Sak4

30303 NORSY Sak 1-32:Layout 1 06-09-11 14:55 Side 4

Sak til Landsmøtet Nr: 4 Dato: 14.07.2011 Saksbehandler: Dokumentnr DM: 229476

Astrid Grydeland Ersvik og Signe Sæbjørnsdotter Myklebust

Helsefremmende og forebyggende sykepleie

En overordnet målsetting er at NSF i all politikkutforming skal ha et helsefremmende og forebyggende

perspektiv, i tråd med de helsepolitiske utfordringene og befolkningens behov.

De fremtidige helseutfordringene er spesielt knyttet til ikke-smittsomme sykdommer, og krever innsats

innenfor alle nivå av forebygging. Noen utfordringer er spesielt knyttet til alder/livsløp, som for

eksempel KOLS i voksen/eldre alder. Den primære forebyggingen av dette starter i barne- og

ungdomsalder med tobakksforebygging, hvor jordmødre og helsesøstre spesielt har sentrale

oppgaver med informasjon til gravide, foreldre, barn og ungdom. Sykepleiere har videre en funksjon i

forhold til forebygging overfor voksne røykere for å redusere risikoen for utvikling eller konsekvenser

av lungelidelser som KOLS.

Et annet eksempel er utvikling av type 2 - diabetes som på primærforebyggende nivå kan forhindres

gjennom å stimulere til og legge til rette for et sunt kosthold og fysisk aktivitet, og følges opp med

sekundær- og tertiærforebyggende tiltak for de som allerede er diagnostisert med diabetes.

Grunnlaget for god psykisk helse legges i stor grad i svangerskap og de første leveårene.

Tidlig innsats overfor barn og foreldre, og tidlig identifikasjon av eventuelle problemer/sykdom er

sentralt i forhold til den primære forebyggingen og helsefremmingen.

Med migrasjon, økende reiseaktivitet og tilfeller av risikofylt seksuell atferd er smittsomme sykdommer

også en utfordring sykepleiere står overfor i sin praksis, både innenfor kommune- og

spesialisthelsetjenesten, eks. i form av tuberkulose, hepatitt, tropesykdommer, klamydia, hiv osv.

NSF må ha en langsiktig politikk på helsefremmende og forebyggende arbeid. De satsingsområdene som foreslås, signaliserer en tydeliggjøring av NSF som pådriver for økt prioritering av folkehelsearbeidet, hvor sykepleiere har en sentral funksjon og yter vesentlige bidrag for å bedre folkehelsen og utjevne sosiale ulikheter i helse.

2

NSF ønsker å være en viktig samfunnsaktør og meningsbærer på området helsefremmende og forebyggende arbeid i årene som kommer.

1. Bakgrunn for saken Helsefremmende og forebyggende arbeid har fått stadig større betydning og oppmerksomhet i Norge.

Det er faglig og politisk enighet om at det er bedre å forebygge i forkant enn å reparere i etterkant.

Både i St.meld. nr.47 (2008-2009) Samhandlingsreformen1 og Nasjonal helse- og omsorgsplan2

varsler Regjeringen at arbeidet med å forebygge sykdom og helseproblemer, fremme helse og utjevne

sosiale helseforskjeller skal styrkes. Samfunnet har ansvar for å tilrettelegge for en helsefremmende

livsstil slik at det blir enkelt å ta sunne valg på befolkningens hverdagsarenaer; hjem, skole,

barnehage, arbeidsplass osv. Helsedirektoratets utviklingstrekkrapport om folkehelsearbeid3 påpeker

at det krever sektorovergripende og tverrprofesjonell tilnærming, og gode kunnskaper om og

forståelse for sammenhengen mellom samfunnsforhold, risiko og folkehelse. Tiltak som iverksettes må

rettes mot påvirkning av befolkningen generelt så vel som reduksjon av risiko i miljø og blant grupper

og individer.

Myndighetene arbeider etter to hovedstrategier:

En helsefremmende strategi som tar sikte på å utvikle tiltak som kan bedre livskvalitet, trivsel

og muligheter til å mestre de utfordringer og belastninger en utsettes for i dagliglivet

En forebyggende strategi som tar sikte på å utvikle tiltak som kan føre til en reduksjon i

sykdommer, skader, sosiale problemer, dødelighet og å redusere risikofaktorer

Målet er et sunnere Norge gjennom en politikk som bidrar til flere leveår med god helse i befolkningen

som helhet og å redusere helseforskjeller mellom sosiale lag, etniske grupper og kjønn.

NSF vektlegger i sine strategiske dokumenter betydningen av helsefremmende og forebyggende

arbeid. For å kunne svare på de helseutfordringer som skisseres nasjonalt og internasjonalt, har

sykepleiere en selvfølgelig plass og funksjon. Samhandlingsreformens utfordringer og forslag til

løsninger vil ikke lykkes uten en kompetent og tydelig sykepleiertjeneste i alle ledd av helsevesenet.

Sykepleiere har ansvar for å arbeide helsefremmende og forebyggende, og å være pasientens

talsperson, uavhengig av hvilken del av helsetjenesten man arbeider innenfor.

