig påvirket kollektiver som ofte tar familien som

utgangspunkt for danningen av fungerende levefellesskaper. Gjennom

organisasjoner for pårørende drives også et stort arbeid for å gi forklaringer,

hindre skyldfølelse og gjentagelse av de elementer som fremmet og forsterket

misbruket. Inspirasjonen til disse modellene har i stor grad kommet fra

søreuropeiske tiltak forsterket av utviklingen i andre- og tredjegenerasjons

misbrukere.

Sosialpedagogiske forklaringer

Sosialpedagogiske forklaringer ser på misbruket som et resultat av en manglende

oppdragelse eller kunnskap. Ved å vektlegge mangelen på de tette arenaene for

utprøving og læring, i hjemmet, på skolen og i lokalsamfunnet etterlyses de trygge

arenaene for utprøving, feiling og mestring som betingelser som må være til stede

i et læringsmiljø.

I behandlingsorganisasjonene vektlegges miljøarbeidet gjennom sterk styring og

tilrettelegging av miljøvariabler på ulik måte i kombinasjon med annen behandling.

Trygghet, relasjon og muligheten til eksperimentering og utprøving av andre og

nye løsninger er elementer som vektlegges. Modellen er mest utbredt innen

kollektiver og behandlingsinstitusjoner som jobber med barn og unge.

Sosialantropologiske forklaringer

Sosialantropologiske forklaringer er på samme måte mest utbredt innen private

organisasjoner som baserer behandlingen på fellesskapsideer og ideologiske

ideer. Symbolene og ”ritualene” utgjør bekreftelsen og sikrer deltagelse i miljøet,

både i rusmiljøet og i behandlingsmiljøet. Sosialantropologiske forklaringer vil se

på misbruket som ritualet som bekreftende for en posisjon, en synliggjøring både i

gruppen og i samfunnet. I den nye situasjonen – på behandlingsarenaen –

erstattes ritualene med nye, markeringer av oppnådde handlingsplaner,

faseoverganger, gjennomføring av avtaler, osv.

Beskrivelsen av ulike forklaringer og modeller i behandling kunne vært lengre,

men en rendyrket beskrivelse gjelder for få eller ingen av institusjonene innen

feltet. Beskrivelsene viser heller til bredden av ulike tiltak – og bredden i det

enkelte tiltak som et resultat av ulike forklaringer og ulike modeller som brukes

eller kan brukes i behandling. Ved siden av å vise bredden av tiltak innen

behandlingssektor viser beskrivelsen til styrke og omfang av virksomheter som

vektlegger ulike forklaringer og modeller i sitt arbeid. Tre dominerende retninger

peker seg ut: Sykdomsmodellen, psykologiske modeller og ideologiske modeller.

Forskjeller og likheter

Skillelinjene mellom ulike typer av behandlingstiltak varierer etter betrakters

ståsted, men fokuset på forskjellene og søken etter alternative

behandlingsmodeller har vært en sentral drivkraft i utviklingen av en stor bredde i

tiltak med ulike ståsted og ulik praksis. Forskjellene i ideologi og menneskesyn har

blitt vurdert som sentrale i de debattene som har preget og utviklet sektoren.

Vektlegging på medisinsk/biologiske, psykologiske eller sosiale forklaringer har gitt

ulike løsningssvar. Viktige faglige diskusjoner bidrar til å forsterke troen på egne

løsninger og modeller som riktige i behandlingen. Eksempler på slike diskusjoner

er og har vært: Bruk av tvang i behandling, nå innført i Lov om Sosiale tjenester6;

skadereduksjon og vedlikeholdsbehandling hvor grensene om målsetningene for

behandling – rusfrihet – flyttes og erstattes med livskvalitative mål; samt metadon

og medikamentassistert behandling hvor et treårig forsøksprosjekt nå er evaluert

og bygges opp for å ta imot flere misbrukere i behandling.

En oppsummering av utviklingen på behandligsfeltet vil beskrive utviklingen fra et

somatisk medisinsk utgangspunkt i 1960-tallet, psykiatriens forklaringer og

behandling fra 1970-tallet, til ideologi- og fellesskapsløsninger på 1980 tallet og

psykologi som tok opp i seg nye terapeutiske metoder frem til 1990.

I dag står behandlingssektoren overfor en ny periode hvor biologiske og

medisinske forklaringer vinner terreng. Sammenhengen mellom biologiske skader

og rusmisbruk fremheves oftere i fag- og nyhetstidskrifter i kapp med nyheten om

nye kjemiske stoffer. En eksplosiv økning i nye kjemiske stoffer, legemidler og

stimulerende midler er også med å flytte på grensene om hva mennesket er og

hvordan mennesket skal oppleve suksess og lykke. Behandling er ikke uavhengig

av verdier og holdninger i samfunnet. Et samfunn som endrer premissene for det

normale liv, endrer også målsetninger for de som skal ut av livssituasjoner

dominert av rusmiddelmisbruk og avhengighet.

Samfunn og rus

Norsk ruspolitikk fra 1930 tallet til i dag representerer en restriktiv linje. Innen

alkoholpolitikken har tilgjengelighet og pris vært viktigste komponentene. I

narkotikapolitikken blir restriktive kontrolltiltak kombinert med forebygging og

behandling. Samlet sett ligger bruk og misbruk av rusmidler i Norge på et lavt nivå

i forhold til andre europeiske land og USA. Etter en rask utvikling av antall

stoffmisbrukere fra 1960 tallet stanset rekrutteringen opp og lå lenge på et jevnt

nivå. Gjennom 1980 og begynnelsen av ’90 tallet var nyrekrutteringen liten, selv

om tilgangen og utprøvingen av cannabisstoffer økte, spesielt i de større byene

(Skretting 1996). I andre halvdel av 1990 tallet har utviklingen skutt ny fart, dels

med introduksjon av nye kjemiske russtoffer og dels i rekruttering av nye grupper

med andre sosioøkonomiske kjennetegn enn tidligere (St. meld. nr. 16 1997).

Oppbyggingen av behandlingssektoren i Norge har på mange måter skjedd

parallelt med utbyggingen av andre lokalt baserte tilbud innen helse og

sosialsektoren som en del av utbyggingen av velferdsstaten. Spesielt har denne

utbyggingen av tiltak betydd nye arbeidsplasser lokalt og overføring av arbeids- og

ansvarsoppgaver fra hjemmet til det offentlige. Denne overføringen av

kompetanse og oppgaver var også i all hovedsak et resultat av kvinners inntreden

i arbeidslivet, og ofte i arbeidsoppgaver innen helse og omsorgssektoren. I 1960

var 95 % av kvinner i yrkesaktiv alder hjemmearbeidende, i dag gjelder dette et

fåtall (Handlingsplan 1998). Innen ideologibaserte behandlingstiltak førte dette

også til nyrekruttering av personell med ny kompetanse og faglighet. I boken

”Frivillighetens integrasjon” beskriver Håkon Lorentzen (1994) hvordan Larkollen

Behandlingshjem møtte overgangen fra ”hjem” modellen som integrerte ulike tiltak

i sin miljøbaserte modell til profesjonsmotsetninger som vanskeliggjorde de

ideologibærende og normative elementene i behandlingen.

De nye profesjonene

I arbeid med mennesker i behandling er de ansattes kunnskaper, faglighet og

integritet det viktigste redskapet for å oppnå forandring. I dette avsnittet vil jeg se

på de ulike faggruppenes faglige bakgrunn og identitet i sitt arbeide.

I Stortingsmelding nr. 16 1996/97 etterlyser Sosialdepartementet et større innslag

av utdanning i behandling av rusmiddelmisbrukere i grunnutdanningen ved

høyskoler og universiteter. Innen videreutdanning for ansatte i sektoren eksisterer

det tilbud ved 3 høyskoler. For å styrke fagkompetanseoppbygging i sektoren har

Sosialdepartementet etablert et landsomfattende tilbud gjennom Norgesnettet som

består av syv regionale kompetansesentra. Kompetansesentrenes oppgave

omfatter også metodeutvikling og evalueringsredskaper for institusjonene.

De tradisjonelle faggruppene innen sektoren, leger, psykiatere og psykologer, har

alle en faglighet i form av en teoretisk plattform innen sine disipliner. Samtidig er

det ingen av disse disiplinene som alene omfatter eller utgjør helhetlige modeller

innen behandling av rusmiddelmisbrukere.

Sosialarbeidere utgjør ingen ensartet utdanningsgruppe med bakgrunn fra

sosionomutdanning, barnevernspedagog eller med ulike terapeutiske

videreutdanninger. Utdanningene består oftest i en kombinasjon av teori og

praksisundervisning, rettet inn mot et bredt spekter av posisjoner innen

hjelpeprofesjonen. I behandling er sosialarbeideren ofte både terapeut og

organisator av et miljøarbeid med vekt på å ”kommunisere klare grenser og en fast

struktur kombinert med støtte, omsorg og sosial trening”7 i samarbeid med andre

faggrupper og ufaglærte.

Med utgangspunkt i miljøterapi som en støttebehandling ved siden av medisinsk,

psykiatrisk eller psykologisk behandling, reflekterer sosiolog Jo Wennesland i sin

bok ”Medspiller, eller den gode hjelper” (Wennesland 1992) rundt

sosialarbeiderens teoretiske identitet:

Jeg husker fremdeles mitt første miljøarbeiderseminar … ’miljøterapi, teori

og metode’ i regi av institusjons-foreningen. Teoridelen var det psykologer

som stod for, metodene ble overlatt til miljøarbeiderne. På en rekke

seminarer og landskonferanser har jeg opplevd det samme. Teoretisk

arbeid er noe som er forbeholdt andre faggrupper som medisinere,

psykologer og sosiologer for eksempel. (Ibid:18)

I festskrift for Norges Kommunal og Sosialhøyskole i anledning barnevernlinjens

25 års jubileum (Nerdrum & Opsand 1988) med tittelen ”Fra veldedighet til

profesjonalitet” vektlegges utdanningen som grunnlag for utviklingen av de nye

profesjonene innen sosialt arbeid. Profesjonalitet defineres som en praktisk

profesjonalitet for å beskrive den ”psykologiske dimensjonen hos den enkelte

hjelper og hans klient, og i forholdet mellom dem” (Nerdrum 1988:35).

Allerede i 1977 argumenterte Sissel Seim Bufold for sosionomens særegne

profesjonelle kompetanse et innlegg på Norges Allmennvitenskapelige

Forskningsråds konferans ”Profesjonalisering – samfunnsbehov eller

gruppeinteresse” (Bufold 1977): Det som er spesielt ved profesjonelt sosialt arbeid

er … at arbeidet bunner i:

- kunnskap om samfunnsforhold og sosiale prosesser,

- kunnskap om samfunnsmessige og sosiale forholds innvirkning på

enkeltindividet,

- enkeltindividers reaksjoner og sosiale forutsetninger.

Min problematisering av profesjon innen behandlingsfeltet er ikke en etterlysning

av mer profesjonell behandling i seg selv, men et ledd i forsøket på å beskrive

forholdet mellom teori og metode, forholdet mellom kunnskap og anvendt praksis i

behandling av rusmiddelmisbrukere.

Evaluering og effekt

Det er svært mange problemer knyttet til evaluering av behandlingsprogrammer

for rusmiddelmisbrukere. Et første problem gjelder undersøkelsesmetoden, fordi

det er umulig å gjenskape den samme situasjonen igjen for etterprøvbarhet.

Etablering av kontrollgrupper for eksperimentelle studier byr også på

validitetsproblemer og har i tillegg etisk problematiske sider.

I Norge er det gjennomført flere etterundersøkelser som ser på klientstatus ved

inntak, utskriving og en tid etter utskriving (lengde varierer i ulike undersøkelser).

Det er også gjennomført ulike oppfølgingstudier som følger klientene i og gjennom

behandlingen. Samlet er det liten grad av koordinering av de ulike evalueringene,

og dette vanskeliggjør sammenligninger mellom ulike tiltak og modeller. I den

svenske SWEDATE undersøkelsen (Universitetet i Uppsala) ble det gjennomført

komparative studier som både sammenlignet tiltakene og modellene som ble

benyttet i det enkelte tiltak.

Det er liten sikker viten om generelle effekter av behandling og ulike typer

behandling av rusmiddelmisbrukere. Målsetningene varierer og klientens bruk av

flere etterfølgende tiltak gjør isolering av eventuelle effekter vanskelig målbare. På

oppdrag fra Sosialdepartementet gjennomførte Jon Johnsen og Elisabeth Nygaard

en gjennomgang av ulike former for behandling (St. meld. nr. 16 1997:151);

- Det er ikke en enkelt behandlingsmetode som er effektiv for allepersoner med rusmiddelproblemer.

- En rekke studier av ulike grupper har vist at behandling i institusjon ikkegir bedre resultater enn poliklinisk behandling.

- Kortvarig, motiverende rådgivning kan være effektivt sammenlignet medingen behandling. Disse behandlingsmetodene kan værekostnadseffektivesammenlignet med omfattende og intens behandling.

- Behandling av andre problemer enn rusmiddelproblemet kan forbedrebehandlingsresultatet.

- Egenskaper ved terapeuten har betydelig innvirkning påbehandlingsresultatet.

- Behandlingsresultatet påvirkes av samspillet mellom en rekke faktorersom pasientens motivasjon for behandling, pasientens sosiale situasjonetter endtbehandling, egenskaper ved individet som søker behandling og typerusmiddelproblem.

- Pasienter som behandles for sine rusmiddelproblemer vil oppnå høystforskjellige behandlingsresultater med hensyn til rusmiddelbruk.

- Det er stort frafall av pasienter i behandlingstiltakene for stoffavhengige,hvilket sannsynligvis har sammenheng med graden av psykiatrisksykelighet.

- De pasientene som reduserer rusmiddelbruken betydelig eller som blirtotalavholdende, vil som oftest oppleve forbedringer på flere områder,særlig hvis perioden med betydelig redusert forbruk blir langvarig.

(Ibid:151)

Kapittel 2 Identitet i behandling

I dette kapitlet vil jeg undersøke grunnlaget for pedagogiske forklaringer innenfor

behandlingsområdet. Dette søket har to nivåer, behandling i en samfunnspolitiske

og teoretisk sammenheng (makrosystemet) og i behandlingens praksisområde

(mikrosystemet). For å forklare helheten i sammenhengene tilpasser jeg en

utviklingsmodell hentet fra Bronfenbrenner (1979) med fire nivåer fra

mikrosystemet som tar opp aktivitet, relasjon og rollestrukturer på et inter-

personelt plan til makrosystemet som omfatter helheten av tiltak, virkemidler,

ideologi og kultur i organisasjonene og det i samfunnet som påvirker og påvirkes

av arbeidet i behandlingsorganisasjonene. I modellen tilsvarer mikrosystemet

behandlingsorganisasjonen eller enheter i denne, særlig med vekt på

virksomhetens fellesskapsarenaer (miljøterapeutiske arena). Mesosystemet

representerer forholdet mellom ulike behandlingsorganisasjoner, som i liten grad

berøres direkte i denne oppgaven. Utdanning til og forskning på

behandlingsinnsatser utgjør exosystemet, og er tidligere beskrevet i foregående

kapitler. Makrosystemet består av samfunnsformasjonen og i særlig grad politiske

og lovgivende myndigheter.

Figur 1. Modell for systemutvikling etter Bronfenbrenner (1979)

Mikrosystem – opplevde aktiviteter, roller ogrelasjoner i et sosialt system.

Mesosystem – relasjonene mellom to ellerflere sosiale systemer.

Exosystem – sosiale systemer som påvirkereller påvirkes av hendelser i mikrosystemet.

Makrosystem – relasjoner mellomeksisterende og mulige sosiale systemer ien sosial enhet.

Mål og middel

Utviklingen av behandlingsfeltet skjer ikke i et vakuum. Forholdet til samfunnet –

opinion og politikere, profesjonene og samfunnskulturen er alle sentrale

premissleverandører og drivkrefter. Ser vi på formuleringer av målsetninger for

behandling av rusmiddelmisbrukere, finner vi raskt en nivåforskjell mellom den

ideelle målformuleringen for samfunnet og målsetninger i arbeidet med den

enkelte person. I Stortingsmelding nr. 16 1996/97 uttrykkes dette klart gjennom

formuleringene ”det er ikke realistisk å tro at narkotikaproblemene skal kunne

løses innen uoverskuelig fremtid”, samtidig som regjeringen ”holder fast ved det

langsiktige overordnede målet; å arbeide frem mot et samfunn fritt for misbruk av

narkotika” (ibid:9). Todelingen ligger på to nivåer. I makrosystemet er staten

avhengig av å kommunisere en ideell målsetning med hensyn til den politiske og

kulturelle utviklingen. Norsk narkotikapolitikk må ha en klar profil rettet mot en

liberalisering som ”etter alt å dømme øke tilgjengeligheten … og føre til økt

misbruk” (Ibid).

Den samme dualismen finner vi i eller mellom behandlingsorganisasjoner og i

arbeid med rusmiddelmisbrukere. I sine presentasjoner legges det vekt på både

begrensning og kontroll med rusmiddelbruken, men også å ”bli i stand til å klare

seg selv utenfor institusjonen” (Bakklandet rehabiliteringssenter [Folket 1997:93).

Askøy behandlingssenter (Blå Kors) utenfor Bergen oppsummerer denne todelte

målsetningen i sin årspresentasjon:

Hvis målsetningen for en vellykket behandling for rusmiddelbrukere var

begrenset til: aldri mer bruk av rusmidler, ville en stor del av

behandlingen vært ”mislykket” (Folket 1997:82).

Behandlingssenteret trekker opp sine egne målsetninger: Trygt og godt sosialt

nettverk, aktiviteter som gir mening i livet, lære å kjenne seg selv og bli kjent med

andre, bearbeide følelser og ”traumer”, takle konflikter på nye måter, øke

livskvaliteten og starte nye forandringsprosesser for livsmestring (ibid).

Ideologi

I denne sammenhengen er behandling av rusmiddelmisbrukere noe annet enn

behandling for rusmiddelmisbruk, og målet noe annet enn det å ikke ruse seg, selv

om betingelse for deltagelse i de sosiale aktivitetene er rusfrihet, og en slik

deltagelse over tid skaper en fysisk avstand til rusmidler.

Behovet for forklaringer og ideologier kommer inn som føringer i mikrosystemet.

Askøy behandlingssenter sine målsetninger sier noe om et syn på de

underliggende variablene bak misbruket, og igjen noe om makrosystemets

ideologi og menneskesyn. I sterke ideologiske behandlingsorganisasjoner vil de

ulike elementene og aktivitetene i mikrosystemet ”ligge i veggene”. Engasjement,

korrigering og fleksibilitet har over tid utformet rammen for hva klienten (og miljøet)

trenger og hvorfor. Et eksempel på dette er hentet fra Odd Arne Tjerslands (1995)

evaluering av Tyrilikollektivet hvor han beskriver hvordan konfrontasjoner i

gruppesamlinger som ble benyttet ved alvorlige normbrudd i kollektivet endret seg

etter sterk kritikk fra elevene som opplevde situasjonene ydmykende. Dette endret

praksis til en spørrende deltagende form der lederne ofte kom i en situasjon ”der

de argumenterte for å gi elevene en ny sjanse. ”Hvorfor skal vi alltid være så

konsekvente?” eller ”rettferdighet er å behandle folk ulikt”. (Ibid: 10).

Hva som er innholdet på mikronivået er avhengig både av ideologi, skrevne

målsetninger og mål på makronivå, men også samspillet og aktivitetene på

mikronivået i seg selv. Dag Furuholmen ved Veksthuset beskriver dette samspillet

gjennom dynamiske polariteter som danner ramme omkring mikrosystemet.

Eksempler på slike polariteter som er aktive ved Veksthuset er konfrontasjon

versus omsorg, alvor versus humor, kjedsomhet versus spenning osv. støttet opp

av en klar holdning fra personalet (Furuholmen & Scanche Andresen 1993: 148-

149). Denne klare holdningen kan være beskrevne regler eller representere en

felles kultur som er ”akseptert” eller adoptert av alle deltagerne. Oftest

representerer føringene i miljøet en kombinasjon av elementer som ”slike

kvaliteter som misbrukerne manglet i sin oppvekst” (ibid), strategier for å velge og

handle annerledes osv. og felles tilpassede elementer basert på verdier i

organisasjonen eller hos den enkelte voksenperson.

Hjemmebane

Idealene for denne miljøterapeutiske arenaen er ofte hentet fra

oppdragelsessituasjonene. Hjemmodell eller familiemodell ble også brukt som

beskrivende navn tidlig ved etableringen av kollektiver og ideologiske institusjoner.

Handlingstvangen som ligger i ledernes behov for å sette grenser i hverdagens

handlingsrom og en markering av en foreløpig autoritet i hverdagens konkrete

situasjoner (Dale 1992). Hierarkiske strukturer, seremonier, tilgang til goder,

opplevd eierforhold til sosiale og materielle ressurser understøtter den legitime

autoritet mellom ansatte og klienten. Den asymmetriske kommunikasjonen som

må være tilstede (iallfall i starten i behandling) sikrer handlingsflyt og fremdrift i

behandlingen. I levefellesskap, og særlig i miljøterapeutiske behandlingsformer, er

også medelevene – de andre klientene – deltagende som behandlere gjennom

ulik grad av rullering av roller og ansvar, basert på en felles erkjennelse av

ansvaret og/eller et felles ansvar for å ivareta ulike roller (rollespill) for å fullføre

aktiviteten. Denne solidaritetsbeskrivelsen finner vi igjen i ulike former både i

terapeutiske samfunn og ideologiske fellesskap. (Furuholmen & Scanche

Andresen 1993, Tjersland 1995).

Hjemmodellen og den miljøterapeutiske arenaen betinger en felles konsensus om

struktur og innhold både i personalgruppen og til en viss grad i klientgruppen.