2. Lovgrunnlag En rekke lover regulerer sykepleierens arbeid innenfor helsefremming og forebygging.

1 Samhandlingsreformen Rett behandling – på rett sted- til rett tid, St.meld. nr.47 (2008-2009) 2 Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011-2015), Meld.St.16 (2010-2011) 3 Folkehelsearbeidet – veien til god helse for alle, IS- 1846, Helsedirektoratet okt. 2010

3

Kommunehelsetjenesteloven (som gjelder til 01.01.12) sier at kommunens helsetjeneste skal

”Fremme helse og forebygge sykdom, skade eller lyte.”

Spesialisthelsetjenesteloven sier at oppgaven er å ”fremme folkehelsen og å motvirke sykdom, skade,

lidelse og funksjonshemning.”

I ny Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (Prop. 91 L), er lovens formål særlig ”… å

forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, lidelse og nedsatt

funksjonsevne,”. For å oppfylle dette ansvaret skal kommunen blant annet tilby helsefremmende og

forebyggende tjenester, herunder helsetjeneste i skoler og helsestasjonstjeneste.

I ny Lov om folkehelsearbeid (Prop. 90 L), er formålet ”å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer

folkehelse, herunder utjevner sosiale helseforskjeller. Folkehelsearbeidet skal fremme befolkningens

helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk

sykdom, skade eller lidelse.

Loven skal sikre at kommuner, fylkeskommuner og statlige helsemyndigheter setter i verk tiltak og

samordner sin virksomhet i folkehelsearbeidet på en forsvarlig måte. Loven skal legge til rette for et

langsiktig og systematisk folkehelsearbeid.”

Begge disse lovene blir gjeldende fra og med 01.01.12.

3. Kunnskapsgrunnlag og sentrale begrep i folkehelsearbeidet Det helsefremmende og forebyggende arbeidet henter sitt kunnskapsgrunnlag fra flere disipliner;

sykepleievitenskap, folkehelsevitenskap, sosiologi, medisin, psykologi med mer, og representerer to

forskjellige ideologiske og praktiske tilnærminger. Den delen av det helsebevarende og forebyggende

arbeidet som ytes av helsepersonell defineres som helsehjelp – jfr. Helsepersonellovens § 3, 3.ledd.

3.1 Folkehelsearbeid Folkehelsearbeid omfatter både helsefremmende og forebyggende arbeid.

I Folkehelserapporten fra Helsedirektoratet3 defineres folkehelse som ”…

”befolkningens helsetilstand og hvordan helsen fordeler seg i en befolkning”.

Folkehelsearbeid er

”… samfunnets totale innsats for å opprettholde, bedre og fremme befolkningens helse

gjennom å svekke faktorer som medfører helserisiko, og styrke faktorer som bidrar til bedre

helse”

Et element i definisjonen av folkehelse er hvordan helsen fordeler seg i befolkningen. Data viser at det

er vesentlige helseforskjeller mellom sosioøkonomiske grupper i Norge. Forskjellene viser seg i en

tydelig gradient der grupper med lav inntekt og utdanning har den dårligste helsen, og at

helsetilstanden bedres med høyere utdanning og inntekt. Disse systematiske, sosioøkonomiske

4

ulikhetene bekrefter at helse og helseadferd har sammenheng med samfunnsgruppers levekår og

muligheter for å nyttiggjøre seg potensialet som ligger innenfor de ulike samfunnssektorer.

Folkehelsearbeidet kan utøves langs to akser:

Den offensive, proaktive aksen – helsefremming – innebærer å styrke og forbedre

befolkningens helse. Målsettingen kan ideelt sett beskrives som å få folkehelsen nærmere

WHOs helsebegrep; ”en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikke bare

fravær av sykdom og lyte”

Den defensive, reaktive aksen – sykdomsforebygging – innebærer å opprettholde

befolkningens helse ved å forhindre at sykdom, skade eller lyte oppstår

3.2 Helsefremmende arbeid Med helsefremmende arbeid forstås tiltak som skal bedre forutsetningene for god helse og ta sikte på

å fremme trivsel, velvære og mulighetene til å mestre de utfordringer og belastninger som bidrar til

sykdom, skader eller for tidlig død. Helsefremmende arbeid tar utgangspunkt i helse, ressurs- og

beskyttelsesfaktorer, ikke i sykdom og risikofaktorer. Sentralt i den helsefremmende ideologien er

ideen om at den enkelte og lokalsamfunnet har makt over helsen og faktorer som påvirker den.

Helsefremmende arbeid er av WHO blitt definert som

”Prosessen som setter den enkelte så vel som fellesskapet i stand til økt kontroll over forhold

som virker inn på helsen, og derigjennom bedre sin egen helse”.

Begrepene salutogenese og empowerment står sentralt i den helsefremmende strategien.

En salutogen tilnærming innebærer å rette oppmerksomheten mot faktorer som skaper helse, i

motsetning til ensidig å fokusere på sykdomsfremkallende forhold – patogenese. De salutogene

faktorene er i noen grad genetisk betinget, men i enda større grad knyttet til hvilke fysiologiske og

psykososiale forhold mennesker lever og utvikler seg under. En grunnleggende salutogen faktor er

individets opplevelse av livet og verden som rimelig sammenhengende og forutsigbar (sense of

coherence). Det er sterke holdepunkter for at grunnlaget for evnen til en slik opplevelse legges tidlig i

livet, gjennom utvikling av basal tillit og trygg tilknytning.