Alternativt vil deltagerne i klientgruppen over tid trekke tilbake sitt samtykke til

videre behandling, enten ved å bevisst trekke seg fra videre deltagelse eller ved å

avbryte behandlingen og vende tilbake til den tidligere rustilværelsen. 70 – 80 %

av alle som innskrives i behandling for rusmiddelmisbruk avbryter før

behandlingsforløpet er ferdig. Tallet varierer med institusjoner, aldersgrupper i

behandlingen og bruk av tvang i behandling (Lov om barnevern og Lov om sosiale

tjenester). Jeg vil senere i denne oppgaven drøfte forholdet til tvang i behandling,

men her bare peke på hvordan autoriteten i behandlingsfellesskapene endres når

begge parter kan trekke tilbake sitt samtykke til fortsatt deltagelse.

På mange måter representerer fellesskapsarenaene som hjem-arena eller

miljøterapi hva Anton Hoëm (1994) kaller for det enkle samfunn hvor

samhandlingene kjennetegnes som primærgruppekvalitet og hvor det er ”høy grad

av personlig fortrolighet, følelsesmessig dybde, moralsk fellesskap, sosialt

samhold og kontinuitet i tid”. Hoëm trekker parallellene videre til Tönnies

Gemeinshaftsamfunn og Durkheims organiske samfunn. Gemeinshaft8

opprettholdes på grunnlag av en felles konsensus som, på tross av deltagernes

individualitet (ulikheter), fokuserer på det som er felles og som binder gruppen

sammen og danner et fellesskap. (Østerberg 1990) Dette krever en redefinering

av misbrukerens kultur til behandlingsinstitusjonens kultur som igjen bekrefter

behandlingspersonalets modellmakt. Det er ikke bare samhandlingsmønsteret

som er karakteristiske for det sosiale livet i fellesskapsarenaen, men i mange

tilfeller idealet i måten å samhandle på. Bronfenbrenner tydeliggjør ulike

rolleforskjeller mellom primære relasjoner og sekundære relasjoner:

”Familien er primært viktig ikke bare på grunn av de aktivitetene som

skjer der, men også det forhold at menneskene er følelsesmessig

veldig nært knyttet til hverandre. Og dette er grunnleggende viktig for

barnets utvikling. Imidlertid er det også essensielt for barnets

utvikling å være sammen med mennesker som ikke er like avhengig

av dem. Dette gir barnet anledning til å uttrykke hvem han eller hun

er og gjøre ting som hun eller han ønsker å gjøre.” (Holthe 1998:61)

I boken ”Den betalte familie” presenterer Liv Finstad (1990) ”det familieaktige” ved

Selbukollektivet hvor familierollen brukes som bilde på de relasjonene som bindes

mellom voksenpersoner og klienter i små, tette levefellesskaper i Selbukollektivet.

Fellesskap

Jeg har beskrevet rammene for behandling på samfunnsplan og for institusjoner

som mangeartede og diffuse. Mens den primære målsetningen – å slutte med

misbruk av rusmidler – er sentral i den offentlige identifikasjonen av problemet, er

målsetningene i og rundt behandling varierende og diffuse. Ord, begreper og

virkemidler er oftere et spørsmål om forklaringsmodeller og ideologi, enn

identifisering, gjenkjenning og vurdering av hvordan behovene skal møtes.

Ideologiseringen har i seg selv betydning for danning og redanning av

behandlingsstrukturene representert i mangfoldet av ulike behandlingstiltak og det

tilbudet som representeres av den enkelte institusjon. Tilbudene er ofte utformet

som totale tiltak som omfatter ulike sosiale, kulturelle, religiøse, psykologiske og

medisinske aspekter ved klienten. I motsetning til begrepet total institusjon hos

Goofmann (Kjørholt 1998), er idealet ofte fellesskapet eller hjemarenaen, med

familien og hverdagslivet som ideal. Fellesskapsarenaene, både miljøterapeutiske

arenaer og hjemarenaer, er sterkt utviklet i behandlingsorganisasjoner for

rusmisbrukere med fokus på stabilitet og kontinuitet i tid. Samhandlingen ses ofte

som et element i seg selv, uavhengig av aktivitetene og innholdet i relasjonene.

Profesjon

Et utviklingstrekk jeg har lagt vekt på i min presentasjon, er nedbyggingen av de

ideologiske innholdsdelene i behandling til fordel for en større grad av fagutdannet

personale. I beskrivelsen fra utviklingen ved Larkollen ungdomshjem (eid av Oslo

indremisjon) fortrenges fellesskapets ”flytende samværsformer og dens preg av

total institusjon” til fordel for de profesjonelles mer strukturerte tilbud med

vektlegging på skillet mellom arbeid – fritid, profesjonsrolle – privatperson i

behandlingen (Lorentzen 1994). Ved Larkollen forsvant personalets aktive felles

livssynskomponent som bærende element til fordel for en ”faglig

behandlingsform”, ”fra å være en integrert del av det daglige liv ble de

(forkynnelsesvirkemidlene [min anm.]) mer og mer oppfattet som fritidstilbud”

(ibid:129).

Denne utviklingen er ikke entydig fordi det kan være problematisk å anslå hva som

er en profesjonalisering ut fra så uklare og mangetydige målsetninger som

definerer behandlingsfeltet fra makronivå og på mikronivå. Håkan Jenner (1992)

diskuterer profesjonalitet innen behandlingsfeltet i boken ”Pygmalion i

misbrukervården” og tar utgangspunkt i 11 punkter i en modell mellom henholdsvis

amatørisk og profesjonell virksomhet:

m Ansettelse: Graden av spesifisering – stillingstittel og funksjon. Kan oppgavene

utføres av andre.

m Utdanning: Spesifikk eller generell.

m Utstrekning i tid: Fast (08.00 – 16.00) eller varierende.

m Avgrensning: Spesifikk eller holistisk innrettet.

m Forankring: I ”samfunnet” eller i naturlig fellesskap.

m Forholdet til arbeidet: Kjærlighet til arbeidet eller i arbeidstiden.

m Arbeidstid: Bestemt av tidspunkter eller av arbeidsmengde.

m Kontroll: Formell eller informell kontroll.

m Autoritet: Moralsk autoritet versus vitenskapelig/yrkesmessig autoritet.

m Personlige egenskaper: Lite eller mye avhengig av personlige egenskaper.

m Kontinuitet: Høy mulighet for å byttes ut versus liten mulighet for å byttes ut.

(Oppstilling etter Jenner 1992 sidene 22-25)

I den mangeartede strukturen som utgjør behandlingsfeltet er det vanskelig å

bruke en modell som tar utgangspunkt i hva man gjør for å fastslå graden av

profesjonalitet i arbeidet. Det er også vanskelig å si om profesjonalitet og kvalitet

er synonymer eller om distinksjonen mellom amatørisk og profesjonell virksomhet

ikke handler så mye om innholdet, men heller om rolle og funksjon fra samfunnet

sin side og spørsmålet om hvorfor du gjør det.

I tradisjonell inndeling av profesjon kontra håndverk ble profesjon kjennetegnet

gjennom sin tilknytning til vitenskap og forskning (Lindbekk 1977). I vår

sammenheng er det ikke grensen mot håndverket, men mot den private sfæren

som er mest interessant. Gjennom utviklingen av den offentlige omsorg har skillet

mellom hjemmets private omsorg og institusjonenes offentlige omsorg blitt

utvisket, men diskusjonene om skillet blitt forsterket og har ført til desentralisering

og lokalt baserte hjelpe- og institusjonstiltak som erstatning for de sentrale statlige

institusjonene. Systemene får menneskelige kvaliteter, sier Christian Beck

(1995:9-11) om grensen som oppløses mellom oss selv og systemet,- det private

og det offentlige. Ideene i HVPU-reformen og psykiatrireformen finner vi også igjen

innen behandling av rusmiddelmisbrukere. I Stortingsmelding 69 1991/92

presiseres det lokale ansvaret for koordinering og gjennomføring av

behandlingstiltakene, selv om styringsretten over behandlingsorganisasjonene er

mindre enn innen sektorene for psykisk utviklingshemmede og psykiatri. Idealet fra

det private, intime og nære i det private rom skulle integreres mer inn i den

offentlige omsorgen og i behandling. Spørsmålet er om denne naturlige omsorgen

(fra hjemmets sfære) lar seg overføre til en profesjonell setting, og om denne

overføringen styrkes eller svekkes i overgangen mellom det amatørmessige og det

profesjonelle i sosialt arbeid.

Håkan Jenner (1992) har forsøkt å adoptere denne motsetningen inn i en typologi

mellom amatørisk og profesjonell virksomhet målt opp mot de ulike

arbeidsområdene i behandling av rusmisbrukere;

Amatørisk virksomhet Profesjonell virksomhet

Mål Hjelpe mennesker til et

anstendig liv

Hjelpe mennesker til et

anstendig liv

Metode Gjensidige relasjoner ut fra

spontan kontakt og naturlig

fellesskap

Gjensidige relasjoner ut fra

prosessen i seg selv.

Relasjonens

karakter

Bestående relasjoner Relasjoner som skal

opphøre/overflødiggjøres

Ideal Virksomhetens ideologi og

menneskesyn

Kunnskap om ”diagnose” og

behandling mv.

Kunnskapssyn Erfaringskunnskap Faktakunnskap

Maktbalanse Symetrisk Asymmetrisk

Deltagerrolle Støtte og hjelp gjennom

fellesskap og sosialt nettverk

Støtte og hjelp gjennom

behandling og rehabilitering.

Moralske og/ eller praktisk fokus

Motivasjon Personlig og solidarisk Personlig, solidarisk samt

yrkesstolthet

Andres syn på

arbeidet

Positivt innstilt Kritisk vurderende

Ansvar Moralsk ansvar Moralsk og juridisk ansvar

Tabell 3 Typologi mellom amatørisk og profesjonell virksomhet i behandling.

oversatt etter Jenner (1992).

Det som etter Jenners modell skiller aktivitetene i en amatørisk og profesjonell

virksomhet er forhold rundt legitimering av virksomheten som man driver, mer enn

forskjeller i mål og innhold. Legitimeringen handler om forholdet mellom

mikrosystemet og makrosystemet; i amatørens virksomhet er det relasjonen,

mikronivået i seg selv, som danner og opprettholder forholdet mellom behandleren

og klienten. I den profesjonelle virksomhet er det de ytre rammene som gir

mandat, kunnskap og stiller et juridisk ansvar til virksomheten.

I sin relasjon til klienten skiller amatørisk virksomhet seg fra den profesjonelle i

jevnbyrdigheten. I grunnlaget for danning av relasjonen mellom klient og

behandler er det mandatet ”ovenfra” og ikke fra klienten som styrer, på tross av

klientens ”frivillige” deltagelse i behandlingen. Den profesjonelle virksomheten har

en annen formell og informell maktposisjon som sikrer autoritet. Jenner setter

spørsmålstegn ved denne maktposisjonen og spør heller om disse egenskapene

er tilskrevet den profesjonelle posisjonen enn et grunnlag for den (Jenner 1992). I

praksissituasjonene er det vekslinger den profesjonelles bruk av seg selv og bruk

av den faktakunnskapen som ligger i posisjonen som avgjør hvilken rolle

behandleren har som deltager i fellesskapet. Jenner skiller mellom to ulike typer

av profesjonelle roller: Et moralsk eller et praktisk fokus. Idet legger han forskjellen

på rolleidentitet mellom å ville godt eller å gjøre godt. Å ville godt innebærer en

betoning av godhet i relasjonen, mens å gjøre godt betoner det praktiske nytten av

samhandlingen. I ønsket om å gjøre godt ligger også et ønske om å forstå klienten

og vise empati i situasjonen, mens den nytteorienterte behandlerrollen ønsker å få

klienten opp og i gang med noe.

I diskusjonen om profesjonsrolle kommer vi ikke utenom Nel Noddings begreper

om naturlig omsorg, etisk omsorg og ideal om etisk omsorg (Holthe 1998:61-63).

Naturlig omsorg betegner omsorg som vi kjenner den i hverdagen – spontant og til

mennesker som står oss nær. Etisk omsorg omfatter en art nestekjærlighet eller

altruisme basert på en moralsk plikt. Naturlig og etisk omsorg er knyttet sammen,

hvor etisk omsorg betinger en ”lengsel etter og erindringen om den naturlige

omsorg” (Holthe 1998:60). Det etiske ideal utgjør den refleksjon hvor den

profesjonelle ser seg selv både som giver og som mottaker og internaliserer

erkjennelsen og følelsen i rollene. I boken ”Bærekraftig pedagogikk” (Winger 1998)

diskuteres Noddings profesjonelle omsorgsdefinisjon opp mot begrepsparet privat

og profesjonell omsorg. Privat omsorg omfatter her emosjoner i nære relasjoner,

mens profesjonell omsorg bygger på nestekjærlighet basert på ansvarlighet og

personlig moral.

Organisasjon

I denne drøftingen av behandlerrollene skiller jeg ikke mellom det individuelle

nivået og det organisasjonsmessige nivået. Jeg holder meg innenfor en

mikrokontekst som innebærer en relasjon (avgrenset i tid og rom) eller en sosial

enhet (som omfatter en institusjon eller organisasjon). I dette ligger muligheten for

å foreta en nivåfeilslutning – og ikke skille mellom ulike roller i ulike situasjoner

eller ulike roller i organisasjonen.

Først ønsker jeg å se på betingelsene for å kombinere ulike roller over tid både på

et individuelt og på et organisasjonsmessig nivå. I behandlerrollen ligger en stor

frihet til å bestemme hvilken behandling som skal gis og på hvilken måte

behandlingen skal skje. Denne posisjonen frigjør på sett og vis behandleren fra å

skulle legitimere den konkrete relasjonen i en profesjonell ramme. Eksempel på

dette kan være sosionomen som jobber i ”utelaget” ved Tyrilikollektivet (Tjersland

1995). Hans arbeidsoppgaver er knyttet til å lede praktiske oppgaver i å oppføre et

nytt garasjebygg sammen med klienter på kollektivet. I arbeidet er han nødt til å

gjøre andre ting, bruke annen kunnskap og virkemidler enn om han var ansatt i

rollen som sosionom. I rollen som snekker og leder for et praktisk arbeidsområde

er han amatør (selv om fagkunnskapen gir trygghet og forklaringsvariabler i

samhandlingen med andre deltagere i ”utelaget” I kollektiv-bevegelsen er denne

type virkemidler ofte brukt, ikke for å nøytralisere fagkunnskap, men fordi

fagkunnskapen – den profesjonelle rollen – ikke blir tillagt vekt i den daglige

samhandlingen.

Oppdeling av behandlingsprogrammet i ulike faser kan også fremme en

amatørmessig/profesjonell virksomhet. I en prosessanalyse ved Hindbyhemmet i

Malmø fant Håkan Jenner at behandlingsklimaet i institusjonen også fulgte faser,

og at fasene også var et utslag av personalgruppens kunnskap og erfaring i arbeid

med den aktuelle klientgruppen (Ravndal 1993:35). Faseinndelingen består ofte i

en tredelt modell for tilpasning (sosialisering) inn i behandlingsmiljøet – hvor

behandlingsfokus først er rettet på den enkelte og den enkeltes samhandling med

andre, prosess (som utgjør selve behandlingsfasen bestående av ulike

komponenter) og avslutning hvor fokus rettes mot samfunn eller videre

attføring/rehabilitering.

Organiseringen av selve institusjonen er en tredje faktor i vurderingen av

virksomhetens profesjonalitet. I hierarkiske terapeutiske samfunnsmodeller ledes

det miljøterapeutiske arbeidet ofte av tidligere brukere/misbrukere som kjenner

eller har deltatt i behandlingsmodellen tidligere. De profesjonelle faglige

utdannede er tilgjengelige gjennom på forhånd avtalte møter med begrenset

varighet og det ”profesjonelle” arbeidet skjer gjennom samtaler og i møter og ikke i

fellesskapsarenaene. På den miljøterapeutiske arenaen gjelder andre former for

profesjonalitet, hvor det ikke-profesjonelle ses på som et mål. I presentasjonene

av Anonyme Alkoholikere (AA) og Anonyme Narkomane (NA) markeres dette i en

av de fremste målsetningene; ”AA bør alltid være ikke-profesjonell, men våre

servicekontorer kan gjøre bruk av spesialutdannede folk” (Folket 1997). Denne

motstanden til profesjonelt arbeid innen behandling for rusmiddelmisbrukere kan

uttrykkes gjennom et sitat fra leder ved Veksthuset i Oslo (terapeutisk samfunn):

De profesjonelle terapeuter har ofte en urealistisk beundring ovenfor dem

som har hatt stoffproblemer. Det kan dreie seg om en overvurdering av

innsikt og forståelse hos den eks-narkomane. I begeistringen over å ha

foran seg et ”vellykket kasus”, ser en ikke begrensningene i det å ha bare

seg selv og egne erfaringer som grunnlag for å hjelpe andre. ”Antistoff-

krigen” handler om liv og død. Det er det viktig å forstå for terapeutene som

ikke har vært på gaten. De tidligere stoffavhengige har nesten uten unntak

et brennende ønske om å hjelpe noen av dem som er igjen der ute.”

(Furuholmen & Scanche Andresen 1993:192).

Å skille mellom amatørisk og profesjonell vitenskap i behandling kan på mange

måter bli kunstig. I de private behandlingsorganisasjonene er det organisasjonens

totale kompetanse, mer enn den enkelte behandlers kompetanse, som skaper

behandlingsklima i fellesskapene. Innad i mikrosystemet kan denne motsetningen

skape dialektikk som redanner og opprettholdes av en felles ideologisk plattform

for virksomheten. Svekkes denne ideologiske plattformen gjennom ytre

rekruttering av fagutdannet personell, som i eksempelet fra Larkollen

behandlingshjem, eller krav om legitimering fra systemet rundt, forrykkes denne

balansen som opprettholder tilbudet.

Jeg har beskrevet behandlingssamfunnet i et mikrosystemperspektiv og forklarer

institusjonenes fellesskapsarena (miljøterapeutiske arena/hjemarena) som

grunnleggende for forståelsen av identiteten i behandlingsorganisasjonen. I dette

mikrosamfunnet opprettholdes fellesskapet i en dialektikk mellom

erfaringskunnskap (amatørvirksomhet) og faktakunnskap (profesjonell virksomhet)

i et sosialt system med vektlegging på moralsk fellesskap, sosialt samhold,

solidaritet og kontinuitet i tid. Jeg sammenlignet dette fellesskapet med Hoëms

”enkle samfunn” opprettholdt gjennom ideologiske overbygninger og spenningen

mellom amatørisk og profesjonell virksomhet i mikrosamfunnet.

Jeg har ikke tatt opp forholdet mellom organisasjonene innen behandling.

Forholdet er også lite beskrevet som et resultat av manglende komparative

studier, med unntak av den svenske SWEDATE undersøkelsen (Bergmark &

Björling mf. 1991). Den direkte konkurransen mellom organisasjonene er liten som

et resultat av høy offentlig satsning og høy etterspørsel etter behandlingstjenester.

Nytter det?

Forholdet mellom organisasjonene, og fagmiljøene som jobber innen

organisasjonene har likevel vært en sentral drivkraft i utviklingen av dagens

behandlingssystem. Økt innslag av fagutdannede medarbeidere og erkjennelse

om økt faglighet i behandlingssektoren er sentrale føringer som utfordrer dagens

behandlingssystemer. Samtidig er denne utfordringen også presset frem fra

makrosystemets etterspørsel av mer differensierte behandlingssystemer og bedre

dokumentasjon av innhold og resultater. Selv med mangesidige målsetninger, er

delvis eller total rusfrihet målet for de fleste former for behandling for

rusmisbrukere. Målet er absolutt, men resultatet er likevel ikke umiddelbart synlig.

Målt ved ordinær utskriving fra institusjon ville nær 100 prosent være positivt. I den

nye livsituasjonen etter behandling vil det også være usikkert å definere en

behandlingsslutt eller å skille behandlingseffektene fra andre påvirkninger.

Behandlingen er heller ingen garanti for at ikke-rusavhengigheten igjen oppstår på

et senere tidspunkt. I en nylig publisert undersøkelse av fire institusjoner (to for

alkohol og to for stoff) fra Rogaland Research var forskerne også opptatt av å

måle andre livskvalitative mål (”Feil bruk,” 1998): Seks av 122 hadde både bolig,

arbeid og rapporterte at de kunne mestre sine rusproblemer. Institusjonene

rapporterte samtidig at 70 % var rusfrie eller hadde redusert sitt rusforbruk.

Bydelene klientene tilhører rapporterte dette tallet til å være lavere, men for

hoveddelen av klientene hadde det skjedd en reduksjon av rusbruken. Forskerne

fant også eksempler på klienter som kom dårligere ut etter endt behandling

(Tungland 1998). Særlig gjelder dette livskvalitative områder som sosialt nettverk,

bolig og jobb. Det største problemet, både i denne studien og i behandlingsstudier

generelt er likevel det store frafallet før endt behandling. I undersøkelsen fra

Rogaland Research hadde 45 av 122 droppet ut av behandlingen før programmet

var avsluttet, 25 % var utskrevet, mens resten fortsatt var i behandling.

Oppsummering

Behandlingsfeltet for rusmiddelbrukere omfatter en hel rekke institusjoner, tiltak og

modeller. Utviklingen av forklaringsmodeller og metodeutviklingen innen de ulike

faglige og ideologiske retningene har avløst hverandre i tid, men eksisterer også

samtidig og i noen tilfeller innen de enkelte institusjonene. Utviklingen av sektoren

skjer både som et resultat av samfunnsmessige endringer og som reaksjoner og

alternativer til bestående modeller. Den indre kvalitetsutviklingen i institusjonene

vanskeliggjøres ofte av liten helhet og anerkjennelse mellom profesjonene,

fagpersoner og ufaglærte som representerer ulike roller i organisasjonen.