Begrepet ”empowerment” betegner en strategi som innebærer at individer og lokalmiljø har makt til

selv å ha kontroll over og påvirke faktorer som er viktige for dem og som har betydning for liv og helse,

slik som økonomiske, sosiale, fysiske og kulturelle faktorer. Det har vist seg vanskelig å finne en god

norsk oversettelse av begrepet, men det oversettes gjerne til norsk med ”myndiggjøring” eller ”å gi

makt til”. Tilnærmingen bygger på en antakelse om at alle mennesker har evner og krefter til å

definere sine egne problemer og finne løsninger som passer for dem. En slik tilnærming krever en ny

forståelse av både brukerens og ekspertens rolle. Empowerment dreier seg om forskyvning og

5

forvaltning av makt. I helsefremmende arbeid betyr det at den profesjonelle ”gir fra seg” makt og

styring og forlater den tradisjonelle ekspertrollen. Kritikken mot empowermentideologien er bl.a. at den

virker deprofesjonaliserende og svekker fagfolks yrkesmessige autoritet og posisjon, og at den styres

av en elite, mot en helseforbrukskultur hvor de rike og velutdannede befester sin situasjon og folk på

lavere sosioøkonomiske nivå forblir tapere4 5 6 7 8 9.

3.3 Forebygging Det er vanlig å dele forebygging inn i tre områder; primær-, sekundær- og tertiærforebygging.

Begrepene universell, selektiv og indikativ benyttes også som betegnelser for nivåene i

helsefremmende og forebyggende arbeid. Primær- sekundær og tertiærforebygging beskriver når i

problemutviklingsprosessen tiltak settes inn, mens universelle, selektive og indikative tiltak sikter til

hvilke grupper tiltakene rettes mot. 5, 3

I likhet med den helsefremmende strategien, er forebyggende tiltak på primærnivå rettet mot hele

befolkningen eller brede, uselekterte grupper før problemer eller sykdom oppstår og favner mange

helse-/sykdomstilstander.

Sekundærforebyggende arbeid består i å hindre tilbakefall eller forverring av en sykdom og rettes mot

individer eller grupper med manifest eller gjennomgått sykdom og/eller høyt risikonivå.

På tertiærnivå er den forebyggende intervensjonen innrettet på å minske de følgene sykdom og

nedsatt funksjonsevne får for livskvalitet og funksjonsnivå.

Innsatsen på disse nivåene følger ikke nødvendigvis livsfasene, selv om primærforebygging i

hovedsak retter seg mot barn, ungdom og yngre voksne, siden disse utgjør de friskeste

befolkningsgruppene. Et eksempel på primærforebygging rettet mot eldre er tiltak for å fjerne risiko for

fallulykker. Overfor barn og unge med funksjonsnedsettelser/sykdom vil sekundær- og

tertiærforebygging være aktuelle strategier. Dette illustrerer at forebyggingsinnsats må tilpasses

målgruppens helsestatus og ønsket hensikt.

Det helsefremmende og forebyggende arbeidet kan illustreres med en forebyggingstrekant, hvor

primærforebygging – og helsefremming - retter seg mot 100 % av befolkningen, sekundærforebygging

4 Tveiten, Sidsel Pedagogikk i sykepleiepraksis. Bergen: Fagbokforlaget 2008 5 Mæland, John Gunnar Forebyggende helsearbeid, folkehelsearbeid i teori og praksis. Universitetsforlaget 2010 6 http://siteresources.worldbank.org/INTEMPOWERMENT/Resources/486312-1095094954594/draft2.pdf7 : http://www.joe.org/joe/1999october/comm1.php8 Andrews, T. & Wærness, K. (2004). Deprofesjonalisering av helsesøsteryrket? Sosiologisk tidsskrift, 12(4), 325-341, 380. 9 http://www.selvhjelp.no/filestore/Empowerment.pdf Empowerment: En oppsummering av tolkninger og synspunkter på innholdet i begrepet

6

mot ca. 10-15 % og tertiærforebygging mot ca. 5-10 % 10. Begrepene som beskriver fagfeltet går til en

viss grad over i og overlapper hverandre.

3.4 Tidlig avdekking og intervensjon Begrepet omfatter både avdekking og tiltak/intervensjon tidlig i livsløpet og tidlig i en sykdomsutvikling.

Jo tidligere tiltak settes inn, på alle nivå, jo større er sjansen for et vellykket resultat. Dette gjør barn og

unge til en særdeles viktig målgruppe for forebyggende helsetjenester. Utviklingen i de første

leveårene og tidlig etablering av helsevaner legger grunnlaget for en persons helsetilstand senere i

livet 5.

3.5 Folkehelsearbeid – et felles ansvar Effektivt folkehelsearbeid må være tverrfaglig og sektorovergripende. Næringsliv og frivillige

organisasjoner er, i tillegg til offentlig tjenesteyting, naturlige samarbeidspartnere i folkehelsearbeid.

Helsepersonell, med sine kunnskaper om risikofaktorer og sammenhengen mellom årsak og sykdom 10 Barnevernet og det forebyggende arbeidet for barn og unge og deres familier, Rundskriv Q-25/2005, BFD 2005

7

og helseproblemer, er imidlertid viktige aktører som premissleverandør når det gjelder å påvirke

nasjonal og lokal politikk, samt forhold i andre sektorer som skaper sykdom og helseproblemer 3.

4. Nasjonale og internasjonale føringer 4.1 Samhandlingsreformen St.melding 47 (2008 – 2009) Samhandlingsreformen1 har fått undertittelen Rett behandling – på rett

sted – til rett tid. Til tross for at tittelen indikerer et behandlingsutgangspunkt, er det forebygging som

vektlegges i meldingen. En av samhandlingsreformens hovedintensjoner er at folkehelsearbeidet skal

styrkes med tanke på å redusere behandlingstrengende sykdom og å utjevne sosialt betingede

helseforskjeller.

Det skisseres tre hovedutfordringer:

Pasientenes behov for koordinerte tjenester besvares ikke godt nok – tjenestene fremstår som

fragmenterte

Store deler av spesialisthelsetjenesten er både i sin organisering og sin funksjon, preget av at

målet er medisinsk helbredelse. Kommunehelsetjenesten har derimot et langt større fokus på

pasientens funksjonsnivå og mestringsevne.

Tjenesten preges av for liten innsats for å begrense og forebygge sykdom

Helsetjenesten har stort fokus på behandling av sykdommer og senkomplikasjoner, framfor

tilbud innrettet på å mestre og å redusere kronisk sykdomsutvikling. Når man kommer til de

praktiske prioriteringssituasjonene viser det seg gjerne at forebygging og tidlig innsats blir

tapere i kampen mot de mer spesialiserte og eksponerte tjenestene.

Demografisk utvikling og endring i sykdomsbildet gir utfordringer som vil kunne true

samfunnets økonomiske bæreevne

Det blir flere eldre og flere med kroniske og sammensatte sykdomstilstander. Kols, diabetes,

demens, kreft og psykiske lidelser er sykdommer som er i sterk vekst, og utgjør samtidig

grupper med store og dermed økende samhandlingsbehov.

For å møte disse utfordringene, foreslås fem hovedgrep: en klarere pasientrolle, ny framtidig

kommunerolle, etablering av økonomiske insentiver, spesialisthelsetjenesten skal utvikles slik at den i

større grad kan bruke sin spesialiserte kompetanse og man skal tilrettelegge for tydeligere

prioriteringer.

8

NSF har i høringssvar blant annet påpekt at det hovedsaklig er sekundær- og tertiærforebygging rettet

mot voksne og eldre som skisseres, og at Samhandlingsreformen i liten grad har lagt opp til

primærforebygging og tidlig intervensjon, spesielt i forhold til barn og unge. Videre er NSF sterkt

kritiske til et profesjonsnøytralt lovverk, som vi mener vil svekke kvaliteten og sikkerheten ved de

helsetjenestene som tilbys.

4.2 Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011-2015) Meld.st 16 (2010-2011) 2 foreslår en rekke tiltak for å bedre folkehelsen, og grunnleggende er

innsatsen for å redusere sosial ulikhet i helse. Det pekes på helsesektorens særskilte ansvar for å

fremskaffe kunnskap om befolkningens helsetilstand, og synliggjøre hvilke konsekvenser politikk og

tiltak i ulike sektorer har på levekår og helse. Det pekes på behovet for å benytte både universelle og

målrettede tiltak, jfr. modell side 4.

4.3 Nasjonal strategi for utjevning av sosiale ulikheter i helse St.melding 20 (2006-2007) 11 påpeker at rettferdig fordeling er god folkehelsepolitikk. Generelt er den

norske befolkningens helse god, men gjennomsnittstallene skjuler store, systematiske forskjeller.

Helse er ulikt fordelt mellom sosiale grupper av befolkningen, mellom kjønn, etniske grupper, mellom

ulike deler av landet, og innad i den enkelte kommune. I Oslo er for eksempel den forventede

levetiden 10-12 år lenger i de vestlige enn i de østlige bydelene.

For å utjevne sosiale helseforskjeller, foreslås fire innsatsområder:

Redusere sosiale forskjeller som bidrar til helseforskjeller

Redusere sosiale forskjeller i helseatferd og bruk av helsetjenester

Målrettet innsats for sosial inkludering

Utvikle kunnskap og sektorovergripende verktøy

4.4 Internasjonalt Den internasjonale Sykepleierdagen 2011 hadde som tema ”Et likeverdig helsetilbud” – en direkte

oppfølging av innsatsområde 2.

WHO beskriver i Ottawa-charteret fra 1986 at helsevesenets rolle i økende grad må gå i retning

helsefremming, og se utover sitt ansvar for å tilby kurative tjenester. Her understrekes at helse skapes

innenfor rammene av folks daglige liv; der hvor vi lærer, arbeider, leker og elsker. Helse skapes ved å

ta vare på og bry seg om seg selv og andre, og ved å styrke verdier som gir det enkelte individ og

grupper mulighet for ansvar, delaktighet, solidaritet, mestring og kontroll over eget liv og situasjon.

International Council of Nurses (ICN), som NSF er medlem av, definerer sykepleie slik:

11 Nasjonal strategi for utjevning av sosiale ulikheter i helse, St.melding 20 (2006-2007)

9

Sykepleie omfatter pleie – selvstendig og i samarbeid – av individer i alle aldre, familier, grupper og

samfunn, syke og friske i alle miljøer. Sykepleie inkluderer helsefremmende arbeid, forebygging

av sykdom, og pleie av syke, funksjonshemmede og døende.

Sentralt for sykepleiere er: Å være talsperson, å fremme et trygt miljø, å drive forskning, å delta i

utforming av helsepolitikk, pasientadministrasjon og ledelse av helsetjenesten, samt ta del i utdanning.