Kunnskaps- og kvalitetsutvikling innen sektoren utpekes i Sosialdepartementets

Stortingsmelding (St. meld. 16 1997) som en prioritert oppgave og tiltak for å

styrke metodeutvikling og kunnskapsutvikling er etablert gjennom regionale

kompetansesentra. Vi vet lite om hva som virker av aktive komponenter i

behandling – ulike behandlingsstudier peker på enkelte elementer som korrelerer

med bedre resultater ovenfor enkelte grupper misbrukere, men sammenlignende

evalueringsstudier er vanskelig å gjennomføre. Behovet for beskrivelser,

dokumentasjon og evaluering av aktive prosesser er et nødvendig område innen

behandlingssektoren. Særlig er det påkrevd å kunne dokumentere dagens praksis

og kvalitet i den medikamentellfrie behandlingsformen etter forespørsel og ønske

fra sentrale og lokale myndigheter.

Sammen med behovet for dokumentering utfordres behandlingssektoren fra flere

hold. Flere kommuner, deriblant Oslo kommune, planlegger konkurranseutsetting

av behandlingsplasser innen rusbehandling. Nye medikamentelle tiltak og

medikamentassisterte programmer representerer nye tilbud som kan konkurrere

om klienter og/eller offentlige midler. Nye krav om differensierte programmer i

institusjonene krever forandring og tilpassing til å gi tilbud til nye misbrukergrupper

med andre karakteristika enn tidligere.

Styrking av fagkompetansen innen behandlingssektor burde være en positiv

utvikling. Samtidig er profesjonalisering av behandlingens fellesskapsarenaer en

utfordring, særlig i en tid med avideologisering og spørsmålsstilling ved de mange

private organisasjoners ideologiske overbygninger.

Kapittel 3 Behandling i pedagogikk

Behandling av rusmiddelmisbrukere er en utfordring for pedagogikken. Det

handler ikke om at pedagogikk er en virksomhet har løsninger på rusproblemer,

eller som kan lindre psykiske eller fysiske skader som resultat av langvarig

misbruk, men at rusmiddelmisbruk uavhengig av forklaringsramme er en kulturell

handling. Avhengighet som medisinsk og/eller psykologisk fenomen er bare mulig i

forhold til en normal, – og et kulturelt uttrykk for den – misbrukeratferden.

En dansk undersøkelse foretatt av etnografen Karen Ellen Spannlow (1997) viser

hvordan (den manglende) dialogen mellom rusmisbrukere og hjelpearbeidere

(behandlere, leger, psykologer mv.) skaper en funksjonell rasjonalitet mellom

hjelpeapparatet (systemet) og rusmisbrukeren. Misbrukerne følte seg oversett,

undertrykket og presset til bortforklaringer når de vil bli hørt eller søker hjelp. På

motsatt side sa hjelpearbeiderne at de følte at kommunikasjon med misbrukerne

var umulig, ”de lyver og beklager seg alltid og er kun opptatt av å fremme seg selv

og sitt stoffproblem” (ibid 1997).

Problemstillingen er ikke ukjent, og det kan anføres en rekke årsaker til at det

oppstår misforståelser som etter en tid blir hengene igjen som et mønster. I

foredrag for ansatte sosialkonsulenter har jeg ofte brukt bildet av en Seigmann

som metafor for misbrukeren9. Hodet representerer identiteten eller personens

hovedengasjement og står i et relativt forhold til andre kroppsdeler. I misbruket er

hodet stort, mens alle andre deler er forholdsvis mindre. Spørsmålet er hva en ser

når misbrukeren kommer inn døren: Et vandrende misbrukerhode eller en person

med muligheter for å forandre seg.

Pygmalion

Begrepet er hentet fra gresk mytologi, men ble brukt i boken ”Pygmalion in the

Classroom” av Robert Rosenthal og Leonore Jacobsen som kom ut i USA i 1968

og vakte stor oppmerksomhet. Pygmalioneffekten beskriver hvordan noens

forventninger spiller inn på andres adferd og evne til å lykkes i dette. Innen

behandling er pygmalion-effekten beskrevet av Håkan Jenner og er en av de få

variablene som korrelerer med positive behandlingsresultater (Jenner 1992).

Pygmalion som behandlerens positive innstilling til klienten øker mulighet for et

positivt resultat. Uten en slik positiv innstilling uteblir et positivt resultat (ibid).

Pygmalion er altså læreren (terapeuten) sin forventning eller forforståelse av

elevens (klientens) mulighet for å lykkes. Denne forventningen overføres gjennom

kommunikasjon som innebærer en gjensidig relasjon. Eleven (klienten) må

anerkjenne og tolke læreren (terapeuten) riktig. Formen er viktigere enn innholdet.

Kritikk og korrigering virker positivt forsterkende avhengig av en positiv

fremstillingsform.

På den andre siden har elevens forventning og motivasjon liten effekt på

resultatet. Tvert imot ser det ut som behandlingsmotivasjon oppstår i møte med

behandlingsinstitusjonen og behandlerens motivasjon. Misbrukerens

behandlingsmotivasjon er et speilbilde av den motivasjonen som han/hun opplever

i sitt møte med behandlingsorganisasjonen (Jenner 1992)10. I valg av

behandlingssted vil likevel ulike preferanser spille inn. Klienten, de pårørende og

sosialkonsulent har ofte et begrenset valg mellom noen ulike alternativer

(avhengig av bostedskommune og eventuelle kommunale avtaler) forut for

plassering. I en pågående studie av nyinntak i Tyrilistiftelsen svarer 16 av 17

respondenter positivt på ”hvis du kunne velge fritt, er dette tiltaket som du er i nå

der du helst ville ha vært?” (Hidle mf. 1997). Spørsmålet er stilt rett etter at

inntaket hadde skjedd.

Modellmonopol

Modellmonopol oppstår når et tema (f.eks. behandling) er kjent for den ene

deltageren (terapeuten) slik at han/hun har oversikt over saksområdet og

argumentene og kjenner innhold og rammer for ytterligere argumentasjon i forhold

til en annen deltager (klienten) (Bråten 1983). Forutsetningen for modellmonopol

er at det eksisterer en dialog mellom to eller flere deltagere. Dialogen er mulig hvis

det eksisterer minst to perspektiver. I vårt bilde er behandlingssituasjonen kjent for

terapeuten men ikke for deltagerne. I en diskusjon om innholdet i behandlingen vil

terapeuten ha makt til å sette premisser og diskutere med utgangspunkt i egne

argumenter, og følgelig kunne vinne diskusjonen. I en total institusjon, eller i en

tett samhandlingsituasjon, vil denne maktsituasjonen føre til en underkastelse for

terapeutens argumenter og etablering av et felles saksområde betinget av det

asymmetriske modellmonopolet representert ved terapeutens kontroll med

saksområdet behandling.11

Figur 2 Illustrasjon etter Bråten (1983) for modellmonopol hvor terapauten

omfatter klientperspektivet.

I behandling omfatter modellmonopolsituasjonen ulike virkefelt. Avhengig av

bevissthet om og bruk av modellmaktforståelse kan man opprette og opprettholde

monopolet innenfor et område. Asymmetrien opprettholdes så lenge deltagerne

ikke kjenner saksområdets argumenter slik at gjensidig delt fellesskap kan

etableres. (I figuren vår [over] vil dette indikeres av størrelsen på sirklene.)

Kommunikasjon og ideologi

Med utgangspunkt i kommunikasjonsmodellene over kan det argumenteres for at

reelt fellesskap mellom behandlere og klienter i behandling ikke er mulig. På den

ene siden er sannsynligheten for et positivt resultat av samhandlingen avhengig av

behandlingsmiljøet som igjen influeres av behandlermiljøet. Derimot er

behandlingen avhengig av asymmetrien i dialogsituasjonen mellom terapeut og

klient for å opprettholde modellmonopolet og kontrollen over behandlings-miljøet.

På den andre siden er et positivt resultat for klienten avhengig av å anerkjenne

terapeutens vurdering og dermed akseptere modellmonopolet.

Til forskjell fra en statisk funksjonell rasjonalitet i eksemplet fra Spannlow (97) har

vi nå utviklet en enkel dynamisk modell som bygger på formålsrasjonalitet. Både

klienten og terapeuten har gjensidig nytte av å opprettholde situasjonen og må det

Terapeut Klient(er)

for å opprettholde den. Denne sirkulariteten er begrenset i tid og rom: Tidsmessig

fordi universet er begrenset og kun gir et visst grunnlag for modelmonopoliske

saksområder; i rom fordi modellmonopolet begrenset til de felles dialogområdene

og de områdene som sorterer inn under terapeutens saksområder

(behandlingsinstitusjonen/prosessen).

Modellmonopolet må ikke forveksles med ideologi, selv om ideologi i betydningen

’fragmentarisk og oppstykket teori’ kan inngå i et modellmonopol. Som ofte vil

ideologi kreve en art tilslutning eller internalisering som umuliggjør modell-

monopol. Internaliseringen er en indeliggjøring som gjør ideologien til en del av

selvet, mens kommunikasjon av den felles ideologien er forbeholdt en

kommunikativ kompetanse som er begrenset av det asymmetriske

kommunikasjonsforholdet (jfr. Habermas 1971) mellom klient og terapeut. I et stort

omfang vil dette også være gyldig mellom ansatte på ulike nivåer i

behandlingsorganisasjoner, både i ideologiske organisasjoner (religiøse og

kollektiver) og i terapeutiske samfunn med hierarkiske strukturer.

Sosialisering

Internalisering er en av grunnformene i sosialiseringen som står sentralt i

behandlingsprosessen. En ideologisk tilslutning til sin rolle som deltager (klient) i

behandling innebærer en internalisering av normer som ofte ligger implisitt i

institusjonens ideologi.

Eksempler på slike normer er spørsmål om ærlighet – mot seg selv og mot andre.

Graden av ærlighet i samhandling med andre kan lett verifiseres, mens ærlighet i

forhold til seg selv er vanskeligere å utvikle (gjennom mangel på ytre sanksjoner)

og vanskeligere å verifisere, ofte også for personen selv. Et annet illustrerende

eksempel er forholdet til tysting – eller det å fortelle noe (ufordelaktig) om andre.

Særlig gjelder dette for ruskriminelle med erfaringer med justisvesenet. Den

rasjonelle (solidariteten) i tidligere atferd var å ikke fortelle noe (ufordelaktig) om

andre. I en behandlingssolidaritet vil det derimot være fordelaktig for den andre at

du var ærlig i forhold til den andre (og i forhold til deg selv) fordi det ville være til

den andres fordel. Forutsetningen for et slikt resonnement er trygghet i forhold til

systemet, konsekvensene for deg og konsekvensene for den andre.

Eksempelet er hentet fra etableringen av en ”selvhjelps-organisasjon” hvor seks

ungdommer fikk i oppdrag å pusse opp en gammel gård. Etter å ha ”jobbet” hele

sommeren så de at arbeidet stod stille fordi de alle reiste ned til byen for å ruse

seg hver kveld. Med løftet om å overta gården når den stod ferdig avla de en

avtale om å gjensidig holde hverandre tilbake når den andre ville dra. I dag har

gården San Patrignano 2400 misbrukere som gjensidig har avlagt samme løftet.

(Fra etableringen av San Patrignano, Italia; muntlig meddelelse.) I en total

institusjon ligger mye av normoverføringen i veggene – de er der som en taus

overlevering fra de som var der tidligere, i rutinene, i de ulike rollene og i de små

tingene som ikke trengs å bli sagt for; ”sånn er det bare!”.

Den andre ytterligheten er ritualer og seremonier som markerer overganger eller

standpunkter som tas gjennom handling, men som en trenger å bli minnet på, om

igjen og om igjen. Eksempel på slike seremonier er brenning av klær og effekter

som har tilhørt misbrukstilværelsen. I kollektivene var dette et element som både

markerte oppgjøret med det gamle og la føringer for det nye som skulle komme.

Brenning var bare virkningsfull hvis den stod i et forhold til a) et reelt

paradigmeskifte hos personen som eide klærne, b) en gjensidig solidarisk

opplevelse fra fellesskapet som deltok og c) en del av og en bekreftelse av en

ideologi hvor kampen mot misbruk også omfatter kampen mot misbrukets kultur

og symboler. På denne måten blir klienten (det gjelder) tatt opp i en solidarisk

gruppe som deler (og som selv har tatt opp i seg) normene i den symbolske

handlingen.

Sosialisering inkluderer flere former for inn- eller tilbakeføring i sosiale enheter, på

individ eller på systemnivå. Individnivå omfatter både kognitiv og følelsesmessig

tilknytning og erkjennelse i forhold til andre sosiale enheter. På systemnivå ses

identitetsdannelsen som et sosialt fenomen hvor den sosiale enheten plasserer

seg i samspillet mellom andre sosiale enheter. Med sosiale enheter forstår vi

personer, materielle og immaterielle verdier. Med sosialt fenomen forstås

prosessen i samspillet mellom sosiale enheter. En modell av laget Anton Hoëm

(1978) gir oss mulighet til å analysere sosialiseringsprosessen på flere nivåer og

samhandlingen mellom nivåene.

Figur 3 Identitetsutvikling (Hoëm 1978:16)

Bruker vi den seremonielle brenningen av klær/eiendeler som eksempel ser vi det

sosiale fenomenet hvor individet gjennom internalisering av normer og ideologi i

seremonien (kulturkamp) og gjennom handling (lage bål – tenne på – osv)

forholder seg til både sin egen historie (identifisert gjennom verdien av

eiendelene). Samtidig deltar han i som aktør i fellesskapet sammen med andre

sosiale enheter bestående av fellesskapet (andre klienter og ledere), de materielle

eiendelene og felles ideologi og norm som gir handlingen verdi.

På systemnivå uttrykkes ritualet gjennom seremonien hvor alle deltar i

beslutningen, organiseringen og gjennomføringen av handlingen er et ledd i en

tradisjon og understøttes av argumentasjon, normer og verdier som opprettholdes

av gjentagelsen av ritualet. På individnivå får ritualet en annen tilleggsdimensjon i

forhold til personens eget forhold til sin historie, sine eiendeler (som går opp i

røyk) og sine handlinger som en del av ritualet. Summen av individuelle

Materielle ogfunksjonellebetingelser

Sosial struktur

Funksjonskvaliteter

Systembetingelser etc.Identitetsteori

Systembetingelser etc.Identitetsteori

Læring - identitet

Læring - identitet

HierarkierRigiditetMobilitetetc.

Agregering

Systemnivå

Individnivå

d

opplevelser, erfaringer og handlinger i situasjonen agregeres og forsterker den

felles opplevelsen på gruppenivå og forsterker normer og verdier på systemnivået.

Sosialisering i behandling

Med behandlingsorganisasjonen som ramme er det mulig å bygge ut modellen til

også å omfatte en analyse av prosessene på organisasjonsnivå og samfunnsnivå.

Med samfunnsnivå tenker jeg her på samhandlene nivåer (exo- eller

makrosystem) som foreldre, forskere, politikere osv. som påvirker eller påvirkes av

prosessene på mikronivå (behandlingsinstitusjonen). Rundt/over prosessene er

det forholdet til samfunnet eller makronivåets systemnivå som svekker eller

forsterker legitimeringen og dermed kvaliteten i samhandlingene på alle nivåer.

Forholdet kan forsøksvis uttrykkes som en ny modell (Figur 4) hvor jeg setter

sammen begreper for systemnivåer (Figur 1 [side 33]) og identitetsutvikling (Figur

3 [side 52]). Modellen omfatter 3 nivåer for å belyse sosialiseringsprosessene i

behandling.

Figur 4 System/sosialiseringsprosesser. Tilrettelagt etter figur 1 (side 33) og

figur 3 (side 52). Modellen beskriver tre nivåer; (individ-system 1 og system 2).

Individnivå§ Læring – identitet§ Identitetsutvikling§ Sosialisering

Mellomnivå (system 1)Behandling§ Sosial struktur§ Materielle/funksjonelle

betingelse§ Samhandling§ Primærsosialisering

Systemnivå (system 2) Samfunn§ Sosial struktur§ Materielle/funksjonelle

betingelser§ Referanse/samhandling§ Sekundærsosialisering

Modellen, som inkluderer tre systemnivåer, omfatter individnivå som deltager i

behandling. I et mikrosystem omfatter dette individets opplevde roller og relasjoner

som deltager i sosiale systemer. Den sosiale enheten som omgir individet er både

mesosystem og exosystem, overført til selve behandlingsarenaen, samhandlingen

mellom ulike tiltak innen behandlingsinstitusjonen eventuelt klientens deltagelse i

flere tiltak i ulike sosiale enheter og forholdet mellom disse ulike arenaene som

påvirker eller påvirkes av klientens samhandling i behandling. Et eksempel på

mesosystem er klienten som deltar i behandling ved institusjon XX, i

arbeidstrening ved institusjon XY og møter i terapitimer hos institusjon YY.

Koordineringen mellom de ulike behandlingstiltakene klienten deltar i kan skje fra

det lokale sosialkontoret direkte (mesosystem) eller indirekte (exosystem) i forhold

til klienten. På samme måte kan klientens forhold til familien være en integrert del

av behandlingen (familietiltak som f.eks. ved Statens klinikk for narkomane i Hov i

Land [Folket 1997:12]) eller indirekte gjennom besøkshelger eller julegaver. På

makronivå har jeg ført inn samfunnet som omfatter relasjoner mellom eksisterende

og mulige sosiale enheter. Arbeidsmarked, prisen på heroin, statsbudsjett og

samfunnets syn på rusmisbruk er uttrykk for ulike sosiale systemer som kan

påvirke eller blir påvirket av aktivitetene på andre nivåer.

Behandling som sosialisering

Jeg har tidligere beskrevet idealtypen for fellesskapsarenaene i

behandlingsinstitusjonen med primærgruppekvaliteter. I modellen (Figur 4 [side

53]) har jeg opphevet tidselementet og går ut fra at primærgruppeaktivitet og

sosialisering i mikro- og mesosystemet skjer samtidig som sekundærsosialisering

på andre nivåer. Begrunnelsen for dette henter jeg fra aktivitetene som foregår

istedet for individets psykologiske utvikling. I Hoëms dualisme mellom det enkle og

det komplekse samfunn vil fellesskapsarenaene være gjenstand for en analyse

som et eksempel på det enkle samfunn kjennetegnet av gjensidig solidaritet, felles

normsystem og tette fellesskaparenaer med kontinuitet i tid (Hoëm 1978). Jeg vil

argumentere for at relasjonsarbeidet i behandling er umulig uten å inkludere

primærgruppekvalitet – eller gjennomføre en eller annen form for grunnleggende

sosialisering, uavhengig av forklaringsmodell og metode i behandling. Klientens

deltagelse i og forhold til behandling er grunnleggende for utfallet uavhengig av

om behandlingen eksempelvis foregår som lukket medikamentell behandling eller

som psykodynamisk terapi.

Fra Hoëms sosialiseringsmodell (Hoëm 1978) henter vi begrepsparet de- og

resosialisering for å belyse de aktive sosialiseringsprosessene som virker i

behandling. I desosialiseringen svekkes mestring og forståelse av misbruket som

aktiv handling, og erstattes av en ny forståelse og mestring av misbruket som

fenomen. Sagt på en annen måte vil avstand, både i tid og erkjennelse, svekke

identiteten som misbruker, mens resosialisering – samhandling på arenaer med

primærgruppekvaliteter – vil styrke en alternativ identitet som kommer som

erstatning for og inngår i den enkeltes identitet. Desosialiseringen omfatter en

delvis prosess som innebærer at grunnleggende identitet kan opprettholdes selv

om identitet og adferd på enkelte områder svekkes.

I enkel modell kan desosialiseringen fremstilles som en svekkelse av

misbruksidentiteten som skaper en ubalanse som må fylles – gjennom

resosialisering. Dette bildet vil gjelde uavhengig av om man antar at misbruket i

seg selv representerer en ulikevekt, eller om ulikevekten er et resultat av

behandlingsinnsatsen.

Figur 5 De- og resosialisering – en likevektsmodell

Avstanden til

misbruket skap

er en ubalanse

som gjenopprettes gjennom resosialisering

Alternativt kan prosessene i møte med behandlingssystemet forsterke på forhånd

eksisterende sosialisering. I eksemplet fra sosialkontorene i Danmark (Spannow

1997 [side 47]) var manglende kommunikasjon mellom sosialarbeideren og

misbrukeren utgangspunktet. I den forfeilede kommunikasjonen bidro begge parter

til å opprettholde sitt bilde av hverandre og av sin egen posisjon. Denne prosessen

bidro til en forsterkende sosialisering - en sirkulær forsterkning av situasjonen

både i positiv (opprettholdt bilde av den andre) og negativ forstand (fortsatt

marginalisering). Forsterket sosialisering gir en utvidet forståelse og mestring av

den opprinnelige tilhørigheten. I en situasjon med et høyt bruk av ulike

behandlingstiltak kan/vil tiltaket i seg selv virke forsterkende på den opprinnelige

situasjonen. Deltagelse i behandling og bruk av tiltak som ledd i en

mestringsstrategi kan på denne måten ses som en forsterkende sosialisering,

samtidig som klienten risikerer å få en avstand til sin tilhørighet og deltagelse i de

opprinnelige sosiale systemene gjennom desosialisering. På den andre siden kan

møte med behandling innebære desosialisering og ustabilitet uten å gi grunnlag

for ny identitetsutvikling. Manglende kommunikasjon og disintegrering fører til en

fragmentert og manglende gjenopprettelse av identitet. Her avviker min modell fra

tidligere forklaringsmodeller for ikke-sosialisering (Hoëm 1978), fordi jeg hevder at

ikke-sosialiseringen innebærer noe annet enn en fastlåsing av den opprinnelige

tilhørigheten, men en skjevutvikling der ubalansen (Figur 5 [side 55]) må

gjenopprettes ved søken etter ny tilhørighet. Denne nye tilhørigheten kan ta

utgangspunkt i gamle handlingsmønstre, for misbrukeren; det å ruse seg. Søken

etter å gjenopprette balansen kan også finne andre ”løsninger” i forsterket

adferdsmønster som frafall, tilbaketrekning eller adapsjon av motkulturelle

subkulturer i behandlingstiltaket. Undersøkelser har vist til klienter som kom

dårligere ut etter behandling (mer rusing/større grad av isolasjon osv) enn

situasjonen før behandling (Tungland 1998). På motsatt side er det viktig å også

kunne se forsterkende sosialisering også som opprettholdelse og forsterkning av

misbruksatferden. Selv om det ikke eksisterer et felles objektivt

interessefellesskap mellom klient og sosialarbeider, vil det i noen situasjoner

eksistere en kamp om modellmonopolet i bytteforholdet mellom klient og

sosialarbeider, hvor begge parter bekrefter sine posisjoner (Rønning 1996).