Det er spesielt verdt å merke seg at ICN her påpeker at sykepleiere har et ansvar for å være

talsperson og å delta i utforming av helsepolitikk. Dette er sider ved sykepleien som er av spesiell

viktighet innen det helsefremmende og forebyggende arbeidet, men som ofte nedprioriteres av

sykepleiere.

5. Utfordringsbildet Hovedutfordringen de kommende årene er innenfor de ikke-smittsomme sykdommene, som demens,

diabetes, kreft, hjerte - kar, lunge- og psykisk sykdom. Disse sto i 2008 for 36 av 57 millioner dødsfall

globalt. Folkehelserapporten 3 peker på at sykdomsbildet fremover vil preges av kroniske lidelser som

følge av stadig flere eldre. Videre bidrar den medisinske utviklingen til at flere overlever akutt sykdom,

som i ettertid gjerne fordrer forebyggende bruk av medikamenter, kontroller og gjentatte behandlinger.

Økt migrasjon gir utfordringer for helsevesenet både i forhold til kulturforståelse, språk og

sykdomspanorama.

Sosial ulikhet i helse er en økende utfordring selv i et så vidt egalitært samfunn som det norske.

Med sosial ulikhet i helse siktes det til systematiske forskjeller i helsetilstand som følger sosiale og

økonomiske kategorier – særlig yrke, utdanning og inntekt. Forskjellene i helse synes ikke bare

mellom ”de fattige” og ”de rike”, forskjellene synes også mellom de rikeste og de nest rikeste, selv når

det er korrigert for de kjente risikofaktorene12. Kjønn, geografi, etnisitet, familiestatus m.m. kan være

både selvstendige og forsterkende faktorer i forhold til sosial ulikhet i helse. En undersøkelse utført for

Norsk Sykepleierforbund i 2011 viser at seks av ti spurte tror at ressurssterke i Norge får et bedre

helsetilbud enn ressurssvake.

Økende forekomst av psykiske lidelser både blant barn, unge og voksne stiller store krav til

forebyggende og helsefremmende strategier. Det forventes at forekomsten av demens vil øke fra

rundt 70.000 i dag til det dobbelte i løpet av noen tiår. Ulykker og vold i nære relasjoner er en annen

utfordring som alle ledd av helsevesenet møter i økende grad. Ofte er dette knyttet til bruk av alkohol

og /eller andre rusmidler.

Forekomsten av smittsomme sykdommer er lav i Norge, og sykepleiere har en viktig funksjon i å bidra

til at denne utviklingen fortsetter, gjennom informasjon, smitteoppsporing og forebyggende tiltak.

12 Gradientutfordringen, IS-1229, Sosial- og helsedirektoratet 2005

10

Den norske EU-delegasjonen rapporterer at knappheten på leger og sykepleiere i mange land anses å

være en kilde til potensielt økende helseforskjeller i Europa. Mangel på kvalifisert helsepersonell i

kommende år, stiller store krav til prioritering av ressurser. Helsefremmende og forebyggende arbeid

kan lett tape i kampen om disse ressursene, der mer akutte og spesialiserte helsetjenestebehov

prioriteres. Rapporten Folkehelsearbeidet – veien til god helse for alle 3, peker på nytten av

samfunnsøkonomiske analyser for å få et bedre beslutningsgrunnlag for å prioritere effektive

forebyggingstiltak. Norsk Sykepleierforbund og sykepleiere vil være viktige bidragsytere i denne type

analysearbeid.

Samhandlingsreformen1 er pr. i dag det viktigste politiske styringsdokumentet for en dreining av

innsatsen innenfor helsetjenesten mot mer og tidlig forebygging. En rekke forebyggingstiltak må

imidlertid primært skje utenfor helsetjenesten. Effektive forebyggingstiltak er gjerne strukturelle og kan

være upopulære, eks. økte priser på sukkerholdig drikke og mat og økte avgifter/priser og redusert

tilgjengelighet på alkohol og tobakk. Trygge sykkelstier, gratis frukt og grønt i skolen, gratis

tannhelsetjeneste for eldre er eksempler på populære, strukturelle tiltak. Å sikre utdanning og arbeid

er en av de viktigste forebyggingsstrategiene.

Arbeid er i viktig for folkehelsen. Forskning viser at det er en klar sammenheng mellom arbeid og

helse. De fleste har et grunnleggende ønske om å være en del av arbeidslivet. Intensjonsavtalen om

”Inkluderende arbeidsliv” har som mål å redusere sykefravær, øke pensjonsalderen og legge til rette

for størst mulig deltakelse i arbeidslivet. Likevel ser vi at noen blir stående utenfor. Vi har pr.idag

fortsatt mange ubesvarte spørsmål knyttet til bakgrunn for sykefravær. Det vil derfor i tiden framover

være et stort behov for mer forskning knyttet til dette.

I januar 2010 ble ”Forskrift om arbeidsgivers bruk av godkjent bedriftshelsetjeneste og om

godkjenning av bedriftshelsetjeneste gjort gjeldende..Stadig flere næringer, blant annet helsetjenester

og undervisning, har plikt til å ha en godkjent bedriftshelsetjeneste. Bedriftssykepleiere spiller en

sentral rolle i denne sammenheng.

Regjeringen sier i sin Strategi for forebygging13 at man ønsker å gjøre det enklere for offentlige

virksomheter å prioritere gode forebyggende tiltak. Virksomhetene skal settes bedre i stand til å

vurdere resultat og effekt av forebyggende tiltak, slik at disse kan få større omfang og være treffsikre.

Vi vet at forebygging lønner seg, både ut fra et individuelt og samfunnsmessig perspektiv, ved at man

kan spare store utgifter til behandling, habilitering og rehabilitering. Samtidig må vi innse at kvalitativt

god forebygging også koster. ”Alle” sier at forebyggingen må styrkes, men Norsk Sykepleierforbund

13 Regjeringens strategi for forebygging. Fellesskap – trygghet – utjevning, G-0418 B

11

mener det er grunn til å spørre om reell politisk vilje til å prioritere forebygging i tilstrekkelig grad

avspeiles i nasjonale, regionale og kommunale styringsdokument. Forebygging kan lett bli honnørord

uten realpolitisk innhold og mening.

Det kan synes som det i dag er en mangelfull samlet oversikt over i hvilken grad vedtatte

forebyggingssatsinger følges opp i kommuner, fylker og foretak. Eksempelvis rettet NSF og

Landsgruppen av helsesøstre i mai 2011 en henvendelse til landets fylkesmenn og etterspurte

hvordan kommunene hadde fordelt tildelte midler til oppfølging av samhandlingsreformen. Disse

midlene skulle blant annet spesifikt prioriteres til helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Tilbakemeldingene viser at man enten ikke har en slik oversikt, ikke prioriterer å besvare denne type

henvendelser fra en yrkesorganisasjon eller at man mener ikke å ha ansvar for å ha en slik oversikt.

KOSTRA gir en viss oversikt, men det er allment kjent at denne statistikken ikke gir et godt nok bilde

av tids- og ressursbruk i kommunene, heller ikke på forebyggingsområdet. Det samme kan i stor grad

sies om StatRes.

6. Sykepleiernes bidrag i det helsefremmende og forebyggende arbeidet Som det fremgår av lovverket som regulerer helsetjenester – deriblant sykepleie – skal sykepleieren i

sitt forebyggende arbeid ikke bare tenke sykdomsforebygging, men også ivaretakelse og forbedring av

livskvalitet – uavhengig av om pasienten/brukeren har en allerede kjent lidelse/sykdom. I tråd med

forslagene i ny folkehelselov, innebærer det å ha et helhetlig og systemisk perspektiv på helse, trivsel

og livskvalitet. En slik tenkning utgjør alle sykepleieres grunnlag og et felles utgangspunkt i forhold til

forebyggende og helsefremmende arbeid.

Sykepleierne er sentrale aktører i folkehelsearbeidet på bakgrunn av sin kompetanse på observasjon,

kartlegging og vurdering av ressurser og begrensinger hos den enkelte, tiltak og intervensjon overfor

enkeltindivider eller på gruppe- og befolkningsnivå, og evnen til å evaluere og korrigere iverksatte

tiltak. Sykepleieren vurderer sine observasjoner opp mot sitt teoretiske grunnlag og i en systemisk

sammenheng, og iverksetter ut fra dette evt. tiltak.

Sykepleieren har kompetanse på menneskets grunnleggende behov; ernæring, søvn og hvile, fysisk

aktivitet, hygiene, omsorg/kjærlighet og seksualitet – og hvordan mennesket kan ivareta disse

behovene, enten alene eller med hjelp fra andre.

Med sin brede kunnskap om sykdom og symptomer, er sykepleiere sentrale i forhold til å se også

normalitet, ressurser, friskhet og helse.

Sykepleieren kombinerer objektiv kunnskap med evnen til nærhet og omsorg. Sykepleiere ”tåler” og

utholder den nære relasjonen til pasienter/brukere i ulike livsfaser og livssituasjoner, om denne er

preget av ubehag, lidelse, smerte, glede eller styrke. En viktig funksjon er å bidra til å gi mening og

12

begripelighet hos mennesker i livsfaser hvor fysisk eller psykisk helse, livskvalitet eller trivsel svikter.

Evnen til motivasjon for egeninnsats og relasjonskompetanse er vesentlig.

Sykepleieren har en sentral oppgave i å være talsperson og premissleverandør. Det innebærer

eksempelvis å bidra til oversikt over hvilke helseproblemer målgruppen har, peke på tendenser,

utarbeide og vise til statistikk og påpeke behov, feil og mangler ved helsetjenestetilbudet. Sykepleiere

bør benytte sin oversikt og kunnskap i blant annet Helse i Plan og Partnerskap for folkehelsen, som er

viktige verktøy for kommunalt folkehelsearbeid.

En særskilt styrke ved sykepleierens funksjon og ansvar i det forebyggende og helsefremmende

arbeidet er at det er sykepleiere i alle ledd av helsetjenesten. Dermed kan det oppnås en stor

forebyggingseffekt dersom alle har en tilnærming preget av forebyggende og helsefremmende

tankegang. Føre - var -prinsippet i alle sykepleier - pasientsituasjoner er en styrke.

6.1 Ulike arenaer – felles utfordringer Alle sykepleiere skal ivareta et helsefremmende og forebyggende aspekt, uavhengig av om man

jobber på helsestasjon eller en intensivavdeling.

Med de utfordringer Samhandlingsreformen1 påpeker, vil eksempelvis diabetes -, kreft-, lunge-,

kardiologiske-, psykiatriske sykepleiere og sykepleiere innen aldring og eldreomsorg få viktige

oppgaver knyttet til forebygging også innenfor den kurative og habiliterende delen av helsetjenesten.