Sosialisering i institusjon

Jeg har presentert behandlingssektoren som totale institusjoner, med ulike

underliggende systemer eller tiltak representert med medisinske, psykologiske og

sosiale systemer eller enheter. Begrepet total institusjon definerer en idealtype

hentet fra Erving Goffman (Repstad 1998), mens jeg bruker begrepet på et større

spekter av sosiale, ideologiske og normdannende funksjoner enn hva jeg oppfatter

ligger til grunn for begrepet total institusjon introdusert i Goffmans bok ”Asylums”

(1961). Skillet mellom denne idealtypiske institusjonen og kartet over behandling

som jeg tegnet i de innledende kapitlene handler om tilbud og kontroll som

inkluderer de avhengige variablene i exosystemet. På samme måte som familien

verner og kontrollerer ramme- og oppvekstbetingelsene for barn, ivaretar eller

koordinerer den totale institusjon de ytre sosiale systemene som påvirker og/eller

påvirkes av samhandlingen på mikro- og mesosystemnivå. Omfanget av disse

variablene avhenger av institusjonens forklarings- og behandlingsmodeller. I de

fleste tilfeller er det sosialtjenesten i kommunen som er ansvarlig for å sette

sammen og koordinere ulike tiltak i en total behandlingsplan. Variasjonene i

tilbudene – antall virksomheter som inngår og kommunikasjon mellom

virksomhetene – påvirker i hvilken grad behandlingen utgjør en helhet for den

enkelte. Den enkelte organisasjons ideologi og metoder skaper også ulike

forutsetninger for helhetsorientert sosialisering i og mellom institusjoner. Forholdet

mellom klient og institusjon(er) risikerer å bli fragmentarisk. Forholdet mellom

institusjonens ulike roller og funksjoner i sosialiseringsprosessen blir kompleks, på

samme måte som det helhetsorienterte arbeidet blir fragmentert. Perspektivet om

klienten som rasjonell aktør i behandling oppstår når oversikt og informasjon er

ufullstendig og ulike aktører har interesser i fordelingen av knappe goder (Rønning

1996).

I den totale institusjon er tiltakene organisert som en helhet, med et etablert verdi-

og interessefellesskap (jfr. Hoëm 1978) mellom klient og institusjonen. I figur 5

(side 55) presenterte jeg behandling som et mellomnivå – mellom systemnivå og

individnivå. Behandling utgjør her både livsverden for klienten (som en total

institusjon) og må selv stå i et forhold til systemnivået. Forholdet mellom

systemnivået og mellomnivået handler ikke bare om forholdet til klienten, men

også om personalmessige, økonomiske, politiske og kulturelle interesser. I den

direkte samhandlingssituasjonen ivaretas også forholdet til andre sosiale systemer

som påvirker eller påvirkes av forholdet (exosystemet) som en del av

behandlingssystemet. Forhold som skolegang, arbeid, familie, fysisk helse osv. er

uttrykk for områder som kan inkluderes i eller kontrolleres av

behandlingsinstitusjonen. Et omfattende system som er beskrevet innen

behandling av rusmisbrukere er fellesskapet (jfr.Community) San Patrignano

(Guidicini & Pieretti 1995) hvor fellesskapet ”overtar” alle livsområder innen et

geografisk og terapeutisk område. Klientene bor, lever, arbeider, utdanner seg og

etablerer seg innenfor et selvforsynt system. Opp til 2.500 mennesker lever i et

”mikrokosmos som er et speilbilde av samfunnet rundt” (San Patrignano 96 – min

oversettelse).

Forholdet mellom dette ”mikrokosmos”, mellomnivået og samfunnet er avgjørende

korrektiv for anerkjennelse innen organisasjonen. På den ene siden opprettholdes

rammene om primærgruppen gjennom sanksjoner fra normsendere som gjennom

felles symbolsystem opprettholder et felles samhandlingssystem (jfr. Parsons &

Shils 1990), på den andre siden av forskjelligheten fra sekundærgruppen som kan

omfatte behandlingsinssektor eller samfunnet som system (systemnivå). Talkott

Parsons (Aubert 1987:94-96) har gjennom mønstervariablene differensiert og

systematisert forholdet mellom primær- og sekundærgruppen:

m Egenskap versus ytelse – som innebærer aktørens oppfattelse av den andre ut

fra hvem den andre er eller hva den andre gjør.

m Allsidighet versus spesifitet – aktørens oppfattelse av den andre som en helhet

eller ut fra spesifikke egenskaper/ handlinger.

m Pertikularisme versus universialisme – aktørens oppfattelse av den andre

subjektivt er eller objektivt skulle være / er.

m Ego-orientering versus andre-orientering – hensynet til egne interesser eller å

handle ”som om en var i en annens sko”.

Parsons handlingstypologi (mønstervariablene) har igjen sitt utgangspunkt i

Ferdinand Tönnies ordpar ”vesensvilje” (noe ved den andre) og ”kårvilje” (et valg

den andre tar) (Østerberg 1990) som frembringer hver sine typer sosial

integrasjon; Gemeinshaft og Gesellshaft (ibid) eller det enkle og det komplekse

samfunn (Hoëm 1978). Hoëm bruker begrepet det enkle samfunn synonymt med

begrepet Community. I denne oppgaven er fellesskap brukt på samme måte og

peker på de deler av behandling som omfatter primærgruppekvaliteter som

inkluderer et felles symbolspråk og samhandling over tid. Fellesskapet er

grunnlaget for en forsterkende sosialisering eller resosialisering gjennom

normsendere som sikrer gruppens opprettholdelse og redannelse.

Tidligere har jeg også argumentert for en idealtypisk behandling hvor

virksomheten (gruppen) tar opp i seg systemer på exosystemnivå. Det innebærer

at interaksjon med den ytre verden skjer i forlengelsen av fellesskapet. Eksempel

på dette er ”fangekollektivet” slik Einar Ødegård (1996) beskriver tiltaket

Stifinner’n12 hvor fellesskapets ønske om å slutte ring omkring medfanger som

brøt reglementet i fengslet ble uttrykt gjennom et ønske om å delta i beslutningen

om eventuell refselse. Integrering av andre sosiale systemer inn i behandling er

eksempelvis vektlegging og organisering av arbeidstrening, skolegang,

familiearbeid, ulike attføringstiltak osv. Dette er elementer som også inngår i

ideologiske institusjoner med vekt på sosiale læringsteoretiske forklaringer og

modeller. Overgangen til det komplekse samfunn kan imidlertid være en større

overgang, både på det praktiske og det teoretiske nivået.

Ut i verden

I oppvekstens ”naturlige” overgang fra avhengig barn til uavhengig voksen er det å

forlate hjemmet og familien en markering av flere sammenfallende prosesser –

alder, adferd, forventninger, karrieremessig utvikling, følelsesmessig modning og

etablering av nye relasjoner osv. Overgangen fra behandling til det komplekse

samfunn følger ingen naturlig utvikling i/innen mikro- og mesosystemene, men

avgjøres av materielle, strukturelle og økonomiske rammevilkår. For klienten

medfører dette et skifte i tilknytningsbetingelser fra vesensvilje som rådende i det

homogene fellesskapet til kårvilje som de rådende betingelsene i det komplekse

samfunn. I dette mekaniske samfunnet (jfr. handlingstype hos Durkheim 1978)

kjennetegnes samfunnet av styring gjennom tenkning og autonome frie valg (på

forhåand ha dannet seg et bilde av den tilstanden som ønskes virkeliggjort.

[Østerberg 1990]).

I hvilken grad kan den tidligere klienten bruke erfaringene fra behandlingsperioden

i den nye situasjonen? Hvilke forutsetninger finnes for å oppnå å komme inn i nye

grupper med en forsterkende sosialisering? Disse spørsmålene rører ved et av

problemene innen refleksjon om og evaluering av behandling. Selv om

behandlingen i seg selv har vært en suksess, vedkommende har vært rusfri og

aktivt delt symbolsystem og deltatt i samhandling gjennom behandlingen, er den

nye oppgaven å identifisere nye grupper som kan bekrefte den nye identiteten.

Situasjonen klienten befinner seg i kan betegnes som en rolleløshet hvor klienten

er i et sosialt vakuum (jfr. Wifstad 1996). Rollen som klient er nå erstattet med en

overgangsrolle som foreløpig ikke er bekreftet – en art ikke-sosialisering.

Figur 6 Forsterket sosialisering – ikke-sosialisering, en likevektsmodell.

Figuren representerer dilemmaet for organisasjonen og for klienten i tilbake- eller

innføringen i nye roller i samfunnet. I denne overgangen er det meningsfullt å

bringe inn begrepet rehabilitering, som ofte brukes synonymt med

behandlingsbegrepet. Innledningsvis belyste jeg forskjellen i fokus hvor

behandlingsbegrepet peker på prosessen, mens rehabilitering (og habilitering)

også sier noe om målet – tilbakeføring eller innføring i en definert tilstand – å

oppreise eller attføre.

Avstanden til behandling skaper en ubalanse

Som gjenopprettes gjennom identitetsøking

Habiliteringsbegrepet knytter jeg til den re-sosialiserte rollen hvor klienten tilføres

normer, kunnskaper og adferd som han eller hun i utgangspunktet ikke hadde (jfr.

Berg 1994). Rehabiliteringsbegrepet knyttes normer og mestringsstrategier som er

forsterket gjennom behandlingen (forsterkende sosialisering). (Re)habilitering

utgjør en del av det totale behandlingstilbudet som disponeres av sosialtjenesten,

og omtales ofte som ettervern. (Re)habilitering omfatter mangeartede arenaer,- fra

skole og arbeidsforberedende trening til ny kontakt med familie, venner og

etablering av nye nettverk. I enkelte behandlingsorganisasjoner er (re)habilitering

en integrert del av behandlingstilbudet, for andre er dette nye arenaer med

avgrensede og ofte praktisk kognitivt rettete atferds- og kunnskapsdeler,

eksempelvis gjennom arbeidsforberedende trening.

Som en integrert del av behandlingen inngår (re)habilitering i behandlingens

exosystem og vil ta form av en forsterkende sosialisering som en del og i en

forlengelse av behandlingsprosessene for øvrig. Et eksempel på denne

sammenhengen er evalueringen av Evangeliesentrene hvor Olav Helge Angell

(1994) fant at en stor del av de klientene som det gikk bra med var med i religiøse

foreninger og samfunn. Når han sammenlignet funnene med opplysninger om

klientenes bakgrunn fant han at mange av de som søkte behandling ved

Evangeliesentrene var kristne eller hadde betydningsfulle relasjoner til religiøst

arbeid. Innslagene i (re)habiliteringen kjennetegnes ofte gjennom vektlegging av

kognitive eller atferdsmessige begrunnelser. Samtidig er (re)habilitering ikke

løsrevet fra resten av behandlingen. Avstanden fra fellesskapets normsender

krever at klienten (re)etablerer meningsfulle sammenhenger som sikrer den nye

rollen som ikke-misbruker, på samme måte som Verdens helseorganisasjon

(WHO) definerer helse gjennom fravær av uhelse. John E. Berg (1994)

sammenligner behandling av misbrukeren med behandling av en pasient med en

føflekk. For føflekkspasienten er behandlingen over når føflekken er borte og

prøver har konstatert at behandlingen var vellykket. I tilfellet med misbrukeren er

garantien fra behandlingen mer komplisert og avhengig av personens fremtidige

handlinger og disposisjoner. Det kan også argumenteres for at misbrukerens

føflekk, som symptom på et underliggende problem (jfr. forklaringsmodeller), bare

fjerner det synlige og forsterker det usynlige problemet.

Behandling og samfunn

Forholdet mellom behandling og samfunnet er ikke entydig og er preget av ulike

målsetninger og begrunnelser. Ser vi på utviklingen av ikke-somatisk behandling,

finner vi to parallelle hovedretninger som på den ene siden søker å skjerme

samfunnet og omgivelsene gjennom isolering og behandling av den enkelte og på

den andre søker å hjelpe den enkelte å integreres og ”behandles” i samfunnet.

Den første retningen belyses særlig i boken ”Galskapens historie” av Michel

Foucault som ser utbyggingen av institusjoner som et resultat av overgangen fra

bondesamfunnet til det industrielle samfunn - fra bygdene til byene. I det nye

komplekse og spesialiserte samfunnet var det ikke plass for avvik. Det industrielle

samfunnets behov for kontroll beskrives også som et ledd i det nye samfunnets

behov for disiplinering (Repstad 1998). Vi finner det samme bildet igjen hos Nils

Christie (1974) i boken med den beskrivende tittelen ”Hvor tett et samfunn”.

Christies knoppskytingssamfunn innehar det enkle (lille) samfunns karakter og

utvikles gjennom knoppskyting der nye enheter får de gamle strukturers innhold.

Motsetningen ligger i det forstørrede samfunn der store sosiale systemer

differensieres og tilskrives roller og funksjoner. Den primære kontroll tilhører

knoppskytingssamfunnet, mens det forstørrede samfunns sekundære kontroll i

form av funksjonelle profesjonaliserte tiltak er rettet inn mot enkelt avvik og

dysfunksjon i systemet. Kontrollen som utøves i de to samfunnstypene kan være

synlig i form av faktiske etablerte bånd, rammer og organisering, eller usynlig

gjennom konformitetspress og usynlige sanksjonsmønstre (f.eks. utstøting). De to

samfunnstypene representerer også ulik grad av gjensidighet i form av svak (løs)

og sterk (tett) gjensidig avhengighet mellom deltagerne.

Figur 7 Gjensidig avhengighet versus synlighet (Christie 1984:33)

Integrering

Den andre hovedretningen tar utgangspunkt i rehabilitering gjennom tettere

integrering i lokalsamfunnet. 1980-tallets store reformer innen omsorgs- og

behandlingssektor rettet mot HVPU og psykiatrien bar med seg et ideal om en re-

styrking av den lokalbaserte omsorgen til forskjell fra den offentlige formaliserte

omsorgen. Denne tenkningen har også influert behandlingssektoren for

rusmiddelmisbrukere gjennom Stortingsmelding 96 1992/93 hvor ansvaret for

behandling ble lagt lokalt og gjennom økningen i bruk av poliklinisk behandling.

Den faglige argumentasjonen har også spilt en sentral rolle i de politiske

beslutningene som førte frem til integreringsreformene, uten at fagene har

representert en entydighet i begrunnelsen for henholdsvis institusjonsplassering

eller integrering i ”hjemmemiljøet”. Eksempelvis viser Gerd Benneche til

nedsettelse av et offentlig utvalg som i 1947 foreslo å fjerne ”psykopatene” fra den

offentlige skole for bedre differensiering av barnas behov. De evneveike og de

åndsvake skulle sendes til egne institusjoner utenfor skolesektoren (Repstad

1998).

Svak

Svak

Sterk

Sterk

Gjensidigavhengighet

Synlighet

Minimaluformellkontroll

FengselTotalitærestater

?

Maksimaluformell kontrollBygdesamfunn

Integreringsperspektivet bærer også i seg et sterkere fokus på rehabilitering og

mestring gjennom kognitive og atferdsmessige korrigeringer behandling innefor

institusjonene. I et nylig innført tiltak fra arbeidsmarkedsetaten har såkalt Arbeid

med bistand (AMB) som metode å (re)integrere uføretrygdede og attførte personer

inn i arbeidsmarkedet gjennom personlig oppfølging og tilrettelegging av

arbeidsituasjonen. Tiltaket som ble innført i 1992 rettet seg mot både fysisk,

psykisk og sosialt yrkeshemmede som gjennom en ”matching” med en arbeids-

rolle som vedkommende skulle integreres i (Nisbeth 1992). Sammen med

nedbyggingen av de store institusjonene representerer disse tiltakene et uttrykk for

en humanisering av synet på sosialt avvik. Integreringen fører med seg en

tosidighet som virker på både personen og samfunnet rundt. Sosialarbeiderens

rolle blir i også forandret fra å kunne kontrollere omgivelsesvariablene i en

institusjon til å tilpasse seg klientens hjemmemiljø. Mange har vært kritiske til

denne utviklingen og peker på den manglende muligheten for intervensjoner som

kunne endre klientens situasjon, ikke bare tilpasse den til samfunnet. Særlig

gjelder dette innenfor områdene psykiatri, barnevern og rusbehandling, hvor

klientens gamle mønstret videreføres og hvor det ikke oppstår en nødvendig

fysisk og psykisk avstand til problemet (jfr. Repstad 1998).

Etikk og politikk

Endelig er det en etisk og politisk side ved spørsmålet om innsatser på

behandlingsfeltet. Innen behandling av somatiske sykdommer er det

legevitenskapen og legeindustrien som legger premissene for argumentet om økt

behandlingsinnsats. På den andre siden er det et valg å ta i bruk de metoder og

verktøy som er til rådighet for å gi mennesker mulighet for å realisere seg selv.

Den samme etiske grunnholdningen finner vi innen rusbehandling. Ved siden av

økonomiske argumenter og samfunnets behov for kontroll, er det de etiske og

politiske valgene som garanterer fortsatt opprettholdelse og utvikling av

behandling for rusmisbrukere. Rusmisbrukere har også rett til gode hjelpetilbud for

sine sosiale, psykiske og medisinske plager, når personen søker slik hjelp

(Ravndal 1993). I denne sammenhengen finner vi også politikkens kamp om de

riktige løsningene, om graden av offentlig ansvar for enkeltmennesket. Medienes

debatt om narkotikaproblemene er også en del av premissgrunnlaget for ordskiftet

om behandling. På den ene siden er media en del av samfunnets

kontrollmekanismer som sier fra og avdekker problemer og kritikkverdige forhold

som f.eks. Gro-saken og Ullersmoprosjektet (Scare-Straight). På den andre siden

underbygger media myter og oppfattelser som forsterker problemene. Særlig er

dette tilfelle for områdene kriminalitet og narkotika hvor medias beskrivelse og

fremstilling av situasjonene – både i enkeltsaker og som totalitet – ofte uttrykker

det motsatte av den virkeligheten som finnes i forskningsundersøkelser og annen

dokumentasjon (Baklien 1992). Fremstilling av narkotikaproblemer som

individuelle fragmenterte episoder f.eks. i nyhetsoppslag om nye overdoser bidrar

til å forsterke oppgitthet og haste videre mot nye isolerte og fragmenterte løsninger

på problemet for å fjerne ”føflekken” fra misbrukeren (jfr. Berg 1994). Innen

behandling og på den politiske arena har spenningsfeltet om frivillighet eller tvang

bidratt til en av de klareste motsetningsforholdene innen behandling. Alt avhengig

av hvorvidt en ser misbrukskulturen som en alternativ kulturell enhet, eller som en

tvangsposisjon skapt i sammenhengen mellom samfunnets negasjon (ikke-

deltagende) og avhengighet til rusmiddelet, så oppnår vi et ulikt

legetimeringsgrunnlag for intervensjon og forandringsarbeid. Gjennom Lov om

sosiale tjenester (§§ 6.2 og 6.2A) åpner samfunnet for bruk av tvang brukt ovenfor

voksne (18 år +) i situasjoner hvor personen kan utsette seg selv eller andre (jfr.

graviditet i § 6.2A) gjennom fortsatt misbruk. I Lov om barnevern (§§ 4.24 og 4.26)

er det samfunnet som foresatt (Barnevernet) som iverksetter en tvangsplassering

med sikte på behandling og rehabilitering. I disse lovene13 finner vi en legitimering

som omfatter behandling og rehabilitering uten eget samtykke ut fra en forståelse

av misbruket som en tvangsmessig situasjon som en må rives løs fra for å bli i

stand til å selv beslutte endringer i sitt eget liv. Samfunnets behov for tilpassing av

misbrukeren redefineres til individets behov for å kunne velge noe annet enn en

fortsatt tvangsmessig situasjon (Tjersland m.fl. 1998).

Glasshalvkulen

Jeg har to ulike referanser til denne overskriften glasshalvkulen. Først Christian

Beck sin fremstilling i boken Farvel, pedagogikk (1995) hvor han beskriver

systemet hvor den enkelte mister seg selv til fordel for en systemidentiteter. Den

andre referansen har jeg til den amerikanske bedriftslederen King C. Gillette som

med sine sosialistisk inspirerte ideer ønsket å bygge en ny lykkelig verden under

den store glasshalvkule hvor de som ville være deltagere i fellesskapet fikk etter

behov og ytet etter evne (Engdal 1998). Dette gode samfunn var for Gillette et

alternativ til utbyttingen, tingeliggjøringen og utstøtingen i det kapitalistiske

samfunnet. Det var det enkle samfunn bygget på primære relasjoner og

fellesskap.

Becks bidrag er et angrep på selve forutsetningen for reproduksjon av nye

deltagere til systemet gjennom oppdragelse og utdanning og en søken tilbake til

grunnformen hvor pedagogikk erstattes med den naturlige utvikling i møte med

samfunnet. I denne naturlige utviklingen eller integreringen ligger det en

vekselvirkning mellom innordning i forhold til betydningsfulle andre og en utprøving

av egne grenser (jfr. Beck 1991). Samfunnsystemet og den tilrettelagte

pedagogiske situasjonen har innordning som prinsipp og tillater ikke utprøving.

Tilrettelegging for utprøving vil alltid være begrenset av tilretteleggernes premisser

og begrense utprøvingen. Becks kritikk har den pedagogiske institusjonen som

utgangspunkt. I min sammenheng ønsker jeg å bruke denne kritikken av det

pedagogiske rom som kritikk av samfunnets struktur og betingelsene for

deltagelse. Innordningen og tilpasningen til samfunnet gir få muligheter for

utprøving utover den tilrettelagte arena.