Enkelte sykepleiere har særskilt og definert funksjon og ansvar innenfor forebygging og

helsefremming. Dette dreier seg i første rekke om helsesøstre 14 15 som har en spesifikk oppgave i

forhold til helsefremming og forebygging, og i utgangspunktet ikke har en kurativ funksjon. En

vesentlig forskjell fra øvrig sykepleierpraksis er at helsesøstertjenesten aktivt oppsøker og gir tilbud til

alle, til forskjell fra diagnostikk og behandling, hvor man er avhengig av at den som trenger hjelp selv

tar initiativet 16.

Videre har jordmødre gjennom svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen et forebyggende og

helsefremmende fokus, i forhold til mor/foreldre og barn, og psykiatriske sykepleiere er aktører innen

forebyggende og helsefremmende arbeid på alle nivåer: primærforebygging og - spesielt sekundær og

tertiærforebygging. Bedriftssykepleiere har en sentral oppgave i å fremme forslag om forebyggende

tiltak og sammen med virksomheten arbeide med tiltak som reduserer risikoen for helseskade 17, og

sykepleiere innen eldreomsorg og geriatri har en rekke oppgaver som er særlig rettet mot forebygging

og helsefremming hos den eldre befolkningen. Hygienesykepleiere har delegert ansvar for at

14 Forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, FOR 2003-04-03 nr 450: 15 Forskrift om lovbestemt sykepleietjeneste i kommunens helsetjeneste, FOR-1983-11-23-1779. 16 Helsesøsteryrket og profesjonalisering, Åshild Glad, Helsesøstre 2-2009 17 Forskrift om godkjent bedriftshelsetjeneste nr. 1173, Arbeidsdepartementet 2009

13

helseinstitusjoner innen spesialist – og kommunehelsetjenesten har systemer for

infeksjonsforebygging 18.

6.2 Helsefremmende og forebyggende arbeid i dagens sykepleierutdanning Rammeplanen for bachelorstudiet i sykepleie19 har hovedvekt på pleie, omsorg og behandling av den

syke. I formål for sykepleieutdanningen sies det at ”Pleie, omsorg og behandling utgjør hjørnesteinene

i sykepleierens kompetanse.”

Om helsefremming og forebygging sier rammeplanen følgende:

Sykepleie omfatter tiltak for å fremme helse og forebygge sykdom hos friske og utsatte grupper i

befolkningen. Det kreves kunnskap om sammenhenger mellom helse og sykdom i et individ- og

samfunnsperspektiv.

Studentene skal etter endt utdanning kunne forstå risikofaktorer av individuell og/eller miljømessig

karakter og ha innsikt i tiltak som fremmer helse og forebygger sykdom, delta i helsefremmende

arbeid og fokusere på å styrke positive faktorer hos individet og i miljøet, og anvende kunnskap om

sykdommer og menneskets ulike reaksjoner på sykdom i helsefremmende og forebyggende arbeid.

Videre skal de kunne delta i tverrfaglig og tverretatlig planarbeid og bidra til å gjennomføre

helsefremmende og forebyggende tiltak i kommuner og lokalmiljøer.

Det stilles krav til at praksis må inkludere erfaring fra forebyggende helsearbeid, svangerskaps- og

barselsomsorg og pediatrisk sykepleie. I dagens sykepleierutdanning er imidlertid praksisperioden

innenfor forebyggende helsearbeid svært begrenset i forhold til praksis innenfor kurativt helsearbeid.

Erfaringer fra helsefaglige utdanninger viser at fremtidig arbeidssted påvirkes av hva studentene

eksponeres for under utdanning – man bør mao. eksponere dem for det man vil de skal velge (”Catch

them young and treat them nice”) 20. Det er av betydning for fremtidig rekruttering til kommunal

helsetjeneste generelt, og helsefremmende og forebyggende arbeid spesielt at fagområdet får større

plass i sykepleieutdanningene, både på bachelor-, videreutdannings- og masternivå, og at studentene

tilbys praksis på området forebyggende helsearbeid.

18 Nasjonal strategi for forebygging av infeksjoner i helsetjenesten og antibiotikaresistens (2008–2012). Tilgjengelig fra < http://www.regjeringen.no/upload/HOD/Dokumenter%20FHA/Nasjonal%20strategi%20infeksjoner-antibiotikaresistens.pdf > 19 http://www.regjeringen.no/upload/KD/Vedlegg/UH/Rammeplaner/Helse/Rammeplan_sykepleierutdanning_08.pdf20 Universitets- og høgskolerådet, Innspill til St.melding om utdanning til velferdstjenestene, 04-2011

14

7. NSFs politikk på helsefremmende og forebyggende arbeid NSFs formål, prinsipprogram, vedtekter m.m for perioden 2008 – 2011 vektlegger betydningen av

helsefremmende og forebyggende arbeid, og sykepleierens særlige ansvar på dette området.