Alternativet til en ensidig tilpasning er samspill på ulike arenaer som gir mulighet

for å ta ulike posisjoner i samspillet med andre. I Gillettes idealsamfunn var det

kollektive idealet. Med utgangspunkt i en søken etter det gode kollektiv bygget på

likhet og fellesskap tilslutter deltagerne seg et på forhand definert fellesskap – en

ramme under glass-halvkulen – for å realisere denne drømmen. I bilde er denne

tilslutningen basert på den enkeltes tilslutning til felles rammer som ikke bare

setter begrensninger for individets frie utfoldelse, men som også skaper individene

om til integrerte menneskesubjekter.

Livet under glasshalvkulen har på denne måten fått to ulike bilder. På den ene

siden kritikken av systemet og søken etter den subjektive naturtilstand utenfor

glasset. Den andre en søken etter det objektivt ideelle innenfor fellesskapet. Det er

ingen motsetning mellom disse bildene. En autonom deltagelse i fellesskapet

betinger utviklingen av en unik personlighet. På den andre siden er fellesskapet en

betingelse for utviklingen av personligheten. Dualismen mellom individet og

fellesskapet er gjensidig betinget da det ene ikke er mulig uten det andre. På den

andre siden er bildene forskjellige – fordi de peker på ulike komponenter som må

være tilstede for å etablere den enkeltes livsverden mellom det private og det

offentlige. Becks kritikk sammenfaller til en viss grad med Habermas og hans

analyse av krisefenomener i det senkapitalistiske samfunn (Habermas 1971).

Pedagogiseringen av oppdragelsesprosessen er bare et uttrykk for ubalansen

mellom den offentlige og den private sfære og forstyrrer reproduksjon av

livsverden.

Argumentasjonen her er ikke ment som en kritikk av profesjonell behandling, men

en refleksjon om behandlingens betingelse som en sosial enhet i samfunnet.

Viktigheten av refleksjon understrekes gjennom den enkeltes kompetanse til å

gripe overgangene mellom behandlingsfellesskapet og samfunnets differensiering.

Søken etter nye fellesskaper og savnet av den opplevde rolle som klient, bryter

med den manglende identiteten i det moderne samfunn hvor grensene mellom det

offentlig liv og privatliv brytes ned. Det offentlige ”tilskriver” roller fra systemet

gjennom deltagelse i det offentlig rom. På motsatt side kan den enkelte også velge

rolle (”tilkjempet”) gjennom valg av arena for samhandling, referanseramme og

egen fortalt historie (Kanstad 1998).

Kapittel 4 Pedagogikk som forandring

Pedagogikkens første utfordring ligger i dens egen begrensede fagforståelse.

Pedagogikk som teori og praksis knyttet til familien og skolen vil miste sin egen

identitet når de grunnleggende arenaene for sosialisering og læring differensieres

og forskyves til andre samfunnsarenaer. Et eksempel på dette er en undersøkelse

av pedagogers fagidentitet gjennomført av Norsk pedagogforbund (NOPED)

(Hagen mfl. 1998). Her intervjues 16 uteksaminerte studenter etter hovedfag/

profesjonsstudiet (Cand.Polit/Cand.Paed) fra Pedagogisk forskningsinstitutt

(PFI/UiO). Fem av 16 titulerer seg som pedagoger og kun tre intervjupersoner

assosierer begrepet pedagog som universitetsutdannede pedagoger. 14

intervjupersoner mente at en allmenn oppfattelse av pedagoger som lærere og

pedagogikk med oppdragelse, undervisning og læring svekket pedagogikken som

fagfelt. Samtidig var dette de samme assosiasjonene som intervjupersonene selv

hadde. At en hovedvekt av informantene selv ønsket å jobbe i utradisjonelle jobber

i det private næringsliv forsterker ytterligere bildet av et identitetsproblem innenfor

pedagogikkfaget.

Jürgen Habermas` analyse av koloniseringen av livsverdenen innebærer en

rolleforskyvning mellom hjemmet (familien) og det offentlige, og flytter også

primærsosialiseringen ut av hjemmet (Habermas 1971). Det skjer en forskyvning

av sosialiseringsansvaret fra familien til institusjoner utenfor hjemmet og

lokalmiljøet (Haugstveit 1979). Denne forskyvningen skjer det også fra formelle

sosialiseringsarenaer (familie, barnehage, skole) til jevnaldersgruppene,

massemedia og konsumsamfunnet (ibid.). Som et resultat av økende sosial

mobilitet, differensiering i arbeidsmarkedet og urbanisering øker også avstanden

mellom generasjonene, noe som igjen svekker identifikasjon og sosial

sanksjonering (ibid.).

Min andre hovedinnvending retter seg mot pedagogikkens aldersfokus.

Pedagogikk som vitenskap kan ikke defineres ut fra subjektets alder, men må

defineres ut fra sitt fag og fra sin praksis i utvikling med samfunnet. Dette er for

såvidt ikke et moderne utgangspunkt, men tar et utgangspunkt i det greske paideia

– betegnelsen på den greske livsforms dannelsesideal – hvor hele det

menneskelige potensialet skulle utvikles gjennom hele livet (Qvale 1972). Ses

pedagogikkens rolle i et nyere historisk perspektiv, finnes en økt fokusering på

livslang læring og voksenopplæring parallelt med større sosiale reformer (Larsson

1996). Nye retninger innen arbeidslivet har utviklet organisasjons- og

ledelsesteorier som har tatt opp i seg sentrale deler av pedagogikkens teorifelt.

Det samme finner vi også i moderne kommunikasjons- og konsumentforskning.

Voksenopplæring med et teknisk funksjonelt siktemål er i forandring. Nye

samfunnsformer utvikles og grensen mellom den private og den offentlige sfære

utviskes. I differensieringen mellom komponentene i livsverden utvides og endres

med nye kulturformer (Wifstad 1996) som ikke bare aktualiserer behovet for ny

kunnskap, men også spørsmålet om hva som er verd å vite (Larsson 1996).

På denne måten er pedagogikk som behandling ikke bare et tilskudd til

behandlingssektorens praksis og teorigrunnlag, men også et forsøk på

(re)integrering av pedagogikk som en praktisk teoretisk vitenskap for den enkeltes

integrering inn i den menneskeskapte kulturen og også selve integrasjonen og

erkjennelsen av den.

Sosialisering som utvikling

Jeg finner det hensiktsmessig å differensiere sosialiseringsbegrepet inn i ulike

sosialiseringsformer for å beskrive identitetsprosesser ut over den opprinnelige

danningen av mennesket. Legger vi primærsosialiseringen til grunn for danning av

en jeg – den andre (ego-alter) forståelse og selve konstitueringen av meg selv

som person, er dette den grunnleggende forutsetningen for menneskelig væren og

for samhandling med andre i et bestemt samfunn med en bestemt struktur

(Hellenes 1992). Forsterkende sosialisering innebærer en utvidet forståelse for og

mestring av egen opprinnelig tilhørighet (Hoëm 1978). Forsterkende sosialisering

tar form av en bekreftelse og videreføring av den grunnleggende identiteten.

Rammen for sosialiseringen må inneholde et fellesskap (primærgruppekvalitet)

og/eller være betydningsfull for den enkelte. Jeg har tidligere i denne oppgaven

argumentert for at forsterkende sosialisering kan ha en negativ, men forsterkende

karakter hvis relasjonen mellom deltagerne er betydningsfullt og helhetlig.

Eksempler på dette kan være skolen, vennemiljøet, primærkontakter osv.

Motsatsen til forsterkende sosialisering er ikke-sosialisering hvor saksområdet er

begrenset, deltagerne står i en upersonlig forhold eller interessekonflikt med

hverandre, eller at innholdet og uttrykket er nøytralt og ikke har noen forsterkende

mening. Ikke-sosialisering fører til en fastlåsing av den opprinnelige tilhørigheten

(ibid.)

De- og resosialisering tilhører den prosessen hvor tilhørighet og identitet svekkes i

møte med nye samfunn og/eller nye systemer og erstattes av en ny tilhørighet

tilpasset den nye situasjonen. Prosessene betinger ikke hverandre, på den måten

at det ikke trenger å være den samme sosialiseringsfaktoren som representerer

både de- og resosialiseringen. Svekkingen fører imidlertid til en anomisk tilstand –

eller rolleløshet i påvente av en resosialisering. I denne tilstanden vil personen stå

utenfor og ikke være deltager i samhandlingssituasjoner. Denne tilstanden vil

likevel erstattes av en ny re-sosialisering gjennom personens tilskriving av

interessefellesskap med nye mulige arenaer for samhandling (Hoëm 1978).

Sosialiseringsprosessen er en kontinuitet som utvikles og forsterkes av sosial og

geografisk mobilitet. I forholdet mellom individ og samfunn kan det være mer

hensiktsmessig å snakke om livsverden som en utvidet form for identitet (jfr.

Habermas). Livsverden omfatter tre strukturelle komponenter: kulturen – den

menneskeskapte kunnskap vi benytter for å forstå våre omgivelsene; samfunn –

den posisjonen eller tilhørigheten som vi har til sosiale enheter; og personlighet –

det unike ved oss som gjøre oss i stand til å kommunisere med andre (Wifstad

1996). Livsverden er en art forutforståelse som er felles i det aktuelle samfunn og

meningsbærende for den enkelte person.

Taus kunnskap

Bak denne språklig organiserte forut-forståelsen ligger et forråd av

fortolkningsmønstre som også innbefatter taus kunnskap som ikke kan artikuleres

fullstendig gjennom språk (jfr. Wittgenstein)(Svensson 1994). Taus kunnskap kan

også ta en annen form som en art metaforståelse av kunnskapens funksjon – eller

en automatisering av kunnskapen – om hvordan kunnskapen anvendes. (jfr.

Polanyi i Gustavsson 1996). Disse to formene for taus kunnskap er

komplementære i og med at det kan fungere samtidig på to nivåer. Tyst kunnskap

oppstår gjennom egne erfaring og overføringer fra rollemodeller. I en bok av

Ingemar Svensson pekes det på denne kunnskapstypen som sentral innen

behandlingsarbeid (Svensson 1994). Dette er kunnskap som er uuttalt og ofte

usystematisert. Det er også vanskelig å skille mellom kunnskap og fordommer,

uten gjennom en refleksjon om egen kunnskap i forhold til faktakunnskap (jfr.

tabell 3 [side 40]). Taus kunnskap består av tre hovedkomponenter; kunnskapens

opphav – hvor kunnskapen kommer fra, kunnskapens innhold – påstand,

ferdighet, holdning, osv. og kunnskapens funksjon – hva man skal anvende

kunnskapen til. I forskjellen mellom amatørisme og profesjonell virksomhet i

kapittel 2 (side 38) trakk jeg opp skillet mellom henholdsvis erfaringskunnskap og

faktakunnskap for å belyse de to yrkesrollene innen behandling. Også i studier av

misbrukermiljøer pekes det på den intuitive kunnskapen som en del av

mestringstrategiene for organiseringen av livet som misbruker (Smith-Solbakken &

Tungland 1997).

Hjemmebane og bortebane

Livserfaring som kulturelt basert kunnskap er individuelle erfaringer og

metaforståelse av egen opplevd sosial deltagelse. I en prosess med gjentatt

adferd integreres handlingsmønstre, reaksjoner og fortolkninger fra bevisste

handlingsstrukturer (novisen) til intuitiv handling (eksperten) som valg og/eller

vurderinger ut fra kunnskap som er blitt integrert i personligheten over tid (Dreyfus

& Dreyfus 1986).

Forholdet mellom taus kunnskap og danning (jfr; Hellesnes 1992) er

sammenfallende med utgangspunkt i refleksjonen – forholdet til kunnskapen,

mens taus kunnskap kan omfatte praktiske hverdagslige handlinger som f.eks.

teknisk ferdighet i å kjøre bil, vil danning utgjøre hvordan man kjører, følger

trafikkreglene, tar hensyn til andre trafikanter osv. I andre sammenhenger er det

vanskeligere å skille mellom taus kunnskap og danning – på samme måte som å

skille utdanning fra danning. Ervervelse av kunnskaper og erfaringer bringer

nødvendig med seg et forhold til hvordan man utøver kunnskapen.

Denne livserfaringen, utviklet gjennom automatisert kunnskap og integrert adferd

er sentral i sosial adferd. Hjemmebanen er det området en kjenner, og hvor

personen kjenner de kulturelle omgivelsene intuitivt vet å handle i. Bortebanen

representerer verden utenfor; hvor personen bevisst reflekterer omkring sine

handlingsvalg og sin adferd. I tradisjonell forstand kan begrepene hjemme- og

bortebane representere dikotomiene det enkle- og det komplekse samfunn.

Begrepene hjemme- og bortebane gir en større fleksibilitet i forhold til individets

livsverdensbegrep fordi det skiller mellom det kjente og det ukjente som grunnlag

for individets handlingsvalg. På bortebanen vil en alltid være en ”immigrant” hvor

sosialisering mer er et spørsmål om tilpassing enn om danning (jfr. Hellesnes

1992). Hjemmebanen utgjør den helheten som inkluderer den delen av samfunn

og kultur som individet umiddelbart behersker. Danning er for så vidt også

uavhengig av målet for samhandlingen på hjemmebanen fordi begrepet peker på

den livsverden som man befinner seg i.

Sammenligningen mellom familien og hjemmebanen er dekkende innenfor en

tradisjonell oppfattelse av familien som arena for en helhetlig basis bygget på

fellesskap og gjensidighet. På en oppsplittet formålsrasjonell arena savnes denne

helheten, og kunnskap om handlingsmåter og handlingsvalg blir tilpasset roller i

oppsplittede relasjoner. Sartres begrep om serialitet kan for så vidt brukes for å se

på misbrukskulturen, ikke som en helhetlig gruppe, men som en rekke serier eller

køer hvor deltagerne utøver parallelle handlinger (f.eks. etterspør narkotika,

oppsøker sosialkontoret osv.) uten at de til sammen utgjør en helhet (Sartre 1990).

Å se misbrukskulturen som serielle handlinger impliserer at misbrukskulturen ikke

representerer noen hjemmebane, uavhengig av forklaringsmodell for misbruket i

seg selv. Tilskriving av rollen som misbruker impliserer en ikke-deltagelse på

samfunnets felles hjemmearenaer – familie, skole, arbeidsplass, bolig og

lokalsamfunn. Rolletilskrivingen innebærer en ensidighet som misbruker som ofte

umuliggjør den fleksibilitet som tillater deltagelse på arenaer i samfunnet (Smith-

Solbakken & Tungland 1997). Tilskrivingen av en enhetlig rolle kombinert med

mangel på hjemmearena opprettholder misbruket gjennom fravær av helhetlige

mestringsstrategier. Mangel på hjemmearena peker også på begrepet avskjermet

sosialisering (ikke-sosialisering) med fastlåsing i den opprinnelige identiteten

skaper en identitetskonflikt som søkes løst gjennom ny identitetssøken (jfr. figur 6

[side 60]). Konflikten innebærer også en utvendiggjøring i forhold til seg selv som

forsterker konflikten og kan frembringe en splittet (schizofren) selvidentitet

(uegentlig danning).

Pedagogikk og samfunn

En grunnleggende problemstilling i pedagogisk arbeid er menneskets

evne/mulighet til forandring. Særlig blir dette gjeldende når en omfatter utvikling og

læring ut over den grunnleggende sosialiseringen som følger barnets biologiske

utvikling og når en går ut over kognitive programmer i læringssammenhenger.

Innen den humanistiske tradisjonen finnes de grunnleggende føringene som har

influert arbeidet innen sosialsektoren, men også adferdsrettede programmer

(behavioristisk teori) og marxistisk politisk inspirerte programmer har påvirket

sosialarbeideren. Samspillet mellom menneskesyn (dvs. menneskets evne til

forandring) og samfunnssyn følger hverandre gjennom historien, hvor

pedagogikken vekselsvis står i menneskets eller i samfunnets tjeneste som

redskap for menneskets innføring i samfunn versus samfunnets tilpassing av

mennesket. Legitimeringen av pedagogiske innsatser er i seg selv en tredje

posisjon gjennom dualismen mellom samfunnet (den menneskeskapte kulturen)

og mennesket. I denne posisjonen ligger motsetningen, men også den gjensidige

avhengigheten av de to polare størrelsene – individ og samfunn. En av de

ideologiske skillelinjene innen sosialt arbeid har vært spenningsfeltet mellom tvang

eller frivillighet i behandling (jfr. kapittel ’Etikk og politikk’ side 64). Oppdragelse av

barn og undervisning av barn og ungdom er underlagt formelle mandater som

omfatter oppdragerens myndighet og (innen offentlig skoleverk) føringer for

innhold og mål. Området som omfatter utdanning for voksne er organisert

gjennom frivillighet både gjennom det offentlige skoleverket (videregående og

høyere utdanning) eller gjennom fagrettede programmer organisert med tilknytning

til arbeidslivet eller organisasjonslivet. Ikke fagrettede (ut)danningsrettede arenaer

er også basert på frivillighet ved at personen selv oppsøker arenaen og kan fritt

trekke tilbake sin tilslutning om fortsatt deltagelse. Disse arenaene kan omfatte en

rekke praktiske, teoretiske eller åndelige sammenhenger med et mer eller mindre

definert fokus på å skape endringsprosesser hos den enkelte deltager

(selvutvikling, religiøse foreninger, alternative nettverk osv.). Innen sosialtjenesten

finner vi også en rekke tiltak med mer eller mindre klare forandringsmål:

Arbeidsforberedende trening, rehabiliteringstiltak, voksenopplæring, botiltak osv.

Frivillighet i mange av disse tiltakene kan synes relativ da de inngår i kjedete

systemer og som betingelse for deltagelse i og tilgang til fellesgoder i samfunnet

(f.eks. arbeidstreningstiltak, behandling, omskolering).

Samfunn eller system

Frivillighet eller tvang kan på mange måter også være overskriften når jeg ønsker

å se på forholdet mellom samfunnet både som system og som fellesskap. I

Habermas` skille mellom livsverden og system peker livsverden på personens

indre – ytre deltagelse i samfunnet som fellesskap, mens systemet kjennetegnes

ved sin formelle, mekaniske struktur. System peker her på rasjonelle, målbare og

kalkulerte handlinger kjennetegnet ved bedriftslivet og byråkratiet (Dale 1992).

Skillet er nyttig for å kunne se tilbake på misbrukerens (system)tilskrevne rolle

som avhengig ruskonsument og avhengig systemkonsument i rollen som f.eks.

sosialhjelpsmottager. Skillet er også nyttig for å se på betingelsene, verdiene og

interessene for samfunnets legitimering av behandlingsinnsatsen.

På den ene siden innehar samfunnet som fellesskap moralske og etiske verdier

som skaper en empati for de som ikke deltar i fellesskapet. Oppslag om nye

overdosedødsfall frembringer store avisoverskrifter og allmenn forferdelse, selv

blant de som årevis har arbeidet med rusmisbrukere og vet at rusmisbruk er en

høyrisikoadferd. Dødsfallene alene er heller ikke hele forklaringen på hvorfor

narkotikamisbruk opptar media, politikere og behandlere. I trafikken er dødstallene

flere ganger så store, og potensialet for å redusere antallet døde enda større.

(Dette betyr ikke at ikke ethvert dødsfall – verken i trafikkulykker eller av overdoser

ikke er ett for mange.) En fyllestgjørende analyse av årsakene til interessen for

rusmisbruk som fenomen i samfunnet tar for mye plass her – dels handler det

også om perifere forhold som medias individualisering, samfunnets desintegrering

og globalisering og dels om akselererende konsumering og økende hedonisme.

Samfunnsfellesskapets opplevelse av oppløsning av samfunnet får et konkret

uttrykk i avviket i atferden som misbruker. På den andre siden er

misbrukeradferden uforenlig med systemets krav om innordning, forutsigbarhet og

sikkerhet gjennom sin ikke-deltagende, ustabile og kriminelle adferd. Et

eksisterende interessefellesskap mellom samfunnsfellesskapet og

samfunnssystemet innebærer ikke nødvendigvis et verdifellesskap.

I denne sammenhengen er den organisasjonsmessige tilknytningen mellom

behandlingsorganisasjonene og staten interessant. Ved siden av vagt definerte

mål for behandling av rusmisbrukere og føringer for behandlingens innhold er det

høye antallet privat eide og ideologisk funderte institusjoner et utgangspunkt for

verdikonflikt også mellom institusjon og systemet. Et eksempel på en slik konflikt

er institusjonenes vegring mot å ta imot og behandle misbrukere innlagt på tvang.

Et annet eksempel er mangelen på og vegringen for dokumentasjonsystemer og

evalueringer som reflekterer innhold og mål i behandlingen.

Når jeg på individnivå skiller mellom rent ytre systemintegrerende (jfr. Dale 1992)

eller formålsrasjonelle samhandlingssituasjoner på den ene siden og verdibundet

sosial integrasjon på den andre, kan vi få frem ytterpunkter i en modell som angir

grad av systemtilpassing versus relativ styrke i sosialisering (sosial integrering) (se

figur 9). Begrepet sosial integrasjon slik det er brukt hos Dale (ibid) peker mer i

retning deltagelse i fellesskapets kommunikative språkspill, av mens sosial

integrasjon brukt som utvikling og integrering i livsverden definert over (Wifstad

1996) anses som analogt med sosialiseringsbegrepet her. Styrken i sosialisering

viser derfor til styrken i totale sosialiserende innsatser, mens grad av

systemintegrasjon utgjør styrken i tilpasning til samfunnsystemet.

Figur 8 Sammenheng mellom styrke i sosialisering og grad avsystemtilpassing.

Eksemplene i figuren er valgt for å gi modellen forklaringsstyrke og som eksempler

som tilfredsstiller en dikotomisering av forholdet mellom mine to parallelle

samfunnstyper – fellesskapsamfunnet (det enkle samfunn) og systemsamfunnet

(det komplekse samfunn). Denne todelingen kan illustreres gjennom bruk av

Talcott Parsons mønstervariabler (Aubert 1981) og som gir en typologi over

normer og samhandlingsformer gjennom begresparene;

m Egenskap – ytelse

m Allsidighet – spesifisitet

m Partikularisme – universalisme

m Affektivitet – affekt-nøytralitet

m Ego-orientering – andre-orientering

I lys av mønstervariablene ser jeg på arbeid og bolig som eksempler på deltagelse

i samfunnet som tilfredsstiller ytelsesorientering (ytelse som aktør i arbeidslivet og

som eier/leier av egen bolig). Disse to variablene bringer nødvendigvis med seg

rollene som skattebetaler og som konsument, roller jeg også plasserer som

eksempler på systemtilpassing. På motsatt side finner vi eksemplene solidaritet,

empati og kreativitet som uttrykk for egenskaper, affektivitet og partikularisme. På

samme måte er det de samme holdningene som den tidligere klienten trenger å få

Grad av systemtilpassing

Sterk

Sterk Svak

Kom-munikasjonArbeidBolig- Rus- Kriminalitet

KonsumentSkattebetaler

KreativitetEmosjonerSolidaritet

Svak

TilbakefallEnsomhetPsykiske ogfysiske probl.Omsorgsbehov

Styrke isosialisering

tilbake for forsterkende sosialisering i sin deltagelse i samfunnet (omsorg, hjelp

osv.)

Bruker jeg igjen de samme eksemplene for å belyse sammenhengen mellom

styrke i sosialiseringen og grad av integrering i fellesskapssamfunnet i figuren får

jeg en ny fordeling ut fra normer og samhandlingsformer som karakteriserer

utvikling/integrering i samfunnsfellesskapet;

Figur 9 Sammenheng mellom styrke i sosialisering og grad avfellesskapstilpasning.

I modellen har jeg brukt de samme eksemplene som variabler på forholdet mellom

styrke i sosialisering og grad av fellesskapstilpasning. Modellen er den samme,

mens noen av egenskapene/ normene har skiftet plassering. Kommunikasjon

som forutsetning for samspill er konstant. Arbeid og bolig har skiftet innhold fra

ytelse til egenskap som grunnlag for sosial samhandling. I tillegg har affektive og

partikularistiske verdier fått plass som prefererte fellesskapsverdier. På samme

måte har omsorg, hjelp osv. fått plass som en positiv fellesskapsverdi mens jeg

her har lagt mindre vekt på rollen som konsument og skattebetaler (selv om begge

– i ulike subkulturer – er uttrykk for sterke fellesskapsnormer). Det at (ikke) -rus og

(ikke) -kriminalitet er forskjøvet i retning svak grad av fellesskapstilpasning, henger

noe sammen med det foregående (sett som teknisk/praktisk adferd og ikke som

identifikator for kulturelt ståsted).

Grad av fellesskapstilpasning

Sterk

Sterk Svak

Kom-munikasjonArbeidBolig

- Rus- Kriminalitet

KonsumentSkattebetaler

Kreativitet

EmosjonerSolidaritet

Svak

TilbakefallEnsomhetPsykiske ogfysiske probl.Omsorgsbehov

Styrke isosialisering

Danning eller utdanning

Behandling omfatter både danning og utdanning, men ikke all utdanning er

danning (jfr. Hellesnes 1992). Tilpassing – som læring eller deltagelse uten

begrunnelse av eller forståelse for sammenhenger mellom delene og mellom

delene og sin egen situasjon – er ikke danning, selv om tilpassingen kan føre til

utvikling av reforståelse og utvikling av ny identitet. Danning går også ut over

utdanning da den inkluderer den totale situasjonens utviklende og innviende

situasjoner, og kan for så vidt gå ut over pedagogikkens område som redskap i

behandling. På den andre siden inngår både danning og utdanning i

sosialiseringsprosessen og tar ulike roller i forløpet (ibid). Re-sosialisering som

element i behandling innebærer en art tilpasning til en ny tilhørighet. Prosessen er

helhetsorientert, men mangler et verdifellesskap mellom sosialarbeider og klient.

Re-sosialiseringen drives frem av sosialarbeideren i samspill med sosialiserende

miljøvariabler i fellesskapet (gruppen/familien/fysiske og materielle redskaper osv.)

og klienten selv. Målet for prosessen er klientens forståelse og mestring av ny

identitet (jfr. Hoëm 1978). Forsterkende sosialisering tar med seg både danning og

utdanning gjennom å søke en utvidet forståelse og mestring av klientens egen

identitet. Her finnes det både en helhetsorientering og et verdifellesskap mellom

aktørene hvor forsterkningen inkluderer både (klientens) utvikling og

(fellesskapet/systemets) integrering.

Et neste spørsmål er om danning og utdanningsbegrepet inneholder nok

forklaringsstyrke til å omfange sosialiseringen i behandling. Jeg har over søkt å

trekke inn ulike kunnskapstyper (f.eks. taus kunnskap [side 70]) som ikke bare er

en målsetning å beherske for klienter etter endt behandling, men som også er en

organisasjonsmessig og faglig forutsetning for behandling. Den historiske

kunnskapen som ”sitter i veggene” (jfr. kapittel 2 [side 33]), forforståelse og

pygmalion er alle med i og redanner et nytt (ut)dannelses-begrep for behandling.

En annen fremgangsmåte er å skille sosialiseringen i formelle intenderte og

uformelle spontane prosesser, hvor fellesskapet inndeles i ulike arenaer for formell

og uformell sosialisering, men risikerer da å miste sin helhet (eller totalitet) som

forutsetning for re-sosialisering og forsterkende sosialisering. En slik deling av

sosialiseringsarenaene vil imidlertid være en mulig modell for utforskning av

bortebanen (jfr. kapittel 4. [side 71]). En tredje vei kan være å se

utdanningsbegrepet opp mot oppdragelsesbegrepet. Oppdragelse forbindes oftere

med emosjonelle, fysiske og personlige relasjoner som premiss i verdifellesskapet

som grunnlag for forsterkende sosialisering. På samme måte kan det også

argumenteres for et grunnleggende subjekt-objekt-forhold som grunnlag for

tilblivelsen av (barnets) livsverden (Dale 1986), på samme måte som de/re-

sosialiseringen er grunnleggende for sosialiseringsprosessen i behandlingen.

Begrepet oppdragelse er uløselig knyttet sammen med barnets biologiske utvikling

og har ingen historie forut for seg selv. Klientens historie – på tross av eventuell

skjevt utviklet selvoppfattelse eller identitet i oppveksten (se kapittel 1 side 24) –

består av tidligere historier og tilhørighet. Tidligere erfaringer og identitet fastlåses

eller svekkes, først i misbruket, så i møte med behandling. De-sosialisering inngår

ikke i oppdragelsen, men er en forutsetning for resosialisering i behandling.

Manglende de-sosialisering vil føre til en disintegrasjon og fastlåsing i

misbruksidentiteten.

Valg av modell, og bruk av begrep for sosialisering i behandling må ikke

absolutteres, men en del av refleksjonsbasis ut fra etiske/politiske valg,

organisasjonens og sosialarbeiderens kunnskap og fysiske/materielle

forutsetninger i forhold til klientens individuelle ståsted og tilhørighet. En modell

basert på entydighet og totalitet vil hindre refleksjon og kunnskapsutvikling både

hos sosialarbeider og hos klient. Det vil også være i motsetning til intensjonen i

denne min hovedoppgave.

Oppsummering

I kapittel 3 (sidene 47-68) og 4 (sidene 68-80) er det brukt sett med ulike begreper

som står i relative forhold til hverandre. Jeg har vist hvordan behandling kan

forstås som sosialisering, gjennom en de/resosialisering og forsterkende

sosialisering utvikler/integreres klienten inn i samfunnstyper med ulike normer og

basert på ulike handlingstyper. I kapittel 3 så jeg på sosialisering fra

behandlingsståsted, mens jeg i kapittel 4 tok på sosialiseringsbriller for å se på

misbruk og behandling. I forholdet mellom sosialisering og samfunn brukte jeg

begrepet tilpassing versus innføring hvor begge inngår i mitt sosialiseringsbegrep.

Bryter vi sosialisering ned til sosialiseringens forhold til samfunnstyper, så har jeg

brukt begrepene livsverden og sosial integrering for utvikling/integrering i

fellesskapssamfunnet eller systemsamfunnet. Sosialisering er imidlertid også en

adferd som kan deles inn i danning og utdanning. Danningsbegrepet brukes ut

over utdanning, men ikke all utdanning er danning. Tilpasning inngår i

utdanningsbegrepet, og også i sosialisering som fører til de/re- eller forsterkende

sosialisering. Utdanning kan også omfatte utvendige prosesser som kan føre til

fastlåsing i opprinnelig identitet gjennom avskjermet sosialisering/ikke-

sosialisering. Denne ikke-sosialiseringen har jeg også sammenlignet med

begrepet uegentlig danning. Forholdet mellom utdanning, danning og

oppdragelse er gjennomgått i forhold til sosialiseringens arenaer som formell og

uformell sosialisering og i forhold til sosialisering som danning og utdanning.

Kapittel 5 Pedagogikk som behandling

Fellesskap og samhandlingsrelasjoner i behandling innebærer sterke

sosialiserende elementer av formell og uformell karakter. I kapittel 2 beskrev jeg

behandlingsorganisasjonen ut fra en teoretisk og samfunnsmessig sammenheng

(makrosystemet) og behandlingens praksisområde (mikrosystemet) (jfr.

Bronfenbrenner). Sosialisering som redskap for pedagogikk i behandling gir

føringer for begge systemer. Jeg vil nå se på muligheter og begrensninger som en

konsekvens og som et resultat av mine teoridrøftinger i kapittel 3 og 4.

Fremstillingen er teoretisk i det at den vil bryte ned behandling i ulike nivåer og se

konsekvenser som deler og ikke som den helheten som pedagogikk i behandling

nødvendigvis må være en del av.

Først vil jeg vise begrensningene i bruk av teori som føring for praksis. I en

aggregert fremstilling av både behandlings- og misbruksfeltet mister vi informasjon

som er nødvendig og kanskje selve utgangspunktet for handling og samhandling

på praksisfeltet. På samme måte blir den teoretiske avledningen fra praksisnivået

fattig fordi det mister dynamikken i og forskjellene mellom de ulike individuelle

handlingene og individene som den representerer. I dette ligger det også en kritikk

av sosialpsykologi og programmer som velger metoder ut fra diffuse forforståelser

av individer ut fra kollektive representasjoner (Dürkheim i Bråten 1981:266).

Denne nivåfeilslutningen bidrar både til og er tilstede i behandlingsfeltets teori-

fattigdom og orientering mot helhetlige ideologier som gir forklaringsmåter både for

misbruket og for samfunnet.

Behandlingssystemet som et mellomnivå mellom samfunn og klient er avhengig av

et syn som rommer både samfunn og menneske. I kontrast til Dürkheim har

Talcott Parsons opphevet grensen mellom nivåene kulturelle- og sosiale systemer

og mennesket gjennom handlingsteorien og mønstervariablene (Bråten 1981:

267). Mønstervariablene omfatter både handlingstyper, sosiale relasjoner og

systemer eller samfunn (jfr. kapittel 4 [side 68]). Et eksempel på bruk av

mønstervariablene er beskrivelsen av legerollen, der leger tar og bør ta

allmenhensyn (universialistisk og ikke partikularisk), være kjennetegnet gjennom

hva de gjør (ytelse og ikke egenskap), være spesifikk (og ikke diffus) og kollektivt

orientert (og ikke selv-orientert). Å vise følelser skjer i kontrollerte terapeutiske

situasjoner (affektnøytralitet og ikke affektivitet) (Repstad 1998:160). Parsons ble

kritisert for denne typifiseringen med utgangspunkt i samfunnsmessige endringer

av legers funksjon. Samtidig setter denne, som mange andre normative teorier

opp idealer for praksis som er nedfelt fra en systemmodell for legens funksjon i

samfunnet og legers ideal som profesjon i samfunnet. Plasserer vi

sosialarbeideren inn i denne teorimodellen får vi frem brytninger mellom praksis

og sosialarbeiderrollens ideal. Sosialarbeideren skal være et godt medmenneske

(universialistisk), men må samtidig involvere seg i personlige relasjoner på et

subjektivt (partikularistisk) nivå. Gjennom ulike utdanningsretninger søker

sosialarbeideren en selvstendig status for fagområdet (ytelse), men relasjonene i

behandlingssituasjonen tenderer til subjektivitet og med bruk av egen livserfaring

som redskaper (egenskap). Sosialarbeideren i behandlingsfellesskapet skal være

allsidig, men samtidig fokusert på det spesifikke i misbruksadferden, på samme

måte som han/hun skal vise sin affektive involvering, men være forhandler og

’advokat’ (affekt-nøytral) i møte med representanter for systemet utenfor

behandlingssystemet.

I Per Måseides studie (Repstad 1998:161) av sykepleierrollen finnes noen av de

samme motsetningene som for sosialarbeideren, selv om sykepleierollen har et

klarere definert teori- og praksisområde enn det som omfatter sosialarbeideren.

Måseide finner at de viktigste brytningene for sykepleieridentiteten skjer gjennom

økt instrumentell identitet og en forskyvning av rollene over til nye yrkesgrupper

(hjelpepleierne). I dette ligger også noen av dilemmaene innen sosialt arbeid og

arbeid med mennesker. Avstand til pasient/klient basert på kunnskap (ytelse),

spesialisering (spesifisitet), objektivitet (universialisme) og affekt-nøytralitet

korrelerer med egenskapene i det komplekse samfunn (jfr. kapittel 4 [side 68]),

mens sosialarbeiderens ytre/indre rolle – i samfunnet og i behandlingsfellesskapet

– står i et krysspress mellom ulike verdier og oppgaver. Vi gjenkjenner også

Håkan Jenners dikotomi mellom profesjonelt og amatørisk arbeid hvor det

komplekse samfunns kjennetegn også ligger i den profesjonelle virksomhet

gjennom sin av formelle avgrensede og spesifikke funksjon i samfunnet (jfr.

kapittel 2. side 40).

Pedagogikk som rammer

Med utgangspunkt i den praktiske pedagogikken; samspillet mellom to eller flere

individer hvor samspillet mellom dem – hver for seg eller samlet – utgjør

pedagogikkens grunnlag (Hoëm 1979). På samme måte ser pedagogikken

individet som et sosialt fenomen i forhold til den menneskeskapte kulturen.

Pedagogisk praksis som bestående av teknisk målstyrte programmer er også

pedagogikk så fremt de danner rammen for samhandlingssituasjoner. Om

programmet har et uttrykt økonomisk eller teknisk-rasjonelt siktemål, f.eks. et

flytskjema for opsjonshandel på børsen, så er ikke programmet et pedagogisk

program, samtidig som samhandlingen og aktørenes handlinger i forhold til det

kan beskrives og vurderes i en pedagogisk kontekst. Pedagogikk har

samhandlingen både som middel og som mål. I dette ligger en hermeneutisk

sirkularitet hvor målet for en avtale (qua samhandling) – reprodusert samhandling

– begrunnes i den tidligere samhandlingssituasjonen. En slik gjentatt

samhandlingssituasjon kan identifiseres gjennom samhandlingens gjensidige verdi

og/eller interesse for å møtes. I de fleste sammenhenger er målet for

samhandlingen noe som går ut over samhandlingen i seg selv; et forelsket par

ønsker å bli bedre kjent – kanskje flytte sammen – få barn osv. Skolen

(samfunnet) setter mål for Olas deltagelse i matematikklassen og hvor skolen

(læreren) bruker andre virkemidler enn det forelskede paret for å sikre gjentagelse

– redanning og utvikling av forholdet for å oppnå et mål. Verdi- og

interessefellesskapet kan være jevnt eller ujevnt fordelt – kunnskapen og

erfaringene om forløpet og forholdet til virkemidlene også. Bruk av autoritet,

regelstyring eller overtaling og sanksjoner er alle redskaper som tilhører

situasjonen, men som også tilhører målet for situasjonen gjennom sin føring for

rammen i samhandlingssituasjonene. Pedagogikk blir samhandlinger som virker

på deltagerne og samhandlingen i seg selv og i forhold til deltagernes og/eller

samhandlingens mål. Pedagogiske programmer må derfor også ses som

samhandlingssituasjoner samtidig som programmet fremmer et mål.

Jeg har her valgt programmer (qua konkrete sammensatte institusjonaliserte

rammer for samhandling på ulike nivåer) som eksempel for å sikre

kunnskapsobjektets autonomi og målsetning. En stor del av den institusjonaliserte

pedagogikken innen behandling må nødvendigvis omfatte programmer forstått

som klare mål; avhold fra rus, kontrollering av rusinntak/medisininntak osv. målt

gjennom f.eks. blod- eller urintester. Andre programmer kan inneholde

målsetninger som; forbedret helse, overta omsorg for egne barn, ordne opp i

økonomi, kvalifisere seg for arbeidsmarkedet. Kjennetegnet for alle disse

eksemplene er deres operasjonaliserbare og målbare karakter. Å strukturere

handlings- eller samhandlingsforløp som fører frem til måloppnåelse er mulig,

samtidig som det er lett å evaluere hvorvidt målet er oppnådd. Habermas` sitt

handlingsbegrep om teleologiske handlinger kan beskrive mål-middel – rasjonelle

handlinger, hvor hovedspørsmålet er rettet mot handlingenes effektivitet i forhold

til målet (Dale 1989:138). Innsiden av dette handlingsområdet inneholder tre

hovedkomponenter som forholder seg fellesskapets normer, samhandling og

representasjon av sin egen identitet. Mens f.eks. å ordne opp i egen økonomi kan

fremstilles gjennom mål og delmål som gjeldsordninger, søknader til kreditorer,

organisering og oversikt over gjeld og oppsett av egne budsjetter for økonomiske

disposisjoner fremover, omfatter det også eget forhold til penger, holdninger til

egen og andres eiendom som er i overensstemmelse med fellesskapets normer

samt det å inneha kommunikativ forhandlingskompetanse som både reflekterer

egne holdninger og er adekvat i forhold til målet. Normregulerende handlinger

skjer i samspillet i fellesskapet, og er i seg selv alltid tilstedeværende forutsatt

deltagelse i fellesskapet, mens representasjon av seg selv (dramaturgiske

handlinger) representerer en art selvpresentasjon (Dale 1989:138). Sist, men ikke

minst, er kommunikasjon som handlingsbegrep sammenbindende gjennom

språklige ytringer som både skaper, definerer, korrigerer og koordinerer

samhandlingssituasjonene. I behandling, som i andre samhandlingssituasjoner,

veksler handlingene på ulike nivåer, samtidig eller uavhengig av hverandre. Den

økonomiske situasjonen kan være ordnet opp i, men skyldneren sitter tilbake med

en følelse av utilfredshet, frustrasjon eller sinne som oppleves alene eller

kommunisert får støtte fra fellesskapet rundt. Nederlag eller suksess for alle

virksomme handlingsnivåer får ofte gyldighet selv om bare ett mål har feilet (ikke

oppnådd måltilfredstillelse).

Handlingsbegrepene er her brukt som uttrykk for den sammensatte dualismen

mellom det ytre og det indre; programmet, presentert og opplevd som ytre

sammensatt objektiverbar og sosial livsverden og indre subjektiv livsverden

(Habermas i Dale 1989:137). Programmer i seg selv representerer her den ytre

verden som innenfor rammen – å ordne opp i økonomien – impliserer ulike

samhandlingsformer (jfr. Parsons) gjennom handlingsbegrepene hvor klienten

handler i forhold til målet/målene. Det å ordne opp impliserer en ytelse, målet er

også spesifisert, selv om det er mulig å se handlingene som økt

mestringskompetanse gjennom reproduksjon av lignende samhandlings-

situasjoner. Videre er orden i økonomi et objektivt gode, lovfestet gjennom regler

som krever oversikt og orden. Økonomi i seg selv innebærer få eller ingen

affektive sider (affekt-nøytral) ’og orden i økonomi’ er i sin natur orientert mot

andre.

Rasjonalitet eller kyndighet

Eksempelet (over) er også valgt for å belyse spenningen mellom behandling og

økonomi som handlingsarenaer. Tian Sørhaug beskriver økonomiske

verdidannelser som eksogene rettet mot en mål-middel – rasjonalitet i forvaltning

av knappe ressurser (Sørhaug 1996:126). Behandling beskrives derimot preget av

endogene verdidannelser hvor handlingene på ulike nivåer styres ut fra

handlingens egenverdi – uavhengig av sannsynligheten for måloppnåelse (Ibid).

Økonomiens break-even - analyser beregner skjæringspunktet for lønnsomme

investeringer, mens i behandling er mennesket i seg selv en lønnsom investering.

Økonomiske beregninger av kostnad-inntekt for behandling finner vi hos John E.

Berg (1994:92-93), selv om moralske og ideologiske grunner oftere ses som

begrunnelse for innsatser i behandlingsfeltet (ibid). Økonomiens mål-middel –

rasjonalitet blir ikke rasjonell hvis den ikke bruker seg selv (økonomi) både som

middel og som mål. Som vitenskapsmodell gjør det økonomi kalkulerbar og

gjenstand for falsifiserbare hypoteser.

Pedagogikkens praksis ses ofte i sammenheng med mål-middel – rasjonalitet eller

teknisk målrettet læring under konstruerte betingelser. Pedagogens plass i

ytterkanten av behandlingsarenaen er tildelt tilpasningens rolle som overgang til

samfunnet og tar form som undervisning tilpasset læreplaner for offentlig skole.