I NSFs formål heter det at samfunnspolitisk skal NSF:

Påvirke utviklingen av helsetjenesten slik at den til enhver tid er rettet mot å forebygge og løse

befolkningens helseproblemer

I NSFs prinsipprogram sies det at:

Helsefremmende og forebyggende helsearbeid er grunnpilarer i helsetjenesten

Videre at:

Sykepleiere skal fremme helse, forebygge sykdom, gjenopprette helse, lindre lidelse og gi omsorg

I NSFs Yrkesetiske retningslinjer (revidert forslag pr. juni 2011), er det spesielt følgende punkt som

har særlig relevans i forhold til forebyggende og helsefremmende arbeid:

1.9 Sykepleieren har ansvar for en sykepleiepraksis som fremmer helse, forebygger sykdom, lindrer

lidelse og bidrar til en verdig død. (forandret)

6.1 Sykepleieren holder seg orientert om den sosiale og helsepolitiske utvikling både

lokalt, nasjonalt og internasjonalt. (forandret)

NSF sier i ”Sykepleie – et selvstendig og allsidig fag” at sykepleiens særegne funksjon er:

Å fremme helse og hjelpe personer som har eller kan bli utsatt for sykdom/helsesvikt, med å ivareta

sine grunnleggende behov.

Videre at sykepleie iverksettes gjennom omsorg, pleie, helsefremmende og forebyggende arbeid.

15

7.1 Satsingsområder Sykepleiere i alle ledd av helsetjenesten kan bidra til en stor forebyggingseffekt dersom alle har en

tilnærming preget av en forebyggende og helsefremmende tankegang. Føre – var – prinsippet i alle

pasientsituasjoner er en styrke i dette. NSF vil ovenfor myndighetene arbeide for at forebyggende og

helsefremmende arbeid settes på dagsorden, og at følgende områder har prioritet:

Gjennom hele livsløpet

Noen utfordringer er uavhengig av livsfase, akutt eller kronisk sykdom. NSF vil arbeide for at

forebyggende og helsefremmende arbeid gjennom hele livsløpet har prioritet. Dette skal blant annet

skje gjennom at NSF arbeider for:

en helhetlig strategi for folkehelsearbeid, med spesiell vekt på kompetanse og forskning,

ressurser og bemanning

å styrke pårørende som ressurs

Barn og ungdom

Tidlig identifikasjon og oppfølging av risikofaktorer, vektlegging av ressurser, mestring,

primærforebygging og helsefremming tilsier behov for en styrking av eksisterende lavterskeltilbud for

barn og ungdom. Dette skal blant annet skje gjennom at NSF arbeider for:

videre utbygging og styrking av en helhetlig helsestasjons- og skolehelsetjeneste, med vekt på

primærforebyggende arbeid, ressurser og kompetanse

Voksne

Med bakgrunn i økende sosiale ulikheter i helse, og ulik tilgang til og bruk av helsetjenester, ønsker

NSF å styrke tilbudet til voksne. Dette skal blant annet skje gjennom at NSF arbeider for:

opprettelse av lavterskeltilbud for voksne og styrking av bedriftshelsetjenesten

en styrking av arbeidshelse

Eldre

En økende eldre befolkning, stiller store krav til helsevesenet. NSF mener at en satsing på

hjemmesykepleien er avgjørende for å unngå sykehusinnleggelser og reinnleggelser, og for at flest

mulig eldre skal kunne bo hjemme lengst mulig, også av de med alvorlig helsesvikt. Det er vesentlig å

bidra til flere gode leveår for friske eldre. Dette skal blant annet skje gjennom at NSF arbeider for:

styrking av hjemmesykepleien og oppsøkende tjenester for eldre

videre satsing på avansert geriatrisk sykepleie

16

7.2 Endringer i styringsdokumenter De foreslåtte satsingsområdene er i tråd med NSFs nåværende samfunnspolitiske mål om å påvirke

samfunnsforholdene til beste for befolkningens helse, påvirke utviklingen av helsetjenesten slik at den

til enhver tid er rettet mot å forebygge og løse befolkningens helseproblemer og påvirke

helsetjenestetilbudet slik at det tilfredsstiller befolkningens krav og behov når det gjelder kvalitet og

tilgjengelighet.

Satsingsområdene ivaretar også de fagpolitiske formålene om å påvirke sykepleierutdanningen i

samsvar med sykepleietjenestens behov og utvikle sykepleietjenesten og sykepleiefaget i samsvar

med befolkningens behov for sykepleie.

Forbundsstyret anbefaler landsmøtet å fatte følgende vedtak:

- ”NSF vil ovenfor myndighetene jobbe for at forebyggende og helsefremmende arbeid har

prioritet gjennom hele livsløpet. Det skal spesielt rettes fokus på:

- Utvikling av en helhetlig strategi for folkehelsearbeid, med spesiell vekt på kompetanse

og forskning, ressurser og bemanning, og rammer for avansert klinisk praksis

- Videre utbygging og styrking av en helhetlig helsestasjons- og skolehelsetjeneste, med

vekt på primærforebyggende arbeid, ressurser og kompetanse

- Opprettelse av lavterskeltilbud for voksne

- Styrking av bedriftshelsetjenesten

- Styrking av hjemmesykepleien og oppsøkende tjenester for eldre

o Videre satsing på avansert klinisk sykepleie

NSFs vedtekter § 2 Formål og prinsipprogram skal endres under punktet ”Samfunnspolitisk skal

NSF, andre ledd til”:

- ”Påvirke utviklingen av helsetjenesten slik at den til en hver tid er rettet mot å fremme

helse, forebygge og løse befolkningens helseproblemer”.

Med vennlig hilsen

NORSK SYKEPLEIERFORBUND

Lisbeth Normann Martin Frank Olsen

forbundsleder generalsekretær