Som endringsarena har posisjonen en perifer plass i både tid og rom, selv om

tilegnelse av formell kompetanse for samfunnet gis vekt i festtaler om ettervern og

attføring. Både programmer – uavhengig av mål og begrunnelsesbasis – og

undervisningen er deler av instrumenter for tilpasning uten vektlegging av

affektive, subjektive, allsidige og egenskapsorienterte sider ved individet som

motsetningspar til behandlingens fellesskapsbasis. Denne distinksjonen ligger på

to nivåer – det organisatorisk-administrative og på det individuelle-

behandligsfaglige. Det organisatoriske nivået møter sterkere krav og pålegg om

dokumentasjon og evaluering av praksis innen behandling og klienten møter et

arbeidsmarked med krav til spesialisering og ytelse. Sammen med endringer av

det faglige kompetansegrunnlaget hos sosialarbeideren presser endringene i

samfunnsformasjonen frem endringer i begge de underliggende nivåene – som i

dette bildet kaller på en økende grad av utvendig og instrumentell tilpassing hvor

læring og endring på begge nivåer overtar systemegenskaper. Evaluering og

beskrivelse av behandling som en sort boks med in- og out-put tar ikke opp i seg

behandlingsidentitet og behandlingsinnhold som sosialiseringsarena, men bidrar til

å redusere behandlingsfeltet til tilpasningsarenaer for normalisering med fravær av

rusavhengighet som evalueringsbasis. Behandlingsfeltets refleksjonsbasis og

interne målsetninger forblir i behandlingsorganisasjonen og bevares som taus

kunnskap som kun deles av gruppemedlemmene. Eksterne målsetninger og

måltall får systemegenskaper og tilpasses de ytre referansene basert på

behandlingens evalueringsbasis. Behandlingens innhold deles i en ytre

instrumentell ramme og et indre fellesskap uten gjensidighet mellom det

organisatorisk-administrative og det individuelle-behandlingsfaglige som bidrar til

utviklingen av to funksjonelle systemnivåer gjennom behandlingskollektivets

danning rundt egne normsendere (jfr. Lysgaard 1961). Skillet mellom det

overordnete systemet og det underordnede systemet utvikler patologier som

hindrer forsterkende sosialisering som redskap for behandlingsorganisasjonen.

Pedagogikk som innhold

Pedagogikk som redskap for behandling må utfylle en tredje posisjon, mellom

idealisme og positivisme. I forholdet mellom mennesket fremstilt som ren ånd og

mennesket som ren natur må pedagogikk ta utgangspunkt i mennesket som

eksisterende (jfr. Parsons i Østerberg 1988:114). I det eksisterende øyeblikket –

situasjonen i samhandling mellom mennesker og mellom menneske og den

menneskeskapte kulturen – ligger implisitt et samspill som innebærer valg av

handlinger og normative føringer i retning av mål basert på normer. Pedagogikk

med utgangspunkt i samhandlingssituasjonen ligger innenfor pedagogikkens

ethos, med utgangspunkt i oppdragelsens forhold mellom mor og barn, men

rommer også kritikken og selvrefleksjonen i forhold til innholdet i samspillet.

Individualitet som betinger samfunn betinger også individets aktive deltagelse i

samfunnet. Deltagelse innebærer både selvstendighet, normativitet, integrasjon og

samspill (A-G-I-L – funksjoner [Ibid:116]) som innføring/utvikling og forsterkning av

individualitet.

Tilhørighet og samhandling i fellesskapene regulerer, skaper og vedlikeholder

psykisk, sosial og kulturell kompetanse (Aasen & Haugaløkken 1994).

Samhandlingen skjer både formelt og uformelt. Tilrettelagte hjemmearenaer

muliggjør målrettet og planlagt påvirkning gjennom oppdragelse og undervisning.

Pedagogikk omfatter både tilrettelegging av den formelle og kunnskap om den

uformelle sosialiseringen, selv om grensene mellom prosessene ikke er statisk.

Kunnskap om uformelle prosesser inngår i den kompetansen som inngår i

pedagogens kjennskap til utøvelsen av faget. Denne kunnskapen er både basert

på en formell (objektiv) undersøkelse – evaluering i forhold til intensjoner og mål

og en uformell (subjektiv) refleksjon.

Figur 10 Objektiv og subjektivt kunnskapsfokus. Oversatt etter Eisner (1991)

Objektivt

Subjektivt

Transaksjon Situasjon

Elliot Eisner (1991) har utviklet en modell som omfatter både en objektiv og en

subjektiv forståelse i en transaksjon om en situasjon. Med transaksjon forstår jeg

her en art refleksjon eller forhandling mellom to på forhånd bevisste

kunnskapselementer – det objektive og det subjektive. Modellen tar sikte på å

bryte ned motsetningen mellom objektiv og subjektiv kunnskap og innfører en

dualisme hvor refleksjon om situasjonen tar opp i seg både det objektive og det

subjektive inn i refleksjonen. I pedagogisk arbeid omfatter denne refleksjonen

bevissthet om menneske og om kultur. Dette innebærer en bevissthet om hva vi

vet fra før – et syn på menneske og samfunn – om sin egen posisjon som

behandler og en art metarefleksjon om egen kunnskap og ståsted. Eisner bruker

her begrepet coherence om den indre sammenhengen mellom det en vet fra før,

og tolkning av den nye situasjonen (Eisner 1991). Refleksjonen innebærer også at

tolkningen av situasjonen samsvarer med hva andre kilder/personer mener. Jeg

bruker enighet i stede for begrepet consensus (ibid). Som et tredje element trekker

Eisner inn relasjonen til målet: Er denne nye kunnskapen relevant for hva en søker

å oppnå; det vil si målet for situasjonen eller samhandlingen. Setter vi sammen tre

elementene muliggjør det en modell for refleksjon, eller for danning av kvaliteten i

en reaksjon, erkjennelse eller refleksjon.

Figur 11 Forhold mellom indre sammenheng – ytre enighet og mål hvor

horisontal akse viser til grad av enighet, vertikal til sammenheng som

står i et forhold til formulerte/opplevde målsetninger eller retning.

Enighet

Sammenheng

mål

Figur 11 viser forholdet mellom indre sammenheng – kunnskap om menneske og

samfunn, ytre enighet – i tråd med hva andre mener og mål eller ønsket retning for

prosessen. Figuren er basert på en firefeltsmodell hvor en objektiv/subjektiv

refleksjon kan tegnes inn i forhold til de tre variablene. Vertikal akse viser til

personen (eller enhetens) indre sammenheng – den ’historiske kunnskap’ av

tidligere erfaringer og kunnskaper. Den horisontale aksen viser til enighet – eller

overensstemmelse med annen samtidig kunnskap hos andre eller fra andre kilder.

Den skrå aksen uttrykker sammenhengen mellom ny kunnskap og ønsket mål

eller retning. Skjæringspunktet mellom aksene gir et uttrykk for refleksjonens

kvalitet. En høy grad av overensstemmelse mellom indre sammenheng og ytre

enighet og samsvar med ønsket mål for situasjonen, veileder til en kvalitativt riktig

beslutning, erkjennelse eller interaksjon. Pedagogens (eller kjennerens [jfr. Eisner

1991]) grunnlag for kvalitativ refleksjon og interaksjon er begrenset av på forhånd

kjent kunnskap og erfaringer samt tilgang til korrigerende synspunkter og

kunnskap å sammenstille med.

Refleksjon i praksis

Pedagogens forhold til en lærings- eller oppdragelsessituasjon skjer i

samhandlingssituasjoner og gjennom direkte og indirekte intervensjoner. I den

direkte samhandlingen mellom møter man situasjonen umiddelbart og uten tid

eller rom for informasjonsinnhenting og/eller konferering med kolleger. Definisjon

av situasjonen, situasjonens relevans i forhold til målet og pedagogens egen rolle i

situasjonen krever ikke bare en historisk kunnskap om teori, løsningsrepertoar og

mål, men også en erfaring fra sammenlignende situasjoner, oversikt over den

relevante helheten som situasjonen inngår i og aktørenes rolle i forhold til

situasjonen. Det er ikke mulig å ha en slik oversikt og kontroll i menneskelige

relasjoner. Kravene til oversikt skiller seg fra teknisk rasjonelle situasjoner også

fordi pedagogen selv er deltagende i relasjonen. Refleksjon i praksis er like mye

refleksjon for praksis, som innebærer en trygghet i forhold til en spesifikk

kunnskap bygget på sammenlignende erfaringer fra situasjoner. En enkel modell

for dette bildet har jeg hentet fra en utdanningsmodell for sosialhøyskolen i Växjö

som viser forholdet kunnskap versus erfaring (Svensson 1994:85);

Figur 12 Forholdet mellom kunnskap versus erfaring. (Svensson 1994:85)

Figuren sikter på å se forholdet mellom kunnskap og erfaring i behandling som

gjensidig betinget og ikke adskilt som separate enheter. Kunnskap peker her på

reflekterende kunnskap og teori for handling. De ulike feltene (posisjonene) er ikke

statiske og representerer ikke noen bestemt kunnskapsmengde, men et ytre/indre

forhold mellom teori (refleksjon) og praksis (handling) som;

Rute 1 Savner både erfaring fra deltagelse i fellesskapet og mangler egen

kunnskap i situasjonen. Samhandlingen blir automatisk og ego-

orientert.

Rute 2 Innehar teoretisk kunnskap for refleksjon, men mangler et praktisk

erfaringsgrunnlag. Samhandlingen blir teknisk og ytelsesorientert.

Rute 3 Kjennetegner en posisjon med mye erfaring, men som mangler

grunnlag for kritisk refleksjon og normativ handling i situasjonen.

Samhandlingen blir egenskapsorientert og subjektiv.

Rute 4 Her inngår både erfaring fra og kunnskap om samhandlingsfeltet som

gir mulighet for (selv)kritisk refleksjon og normative samhandling.

Med ’kunnskap for refleksjon’ versus ’kunnskap for handling’ tenker jeg som

analogt med teori om handling og teori for handling i den forstand at den er utgått

av refleksjon om erfaringer i praksisfeltet, mens den andre utgått fra vitenskap og

metarefleksjon om teori og praksis. En todeling av kunnskapsbegrepet bidrar til å

gjøre modellen dynamisk i forhold til erfaringsdannet kunnskap og vitenskapelig

teoretisk kunnskap.

1. Vet ikke+ kan ikke

2. Vet + kan ikke

4. Vet + kan = kompetanse

3. Vet ikke+ kan

Pedagogikk som middel

Pedagogikk som praksis består ikke av entydige modeller, programmer eller

undervisning, men en elektisme i valg og bruk av virkemidler i samhandlings-

situasjoner som ikke uten videre kan skilles i et kunnskaps- og et erfaringsfelt,

men betinger dem begge som en helhet gjennom refleksjon og selvrefleksjon.

Denne oppgaven inneholder ingen evaluering av praksis i behandling, men

beskrivelser av behandling for å knytte behandling til meningsdannende og

meningsfull teori. Vitenskapelig teori for praksis blir fattig hvis den ikke knyttes til

teori i praksis som gjensidige betingelser for handling. Pedagogikk som praksis i

behandling kan ikke deduseres fra modeller og teori, men inngår i et reflekterende

samspill mellom praksisfeltet og teori. Det er med dette utgangspunktet

pedagogikk som fagområde skiller seg fra eksisterende fagfelt innen behandling

med sitt utgangspunkt i samhandling og prosess forut for en modell for diagnose

og tilpasning. Pedagogisk refleksjon og evaluering av praksis inngår som en del av

behandlingsprosessen og som supplement til en naturalistisk evalueringsmetodikk

som er dominerende på behandlingsfeltet (Seagreus 1987:12).

Et utgangspunkt for vurdering av evaluering finnes ved å se på situasjonens

eksistens, som ikke kan deduseres fra teori, men heller ikke representeres

fyllestgjørende i teori. Fra kommunikasjonsforskning (Bruhn Jensen 1995:148) vil

jeg bruke begrepet abduksjon som relasjonen mellom beskrivende kategorier som

representerer klienten/misbruk – f.eks. å søke jobb (klientens kommunikative

kompetanse i en gitt sosial kontekst) i forhold til objektet – klienten/klienter. Denne

evalueringsmodellen (målmodellen) har vært brukt ved flere evalueringsstudier

(BAK-prosjektet, SIFA, Tyrilievalueringen [Tjersland & Nystrøm 1996]). De

beskrivende kategoriene er imidlertid vekslende, ikke bare i forhold til utvikling i

samfunnet og i misbrukergruppen, men også med henblikk på den enkelte klients

individuelle utvikling. En annen modell som drøftes av Vera Segraeus (1987) er

systemmodellen – eller systemutviklingsmodellen som omhandler

behandlinsgorganisasjonens autonomi i forhold til egen ideologi. Organisasjonens

– eller behandlingssystemet indre konsistens og/i forhold til ytre/indre mål og

forventninger. En forlengelse av denne evalueringsmodellen finnes i

prosessmodellen som både forholder seg til organisasjonens indre/ytre autonomi,

men også ser behandlingen som en kontinuitet over tid – med faser og

(u)forutsette endringer i prosessen. Prosessanalyser og evalueringer gir mulighet

til å se målkategoriene i forhold til generelle og individuelle endringer som skjer i

og rundt behandlingssituasjonen. Mens prosess- og systmevaluering må ses i en

komparativ sammenheng med andre organisasjoner/resultater, vil målmodellen

med utgangspunkt i individuelle/organisasjonsmessige målsetninger inngå som en

del av refleksjonsbasis for hverdagens handlingssituasjoner. I boken Att värdera

utbildning – del 1 (Franke-Wikberg & Lundgren 1990) tar forfatterne opp intuitive

evalueringsmodeller som et redskap både for refleksjon og som evaluering.

Transaksjonsmodellen – refleksjon og/eller forhandling mellom objektive/

subjektive kriterier – som jeg brukte for å eksemplifisere refleksjon i praksis (jfr.

kapittel 5. side 89), søker å tilfredsstille et så bredt utvalg av subjektive

(erfaring/intuisjon) og objektive (teori) kriterier for å tegne et helhetlig portrett av

situasjonen (ibid). Utgangspunktet for denne modellen ligger i virkelighetens

kompleksitet og ut fra den å kunne finne kategorier som belyses med teori. Både

kvantitative og kvalitative data inngår, selv om metoden oftest tar sitt utgangspunkt

i case-studier, åpne intervjuer og observasjon. Interessentmodellen og

ekspertmodellen representerer ytterligere to retninger innen intuitiv vurdering, der

interessentodellen tar sitt utgangspunkt i motsatte syn på og i situasjonen, mens

ekspertmodellen tar utgangspunkt i eksperten (eller kjenneren [jfr. Eisner 1991)

som ut fra sine subjektive kriterier vurderer og evaluerer situasjonen (Franke-

Wikberg & Lundgren 1990:106).

Kompleksiteten i behandling og diffuse målsetninger både på makro og på

mikronivå vanskeliggjør helhetlige evalueringer som omfatter både mål og resultat

samt den prosessen som fører til resultatet. Som verktøy for vurderinger for

handling i hverdagen er modellene likevel en forutsetning for pedagogisk

(selv)refleksjon som et bidrag til behandling. Denne posisjonen innebærer å kunne

se egen praksis, egne vurderingsmodeller, menneskesyn og samfunnssyn i en

helhet i forhold til mål og valg av middel for å oppnå målet. Det innebærer også en

fleksibilitet i forhold til prosessen og å kunne vurdere og endre mål og virkemidler

underveis. Pedagogisk evaluering av behandling kan ikke bli fullstendig uten at

den allmene pedagogiske kunnskapen i og om behandling også øker (jfr. Franke-

Wikberg & Lundgren 1990:141).

Avslutning

Oppsummeringen hentet fra Franke-Wikberg og Lundgren (Ibid) kan på mange

måter bli stående som min sammenfatning; pedagogisk evaluering av behandling

blir ikke fullstendig uten gjennom pedagogiske kunnskaper for og i behandling.

Denne konklusjonen peker i to retninger; den omfatter behandlingens identitet og

kunnskapsgrunnlag, og den omfatter pedagogikkens anvendelighet og

tilpasningsdyktighet. På denne måten kan min oppgave omfattes som et

nybrottsarbeid når jeg søker å finne og identifisere pedagogikkens plass og

mulighet som teori for praksis i rusbehandling.

Som vitenskapsområde omfatter pedagogikk individets identitetsdanning og

sosialisering gjennom handling, samhandling og erkjennelse i forhold til sosiale

systemer. Pedagogikk som teori for behandling tar utgangspunkt i behandlingen

gjennom samhandling som påvirker og påvirkes av deltagerne – klient og

behandler i identitetsdannende prosesser. Jeg bruker sosialiseringsteori for å se

resosialiserende og forsterkende sosialisering som en del av behandling og

desosialiserende og ikke/avskjermet sosialisering som kjennetegn for prosesser

som utvikler og forsterker ikkedeltagelse. Kategoriene knyttes sammen med

teorier om samfunnstyper og samfunnsutvikling som viser hvordan behandling og

behandlingsvirksomhet står i et forhold til føringer i samfunnet både på

samfunnsnivå (makronivå), organisasjonsnivå (exonivå) og individnivå (mikronivå)

er en del og står i et forhold til utviklingen i samfunnsformasjonen. Ut fra dette

beskrivende nivået prøver jeg å utlegge pedagogisk teori for behandling i et

perspektiv som også går ut over den enkelte behandlingsinstitusjon eller tiltak.

Med en dikotomisering mellom system- og fellesskapstilpasning prøver jeg å tilføre

en modell for refleksjon om behandlingens fellesskapsarenaer som gir grunnlag

for nye vurderings- og evalueringsformer for behandling.

Det er mitt utgangspunkt at behandling av rusmisbruk omfatter mer enn å oppnå et

tilstand uten misbruk av rusmidler. Dette innebærer at behandling må omfatte mer

enn en helsemessig definisjon som fravær av uhelse, og innebære et helhetlig

menneskesyn hvor også ulike virkemidler får en aktiv del prosessen. Dette

innebærer også et standpunkt eller ståsted som inkluderer et syn på og en

forståelse av menneske og samfunn, som både omfatter de politiske målene for

behandlingsinnsatser i samfunnet, virksomhetenes og behandlingspersonalets mål

og målet for møtet med den enkelte klient i behandling. I kapittel 1 og 2 har jeg har

beskrevet disse målene som diffuse og mangeartede, ofte som en del av

ideologiske overbygninger som plattform for den enkelte virksomhet. Jeg har også

beskrevet ulike forklaringsmåter som vekslende eller samtidige synssett og sett

disse i forhold til profesjon, paradigmeskifter og evaluering av behandling. Denne

mangetydigheten er både en styrke og en svakhet avhengig av hvilke modeller

som ligger til grunn for bruk av synssettene og deres konsekvenser for prosesser

og mål i behandling. Dominerende vitenskapsområder representert med medisin

og psykologi har begge spilt en sentral rolle innen behandlingsfeltet som aktive

redskaper og som føringer for praksis på de miljøterapeutiske arenaene.

Pedagogikk sin rolle er perifer og begrenset til praksis i trenings- og

utdannelsesarenaer på siden av og i behandlingens etterkant. Samtidig

gjenkjennes behandlingsfellesskapet som prosesser som vektlegger deltagelse og

meningsfull samhandling over tid. Disse prosessene beskrives i kapittel 3 hvor jeg

tar utgangspunkt i sosialisering som endring og forsterkning ved bruk av

pedagogisk teori. Allerede i en beskrivelse av behandling som redskap for

identitetsdannende fellesskap vil pedagogikk som vitenskap få sin betydning for å

se, vurdere og reflektere om de virkemidler og mål som ligger til grunn for

samhandlingen. Selve formuleringen gir også beskrivelsen identiteter til deltagerne

i samhandlingen; sosialarbeiderens posisjon og profesjonalitet, virksomhetens mål

og ideologi, forholdet mellom virksomheten og systemene rundt og syn på klienten

og klientens (re)utvikling av identitet, holdninger og handlinger. På den andre

siden kan beskrivelse av behandling som praksisområde avdekke nye områder for

pedagogikk. I kapittel 4 forsøker jeg å stille opp en pedagogikk for behandling med

utgangspunkt i ulike typer arenaer sin styrke i sosialisering: Tetthet, kontinuitet,

meningsfullhet osv. Jeg ser på danning versus utdanning som kvaliteter i

fellesskapenes verdi- og interessekvaliteter. Gjennom Parsons mønstervariabler

som uttrykk for handlingstyper får jeg frem en modell for virksomhet i behandling

som tar utgangspunkt i situasjonens egenart innenfor fellesskapets samhandling

for et mål. Denne modellen synes hensiktsmessig som et redskap for utvikling av

kritisk refleksjon og ny forståelse av mulighetene i behandling, samtidig som den i

større grad tar opp teori om behandling enn føringer for behandling. Oppgaven

avsluttes med kapittel 5 hvor jeg ser (selv)refleksjon, vurdering og evaluering som

redskaper for pedagogikk i behandling. Refleksjon beskrives også med

utgangspunkt fra Eisner som en art transaksjon mellom subjektiv indre og objektiv

ytre kunnskap i forhold til mål eller retning for i samhandlingssituasjoner.

Målsetning og mal for evaluering må ta utgangspunkt i felles oppfattelse av mål

som reflekterer de reelle målene i behandlingssituasjonen. Forholdet mellom

behandlingens rammer og behandlingens innhold muliggjør her en differensiering

mellom ytre rammer og indre fellesskap. Mål og refleksjon om mål er nødvendig

for kvalitetssikring og utvikling på begge nivåer og muliggjør både utvikling og

redanning av indre fellesskap og tilpassing til ytre systempremisser.

Teori for praksis

Jeg har ikke ønsket – eller tror det er ønskelig – å dedusere pedagogisk teori til

praksis som alternativ eller som utelukkende modeller for praksis i

behandlingsfeltet. Istedet har jeg forsøkt å vise hvordan refleksjon med

utgangspunkt i eksistensen av samhandlingssituasjonen i behandling er

grunnlaget for bruk av ulike ideologi og metoder, hvor pedagogikk ikke ekskluderer

bruk av forståelsessyn som innebærer behandlingsmetoder som ikke utgår av

fellesskapets samhandlingsarena (eg. medikamentell, psykologisk behandling

osv.). Behandlingens fellesskapsarena, som resultat av samhandling mellom

behandler(e) og klient(er) utgjør en ulik betydning i ulike behandlingsmodeller, og

varierer i tid og kontinuitet. Behandling må også ses som et system ut over den

enkelte behandlingsinstiutusjon hvor identitetsutvikling ikke avgjøres i det enkelte

tiltak eller den enkelte situasjon, men som et resultat av den totale

samspillsituasjonen mellom individer og den menneskeskapte kulturen. I

oppgaven har jeg trukket inn ulike perspektiver for å belyse sammenhengen

mellom individ og samfunn. Grensene mellom behandlingssamfunnet og

samfunnet rundt opprettholdes gjennom behandlingens særegne virksomhet som

utøver av et fag og arbeidet for et gitt mål. For behandling som virksomhet og for

behandlingssektor er rammer og mål nødvendig for refleksjon, vurdering og

evaluering av behandling. Jeg har argumentert for nødvendigheten av klarere

målformuleringer som i sin tur betinger modeller for å sette opp slike mål.

Konklusjon og videreføring

Jeg har funnet min problemstilling hensiktsmessig for å beskrive behandling som

noe mer enn teknikk for å oppnå fravær av rus. Fellesskap og miljøarbeid i

behandling har betydning for identitetsutvikling og samhandling både i og etter

endt behandling. Pedagogikk som behandling faller på mange måter mellom to

stoler, mellom praksisområdene oppdragelse og undervisning. På den ene siden

har pedagogikk utviklet teori og praksis som bygger på og samspiller med den

grunnleggende biologiske, kulturelle og sosiale utviklingen i oppveksten. På den

andre siden har pedagogikk som undervisning utviklet didaktikk og evaluering for

læring. I behandling inngår både oppdragelsens arena for innføring/utvikling av

grunnleggende identitetsgivende strukturer og læringens kognitive elementer for å

etablere strukturer for fortsatt forsterkende sosialisering. Pedagogikk som

vitenskap tilfører behandlingsfaget og behandlere redskaper som både bekrefter

egen praksis og gir tilgang til modeller for vurderinger og evaluering. Dette synes

viktig og nødvendig i møte med nye interne og eksterne pålegg om kvalitet og

effektivitet i behandling.

Jeg ser to interessante veier for å videreføre dette arbeidet. Med utgangspunkt i

behandlingssektoren er det nødvendig å utvikle og beskrive metoder og resultater

ut fra en norsk og nordisk særegen praksis som følge av langvarig arbeid med

ikke-medikamentelle behandlingsprogrammer. Videre er det viktig å ta vare på og

utvikle de modeller og metoder som er utviklet innen et sterkt utbygget

velferdsnivå. Utvikling og styrking av innholdet i behandling krever at fokuset på og

identiteten i det arbeidet som skjer i sektoren styrkes og heves. Jeg tror

pedagogikk og pedagogisk teori kan bidra til en slik styrking. Videre er det

nødvendig å utvikle vurderings- og evalueringsverktøy som bidrar til å

dokumentere og kommunisere behandlingsarbeid. På den andre siden er

fagområdet behandling interessant for pedagogikk. Utviklingen av

behandlingssektor inneholder flere spennende utfordringer for pedagogikk i

grenselandet mellom oppdragelse og undervisning. Med fokus på sosialt arbeid og

identitet i arbeid med mennesker tilfører dette pedagogikk en offensiv posisjon

som teori om individets kollektive utviklingsarenaer – kulturen i samfunnet – og

som må beskrives ut fra og tas i bruk som en aktiv størrelse for å forstå og

beskrive teori for et tettere fellesskap i det moderne samfunn. En vektlegging av

pedagogikkens normative innslag må samtidig støttes opp gjennom utvikling av

teori for vurdering og evaluering som legitimitetsgrunnlag. Dette innebærer en

forskyvning av legitimering fra å ta utgangspunkt i individ og kunnskapsinnhold til

prosess- og målstørrelser. En slik fleksibilitet gir pedagogikk som vitenskap

forklaringsstyrke for behandling og for samfunn. Dette vil jeg arbeide videre med.

Litteraturliste

Aasen, P. & Haugaløkken, O.K. (red.). (1994). Bærekraftig pedagogikk. Oslo: Ad

Notam Gyldendal.

American Pychological Association. (1994). Publication Manual of the American

Psychological Association. 4. utgave. Washington, DC: American

Psychological Association.

Angell, O.H. (1994). Misjon eller terapi i rusmiddelomsorga? Tradisjon og

modernitet i religiøse behandlingsinstitusjonar. Oslo: Diakonhjemmets

høgskolesenter.

Aubert, V. (1979 og 1981). Sosiologi 1. Sosialt samspill. Oslo: Universitetsforlaget.

Baklien, B. (1992). Holdningskampanjer og media. I Waal, H. & Middelthon, A.L.

(red.). (1992). Narkotikaforebygging mot år 2000. Sidene 260 – 273. Oslo:

Universitetsforlaget.

Beck, C.W. (1990). Det organiserte vanvidd. Et kritisk blikk på barns og ungdoms

oppvekst i 90-åra. Oslo: Oplandske bokforlag.

Beck, C.W. (1995). Farvel, pedagogikk!. Oslo: Oplandske bokforlag.

Berg, J.E. (1994). Ressursorientert (re)habilitering av rusmiddelmisbrukere. Oslo:


Bergmark, A., Björling, B. mf. (1989). Klienter i institusjonell narkomanvård.

Analyser av bakgrund, behandling och utfall. Uppsala: Pedagogisk

Forskning i Uppsala.

Bokmålsordboka. (1998). Bokmålsordboka og Nynorskordboka. (Internett).

Tilgjengelig: URL: www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html

Bronfenbrenner, U. (1979). The Ecology of Human Development: Experiments by

Nature and Design. Cambridge: Harvard University Press.

Bruhn Jensen, K. (1995). The Social Semiotics of Mass Communication. I Kurs 3.

Kvalitativ metode: Diskursanalyse. Forskeropplæring – dr.polit. (H 1998).

Oslo: Pedagogisk forskningsinstitutt.

Bråten, S. (1981). Modeller av menneske og samfunn. 5. opplag. Oslo:


Bråten, S. (1983). Dialogens vilkår i datasamfunnet. Essays om modellmonopol og

meningshorisont i organisasjons- og informasjonssammenheng. Oslo:


Bufold, S.S. (1997). I hvilken grad bør sosialt arbeid profesjonaliseres? I NAVF

1977:7 Utredninger om høyere utdanning. Profesjonalisering –

samfunnsbehov eller gruppeinteresser. Rapport fra en konferanse om

profesjonalisering med vekt på problemer innen enkelte sosial-

vitenskapelige og medisinske fagområder. Oslo: NAVF.

Bunkholdt, V. (1991). Lærebok i psykologi. (3. utgave). Oslo: Tano.

Christie, N. (1982). Hvor tett et samfunn? (2. utgave). Oslo: Universitetsforlaget.

Dale, E.L. (1992). Pedagogikk og samfunnsforandring 2. Om betingelser for en

frigjørende pedagogikk. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Dreyfus, H. & Dreyfus, S. (1986). Mind over machine: The Power of Human

Intuition and Expertise in the Area of the Computer. New York: Free Press.

Durkheim, E. (1978). Selvmordet. En klassiker innen sosiologien. 2. opplag. Oslo:

Gyldendal.

Eisner, E.W. (1991). The Enlightened Eye. Qualitative Inquiry and the

Enhancement of Educational Practice. New York: Macmillan Publishing

Company.

Endal, E. (1998, 30. mai). Å, Høvli-ruvli-ravli-rei-hurra-hurra. Dagens Næringsliv.

Vignett: Teknologi.

Fagrådet for Rusvernet i Norge. (1997). Kvalitet i behandling [Internett].

Tilgjengelig: URL: http://www.fir.no/

Folket. (red). (1998). Omsorg og behandling – oppslagsverk for rusomsorgen i

Norge, Oslo: Forfatter.

Franke-Wikberg, S. & Lundgren, U. (1990). Att värdera utbildning. Del 1. En

introduktion till pedagogisk utvärdering. Stockholm: Wahlström & Widstrand.

Elster, J. (1997). Emotions and Addiction. Some methodological considerations.

Handout. På: Europe against Drug Abuse. 3rd European Conference on

Rehabilitation and Drug Policy. Oslo 1 – 5 juni 1997. Tilgjengelig: Oslo:

Rusmiddeldirektoratet.

Feil bruk av behandling i Oslo? (1998, november). I Rus & avhengighet nr. 5

1998. Oslo: Universitetsforlaget. Tilgjengelig: URL:

www.fagpressen.no/rus&avhengighet/feltet/911858047.html

Finstad, L. (1990). Den betalte familie. Nye livsformer for folk i krise. Oslo: Pax

Forlag

Furuholmen. D. & Scanche Andresen A. (1993). Fellesskapet som metode.

Miljøterapi og evaluering i behandling av stoffmisbrukere. Oslo: J.W.

Cappelens Forlag.

Guidicini, P. & Pieretti, P. (1995). San Patrignano between Community and

Society. A research on the Biographic Routes of 711 San Patrignano

Former Guests. Milano: FrankoAngeli.

Gustavsson, B. (1996). Att leva och lära livet ut – livslångt lärande ur ett integrativt

perspektiv. I Ellström, P.E., Gustavsson, B. & Larsson, S. (red.). Livslångt

lärande. Sidene 48 – 73. Lund: Studentlitteratur.

Habermas, J. (1971). Borgerlig offentlighet. En analyse av offentlighetens endrede

struktur – et hovedverk innenfor moderne demokratiforskning. 2. utgave.

Oslo: Gyldendal.

Hagen, L.E., Sørensen & K. Wærness, J.I. (1998). Pedagogers fagidentitet. En

undersøkelse gjennomført i regi av NOPED. Oslo: Norsk pedagogforbund.

Handlingsplan. (1998). Rett person på rett plass. Handlingsplan for helse og

sosialpersonell 1998 – 2001. Sosial og helsedepartementet. (Internett).

Tilgjengelig: URL: www.dep.no/shd/publ/haplan/haplan1998.html

Hasselakollektivet & Englund, G. (1984). Hassela. Fostran för framtiden.

Stockholm: Tidens Förlag.

Haugstveit, Y. (1979). Samfunnsendring og sosialisering. I Höem, A. Beck, C.W. &

Tjeldvoll, A. Samfunnsrettet pedagogikk. Sidene 157 – 172. Oslo:


Hellesnes, J. (1992). Tilpassings-ideologien, sosialiseringa og dei materielle

ordningane. I Dale, E. L. Pedagogisk filosofi. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Hidle, L. Lauritzen & G. Skretting, A. (1997). EuropASI. Addiction Severity Index.

Europeisk tilpasset. Norsk oversettelse og tilrettelegging. Oslo: Statens

institutt for alkohol og narkotikaforskning.

Hoëm, A. (1978). Sosialisering. En teoretisk og empirisk modellutvikling. Oslo:


Holthe, V.G. (1998). Profesjonalisering av barneoppdragelsen. Muligheter og

utfordringer for foreldre og fagpersoner. Oslo: Tano Aschehoug

Jenner, H. (1992). Pygmalion i misbrukervården. Om forventningar mellom

behandler och klient. Lund: Studentlitteratur.

Johnsen, J. (1997). I St. meld. nr. 16 1996-97. (1997). Narkotikapolitikken. (s 150).

Oslo: Sosial og helsedepartementet

Kanstad, M. (1994). Sosiale relasjoner på tvers av kulturelle grenser. I Aasen, P. &

Haugaløkken, O.K. (red.). (1994). Bærekraftig pedagogikk. Sidene 69-87.

Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Kjørholt, A.L. (1994). Institusjonalisering av barns liv – en barndom på avveier?

Norsk barndom i et komparativt perspektiv. I Aasen, P. & Haugaløkken,

O.K. (red.). (1994). Bærekraftig pedagogikk. Sidene 115-136. Oslo: Ad

Notam Gyldendal.

Kvaran, I. (1996). Miljøterapi. Institusjonsarbeid med barn og ungdom.

[Presentasjon]. Tilgjengelig: URL:

http://www.hsforlag.no/HFbokdocs/MT.html

Larsson, S. (1996). Vardagslärande och vuxenstudier. I Ellström, P.E.,

Gustavsson, B. & Larsson, S. (red.). Livslångt lärande. Sidene 9 – 29.

Lund: Studentlitteratur.

Lindbekk, T. (1977). Profesjonenes forskningstilknytning, modifikasjoner med

utgangspunkt i en myte. I NAVF 1977:7 Utredninger om høyere utdanning.

Profesjonalisering – samfunnsbehov eller gruppeinteresser. Rapport fra en

konferanse om profesjonalisering med vekt på problemer innen enkelte

sosialvitenskapelige og medisinske fagområder. Oslo: NAVF.

Lorentzen, H. (1994). Frivillighetens integrasjon. Staten og de frivillige

velferdsprodusentene. Oslo: Universitetsforlaget.

Lysgaard, S. (1985). Arbeiderkollektivet. En studie i de underordnedes sosiologi.

2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.

Nerdrum, P. (1988). I Nerdrum, P. & Opsand, O.P. (red.). (1988). Fra veldedighet

mot profesjonalitet. Barnevernslinja ved NKSH 25 år. Sidene 33-53. Oslo:

Rapport nr 88:1, NKSH.

Nerdrum, P. & Opsand, O.P. (red.). (1988). Fra veldedighet mot profesjonalitet.

Barnevernslinja ved NKSH 25 år. Oslo: Rapport nr 88:1, NKSH

Nisbet, J. (1992). Natural Supports in School, at Work, and in the Community for

People with Severe Disabilities. Baltimore: Paul H. Brookes Publishing.

NSD. (1998). Klientstrømsregisteret 1996. Norsk samfunnsvitenskapelig

datatjeneste. Tilgjengelig: I klientstrom.pdf URL; http://www.nsd.uib.no/

Oslo Kommune. (1998). Bystyremelding nr. 1/98. Konkurranse og kvalitet i Oslo

Kommune. Byrådssak 15 av 22.01.98. Tilgjengelig: Internett. URL:

www.agora.oslo.kommune.no/…&inn_utvsakaar=1998&inn_mote=2817

Parsons, T. Shils, E. (1990). Grunnmønstre i sosial interaksjon. I Østerberg, D.

(red.). (1990). Handling og samfunn. Sosiologiske tekster i utvalg. Sidene

140 - 144. Oslo: Pax forlag.

Ravndal, E. (1993). Virker behandling? En oversikt over behandlingsresultater for

stoffmisbrukere i Norden og internasjonalt. I Nordnark 1993:1. Stockholm:

Nordnark.

Pedersen, J.T. (1993). Arbeid eller tvangsarbeid? Resultater av

arbeidsmarkedstiltak for unge sosialklienter og rusmiddelmisbrukere. Oslo:


Persson, K. (1999). Informasjonsbrosjyre om kvalitetsmålingssystemet ISIT. Jnr.

99/005. Oslo Kommune.

Repstad, P. (1997). Sosiologiske perspektiver for helse og sosialarbeidere. Oslo:

Tano Aschehoug.

Rønning, R. (1996). I Halvorsen K. (Red.). Mestring av marginalitet, å overleve

som sosialklient. Sidene 19 - 47. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag.

Rørvik, H. (1982). Undervisnings- og oppsedingsteori. Oslo: Universitetsforlaget

San Patrignano. (1996). Image of reality [Video]. (Tilgjengelig fra San Patrignano,

Via San Patrignano, 52 – 47040 Coriano – Rimini – Italia).

Sartre, J.P. (1990). Serialitet. I Østerberg, D. (red.). (1990). Handling og samfunn.

Sosiologiske tekster i utvalg. Sidene 173 - 184. Oslo: Pax forlag.

Schanche Andresen, A. (1990). Du skal få en dag. Solliakollektivet 20 år. Oslo:

Cappelen.

Segraeus, V. (1987). Institutionell narkomanvård, organisation och innehåll.

Metodproblem vid utvärdering av social behandling för missbrukare.

Uppsala: Uppsala University.

Skretting, A. (1996). Ungdom og rusmidler. Oslo : Rusmiddeldirektoratet & Statens

institutt for alkohol- og narkotikaforskning.

Smith-Solbakken, M. & Tungland, E.M. (1997). Narkomiljøet. Økonomi, kultur og

avhengighet. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Solevåg, A. (1997). Forståelsesmåter i behandling. [Upublisert handout ]. I Tyrili

Utdanning bolk 3. Oslo: Tyrilistiftelsen.

Spannlow, K.E. (1997). Fordomme om narkomaner. Kronikken i Politiken Onsdag

26. februar 1997. København: Politiken.

St. meld. nr. 69 1991-92. (1992). Tiltak for rusmiddelmisbrukere. Oslo:

Sosialdepartementet.

St. meld. nr. 16 1996-97. (1997). Narkotikapolitikken. Oslo: Sosial og

helsedepartementet.

Svensson, I. (1994). Flexibelt lärande. –Studie av en modifierad distansutbildning

för misbrukarvård/behandling. Delrapport. Uppsala: Vårdhögskolan i Växjö.

Sørhaug, T. (1996). Forskjellige ”som om”. Terapeutisk kyndighet og økonomiske

kalkyler: en rasjonalitetskonflikt? I Waal, H. & Duckert, F. (red.). Behandling

av rusproblemer – nytter det, og hva koster det? Sidene 123 - 143. Oslo:

Rusmiddeldirektoratet & Statens Institutt for alkohol og narkotikaforskning.

Tjersland, O.A. (1995). Misbrukere før, under og etter kollektivopphold. En

retrospektiv undersøkelse av elever ved Tyrilikollektivet. Oslo:

Rusmiddeldirektoratet.

Tjersland, O.A., Engen, G. Jansen, U. (1998). Veileder om arbeid med tvang i

behandling av rusmisbrukere (upublisert/under arbeid). Oslo:

Kompetansesenteret for Rus Oslo/Akershus.

Tjersland, O.A. & Nystrøm, M. (1996). Erfaringer med og anbefalinger for

etterundersøkelser. I Waal, H. & Duckert, F. (red.). Behandling av

rusproblemer – nytter det, og hva koster det? Sidene 123 - 143. Oslo:

Rusmiddeldirektoratet & Statens Institutt for alkohol og narkotikaforskning.

Tungland, E.M. (1998, mai). Behandling, hjelper det? I Oslo Kommune møte.

Foreløpig presentasjon av forskningsrapport fra Rogaland Research.

Rusmiddeletaten, Oslo.

Qvale, P. (red.). (1972). Kritikk og krise i pedagogikken. 11 innlegg om

oppdragelse etter Auschwitz. Oslo: Pax forlag.

Waal, H. & Middelthon, A.L. (red.). (1992). Narkotikaforebygging mot år 2000.

Oslo: Universitetsforlaget.

Waal, H. (1992). Narkotikaforebygging mot år 2000. I Waal, H. & Middelthon, A.L.

(red.). (1992). Narkotikaforebygging mot år 2000. Sidene 141-151. Oslo:


Waal, H. (1996). Hva koster nytten og hva er nyttig kostnad? I Waal, H. & Duckert,

F. (red.). Behandling av rusproblemer – nytter det, og hva koster det?

Sidene 9 – 15. Oslo: Rusmiddeldirektoratet & Statens Institutt for alkohol

og narkotikaforskning.

Wennesland, J. (1992). Medspiller eller den gode hjelper. Et kritisk blikk på teori

og praksis i sosialt arbeid. Oslo: Spartacus forlag.

Wifstad, Å. (1996). Vilkår for begrepsdannelse og praksis i psykiatri. En filosofisk

undersøkelse. ISM skriftserie Nr. 34. Institutt for samfunnsmedisin. Tromsø:

Universitetet i Tromsø.

Winger, N. (1994). Om identitetsforhandlinger og selvforvaltning i det moderne

samfunn. I Aasen, P. & Haugaløkken, O.K. (red.). (1994). Bærekraftig

pedagogikk. Sidene 23 – 42. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Østerberg, D. (1990). I Østerberg, D. (red.). (1990). Handling og samfunn.

Sosiologiske tekster i utvalg. Sidene 7 – 29. Oslo: Pax forlag

Østerberg, D. (1988). Metasociology An Inquiry into the Orgins and Validity of

Soscial Thought. Oslo: Norway University Press.

Ødegård, E. (1996). På utendte veier – evaluering av Stifinnerprosjektet. SIFA rapport Nr. 5/96. Oslo: Statens institutt for alkohol og narkotikaforskning.

Sluttnoter 1 I 1982 var 42 av 77 institusjoner innen alkoholistomsorgen drevet ut fra et

kristent verdigrunnlag. (Nordeng 1987:44 i Lorentzen 1994).2 Bruk Edle Ravndal som referanse – Veksthusundersøkelsen.3 Makarenko, Anton, russisk pedagog 1988 – 1939.4 HIVMET – mangeårig metadontiltak/vedlikeholdsbehandling for HIV positive

rusmiddelmisbrukere og misbrukere med utviklet AIDS.5 Medikamentassistert behandling omfatter støttebehandling med metadon (nå

etablert som MARIO [Metadonassistert rehabilitering i Oslo] , behandling med

Naltrexon [kjemisk stoff som fungerer som antabus for heroinbrukere] og forsøk

med RDT [Rapid Detoxification Treatment] i avrusing av stoffmisbrukere.6 Lov om sosiale tjenester §§ 6.2 og 6.2A for voksne misbrukere over 18 år.7 Definisjon av miljøarbeid hentet fra Larkollen Psykiatriske behandlingshjem

(Lorentzen 1994).8 Gemeinshaft og gesellshaft samfunn uttrykker to samfunnstyper og må ses som

et en polær dikotomi, selv om jeg i dette kapitlet kun bruker gemeinshaftbegrepet.9 Bla. annet i foredragsserie for Oslo Kommune, Opplæringssenteret og URUS

kompetanseutviklingsprogrammer 1996 – 1998.10 Ytterligere referanser for dette resonnementet finns hos Blum & Blum 1969,

Löfgren og Nelson-Löfgren 1980 og W.R. Miller 1983.11 Bråten fremstiller denne totale underkastelse for den andre i et lukket

samtaleunivers for en idealtypisk monadisk og monologisk enhet.12 Samarbeidsprosjekt mellom Oslo Kommune, Oslo Kretsfengsel og

Tyrilistiftelsen.13 I visse tilfeller brukes også Lov om psykisk helsevern §§ 3 og 5 ovenfor

misbrukere med dobbelt-diagnose rusmiddelmisbruk/psykiske lidelser.

om rusmisbruk og pedagogikk - tyrilistiftelsen€¦ · pedagogikk, hvor reforhandlingene om...

Documents